HISTORIE
Chicago Fire, illustrasjon av John Chapin.
Chicago brenner! dens ondskap. Men dette var en ganske vanlig tenkemåte blant kristne når det gjelder naturkatastrofer. Om omfanget av katastrofen skriver Matteson:
Av Trygve Andersen «Hoveddelen av Chicago er en haug med ruiner. Dens forfengelighet og stolthet er renset av ilden, dens fryktelige ondskap er på en måte straffet av flammene. Et slikt hav av brann gir en bibelleser et levende bilde av den siste store dag. Slike ruiner taler høyt. “Verden går til grunne med alt sitt begjær.» Danskamerikaneren John G. Matteson var i Chicago da en stor del av byen ble lagt i aske mellom 8. og 10. oktober 1871, og slik rapporterte han fra brannen i vårt menighetsblad Review and Herald, bare en uke senere. Mannen som snart skulle bli den som brakte Adventistkirken til Skandinavia, var øyenvitne til brannen som krevde livet av 200 mennesker, og gjorde rundt 100.000 hjemløse. 17.000 bygninger ble flammenes rov, og Matteson fikk se mange grufulle scener utspille seg. Det hadde vært en varm og tørr sommer og høst. Så kom det noen dager med kraftig vind i oktober. Det var meldt om flere små og store branner i området Wisconsin og Michigan, på begge sider av Michigansjøen. Så kom vinden til Illinois og storbyen Chicago. Vinden var så sterk at det var umulig å slokke brannene som oppsto i byen, selv om brannmenn og utstyr ble hentet inn fra mange steder i nærheten. Review and Herald publiserte flere rapporter om brannen, og en av dem var sendt inn av Matteson. Han skrev videre: «Hvor godt at Bibelen lover «…men den som gjør Guds vilje består til evig tid». Slike straffer peker hen til en rettferdig Gud som folk ikke respekterer. Og en slik fullstendig hjelpeløshet (på et tidlig tidspunkt ble vannforsyningen satt ut av spill av flammene, så alle menneskenes maskiner kunne ikke gjøre noe) peker hen til den store Gud som den eneste som regjerer og styrer begivenhetene. Nå har alle de store bankene og forsikringsselskapene, som menneskene stolte på, selv blitt et bytte for flammene. Hvor mye bedre er det ikke å ha en skatt i himmelen.» Det er jo trist å se at Matteson, og flere med ham, proklamerer at brannen er Guds straffedom over byen for
42
Matteson var vitne
«Lørdag kveld brant omtrent 6 acres (24 mål) ned på vestsiden (av elva), fra Twelfth Street nordover langs elven. Søndag kveld startet det opp igjen og ødeleggelsene fortsatte på østsiden. Fra Van Buren street feide flammene vekk alt mellom elven og sjøen . Flammene spredte seg videre nordover begrenset av elven og sjøen på hver side. Det gikk helt til bygrensen. Området er nesten 8 km langt og 3 km bredt. På tyve timer var alt brent ned. Det er et ynkelig syn å se mer enn hundre tusen mennesker hjemløse. Mengder av folk ligger i gatene og på prærien. Vestsiden er barmhjertig skånet. De store kirkene, salene og skolene er overfylt med mennesker. Retten er i det gamle menighetsbygget, byrådet i det nye. Tusenvis av mennesker trenger seg på for å få en gratis billett til jernbanen som byen gir alle lidende som ønsker å reise inn i landet. Klær fordeles på ett sted, mat på et annet. Mange mennesker er brent i hjel, andre er blitt krøplinger. Vann selges for fem cent for en bøtte, men de fikk i gang en pumpe igjen i går, så det er litt vann i hydrantene igjen. Flere personer har blitt tatt for å forsøke å tenne på denne siden av byen, men noen av dem er blitt drept øyeblikkelig av de rasende menneskene, andre er blitt arrestert. Vestsiden er full av virksomhet nå, og det er mye bedre orden enn man kunne forvente etter en slik brannskade.» En annen nordmann som også var i Chicago, var Peter L. Hoen. Han beskrev brannen slik i et av våre blader senere: «I 1871 bestemte jeg meg for å reise til Amerika for å møte en venn, og kom til Chicago dagen før den store brannen 8.-10. oktober det året. Herren tillot meg, for mitt eget beste, å se og bevitne ubeskrivelige smerter og rop om hjelp fra menn, kvinner og barn på husenes tak og i vinduer, i gater og alleer. En kraftig vind fra sørvest bar brennende shingel og tjærepapp, de virvlet rundt i luften og tente nye flammer overalt. Jeg følte at jeg var en fortapt mann, uten Gud og uten håp.
Adventnytt 10-2021
