Chicago brenner

Av Trygve Andersen

«Hoveddelen av Chicago er en haug med ruiner. Dens forfengelighet og stolthet er renset av ilden, dens fryktelige ondskap er på en måte straffet av flammene. Et slikt hav av brann gir en bibelleser et levende bilde av den siste store dag. Slike ruiner taler høyt. “Verden går til grunne med alt sitt begjær.»

Danskamerikaneren John G. Matteson var i Chicago da en stor del av byen ble lagt i aske mellom 8. og 10. oktober 1871, og slik rapporterte han fra brannen i vårt menighetsblad Review and Herald, bare en uke senere. Mannen som snart skulle bli den som brakte Adventistkirken til Skandinavia, var øyenvitne til brannen som krevde livet av 200 mennesker, og gjorde rundt 100.000 hjemløse. 17.000 bygninger ble flammenes rov, og Matteson fikk se mange grufulle scener utspille seg.

Det hadde vært en varm og tørr sommer og høst. Så kom det noen dager med kraftig vind i oktober. Det var meldt om flere små og store branner i området Wisconsin og Michigan, på begge sider av Michigansjøen. Så kom vinden til Illinois og storbyen Chicago. Vinden var så sterk at det var umulig å slokke brannene som oppsto i byen, selv om brannmenn og utstyr ble hentet inn fra mange steder i nærheten.

Review and Herald publiserte flere rapporter om brannen, og en av dem var sendt inn av Matteson. Han skrev videre:

«Hvor godt at Bibelen lover «…men den som gjør Guds vilje består til evig tid». Slike straffer peker hen til en rettferdig Gud som folk ikke respekterer. Og en slik fullstendig hjelpeløshet (på et tidlig tidspunkt ble vannforsyningen satt ut av spill av flammene, så alle menneskenes maskiner kunne ikke gjøre noe) peker hen til den store Gud som den eneste som regjerer og styrer begivenhetene. Nå har alle de store bankene og forsikringsselskapene, som menneskene stolte på, selv blitt et bytte for flammene. Hvor mye bedre er det ikke å ha en skatt i himmelen.»

Det er jo trist å se at Matteson, og flere med ham, proklamerer at brannen er Guds straffedom over byen for Matteson var vitne

dens ondskap. Men dette var en ganske vanlig tenkemåte blant kristne når det gjelder naturkatastrofer.

Om omfanget av katastrofen skriver Matteson:

«Lørdag kveld brant omtrent 6 acres (24 mål) ned på vestsiden (av elva), fra Twelfth Street nordover langs elven. Søndag kveld startet det opp igjen og ødeleggelsene fortsatte på østsiden. Fra Van Buren street feide flammene vekk alt mellom elven og sjøen . Flammene spredte seg videre nordover begrenset av elven og sjøen på hver side. Det gikk helt til bygrensen. Området er nesten 8 km langt og 3 km bredt. På tyve timer var alt brent ned.

Det er et ynkelig syn å se mer enn hundre tusen mennesker hjemløse. Mengder av folk ligger i gatene og på prærien. Vestsiden er barmhjertig skånet. De store kirkene, salene og skolene er overfylt med mennesker. Retten er i det gamle menighetsbygget, byrådet i det nye. Tusenvis av mennesker trenger seg på for å få en gratis billett til jernbanen som byen gir alle lidende som ønsker å reise inn i landet. Klær fordeles på ett sted, mat på et annet. Mange mennesker er brent i hjel, andre er blitt krøplinger. Vann selges for fem cent for en bøtte, men de fikk i gang en pumpe igjen i går, så det er litt vann i hydrantene igjen. Flere personer har blitt tatt for å forsøke å tenne på denne siden av byen, men noen av dem er blitt drept øyeblikkelig av de rasende menneskene, andre er blitt arrestert. Vestsiden er full av virksomhet nå, og det er mye bedre orden enn man kunne forvente etter en slik brannskade.»

En annen nordmann som også var i Chicago, var Peter L. Hoen. Han beskrev brannen slik i et av våre blader senere:

«I 1871 bestemte jeg meg for å reise til Amerika for å møte en venn, og kom til Chicago dagen før den store brannen 8.-10. oktober det året. Herren tillot meg, for mitt eget beste, å se og bevitne ubeskrivelige smerter og rop om hjelp fra menn, kvinner og barn på husenes tak og i vinduer, i gater og alleer. En kraftig vind fra sørvest bar brennende shingel og tjærepapp, de virvlet rundt i luften og tente nye flammer overalt. Jeg følte at jeg var en fortapt mann, uten Gud og uten håp.

Der var jeg, sammen med tusener andre, alle hadde vi bare klærne vi gikk i. Vi vandret rundt i ruinene etter at ilden var over, og så halvveis brente kropper ved fortauene, i ruinene av bygningene, og flytende i elva og i sjøen. Alt dette økte min lengsel etter noe jeg ikke hadde. Min sjel var tørst. Vi kunne kjøpe vann fra bønder som brakte det inn, for 5 cent for et glass, men det slukket ikke min tørste sjel.»

Verdens første SDA-kirke i en storby, var norsk

Hvorfor var egentlig Matteson i Chicago i 1871? Jo, det var tent en liten «brann» i noen hjerter i byen også. Matteson hadde fått en forespørsel fra en nordmann om å komme og tale til en liten gruppe interesserte. Og om våren, for akkurat 150 år siden i år, kom han dit og holdt møter. Det kom ikke mange, men mange nok ble døpt til at han allerede i april kunne starte en liten menighet med elleve medlemmer. Alle var norske utvandrere. Gjert Theodor Berg, fra Ålesund, ble menighetens første forstander.

I 1870 hadde SDA i staten Illinois blitt en egen konferens (distrikt). Før dette var de i en felles konferens med Wisconsin. Den nye norske menigheten i Chicago, som altså ligger i Illinois, søkte imidlertid om å få være med i Wisconsin SDAkonferens, for å kunne ha Matteson som sin pastor, og det fikk de innvilget.

Matteson kom tilbake litt senere på sommeren, og da økte menigheten til 22 medlemmer. Fremdeles var alle norske, så vidt jeg kan forstå. Så ivrige var de at de allerede hadde kjøpt en tomt og begynt å bygge kirke på dugnad. Da brannen herjet i oktober, var kirken nesten ferdig. Matteson var der igjen, og hjalp dem med arbeidet, samtidig med at han holdt flere møter. Heldigvis lå kirken i den delen av byen som ikke ble rammet av flammene.

Matteson skriver i sin selvbiografi, at søndagen før den store brannen, hadde de stor dugnad i menigheten. Noen naboer hadde nok klaget på dette søndagsarbeidet deres, så politiet kom. De spurte hvem som ledet arbeidet, og alle pekte da på Matteson. Han hevdet at det ikke var noen lov som skulle hindre deres arbeid på søndager, men han måtte likevel bli med til politistasjonen. Der ba Matteson om å få se loven som skulle forby jobbing på søndager, men de kunne ikke finne noe slikt. Så de lot ham etter hvert gå, men med beskjed om at de måtte slutte å jobbe på kirken på søndager. Søndagen etter brant altså store deler av byen ned, og politiet fikk annet å gjøre enn å hindre søndagsarbeid. Så de fortsatte arbeidet flere søndager uten forstyrrelser.

Matteson skriver til slutt i sin rapport til Review and Herald om brannen i Chicago:

“Vårt møtelokale vil snart være fullført, men hvor mye lenger vi kan komme under de nåværende vanskelige Den første kirken i Chicago, bilde fra R&H 13. mai 1926. Bildets original er manuelt funnet frem fra arkivet hos SDA General Conference, scannet, og tilsendt artikkelforfatteren. Vi takker! Den norske SDAkirken i Erie Street i Chicago 1926. Mannen på trappen skal være Peter L. Hoen, som da var 87 år gammel.

…en brann i noen hjerter også

forholdene, avhenger av Guds hjelp. Brødrene har klart seg gjennom katastrofen, men en av dem mistet sine verktøy.”

Kirken var snart fullført og ble tatt i bruk. En av nordmennene som ganske snart fant frem til den lille kirken, var den ovenfor nevnte Peter L. Hoen. Han sluttet seg tik menigheten, og ble pastor. Han var en av dem som tok over arven etter Matteson da han dro til Danmark og Norge, og han arbeidet i det skandinaviske SDA-miljøet i Amerika resten av livet. Han døde i 1939, 100 år gammel.

Første storbykirke

Når jeg søker litt mer etter informasjon om denne kirken og menigheten i Chicago, så finner jeg altså at den skal ha vært verdens første SDA-kirke i en storby. Alt tidligere var på landet, eller i mindre landsbyer rundt om i Amerika. Matteson var altså den første som startet en SDA-menighet i en storby, og den var norsktalende! Etter hvert ble det nok også en del dansker med, og kanskje noen svensker. Ellen og James White besøkte denne lille skandinaviske kirken i West Erie Street flere ganger, og talte der. Det var i denne kirken Ellen White fortalte Matteson at hun hadde sett at Gud hadde store planer for ham i Skandinavia. Da forsto han at han måtte reise dit.

I en oversikt over SDA-kirker i Chicago fra 1905 står kirken i West Erie Street oppført som norsktalende. I tillegg var det to danske menigheter, og en svensk. Så det skandinaviske SDA-miljøet hadde vokst betydelig på disse 30 årene, og flere menigheter var opprettet.

Kilder: Årgang 1871 Review and Herald og andre SDA-skrifter på adventistarchives.org. Mattesons selvbiografi.