Adventnytt 2025 04

Forvaltning av eiendommer

Eiendomskonferansen

på Halvorsbøle samlet 40 representanter for kirkens bygg. Side 10

Hvorfor Gud ble menneske

Forsoningslærene handler om hvordan Jesu død og oppstandelse bringer frelse til menneskene. Side 22

Adventnytt

Nr. 4-2025

«Han er sannelig oppstanden!»

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Øyvind Gjengstø

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

FORSIDEN

Foto: iStock / TanyaSid

Innhold

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Månedens tekst

Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. (Jes 53,4-5)

Side 7

Side 14

Side 24

FOR EN TID SOM DENNE?

Er det vår tur nå?

«

Hvordan er man pastor og prest nå?» skrev pastor i Misjonskirken i Oslo, Erik Andreassen, i en Facebookpost nylig. Og siden vi med Peter tror på det allmenne prestedømme (1 Pet 2,9), kunne vi lagt til «menighet». Han fortsatte:

«Kanskje er det nå min generasjon pastorer og prester (og menighet), for første gang settes skikkelig på prøve, på en måte som vi kommer til å måles på om mange tiår. Hva gjorde vi i 2025? Hva sa vi? Hvordan så vi for oss at en sann, kristen respons så ut og hvordan formidlet vi det? De nordiske og europeiske statslederne forbereder en enorm, militær opprustning. Og hva gjør vi?»

Det er lett å føle seg maktesløs stilt overfor de krefter og bevegelser som rår i samtiden. Putin og Trump og deres lojale lakeier har på hver sin måte angrepet de verdiene våre vestlige samfunn er bygd på. Ja, selv sannheten har de gått løs på og innført «alternative sannheter». Verden blør, og noen av verdens rikeste kunne ikke brydd seg mindre så lenge de tjener på det. Mange har påpekt likhetene mellom vår tid og det som skjedde i Tyskland på 20­ og 30 ­tallet. Også den gang hevdet en mann at han ville gjøre sin nasjon stor igjen og utpekte seg selv til frelser. På tross av alle tegnene som raskt viste seg, lot massene seg forføre og fulgte sin fører inn i den største katastrofen i menneskehetens historie.

Da de protestantiske kirkene i Tyskland slo seg sammen i en nazifisert kirke på 1930­tallet, var det bare noen få kirkeledere som reiste seg til motstand. De dannet den «Bekennende Kirche». Teologene Karl Barth, Hans Asmussen og Thomas Breit skrev det som er blitt kalt «Barmen erklæringen» og var bekjennelsen som lå til grunn for den alternative kirken. Dietrich Bonhoeffer og Martin Niemöller var også sterkt engasjert i bevegelsen.

Karl Barth var kalvinist, mens Asmussen og Breit var lutheranere. Det er

noen grunnleggende teologiske forskjeller mellom disse to retningene fra reformasjonen, og slett ikke selvsagt at de skulle kunne enes om en felles bekjennelse. Opphavsmennene, Luther og Calvin klarte det ikke! Men nå sto de overfor en mye større trussel enn teologiske detaljer. Da måtte de gå til kjernen av hva de var enige om og formulerte seks korte punkter. Brutalt oppsummert sier de at:

– Jesus er herre over alle aspekter av livet

– Kirken er ikke et hierarki underlagt en leder

– Kirken skal ikke underordne seg eller la seg styre av staten.

Selv sannheten har de gått løs på.

Det er som om de sier at «Ja, vi tolker Bibelen og praktiserer troen vår forskjellig. Men når alt kommer til alt, handler det om å følge Jesus og ikke la seg diktere av verken statlige eller kirkelige autoriteter eller ideologiske strømninger.»

I teorien er det lett å være enig i dette også for oss. Men også i vår menighet ser vi tydelige tendenser til en toppstyrt kirke i dag, noe som ville ha sjokkert våre pionerer. Og i møte med andre kristne, synker vi veldig lett tilbake til våre posisjoner og vil ha med våre kjepphester og tradisjoner og ritualer.

Men det kommer tider og utfordringer hvor ting settes på spissen. Martyrene i den første menighet ble ikke forhørt på detaljer i troslæren eller profetitolkningene. De ble konfrontert med sitt forhold til Jesus og spørsmålet om hvilke autoriteter de ville følge. Akkurat som tyskerne på 30­tallet.

Nå blir det kanskje vår tur til å møte en tid og motkrefter som gjør de fleste detaljer til bispørsmål. En slik tid har vi lest og

forkynt om i over 100 år. Da gjelder det å stå sammen om det helt sentrale som er under angrep: Det å være Jesu disippel, være lydig mot ham og følge hans eksempel i liv og lære.

Martin Niemöller erkjente at han den første tiden under Hitler nølte med å ta stilling. Men heldigvis samlet han seg. Diktet han skrev på slutten av krigen er velkjent og tydelig:

Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke kommunist.

Så tok de sosialdemokratene, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke sosialdemokrat.

Deretter tok de fagforeningsfolkene, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke fagforeningsmann.

Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.

Esters bok i Bibelen forteller om en kvinne som kom til et slikt punkt hvor hun måtte ta stilling. Onkelen hennes konfronterte henne:

Mordekai ba dem si til Ester: «Tro bare ikke at du som den eneste av jødene skal berge livet fordi du er i kongens slott. For om du tier i denne tiden, vil hjelp og redning komme til jødene fra et annet sted, mens du og ditt farshus vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?» (Est 4,13–14)

Ja, hvem vet om det kanskje ikke er for en tid som denne vår menighet er til for?

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

Aktivitetskalender

APRIL

3. DNU pastorsamling (Zoom)

23. VND pastorsamling

24. NBI nettsending 25–27. Forberedelseshelg for solidaritetsturen SABU og ADRA

MAI

2.–5. TED Master Guide Camp 2.–4. Mattesonskolen inspirasjonshelg

7.–10. OCI international Convention, Romania

21. Pastorsamling VND

22. NBI nettsending

23.–25. NND Generalforsamling og årsmøte

24. NND: Barnas supersabbat

25. ØND Styremøte

Menighetskalender

APRIL

5. Menighetsmisjonens dag

5. Kollekt: Distriktenes evangelisering (D)

12. Litteraturdagen

19. Kollekt: Sommerfryd (D)

MAI

10. Kollekt: Unionens og Divisjonens katastrofefond (B)

17. Barnas dag

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

Åndelig

kapital fra Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika

Etter at apartheidregimet falt i Sør­Afrika, ble det opprettet en domstolslignende kommisjon for å ta opp urettferdigheten som svarte og fargede mennesker ble utsatt for. Erkebiskop Desmond Tutu ledet kommisjonen.

En av sakene handlet om politimannen Van De Broek. I sin forklaring til kommisjonen, fortalte han om hvordan han og andre politimenn skjøt en 18 år gammel gutt og brant liket hans. Tolv år senere kom Van De Broek tilbake til det samme huset og satte håndjern på guttens far. Kona ble tvunget til å se på at politimannen plasserte mannen hennes på en vedhaug, helte bensin over kroppen hans og tente på.

Da dommeren ga den eldre kvinnen, som hadde mistet sin sønn og ektemann, muligheten til å svare, var det helt stille i rettssalen.

«Hva vil du ha fra Mr. Van De Broek?» spurte dommeren.

«Jeg vil at Van De Broek skal bli med meg hjem til stedet der han brant mannen min for å samle opp støvet slik at jeg kan gi mannen min en anstendig begravelse», svarte kvinnen.

Politimannen nikket med senket hode.

Så la hun til et ytterligere ønske: «Herr Van De Broek tok hele familien min fra meg, og jeg har fortsatt mye kjærlighet å gi. To ganger i måneden vil jeg gjerne at han skal komme til gettoen og tilbringe en dag sammen med meg slik at jeg kan være en mor for ham. Og jeg vil gjerne at Van De Broek skal vite at han er tilgitt av Gud og at jeg også tilgir ham.»

Noen i rettssalen begynte å synge «Amazing Grace» da den eldre kvinnen var på vei ut fra vitneboksen. Men Van De Broek hørte ikke sangen. Han besvimte.

Amazing grace, how sweet the sound, that saved a wretch like me.

I once was lost, but now I’m found, was blind, but now I see.

DET HANDLER OM GUD!

Åndelig og religiøs kapital.

Av Raafat Kamal

Begrepet post­sekularisme har blitt et uttrykk for en fornyet oppmerksomhet rundt den religiøse troens rolle og innflytelse i offentligheten i dag. I kjølvannet av post­sekularismen har begrepet «kapital» de siste tjue årene blitt brukt også om det trosorganisasjoner forvalter.

«Kapital» i Bibelen kobler guddommelig nærvær til menneskets tro på Jesus Kristus basert på hans ord gjennom Den hellige ånds gjerning. Det er en guddommelig frelsende gave som har til hensikt å forvandle ødelagte liv og gi de troende kraft til å leve ut sin tro (Apg 1,8).

I denne artikkelen ser jeg på to begreper som er nært beslektet med hverandre: åndelig kapital og religiøs kapital. De defineres på følgende måte:

Åndelig kapital er iboende kapital som kanaliseres gjennom troende med det formål å helbrede. Den er basert på bibelsk tro og verdier inspirert av Gud og aktivert av Den hellige ånd for å forvandle og gi energi til trossamfunn.

Religiøs kapital gjelder ytre ressurser og systemer som trossamfunn tar i bruk og forvalter for å legge til rette for det gudgitte formålet: for eksempel bygninger, menigheter, programmer, avdelinger, planer, institusjoner og engasjementsregler.

De viktigste forskjellene mellom åndelig og religiøs kapital – åndelig kapital gir energi til, og forvandler religiøs kapital ved å skape en overbevisende identitet, et virkningsfullt verdisystem, et tydelig moralsk kompass og et trosgrunnlag. Hvis religiøs kapital refererer til ”hva” i et trosbasert engasjement, retter åndelig kapital oppmerksomheten mot ”hvorfor”­aspektet ved vårt formål og vår eksistens. Ved å forstå og omfavne hvem og hva som driver oss, blir vi bedre i stand til å vurdere vår praksis.

Den opplagte verdien av å redde ødelagte mennesker er forankret i Guds kjærlighet (Joh 3,16). Syndens pris er så

ufattelig høy at den fastsetter en verdi for nåden som overgår vår forstand. Denne åndelige transaksjonen er så ubeskrivelig ubalansert i vår favør at den virker for god til å være sann. Guds løsning for å frelse oss, gir oss energi og inspirasjon når han tilbyr oss å bytte et liv som aldri kan tilfredsstille oss, mot et evig liv i overflod, frelst ved troen på Jesus Kristus, for å leve i Guds nærhet.

Troen på Jesus Kristus fungerer som en kanal for åndelig kapital. Romerne 8,11 viser at den samme Ånden som oppreiste Kristus fra de døde, gir oss kraft. Denne livsforvandlende «kapitalen» resulterer i ulike manifestasjoner av Åndens frukter, som kjærlighet, glede, fred, motstandskraft ...

Vi er en konkret familie som deler tro, overbevisning og verdier.

Opphavet og målet for åndelig kapital er Gud og hans karakter – hans egenskaper som viser hvem han er. Disse er gitt til de troende for at de skal forvalte dem til å avlære, lære, helbrede, vokse og manifestere seg i deres liv og i livene til menneskene de har innflytelse på. Kort sagt handler det om Gud og hans forvandlende innflytelse i livene våre.

Åndelig kapital er forankret i det rommet og fellesskapet de ca. 60 menighetene (ikke fysiske bygninger), vi har i Norge, og i det verdensomspennende nettverket med ca. 180 000 andre i 235 land. Vi er en konkret familie som deler tro, overbevisning og verdier. Gjennom disse fellesskapene, samlet og spredt for å skinne og bevare, forsøker vi å realisere vår kollektive, forente visjon om å skape forandring i vår konge og frelser, Jesu Kristi navn og kraft.

Formidling av åndelig kapital: George Bernard Shaw skrev: «Det største problemet med kommunikasjon er illusjonen om at den har funnet sted». For å formidle Jesu

Kristi åndelige kapital, må den først bli gitt oss av Den hellige ånd. Deretter må den leves ut av de enkelte troende der de er med det formål å ære Gud. Vi må ha visjonen om en helbredet verden bygget på Guds trofasthet og omsluttet av «det store håpet» (Åp 21 og 22), foran oss. Vår rike åndelige kapital, som vi ber om globalt og lever lokalt, må være bibelsk basert, Kristus­sentrert og drevet av Den hellige ånd, til Guds ære og til beste for hans skaperverk.

På korset sender Jesus et overbevisende budskap om å være et levende vitne. Ved å praktisere vår åndelige rikdom kan vi være fredsstiftere, «menneske­fangere», samlere, håpsdelere, kjærlighetsforvandlere, sannhetsfortellere og tillitsbyggere.

Et medlem sa til meg: «Det virker som om menigheten vår har en visjon som lever utover dens ressurser». Jeg liker det uttrykket! Men jeg tror vi må snu det fra en utfordring til en mulighet – der fokus ikke er på våre begrensede ressurser, men på Guds ubegrensede forsyning i de mirakler av velsignelser som han utfører i livene til våre forsoningsambassadører.

Vår åndelige kapital ifølge Ef 3,14-21: «Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter!» Amen.

Raafat Kamal er seniorrådgiver i ADRA Norge.

RAAFAT KAMAL

Dåp i Grenland

Sabbaten den 4. januar 2025 var det dåp i Grenland menighet. Stephanie Dankwah ble døpt av pastor Kjell

Aune med en glad menighet til stede. Stephanie hadde trofast fulgt Det gode liv møteserien året før og etter personlige studier bestemte hun seg for å følge sin Frelser i dåpen. Vi ønsker Stephanie velkommen som medlem i menigheten og ønsker henne Guds velsignelse!

Festsabbat i Haugesund

Av Lars Dorland

Den 8. februar var en festsabbat i Haugesund. Da fikk vi gleden av å være vitne til både dåp og opptak av nye medlemmer. Under gudstjenesten ønsket vi først velkommen til Bernice Twizere fra Rwanda og Adit Monychol fra Sør­Sudan. Begge har vært en del av menigheten i Haugesund i flere år, men først nå har vi fått anledning til å overføre dem formelt. Adit var glad for å kunne være til stede med sine fire døtre, og etter opptaket sang de en sang sammen for menigheten på swahili.

På samme gudstjeneste hadde vi også dåp: Divine Uwamahoro fra Kongo hadde bestemt seg for å følge Jesus og bli en del av menigheten vår. En utfordring var at Divine ikke snakker så mye norsk eller engelsk, men heldigvis har vi nå mange i menigheten som kan hjelpe med tolkning. På den måten fikk vi også gjennomført dåpsundervisningen.

Det ble en flott og oppmuntrende gudstjeneste, med en preken om de ulike dåpshistoriene i Bibelen og et budskap om at Jesus kaller oss alle til å ta en beslutning om å følge ham. Vi satte også stor pris på vakre sanger fra menighetskoret «Believers Singers».

Nei til plastposer i Moss

HappyHand i Moss har besluttet å kutte ut plastposer. Plast er en av de helt store miljøforurensere i vår tid. Så vi har sysselsatt det gode, gamle Dorkas­laget. Siste søndag i februar, satt det derfor syv damer og sydde handleposer som om kort tid skal selges i HappyHand (som eneste alternativ).

Sosialt, miljøvennlig og praktisk! Samfunnsansvar i praksis. Kan det bedre bli? Heia HappyHand!

Nytt misjonsprosjekt Senja/Finnsnes

Av Tom Angelsen, distriktsleder NND

Sommeren 2024 var det en debatt i Facebookgruppen «SDA­debatt­Norge» om vedtaket i NNDs styre om å selge kirken på Silsand, Senja. Benjamin Norheim, som for tiden arbeider som lærer på Hong Kong Adventist Academy, leste interessert debatten og følte et kall om å flytte til Finnsnes for å tjene Gud og menigheten.

Han tok kontakt med et av NNDs styremedlemmer som var med i debatten, som igjen henviste ham til distriktsleder. Dette ledet til flere samtaler med Benjamin og hans kone, Ana, om deres tanker, drømmer og muligheten for å flytte til Finnsnesområdet. NNDs styre og Utvidet ADMIN har vedtatt at om alle praktiske forutsetninger løser seg, vil NND og DNU støtte dette prosjektet økonomisk og praktisk.

Etter sommerferien planlegges det derfor at Ana og Benjamin Norheim skal flytte til Finnsnesområdet for å være med å revitalisere, bygge menighet og dele troen på Jesus på Senja/Finnsnes.

De store linjene i prosjektet er at familien Norheim bosetter seg og blir en del av lokalmiljøet, og at de gjennom de møtepunktene de har på arbeidsplassen, i hverdagen gjennom barna med barnehage og skole og gjennom deltakelse i idrett og andre fritidsaktiviteter, vil dele troen på Jesus. Målet er at dette over tid vil revitalisere menigheten og at kirken vår på Silsand kan være et bønnens hus for mange folk.

I Apostlenes gjerninger fortelles det at Paulus i perioder arbeidet som teltmaker, og at han gjennom sitt yrke delte sin tro ( Apg 18,1­4). Prosjektet på Senja/Finnsnes vil følge en slik modell. Det vil bli søkt om økonomisk støtte fra Generalkonferansens program Global Misjon til aktiviteter og lønnsmidler til en 20% stilling slik at Benjamin kan ha noe mer frihet til utadrettet arbeid.

Samtidig er ikke prosjektet avhengig av midler fra Global Misjon, da vil bare planene måtte endres noe siden Benjamin da vil jobbe i en større stillingsprosent som lærer. Han har allerede fått jobbtilbud, og familien har begynt å se etter et sted å bo.

Takk til alle som har vært med å be for dette prosjektet siden det ble sendt ut en kort orientering via NNDs nyhetsbrev. La oss fortsette å be om Guds velsignelse mens det jobbes videre med prosjektet og når søknaden til Global Misjon skal behandles.

PS! Til alle skeptikere til Facebook og debattforumet vårt: Det kan komme noe godt ut av selv en debatt preget av nostalgi og urealistiske forslag også! Mvh, Atle

Viktig tema i Sandnes

Av Camilla Gustafsson Foto: Espen Leknes

Den 15. februar var Sandnes og Stavanger menigheter samlet på Vatneli for å lytte til Dr. Eike Mueller fra Newbold College i England. Eike underviser blant annet i faget Ableism and Disability på Newbold College, hvor det å skape en inkluderende menighet for folk på ulike funksjonsnivåer er en viktig tanke. Han talte blant annet om Sakkeus, og hvordan denne mannen ofte har blitt mistolket, og at dersom man ser litt nærmere på bibelteksten, finner man en rettferdig mann som ble holdt utenfor fellesskapet fordi han jobbet som toller. Tollere som jobbet for romerne i det gamle Israel ble ofte sett ned på selv om selve jobben var grei nok. Sakkeus var ikke en som misbrukte stillingen sin, men var påpasselig med ikke å kreve inn mer enn han skulle. Budskapet fra Eike var klart: Menigheten er kalt til å se individer og ikke stereotyper. På ettermiddagsmøtet svarte Eike på spørsmål, også om funksjonsevne og funksjonssjåvinisme (ableism), og hvordan menigheten er kalt til å være et inkluderende fellesskap. Alle møtene er strømmet, og kan sees på Sandnes Adventistkirkes youtube­kanal.

Flittige hender i Tønsberg menighet

Noen kvinner møttes i kirken i oktober 2018 med ønske om å være sammen, og å sy et teppe over Salme 23 for kirken. Planen var at det skulle henge på pastors kontor. Vi møttes en gang i måneden, fant et mønster vi ville sy etter, og skrev tekster fra salmen. Bare en av oss hadde sydd slikt før, men alle viste glede over å lære og å bli bedre kjent med hverandre.

Vi hadde andakt, bønn og spiste sammen, men på grunn av Coronaen ble vi ikke ferdig med teppet før nå. Vi var takknemlige og glade da vi i år kunne vise teppet for menigheten og overgi det til styret. Teppet henger nå i sidesalen, ikke på pastors kontor. Etter hvert har gruppen tatt navnet Flittige hender. Til jul et år, sydde vi små punger til alle barna i menigheten, og neste jul strikket og sydde vi gaver som vi ga til Frelsesarmeen i Tønsberg. Behovet der er stort, så vi fortsetter med å støtte dem. Ta kontakt hvis

du vil ha mønster til teppet, og gruppen ønsker at ADRA får et beløp som betaling. Nå ønsker vi starte på et nytt teppe over Joh. 3,16. På de siste møtene ser vi også

Takk til en ildsjel

Av Astrid Hovden

Ragnhild Ask vokste ikke opp i en adventistfamilie, men møtte i ungdommen Lasse Ask og ble introdusert til Adventistkirka og adventistenes tro og lære gjennom ham, og hun har vært en trofast og ivrig adventist siden da. Ragnhild rundet ved årsskiftet 86 år og gikk av som sekretær i menighetsstyret i Ålesund Adventistkirke. Da hadde hun jobbet som sekretær i menigheten i over 35 år. Ragnhild er flink med ord og utrykk, rett­

skriving og orden, og hun er en kløpper til å skrive referat fra styremøter. Vi har alle satt stor pris på å ha henne med i styret, og hun vil bli savnet. Nå har hun gitt stafettpinnen videre til sin eldste datter, Synnøve Ask, som nylig har overtatt som sekretær, med god opplæring fra sin mor. Så vervet blir i familien!

På den årlige menighetsfesten i Ålesund, der adventister fra hele Møre og Romsdal var samlet, fikk vi takket Ragnhild for hennes innsats i menigheten. Ho mottok et bilde av Ålesund som Evy

behov for å drive språkundervisning og lære våre nye landsmenn å strikke. På vegne av Flittige hender, Solveig D Viksand

Anne Brotnow har malt. Evy Anne har også vokst opp i menigheten i Ålesund. Takk til Ragnhild for lang og trofast tjeneste som sekretær, og for det rolige, vennlige og kloke mennesket hun er.

Leserbrev

Redaksjonen minner om at relevante leserbrev kan trykkes i Adventnytt når de er saklige, høflige, og viser hensyn. Alle innlegg vil bli redaksjonelt vurdert. Innlegg som er relevante for Adventnytt bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Selv om innlegg trykkes, betyr det ikke at redaksjonen nødvendigvis er enig i synspunktene som kommer til uttrykk i leserbrevene eller artikler fra leserne.

HER BOMMER ELLEN WHITE

Tekst: Lasse Stølen

Helt siden jeg trådte mine barnsben i Adventkirka i Kristiansand, har jeg blitt innpodet med at vi som adventister, ikke tror på et evig brennende helvete. Det er jeg veldig glad for! En Gud som planlegger en slik avslutning på verdenshistorien, ville jeg intuitivt ha stemplet som sadist. Men hva tror vi egentlig om fortapelsen? Hvordan avsluttes dette dramaet? Griper Gud inn og setter en sluttstrek? Og på hvilken måte gjør han det? Eller klarer vi å gjøre ende på denne verden på egen hånd?

I kapittel 5 i Alfa & Omega bind 8 er Ellen White tydelig på at vi ikke er udødelige sjeler: «Læren om at de ugudelige skal pines med ild og svovel i et evigvarende helvete … er ikke bare i strid med all barmhjertighet og kjærlighet, men også med vår rettferdssans.» Det er godt å høre! Så langt er jeg helt enig med Ellen. Jesus selv virker heller ikke begeistret for å bruke ild mot sine motstandere. Da disiplene Jakob og Johannes spurte Jesus: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» (Luk 9, 54) fikk de en streng tilbakemelding om at dette ikke var all right.

I stedet sa Jesus at de skulle elske sine fiender og gjøre vel mot dem som forbannet dem. I det hele hadde Jesus en skikkelig sjau med å få disiplene med på at metodene i hans gudsrike var helt annerledes enn det de var opplært til å tro og praktisere.

Jeg har stor respekt for Ellen White, så jeg lurte på hva hun hadde å si om de ugudeliges skjebne? Jeg vet at hun vokste opp i et metodistmiljø med sterk tro på et evig brennende helvete. Jeg vet også at det ikke var så lett for henne å kvitte seg med den tanken. Men Ellen White var en progressiv menighetsleder som endret synspunkter og tro på mange ulike områder. Ikke rart at Den store striden/Mot historiens klimaks ble revidert 3 ganger mens hun levde. Den første utgaven i 1858 hadde ca 48.000 ord. 1884­utgaven endte opp med nesten 137.000 ord, nesten en tredobling. Den siste revisjonen, som skjedde i 1911 og er grunnlaget for den utgaven vi bruker i Norge i dag, endte opp med ca. 241.000 ord. Det er med andre ord tydelig at EGW aldri betraktet denne boken som et ferdig produkt. Hun fortsatte å jobbe med den gjennom hele livet. Mens hun utelot materiale fra de tidligere utgavene, la hun alltid til mer. Forskjellen mellom første og siste utgave er på svimlende 193.000 ord, en økning på 80%.

Kanskje ikke så rart at jeg synes denne boka ikke er i Ellen Whites ånd. Hadde hun fortsatt å leve, ville hun redigert den i takt med nye historiske hendelser og økt teologisk forståelse. Nå er det over 100 år siden boka sist ble oppdatert. Og vi massesprer den som om ingenting har skjedd i verden siden hun døde for over 100 år siden.

Men tilbake til Ellen Whites syn på helvetet. I det samme kapitlet i A&O skriver hun om djevelen som prøver å overføre sine egne grusomme egenskaper på vår himmelske Far. Det er ikke vanskelig å finne eksempler i hele verdenshistorien på ting som er utført i Guds navn, men som jeg tror verken Jesus eller Gud ville ha godkjent. Så mange er blitt lurt til å tro at Gud bruker voldelige midler til å kvitte seg med fiender – slik vi senest ser det utført av Israel i Gaza, med god støtte fra Josvas bok.

For sikkerhetsskyld spurte jeg KI (kunstig intelligens) om Jesus kunne drepe dersom han kom i en trengt posisjon. «Jesu lære og eksempel fremmer ikke vold eller drap, selv i trengte situasjoner. I stedet vektlegger han kjærlighet, tilgivelse og fred. I Evangeliene ser vi at Jesus avviser vold, som da han stoppet Peter fra å bruke sverdet under arrestasjonen sin i Getsemane, og han ba om tilgivelse for dem som korsfestet ham. Jesus oppfordret til å elske sine fiender og gjøre godt mot dem som gjør oss vondt. Dette indikerer at han ville

søkt fredelige løsninger og ikke voldelige handlinger, uansett hvor presset han måtte ha vært. Hans budskap handler i stor grad om å overvinne ondskap med godt, noe som står i kontrast til å bruke makt eller vold.» Jeg var imponert over svaret til KI. Men til syvende og sist må vel Gud kvitte seg med de ugudelige? På side 54 i A&O bind 8 skriver EGW: «Men de som ikke ved anger og tro har fått tilgivelse, må ta straffen for overtredelse – syndens lønn. Straffen er ikke ens for alle, for de blir dømt etter sine gjerninger. Men det endelige utfall er den annen død.» Høres det greit ut?

Problemet er bare det at den godeste Alf Ulland og Eivind Keyn i sine oversettelser har utelatt to viktige ord fra originalen i 1911 – kanskje fordi de hadde en annen oppfatning av straffen enn Ellen White. De ordene er imidlertid med i utgaven til Foreningen Den store striden: «Straffen de lider vil variere for den enkelte når det gjelder varighet og intensitet, for de blir dømt etter sine gjerninger.»

Ser vi forskjellen? De ugudelige skal straffes med to variabler, varighet av straffen og intensiteten. Høres det greit ut? Stemmer det med din rettsfølelse?

Du syns kanskje ikke det er så urimelig at noen straffes mer enn andre? Men her er det vel snakk om en ekstra langsom og pinefull død? Ikke bare ekstra lange fengselsstraffer. Er det Gud som trykker på knappen for varighet og for økt intensitet av torturen? Finner vi støtte for dette i Bibelen?

Er det virkelig dette vi tror på? Et slags minihelvete? Eller tror vi at Gud som vår og alles far, med sorg og smerte må se på at de ugudelige barna går sine egne veier og på en eller annen måte til syvende og sist utsletter seg selv? Å ta livet av sine barn harmonerer ikke verken med Guds eller Jesu natur. Jesus vinner ikke til syvende og sist ved å ta livet av de ugudelige, det tror jeg de klarer selv. Han vinner ikke ved å ta liv, men ved å gi det. Derfor er han verdig! Han bruker ikke ild fra Himmelen. Han bruker ikke Satans metoder for å vinne. Da hadde han vel avsluttet det hele for lenge siden? Han har derimot ventet og gitt Satan muligheten til å vise hvem han egentlig er. Det er han som er den store Ødeleggeren, men som forsøker å få det til å se ut som om det er Gud som står bak. Vi må ikke la oss lure til å tro at det er Gud som har ild, tortur og dødelige våpen som straffemetoder for ved en avsluttende dom å kvitte seg med de ugudelige. Synd er livsødeleggende og straffer seg selv.

Eiendomskonferanse for Syvendedags Adventistkirken

BEDRE FORVALTNING AV KIRKENS EIENDOMMER

Syvendedags Adventistkirkens eiendomskonferanse på Halvorsbøle 9. og 10. februar samlet 40 representanter for kirkens bygg rundt om i landet. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Adventistkirkens Eiendomsforening (SDA-EF) var vertskap for en viktig eiendomskonferanse for Syvendedags Adventistkirken på Halvorsbøle den 9. og 10. februar.

Av Tor Tjeransen og Jóhann E. Jóhannsson

Konferansen samlet 40 representanter for kirkens bygg rundt om i landet, inkludert både institusjoner, skoler og kirker. Målet var å diskutere vedlikehold, finansiering, skadeforebyggende tiltak, brannvern og forsikring av kirkens eiendommer.

Jóhann E. Jóhannsson, Adventistkirkens økonomisjef, og styreleder for SDA­EF, ønsket deltakerne velkommen og ga en kort introduksjon til konferansen. Han forklarte formålet med samlingen og hva deltakerne kunne forvente de neste to dagene.

Han fortsatte med en presentasjon om Adventistkirkens Eiendomsforening (SDA­EF), hvor han forklarte hva denne eiendomsforeningen innebærer og dens betydning for kirkens bygg. Det er Eiendomsforeningen som er eier av Adventistkirkens bygg, mens de lokale menighetene og institusjonene er brukere av disse byggene, og de har et ansvar for vedlikeholdet.

Advokat Bjørn Haugen snakket om brukernes plikter og rettigheter i forhold

til SDA­EF. Han gikk gjennom leieavtaler og hvilke rammer kirkene har for bruk av byggene.

I en presentasjon om vedlikehold og finansiering av kirkens eiendommer, la Jóhannsson vekt på viktigheten av godt vedlikehold og hvordan dette kan finansieres.

På ettermiddagen og kvelden den første dagen, ble deltakerne delt opp i grupper hvor eiendommenes vedlikeholdsbehov og finansiering ble drøftet. Gruppene rapporterte tilbake i kveldens plenumsmøte.

GUD ER EN ARKITEKT

Victor Marley, leder for Adventistkirken i Norge, avsluttet den første dagen med andakt. Han stilte blant annet spørsmålet hvorfor vi har kirkebygg?:

Gud er en arkitekt, og bygningene våre sier noe til nærmiljøet om Gud, derfor er det viktig at vi tar vare på dem. Kirkebyggene skal legge til rette for et møte mellom mennesker og Gud, og utruste Guds barn til å være ambassadører for Jesus.

Marianne Dyrud, organisasjonssekretær i Adventistkirken i Norge inn­

ledet den andre dagen med andakt der hun fulgte opp tanken om Gud som arkitekt. Hun tok utgangspunkt i 2 Mos 25,8 «La dem reise en helligdom for meg, så vil jeg bo midt iblant dem.»

Hun minnet om at byggeforskriftene i Mosebøkene er detaljerte fordi Gud ønsket at helligdommen skulle vise hvem han var og peke fremover.

– Våre bygg og kirker bør også være levende reklamer for Guds nærvær og et åpent, tiltalende fellesskap.

FORSIKRING OG SKADEHÅNDTERING Vigdis Granum og Jan Erik Larsen fra Knif Trygghet Forsikring ga en grundig gjennomgang av forsikringene Knif Trygghet tilbyr. Knif Trygghet eies av 53 kristne organisasjoner. Syvendedags Adventistkirken er en av eierorganisasjonene. Granum og Larsen forklarte hva som dekkes og ikke dekkes i de forskjellige forsikringsproduktene som tilbys, samt hvilke forpliktelser forsikringstakerne har. De understreket viktigheten av å ha tilstrekkelig forsikringsdekning og å melde skader så fort som mulig.

Gruppen som sørget for det praktiske ved eiendomskonferansen. F.v.: Roald Thomassen, Tove Jørgensen, Solveig Krusholm og Kirsti Bøhmer. Foto: Jóhann E. Jóhannsson / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Erik Steinsvåg er Adventistkirkens eiendomsforvalter og medarrangør av konferansen. Han oppfordret alle menighetene til å ta en gjennomgang av inventaret i kirkene. Mysen menighet fikk dekket inventaret etter brannskaden for et års tid siden, men de ble oppmerksomme på at verdiangivelsen for kirkens inventar generelt var for lav.

INNKJØPSAVTALER OG KOSTNADSBESPARELSER Kåre Rønningen fra Knif Innkjøp snakket om de ulike innkjøpsavtalene som er tilgjengelige for kirkene. Han fremhevet spesielt avtaler med Byggmakker og Optimera/Monter, som kan gi betydelige besparelser. Han oppfordret deltakerne til å benytte seg av disse avtalene for å redusere kostnader. Oversikt over innkjøpsavtalene finnes på Knifs hjemmesider.

Erik Wilberg fra Knif Innkjøp presenterte strømavtalene Knif har med Fjordkraft.

BRANNSIKKERHET

Simen Hafstad og Christer Johannesen fra FIRESAFE ga en viktig innføring i brannforskriften. De understreket viktigheten av å følge forskriftene for å sikre kirkebyggene mot brann. De ga også praktiske råd om hvordan man kan forebygge brann og håndtere brannsituasjoner.

Eiendomskonferansen for Syvendedags Adventistkirken var en suksess, der mange viktige temaer ble diskutert. Deltakerne fikk verdifull informasjon om vedlikehold, finansiering, forsikring og brannsikkerhet. Konferansen ga også en mulighet for nettverksbygging og erfaringsutveksling blant representantene. Det er håp om at de nye kunnskapene og innsiktene vil bidra til bedre forvaltning av kirkens eiendommer.

Dette var første gang en slik konferansen ble arrangert i SDA­EF. Tilbakemeldingene fra deltakerne har vært positive. I tillegg til det faglige programmet, sto Solveig Krusholm for organisering og innkvartering, og god mat ble tilberedt av Roald Thomassen, Kirsti Bøhmer og Tove Jørgensen.

Et mislykket pastorbesøk

Av Anne-Siri Gustafsson

For par år siden besøkte jeg et av de spredtboende menighetsmedlemmene mine, Gunnhild.

Denne damen var noe for seg selv. Selv om polio hadde lammet bena hennes som barn, hadde hun jobbet som lærer, giftet seg, blitt mor og bestemor. Sammen med mannen hadde hun gjort en fantastisk innsats for ungdom i lokalsamfunnet, noe som resulterte i en pris fra kommunen, og enda en fra Fylkeskommunen. Hun var en klok, raus og kreativ dame, en kunstner og forfatter.

Men den brilliante Gunnhild hadde fått kreft. Den hadde spredt seg inn i beinstrukturen hennes, smertet og tappet henne for krefter. Hun som hadde gjort så mye godt for andre mennesker, var nå dødssyk og måtte ha hjelp til det meste.

Fordi Gunnhild bodde mange timers reise fra der jeg bodde, møttes vi ikke så ofte. Så det ga mening å gjøre mest mulig ut av anledningen. Jeg ringte på forhånd og spurte om jeg skulle ta med brød og vin slik at vi kunne ha nattverd sammen. Men hun takket nei, og sa at «Her har vi nattverd hver dag.» Hun var omgitt av mennesker som stilte opp for henne og som tok vare på henne, og hun opplevede det som nattverd. Så jeg dro dit, litt tomhendt.

Hun hadde en veldig dårlig dag og sov mye. Hun var så kraftløs, så forferdelig sliten. Jeg gikk inn på rommet til min gamle venninne Gunnhild, en dame jeg har kjent siden jeg var ei lita jente. Den lange reisen dit hadde tatt på. Så jeg la meg ned på senga som sto ved siden av hennes. (Slapp av! Dette er ikke noe jeg vanligvis gjør på pastorbesøk.) Hun snakket litt, og så var hun så trøtt.

Mens vi lå der og snakket, sovnet hun. Jeg kunne høre den anstrengte pusten hennes, og tenkte på at hun snart kom til å gå bort.

Det ble ikke noen andakt, langt mindre en nattverd med Gunnhild denne dagen. Jeg ba vel en bønn før jeg skulle gå fra henne, og kom muligens med et ynkelig gråtkvalt «Jeg vil ikke at du skal dø!»

Og så gikk jeg og spiste middagen hennes venninne hadde laget den dagen. Jeg kjørte av gårde uten å ha prestert noen ting, men bare mottatt.

Det er et enormt privilegium å få dele noen minutter av et menneskes liv når de har så kort tid igjen å leve. Men jeg følte meg som en mislykket pastor på sykebesøk. Jeg hadde liksom ikke fått gjort noen særlige «pastor­ting», hvis du skjønner hva jeg mener; bare vært en tafatt venn. Og det plaget meg. Helt til Gunnhild ringte meg en tid senere.

Hun hadde fått litt mer krefter for en tid og hadde noe hun ville si meg. Det at jeg kom inn og la meg på senga ved siden av hennes da hun var så dårlig, nettopp det hadde vært nattverd for henne.

Det hadde ikke vært et mislykket pastor­besøk. For Gunnhild var dette nattverd, og hun ville at jeg skulle dele denne opplevelsen videre. Typisk forutseende og konstruktiv sa hun: «Du kan bruke det i en tale!»

Det at jeg hadde vært der ved siden av henne mens hun våknet og sovnet, det at jeg bare var der en stund mens hun fikk hvile og ting var som de var, det var også ei hellig stund, og jeg visste det ikke.

Gunnhild lærte meg at nattverd ikke bare er en seremoni, men en måte å leve på. Og det var vel en del av tanken da Jesus innstiftet nattverds­tradisjonen. Ikke at det skulle være et underlig rituale, men en påminning om hvordan livet skal leves. At det finnes skjønnhet og hellighet i selv de klossete, ubehjelpelige, men velmente øyeblikkene i livet. Dette er også nattverd.

Bli med i et ADRA-LAG og skap et BEDRE LOKALSAMFUNN!

Tekst: Frida Reierson

ADRA lokallag finnes i flere byer i Norge, fra Mandal i sør til Vadsø i nord. Lagene drives av frivillige, ofte fra menighetene. Alle jobber for å gjøre en positiv forskjell i sine nærområder. Hva vil dette si i praksis? Jo, lokallagene arrangerer aktiviteter som språkkafeer, konserter, idrettsaktiviteter, matutdeling og mye mer. Formålet med aktivitetene er å skape inkluderende felleskap, særlig for flyktninger, migranter, lavinntektsfamilier eller andre grupper som lett faller utenfor. Arbeidet med lokallagene begynte i 2015, da Europa sto midt i en stor migrasjonskrise. De første lokallagene ble dannet for å hjelpe flyktninger med å finne seg til rette i Norge. Da krigen i Ukraina brøt ut for tre år siden, var det igjen mange nye flyktninger som kom til Norge. Flere menigheter ville bidra og opprettet eller blåste nytt liv i lokallag med frivillige som arrangerte over 100 aktiviteter som nådde mer enn 500 ukrainske flyktninger. Gjennom en kombinasjon av språkopplæring og sosialt samvær, skapte de trygge møteplasser. Det ble alt fra fotballtreninger og malekurs til juleverksted og hyggelige samlinger.

ÅRET SOM GIKK

Det siste året har lokallagene igjen hatt et spesielt fokus på integrering og fellesskap.

28 fornøyde tenåringer fra Alta, Vadsø, Hammerfest, Tromsø, Andenes, Bodø, Lofoten, og Sortland på SABU fotballcup i Mjøndalen. Foto: Vadsø ADRA lokallag.

Folk har fått møte hverandre gjennom tverrkulturelle aktiviteter, de har fått lære norsk og bli en del av samfunnet der de bor. Noen lokallag har også arrangert egne opplegg med leirer og utflukter for barn og ungdommer. I et trygt miljø har det blitt bygget vennskap og ungdommene har følt seg hjemme.

For å gi gode tilbud om aktiviteter,

samarbeider lokallagene med alt fra kommuner og frivillige organisasjoner til lokalt næringsliv. ADRA Norge støtter lokallagene gjennom hjelp til å søke om midler, veiledning, idémyldring og rapportering til offentlige instanser. ADRA har i samarbeid med Adventistkirkens skoleavdeling laget et ressurshefte for språktrening, som har vært et supert verktøy i dette arbeidet.

15. februar i år, arrangerte Mjøndalen ADRA lokallag en storslagen internasjonal kveld til inntekt for ADRA. Det ble samlet inn over kr 30 000!

Foto: Jacqueline Samantha Naylor.

Mysen ADRA lokallag

En hyggelig gjeng med ungdom var på utflukt til Høyt og Lavt. Foto: Mysen ADRA lokallag

Hver uke har vi i Mysen ADRA lokallag med hjelp fra frivillige fra menigheten og Mattesonskolen gitt ungdom tilgang til en trygg og inkluderende sosial arena. Siden oppstarten har vi etablert en engasjert ungdomsgruppe med 34 aktive deltakere med ulik kulturell bakgrunn og sosioøkonomisk status. Hovedfokuset vårt har vært å skape et inkluderende og trygt miljø hvor ungdommene kan delta i meningsfulle aktiviteter, utvikle vennskap og bygge viktige ferdigheter for både personlig og sosial vekst. Vi har organisert et variert utvalg aktiviteter, blant annet sosiale samlinger, idrettsaktiviteter og kulturutveksling. Vi har arrangert bli­kjent kveld, spillkvelder, bålkos, «escape room», mocktail­kurs, fysiske aktiviteter i gymsal, skattejakt, FN­kveld og juleverksted. I tillegghar vi annenhver uke arrangert sportskvelder med aktiviteter som fotball, padeltennis,

innebandy og basketball. Dette har både fremmet fysisk aktivitet og styrket fellesskapet blant deltakerne. Vi har også over flere kvelder diskutert ulike temaer knyttet til mellommenneskelig kommuni­

Deltakerne ved Åpen møteplass for ungdom har deltatt på klatring i regi lokallaget. Foto: Mysen ADRA lokallag.

kasjon, inkludert personlighetstyper, kjærlighetsspråk og Fire­perspektivmodellen. Målet har vært å fremme forståelsen for hvordan vi forholder oss til hverandre selv om vi er forskjellige.

Tilbakemeldingene fra deltakerne har vært positive, og mange har uttrykt takknemlighet for muligheten til å dele egne erfaringer og lære av andre. De setter pris på tilbudet som bidrar til at ungdom lokalt, uavhengig av bakgrunn, får sjansen til å lykkes og føle tilhørighet i et fellesskap.

En av aktivitetene som ungdommene ved Åpen møteplass koser seg med på varme dager, er sandvolleyball. Foto: Mysen ADRA lokallag

VEIEN VIDERE FOR ADRA LOKALLAG

Og fremover? Mange ADRA lokallag vil fortsette å satse på integrering og språkopplæring, men også å jobbe mer aktivt mot utenforskap, rasisme og rusproblemer. Det vil bli arrangert ukentlige, rusfrie ungdomstreff, samtalegrupper, barneprogram, flerkulturelt kor, strikkeklubb, kurs om samfunnsforståelse og mye mer.

Har du lyst til å bli med i et lokallag? Det er alltid bruk for engasjerte folk som vil gjøre noe for andre! Finn ut mer og bli en del av et fellesskap som skaper positive endringer lokalt.

Det finnes allerede ADRA lokallag i Mjøndalen, Oslo (Betel), Vadsø, Mysen, Tyrifjord, Arendal, Jessheim, Mandal, Hønefoss og Moss. Sandnes, Stavanger og Ulsrud har også hatt aktiviteter tidligere. Mangler det et lokallag der du bor? Da er det kanskje på tide å starte et!

HVORFOR STARTE ET ADRA LOKALLAG?

• Du bidrar til et trygt og inkluderende lokalmiljø.

• Du viser omsorg for vanskeligstilte mennesker, som nye innvandrere eller lavinntektsfamilier.

• Du gir deltakerne i lokallaget tilhørighet i et fellesskap.

• Du synliggjør ADRA og den lokale menighetens navn.

• Du senker terskelen for deltakelse.

• Du får støtte og ressurser fra ADRA Norge.

Ta gjerne kontakt med ADRA (frida.reierson@adranorge.no), om du i samarbeid med menighetsstyret lokalt ønsker å etablere et ADRA lokallag i din menighet. Sammen kan vi få til mye!

Av Torgunn Skoglund

«Jag etter fred med alle, og etter helging, for utan helging skal ingen sjå Herren» Hebr 12,14.

Dette er ein tekst eg har grunna på å skrive om ei stund. Han er litt skummel å nærme seg, for den krev noko av meg. Kven har ikkje tenkt tanken om ein er heilag nok til å koma inn i Guds nærleik? Lenge nok har SDA diskutert rettferdiggjering og heilaggjering. Utan kanskje å tenkje så mykje på første delen av verset, jag etter fred med alle....

Så får eg gje meg i kast med temaet ut frå mi bibellesing og livsrøynsle gjennom snart 54 år som adventist. Eg vil ta utgangspunkt i eit anna vers av Paulus nemleg 1 Kor 1,30:

«De er hans verk i Kristus Jesus, han som har vorte vår visdom frå Gud, vår rettferd, helging og utløysing».

Her ser vi at alt som trengs for frelse, er i ein person, nemleg Jesus. Gud ser at vår eigne heimespunne religionsutøvingar ikkje fører fram.

Det ligg snublande nær for oss menneske å vilja byggja vår eiga rettferd. Vi kan berre ta ein kikk utover religionsverda, så ser vi det. Anten ein brukar askese, bønnehjul eller gode gjerningar som grunnlag, fell det i fisk. Sjølv kom eg veldig skeivt ut i starten med einsidig fokus på vegetarisk kosthald, og eg prøvde og å halde meg til strenge reglar.

Men i verset frå Korinterbrevet står det om Guds visdom. Visdomen var nok på ten­

JAG ETTER FRED!

åringsstadiet dårleg utvikla, noko som ikkje er heilt uvanleg. Så måtte eg gjennom harde tak for å koma på rett kurs att. Eg tenkjer på ei strofe i eit vers av Trygve Bjerkreim:

«Alt har du i Jesus Kristus, så rosa deg berre i han.»

Der ligg nøkkelen til god forståing av rett tilhøve til Gud. Når vi tek imot trua på Jesus og blir omvende som det heiter, då snur vi om på kursen og går ein annan veg. Ein veg som er opplyst av Guds ord. Nye tankar og ønske kjem inn. Vi ser på hovudtråden som går gjennom heile Bibelen, nemleg den store kjærleiken som Gud har til oss menneske. Han har sett inn alt på å berge oss frå synd og konsekvensane av den. Han vil gi oss del i evig liv i sin nærleik. Difor kom Jesus hit og levde eit liv stikk i strid med all vår egoisme, grådigheit og sjølvdyrking.

I Bergpreika gir Jesus oss oppskrifta på det gode livet. Alt handlar om kjærleik, om å elska Gud og sin neste. Å elska fiendane våre, det treng vi mykje hjelp til av Gud. Det ligg ikkje for oss. Men det er vegen å gå om ein vil ha forsoning og fred. Utgangspunktet vårt er svakt. Difor gir Gud oss Jesus si rettferd som gåve. Han har gjort alt rett og hans rettferd gjeld for tid og evigheit.

Så var det dette med helging då. Korleis får vi del i det? Det er ein indre prosess som tek heile livet. Når eg er veik, er eg sterk seier Paulus. Det vil seia at når vi innser vår hjelpeløyse, får Den heilage ande sleppa til og hjelpe oss. Vi ynskjer å likna på Jesus og hans måte å omgåast menneske på. Den måten kan vi få integrert i vår ryggmarg

når vi lever med Gud i bønn og lesing av Bibelen. Når sola skin på oss, blir det varmt, og vi blir glade. Ting i naturen veks når det får både sol og regn. Vi veks på vår måte når Jesus får sleppe til med sine ressursar. Mange seier at Det gamle testamentet er tøff lesnad. Der var Gud streng og hard, medan han i Det nye testamentet er forsonleg. Rett nok, når ein les om kongane i Israel og Juda og deira liv og krigar, kan ein bli temmeleg desillusjonert og overgitt. Dei fleste av dei var nok ikkje særleg opptekne av helging til Gud. Dei dyrka avgudar som naboane, dei sloss og herja. Somme byrja godt, men sleppte det vonde på seg som åra gjekk. På same måten kan det vera ein fare for oss at vi tek etter skikkar i samfunnet som kan driva oss bort frå Gud. Vi er åtvara i orda til Laodikea om å ikkje vera lunka. Vi kan ikkje tena både Gud og mammon. Kva blir konklusjonen på dette? Det er mykje som tyder på at slutten på denne verda nærmar seg. Vi kan kjenna på frykt over alt som har kome og skal koma over verda. Vi treng eit nært tilhøve til Jesus. Den fullkomne kjærleiken driv frykta ut seier Johannes i sitt første brev. Guds kjærleik driv frykta ut or oss. Han vil vera med oss i alle prosessane som skal til for at vi kan verta forløyste til slutt og møte han ansikt til ansikt. Det har han lova.

«Tap ikkje motet du kjære, for da er det dyraste tapt. Gud har en lekse å lære kvart menneskebarn han har skapt.»

Såleis heiter det i ein sang av den danske presten Svend Rehling. Der kjem Guds store visdom inn i biletet så kvar einskild får nett den hjelpa vi treng.

HERLIG SKIDAG!

Dagen startet med glatt føre – allerede på Tyrifjord spant bussene idet de skulle snu til riktig bussholdeplass.

RINGKOLLEN:

Det var også glatt føre på vei til Ringkollen, men ingenting som ikke kunne løses ved hjelp av kjettinger! Det var nydelig vær i lokalmiljøet, noe som resulterte i glade og fornøyde deltakere. På Ringkollen var det lagt opp til ulike aktiviteter. Noen gikk en langrennstur, mens andre gikk tur til fots og akte i bakkene. Her var det flere av elevene som viste engasjement og glede over aktivitet og moro!

Til lunsj kunne man velge mellom Ringkollstua og bålkos – hvor herlig! I Ringkollstua kunne man også spille ulike kortspill. Elevene og lærerne vendte tilbake til Tyrifjord etter en flott dag!

NOREFJELL:

Oppover bakkene til skistua på Norefjell, var det jammen flere busser som ikke var forberedt på glatte veier, så det endte med litt forsinkelser for å ta på kjetting. Bussjåførene har nokså krevende arbeidsoppgaver på vinterstid!

Solen skinte fra skyfri himmel da elevene ankom Norefjell for en dag med ski og moro. Vinden blåste friskt i starten ­ her kunne du ”lene deg” på vinden ­ men det roet seg raskt. Den klare himmelen og solsteiken gjorde bakken isete, noe som kanskje skapte litt utfordringer for dem som ikke var så vant med alpint.

Skolen hadde besøk fra Hong Kong under temauka, også disse var med til Norefjell! De fikk god opplæring av lærere og elever i barnebakken, og utover dagen våget de seg ut i andre løyper. Flertallet av dem hadde aldri stått på ski før, så dette var modig gjort! Mange koste seg med mat og drikke, både medbragt og i restaurantene. Langrenngruppa på Norefjell gikk en 5 km runde og hygget seg i sola. Først gikk vi opp til en gapahuk, da vi satt litt i sola, før vi tok turen rundt Raudhaugen og tilbake til skistua på Norefjell. Med på tur var Thorsten (1STB), Fatima (1HEA) og Michael. Fatima imponerte stort som førstegangs skigåer. En flott dag på ski for alle!

Kine Nyhus og Michael Eidså

BØNNEUKE OG BESØK FRA HONG KONG

Å kalle det «bønneuke», er egentlig litt misvisende. «Temauke» er bedre, men da er det fare for at noen vil tro at uken er en del av russens kostymeukeopplegg …, noe som ikke er tilfelle.

Til skoleårets andre bønneuke fikk vi besøk fra Hong Kong. Benjamin Norheim hadde med seg seks elever og en lærer fra Hong Kong Adventist Academy, hvor Benjamin underviser i matematikk og fysikk.

Ikke bare på kveldstid, men også tirsdag og torsdag på dagtid holdt Benjamin møter. Sistnevnte for alle elevene. Hovedtema «En rasjonell tro», hadde undertema:

Mandag kveld: Satans psykologiske profil Tirsdag formiddag: Vitenskapelige argumenter for skapelse

Tirsdag kveld: Problemet og løsningen

Onsdag kveld: Guds lov og naturlover

Torsdag formiddag: Hvorfor Bibelen er troverdig

Torsdag kveld: En vandring i saligprisningene

Fredag kveld: Sint gud?

Gudstjeneste: Et frelsende forhold

Det var mye spennende og aktuelt Benjamin hadde å by på. Han belyste de forskjellige temaene på innsiktsfulle måter, og eksemplene og historiene han knyttet til dem, var illustrerende og levendegjørende. Det var engasjerende å høre på ham. Vi håper alle som hørte på, opplevde det slik. Vi har tradisjon for at når det er bønne­/temauke, kan dagelever komme og bo på internatet. Betingelsen er at de er med på møtene. Dette er ganske populært, og dagelevene blir på denne måten en mye mer integrert del av skolemiljøet, siden de også deltar på andre ettermiddags­ og kveldsaktiviteter i løpet av uken. Vi skulle ønske det var flere av disse samværene, også når dagelevene bor hjemme!

Elevene som var med fra Hong Kong, fikk oppleve internatlivet og miljøet på skolen. I tillegg fikk de være med på skidagen, til Norefjell. De stortrivdes, og ville slett ikke reise tilbake til Hong Kong da uken var omme. Dette i stå stor grad at to av dem, etter at de kom hjem, har tatt kontakt med MyEducation for om mulig å få til et utvekslingsprogram mellom Hong Kong og Norge, slik at de kan komme tilbake til TVS som elever i et helt semester! På spørsmål om hva de likte best ved å være her, var svaret unisont: «alle er så vennlige!» Men det opplevde vi at de var, også, så opplevelsen var gjensidig.

Valentinsdag på TVS

Det er så hjertevarmende når elevene steller i stand hyggelige ting for hverandre. Til Valentinsdagen hadde russen laget valentinskort med hilsener, som ble hengt opp på bokskapdører, romdører og andre steder. Og i vestibylen stekte 1HEA vafler til alle. Veldig hyggelige innslag i en ellers ganske vanlig skolehverdag.

Så takk til alle initiativtakerne!

Kirsten Robertsen

Kirsten Robertsen

LevelUp

Helga 7.­9. februar samarbeidet TVS med SABU om et helt nytt arrangement som har fått navnet LevelUp. Det er en helg for elever på tiende trinn i ungdomsskolen, og for elever som går på videregående skole, ikke bare på TVS. Det vil si en helg for 16­19 åringer fra hele landet. Det var cirka 80 deltakere på arrangementet, med en stor delegasjon fra Adventistkirkens nordnorske distrikt (en stor takk til distriktsleder og pastor Kakule som tok med seg mange ungdommer og kom på besøk).

Arrangementet har fått navnet

LevelUp fordi hele helga (bortsett fra måltider, Friship, gudstjeneste og sabbatsskole) var organisert som en konkurranse i en app SABU har laget. Alle deltakerne var delt inn i grupper, og gruppene konkurrerte mot hverandre om flotte premier. Når gruppene bestod ett nivå – kunne de gå videre til det neste (altså level up).

Appen var selvfølgelig laget slik at det ble mye relasjonsbyggende moro, men det handlet også om å ta troen til et nytt nivå.

Det må kunne sies at arrangementet var vellykket. Deltakerne gav tydelig uttrykk for sin begeistring gjennom en kjempeapplaus før de reiste hjem på søndagen. De har også gitt positive tilbakemeldinger via en evaluering. Sabu og TVS er også fornøyd og planlegger et nytt LevelUp neste skoleår.

FORELDREHELG = møter, sosiale samvær og russebasar

På TVS er det foreldrehelg to ganger i året. Det vil si at foreldre er invitert til å komme på besøk og være sammen med ungdommene sine på TVS. Den ene foreldrehelgen er i november og den andre i februar. I februar 25 startet foreldrehelgen med en Friship (fredagskveldsmøte), der en av elevene på andre trinn, Kristian Kirknes, hadde andakten. Han fortalte hvordan fakta om astronomi styrker hans tro på skapelsen. På sabbats formiddag var det gudstjeneste, med preken og musikk ved Vidar Hovden.

Lørdag kveld arrangerte Tyrifjordrussen på eget initiativ basar til inntekt for et ADRA­prosjekt i Thailand som heter Keep Girls Safe. Russestyret hadde skaffet mange flotte premier ved å skrive til

bedrifter og organisasjoner i hele Norge. Det var alt fra andaktsbøker, gensere og vannflasker til opplevelser som spa, billett til Kollensvevet, og surfekurs. Innimellom loddtrekningen på basaren var det forskjellige underholdningsinnslag og leker. Til sammen fikk russen inn cirka 20 000 kroner!

Basaren ble etterfulgt av aktiviteter i gymsalen og snacks i spisesalen som foreldrene stod for.

Søndagen var det tradisjonen tro foreldremøter, og elever og foreldre hadde muligheten til å snakke med faglærere og skoleledelsen. Det var også anledning til å kjøpe deilig økologisk eplemost som lages av eplene fra gården på TVS. Elevene synes det både er litt «kleint» og fint at forel­

drene kommer på besøk. Når foreldrene reiser på søndag, blir det ofte noen tårer, før stemningen tar seg opp utover ettermiddagen og kvelden.

Nina Myrdal

Nina Myrdal

TVS-jubileum 2025

For kullene fra 1965, 1970, 1975, 1985, 1995, 2005 og 2015

Vi gleder oss til jubileumsfeiring for 5­kullene og 55 års jubileumskullet på TVS!

Lørdag 20. september

Frist for påmelding er 12. september

Meld deg på via TVS’ hjemmeside, www.tyrifjord.vgs.no. Åpne menyen «skole» og gå inn på «jubileum». Påmelding og betaling via lenken «Meld deg på her».

Vil du ha tilsendt klasseliste for å finne frem til klassekameratene, ta kontakt med oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00.

Program for dagen:

10.30 – Sabbatsskole

11.45 – Festgudstjeneste

13.00 – Lunsj

15.00 – Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet.

De forskjellige klassene går til egne lokaler for mimring og samvær

18.00 – Bankett

Hjertelig velkommen!

ADVENTISTKIRKEN har verdens nest største private skolesystem (katolikkene er størst). Det at adventistskolene er del av et stort nettverk, har selvsagt noen fordeler. For elevene på TVS betyr det at man møtes til korfestivaler, volleyball­ og fotballturneringer, på de videregående adventistkolene i Norden.

Elevene har mulighet til å reise på utveksling til de fleste europeiske søsterskolene våre. Noen ganger byr det seg også andre muligheter. Vi har nettopp hatt besøk av elever fra Hong Kong, og neste skoleår får vi forhåpentligvis mulighet til å sende en delegasjon fra oss på besøk til dem.

Hvis elevene våre søker seg videre til Adventisthøgskoler eller ­universitet, kan det også betyr en enklere overgang.

Obs!

NYTT I ÅR!

Lørdag 20. september ønsker vi velkommen til jubileumsfest på TVS igjen. I år for 5-kullene. Sjekk annonsen til venstre hvis du vil melde deg på. Vi ønsker at dere som jubilerer skal få en kveld hvor dere treffer igjen så mange som mulig fra kullet. Erfaringen har imidlertid vist at på jubileene med fem års intervall imellom (20-, 25- og 30 år), har det vært få eller ingen påmeldte. På 30 års jubileet har deltakelsen vært god. Vi ser også at det gjennomgående er få eller ingen deltakere på 60 års jubileet. Vi har snakket med en del av dem som har deltatt, pluss folk vi har møtt ellers, og responsen har vært at man har uteblitt på grunn av helsen. Derimot har det vist seg at 55 års jubilanter har møttes privat, med god oppslutning. De har hatt samme argument for å møtes, men i omvendt forstand: «Vi må treffes mens vi ennå har helse til det».

Med bakgrunn i disse erfaringene, har vi valgt å endre litt på jubileumsintervallene: I år inviterer vi ikke til 25 års jubileum, men derimot til 55- og 60 års jubileum. Sistnevnte som en overgang. Etterhvert vil 60 års jubileet også bortfalle.

Vi håper dette vil kunne fungere bedre for alle!

Hilsen oss på TVS

For de ansatte på TVS betyr det utveksling av kunnskap og ideer, f. eks gjennom tidsskriftet Journal of Adventist Education (nå digitalt journalofadventisteducation.org) og på konferanser. Det er til inspirasjon når vi skal gi det som er annerledes og ekstra på en adventistskole.

For meg som er rektor, betyr det at jeg i tillegg til å ha et fellesskap med rektorene på adventistsskolene i Norge, også har et fellesskap med rektorene på adventistenes videregående skoler i Norden. Vi møtes flere ganger i året, for det meste digitalt, men en gang pr. år møtes vi fysisk.

Nettverket vårt åpner også for at vi kan få volontører gjennom Adventistkirkens misjons­ og kulturutvekslingsprogram, noe som er betydningsfullt for TVS. Vi er heldige på TVS som har dette store verdensomspennende nettverket.

Nina Myrdal, rektor

Godt lesestoff i påsken

Richard Duerksen

Fang fortellingene – sterke historier som vil inspirere deg Det er ingenting som er så fascinerende som fortellinger.Dick Duerksen er en historieforteller av rang. Hans fortellinger om tro, tillit og bønnesvar er inspirerende og utfordrende, men han insisterer på at alle fortellingene han forteller er sanne og dokumenterbare. Derfor er det innledninger som beskriver bakgrunnen og kildene til alle fortellingene i boken. Det er fortellinger du vil huske. Fortellingene egner seg dessuten like godt for tenåringer som for pensjonister – og alle innimellom.

Kr 249

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-543-0

243 SIDER • VARENR. 3546

Eller

hvorfor ikke fordype

En av de mest populære av våre ”Klar, ferdig, finn”-bøker.

Påskefortellingen

Gjør deg klar til å følge Jesus når han rir inn i Jerusalem, spiser sitt siste måltid, og går i Getsemane-hagen. Hvor fort kan du finne de små tingene han ser?

Kr 139

INNBUNDET/KARTONG

ISBN: 978-82-7007-448-8

13 SIDER • VARENR: 3469

Påsken gir tid for lesing og refleksjon. La deg inspirere av fortellingene fra Dick Duerksen i Fang fortellingene! Fordyp deg i Lars Dorlands bok om Jesus, eller bruk tid på å oppdatere gudsbildet ditt i Ty Gibsons bok om guddommen.

Lars Dorland Jesus er Konge

En radikal bevegelse begynte for nesten 2000 år siden da en gruppe mennesker forlot sine hjem i Galilea. De reiste ut i verden for å dele de gode nyhetene om Jesus Kristus og Guds rike. Det kom til å endre verdenshistorien, men i dag kan det fortsatt være ulike ideer om det mest sentrale spørsmålet: Hva gikk de «gode nyhetene» egentlig ut på? Denne boken er skrevet i et forsøk på å gi noen svar. Når alt kommer til alt, så handler det kristne budskap om Jesus som er skaper, frelser og kongen over alle ting.

Kr 279

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-528-7

275 SIDER • VARENR: 3528

Ty Gibson Den himmelske trio

Med boken DEN HIMMELSKE TRIO har Ty Gibson levert et glimrende studium av doktrinen om guddommen slik den ble forstått av Ellen White og de tidlige adventistene. Han viser hvordan utrettelig bibelstudium ledet de tidlige adventistene forbi forskjellige filosofiske feller og bragte dem til en sann, bibelsk forståelse av DEN HIMMELSKE TRIO. Gibson fortsetter med en vakker utleggelse av hvordan Guds natur kaster lys over pakten, korset og selve eksistensen av det kristne samfunnet. Det er noe for alle i denne boken.

Kr 279

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-526-3

233 SIDER VARENR: 3530

deg i påskefortellingen i ord, lek og bilder sammen med barna?

BIBEL-lotto

Vårt populære bibelspill for de yngre barna er endelig tilbake i hyllene! Å spille BIBEL-lotto øker bl.a. konsentrasjonen, fokus, oppmerksomheten til detaljer og korttidsminnet. I tillegg blir barna introdusert for 15 kjente bibelfortellinger. For barn fra ca. 3 år.

Kr 139

ISBN: 978-82-7007-507-2

VARENR. 8996

Påske

Jesus korsfestes, legges i graven, men står opp igjen. 11 deler.

Kr 210

VARENR. 10139

Nattverd

NYTT OPPLAG!

Jesus holder nattverdsmåltid sammen med sine 12 venner. 11 deler.

Kr 210

VARENR. 10140

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Aktivitet til hjemmebruk, på reise, på skole og på møter. Bakgrunner nr. 10234 og 10137 kan brukes.

PÅSKETANKER

Av Frøydis Liseth

For oss kristne kan de begivenhetene vi minnes hver påske, og også hver gang vi feirer nattverd, aldri bli et tilbakelagt stadium. Det vi minnes, er noe enestående som skjedde, reelt og konkret. Det hendte på et bestemt tidspunkt, på historiens arena, ikke i en eller annen ukontrollerbar, mytisk fortid. Men for oss, så vel som for dem som ikke regner med det, har det evigvarende gyldighet.

Når vi i påsken lytter til forkynnelsen i kirkene, har vi fått malt Jesus for øynene våre som korsfestet, og at han led uskyldig, men frivillig, for å redde noen andre: oss. Med teologiske begreper handlet det om forsoning og frelse.

Langfredagens mørke er likevel ikke det viktigste vi minnes av det som skjedde den gangen. Det er fortellingen om den tomme graven vennene hans fant, og hva den betydde. Han hadde stått opp, han levde! Derfor lever vi nå ikke i dødens mørke, men i hans lys, den oppståttes lys. Og i motsetning til vårens og sommerens lyse dager og netter, er det et lys som aldri må vike for vintermørket.

Lærde teologer, så vel som oss «menige» kristne, har prøvd å forklare påskehendelsene logisk. Men der kommer vår menneskelige logikk til kort. Guds logikk er ikke vår. Vår logikk bygger på

verdens barnelærdom: «There are no free lunches!» Alt som er verd å eie, må du betale for. Guds logikk er den guddommelige kjærlighetens logikk, en kjærlighet vi ser demonstrert, men likevel ikke fatter dybden og bredden av. Og det vi ser, men aldri helt kan fatte, er at Jesu kors er stedet der Gud selv lar seg ramme av alt mørke og all ondskap. Jesus, som i ett og alt var ett med sin far, han åpenbarte Guds sanne karakter ved det han var villig til å

Frihet til å vite at i ham er vi allerede nå «ren og rettferdig, himmelen verdig».

lide. Og med det renvasket han sin far for alle Satans løgner, og vant seier i kampen mellom godt og ondt, mellom Gud og hans motstander. Den kampen kaller vi «Den store strid», og den gjaldt nettopp om hva som er sant og (om) hva slags Gud vi har. Den kampen ble vunnet på korset, av Jesus, og av ham alene! Like lite som vi mennesker kan reise tilbake i tid og endre historiske begivenheter, legge noe til eller trekke noe fra, like lite kan vi gjøre seieren mer fullstendig ved noe som må

skje med og i oss! Som solen lyser uten vår hjelp, er det ikke ved vår innsats vi har en fremtid bak død og grav å se frem til. Taperen i striden vet at utfallet på krigen nå er gitt. Han vet at hans tid er kort, en dommens tid som forbereder hans endelige tilintetgjørelse, og som frifinner Gud for alle hans anklager.

Da Jesus visste at hans time var kommet, sa han: «Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» Han sa også at en av Talsmannens oppgaver, han som han lovet å sende, ville være «å overbevise verden om dom … fordi denne verdens fyrste er dømt.»

Dette «nå» er verdenshistoriens mest kritiske tidspunkt, krisen, selve vippepunktet, der vår og verdens fremtid skal avgjøres. Så inderlig takknemlige vi kan være for at utfallet ikke avhenger av oss! Men han det avhenger av, ham kostet det mer enn vi kan fatte. Vi kan få en anelse om prisen han var villig til å betale når vi leser om kampen i Getsemane. Jeg tror ikke at det var angst for korsdødens tortur som drev svetten fram som blod, og som han ba om å få slippe, hvis det var mulig. Men da det ikke var mulig, fikk han styrke til å fullføre det oppdraget han frivillig hadde tatt på seg og drikke dødsbegeret til bunns, for at vi skulle få tilbudet om å slippe å drikke det.

Foto: iStock / TanyaSid

Loven er ikke veien til Gud, Jesus alene er det.

KONSEKVENSENE AV SYND

Hvilket dødsbeger? Da han valgte å la all verdens synd og skyld bli lagt på seg, valgte han også å få kjenne på konsekvensene av synden: en ugjenkallelig atskillelse fra Gud for syndere som valgte å stå på den ondes side. Dette kaller Bibelen Den annen død. Jeg tror at det var angsten for dette mørket som nesten tok livet av ham der i hagen. Selv om han visste at han skulle stå opp igjen, tror jeg at han også visste at når det mørket kom, ville han ikke kunne kjenne på noe håp, ikke øyne noen strime av lys. Ville han, den eneste skyldløse, klare å kjenne på følelsen av å bære denne syndens straff? Klare å holde ut den totale håpløsheten uten å miste tilliten til sin far og troen på at frelsesplanen ville lykkes?

Han fikk styrke til å velge å fortsette. Så det ble ikke Getsemane som ble skueplassen for verdenshistoriens vendepunkt og mest avgjørende drama og Satans endelige nederlag. Det ble på korset han fortvilet ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Men det var også der, på korset, seierserklæringen kom: «Det er fullbrakt! Far, i dine hender overgir jeg min ånd» (Mark15,34, Luk 23,46, Joh 19,30).

Hans seier ble en seier med kosmisk betydning. For Guds motstander betød den at hans makt er brutt. Han har ikke lenger noe krav på oss, fordi Jesus har betalt prisen for at vi kan få tilhøre ham. For oss er hans seier en seier til frihet. Frihet fra angst for ikke å strekke til, ikke å være god nok. Frihet til med frimodighet å komme frem for Guds nådetrone. Frihet til å slippe å stole på oss selv, til å ha vår identitet som kristne i ham. Frihet til å vite at i ham er vi allerede nå «ren og rettferdig, himmelen verdig.»

Det siste er vanskelig å tro når vi erfarer alle våre nederlag. Men i Joh 13 finner vi en nøkkel i det som skjedde før Jesu kjærlighetsmåltid med vennene sine.

Han, Mesteren, sjokkerte dem ved å bøye seg ned for å vaske føttene deres. Peter protesterer, men ber om mer vask når Jesus sier: «Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg.» Og han tilføyer: «Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene.» Så føyer han til: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.» De har hørt ham. Og trodd det de hørte. Og det har gjort dem rene!

Den viktigste er å leve slik at vi kan vise hva slags Gud vi tror på.

En levitt måtte ta et rituelt bad når det var hans tur til å gjøre tjeneste i tempelet. Badet skulle symbolisere at han måtte være ren for å kunne møte Gud, for å bringe frem offer for folkets synder. På vei til tempelet, med sandaler, ble føttene støvet, og en tjener kom og vasket dem. Men på grunn av badet var han fremdeles helliget og ren. Når vi nå har fri adgang til Gud, er det fordi Jesus, ved sitt kjærlighetsoffer, har badet oss. Fortsatt trenger vi å daglig komme til ham med føttene våre når de er blitt skitne på livets sølete landeveier, og la ham vaske dem. Men vi kan få komme i trygg forvissning om at den «skitten» ikke vil ta fra oss det renhetens bad han har gitt oss. Vi har en fremtid med ham i hans rike!

Dette forteller oss også noe om oppgavene til Talsmannen Jesus lovet å sende dem og oss. Å gjøre oss fullkomne, helt identisk med Jesu fullkommenhet, er ikke en av oppgavene! Vi er alt fullkomne, i ham. Åndens oppgave er i stedet å minne

oss om alt Jesus har gjort. Han inspirerer oss til å ønske å bli stadig mer lik Jesus, og (han) hjelper oss til å arbeide med det. Men i dette vil vi alltid ha et forbedringspotensial! Og uansett hvor langt eller kort vi kommer på den veien, så er vi rene! Husk at Ånden ble lovet dem han allerede hadde erklært som rene!

Nå vil noen si at Guds lov da ikke lenger gjelder, og at vi da kan leve akkurat som vi vil. Aldeles ikke! Hans lov er fremdeles hellig og ren og god, og oppskriften på hvordan et godt liv skal leves. Men loven er ikke veien til Gud, Jesus alene er det. Å være sammen med ham er den veien vi som frelste syndere skal vandre på, men uten angst og frykt.

Under måltidet gir Jesus brødet og vinen ny betydning, som symboler som peker på hans frelsesgjerning. Brødet som blir brutt er hans legeme, hans rettferdige liv som blir gitt oss, helt uten vår fortjeneste. Vinen er hans blod, hans offerdød for oss, som er paktens tegn, pakten som Gud slutter med oss og gjør oss til borgere i hans rike. Det er han som forsoner oss med seg selv, ikke omvendt.

Hva er da våre oppgaver som borgere i Guds rike? De er mange! Men den viktigste er å leve slik at vi kan vise hva slags Gud vi tror på. Vi kan gjøre det gjennom hvordan vi behandler våre medmennesker. Gjennom hva vi vektlegger når vi forteller om ham. Den hellige ånd kan hjelpe oss til å oppdage mye mer av hva vi kan gjøre for å tegne et sant bilde av vår Gud, et bilde som vil trekke mennesker mot ham.

Alt vi får er av nåde. I denne nåden kan vi hvile, uten angst for ikke å strekke til. Selv om vi ikke fatter dybden i Guds kjærlighet, kan vi hvile i den. Så la oss gjøre Fanny Crosbys ord til våre: «Jesus, hold meg ved ditt kors, der er livets kilde. Fritt der renner for enhver nådestrømmer milde.»

Av Bjørn Haugen

HVORFOR GUD BLE MENNESKE

EN TRAGISK KJÆRLIGHETSHISTORIE

Det ble visket høyt i krokene: «Hun var jo bare 17 år, mens han var 39. Og så var han læreren hennes, og prest.» At timene ikke bare hadde gitt akademisk lærdom, kunne alle se. «Hva ville den mektige onkelen hennes gjøre?»

Året var 1118, stedet Paris. Héloïse var usedvanlig begavet. Hun var privatelev hos Pierre Abélard, lærer ved Katedralskolen Notre Dame. Han regnes som den betydeligste franske filosof på 1100­tallet, med verker som omfatter både logiske, etiske og teologiske emner. I tillegg komponerte han og skrev salmer. «Hun hadde ikke noe dårlig utseende, og litterært sett var hun den fremste», skrev Abélard senere. Selvsagt var det en skandale. Det hadde det vært i dag også. Ikke nok med aldersforskjellen og at barnet var unnfanget utenfor ekteskap, men her var det brudd på tillitsforholdet mellom lærer og elev, prest og sognebarn. Det verste var imidlertid at det var brudd på tilliten til domprosten i Notre Dame, Fulbert, som var onkel og formynder til jenta.

Abélards atferd var en grov fornærmelse mot en så mektig mann. Domprostens ære var krenket. Tapt ære måtte gjenopprettes: Abélard ble overfalt og kastrert. De to elskende ble plassert i hvert sitt kloster, og så hverandre aldri mer i live. Og her kunne historien ha endt og blitt glemt. Men de to opprettholdt kontakten ved hjelp av brev. Brevvekslingen ble et høydepunkt i kjærlighetslitteraturen. Se f.eks. Aschehoug 2015: Thorleif Dahls kulturbibliotek: Brevvekslingen mellom Abélard og Héloïse.

Héloïse endte opp som abbedisse i et kloster noen kilometer sørøst for Nogentsur­Seine, i det daværende grevskapet Champagne. Der døde hun i mai 1164, 22 år etter at Abélard var gått bort. Han ble gravlagt ved klosteret hun bestyrte. Senere ble hun lagt i samme krypt. På ordre fra

Jósephine Bonaparte har de siden 1817 hvilt sammen side ved side på kirkegården Pére­Lachaise i Paris, hvor romantikere fra heler verden fortsatt valfarter til deres gravminne. På samme kirkegård ligger for øvrig også Oscar Wilde, Chopin, Édith Piaf og Jim Morrison, for å nevne noen.

KJÆRLIGHETSHISTORIENS TEOLOGISKE ETTERMÆLE

Historien om Abélard og Héloïse har betydning langt videre enn bare for kjærlighetslitteraturen og romantikere.

Omtrent samtidig som Héloïse ble født, utga Anselm av Canterbury boken «Cur Deus Homo», eller «Hvorfor Gud ble menneske». Det var et etablert dogme i oldkirken at Gud ble menneske for å dø på korset og slik sone for verdens synd. Men hvorfor var det nødvendig? Det var dette Anselm ville svare på med sin bok.

Anselm tok utgangspunkt i samtidens viktigste verdi og selvfølgelige orden: Æren og det føydale hierarkiet med lensherrer, vasaller og len, slik samfunnsorden hadde vært i Europa etter Romerrikets fall. Var æren blitt skadet, kunne denne bare gjenopprettes av en med samme eller høyere rang. Når mennesket med sin synd hadde krenket Guds ære, var det bare en på samme nivå som kunne gjenopprette æren.

Den katolske kirke, og siden Luther, adopterte etter hvert Anselms lære, selv om kirken allerede hadde eksistert i tusen år uten en slik forståelse.

Noen år etter skandalen utga Abélard en kommentar til Romerbrevet. Boken var et oppgjør med Anselms forsoningslære. Ut fra egen kroppslige og følelsesmessige erfaring av hva tapt ære kunne føre til, reagerte Abélard mot ideen om at Gud skal kreve lidelse og død for å gjenopprette sin ære.

«Hvor ond og grusomt synes det ikke at noen skulle kreve en uskyldig persons blod som prisen for noe som helst, eller at det på noen måte skulle behage Gud at en uskyldig person ble slått i hjel», skrev Abélard. «Gud er tvert imot kjærlighet og miskunnhet», mente han; «Jesu død viser oss Guds kjærlighet.»

Abélards bok skapte voldsom røre. Bl.a skrev en meget opprørt Bernard av Clairvaux en hel bok mot Abélard. «Abélards

lære er en trussel mot kirken og troen», mente han. Intet mindre. I 1141 ble Abélard dømt som kjetter på kirkemøtet i Sens. Sett med ettertidens øyne, har historien snarere vist oss at Anselms bilde av en Gud som krever blod, vært en trussel til ulykke: Anselms venn pave Urban I startet det første korstog, Bernard av Clairvaux det andre. Abélard og Héloïses kjærlighetshistorie ga derimot mer mykhet inn i forståelsen av hvorfor Gud ble menneske.

TEOLOGISKE OG KUNSTNERISKE KONSEKVENSER

Debatten på 1100­tallet medfører at teologene gjerne stiller opp tre teorier om hva som skjedde på korset: Oldkirkens klassiske forsoningslære, hvor Jesus seiret over synden, døden og djevelen på korset, som mennesket ikke klarer på egen hånd (Kol 2,15); Anselms objektive forsoningslære, hvor Jesus er offerlammet som soner menneskets synder på korset, hvor altså Gud og hans rettferdighet er objektet for forsoningen (Hebr 9, 28); og Abélards subjektive forsoningslære, hvor Jesu død er en demonstrasjon av Guds kjærlighet, hvor altså Gud er subjektet og mennesket objektet for forsoningen (1 Joh 4,19).

Endringen i teologisk forståelse ser vi tydelig i hvordan krusifiksene forandret seg fra 1200­tallet. Fram til da tronet Jesus seirende på korset: stående rank med sidestilte føtter, åpne øyne og kongekrone på hodet. Etter denne tid blir krusifiksene rettet mot Jesu fysiske lidelse: krøket sammen i smerte med krysslagte ben, blødende fra panne og side og senket hode med tornekrone. Korset ble et symbol på død, i stedet for livets triumf som tidligere.

BORG-KRUSIFIKSET

I Olavskapellet på Borgarsyssel museum i Sarpsborg kan du se det såkalte Borg­krusifikset. Krusifikset er 26,8 cm høyt og 15 cm bredt. Det har antakelig vært brukt som et prosesjonskrusifiks,

altså festet til en stav og båret inn i gudstjenesten forrest i rekken av prester og korgutter.

Krusifikset ble kjøpt tilbake til Sarpsborg i august 2000, omkring 800 år etter at det ble laget i Limoges, en by i Limousin­distriktet i det sørlige Frankrike. Limoges var på slutten av 1100­tallet det ledende sentrum for produksjon av emaljer. Kirkekunst derfra er spredt over hele Europa.

Krusifikset er laget av emalje på kobber. Emalje er masse av glass som er gjennomfarget med metalloksider. En forgylt Kristus er festet til et emaljert korstre, med Jesus­monogrammet, IHS, gravert inn øverst.

På baksiden er det risset inn på tysk: «Dette er funnet i Norge under ruiner i en eldgammel by gjennom hvilken Sarpefossen tidligere har rent.» Man tror at inskripsjonen er gjort tidlig på 1800­tallet.

Vi vet ikke mer om krusifiksets historie, før det ble utbudt på auksjon sommeren 2000 hos Sotheby’s i London. Krusifikset har sannsynligvis vært brukt i St. Nikolas kirke som ble påbegynt i 1115 og var i bruk fram til Borg brant og ble flyttet til Fredrikstad i 1567. Borgarsyssel museum er bygd opp rundt ruinene. Krusifikset har altså kommet hjem etter mange hundre års utlendighet.

Selv om krusifikset som historisk gjenstand og dets vandring rundt i Europa er spennende i seg selv, fremstår det ekstra spennende at krusifiksets utforming går rett inn i en teologisk brytningstid hvor en tragisk kjærlighetshistorie ga ettervirkninger som fortsatt lever. Borg­krusifikset viser Jesus oppreist, uten blod, med rett utstrakte armer og parallelle bein, åpne øyne og kongekrone på hodet. Altså et uttrykk for den forståelse man hadde hatt i over tusen år, men som forsvant omtrent da krusifikset ble laget. Krusifikset er dermed blant de siste med slik utforming. Hvis du vil se et av krusifiksene som ble laget noe tid etter, og som ser helt annerledes ut, kan du ta turen over fjorden til Tjøme kirke som har et krusifiks som

er omkring 100 år yngre og viser den nye forståelsen.

HVORFOR BLE

GUD MENNESKE?

At myndighetene – altså makten –straffer, fremstår fortsatt som en naturlig tanke hos mennesket. Her til lands stiller få spørsmål ved at vi har straffende systemer. Alle fellesskap har en eller annen form for straff for overtredelser av fellesskapets regler. I moderne samfunn tenker de færreste at myndighetene straffer for å dempe kongens vrede når ære er krenket. Vi tenker i stedet at straffen skal være preventiv. Samtidig tenker vi oppreisning for tap eller skade.

Det er neppe mange av vestlige troende som kjenner seg komfortable med en tanke om at Jesus døde for at guddommens ære skal gjenopprettes gjennom straff av en likeverdig. I vår del av verden er æresko­

deksen ikke høy. Evangeliets logikk fremstår annerledes for oss enn for Anselm for tusen år siden. Likevel er det den objektive forsoningslære de fleste kristne fremholder når spørsmålet om hvorfor Jesus døde på korset dukker opp. Kalvinistisk rettsliggjøring av helligdomstjenestens systematikk hjelper neppe bedre; at korset tegnes med vektskåler fra armene blir heller en barriere enn en hjelp. Kanskje påskefeiringen kan bli starten på å kombinere forsoningslærene slik pkt 9 i SDAs 28 trospunkter gjør et forsøk på?

Kilder:

• Vårt Land 23.03.2005: Erling Rimehaug: En kjærlighetshistorie

• Vårt Land 19.03.2005: Per Eriksen: Hvorfor døde Jesus på korset?

• Aschehoug 2002: Thorleif Dahls kulturbibliotek: Brevvekslingen mellom Abelard og Heloise – med et utdrag fra Abelards verker

• Borgarsyssel Museum: Borg­krusifikset

• Diverse internettartikler fra Store norske leksikon, Wikipedia m.m.

Forsoningslærene handler om hvordan Jesu død og oppstandelse bringer frelse til menneskene, og det finnes flere ulike teologiske tolkninger av dette. Her er de viktigste forsoningslærene:

1. Den klassiske forsoningslæren (Kristus Victor)

o Denne læren ser forsoningen som en seier over synd, død og djevelen. Kristus beseirer de onde kreftene som holder menneskene fanget.

o Vanlig i tidlig kristen teologi og hos kirkehistoriske skikkelser som Irenaeus og Luther.

2. Den objektive forsoningslæren (Strafflidelseslæren)

o Mest kjent gjennom Anselm av Canterbury (1000­tallet) og videreutviklet av reformatorene.

o Mener at mennesket har krenket Guds ære eller lov, og at Jesus tok straffen på seg for å tilfredsstille Guds rettferdighet.

o Vanlig i protestantisk teologi.

3. Den subjektive forsoningslæren (Moralsk påvirkning)

o Betoner at Jesu død først og fremst er et uttrykk for Guds kjærlighet som skal vekke menneskene til omvendelse.

o Knyttet til Peter Abelard (1100­tallet) og moderne liberale teologer.

4. Den relasjonelle eller deltakende forsoningslæren

o Legger vekt på at Jesus tar del i menneskets lidelse og åpner en ny vei for fellesskap med Gud.

o Vanlig i ortodoks teologi og nyere protestantisk tenkning.

Forsoningslærene kan ofte kombineres, og mange teologer mener at ingen enkelt teori kan fullt ut forklare mysteriet i Jesu død og oppstandelse. Kilde: ChatGPT

FORSTÅ TREENIGHETEN

Hvorfor forståelsen av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er så viktig.

Av John C. Peckham

Er lys en bølge eller en partikkel? På noen måter oppfører lys seg som en bølge, og på andre måter oppfører lys seg som en partikkel. Hvordan kan begge deler være sant? Forskere sliter fortsatt med å forstå dette.

Har du noen gang lurt på hvordan Gud kan være én og tre? I så fall har du lurt på hvordan treenighetslæren gir mening.

Denne artikkelen tar for seg dette spørsmålet ­ og det enda viktigere spørsmålet om hvorfor det er viktig ­ og undersøker hvordan treenighetslæren er av avgjørende betydning for hele vår tro og praksis.

DEN GRUNNLEGGENDE BIBELSKE TREENIGHETSLÆREN

Skriften lærer oss den grunnleggende treenighetslæren: Det finnes bare én Gud, og Gud er tre forskjellige, fullt ut guddommelige personer.1

Den er beskrevet i tre punkter:

1. Det finnes bare én Gud (f.eks. 5 Mos 4,35.39; 6,4; Jak 2,19; Joh 5,44).

2. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er alle (fullt ut) guddommelige (f.eks. Apg 5,3.4; Hebr 9,14; 1 Kor 2,10.11; Joh 1,1­3; 8,58; 20,28; Kol 2,9; Hebr 1,2.3.8).

3. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er forskjellige personer (f.eks. Ef 4,30; 1 Kor 2,11; 12,11; Joh 14,26; 15,26; jf. 3,16, 17; 28,19).

Disse tre punktene, som Skriften gjentatte ganger har undervist om, utgjør den grunnleggende treenighetslæren.

HVORDAN KAN GUD VÆRE ÉN OG TRE?

Men er det en selvmotsigelse å lære at Gud er én og at Gud er tre personer? Nei, det ville bare være en selvmotsigelse hvis den hevdet at Gud er én og tre på samme måte.

Tenk på en trekløver. Det er bare én kløver, men den har tre blader. En trekløver er altså én og tre på forskjellige måter. Dette innebærer ingen selvmotsigelse. Jeg mener ikke å antyde at treenigheten er én og tre på samme måte som en trekløver. Alle analogier for Treenigheten er utilstrekkelige fordi Gud – som Skaper – er uforklarlig større enn noen skapning. Jeg nevner trekløveren bare for å vise at noe kan være ett og tre på forskjellige måter uten at det er noen selvmotsigelse. Ifølge Skriften er Gud én i betydningen én Gud og tre i betydningen tre personer. De tre personene er forent som én Gud. Men, spør du kanskje, hvordan er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd forent? Bibelen forteller oss ikke dette direkte. Gud er langt utenfor vår forstand. Vi kjenner Gud bare gjennom det han har valgt å åpenbare for oss (se 5 Mos 29,29). På bakgrunn av dette er det best å ikke spekulere utover det Gud har åpenbart. Bibelen lærer oss imidlertid at det bare finnes én Gud og at Gud er tre forskjellige, fullt ut guddommelige personer. Nøyaktig hvordan kan det være slik? Jeg påstår ikke at jeg vet det. Jeg vet heller ikke hvordan Gud er evig eller hvordan Gud er allmektig. Gjør du det? Nei, selvfølgelig ikke. Men vi trenger ikke å vite hvordan Gud er evig og allmektig for å kunne tro og bekrefte at Gud er evig og allmektig. Jeg tror på

disse læresetningene fordi Skriften lærer oss at Gud er evig (Sal 90,2; 1 Tim 1,17) og allmektig (Jer 32,17; Åp 19,6). Selv om disse læresetningene overgår vår begrensede menneskelige forståelse, innebærer det ikke noen selvmotsigelse å tro på og bekrefte disse. Det er et mysterium her, men ingen selvmotsigelse.

Som allerede nevnt, skjønner selv de skarpeste menneskelige tenkere fortsatt ikke hvordan de skal forstå det faktum at lys noen ganger ser ut til å oppføre seg som en bølge og andre ganger som en partikkel. Vi bør derfor ikke bli overrasket over at vi ikke fullt ut forstår Guds natur. Som skaperen av alt, overskrider Gud alle skapningens begrensninger (Sal 145,3; Jes 55,9) og er hinsides alle forestillinger om liv som vi kjenner til.

Det kan være fristende å forsøke å plassere Gud i en konseptuell boks – å begrense det som er sant om Gud til det vi forstår i dag. Men det ville være en stor feil hvis vi ønsker å kjenne Bibelens levende Gud. Gud er alltid større enn selv vår beste forståelse av ham. Det jeg tror om Gud, bør derfor ikke være forankret i det jeg tror jeg har forstått ut fra min ynkelige menneskelige «visdom», men bør være forankret i det som er langt større enn meg selv eller min forståelse ­ det Gud har åpenbart i Skriften.

Som John Wesley en gang uttrykte det: «Jeg tror ... at Gud er tre og én. Men hvordan, det forstår jeg ikke.» Men «ville det ikke være absurd ... å fornekte faktum fordi jeg ikke forstår måten? Det vil si å avvise det Gud har åpenbart, fordi jeg ikke forstår det han ikke har åpenbart?»2

Foto:

HVORFOR ER TREENIGHETSLÆREN VIKTIG?

Men hvorfor er dette viktig? Hvilken forskjell gjør det for vår tro og praksis? Jeg vil liste opp syv måter treenighetslæren er viktig for vår tro og praksis. Treenighetslæren er viktig fordi

1. Bibelsk sannhet er viktig, og hvem vi tilber er viktig.

Bare Gud er verdig tilbedelse (f.eks. 2 Mos 34,14; Matt 4,10). Hvis Kristus ikke er Gud, er det blasfemi å tilbe Kristus, og kristendommen er fullstendig falsk. Men Kristus er Gud, og Faderen selv befaler skapningene å tilbe Kristus (Hebr 1,6).

2. Kristi identitet er avgjørende for vår tro og praksis.

Vi kan ikke være kristne uten å følge Kristus. Hvis vi ikke kjenner sannheten om Jesu guddommelighet, kan vi ikke selv svare på det viktige spørsmålet Jesus stilte: «Hvem sier dere at jeg er?» (Matt 16,15). Det er ingen tilfeldighet at fienden angriper treenighetslæren og Kristi guddommelighet spesielt. Spørsmålet om hvem som er verdig tilbedelse, er sentralt i den store striden.

3. Den hellige ånds identitet er avgjørende for vår tro og praksis.

Den hellige ånds identitet er uatskillelig fra Åndens avgjørende rolle i frelsesplanen. Jesus lovte at han og Faderen ville sende Den hellige ånd som en annen «hjelper» eller talsmann i Kristi sted (Joh 14,16.17; 15,26). Men Den hellige ånd kan bare være en annen talsmann som Kristus dersom han også er helt guddommelig.

Dessuten vet vi ikke hvordan vi skal be slik vi burde, men Den hellige ånd «går i forbønn for oss med stønn som ikke kan uttrykkes» (Rom 8,26). Bare en som er Gud, kan gå i forbønn for oss på denne måten. Og Den hellige ånd har inspirert Skriften. Uten den ville vi ha visst svært lite om Gud. Men hvem andre enn Guds Ånd kan kjenne hva som bor i Gud (1 Kor 2,11). På disse og mange andre måter er Den hellige ånds identitet avgjørende for vår forbindelse med Gud.3

4. Frelsesplanen kunne ikke gi mening uten treenigheten.

Bare den som både er Gud og menneske, kan forsone Gud og mennesker. Og hvis Kristus ikke er Gud, var korsfestelsen bare et menneskeoffer – i likhet med hedenske

barneofringer. I stedet for å være det ultimate beviset på Guds kjærlighet og rettferdighet (Rom 3,25.26; 5,8), ville korset bare være et bevis på den verste form for urettferdighet. Men Kristus er Gud, og derfor valgte Gud (i Kristus) å gi seg selv for oss (se Joh 10,18; Gal 2,2). Gud «har ikke krevd et menneskeoffer; han har selv blitt menneskeofferet.»4 På denne og andre måter gir selve frelseshistorien – måten Gud frelser oss på i den store striden – bare mening hvis Gud er Fader, Sønn og Ånd.

5. Gud er kjærlighet. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). Men at Kristus ga sitt liv for oss, kan bare være den ultimate demonstrasjonen av Guds kjærlighet dersom Kristus er Gud. Og, skriver Paulus, «Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd» (vers 5). Men Den hellige ånd kan bare utgyte Guds kjærlighet i våre hjerter dersom han er Gud. På denne og andre måter (se f.eks. Joh 10,18), er kjærligheten i seg selv forankret i treenigheten Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

6. Treenigheten gir mening til hvordan Gud fritt kunne skape verden. Treenigheten forklarer hvordan Gud kunne være kjærlighet før han skapte verden. Tenk over det. Før Gud skapte verden, var det ingenting annet enn Gud. Hvordan kan det da ha seg at Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8.16)? Hvem elsket Gud før verden var til? Hvis det ikke fantes noen eller noe å elske, hvordan kunne Gud da være kjærlighet?

Hvis Gud derimot er mer enn én person, kunne Gud nyte kjærligheten i treenigheten før det fantes noen skapelse. Før verden var til, elsket Faderen Sønnen og Ånden, Ånden elsket Sønnen og Faderen, og Sønnen elsket Ånden og Faderen.

Gud trengte ikke å skape verden. Gud trenger ingenting (Apg 17,25). Men Gud skapte verden av fri vilje som en manifestasjon av sin kjærlighet, til tross for at han visste hva det ville koste ham selv. Hans skapelse av denne verden, til tross for de ufattelige kostnadene for Ham selv, var en fri beslutning. Gud er derfor «verdig ... til å motta herlighet og ære og makt», for Gud «skapte alle ting», og ved Guds «vilje er de til og ble skapt» (Åp 4,11).

7. Guds identitet påvirker vårt forhold til Gud på en dyptgripende måte. Forståelsen av Guds identitet som Far, Sønn og Ånd har stor betydning for vårt forhold til Gud. Hva slags relasjoner vi har, avhenger av karakteren til de involverte. Jeg bryr meg om Brenda, Joel, Lucy og Bo. Jeg har imidlertid en unik form for kjærlighet til Brenda, som er min kone, en annen unik form for kjærlighet til Joel, min sønn, og en helt annen form for kjærlighet til Lucy og Bo, våre to katter. Guds natur har en dramatisk innvirkning på måten vi kan og bør forholde oss til Gud og alle andre på. På denne og andre måter er treenighetslæren ikke et uvedkommende teologisk puslespill, men en sentral del av alt. Gud er kjærlighet. Og, utrolig nok, er vi invitert til å inngå i et kjærlighetsforhold til den eneste sanne Gud som er kjærlighet (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, kjærlighetens treenighet), og Guds usvikelige kjærlighet varer evig.

KONKLUSJON

Det er mye mer å si om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Vi har bare begynt å skrape i overflaten. Om alt det Jesus gjorde i løpet av sin jordiske tjeneste, skrev Johannes: «Hvis de ble skrevet ned én etter én, antar jeg at ikke engang verden selv kunne romme de bøkene som ville bli skrevet» (Joh 21,25).

Dette bør minne oss om hvor mye mer det er å vite – mer enn vi kan forestille oss. Erkjennelsen av dette bør få oss til å være ydmyke med hensyn til vår egen «visdom» og mer forpliktet til å studere og holde fast ved det Gud har åpenbart om seg selv i Skriften. *

1 Se John Peckham, Is the Trinity Biblical? Treenighetslæren i tre punkter, Adventist Review, (februar 2024), s. 56­59 Se også John C. Peckham, God With Us: An Introduction to Adventist Theology (Berrien Springs, Mich.: Andrews University Press, 2023), kap. 4­6

2 John Wesley, On the Trinity, i The Works of John Wesley (Albany, Oreg.: Ages, 1997), s. 220, 221.

3 For mer om Den hellige ånds gjerninger, se Peckham, God With Us, kap. 5.

4 Fleming Rutledge, And God Spoke to Abraham: Preaching From the Old Testament (Grand Rapids: Eerdmans, 2011), s. 302.

John C. Peckham er assisterende redaktør av Adventist Review og forskningsprofessor i teologi og kristen filosofi ved Andrews University. Han var også forfatter av sabbatsskoleleksene i første kvartal i år.

https://adventistreview.org/theology/doctrines/understanding­the­trinity­2/

Årsrapport 2024

Takk for innsatsen!

I 2024 gjorde menigheter og menighetsskoler en stor innsats i Hjelpeaksjonen.

Pengene gjør at barn og ungdom i Sør­Sudan og andre samarbeidsland får et bedre og rikere liv.

Barn må få lære! Slik er vi med og bygger bærekraftige samfunn og lar håp få vokse.

Må Gud velsigne deg rikt,

Birgit Philipsen, Avtroppende Generalsekretær

ADRA Norge

TIENDE OG GAVER 2024

Rita Elin Myrdal (født Lockert), ble født 27. oktober 1949 på et småbruk i Bø i Vesterålen. Hun var nummer to av tre barn til Osvald og Elsa Lockert. Ved siden av arbeidet på småbruket, arbeidet hennes mor som kokk, og faren hennes var aktiv i politikken og satt tolv år som ordfører. Så Rita fikk tidlig sine politiske meninger. Hun var en aktiv dame og fikk arbeid på kommunens sentralbord.

Som 17 åring fikk hun arbeid på Skogli Badesanatorium. Her ble hun også døpt og tatt opp i menigheten av pastor Th. Gunn Paulsen 13. mai 1967. Etter et og et halvt år gikk ferden til Danmark hvor hun begynte på kokkeskolen på Skodsborg. Her traff hun sin kommende mann, Inge Ivar Myrdal som kom fra Hadeland. 22. juli 1971 giftet de seg på Maihaugen.

Rita var glad i barn, og det gikk ikke lenge før deres egne barn kom, Andre, Jostein, Monica, Marianne, og Jørn Fredrik.

Rita og Inge Ivar har arbeidet på flere SDA institusjoner. Det har medført mye flytting. I Tromsø var hun barnehagebestyrer på barnehagen som ble drevet i forbindelse med Nord­Norges Kurbad. På Lillehammer var hun kokk på Skogli. Til slutt kom de tilbake til Lillehammer hvor hun bodde helt til hun kom på sykehjem under koronapandemien.

Siden Rita var glad i barn, var det ekstra stas med barnebarna som ofte var hjemme hos henne og Inge Ivar. Interessen for barn innebar også at hun i en lengre periode var styreleder på Engesvea barne og ungdomsskole på Lillehammer.

Rita har gjennom hele livet hatt sterk tro på Jesus og hatt stor tro på bønn.

Men den siste tiden ble helsen svakere og svakere. Hun kom til Mosserød juni 2021 hvor hun døde 11. februar 2025, 76 år gammel.

Bisettelsen fant sted fra Adventistkirken i Sandefjord 19. februar. Vi lyser fred over Rita Myrdals minne.

Tore Wollan

Vi minnes

Ella Gulborg Marie Søreide, Tyrifjord menighet, sovnet stille inn den 25. januar på Løvenstad sykehjem i Rælingen, en uke før hun ville ha fylt 97 år. Hun ble født i Oslo som den midterste av tre søsken i familien Wennevold. Hun hadde en eldre søster, Kari, og en yngre bror, Thor. Det meste av barndommen og skolegang hadde hun i på Østensjø i Oslo. Da hun var 14 år gammel, flyttet familien til Kristiansand og Gimleveien på Lund. Der begynte hun på videregående skole, og etter eksamen på Kristiansand Katedralskole, begynte hun på Wang handelskole i Oslo. Mens hun bodde i Kristiansand, begynte hun og moren å gå i Adventistkirken, og i 1944 ble hun selv døpt og har siden hatt en trofast og lojal tilhørighet i kirkesamfunnet. Etter studiene på Wang, jobbet hun på Statistisk sentralbyrå en periode før hun fikk tilbud om jobb i regnskapsavdelingen ved adventistenes distriktskontor i Bergen. Der møtte hun sin kommende ektemann, Arnold, og de ble gift i 1957. De var en periode i USA, og etter hjemkomsten fikk de begge jobb på Tyrifjord Høyere Skole. Det ble starten på en mangeårig innsats i regnskapsavdelingen og innen Adventistkirken. På Røyse ble også deres eneste datter, Ellen, født, og familielykken var komplett. Ella var en sentral person på skolen, og hun var aktiv i menighet og i lokalmiljøet. Hun var med i Holetrimmen, og tok idrettsmerket i flere år.

I 2004 flyttet familien til Rælingen for å være nærmere Ellen og svigersønnen, Øystein, og deres barn. Etter at Arnold døde i 2020, var det godt for henne å ha dem i nærheten. Hun hadde nær og god kontakt med barnebarna, Ella Sofie og Martin, samt bonusbarnebarnet, Steffen. Den siste tiden sviktet kreftene noe, men hun var klar i hodet helt til det siste og sovnet fredfullt inn. Begravelsen fant sted den 6. februar fra Rælingen kirke. Vi lyser fred over et kjært og godt minne.

Reidar

Olsen

Anni-Marie Nordheim, Gjøvik menighet, døde på Furulund aldersog sykehjem på Biri 18. januar, 83 år gammel. Hun ble født på Åsen i Volda 16. april 1941. Anni var eldst i en søskenflokk på fem. Hun var skoleflink, men økonomien begrenset videre utdannelse. Høsten 1958 flyttet hun til Stadlandet og fikk jobb på telefonsentralen. Det var i kirke­ og bedehusmiljøet der at hun traff gårdbrukeren og bygningsmannen Einar Ferstad som hun giftet seg med 30. april 1960. I løpet av de neste fire årene fikk de barna Reidunn, Jan og Audhild. I 1970 flyttet de til Gjøvik, hvor det var et sunnere klima for hennes leddgikt. Anni tok kurs i bedriftsøkonomi, regnskap, tysk, maskinskriving med mer, og fikk jobb på kretskontoret til det Norske Misjonsselskap på Gjøvik. Senere arbeidet hun på Skogbrukets Kursinstitutt på Biri og Øverby skole på Gjøvik. Familien var svært aktiv i Biri menighet, hvor Anni drev en kristen barneforening hjemme med opptil 30 barn.

I 1979 døde Einar av kreft. Det ble en tøff tid for Anni. Noen år seinere traff hun Olav Nordheim og ble kjent med adventistene. Hun ble døpt av pastor Åge Nordvåg 9. desember 1983 og opptatt i Gjøvik menighet. Året etter giftet hun seg med Olav. Sammen startet de i 1998 organisasjonen Hjelpesendinger. Til sammen ble det 112 vogntog østover til barnehjem i Estland, Russland, Belarus, Moldova og andre land. Anni var selv med som reiseleder på 60 turer til Øst­Europa. Hun lærte seg også i stor grad språkene i disse landene. Anni var sterk i troen og svært aktiv i Adventistkirken i Gjøvik. Hun opprettholdt samtidig sin rolle i det kristne Biri­miljøet. Hun var til oppmuntring for mange. Hun hadde en stor familie med sterke bånd på tvers av generasjoner. Begravelsen fant sted 31. januar fra en fullsatt Biri kirke. Vi lyser fred over Anni­Marie Nordheims gode minne.

David Havstein

Øivind Berger, Moss menighet, ble født 27. april 1956 og vokste opp i en stor familie på Frogn, sammen med foreldrene Frank og Bjørg samt søsknene Einar, Leif, Terje, Sølvi og Kari.

Øivind begynte på rørleggerutdanning, men valgte raskt å skifte til en karriere i bank. Etter bankkrisen på 90­tallet, gikk Øivind over til en karriere som saksbehandler i NAV, der han arbeidet til han gikk av med pensjon.

Øivind ble gift med Merethe, og sammen har de fått barna Anniken, Frank, Patrick og Christer, 3 svigerbarn, 14 barnebarn og ett oldebarn.

Øivind og Merethe delte gleden ved sang og musikk og deltok sammen i flere kor.

Øivind var også en svært dyktig kasserer og likte godt å jobbe med tall og regnskap. Han var kasserer i Moss Adventistkirke og HappyHand til det siste, men hadde også kassereransvar i andre menigheter.

Øivind og Merethe var i mange år medlemmer i SDA­menigheten Cornelius, der han også var kasserer. Det var ikke bare tall han behersket. Broderier og puslespill var hobbyer som gav avkobling og glede, gjerne sammen med barnebarn.

I slutten av 2022 fikk han kreftdiagnosen. Behandlingen gav etter hvert gode resultater, og familie og venner gledet seg og så fram til en bedre og mer normal hverdag. Men dessverre kom kreften tilbake, og kreftene ebbet ut.

Øivind døde hjemme 10. desember 2024, 68 år gammel, med sine nærmeste rundt seg. Livet hans vitnet om kjærlighet til familie og venner, og han gjorde det han kunne for å bidra til et godt menighetsfellesskap. Han er dypt savnet og har gitt oss mange gode minner.

Bisettelsen ble holdt 18. desember i en fullsatt kirke, der livet, takknemlighet og håp stod i fokus.

Undertegnede forrettet og la fram et budskap om at det beste ligger foran oss.

Vi lyser fred over Øivind Bergers gode minne.

Atle Aluwini

Tom Buskoven ble født på Kråkerøy den 29.06.1939. Han vokste opp og har bodd hele sitt liv i Fredrikstad. Han giftet seg med Eva Johannessen, og sammen fikk de datteren Birgitte. Høsten 1988 ble Tom og Eva enige om å skille lag. Det var tungt for Tom. Men livet snur, og på begynnelsen av 90­tallet møtte han Reidun Gjølstad, og de giftet seg 1991.

Selv om Tom fram til nå ikke hadde vært en aktiv kirkegjenger, holdt han alltid fast ved barnetroen sin. Men i samlivet med Reidun, som var aktiv i sin tro, ble Tom mer nysgjerrig på hvordan en relasjon til Jesus Kristus faktisk kunne påvirke hverdagslivet hans. I mars 1994 ble han døpt av Henryk Jaworski og tatt opp som medlem i Adventistkirken i Fredrikstad.

Tom var glad i menigheten, og hans villighet til å alltid stille opp og engasjere seg kom menigheten til del. Han har vært menighetsleder, diakon, media­kontakt, aktiv i misjonsteamet og i menighetens sang­ og musikkliv.

Familien var alltid en førsteprioritet for Tom. Men han var også engasjement i storsamfunnet. Han var aktiv i det lokale partilaget i Arbeiderpartiet, kommunestyrerepresentant i gamle Borge kommune, sanger i Selbak blandakor, delaktig i det lokale idrettslaget, leder i lokallaget for Landsforeningen for hjerte­ og lungesyke og leder av «Smaalenenes sangerforbund» over en lengre periode.

Det var de som sto Tom nærmest, som etter hvert begynte å merke at hans oversikt over realitetene ikke lenger var som den burde. Den store sorgen og erkjennelsen over at noe var tapt, kom den dagen han mistet sertifikatet sitt.

Tom flyttet vinteren 2023 til korttidsavdelingen ved Østsiden sykehjem. I slutten av mai samme år, fikk han plass på den nyåpnede Helseparken Onsøyheimen på Gressvik. Her bodde han til han sovnet stille inn lille nyttårsaften 2024. Bisettelsen var fra Borge kapell den 10. januar 2025.

Claes Lundström

Vi gratulerer

85 Edel Irene Giesebrecht

Moss menighet, 15. april

Else Luise Kelm Strandvoll

Gudbrandsdalen mgh., 24. april

Bjørg Andersen

Kristiansand menighet, 7. mai

Jill Jørgensen

Fredrikstad menighet, 7. mai

80 Sigmund Askestad

Arendal menighet, 15. april

Ellinor Alfrida Hansen

Lofoten menighet, 17. april

Frank Gullesen

Sandnessjøen og omegn menighet, 21. april

Ovidio Ramirez

Moss menighet, 21. april

Yonny Polman

Tyrifjord menighet, 24. april

Vigdis Luise Holte

Grenland menighet, 5. mai

75 Kjell Erik Jørgensen

Kristiansand menighet, 15. april

Kari Helene Holm

Gjøvik menighet, 17. april

Målfridur Gunnlaugsdottir

Moss menighet, 18. april

Marta Maria Rusch

Skotselv menighet, 24. april

Grete Waage Fuglestad

Sandnes menighet, 26. april

Brith Grønvold

Grenland menighet, 5. mai

70 Vibeke Alexandra Stott-Thomsen

Oslo, Betel menighet, 11. april

Glen Fosse

Moss menighet, 17. april

Margrete Birkeland-Nyvoll

Mandal menighet, 5. mai

Prosess 4. oktober 2025 –Hold av datoen!

Prosess-konferansen er tilbake, denne gangen under tittelen Prosess Uro! Den 4. oktober 2025 møtes vi på Quality Hotel Expo på Fornebu for en dag fylt med inspirasjon, fellesskap og nye perspektiver.

I en verden preget av forandring og usikkerhet, inviterer vi deg til å utforske hvordan tro kan være en kilde til både kaos, trøst og kraft. Hva betyr det å ha en tro som står støtt i stormene? Hvordan kan uro være en drivkraft for vekst og fornyelse?

Vi lover en dag som både utfordrer og inspirerer – en dag hvor troens dybde, uroens krefter og fellesskapets styrke møtes. Mer informasjon om programmet kommer snart – men for nå: Sett av datoen!

ADVENTISTKIRKENS

ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222

Leder: Vidar Hovden

www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange

Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Leder: Erling Åserud

Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com Bankgironr.: 3000 26 41867

HEI PÅ DEG!

Vi vil gjerne høre fra deg! Liker du å tegne, ta bilder eller skrive? Har du noe du vil fortelle andre? Send til gry.haugen@adranorge.no .

Barnesiden leveres av ADRA.

Nøkler er fine ting. Er det ikke rart at noen har greid å lage en nøkkel som passer nøyaktig inn i døren hjemme? Naboens nøkkel ligner veldig, men den passer ikke til døra hjemme hos deg. Men det som er likt for begge, er at nøkler kan åpne dører! En nøkkel kan gi muligheter som ellers ikke finnes.

Helsenøklene handler om noen nøkler. Disse nøklene er ikke vanlige nøkler, men bilde på forhold i livet som er viktige for å leve gode liv. Vi har snakket om god og sunn mat og rent vann. I dag snakker vi om bevegelse, lek og mosjon. Hvorfor skal vi ta vare på oss selv og leve gode liv?

Jesus snakket om akkurat dette. Han ville at vi mennesker skulle være friske og leve godt. Men helt godt kan vi bare ha det, når andre rundt

oss også har det godt. Kanskje det er sånn at vi skal passe på oss selv for å kunne hjelpe andre? Du er viktig, men det er alle andre rundt deg også.

Vi er alle elsket av Jesus – og i hans øyne er alle mennesker mer verdt enn gull.

• Liker du å leke?

• Hvorfor tror du det er sånn at barn trenger å leke?

• Hva kan vi lære når vi leker alene?

• Hva kan vi lære når vi leker sammen med andre?

• Hva liker du best å gjøre når du leker?

OPPGAVE:

Skriv tre ting som du kan gjøre og som du vet er bra for kropp og helse. Send det du skriver til Adventnytt!

HJELP NORA!

Nora liker å leke alene. Når andre barn kommer og vil leke med henne, føler hun at hun blir forstyrret. Hun vil helst ha tingene på sin egen måte, og ikke gjøre sånn som de andre barna foreslår. Nora blir sur og går vekk.

Hva kan du gjøre og si for å hjelpe Nora?

HJELP LUCAS!

Når du leker, blir du flinkere til å bruke kroppen din, som å hoppe, løpe og tegne. Hvorfor er det bra å leke hjemme og på skolen?

1. Bra for

kroppen

Når du leker og beveger deg, blir musklene og beina dine sterke. Du blir også flinkere til å balansere og bevege deg.

2. Gladere

Lek og bevegelse kan gjøre deg glad og hjelpe deg å slappe av. Lek gir en fin måte å uttrykke følelsene våre på.

3. Venner

Når du leker med andre, lærer du å dele, samarbeide og snakke med vennene dine.

4. Klok og smart

Bevegelse hjelper hjernen din til å tenke bedre og huske ting. Det kan også gjøre deg mer kreativ og flink til å løse problemer.

Lucas synes det er kjempekjedelig når han er alene og ikke har noen å leke med. Han blir rett og slett utålmodig og grinete hvis det ikke er noen andre barn der. Det eneste han synes han kan gjøre alene, er å spille på mobilen, men nei, det får han kun lov til i 10 minutter. Lucas hyler! Hvordan kan du hjelpe Lucas? Hva vil du si til han? Hva kan dere gjøre sammen?

SIDEN SIST:

Om å følge Jesus i en tid som dette

«La ingen berolige sin samvittighet med den illusjonen at han ikke kan gjøre skade hvis han ikke deltar og ikke danner seg en mening. Onde mennesker trenger ikke mer for å oppnå sine mål enn at gode mennesker ser på og ikke gjør noe.» John Stuart Mill (Engelsk filosof, og politiker, 1806-1873)

Av Victor Marley

Ien norsk avis nylig, sto det: «Donald Trump har bare vært president i én måned, men har rukket å snu verden på hodet flere ganger» (VG 20.2.25).

Pressetalspersonen for Trump­administrasjon står frem hver dag med et kors rundt halsen. Mange kristne, ja, mange adventister også, heier frem Trump og er glade for at han utfordrer det som blir kalt for den «liberale agendaen». De er enige i at det finnes bare to kjønn, at et foster er et liv fra unnfangelsen av og at mennesker på flukt er en trussel mot «kristne verdier».

Men det er farlig å la seg forblinde av enkelte punkter vi er enige i, og se bort fra andre sider av politikken og han som fører den. Trumps åpenbare mangel på moralsk kompass, hans undergraving av demokratiet og de mange løgnene han forteller, burde fått varsellysene til å blinke. Selv om han gjør noe bra, ja, skulle han klare for eksempel å få slutt på en krig, gjenstår det å se konsekvensene av å gi legitimitet til regimer som er dypt problematiske.

Ellen Whites profetier om endetiden kan lett å gå i oppfyllelse nå. Frister det da for oss å sitte stille i båten? Skal vi egentlig bare være glade for kaoset fordi det betyr at Jesus kommer snart? Nei! Vi er kalt til å forkynne evangeliet med ord og handlinger. Vi er kalt til å forkynne Guds rike. Det krever handling! Vi er kalt til å forkynne de tre englers budskap som handler om kampen mellom det gode og det onde, og å få folk til å velge riktig side i kampen.

Men hvordan kan vi vanlige kristne engasjere oss og være relevante i en tid som dette? Her er noen tanker:

1. I møte med holdninger som fremmer de rikeste og de mektigste, må vi holde frem Jesu ideal og minne lederne våre om at de skal tjene folket, ikke seg selv. Den første blir veldig fort den siste, og den siste ender i stedet opp som den første (Matt 20,26). Derfor er demokratiet så viktig – det gjør lederne ansvarlige overfor folket. Ledere skal være lyttende, respektfulle og samlende.

2. I møte med demoniseringen av de 122 millioner som er på flukt, må vi som påstår at vi følger Jesus, stå opp i solidaritet med dem som har blitt tvunget fra hjemmene sine på grunn av krig, forfølgelse og katastrofer. «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett

mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn» (3 Mos19,34).

3. Vi må støtte en rettferdig fordeling av rikdom. Det er 140 land i verden som er fattigere enn Elon Musk! 700 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom. Jesus formaner oss til å bry oss om de fattige, så vi må utfordre systemer som holder nede de fattige.

4. Vi må stå imot alle former for maktmisbruk, om det er i familien, kirken, på arbeidsplassen eller i politikken. Å presse mennesker og land til valg som ikke er til deres beste, er ikke greit. «Tenk ikke bare på deres eget beste, men [også] på de andres» (Fil 2,4).

5. Vi er sannhetens folk! Jesus ER sannheten. Vi skal være trofaste vitner om hvem Gud er. Derfor kan vi ikke støtte ledere som lyver. Å vitne falskt skaper tvil, utrygghet, polarisering og konflikt, undergraver tillit og ødelegger for kjærligheten. Som Guds folk må vi fortelle sannheten. Det krever at vi må være kildekritiske til hva vi leser og ser på. «Herren avskyr løgnaktige lepper, men gleder seg over dem som viser trofasthet» (Ordsp 12,22)

Vår innsats i en tid som denne, kan føles ubetydelig. «Hva kan lille jeg gjøre?» Jo, vi kan gjøre det lille vi kan! Tenk på enken som Jesus så i tempelet, og som bare kunne gi en liten mynt, eller gutten som ga lunsjpakken sin med fem brød og to fisker – og endte opp med å gi mat til 5000 menn! De ga det lille de hadde. Eller les 2 Mos 2 om jordmødrene som risikerte livene sine for å redde babyer fra et hatefullt politisk regime! De var maktesløse slaver, men de gjorde det de kunne!

Å sitte stille i båten er ikke et valg. La oss stå opp for kjærlighet, la oss være som lys i mørke. La oss være «stråler … som stjerner på nattehimmelen» (Fil 2,15)

Leder for Adventistkirken i Norge

VICTOR MARLEY