Jesus og loven

Av Reimar Vetne

Var Jesus for eller imot loven? Mente Jesus at noen eller alle av de ti bud var avskaffet, eller at de fortsatt skulle gjelde for alle hans etterfølgere?

Kristne har tradisjonelt vært uenige om dette. Mange har ment at Jesus opphevde loven (inkludert sabbatsbudet). Forståelsen har vært at loven og de ti bud tilhørte Det gamle testamentets tid, og at i den nye pakt, fra og med Jesu død på korset, overtok nåden, og de ti bud var opphevet. Andre kristne, deriblant adventister, har ment at Jesus stadfestet, og ikke opphevet, loven og de ti bud.

Hvordan kunne man bli så uenige?

En av mange årsaker til uenigheten skyldes en mangelfull kunnskap om jødedommen på Jesu tid, og dermed en upresis forståelse av hva Jesus egentlig sa til sine samtidige.

Jeg husker fortsatt et foredrag på en konservativ bibelforskerkonferanse (Evangelical Theological Society) for mange år siden. En messiansk, jødisk rabbiner holdt et innlegg om hvordan Jesus opprettholdt skillet mellom ren og uren mat, at de fleste kristne hadde misforstått Markus 7, og at Jesus ikke hadde avskaffet sabbaten. Det gikk et sus gjennom salen.

Siden den gang er det blitt langt vanligere å finne forskere som mener at Jesus forsvarte forskriftene om uren mat, sabbatsbudet og loven generelt.

Fariseerne er misforstått

Når andre kristne beskylder adventister for å være lovtreller fordi vi holder sabbaten, synes vi det er urettferdig. Vi holder ikke sabbaten for å bli frelst, men fordi vi allerede er Guds barn, sier vi.

Og så snur vi oss rundt og peker på de jødiske skriftlærde på Jesu tid, og sier: «Men de der er lovtreller fordi de er så opptatt av loven.»

Legalister som tror man må bli perfekt og syndfri i denne verden for å bli frelst, og dermed ikke behøver Guds nåde, fins det sannsynligvis noen av i alle religiøse grupperinger, men det er ikke så mange av dem som man tror.

Den jevne fariseer var det ikke, viser det seg. (En bok som The Pharisee's Guide to Perfect Holiness inneholder mye god teologi om frelsen, men ikke en like presis forståelse av fariseerne.)

Fariseerne var nemlig den gruppering i Jesu samtid som Jesus sto nærmest teologisk. Her er et vers du kanskje ikke har lagt merke til: Jesu største anklage mot fariseerne var ikke hva de lærte, men hva de praktiserte.

«Så talte Jesus til folket og til disiplene og sa: På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde» (Matt 23,1-3).

«Mose stol» var talerstolen i synagogene, den stolen dagens predikant satte seg på når han forkynte og utla Skriften.

Rabbinerne (fariseerne) forkynner sannheten, sier Jesus, så hør etter og gjør det de sier! Det er jo litt av en blankofullmakt å gi, et godkjenningsstempel som Jesus aldri ga andre grupper, som f.eks. saddukeerne, esseerne eller selotene.

Jesu største anklage mot fariseerne var ikke hva de lærte, men hva de praktiserte. Mange var hyklere som ikke alltid levde etter egne overbevisninger. De var tidvis for liberale og slappe med å holde loven selv. «Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet» (Matt 23,3). «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!» (v. 13).

Teologiske forskjeller

Det var noen områder hvor Jesus var uenig med fariseerne teologisk. (For videre studier om fariseerne og Jesu samtid anbefales Oskar Skarsaune, In the Shadow of the Temple; Brad H. Young, Meet the Rabbis.)

Jesus var bl.a. uenig med fariseerne om rituell renhet. Fariseerne trodde på et presteskap av alle troende, og at alle derfor måtte rense seg rituelt slik prestene i templet gjorde. Moselovens forskrifter for prestene gjaldt for alle trofaste jøder, mente de. Nei, sa Jesus.

Rabbinerne brukte mye tid på å diskutere hvordan Moseloven skulle fortolkes. Disse diskusjonene ble skrevet ned rundt 200 e.Kr. i Mishnahen. Noen av diskusjonene er fra tiden etter Jesus, og noen fra Jesu tid og tidligere. Disse fortolkningene ble sett på som den muntlige loven (oral Torah) og supplerte og forklarte den skriftlige loven (Mosebøkene).

Det er ikke galt å ha en fortolkningstradisjon, og det er på mange måter uunngåelig. Vi har f.eks. alle våre fortolkninger om hvordan man holder sabbat for å få del i dens hellige velsignelser. Men det er viktig for oss, slik som for jødene på Jesu tid, at man ikke blir så vant med egne tradisjoner og fortolkninger at man beveger seg bort fra bibelteksten.

Det er dette Markus 7 handler om. «Fariseerne og noen skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg om Jesus. De la merke til at noen av disiplene hans spiste med vanhellige hender, det vil si uten å vaske

dem. For fariseerne og jødene i det hele vasker hendene med litt vann før måltidet. Slik er nemlig de gamles forskrifter» (Mark 7,1.2). Hvis man spiste uten rituell renselse av hendene først, ble maten man tok i, uren (som at brød ble urent på samme måte som svinekjøtt er urent).

Jesus svarte at slik rituell renselse er likegyldig når man ikke gjør prestetjeneste i templet. Derimot er det deler av loven, som skulle gjelde for alle, men som de ikke fulgte. For eksempel å ta vare på sine foreldre (v. 10-12) eller holde seg unna «hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet» (v. 21-22). «Slik setter dere Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt og gir videre» (v. 13).

Tradisjoner er uunngåelige, men vi må hele tiden passe på at de understøtter og ikke kommer i veien for hva Guds ord sier. Fariseernes feil var ikke at de var for opptatt av loven, eller trodde at loven var en måte å oppnå Guds frelse på. Feilen var at man fortolket loven feil, overså viktige og fundamentale prinsipper i loven, og ble selektiv i forholdet til Guds ord. Den samme utfordring har vi alle sammen i dag: Tendensen til å flyte på tradisjoner og glemme å kontinuerlig lese bibelteksten med et åpent sinn og hjerte.

Jødedom var mangfoldig

En uvane mange av oss har, i sabbatskolen og i våre smågruppesamtaler, er å bruke uttrykk som «jødene mente». Det er selvsagt noen ting de fleste jøder i det første århundre var enige om, men jødedom var mangfoldig, slik også kristenheten med dens mange kirkesamfunn er.

Den jødiske historiker Josefus skriver om de fire viktigste grupperinger i sin samtid. For det første har vi saddukeerne. De var ansvarlige for tempeltjenesten i Jerusalem. Det tjente de godt på økonomisk, og de tilhørte den økonomiske overklassen, var sosialt konservative, på godfot med romerne, og teologisk liberale. De trodde ikke på oppstandelse og et liv etter døden (se Luk 20,27-39).

Selotene var terrorister som ønsket å starte den siste krigen som ville etablere paradis på jord, ved å drepe romere. De ville tvinge Gud til å komme jødene til unnsetning når først den hellige krig var i gang.

Esseerne var en asketisk endetids-sekt som mente alle andre jøder var frafalne – spesielt prestene i templet. De levde i ødemarken i Judea ved Dødehavet og ventet på at de kunne «forberede veien» for Messias’ komme (Jes 40,3-5), og gjenoppbygge et nytt og rent tempel i Jerusalem med dem selv som prester.

Fariseerne var mer opptatt av bibel, bønn og fromhet.

Hvis man skal sammenligne de jødiske grupperingene med kristne grupper i dag, kan man nesten si at saddukeerne har mange paralleller til romersk-katolsk trosliv, med fokus på ofringer i templet som gir syndstilgivelse. Det er ikke ulikt det romersk-katolske messeofferet i store, majestetiske katedraler. Fariseerne ligner mer på protestanter med samling i synagogene (mindre kirkebygg), fokus på utleggelse av Guds ord, og individuelt ansvar overfor Gud.

Hillel og Shammai

Innad i gruppen av fariseere var det også store spenninger. På Jesu tid var det et stort skille mellom tilhengerne av henholdsvis

Det Jesus ikke gjør, er å oppheve budene i Det gamle testamentet.

John Meier (University of Notre Dame), en av verdens mest anerkjente Jesus-forskere, mener det er useriøst å hevde at Jesus angrep eller opphevet sabbaten og loven. Jesus var opptatt av halakah (halakic), å holde loven riktig. "The idea of Jesus consciously or unconsciously attacking, subverting, or annulling the sabbath is too ludicrous to be taken seriously, despite the fact that it has been taken seriously by many a critic. All questers for the historical Jesus should repeat the following mantra even in their sleep: the historical Jesus is the halakic Jesus." "When it comes to the sabbath, Jesus presupposes and affirms this sacred institution enshrined in the Torah, all the while arguing against sectarian rigorism and in favor of a humane, moderate approach to detailed questions of observance." John P. Meier, A Marginal Jew, bind 4, side 297.

Den nye forståelsen av Jesu syn på loven begynte med at E. P. Sanders i 1977 og 1985 utga to bøker som stilte spørsmål ved om jødene var så legalistiske som kristne har trodd. Jøder trodde også på nåden, påviste han. De holdt ikke loven for å bli frelst, men fordi de allerede var en del av Guds pakt (covenantal nomism). Den samme teologi sto Jesus og Paulus for, at loven var en positiv velsignelse, men ikke en måte man skulle oppnå frelse på. Det var flere områder forkynnelsen til Jesus og Paulus skilte seg ut fra datidens jødedom på, men at loven ikke var en måte å bli frelst på, var ikke en av dem.

Hillel og Shammai, to store rabbinere som levde en generasjon før Jesus. Hillel var mer liberal og fleksibel i fortolkningene, mens Shammai var mer konservativ og strikt.

I det store og hele var Jesus mer på bølgelengde med Hillels forståelse av Moseloven, bl.a. om hvordan man holder sabbaten. «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld» (Mark 3,27). Men det var et tydelig unntak. I spørsmålet om skilsmisse og gjengifte tok Jesus Shammais konservative posisjon.

Ekteskap og seksualitet var et stort diskusjonstema på Jesu tid, slik det er i dag. Et av versene i Mosebøkene som man diskuterte heftig, var 5 Mos 24,1: «Når en mann har tatt en kvinne til ekte, og han ikke bryr seg om henne lenger, fordi han har funnet noe ved henne som byr ham imot, kan han skrive et skilsmissebrev og gi henne og så sende henne bort fra sitt hus.»

Hva er dette noe «som byr ham imot», som gir mannen rett til en skilsmisse? Det hebraiske ordet erwah brukt her, betyr noe «usømmelig» eller «motbydelig» i videre betydning (5 Mos 24,14), eller mer spesifikt om nakenhet og sex (1 Mos 9,23; 2 Mos 28,42).

Hillel tolket verset dithen at en mann kunne skille seg av hvilken som helst grunn, til og med hvis kona hadde svidd maten: «Og Hillels skole [Beth Hillel] sa: Selv om hun ødela retten hans, siden det står skrevet, fordi han har funnet uanstendighet i noe. Rabbi Akiba sier: Selv om han fant noen andre vakrere enn henne» (Mishnah, Gittin 9:10).

Shammai var derimot helt uenig. Ekteskapet var ment å være livslangt, og kun seksuell utroskap var gyldig grunn. «Shammais skole sier: En mann skal skille seg fra sin kone bare hvis han har funnet grunn til det i hor.» Shammai tok erwah i sin bokstavelige betydning.

Jesus ble bedt om å gi sitt syn på saken og dømme mellom Hillel og Shammais forståelse. Han var enig med sistnevnte. «Noen fariseere kom for å sette ham på prøve, og de spurte: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?» Spørsmålet var med andre ord om Jesus var enig med Hillel.

Jesus delte derimot Shammais syn: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett… Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd» (Matt 19,3-9).

Vi ser gang på gang i evangeliene at Jesus tar side i debatten i samtiden. Han kjenner til hva de ulike rabbinere mener, og gir støtte til enten den ene eller andre skriftlærde. Andre ganger mener Jesus at alle de skriftlærde generelt har misforstått et bud og gir forsamlingen den egentlige betydning av bibelteksten.

Det Jesus ikke gjør, er å oppheve budene i Det gamle testamente. Han forklarer og utdyper hvordan Skriften skal forstås.

Bergprekenen

Hvis vi skal la Jesus selv oppsummere sitt syn på loven, er Bergprekenen i Matteus 5 et godt sted å runde av denne artikkel. Skriftlærde lånte ofte fraser og uttrykk av hverandre. I en jødisk kommentar over Salomos høysang (Canticles Rabbah 5,11) kan vi lese: «Hvis hele verden var samlet for å fjerne «je», som er den minste bokstav i loven, så vil de ikke lykkes.»

I en kommentar over 2. Mosebok (Exodus Rabbah 6,1) ser vi en lignende holdning: «Ikke én bokstav vil noensinne forgå fra loven.»

«Je» (eller «jodd» som man sa i Norge i gamle dager) er den minste av bokstavene i det hebraiske alfabet. En morsom historie: En skriftlærd gjorde en gang litt moro med bibelteksten, og oppdaget et tilfelle i Moseloven hvor en "je" faktisk forsvant. «Gud sa til Abraham: Din kone Saraj skal du ikke lenger kalle Saraj; Sara skal være hennes navn» (1 Mos 17,15). Oi sann, j'en ble borte.

Men heldigvis kom den tilbake i en senere fortelling i Mosebøkene. «Han gav Hoshea, sønn av Nun, navnet Jehoshua» (4 Mos 13,16).

Dette er bare uhøytidelig lek med teksten. Mer alvorlig er det hvis vi tar lett på og overser bud som Gud synes er viktig. Vi har ikke lov til å velge og vrake blant Guds bud som vi selv vil. Guds verdier er viktige fordi Gud er viktig, og fordi han vet best.

Loven frelser oss ikke, men som frelste Guds barn ønsker vi å følge Gud i lydighet og oppleve velsignelsene som kommer ved det. Hele Bibelen, også Det gamle testamentet, er Guds ord for oss. "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå – før alt er skjedd. Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre dette, han skal være stor i himmelriket."