Adventnytt 2025 03

«Ikke bare en jobb – det er en livsstil»

Engasjerte skole- og barnehageledere samlet før den årlige konferansen for SDA barnehager og skoler. Side 9

Adventnytt

Hvordan håndtere troskriser?

Kirken må bli bedre på å snakke sant og troverdig om livets og troens vanskelige sider. Side 22

Nr. 3-2025

Vi er mange som lengter etter vår

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens

offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Øyvind Gjengstø

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

FORSIDEN

Foto: Åse Helen Aasan.

Side 6

TROFASTHET | RAUSHET | SAMFUNNSANSVAR

Innhold

Side 12

Side 16

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis, skriv inn navn og e-postadresse i feltet nederst på nettsiden www.adventist.no

Månedens tekst

Sammen med dem eier du troen, og det er min bønn at den må være virksom og gi deg større innsikt i det gode vi skal gjøre for Kristus.

Filemon 1,6

SAMMEN

Bønn er et tema og et begrep som reiser mange spørsmål. Trenger egentlig, han som vet alt, at vi ber for hverandre? Må vi mase på ham for at han skal forstå hva vi trenger? Får noen mennesker lettere kontakt med ham, og svar fra ham, enn andre?

Bibelen har mange fortellinger om bønn. De gir oss ikke enkle svar på våre spørsmål. Men sammen gir de oss inspirasjon til bønn og tro på at det virker. Jeg leste nylig om igjen en av disse.

NÅR LIVET INNBYR TIL KAMP

Israelittenes utvandring fra Egypt var en strevsom affære. Det koster å bryte opp fra det kjente og nære selv om det man forlater ikke er så bra. Det ukjente er skummelt.

De fikk virkelig erfare at Gud var med dem. Først åpnet han Rødehavet og lot dem går tørrskodd over. Så begynte ørkenvandringen.

Da glemte de fort miraklene så langt og sutret over mangel på vann og matmeny. Så Gud fikset rent vann fra råtne kilder og fra selve fjellet da Moses slo staven på det. Maten kom fra himmelen og var bare å sanke inn. Snakk om å bli båret av Gud!

Aron og Hur var i høyeste grad delaktige i bønnen som bar folket. Det måtte flere til. Samtidig demonstrerte Gud at han vil samarbeide med oss. Han «fikser» ikke bare problemet, men lar oss kjempe med det samtidig som han er med også. Det sier oss noe om hva bønn og bønnekamp er: Gud og meg i samarbeid!

MENIGHETEN

Det sier oss noe om hva bønn og bønnekamp er: Gud og meg i samarbeid!

En dag dukket fiender opp. Amorittene bød opp til krig og for første gang måtte folket forsvare seg. Det er en underlig liten fortelling vi finner i 2 Mos 17. Moses, som leder for folket, går opp i fjellet hvor han kan se slaget som foregår, og hvor krigerne kan se ham. Med seg har han bare sin bror Aron og en mann ved navn Hur.

Moses løftet armene, står det, og så lenge han holdt dem oppe, hadde israelittene overtak i kampen. Men han ble sliten, han som andre, og hendene sank nedover. Da ble israelittene presset tilbake. Derfor var det om å gjøre at Moses holdt hendene oppe.

Hva var det som foregikk her? Hadde Moses magiske hender? Er det det Zelenskyj trenger i Ukraina, og vi, når vi møter motstand?

Nå var det ikke første gang Moses var på fjellet. På Sinai møtte han Gud og fikk loven. Denne gangen var det også Guds hjelp han søkte. Det er altså ikke noe magisk ved Moses, annet enn at han ber Gud om å være med folket. De løftede hendene uttrykker bønn og tillit til Gud og gir krigerne mot og håp: Gud er fortsatt med oss!

Aron og Hur så hvordan det gikk når Moses måtte senke armene. De sørget derfor for at han ble holdt oppe og kunne sitte slik at armene ikke igjen sank ned. Ansvaret for velsignelsen av folket, bønnen som bar dem, hvilte var altså ikke bare på hva Moses presterte.

Bønn, som alt annet i menigheten, er teamarbeid. Når en blir sliten, trenges andre som støtter opp. Det er noe av styrken i bønneringer og felles bønnemøter. Det er også poenget med menighet. Ingen kan bære troen eller Guds verk alene. Det finnes ingen magisk «stav», eller utvalgt leder, som sikrer seier. Guds verk bæres av lydighet mot Gud og et fellesskap som holder oss oppe. Det er utfordrende når en menighet, eller fellesskap av troende, blir for avhengig av enkeltpersoner. Jeg kjente en menighet med en mektig første menighetstjener. En dag syntes han det var for mange som hadde nøkkel til kirken, så han byttet låsen. Sabbats morgen passet han på å komme litt for sent så alle sto utenfor og ventet. Slik fikk han markert sin rolle og verdi! Kanskje hadde anerkjennelse og oppmuntring tidligere hindret en slik demonstrasjon?

I en annen menighet hadde en sterk leder klare meninger om musikken. Da de manglet pianist, sang de derfor som oftest a cappella. I en sabbatsskoleklasse jeg ledet lenge etter at denne lederen var død, kom det frem at en av de andre damene i menigheten var en kløpper på gitar og hele livet hadde drømt om å få spille til allsangen i menigheten. Men lederen hadde sagt nei til gitar i kirken. Slik går vi glipp av talenter og nådegaver Gud har gitt. For Guds gaver kommer ofte gjennom mennesker han har utrustet til den tjenesten som trenges.

Vi trenger både Moses, Aron, Hur og deg i menighetene våre. Men uten at vi alle samarbeider med Gud, blir det ingen suksess.

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

Aktivitetskalender

MARS

06. DNU online pastorsamling.

06. VND styremøte

10. Skoleledermøte. Digitalt.

13. Styremøte ØND. Digitalt.

15. Global Youth Day

16. DNU styremøte

16. SABU styremøte

19. Pastorsamling VND

21. – 23. REDDET

28. – 30. Kvinneforum Halvorsbøle

APRIL

03. DNU pastorsamling (Zoom)

23. VND pastorsamling

24. NBI nettsending

25 – 27. Forberedelseshelg for solidaritetsturen –SABU og ADRA

Menighetskalender

MARS

01. Kollekt: ADRA Norge (C)

08. Kollekt: Mediearbeidet i Norge og på verdensbasis (AWR) (B)

15. Internasjonal ungdomsdag/Global Youth Day

22. Menighetsskolenes dag

22. Kollekt: Menighetsskolene (D)

APRIL

05. Menighetsmisjonens dag

05. Kollekt: Distriktenes evangelisering (D)

12. Litteraturdagen

19. Kollekt: Sommerfryd (D)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

Kjære Gud ...

Alt jeg kan tenke på å si denne morgenen, er at du må lede min oppmerksomhet mot det som er verdig det.

Når jeg er overveldet av alt som må fikses i denne ødelagte verden, vis meg hva som er MITT å gjøre, gi meg styrken til å gjøre det og ydmykheten til å hvile etterpå.

Åpne øynene mine for å se det som er håpefullt og vakkert, og for å vite at det skremmende og ondskapsfulle alltid vil være der, og at det å se bort et øyeblikk ikke er ufølsomt, det er for å beskytte meg.

Led oppmerksomheten min mot alt som er verdt det: å lage kunst, lage mat, elske mennesker, legge merke til fugler, klappe hunder, kontakte venner og gjøre det arbeidet som er mitt å gjøre.

Og når jeg scroller gjennom meningsløse videoer, og nok en gang kaster bort flere dyrebare øyeblikk på denne jorden enn jeg er klar over, så få meg ut av det, Herre, og hjelp meg til å bare gå en tur eller noe.

I ditt hellige navn – amen.

Nadia Bolz-Weber

Foto: iStock / Alina Hedz

SANNHET OG SUNNHET

Preaching, teaching and healing – akkurat det Jesus gjorde

IJoh 10,10 sier Jesus: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv i overflod». Gud ønsker at vi skal ha det godt, ikke bare når vi kommer til himmelen, men også her og nå. Både Bibelen og adventhistorien viser det. Jesus helbredet sykdom og plager og spesielt på sabbaten. I en tid da de første adventistene jobbet seg syke for å spre det gode budskap, med lite søvn, overarbeid, usunt kosthold, lite mosjon, frisk luft og sollys, fikk vi gjennom Ellen G. White lys over hvordan vi kunne leve for å ha det godt selv og hjelpe andre til å ha det godt.

HELSEBUDSKAPET – FRA VELSIGNELSE TIL FORBANNELSE?

På et europeisk helseledermøte for Adventistkirken i Portugal i fjor høst, var tema for samlingen «Adventistenes helsebudskap: En velsignelse forvandlet til forbannelse?» Det som var ment å være en velsignelse for oss selv og for andre, har også blitt brukt på en slik måte at folk kan ha fått helsebudskapet opp i halsen. Enten det har vært fordømmelse, strenghet eller fromhetstegn. Og vi har ikke alltid hatt med oss helheten.

SANNHET OG SUNNHET

Oppdraget vårt er kjent: Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere (Matt 28,19-20).

Men hvordan ser misjonsbefalingen ut i praksis? Hva var det Jesus selv gjorde?

Jesus vandret omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter (Matt 9,35-36).

Her har vi det igjen: preaching, teaching and healing. Og alt ut ifra en inderlig medfølelse med folk. Jesu yrker finner vi igjen i Den gode hyrden, Den store legen og Mesterlæreren. Disiplene, etterfølgerne, gjør det samme som Jesus (Luk 9,6).

Hvis sannheten ikke fremmer sunnhet, bør vi gå tilbake og se om vi har forstått ting riktig.

COMPASSION

Vi kan slå hverandre i hodet med både sannhet og sunnhet, men begge deler er usunt. Hvis helsebudskapet ikke fremmer helhetlig helse, gode liv og gode relasjoner, er det grunn til å ta avstand fra det, og hvis sannheten ikke fremmer sunnhet, bør vi gå tilbake og se om vi har forstått ting riktig. Vi trenger et helseperspektiv på teologien vår. Bibelen skriver også om «den sunne lære» og om det å være «sunne i troen» (Tit 2,1-2).

Så hvordan finner vi balansen, og hvordan unngår vi å kaste babyen ut med badevannet? Hvordan tar vi vare på skattene våre? Historiske epoker reagerer ofte på hverandre, skaper motpoler og grøfter. Å kjenne historien er en motvekt mot dette. Vi må lete etter den opprinnelige visjonen, prinsippet eller hensikten, og så må vi tilpasse den til vår samtid.

RØTTER, IKKE BARE GULRØTTER

Jeg er glad i gulrøtter og andre sunne saker, men jeg er også opptatt av røtter. Røtter som i tilhørighet og historie. Røtter og historie gir oss kontekst og kan hjelpe oss med retningen videre, så vi ikke mister retningssansen eller går oss vill.

PREACHING, TEACHING AND HEALING

Vår forkynnelse har opp igjennom tiden gått hånd i hånd med helse, utdannelse og hjelpearbeid. Det er våre røtter. Man kan si at det er en del av vårt adventistiske DNA. Og det var akkurat det Jesus gjorde: preaching, teaching and healing.

Over hele verden har vi et stort nettverk av sykehus og helseinstitusjoner, skoler og universiteter. Og vi har et stort hjelpearbeid gjennom ADRA. Dette arbeidet bunner i et helhetlig menneskesyn som tar høyde for både det fysiske, psykiske, åndelige og sosiale.

Misjonsbefalingen i praksis handler altså om å gå ut, forkynne og helbrede. Og i det å helbrede finner vi ofte både helsearbeid og hjelpearbeid. Grunnlaget er inderlig medfølelse.

På møtet i Portugal snakket Karen Holford fra Transeuropeisk divisjon om compassion og hvordan det er forskjellig fra empati. Det norske «medfølelse» fanger ikke helt dybden av compassion, kanskje «inderlig medfølelse» er bedre. «Compassion er et ønske om å lindre lidelse», sier Holford. «Det er en kjærlig godhet som tenner lys i mørket».

Compassion må være grunnlaget i alt vi gjør. En av sangene jeg stadig kommer tilbake til når jeg leder lovsangen er Compassion Hymn av Keith og Kristyn Getty.

«What will I do to make my church the most compassionate community in the town, so that God’s love will be experienced», spør Holford. I Adventist Review i 1981 finner vi en visjon om å la hver kirke bli et senter for helse, håp og helbredelse. Er ikke det en flott visjon?

SOZO

Jesus helbredet ofte på sabbaten. Sabbaten handler om å komme inn til hvilen, til Guds frelse. Det greske ordet sozo betyr både å frelse, helbrede og utfri. Så helse og frelse er to sider av samme sak. Begge deler har å gjøre med helhet. Bringe noe til helhet, sette sammen noe som har gått i stykker. Og vi disipler, vi er kalt til å gå i den store leges fotspor.

Linn Helene Stølen er klinisk ernæringsfysiolog ved OUS Rikshospitalet, ansatt i Helse- og miljøavdelingen, redaktør i Sunnhetsbladet og sekretær i helsearbeiderforeningen SAHA.

LINN HELENE STØLEN

Foto:

Miroslav Boljević

10

dager i bønn

Av Atle Aluwini

I januar 2025 ble det enda en gang arrangert bønnesamlinger via Zoom åpent for alle. Fra hele landet (og fra utlandet), kom folk sammen til andakt og bønn. Noen menigheter valgte å samles i kirken for å følge opplegget derfra, og melder om gode erfaringer med det. I snitt deltok ca. 100 personer hver dag. Andaktene ble holdt av både ansatte i Norge, England og USA og frivillige fra Norge. Først ut var Audrey Andersson som er visepresident i GC. Hun tok utgangspunkt i en erfaring fra sommerkolportasje i Norge, nærmere bestemt Ålesund. Audrey snakker også svensk etter flere år i Sverige, men valgte å tale på engelsk og fikk oversettelse til norsk ved Silvia Pel. Det ble også et gjensyn med Patrick Johnson som i mange år har vært pastor både i Nord-Norge og på Østlandet, men som nå arbeider i Trans-Europeisk Divisjon i England.

Etter andakten ble det åpnet opp for bønn i grupper og det var satt opp egne grupper for hvert distrikt. Distriktslederne tok ansvar for å lede ut i bønnerommene eller finne noen andre.

Til neste år vil vi se på muligheten for å gjøre opptak av andaktene slik at de kan bli tilgjengelig også i ettertid.

Vi håper også de yngre vil finne en ramme og et opplegg som passer for dem. SABU hadde i år laget et opplegg for barnefamilier.

Veiledning for familier med LGBT-medlemmer

Hvordan viser vi kjærlighet og støtte til ungdommene våre som oppdager at de er homofile? DNU har tatt initiativ til å oversette og bearbeide et hefte utgitt av Den Nord-Amerikanske Divisjon (NAD) om saken. Heftet tar utgangspunkt i forskning på hvordan ungdom opplever å komme ut som homofile i Adventistkirken. Mange foreldre blir så overrumplet når barnet deres står fram som homofil, at de gjør og sier ting de senere angrer på. Og for de homofile bidrar slike ureflekterte reaksjoner ofte til mørke tanker i en periode av livet som er vanskelig nok fra før.

Dette heftet på 72 sider setter ord på det de homofile selv skulle ønske vi forstod om det de opplever, og hva foreldre og andre i etterkant ofte skulle ønske de hadde visst. Men det omhandler også hvordan skadde relasjoner kan helbredes. Det er skrevet av profesjonelle sjelesørgere som viser hvordan ubetinget kjærlighet og respekt ser ut i praksis, uavhengig av om vi er enige i meninger og livsvalg. Heftet vil være nyttig for alle som står homofile nær, ikke minst for pastorer, menighetsstyrer, skoleledelser etc. Det kan også være til hjelp for ungdom som strever med å få sine kjære til å forstå hva de opplever. NAD stiller seg bak Adventistkirkens offisielle uttalelser om seksualitet, og ønsker samtidig å skrive et nytt kapittel i fortellingen om hvordan vi møter de homofile.

Pastorene i Norge har brukt tid på gjennomgang av og samtale om heftet på arbeidermøtene det siste året og funnet det nyttig. Heftet er på norsk og kan bestilles fra Norsk Bokforlag. Det koster kr 100,- pluss porto.

SABU

Dåp i Harstad

Tekst: Aldo Ziko

28. desember var en helt spesiell sabbat for Harstad menighet. Kian hadde bestemte seg for å overgi livet sitt til Jesus og ble døpt. Han hadde invitert familie og venner til å være vitne til dette betydningsfulle øyeblikket.

Programmet ble forsterket av at en gruppe av menighetens medlemmer sang «The Goodness of God». Stemmene deres løftet hjertene våre i tilbedelse og satte tonen før dåpshandlingen. Sangen fylte kirken med lovsang og minnet oss

om Guds nåde og kjærlighet. Senere sang Kians slektninger to vakre sanger på karensk, og vennene hans fremførte en sang på norsk. Kian delte også et vitnesbyrd som rørte mange i menigheten.

Denne dagen var spesiell for Kian siden det også var bursdagen hans, men fra nå av vil denne datoen være spesielt viktig fordi den markerer starten på et nytt liv i Jesus.

Etter gudstjenesten delte vi, i tråd med menighetens tradisjon, et måltid sammen og gledet oss over fellesskapet.

Vi er takknemlige til Gud for en så velsignet og gledelig dag, og vi tror at det var stor glede i himmelen også. Ære være Gud!

Audrey Andersson deler andakt via Zoom.

Pastorene kurset i kulturforskjeller

Av Tor Tjeransen

Da pastor Arne Bredesen første gang kom til Norge, var han usikker på hvordan man skulle hilse på andre. Var det klem og kyss på to kinn, som i Ungarn, eller var det på ett kinn?

Han så seg nøye om og konkluderte med at det var kyss og klem på ett kinn som var normen i Norge. Så da han traff Marianne Dyrud, plantet han et kyss på hennes venstre kinn. Hennes forbausede ansiktsuttrykk viste at han hadde tatt grundig feil.

Episoden viser hvor vanskelig det er å skjønne de kulturelle kodene som gjelder når man kommer som ny til Norge. Utfordringen går selvsagt også motsatt vei.

BEVISSTGJØRING ER AVGJØRENDE

Distriktsleder Tom Angelsen i Nordnorsk distrikt ble kontaktet av en mann fra Kongo. Mannen ville ha en samtale. I løpet av samtalen satt mannen fra Kongo og så ned i gulvet hele tiden. Angelsen ble i stuss over hva dette skulle bety. Men saken er at i mannens kultur er det et tegn på respekt at man ikke ser en myndighetsperson som en pastor eller lærer, i øynene.

Nesten alle norske adventistmenigheter består av folk fra forskjellige kulturer. Kulturforskjellene kan føre til misforståelser og irritasjoner. Hva må pastorene vite om de forskjellige kulturene og hvordan skal de opptre for å sørge for godt samspill mellom mennesker fra vidt forskjellige kulturer? Det var et av

temaene som ble tatt opp da pastorene var samlet til fagdager på Halvorsbøle fra 13. til 15. januar.

Var det klem og kyss på to kinn, eller var det på ett kinn?

KJÆRLIGHET

I PRAKSIS

Pastor Kakule Kisunzu, koordinator for flerkulturelt arbeid i Nordnorsk distrikt, rådet pastorene til å besøke de familiene som kommer nye til Norge. Det er den beste måten å vurdere hva slags type hjelp de trenger. Det er ofte nødvendig å gi dem praktisk hjelp.

– Flyktninger trenger ofte hjelp til å finne fram i butikken og få oppskrifter til å lage mat med de matvarene de kan kjøpe her i Norge, påpekte Kisunzu. Når de får slik hjelp, vil de på en praktisk måte oppleve at menigheten viser kjærlighet. Da vil de også være mer åpne for å bli invitert til kirken.

HVEM

BØR TILPASSE SEG?

Pastorene arbeidet i grupper der de blant annet skulle besvare spørsmålet om hvem som bør tilpasse seg når mennesker fra andre kulturer kommer til Norge.

Marius Jensen, pastor i Trondheim, påpekte at alle må tilpasse seg til hverandre. Han begrunnet det med at det flerkulturelle er et karakteristisk trekk ved menigheten. Den består av mennesker fra

alle nasjoner, stammer, tungemål og folk. Derfor må menigheten også speile den virkeligheten.

En viktig side ved spørsmålet om hvem som bør tilpasse seg, er at noen nordmenn føler seg fremmedgjort i egen kirke. Dette er et tema vi må snakke om i menigheten. Hvis man ikke er bevisst hvilken kultur man skal ha i kirken, vil den gravitere mot kulturen til majoriteten i kirka når en kulturell gruppe blir 40 % eller større i menigheten.

BEVISSTGJØRING

Vidar Hovden er leder for pastoravdelingen i Den norske union. Han rundet av seksjonen om flerkulturelt arbeid med å minne pastorene om at det er både en velsignelse og utfordring med flere kulturer i menigheten, og nevnte at det kan bli mer krevende å nå folk i nabolaget dersom menigheten hovedsakelig består av mennesker fra en annen kultur enn den norske.

I Adventistkirken i Norge er det et ganske stort innslag av pastorer med fremmedkulturell bakgrunn. De er en viktig ressurs i å håndtere kulturforskjeller.

Pastor Kakule Kisunzu, koordinator for flerkulturelt arbeid i Nordnorsk distrikt, rådet pastorene til å besøke familier som kommer nye til Norge. Det er den beste måten å vurdere hva slags type hjelp de trenger. – Flyktninger trenger ofte hjelp til å finne fram i butikken og få oppskrifter til å lage mat med de matvarene de kan kjøpe her i Norge, påpekte Kisunzu.

Hilsen fra Triangelos

Tekst: Inger Berger

Koret Triangelos har i disse dager eksistert i 33 år, men vi har ikke tenkt å gi oss av den grunn. Vi har nettopp tilbakelagt et år med flere gudstjenester, konserter og nye prosjekter.

I 2020 ga koret ut en CD med sanger fra alle de 12 kapitlene i Daniels bok. Dette har vært et program som vi har likt å reise rundt med. Vi har besøkt en rekke av våre menigheter rundt omkring i landet med programmet, og vi har også fått mulighet til å komme ut til andre kirker/steder som ikke tilhører SDA. Vi har vel hatt rundt 16 konserter. Den siste konserten vi hadde med dette programmet, var i en låve på Breien gård ikke langt fra TVS.

Da IMPACT var i Hønefoss i 2021, ønsket man å hjelpe til med praktisk arbeid, og en gruppe endte opp på denne gården og hjalp til med malerarbeid. Ettersom eieren var takknemlig for hjelpen, ønsket han å gi noe tilbake, og dermed endte det opp med en mulighet for konsert med Triangelos.

Her kommer et lite utdrag fra et sitat fra en som var på konserten:

«Breien Gård møtte oss med fantastisk utsikt over Tyrifjorden, frodig grønt gress og blomster. I det åpne låvelokalet satt en blandet tilhørerskare. Her var det både barn, ungdommer og voksne. Det skal også nevnes at fuglene var både publikum og medsangere. En liten svale vekket oppmerksomhet der den satt på ‘podiet‘ (oppe på en bjelke) og lyttet til sangen.

Det er sjelden å få så mye adventbudskap i løpet av en konsert! Her ble vi tatt gjennom Daniels bok, kapittel for kapittel. Viktigheten av trofasthet mot Gud, Guds evne til å verne og beskytte sine barn i krisetider og hvor skjebnesvangert det er å sette seg selv i høysetet i stedet for å ære Ham, er noen av de tingene som sitter igjen hos meg. Det var et tydelig fokus på budskap.» – Stine Gro Struksnæs

Koret har i de siste årene jobbet med å få laget videoer til sangene fra Daniel CD-en. Og vi har nå gleden av å fortelle at alle de siste videoene ble ferdige rett før jul. Vi har fått en fantastisk hjelp med videoproduksjonen, og det er noe som vi er svært takknemlig for. Nå håper vi at disse kan bli brukt til Guds ære og til sjelers frelse. Videoene til sangene på Daniel-CD-en finnes på YouTube. Gå inn og søk opp Triangelos, trykk deretter på de 3 englerlogoen vår for å åpne opp kanalen vår og klikk deretter på Spilleliste. Der finner du

Låvekonsert på Breien gård og kirkekonsert i Ullensaker kirke.

også videoer til sangene fra «Salme-CD-en», «Christmas all the year» og de fleste fra «Seventh day». Alle de engelske sangene er fri for royalty og kan fritt brukes rundt i menighetene til virksomheter og møter osv. De siste par årene har vi jobbet med et program om sabbaten og hvilken betydning den vil få for oss i de siste dager av verdens historie. Vi har besøkt flere menigheter med programmet, og en stund før jul var vi i studio og spilte inn noen av sangene. Grunnen til det er at vi har tenkt å få laget en video av programmet. Alt det vi driver med er vår fattige måte å vitne for andre på. Vi ønsker å komme ut med et budskap om at denne verden snart tar

slutt, og at det er viktig at vi forbereder oss. Vi ønsker virkelig å bli brukt av menigheter rundt om i landet, og håper også å få spredt videoene våre rundt til forskjellige TV-kanaler. Vi har allerede blitt spilt på noen utenlandske stasjoner. I disse dager jobber koret med et nytt program om himmelen og forberedelsen til Jesu gjenkomst.

Triangelos drives helt på privat basis, og vi vil derfor takke alle som har bidratt med støtte til vår siste innspilling. Tusen takk for all hjelp vi har fått til å lage flotte videoer. Takk for all flott musikk Tore Sognefest, og en stor takk til Gud for at vi får være en del av hans verk.

Foto: Timy

Geollegue

Foto: Thor Breien

Det er ikke bare en jobb – det er en livsstil

Av Nina Myrdal

Engasjerte skole- og barnehageledere var samlet til et ledermøte før den årlige konferansen for barnehager og skoler i slutten av januar, arrangert av Adventistkirken. De ble spurt om hva som motiverer dem i jobben og gir dem glede. Når over tjue personer forteller hva som gir energi i jobben, er det selvfølgelig mange forskjellige svar. Men felles for alle er at de er opptatt av relasjoner.

Rektor på Østmarka skole, Jan Kenneth Deacon, sier det på denne måten: «På Adventistskolene har vi en spisskompetanse på tette og nære relasjoner og det å se eleven.» Videre forteller han om en travel hverdag der det egentlig ikke er tid til å snakke med elevene, men at han og andre gjør det likevel. De tar en t-bane eller buss senere og blir igjen litt lenger enn de hadde tenkt. Han opplever at det gir resultater og at det er noe elever tar med seg i livet. 20 år etter at en samtale har funnet sted, kan en tidligere elev fortelle om innholdet i den og hva det betydde og fortsatt betyr.

Susan Ursett, rektor på Tyrifjord barne- og ungdomsskole, forteller om elever og familier som flytter over til skolen hun leder. I det siste har flere beskrevet opplevelsen av skolen som en familie. Det er kanskje ikke så rart, for på Adventistskolene er det lite av det som på pedagogikkspråket kalles drittungehierarki, dvs. at de store ser ned på de små. Det vanlige på adventistskolene er at store og små gjør ting sammen. Dette arbeider skolen med systematisk, som for eksempel at

Adventistkirken i Norge har 2 barnehager, 11 grunnskoler og 1 videregående skole – i alt ca. 1 000 elever. Adventistskolene samarbeider om læreplaner, leirer for sjuende til tiende trinn, kurs og utvikling og har felles ledermøter («rektormøter») ca. sju ganger i året.

eldre elever har med seg yngre elever ut i den årlige bøsseinnsamlingen når det er ADRA-aksjon. Eller ved at elever på sjuende trinn er fadder for elever på første. Eller ved at man har temauker der man har aldersblandede grupper. Men det skjer også spontant i friminuttene. De store tar med de mindre på lek. De små gleder de store med smil og latter og beundring. I samtalen blant lederne beskriver de skolene de jobber på som trygge.

Sindre Særheim, rektor på Vatneli skole, forteller om tidligere elever som kommer tilbake år etter år, når det er skolegudstjenester, markedsdager og andre åpne arrangementer. Det nikkes, og mange i rommet smiler fordi de gjenkjenner det som blir sagt. Adventistskolene er ofte mer enn skole for elevene. Det er et andre hjem.

Flere andre rektorer og inspektører, blant dem Aleksander Landsverk, fra Sauar friskole, opplever at elever som flytter over til dem fra andre skoler, blomstrer når de får en ny start. «Det å være vitne til en sånn endring, oppleves som svært meiningsfullt og gir stor glede i jobben.» Når Aleksander forteller om dette, snakker han begeistret med et aktivt kroppsspråk og kaller jobben en livsstil. Andre nevner at elever som har opplevd andre skoler før de kommer til en adventistskole, er takknemlige for at man i stor grad kan få være den man er. De merker for eksempel mindre gruppepress i forhold til klær og sminke.

Bjørn Knutsen, assisterende rektor på Vatneli skole, ser på skolen ut fra et samfunnsperspektiv og snakker om utjevning.

«Elever som kommer til Adventistskolene, får så mye mer enn en skole. De får tilgang til et stort nettverk over hele Norge og fritidsaktiviteter og tilbud for hele familien.»

Mange av skole- og barnehageledere motiveres av helheten i Adventistutdanning. Det at man forsøker å se hele mennesket og at man også kan snakke med elevene om tro, gir glede i arbeidshverdagen.

Pedagogisk leder i Tyrifjord barnehage, Ingunn Bjerkelien, snakker om at hun kan ta med hele seg på jobb. Hun er glad for at hun kan snakke med barna om Gud på en naturlig måte i alle slags situasjoner. For eksempel når hun og barna gleder og undrer seg over å se på et ekorn. Da har hun frihet til å si: «Tenk så smart Gud er som har skapt ekornet».

For skole- og barnehagelederne handler det ikke bare om barna og elevene, men også om de ansatte. Tone Olafsson, rektor på Mokollen skole, utrykker det kanskje mest presist. Hun sier det slik: «Det er verdifullt å skape en kristen arbeidsplass. Det er flott når man som kollegium kan ha det samme verdigrunnlaget. Vi blir veldig samstemte.»

Kjetil Myklebust, rektor på Torderød skole, får energi når han ser at verdiene de jobber med, betyr noe for elever, men også foreldre og ansatte.

Mot slutten av samtalen uttrykker lederne samstemt takknemlighet. Vi er heldige som bor i et land der vi kan drive kristne skoler og på den måten bygge Guds rike.

FOTO: JOSTEIN MYRDAL

Foto: Jostein Myrdal

Leserbrev

Redaksjonen minner om at relevante leserinnlegg kan trykkes i Adventnytt når de er saklige, høflige, og viser hensyn. Alle innlegg går gjennom en vurdering redaksjonelt. Når brev eller artikler fra leserne kommer på trykk, betyr ikke det nødvendigvis at redaksjonen er enig i synspunktene som kommer til uttrykk.

FAKTAINFORMASJON

OM «BEVAR SDA»

«Bevar SDA» er en støtteforening som ble etablert i september 2017, en «supportive ministry» som det kalles på engelsk. Foreningen har i dag et styre bestående av 5 personer, og den er registrert med et organisasjonsnummer. Støtteforeningen består for tiden av ca. 70 ulike givere, både adventister, andre kristne og mennesker som ikke er registrert i noe trossamfunn.

Styret i foreningen regner med at majoriteten av disse slutter seg til menighetens 28 trospunkter og er trofaste tiendebetalere til Adventistkirken. Støtteforeningens formålsparagraf er som følgende:

«Bevar SDA» skal være et hjelpende og rådgivende organ for å tilrettelegge for at Kenneth Jørgensen og ev. andre, helt fritt kan forkynne «Adventbudskapet» slik det er tenkt i henhold til Den hellige skrift, med spesielt fokus på De tre englers budskap og Profetiens Ånds råd.

Styret i «Bevar SDA» forutsetter at forkynnerne som engasjeres er lojale ovenfor SDAs 28 trospunkter. Det er også viktig at forkynnerne er lojale ovenfor flertallsbeslutninger som blir gjort i de overordnede organer (GC), og mot de føringene man finner i SDA Menighetshåndbok. Styret ønsker også at forkynnerne er lojale ovenfor Profetiens ånds råd om å ikke delta i splittende diskusjoner rundt kontroversielle spørsmål, men at de heller forkynner «de tre englebudskapene» som er budskapet for «vår tid».

«Bevar SDA» er også eier og driver av «Bibelzoom» hvor man studerer bibelen på nett, alle dager i året. Det er i til vanlig mellom 100 til 150 personer med på studiene hver kveld.

Det er i Bibelen og EGWs skrifter advart mot forførende lære som blir forsøkt implementert i de siste dager, og «Bevar SDA» tror ikke den teologiske plattformen som er lagt, skal bli revet ned, selv om noen forsøker på det, og det skal se ut som de lykkes. Dette er en av grunnene til navnet «Bevar SDA». Vi tror også på «nytt lys»

men at dette nye lyset må behandles etter de prinsippene som står beskrevet i Menighetshåndboka og hos Profetiens Ånd, for å ikke slippe til uautoriserte personer og elementer som ikke er ledet av Gud.

«Fienden vil sette alt i bevegelse for å rykke opp den tillit de troende har til våre trospillarer i det budskapet fra tidligere dager som har løftet oss opp på en plattform av evige sannheter.» utdrag fra: På Fast Grunn, bind.2, s.388-392 som omtaler noe av det som her nevnt, rundt frafall og det å stå fast.

«Bevar SDA» er tydelige på at det er Syvendedags Adventistkirken, beskrevet som Guds siste menighet på jord, som ønskes bevart frem til Jesus kommer igjen. Derfor anbefales tienden betalt til Syvendedags Adventistkirken. «Bevar SDA» er åpne for mottak av frivillige gaver for å støtte forkynnelsen av Adventbudskapet.

Mer informasjon finner man på hjemmesiden www.bevarsda.no.

Tommy Berglund

BAKGRUNN FOR MIN

SKEPSIS TIL «BEVAR SDA»

Foreningen «Bevar SDA» har gjort et imponerende arbeid og har velsignet mange gjennom sine daglige Bibelzoomsamlinger. Det sa jeg også klart fra om da jeg ble «innkalt» til «avhør» på Nyhetszoom, en times tid før Bibelzoom en gang i høst. Jeg ble innkalt fordi jeg ved flere anledninger har uttrykt min personlige skepsis til foreningens øvrige virksomhet, nemlig å lønne egne forkynnere. Vi har en lang tradisjon for private initiativ og støttende tjenester som samarbeider med og utfyller menighetens øvrige virksomhet ved å gjøre noe menigheten ikke gjør. Bibelzoom er et godt eksempel på det. Slik fikk vi mediaarbeidet gjennom Voice of Prophecy osv. Her hjemme har vi Hjertegodstiftelsen/Fredheim, Mattesonskolen og LifestyleTV.

«Bevar SDA» er ikke pr. i dag en «supportive ministry» slik det er definert i vedtektene utarbeidet av Divisjonen og har ikke hatt noen dialog med Unionen om sin virksomhet. Men først og fremst skiller «Bevar SDA» seg ut fra «supporting ministries» ved å lønne egne predikanter for å tale ved ordinære gudstjenester i menighetene våre. Vi har tradisjon for selvfinansierende evangelister. Men ikke for interne talere lønnet av private grupper.

Jeg betviler ikke de gode intensjonene når private vil bruke midler på å lønne en forkynner. Men tenk om mange skulle begynne å ansette forkynnere de selv likte? Da ender vi opp med kongregasjonalisme som pinsevenner og baptister. Selvunderholdene virksomhet var også ment å være nettopp det. Når man henter midler fra samme kilder som menigheten, altså medlemmene, «konkurrerer» man med menigheten.

Dokumentet Tommy Berglund publiserer her (han er også en av dem som mottar lønn fra «Bevar SDA»), gjør det klart at man har en teologisk profil. Når det slås fast at Kenneth Jørgensen (og andre, antar jeg), skal kunne «forkynne helt fritt», altså uten mulig korreksjon eller motforestillinger fra kolleger eller menighetsadministrasjon slik øvrige predikanter har, er det vanskelig å ikke se det som en anklage og skepsis til den organiserte menigheten og det den står for. Det er altså Jørgensens forkynnelse og tolkninger av profetier og de tre englebudskapene man først og fremst vil bevare.

Det er antydet her, slik vi også har fått det forklart, at predikanter som støtter Den norske unions likestilling av kvinner og menn som forkynnere, ikke får lede ut eller forkynne på «Bibelzoom», eller andre arrangementer i foreningens regi, fordi vi er i strid med Generalkonferansen. Det betyr i praksis at en svært liten gruppe av aktive norske predikanter blir «godkjent» av «Bevar SDA», selv om vedtaket om likestilling mellom kjønnene er demokratisk vedtatt på Generalforsamlingen for Den norske union med over 90% støtte. DNU har heller ikke ordinert kvinner, men sluttet å ordinere alle! Det er i praksis godtatt av GC og ingen represalier er gitt oss.

Det vitner også om en misforstått forståelse av vår menighets organisasjonsmodell når Generalkonferansen beskrives som et «overordnet» organ og Menighetshåndboken nevnes som en lov, ikke en veiledning som den er.

Slik ligger det et sterkt potensial for undergravende og splittende virksomhet i foreningens vedtekter. Det er nærliggende

å frykte at foreningens virksomhet kan føre til en «menighet i menigheten» på tross av uttrykt ønske om å støtte menigheten. Jeg utfordrer derfor gruppen bak foreningen ««Bevar SDA»» til nok en gang å tenke grundig gjennom vedtektene og formålet sitt.

PS. Selv om jeg har orientert DNUs ledelse om hva jeg skriver, er dette mitt personlige syn på saken og ikke en offisiell reaksjon fra DNU.

Atle Haugen

ET HELSEBUDSKAP OGSÅ FOR DE SKEIVE?

Jeg vil adressere to ting Robert Hansen tar opp i sitt leserbrev i Adventnytt nr. 11-2024 og legge til et par refleksjoner.

1) Robert skriver: «Den homofile er ikke den eneste som må avstå fra et seksualliv. Det er mange som av smertelige grunner, må leve uten en partner.» Her tar han eksempel fra en heterofil bekjent som har ønsket seg ektefelle og familie, men som aldri har funnet den rette og har måttet

leve livet som enslig. Vedkommende har likevel hatt et verdig og meningsfullt og godt liv.

Jeg har selv levd mesteparten av livet som singel, og opplever at jeg har et godt liv og er velsignet på mange måter. Samtidig mener jeg det er en vesentlig forskjell på å være heterofil singel, hvor du alltid har muligheten til, og håpet om, å finne en livspartner, og det å være skeiv og skulle forsone seg med å leve alene hele livet. Ta bort håpet og muligheten, og veien til depresjon kan være kort. I alle fall tenker jeg at jeg lett kunne blitt deprimert selv, hvis jeg var i den situasjonen.

2) I sitt innlegg reduserer Robert spørsmålet om homofilt samliv til et spørsmål om sex med en av samme kjønn. Er ikke et samliv mer enn sex? Hva med andre ting man går glipp av i et samliv? Må vi drive med dyneløfting? Tilhører ikke det som skjer på soverommet privatlivet?

Jeg kjenner, og kjenner til, ganske få skeive i menigheten. Faktisk ingen i min lokale menighet. Hva forteller det om hvor trygg/utrygg menigheten vår er for skeive?

Som helsepersonell er jeg opptatt av helseperspektivet. Helsebudskapet

Tiendeinngangen og Adventistkirkens økonomi

Av:

Jóhann

E. Jóhannsson

Som det framkommer av den grafiske framstillingen, så økte tienden i Adventistkirken i Norge med 2,69% i 2024. Dette er noe lavere enn den generelle utviklingen i lønn og pensjon i samme periode.

Økningen i ØND var på 3,60%. I VND var det en nedgang på 1,20%, men det skyldes at økningen året før var veldig høy, nesten 9%. I NND var det en økning på 6,63%, men der var det nesten ingen økning i 2023.

I årene fra 2021 til 2024 har lønn og pensjon hatt en gjennomsnittsøkning på rundt 5,5%. I samme periode har tienden i gjennomsnitt økt med 2,63%. Det er rundt 2% lavere enn økningen i lønn og pensjon.

Størstedelen av tienden brukes til kostnad for arbeidskraft for pastorer og andre misjonsarbeidere, samt pensjoner til tidligere misjonsarbeidere. Disse utgiftene har hatt en stor økning i de siste årene. Andre kostnader har også økte mer enn normalt i denne perioden. At tiendeinntekten ikke følger utviklingen i lønn og pensjon skaper budsjettmessige utfordringer for unionen og distriktene. Unionens- og distriktenes administrasjon, sammen med pastorenes representant i unionsstyret, arbeider med mulige tiltak for innsparinger, slik at revidert budsjett i balanse for 2025 kan legges fram for unionsstyret i midten av mars.

Vi ønsker at Guds verk i Norge skal ha framgang og vekst.

handler om at vi skal ha det godt selv (Joh 10,10), og hjelpe andre til å ha det godt. Vi skal også fremme «den sunne lære» (Tit 2,1), og kjenne et godt tre på fruktene (Matt 7, 17-20).

Skeive har dårligere psykisk helse og økt forekomst av selvmord enn resten av befolkningen. Som alendeboende er man mer disponert for ensomhet. Noen ganger enda mer i en familiesentrert menighet. Vi vet at ensomhet har negative konsekvenser både for psykisk og fysisk helse. Har vi et helsebudskap som også gjelder de skeive? Eller er det sånn at de skeive kan få bedre helse av å holde seg borte fra menigheten? Gjør vi mer skade enn gagn ved vår praksis? Hva ville Jesus ha sagt hvis han var her? «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere…»? «La de skeive komme til meg»?

Jeg tror på en Gud som er raus og vil oss inderlig vel. Både skeive og heterofile, single og gifte, skilte og gjengiftede. Ikke bare på den nye jord, men også her og nå. Er du heterofil og ikke kjenner en skeiv, bli kjent med en og lytt til en!

Linn Helene Stølen

Det er nyutdannede pastorer og andre som søker arbeid i Adventistkirken. Vi håper og ber om at trenden snur, slik at tiendeinntektene igjen øker i samsvars med utviklingen i lønn og pensjon i Norge generelt, eller mer. Det vil gjøre det mulig å ansette nye pastorer og andre medarbeidere, som igjen gir potensiale for vekst. Ressursene, både menneskelig og økonomiske, ligger i menighetens vekst.

Takk til alle medlemmer som trofast returnerer tienden til Guds verk.

Fredsbyggerne er heltene

Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.

Tekst: ADRA | Gry A. Haugen

Religion spiller ofte en kompleks rolle i samfunnet. Konflikter kan oppstå på grunn av hvordan folk bruker og tolker religion, men tro og religion kan også styrke sosialt samhold, bygge fred og forebygge konflikter.

Mange konflikter har dype historiske røtter, hvor religion har vært en del av identiteten til de stridende partene. Religion kan lett bli en kilde til konflikter, spesielt når mennesker mangler respekt for andres tro.

ADRA har lang erfaring med å samarbeide med religiøse ledere, trosaktører og lokalsamfunn for å forebygge konflikter, styrke sosialt samhold, mekle og løse konflikter, samt å bygge opp igjen etter konflikter. Våre verdier om tilgivelse, toleranse og sosialt samhold – er grunnleggende for fredsarbeid.

Hold deg borte fra det onde og gjør det gode, søk fred og jag etter den. (Salme 34, 14)

Å være med og finne løsninger og bygge fred, er viktig for at barn skal få gå på skole og folk skal få dyrke jorda si i fred. En tidligere generalsekretær i FN sa en gang: «Vi bruker mye mer penger og ressurser på å håndtere konflikter enn på å forebygge dem og bygge fred». Slik understreket han viktigheten av å prioritere fredsbygging.

FRED ER GRUNNLEGGENDE

Historisk sett har prinsipper som fred, kjærlighet og tilgivelse vært sentrale for store religiøse ledere som har spilt viktige roller i freds- og forsoningsprosesser. Kristen tro vil innebære å leve ut Jesu lære

ADRA er Adventistkirkens globale bistandsorganisasjon som arbeider i 120 land. Vi hjelper mennesker i nød uavhengig av alder, kjønn, etnisk bakgrunn og politisk eller religiøs tilhørighet. ADRA Norges programmer legger særlig vekt på å bedre kvinners og barns arbeids- og livssituasjon gjennom inkluderende kvalitetsutdanning og livslang læring for alle.

i praksis, og kristne verdier kan fungere som et moralsk kompass som oppmuntrer til rettferdighet og respekt for menneskeverd.

Hold fred med alle mennesker, så langt det er mulig og det står til dere. (Rom 12,18)

Akkurat som helse er mer enn fravær av sykdom, er fred så mye mer enn fravær av krig. Fred er helt nødvendig for bærekraftig utvikling og effektiv nødhjelp i det globale sør. Når det er fred i et land, kan ressurser brukes på utdanning, helsevesen og økonomisk utvikling. Fredelige samfunn gir også et tryggere miljø for humanitære organisasjoner å operere i.

Konflikt og vold skaper usikkerhet, ødelegger infrastruktur og tvinger folk på flukt, noe som forverrer fattigdom og hindrer utvikling. Uten fred er det vanskelig å bygge stabile samfunn, sikre tilgang til viktige tjenester og fremme økonomisk vekst. Menneskeverd og relasjoner må respekteres.

I afrikanske land er det ofte slik at holdningskampanjer, møter og samtaler med lokalbefolkningen skjer under trær der det er naturlig skygge.

ADRA Norges ASPIRE-program

I midten av 2024 startet ADRA Norge opp et nytt femårig program kalt ASPIRE, finansiert av Norad og givere i Norge*, hovedsakelig gjennom Venn for livet og Hjelpeaksjonen. Målet er at utdanning skal bidra til å bygge fredelige, motstandsdyktige og velfungerende lokalsamfunn.

ASPIRE-programmet bygger videre på tidligere utdanningsprogrammer, og gjennomføres i noen av de mest konfliktfylte landene i verden: Myanmar, Sør-Sudan, Somalia, Etiopia, Mali, Niger og Uganda. Programmet fokuserer på fredsbygging gjennom samarbeid med lokale sivilsamfunn (deriblant flere Adventistkirker og institusjoner), skoler og utdanningssystemer. Det vil også styrke lokalsamfunnenes motstandskraft mot klimaendringer, som øker presset på naturressursene og kan føre til konflikter.

Fremover vil ASPIRE-programmet støtte fredsundervisning i skolen, dialoger i lokalsamfunn og aktiviteter som bygger sosialt samhold. Programmet vil bygge på erfaringer fra ADRA-partnere og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber på en konfliktsensitiv måte for å skape positive endringer. ASPIRE-programmet vil også bidra til viktig og relevant læring i hele ADRAnettverket.

ASPIRE står for: Action to Strengthen Partnerships for Inclusion, Resilience and Education.

«NÅR DET ER FRED, KAN VI LÆRE!»

Lokal tradisjonell konge i Niger som samarbeider med ADRA. Når kongen snakker om viktigheten av utdanning, lytter folk!

VENN FOR LIVET

Vil du bli fastgiver eller verve en venn?

ADRAs fastgiverordning kalles Venn for livet. Med dette stiller vi oss på livets side, og arbeider med et mål om at andre også skal få leve verdige, meningsfulle liv.

1) Flere barn og unge kan få kvalitetsutdanning

2) Forutsigbarhet for ADRA til å gjennomføre langsiktige prosjekter

3) Effektiv ressursbruk

Hvis du ikke allerede er fastgiver, bruk qr-koden eller registrer deg på gi.adranorge.no/vennforlivet

*10% egenandel fra Hjelpeaksjonen og fastgiverordningen Venn for livet, betyr i praksis at dine 100 kroner kan bli til 1000 kroner totalt når de benyttes i Norad-prosjektene. ADRA Norge søker f.eks. Norad om programstøtte, med erfaring og i tro på at vi sammen vil klare å samle inn beløpet som trengs som egenandel. Dette betyr god avkastning på din investering!

Foto: ADRA Gry Haugen

HVEM ER BIBELENS GUD?

Av Vidar Hovden

Ihundrevis av år, kanskje særlig etter opplysningstida, har troende forsøkt å argumentere for at Gud finnes. Det er et interessant spørsmål, og kan absolutt ha sin hensikt om man ikke innbiller seg at man kan bevise Guds eksistens på en slik måte at folk bare må tro på Gud. Det er mulig å sannsynliggjøre Guds eksistens, å peke på forhold som taler for det, for å demonstrere at det «å tro på Gud» ikke behøver å være i konflikt med det vi ellers vet om verden.

Men det store spørsmålet i dag er ikke så mye «finnes Gud?» som «er Gud relevant for mitt liv?» Som Ateistisk Selskab spurte på de gule bussene i København under sin kampanje i 2016: «Hvorfor tro på en gud?» For si han faktisk finnes. Hvilken forskjell gjør det? Hva kan det tilføre vanlige mennesker i vår tid og vårt land?

Spørsmålet «er Gud relevant?» er uløselig knyttet til spørsmålet «hvilken Gud snakker vi om?» Hvem er denne

«guden» som kanskje finnes? Jeg er fullt klar over at Gud kan være forskjellige ting for forskjellige mennesker. Både innad i Bibelen, og blant de som tror på Gud ellers, er det enorme spenn i hvordan man tenker at Gud er. Men Det nye testamentet er ganske klar på en ting: «Gud er som Jesus. Han har vist oss hvem han er.»

Hvis Gud er som Jesus, er han ikke en «ovenfra og ned» - Gud. I Jesus er han «en av oss», «Gud med oss» (Matt 1,21). Han gråter med oss, gleder seg med oss, vandrer sammen med oss. Han er en Gud som leiter etter oss når vi roter oss bort. Som helbreder oss. Gjør oss hele. Han vil inkludere oss, ikke ekskludere oss. Han vil ha venner, ikke undersåtter. Han viser oss tillit, for han vil at vi skal være hans disipler i verden. Hans «makt» vises i kjærlighet og selvoppofrelse, på et kors, ikke ved våpen og tvang. Eller demagogi. Gud, i Jesus, redefinerer hvordan autoritet ser ut. Han tilraner seg ikke makt. Han gjør seg fortjent til innflytelse. Alt han gjør, er for det beste av «den andre» – han

8. mars

meler aldri sin egen kake. En slik Gud er langt mer tiltrekkende og relevant, enn den Gud troende opp gjennom tidene har framstilt Gud som. Noen ganger som en føydalherre som blir krenket om undersåttene hans ikke følger reglene hans. Som keiseren som vil ha tilbedelse. Andre ganger som en «storebror» som ser deg. Eller en skarpøyd aktor, som finner en bortgjemt handling og en lov å felle oss på. Eller som en krigsherre som inntar og legger under seg land. Eller som en diktator som alltid ser etter noen som utfordrer makten han tviholder på – for å eliminere vedkommende.

At Gud er som Jesus var avgjørende før – det er en slik Gud som kan tiltrekke seg mennesker som blir frastøtt av mye av det de tidligere har sett. Men det har fått en ny valør de siste årene: det er en motvekt og eksponering av ulike ledere som griper makten i verden i dag – i navnet til lov og orden. Og kristne som omfavner dem. Gud finnes, og Gud er som Jesus – det er ingen ubetydelighet.

Kollekt til mediearbeidet i Norge og på verdensbasis

ADVENTISTKIRKEN har lang erfaring med å bruke massemedia for å spre evangeliet. Vår verdensradio (AWR) hjelper mennesker til tro og dåp over hele verden, også i noen av klodens mest lukkede land.

Hope Channel er navnet på kirkens kanal for videoinnhold.

I Norge har vi i 2024 etablert en egen YouTube-kanal med innhold for barn.

Vi lever i en tid der konkurransen om folks oppmerksomhet er sterkere enn noen gang. Derfor er det så viktig at vi gjør vårt aller beste for å nå ut med evangeliet om Jesus gjennom mange kanaler. 50 % av kollekten du gir 8. mars blir brukt til mediearbeid i Norge, resten brukes til vårt internasjonale arbeid.

—Tor Tjeransen

Hope Channels YouTube-kanal for barn i Norge

https://www.youtube.com/@HopeChannelHopey

ÅPEN SKOLE

LOKALE 10. TRINN PÅ DAGSBESØK

Det er alltid hyggelig å få besøk av 10. trinn på Åpen skole. I år kom ca. 30 elever fra i alt fire forskjellige lokale ungdomsskoler. I løpet av dagen fikk gjestene våre treffe lærere og ansatte, og fikk gjennom aktiviteter og minitimer en liten smakebit av miljøet her.

Innledningsvis møttes gjestene i aulaen hvor det skolen har å by på, ble presentert. Etterpå ble de fordelt i grupper og rullerte mellom forskjellige aktiviteter innenfor et utvalg fag: elektro, helse, matematikk og breddeidrett. Elevene syntes tydelig at det var morsomt med disse stasjonene.

Så ble elevene delt inn i klasser, og de fikk stifte bekjentskap med kjernefagene gjennom minitimer med undervisning i klasserommene. Dagen ble avsluttet med pizza i spisesalen. Som takk for besøket, fikk alle med seg hjem en flaske med TVS’ uovertrufne, økologiske eplemost.

Formålet med Åpen skole er rekruttering, ved at elever fra lokale ungdomsskoler gjennom en skoledag blir tatt med på en opplevelsesdag på TVS. Vi ønsker alle de besøkende hjertelig velkommen som elev hos oss til høsten!

Hva med sommerskole eller utveksling på en av våre søsterskoler i Europa?

En torsdag i januar fikk vi besøk fra vår søsterskole Collonges i Frankrike. Gjesten, Gabriel Samperio, fortalte elevene om muligheten for å delta på sommerskoler i Frankrike, Østerrike, Spania og Italia for å lære språk. Det arbeides også med en mulig utvekslingsordning, slik at elever fra Tyrifjord kan besøke våre søsterskoler i løpet av skoleåret, og vi kan få besøk av dem. Skolene tilbyr også studier man kan ta etter videregående. Kanskje du er interessert i å vite mer om sommerskole eller et skoleår på en av søsterskolene våre? Sjekk hjemmesidene deres:

• campusadventiste.edu (FRANSK)

• bogenhofen.at (TYSK)

• campusadventista.es (SPANSK)

• villaaurora.it (ITALIENSK)

Gullveig Guleng

Kirsten

MATTE

ELEKTRO

BREDDEIDRETT

HELSE

FYSIKK

VINTERBALL

En kveld der man opplever god stemning, spiser sammen og danser sammen. Samtidig som man kommer fint kledd med akkurat det man har. På dette vinterballet ble alle sammen møtt med rød løper og ble godt tatt imot av en velkomstkomité, god drikke og stemning.

Jeg som var med i ballkomitéen, syntes det var gøy å se hvordan alt falt på plass selv om det var mye å planlegge. For eksempel brukte vi småbord i stedet for langbord i år. Det funket bra.

Det ble glutenrullade og nøtterull med poteter, grønnsaker, saus og tyttebær å spise. Til dessert var det kaker, godteri og snacks.

Ved bordene hadde vi kåringer og aktiviteter som sing alongs, med premier, selvfølgelig. Og alle fikk sunget hjertene sine ut. Og selv etter all den gode maten, orket folk å danse polonaise og mange andre danser. Vinterball på Tyrifjord er noe man bør oppleve, det er et minne man kan ha for livet.

Angela Kwarteng

Noen kommer ...

Etter juleferien kunne vi ønske velkommen til en ny utvekslingselev gjennom MyEducation. Elisa kommer fra Italia og gleder seg veldig til et halvår i Norge. Hun kom til TVS dagen før ballet, så hun fikk en «flying start» på dette skolehalvåret! Allerede etter en uke har hun utmerket seg med å være med og spille gitar på gudstjenesten.

Elisa har allerede rukket å bli kjent med mange medelever, og på tross av noe hjemlengsel, trives hun godt. Vi gleder oss over å ha henne her, og håper hun vil trives like godt fremover som hittil. Skidag er neste opplevelse for henne!

... og noen går

Charlotte fra Köln har vært utvekslingselev på TVS i høst. Vi fikk en liten prat med henne siste dag på skolen før hun skulle reise hjem til Tyskland.

– Hvordan har du hatt det på TVS?

– Jeg skulle gjerne ha vært her lenger! Jeg synes det har vært så mye mer «åpent» mellom elevene her enn det jeg er vant til. Hjemme er det lukkede klikker, man har liksom ikke noe å gjøre med folk som er i andre klikker.

Jeg har nok blitt best kjent med de jeg bor i gangen sammen med på internatet. Vi har gjort mye hyggelig, spesielt har aktivitetene på lørdagskveldene vært fine. Jeg har vært med i kunstklubben og bakegruppen. Det har vært morsomt. Volontørene har vært veldig hyggelige og hjelpsomme – ja, det gjelder for alle, egentlig!

Naturen her er helt fantastisk, det å bare kunne gå ut døren og være ute i naturen har vært som å være i en drøm.

– Hva har du opplevd som annerledes?

– Jeg synes det er mye stillere i klassene her enn hjemme. Der går vi mer i dybden av temaene. Lærerne stiller ofte spørsmål, og det er mye diskusjon i timene. Hvis lærerne opplever at responsen på spørsmålene er dårlig, får vi se film eller får mer dybdeundervisning i temaet.

Skolen her er mye mer teknologisk. Vi jobber med pc her. Hjemme bruker vi I-pad som vi selv må skaffe, og lærerne er ikke vant til å bruke teknologi i undervisningen. Lærerne her har veldig god teknologisk innsikt, de bruker teknologien på en selvfølgelig måte. Det har gått helt greit å være elev her, selv om undervisningen er på norsk.

Elisa Charlotte

Min far er kokk, så jeg er bortskjemt med god mat. Men selv om jeg ikke er vegetarianer, synes jeg maten har vært god. Annerledes, men god!

– Vi håper du har fått mange gode minner herfra!?

– Det har jeg. Og jeg kommer veldig gjerne tilbake på besøk. Vi på vår side, takker Charlotte for dette halvåret. Hun har sklidd inn i miljøet med den største selvfølgelighet, og har vært en positiv del av det, både i klassen og på internatet. Vi ønsker Charlotte lykke til videre, og håper hun gjør alvor av å komme tilbake på besøk.

TVS-jubileum 2025

For kullene fra 1965, 1970, 1975, 1985, 1995, 2005 og 2015

Vi gleder oss til jubileumsfeiring for 5-kullene og 55 års jubileumskullet på TVS!

Lørdag 20. september

Frist for påmelding er 12. september

Meld deg på via TVS’ hjemmeside, www.tyrifjord.vgs.no. Åpne menyen «skole» og gå inn på «jubileum». Påmelding og betaling via lenken «Meld deg på her».

Vil du ha tilsendt klasseliste for å finne frem til klassekameratene, ta kontakt med oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00.

Program for dagen:

10.30 – Sabbatsskole

11.45 – Festgudstjeneste

13.00 – Lunsj

15.00 – Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet.

De forskjellige klassene går til egne lokaler for mimring og samvær 18.00 – Bankett

Hjertelig velkommen!

UNGDOMSGENERASJONEN er blitt karakterisert på forskjellige måter: «Generasjon prestasjon», «generasjon angst», og «de utilstrekkelige». Det som kjennetegner dagens ungdomsgenerasjon, er ikke det samme som kjennetegnet min og generasjonen før meg. Selv om de ofte blir beskyldt for noe annet, er dagens ungdom flinke. De gjør det bra på skolen, trener, bryr seg om andre og bruker mindre rus enn generasjonene før dem.

Men det er mange idealer de forsøker å leve opp til. De forsøker å bli den beste utgaven av seg selv, og derfor kaller vi dem generasjon prestasjon. Når de ikke lykkes, er det ikke lenger foreldrene, institusjonene eller samfunnets skyld. Det ender ofte opp med at de skylder på seg selv. Herfra kommer uttrykket generasjon angst. Ungdommene har en indre dialog der de snakker seg selv ned.

Dagens ungdomsgenerasjon gjør ikke opprør slik vi kjenner begrepet fra tidligere

NYTT I ÅR!

Lørdag 20. september ønsker vi velkommen til jubileumsfest på TVS igjen. I år for 5-kullene. Sjekk annonsen til venstre hvis du vil melde deg på. Vi ønsker at dere som jubilerer skal få en kveld hvor dere treffer igjen så mange som mulig fra kullet. Erfaringen har imidlertid vist at på jubileene med fem års intervall imellom (20-, 25- og 30 år), har det vært få eller ingen påmeldte. På 30 års jubileet har deltakelsen vært god. Vi ser også at det gjennomgående er få eller ingen deltakere på 60 års jubileet. Vi har snakket med en del av dem som har deltatt, pluss folk vi har møtt ellers, og responsen har vært at man har uteblitt på grunn av helsen. Derimot har det vist seg at 55 års jubilanter har møttes privat, med god oppslutning. De har hatt samme argument for å møtes, men i omvendt forstand: «Vi må treffes mens vi enda har helse til det».

Med bakgrunn i disse erfaringene, har vi valgt å endre litt på jubileumsintervallene: I år inviterer vi ikke til 25 års jubileum, men derimot til 55- og 60 års jubileum. Sistnevnte som en overgang. Etterhvert vil 60 års jubileet også bortfalle.

Vi håper dette vil kunne fungere bedre for alle!

Hilsen oss på TVS

generasjoner. De har ikke noe å gjøre opprør mot, når det meste etter hvert har blitt tillatt og det er greit at alle finner sin egen vei. Men noen gjør likevel et slags opprør. Kanskje vi kan si at det nye ungdomsopprøret er å gi blaffen? De trekker seg unna og inn i sin egen boble. De nekter å være en del av en verden der de må streve og kave.

Som foreldre, skole og kirke har vi alltid noe å tilby ungdomsgenerasjonen, selv om det de trenger kan variere fra generasjon til generasjon, og kanskje ikke er det vi selv trengte da vi var unge. Kanskje noe av det viktigste vi kan gi til dagens ungdomsgenerasjon, er at de alltid kan komme som de er? Når vi strekker oss etter idealer, er det idealer. Vi når ikke opp. Men vi trenger ikke være perfekte. Foreldre kan kanskje sette noen grenser, så barna kan oppleve trygghet og ha noen «å skylde på»? Kanskje det aller viktigste vi kan fortelle i kirka, er at vi alle feiler? Ingen av oss fikser egentlig livet. Men vi kan alle få hjelp og nåde.

Nina Myrdal

Kr 249,-

ISBN 9788270075508

HEFTET, Varenr. 3549

Kjærlighet er!

En reise i sorg, nåde og takknemlighet

Han var en erfaren pastor, professor i systematisk teologi, dypt forankret i sin kristne tro og i sin beste alder. Så fikk hans kone kreft og livet raste sammen rundt ham. I ett år kjempet de sammen for å vinne over sykdommen, men den lot seg ikke stoppe, og Ulrike døde.

Frank Hasel ble sittende alene igjen med ansvaret for tre barn. Hvordan håndterer man sorgen samtidig som livet skal gå videre? Hva gjør det med et menneske å miste en man er glad i?

Hasel skriver hudløst og ærlig sin historie og beskriver opplevelsen av å miste sitt ankerfeste i livet. Han beskriver hva det gjorde med troen hans, og han forteller om hva som hjalp ham i den vanskelige første fasen – og hva som ikke hjalp! Ut fra sin egen erfaring og andres forskning, kommer han med gode råd til både den som sørger og til oss andre som står rundt.

Dette er en bok som vil røre og berøre deg!

Adventistidentitet

i en utfordrende tid

Det er lett å tro at vår menighets tro og lære har vært den samme siden pionerenes tid. Slik er det ikke. En levende menighet vil vokse, modnes og utvikle seg slik alle levende skapninger også gjør gjennom livet. Så hvordan kom pionerene frem til det som ble trosgrunnlaget for menigheten vår? Hvilke endringer kom til underveis? Hvilke prinsipper er viktige å holde fast ved når endringer skjer?

Disse tre bøkene burde mange flere adventister lese. De gir en god innsikt i utviklingen av de store teologiske tankene og trospunktene vi står for i dag. Og gir oss veiledning til å møte nye tanker og utfordringer. Jakten på identitet tar det store overblikket over utviklingen. Endetidsbegivenheter går dypere inn i noen av de største temaene det har vært utvikling på. I boken Da adventistmen kom til Norge tar Kjell Helgesen for seg de første årene av adventistmen i Norge.

Kr 99,Jakten på identitet

ISBN 9788270073689

HEFTET, Varenr. 3416

Kr 199,Endetidsbegivenheter

ISBN 9788270074921

HEFTET, Varenr. 3504

«Det er lett å tro at vår menighets tro og lære har vært den samme siden pionerenes tid. Slik er det ikke.»

Kr 299,Da adventismen kom til Norge

ISBN 9788270074204

HEFTET, varenr. 3444

«Gode råd både til den som sørger og til oss andre som står rundt.»

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon). Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

HVORDAN LESER VI BIBELEN ?

Av Rune Olsen, Tønsberg

Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning (2 Tim 3,16-17).

Jeg har tenkt nøye over dette spørsmålet de siste årene. Nå har jeg sluttet å lese min Bibel og i stedet begynt å studere den. Så grunner jeg over det jeg har lest, slik at jeg kan gjøre det den lærer meg. Jeg skammer meg litt over hvor ofte jeg har lest ting inn i teksten i stedet for å prøve å forstå hva teksten sier. Jeg prøver å lære fra dem som har pløyd dypt ned i Skriftens tekster, og kan undervise om historie og kultur og bakgrunn for tekstene. Det åpner Guds ord og gjør det levende. Men det hjelper ikke å ha all kunnskap om du ikke kan praktisere det.

Vær ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv (Jak 1,22).

Eksegese er å tolke og legge ut en tekst. Men ofte henfaller vi til eisegese som er å tolke og lese inn i teksten ting som støtter våre egne meninger. Jeg ser mer og mer viktigheten av å fjerne seg fra eisegese og

i stedet bruke eksegese. Jeg har selv gått i den snaren å bruke bibelske tekster til å understreke hva jeg selv tror og mener uten å ta hensyn til hva teksten selv sier, og sammenhengen den er brukt i. Kanskje har det å gjøre med at i mine første år som kristen, fikk jeg ikke noen forklaring eller opplæring i hvordan jeg skulle tilegne meg Guds ord. Men da jeg begynte å studere min bibel, skjønte jeg fort at mange som delte bibelske tekster, ikke helt hadde fått med seg hva tekstene egentlig sa. Jeg ble ikke skeptisk, men jeg ble nidkjær etter å finne ut hva Bibelen selv sier.

Det er mulig å tilegne seg mye troslære gjennom grundige egenstudier og bruk av kommentarer, håndbøker og annen litteratur. Vi adventister har også det gode privilegiet at vi har sabbatsskolen. Samtidig har hver enkelt av oss også ansvar for å lese og studere Bibelen på egenhånd. Da trenges det faktisk litt veiledning i hvordan man gjør dette på en måte som er riktig, nyttig og som gjør at vi behandler Guds ord ansvarlig.

Salig er den mann som ikke vandrer etter ugudeliges råd, og som ikke står på synderes vei eller sitter på spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt (Salme 1,1-2).

Bruker vi Guds ord som en veiledning til et bedre og mer seierrikt liv, vil vi behandle det med respekt. Respektløs behandling av Bibelen, vitner om manglende gudsfrykt og forståelse av hvem Gud er. Gud har gjennom hele Bibelen gitt oss lærdom til overbevisning og rettledning, slik at vi skal være godt utrustet til gode gjerninger. Gud er i sentrum både i sitt ord og i historien.

Årsaken til at jeg begynte å tenke på dette, er at jeg holder på å lese i de historiske bøkene i Bibelen. Det siste jeg leste var historien om David og Goliat, i 1. Samuels bok. Vi kan ikke automatisk lese inn våre egne liv og erfaringer inn i slike fortellinger. Historien om David og Goliat kan inspirere meg til å ha tillit til Gud slik David gikk ut mot Goliat i tillit til Gud. Men den handler ikke om at Gud vil beseire mine fiender på samme måte, eller at jeg trenger bare fem trinn til seier og skal slenge kraftige trosord hardt ut mot fiender eller hindringer jeg møter. Skal vi lese noe inn i teksten, så er det ikke oss selv og våre liv, men som Jesus sa til Emmausvandrerne, at skriftene vitnet og fortalte om Ham.

Bibeltekstene er fra oversettelsen «Bibelen Guds ord».

Forfølgelse og diskriminering av kristne

Av Tor Tjeransen

Volden mot kristne øker mange steder, og økt kontroll og krav til registrering gjør at kirkene presses under jorden. Dette er to av de tydeligste trekkene på World Watch List for 2025.

Dette skriver organisasjon «Åpne Dører» i anledning publiseringen av årets rapport, som ble lagt fram 15. januar. Den forteller at forfølgelsen av kristne fortsatt befinner seg på et rekordhøyt nivå. Og det er få lyspunkter i sikte. Forfølgelsesrapporten er laget på bakgrunn av data samlet inn i perioden fra 1. oktober 2023 til 30. september 2024.

Ifølge «Åpne Dører» ble 4.476 kristne myrdet for sin tro siste år. De 380 millioner kristne som lever under forfølgelse og diskriminering innebærer at 1 av 7 kristne lever under slike forhold.

Selv om volden mot kristne øker flere steder i verden, er årsakene sammensatte. Enkelte steder handler det om autoritære stater som har blitt mer autoritære, andre steder om ustabilitet som følge av borgerkrig eller svake myndigheter som ikke klarer å hindre vold og terror. Volden har økt, eller er vedvarende høy i Sentral-Asia, i borgerkrigsherjede Jemen og Myanmar samt i Afrika sør for Sahara.

World Watch listen rangerer de 50 landene i verden med høyest grad av forfølgelse av kristne. På toppen av den grufulle listen finner vi Nord-Korea, Somalia og Jemen.

NORD-KOREA

Hvis din kristne tro blir oppdaget i NordKorea, kan du bli drept på stedet. Hvis du ikke blir drept, blir du deportert til en arbeidsleir og behandlet som en politisk

forbryter. Du vil bli straffet med mange års hardt arbeid som få overlever. Og det er ikke bare du som vil bli straffet: Nordkoreanske myndigheter vil sannsynligvis samle sammen storfamilien din og straffe dem også, selv om familiemedlemmene dine ikke er kristne.

SOMALIA

I Somalia er det å følge Jesus et spørsmål om liv og død. Al-Shabab, en voldelig militant islamistisk gruppe, ligger i krig med regjeringen og kontrollerer store deler av landet. Gruppen håndhever en streng form for sharia (islamsk lov), og har som mål å utrydde kristendommen fra Somalia. De har ofte drept somaliske kristne på stedet. Farene har økt med årene, ettersom de militante i økende grad har fokusert på å finne og eliminere kristne ledere.

Be for forfulgte kristne i verden!

Panelsamtale om hvordan pastorer kan være til hjelp for mennesker som opplever troskriser. F.v.: Vidar Hovden, Harald Giesebrecht, Camilla Gustafsson, Kristoffer Kendel, Daniel Pel og Atle Haugen.

Hvordan håndtere troskriser?

De som treffes av tvil, trenger trygghet til å stille spørsmål.

Av Tor Tjeransen

En troskrise kan treffe en person uten forvarsel og kan utløses av forskjellige forhold. Plutselig kan man bli konfrontert med at livet er mye mer komplekst enn man trodde tidligere. Eller man får en erfaring som ikke passer inn med det man har lært før.

Temaet «dekonstruksjon» av troen, har blitt et fenomen som blant annet de kristne avisene i Norge har omtalt over lengre tid. I USA har det blitt en bevegelse, ofte kalt «exevangelical», med henvisning til at mennesker har trukket seg ut av evangelikale menigheter etter slike prosesser.

– Pastorer er ledere for å skape tro, derfor må vi ha kunnskap om dette, sa pastor Vidar Hovden til Adventistkirkens pastorer samlet til fagdager på Halvorsbøle konferansesenter fra 13.-15. januar. Hovden er avdelingsleder i Den norske union med ansvar for oppfølging og faglig utvikling av Adventistkirkens pastorer og derfor ansvarlig arrangør av fagdagene.

Pastor Atle Haugen, redaktør for Adventnytt og forlagssjef for Norsk Bokforlag, innledet med en oversikt over fenomenet, hva man peker på som årsaker til bevegelsen og hva slik dekonstruksjon fører til for mange. Mye av dette er lett å relatere seg til også for oss, fordi alle mennesker gjennomgår troskriser og berøres av noen av de samme problemstillingene.

TROSKRISER PRESSER SEG PÅ

Slike troskriser er ikke noe man velger. Det er noe som presser seg på, helt ufrivillig.

Dekonstruksjon innebærer at man blir utfordret til å stille spørsmål ved den trostradisjonen og kulturen man er en del av, og vurderer grunnlaget for og konsekvensene av den.

Det kan være forskjellige utløsende tema for en troskrise med dekonstruksjon av troen. De som har studert denne trenden, nevner blant annet disse:

• Går gode mennesker evig fortapt uten bekjennelse av tro på Jesus? Evig pine?

• Manglende samsvar mellom Jesu budskap og eksempel og menigheten i dag

• Menighetens behandling av LHBTpersoner

• Skandaler i kirken, ledere som svikter

• Guds tilsynelatende taushet og manglende svar på bønn

• Økt utdannelse og kunnskap – tro og vitenskap

• Guds vold i Bibelen

• Bibelsyn

Dekonstruksjon av troen treffer mennesker i alle trossamfunn, og det finnes en del forskning på temaet.

Haugen trakk frem at denne forskningen viser at de som opplever slike troskriser, oftest har vokst opp i et kristent miljø med et konservativt bibelsyn og klare svar og doktriner. De har ofte vært svært aktive i menigheten, tatt troen veldig alvorlig og vært både lidenskapelige og

engasjerte. Jo sterkere dette engasjementet har vært, desto større blir kontrasten og krisen.

NÅR TROEN SKAL SETTES SAMMEN IGJEN Når troen plukkes fra hverandre, må verdensbildet og selvforståelsen nødvendigvis settes sammen igjen. Forskningen viser at folk da gjerne havner i en av tre kategorier:

1. En tredjedel fortsetter å være kristne, som regel i et mer progressivt miljø

2. En tredjedel klarer ikke å avklare troen og blir agnostikere (folk som ikke tar stilling til hva de skal tro)

3. En tredjedel ender som ateister, «spirituelle» eller velger andre trossamfunn eller religioner

– Det er viktig å huske at det er utrolig smertefullt å gå gjennom en slik prosess. Det er en livskrise, understreket Haugen. Samtidig er slike erfaringer både naturlige og normale fordi troen utvikles gjennom erfaring og personlig utvikling, minnet han om.

Mange av oss kan ganske sikkert tenke på personer i vår egen menighet som en gang var engasjerte, men som ikke lenger er å se i kirken. Eller vi kan kjenne igjen vår egen trosvandring og utvikling.

Haugen minnet samtidig på at både Reformasjonen og adventbevegelsen var slike dekonstruksjonsprosesser med etterfølgende rekonstruksjon av troen.

Foto: Tor Tjeransen /

Utdannelse er i seg selv også i stor grad en prosess med dekonstruksjon og rekonstruksjon. Og ikke minst bør vi minne oss selv på at Adventistkirkens evangeliseringskampanjer også er ment å lede til slik dekonstruksjon og rekonstruksjon av troen og gi mennesker ny forståelse av Bibelen.

HVORDAN BØR VI MØTE DETTE?

Haugens innledning ble brukt som utgangspunkt for en panelsamtale etterfulgt av gruppesamtaler for å klargjøre spørsmålsstillinger knyttet til slike erfaringer.

Noen viktige punkter ble nevnt:

• Kirken må bli bedre på å snakke sant og troverdig om livets og troens vanskelige sider

• Kirken må være et trygt sted å stille vanskelige spørsmål uten å bli møtt med bastante svar

• Forskning viser at ungdom som har opplevd at det er greit å ha vanskelige spørsmål, at det er trygt å bytte mening og har opplevd ulike kirker og tradisjoner, får en mer robust tro

Harald Giesebrecht minnet om at det i tillegg til kloke og erfarne medtroende i menighetene, finnes tekster og videoer på internett med trygge og kunnskapsrike mennesker som har solide svar på vanskelige spørsmål.

– Vær så snill og hør på reflekterte talere og universitets professorer som har håndtert disse spørsmålene før deg, før du forlater all tro, har Giesebrecht ofte sagt til mennesker i troskriser. Og advarer mot å la algoritmene på internett lede inn på spekulative og konspiratoriske sider som bare vil skape tettere mørke og større bitterhet.

Pastorene mener at takhøyden for å stille krevende spørsmål i menigheten er blitt bedre med årene. Dette er i tråd med Bibelens ord: «Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige» (Judas 22).

Vidar Hovden rundet av denne delen av pastorsamlingen med å minne om at samtidig som vi er åpne for dem som stiller spørsmål, er det viktig at pastorene og vi alle som medlemmer i et trossamfunn, våger å være tydelige på at vi står for noe.

MENIGHETENS PRIORITERINGER 2025-2030

DNU PUBLISERER FORSLAG

TIL STRATEGISK PLAN

Av Tor Tjeransen

Styret for Adventistkirken – Den norske union, publiserer forslaget til strategisk plan for perioden 20252030. Medlemmer i kirken får dermed anledning til å bli kjent med planen i god tid før den skal behandles på DNUs generalforsamling fredag 27. juni. Ved fagdagene for Adventistkirkens pastorer 13.-15. januar, beskrev unionsleder Victor Marley prosessen bak forslaget og hva forslaget innebærer.

MENIGHETEN VOKSER

Det var viktig for unionslederen å påpeke at menigheten vokser etter flere år med fallende medlemstall.

– Vi må slutte å si at medlemstallet stadig blir lavere. De siste årene har vi opplevd vekst, fortalte Marley.

Selv om vi har opplevd fallende medlemstall i flere år, har denne trenden snudd. Medlemsstatistikken viser at vi har hatt en markert vekst de to siste årene med 34 flere medlemmer i 2023 og 32 flere i 2024.

Medlemstallet for Adventistkirken i Norge er nå 4535, og vi må helt tilbake til 2013 for å finne et så høyt tall.

STRATEGISKE PRIORITERINGER

Skal menigheten i Norge oppleve fortsatt vekst, er det viktig at både medlemmer og ansatte prioriterer aktiviteter som leder mennesker til tro. Og det er nettopp strategiske prioriteringer den foreslåtte handlingsplanen inneholder.

Marley oppfordret pastorene til å prioritere de viktige tingene først i arbeidshverdagen.

– Det er viktig at du som pastor setter

Oda Havheim Melsæther var en av de 55 personene som ble døpt og opptatt i en av menighetene i Syvendedags Adventistkirken i Norge i fjor. Hun ble døpt av pastor Reidar Kvinge under Sommerstevnet.

agendaen for ditt arbeid, og ikke lar deg styre av andres innspill pr. e-post, sa unionslederen til pastorene og minnet om at det viktigste i alt arbeid sjelden haster, men det bør likevel prioriteres.

– Forutsatt at planen unionsstyret har utarbeidet, blir godkjent av generalforsamlingen, vil den veilede våre prioriteringer de neste årene, sa Marley, og forklarte at unionsstyret har brukt god tid i bønn og samtale for å komme fram til forslaget til handlingsplan.

Planen inneholder fire strategiske prioriteringer. Den er ikke en oversikt over alt det Adventistkirken i Norge gjør, men den dreier seg om det kirkesamfunnet skal prioritere de neste fem årene.

Verdiene som ligger til grunn for disse prioriteringene, er i hovedsak de verdiene menigheten har arbeidet etter i flere år, men med en liten språklig justering: Tro, raushet og samfunnsengasjement.

De fire fokusområdene er:

• Å utvikle og styrke TRO

• Å styrke og utruste til TJENESTE

• Å utvikle og styrke FELLESSKAP

• Å styrke og utruste til LEDERSKAP

Ifølge forskning på menighetsvekst er alle disse fire områdene for strategisk prioritering viktige for at menigheten skal være sunn og oppleve vekst. For hvert av disse fire fokusområdene har unionsstyret foreslått to konkrete tiltak.

I Adventistkirken tenker vi at det å ta dåp er et dypt personlig valg som bare skal tas av personen selv. Hvert år tar mennesker dette valget. Dersom du ønsker å bli døpt, er det best å ta kontakt med pastoren i Adventistkirken nærmest deg, eller en pastor du kjenner.

Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Å TELLE TIL FIRE

Av Sigve Tonstad

Min bror Kalles liv var i svært stor grad en trosreise med særegenheter som kjennetegner Adventistkirken. For den som ikke er født inn i et slikt fellesskap, har reisen svært ofte begynt i Daniels bok i Det gamle testamente. Daniel er lite brukt i norsk kirkeliv ellers, men Det nye testamente er svært glad i boken. Jesus kalte seg selv «Menneskesønnen» på grunnlag av en tekst i Daniel.

DRØMMETYDERE

I adventistforkynnelse har kapittel 2 i Daniel en spesiell status. Kongen i Babylon, Nebukadnesar, var en reell historisk person. Han levde i en kultur som trodde at drømmer kan formidle et budskap. Med det for øye hadde han ved sitt hoff eksperter på drømmetydning. Daniel 2 forteller at kongen en natt hadde en drøm.

Da kongen våknet neste morgen, sa han til drømmetyderne: «Jeg har hatt en drøm. Jeg er urolig til sinns og ønsker å forstå drømmen.» Drømmetyderne stod klar til innsats og svarte: «Lenge leve kongen! Fortell tjenerne dine drømmen, så skal vi fortelle deg tydningen.»

Hvis det er slik at drømmetyderne kan forklare drømmen for ham, må de også kunne huske den eller i det minste kjenne drømmens innhold. Nebukadnesar forventet intet mindre og godtok ikke deres nei: «Men dere er blitt enige om å lure meg med løgn og bedrag til tidene forandrer seg. Derfor: Si meg drømmen, så jeg forstår at dere kan fortelle meg tydningen!»

Nå er det drømmetydernes tur til å bli oppgitt, om ikke direkte forurettet. “Stjernetyderne tok til orde og sa til kongen: ‘Det finnes ikke det menneske på jorden som kan fortelle kongen dette. For aldri har noen konge, hvor stor og mektig han enn var, krevd noe slikt av en drømmetyder, åndemaner eller stjernetyder.’»

Men vi må haste videre. Kongen truer drømmetyderne på livet. Beskjeden kommer også til Daniel og hans tre venner. De vender seg til Gud i bønn. Teksten sier at de ble bønnhørt. «Da ble mysteriet åpenbart for Daniel i et syn om natten», leser vi.

GUDSPERSPEKTIVET

Neste dag ber Daniel om foretrede for kongen. «Kongen tok til orde og spurte Daniel: ‘Er du i stand til å fortelle meg både drømmen som jeg har sett, og tydningen?’» «Mysteriet som kongen spør om, kan ingen vismann eller drømmetyder fortelle kongen», svarer Daniel. «Men det finnes en Gud i himmelen som åpenbarer mysterier», hevder han. I tillegg til oppdagelser vi gjør selv og tanker vi selv har, kan Gud gi seg til kjenne for mennesker. Og så forteller han dette:

Konge, i synet så du en kolossal statue. Den var stor og strålte sterkt. Hodet på statuen var av fint gull, brystet og armene av sølv, magen og hoftene av bronse. Beina var av jern og føttene dels av jern, dels av leire. Mens du så på, ble en stein revet løs, uten at noen hånd rørte ved den, og den traff statuen på føttene som var av jern og leire, og knuste dem. Steinen . . . ble til et stort fjell som fylte hele jorden.

Midt i vår forgjengelighet, finnes noe som varer evig.

Hva har vi sett så langt? Vi har sett kunnskap som ikke kommer fra oss selv. Og vi har sett at menneskets riker, ja, mennesket selv, er forgjengelige. «Du er hodet av gull», sier Daniel til Nebukadnesar. «Men etter deg kommer et annet rike.»

Hvis vi skal omsette dette til vår situasjon, kan vi kanskje si det slik: Vi må erkjenne at vi er forgjengelige. Døden er tegnet inn i vårt livsløp. Alt vi gjør og er, står i forgjengelighetens tegn.

Men drømmen slutter med en annen horisont, en annen mulighet: «Men i disse kongenes dager skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet skal gå til grunne og ikke bli overgitt til noe annet folk», fortsetter han. «Du så jo at en stein ble revet løs fra fjellet, uten at noen hånd rørte ved den», forklarer han. Med dette bildet sier han ikke bare at dette riket er annerledes fordi det varer evig, men annerledes også fordi det ikke er basert på makt.

ALTERNATIV SANNHET

Så langt Daniel 2. La oss lese litt til i det neste kapitlet. For hva tenkte kongen om det han hadde drømt? Hva fikk han råd om å gjøre? Vi leser at «kong Nebukadnesar laget en statue av gull, seksti alen høy og seks alen bred, og stilte den opp i Dura-dalen i provinsen Babel.»

Bildet ligner på symbolet i drømmen, men hele statuen er av gull! Det er ikke noe «etter meg.» Det er bare meg, og meg hele veien. Statuen har til hensikt å tilbakevise eller nøytralisere budskapet i drømmen. Den representerer illusjonen om egen uforgjengelighet, og den forfektes som om det er sannheten med stor S. I Daniel 3 ser vi et scenario som ligner på det vi så på Den Røde Plass i kommunisttiden i Sovjetunionen og i dagens Putin-regime, eller på Den himmelske fredsplass i Beijing eller fra Washington Mall i januar 2025 da Donald Trump nok en gang ble innsatt som president. Nebukadnesar forfekter en «alternativ sannhet» og krever aksept av absolutt alle til denne «sannheten».

Da de sto foran statuen kongen hadde reist, ropte herolden med høy røst: «Slik lyder befalingen til dere folk og nasjoner og tungemål: Når dere hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle andre slags instrumenter, skal dere falle ned og tilbe gullstatuen kong Nebukadnesar har reist. Den som ikke faller ned og tilber, skal straks kastes i ovnen med flammende ild.»

I kongens forestilling gjelder at noe som ikke er sant, kan bli sant hvis mange nok tror det.

Det som skjedde i gammel tid, gjentar seg i vår tid. Nebukadnesar er ikke et engangstilfelle; han er en representativ skikkelse, et idehistorisk fenomen. I kongens forestilling gjelder at noe som ikke er sant, kan bli sant hvis mange nok tror det. Oppslutning opphøyes til å bli en målesnor for hva som er sant.

Alle bøyde seg da de hørte lyden av alle instrumentene; alle bøyde seg unntatt tre, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. De blir sporenstreks kalt inn på teppet til en rasende konge. Han sier at han vil gi dem en sjanse til.

Men Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego svarte kong Nebukadnesar: «Vi behøver ikke å svare deg på dette. Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende ild og fra din hånd, konge, så vil han berge oss. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har reist.»

Så ble de tre kastet i ildovnen. Kongen vant, gjorde han ikke? Hvem eller hva kan stå seg mot den som sitter med makten?

Da ble kong Nebukadnesar forskrekket. Han reiste seg brått og spurte rådsherrene sine: «Var det ikke tre menn vi bandt og kastet ned i ilden?» «Jo visst, konge», svarte de. Han sa: «Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og det finnes ikke skade på dem. Den fjerde ser ut som en gudesønn.» Nå gikk Nebukadnesar bort til døren i ovnen med flammende ild og ropte: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere tjenere for Gud, Den høyeste, kom ut hit!» Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut av ilden.

Og vi leser at «håret på hodene deres var ikke svidd, kappene var ikke skadet, og det luktet ikke brent av dem.»

Her, i Daniels bok, får vi en påminnelse om at vi er forgjengelige. Vi møter også en påstand om at det midt i vår forgjengelighet, finnes noe som varer evig.

Daniels bok er den eneste boken i Det gamle testamente som eksplisitt bærer bud om et liv etter døden og en oppstandelse fra de døde. Det fremgår implisitt i fortellingen om ildovnen, men det sies i klartekst til slutt i boken:

Men på den tiden skal ditt folk bli berget, alle som er skrevet opp i boken. Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv ... De kloke skal skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene til evig tid.

Det var her, i dette landskapet Kalle og andre troende befinner seg. De har tegnet den fjerde personen inn på sitt livskart. Vi kan minnes våre troende som har gått bort med alt de var og betydde for oss. Men la oss ikke glemme det mest særegne ved dem, nemlig at de kunne telle til fire – i en verden som fikk for vane bare å telle til tre.

Fotnote: Denne artikkelen er en lett redigert versjon av andakten Sigve holdt ved sin bror Kalle Tonstads begravelse.

Av Trygve Andersen

BDA ADVENTISTSAMFUNNET

I NORGE PLUTSELIG GA BORT «13 MILLIONER KRONER»!

akgrunnen for denne artikkelen er en liten sak jeg hadde i Senioren nylig, hvor jeg refererte fra et litt merkelig avisoppslag i 1949 om at vår menighet hadde gitt bort 500.000 kr (ca. 13 mill. etter dagens pengeverdi) til et senter for funksjonshemmede som ble bygget av Østlandske Vanførelag. Jeg fikk sterke tilbakemeldinger på dette fra noen som mente at dette «selvfølgelig var helt feil», det måtte vel i så fall være 500 kr, ikke 500.000.

Men jeg hadde flere avis-funn om dette, Adventistsamfunnet hadde åpenbart gitt bort en halv million kroner. Både jeg og andre stilte spørsmålet om hvordan det kunne ha seg at menigheten hadde så mye penger rett etter krigen, og at de var villige til å gi dem bort til et slikt eksternt prosjekt. Så jeg måtte forske litt mer på dette, og det ble ganske interessant.

POLIOMYELITT OG VÅRT HELSEARBEID

Det viser seg at det hele startet i 1943, altså under krigen. På denne tiden var virussykdommen poliomyelitt et stort samfunnsproblem. Ikke bare for helsevesenet, som ikke hadde noen virksom behandling av sykdommen, men også for kommunene, fordi de fleste som ble rammet, ble varig arbeidsuføre og dermed trengte økonomisk hjelp fra det offentlige. Det hadde vært store polioutbrudd i 1936 og i 1941, og under hele krigen var det ganske mye polio hvert år.

Adventistsamfunnet har jo helsearbeid som en viktig gren av virksomheten. Fra «moderinstitusjonen», Dr. Kellogg’s Battle Creek Sanatorium, spredte det seg ut et stort nettverk av helseinstitusjoner over hele verden. Her begynte det med Skodsborg i Danmark og Kurbadet i Oslo, og det har siden vært mange små og store kurbad og fysikalske institutter her i landet som har vært lysende eksempler på godt, kristent helsearbeid. Svært mange kroner har vært investert i disse helseinstitusjonene, både privat og av Adventistsamfunnet, og det er vel ingen tvil om at det har vært bra for vårt gode navn og rykte.

Kurbadet i Oslo hadde en hel del pasienter med poliomyelitt til behandling, og hadde gode resultater med sine opptreningsmetoder, bl.a. med vannbehandlinger. Det gjorde at flere ble såpass bra at de kunne bevege seg på egen hånd og være i arbeid. Mange leger og andre i storsamfunnet la merke til dette, og Kurbadet fikk en slags stjernestatus i denne behandlingen. Så pågangen av pasienter økte, og man hadde ikke kapasitet til å ta imot alle.

Kurbadet fikk en slags stjernestatus i behandlingen av poliomyelitt

IMPONERENDE INITIATIV

Kurbadets leder, Bjarne Røst, sammen med vårt samfunns ledelse, så muligheter i dette. De ønsket å starte en helt ny institusjon for behandling av poliomyelittpasienter. Og siden de nå hadde stor velvilje blant folk og myndigheter, gikk de i 1943 i gang med en stor innsamling av penger. Ikke bare i menighetene, man henvendte seg til næringsliv, foreninger og kommuner over hele landet. Og det gav resultater, man samlet faktisk inn 500.000 kr i løpet av noen få måneder. Det var jo utrolig mye penger, altså ca. 13 mill. etter dagens pengeverdi. Man regnet med at det var omkring halvparten av det man trengte for bygging av et slikt nytt helsesenter.

Så kom man litt på kant med de tyske okkupasjons-myndighetene, så prosjektet ble satt på vent i 1944. Men da krigen var slutt, gikk man i gang igjen med planene. Innsamling av penger fortsatte i 1945-46, og man opparbeidet et byggefond på rundt 750.000 kr, altså øremerket for et senter for behandling av poliopasienter. Det er imponerende, og går ikke upåaktet hen i avisene. Det er store forventninger om hva adventistene skal få til av poliobehandling.

Enda mer imponerende i økonomisk sammenheng blir det når jeg også finner at man har en innsamling i samme

tidsperiode til byggingen av Nord-Norges Kurbad. I 1946-47 er det samlet inn og satt av 500.000 kr også til det. Skogli på Lillehammer ble også kjøpt og startet opp akkurat på denne tiden. Og ikke nok med det, Adventistsamfunnet bygger samtidig også en ny legebolig for doktor Hogganvik i Kautokeino, og planlegger bygging av kirker i flere av byene i Finnmark som jo er jevnet med jorden under krigen.

EN BRÅ ENDRING AV PLANENE

Mot slutten av 1946 har man et stort press på seg for å komme i gang med byggingen av «poliomyelitt-sanatoriet». En komité bestående av Bjarne Røst, C. M. Scott og pastor Lars Sæbøe-Larsen, jobber intenst med saken og ser etter tomter eller mulige bygninger man kan kjøpe. For eksempel ser man på eiendommer etter tyskerne, bl.a. Gimle, Quislings bolig på Bygdø, og Ørneredet, hans fritidsbolig i Asker. Mest aktuelt ble et lite militærsykehus som tyskerne satte opp på Dombås under krigen. Det skulle man visst kunne få for 20.000 kr. Komitéen reiser dit og ser på det i julen 1946 og har møter med eiendomsselskapet på Skogli samme uke. Her blir det faktisk vedtatt å kjøpe dette stedet.

Men helsedirektør Karl Evang ga dem nå noe å tenke på ved å opplyse om forskjellige krav myndighetene ville stille til en slik institusjon, både angående bygninger, utstyr og bemanning. Bl.a. ville det være krav om spesialist-utdannede leger som vi ikke hadde selv da, og som det ville være svært vanskelig å rekruttere til Dombås. Og da endret planene seg brått.

ET

UVENTET SAMARBEID

Østlandske Vanførelag var en annen aktør som hadde store planer på denne tiden. Ikke for polio-pasienter spesielt, men for funksjonshemmede generelt. De planla å bygge et stort senter ved Hamar. Våre helsefolk hadde sikkert en del kontakt med dette vanførelaget, og kjente nok til planene. Vår poliomyelittkomité oppretter nå kontakt, det blir formelle møter i begynnelsen av februar 1947, og det tar så bare et par dager å utarbeide en avtale med dem.

Adventistsamfunnet vil gi dem 500.000 kr «i kontanter» for at Vanførelaget skal utvide sine byggeplaner til å omfatte en større avdeling for poliobehandling og ta ansvaret for å drifte den. De beholder ellers resten av de 750.000 kronene til et fond til støtte for poliopasienter ved Nord-Norges Kurbad, som Adventistsamfunnet altså skal i gang med å bygge selv i Tromsø. Man får straks signaler fra myndighetene om at de godkjenner dette. Også vårt Eiendomsselskap og Unionsstyret godkjenner dette på kort tid. Så avtalen blir underskrevet allerede i april 1947. Det sendes ut en pressemelding via NTB som gjør at dette omtales i svært mange aviser rundt om i landet. Østlandske Vanførelag uttrykker stor takknemlighet for den «storslåtte gaven» fra Adventistsamfunnet.

Adventistsamfunnet innså at de var i ferd med å påta seg for mye

EN LYKKELIG UTGANG

Jeg forstår det altså slik at Adventistsamfunnet innså at de var i ferd med å påta seg for mye, både av bygging og drift, om de skulle oppføre et eget poliomyelittsenter. Og jeg oppfatter det slik at de egentlig var sjeleglade for å komme ut av det på en hederlig måte. Men det var altså veldig nære på at det ble startet et poliomyelittsanatorium på Dombås.

mot den. Det siste større utbruddet vi hadde i Norge, var på begynnelsen av 1950-tallet. Så det var nok like greit at vi ikke satt med en stor institusjon for slik spesialbehandling når dette behovet altså brått ble borte bare noen få år senere.

HISTORIEN ER IKKE OVER Østlandske Vanførehjem ble drevet privat frem til 1989, da ble det overtatt av det offentlige helsevesenet i Hedmark fylkeskommune, nå er det en avdeling under Sykehuset Innlandet. Det er fremdeles en rehabiliteringsavdeling der i bygget ved Åkersvika like sør for Hamar.

Litt spesielt er det at Riksantikvaren har bestemt at dette relativt nye bygget skal fredes, «som et særdeles viktig eksempel på den poliorelaterte institusjonsutbyggingen i tiårsperioden etter krigen», som de skriver i begrunnelsen av vedtaket. Og dette bygget var altså Adventistsamfunnet en viktig bidragsyter til.

Kilder: Aviser i Nasjonalbiblioteket på nett, Evangeliets Sendebud 1943-47, og en mappe med sakspapirer i HASDA-arkivet.

LOVORD OG TAKK

At gaven fra Adventistsamfunnet var stor og viktig for Vanførelaget er det ingen tvil om, det utgjorde nesten en fjerdedel av totalkostnaden for byggingen av senteret ved Hamar. Og da det ble innviet i 1950, var det igjen lovord og takk i avisene til Adventistsamfunnet for den store gaven. Nå forsvant jo poliosykdommen ganske fort etterpå, da det kom en vaksine

Vanførehjemmet på Hamar tidlig i 1950-årene – like etter innvielsen.

Tyskernes sykehus på Dombås –i dag en del av Dovrefjell hotell.

Mary-Ann Lorentsen

Onsdag kveld, 11. november, sovnet

Mary-Ann Lorentsen fra Nærum menighet stille inn etter et kort kreftforløp, bare en drøy måned etter at hun fylte 85 år.

Mary-Ann ble født i Tromsø i 1939 og utdannet seg til fysioterapeut på Skodsborg, der hun møtte Asmund som jobbet på kjøkkenet og som også var fra Nord-Norge. De giftet seg 7. mai 1959 i Sjømannskirken, og sammen fikk de jentene Gøril, Maj-Brit og Sonja.

Som henholdsvis kokk og fysioterapeut, fikk Asmund og Mary-Ann anledning til å arbeide både i Australia og Norge, men de bodde det meste av livet i Danmark der Mary-Ann var instruktør på Skodsborg i mange år. Mary-Ann levde et aktivt liv med idrett, og hun elsket både Danmark og Norge. Bare noen uker før sin død, var Mary-Ann på golfbanen. Gud hadde velsignet Mary-Ann med en vakker sangstemme, og mange vil huske hennes mange konserter med Sanctus-koret. Mary-Ann ble enke i 1993 og mistet datteren Mai-Britt i 2017. I tillegg til døtrene Gøril og Sonja etterlater hun seg 5 barnebarn og 3 oldebarn.

Mary-Ann valgte å ha Gud med seg gjennom hele livet, hun så frem til å bo i Herrens hus og levde i håp om å se venner og familie der.

Mary-Ann ble bisatt fra Nærum Adventistkirke fredag 20. desember. Vi hedrer Mary-Anns minne.

Michael Bidstrup

Vi minnes

Agnes Malene Olsen døde på Ellingsrudhjemmet sykehjem den 5. januar. Hun var født på Karmøy den 17. juli 1925 og manglet et drøyt halvår på å bli 100. Etter å ha bodd på Karmøy i store deler av livet, kom hun til Oslo og tilhørte Betel menighet fra 1997. Hun hadde helseutfordringer hele livet etter å ha blitt født med hoftene ute av ledd, men hun hadde pågangsmot og taklet tilværelsen godt. Hun var en som satte andre foran seg selv og betydde mye i en familie som etter hvert bestod av fem barn. Tilværelsen bestod også av sorg og motgang. Hun ble enke i 2002, og sønnen Jostein døde i 2013. Hennes gudstro sviktet ikke. Hun var et trofast og lojalt menighetsmedlem. Hun hadde ikke anledning å komme mye i kirken de siste årene, men hørte på kirkens nærradio, Kanal 7, og var levende opptatt av og interessert i hva som foregikk, og hun satte stor pris på besøk fra menigheten. Hennes tre gjenlevende barn og familier besøkte henne ofte. Da det ble klart at livet gikk mot slutten, var hele storfamilien hos henne. Hun var klar og lykkelig, og nynnet på kjente og kjære salmer. Hun fikk en verdig utgang på livet. Ved begravelsen fra Lørenskog kirke den 17. januar, sa datteren Monica, på vegne av familien, gode minneord om en kjær mor. Det var fiolinsolo ved Madeleine Ossum, og solosang ved Bård Bratlie. Undertegnede forrettet. Vi lyser fred over det kjære og gode minnet.

Reidar Olsen

Karl Rudolf Tonstad, best kjent som Kalle, ble født på Tonstad i Sirdal 19. mai, 1932. Han ble født som odelsgutt på gården til foreldrene Hans og Solveig. Men farsgården ble solgt i 1934, og den lille familien flyttet fra Tonstad til Ålesund, der Hans skulle arbeide som kolportør.

Da krigen brøt ut, flyttet familien tilbake til Tonstad. Det ble ikke enkelt for familien da Solveig døde i 1946 da Kalle bare var 13 år gammel. Han ble elev ved Onsrud misjonsskole, der han ble døpt av O.J. Olsen i mai 1948. Som 19-åring reiste Kalle til sjøs i halvannet år, kanskje i et forsøk på «å finne seg selv». Faren hadde sneket en bibel med i Kalles bagasje. Da Kalle en dag åpnet den, fant han en hilsen til seg fra sin avdøde mor ved Salme 121. Det gjorde inntrykk.

I 1953 flyttet han til Sandnes hvor han ble værende resten av livet. Jonas Øglænd A/S ble Kalles arbeidsgiver resten av hans yrkesliv. Der fikk han god oppfølging og fikk fagbrev som elektriker. Kalle ble kjæreste med Martha (f. Josdal), kort tid etter at han hadde begynt hos Øglænd. De giftet seg i 1956. Sammen fikk de barna Solfrid, Kent Arild, Siv, Heidi, Monica, Hans Rune, Jon Helge og Hilde Karina. Det var et hardt slag da Kent døde i 1986 og et enda hardere slag da Solfrid døde for to år siden.

Fra 1957 ble gudsforholdet og menigheten det viktigste utenom Martha og barna. Kalle ba pastor Th. Gunn Paulsen om å bli døpt på nytt og var resten av livet en av støttespillerne i Adventistkirken i Sandnes. Et enormt antall timer ble lagt ned i bygging av kirken i Hoveveien i 1971, da han også var forstander. Så fulgte Vatneliprosjektet i 1998. Ingen vet hvor mange timer han la ned der. Disse prosjektene ville ikke ha vært mulig uten innsatsen til Kalle og likesinnede i hans generasjon.. Kalle var sterkt redusert av sykdom da han døde på Åseheimen i Sandnes 3.12.24. Han ble begravet på Soma kirkegård ved siden av sin kjære Martha 12. desember. Sammen fikk de 8 barn, 25 barnebarn og 25 oldebarn (hittil). Pastor Camilla Gustafsson og undertegnede forrettet.

Sigve Tonstad

Perry Øje døde søndag 15. desember 2024 på Rigshospitalet i København etter kort tids sykdom, 84 år gammel. Han ble født 11. januar 1940 i Ålesund, Norge, av foreldrene Edvard og Anna. Under krigen søkte familien fred og trygghet i nærheten av Bergen, hvor Anna kom fra.

Perry var flink på skolen, men elsket naturen og spesielt fiske. Arbeidslivet begynte tidlig, faktisk allerede som 15-åring lokalt i Ålesund. Perry rakk å jobbe på kjøkkenet på Skodsborg og på Kurbadet i Tromsø før han begynte på første året på Tyrifjord høyere skole, men endte til slutt opp med å utdanne seg til skipskokk.

I 1962 begynte Perry å skrive sammen med Ruth Vesterlund. De forlovet seg 16. april 1963 og giftet seg 23. august 1963. Den lille familien vokste raskt. Først kom Else Marie, så Kim og til slutt Anita. De bosatte seg i Virum, og Perry arbeidet først på Hattefabrikken, deretter fra 1971 til han gikk av med pensjon i 2005, ved Vitral glassplater hvor han endte opp som styreformann.

I menigheten var Perry i mange år trykker for menighetsbladet, og han var ikke bare aktiv lokalt, men fulgte interessert med i menighetslivet både i Skandinavia og ute i verden. Privat fordypet han seg i fotografering og slektsforskning, noe som kom hele familien til gode med årlige julekort og mange bilder fra reiser og ferier, som Perry selv fremkalte i kjelleren, og sammen med Ruth organiserte de familietreffene i Nykøbing Sjælland. Perry gledet seg til familiesammenkomsten på sin 85-årsdag, men sovnet stille inn på forhånd i håp om en gjenforening ved Kristi gjenkomst. Vi hedrer minnet om Perry Øie.

Michael Bidstrup

Reidun Liv Marie Aronsen sovnet stille inn den 1. desember 2024. Hun ble født 6. februar 1934 og vokste opp i et trygt og godt adventisthjem, sammen to søsken. I barndomshjemmet var det mange bønnemøter med sang og musikk. Dette preget Reiduns liv, og den 11. mai 1963, ble hun døpt av pastor Kåre Kaspersen og medlem i Adventistkirken i Halden. Reidun hadde mye kjærlighet og viste stor omsorg for menigheten i omkring 60 år.

Som 16-åring fikk hun ansvaret for hele økonomien i et firma. Men hun synes det var kjedelig å sitte på kontor, og begynte heller som syerske. Reidun var glad i å jobbe og var ansatt i firmaet Telletra helt til pensjonsalder.

Den 3. juli 1954 giftet hun seg med John Aronsen. De bygde huset på Glenneveien 25, der de bodde sammen, og kjærligheten varte livet ut. De fikk to barn sammen, først Tom Heino, og så Nina. Begge to forteller om en trygg og god oppvekst.

John og Reidun hadde et gjestfritt og åpent hjem, med mye kjærlighet og varme. Det var alltid folk i huset, og når gjestene kom, ble det servert god mat, kaker og godterier.

Det ble vanskelig for Reidun da hun mistet sin kjære John. Hun savnet ham så mye og lengtet etter å få møte ham igjen. Hun var svaksynt de siste ti årene av sitt liv, og det var viktig for Reidun å få høre bibelstudiene fra Sabbatsskolen på lydbok.

I september falt Reidun hjemme og brakk armen. Hun ble kjørt til Kalnes sykehus og deretter til Helsehuset, som ligger bare 200 meter fra hjemmet. Etter to måneder der, sovnet Reidun Aronsen stille og rolig inn.

Begravelsen fant sted i Os kapell, Halden den 17. desember 2024 hvor undertegnede forrettet.

Vi lyser Fred over Reidun Liv Marie Aronsens minne.

Per Erik Dekkerhus

Vi gratulerer

105 Ida Johanne Buttedal

100

95

90

85

Bergen menighet, 15. mars

Hubertina Maria Van Der Stadt

Trondheim menighet, 19. mars

Svanhild Birgith Selstad

Mysen menighet, 30. mars

Solveig Elida Lind Larsen

Strømmen menighet, 18. mars

Gunvor Kornelia Solheim

Bergen menighet, 26. mars

Sigrund Evelyn Ekaas Hauge

Bergen menighet, 31. mars

Dagrun Jensine Steinhaug

Harstad menighet, 11. mars

Vidar Jakobsen

Bø menighet, 15. mars

Bodil Johanne Hjelland

Bergen menighet, 23. mars

Berit Marie Ranvik

Sarpsborg menighet, 23. mars

80 Roger Nicolaysen

Haugesund menighet, 13. mars

Ingard Warvik

Molde menighet, 17. mars

Fritz Kolvik

Lillehammer menighet, 21. mars

Magnhild Strømstad

Mjøndalen menighet, 21. mars

Thore Sten Christensen

Tønsberg menighet, 24. mars

Sigmund Johan Ludvigsen

Sortland menighet, 24. mars

Roy Vidar Andersen

Hamar menighet, 25. mars

Svein Arild Johansen

Sandnes menighet, 25. mars

Bjørg Gammelli

Mosjøen menighet, 27. mars

Frank Hansen

75

Gudbrandsdalen menighet, 28. mars

Ingar Rekstad

Mjøndalen menighet, 12. mars

Evy-Ann Ryberg

Lillehammer menighet, 15. mars

Jorunn Korneliussen

Mjøndalen menighet, 20. mars

Gerd Ingeborg Alfredsen

Tyrifjord menighet, 26. mars

Erling Vestre Åserud

Bergen menighet, 30. mars

Irene Ødegaard

Fredrikstad menighet, 2. april

70

Bjørg Hogganvik Reppen

Oslo, Betel menighet, 19. mars

Janny Kristianne Holte

Harstad menighet, 23. mars

Tone Landaas Kverndalen

Bergen menighet, 29. mars

Geir Ove Solheim

Mjøndalen menighet, 4. april

Rønnaug Nyen

Mjøndalen menighet, 5. april

Lill Anita Larsen

Sarpsborg menighet, 5. april

Tyrifjord barne- og ungdomsskole er en 1-10 skole som ligger fint til ved Tyrifjorden. Skolen har for tiden 76 elever og drives i nært samarbeid med Adventistkirken Tyrifjord og Hønefoss. Vi ønsker å gi utdanning i et trygt og åpent kristent miljø. Vårt motto: mening, mestring og muligheter. Nå har vi ledig en fast, 100% stilling.

Grunnskolelærer

– fra 01.08.2025

Vi søker etter en lærer med grunnskolelærerutdanning for 1.–7. trinn, som kan være kontaktlærer på 1.–2. trinn og som:

• er genuint engasjert i utviklingen av den enkelte elev

• skaper et godt, trygt og inkluderende læringsmiljø

• viser fleksibilitet og kreativitet i undervisningen

• kan være lojal mot og følge de prinsippene Syvendedags

Adventistkirken står for

• kan fremme skolens målsetting og kristne verdigrunnlag med profesjonalitet og troverdighet

Søkere med følgende kvalifikasjoner vil bli prioritert:

• grunnskolelærerutdanning 1-7, eller allmennlærer

• minst 30 studiepoeng i norsk, matematikk og engelsk

• gode IKT-ferdigheter

• stødig og trygg klasseleder

• svært gode norskkunnskaper, både skriftlig og muntlig

• erfaring fra arbeid med minoritetsspråklige elever

• personlig egnethet

Personlige egenskaper:

• innovativ

• god til å bygge relasjoner

• strukturert, nøyaktig og selvstendig

Vi tilbyr:

• godt læringsmiljø og engasjerte ansatte

• lønn etter kvalifikasjoner

For mer informasjon og søknad:

Rektor tlf. 97778524 / 32160052 / rektor@tyrifjordskole.no

Søknadsfrist: snarest

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

SOMMERSTEVNET

Påmeldingen er åpnet. Les alle de spennende nyhetene og detaljene på sabu.no/sommerstevnet

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222

Leder: Vidar Hovden www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Tyrifjord videregående skole

Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening

Leder: Erling Åserud

Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com

Bankgironr.: 3000 26 41867

HEI PÅ DEG!

Hva er det fineste minnet ditt om vann? Liker du å tegne, ta bilder eller skrive? Send det du har til gry.haugen@adranorge.no så vil du få en premie som du kan vanne! Barnesiden leveres av ADRA.

La rett velle fram som vann og rettferd lik bekker som alltid strømmer. (Amos 5, 24)

Forurensning: Mange folk har ikke rent drikkevann. Urent vann kan føre til sykdommer. Det er viktig at vi jobber for å holde jorden som Gud har skapt, ren.

Har du tenkt på hvor viktig vann er? Vann er superviktig for mange ting, og her er noen grunner til at vi trenger rent vann:

Drikke: Kroppen vår trenger vann for å fungere. Når vi drikker rent vann, hjelper det oss å holde oss friske og sterke. Uten vann kan vi bli veldig tørste og syke.

Matlaging: Når vi lager mat, bruker vi vann til å koke poteter, ris eller grønnsaker. Rent vann gjør at maten vår blir trygg å spise.

Vaske oss: Vi bruker vann til å vaske hendene, ansiktet og kroppen. Rent vann hjelper oss å holde oss rene og unngå sykdommer.

Vann hjelper kroppen å holde rett temperatur

Vann hjelper kroppen å kvitte seg med det som ikke er bra, avfallsstoffer.

Vann hjelper med at maten i magen brytes ned, og vi k an ta til oss næring.

Vaske klær: Når vi vasker klærne våre, bruker vi vann. Rent vann gjør at klærne blir rene og lukter godt.

Planter og dyr: Planter og dyr trenger også vann for å leve. Rent vann hjelper planter å vokse og gir dyr noe å drikke.

Da Gud skapte jorden ... AKTIVITET

Da Gud skapte jorden, sørget han for noen fine elver med rent vann. Les om dette: 1. Mos 2,10–14. Så fint og vakkert det må ha vært!

Hent et glass med vann og drikk! Hvis vannet er litt kjølig, kan du merke hvordan det strømmer fra munnen og ned i magen. Hvordan kjennes det? Hva kommer til å skje videre med vannet nå, mon tro?

HELSENØKKEL

SIDEN SIST:

Av Victor Marley

HDEN HELLIGE ARKITEKTEN

vorfor har vi kirkebygg? Dette spørsmålet var utgangspunktet mitt da jeg holdt andakt på Adventistkirkens eiendomsforenings konferanse på Halvorsbøle i februar. Vi har mange kirkebygg og andre eiendommer i Norge, og det er ikke alle som er i så god stand som de burde være. Denne konferansen var en inspirasjon og støtte for alle dem som forvalter våre bygninger, inkludert mange frivillige.

Vi skal ikke ha bygninger bare for å ha bygninger. Noen ganger er misjonen bedre tjent med å ikke ha en bygning som kan være en belasting. Til tider kan det være bedre for kirken å drive videre uten en bygning slik de første kristne gjorde. Samtidig kan en bygning være både en synlig erklæring om hvem Gud er, og et viktig møtested for mennesker for tilbedelse og fellesskap.

Gud er arkitekt. Han ga Noa nøyaktige instruksjoner om hvordan båten skulle bygges. Moses fikk beskjed om å bygge helligdommen «nøyaktig etter den modellen jeg viser deg» (2 Mos 25,9). Gud var prosjektsjef for Salomos tempel og inspirerte både Davids planlegging og Salomos gjennomføring. I Åpenbaringsboken har vi også detaljerte beskrivelser av den hellige byen, det nye Jerusalem. Salomos tempel var utrolig vakkert. Tempelet ble bygget av de fineste steiner, veggene dekket av sedertre som igjen ble dekket av gull. Det var utskjæringer av gresskar og utsprungne blomster på veggene, gullkjeder foran inngangen til Det aller helligste. Og dette er bare noen av de fantastiske detaljene vi får i 1 Kong 6. Ved innvielsen av tempelet ble hele området dekket av en mørk sky. Gud var til stede. Som Salomo observerte, kan ikke et hus, et tempel eller en kirke huse Gud! Samtidig var dette et sted som reflekterte Guds herlighet og hvor mennesker kunne møte ham i bønn og felleskapet.

Så, hvorfor har vi kirkebygg? 1) De representerer Gud på en synlig måte. Kirkebyggene våre blir kanskje ikke like vakre som tempelet, men de bør se ordentlige ut. 2) Kirkebyggene våre skal fasilitere et møte mellom mennesker og Gud og være et bønnens hus for alle folk. 3) Kirkebygg skal være et godt sted å være for å oppleve fellesskap. For menigheten er ikke bygningen, det er fellesskapet, Guds familie. 4) Menighetsfamilien skal bli utrustet til å komme ut av

bygningen med nytt mot til å være ambassadører for Jesus.

Takk til alle dere som gjør en innsatts for å holde eiendommene våre i god stand til ære for Gud og til glede for fellesskapet!

GUD BYGGER OGSÅ MENIGHETEN

I 2025 er det generalforsamlinger i distriktene og i unionen. Valgnemndene jobber, og når du leser dette, er forslagene trolig publisert. Som Gud var involvert i detaljene for Salomos tempel og for helligdommen, er han like interessert i menigheten i dag. Han holder sin hånd over Syvendedags Adventistkirken i Norge og har ledet i de demokratiske prosessene som nå foregår.

Prosessene er ikke perfekte, og de involverte kan bli frustrerte underveis. Men jeg har sett gang på gang at Gud kan ta menneskelige og mangelfulle prosesser og likevel få noe godt ut av det. Komiteene består av mennesker som kommer med ulike forutsetninger og tanker, men når fellesskapet arbeider sammen og ber om Guds ledelse, så gjør vi det vi kan, og Gud må legge til det som mangler. Jeg oppmuntrer deg til å støtte dem som blir foreslått til forskjellige oppgaver. Be for dem! Oppmuntre dem! Og, husk at de alle er svake mennesker som gjør sitt best for å følge Jesus Kristus.

ADRA FÅR NY LEDER

Til sist, vil jeg si en stor takk til Birgit Philipsen for trofast tjeneste som ADRA leder. Under hennes lederskap har Gud åpnet dører og bygget ADRA. ADRA er på kirkens frontlinje når det gjelder å følge Jesu befaling om å utfordre urettferdighet og fattigdom. Vi sier også velkommen til Lena Olsen Sømme som ny leder for ADRA Norge, og jeg vet at du vil være med å be for henne og hele teamet i ADRA gjennom denne overgangen.

Leder for Adventistkirken i Norge.

VICTOR MARLEY

Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange