3 minute read
Nattverd på nett – går det an?
Menighetene finner nye løsninger i koronatider.
Av Lene Kjær, forstander i Moss menighet
Vi lever i en surrealistisk tid. Pandemien som startet i Kina, spredte seg raskt til hele verden og skulle komme til å påvirke hverdagen også i Norge. Covid-19 ville til og med prege menighetslivet vårt.
Den 14. mars i år var den første sabbaten kirkedøren var låst, uten at årsaken var høstmøte eller årsmøte. Det var ikke noe arrangement å oppsøke noe annet sted heller.
Vi måtte møtes på nett. Det ble sabbatsskole på Zoom, taler ble strømmet hjem til stuene våre, og sosiale sammenkomster ble lagt på is. Menighetsstyret måtte tenke nytt. Hva kunne vi gjøre for å «være menighet» nå?
Ledergruppa sendte ut sabbatsmeldinger på SMS, vi ringte og kommuniserte ellers via menighetens nyhetsbrev. Kreative arrangementer for unge og eldre var bilgjemsel og bilrebus i og utenfor byen. Diakonien besøkte oss alle med en blomst på døra. Det varmet. Et planlagt bryllup ble også gjennomført i april, selv om kirken var stengt. Menigheten ventet utenfor med flagg og kake. Vi åpnet igjen den 30. mai.
Kirken var åpen i et halvt års tid før menighetsstyret vedtok å stenge den igjen. Dette halvåret var en periode preget av takknemlighet for å kunne gjennomføre sabbatsskole for både barn og voksne. Det var godt å møtes, godt å være sammen, godt å kunne samtale etter gudstjenesten igjen. Serveringen ble redusert til Lollipop på uteområdet vårt, og folk ble lenge igjen for å snakke sammen.
På senhøsten blusset viruset opp i Moss igjen. For et menighetsstyre er det et ansvar å holde kirken åpen, og passe på at smittevernregler ivaretas. Vi har ingen å miste. Vi erfarte at «meteren» mellom folk stadig ble kortere. Dilemmaet med tanke på stenging var kunnskapen om at mange blir sittende alene.
Ikke alle er på nett. Vi erkjente også at vår åndelige helse kan svekkes dersom vi er for lenge borte fra kirken og fellesskapet. Til slutt landet likevel menighetsstyret på at ansvaret for den enkeltes fysiske helse veide tyngst. Hvordan kan man på best mulig måte være menighet når kirken er stengt?
Igjen ble det sabbatsskoler på Zoom, strømmede gudstjenester, meldinger og telefoner fra ledergruppa
Adventistkirken i Moss hadde nattverdgudstjeneste via Zoom fredag kveld 13. november. Det ble en meningsfylt høytid for dem som deltok. Foto: Kjeld Kjær/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).
og diakonien. Flere snakket om at det var lenge siden menigheten hadde arrangert nattverd.
I bønneuka hadde vi fine møter på Zoom hver kveld, og høydepunktet var definitivt nattverden vi fikk til å gjennomføre fredag kveld. Dette var nybrottsarbeid. I forkant hadde menighetsmedlemmer meldt seg på og fått kjørt hjem brød og «vin», samt en hyggelig hilsen. Dette ordnet diakonien.
Vår nye pastor, Atle Aluwini, hadde i tillegg fått med seg Claes Lundström via Zoom. Det var tjue enheter koblet på møtet denne kvelden. Det ble satt av tid til fotvask i hjemmene, og det ble lest fra Guds ord. Vi deltok alle ved å spise brødet og drikke «vinen» som var forberedt. Dette ga også en opplevelse av fellesskap og menighetsliv.
Dagen før hadde pastoren besøkt noen av de eldre og hatt nattverd med dem. Forrige nattverd hadde funnet sted i kirken 15. februar. Nå stod det 13. november på kalenderen. Denne kvelden ble en høytidsstund og en velsignelse for dem som deltok.
Vi ser frem til dager da vi kan møtes som før, uten avstand, regler og smittefare. I mellomtiden får vi være flinke til å ringe og ta kontakt med hverandre. Uansett ønsker Gud alt godt for oss. Han ser oss og kjenner oss. Han vet hvordan vi har det. «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp» (Jer 29,11).
