Bibelstudier 2025 2

Bibelstudier

for sabbatsskolen

2. kvartal, 2025

ALLUSJONER, BILDER,

SYMBOLER:

Om å studere bibelske profetier

AV SHAWN BOONSTRA

UTGITT AV

SYVENDEDAGS ADVENTISTKIRKENS

SABBATSSKOLEAVDELING

Norsk Bokforlag, Røyse

UTARBEIDELSE

Utarbeidelsen av bibelstudiene ledes av en komité med medlemmer fra verdensfeltet. Komiteens medlemmer er rådgivende redaktører, og de studiene som utgis hvert kvartal, gjenspeiler komiteens synspunkter og representerer ikke bare eller nødvendigvis forfatterens hensikter.

HENVISNINGER

Der forfatternavn ikke er oppgitt, men bare tittelen på en bok eller en artikkel, er henvisningen til en av Ellen G. Whites skrifter. Der en norsk oversettelse foreligger, er henvisningen til denne, men i parentes står også henvisningen til den engelske originalen, med standard forkortelse for tittelen, for eksempel: AA står for Acts of the Apostles.

BIBELOVERSETTELSER

Der intet er sagt om versjon, er Bibelselskapets oversettelse av 2011 brukt. I noen tilfeller er tidligere versjoner av Bibelselskapets oversettelse brukt (1930, 1978, 1985). Der ingen av Bibelselskapets bibeloversettelser støtter forfatterens poeng, har vi oversatt etter forfatterens versjon og merket det med versjonens alminnelige forkortelse, f.eks. NKJV for New King James Version.

Originalens tittel: Allusions, Images, Symbols: How to Study Bible Prophecy

Studieforfatter dette kvartal: Shawn Boonstra

Redaktør: Clifford R. Goldstein ( goldsteinc@gc.adventist.org)

Oversettelse: Egil Fredheim (egilfredheim@gmail.com)

Illustrasjoner: Lars Justinen

Sats: Norsk Bokforlag, Røyse 2025

Trykk: X-IDE AS

Copyright © Norsk Bokforlag

BIBELSTUDIER utgis kvartalsvis, og kan abonneres på ved å ta kontakt med Norsk Bokforlag.

Telefon: 32 16 15 60 • E-post: ordre@norskbokforlag.no • Internett: www.norbok.no

En kort introduksjon til dette bibelstudieheftet

Vi adventister tror at Bibelen er en helt spesiell bok. Eller rettere sagt er den en samling bøker, et bibliotek på 66 bøker, skrevet av ca 40 forskjellige forfattere, og blitt til over en periode på opp mot 1000 år. Til sammen utgjør Bibelen en fascinerende og medrivende fortelling om menneskeheten. Den forteller oss at vi er fordi Gud har skapt oss. Han har satt oss i verden for å fylle den med Guds visdom, skjønnhet og kjærlighet. Vi skal få verden og menneskesamfunnene til å blomstre, på vegne av han, slik han planla. All bibelsk etikk handler grunnleggende om det. Hver for seg er de ulike bøkene vitnesbyrd om at Gud finner og har møtt ulike mennesker på ulike måter opp gjennom historien. Bibelen inneholder fortellinger om mennesker «under samme kår som vi» (Jak 5,17), som gjorde feil, men som også gjorde store ting for Gud og mennesker. Det er alltid noen der som hadde en erfaring som ligner på vår. Paulus, en av urmenighetens viktigste ledere, skriver at er alt er skrevet ned «til rettledning for oss» (1 Kor 10,11). Men framfor alt, er Bibelen skrevet for at vi skal være «fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim 3,17). Derfor studerer vi Bibelen for å bli bedre mennesker.

Dette kvartalets studium handler om prinsipper for hvordan vi kan tolke Bibelen, med spesielt fokus på den profetiske og apokalyptiske litteraturen. Dette er et veldig viktig tema, for tolkningen av Bibelen har mange konsekvenser, på mange måter. I Bibelens tolkningshistorie ser vi både hvordan tolkninger av den har blitt til de beste bevegelser for godhet i verden, men også til undertrykkende religiøse systemer. For enkeltmennesker har usunn endetidslære ødelagt hele liv med angst og et umenneskelig og urealistisk press om å være perfekte.

Et grunnprinsipp i Adventistenes tolkningshistorie er at Bibelen tolker seg selv. Dette er langt på vei et sunt og fornuftig prinsipp. Bibelen er en bok som vokser ut av en sammenhengende trostradisjon, med røde tråder som går gjennom alle Bibelens bøker. Flere av disse skal vi se på i dette kvartalets studium. Men bibelens bøker har også sine særtrekk som vi må ta med når vi fortolker enkeltbøker.

Min bønn for dette kvartalet er at vi forblir nysgjerrige og åpne for nytt lys. Måtte alt vi studerer gjøre oss til mer motstandsdyktige, balanserte og sunne Jesu disipler som gir mennesker rundt oss glimt av hvem Gud er.

Har du spørsmål? Ta gjerne kontakt med sabbatsskoleavdelingen i Adventistkirken. Du kan skrive til vidar.hovden@adventist.no

REDAKTØRENS FORORD

Profetienes forløpere

Under den første Gulfkrigen (1991) var en kjent protestantisk forfatter og foredragsholder sikker på at Åpenbaringen hadde forutsagt den konflikten. Han begrunnet det med at noen av helikoptrene i krigen lignet gresshoppene i Åpenbaringen 9. «Og da den åpnet brønnen, steg det røyk opp, som røyken fra en stor ovn, så solen og luften ble formørket av røyken fra brønnen. Ut av røyken kom det gresshopper som spredte seg over jorden, og de fikk samme makt som skorpionene på jorden.» (Åp 9,2.3).

Neppe den beste måten å tolke bibelske profetier på, men slikt er ganske vanlig. I flere tiår har det kommet bøker, artikler, videoer og nå også nettsteder som tar opp profetier og serverer forutsigelser og dateringer om de siste ting – som regel om krig og uro i Midtøsten.

Og hver gang har de tatt feil. Som syvendedagsadventister, har vi Kristus i sentrum, ikke steder i Midtøsten og de militære konfliktene som utspiller seg der. Vi ser profetiene gjennom den store konflikten mellom Kristus og Satan – en åndskamp som topper seg når Guds folk (se Åp 12,17; Åp 14,12) står i den siste krisen, som dreier seg om tilbedelse av Skaperen (se Åp 14,7) eller dyret og dets bilde.

Daniel 2 er en nøkkel til å forstå profetiene. Kapittelet inneholder ikke bare en historisk skisse av profetiene, men også en tolkningsnøkkel til å forstå dem.

I Daniel 2 skildres de fire verdensrikene Babylon, Media-Persia, Hellas og Roma, som blir fulgt av at Gud oppretter sitt evighetsrike, «som aldri i evighet skal gå til grunne og ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå til evig tid.» (vers 44). Parallellprofetiene i Daniel 7 og 8 følger den samme skissen, nemlig at rikene kommer og går helt til Guds rike blir opprettet for evig.

I Daniel 7 sier engelen: «Disse store dyrene, fire i tallet, betegner fire konger som skal stå fram på jorden. Men Den høyestes hellige skal motta kongeriket og beholde det til evig tid, i evigheters evighet.» (Dan 7,17.18).

Fire verdensriker (Babylon, Media-Persia, Hellas og Roma) følger en ubrutt rekke gjennom historien inntil Gud oppretter sitt permanente rike etter Jesu gjenkomst.

Vi befinner oss fortsatt i Romerrikets tid, det fjerde og siste jordiske riket før Jesus kommer tilbake.

Ut fra dette historiske perspektivet skal vi se hvordan vi kan tolke Bibelens profetier, nærmere bestemt noen av de allusjonene, historiene, bildene og metaforene som avdekker profetiens sannhet og de siste ting.

Vi starter med skapelsen og 1. Mosebok. Den er viktig for å forstå ikke bare profetiene, men også det som følger etter, spesielt korset og Jesu soning – og går videre til Babels tårn, helligdomstjenesten, salmene og noen av ekteskapene i GT. I alt dette finner vi bilder, symboler og metaforer som, når de studeres i bønn og med et ydmykt

sinn, vil bidra til å gjøre endetidsprofetiene (spesielt de i Åpenbaringen) mer levende. Ett kvartal er ikke nok til å forstå alle historiene og bildene som bidrar til å åpne den profetiske sannhet. Kanskje trenger vi en evighet til det. Imens vil vi ved Guds nåde studere det vi kan.

Shawn Boonstra er taler og leder på Voice of Prophecy.

LESETIPS

Johannes Åpenbaring – for vår tid

Av Siegfried Wittwer / Norsk Bibelinstitutt

Boken er forfattet av den tyske teologen

Siegfried Wittwer og utarbeidet i samarbeid med Norsk Bibelinstitutt, som tilbyr materialet som kurs. Den er rikt illustrert med tegninger, bilder og tabeller. Boken kan brukes både som oppslagsverk og i studiegrupper.

HEFTET A4 • ISBN: 978-82-7007-414-3

199 SIDER • VARENR: 3448

Daniels bok – for vår tid

Av Paul Birch Pedersen / Norsk Bibelinstitutt

I Daniels bok finnes fascinerende perspektiver på Guds nærvær i historien, slående profetier og avsløringer om hvordan Guds motstandere arbeider. Den gir også nøkler til profetier som dukker opp i Bibelens siste bok. Boken er utarbeidet i samarbeid med Norsk Bibelinstitutt, som tilbyr materialet som kurs. Rikt illustrert. Kan brukes både som oppslagsverk og i studiegrupper.

HEFTET A4 • ISBN: 978-82-7007-494-5

168 SIDER • VARENR: 3509

BESTILLES PÅ WWW.NORBOK.NO ELLER HOS NORSK BOKFORLAG: E-post: ordre@norskbokforlag.no / Tlf. 32 16 15 60

Ønsker du å lære mer om temaet dette kvartalet har vi følgende tilleggsmateriale som du kan få kjøpt på engelsk:

Adult Teacher’s Quarterly

Dette er den tradisjonelle engelske leksehjelpen for bibelstudier, med mye ekstra informasjon, flere henvisninger og utfyllende spørsmål som du kan bruke i gjennomgåelsen. http://sspm.gc.adventist.org

Bible Study Guide

Det engelske bibelstudieheftet. 1. og 2. kvartal er i et hefte og 3. og 4. kvartal i et hefte. Det er forlaget i England som deler inn materialet slik.

E. G. White Notes

Dette heftet kommer også ut kvartalsvis og er en samling med Ellen G. Whitesitater og henvisninger som er av betydning for temaet.

Companion Book

Hvert kvartal kommer det ut en bok som består av 13 kapitler (1 for hver uke) med mange gode tanker rundt de samme temaene som bibelstudiet tar opp. Boken er uavhengig av studieheftet, men kan også være et fint tillegg til det.

Collegiate Quarterly

Dette er en ungdomsversjon med kommentarer og henvisninger som passer til tenåringer/ungdommer/studenter. Det er mye brukt på universitetene, hvor studentene forstår og kan snakke engelsk.

Andre interessante internettadresser: www.ssnet.org www.GoBible.org

Den raskeste måten å bestille heftene på er via internett: www.adventistbookcenter.com Du kan også bestille hos Norsk Bokforlag, Postboks 103, 3529 RØYSE Tlf. 32 16 15 60, faks 32 16 15 51 eller epost: ordre@norskbokforlag.no

Profetiske prinsipper

Ukens tekster:

Jer 29,23.24; Sal 139,1–6; Dan 12,4; Åp 22,10; 2 Tim 3,15–17; Hebr 4,12.

Ukens vers:

Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden. Ja, slik vil jeg ha det, sier Herren. (Jer 9,24).

Som med det meste i Skriften, er kristne uenige om profetiene, noe som ofte får andre til å tenke at Bibelens profetier er bortkastet tid. For hva kan de være godt for når kristne krangler om hver minste lille detalj? Dessverre begynner mange kristne også å tro at noen av Bibelens bøker er uforståelige. Derfor velger de dem fra, iblant oppmuntret av en velmenende pastor som føler at det å studere profetier skaper flere problemer enn det løser.

Slik har det ikke alltid vært. I de første 1800 år av kristendommens historie var de fleste kristne fortrolige med Bibelens profetier, og de var overraskende enige om hovedbudskapet i profetiene. Det var slik Gud ville det skulle være: «Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke.» (1 Kor 1,10).

Denne uken skal vi se på noen prinsipper som gir en ensartet og pålitelig forståelse av profetiene.

LA DEN SOM LESER OPP, TYDE DET!

Gå inn i en kristen bokhandel og let gjennom titlene om Bibelens profetier. Da vil du fort oppdage et ufattelig stort utvalg av synspunkter og tolkninger, og man kan fristes til å tro at ingen kan forstå hva bøker som Åpenbaringen egentlig handler om. Én forfatter sier f.eks. at antikrist bare er en metafor, en annen at han kommer i fremtiden, og en tredje at han var en betegnelse for noe eller noen i det hedenske Romerriket. Som en gammel predikant sa det: «Kanskje Bibelen er som en gammel fiolin: Du kan spille alle melodier du vil på den».

Men Bibelen selv legger ikke opp til det. Den innbyr oss til å lese i den tro at Gud ikke taler forgjeves og at vi kan kjenne sannheten i det han sier gjennom sitt ord.

Les Matt 24,15; Åp 1,3; Matt 11,29 og Jer 9,23.24. Hva sier de om at Gud vil gjøre seg forstått?

Mange universiteter tilbyr kurs i Bibelen som litteratur. For den som tror, kan det bli en overraskelse når professorer på noen av disse lærestedene leser Bibelen som om den var hedensk mytologi. De tenker kanskje det er en kjerne av moralsk sannhet i historiene, men at man kan bruke dem til hva man vil. Slike lærere finner tanken om at boken skulle være inspirert av Gud merkelig.

Noen av dem leser Bibelen uten å høre Guds stemme tale. Andre trekker konklusjoner som er i strid med Bibelens budskap. Hvis de som leser Bibelen ikke er overgitt til Herren og åpne for sannheten, vil de nok ikke bare gå glipp av Bibelens budskap, men også misforstå Guds kjærlige og hellige karakter som er åpenbart der. Dette er lettere gjort enn mange aner, og derfor kan det være skadelig å bare lese Bibelen uten de riktige hjelpemidlene og (viktigst av alt) den rette innstillingen, under Den hellige ånds veiledning.

En som ikke var særlig from, satt og leste i Bibelen. Da han ble spurt om hvorfor han gjorde det, svarte han: «Leter etter smutthull. Leter etter smutthull.» Hvorfor er dette en feil holdning til Guds ord?

GUD

ØNSKER Å BLI FORSTÅTT

Ingenting er så frustrerende som å måtte kommunisere, kanskje på en klinikk eller et apotek, mens man er i et fremmed land og knapt kan språket. Du vet hva du vil si, men ordforrådet strekker ikke til.

For Gud er problemet et annet. «Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker» (Jes 55,9). Problemet er ikke at Gud mangler ord; problemet er at vi ikke har ordforrådet eller intellektuell kapasitet til å forstå ham fullt ut.

Hva sier disse tekstene om Guds forståelse og vår?

Sal 139,1–6

Sal 147,5

Rom 11,33

1 Joh 3,20

Vi vil aldri fullt ut kunne forstå Guds sinn, for han er uendelig og allvitende. Vi forstår jo heller ikke alt om skaperverket, så hvordan skulle vi kunne forstå Skaperen fullt ut?

Vi vil aldri forstå alt, men vi kan forstå det vi trenger for å bli frelst. (Se 2 Tim 3,14.15.) Når apostlene formidlet evangeliet, viste de ofte til oppfylte profetier. Så et av formålene med profetiene er å illustrere frelsesplanen. Ja, Bibelens profetier må føre oss til Jesus og løftet om frelse som han gir alle mennesker.

For Herren, som har skapt alt (se Kol 1,16; Joh 1,1–3), kommer jo til vår verden og ofrer seg på korset for alle menneskers synder, også de verste. Så høyt elsker Gud oss. Derfor vil Gud selvsagt at alle, også de verste, skal få vite hva han tilbyr oss i Jesus. Og profetiene kan vise oss det.

Det er mye vi ikke vet, men hvorfor er det viktig å fokusere på det vi vet, og følge det – i stedet for å gruble over det vi ikke vet?

DANIEL – HOLD ORDENE SKJULT

Les Dan 12,4. Hva sa Gud? (jf. Åp 22,10.)

Vi hører ofte Dan 12,4 brukt om den teknologiske og vitenskapelige utvikling rett før Kristi komme. Mange bruker det også om fremskrittene innen rask reisevirksomhet det siste århundret. Flere adventistforfattere har valgt denne tilnærmingen. Det er jo ikke urimelig, men det kan også bety noe annet.

Les verset om igjen. Engelen ber Daniel om å «holde ordene skjult og forsegle boken». Det er snakk om Daniels egen bok. Så kanskje er det kunnskapen om Daniels bok som plutselig vil øke ved tidenes ende?

Dette skiller Daniels bok litt fra Johannes’ åpenbaring, for Johannes skulle ikke forsegle boken sin (Åp 22,10). Åpenbaringen skulle forstås fra første stund, for «tiden [var] nær». Daniel ville derimot bli forstått tydeligere en gang i en fjern fremtid.

Opp gjennom tidene har mange kristne tenkere forsøkt å forklare Daniels bok, og noen gjorde store fremskritt. Men forståelsen av Daniel økte raskt etter at den 1260 år lange profetien tok slutt i 1798, da flere utleggere verden over begynte å si at noe stort ville skje ca. 1843. Den mest kjente var William Miller. Hans forkynnelse ble startskuddet for den store adventbevegelsen på 1800 ­tallet og innledet en hendelsesrekke som ga opphav til «restkirken» og en klar forståelse av de tre englebudskapene.

Vår globale bevegelses tilblivelse er med andre ord en oppfyllelse av Daniels profeti om at «kunnskapen skal øke» i «endetiden».

Til sammenligning, og uten å dømme folks frelse, kan vi tenke på det «mørket» mye av kristenheten befinner seg i. Sabbaten på den syvende dag, som ble innstiftet i Eden, blir oversett og ofte avvist til fordel for søndagen, med dens røtter i romersk hedenskap. Eller tenk på uvitenheten om døden, der kristne flest tror på forestillingen om at de døde svever av sted til en annen eksistens, noe som for noen også kan bety et evig brennende helvete.

Derfor burde vi være takknemlige – og ydmyke – fordi vi kjenner sannheten.

STUDIET AV ORDET

Syvendedagsadventistene står i gjeld til William Miller for sin forståelse av Bibelens profetier. Hans forståelse av sentrale skriftsteder (som Dan 8,14) var ikke fullkommen, men Millers metode var likevel viktig, for den banet vei for fremveksten av vår bevegelse.

Les Matt 5,18; 2 Tim 3,15–17 og Luk 24,27. Hva sier tekstene om hvordan vi bør nærme oss Bibelens profetier?

Det å studere Bibelen minner litt om å legge et stort puslespill. Finner du bare to­tre brikker, er det nesten umulig å se hele bildet. Kanskje ser du en hest på de to­tre brikkene, og så tenker du med at du har et bilde med hester. Men noen brikker viser en høne og en ku, og når du har satt sammen hundrevis av brikker, kan du til slutt se at du har jobbet med et landskapsbilde med en by, en gård og en fjellkjede i det fjerne. En av de feilene noen kristne gjør når de studerer Bibelen, er å betrakte Skriften som en løselig samling utsagn eller ordtak de kan bruke i en gitt situasjon. Noen slår opp i en enkel studieguide der de kan finne nyttige vers om diverse emner og går ut fra at de inneholder hele Bibelens lære om et gitt emne.

Dessverre gjør de det samme med profetiene og plukker tekster ut av sin sammenheng og anvender dem på dagsaktuelle hendelser i stedet for å se dem i lys av resten av Bibelen. Dette har bl.a. ført til en stadig strøm av moderne profetibøker som må oppdateres med jevne mellomrom fordi de tok feil om det som ville skje – og når.

Derfor må vi ikke bare plukke ut enkelte tekster om et gitt emne, men i stedet studere alt Bibelen sier om emnet, og også ta hensyn til sammenhengen det står i. Det er lett å rive en tekst ut av sammenhengen og få den til å si det man selv vil.

Hva er din erfaring med dem som bare bruker enkelte utvalgte tekster for å prøve å argumentere for sitt syn på f.eks. de dødes tilstand? Eller sabbaten? Hva er det beste svaret du kan gi?

BILLEDLIG ELLER BOKSTAVELIG?

Et av spørsmålene vi som studerer profetier må ta stilling til, er hvordan vi avgjør om Bibelens språk er bokstavelig eller billedlig. Hvordan vet vi om forfatteren brukte symbolsk språk, og hvordan vet vi hva symbolet sto for? Da må vi se på hvordan Bibelen bruker symbolet, og ikke hvordan det brukes i dag. Noen tror for eksempel bjørnen i Daniel 7 er et tegn på Russland fordi bildet ofte brukes som symbol på Russland i vår tid. Dette er ikke en pålitelig måte å tolke profetiske symboler på.

Slå opp tekstene nedenfor og la Bibelen være sin egen tolk. Hvilket profetisk symbol har tekstene felles i hvert tilfelle, og hva sier Bibelen det står for?

Dan 7,7; Dan 8,3; Dan 7,24

Åp 1,16; Ef 6,17; Hebr 4,12 Åp 12,1; Åp 21,2; Ef 5,31.32; Jer 6,2

Når vi følger regelen om at Bibelen må få forklare sine egne begreper, blir de profetiske symbolene mindre mystiske. Vi ser f.eks. at et horn kan stå for en politisk makt eller et folk. Et sverd kan symbolisere Guds ord. Og en kvinne kan stå for menigheten. Her forklarer Bibelen seg selv.

Men hvorfor taler Gud i symboler og ikke rett ut? Hvorfor omtalte f.eks. Peter byen Roma som Babylon i 1 Pet 5,13?

Gud kan ha mange grunner til å bruke symboler i profetiene. Hvis f.eks. Åpenbaringen hadde utpekt Roma som den som står bak så mye ondskap, kunne forfølgelsen av menigheten i NT ha blitt enda verre. Uansett grunn kan vi stole på at Gud vil vi skal forstå symbolenes betydning.

Hvordan kan det styrke troen at vi fokuserer på det vi forstår, selv om noen symboler og profetier forblir mysterier?

TIL FORDYPNING

Ellen G. White: «En mann for sin tid» i Alfa og Omega, bind 7, side 272–292 [GC 317–342].

«Prestene og folket erklærte at profetiene i Daniel og Åpenbaringen var ubegripelige mysterier. Men Kristus henviste sine disipler til profeten Daniels ord om hendelser som skulle finne sted i deres tid og sa: ‘La den som leser opp, tyde det’. Matt 24,15. Og påstanden om at Åpenbaringen er et mysterium som ikke kan forstås, blir motsagt av bokens egen tittel: ‘Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje. ... Salig er den som leser opp ordene i denne profetien, og salige er de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær.’ Åp 1,1–3. ...

Hvordan våger man, i lys av det inspirerte vitnesbyrd, å lære at Åpenbaringens mysterium er utenfor menneskets fatteevne? Det er et åpenbart mysterium, en åpnet bok. Studiet av Åpenbaringen leder tankene til Daniels profetier, og begge inneholder de viktigste opplysninger Gud har gitt oss om hendelser som skal finne sted ved avslutningen av verdens historie.

Johannes fikk se dype og spennende scener i menighetens historie. Han så Guds folks stilling, farer, konflikter og endelige utfrielse. Han nedtegner de siste budskapene som skal modne jordens høst, enten som nek til den himmelske innsamler eller som halm til ødeleggelsens ild. Han ble betrodd emner av stor betydning, særlig for den siste menighet, for at de som vendte om fra villfarelse til sannhet, skulle få innsikt i de farer og konflikter som lå foran. Ingen behøver å være i villrede om det som skal komme over verden.» – Ellen G. White: The Great Controversy, side 341, 342.

Forslag til samtale:

1. Hvordan kan studiet av profetiene styrke troen? Hvilke profetier har styrket din tillit til Bibelen og den Gud som har inspirert den? Hvordan gir for eksempel Daniel 2 oss gode og logiske grunner til å stole på at Gud ikke bare er til, men at han også kjenner fremtiden?

2. Hvordan kan vi best beskytte oss mot spekulative tolkninger av profetiene, iblant også fra dem i vår egen menighet? Hvorfor må vi passe på å «prøve alt, og holde fast på det gode»? (1 Tess 5,21)?

5. april

«JEG VIL HA DEN BOKEN!»

Av Laurie Denski-Snyman

Tim var ny misjonær, og han var redd. Han solgte kristne bøker på en hovedsakelig ikke­kristen øy i Sørøst­Asia, og han ville ikke ha noe bråk. Mens han gikk nedover gaten, ba han og gikk nervøst inn i butikken til en syerske. Foran seg så han fire personer som sto i kø. Minuttene syntes å dra ut i tid. Ventetiden tok lengre tid enn Tim hadde forventet. Han var fristet til å gå, men noe stoppet ham.

Han la merke til at syersken stadig kikket bort på ham med et merkelig ansiktsuttrykk. Innimellom flyttet hun seg til og med over på den ene siden av disken, helt inntil veggen, slik at hun kunne kikke rundt de andre kundene og se ansiktet hans bedre.

Til slutt forlot den siste kunden butikken, og det var Tims tur i køen. Men før han rakk å si noe, pekte syersken på bøkene som stakk opp av vesken hans. «Jeg vil ha den boken!» utbrøt hun. «Jeg vil ha den boken, og jeg vil ha den boken!»

«Hva?» sa Tim. «Hvordan vet du i det hele tatt at jeg har bøker til salgs?»

«Jeg hadde en drøm», sa syersken. «I drømmen så jeg en ung mann som så akkurat ut som deg. Han hadde med seg bøker som jeg trengte å lese, og en av bøkene het Den store striden. Så jeg visste at du kom til å komme. Jeg visste at jeg måtte kjøpe den boken!»

Tims frykt for å få problemer som misjonær forsvant umiddelbart. Han ble begeistret for å selge bøker. Han innså sannheten i 5. Mosebok 31,8, der det står: «Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!» Han visste at Gud gikk foran ham og banet vei for ham slik at han kunne dele de gode nyhetene om Jesus og hans snarlige komme.

Be for Tim og andre misjonærer som forsøker å nå unådde folkegrupper i Den sørasiatiske Stillehavsdivisjon, der denne historien fant sted. Takk for ditt trettende sabbatsoffer dette kvartalet, som vil bidra til å spre evangeliet i Den sørasiatiske Stillehavsdivisjon.

Første Mosebok som utgangspunkt

Ukens tekster:

Jes 40,7.8; 1 Mos 22,1–13; Joh 3,16; Åp 5,5–10; 1 Kor 15,15–19; Åp 12,1–9.

Ukens vers:

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29).

Et av problemene med moderne tolkninger av Bibelens profetier, f.eks. i Åpenbaringen, er at de ikke tar hensyn til bokens røtter. Forfatteren forutsetter kjennskap til GT og bruker begreper som var velkjente for tilhørerne.

Selv om det er nyttig å lete gjennom hele Bibelen etter avsnitt som ligner den teksten man studerer i Åpenbaringen, finnes det også tekster som legger bedre til rette for forståelsen av boken enn andre tekster. Dette gjelder særlig 1. Mosebok, som beskriver hvordan vår verden sank ned i syndens kaos. Nesten alle de sentrale begrepene i Åpenbaringen opptrer i Bibelens første kapitler.

Denne uken skal vi studere et knippe begreper som utgjør kjernen i Åpenbaringen. Det er mange, så vi vil nøye oss med noen få for å illustrere poenget om at når man forstår grunnlaget for Åpenbaringen, kan man se utallige nyanser i teksten som hver for seg kan gi viktig lærdom om menneskets natur, om Gud og om konflikten som utkjempes i universet og i vårt eget liv.

PRINSIPPET OM «FØRSTE OMTALE»

De fleste akademiske studier begynner med et oversiktskurs som tar for seg brede og grunnleggende prinsipper som grunnlag for videre studier av emnet. Slik er det også med Bibelen, og man ser fort at Gud har et oversiktskurs i 1. Mosebok der han setter frem tanker som blir utdypet i resten av Bibelen.

Som regel vil du finne at første gang et begrep eller symbol er nevnt i Bibelen – spesielt hvis det skjer i de første kapitlene i 1. Mosebok – gir det en generell forståelse av begrepet, og det vil hjelpe deg å forstå hvordan det blir brukt senere.

Noen bibelgranskere kaller dette «loven om første gangs omtale», selv om det snarere er snakk om et prinsipp (eller et mønster) enn en lov, for den er langt fra uten unntak. Det mønsteret som avtegner seg, er at Gud gradvis og over tid gir sine barn ny informasjon ved å begynne med et grunnleggende begrep og så utdype det mange ganger i tidens løp.

Les Jes 40,7.8; Mal 3,6 og Hebr 13,8. Hvilket prinsipp kan utledes fra disse tekstene og gi en god forankring i studiet av profetiene?

I den moderne verden snakker man ofte om «sannferdighet» i stedet for «sannhet» siden man går ut fra at «sannhet» er en plastisk størrelse som kan endre seg over tid. Begrepet «sannhet» blir iblant betraktet som suspekt.

Men når Gud etablerer sannheten, endrer han ikke mening. Når han først har begynt å undervise sitt folk om sannheten, kan vi stole på at gjentakelser av det samme bibelske prinsippet eller temaet ikke endrer dets betydning, men kaster nytt lys over betydningen. Når man studerer profetier, gir det derfor god mening å sette seg godt inn i 1. Mosebok, der mange begreper forklares for første gang, og deretter ta med denne forståelsen når resten av Bibelen skal utforskes.

Hvorfor er det viktig at vi ikke lar noe svekke vår tro på Bibelen og de sannhetene den lærer oss?

Hvordan kan en slik svekkelse skje?

FORSTÅ GUDS KJÆRLIGHET

Vi har arvet en syndig natur, og derfor farges vår oppfatning av universet av vår tilbøyelighet til egoisme og stolthet. Vi ser verden fra vår egen snevre vinkel, ikke fra Guds allvitende perspektiv. Knapt noe begrep har blitt mer forvrengt av oss syndere enn «kjærlighet». I populærkulturen er kjærligheten ofte mer opptatt av meg selv enn andre. En slik tilnærming gjør det vanskelig å forstå Guds syn på kjærligheten.

Det er viktig å forstå kjærlighetens natur for å kunne forstå Bibelens profetier. Et av de viktigste temaene i den store konflikten er at Guds karakter er blitt misforstått. Ellen G. White avslutter sin oppsummering av den store konflikten med ordene: «Hele universet er rent. Harmoni og glede går som pulsslag gjennom hele det umåtelige skaperverket. Fra ham som skapte alt, strømmer liv, lys og glede ut gjennom universets grenseløse rom. Alle ting, fra det minste atom til den største klode, det levende og det livløse, forkynner i ufordunklet skjønnhet og fullkommen glede at Gud er kjærlighet!» – Alfa og Omega, bind 8, side 175.

Les 1 Mos 22,1–13. Første gang kjærlighet nevnes i Bibelen, er i 1 Mos 22,2. Hva kan den historien si oss om Guds kjærlighet?

Foruten den første forekomsten av et begrep i Bibelen, kan det være nyttig å finne den første omtalen av begrepet i enkeltbøker i Bibelen – spesielt evangeliene. I Matt 3,17; Mark 1,11; Luk 3,22 og Joh 3,16 finner vi den første omtalen av kjærlighet i hvert av evangeliene.

Ta f.eks. den første omtalen av kjærlighet hos Johannes (Joh 3,16): Den henspiller nok på historien om Isak på alteret. Abrahams tro på Gud var så sterk at han stolte på ham og valgte å tro at Gud kunne oppvekke sønnen hvis han gjennomførte ofringen (Hebr 11,19). Det var et forbilde på Guds kjærlighet til oss. Han elsket oss så høyt at han «ga sin Sønn, den enbårne» (Joh 3,16; se 1 Mos 22,2.12.16) – og så oppreiste han ham fra de døde. Slik får vi en åpenbaring av den kjærligheten, den selvoppofrende kjærligheten, som Gud har til oss.

Hvordan kan vi vise andre litt av Guds selvoppofrende kjærlighet til oss? Hvorfor kommer ikke slik kjærlighet av seg selv?

ISAKS SPØRSMÅL: HVOR ER LAMMET?

Bibelens første omtale av et seh (hebraisk: et lam) finner vi i den historien der kjærligheten nevnes første gang, i 1. Mosebok 22. Lammet er et av de viktigste symbolene i Åpenbaringen, der Jesus blir kalt «Lammet» over 20 ganger. I en av de sterkeste scenene – Johannes’ besøk i Guds tronsal i kapittel fire og fem – spiller Lammet hovedrollen.

Les 1 Mos 22,7.8; 2 Mos 12,3–13 og Åp 5,5–10. Hvordan trer den symbolske bruken av lam frem i nesten-ofringen av Isak? Hvordan henger denne historien sammen med synet i Åpenbaringen 5?

I Bibelen nevnes seh (lam) første gang når Isak spør: «Hvor er brennofferlammet?» (1 Mos 22,7). Interessant nok besvarer resten av Bibelen det spørsmålet i detalj. Resten av bøkene i GT fører leseren langs en vei der Isaks spørsmål besvares i stadig større detalj, fra påskeritualene til Davids tid og videre fremover. Hele historien er krydret med messianske profetier som foregriper svaret på Isaks spørsmål. I NT blir spørsmålet besvart når Jesus kommer i kjøtt og blod, går som tjener blant sitt folk og gir sitt liv på korset.

Se på den første omtalen av et lam i Johannesevangeliet (1,29–34). Det er nesten som om døperen Johannes gir sitt personlige svar på Isaks spørsmål, og settingen kunne ikke vært mer passende. Syndere omvender seg og går under vannet i dåpen, som symboliserer synderens død og starten på et nytt liv. I denne settingen dukker Jesus, Guds lam, plutselig opp, og ifølge Matteus’ fortelling åpner himmelen seg og kunngjør ham: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Matt 3,17). Legg merke til at det også er en røst fra himmelen som gir løsningen på Abrahams og Isaks problem (1 Mos 22,11–14).

Når man fletter alle trådene sammen, ser vi at Jesus, Guds lam, er vår stedfortreder. Dette kaster lys over forståelsen av Lammet som er slaktet i Johannes’ syn.

Hvorfor er vissheten om at Jesus er vår stedfortreder viktig for frelsen? Hva slags håp ville du ha hatt uten ham som stedfortreder?

DØDENS PROBLEM

Noe av det med en verden som er løsrevet fra Skaperen, er at døden lurer i skyggen av ethvert liv, klar til å slå til når som helst. Den er «syndens lønn», straffen vi betaler for å ha vært koblet løs fra universets eneste kilde til liv: Skaperen. Derfor spiller døden en viktig rolle i Bibelens profetier, både som realitet og fordi den eneste løsningen er Jesu død og oppstandelse.

Både Bibelens første omtale av døden og dens første opptreden kaster lys over dette profetiske temaet, hjelper oss å forstå alvoret i syndens problem og gir oss redskaper til å forstå Guds løsning på problemet.

Les 1 Mos 2,15–17; 1 Mos 4,8–15; 1 Kor 15,15–19 og Åp 1,18. Hva sies om hvorfor vi dør, hvordan Gud ser på døden og hva løsningen på problemet er?

Folk sier ofte at «døden bare er en del av livet». Nei, døden er det motsatte av livet, livets undergang; den er en inntrenger som vi aldri burde ha opplevd. Selv om vi har vent oss til døden, protesterer hjertet når vi står overfor den, som om vi innser at det er noe helt galt med den. Døden er smertefull, men noen dødsfall er enda mer tragiske enn andre, som når et barn dør. Vi regner gjerne med at foreldre dør før barna sine, og vi har lært å godta det som tingenes normale orden.

Det første dødsfallet i Skriften bryter med normen. Før Adam og Eva møtte døden, opplevde de tragedien da deres sønn ble drept av sin egen bror. Det var en spesielt urettferdig død.

Tenk på Jesus, den rettferdige som ble drept av urettferdige, slik som Abel. Hva kunne ha vært mer urettferdig enn Jesu død? Ser du andre paralleller mellom Abels død og Kristi død på korset? Hvordan gjør Abels død det lettere å forstå hvorfor Jesus har «nøklene til Hades [graven] og døden» og hva Gud tilbyr oss i ham?

Hvorfor er livet i bunn og grunn meningsløst uten en løsning på dødens problem? Hva sier dette oss om hvor glade vi bør være for det Jesus har gjort for oss?

SLANGEN

Tilbedelse er et viktig tema i Åpenbaringen. Den som står bak og legger til rette for falsk gudsdyrkelse, blir kalt «dragen» (Åp 13,2–4), og det er ingen tilfeldighet at denne falne kjeruben skildres som en slange. Det peker tilbake til Edens hage, der en slange kom inn i paradiset og fikk Adam og Eva til å følge ham i opprøret mot Skaperen.

Les 1 Mos 3,1–5 og Åp 12,1–9. Hvilke temaer har tekstene felles? Hvordan kan detaljene om slangen i 1. Mosebok gjøre det lettere å forstå noen av de problemene som førte til den krigen i himmelen som omtales i Åpenbaringen?

Bibelen har to historier der Satan fører hele verden på avveier. I 1. Mosebok, da det bare fantes to mennesker, og i Åpenbaringen 12 og 13, der Satan «forfører hele verden» (Åp 12,9) og gir havdyret makt slik at «all verden» undrer seg og følger det (Åp 13,2.3). Et av temaene i Bibelens profetier er den store stridens uforanderlige natur. Guds karakter og Ord endrer seg ikke, og det gjør heller ikke djevelens ambisjoner.

Siden den store stridens natur ikke endrer seg og siden vi har klare referansepunkter i de profetiske skriftene, kan kristne heldigvis gjennomskue trender og begynne å se de åndelige fallgruvene. Gud vil alltid være den samme, og det er også djevelen. Satan har tusenvis av forkledninger, men både historien og det profetiske scenariet i Åpenbaringen viser at han ikke viker fra den planen han fulgte i Edens hage. Gud har lovet oss visdom og dømmekraft (Jak 1,5), og når vi får Skriftens visdom, behøver vi ikke falle for djevelens løgner. Men dessverre har mange falt for dem, og mange – de fleste – kommer til å gjøre det.

Tenk på hvordan kulturen endrer seg over tid. Det som en gang var akseptabelt, blir uakseptabelt, og motsatt. Hva bør vi ta i betraktning når vi observerer det skiftende kulturelle bildet, når vi vet at de temaene og aktørene i den store striden ikke forandrer seg? Hvor finner du f.eks. djevelens gamle løgner i dagens kultur, som at dere ikke skal dø, og at dere skal bli som guder?

TIL FORDYPNING

Ellen G. White: «Åpenbaringsboken» i Alfa og Omega, bind 6, side 396–406.

Mange verdensreligioner handler kun om ideer, men kristendommens tankeverden er forankret i historiske hendelser. Bibelen er historien om Guds samspill med menneskeheten opp gjennom tidene, og ved å studere dette samspillet over tid kan vi lære mye om Guds karakter.

Det hender likevel at kristne sier de er lei av å høre det samme. Når vårt særegne profetiske budskap forkynnes offentlig, hender det at vi tenker at vi har hørt det før og at vi ikke har noe nytt å lære.

Men det at budskapet ikke endrer seg, betyr ikke at det er enfoldig eller lettvint. Tvert imot: Når man studerer informasjon som vi har fått formidlet fra Guds sinn, ser man fort at man aldri blir ferdig med et emne.

En av grunnene til at Åpenbaringen ble skrevet, var, ifølge Ellen G. White, at de kristne skulle forankres i kirkens historiske budskap for all tid. Noen yngre arbeidere «var gått lei av å høre de samme sannheter om og om igjen. De ønsket noe oppsiktsvekkende nytt og prøvde å introdusere [nye] læresetninger.» – Alfa og Omega, bind 6, side 397. I så måte er det ikke bare en bok om fremtiden, men også en bok om fortiden som skal forankre oss i vår historiske tro slik at vi ikke føres vill av et ønske om å finne noe nytt og originalt.

Forslag til samtale:

1. Skriftene gir stadig ny informasjon og ny forståelse. Hvordan balanserer man ønsket om noe nytt med betydningen av å holde fast ved det vi allerede har?

2. Hvordan bør menigheten forholde seg til nye profetiske tolkninger? Vi kan alltid lære mer, men hvordan vet vi om det nye er viktig eller bare en motebølge, eller feil?

3. Da en sjømann lå for døden i Stillehavet i 2. verdenskrig, ropte han til sanitetssoldaten: «Jeg er foreldreløs. Hvem skal huske meg når jeg dør?» Den andre svarte: «Jeg glemmer deg aldri». Det var godt ment, men han ville også dø en dag, og det ville også minnet om den foreldreløse sjømannen. Hvordan viser dette at livet er meningsløst hvis døden får det siste ordet?

12.

MELKEMIRAKELET

Av Andrew McChesney

Ingen ku sto i hagen da mor kom hjem fra markedet. Mor så seg rundt i hagen. Ingen ku. Hun visste at de to små barna hennes ventet på henne inne i huset. Hun fikk tårer i øynene. Hvordan kunne hun fortelle dem at kua, deres eneste inntektskilde, var blitt stjålet? Uten kua ville de dø. Mor bestemte seg for ikke å fortelle det til barna. Hun ville ikke at de skulle se tårene hennes. Hun gikk bort til noen busker og utøste sitt hjerte for Gud. Hun minnet ham om at mannen hennes, en Syvendedags Adventistpastor, var blitt arrestert for å holde sabbaten og dømt til åtte års straffarbeid langt fra hjemmet deres i den daværende sørlige sovjetrepublikken Tadsjikistan. Hun takket Gud for kua som nå var blitt stjålet. Hun hadde byttet kuas melk mot mel, poteter, gulrøtter, løk, hvitløk, tomater og agurker på landsbymarkedet.

«Hva nå?» gråt hun. «Hvordan skal barna mine og jeg overleve?»

Mens hun gråt og ba, så hun på buskene og fikk øye på noe som hang fast i grenene. Hun kikket nærmere og så at det var en pengeseddel på en stor sum penger. «Takk, Gud!» ba hun. «Du har sendt penger til å kjøpe en ku til». Mor tørket tårene og gikk tilbake til markedet for å finne en ny ku. Men alle selgerne ville ha mer penger enn hun hadde funnet i buskene. Til slutt gikk en mann likevel med på å senke prisen.

«Jeg gir deg kua mi for like mye penger som du har», sa han.

Det var den minste og mest skranglete kua på markedet. Mor overleverte pengene og tok med kua hjem.

«Gud, denne kua er i dine hender», ba hun.

Hjemme matet mor kua, og de to barna lekte med den. Med mat og kjærlighet vokste og vokste kua. Snart produserte den dobbelt så mye melk som kua som ble stjålet.

«Gud reddet livene våre i denne vanskelige tiden», sier Liubov Brunton, barnebarnet til moren i historien.

Hun sa at mirakelet med melken er en sterk påminnelse om at Gud beskytter og tar vare på sine misjonsarbeidere uansett hvor og når de jobber. Men historien om kua sluttet ikke der. Bestemoren til Liubov skulle bli vitne til et nytt mirakel. Les om det i neste uke.

Takk for misjonsgavene som støtter forkynnelsen av evangeliet rundt om i verden.

Bilder fra ekteskapet

Ukens tekster:

1 Mos 2,23–25; Ef 5,29–32; Esek 16,4–14; Åp 18,1–4; 1 Mos 24,1–4; Åp 19,1–9.

Ukens vers:

Og engelen sier til meg: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» Og han la til: «Dette er Guds sanne ord.» (Åp 19,9).

Bibelen er full av kjærlighetshistorier som gir innblikk i frelsen og Guds kjærlighet til sitt folk. Det mest intime av alle forhold er ekteskapet. Det er en skole der vi kan oppdage dype sannheter om hans kjærlighet til oss, om vårt forhold til ham og om alt han har gjort for å frelse oss, hvis vi bare får oppleve det slik Gud hadde tenkt seg det.

Moderne oppfatninger av kjærligheten og ekteskapet har svekket vår evne til å forstå det Gud vil lære oss med ektepakten. Selv om synden i høy grad har forvridd ekteskapet (og nesten alt annet), kan det fremdeles formidle sannhet, også profetisk sannhet. Ekteskapet skal ikke bare gjøre oss lykkelige, det skal også gi oss lærdom om oss selv og forholdet til Gud.

Denne uken skal vi se hvordan Guds ord taler om ekteskap, både gode og dårlige ekteskap. Ut fra eksemplene kan vi se hvordan Gud forholder seg til sitt folk, også når de kommer til kort, og vi kan lære sannheter om hans kjærlighet som kan hjelpe oss å forstå den siste tid bedre.

EN KROPP

Det er knapt noen bedre bibelsk metafor for den nærheten Gud ønsker med menneskene enn ekteskapet. Bildet er brukt så ofte i Bibelen – ikke minst i Åpenbaringen

– at vi må forstå hva Gud sikter til når han bruker det.

Les 1 Mos 2,23–25 og Ef 5,29–32. Hva forteller ekteskapet om Kristi bånd til menneskene?

Ved en anledning talte Jesus til fariseerne og siterte 1. Mosebok om Adam og Evas ekteskap. Da spurte fariseerne: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?» (Matt 19,7).

Moses var en av nasjonens grunnleggende profeter. Tenk å stille spørsmål ved ham som opprettet ekteskapet ved å sette ham opp mot hans egen profet. Taktikken var en de ofte brukte: De prøvde å bevise at hans lære brøt med Skriften.

Et livslangt, trofast ekteskap var idealet Gud innstiftet i Edens hage. Dessverre påførte syndefallet gaven fra Gud stor skade.

I lys av ekteskapets betydning i Skriften er det ingen tilfeldighet at det har vært utsatt for harde angrep. Ekteskapet og sabbaten er to gaver vi fikk i Edens hage, og begge skulle tydeliggjøre Guds ønske om et nært forhold til skaperverket.

Ekteskapet er et intimt parforhold mellom to ufullkomne mennesker og vil alltid by på spenninger. Ekteskapet mellom menigheten og Kristus er et parforhold mellom en fullkommen Frelser og en ufullkommen brud. Likevel kan et godt ekteskap si oss noe om Guds kjærlighet.

Her er tre prinsipper for ekteskapet. 1) Tilgi den andre, enda de ikke fortjener det, slik Kristus tilgir oss enda vi ikke fortjener det. 2) Godta den andre med feil og mangler slik Kristus godtar oss med våre feil og mangler. 3) Slik Kristus satte oss foran seg selv, må du sette din ektefelle foran deg selv. Hvordan kan de tre prinsippene hjelpe oss å forstå hvordan Gud forholder seg til oss, og hvordan kan de styrke ekteskapet?

DEN VAKRE BRUDEN

Esekiel 16 skildrer Guds omsorg for sitt folk. Israel er et spedbarn som er etterlatt for å dø på en åker. Han tar henne med hjem, vasker henne, og når hun blir voksen, gifter han seg med henne. Det er et sterkt bilde av et usannsynlig ekteskap.

Les Esek 16,4–14. Hva lærer ordene om brudens opphøyelse oss om Guds plan med oss?

Gud fortalte Israel at under hans omsorg ble hun «strålende vakker» (Esek 16,13). Da Gud fant henne, syntes ingen hun var pen; hun var en utstøtt, satt ut i håp om at hun skulle dø. Men da Gud la sin elsk på henne, ble hun stadig vakrere, helt til hun ble verdens samtaleemne. Under David og Salomo var dette helt tydelig. Dronningen av Saba la sågar ut på langtur for å se Israels prakt med egne øyne!

Men Israels skjønnhet var en gave fra Gud. Hun var vakker – folk snakket om henne – fordi hun var hans brud. Gud sier denne skjønnheten «ble fullendt av den prakten jeg ga deg» (Esek 16,14).

Temaet går igjen i Bibelen: Guds brud er vakker, ikke på grunn av noe hun har gjort, men fordi Gud har overøst henne med sin gunst og gjort henne slik. Slik er også de troende vakre i Guds øyne, ikke fordi vi fortjener det, men på grunn av Guds gunst, frelsen han har overøst oss med. Vi er dekket av «Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).

Alt var bra inntil neste vers i Esekiel: «Men du stolte på din skjønnhet, du drev hor på ditt rykte. Du bød deg fram som hore til enhver som kom forbi.» (Esek 16,15)

Vi er skapt for å gjenspeile Guds godhet og ære. Når Guds skapninger tror at skjønnheten er deres egen, falmer den, og det skaper problemer.

Hva er faren med å stole på vår «skjønnhet»? Dvs. hvordan kan vi finne på å tro at det er noe i oss selv som gjør oss fortjent til hans kjærlighet? Hvordan kan vi unngå åndelig stolthet?

HOSEAS HORKONE

Gud ga nok profeten Hosea et av de merkeligste oppdragene han noensinne har gitt en av sine tjenere: å gifte seg med en hore – med fullt overlegg! Gud brukte Hosea slik at vi skulle forstå hvor sterkt berørt Gud ble av menneskets synd og opprør. I sin kjærlighet hadde han valgt seg en kone, Israel, som var utro mot ham gang på gang, men likevel tok han henne tilbake og rehabiliterte henne.

Les Hos 1,2; Hos 3,1; Åp 17,1.2 og Åp 18,1–4. Hva slags hor er det? Hva kan kirken lære av Hoseas’ historie? Hvordan har den gjentatt GTs synder?

Bibelen åpenbarer at Israels feil i GT ville bli gjentatt av Kristi nytestamentlige kirke. Guds paktsfolk kom på villspor før eksilet og førte nabofolkenes avgudsdyrkelse inn blant Guds paktsfolk. «Konstantin var bekymret over den voksende splittelsen som Arius’ tanker førte til i kirken, og han både innkalte til og grep inn i kirkemøtet i Nikea.» – Christopher A. Hall: «How Arianism Almost Won» i Christianity Today (2008). I begge tilfeller gikk Guds folk bort fra forholdet til ham for å finne «løsninger» på det de så som problemer.

Gud vil ikke bare vise oss hva vi har gjort galt, men også hvilke følelser det vekker hos ham. De som har blitt forrådt av en ektefelle, kan sette seg inn i den fortvilelsen utroskap mot Kristus kan vekke hos Gud. Den mest forbløffende delen av Hoseas’ historie er nok hvor langt profeten gikk for å redde sin utro kone.

I det siste ropet til menneskeheten, der Gud kaller sitt folk ut av Babylon, er det sitt eget folk han kaller på, og ikke fremmede. Han kjenner dem godt. Han elsker dem. Og mens verden farer mot stupet, tilbyr han ennå den gjenløsningsprisen han har betalt for å kjøpe oss tilbake med sitt eget blod. Mer enn noe annet bør Kristi kors vise oss hvor sterkt Guds ønske om å frelse sitt villfarne folk er.

Hvordan kan vår kirke drive med åndelig hor?

ISAK OG REBEKKA

Da Abraham var blitt gammel og sikkert tenkte på Guds løfter om etterslekten (se 1 Mos 15,5), ga han sin eldste og mest betrodde tjener en viktig oppgave.

Les 1 Mos 24,1–4. Hvorfor var det viktig for Abraham at sønnen ikke skulle gifte seg med en av «døtrene til kanaaneerne» (1 Mos 24,3)?

Enda så ekskluderende formaningen kunne virke, var Abrahams problem åndelig, ikke etnisk; det var teologisk, ikke nasjonalt. Abraham kjente det moralske forfallet i kanaaneernes religionsutøvelse og tilbedelsen av falske guder og visste hvor lett sønnen kunne bli revet med av det hvis han giftet seg med en av dem.

Store deler av Israels historie, og også den kristne kirke gjennom tidene, har vært preget av at Guds folk – som skulle ha vitnet for verden – i stedet har blitt fanget av verden og dens falske lære og religiøse tro. Det beste eksemplet på dette er kanskje innføringen av den hedenske soldagen i stedet for Bibelens sabbat, og som vil spille en sentral rolle i de siste dager.

Les 1 Mos 24,57–67. Hva kan vi lære om Kristus og hans kirke ut fra det vi leser her? Hva kan f.eks. det at Rebekka var en slektning som bodde langt borte si oss om vår falne tilstand?

Vi er jo i slekt med vår skaper, for vi er skapt i hans bilde. Synden skilte oss fra ham, men vi regnes likevel som hans egentlige brud, enda vi og våre valg kan gjøre ekteskapet mer turbulent enn det behøver å være.

Ja, Gud elsker oss, bruden, mer enn vi elsker ham. Hvilke valg kan og bør vi ta hver dag som kan styrke kjærligheten vår til Gud? Og hvilke valg vil svekke kjærligheten?

HOREN DØMMES

Les Åp 19,1–9. Her feires to ting på en gang: slutten på skjøgen og Kristi bryllup med sin brud. Hvordan kan begge deler vise Guds rettferdighet og kjærlighet?

Utroskap har en høy prislapp. Følgene av utroskap forplanter seg til barna og andre. Selv den mest tålmodige kan til sist se at det ikke er noen vei tilbake, at ekteskapet ikke kan reddes. Når verden kommer dit at hjertet har forherdet seg i en slik grad at omvendelse ikke lenger er mulig, har det ingen hensikt å la syndens lidelser fortsette uhemmet. Tross sorgen over de fortapte kan de som har lidd under verdens syndefall, glede seg over at det endelig er slutt – og at verden endelig blir slik Gud opprinnelig ville det. Denne gangen vil ingen vende seg bort fra Gud, for vi har lært at Gud hadde rett i at det er katastrofalt å skille seg fra ham.

Les Åp 21,1–4. Hva betyr ekteskapsbildet her, og hvorfor er det så fullt av håp og løfter? Hvordan kan vi være sikre på det håpet som disse versene beskriver?

«Ekteskapet, en forening for livet, er et symbol på enheten mellom Kristus og hans kirke. Den ånd Kristus viser overfor menigheten, er den ånd mann og hustru skal vise mot hverandre.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 7, s. 46. Kristus led ufattelig smerte da menneskeslekten forkastet ham og lot andre guder få den kjærligheten som tilhørte ham. Likevel ga han seg selv for oss og betalte for vår utroskap slik at vi får løftet om evig liv hvis vi omvender oss og vender oss bort fra den.

Les 1 Pet 1,18.19. Hva sies her som gir oss den vissheten om avslutningen som er skildret i Åp 21,1–4?

Til fordypning:

2,1–11; Matt 22,1–14; 2 Kor 11,1–5 og Matt 25,1–13.

Når man blir klar over hvor mye resten av Bibelen kan utvide forståelsen av profetiene, kan man bli fristet til å overdrive bruken av det. Opp gjennom tidene har enkelte kristne fremhevet Bibelens symbolikk og billedspråk så sterkt at de nesten har begynt å se på den historiske fortellingen som en myte. Det finnes lag av mening i nesten hele Bibelen, men vi må huske at Gud kan bruke faktiske hendelser med virkelige mennesker til å lære oss noe om sitt samspill med menigheten i fremtiden. Bryllupsfesten i Kana kan f.eks. gi oss innsikt i metaforen om ekteskapet som brukes i profetiene, men dette var en virkelig hendelse. «Kristi ord skaffet rikelige forsyninger til festen. Så rikelig er også hans nåde som sletter ut menneskenes misgjerninger og fornyer og styrker sjelen.» – Ellen G. White: Slektenes håp, side 100. Eller som hun skriver her: «‘Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte råd for sine tjenere profetene.’ ‘Det som er skjult, hører Herren vår Gud til, men det som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid.’ Gud har gitt oss dette. Hans velsignelse vil følge den som gransker de profetiske skrifter under respektfull bønn til Gud.» – Slektenes håp, side 165.

Forslag til samtale:

1. Les Joh 2,1–11. Det er mye i Johannesevangeliet som foregriper Kristi fremtidige gjerning, og kommentatorer har merket seg hvor målbevisst Johannes fører leserne frem til korset. Hvor ser du ulike aspekter ved Kristi karakter og fremtidige rike i denne historien? Hva lærer den oss om frelsesplanen, eller om den store bryllupsfesten som Guds Sønn er blitt lovet?

2. Lignelsen om de ti jomfruene er kjent og elsket. Hva kan den si oss om den siste tid? Er det viktig at brudgommen blir forsinket? Hva kan lignelsen lære oss om den enkeltes forhold til Kristus og hvordan Kristus forholder seg til menigheten som helhet?

3. Tenk på falsk praksis som har kommet inn i kristendommen utenfra. Hva annet enn søndagen har kommet inn? Hvordan har det skjedd, og hvordan kan vi beskytte oss selv og hjelpe andre til å se hva det er? Hvordan kan de tre englebudskapene sies å være et forsøk på nettopp dette, å hjelpe folk til å se det falske som har kommet inn i troen?

19. april

STOR BØTTE MED SMØR

Av Andrew McChesney

Etter at noen stjal familiens ku, skaffet mor en hund som skulle passe på den nye kua. Moren ville også at hunden skulle vokte tienden: en stor bøtte med smør. Far, en Syvendedags Adventistpastor, satt langt borte i en sovjetisk arbeidsleir, anklaget for å holde sabbaten. Kua var den eneste inntektskilden for hans kone og hennes to små barn i den daværende sørlige sovjetrepublikken Tadsjikistan. Mor melket kua og byttet melken mot mat på et marked. Mor satte også til side 10 prosent av melken som tiende, kvernet den til smør og oppbevarte den i en bøtte. Når bøtten var full, solgte hun smøret.

En dag melket mor kua og ba de to barna vente mens hun gikk til markedet. «Ikke åpne døren», sa hun. Hun sjekket at smørbøtten sto i nærheten av hunden, som var bundet fast i hagen, og så gikk hun.

Barna ventet og ventet. Så åpnet porten seg, og en fremmed kom inn i hagen. Hunden bjeffet ikke. Mannen, som var kledd i muslimske klær, gikk bort til hunden. Det var som om hunden ikke så ham. Mannen tok opp smørbøtten, snudde seg og gikk. Senere fortalte barna begeistret mor om mannen. Ingen forsto hva som hadde skjedd.

Mange år gikk. Far ble løslatt fra arbeidsleiren og gjenopptok arbeidet som pastor. Han og mor fikk fem barn til. Den eldste datteren, Nina, giftet seg og fikk egne barn. Hun fikk også jobb med å vaske kontorene til et gjødselselskap. Nå måtte Nina gå til selskapets regnskapsfører for å få betalt. En dag da hun ventet på lønnen sin, fortalte hun regnskapsføreren om smørbøtten. Regnskapsføreren lyttet høflig helt til Nina fortalte om mannen i de muslimske klærne. «Når skjedde det?» utbrøt hun. Nina fortalte henne det. Regnskapsføreren begynte å gråte. «Vil du vite hvordan historien endte?» spurte hun. Hun fortalte at hun og hennes fire søsken vokste opp i Sibir. Foreldrene deres ble drept under andre verdenskrig, og de bodde hos bestemoren. Det var tøffe tider, og dagen kom da maten tok slutt. Bestemor ba de fem barna om å be rundt det tomme bordet. Etter bønnen banket det på døren. Utenfor sto en mann i muslimske klær. I den ene hånden holdt han en bøtte med smør. I den andre holdt han et brød.

I gjødselselskapet tryglet regnskapsføreren Nina om å fortelle henne mer om Gud. Etter hvert ga regnskapsføreren og datteren sitt hjerte til Jesus og sluttet seg til adventistkirken.

Den dag i dag er det ingen som vet hvem den mystiske mannen var. Men Liubov Brunton, Ninas datter, er ikke i tvil om at han var en engel.

«Til å være en engel tok det bare en brøkdel av et sekund å frakte bøtten med smør fra Tadsjikistan til Sibir», sier hun. «Jeg lurer bare på hvor engelen fant brødet. Jeg gleder meg til å komme til himmelen for å høre resten av historien.»

Folkeslagene: Del 1

Ukens tekster:

1 Mos 10,1–12; 1 Mos 12,1–9; 1 Sam 8,4–18; Matt 20,25–28; Åp 18,1–4.

Ukens vers:

Han fikk herskermakt, ære og rike så alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene ham. Hans herskermakt er en evig makt som ikke skal forgå. Hans rike går aldri til grunne. (Dan 7,14).

Åpenbaringen har Guds løsninger for vår verden. I de siste kapitlene får vi ny adgang til livets tre, forbannelsen oppheves, og vi får komme inn i Guds nærhet. Åpenbaringen er så å si 1. Mosebok i revers, og derfor er 1. Mosebok en viktig nøkkel til å forstå hvordan verdens problemer oppsto.

Et av temaene i både Daniel og Åpenbaringen er jordiske styresett, en rekke forsøk på å kontrollere en klode som egentlig tilhører Gud, og som han skal styre med rettferdighet når syndens og opprørets tid er forbi.

Det er en lang prosess som har ført frem til dette øyeblikket, en som strekker seg over tusener av år med forsøk på selvstyre. Det har ikke fungert; selv de som har hatt de høyeste idealer, har kommet til kort mot disse idealene. Mye av menneskenes triste historie er ikke annet enn beretninger om de tragediene som de mislykkede systemene har påført oss. Og det vil bare bli verre frem til Guds «evige rike» (Dan 7,27) har seiret.

NIMROD OG NINIVE

Edens hage skulle være menneskenes ideelle hjem. Da synden kom til, måtte Gud skille oss fra hagen og livets tre, iallfall for en tid.

Utenfor hagen måtte mennesket arbeide hardt for å forsørge seg. Livet ble hardere; vi måtte leve med smerte og hardt arbeid (1 Mos 3,16–19). De to første stolte på at den rettmessige kongen ville vise dem en vei tilbake til hagen, og de ofret ved inngangen til Edens hage i forventning om den redningen som Gud hadde tilbudt menneskene fra første stund.

«Edens hage ble på jorden lenge etter at mennesket var blitt forvist fra dens skjønne stier. […] Hit kom Adam og hans sønner for å tilbe Gud. Her fornyet de sitt løfte om lydighet mot den loven som de hadde overtrådt, med den følge at de var blitt forvist fra Eden. Da urettferdighetens flodbølge oversvømte verden, og menneskenes ondskap resulterte i at de ble tilintetgjort i en vannflom, ble Eden fjernet fra jorden av ham som hadde plantet den. Men ved den endelige gjenopprettelsen når det skal bli ‘en ny himmel og en ny jord’, skal også Eden bli gjenopprettet enda vakrere enn i begynnelsen.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 42.

Men andre arbeidet med egne «løsninger» på de nye problemene, og vi ser fremveksten av bystater, et forsøk på å skape et enklere liv og kanskje også et forsøk på å vinne tilbake det som gikk tapt i Eden.

Les 1 Mos 10,1–12. Her nevner Bibelen flere sentrale politiske aktører som vi finner i resten av Bibelen, deriblant Ninive og Babylon. Hva kan vi utlede av disse tekstene i lys av det vi vet om disse byenes rolle senere?

Noen har lest om Nimrod og tenkt at han er en edel helt, slik som heltene i hedensk mytologi. Men når Bibelen beskriver ham som «mektig på jorden» og «en mektig jeger for Herrens ansikt», er det ingen hyllest. Nimrod er stor i egne øyne, og han står «for» Herren i den forstand at han trosser Gud. I disse tekstene ser vi opprøret mot Gud gripe om seg, et opprør som vil vare helt til det er slutt på alle opprør.

Hvorfor er opprør mot Gud en mer fordekt synd enn vi ofte er klar over? Hvordan kan vi verne oss mot slikt?

ABRAHAM BLIR KALT

I 1. Mosebok 10 ser vi at flere nasjoner blir født. Ordet som ofte oversettes med «nasjoner» er goyim og kan også vise til hedninger. 1. Mosebok 10 forteller at menneskeheten delte seg opp i land, språk, familier og «folkeslag» (1 Mos 10,5; se Åp 14,6).

Rett etter at dette begrepet dukker opp, kaller Gud Abraham ut av et av disse folkeslagene for å skille seg fra dem og det de står for.

Les 1 Mos 12,1–9. Hvorfor kalte Gud Abram (senere Abraham) bort fra hans hjemland?

Gud ville bruke Abraham til å skape et folk som skulle være en kontrast til de andre rikene. De skulle bare ha Gud som konge og vise hva som ville skje hvis menneskene kom tilbake til Skaperen. Israel ble til for å være til velsignelse for «alle slekter på jorden» (1 Mos 12,3). Gud ga dem lys og fortrinn som verden ikke hadde sett maken til siden vannflommen.

Les 5 Mos 4,5–9. Hva sa Gud til Abrahams etterkommere, det folket som var oppfyllelsen av løftet Gud hadde gitt Abraham?

Dette var ikke en enkelt person som vitnet lokalt; et helt folk skulle arbeide sammen og i samarbeid med Gud for å fremstille hans karakters herlighet. Og det var ikke bare de «forskrifter og lover» Gud hadde gitt dem, som gjorde dem spesielle, men det at de holdt dem. Det ville få folk til å si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket!» (5 Mos 4,6). Men hvis de sannhetene de hadde fått, ikke ble fulgt, ville de bringe forbannelse og død, om de var aldri så flotte.

Gjelder prinsippet om ikke bare å kjenne sannhetene, men å følge dem, også dagens adventister. Hvorfor?

FIKK DET DERE BA OM

Opprinnelig skulle ikke Israel ha en jordisk monark, slik andre folk hadde. Men etter hvert vaklet folkets tro, og de lengtet etter det «folkeslagene» hadde.

Les 1 Sam 8,4–18. Hvorfor likte de eldste tanken om en konge, tror du? Hvordan kan vi falle for lignende fristelser?

Det er verdt å merke seg at ønsket om en konge var en avvisning av Guds herredømme over sitt folk. Nasjonen var opprettet slik at den sto direkte til ansvar for Skaperen, og forholdet til ham ble bl.a. synliggjort i helligdommen og gudstjenestene der. Ønsket om en konge ville påføre dem de lidelsene som hedningefolkenes kongedømmer hadde opplevd: innrullering i kongens kriger, konfiskering, skattlegging og andre ulykker. De ville få se at menneskelige makthavere har lett for å styre til egen fordel i stedet for å styre mildt, slik Gud gjør.

Den nye ordningen ville også bli varig: De ville få det de ba om, men når de så det var verre, ville de måtte leve med det. «Når den dagen kommer, skal dere skrike høyt over kongen dere valgte. Men Herren skal ikke svare dere den dagen.» (1 Sam 8,18).

Gud kjenner sitt folks svakhet, og han forutså tidlig at Israel ville be om en konge. Det gjorde de, og mye av bibelhistorien handler om følgene av det valget.

Les 5 Mos 17,14–20. Merk at Gud ikke sier: «Jeg vil gi dem en konge», men at det er folket som vil ha en. Gud innførte sikkerhetsmekanismer for å verne dem mot noen av de uheldige sidene ved et menneskelig styre – men historien om folket og kongene viste at sikkerhetstiltakene ofte ble ignorert.

Det er bare å se på Israels historie etter at de bestemte seg for å ha en konge, så ser man hvordan det gikk under kongene. Noen var bedre enn andre, men selv de «gode» gjorde feil (tenk på David og Batseba). Folket levde under den ene kongen etter den andre som gjorde «det som var ondt i Herrens øyne» (se 1 Kong 11,6; 15,26; 16,30; 2 Kong 3,2 osv.).

Den gang som nå har alle menneskelige regjeringer én ting til felles: syndere som styrer andre syndere. Så hva kan vel gå galt?

HEDNINGENES HERSKERE

Guds handlemåte med Israel gir oss et innblikk i hans handlemåte med NTs kirke. På mange måter foregrep Israel kirkens feilgrep. De kristne er nok ikke det gamle Israel overlegne, og de har vært, og er fortsatt, utsatt for de samme fristelsene.

Les Matt 20,25–28. Hvilken feil advarte Jesus mot da disiplene skulle starte arbeidet med den kristne kirke?

Israel ba om en konge, og det førte til folkets moralske undergang. Kongene ble stadig mer ugudelige, helt til Gud lot babylonerne ta hans folk til fange for å korrigere kursen.

Noe lignende skjedde i kirkehistorien. Selv om de ikke skulle organisere seg slik en hedensk nasjon gjorde, ble de troende lettet da Konstantin kom til makten og bekjente seg som kristen: Nå var forfølgelsene slutt! Det var jo en velsignelse, men så kom kirken på at den kunne utnytte keiserens makt til egen fordel.

I det fjerde århundret brøt det ut flere store konflikter de kristne imellom, og da kirken ikke klarte å løse dem, lot den keiseren gripe inn. Etter hvert fikk biskopen av Roma en førende rolle, etter før å ha vært en biskop blant likemenn. Kirken lot staten gripe inn i religiøse spørsmål, og da staten først hadde fått en fot i døren, gikk det fra vondt til verre.

Som i det gamle Israel er mange av kirkehistoriens mørkeste kapitler et resultat av kompromiss med verden. Der Israel vendte seg til avgudsdyrkelse og kongene ble fordervet av maktbegjær – i den grad at de ofret barn til avguder – tok kirken gradvis i bruk mange av det hedenske rikets midler og metoder, slik at mange trofaste kristne led martyrdøden fordi de ble oppfattet som en trussel mot kirke ­statinstitusjonen.

Hvordan kan de samme fristelsene true vår tro og integritet i din kultur og ditt samfunn?

ET LYS FOR FOLKESLAGENE

Israel skulle ikke fordømme resten av verden, men bli til frelse for den. De fleste føler seg fordømt når de ser andres rettferdige oppførsel, så Israels eksistens tjente også til å synliggjøre synden og egoismen hos folkene rundt dem. Kristne som lever i harmoni med Gud, synliggjør hans rettferdighet, og det fører til overbevisning. De som «holder seg til Guds bud» (Åp 14,12), bør leve slik at de synliggjør hans karakter.

Men dersom israelittene hadde handlet slik de burde og gjort det de fikk beskjed om, ville folkeslagene ha kommet til dem i fred og lært om deres Gud. Det tragiske var at folkeslagene i stedet kom for å føre krig, slik det babylonske fangenskapet viser.

Guds karakter kom best til syne i Jesus – den eneste som har vist oss det til fulle. Men hans eksempel, som nok overbeviste hjertet, var en invitasjon (se Joh 3,16–21).

Hensikten med folket Israel var den samme som formålet med kirken: Gud bruker sitt folk til å trekke syndere til Kristus. Kallet i de tre englenes budskap går ikke ut til noen få utvalgte, men til «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6). Åp 18,1 sier at hele jorden vil bli opplyst av Guds herlighet før Kristi gjenkomst.

Hva lærer tekstene nedenfor om den rollen Guds folk er tiltenkt her i verden? Hvordan kan vi anvende disse prinsippene på oss selv?

(a) 4 Mos 14,17–21

(b) Jes 42,6; Jes 49,6; Jes 60,3

(c) Åp 18,1–4

Les Åp 18,1–4, kallet til «mitt folk», altså Guds folk, om å komme ut av Babylon. Hvordan skal det skje? Og hvordan kan Gud bruke oss, som en kirke som ikke lever i Babylon, til å kalle ut Guds folk som ennå bor i Babylon?

TIL FORDYPNING

Jes 44,24–45,13.

«Litt etter litt, først i det skjulte og i det stille, og så mer åpent etter som det økte i styrke og fikk kontroll over menneskers sinn, fortsatte ‘lovløshetens hemmelighet’ sitt villedende og blasfemiske verk. Nesten umerkelig fant hedenskapets skikker veien inn i kristenheten. Kompromissets og tilpasningens ånd ble en stund holdt tilbake av de store forfølgelsene kirken ble utsatt for under hedenskapet. Men etter som forfølgelsene opphørte og kristendommen gjorde sitt inntog ved hoffene og på kongenes slott, byttet den ut Kristi og apostlenes enkle ydmykhet med de hedenske prestenes og herskernes pomp og prakt, og i stedet for Guds krav satte den menneskers teorier og tradisjoner. Konstantins såkalte omvendelse tidlig i det fjerde århundre vakte jubel, og verden trådte inn i kirken kledd i et skinn av rettferdighet. Nå skjøt forfallet fart. Selv om hedenskapet så ut til å være overvunnet, seiret det. Dets ånd kontrollerte kirken. Dets lære, seremonier og overtro ble innlemmet i troen og gudsdyrkelsen til dem som sa seg å være Kristi etterfølgere.» – Ellen G. White, The Great Controversy, side 49, 50.

Står vi ikke alle i fare for å bytte ut «Kristi og apostlenes enkle ydmykhet» med verdens pomp, makt, utmerkelser og fristelser, i tråd med spørsmålet på slutten av onsdagens studium? Hvis vi tror at vi ikke gjør det, lurer vi oss selv.

Forslag til samtale:

1. Det var spesielt vondt da Gud sendte sitt folk i eksil i Babylon. Han hadde kalt Abraham ut av Kaldea for å skape et paktsfolk som skulle være et lys for verden, og nå ble de ført bort i lenker. Under fangenskapet viste Gud Israel hva som kunne ha skjedd om de hadde vært trofaste. Nebukadnesar, som var selve overhodet for et system i skarp opposisjon til Gud, kommer til Kristus (Dan 4). På slutten av fangenskapet reiser Gud opp en persisk konge som blir et forbilde på Kristus, som befrir Guds folk fra Babylon og fører dem tilbake til det lovede land. Kyros var ikke israelitt, men likevel valgte Gud ham for å demonstrere frelsesplanen for verden da han førte sitt paktsfolk tilbake til Jerusalem. Hva kan vi lære om Guds syn på menneskeheten når han brukte mennesker utenfor Israel for å nå sine mål?

2. Vi er kanskje ikke i Babylon, men hvor mye Babylon kan være i oss? Hvordan kan vi gjenkjenne dette problemet, og hva kan vi gjøre med det?

FAMILIE

ELLER JESUS

Av Andrew McChesney

Etter å ha blitt Syvendedags Adventist fikk Pedro Arnaldo problemer hjemme i Beira i Mosambik. Derfor reiste han rundt 100 mil sørover til Mosambiks hovedstad Maputo og flyttet inn hos søsteren og mannen hennes.

Alt gikk bra helt til Pedro gikk på sabbatsgudstjeneste i en Adventistkirke. Den dagen innkalte søsteren hans og mannen hennes til et møte.

«Du kan ikke gå i Adventistkirken, for det er ikke en god kirke», sa søsteren.

«Hvis du nekter å høre på oss, må du forlate hjemmet vårt», sa mannen hennes.

Pedro hadde ingen steder å dra. Han kunne ikke dra tilbake til Beira. Han hadde ingen annen familie i Maputo. Han ba.

Neste sabbat stanset søsteren ham da han var på vei ut av huset for å gå i kirken.

«Går du fortsatt i kirken din?» sa hun. «Når du kommer tilbake, må du finne deg et nytt sted å bo fordi du nekter å følge husordensreglene»

Pedro gikk til kirken og ba kirkemedlemmene om å be for ham. Han var ikke opprørt. Han visste at dette ikke var en konflikt med søsteren og mannen hennes, men en del av en åndelig kamp mellom Gud og Satan. Bibelen sier: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef 6,12).

Pedro tok dette verset til seg, i tillegg til det neste, der det står: «Ta derfor på dere hele Guds rustning, så dere kan stå imot på den onde dag, og når dere har gjort alt, kan dere bli stående». Han bestemte seg for å ta på seg hele Guds rustning ved å stå fast med Guds styrke.

Da Pedro kom hjem, ble han beordret til å dra. Han bodde hos en venn i to dager. Så ble han tatt imot av en adventistkvinne som ga ham jobb med å passe huset sitt. Han kunne gå i kirken på sabbaten og slapp å bekymre seg for å jobbe på Guds hellige dag.

Ti år senere bor Pedro sammen med søsteren og mannen hennes igjen, og de har et godt forhold. Selv om de ikke holder sabbat, forbyr de ham ikke lenger å gå i kirken.

«Jeg tok på meg Guds rustning», sa Pedro. «Jeg kjempet og vant, og jeg kan gjøre alt ved Kristus, som gir meg styrke. Herren kan gjøre hva som helst. Det er bare å sette sin lit til ham.»

Folkeslagene: Del 2

Ukens tekster:

1 Mos 2,9–17; Dan 2,31–35; Jes 17,12.13; Dan 7,1–3; Rom 3,10–19; Åp 12,15.16; Åp 10,1–11.

Ukens vers:

Hold opp! Kjenn at jeg er Gud. Jeg er opphøyd over folkeslag, opphøyd på jorden. (Sal 46,11).

Opp gjennom tidene har noen hevdet at Gud ønsket syndefallet, at han ville at menneskene skulle synke ned i synd og død, og at det var det som førte ham – i Jesus – til korset. For hvordan kunne han ellers ha vist sin kjærlighet til oss på en så overbevisende og grafisk måte som ved å dø for oss på korset? Kort sagt, de mener Gud hadde behov for et syndefall. Dette er en grusom tanke. Gud har aldri villet at verken Satan eller menneskene skulle synde. Satans og senere menneskenes opprør var en enorm tragedie, og vår glede over ham ville ha vært fullkommen om ikke de første menneskene hadde falt. Denne uken skal vi se nærmere på problemene syndefallet skapte og på ønsket om menneskelig styre i stedet for Guds styre. Vi ser dette tydelig i Daniels bok, som viser at Gud hadde rett da han advarte sitt folk om hva som ville skje om de vendte seg bort fra ham og valgte jordiske monarker i stedet. Og det var jo det de fikk: jordiske monarker og syndere som hersket over andre syndere – ingen god kombinasjon.

DET ALLER FØRSTE BUDET

Edens hage var Guds første folks klasserom, et sted der deres samspill med skaperverket skulle lære dem og deres etterkommere stadig mer om Skaperen. «Det hellige paret var ikke bare barn under Guds faderlige vern og omsorg» skrev Ellen G. White, «De var også elever som tok lærdom fra den allvise skaper. […] Hemmelighetene i det synlige univers – ‘et underverk av ham som vet alt’ – var for dem en uuttømmelig kilde til undervisning og fryd.» – Alfa og Omega, bind 1, side 30.

Les 1 Mos 2,9–17. Hva var det første budet Gud ga menneskene, og hvorfor var det viktig?

Første gang Gud brukte roten tswh, «å befale», var i 1 Mos 2,16.17, da han forbød oss å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Hvordan kan kunnskap være forbudt? Er det ikke alltid nyttig å erfare og vite mer?

Ikke om vi skal tro Skriften: Gud ville gi sitt folk grundig undervisning, men skåne dem for kroniske lidelser som en del kunnskap kunne føre til, f.eks. det som skjedde senere da folket valgte å styre seg selv i stedet for å bli styrt av Gud.

Da Israel ba om en konge, la Gud frem følgene av dette (som vi så sist uke), og han fortalte at valget om å gå bort fra hans direkte styre ville vare til tidenes ende.

Etter som Israels konger ble stadig mer ugudelige, ble Guds paktsfolk så verdslig og kom så langt bort fra sitt formål at han ga dem enda mer av det de ville ha: menneskelig styre.

Det kan være nyttig å lese Daniels bok mot dette bakteppet: Verdensrikenes fremmarsj som skildres i boken, er ikke bare en anklage mot «folkeslagene» – det er også en anklage mot Israels svikt, at de ikke fulgte hans mitswot (bud). Århundrer med underkastelse i stedet for den friheten de fikk i Eden, skulle bli et nytt klasserom der de som ville, kunne oppleve kontrasten mellom verdens riker og Guds rike.

Tenk på hva slags kunnskap mange av oss ville ha klart oss bedre uten. Hvordan kan dette hjelpe oss å forstå det som ble forbudt i Eden?

DANIEL 2

Under det babylonske fangenskapet ga Gud profeten Daniel den mest overbevisende skildringen vi har av forholdet mellom Guds folk og verdens riker. Hans folk var ikke lenger selvstendige; nå fikk de se følgene av sine valg (og kanskje lære av dem?).

Les Dan 2,31–35, som gir et panoramabilde av verdenshistorien frem til tidens ende. Hvilke viktige sannheter finner vi i denne profetien?

På slutten av 1800 ­tallet var det mange som trodde på menneskets fremskritt. Verdensutstillingen i Paris (1900) var et bemerkelsesverdig utstillingsvindu for optimisme om fremtiden. Med alle de teknologiske og vitenskapelige fremskrittene ville mange av våre største problemer være over! Da verden gikk inn i det 20. århundre, var mange optimistiske og trodde på opplysningstidens idealer – som at mennesket ble stadig bedre og fornuftens seier ville innvarsle en vidunderlig ny tid for menneskene.

Men første verdenskrig knuste disse drømmene, og ved slutten av 1900 ­tallet hadde vi mistet mer enn 200 millioner mennesker i krig. Vi hadde nok gjort teknologiske fremskritt, men ikke moralske. For å omskrive Dr. Martin Luther King Jrs ord, så kan vi styre raketter, men villeder mennesker. Og det er en farlig kombinasjon.

Mange har lagt merke til at metallene i Daniel 2 går fra de mest verdifulle til de minst verdifulle: Gull forringes til sølv, sølv forringes til messing, og messing til jern, helt til vi ender opp med bare jern og leire.

Charles Darwin, Karl Marx og andre av 1800 ­tallets tenkere prøvde å overbevise oss om at mennesket er på vei oppover – at vi utvikler oss biologisk og sosialt. Og tilværelsen har jo på noen måter blitt bedre (iallfall på det fysiske plan), men hvem er egentlig optimist når det gjelder fred, sikkerhet og velstand her i verden, slik den styres i dag?

Jesus sa: «Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. ... Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder.» (Matt 24,6.7). Er det noen trøst at vi har blitt advart? Hvorfor?

DANIEL 7

Drømmen i Daniel 2 ble først lagt frem for en babylonsk konge. Men synet i Daniel 7 ble gitt til en hebraisk profet, en av Guds paktsfolk.

Daniel får se det samme emnet som Nebukadnesar, men i et annet lys. I stedet for en statue ser han folkeslag som stiger opp av havet etter at vinden har virvlet opp vannet. Disse folkene var stadig i strid med hverandre slik at maktbalansen stadig endret seg. Vers som Sal 65,6–9; Jes 17,12.13 og Jer 46,7.8 bruker flom og bølger til å skildre kaoset blant folkeslagene.

I kontrast til dette var det lovede land, iallfall for en stund, en fredens og trygghetens øy midt i et hav av hedenske riker – en hellig nasjon bygget på Guds faste grunnvoll til forskjell fra de uregjerlige folkene rundt det.

Les Dan 7,1–3. Det er mye bevegelse i denne scenen. Hva kan billedspråket lære oss, f.eks. det at dyret stiger opp av havet?

Daniel ser hedningenes kaotiske krigføring fra stranden da dyrene plutselig kommer opp på land – inn på hans område. Nå ble hedningenes problemer hans folks problemer. De hadde valgt å leve som hedninger, så nå skulle de leve med (og under) hedninger. Etter det babylonske overherredømmet fikk Guds paktsfolk aldri mer noen full eller langvarig selvstendighet.

Denne frihetsberøvelsen må Guds folk i dag leve med helt til tidenes ende, når Kristus igjen får sin rette plass som vår konge. I NT fortsatte Guds folk å leve under Romerrikets jernhæl, og siden under forfølgelsene under det lille hornet, det hedenske Romas etterfølger.

Historisk sett har noen nasjoner hatt det bedre enn andre, og noen epoker har vært fredeligere enn andre, men for det store flertallet har det gått fra den ene tragedien til den andre, fra den ene undertrykkeren til den neste. Og ofte har dette skjedd under herskere som har påstått at de bare har tenkt på sitt folks beste. For en kontrast til det styresettet som Gud hadde ønsket for sitt folk, om de bare hadde valgt det.

Hvordan kan Rom 3,10–19 forklare mye av det som skjer i vår verden? Og hvordan viser vers 19 hvorfor evangeliet er så sårt tiltrengt i vårt liv?

MELLOM HAV OG JORD

Bibelens billedbruk om land og hav kan gi oss mye lærdom, særlig når det gjelder profetier. Ta f.eks. symbolene land og hav som står i skarp kontrast til hverandre.

«Når jord og hav settes opp mot hverandre som symboler, står jorden ofte for den ordnede verden, eller sågar for landet Israel, og havet står for hedningefolkene som truer landet slik havet truer landet.» – Beatrice S. Neall: «Sealed Saints and the Tribulation,» i Symposium on Revelation, bok 1, red. Frank B. Holbrook, (Silver Spring, MD: Biblical Research Institute, General Conference of Seventh-day Adventists, 1992), side 260.

Slik sett er jorden et stabilt sted, grunnlagt på Guds styre, mens havet står for folkenes kaotiske uro som bygger på menneskelig stolthet.

Les Åp 12,15.16 og Åp 13,1.11 i lys av tanken ovenfor. Legg merke til sammenstillingen av vann og jord. Hvordan brukes de, og hva kan de si oss om hvordan profetier skal forstås?

Merk at dragen bruker vann til å forfølge kvinnen (kirken).

Syvendedagsadventistene har forstått Åp 12,16 som en henvisning til at forfulgte kristne utvandret til den nye verden. Hva sier dette om grunnleggelsen av den amerikanske republikken hvis vi har forstått land og hav riktig?

Kan vi se på det som «jorden» slik «det lovede land» var det – et sted satt til side for Guds folk? Er det derfor landdyret først ser ut som et lam? USA har aldri vært det «nye Israel» slik noen av grunnleggerne ønsket, men det har lenge vært et land med religionsfrihet for millioner av verdens undertrykte.

Dessverre vil dette dyret en dag tale «som en drage» (Åp 13,11). USA, som har stått for religionsfrihet for de forfulgte, vil bli den største religionsforfølgeren! Dette er enda et eksempel på det som skjedde da menneskene valgte å styre seg selv i stedet for å la Gud styre.

PROFETERE IGJEN

Restkirken ble født i den nye verden, dit de som søkte religionsfrihet hadde flyktet på 1600 ­ og 1700 ­tallet. Med tanke på de langvarige religiøse og politiske hindringene andre steder, spørs det om denne bevegelsen ville ha fått en så rask og vellykket start et annet sted.

Les Åp 10,1–11, som beskriver bevegelsens fødsel. Finn noen av de tingene vi har sett på, som «folkeslagene», jorden og havet. Hvilken mulig innsikt kan du finne i denne teksten? Ikke les for mye inn i teksten.

Engelen roper med høy røst slik englene i Åpenbaringen 14 og 18 også gjør. Dette er et kritisk øyeblikk i historien da restkirken starter sitt arbeid for mange «folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger» (Åp 10,11).

Engelen holder en «liten bok» – trolig Daniels bok (se Dan 12,4) – som er åpen for første gang på lenge. Han står med den ene foten på havet og den andre på jorden. Dette kan bety at budskapet er globalt. Det kan også bety at budskapet er for alle folkeslag: de som bor på land og de som bor i det «hedenske» havet.

Verden vil til slutt bli opplyst av Guds herlighet, og de siste budskapene i Åpenbaringen 14 vil nå ut til alle. Slik som med Israel, er vårt mandat å forkynne evangeliet «i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14).

Gud driver historien mot dens avslutning: slutten på menneskenes imperier og Kristi permanente innsettelse som konge. Les Dan 2,34.35.44.45. Bibelen gjør det klart at alle disse rikene vil forsvinne sporløst og at de vil bli erstattet av Guds evighetsrike der synd, lidelse, sykdom, ondskap og død aldri vil komme tilbake.

Se hvor nøyaktig profetiene i Daniel 2 og 7 forutsa verdensrikenes oppkomst og undergang. Hvorfor bør denne nøyaktigheten, som jo er utrolig når man tenker på når Daniel ble skrevet, gjøre det lettere å stole på løftet om det endelige og evige riket – Guds rike?

TIL FORDYPNING

Ellen G. White: «Babels tårn» i Alfa og Omega, bind 1, side 97–104.

«‘Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.’ Den samme ilden som fortærer de gudløse, renser jorden. Hvert spor av forbannelse er fjernet. Ikke noe evig brennende helvete skal minne de frelste om syndens fryktelige følger. Bare ett minne blir tilbake. Frelseren vil alltid bære merkene etter korsfestelsen. På hodet, i siden og på hendene og føttene finnes de eneste spor etter syndens grusomme følger. Profeten så Kristus i hans herlighet, og han sier: ‘Glansen fra ham er som lyset, stråler går ut fra hans hånd. Hans makt er skjult i dem.’ Fra spydstikket i siden hans rant det blodet som forsonte menneskene med Gud. Der er Kristi herlighet, der er hans makt skjult. På grunn av sonofferet hadde han makt til å frelse, og derfor kunne han også utøve rettvishet mot dem som avviste Guds nåde. Merkene etter hans fornedrelse er hans største heder. I all evighet skal sårene fra Golgata forkynne hans pris og kunngjøre hans makt.» –Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 171.

Forslag til samtale:

1. Til slutt vil alle jordiske prestasjoner, hvor store, imponerende og strålende de enn måtte være, bli lagt i grus, forvandlet til aske og tilintetgjort for alltid. Det gjelder også alt det store og herlige du måtte ha oppnådd på jorden, eller som du er i ferd med å oppnå nå. Hvorfor er det viktig at du alltid har dette for øye? Hvordan kan dette hjelpe deg til å prioritere riktig?

2. Se nærmere på havdyret i Åp 13,1–10. Hvordan er dette dyret den naturlige følgen av Babels tankegang? Det er helt klart summen av alle menneskelige «nasjoner», fra Babylon til det lille hornet. Hvilke kjennetegn ved hvert rike har gått igjen gjennom tidene? Hvordan gjenspeiler verden fremdeles for eksempel Babylons eller Romas verdier?

3. Hvordan kan adventister finne den rette balansen mellom å følge Herren og å adlyde lovene i det landet der vi bor? Hva skjer når lydighet mot det ene fører til ulydighet mot det andre?

3. mai

DEL 1: EN JENTES RELIGION

Av Andrew McChesney

Som 12­åring begynte Diana å drikke alkohol, røyke marihuana og høre på hardrock. Midt i festingen begynte hun å tenke på Gud.

Gud hadde ikke vært noen stor del av Dianas tidlige barndom. Faren tilbrakte mye tid utenlands som sjømann i marinen, og som mange andre militærfamilier flyttet familien hvert annet eller tredje år. Noen få ganger tok moren henne og søstrene med i kirken på søndager da de var små og bodde i Florida.

Diana fikk muligheten til å delta på feriebibelskole da hun var 10 år gammel, mens hun bodde i Norfolk i Virginia. En buss fra baptistkirken kjørte forbi nabolaget hennes og hentet henne og storesøsteren. Hun lærte Johannes 3,16 og rekkefølgen på Bibelens bøker utenat. Hun lærte om misjonærer og respekt for Guds uforanderlige ord. Hun valgte å la seg døpe. Kirken ga henne et åndelig fundament. Utenfor kirken var det en annen historie. Diana ble utsatt for overgrep, og traumene kom til å prege henne i årevis.

Da hun var 12 år gammel, flyttet familien igjen, denne gangen til Albuquerque i New Mexico. Mange av barna i nabolaget brukte alkohol og narkotika, og Diana ble en av dem.

Som 14-åring flyttet Diana med familien til Monte Vista i Colorado. Mens hun røykte marihuana sammen med sine nye venner, snakket hun av og til om Gud. Da hun var 16 år gammel, ble mange av vennene hennes pålagt å delta i religionsundervisning. Diana ønsket å få et dypere forhold til vennene sine og deltok i timene sammen med dem. I løpet av en time erklærte presten at kirkens autoritet sto over Guds ords autoritet fordi kirken hadde endret Guds tilbedelsesdag fra den bibelske syvende dagen, lørdag, til den første dagen, søndag.

Diana ble sjokkert og bekymret. Hun husket at hun hadde lært at Guds ord ikke kunne endres. Hun undret seg: «Hvorfor tilber folk på den første dagen når det står tydelig i Bibelen at det er den syvende dagen?» Diana bestemte seg for å fullføre religionsundervisningen, men ikke for å gå i kirken. Hun fortsatte å drikke, bruke narkotika og lytte til hardrock. Etter hvert ble dette identiteten, livet og religionen hennes.

Denne misjonshistorien gir et innblikk i hvordan Gud på mirakuløst vis virket i livet til Diana Fish, utviklingssjef for Holbrook Seventh-day Adventist Indian School i USA, som mottok det trettende sabbatsofferet i 2021. Takk for at du støtter forkynnelsen av evangeliet med dette kvartalets trettende sabbatsoffer på 28. juni. Les mer om Diana i neste uke.

Forstå offertanken

Ukens tekster:

Jes 1,2–15; Hebr 10,3–10; 2 Mos 12,1–11; 1 Kor 5,7; Hag 2,7–9; Jes 6,1–5; Åp 4,7–11.

Ukens vers:

De sang en ny sang: Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. (Åp 5,9).

Da døperen Johannes så Jesus komme, sa han «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29). Dette var en klar henvisning til lammet som offerdyr og pekte frem mot Kristi stedfortredende død.

I Bibelen kommer vi ikke utenom temaet dyreofringer. Det går som en rød tråd gjennom hele boken og spiller en sentral rolle i den store scenen i Johannes’ åpenbaring der Johannes blir ført inn i Guds tronsal (Åpenbaringen 4 og 5). Det at Jesus ser ut som et slaktet lam i denne scenen (Åp 5,6), er en viktig nøkkel til å forstå hele den profetiske episoden.

Denne uken skal vi se nærmere på noen av offertemaene som ligger til grunn for vår forståelse av Jesus, det slaktede lammet og hovedpersonen i scenen i tronsalen. Han er verdig der ingen andre er det, og hans verdighet sier mye om hva Gud gjorde gjennom offersystemet. Det avslører ham som en Gud av uendelig kjærlighet som brakte det ultimate offer, en handling som vi og universets øvrige intelligente vesener vil undre oss over i all evighet.

NYTTELØSE OFRINGER?

Noen ganger kan det være nyttig å sette to tanker opp mot hverandre. Vi kan lære mye om ofringene av de tilfellene da Gud avviste folkets ofringer.

Sammenlign Jes 1,2–15 med Jes 56,6.7 og Sal 51,19. Hva kan vi lære om ofringene her?

Denne tragiske episoden i Israels historie var ikke første gang Gud avviste et offer. Noe lignende skjedde da Gud godkjente og godtok Abels offer, men ikke Kains. Den episoden gjør at vi kan sette akseptable og uakseptable ofringer opp mot hverandre. (Se 1 Mos 4,3–7 og Hebr 11,4.)

På Jesajas tid gjorde Israel det som ble forventet, de krysset mentalt av i religiøse bokser i et forsøk på å blidgjøre Gud, og ellers levde de som de selv ville. Deres ofringer var selvopptatte ritualer, slik som Kains, og skyldtes ikke at de overga seg til Gud og underkastet seg ham.

Den samme ånden besjeler denne verdens riker: selvtilstrekkelighetens ånd. Kain ville leve på sin egen måte og utførte ritualer for Gud på egne premisser. Man kan anta at han så på Gud som en ulempe, en bremsekloss for hans egen kurs, men at han fryktet Gud akkurat nok til å holde fast på ritualene.

Broren Abel brakte det offeret Gud hadde bedt om, det som sto for det løftet Gud hadde gitt om en kommende Messias (1 Mos 3,15): et lam, som pekte frem mot Kristi frelseshandling på Golgata.

« Abel forstod de store prinsipper i frelsesplanen. Han så seg selv som en synder, og han så at synden og dens straff, døden, skilte ham fra samfunnet med Gud. Så bar han frem slaktofferet, og anerkjente på den måten kravene i den loven han hadde overtrådt. Gjennom blodet som rant, så han frem til Kristus, det fullkomne offerlam, som skulle dø på Golgatas kors. Han stolte på den forsoning som skulle finne sted der. Derfor fikk han det vitnemål at han var rettferdig. Hans offer var godtatt.» –Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 53–54.

Det er viktig at vi ikke bare «utfører ritualene»! Hvordan kan hver og en av oss oppleve hva det betyr å være helt avhengig av Jesu død som vårt eneste håp om frelse?

BLODET AV OKSER OG GEITER

Noen har kritisert hele offerbegrepet og ment at det er grusomt, hardt og urettferdig. Men det er det som er poenget. Kristi død var grusom, hard og urettferdig – den uskyldige døde for de skyldige. Det var det som måtte til for å løse syndens problem. Og alle disse harde, grusomme og urettferdige ofringene pekte mot Kristi død.

Les Hebr 10,3–10. Hva lærer vi om Guds folks ofringer i GT? Hvorfor ofre hvis det ikke kunne frelse syndere?

Lammene og de andre offerdyrene var bare symboler som pekte frem mot Guds lam som skulle bringe forsoningsofferet. De var troshandlinger der syndere uttrykte tro på den kommende Messias. Vi kaller ofte slike symboler for typer, som oppfylles av en antitype (et motbilde), det vil si den tingen eller hendelsen som de foregrep. Noen har sågar beskrevet ofringene som «miniprofetier» om Jesu død på korset.

Ritualene i forbindelse med ofringen var litt som å betale for en reise. Kjøper du en tog- eller flybillett, får du ikke reisen du har betalt for med det samme. Du får en billett eller et boardingkort: et symbol på eller et løfte om den kommende reisen. Du kan sette deg på papirlappen så mye du vil, men den fører deg ikke til reisens mål. Men når du har gått om bord og reisen starter, har du fått det du betalte for og papirbilletten blir unødvendig.

Slik var det med ofringene. De var viktige, men da det virkelige offeret var brakt, ble de meningsløse – som da forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste i den jordiske helligdommen ble revet i stykker ved Jesu død. «Forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst» (Mark 15,38). Hele offersystemet hadde pekt frem mot Jesu død på korset. Da Jesus døde på korset og sto opp etter å ha seiret over døden, ble typene overflødige.

Tenk så alvorlig synden må være siden bare Jesu død, Ordet som ble menneske (se Joh 1,1–3.14), kunne sone for den. Hva bør da være vår holdning til synden?

PÅSKELAMMET

I Åpenbaringen kalles Jesus «Lammet» nesten 30 ganger. Siden frelsesplanens første tid har Guds folk brukt lam som symbol på den kommende Messias. Abel ofret «et ... av de førstefødte dyrene fra småfeet» (1 Mos 4,4), og før israelittene forlot Egypt skulle alle førstefødte innløses med et ett år gammelt lam (2 Mos 12,5).

Les 2 Mos 12,1–11; Jes 53,7.8; 1 Kor 5,7 og Åp 5,6. Hva lærer disse versene om Jesus som påskeofferet? Hva betyr det for oss?

Lenge etter Kristi død, oppstandelse og himmelfart skrev Peter: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte» (1 Pet 1,18.19).

Jesus levde det eneste menneskeliv som tilfredsstilte Guds hellighet; vi andre har syndet, og måten vi lever vårt syndige liv på, lyver om vår skapers natur.

Men Jesus ble «den siste Adam» (1 Kor 15,45). Der vi hadde mislykkes, levde han fullkomment. Som menneske var han det menneskeheten var ment å være. Han gjenspeilet Guds herlighet fullkomment. «Den som har sett meg, har sett Far» (Joh 14,9), sa han til Filip.

Jesus ble korsfestet i påsken, også et bevis på at han er det antitypiske Lammet. I Joh 18,19.20 sier han at han hadde «talt åpent» om sin lære. På en parallell måte ble Israels barn i 2 Mos 12,5.6 bedt om å velge ut et påskelam til påsken, og «ta vare på det», eller sette det fram til skue i dagene før ofringen. Da øverstepresten spurte Jesus om hans lære, viste han til at han selv hadde vært utstilt i tempelet slik at alle kunne vurdere ham. Hans liv, hans gjerninger, hans lære – alt viste hvem han var. Han er Lammet uten lyte, det klareste uttrykket for Guds rettferdighet og herlighet.

Hvordan kan vi bedre gjenspeile Jesu fullkomne karakter?

JESUS OG TEMPELET

Det er et paradoks i frelseshistorien. Gud ønsker å gjenopprette fellesskapet vi en gang hadde med ham og ønsker å komme oss nær. Men syndere ville bli tilintetgjort om de kom inn i hans nærhet. «Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg», skriver David (Sal 5,5). Samtidig skriver han: «Men ved din store godhet kan jeg gå inn i ditt hus. Jeg kaster meg ned i ærefrykt for deg, vendt mot ditt hellige tempel.» (Sal 5,8).

Les Haggai 2,7–9. Da det andre tempelet ble bygget, fikk profeten Haggai et forbløffende løfte: Det nye tempelet skulle bli bedre enn det første. Hva betydde det?

Da Salomo innviet det første tempelet, fylte herlighetens sky – Guds nærvær som hadde fulgt Israels barn på veien til Kanaan – tempelet, så prestene ikke kunne bli der og gjøre tjeneste (1 Kong 8,10.11). Da det andre tempelet ble innviet, manglet paktens ark, som sto for Guds trone, for Jeremia hadde gjemt den. Nå fylte ikke Guds bokstavelige nærvær tempelet lenger. Det var hjerteskjærende. Hvordan kunne Haggais løfte oppfylles?

I det andre tempelet viste Jesus seg som Gud i kjøtt og blod. Gud selv hadde trådt frem fra bak forhenget og blitt en av oss og gått sammen med oss i en rasert verden. Guds Sønn hadde blitt Menneskesønnen slik at vi kunne se hans ansikt, høre hans stemme og være vitne til at han rørte ved spedalske og gjorde dem friske (Matt 8,3). I stedet for at vi kom nærmere ham, kom Gud nærmere oss ved å forflytte seg i vår retning. Han kom selv ned til oss. Ikke rart at Bibelen sier: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.» (Matt 1,23). Tenk på det: Verdensaltets skaper kommer hit for å leve blant oss, men mer enn det: for å dø for oss.

Korset er det aller største uttrykket for Guds kjærlighet. Hvordan kan vi ellers se og erfare Guds kjærlighet?

FOR DU HAR SKAPT ALLE TING!

Ved en håndfull anledninger har profeter kommet så nær Gud i et syn at de fikk lov til å se Guds trone. Esekiel så den over himmelhvelvingen (Esek 1,26), Jesaja fikk se den i templet i himmelen (Jes 6,1), og Johannes ble ført dit i et syn i Åpenbaringen 4 og 5. Helligdomstjenestens typer viste at det bare var én vei inn i Guds nærvær: Kristi blod. (Se f.eks. 3 Mos 16,2.14).

Les Jes 6,1–5 og Åp 4,7–11. Hvilke likhetstrekk er det mellom de to synene? Se på hendelsenes rekkefølge: Hvilket tema kommer først? Og så? Hvilken sannhet om Gud fremheves i synene?

I hvert av synene av tronsalen er det første som skjer at himmelske vesener understreker Guds hellighet. I Jesajas syn fylles templet med røyk, og «dørstolpene» rister mens serafene forkynner Guds hellighet. I Johannes’ syn kommer kjerubene med den samme kunngjøringen: «Hellig, hellig, hellig.» (Se Esek 10,14.15 der de levende vesenene beskrives som kjeruber.) Profetene fikk se Guds herlighet i en blendende scene.

Deretter får vi se profetens reaksjon. Jesaja roper at han er en mann med urene lepper (Jes 6,5), og Johannes gråter fordi han står overfor en tragedie: ingen er verdig (Åp 5,4). Når vi står overfor Guds verdighet, forstår vi endelig vår situasjon: Vi er fullstendig uverdige og behøver Jesus som vår frelser.

Satan har rettet mange anklager mot Gud og sagt at han er vilkårlig, egoistisk og hard, men en kort stund i Guds tronsal avslører Satans løgner. Det er når vi ser Kristus som den han virkelig er, «Lammet som ble slaktet» (Åp 5,12), at vi ser Faderen slik han er. Det er en trøst å vite at når vi ser Jesus, ser vi Faderen (Joh 14,9). Og den største åpenbaringen av Faderen ser vi når Jesus dør på korset.

Korset skal altså vise oss to ting: 1) Hvor høyt Gud elsker oss siden han gjorde dette og ofret seg selv for oss; 2) Hvor syndige og falne vi er, og at det bare er gjennom korset at vi kan bli frelst.

TIL FORDYPNING

Skriften viser oss at bare Kristus kan sikre vår frelse. Hans liv var det eneste syndfrie menneskelivet, det eneste eksempelet på et liv som gledet Faderen fullt ut. Han er Guds plettfrie lam, og nå er han menneskeslektens overhode som vår evige sikkerhet. Samtidig bar han vår skyld og tilfredsstilte Guds straffedom som er hans svar på ondskap. Da Johannes får se de himmelske vesener samlet rundt Guds trone, får han beskjed om ikke å gråte mer, for «Løven av Judas stamme ... har seiret» (Åp 5,5).

Tenk også på hvor ond synden er, og hvor fallen mennesket er, siden bare Jesu død, Guds egen død, kan løse syndens problem. Hvis det fantes noen annen måte Gud kunne ha frelst oss på uten å bryte med prinsippene for sitt guddommelige styre, ville han ha gjort det.

«Guds overtrådte lov krevde livet av synderen. I hele universet fantes det bare én som på menneskets vegne kunne tilfredsstille lovens krav. Denne loven er nemlig like hellig som Gud selv. Derfor kunne bare en som var Gud lik, gjøre soning for overtredelsen. Ingen andre enn Kristus kunne løskjøpe menneskene fra lovens forbannelse og igjen bringe dem i harmoni med himmelen. Han ville ta på seg skylden som synden hadde forårsaket, en synd så anstøtelig for den hellige Gud at den måtte skille Faderen fra Sønnen. Kristus måtte stige ned i sorgens avgrunn for å redde den fortapte menneskeslekt.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 43.

Forslag til samtale:

1. Johannes ser at Lammet kommer inn i tronsalen og ser ut som om det er «slaktet». Åp 13,8 sier at Jesus har vært «slaktet» siden verdens grunnvoll ble lagt. Hva kan det si oss om hvor lenge det er siden frelsesplanen ble lagt?

2. Mange ateister tror vi er alene i et kaldt og ubarmhjertig univers. Bibelen forteller ikke bare om Gud, men også at han elsket verden så høyt at han kom og døde for den. Hvor forskjellig bør vårt syn på verden og vår plass i den være fra dem som ikke tror på Gud? Ja, hva bør korset få å si for alt vi foretar oss?

3. Hvorfor var Kristi liv, død og oppstandelse det eneste som kunne redde menneskene? Og hva sier en slik pris oss om syndens alvor?

10. mai

DEL 2: ET ROP OM HJELP

Av Andrew McChesney

Dianas

festliv begynte å ta hardt på henne mot slutten av sommeren etter at hun hadde tatt eksamen på high school. En dag, alene i en park i Monte Vista i Colorado, så Diana opp i løvet på trærne og så sollyset skinne gjennom. I det øyeblikket hørte hun en stemme si: «Hvis du ikke drar herfra, vil du dø her». Diana visste at stemmen sa at måten hun levde på ville føre til en tidlig død, og at hun måtte komme seg vekk hvis hun ville leve.

Hun snakket med moren om fremtiden, og moren spurte: «Har du noen gang tenkt på marinen?»

Diana ble irritert over det hun syntes var et dumt spørsmål, men tre måneder senere ble hun vervet og fikk opplæring i Orlando i Florida. Etter det seilte hun verden rundt. Hun så mange ting som frastøtte henne. I hver eneste havn fantes det prostitusjon, gambling og det som verre var.

I rask rekkefølge møtte Diana en sjømann som hun giftet seg med, fikk avskjed i nåde fra marinen og fødte tre sønner. De flyttet til Monte Vista i Colorado, men Dianas mann var ikke fornøyd med familielivet.

Diana ble deprimert og begynte å forgude døden. Først ønsket hun å bli syk og dø. Så tenkte hun på å ta sitt eget liv. I desperasjon ba hun: «Gud, jeg tror at du finnes, men jeg vet ikke hvor du er».

I løpet av den neste uken hadde hun merkelig nok samtaler med mennesker fra fire ulike trosretninger. Først kom to unge misjonærer på døren hennes. Da hun slapp dem inn, åpnet den ene misjonæren en bok og leste en tekst som sa at mennesker med mørk hud ikke kunne komme inn i den høyeste himmelen fordi de var forbannet. Diana ble fornærmet. Som barn hadde hun vært det eneste hvite barnet i klassen sin i en periode med desegregering i Virginia. Hun visste at Gud elsket alle, og sa til misjonærene: «Dere må gå». «Hvorfor leste de den teksten for meg?» undret hun. Dagen etter kom tre kvinner hjem til henne. Under besøket spurte Diana dem om sabbaten. «Vi tilber Gud hver dag», sa en av kvinnene. Diana syntes det hørtes fornuftig ut og gikk med på å treffe dem igjen.

Så banket en liten, gammel dame på døren hennes en stormfull fredagskveld. Hun samlet inn penger til en katastrofeorganisasjon. Selv om familien hadde svært lite penger, ga Diana henne pengene hun hadde spart i en tipskrukke fra jobben på Pizza Hut. Hun så aldri kvinnen igjen.

Samme helg ble Diana invitert av en venninne til en annen kirke. Hun følte et ondt nærvær da hun kom inn og flyktet etter gudstjenesten.

Denne misjonshistorien gir et innblikk i hvordan Gud på mirakuløst vis virket i livet til Diana Fish, utviklingssjef for Holbrook Seventh-day Adventist Indian School i USA, som mottok det trettende sabbatsofferet i 2021. Takk for at du støtter forkynnelsen av evangeliet med dette kvartalets trettende sabbatsoffer på 28. juni. Les mer om Diana i neste uke.

Profetiens fundament

Ukens tekster:

Jes 6,6–8; 1 Mos 3,21–24; Esek 1,4–14; Åp 4,1–11; 4 Mos 2,3–25; Jes 14,12–14.

Ukens vers:

Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!» (Jes 6,8).

Gud har rett til å styre universet fordi han er alle tings skaper (Åp 4,11), men også fordi han er rettferdig. Når vi oppdager Guds rettferdighet, begynner vi å forstå hvordan og hvorfor vi kommer til kort overfor Guds herlighet (Rom 3,23).

Denne uken trer vi lenger inn i synet av tronsalen og ser nærmere på menneskenes forhold til en hellig Gud og hvordan Kristi offer gjeninnsetter oss og fører oss nær til tronen. Gud vil gjenreise oss, ikke bare hver for oss, men også som slekt, slik at resten av skaperverket igjen kan se hans herlighet i oss. Når vi leter gjennom resten av Bibelen, finner vi ledetråder som hjelper oss å forstå og sette pris på det høye kallet vi har fått fra Gud, vi som er tilgitte og frelste syndere.

Menneskets opprør vil ta slutt for alltid. Ja, mer enn det: Guds kjærlighet, hans selvfornektende og selvoppofrende karakter, vil skinne enda klarere enn i hans opprinnelige plan for menneskene. Det var ikke Guds mening at menneskene skulle falle i synd, men korset har gitt oss en enestående fremstilling av Guds kjærlighet.

SEND MEG

For mange år siden bestemte en menighet seg for å renovere en gammel kjeller og lage ny forsamlingssal. Noe av det første de gjorde var å installere nye lamper i håp om at det ville gjøre rommet vakrere. Men da de var på plass, så rommet verre ut, for sterkt lys avslører feil og mangler.

Jesajas syn av Guds trone gjorde ham smertelig klar over sine mangler. «Ve meg», klaget han, «Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» (Jes 6,5). Vi ville følt det samme i Guds nærhet. Lyset er så sterkt at det fjerner alle unnskyldninger. I Guds nærvær føler vi oss fortapt. Jesaja skulle få sitt livs overraskelse.

Les Jes 6,6–8. Jesaja visste at synd betyr at det er «ute» med oss. Syndens lønn er døden. Men i stedet for å la oss ta konsekvensene av synden, trekker kjærlighetens Gud oss nærmere. Hva ble utfallet av møtet, og hvorfor er det viktig?

Jesaja fikk sin synd renset bort da en seraf tok kull fra alteret og berørte munnen hans med det. Alteret var trolig røkelsesalteret, der det ble gjort forbønn av og for Guds folk (se Åp 8,3.4). Hans synder var tilgitt, og nå var han skikket til å stå i Guds nærhet – og ikke bare det, han skulle også representere Gud overfor verden. Interessant nok betyr ordet «seraf» «den som brenner». Legg merke til beskrivelsen av døperen Johannes’ gjerning i Joh 5,35: «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham». Johannes var også en synder som trengte nåde og frelse, men hans gjerning pekte frem mot den eneste som kunne gi nåde og frelse.

Jesus kom som det fullkomne bildet av Faderens herlighet – og Gud sendte en profet og synder som utførte en lignende oppgave som en av himmelens serafer hadde gjort.

Først etter at Jesaja visste at hans synd var renset, sa han: Send meg. Hvordan kan vi som har fått våre synder renset ved Jesu blod, svare slik Jesaja gjorde?

DE TO KJERUBENE

Da våre første foreldre ble drevet ut av hagen, ga Gud dem håpet om Messias (1 Mos 3,15). Så satte han et mektig symbol ved Edens port: to kjeruber med et strålende, blinkende lys mellom seg. Denne scenen minner sterkt om paktens ark, symbolet på Guds trone (2 Mos 25,18).

Les 1 Mos 3,21–24. Hva skulle kjerubene gjøre – og hvorfor?

Ja, kjerubene skulle stenge for synderes adgang til livets tre (1 Mos 3,22), men de sto også for håp, løftet om at vi en dag ville få tilbake paradiset. «Edens hage ble på jorden lenge etter at mennesket var blitt forvist fra dens skjønne stier. Den falne slekt fikk enda i lang tid lov å se inn i det tapte hjemmet fra deres uskylds dager, men inngangen var sperret av englevakten. Ved paradisporten, der kjeruber holdt vakt, ble den guddommelige herlighet åpenbart. Hit kom Adam og hans sønner for å tilbe Gud. Her fornyet de sitt løfte om lydighet mot den loven som de hadde overtrådt, med den følge at de var blitt forvist fra Eden. Da urettferdighetens flodbølge oversvømmet verden, og menneskenes ondskap resulterte i at de ble tilintetgjort i en vannflom, ble Eden fjernet fra jorden av ham som hadde plantet den. Men ved den endelige gjenopprettelsen når det skal bli ‘en ny himmel og en ny jord’, skal også Eden bli gjenopprettet enda vakrere enn i begynnelsen.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 42.

Se på ordlyden i 1 Mos 3,24: Gud «satte» kjerubene øst for Eden, og det hebraiske ordet som brukes er shakan, rotordet for det hellige «tabernaklet» (se 2 Mos 25,8.9; 4 Mos 3,26), der Gud bodde blant sitt folk. En bokstavelig oversettelse av shakan kunne lyde: «Gud tabernaklet kjerubene øst for Edens hage.»

I Bibelen forbindes kjerubene med Guds nærvær (se 1 Krøn 13,6; Sal 80,2 og Jes 37,16), og spesielt hans trone, stedet der hans navn forkynnes. Vi merker oss at de 24 eldste ved Guds trone i Åpenbaringen 4 og 5 lovpriser ham og hans rett til å herske i egenskap av å ha skapt alle ting (Åp 4,11). Dette kan gjøre det lettere å forstå scenen i tronsalen og vår rolle som tilgitte syndere i møte med vår skaper.

SOM BRENNENDE KULL

Kjeruber opptrer i hele GT, som levende vesener (Esek 10,8) eller som symboler av dem (2 Mos 25,18). De avbildes ofte som stående ved siden av Guds trone, der de utstråler hans herlighet. Kjeruber er også brodert inn i forhenget foran Det aller helligste (2 Mos 26,1). I Salmenes bok er Guds suverene makt over skaperverket poetisk fremstilt ved at kjerubene bærer Gud gjennom luften (Sal 18,11). Gud befalte at paktens ark skulle dekkes av to kjeruber i massivt gull med vingene utstrakt mot hverandre (2 Mos 25,18–20).

Les Esek 1,4–14. Hvilke likhetstrekk er det med scenene i Jes 6,1–6 og Åp 4,1–11?

Esekiel får se en demonstrasjon av Guds makt. Først er det hele forvirrende, slik Guds folks situasjon var det da: De er ikke i løftets land, men i babylonsk fangenskap. Idet Esekiel betrakter scenen, ser han opp og får se Guds trone over det hele.

Merk deg likhetstrekkene med andre «tronsyn». De levende vesenene Esekiel får se, har de samme ansiktene som de levende vesenene i Johannes’ syn: løve, ørn, okse og menneske.

De mystiske skapningene med fire ansikter navngis ikke i Esekiels første skildring, men i en annen scene fra tronsalen (Esek 10,1–21) blir de kalt «kjeruber», og vi finner også de brennende kullene fra Jesajas syn av serafene. Ansiktene er de samme som hos de levende skapningene i Johannes’ syn.

Når vi ser Guds trone – i paktens ark, der Gud møttes med Moses (2 Mos 25,22), eller i profetenes syner – er kjerubene alltid med. De er nært knyttet til Guds trone. Alle Guds skapninger skal gjenspeile hans herlighet – enten det er mennesket som er skapt i hans bilde, eller englevesenene som står ved siden av hans praktfulle trone.

Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den Allmektige. Hvor står du i forhold til den helligheten Esekiel blir vitne til her? Hva sier svaret om ditt behov for evangeliet?

GUD IBLANT SITT FOLK

Etter å ha blitt ledet av Guds nærvær i skyen stanset israelittene på ferden mot det lovede land, reiste tabernaklet, og så slo stammene leir rundt det – tre på hver side. Guds nærvær steg ned i Det aller helligste og tok bolig blant hans folk.

Det var en dominerende stamme på hver av de fire sidene av tabernaklet. Hvem var disse fire dominerende stammene ifølge 4. Mosebok 2?

4 Mos 2,3 (øst):

4 Mos 2,10 (sør):

2 Mos 2,18 (vest):

2 Mos 2,25 (nord):

Legg merke til at hver hovedstamme hadde sitt eget «banner», eller spesielle flagg som viste hvem de var. Bibelen forteller ikke hva som sto på hvert flagg, men det finnes en interessant tradisjon – ut fra stammenes kjennetegn i 1. Mosebok 49 og 5. Mosebok 33 – som tilordner ett av de fire ansiktene til hver av de fire himmelretningene. «Ifølge rabbinsk tradisjon hadde Judas fane en løve, Rubens fane en mann eller et mannshode, Efraims fane en okse og Dans fane en ørn, slik at de fire levende vesener forent i de kjerubiske former som Esekiel beskriver, var representert med figurene på disse fire fanene.» – Carl Friedrich Keil og Franz Delitzsch: Commentary on The Old Testament, bind 1 (Peabody, MA: Hendrickson, 2011), side 660.

Man kan fort komme til å gi tradisjoner for stor betydning, men det er interessant å sammenligne den gamle tradisjonen med Bibelens skildring av det nye Jerusalem. Det tegner seg et mønster: Det er porter som representerer tre stammer på alle fire sider av byen (Åp 21,12.13).

Både beskrivelsen av Israels leir og av det nye Jerusalem viser at Gud akter å ha menneskene nær sin trone. Åpenbaringen lærer oss at «Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel» (Åp 21,22).

Vi lever jo ikke i Israels leir. Men hvordan kan vi leve nær Gud her og nå?

LUCIFERS FALL

Det virker uforståelig at Lucifer en gang var kjerub og hadde en opphøyet stilling ved Guds trone. Han må ha vært med og åpenbart Guds herlighet for universet. Men så begynte han å tenke på sin egen ære, ikke Skaperens: Han begynte å innbille seg at man ikke viste den respekt som han var berettiget til.

Les Esek 28,11–17 og Jes 14,12–14. Hva førte til Lucifers undergang? Se så på Åp 14,1–12. Hvordan påvirker kontrasten mellom Lucifers fall og menneskets høye stilling i Kristus din forståelse av det som skjer i Åpenbaringen 14?

Vi ser at Lucifer kom bort fra det hellige fjell mens de frelste står på Sion­fjellet sammen med Guds lam. Lucifer sies å ha vært i Eden; vi var også der en gang, men i motsetning til Satans skjebne får menneskeheten paradiset tilbake i Kristus. (Se Åp 22,1–3.)

I denne sammenhengen skriver Ellen G. White: «Himmelen vil triumfere, for de ledige plassene som er blitt skapt i himmelen ved Satans og hans englers fall, vil bli fylt av Herrens frelste.» – Advent Review and Sabbath Herald, 29. mai 1900.

Og evangeliet er eneste grunn til at de er i himmelen. Evangeliets tema er frelsen, og den er fremstilt i tronsalen i Åpenbaringsboken 4 og 5. Englene roper: «Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.» (Åp 5,9). Dette er da et bilde på evangeliet, Jesu død for menneskenes frelse!

Se også hvordan språket gjenspeiler den første engelens budskap, der vi blir kalt til å forkynne «et evig evangelium … for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6). For en fremstilling av omfanget av det Kristus har gjort for verden! Det finnes ikke ett menneske i hele verdenshistorien som Kristus ikke har gitt sitt liv for. De behøver bare å høre om det og ta imot det.

Hvilken rolle har vi, enkeltvis og som menighet, når det gjelder å fortelle om hva Kristus har gjort for oss?

TIL FORDYPNING

Ellen G. White: «Når alt blir nytt» i Alfa og Omega, bind 8, side 159–175.

Satan, som en gang var en dekkende kjerub, prøvde å undergrave tilliten til Guds trone. Gud lar de falne englene fortsette opprøret for å vise universet dybden i den ondskapen som skyldes selvopphøyelse – og selv om Satan klarte å forlede menneskene til å slutte seg til krigen mot Gud, vant Kristus over ham på korset og sikret oss en plass der de falne englene en gang sto. I Kristus tar syndere stilling mot Lucifers krav. Det endelige scenariet er på mange måter en enda større åpenbaring av Guds godhet og kjærlighet enn det som var tilfelle før Lucifers fall. Det onde er en tragedie med evige følger som Gud ikke hadde bestemt skulle eksistere, men når det hele er over, vil Guds godhet og kjærlighet fremstå på en måte som den ellers aldri ville ha gjort.

Kristus «ser på de frelste som er gjenskapt i hans eget bilde. De er preget med hans fullkommenhet, og hvert ansikt gjenspeiler hans egne trekk. I dem ser han frukten av det han har gjennomlidd, og han er tilfreds. Med en røst som når ut til alle, både rettferdige og gudløse, kunngjør han: Disse har jeg kjøpt med mitt blod. Jeg led og døde for dem, for at de skal være hos meg gjennom evigheten! Og en lovsang lyder fra de hvitkledde omkring tronen: ‘Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk.’» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 169.

Forslag til samtale:

1. Tenk å stå for Guds ansikt med alle dine feil, alle dine karaktermangler, alt det gale du har gjort, alle dine gale tanker og motiver blottlagt for ham! Hva ville du da ha fortjent? Hva er så ditt håp? Hvorfor må vi ha «Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror» (Rom 3,22), som dekker oss nå og i dommen da vi trenger den som mest? Kort sagt: Hva skal vi med evangeliet?

2. Vi har sett at døperen Johannes spilte rollen som seraf – en brennende og skinnende lampe (Se Joh 5,35.) Han var Kristi forløper og innvarslet Messias’ første komme. Sammenlign med Guds folks profetiske rolle i den siste tid.

DEL 3: SELVMORDSFORSØK

Av Andrew McChesney

Dianas

ektemann ble sint da tre kvinner fortsatte å besøke huset for å studere de religiøse bøkene sine. På bryllupsdagen hadde han sagt til Diana: «Prøv aldri å få meg til å gå i kirken». Nå motsatte han seg de tre kvinnenes tilstedeværelse og kastet bøkene de ga henne.

Kvinnene inviterte Diana til kirkens kveldsmøter. Diana jobbet imidlertid kveldsjobb på Pizza Hut for å få endene til å møtes. En av kvinnene presset henne til å skaffe seg en dagjobb i en avis slik at hun kunne komme på møtene.

Da Diana studerte, fant hun ut at kvinnene mente at Jesus var et skapt vesen og ikke evig. Da hun leste litteraturen deres, så hun at deres Jesus ikke stemte overens med den Jesus hun hadde lært om i Bibelen da hun var liten.

Så ble Diana og mannen hennes separert, og hun flyttet med de tre sønnene sine til Santa Fe i New Mexico. Uten barnebidrag, venner eller familie jobbet hun fulltid for å betale regningene og ta seg av guttene på 1, 3 og 5 år. Da hun havnet i et voldelig forhold, begynte hun å tenke på selvmord igjen. En dag etter at hun hadde levert sønnene i barnehagen og på skolen, gikk hun til en våpenbutikk og kjøpte en pistol. Hun visste hvordan hun skulle bruke den fra tiden i marinen. Hun satt hjemme i sofaen, ladet pistolen, trakk hanen tilbake og presset pistolen mot brystet. En altfor velkjent, anklagende stemme lød i hodet hennes. «Du er et forferdelig menneske», sa den. «Du er en forferdelig mor». Diana tok et fast grep om avtrekkeren. Hun kjente hjertet hamre i hodet. Så ble hun avbrutt av en beroligende stemme. «Hva med barna dine?» sa den. Før hun rakk å svare, kontret den anklagende stemmen: «De vil få det bedre uten deg».

«De trenger deg», tryglet den beroligende stemmen.

Diana tenkte på hvordan hennes død ville påvirke barna hennes. Hun ble rasende. Hun hadde lagt en plan for å få slutt på smertene, men nå kunne hun ikke gjennomføre den. «Jeg klarer ikke dette lenger! Det er for vanskelig!» ropte hun.

«Det trenger du ikke», sa den beroligende stemmen. «Jeg gjør det for deg».

Med disse ordene la Diana fra seg pistolen, falt sammen på gulvet og gråt til hun ikke klarte å gråte mer. Så ringte hun en kollega hun stolte på. Sammen kjørte de ut i ørkenen for å avfyre pistolen. Da Diana senere forsøkte å levere tilbake pistolen, nektet eieren av våpenbutikken å gjøre det med begrunnelsen: «Den er brukt».

«Men du må ta den tilbake», insisterte Diana og forklarte at hun hadde gitt en falsk sjekk. Eieren tok motvillig tilbake pistolen og anmeldte henne ikke til politiet. Diana trodde at han ante hva som hadde skjedd.

Les mer om Diana i neste uke.

I Salmene: Del 1

Ukens tekster:

Hebr 9,11–15; Sal 122; Sal 15; Sal 24; 2 Mos 33,18–23; Sal 5; Sal 51,9–17.

Ukens vers:

Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen (Åp 14,1).

Adventister er vant til å lete i GTs fortellinger for å forstå symbolene i Åpenbaringen. Dette er imidlertid ikke den eneste gode kilden. En spesielt rik kilde er Salmenes bok, en poesisamling som utforsker mange av menneskets erfaringer og samspill med Gud – alt fra fortvilelse over synd og lidelse til spontan glede over hans nærvær og hans mange løfter om tilgivelse og frelse. En nærlesning av Salmene gir detaljer som gjør Åpenbaringen levende, særlig Åp 14, som beskriver Guds restkirkes siste oppgave på jorden. Guds folk i de siste dager har fått samme oppdrag som Israel: Vi skal være et lys for folkeslagene, et siste barmhjertig kall til alle om å tilbe og adlyde Skaperen.

Noen av detaljene i Guds sangbok kan gi ny innsikt i og forståelse av vår rolle i den siste fasen av verdens historie.

VÅR

ØVERSTEPREST

Da Moses ledet byggingen av tabernaklet, fikk han ikke gjøre akkurat som han selv ville. Gud ga ham en plan å følge. «Se til at du gjør arbeidet etter den modellen som ble vist deg på fjellet!» (2 Mos 25,40). I Hebreerbrevet ser vi at mønsteret som ble brukt, var tatt fra en høyere virkelighet, helligdommen i himmelen.

Les Hebr 9,11–15, om Kristus som vår øversteprest i himmelens helligdom. Hva sier dette om hva han gjør for oss?

Den jordiske helligdommen foregrep Jesus med utrolig detaljrikdom, fra presten og ofringene til møblene og andre detaljer. Alt taler om Jesus. Åpenbaringen er rik på bilder fra helligdommen. Vi finner helligdommens lysestake i åpningsversene, paktens ark i kapittel fire, og det er mange andre hentydninger til tempelet. Uten en forståelse av helligdommen i GT er det umulig å forstå hva Johannes vil med sine syner. Paulus skriver at Israels opplevelser «skulle være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet» (1 Kor 10,11).

Vi kan lære mye av tempelet. I Salmenes bok får vi et viktig bidrag til å forstå noe av det: hvordan Guds folk forholdt seg til tempelet. Vi får glimt av Davids forhold til helligdommen og dens funksjoner, og vi ser hvordan Guds folk reagerte på det Messias ville gjøre for dem. Det er ikke bare forbildene som hjelper oss å se Jesus; vi kan også hente lærdom i de personlige erfaringene de hadde som forsto hva Gud lærte oss med helligdommen og hente lærdom for oss selv og vår egen erfaring med Gud.

Les Salme 122. Vi kan ikke bokstavelig talt besøke «Herrens hus» her på jorden, men hvilke deler av salmen kan få oss til å tenke på hva Jesus har gjort for oss? Merk deg temaene fred, trygghet, lovprisning og dom.

PÅ

SIONS FJELL

I Åpenbaringen 14 står Guds folk på Sions fjell. Det opprinnelige fjellet lå rett vest for gamlebyen i Jerusalem, og Guds folk oppfattet det som sete for Guds trone eller nærvær. Etter hvert ble tempelhøyden, som ligger på Moria-fjellet, identifisert med Sions fjell.

Denne skildringen av Guds siste dagers rest framstilles altså i et språk hentet fra helligdommen, i likhet med de fleste av Åpenbaringens viktigste scener. Takket være Lammet er Guds folk på hans hellige fjell!

Les Salmene 15 og 24, der David stiller spørsmålet: «Hvem får bo på ditt hellige fjel?» Se på svaret i disse salmene og skildringen av folket som står på Sion i Åp 14,1–5. Hvilke paralleller ser du? Hvordan blir man en del av denne gruppen? Hva vil det si at de har Faderens navn skrevet på pannen (Åp 14,1)?

Beskrivelsen av dem som får komme inn i Guds nærhet i Davids salme, legger lista ganske høyt. Hvem kan vel si at vi alltid har vært hele i vår ferd? Eller at vi alltid har talt sannhet fra hjertet (Sal 15,2)? Ingen kan si at vi «skal aldri vakle» (Sal 15,5). Sier vi at vi ikke har syndet, har vi ingen sannhet i oss (1 Joh 1,8).

Vi kan bare komme frem til at det er Lammet som gjør at vi kan stå på Sion. Davids salme nevner ikke Lammet, men plutselig dukker det opp i beskrivelsen i Åpenbaringen 14. Det er nesten som om Åpenbaringen 14 er et svar på Davids spørsmål. Nå som Guds lam har tatt plass på Sions fjell, i helligdommen, kan vi også være der, takket være hans fullkomne rettferdighet som vi tilregnes i tro. Vi kan ha «frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp» (Hebr 10,19.20). Uten hans blod ville vi ikke ha hatt noe håp.

Tenk på Bibelens løfter om seier over synd. Men til tross for løftene kommer vi til kort overfor det eksempelet Jesus har satt for oss og trenger hans fullkomne liv som vår stedfortreder. Hvorfor?

LOVEN I HJERTET

Den resten som står på Sion, har et navn skrevet i pannen: Faderens og Lammets navn. (Dette er neppe to ulike navn. Jesus er jo selve bildet av Faderen!) Et «navn» i Skriften er mer enn en merkelapp å tiltale folk med, det står for karakter. Den dag i dag sier vi at noen har et «godt navn» når vi har høye tanker om dem.

Les 2 Mos 33,18–23; 2 Mos 34,1–7 og Sal 119,55. Hva lovte Gud å vise Moses da han ba om å få se Guds herlighet? Hva skjedde da Gud forkynte sitt navn for Moses (2 Mos 34,5)?

Noen forestiller seg Guds herlighet som et utilnærmelig, strålende lys, og det er jo en treffende beskrivelse. Men Guds herlighet er mer enn et visuelt skue. Hans herlighet er hans karakter. Det samme gjelder Guds navn.

Når Bibelen beskriver en rest med Guds navn skrevet i pannen, er det ikke snakk om bokstaver som står der. Det er å ha Guds karakter skrevet i sinnet, i hjertet, og derfor gjenspeiler vi Guds kjærlighet og karakter. Du har blitt trukket nær Gud og elsker ham for den han er og for det han har gjort for deg.

Når beskriver Gud seg selv for Moses? Jo, da han gir Moses et nytt eksemplar av De ti bud, som er en avskrift av hans karakter. Og de som har Guds «navn» i Åpenbaringen 14 omtales som de som «holder Guds bud». Og legg merke til det Hebreerbrevet sier: «‘Dette er pakten jeg vil slutte med dem i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres hjerte og skrive dem i deres sinn.’

Og så: ‘Jeg vil ikke lenger huske syndene deres og all deres urett’» ( Hebr 10,16.17).

Dette er evangeliet: Guds lov gjenspeiles nok i vårt liv, men vi er likevel avhengig av at syndene våre «ikke lenger» huskes.

Guds navn er hans karakter. Hans morallov er en avskrift av hans karakter.

Og de som står på Guds hellige ås i de siste dager, er fylt av kjærlighet til Gud, en kjærlighet som viser seg i lydighet mot hans vilje.

betydning har Guds lov hvis vi er frelst ved tro og ikke ved loven? (Se 1 Joh 5,3.)

Hvilken

SALME 5

Les Salme 5. Her skiller David mellom de fortapte og de frelste. Sammenlign ordene i denne salmen med språket i Åp 14,1–12. Hva er likt, og hva har dette å si for din forståelse av hva det er å tilhøre den siste rest av Guds bevegelse?

Legg merke til at David sier at det onde ikke får bo hos Gud (Sal 5,5). Poenget med tabernaklet var at Gud skulle bo hos sitt folk, og det samme gjelder Kristi rike (se Åp 21,3). De som vil komme nær Guds trone, må være frelst.

Vi ser også at David beskriver en tilbedelse i Sal 5,8 som står sentralt i den store striden. I Åpenbaringen 13 er «tilbedelse» nevnt fem ganger, og de tre englebudskapene oppfordrer verden til å «tilbe ham som skapte». David forteller at han «frykter» Gud, og restens budskap kaller verden tilbake til å «frykt[e] Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom» (Åp 14,7).

Det sies også om de frelste i Åpenbaringen 14 at «i deres munn ble det ikke funnet løgn» (Åp 14,5). De taler sannhet og gjenspeiler Guds rettferdige karakter i ord og handling. Ifølge David er det «ikke sannhet» i de ugudeliges munn (Sal 5,10). Johannes skildrer altså en forbløffende scene i denne delen av Åpenbaringen:

Syndere har blitt reddet tilbake fra døden og får stå i Guds nærhet. De fortjener det ikke, men de har fått det fordi Guds Lam står sammen med dem. De er tilgitt og frikjøpt, og de behøver ikke lenger å bære sin egen skyld (sammenlign dette med Sal 5,11) fordi Guds Lam har båret den (jf. Jes 53,12 og 2 Kor 5,21).

Når vi har fått Guds navn skrevet i hjertet, er det ikke lett å tie. Guds folk fremfører et siste tilbud om nåde med «høy røst» (Åp 14,7). «Men alle som søker tilflukt hos deg, skal glede seg, alltid skal de juble. Du verner dem. De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn» (Sal 5,12).

Tenk deg at du står foran en hellig og fullkommen Gud i dommen, og alt du har gjort ligger åpent for ham. Hvilket behov for Kristus har du da?

LÆRE LOVBRYTERE DINE VEIER

Da Gud hadde vist seg for Jesaja i tronsalen i Jes 6,1–8 og Jesaja hadde fått høre at hans «skyld er tatt bort» og hans «synd er sonet», besvarte han Guds kall med ordene «Send meg!» (Jes 6,8). Så når han visste at han hadde det rett med Gud, var han klar til å arbeide for Herren (selv om han kjente sine feil).

Er det ikke slik med oss også? Hvordan kan vi forkynne frelsen for andre hvis vi ikke har den selv? Og vi kan ha den ved å tro på Jesus og det han har gjort for oss.

Les Sal 51,9–17. Hva vil David gjøre når han har fått tilgivelse og renselse for synd?

Vi blir kalt inn i Guds nærhet for å bli sendt ut igjen. I sin visdom har Gud satt de frelste til å være hans viktigste røst i verden. På et tidspunkt vil hans folks innvirkning på verden bli følt med stor kraft. Åp 18,1 forteller at hans siste appell til verden vil lyse opp hele kloden.

«Når et menneske kommer til Kristus, får han et sterkt ønske om å fortelle andre hvilken venn han har funnet i Jesus. Den sannhet som frelser og helliggjør, kan ikke holdes innestengt i hjertet. Dersom vi er kledd i Kristi rettferdighet og fylt med hans Ånds glede, vil vi ikke kunne tie. Hvis vi har smakt og sett at Herren er god, så har vi også noe å fortelle. Likesom Filip gjorde da han fant Frelseren, vil vi innby andre til å komme til ham.» – Ellen G. White: Veien til Kristus, side 91.

De tre englebudskapene i Åpenbaringen 14 bygger på det «evig[e] evangelium» (Åp 14,6). Det vil si at evangeliets fundament, frelsen i Jesus, forkynnes før budskapet om å tilbe den «som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!» (Åp 14,7), eller om Babylons fall (Åp 14,8), eller om å tilbe «dyret og bildet av det» (Åp 14,9). Og grunnen til dette er at de tre englenes advarsler og budskap ikke sier folk noe som helst uten det håpet og løftet de har i Jesus, de som forkynner disse budskapene. Uten det «evig[e] evangelium» har vi ingenting av verdi å si til verden.

Tenk over det at vi blir henvist til det «evig[e] evangelium» allerede før forkynnelsen av de tre englenes budskap begynner. Hva bør dette lære oss om hvor fundamental denne sannheten er for vår tro?

TIL FORDYPNING

« Hans salmer beskriver hele skalaen av menneskelig erfaring, fra skyldfølelsens og selvfordømmelsens dyp til den mest opphøyede tro og det inderligste samfunn med Gud. Hans livshistorie viser at synd bare bringer skam og ulykke, men at Guds kjærlighet og nåde rekker ned til de største dyp, og at troen kan løfte den botferdige synder opp og gi ham barnekår hos Gud. Av alle de forsikringer vi finner i Guds ord, er dette et av de kraftigste vitnesbyrd om hans trofasthet og rettferdighet og hans nådespakt. […]

‘Jeg sluttet en pakt med min utvalgte, gav et hellig løfte til David, min tjener: ... Min hånd skal holde ham oppe, min arm skal gi ham styrke. Trofast og god vil jeg være mot ham, i mitt navn skal han få større kraft. Jeg lar hans velde nå til havet, hans makt til elvene i øst. Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelsende klippe. Ja, jeg gjør ham til min førstefødte, den høyeste blant kongene på jorden. Min troskap mot ham bevarer jeg for evig, min pakt med ham skal stå ved lag.’» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 2, side 328.

Forslag til samtale:

1. Vi mennesker har vært en ynkelig fiasko når det gjelder å holde vår del av Guds pakter med oss. David, «mannen etter Guds eget hjerte», ble brukt til å formidle frelsens vilkår til tross for store feilgrep. Hvordan er David et forbilde på Jesus, han som holdt Guds pakt fullt og helt på vegne av oss? Og hvorfor er det Jesus gjorde for oss, vårt eneste håp?

2. Hvilke avsnitt i Salmene har betydd spesielt mye for deg fordi de gjenspeiler erfaringer du har hatt?

3. Hvorfor nevnes tempelet så ofte i Salmene? Hva kan vi lære av Davids kjærlighet til helligdommen? Hvordan kan dette hjelpe oss å sette pris på det vi har i Jesus som vår øversteprest i himmelen, der han «sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34)? Hvorfor trenger vi at Kristus går i forbønn for oss i himmelen selv om vi er frelst?

4. Hvordan har du opplevd at Gud «kan løfte den botferdige synder opp og gi ham barnekår hos Gud» etter at synd har brakt «skam og ulykke»? (se Ellen G. Whites sitat ovenfor).

DEL 4: EKS-ADVENTISTENS KJÆRESTE

Av Andrew McChesney

Dianas tanker vendte tilbake til Gud etter at den beroligende stemmen hindret henne i å begå selvmord. Den søndagen tok hun med seg de tre barna sine til en liten kirke i Santa Fe i New Mexico. De satt på kirkebenken helt til kirkemusikerne begynte å spille. Hun likte ikke musikken hun hørte fra plattformen. Den minnet henne om en dårlig del av livet hennes. Hun gikk ut av kirken sammen med barna.

Dianas liv så ut til å gå fra vondt til verre. Tyver brøt seg inn i leiligheten hennes og tok det lille hun hadde. Hun ble gravid med en voldelig kjæreste, og hans eneste svar var: «Jeg skal betale for aborten». En kveld, etter at barna hadde lagt seg, satt hun i mørket i stuen fylt av skam og selvhat. I sinne ropte hun til Gud: «Er det dette du har reddet meg for?» Sinnet gikk over i gråt da hun husket tilbake på årene hun hadde kjempet. «Jesus», bønnfalt hun, «jeg trenger deg». Med ett kjente hun en intens strøm av energi fylle henne. Rommet var bekmørkt, men det virket som om det var fylt av lys. Det var som om hun ble omfavnet av Gud fra himmelen. En overveldende følelse av glede, fred og kjærlighet fylte hele henne. Kort tid etter falt hun i en dyp, fredfull søvn. Om morgenen var de intense følelsene borte, men hun merket at noe var annerledes. Noen måneder senere møtte hun en merkelig og særegen person. Loren Fish var syvendedagsadventist i fjerde generasjon. Faren var pastor og menighetsstifter. Men i løpet av det første året på college hadde Loren kommet bort fra Gud, begynt å drikke og til slutt droppet ut. Han møtte Diana på en danseklubb i Santa Fe, New Mexico, og ba henne om skyss hjem. Diana syntes den fremmede var irriterende, men hun ga ham skyss. Etter det lot Loren henne ikke være i fred. Han fant ut hvor hun jobbet og besøkte henne der. Diana var ikke interessert i å innlede et nytt forhold. Hun hadde ikke forlatt det dårlige forholdet hun var i. Dessuten var Loren 4 ½ år yngre, og han virket naiv og umoden. Egentlig ville hun ikke at han skulle vite hvor ille hun hadde det, og hun ville ikke bli såret igjen. Så hun skjøv ham fra seg. Loren forlot Santa Fe og slo seg ned i nærheten av Chicago.

En kveld ringte Loren etter at Dianas kjæreste var blitt voldelig og hadde skåret opp bildekkene hennes og angrepet henne på parkeringsplassen til avisen der de begge jobbet. Diana ble glad for å høre stemmen hans, og hun husket at hun følte seg trygg sammen med ham. «Du kan komme og besøke meg når du vil», sa hun til ham. Loren kom den helgen, og han dro aldri igjen.

Les mer om Diana i neste uke.

I Salmene: Del 2

Ukens tekster:

Salme 46; Jer 4,23–26; Sal 47,1–4; 1 Tess 4,13–17; Salme 75; Åp 14,6–12.

Ukens vers:

Gud være oss nådig og velsigne oss, Gud la sitt ansikt lyse for oss! Da skal din vei bli kjent på jorden, din frelse blant alle folkeslag. (Sal 67,2.3).

Når vi tenker på de siste hendelser, har vi lett for å tenke på dyrene og maktene i Åpenbaringen. Og de er jo viktige nok. Ellers ville ikke Gud ha satt dem inn i Bibelen for at vi skulle forstå dem (se Åp 1,3).

Men profetiene tar også opp viktige spørsmål knyttet til synd og lidelse, dom, kampen mellom det gode og det onde, rettferd og urett, forfølgelse og mye mer.

Salmene tar opp disse temaene til grundig behandling og utforsker nesten alle menneskelige følelser – fra dyp fortvilelse til grenseløs glede. Vi ser Israel forberede seg på kamp mot mørkemaktene. Vi leser om mennesker som strever med spørsmålet om hvorfor Gud ikke griper direkte inn mot ondskapen, et spørsmål vi sikkert har stilt oss, vi også. Vi henvises til helligdommen for å finne svar, og det appelleres gjentatte ganger til at Gud er Skaperen. Er ikke dette spørsmål som vi kjemper med den dag i dag?

Jo – og det er derfor vi vil fortsette å pakke ut Salmene for å lære mer om disse viktige sannhetene.

EN HJELP I NØD OG ALLTID NÆR

Les Salme 46. Hvilket håpsbudskap kan vi hente her, midt i livets uro her og nå og i det vi vet kommer over verden i den siste tid, når den store konflikten utspiller seg her?

Salme 46 tar opp et tema vi også finner i Hebreerbrevet, om noe bedre. Jesus er bedre enn den jordiske øverstepresten, hans offer er bedre enn dyreofringene, og den himmelske helligdommen er bedre enn typene på jorden.

Men denne salmen har et annet perspektiv. Forfatteren setter ikke det gode opp mot det bedre, han setter en verden i opprør – og de følgene det har fått – opp mot løftet om det bedre som Gud har i vente for oss.

Salmen er fylt av håp og løfter og ber oss: «Hold opp! Kjenn at jeg er Gud» (Sal 46,11) midt i all den trøstesløshet og motgang, lidelse og krig vi står overfor, og hvil i vissheten om at alt dette en dag skal ta slutt og at Gud skal være «opphøyd på jorden» (Sal 46,11).

Merk deg også det som står her: «Derfor frykter vi ikke når jorden skaker, når fjellene vakler i havets dyp.» (Sal 46,3).

Vi kan ikke unngå å bli minnet om scenene som vil utspille seg ved Jesu gjenkomst: «Himmelen revnet og rullet seg sammen som en bokrull, og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted» (Åp 6,14). Og dette: «mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte» (2 Pet 3,12). Verden med alt det onde den fører med seg, skal ikke vare evig, og det som kommer etter den, byr på noe vi knapt kan fatte i dag. Men her og nå må vi bare holde ut, bevare troen og klamre oss til den åpenbaringen av Gud vi har i Jesus på korset.

Hvilket håp kan du hente fra det du vet om Guds godhet, makt og karakter (tenk på korset) uansett hvor galt det står til her i verden (og vi vet at det blir verre)?

HÅP MIDT I KAOSET

Mye av språket i Salmenes bok er symbolsk, men når det gjelder den delen som peker frem mot den endelige gjenopprettelsen av jorden, er det liten grunn til å tro at det bare er symbolsk. Salme 46 minner om at jorden vil bli sterkt berørt av Kristi gjenkomst. Men det er ikke bare fjellene og havet som berøres. Det store klimakset i verdens historie vil være at verdens riker går i oppløsning – de bedrøvelige styresystemene som har ført til så mye lidelse gjennom årtusener.

Til slutt vil alle disse maktene, og all den ondskap og lidelse de har påført oss, komme til veis ende.

Les Jer 4,23–26. Hva sier dette om verdens skjebne, iallfall til det kommer en «ny himmel og en ny jord» (Åp 21,1)?

Bibelens profetier viser hva som vil skje med verden. Synet i Daniel 7 viser et stormfullt hav som nasjonene stiger opp av. Krig og strid blåser over hedningehavet (jorden) og frembringer det ene riket etter det andre, men ingen av dem kan løse de problemene som plager menneskeheten. De verdslige lederne vi setter vår lit til, viser seg nesten alltid å være like syndige og egoistiske som resten av oss.

Ingen av de rikene Daniel fikk se, ble et trygt hjem for Guds folk (noen var bedre enn andre). Men vi vet vi er borgere av Guds rike (Fil 3,20) og at høyt over kaoset her i verden står det en trone som ikke kan rokkes (Esek 1,26). Jesus lærte at det vil bli mer kaos i verden etter som vi nærmer oss hans gjenkomst (Matt 24), men vi kan holde ut i tro uansett forhold her i verden, for vi vet at Gud ikke har mistet kontrollen og vil holde det han har lovet: «Folkeslag buldret, riker vaklet, han lot røsten runge, jorden skalv. Herren Sebaot er med oss, Jakobs Gud er vår faste borg» (Sal 46,7.8). Her og nå går det ikke så bra. Men på sikt? Takket være Jesus er det en helt annen sak.

Verden virker kaotisk og ute av kontroll. Men hvordan kan f.eks. profetien i Daniel 7 hjelpe oss å se at det vil gå bra til slutt hvis vi er trofaste?

UNDER HANS FØTTER

Les Sal 47,1–4. Hva sier den om vår plass i Kristi rike?

På lang sikt er utsiktene lyse. Frem til da har menneskene overlatt herredømmet over verden til Lucifer, og da Satan dukket opp på det himmelske rådsmøtet i Jobs bok, skrøt han av at jorden tilhørte ham. «Hvor kommer du fra?» spurte Gud. «Jeg har streifet omkring på jorden», svarte han (Job 1,7).

Satan erklærte eierskap. I oldtiden sto foten for eierskap. «Stå opp og dra omkring i landet på langs og på tvers! For det er deg jeg vil gi det til» (1 Mos 13,17), sa Gud til Abraham.

Les 1 Tess 4,13–17 og Sak 14,4 og merk deg Kristi føtter. Hva er forskjellen på disse to tekstene, og hva sier de oss om disse to ulike, men beslektede, sidene ved Kristi herredømme over verden?

Ellen G. White skrev om hva Kristus gjør ved slutten av tusenårsriket: «Kristus kommer ned på Oljeberget, på det stedet der han for opp til himmelen etter oppstandelsen, og der englene gjentok løftet om at han skulle komme igjen. Profeten sier ‘Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige være med ham.’ ‘Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem. Og Oljeberget skal dele seg i to fra øst til vest, så det danner seg en bred dal.’ ‘Da skal Herren være konge over hele jorden.’ Når det nye Jerusalem i sin strålende prakt kommer ned fra himmelen, vil det bli på det stedet som er renset og gjort klar til å ta imot den hellige byen. Og Kristus sammen med sitt folk og englene drar inn i den.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 159, 160.

Se på vårt håp i Jesus. Tenk på hvor vanskelig livet ville være hvis døden var slutten på alt, for all tid. Da ville jo alt være meningsløst, eller?

VIN OG BLOD

Les Salme 75. Les også Matt 26,26–29 og Åp 14,9–12. Hva sier salmen om noe av det som står på spill i dommen, og hvordan hjelper disse andre tekstene oss å forstå disse spørsmålene?

Noen mener salmen ble sunget i forbindelse med den mirakuløse tilintetgjørelsen av Sanheribs hær (2. Krønikebok 32; 2. Kongebok 19) – en fortelling som ser ut til å peke frem mot den endelige tilintetgjørelsen av de ugudelige i Åpenbaringen 20. Guds folk er inne i den hellige byen sammen med sin rettferdige konge når ondskapens hærer omringer dem før de blir tilintetgjort av Gud selv.

Noe av det Gud retter opp i dommen, er maktmisbruket i verden. Falne mennesker lever ikke lenger for andre eller for Guds ære, men for seg selv. I dag lever vi på mange måter med følgene av at vi har valgt å tro at det ikke er noen mening eller objektiv moralsk standard i universet. Filosofen Friedrich Nietzsche sa at hvis vi skal finne noen mening, må vi dikte den opp selv og late som om universet er der for vår skyld. Hver enkelt oppfører seg som om han eller hun er en gud.

Man kan jo spørre seg: Hvor godt fungerte denne filosofien for Nietzsche selv? Ikke så godt. Han ble sinnssyk og kollapset på en gate i Italia etter å ha prøvd å hindre en mann i å slå en hest. De neste 11 årene tilbrakte han i en halvt katatonisk tilstand inntil sin død i 1900).

Men uansett hvor vanskelig livet blir, blir den kristne minnet om å leve med håp og ikke dømme fremtiden ut fra dagsaktuelle begivenheter. Det er lett å fortvile når vi ser at sivilisasjonens grunnpilarer undergraves av gudløse, eller av dem med et annet gudsbilde enn Bibelens. Vi lever i en tid da moralske verdier angripes mange steder i verden. Umoral som mange før ville ha skammet seg over å snakke om, hylles og applauderes offentlig.

Vi må gjøre vårt beste for å gjøre livet bedre for andre, men hvorfor er det viktig å huske at verden må ødelegges fullstendig og bli skapt på nytt på overnaturlig vis før alt blir godt igjen?

FOR AT DIN FRELSE SKAL BLI KJENT

Les Salme 67. Hvordan påvirker denne lovsangen din forståelse av Guds folks rolle i Åp 14,6–12?

Ingeniører ved MIT har skapt et svart belegg som gjør gjenstander nesten usynlige når de påføres det. Det er laget av nanorør og er mange ganger mørkere enn noe annet svart materiale og kan absorbere 99,995 % av alt synlig lys. Selv med det sterkeste lys kan vi ikke se gjenstander som er påført belegget.

Salme 67 begynner med en bønn til Gud om å «la sitt ansikt lyse for oss. Da skal din vei bli kjent på jorden» (Sal 67,2.3). I frelsesplanen har Gud sørget for at syndere kan få adgang til hans umiddelbare, herlige nærvær uten å bli tilintetgjort av hans herlighet, og selv her i livet gjør Kristi kors at Guds ansikt kan skinne på oss.

Men mer enn det: Gud vil vi skal gjenspeile hans lys for resten av verden. Dette var Israels oppgave. Templet skulle være et bønnens hus for alle folkeslag: «Dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt bønnehus. Brennoffer og slaktoffer fra dem gir velvilje på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.» (Jes 56,7).

Salmen minner om at Gud vil at «Da skal din vei bli kjent på jorden, din frelse blant alle folkeslag» (Sal 67,3). Guds folk har ofte sviktet her. Israels historie i GT rommer mørke kapitler, det samme gjør kirkehistorien. Det er som om vi har malt vårt hjerte med et ekstremt mørkt stoff og slår oss til ro med å absorbere Guds lys uten å reflektere det.

Iblant er det som om vi behandler Guds bevegelse i endetiden som en slags VIPlounge reservert for åndelige «frequent flyers» der vi har det fint med at alle andre sitter i støyen ved gaten uten å ha blitt forberedt på reisen som ligger foran. Men restmenigheten i Åpenbaringen 14 står ikke bare på Sion hos Kristus og soler seg i hans herlighet. De flyr over hele jorden og får folk med opp på Guds hellige fjell.

Bør vi som fellesskap og hver for oss føle vi har plikt til å lære andre de sannhetene vi setter pris på? Forklar.

TIL FORDYPNING

Salme 133, Apg 1,4–9 og Åp 5,4–7.

«Den hellige ånds innflytelse kom ofte klart til syne i patriarkenes dager, men aldri i hele sin fylde. Lydige mot Frelserens ord tryglet disiplene om denne gaven, og i himmelen la Kristus sin forbønn til. Han krevde Åndens gave for å kunne øse den ut over sitt folk.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 29.

Disiplene skulle vitne om Kristus «helt til jordens ende» (Apg 1,8), og det skulle innvarsle Kristi gjenkomst (Matt 24,14). Vi skal fortsette det de begynte.

Da Jesus ba oss bringe evangeliet ut i verden, var det ikke opp til oss hvordan det skulle gjøres. Arbeidet ledes fra helligdommen i himmelen. Vårt arbeid er nært knyttet til Kristus: Han veileder oss og gir kraft. Det er hans verk, ikke vårt: Vi blir bedt om å følge etter ham. Slik var det også med Israel: Gud ba dem gjøre som han sa, og så fikk han det umulige til å skje. Ånden er virksom i vår neste, og vi oppfordres til å være der når beslutningens øyeblikk kommer slik at vi kan be dem slutte seg til Guds folk og Lammet på Sion. Vi behøver ikke finne opp nye midler og metoder, for arbeidet har aldri vært vårt ansvar.

Forslag til samtale:

1. Det finnes mange mennesker som ikke er nådd, selv om de tre englenes budskap har nådd hele verden. Snakk sammen om hvordan vi kan bli bedre til det Kristus bruker oss til. Hvordan kan vi unngå å fortvile når det er så mange som ikke har hørt disse sannhetene for den siste tid?

2. I Åpenbaringen 5 får Johannes se at Lammet får den forseglede bokrullen fordi han er verdig. Når seglene åpnes i Åpenbaringen 6, ser vi kirkehistorien forutsagt frem til tidenes ende. Hva kan beskrivelsen si oss om hvordan Gud vil fullføre verket?

3. Hvilke hendelser i dagens verden kan føre til det som kommer i Åpenbaringen 13 og 14? Hva står i veien?

31. mai

DEL 5: KJÆRLIGHET OG EKTESKAP

Av Andrew McChesney

Diana og Loren planla å gifte seg da de fikk vite at de ventet barn i Santa Fe i New Mexico. Diana utsatte bryllupet fordi hun ikke ville at babyen skulle være grunnen til at de giftet seg. Etter at barnet var født, flyttet paret til Salt Lake City i Utah, der Dianas foreldre bodde. De hadde fått nok av livet i Santa Fe.

Selv om Diana og Loren ikke levde som kristne, ønsket Loren å gifte seg i en kirke. Han valgte en Adventistkirke og kontaktet pastoren. Han ba også faren sin, en adventistpastor som bor i nærheten av Chicago, om å utføre seremonien. Dette var et dilemma for begge pastorene, for Diana var ikke medlem av kirken, og paret levde ikke et kristent liv. Men etter mye bønn sa de at de følte seg presset til å «velge kjærlighetens vei». Lorens far ga veiledning før ekteskapet over telefon.

På bryllupsdagen ble Diana overrasket over å se kirkegjengere som de ikke kjente, til stede. «Hvem går vel i et bryllup med fremmede?» tenkte hun. Overraskelsen vokste da menighetsmedlemmene ga dem gaver.

Da Diana pakket ut hjemme, kom hun over en liten bok med tittelen Happiness Digest. Hun trodde det var en bok fra de tre iherdige kvinnene som hadde besøkt henne i Colorado. Hun begynte å lese den og klarte ikke å legge den fra seg. Da Loren kom hjem fra jobb, sa hun begeistret: «Dette er sannheten!» Han sa: «Å, det er Veien til Kristus, skrevet av en profet ved navn Ellen G. White». Tanken på en profet forvirret Diana, men det vokste frem et ønske i hjertet hennes om å besøke Adventistkirken og lære mer om det hun hadde lest.

Da Diana dukket opp i kirken, sa medlemmene ikke et ord. De aksepterte henne som hun var, og passet til og med barna hennes slik at hun kunne lytte. Da hun overhørte forstanderen snakke om bibelstudier, sa hun til ham: «Jeg vil studere». Loren avbrøt: «Jeg kan fortelle deg alt du ønsker å vite». Han var flau over at han ikke hadde studert sammen med henne. «Nei, jeg vil studere Bibelen på egen hånd», sa hun.

Forstanderen, Lorell Herold, og hans kone, Carol, kom hjem til dem hver uke i 28 uker. Etter hvert som Diana studerte, begynte det verdslige utseendet hennes å forandre seg. Ingen snakket med henne om det. Ingen forkynte om det. Hun mistet rett og slett interessen for verdslige ting etter hvert som menighetsmedlemmene viste henne godhet og hun lærte om Guds kjærlighet som ble utøst i Jesu liv, død og oppstandelse.

Hennes entusiasme for Bibelen overrasket Loren. Han lurte på hva han hadde gått glipp av i oppveksten og begynte å studere Bibelen på egen hånd. De to bestemte seg for å la seg døpe sammen.

Les mer om Diana i neste uke.

Til oss er de siste tider

Ukens tekster:

Åp 6,12–17; Matt 24,36–44; 1 Mos 6,1–8; 2 Pet 2,4–11; 1 Mos 18,17–32; Dan 7,9.10.

Ukens vers:

Det som hendte med dem, skulle være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller! (1 Kor 10,11.12).

Bibelen har mange fortellinger om Guds folk som peker mot fremtidige hendelser og er nøkler til å forstå «sannheten for vår tid». Noen av historiene foregriper de siste dagers begivenheter i overraskende detalj og gir oss et bredere grunnlag for å forstå profetiene i Daniel og Åpenbaringen.

Uten å krenke den enkeltes samvittighetsfrihet kan Gud styre hendelsene i den siste tid til fullkommenhet, hendelser som han åpenbarte for profetene. Noen av historiene er innlysende fordi NT viser til dem i omtalen av de siste dagers hendelser: Sodoma og Gomorra, syndfloden, osv. Med andre historier skal det mer til for å utlede de sannhetene Guds ord har gitt oss.

I de neste par ukene skal vi se på en rekke fortellinger og hva de kan si oss om slike hendelser som Jesu gjenkomst, den undersøkende dom, den siste krisen og mer til. I sentrum for alt dette finner vi Kristus, for han må være både grunnlaget og målet for hele vår profetiske innsats.

LAMMETS VREDE

Les Åp 6,12–17. Tenk over hvordan de reagerte da de fikk se den siste tids hendelser utspille seg. Hva merker du deg?

Det er interessant at de fortapte ikke roper: «Hva skjer?» eller «Hvem står bak dette?» De later til å vite hva som skjer. De omtaler Jesus som «Lammet», og det forutsetter at man kjenner historien om ham. De ser også ut til å være klar over at «den store vredesdagen er kommet», og at de er fanget i en håpløs situasjon: «Hvem kan da bli stående?»

Før verdens ende blir evangeliet forkynt for alle jordens folk (Matt 24,14), og de tre englebudskapene går ut til hele verden. Likevel blir noen tatt på sengen – ikke av mangel på informasjon, men fordi de ikke vil tro og adlyde. Derfor går de fortapt i den siste tid.

Les Matt 24,36–44. Hva sier Jesus historien om Noah bør lære oss?

Jesus viser til historien om vannflommen for å advare om at hans gjenkomst vil komme bardus på mange. Flommen kom heller ikke overraskende fordi folk manglet informasjon. Noah forkynte i 120 år for en verden som ikke ville tro. De visste hva som skulle skje. De trodde bare ikke.

Mange tror at den lange tiden som har gått, betyr at profetiene tar feil. Med vannflommen som kontekst skriver Peter: «I de siste dager skal [det] komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: ‘Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.’» (2 Pet 3,3.4). Denne holdningen vil bare tilta etter som tiden går.

For hvert individ, vil Jesu gjenkomst oppleves som kun et øyeblikk etter døden, og livet går fort. Hvordan kan denne tanken gjøre det lettere å håndtere «forsinkelsen»?

NOAHS EVANGELISERING

Peter minner oss om at Kristi gjenkomst kommer uventet for mange fordi de med vilje «glemmer» (2 Pet 3,5) vannflommen. Enda verden har et kollektivt minne om en stor vannflom (mange kulturer forteller historien om en ødeleggende flom), er historien om Noah en av de mest latterliggjorte av Bibelens fortellinger. Som varslet, avviser verden med overlegg historien som en myte, enda så tydelig den er skildret i GT og omtalt flere ganger i NT.

I Matt 24,37–39 sa Jesus at verdenssituasjonen ville komme til å minne om «Noahs dager». Sammenlign teksten med 1 Mos 6,1–8. Hva førte til vannflommen? Hvilke paralleller er det mellom de to episodene?

En annen viktig lærdom for Guds restfolk i den siste tid trer frem ved nøye studium. Hebr 11,7 forteller at Noah «bygde ... en ark og berget sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.»

Tenk å forkynne i over hundre år uten annet å vise til enn din egen familie i arken! Hadde Noah vært en moderne evangelist, ville vi kanskje ha avskrevet ham som en fiasko: flere årtiers forkynnelse og ingen synlige resultater.

For tiden er det stor respons på de tre englebudskapene i flere deler av verden. Forkynnelsen av vårt unike restbudskap er utrolig effektiv mange steder, og mange blir kjent med Gud. Vi har ennå ikke kommet dit at vi ikke ser resultater, selv om vi har blitt fortalt at det kommer en tid da «prøvetiden [vil] være slutt og nådens dør bli stengt. Denne korte kunngjøringen: ‘De som var ferdige, gikk sammen med ham inn til bryllupet; og døren ble stengt,’ fører oss ned til slutten av Kristi tjeneste, til den tiden da frelsesverket er fullført.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 7, side 359–360.

Men inntil videre har kirken en oppgave.

Hvordan kan vi unngå å miste motet om vår personlige evangelisering ikke ser ut til å bære særlig frukt? Hvorfor må vi ikke gi opp våre anstrengelser? (Se Joh 4,37.)

FORTELLINGEN OM SODOMA OG GOMORRA

Peter viser til en annen viktig fortelling i GT når han skildrer de siste dagers hendelser: ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Byene på sletten ble legendariske for sin ondskap og er det første eksempelet på befolkningssentra ødelagt av ild fra himmelen.

Les 2 Pet 2,4–11; Jud 5–8, og Esek 16,46–50 – og merk deg det som sies. Hva førte til at byene ble ødelagt, og hvilke paralleller ser vi i dag?

Den advarselen historien om Sodoma og Gomorra gir endetidsfolket, er entydig: Til slutt vil de ugudelige bli tilintetgjort av ild, som beskrevet i Åpenbaringen 20. Synd bedrar, for den gjør oss blinde for vår egen tilstand og dekker våre overtramp med et lag av selvros mens vi ser andres ondskap klart og tydelig. Når Gud forteller om den kjærlighet han har utøst over folket, advarer han dem også om at de har blitt verre enn Sodoma enda de ikke har begått de samme syndene (Esek 16,47).

Israel hadde drevet med «horeri» (Esek 16,41) og begått åndelig ekteskapsbrudd. Forestill deg folkets overraskelse da de fikk høre at de var verre enn folk som var kjent for sin ondskap.

Det er ikke noe nytt i dette, ikke bare i det gamle Israel, men i hele menneskeheten. I Rom 1,18–32 gir Paulus leserne en lang liste over menneskelig ondskap som kunne ha vært hentet fra dagens aviser. Det var ikke meningen at jødene skulle føle seg overlegne når de leste Paulus’ skildring av hedningenes synd, men at de skulle forstå alvoret i sin egen synd. Natan gjorde det samme da han talte til David og fortalte om en riking som hadde stjålet et lam fra en fattig stakkar. Fortellingen gjorde David rasende (2 Sam 12,5), for uretten var åpenbar, og likevel måtte Natan si: «Du er mannen!» (2 Sam 12,7) for at David skulle se seg selv i historien.

Det er viktig å huske at Bibelen ikke først og fremst er skrevet til omverdenen, men til Guds folk. Når vi ser andres grove synd i et avsnitt som Åpenbaringen 13 eller 17, er det en advarsel om at vi kan gå i den samme fellen.

HELE JORDENS DOMMER

Like før Sodoma blir ødelagt, finner det sted et selsomt opptrinn på Mamre-sletten. Gud viser seg for Abraham sammen med to engler. Da Abraham ser dem, ber han dem inn på et måltid, og det er nå Gud lover Abraham og Sara at de skal få en sønn som skal føre frem til Messias. Ja, Jesus var av Abrahams ætt (jf. Gal 3,16). Så dreies samtalen plutselig over til å handle om de onde byene på sletten.

Les 1 Mos 18,17–32. Hva får vi vite om Gud og hvordan han har tenkt å håndtere det onde her i verden?

Gud skylder oss ingen forklaring, men han velger å være åpen om sine motiver og planer. «Herren Gud gjør ikke noe», sier profeten Amos, «uten å åpenbare sitt skjulte råd for sine tjenere profetene» (Am 3,7).

Før Gud ødelegger Sodoma og Gomorra, sier han at det eneste riktige er å fortelle Abraham det som skal skje og som han snart blir vitne til.

Gud blir hos Abraham mens englene drar til den onde byen for å finne dem som vil gi akt på advarselen. Man kan ikke la være å tenke på de profetiske englene som har den samme oppgaven i den siste tid og kaller dem av Guds folk som bor i Babylon, ut av henne (Åp 14,6–12; Åp 18,1–4). Mens den siste advarselen blir gitt, snakker Gud med Abraham om det som skal skje og lar patriarken komme med innvendinger.

«Det ligner ikke deg å gjøre noe slikt, å la rettferdige dø sammen med urettferdige!», sier Abraham, «Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» (1 Mos 18,25). Abraham gransker ikke bare Sodoma, han gransker Guds karakter. Og før det hele er slutt, åpner Gud himmelens bøker (Åp 20,4.11–15) og lar oss granske bevisene før han lar ild falle ned på jorden. Vi har tusen år på oss til å få svar på det vi ikke har fått svar på.

Før Herren feller den endelige dommen over de fortapte, gir han oss tusen år så vi kan forstå det som skal skje med hvem og hvorfor. Hva sier dette om ham og om hvor villig han er til å la seg granske av skapte vesener – slike som er helt avhengige av ham for sin eksistens – og som ikke har noen egentlig rett til å få vite slikt?

DOMMEN FØR JESU GJENKOMST

Beskrivelsen av dommen i Daniel 7 lar oss se inn bak forhenget – vi får se hvordan Gud løser syndens problem og samtidig frelser dem som vil leve i pakt med ham.

Les den beskrivelsen av den undersøkende dommen som vi får i Dan 7,9.10.13.14.22.26.27. Hva er hovedfokuset i dommen? Hvilken dom blir avsagt ved slutten av prosessen? Hva sier det om frelsesplanen?

Det er ingen tvil om at Gud vil dømme menneskeheten. Forkynneren 12,14 sier at «Gud skal dømme hver gjerning», og Paulus minner om at vi ikke behøver å dømme hverandre, for «vi skal alle fram for Guds domstol» (Rom 14,10). Gud behøver ikke opptegnelser for å vite hvem som er frelst eller fortapt, men englene – som hele tiden har gransket frelsesplanen (1 Pet 1,12) – har naturlig nok sine spørsmål. De har vært vitne til Satans opprør og sett en tredjedel av himmelens engler bli drevet ut av himmelen (Åp 12,4) – og nå fører Gud oss inn i sitt nærvær. Gud åpner bøkene og lar de hellige se alt.

Historien om Abrahams forbønn for Sodoma og Gomorra gir oss innsikt i dommen. Sodomas synder ble tydeligvis gjenstand for granskning. Gud nevner at byens ondskap hadde gitt den et ry som gjorde at klageropet over den var stort (1 Mos 18,20). Men det var ikke bare Sodoma og Gomorra som ble undersøkt før de ble ødelagt. Gud åpnet også for at Abraham kunne undersøke om Guds beslutning om å ødelegge de ugudelige var rettferdig eller ei.

Hvem trer frem midt i dommen i himmelen i Daniel 7, om ikke «Menneskesønnen» Jesus (Dan 7,13, se Matt 20,28), hvis fremtreden er grunnen til at dommen blir avsagt slik at «Den høyestes hellige [fikk] sin rett» (Dan 7,22). Hans fullkomne rettferdighet alene er det som får hans folk trygt gjennom dommen.

Tenk å skulle stå til doms med alle dine hemmeligheter avslørt for en hellig Gud. Hva er ditt eneste håp i dommens time? (Se fredag.)

TIL FORDYPNING

Ellen G. White: «Da himmelens sluser ble åpnet» i Alfa og Omega, bind 1, side 69–82.

«Øverstepresten kan hverken forsvare seg selv eller folket mot Satans anklager. Han påstår ikke at Israel er uten skyld. Med skitne klær står han foran engelen. De symboliserer folkets synder som han bærer som deres representant. Han bekjenner deres skyld, men henviser samtidig til deres anger og ydmykhet og stoler på en syndstilgivende frelsers nåde. I tro gjør han krav på Guds løfter. …

Når Satan anklager dem som søker Herren, er det ikke fordi han er misfornøyd på grunn av deres synder. Han fryder seg over deres karaktermangler, for han vet at han bare kan få makten over dem når de overtrer Guds lov. Når han anklager, skyldes det utelukkende hans fiendskap til Kristus. Det er i kraft av frelsesplanen at Jesus kan rive menneskeheten ut av Satans herredømme og frelse mennesker fra hans makt. … I sin egen kraft kan mennesker ikke møte fiendens anklager. I klær som er flekket av synd, står de foran Gud og bekjenner sin skyld. Men Jesus, vår forsvarer, fremfører et virkningsfullt argument på vegne av alle som i anger og tro har overgitt seg til ham. Han fører deres sak og tilbakeviser anklagene ved hjelp av Golgatas mektige bevis. Fordi han var fullkommen lydig mot Guds lov, har han fått all makt i himmel og på jord, og han ber sin Far om nåde og tilgivelse for det skyldige menneske.» –Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 306–308.

Forslag til samtale:

1. Jesus fortalte disiplene at de var i verden, men ikke av verden. (Se Joh 15,19; 17,14–16.) Hvordan balanserer vi vårt ansvar for å vinne verden med behovet for ikke å la seg «flekke til av verden»? (Jak 1,27).

2. Hva kan Noahs offentlige virke før vannflommen si oss om den store konflikten? Hvordan spiller vi den samme rollen i dag?

3. Før Gud lar ild fra himmelen fortære de ugudelige (slik han gjorde med Sodoma), vekker han dem fra de døde og lar Satan arbeide med dem en kort stund (Åp 20,7–9). Hvorfor er dette et nødvendig siste skritt før Gud rydder opp i alt?

4. Hvilke advarsler inneholder fortellingene vi har studert denne uken for ditt liv? Hva innebærer historiene for ditt håp i Kristus?

7. juni

DEL 6: AVSTÅ FRA ALKOHOL

Av Andrew McChesney

Diana tok sitt siste glass alkohol på USAs uavhengighetsdag. Hun åpnet en ølboks og sa til vennene sine: «Det finnes ikke noe bedre enn en iskald øl på en varm sommerdag». Så tok hun en stor slurk og spyttet den nesten ut. Hun trodde ølet hadde blitt dårlig, så hun hentet et annet ølmerke fra kjøleren. Det ølet smakte også forferdelig. Men en venninne sa at begge ølene smakte godt.

Den dagen sluttet Diana å drikke. Det var ikke fordi Bibelen sa at øl var dårlig, men fordi Den hellige ånd hadde forandret lysten hennes på alkohol.

Kort tid senere ble Diana og Loren døpt av Lorens far på en årlig familietreff for slektningene hans i nærheten av Chicago. Diana ble overrasket da hun hørte dåpsløftene for første gang. De inneholdt blant annet setningen: «Tror du at kroppen din er Den hellige ånds tempel, og vil du ære Gud ved å ta vare på den, unngå bruk av det som er skadelig, avstå fra all uren mat, avstå fra bruk, produksjon eller salg av alkoholholdige drikkevarer, bruk, produksjon eller salg av tobakk i alle former for konsum, og avstå fra misbruk av eller handel med narkotika eller andre rusmidler?»

Diana sendte Loren et spørrende blikk og tenkte: «Hvordan kunne vi gå glipp av dette?» Hun jobbet i en bar på flyplassen i Salt Lake City. Det var en av de beste jobbene for ufaglærte arbeidere, med mye driks og enkle arbeidsoppgaver.

Dianas kolleger ble forbløffet da hun fortalte at hun skulle slutte, og de spurte hvorfor. Bartenderen spurte flere ganger. Han og de andre var interessert i hennes nye tro. Diana flyttet til en annen flyplassbutikk, der hun bakte og solgte kaker. Det var ikke like godt betalt, men hun fikk fri på sabbaten.

Snart følte Diana og Loren at Gud ledet dem til å flytte til Tennessee for å hjelpe Lorens besteforeldre. De bosatte seg i nærheten av Southern Adventist University. Det var en tid med store åndelige utfordringer. Diana hadde fortsatt mange verdslige trekk som hun måtte underkaste seg Gud.

Da en slektning av Loren hørte at Diana hadde aviserfaring, ba han henne om å søke på en stilling i Southerns radiostasjon, der han jobbet som daglig leder. Diana ville ikke ha jobben, men Loren oppfordret henne til å be. Hun jobbet på radiostasjonen i nesten 10 år, hvorav syv år som utviklingssjef. I løpet av den tiden hjalp Gud henne med å overvinne synder som hadde plaget henne siden hun ble misbrukt som barn.

Så ble Diana bedt om å søke på en ledig stilling som utviklingsdirektør i adventistenes sykehussystem i Florida. Hun følte seg ukvalifisert og ville ikke søke, men Loren oppfordret henne igjen til å be. Hun jobbet på sykehuset de neste ti årene. Så fikk hun høre om Holbrook Indian School.

Les mer om Diana i neste uke.

Rut og Ester

Ukens tekster:

Rut 1,1–5; 2,5–20; Job 1,6–11; Matt 4,8.9; Ester 3,1–14; Åp 12,14–17.

Ukens vers:

Da kongen fikk se dronning Ester der hun sto i slottsgården, fikk han godvilje for henne. Han rettet gullsepteret som han hadde i hånden, ut mot henne, og Ester gikk fram og rørte ved spissen av septeret. (Ester 5,2).

Denne uken ser vi også på fortellinger som foregriper hendelser i den siste tid. Gud bruker virkelige hendelser og personer slik at vi kan se ting slik han ser det og forstå hvordan vi skal tolke senere profetier som er gitt for å styrke vår tro.

Vi skal se nærmere på to kvinner: Rut og Ester. Historiene deres har preget mange. Den ene er en fattig enke som finner håp i møtet med Boas, hennes slektnings forløser. Deres ekteskap har blitt en populær kjærlighetshistorie blant kristne fordi den speiler Kristi kjærlighet til oss. Den andre er en ungjente i et fremmed land som får nyss om en sammensvergelse om å utrydde hennes folk og blir kastet inn på scenen i det dramaet som utspiller seg for å redde dem.

I profetiene er en kvinne et symbol på Guds kirke og belyser Guds syn på sitt folk. La oss se på de to kvinnene som har fått sin livssituasjon foreviget i Guds ord og forsøke å lære mest mulig av deres opplevelser.

HUNGERSNØD I «BRØDHUSET»

Kristentroens kritikere har ofte pekt på de brutale forholdene her i verden som bevis på at (a) at Gud ikke finnes, eller (b) at han er maktesløs når noe vondt skjer, eller (c) at han ikke hefter seg ved våre lidelser. Mange av Bibelens fortellinger viser at disse antakelsene ikke holder stikk. Det stemmer at Gud lar oss høste følgene av opprøret mot ham. Men han er til stede og påvirker historien uten å krenke vår frie vilje mens han fører oss mot den endelige løsningen på syndens og lidelsens problem. Et eksempel på dette er historien om Rut.

Les Rut 1,1–5. Hva kom Noomi og Rut ut for, og hvorfor? Hvordan gjenspeiler dette den situasjonen menneskeheten står overfor nå?

Innledningen til fortellingen er ikke så lite ironisk: Det var hungersnød i Betlehem, byen med et navn som betyr «brødhuset». Man blir minnet om overfloden i Edens hage, der Gud sa til mennesket: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen» (1 Mos 2,16). Mennesket begynte i overflod under Skaperens omsorg, men byttet ut rollen som forvalter av skaperverket mot syndens slaveri. «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød», sa Gud (1 Mos 3,19).

Som Noomi er også vi berøvet den arven Gud hadde tiltenkt oss, og livet har blitt en prøvelse. Vi fikk Edens hage i gave, men på betingelse: Det sto oss fritt å gjøre opprør, men da måtte vi også selv ta ansvar for vårt eget ve og vel. Det hadde vært meningen at vi skulle «underlegge oss» hele den ufalne verden under Guds velsignelse, men nå er oppgaven å underlegge oss en fallen verden. Når egoister slåss om knappe ressurser, blir det mye sorg og lidelse.

Tragedien er ikke til å fatte: Jorden produserer fortsatt i rikt monn og vitner om Guds kjærlighet. Men med menneskers griskhet og syndens herjinger ser det til tider ut som verden undertrykker oss mer enn vi legger den under oss. Men en dag skal det ta slutt.

Hvordan åpenbarer jorden fremdeles Guds kjærlighet og skaperkraft etter mange tusen års synd og død?

RUT OG BOAS

Noomi ba om å få navnet endret til Mara fordi livet var blitt så bittert (se Rut 1,20). Synden har påført forholdet til Skaperen varige skader og drevet oss ut i åndelig fattigdom. Utsiktene er dystre, og vi sanker det vi kan i utkanten av åkeren og lever på de restene av glede som ennå er å oppdrive i en sønderrevet verden. Men dette endrer seg når vi får øynene opp for noe ganske enestående: Gud har ikke glemt oss.

Les Rut 2,5–20. Hvorfor er dette et avgjørende punkt i fortellingen? Hvorfor var velgjørerens identitet viktig for Noomi?

Noomi kan ikke overta Elimeleks jord uten hjelp fra mannens familie. Hun håper Rut skal bli gift med en nær slektning av hennes avdøde mann og føde et barn i Elimeleks navn. Gud har sørget for at israelitter kan få tilbake arven: Det skulle en nær slektning til for å innløse Elimeleks arv. Boas var ikke bare en snill bonde, han var i slekt med Elimelek og kunne innløse jorden.

Da det ble klart at Boas ikke bare var godhjertet og sjenerøs, men også en slektning, var det verdens beste nyhet: De to kvinnene behøvde ikke å leve i evig fattigdom.

Kristne har lenge sett Boas som en type på Kristus, som ikke bare er vår skaper, men som også valgte å bli vår slektning – et menneske av kjøtt og blod og en av grunnene til at han kalte seg «Menneskesønnen» (Matt 12,8; Mark 8,31; Luk 22,22; Joh 3,14).

Altfor mange tror Gud er hard og streng: Vi slipper kanskje inn i himmelen hvis vi har krysset av for alle de riktige svarene på en moralliste, men han slipper oss nok bare motvillig inn ettersom vi har kommet oss inn på en formalitet. Bildet av Kristus som vises gjennom Boas, gjør slike forestillinger grundig til skamme. Gud har ikke bare lagt merke til oss; til tross for vår store åndelige fattigdom vil han ha oss som sin brud.

Prøv å fatte det: Skaperen ble ikke bare en del av sitt eget skaperverk, han ga sitt liv for det. Hvordan kan denne utrolige sannheten endre vårt syn på tilværelsen?

BOAS SOM LØSNINGSMANN

Boas blir glad i Rut og vil gifte seg med henne, men det er bare et problem: Det finnes en nærmere slektning som også har krav på kvinnen og jorda. Tenker vi oss Boas som et bilde på Kristus, kan situasjonen belyse hva som står på spill i den store striden. Kristus elsker oss, men det er en som er mer i slekt med oss og gjør krav på oss: Satan.

Hva sier disse tekstene om Satans krav på menneskeheten? (Job 1,6–11; Matt 4,8.9; Jud 1,9; Luk 22,31).

Satan trådte frem i Guds råd og sa han hadde «streifet omkring på jorden» (Job 1,7), og da Gud spurte om han hadde lagt merke til den rettskafne Job, krevde Satan ham som en av sine og antydet at Job egentlig ikke tilhørte Gud: Han følger deg bare fordi du er god mot ham. Hold opp med det, og se så hvem han virkelig er tro mot.

I Judas’ brev finner vi en kort henvisning til en historie som var godt kjent i Israel: Da Gud hadde gravlagt Moses (5 Mos 34,6), ble han reist opp igjen. Vi kjenner ikke detaljene, men teksten sier at de kranglet om Moses’ kropp, og det tyder på at Satan gjorde et slags krav på den.

«Nå skulle Kristus for første gang gi liv til en død. Idet livets fyrste og de lysende englene nærmet seg graven, var Satan redd for å miste sitt herrevelde. Sammen med de eide englene var han parat til å avvise enhver som ville trenge seg inn på det området han gjorde krav på som sitt eget. Han skrøt av at Guds tjener var blitt tatt til fange, og han hevdet at selv Moses ikke hadde kunnet holde Guds lov, men hadde ranet til seg den ære som tilkom Gud. Det var den samme synd som var årsak til at Satan var blitt bannlyst fra himmelen. På grunn av overtredelse hadde Moses kommet inn under Satans herredømme.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 2, side 75. Kristus avviste tydeligvis Satans påstand, og Moses sto opp igjen (se Matt 17,3).

I Rut 4,1–12 drar Boas til byporten i Betlehem – stedet der Kristus kom inn i vår verden som vår nære slektning. De eldste trer sammen, og til slutt får en sandal (symbol på eierskap) ny eier.

Det var i byporten saker ble avgjort: Dette er en slags domscene og avspeiler scenen i Dan 7,13.14.22.26.27. Vi merker oss denne siden av dommen: «Den høyestes hellige [fikk] sin rett» bare fordi Kristus betalte prisen for oss slik Boas betalte for Rut.

HAMAN OG SATAN

I historien om Ester møter vi Haman, som tørster etter makt og ære. Han får en toppjobb i riket og står over de andre fyrstene (Ester 3,1).

Leser vi Lucifer inn i Esek 28,11–15 og Jes 14,12–15, finner vi paralleller til Haman, en ond motstander av Guds folk som ikke vil bøye seg for Guds makt. Satans egentlige hensikter ser vi i fortellingen om Jesu fristelse, der han fører Jesus opp på et høyt sted og viser ham alle verdens riker (Matt 4,8–11). Vi har sett at Kristus kom for å frelse verden og kreve den som sin egen – og det gjorde han som en av oss. Jesus er løsningsmannen, og prisen han betalte for å innløse verden var skyhøy.

I Åpenbaringen ser vi at verdens siste store krise skyldes at Satan tørster etter makt og ære. Hans bedrag får hele verden til å «undre seg» over dyret og følge det (Åp 13,3.4), med unntak av noen få som ikke vil. Dem bruker han makt mot.

Haman merker seg at Mordekai – en av Guds folk – ikke vil underordne seg ham eller respektere hans rett til «tilbedelse». Han blir «fylt av sinne» (Ester 3,5.6), og bestemmer seg for å utrydde hele det folket Mordekai tilhører.

Les Ester 3,1–14; Åp 12,14–17 og Åp 13,15. Hvilke paralleller finner du? Hvordan minner Johannes’ skildring av Guds restkirke om det Haman sier om Guds folk?

Djevelen har gjort krav på verden, men det finnes noen som er lojale mot Gud – som holder hans bud – og motbeviser kravet hans om totalt overherredømme. «Når sabbaten blir et spesielt stridspunkt i hele kristenheten, vil en liten minoritet som stadig nekter å gi etter for folkets krav, bli gjenstand for allmenn fordømmelse.»

– Ellen G. White: Signs of the Times, 22. februar 1910.

Tenk på de «små» tingene som utfordrer troen din. Hvordan vil du klare deg når den store prøven kommer hvis du går på akkord med «småting» nå?

FOR EN TID SOM DENNE

En del kristne har lett for å dvele ved de dystre sidene av Bibelens profetier. Vi ser at det kommer tunge tider, og studiet av profetiene kan bli preget av frykt og se på motgang i stedet for på løftet om en løsning. Gud skjønnmaler ikke fremtiden, han er åpen om hva som vil skje før den store stridens slutt, men det er viktig å lese hele historien til ende.

Det er et mønster i profetiene at Gud åpenbarer sannheten om det kaoset vårt opprør har ført til og viser oss følgene. Men han gir alltid håp. Noen har sett på profetiene om en siste krise – «en trengselstid for Jakob» – med frykt og beven. Den siste tid blir nok ikke lett for Guds folk. Men like sikkert som at vi kan stole på forutsigelsen om vanskelige tider, like sikkert er løftet om utfrielse.

I Åpenbaringen 12 forfølger djevelen Kristi brud med hat og hevn, men Gud griper inn og redder henne. I Esters historie spiller en vakker dronning en sentral rolle, og Gud bruker henne til å redde sitt folk.

Les Ester 4,13.14; 5,1–3 og 9,20–28. Hva kan dette si oss om vår situasjon i verdenshistoriens siste tid?

Gud skapte sin restmenighet for et bestemt øyeblikk i historien. Da middelalderens 1260 dager nærmet seg slutten, førte Gud sin brud ut av skjulestedet (jf. Åp 12,14) for å gi verden sitt siste barmhjertige budskap: de tre englebudskapene. Vi er her «for en tid som denne» (Ester 4,14).

Ester oppdaget at hun ikke sto alene i den forfølgelsen Haman utsatte folket hennes for: Hun fant nåde hos kongen, og folket hennes ble reddet. Vi står heller ikke alene når vi trer inn i verdenshistoriens siste timer – Kongen står på vår side, og Guds folk vil bli utfridd.

Det gikk bra for Guds folk i denne historien. Men slik går det jo ikke bestandig. Så hvorfor må vi tenke langsiktig om vi skal bevare det håpet vi har i Kristus?

TIL FORDYPNING

Ellen G. White: «Fra teokrati til monarki» i Alfa og Omega, bind 2, side 187–198.

«Satan vil vekke folks hat mot den minoriteten som nekter å følge de vanlige skikker og tradisjoner. Fremstående og ansette personer vil alliere seg med lovløse og ondsinnede elementer i samfunnet og legge planer som er rettet mot Guds folk. Rikdom, talent og utdanning vil mobilisere seg mot dem i forakt. Intolerante statsledere, prester og bekjennende kristne vil sammensverge seg mot dem. I tale og skrift, med store ord, trusler og latterliggjøring vil de prøve å ødelegge deres tro. Deres fiender vil hisse opp massene ved falske anklager og hatske angrep. Ettersom de ikke har noe ‘så sier Herren’ å komme med overfor dem som holder den bibelske sabbaten, prøver de å få has på dem ved hjelp av lovgivningen. For å sikre seg folkets popularitet vil lovgiverne gi etter for kravet om innføring av søndagslover. Men de som frykter Gud, kan ikke godta en ordning som krenker et av Guds ti bud.

Det er på denne slagmark at den siste store konfrontasjon i kampen mellom sannhet og villfarelse vil bli utkjempet. Vi behøver ikke å være i tvil om utfallet. I dag som på Esters og Mordekais tid vil Herren forsvare sin sannhet og sitt folk.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 320.

Forslag til samtale:

1. Hvorfor lar Gud sitt folk oppleve tunge tider? Hva er poenget?

2. Hvordan forbereder en troende seg på de vanskeligheter troskapen mot Kristus kan føre til? Hvor finner du håp i tunge tider?

3. Hvorfor har vi lett for å dvele ved de vanskelige tingene i profetien og la dem overskygge at helheten er godt nytt?

4. En venn har lest Åpenbaringen og sier hun synes den er «skremmende». Hvordan vil du hjelpe henne til en klarere forståelse og fred i sinnet?

5. Noen sier: «Jeg vet ikke om Gud elsker meg og vil ha meg. Hadde du visst hva jeg har gjort, ville du ha skjønt hvorfor.» Hva sier du? Kan historiene om Rut og Ester hjelpe deg?

DEL 7: «VI TRENGER EN SÅNN!»

Av Diana Fish

Diana og Loren Fish hadde drømmejobbene sine. Hun jobbet med utvikling på syvendedagsadventistenes sykehus i Orlando, Florida, og han hadde en vellykket rådgivningspraksis. Men noe manglet. De ba en bønn.

Diana fikk et innfall da hun deltok på en konferanse i regi av Den nordamerikanske divisjonens kvinneavdeling. I konferansens utstillingshall stoppet hun ved standen til Holbrook Seventh­day Adventist Indian School for å beundre keramikk laget av elever. Da en kvinne på standen fikk vite at Diana jobbet med utvikling, fortalte hun begeistret at skolen var på utkikk etter en utviklingssjef. Diana avviste tanken på at Gud kanskje kalte henne til å flytte til skolen i Arizona.

Seks måneder gikk, og Loren bestemte seg i siste liten for å delta på Generalkonferansen 2015 i San Antonio i Texas. I utstillingshallen befant han seg på Holbrooks stand. Da en kvinne på standen fikk vite at han var lisensiert klinisk sosionom, sa hun begeistret: «Vi trenger en sånn!» Hun spurte hva kona hans jobbet med, og han svarte at hun jobbet med utvikling. «Vi trenger også en sånn!» sa kvinnen og vinket til mannen sin, som tilfeldigvis var Holbrooks rektor.

Senere fortalte Loren Diana hva som hadde skjedd. «Uh­oh», svarte hun.

Noen uker senere bestemte paret seg for å besøke Holbrook etter en ferie for å besøke familien hennes i Colorado. I ni timer snakket de med de ansatte om skolens mål om å være et trygt sted der indianske barn kunne lære og utvikle seg. De fikk vite at de ansatte drømte om å ha kristen sjelesorg tilgjengelig døgnet rundt for elever med posttraumatisk stresslidelse og andre psykiske problemer. Den natten lå Diana og vendte og vred seg på skolens gjesterom. Om morgenen la hun merke til en bokhylle med to identiske bøker som hun kjente igjen. Hun stakk hånden ned i ryggsekken og fant frem den samme boken som Loren hadde fått på Generalkonferansen. Den hadde tittelen Follow: Anytime, Anywhere, at Any Cost av Don MacLafferty. Diana visste med en gang at Gud kalte dem til Holbrook. Hun ba: «Du må gjøre det samme inntrykket på Lorens hjerte». Flere dager senere, tilbake i Florida, fortalte Loren Diana at han hadde bedt og følte at Gud kalte dem til Holbrook. Samme kveld sendte de inn CV­ene sine og begynte å pakke. To uker senere fikk de tilbud om stillingene. De har jobbet på skolen de siste ti årene. «Gud er så fantastisk», sier Diana. «Han har hele tiden vist meg at han arbeider i livet mitt. Før jeg kjente ham, kjente han meg og hadde en plan.»

Denne misjonshistorien gir et innblikk i hvordan Gud på mirakuløst vis virket i livet til Diana Fish, utviklingssjef for Holbrook Seventh-day Adventist Indian School i USA, som mottok det trettende sabbatsofferet i 2021. Takk for at du støtter forkynnelsen av evangeliet med dette kvartalets trettende sabbatsoffer, på 28. juni. Les mer om Holbrook Seventh-day Adventist Indian School neste uke.

Forløpere

Ukens tekster:

Dan 2,31–45; 3,1–12.17.18; Åp 13,11–17; Rom 1,18–25; Apg 12,1–17; Matt 12,9–14.

Ukens vers:

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom (2 Tim 1,7).

Denne uken skal vi se på to historier fra Bibelen som foregriper de siste dagers hendelser.

Først skal vi se på fortellingen om Sjadrak, Mesjak og Abed­Nego med klare allusjoner til det som skildres i Åpenbaringen 13. Deretter går vi til NT, der vi ser at de første kristne også kan hjelpe oss å forstå hva vi har i vente frem til Kristi gjenkomst.

Begge eksemplene fremhever stort mot og inneholder nøkler til å finne fred i sinnet under de vanskeligste av omstendigheter.

Jesus sa gjentatte ganger slikt som «Frykt ikke» og «Hvorfor er dere bekymret?» Husk at profetiens fokus er Kristus. Derfor må vi kunne finne de samme rådene i scenene som skildrer jordens siste tider. «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» (Joh 14,1) sa han.

Så ja, de siste tiders hendelser blir vanskelige for dem som vil være tro mot Gud. Men vi bør se på disse begivenhetene med håp, ikke frykt.

DANIEL 2 OG DET HISTORISISTISKE SYNET PÅ PROFETIENE

En av Bibelens mektigste profetier er Daniel 2. Profeten skrev over 500 år før Kristus og skildret verdenshistorien fra sin egen tid i Babylon, via Media­Persia, Hellas, Roma og landene i det moderne Europa.

Om disse rikene heter det i en tekst at de skal «blande seg til én slekt. Men de skal likevel ikke holde sammen, like lite som jern kan blande seg med leire.» (Dan 2,43)

Profetien har blitt oppfylt på forunderlig vis. For til tross for alle slags giftermål mellom folk i disse landene, forblir de splittet.

Det britiske monarkiet kalles f.eks. Huset Windsor, et fint engelsk navn. Men navnet er av nokså ny dato (1917). Før den tid het familien Saxe ­ Coburg­ Gotha, et utpreget tysk navn fordi mange i det britiske kongehuset – ved å blande seg «til én slekt» – var blodsbeslektet med tyskerne. Men blodsbåndene var ikke nok til å unngå krig, og under første verdenskrig endret de navn til Huset Windsor for å distansere seg fra den forhatte fienden.

Les Dan 2,31–45. Hva drømte Nebukadnesar, og hvordan tolket Daniel drømmen?

Alle Daniels apokalyptiske profetier følger samme spor som Daniel 2. Det vil si at resten av profetiene følger rekkefølgen fra det ene verdensriket etter det andre inntil Gud oppretter sitt evighetsrike (se Dan 2,44; 7,13.14). Profetiene gjennomgår med andre ord historien som en sammenhengende rekke av riker fra oldtiden og inn i fremtiden, helt til vår tid. Dette er den historisistiske måten å tolke profetiene på, og det er det tekstene krever. Denne historisistiske tilnærmingen er viktig for å forstå de siste dagers hendelser, spesielt de som skildres i Åpenbaringen.

Hvordan viser Daniel 2 at Gud ikke bare kjenner fremtiden, men at han til syvende og sist styrer den?

TILBEDELSE AV BILDET

I begynnelsen var Nebukadnesar imponert over Daniel og viste både ham og hans Gud stor troskap (se Daniel 2, spesielt vers 46–48), men det varte ikke ved.

Les Dan 3,1–12. Hvordan kan det ha seg at statuen var av gull og at kongen forlangte at den skulle tilbes?

Kongen understreket sin motstand mot Guds budskap ved å bygge en statue der alt var av gull. Hvorfor? Babylon vil vare evig, og Nebukadnesar skal alltid være konge. Og den som våget å motsette seg den tanken, skulle drepes. Dette er en klar påminnelse om at vår trang til å bestemme over oss selv fort kan gjøre oss blinde for sannheten om hvordan den store striden kommer til å utspille seg. Nebukadnesar minner om Lucifer: Han var ambisiøs, selvhøytidelig og så stolt at han gjorde opprør mot Gud. Det er også forskjeller: Til slutt kom Nebukadnesar til tro på den sanne Gud, og vi får trolig møte ham i det riket han først opponerte imot.

Les Dan 3,17.18, det de tre ungdommene sa da de trosset kongen. Hva kan dette si oss om troen og hva den kan komme til å koste oss?

Tenk så lett de kunne ha kommet seg ut av knipen. Var det ikke fanatisk å la seg brenne levende fremfor å bøye seg? Kunne de ikke bare bøyd seg og strammet sandalremmene mens de ba til sin egen Gud? Var det virkelig verdt det? Det mente de visst, enda de ikke kunne regne med å slippe fra det med livet i behold.

Hvordan kan vi unngå bortforklaringer som lar oss gå på akkord med troen? Hva sier denne teksten som tar for seg en lignende fristelse: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort» (Luk 16,10)?

TILBEDELSE AV BILDET – IGJEN

Mange har sett likhetstrekk mellom Daniel 3 og det Åpenbaringen lærer om de siste dager. Og med god grunn, for Daniel 3 – med befalingen om å «tilbe statuen » (Dan 3,15) eller dø – gjenspeiler det Åpenbaringen sier om befalingen om å tilbe et annet bilde som kan straffes med døden. «Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde» (Åp 13,15).

Les Åp 13,11–17; 14,9.11.12; 16,2; 19,20 og 20,4. Hva er kontrasten mellom Guds bud og menneskers bud?

Guds folk skal tilbe «ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!», det vil si Skaperen, ikke dyret og dets bilde. De tre unge jødene som sto overfor en lignende trussel, nektet å tilbe noe annet enn Skaperen. Uansett hvor ulike omstendighetene er mellom det som skjedde i Dura­ dalen, da de ble befalt å tilbe bildet fremfor Skaperen, og det som vil skje over hele verden med oppfordringen om å tilbe bildet fremfor Skaperen – så er prinsippet det samme.

Les Rom 1,18–25. (Merk deg koblingen mellom Rom 1,18 og Åp 14,9.10 om «Guds vrede.») Så hvordan er spørsmålet om tilbedelse av bildet et uttrykk for det samme prinsippet om hvem vi til syvende og sist viser troskap?

Tilbedelse behøver ikke å bety at vi bøyer oss og ofrer røkelse, selv om det kan være det. Vi tilber det vi er mest tro mot. Når du tenker på hvem Gud, vår skaper og løsningsmann er, så er det naturligvis bare ham vi skal tilbe. Alt annet er avgudsdyrkelse. Kanskje gjør dette det lettere å forstå Jesu ord her: «Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer» (Matt 12,30). De avsluttende scenene vil bli en dramatisk bekreftelse på denne sannheten.

FORFØLGELSE AV OLDKIRKEN

Ikke bare GT, men også NT inneholder forvarsler om de siste begivenhetene. Det var ikke lett å være kristen i det første århundret. Først ble de kristne hatet av trosfeller som betraktet dem som en trussel mot Moses’ lære. De opplevde også Romerrikets vrede. «Jordens og helvetes makter samlet seg mot Kristus i hans tilhengeres skikkelse. Hedningene ante at hvis evangeliet seiret, ville templene og altrene bli feid bort, og derfor samlet de sine krefter for å knuse kristendommen. Forfølgelsens flammer ble tent.» – Ellen G. White: The Great Controversy, side 39.

En fortelling i Apostlenes gjerninger viser med all tydelighet hva Guds folk kan vente seg på veien mot det vi finner i Åpenbaringen 13.

Les Apg 12,1–17. Hvilke deler av fortellingen kan kaste lys over hendelser i den siste tid?

Jakob hadde blitt halshugget, og Peter sto for tur. Det var dødsstraff for kristne. Noe av det mest bemerkelsesverdige ved historien er nok det at Peter sover så tungt i det som skulle være hans livs siste natt – så tungt at engelen må slå ham for å få ham våken!

Peter ble befridd på mirakuløst vis og fant veien til et møte med kristne som hadde vanskelig for å tro at han faktisk var fri, enda de hadde bedt om det. Bibelen sier at de ble forbløffet – og det får en til å lure på hvor ofte vi ber og knapt våger å tro at Gud vil bønnhøre oss.

Noen kristne ble skånet, andre måtte bøte med livet. Det samme vil skje når vi nærmer oss endetiden. Selv Peter, som ble skånet den gangen, måtte dø for sin tro. Jesus hadde sågar fortalt ham det: «‘Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.’ Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: ‘Følg meg!’» (Joh 21,18.19).

Merk deg at da Jesus hadde fortalt Peter hvordan han skal dø, sa han likevel: «Følg meg». Hva sier det deg?

DYRETS MERKE

Etter som tiden har gått, og de siste hendelser, som dødsdom og håndhevelse av dyrets merke, ennå ikke har funnet sted, har noen uttrykt tvil om vår tolkning av de siste ting, også om hvordan sabbaten og søndagen kan være viktige i den siste konflikten.

Åpenbaringen er klar på at vi enten tilber Skaperen eller dyret og dets bilde. Og siden sabbaten på den syvende dag har vært det grunnleggende tegnet på Gud som skaper – helt tilbake til Eden (se 1 Mos 2,1–3), burde det ikke overraske noen at den står sentralt i et spørsmål som handler om tilbedelse av Skaperen. Det er heller ingen tilfeldighet at dyret er den samme makten som endret sabbatsbudet fra den bibelske dagen til søndag, noe Bibelen ikke har belegg for. Derfor gir det god mening at sabbaten og søndagen inngår i spørsmålet om tilbedelse enten av Skaperen (se Åp 14,6.7) eller av dyret. Og i NT har vi også en forløper for spørsmålet om sabbaten på den syvende dag kontra menneskets lover.

Les følgende vers: Matt 12,9–14; Joh 5,1–16. Hvorfor ville de religiøse lederne drepe Jesus?

Hvordan reagerte de religiøse lederne i Matteus 12 etter at Jesus helbredet mannen med den visne hånden på sabbaten (Matt 12,9–13)? «Men fariseerne gikk ut og la planer mot ham for å få tatt livet av ham» (Matt 12,14). Død på grunn av sabbaten? Og etter mirakelet i Joh 5,1–16, «fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham» (Joh 5,16).

Død på grunn av menneskelige tradisjoner om sabbaten? Ingenting i Bibelen forbød helbredelse på sabbaten, og ingenting i Bibelen har innsatt søndag i stedet for sabbaten. Problemet hos Jesus er ikke det samme som i den siste tid, men nært nok: menneskers lov mot Guds lov, og begge ganger gjelder striden Bibelens sabbat.

Dø for et av Guds bud? Hvordan kan man komme til å snakke seg ut av det?

TIL FORDYPNING

Ellen G. White: «Utfrielsen» i Alfa og Omega, bind 8, side 135–150.

«Til alle tider har Gud sendt engler for å hjelpe og utfri sitt folk. Himmelske vesener har engasjert seg aktivt i menneskelige forhold. De har opptrådt i skinnende lysklær, og de har vist seg som mennesker kledd i reisetøy. Guds tjenere på jorden har sett engler i menneskeskikkelse. De himmelske vesener har rastet under eiketrærne ved middagstid som om de trengte hvile. De har tatt imot gjestfrihet i hjemmet hos folk. De har opptrådt som veivisere for vandringsmenn som har gått seg vill i mørket. Med sine egne hender har de tent ild på alteret. De har åpnet fengselsdører for Herrens tjenere og satt dem fri. Kledd i himmelsk rustning kom de og rullet steinen bort fra Jesu grav.

I menneskeskikkelse er engler ofte til stede når Guds folk er samlet. De besøker også ugudelige miljøer, som da de kom til Sodoma for å holde øye med det som foregikk, og finne ut om innbyggerne hadde overskredet grensen for Guds langmodighet. Herren er barmhjertig, og av hensyn til de få som virkelig tjener ham, forhindrer han katastrofer og forlenger freden for mange. De som lever i synd, er slett ikke klar over at de få trofaste som de driver gjøn med og undertrykker, er årsak til at deres eget liv blir spart.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 131.

Forslag til samtale:

1. Les 2 Tim 1,7. Snakk om det i profetiene som har bekymret dere mest. Hvordan kan vi riste av oss fryktens ånd og finne Guds budskap om håp, også i profetier som taler om forfølgelse for vår tro?

2. Det kan være vanskelig å se hvordan sabbaten og søndagen kan komme i sentrum for de siste store begivenhetene, men se så fort verden kan endre seg. Hva bør dette lære oss om ikke å bygge vår tro på dagsaktuelle begivenheter som kan endre seg på et øyeblikk, men på Guds ord?

3. Tenk på Daniel 2 (og 7). Alle rikene kom og gikk som forutsagt. I dag kan vi se at de gjorde det. Fra vårt perspektiv er det bare ett rike til som skal komme. Hvilket er det, og hvordan kan vi være sikre på at det kommer slik det ble forutsagt?

21. juni

EPILOG:

EN DAGLIG KAMP

Av Andrew McChesney

17år gamle Anders klaget over at han hørte stemmer på Holbrook Seventh­day Adventist Indian School, i den amerikanske delstaten Arizona. Skolens rådgiver, Loren Fish, møtte ham og slo fast at det ikke dreide seg om et psykisk problem. De ansatte ba.

Men så begynte Anders å oppføre seg som en besatt. Mens han var hjemme i skoleferien, hadde han deltatt i en tradisjonell seremoni. Tilbake på skolen begynte den spinkle tenåringen å vise overmenneskelig styrke, og Holbrooks personale hadde problemer med å kontrollere ham. Andre ganger rullet øynene hans bakover i hodet. Etter et angrep kunne han sove i timevis. Når han våknet, oppførte han seg normalt, men han var redd. En dag spurte han guttenes rektor: «Hva betyr Legion?» Han hadde hørt ordet «legion» i hodet. Dekanen husket hvordan Jesus, før han helbredet en besatt mann, spurte demonen om navnet hans, og demonen svarte: «Mitt navn er Legion, for vi er mange» (Markus 5:9, NKJV). Inspektøren, som var mentor for Anders, spurte om han ville at skolens ansatte skulle be for ham. Gutten sa ja.

I skolens konferanserom samlet de ansatte seg rundt Anders og begynte å be for ham. Plutselig stønnet gutten og falt ned på gulvet. Ingen var sikre på hva de skulle gjøre. Flere ba høyt, mens andre sang salmer. Andre igjen oppfordret Anders til å be: «Jesus, hjelp meg». Anders klarte ikke å få ordene ut av munnen. Det var fullstendig kaos. Så begynte Anders å le av personalet. Det var en merkelig, unaturlig latter.

Skolens utviklingsdirektør, Diana Fish, følte seg flau. «Djevelen vet at vi ikke vet hva vi skal gjøre», tenkte hun. Hun tok frem mobiltelefonen og googlet «Hvordan hjelpe en djevelbesatt person». På Andrews Universitys nettside fant hun en artikkel med tittelen «Ellen White on Confrontation with Evil Spiritual Powers» av Marc Coleman. «Hør her», sa hun. «Vi må stå sammen. Vi må be ånden om å forlate oss i Jesu navn.»

En av de ansatte befalte straks ånden: «Kom ut i Jesu navn!» Så gispet Anders: «Jesus, hjelp meg!» Alle de ansatte utbrøt samtidig: «Gud være lovet!» Et høyt skrik kom ut av gutten. Skolens økonomiansvarlige følte at noe som lignet en sterk virvelvind fløy forbi henne og ut av rommet. Så ble det fred. Anders lå gråtende på gulvet. To ansatte hentet en seng, og gutten sov resten av ettermiddagen. Etter dette var Anders bedre – helt til han dro hjem igjen. Da han kom tilbake, fortsatte trakasseringen, og eleven forlot skolen.

«Vi ber fortsatt for ham», sier Diana. «Vi vet at det er en åndelig kamp, og den er ikke over. Hver dag håndterer vi kampen mellom det gode og det onde sammen med elevene våre.»

Denne misjonshistorien gir et innblikk i et tidligere 13. sabbats-prosjekt, Holbrook Seventh-day Adventist Indian School. Anders er et pseudonym. Takk for at du støtter 13. sabbats-offeret den 28. juni.

Bilder av enden

Ukens tekster:

Matt 12,38–42; Jona 3,5–10; Åp 18,4; Dan 5,1–31; Åp 16,12–19; 2 Krøn 36,22.23.

Ukens vers:

Han svarte: «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet» (Jona 1,9).

Denne uken tar vi en siste titt på historier som kan belyse de siste dagers hendelser. Denne gangen skal vi se på Jonas oppdrag i Ninive, Babylons fall og Kyros, perserkongen som lot Guds folk vende tilbake til det lovede land.

Som de andre fortellingene vi har sett på, har også disse historiene hatt stor betydning til alle tider. Men de er også relevante for de siste slektsleddene før Kristi gjenkomst. Det vil si at disse beretningene kan gi oss en bedre forståelse av det vi kaller «sannheten for vår tid».

Samtidig må vi huske én ting når det gjelder alle disse fortellingene som synes å foregripe de siste dagers hendelser: Vi må nøye oss med de store linjene og allusjonene, ikke prøve å analysere hver minste detalj slik at det skapes profetiske urimeligheter. Som i Jesu lignelser bør vi se etter de overordnede poengene og prinsippene. Vi skal ikke melke hver eneste lille detalj i håp om å finne skjulte sannheter. Nei, vi bør se etter hovedtrekkene, prinsippene, og ut fra dem kan vi se ting som er relevante i den siste tid.

EN MOTVILLIG PROFET

Fortellingen om Jona (se Jona 1–4) er kort, men gjør inntrykk. Mange har sett seg selv i den motvillige profeten. Fortellingen inneholder også interessante perspektiver på fremtidige hendelser.

Les Matt 12,38–42. Hvilke deler av historien om Jona viser Jesus til når han taler til de skriftlærde og fariseerne? Hva kan det han sier lære oss om dommen?

Jesus sa han var større enn Jona. Han visste at hans komme til denne verden ville bety korset, og likevel kom han for å «lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk 19,10). Jona var tre dager i den store fisken for sin egen synds skyld. Jesus var tre dager i graven for våre synders skyld. Det var prisen for å berge de bortkomne.

I dag kjenner vi Jona som en motvillig profet som ikke ville dra til Ninive. Det er lett å forstå ham: Assyrerne var et brutalt folk. Assyriske veggmalerier er fulle av usedvanlig grusomme scener: beseirede grupper ble drept på de grusomst tenkelige vis. Hvem ville vel ønske å forkynne omvendelse i hovedstaden deres?

Det er et viktig punkt i historien som kan peke frem mot de siste dagers restbevegelse: når Jona blir spurt om hvem han er, svarer han: «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet» – et utsagn som minner mye om den første engelens budskap (Jon 1,9; Åp 14,7). Når han fremhever Herren som den som «har skapt havet og det tørre landet», peker han på ham som skaper. Dette er grunnleggende for at vi bør tilbe ham, og tilbedelse står sentralt i den siste tids hendelser.

Samtidig har også vi fått i oppdrag å forkynne et upopulært budskap i det åndelige Babylon. Å si «dra bort fra henne, mitt folk» (Åp 18,4) er å fortelle folk at de må vende om – et budskap som mange reagerer negativt på – også når det fremføres så vennlig som mulig. Hvem har vel ikke fått negative, ja fiendtlige reaksjoner når de har vitnet? Det er bare en del av «jobben».

ET OMVENDELSESARBEID

Jona hadde et klart budskap til folket i Ninive. «Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: ‘Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!’» (Jona 3,4). Det virker opplagt: Stedet var dødsdømt. For var det ikke en Herrens profet som hadde talt? Men hva skjedde?

Les Jona 3,5–10. Så hvorfor gikk ikke profetien i oppfyllelse?

Ja, hele byen omvendte seg, og den forutsagte undergangen ble avverget, iallfall midlertidig. «De unngikk den skjebne som var forutsagt. Israels Gud ble opphøyet og æret i hele hedningeverdenen, og hans lov kom til heder og verdighet. Først mange år senere falt Ninive som et bytte for nabofolkene, fordi innbyggerne ble hovmodige.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 122.

Kan vi forvente noe lignende i den siste tid, med det siste budskapet til den falne verden? Ja – og nei. Jo, mange over hele verden vil følge kallet: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager» (Åp 18,4). Over hele verden vil folk stå opp og, i tross mot dyret, holde seg « til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14,12). I likhet med folket i Ninive vil de bli spart for dommen som rammer de fortapte.

Samtidig er noen profetier, som Guds kunngjøring om Ninive, betinget. Byen ville bli ødelagt med mindre folket vendte seg bort fra sin ondskap (se Jer 18,7–10). Men noen profetier er uten forbehold. De blir oppfylt uansett hvordan folk reagerer. De messianske profetiene om Kristi første og andre gjenkomst, dyrets merke, utøsingen av plagene, endetidens forfølgelser – de er ikke betinget. De vil finne sted samme hva folk gjør. Det menneskene gjør, og de valgene de tar, vil bare avgjøre hvilken side de vil stå på når de siste begivenhetene utspiller seg slik profetene har forutsagt.

Hva gjør du nå som kan være med og påvirke det valget du vil ta når spørsmålet om tilbedelse av Gud eller bildet kommer på dagsordenen?

BELSASARS FESTMÅLTID

Etter at en allianse av medere og babylonere (ledet av Nebukadnesars far) hadde ydmyket Ninive i 612 f.Kr., fikk Babylon en storhetstid det ikke hadde sett maken til siden den store lovgiveren Hammurabis tid. Under Nebukadnesar vokste Babylons rikdom og innflytelse til nabolandene ikke hadde annet valg enn å anerkjenne Babylons dominans. Babylon var verdens dronning, og de som ønsket fremgang, erklærte landet troskap.

Så vidt vi kan se, døde Nebukadnesar som en troende og bekjente at Daniels Gud er alle folks rettmessige hersker (Dan 4,34–37). Daniels neste beretning handler om etterfølgeren, visekongen Belsasar.

Les Dan 5,1–31. Hva denne kan historien si oss? Hva felte Belsasar?

Noe av det mest tragiske i denne historien finner vi i Dan 5,22. Etter å ha fortalt kongen om Nebukadnesars fall og oppreisning sier Daniel: «Men du, Belsasar, hans sønn, har ikke blitt ydmyk, enda du visste alt dette.» Han hadde muligheten til å kjenne sannheten og hadde kanskje vært vitne til det som skjedde med Nebukadnesar, men valgte å se bort fra det og slo i stedet inn på den kursen som hadde ført til så store problemer for forgjengeren.

Nebukadnesar hadde reist gullstatuen, og Belsasar trosset også det Daniels Gud hadde forutsagt. Han vanhelliget tempelkarene, trolig for å understreke at Babylon hadde erobret jødene og hadde Guds religiøse gjenstander. Med andre ord hadde de fortsatt herredømme over guden som spådde deres undergang.

Belsasar gjorde det i ren og skjær trass, men burde ha visst bedre. Han hadde hodekunnskap nok til å kjenne sannheten. Problemet var snarere hjertet. I den siste tid, når krisen bryter inn over verden, vil folk også få anledning til å kjenne sannheten. Det som avgjør valget, blir hjertet, som i tilfellet Belsasar.

VANNET I EUFRAT TØRKER BORT

Et av Babylons fortrinn var at elven Eufrat rant under murene og forsynte byen med uendelige vannmengder. Det skulle også bli byens svakhet. Den gamle babylonske dronningen Nitokris hadde anlagt jordvoller langs elven som en vei til byen, og i samme slengen hadde hun ledet elven inn i en sump slik at arbeiderne kunne jobbe bekvemt. Kyros innså at han kunne gjøre det samme og tørke ut Eufrat nok til at soldatene hans kunne komme inn under muren. Vel innenfor bymurene fant han forsvarsmurene som fulgte elven gjennom byen ubevoktet, og byen falt på én natt. Den greske historikeren Herodot forteller at «de som bodde i sentrum av Babylon, ante ikke at forstedene hadde falt, for det var fest, og alle danset og henga seg til fornøyelser.» – Herodot: The Histories, overs. av Tom Holland. (New York: Penguin, 2015), side 94. Mon tro om det ikke var den festen som skildres i Daniel 5.

Les Dan 5,18–31 og Åp 16,12–19. Hvilke likheter finner du mellom noen av plagene i Åpenbaringen og historien om Babylons fall?

Jesus formante disiplene om å forstå tidens tegn: «Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset.»

(Matt 24,42.43)

Kristi tilsynekomst vil overraske det moderne Babylon slik som det skjedde ved Babylons fall. Men det behøver ikke å gå slik. Vi har fått tallrike bevis på Jesu snarlige komme i mange detaljerte profetier.

Verden blir ikke overrumplet fordi den ikke vet hva Gud har forutsagt. Den blir overrumplet fordi den har valgt ikke å tro på det Gud har sagt.

Les Åp 16,15. Hvilket evangelisk budskap finner vi midt i advarslene om endetiden? Hva betyr det å ikke «gå naken»?

KYROS, DEN SALVEDE

Da Kyros plyndret Babylon, var årene i fangenskap over for Guds folk, og perserne lot dem vende tilbake til det lovede landet og bygge opp tempelet igjen. Under Kyros ble Perserriket det største i historien, med det historikeren Tom Holland kaller «den største ansamlingen av territorier som verden noen gang hadde sett». – Tom Holland: Dominion Basic Books, Kindle Edition, side 25.

Som skikken var blant perserne, ble Kyros også kalt «den store kongen» eller «kongenes konge».

Kyros foregriper det som vil skje når Kristus kommer for å hente sin kirke: Han er Kongen som kommer fra øst (jf. Matt 24,27), fører krig mot Babylon og befrir sitt folk så det endelig kan slippe ut av Babylon og vende tilbake til løftets land. (Se Åp 19,11–16.) Derfor omtaler Gud Kyros som «den han har salvet» (Jes 45,1). Ikke nok med at den berømte perseren satte fri Guds folk, hans felttog mot Babylon er også et forbilde på Kristi gjenkomst.

Les 2. Krønikebok 36,22.23. Hvordan minner historien om Kyros om Nebukadnesars historie? Hva er annerledes? Hvilken betydning har dekretet? Hvordan påvirket det Jesu første komme flere hundre år senere?

Rekkefølgen på bøkene i GT har blitt endret slik at de nå ender med Malaki, men opprinnelig var det her GT sluttet – med Kyros’ erklæring. Den neste episoden i Skriftens kanon er da Matteus, som begynner med Jesu fødsel, Kyros’ motbilde. Kyros skulle sørge for at det jordiske tempelet ble gjenoppbygget. Jesus skulle starte sin tjeneste i helligdommen i himmelen – som skulle føre frem til hans gjenkomst og vår utfrielse.

Kyros var ikke noe perfekt bilde på Kristus. Ingen typer svarer helt til antitypen, og vi må ikke legge for mye vekt på små detaljer. Likevel fungerer han grovt sett som et bilde på «Frelseren».

Tenk at Gud kunne bruke en hedensk konge til å utføre sin vilje på en så tydelig måte. I det ytre ser det ikke slik ut for oss, men hvordan kan vi forstå sannheten om at Gud på lang sikt vil gjennomføre endetidens hendelser slik det er profetert?

TIL FORDYPNING

Ellen G. White: «Skriften på veggen» i Alfa og Omega, bind 3, side 269–279.

«Hver eneste nasjon som har opptrådt på historiens skueplass, har fått lov til det for at det kunne bli slått fast om den ville fullbyrde den hellige vokters vilje. Profetien har kunngjort de store verdensrikenes oppkomst og utvikling – Babylonia, Medo-Persia, Grekenland og Rom. Disse riker, i likhet med de mindre nasjoner, har bekreftet at historien gjentar seg. Alle har hatt sin prøvetid, alle har sviktet og har tapt sin storhet og makt.

Selv om de forskjellige nasjonene forkastet Guds hensikt med dem og på den måten bestemte sin egen undergang, er det tydelig at en guddommelig makt har vært i virksomhet ned gjennom tidene.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 276.

I Jeremia 18 ser profeten en pottemaker som former og preger det han arbeider med. Gud bruker dette bildet for å forklare prinsippet om forbehold i bibelske profetier. Og for å sikre seg at vi forstår, taler Gud gjennom Jeremia og sier: «Snart truer jeg et folkeslag eller et rike med å rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra ondskapen sin, da angrer jeg på det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Snart lover jeg et folkeslag eller et rike å bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg på det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot dem.» (Jer 18,7–10).

Forslag til samtale:

1. Tenk på Jesu ord om at dommen blir mildere for Ninive enn for Guds folk som har kommet bort fra sannheten. (Se Matt 12,39–42.) Hva kan Guds kirke lære av denne advarselen?

2. Merk deg Ellen G. Whites ord om at «historien gjentar seg» for hvert nytt rike. – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 276. Hva har de felles, de rikene som er nevnt i profetiene? På hvilke måter fulgte de den samme profetiske vei? Hvordan følger verden av i dag samme vei?

3. Tenk over dette at det ofte ikke er forstanden eller intellektet som hindrer folk i å tro, men hjertet. Hvilken innvirkning kan dette få på ditt vitnesbyrd?

28. juni

«LA OSS GJØRE EN AVTALE»

Av Laurie Denski-Snyman

Maria ble glad da en huseier inviterte henne inn for å se på bøkene hun solgte i et ikkekristent land i Sørøst-Asia. Maria tok opp flere helsebøker fra vesken, men mannen stoppet henne.

«Jeg skjønner hva du gjør», sa han. «Du tar frem de lettere, mer nøytrale bøkene først, og når jeg har senket garden, tar du frem de kristne bøkene som du virkelig vil at jeg skal se. Jeg kjenner intensjonene dine, så del de kristne bøkene først.

Maria sendte opp en stille bønn. «Herre, vær så snill å hjelpe meg», sa hun. «Jeg vet ikke hva jeg skal si». Hun sa høyt: «Jeg har flere bøker om helse og religion. Jeg ønsker å dele det folk ønsker å se. Hvis de er interessert i helse, deler jeg disse bøkene. Hvis de er interessert i religion, deler jeg gjerne de bøkene også.»

Mannen gned seg over haken. «La oss gjøre en avtale», sa han. «Hvis jeg får stille deg spørsmål om religionen din, og du klarer å svare på dem, skal jeg kjøpe alle bøkene dine».

Maria følte seg engstelig. Hun trakk pusten dypt og sa: «Jeg er ikke klok nok til å svare på alt du spør om. Jeg trenger hjelp. Kan jeg be først?»

Mannen var enig. Maria ba høyt. Hun ba om visdom og kunnskap, og hun avsluttet bønnen i Jesu navn.

Mannen spurte straks: «Vi sier at Jesus var en profet, men dere sier at han er en Gud. Hvorfor sier dere det? Hvordan kan et menneske bli Gud?»

Uten å ta en pause sa Maria: «Mange tror at Jesus begynte å leve først da han var på jorden som baby, men han eksisterte mange år før det. Jesus var en del av Guddommen, og Gud sendte ham til jorden i form av en baby som et vanlig menneske. Så ble Jesus kalt til å være profet, så ble han kalt til å være offer, og så ble han kalt til å være yppersteprest. Akkurat nå går han altså i forbønn for våre synder. Jesus er ikke bare en profet. Han ble kalt til å være mer enn en profet. Han er yppersteprest – ikke bare for meg, men for alle som tar imot ham.»

Mannen la hodet i hendene. «Det er noe av det hyggeligste jeg noensinne har hørt», sa han. Det var hans første og eneste spørsmål. Med tårer i øynene kjøpte han alle bøkene Maria hadde. Da de tok farvel, sa han: «Du forklarte meg virkelig det jeg ville vite. Nå ser jeg frem til å lese alle bøkene dine.»

Be for Maria og andre misjonærer som prøver å nå unådde folkegrupper i Den sørasiatiske Stillehavsdivisjon, der denne historien fant sted. Maria er et pseudonym. Takk for ditt trettende sabbatsoffer denne sabbaten, som vil bidra til å spre evangeliet i Den sørasiatiske Stillehavsdivisjon.

Kristelig studieforbund er et ideelt, demokratisk og offentlig godkjent studieforbund. Våre medlemmer er kristne trossamfunn, ideelle organisasjoner og institusjoner. Enkeltstående, lokale organisasjoner kan være tilsluttet oss gjennom en samarbeidsavtale.

Vår visjon er å skape gode læringsarenaer for troen og livet.

Formålet er A) å fremme og styrke livslang læring i medlemsorganisasjonenes menigheter, organisasjoner og institusjoner og B) å bidra til å gi alle mennesker lik adgang til kunnskap og kompetanse ved å fremme den enkeltes menneskelige og åndelige utvikling og møte behovene i samfunnsog arbeidsliv i henhold til voksenopplæringslovens overordnede mål for studieforbundenes virksomhet.

Virksomheten drives i tråd med voksenopplæringsloven, og finansieres med medlemskontingent og bevilgninger fra Kunnskapsdepartementet. Vi bygger virksomheten på disse verdiene:

• Frivillighet

• Menneskeverd

• Utvikling

• Økumenikk

• Samfunnsansvar

Å fordele tilskudd til opplæring, arrangere årets kurs for lokale ressurspersoner, gi pedagogisk veiledning, være en pådriver for utvikling av studiemateriell og pedagogiske arbeidsformer og drive interessepolitisk arbeid overfor myndighetene er blant våre kjerneområder. http://k­stud.no/

Adventistkirken er medlem og bibelgrupper kan derfor søke om tilskudd her: http://minekurs.studieplaner.no/k­stud/

SOLNEDGANG FREDAG KVELD I 2025

Solnedgangstabellen er basert på følgende nettside: https://www.timeanddate.no/astronomi/sol/norge/ *Tabellen tar hensyn til sommertid mellom 30. mars og 26. oktober

BIBELSTUDIEMATERIELL FOR BARN OG TENÅRINGER

Vi minner om at det er mye fint bibelstudiemateriell tilgjengelig for barn og tenåringer.

GraceLink-materialet finnes i følgende aldersgrupper på norsk, både som elevhefte og lærerhefte:

Minsten, 0–2 år

I 2025 brukes årgang B

Smårollingene, 3–5 år

I 2025 brukes årgang B

Miniorene, 6–9 år

I 2025 brukes årgang B

Power Points, 10–13 år

I 2025 brukes årgang B

Real Time Faith, 14–16 år

I 2025 brukes årgang C

Lærerheftet er på engelsk.

Ta kontakt med Norsk Bokforlag for bestilling på ordre@norskbokforlag.no eller til ordrekontoret på tlf. 32161560.

BIBELSTUDIER FREMOVER

3. KVARTAL 2025

Tema: 2. Mosebok

1. studium: Undertrykkelsen – bakgrunnen og fødselen til Moses

Nøkkeltekst: 2 Mos 2,23–25

Andre bibeltekster: 2 Mos 1,1–22; 1 Mos 37,26–28; 39,2.21; Apg 7,6; Gal 3,16.17; 2 Mos 2,1–5.

2. studium: Den brennende busken

Nøkkeltekst: 2 Mos 3,7.8

Andre bibeltekster: 2 Mos 18,3.4; 3,1–22; 1 Mos 22,11.15–18; 2 Mos 6,3; Joel 2,32; 2 Mos 4,1–31; 1 Mos 17,10.11.

3. studium: Tøff start

Nøkkeltekst: 2 Mos 5,1.2

Andre bibeltekster: 2 Mos 5,1–23; Åp 11,8; 2 Mos 6,1–13; Sal 73,23–26; 2 Kor 6,16; 2 Mos 6,28–7,7.

4. KVARTAL 2025

Tema: Troslærdommer fra Josvas bok

1. KVARTAL 2026

Tema: Foreningen av himmel og jord: Kristus i Filipperne og Kolosserne

Endringer kan forekomme.

TIPS OG RESSURSER TIL BIBELSAMTALENE

Takk, for at du har påtatt deg den viktige oppgaven som gruppeleder/tilrettelegger for bibelstudier i din menighet! Bibelstudieheftet du holder i hånden er laget av Adventistkirkens sabbatsskoleavdeling ved hovedkontoret i Washington. Som et supplement til dette har teologer og lekfolk fra Adventistkirkene i Norge og Danmark laget et mer skandinavisk tilpasset bibelstudiumsmateriale. I motsetning til «bibelstudier» (som er det offisielle bibelstudieheftet du holder i hånden nå), kaller vi dette studieopplegget «bibelsamtaler». «Bibelsamtaler» er basert på de samme temaene, og med et utvalg av de samme tekstene som du finner i «bibelstudier». «Bibelsamtaler» er laget som en respons på tilbakemeldinger og en stor spørreundersøkelse som ble gjort i 2019. Du finner «bibelsamtaler» både i et eget hefte som kommer sammen med «bibelstudier» og på https://www.adventist.no/liv/sabbatsskolen/.

«Bibelsamtaler» er et fleksibelt materiale da det lett kan brukes i kombinasjon med «bibelstudier» eller alene. Om de som møter i bibelstudiegruppa har brukt bibelstudieheftet eller det supplerende materiellet i sine forberedelser vil de kjenne seg igjen i samtalen og kunne delta. «Bibelsamtaler» kan også brukes av leder for bibelstudiegruppa som en forberedelseshjelp.

Her er prinsippene som ligger til grunn for utarbeidelsen av «bibelsamtaler». De kan like gjerne brukes når man tar utgangspunkt i «bibelstudier»:

• Når vi møtes leser vi bibeltekstene sammen.

• Alle skal i utgangspunktet kunne lede en bibelsamtale. Bibelstudier har hver uke bare fire sider.

• Det vil alltid være flere bibeltekster å velge mellom, det er derfor opp til gruppen å velge hva man skal fokusere på.

• Det er ingen forutsetning for å delta i bibelsamtalen at man har lest bibeltekstene og materiellet på forhånd, men det er en fordel. Spesielt for den som skal være gruppeleder.

• Formuleringer, spørsmål og refleksjoner har en personlig vinkel, slik at det blir personlig og praktisk, og ikke bare teori. Ønsket er at det som skjer i bibelsamtalen lett skal kunne omsettes til levd liv.

Bibelstudieheftene på andre språk

Hvis du er interessert i å finne bibelstudieheftet på et annet språk eller finne hjelpemateriell for gruppeledere kan du finne det på dette nettstedet (det er ikke en offisiell «adventistsside», men de som driver den har samlet mange ressurser på ett sted): www.ssnet.org

Misjonsfortellingen som film – Mission Spotlight

Hvert kvartal er alle misjonsfortellingene tilgjengelige som film, med norsk tale. Du finner fortellingene til dette kvartalet, og andre kvartalet, her: http://www.hopechannel.no/on-demand/episoder/ml/mission-spotlight-1q23/

Bibelstudiet som video/podcast

Hope Channel i Norge produserer hvert kvartal en video/podcast til bibelstudiet for hver uke. Du finner videoen på www.hopechannel.no.

En nettside for alle ressurser til voksensabbatsskolen

Om du leter etter ressurser til voksensabbatsskolen, er det nå opprettet én nettside som har samlet alle ressursene på et sted. Nettstedet er lett å huske: www.sabbatsskolen.no

Sabbatsskolens Facebook-gruppe

For å tilrettelegge at gruppeledere kan utveksle idéer og/eller spørre hverandre om saker, er det også opprettet en Facebook­gruppe. Også denne gruppen har et lett navn å huske. Du kan søke etter «Bibelstudielederen» på Facebook eller bruke denne lenka: https://www.facebook.com/groups/221198201791009

Innspill eller idéer?

Hvis du har noen ideer til sabbatsskoleavdelingen, hører jeg gjerne fra deg. Jeg bidrar også gjerne til en inspirasjonssamling om sabbatsskolen/bibelstudiene i din kirke. Hvis din menighet kunne tenke seg å være vertskap for en kursdag for flere menigheter, kan jeg eventuelt bidra med å skaffe en eller flere egnede kursholdere. Ta kontakt med meg på e ­post eller telefon.

Vidar Hovden, leder for sabbatsskoleavdelingen

E­post: vidar.hovden@adventist.no Tlf. 412 22 118

DEN SØRASIATISKE STILLEHAVSDIVISJON

PROSJEKTER: 1 Førskole, Myanmar Union Adventist Seminary 2 Life Hope-senter, Yangoon, Myanmar 3 Helseklinikk, Brunei 4 Papua Adventist Theology College, Nabire, Indonesia

Notater