Bibelstudier 2025 1

Bibelstudier

for sabbatsskolen

1. kvartal, 2025

GUDS KJÆRLIGHET

OG RETTFERD

AV JOHN C. PECKHAM

UTGITT AV

SYVENDEDAGS ADVENTISTKIRKENS

SABBATSSKOLEAVDELING

Norsk Bokforlag, Røyse

UTARBEIDELSE

Utarbeidelsen av bibelstudiene ledes av en komité med medlemmer fra verdensfeltet. Komiteens medlemmer er rådgivende redaktører, og de studiene som utgis hvert kvartal, gjenspeiler komiteens synspunkter og representerer ikke bare eller nødvendigvis forfatterens hensikter.

HENVISNINGER

Der forfatternavn ikke er oppgitt, men bare tittelen på en bok eller en artikkel, er henvisningen til en av Ellen G. Whites skrifter. Der en norsk oversettelse foreligger, er henvisningen til denne, men i parentes står også henvisningen til den engelske originalen, med standard forkortelse for tittelen, for eksempel: AA står for Acts of the Apostles.

BIBELOVERSETTELSER

Der intet er sagt om versjon, er Bibelselskapets oversettelse av 2011 brukt. I noen tilfeller er tidligere versjoner av Bibelselskapets oversettelse brukt (1930, 1978, 1985). Der ingen av Bibelselskapets bibeloversettelser støtter forfatterens poeng, har vi oversatt etter forfatterens versjon og merket det med versjonens alminnelige forkortelse, f.eks. NKJV for New King James Version.

Originalens tittel: God’s Love and Justice

Studieforfatter dette kvartal: John C. Peckham

Redaktør: Clifford R. Goldstein ( goldsteinc@gc.adventist.org)

Oversettelse: Egil Fredheim (egilfredheim@gmail.com)

Illustrasjoner: Lars Justinen

Sats: Norsk Bokforlag, Røyse 2024

Trykk: X-IDE AS

Copyright © Norsk Bokforlag

BIBELSTUDIER utgis kvartalsvis, og kan abonneres på ved å ta kontakt med Norsk Bokforlag. Telefon: 32 16 15 60 • E-post: ordre@norskbokforlag.no • Internett: www.norbok.no

En kort introduksjon til dette bibelstudieheftet

Vi adventister tror at Bibelen er en helt spesiell bok. Eller rettere sagt er den en samling bøker, et bibliotek på 66 bøker, skrevet av ca 40 forskjellige forfattere, og blitt til over en periode på opp mot 1000 år. Til sammen utgjør Bibelen en fascinerende og medrivende fortelling om menneskeheten. Den forteller oss at vi er fordi Gud har skapt oss. Han har satt oss i verden for å fylle den med Guds visdom, skjønnhet og kjærlighet. Vi skal få verden og menneskesamfunnene til å blomstre, på vegne av han, slik han planla. All bibelsk etikk handler grunnleggende om det. Hver for seg er de ulike bøkene vitnesbyrd om at Gud finner og har møtt ulike mennesker på ulike måter opp gjennom historien. Bibelen inneholder fortellinger om mennesker «under samme kår som vi» (Jak 5,17), som gjorde feil, men som også gjorde store ting for Gud og mennesker. Det er alltid noen der som hadde en erfaring som ligner på vår. Paulus, en av urmenighetens viktigste ledere, skriver at er alt er skrevet ned «til rettledning for oss» (1 Kor 10,11). Men framfor alt, er Bibelen skrevet for at vi skal være «fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim 3,17). Derfor studerer vi Bibelen for å bli bedre mennesker.

Dette kvartalet vil vi se på hva Bibelen sier om Guds karakter. Johannes påstår at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,16). Men kjærlighet i vår kultur, som dyrker den som en ekstatisk, men flyktig følelse, kan lett bli en floskel og et begrep uten et reelt innhold. Hva betyr det i praksis at Gud er kjærlighet? Hvordan spiller Guds kjærlighet seg ut i historien, og spesielt i kampen mellom godt og ondt?

Adventistenes pionerer gjorde dette til et sentrum i den teologiske tenkningen deres. Ellen White, Adventistenes fremste pioner og profetisk stemme, begynner og slutter sitt hovedverk, The Great Controvercy serien, med setningen «Gud er kjærlighet». Det er fremdeles et hovedtema i Adventisters tenkning og skrivning. Derfor er det helt naturlig at vi snakker om det, og gjør det til et tema for det kvartalsvise bibelstudiet. Men også fordi det store spørsmålet om Gud i dag, også blant ikke-troende, ikke først og fremst er Guds eksistens, men Hans karakter. Så dette er et høyaktuelt tema om vi ønsker å formidle bibelsk tro som treffer vår egen tid. Jeg ser fram til at vi utforsker og utvikler temaet i dette kvartalet. Godt studium!

Har du spørsmål? Ta gjerne kontakt med sabbatsskoleavdelingen i Adventistkirken. Du kan skrive til vidar.hovden@adventist.no

REDAKTØRENS FORORD

Kjærlighetens

og rettferdighetens Gud

Gud er kjærlighet. Det fastslår 1 Joh 4,8 og 16. Hele Bibelen vitner om det. Kristentroen handler om Guds kjærlighet. Kjærligheten er Guds essens, den er selve kjernen i alt vi tror på, og den bør være kjernen i alt vi gjør. Derfor påvirker vår forståelse av kjærlighet hele vår tro og praksis. Hvis man f.eks. tror man må gjøre seg fortjent til Guds kjærlighet, kan man tro at Gud ikke elsker en, for man er syndig og uverdig. Og i forholdet til andre kan man forvente at andre skal gjøre seg fortjent til kjærlighet – en oppskrift på katastrofe.

På denne og mange andre måter har vår oppfatning av Guds kjærlighet store følger for tro og praksis. Men hva er kjærlighet? Ber du ti personer om å si hva kjærlighet er, får du kanskje ti ulike svar. Selv blant kristne er det mange myter og misforståelser om Guds kjærlighet. Kristne gir f.eks. ulike svar på spørsmål som:

Gir Gud bare kjærlighet, men tar aldri imot? Er Guds kjærlighet rent selvoppofrende, eller kan også mennesker være til glede og behag for Gud? Er Guds kjærlighet emosjonell? Bryr Gud seg om menneskene? Kan Guds kjærlighet avvises eller mistes? Inngår Gud i et gjensidig kjærlighetsforhold til sine skapninger? Er sinne uforenlig med kjærlighet? Hvordan henger kjærlighet og rettferdighet sammen? Hvorfor er det så mye ondskap i verden hvis Gud er kjærlighet? Kan mennesker elske slik Gud gjør? Hvordan ville det i så fall ta seg ut?

Svarene på slike spørsmål kan virke åpenbare, men er ofte omstridte i kristne tolkninger av Guds kjærlighet. Og mange svar som kan virke selvsagte, viser seg ved nærmere ettersyn å være uforenlige med Skriftens lære om Guds kjærlighet.

Vi skal ikke ta opp alle disse spørsmålene på én gang, men vi vil se på disse og andre spørsmål dette kvartalet. Og vi skal se at Guds kjærlighet er større enn vi kanskje tror. Guds kjærlighet, slik den er beskrevet i Skriften, er mye større enn de tankene som går for å være «kjærlighet» mange steder i verden i dag. I de neste ukene skal vi se nærmere på noen av de mest fremtredende og vakre sidene ved Guds kjærlighet som Bibelen åpenbarer.

Vi skal se at Guds kjærlighet henger uløselig sammen med Guds rettferdighet. Bibelens Gud elsker rettferdighet (se f.eks. Jes 61,8). Og slik Bibelen beskriver dem, hører Guds kjærlighet og rettferdighet sammen slik at den ene ikke kan eksistere uten den andre. Fordi Gud er kjærlighet, er han opptatt av urett og lidelse i verden. Han identifiserer seg med de undertrykte og lidende og går frivillig inn i den smerte og sorg som ondskapen har påført skaperverket – og lider selv mest av alle, i den grad at Gud selv er ondskapens største offer.

Gjennom hele Bibelen blir Gud gang på gang bedrøvet og plaget av ondskap og lidelse fordi han elsker hvert enkelt menneske mer enn vi kan fatte. Man ser dybden i Guds kjærlighet i Kristi klagesang over sitt folk da han sa: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår

profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» (Matt 23,37).

Bibelens Gud, som er kjærlighet, skildres ofte i Skriften som sønderknust og bedrøvet over avvist og tapt kjærlighet. Hele Skriftens fortelling handler om hva Gud har gjort og gjør for å føre kjærligheten tilbake til alle universets kriker og kroker. Dette og mye mer er tema for dette kvartalet.

Da denne veiledningen ble skrevet, var John C. Peckham professor i teologi og kristen filosofi ved Seventh­ day Adventist Theological Seminary ved Andrews University.

Endeløs kjærlighet

Av Ty Gibson

En intellektuell og følelsesmessig reise som gir større forståelse av Guds karakter og evighetens gave. Det evige liv dreier seg først og fremst om en kjærlighet til Gud som blir stadig dypere og et vennskap med Gud som blir stadig tettere. Doktriner som treenigheten, skapelsen, syndefallet og inkarnasjonen, vil endre ditt syn på frelsen.

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-515-7

243 SIDER • VARENR: 3521

Kr 199

Prisen gjelder t.o.m. mars 2025

LESETIPS BESTILLES PÅ WWW.NORBOK.NO ELLER HOS NORSK BOKFORLAG: E-post: ordre@norskbokforlag.no / Tlf. 32 16 15 60

Ønsker du å lære mer om temaet dette kvartalet har vi følgende tilleggsmateriale som du kan få kjøpt på engelsk:

Adult Teacher’s Quarterly

Dette er den tradisjonelle engelske leksehjelpen for bibelstudier, med mye ekstra informasjon, flere henvisninger og utfyllende spørsmål som du kan bruke i gjennomgåelsen. http://sspm.gc.adventist.org

Bible Study Guide

Det engelske bibelstudieheftet. 1. og 2. kvartal er i et hefte og 3. og 4. kvartal i et hefte. Det er forlaget i England som deler inn materialet slik.

E. G. White Notes

Dette heftet kommer også ut kvartalsvis og er en samling med Ellen G. Whitesitater og henvisninger som er av betydning for temaet.

Companion Book

Hvert kvartal kommer det ut en bok som består av 13 kapitler (1 for hver uke) med mange gode tanker rundt de samme temaene som bibelstudiet tar opp. Boken er uavhengig av studieheftet, men kan også være et fint tillegg til det.

Collegiate Quarterly

Dette er en ungdomsversjon med kommentarer og henvisninger som passer til tenåringer/ungdommer/studenter. Det er mye brukt på universitetene, hvor studentene forstår og kan snakke engelsk.

Andre interessante internettadresser: www.ssnet.org www.GoBible.org

Den raskeste måten å bestille heftene på er via internett: www.adventistbookcenter.com

Du kan også bestille hos Norsk Bokforlag, Postboks 103, 3529 RØYSE Tlf. 32 16 15 60, faks 32 16 15 51 eller epost: ordre@norskbokforlag.no

Gud elsker uten forbehold

Ukens tekster:

2 Mos 33,15–22; Hos 14,2–5; Åp 4,11; Joh 17,24; Matt 22,1–14; Joh 10,17.18.

Ukens vers:

Jeg vil helbrede deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem. (Hos 14,5).

Peter hadde fornektet Jesus tre ganger, slik Jesus hadde forutsagt (Matt 26,34), men det var ikke slutten på historien. Etter oppstandelsen spurte Jesus Peter: «‘Elsker du meg mer enn disse?’ Han svarte: ‘Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær’. Jesus sier til ham: ‘Fø lammene mine!’ Igjen, for annen gang, sier han: ‘Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?’ ‘Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær’, svarte Peter. Jesus sier: ‘Vær gjeter for sauene mine!’ Så sier han for tredje gang: ‘Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?’ Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: ‘Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.’ Jesus sier til ham: ‘Fø sauene mine!’» (Joh 21,15–17). Peter hadde fornektet Jesus tre ganger, og Jesus ga Peter oppreisning tre ganger – med det avgjørende spørsmålet « Elsker du meg?». Vår situasjon er vel en annen enn Peters, men prinsippet er på et vis det samme. Det spørsmålet Jesus stilte Peter, er nemlig det viktigste spørsmålet Gud stiller hver og en av oss: Elsker du meg? Alt avhenger av svaret vi gir på det spørsmålet.

MER ENN FORVENTET

Gud spør ikke bare: «Elsker du meg?», men Gud selv elsker den enkelte, og det uten forbehold. Han elsker deg og meg og alle andre mer enn vi fatter. Og vi kjenner denne kjærligheten via hans handlemåte i sitt folks liv og historie.

Les 2 Mos 33,15–22 og tenk over sammenhengen versene står i, og den fortellingen de inngår i. Hva sier dette avsnittet, særlig vers 19, om Guds vilje og kjærlighet?

Alt syntes tapt. Ikke lenge etter at Gud hadde utfridd sitt folk fra slaveriet i Egypt, hadde israelittene gjort opprør mot Gud og tilbedt gullkalven. Da Moses kom ned fra fjellet og så hva de hadde gjort, kastet han fra seg tavlene med de ti bud så de ble knust. Folket hadde mistet all rett til paktens privilegier og velsignelser som Gud hadde gitt dem av fri vilje, men Gud valgte likevel å videreføre paktsforholdet med dem – enda de ikke hadde gjort seg fortjent til paktens velsignelser.

Ordene i 2 Mos 33,19: «Jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over» blir ofte tolket slik at Gud vilkårlig velger å være barmhjertig og nådig mot noen, men ikke mot andre. Men her sier ikke Gud at han vil være nådig og barmhjertig mot noen og ikke mot andre. Gud forutbestemmer ikke noen til evig fortapelse.

Så hva er det Gud sier? Kort sagt at han, som skaperen av alt, har rett og makt til å gi nåde og barmhjertighet til selv dem som ikke fortjener det. Og det gjør han her, selv etter opprøret med gullkalven, ved at han viser barmhjertighet mot sitt folk enda de ikke har fortjent det.

Dette er et av mange eksempler på at Gud viser en kjærlighet som overgår all forventning. Og det er vel godt nytt også for oss?

Hvordan har Gud fortsatt å vise deg sin kjærlighet – også mer enn du kunne forvente?

ULYKKELIG KJÆRLIGHET

Vi finner et godt eksempel på Guds kjærlighet til den falne menneskehet i historien om Hosea. Gud befalte profeten: «Gå og få deg en horkvinne og horebarn! For landet horer seg bort fra Herren» (Hos 1,2). Hosea og hans utro kone skulle bli et levende eksempel på Guds kjærlighet til sitt folk, trass i dets utroskap og åndelige hor. Det er historien om Guds kjærlighet til dem som ikke fortjener den.

Til tross for Guds trofasthet og kjærlighet gjorde folket stadig opprør mot ham. Derfor beskriver Skriften gjentatte ganger Gud som den ulykkelige elskeren med en utro ektefelle. Han hadde elsket sitt folk inderlig og trofast, men de foraktet ham og tjente og dyrket andre guder slik at han ble dypt bedrøvet og forholdet ble ødelagt og virket uopprettelig.

Les Hosea 14,2–5. Hva sier dette om Guds urokkelige kjærlighet til sitt folk?

Etter gjentatte opprør erklærer Gud: «Jeg vil helbrede deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet». Uttrykket «av hjertet» her er oversatt fra et hebraisk ord (nedabah) som betegner det som tilbys frivillig. Det er det samme ordet som brukes om frivillige ofringer i helligdomstjenesten.

I Hosea og resten av Skriften viser Gud et forbløffende engasjement og medfølelse med sitt folk. Selv om de stadig gikk etter andre elskere og brøt paktsforholdet så det virket uopprettelig, fortsatte Gud av egen fri vilje å vise dem sin kjærlighet. Folket fortjente ikke Guds kjærlighet, de hadde forkastet den og mistet ethvert krav på den. Likevel fortsatte Gud å gi dem sin kjærlighet uten tvang. Her og andre steder i Skriften beskrives Guds kjærlighet konsekvent som uforbeholden og frivillig.

Mange tror at Gud er en fjern og streng hersker og dommer. Får du et annet syn på Gud når du ser ham foraktet og bedrøvet, som en ulykkelig elsker med en utro ektefelle? Hva betyr det for ditt syn på ditt eget gudsforhold?

GUDS RAUSE KJÆRLIGHET

Gud fortsatte å vise Israel sin kjærlighet, til tross for gjentatte opprør, og Gud fortsetter også å vise oss sin kjærlighet, enda vi er syndere. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet. Samtidig trenger ikke Gud oss. Bibelens Gud trenger ingenting (Apg 17,25). Guds kjærlighet til deg og meg og til alle mennesker er aldeles av egen fri vilje.

Les Åp 4,11 og Sal 33,6. Hva lærer vi om Guds frihet i forhold til skaperverket?

Gud skapte verden av fri vilje. Derfor fortjener Gud all ære, herlighet og makt. Gud behøvde ikke å skape verden. Før verden ble til, hadde Gud allerede kjærlighetsforholdet i Guddommen.

Les Joh 17,24. Hva sier det om Guds kjærlighet før verden ble til?

Gud behøvde ikke skapninger å elske. Men Gud er kjærlighet, og derfor valgte han å skape verden og inngå i et kjærlighetsforhold til skapte vesener.

Gud skapte verden av fri vilje som et uttrykk for sin rause kjærlighet, og Gud elsker menneskene av fri vilje, også etter syndefallet i Edens hage, og etter at vi selv har syndet.

Etter syndefallet hadde ikke Adam og Eva rett til å leve videre og motta Guds kjærlighet. Men Gud opprettholder «alt ved sitt mektige ord» (Hebr 1,3) og har i sin store kjærlighet, barmhjertighet og nåde bevart menneskenes liv og forsonet dem med seg selv i kjærlighet. Og denne forsoningen gjelder også deg og meg.

Hva sier det om Guds kjærlighet og karakter at Gud fortsetter å elske oss tross syndefallet og ondskapen i verden? Hva bør dette gjøre med oss?

MANGE ER KALT, MEN FÅ ER UTVALGT

Gud elsker oss av egen fri vilje, og han inviterer oss også til å elske ham tilbake. Det at Gud gir oss muligheten til fritt å velge om vi vil ta imot eller avvise Guds kjærlighet, fremgår blant annet av lignelsen om bryllupsfesten.

Les Matt 22,1–14. Hva vil Jesus med lignelsen?

I Kristi lignelse holdt en konge bryllup for sønnen sin og sendte ut tjenerne sine til de innbudte og ba dem komme til bryllupet, men «de ville ikke komme» (Matt 22,2.3). Dette gjorde han mer enn én gang, men de brydde seg ikke om oppfordringen og grep tjenerne hans og drepte dem (Matt 22,4–6).

Etter å ha tatt seg av dem som hadde drept noen av tjenerne hans, sa kongen til tjenerne: «Alt er ferdig til bryllupet, men de innbudte var ikke verdige. Gå derfor ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner.» (Matt 22,8.9). Etter en episode der en mann uten bryllupsklær kastes ut fordi man må få bryllupsklær av kongen for å kunne være med på bryllupsfesten, avslutter Jesus lignelsen med den kryptiske, men talende setningen: «Mange er kalt, men få er utvalgt» (Matt 22,14).

Hva betyr dette? De som til slutt blir «utvalgt», er de som har tatt imot Herrens invitasjon til bryllupet. Det greske kaleo (å kalle, invitere) brukes i hele lignelsen, og det som avgjør hvem som til slutt er «utvalgt» (eklektos), er om man av fri vilje har takket ja til invitasjonen.

Gud kaller (inviterer) alle til bryllupsfesten. Men vi kan takke nei til Guds kjærlighet. Kjærlighet forutsetter frihet. Gud vil aldri tvinge sin kjærlighet på noen. Men vi kan si nei til å ha et kjærlighetsforhold til Gud.

De «utvalgte» er de som tar imot invitasjonen. For dem som elsker Gud, har Gud forberedt ting som er mer vidunderlige enn vi kan forestille oss. Nok en gang koker det hele ned til spørsmålet om kjærlighet og den friheten kjærligheten innebærer.

Hva er det som viser at du har takket ja til bryllupsinnbydelsen og har kommet riktig kledd?

KORSFESTET FOR VÅR SKYLD

Gud innbyr alle til et kjærlighetsforhold med seg, men de evige resultatene er bare for dem som takker ja til invitasjonen. Som vi ser i lignelsen om bryllupsfesten, var det mange av dem som kongen innbød som ikke ville komme (Matt 22,3).

Derfor beklaget Kristus seg kort tid før korsfestelsen: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» (Matt 23,37). Jesus ville samle dem, men de ville ikke. Det greske verbet som betyr «å ville» (thelo) brukes både om at Kristus ville frelse dem og om at de ikke var villige til å bli frelst (det samme uttrykket brukes i Matt 22,3).

Likevel gikk Kristus til korset både for dem og for oss. En utrolig kjærlighet! Selv om menneskets synd fortjener døden, har Gud selv (i Kristus) betalt prisen og funnet en vei slik at det ødelagte forholdet mellom himmel og jord kan rettes opp igjen. Imens fortsetter han å øse sin kjærlighet ut over oss, selv om det bare er hans egen frie vilje som tvinger ham til å gjøre det.

Les Joh 10,17.18. Se også Gal 2,20. Hva er budskapet?

I det største beviset på Guds kjærlighet – korset – ser vi Kristus gi seg selv for oss av egen fri vilje. Kristus la ned sitt liv på «eget initiativ». Ingen tok livet fra ham; han ga det frivillig og i tråd med den frelsesplanen som ble lagt før verden ble til.

«Planen om å frelse oss, var ikke noen ettertanke, en plan som ble utarbeidet etter Adams fall. Den var en åpenbaring av ‘det mysterium som har vært skjult fra evige tider’. Den var en framstilling av de prinsipper som fra evighet av var grunnlaget for Guds styresett. Fra begynnelsen av kjente Gud og Kristus til Satans kommende opprør og om menneskets fall på grunn av den frafalnes evne til å bedra. Gud hadde ikke bestemt at synden skulle oppstå, men han visste at den ville komme, og han traff forholdsregler for å møte denne fryktelige ulykken. Han elsket verden så høyt at han inngikk en pakt om å gi sin enbårne Sønn, ‘for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv’.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 11.

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «Brudgommen kommer! Gå og møt ham!» i Ord som lever (2006), side 297–307.

«Det er en misoppfatning av Gud som formørker verden. Og dette mørket ligger som et tett, ugjennomtrengelig slør over menneskene. De har mistet kunnskapen om hans karakter. Den er blitt sørgelig misforstått og mistolket. Men på denne tiden skal et budskap fra Gud lyde for verden, et budskap av strålende virkning og med frelsende kraft. Hans karakter skal bli gjort kjent. Inn i verdens mørke skal det kastes et lyshav fra hans herlighet, et strålevell fra hans godhet, nåde og sannhet.

Dette er det verk Jesaja lar oss skimte konturene av i disse ordene: ‘Rop høyt med kraftig røst, Jerusalems gledesbud! Rop høyt, og vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, der er deres Gud!» Se, Herren din Gud kommer, full av kraft, hans arm gir ham herrevelde. De han fikk som lønn, er med ham, de han vant, går foran ham.’

De som venter på at Brudgommen skal komme, skal si til folket: ‘Se, der er deres Gud!’ De siste strålene av barmhjertig lys, det siste budskapet om nåde til verden, blir en åpenbaring av hans ømme og kjærlige karakter. Det er Guds barn som skal åpenbare hans herlighet. Gjennom sitt eget liv og sin egen karakter skal de vitne om hva Gud har gjort for dem.

Lyset fra Rettferdighetens Sol skal skinne fram gjennom gode gjerninger – gjennom sannhets ord og hellig handling.» – Ellen G. White: Ord som lever, s. 302, 303.

Forslag til samtale:

1. En verre tanke enn tanken på at det ikke finnes noen Gud, ville være at Gud hater oss. Hvordan ville verden i så fall ha sett ut?

2. Hvorfor er Guds karakter så misforstått i verden i dag? Hvordan kan dere gjøre det lettere for andre å se Guds kjærlighet?

3. Hva skal vi si om Gud i dag? Hvordan vil du forklare det for noen som ikke kjenner Guds kjærlighet fra før? Hva kan du peke på som viser at Gud virkelig elsker oss?

4. Det er én ting å snakke om Guds kjærlighet. Å åpenbare og gjenspeile hans kjærlighet er noe annet. Hvordan kan vi åpenbare Guds kjærlighet for andre?

4. januar

ÅPNING AV BAMBUSGARDINET

Av Andrew McChesney

Jeg

knelte foran den sørkoreanske studenten og spurte om han hadde noen bønneønsker før jeg vasket føttene hans under en nattverdgudstjeneste i Moskva internasjonale Syvendedags Adventistkirke i Russland.

«Be for Nord-Korea», sa studenten, som studerte ved et universitet i Moskva. «Evangeliet må nå ut til Nord-Korea for at Jesus skal komme tilbake».

I forbindelse med denne bønneforespørselen i 2006 fikk jeg høre om en spesiell byrde som syvendedagsadventister fra Sør-Korea bærer på for sine brødre og søstre i nord. Jesus sa: «Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matteus 24,14). Sørkoreanske adventister ser på Nord som en siste grense i kirkens oppdrag om å forkynne evangeliet for verden, og i dag søker mange i bønn etter måter å åpne bambusteppet på.

Adventistkirkens arbeid startet i nord i 1904 og spredte seg deretter til sør. I dag har kirken 285 000 medlemmer blant en befolkning på 52 millioner i sør. Men det er ikke kjent at det finnes noen adventister i Nord, som har en befolkning på 26 millioner. Likevel finnes det en del informasjon som tyder på at Gud har et folk i nord, sier Beom Seok Oh, som er direktør i Den nordasiatiske Stillehavsdivisjon og leder kirkens arbeid i Nord-Korea. Under en reise til Sør-Korea fortalte han meg om en nordkoreansk kvinne som drakk soyasaus hver sabbatsmorgen for å bli febersyk, slik at hun skulle slippe det obligatoriske lørdagsarbeidet. Da hun ble fengslet, smuglet hun med seg en bibel inn i fengselet og gravde den ned i bakken for så å grave den opp i smug for å lese i den. Senere klarte hun å smugle seg over grensen til Sør-Korea, der hun kunne tilbe Gud fritt. Kirkeledere forbereder seg på den dagen grensen i nord åpnes. Når det skjer, vil de sende en strøm av misjonærer inn i landet.

I mellomtiden tar sørkoreanske adventister seg av nordkoreanske avhoppere. En menighetstjener og hans kone ringte og besøkte jevnlig en ny avhopper og hjalp ham med å rydde leiligheten, lage mat og sende inn papirer til myndighetene. Etter seks måneder erklærte avhopperen at han trodde på Gud, forteller Chang-Seop Lee (bildet), pastor i diakonens og konas menighet.

En annen avhopper fikk ikke sove fordi han tenkte på kona og barna sine i nord. Pastor Lee ba sammen med ham, og etterpå erkjente avhopperen at han trodde på Gud og hadde lest Bibelen i nord. Hendelsen ga pastoren ny energi til å hjelpe avhoppere. «Jeg tror at vi kan utvide vår rekkevidde i nord ved å begynne med de menneskene vi kan møte i dag», sa han til meg.

Be for Nord-Korea. Takk for at du planlegger å gi et sjenerøst sabbatsoffer den 29. mars for å fremme evangeliets utbredelse i Den nordasiatiske Stillehavsdivisjon.

Kjærlighetspakt

Ukens tekster:

2 Pet 3,9; 5 Mos 7,6–9; Rom 11,22; 1 Joh 4,7–20; Joh 15,12; 1 Joh 3,16.

Ukens vers:

Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham (Joh 14,23).

Mange har fått høre at det greske ordet agape uttrykker en kjærlighet som er unik for Gud, mens andre ord for kjærlighet, f.eks. phileo, viser til en annen og lavere type kjærlighet. Noen mener også at agape er en ensidig kjærlighet, en som bare gir, men aldri tar imot og er uavhengig av menneskets respons.

Men en studie av Guds kjærlighet i Skriften viser at dette er en misforståelse, selv om den er vanlig. For det første brukes agape ikke bare om Guds kjærlighet, men også om menneskers kjærlighet, iblant sågar misforstått kjærlighet (2 Tim 4,10). For det andre bruker Skriften mange andre ord om Guds kjærlighet. Jesus sa f.eks.: «Far selv elsker dere fordi dere har elsket meg» (Joh 16,27). Her brukes phileo ikke bare om menneskelig kjærlighet, men også om Guds kjærlighet til mennesker. Phileo er altså ikke en mangelfull form for kjærlighet, den rommer også Guds kjærlighet. Skriften lærer oss også at Guds kjærlighet ikke er ensidig, men relasjonell i den forstand at det gjør en forskjell for Gud om mennesker speiler hans kjærlighet tilbake til ham og andre.

GUDS EVIGE KJÆRLIGHET

Bibelen lærer at Gud elsker alle. Den lille Bibel (Joh 3,16) sier det: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv».

Les Sal 33,5 og 145,9. Hvor langt rekker Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde?

Noen tror kanskje at de ikke fortjener kjærlighet, eller at Gud kan elske alle andre, men ikke dem. Men Bibelen lærer at Gud elsker hvert eneste menneske. Det er ingen han ikke elsker. Og fordi Gud elsker alle, ønsker han at alle skal bli frelst.

Les 2 Pet 3,9, 1 Tim 2,4 og Esek 33,11. Hva sier de om Guds ønske om å frelse alle mennesker?

Verset etter Joh 3,16 tilføyer: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,17). Var det bare opp til Gud, ville alle ta imot hans kjærlighet og bli frelst. Men Gud tvinger ikke sin kjærlighet på noen. Det står oss fritt å ta imot eller avvise den.

Og selv om noen avviser den, slutter ikke Gud å elske dem. I Jer 31,3 forkynner han: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn». Andre steder i Bibelen står det at Guds kjærlighet varer evig (se f.eks. Sal 136). Guds kjærlighet tar ikke slutt. Den er evig. Dette er vanskelig for oss å forstå, for vi har jo ofte lett for ikke å elske andre.

Men hvis vi fikk oppleve denne kjærligheten – at Gud virkelig elsker oss – ville vi kanskje behandle andre annerledes.

Hvis Gud elsker alle, må han elske noen ganske dårlige personer, for slike finnes. Hva bør Guds kjærlighet til dem si oss om hvordan vi bør være mot dem?

KJÆRLIGHETSPAKT

Bibelen skildrer ofte Guds spesielle kjærlighetsforhold til oss med familie- eller slektskapsmetaforer, særlig metaforer om kjærligheten mellom mann og kone eller en god mor og hennes barn. Bildene brukes for å beskrive det spesielle forholdet mellom Gud og hans paktsfolk. Dette forholdet er preget av paktskjærlighet, som ikke bare innebærer Guds kjærlighet til sitt folk, men også forventninger om at folket skal ta imot kjærligheten og elske ham (og hverandre) igjen.

Les 5 Mos 7,6–9. Hva sies om forholdet mellom Guds inngåelse av pakter og Guds godhet?

5 Mos 7,9 skildrer den kjærlighet Gud har til sitt paktsfolk, et forhold som delvis beror på om de forblir trofaste eller ikke. Guds kjærlighet er ikke betinget, men det er paktsforholdet.

Ordet som er oversatt «kjærlighet» i 5 Mos 7,9, ḥesed, er et eksempel på paktsaspektet i Guds kjærlighet (og mye mer). Ḥesed brukes ofte for å beskrive hvor stor Guds barmhjertighet, godhet og kjærlighet er. Ḥesed betegner den standhaftige kjærlighet til en annen innenfor et gjensidig kjærlighetsforhold. Det innleder også en slik relasjon og forventer at den andre vil gjengjelde kjærligheten.

Guds ḥesed viser at hans kjærlighet er pålitelig, standhaftig og varig. Samtidig avhenger mottakelsen av ḥeseds goder av folkets vilje til å adlyde og ivareta sin side av forholdet (se 2 Sam 22,26; 1 Kong 8,23; Sal 25,10; Sal 32,10; 2 Krøn 6,14).

Guds urokkelige kjærlighet er grunnlaget for alle kjærlighetsforhold, og vi kan ikke matche den. Gud har ikke bare gitt oss livet, i Kristus har han gitt seg selv for oss. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Joh 15,13). Det største uttrykket for Guds kjærlighet var at Herren fornedret «… seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,8).

BETINGET FORHOLD

Gud kaller og innbyr oss til et nært kjærlighetsforhold (se Matt 22,1–14). En riktig respons på kallet er å adlyde Guds befaling om å elske Gud og å elske andre (se Matt 22,37–39). Skal vi få glede av forholdet, må vi ta imot Guds kjærlighet uten forbehold.

Les Hos 9,15, Jer 16,5, Rom 11,22 og Jud 21. Hva sier tekstene, kan vi avvise eller endog gi avkall på Guds kjærlighets goder?

Her og ellers læres det at de godene et kjærlighetsforhold til Gud gir, avhenger av det svaret vi gir på hans kjærlighet. Men vi må ikke tro at Gud noen gang slutter å elske noen. Vi har jo sett at Guds kjærlighet varer evig. Og selv om Gud i Hos 9,15 sier om sitt folk: «Jeg kan ikke elske dem lenger», må vi huske at Gud senere i boken sier at «jeg vil elske dem av hjertet» (Hos 14,5). Hos 9,15 kan ikke bety at Gud helt slutter å elske sitt folk. Det må snarere vise til betingelsene for en bestemt side eller fordel ved et kjærlighetsforhold til Gud. Og det avgjørende for at forholdet skal vare, er måten vi besvarer hans kjærlighet på.

«Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham». (Joh 14,21). Jesus sier også til disiplene: «Far selv elsker dere fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er kommet fra Gud» (Joh 16,27).

Disse og andre tekster lærer at vi kan bevare et frelsende forhold til Gud ved å ta imot hans kjærlighet (og er villige til å videreføre denne kjærligheten). Men det betyr ikke at Guds kjærlighet noen gang opphører. Vi kan ikke hindre solen i å skinne, men vi kan gjemme oss for solstrålene. Vi kan heller ikke stanse Guds evige kjærlighet, men vi kan til slutt avslå å ha noe forhold til Gud og dermed avskjære oss selv fra det som forholdet tilbyr, så som løftet om evig liv.

Hvordan kan vi se og oppleve Guds kjærlighet, enten vi gjengjelder den eller ikke? Hvordan åpenbarer f.eks. naturen Guds kjærlighet, også etter synden?

TAPT NÅDE

Guds kjærlighet er evig og ufortjent, men den kan avvises. Vi kan ta imot eller avvise Guds kjærlighet, men bare fordi Gud elsker oss med fullkommen, evig kjærlighet før vi gjør noe som helst (Jer 31,3). Vår kjærlighet til Gud er et svar på det vi har fått før vi ba om det.

Les 1 Joh 4,7–20, spesielt vers 7 og 19. Hvor viktig er Guds kjærlighet?

Guds kjærlighet kommer alltid først. Hadde ikke Gud elsket oss først, ville vi ikke kunne elske ham igjen. Gud skapte oss med evnen til å elske og bli elsket, men Gud er opphavet til all kjærlighet. Vi kan velge om vi vil ta imot den og så reflektere den i vårt liv. Dette illustreres i lignelsen om den uforsonlige tjeneren (se Matt 18,23–35). Tjeneren kunne ikke betale tilbake det han skyldte herren. Ifølge Matt 18 skyldte han sin herre 10 000 talenter. Én talent var ca. seks tusen denarer. Og én denar var en dagslønn for en arbeider (jf. Matt 20,2). Så det ville ta 6000 dager å tjene én talent. Sett at en gjennomsnittsarbeider kan arbeide 300 dager i året og tjene 300 denarer på et år. Da ville det ta ham ca. 20 år å betale tilbake én talent, som besto av 6000 denarer (6000/300 = 20). Det vil si at han måtte arbeide i 200 000 år for å tjene 10 000 talenter. Så han kunne aldri få betalt tilbake gjelden. Men herren syntes synd på ham og ettergav ham gjelden.

Da denne tjeneren siden nektet å ettergi en av sine medtjenere en mye mindre gjeld på 100 denarer (dagslønner) og fikk ham kastet i gjeldsfengsel, ble herren sint og trakk tilbake sin barmhjertige tilgivelse. Tjeneren mistet sin herres kjærlighet og tilgivelse. Guds medlidenhet og barmhjertighet tar ikke slutt, men man kan til slutt avvise og miste fordelene ved Guds medlidenhet og barmhjertighet.

Tenk på hva du er tilgitt og hva det kostet deg å få Jesu tilgivelse. Hva bør dette lære deg om å tilgi andre?

GI SOM GAVE DET DERE FIKK SOM GAVE

Slik tjeneren ikke kunne betale gjelden sin til herren, kan heller ikke vi betale tilbake til Gud. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). For en kjærlighet! Som det står i 1 Joh 3,1: «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn».

Men det vi både kan og bør gjøre, er å gjenspeile Guds kjærlighet til andre som best vi kan. Når vi har fått så stor barmhjertighet og tilgivelse, kan vi vel ikke annet enn å vise andre barmhjertighet og tilgivelse? Husk at tjeneren tapte sin herres medfølelse og tilgivelse fordi han ikke viste sin medtjener det samme. Hvis vi virkelig elsker Gud, vil vi ikke la være å gjenspeile hans kjærlighet til andre.

Les Joh 15,12, 1 Joh 3,16 og 1 Joh 4,7–12. Hva er sammenhengen mellom Guds kjærlighet, vår kjærlighet til Gud og vår kjærlighet til andre?

Rett etter Joh 15,12 sa Jesus: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere» (Joh 15,14). Og hva var det? Blant annet å elske andre slik han elsket dem. Her og ellers sier Jesus vi skal elske Gud og hverandre.

Kort sagt bør vi innse at vi har fått ettergitt en uendelig gjeld vi ikke kan betale tilbake, en gjeld som ble betalt på korset. Derfor bør vi elske og prise Gud og leve i kjærlighet og nåde med andre. Som det står i Luk 7,47, elsker den som er tilgitt mye, mye, men «den som får lite tilgitt, elsker lite». Og hvem av oss er vel ikke klar over hvor mye han eller hun har blitt tilgitt?

Hvis det å elske Gud innebærer at vi elsker andre, bør vi snarest mulig dele budskapet om Guds kjærlighet, både i ord og handling. Vi bør hjelpe folk i deres hverdag, og vi bør prøve å formidle Guds kjærlighet og vise mennesker veien til ham som gir løftet om evig liv i en ny himmel og på en ny jord – en helt ny skapelse i forhold til denne verden, som er så ødelagt og herjet av synd og død, de sørgelige fruktene av å avvise Guds kjærlighet.

Hvordan kan du konkret elske Gud ved å elske andre? Hva kan du gjøre i dag og i dagene som kommer for å vise andre Guds kjærlighet og (etter hvert) inspirere dem til å glede seg over løftet om evig liv?

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «Bønnens velsignelse» i Veien til Kristus, side 109–124.

«Gå til Gud med dine behov, dine gleder, dine sorger, dine bekymringer og din frykt. Du kan ikke tynge eller trette ham. Han som teller hårene på ditt hode, er ikke likegyldig for sine barns behov, ‘for Herren er rik på medlidenhet og miskunn’ (Jak 5,11). Hans kjærlige hjerte blir rørt av våre sorger, ja, selv av vår omtale av dem. Gå til ham med alt som tynger ditt sinn. Ikke noe er for tungt for ham å bære, for han oppholder verdener og styrer alt i hele universet. Ikke noe som berører vår fred, er for lite for ham å akte på. Ikke noe kapittel i vår erfaring er for mørkt for ham å lese, ingen forvikling er for vanskelig for ham å løse. Ingen ulykke kan ramme det minste av hans barn, ingen engstelse kan plage sinnet, ingen glede kan oppmuntre, ingen oppriktig bønn kan slippe fra leppene som vår himmelske Far ikke legger merke til, eller som ikke øyeblikkelig fanger hans interesse. ‘Han leger dem som har et knust hjerte, og forbinder deres verkende sår’ (Sal 147,3). Forholdet mellom Gud og det enkelte menneske er like personlig og fullstendig som om ingen andre trengte hans omsorg, som om hans Sønn døde for bare dette ene individ.» – Ellen G. White: Veien til Kristus, s. 118–119.

Forslag til samtale:

1. Tenk over setningen: «Forholdet mellom Gud og det enkelte menneske er like personlig og fullstendig som om ingen andre trengte hans omsorg, som om hans Sønn døde for bare dette ene individ.» Hvilken trøst gir dette deg, og hvordan bør du leve når du vet at Gud er nær og har omsorg for deg? Hvordan kan du lære å leve med dette vidunderlige løftet? Tenk om du virkelig kunne tro på det hver eneste dag.

2. Hvordan forstår du Sal 103,17.18 i lys av ukens studium? Hva sier den om Guds kjærlighet, og hva skal til for å nyte godt av fordelene ved gudsforholdet?

3. Hva har det å si for ditt forhold til Gud at du vet dette? Hvordan påvirker det dine tanker om andres sorg?

11. januar

BIBELENS SIBÚ

Av Andrew McChesney

Melvin var ikke sikker på om mennesket ble skapt av støv eller korn. I Bibelen kunne han lese at «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1. Mosebok 2,7). Men cabécarene, den største urfolksgruppen i Costa Rica med rundt 17 000 innbyggere, lærte ham at Sibú, som betyr «Gud» på morsmålet deres, skapte mennesket av mais.

I oppveksten hadde Melvin alltid trodd at tradisjonens Sibú og Bibelens Sibú var samme guddom. Men da han studerte Bibelen sammen med en syvendedagsadventist, innså han at Sibús egenskaper i Bibelen var svært forskjellige fra tradisjonens. Han bestemte seg for å akseptere Bibelens Sibú, og han ble døpt sammen med foreldrene og to søsken.

Året etter fikk moren hjerneslag i en alder av 40 år og døde.

Melvin, som var 22 år gammel, trodde at døden var en bevisstløs søvn. Men ifølge Cabécartradisjonen forble moren hans i live og risikerte å forsvinne i mørket for alltid hvis ikke familien deltok i fire dager med ritualer som ledet henne til den neste verden. Som en del av de tradisjonelle begravelsesritualene måtte de slakte to griser og tre kyllinger og gi dem til de sørgende. Å nekte å gjøre dette ville bli ansett som svært egoistisk. Cabécar-tradisjonen fordømte egoistiske mennesker som en styggedom. Til tross for et enormt press fra besteforeldre og andre slektninger om å følge tradisjonen, bestemte Melvin og familien seg for å følge Bibelen. En adventistpastor hjalp dem med å finne et sted utenfor Cabécar-territoriet der moren kunne begraves.

Det var da Melvin bestemte seg for å bli pastor. Helt siden dåpen hadde han følt at Gud kalte ham til evangelisk tjeneste, men han hadde stått imot. Etter at moren døde, bestemte han seg for å vie resten av livet til å formidle Bibelens Sibú. Han ønsket å lede folket sitt bort fra den Sibú som skapte mennesket av korn, til den Sibú som formet mennesket av støv. Han ville at de skulle glede seg over at det ikke var nødvendig å ofre dyr for å få evig liv i den neste verden, fordi Bibelens Sibú ga sitt eget liv som et offer for å frelse alle.

I dag er Melvin Madriz en 24 år gammel pastorstudent ved Central America Adventist University i Costa Rica. Når han er ferdig utdannet, vil han bli Adventistkirkens første pastor i Cabécar. Bare rundt 30 cabécar-folk er for tiden adventister.

«Jeg tror på Sibú, men bare Bibelens Sibú, ikke tradisjonens Sibú», sier Melvin.

Be om at Bibelens Gud må bli forkynt for cabécarene og alle urfolk over hele verden. Takk for misjonsgavene som bidrar til å dele evangeliet med unådde og undernådde folkegrupper.

Å behage Gud

UKENS TEKSTER:

Luk 15,11–32; Sef 3,17; Ef 5,25–28; Jes 43,4; Rom 8,1; Rom 5,8; Mark 9,17–29.

UKENS VERS:

Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd. (Sef 3,17).

Tenk deg følgende: En femåring kommer til faren sin med en dårlig innpakket gave på farsdagen. Ivrig gir han gaven til faren.

Forestill deg at faren sier: «Jeg bryr meg ikke om gaven din, gutten min. Når alt kommer til alt, kan du ikke gi meg noe som vil glede meg. Det du kan gi meg, kan jeg skaffe meg selv, og det du gir meg, er enten kjøpt for mine penger eller laget av ting jeg har betalt for. Så behold gaven. Jeg verken trenger eller vil ha den. Men jeg er likevel glad i deg.»

Au da!

Hva synes du om farens reaksjon? Ord som «hjerteløs», «kald» og «ufølsom» melder seg. Er det slik Gud reagerer på oss? Kan vi egentlig være til behag for Gud? Det er vanskelig å fatte, men selv om vi er falne vesener, skadet av synd og tilbøyelige til ondskap, kan vi være Gud til behag! Gud ser ikke på oss, eller de gavene vi gir ham, med samme holdning som den faren. Nei, vi kan være til glede for Gud, men bare i Kristus.

MER VERDIFULL ENN DU ANER

Som vi har sett, finnes det ingen – ikke engang den verste synder eller forbryter –som Gud ikke elsker. Og fordi Gud setter mennesker høyere enn vi begriper, gjør synden ham vondt fordi han elsker oss og vet hva den gjør med oss.

Les Luk 15,11–32. Hva sier lignelsen om den bortkomne sønnen oss om Guds barmhjertighet og kjærlighet? Hva er advarselen til dem som, i likhet med den andre sønnen, blir hjemme?

I denne historien ber sønnen om å få arven før tiden og avviser dermed faren og farens hus. Den bortkomne sønnen sløser bort arven, blir fattig og sulten og misunner grisene som spiser fra et trau. Da han innser at tjenerne i farens hus har mer enn nok, bestemmer han seg for å gå hjem i håp om å bli tjener.

Det som følger, er sterk kost. Mange ville ha avvist en slik sønn når han kom tilbake. «Du tok arven og ville ikke ha noe med mitt hus å gjøre. Du har ikke lenger noe her å gjøre.» Det ville vel være en logisk, ja, rimelig holdning? Noen ville ha ment at sønnen hadde gått for langt til å bli tatt imot hjemme igjen, iallfall som sønn. Men faren i lignelsen (Gud selv) reagerer ikke slik. For «da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.» (Luk 15,20). Den gang ble det ansett som uverdig for husets herre å løpe noen i møte, men faren løp ut for å møte gutten sin, og enda merkeligere var det at han tok ham til seg igjen og sågar feiret ham. Dette viser hva Gud føler for alle som er på avveier, og hvor glad han blir når en vender hjem. For et bilde av Gud!

Reaksjonen til den andre sønnen er interessant. Var ikke reaksjonen menneskelig og forståelig? Hva kan hans del av historien si oss om at menneskers rettferdighetsbegreper ikke fanger opp evangeliets dybde og Guds kjærlighet til oss?

JUBLENDE GLADE

Det er ikke lett å fatte at hvert enkelt menneske er av uvurderlig verdi for Gud, og det er derfor han fryder seg når én sjel blir frelst.

Les Sef 3,17. Hvordan kastes det lys over lignelsen om den fortapte sønnen?

Verset skildrer Guds glede over sitt frikjøpte folk. Nesten alle hebraiske ord for glede og fryd er samlet i dette verset og beskriver Guds glede over sitt frelste folk. Det er som om ingen av ordene i seg selv er nok til å skildre hvor stor Guds glede var denne dagen.

Legg også merke til hvor Gud er i dette verset: «hos» sitt folk. Forsoningen som følger av kjærlighetsrelasjonen, kommer med Guds umiddelbare nærvær. Akkurat som faren som ser sønnen langt borte og kommer løpende, er Gud her midt blant sitt folk.

I Jes 62,4 brukes en metafor om ekteskapet på lignende vis. Ifølge Jes 62,4 skal Guds folk kalles «Hefzibah», som betyr «Den jeg har kjær», og landet skal kalles «Beulah», som betyr «Den jeg har tatt til ekte». Hvorfor? Fordi «Herren har deg kjær og vil ta landet til ekte». Selve høydepunktet for Guds glede er gjenopprettelsens dag, når han tar imot sitt folk og gleder seg over oss, slik faren gledet seg over sin bortkomne sønn.

Les Ef 5,25–28. Hva sier dette om den kjærlighet vi også er kalt til å vise?

Her formanes mennene til å elske sin kone «slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den», og til å elske sin kone «som sin egen kropp» (Ef 5,25.28). Disse versene peker ikke bare på den uselviske og oppofrende kjærlighet en mann skal vise sin kone, de sier også at Kristus elsker sitt folk (kirken) som en del av seg selv.

GLEDE GUD?

Hvordan kan universets Gud glede seg over mennesker på en liten planet i et tilsynelatende uendelig univers? Hvordan kan vi bety så mye for det høyeste vesenet, som er allmektig og ikke trenger noe? Disse spørsmålene kan deles inn i to kategorier. For det første: Hvordan kan Gud være så glad? For det andre, hvordan kan mennesker glede ham, vi som er syndere? Det første av disse spørsmålene er temaet for i dag, det andre for i morgen.

Les Jes 43,4, Sal 149,4 og Ordsp 15,8.9. Hva sier de oss om Guds glede over sitt folk?

Som vi så i går, kan Gud glede seg over oss fordi Gud elsker mennesker og har deres beste for øye, slik alle gjør som elsker og bryr seg om andre.

Omvendt er Gud ikke glad når mennesker gjør noe ondt. I Ordsp 15,8.9 står det at mens Gud «avskyr» de urettferdiges «offer» og «vei», har han glede i «de rettskafnes bønn» og «han elsker den som jager etter rettferdighet». Dette viser ikke bare at Gud avskyr det onde, men også at han gleder seg over det gode. Det setter også Guds glede og kjærlighet i direkte sammenheng med hverandre, og viser sammenhengen mellom Guds kjærlighet og hans glede, som går igjen i hele Skriften.

Sal 146,8 sier at «Herren elsker de rettferdige». I 2 Kor 9,7 står det: «Gud elsker en glad giver». Legg merke til hva som ikke står. Det står ikke at Gud kun elsker de rettferdige eller at Gud bare elsker dem som gir med glede. Gud elsker alle. Men da må det bety at Gud elsker de «rettferdige» og «glade givere» i en spesiell forstand. Det vi har sett i Ordsp 15,8.9 gir oss en pekepinn: Gud elsker disse og andre i den forstand at han gleder seg over dem.

Tenk på hvor nære bånd det må være mellom himmel og jord for at universets skaper kan være opptatt av oss, også følelsesmessig. Hvilken glede har du av denne tanken, spesielt hvis du har det vanskelig for tiden?

Levende steiner

Hvordan kan vi falne syndere være til glede for en hellig Gud?

Les Rom 8,1 og 5,8. Hva er vår stilling overfor Gud?

Gud viser mennesket nåde før menneskets respons. Før vi sier eller gjør noe som helst, gir Gud oss mulighet til å ta imot eller avvise hans kjærlighet. Som det står i Rom 5,8: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere». (se også Jer 31,3). Og vi kan bli forsonet med Gud og bli til glede for ham ved troen på det Jesus har gjort.

Sammenlign 1 Pet 2,4–6 og Hebr 11,6. Hvordan kan vi være til glede for Gud?

Uten Guds innblanding kan ikke syndige mennesker komme til Gud med noe verdifullt. Men Gud har i sin nåde og barmhjertighet åpnet en vei gjennom Kristi verk. Nærmere bestemt kan vi «ved Jesus Kristus» bære frem «åndelige offer, som Gud tar imot med glede» (1 Pet 2,5). «Uten tro er det umulig å være til glede for Gud» (Hebr 11,6), men Gud kan «ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen.» (Hebr 13,21). Svarer vi Gud i tro, blir vi regnet som rettferdige i hans øyne ved Kristi mellomkomst, for bare hans rettferdighet kan godtas. Og de som svarer ja til Guds tilbud om kjærlighet, blir regnet som verdige ved Kristi mellomkomst (Luk 20,35), og han forvandler dem til sitt bilde (1 Kor 15,51–57; 1 Joh 3,2). Guds frelsesverk gjøres ikke bare for oss, men også i oss.

Hvorfor er tanken på at Kristus er din mellommann i himmelen motiverende?

ET VERDIG MÅL

I sin barmhjertighet og forsoning gleder Gud seg over selv den minste positive respons på sin kjærlighet. I ham som alene er verdig kjærlighet og selv er fullkomment rettferdig, kan hver og en av oss bli regnet som rettferdig og bli regnet blant Guds barn som skal leve med ham i fullkommen kjærlighet i all evighet. Dette er frelsens store håp, som inkluderer Kristi verk for oss i himmelen.

Men du lurer kanskje på om dette også gjelder meg? Enn om jeg ikke er god nok?

Hva om jeg er redd jeg ikke har nok tro?

Les Mark 9,17–29. Hva sier Gud til mannen i fortellingen? Hvor mye tro er nok tro?

Disiplene klarte ikke å drive ut demonen; alt håp syntes ute. Men Jesus kom og sa til faren: «Alt er mulig for den som tror» (Mark 9,23). Og faren svarte med tårer i øynene: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» (Mark 9,24).

Jesus sa ikke: «Kom tilbake når du har mer tro». Nei, ropet «Hjelp meg i min vantro» var nok.

Uten tro kan vi ikke være til glede for Gud (Hebr 11,6), men Jesus godtar selv den minste tro, og ved tro (på Kristi makt) kan vi være til glede for ham. Gjennom troen og på grunn av Kristi gjerning for oss kan vi gi en respons som er til glede for Gud, slik en far blir glad når et barn gir ham en gave som i seg selv er verdiløs.

Derfor bør vi følge Paulus’ råd om å sette «vår ære i å være til glede for» Gud (2 Kor 5,9.10; jf. Kol 1,10; 1 Tess 4,1; Hebr 11,5). Og vi bør be Gud om å endre våre interesser slik at de også favner det beste for dem vi elsker, og utvide vår kjærlighet slik at den favner andre. «Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.» (Rom 12,10–13).

Hvis Gud kan godta oss i Kristus, så må vel vi også godta andre? Hvilket lys kaster nestekjærlighetsbudet (3 Mos 19,18; Matt 22,39) og den gylne regel over dette?

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «Jesu avskjedstale» s. 504–517, i Slektenes håp.

«Det skuffer Herren når hans folk verdsetter seg selv lavt. Han vil at hans utvalgte arvinger skal se seg selv i lys av den pris han har betalt for dem. Gud ville gjerne eie dem, ellers ville han ikke ha sendt sin Sønn i et oppdrag som kostet så mye, for å gjenløse dem. Han har bruk for dem, og han ser gjerne at de stiller de aller største forventninger til ham, slik at de kan herliggjøre hans navn. De kan forvente store ting hvis de stoler på hans løfter.

Men det betyr mye å be i Jesu navn. Det betyr at vi må ta imot hans karakter, vise hans sinnelag og gjøre hans gjerninger. Hans løfte er gitt på betingelse. ‘Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud’. Han frelser mennesker, ikke i synd, men fra synd. Og de som elsker ham, vil vise sin kjærlighet ved å være lydige.

All sann lydighet kommer fra hjertet. Slik var det for Kristus. Hvis vi samtykker, vil han identifisere seg med våre tanker og mål. Han vil i en slik grad påvirke vårt sinn til samsvar med sin vilje, at når vi lyder ham, følger vi bare våre egne impulser. Viljen, som er renset og helliget, vil finne sin høyeste glede i å tjene ham. Når vi kjenner Gud slik det er vår forrett å kjenne ham, vil vi leve i stadig lydighet. Ved å verdsette Kristi karakter og gjennom samfunn med Gud, vil synden bli avskyelig for oss.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 507.

Forslag til samtale:

1. Hva kan det bety å «ta imot uselvisk»? Hvordan tror du forholdet mellom å gi og å ta imot blir i himmelen og på den nye jord?

2. Himmelske budbringere kalte profeten Daniel chamudot, «elsket, ønskverdig, dyrebar» tre ganger. I Dan 9,23 sier Gabriel ki chamudot attah, «for du er høyt elsket». I 10,11 kaller et himmelsk vesen (kanskje også Gabriel) ham ish chamudot, «du høyt elskede», som gjentas til Daniel senere (10,18). Tenk hva dette sier om Gud og hvor nær han er oss. Hvilket håp kan denne sannheten gi deg?

3. Hvordan kan trosheltene i Hebr 11 knyttes til innholdet i ukens studium? Hva sier slike eksempler om hvordan man kan være «til glede for Gud» ved tro? Hva kan de lære deg om tro og trofasthet som du kan bruke i hverdagen?

18. januar

DEN TAKKNEMLIGE DIAKONEN

Av Andrew McChesney

Jong-Moon Yoon er kjent som den takknemlige menighetstjeneren. Det første han sier, uansett omstendighetene, er «takk». Når noen ber om hjelp, sier han «takk». Når han står overfor en konflikt, sier han «takk». Når han opplever motgang og til og med tap, sier han «takk».

Denne menighetstjeneren i en Syvendedags Adventistmenighet i Sør-Korea har tatt til seg ordene til apostelen Paulus, som i 1 Tess 5,18 sier: «Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus», og folk har lagt merke til det.

Jong-Moon er mangeårig eier av en kafé på en strand i Jeongdongjin, et av de mest populære stedene i Sør-Korea for å se soloppganger, spesielt på nyttårsdagen. Blant kundene hans var Nanum. Som tenåring stakk hun av og til innom kaféen for å nyte soloppgangen over en enkel frokost bestående av te og et ristet smørbrød med speilegg, salat og ost. Da hun ble eldre, giftet hun seg og fikk datteren Azsa. De to ble faste frokostkunder, og moren ble overrasket over JongMoons takknemlighet. Når hun bestilte noe, sa han «takk». Da hun betalte for frokosten, sa han «takk». Da hun takket ham for maten, sa han «takk».

Under et av besøkene innledet hun en samtale og fikk vite at han går i kirken på lørdager. Hun hadde aldri hørt om folk som gikk i kirken på lørdager. «Kan jeg bli med deg i kirken neste lørdag?» spurte hun.

Neste sabbat fulgte hun og den fem år gamle datteren Jong-Moon ham til kirken, som ligger en halvtimes kjøretur fra kaféen. Kirkemedlemmene ønsket moren og datteren hjertelig velkommen, og de spurte ivrig hvordan de hadde fått vite om kirken. Hun sa at hun hadde kommet på grunn av den takknemlige menighetstjeneren.

Etter gudstjenesten sa Nanum til Jong-Moon at hun ville komme igjen. «Hvis dette er en kirke du går i, kommer jeg til å følge deg», sa hun.

Selv om Nanum aldri hørte navnet Jesus på kaféen, så hun Jesus gjennom Jong-Moons takknemlige ånd. Evangeliet formidles ikke bare muntlig, men også gjennom menneskers liv. Takket være Jong-Moons eksempel begynte den unge moren og jenta å gå regelmessig i kirken. Nå ber hun om at mannen hennes skal bli med dem på sabbatsmorgenene.

En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å spre evangeliet i Sør-Korea. Takk for at du planlegger å gi en sjenerøs kollekt 29. mars.

Gud føler intenst og føler med

Ukens tekster:

Sal 103,13; Jes 49,15; Hos 11,1–9; Matt 23;37; 2 Kor 11,2; 1 Kor 13,4–8.

Ukens vers:

Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. (Jes 49,15).

Det oppfattes ofte som uønsket å være emosjonell. For noen er følelser irrasjonelle, og mange vil helst ikke betegnes som «emosjonell». I en del av oldtidens greske filosofi er idealet det «rasjonelle» mennesket, som (stort sett) enten er uberørt av lidenskaper eller som behersker følelsene med en følelsesløs fornuft.

Jo da, ukontrollerte følelser kan være et problem, men vi er skapt med evne til å føle, og i Bibelen opplever Gud selv sterke følelser. Hvis Gud kan ha sterke følelser, kan ikke følelser som sådan være dårlige eller irrasjonelle – for Gud er fullkomment god og vis.

Guds kjærlighet til oss er en dypt emosjonell kjærlighet og en vakker sannhet, men vi må huske at selv om Guds kjærlighet (emosjonell eller ikke) er fullkommen, er den ikke helt lik de følelsene vi mennesker har.

MER ENN EN MORS KJÆRLIGHET

Den største kjærligheten vi kjenner, er nok en forelders kjærlighet til et barn. Bibelen bruker ofte foreldre-barn-forholdet som bilde på Guds medfølelse med oss og viser at Guds omsorg er mye større enn selv det dypeste og vakreste menneskelige uttrykk for slike følelser.

Les Sal 103,13, Jes 49,15 og Jer 31,20. Hvordan er Guds barmhjertighet?

Tekstene viser at Gud forholder seg til oss som sine kjære barn og elsker oss slik en god far og mor elsker sine barn. Men som Jes 49,15 sier, kan en mor «glemme sitt diende barn», men Gud glemmer aldri sine barn, og hans barmhjertighet tar ikke slutt (Klag 3,22).

Det hebraiske ordet raḥam, som brukes for barmhjertighet her og i mange andre tekster som beskriver Guds overstrømmende godhet og kjærlighet, er trolig avledet av ordet for livmor (reḥem). Og Guds omsorg er en «livmorlignende morskjærlighet». Ja, den er mye større enn all menneskelig omsorg, også en mors omsorg for sitt nyfødte barn.

Ifølge Jer 31,20 betrakter Gud sitt paktsfolk som sin «dyrebare sønn» og sitt «kjæreste barn», enda de ofte har gjort opprør mot ham og bedrøvet ham. Likevel sier Gud: «Derfor skjelver mitt indre for ham», og «jeg må vise barmhjertighet mot ham». Uttrykket som her er oversatt med barmhjertighet, er det samme som ovenfor er brukt om Guds omsorg (raḥam). Og uttrykket «Mitt indre skjelver for ham» kan oversettes bokstavelig med «Mitt indre brøler». Dette er sterke følelser og viser dybden i Guds medfølende kjærlighet til sitt folk. Tross deres utroskap fortsetter Gud å vise folket sin store medfølelse og barmhjertighet, langt ut over det vi kan forvente.

Noen av oss finner stor trøst i å forstå at Guds medfølelse med oss er som en kjærlig fars eller mors. Men noen sliter med tanken fordi deres foreldre ikke var kjærlige. Hvordan kan Guds omsorg åpenbares for dem på andre måter?

HJERTESKJÆRENDE KJÆRLIGHET

I Hosea ser vi Guds ufattelige omsorg og kjærlighet til menneskene. Han hadde sagt til Hosea: «Gå og få deg en horkvinne og horebarn! For landet horer seg bort fra Herren.» (Hos 1,2). Senere skildrer Hos 1 Guds forhold til sitt folk med i en kjærlig fars forhold til sitt barn.

Les Hos 11,1–9. Hvordan levendegjør billedspråket Guds kjærlighet og omsorg for sitt folk?

Guds kjærlighet til folket er som en forelders hengivenhet for et barn. Bibelen bruker bildet av å lære et lite barn å gå, å ta barnet på armen, å helbrede og gi næring, og på andre måter å ta seg ømt av sitt folk. Den sier også at Gud «bar» sitt folk slik «en mann bærer sitt barn» (5 Mos 1,31). «I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut» og alltid «løftet han dem opp og bar dem i gamle dager» (Jes 63,9).

Mens Gud var urokkelig trofast, var folket gang på gang utro, og til slutt skjøv de Gud fra seg, førte dom over seg og gjorde ham bedrøvet. Gud er barmhjertig, men også rettferdig. (Senere skal vi se at kjærlighet og rettferdighet hører sammen).

Har du vært så opprørt over noe at det kverner i magen? Slike bilder viser dybden i Guds følelser for sitt folk. Bildet av et hjerte som vrenger seg av medfølelse, avslører dype følelser, og det brukes både om Gud og mennesker.

Bildet av kjærligheten som flammer opp (kamar), brukes i fortellingen om de to kvinnene som kom til Salomo, da begge påstod at barnet var hennes. Da Salomo sa spedbarnet skulle hugges i to, beskrev billedspråket den virkelige morens emosjonelle reaksjon (1 Kong 3,26; jf. 1 Mos 43,30).

Alle foreldre vet hva dette handler om. Ingen kjærlighet kan måle seg med den. Hvordan hjelper den oss å forstå Guds kjærlighet, og hvilken trøst kan og bør det gi oss?

JESU OMSORG

NT bruker det samme billedspråket om Guds barmhjertighet som GT. Paulus taler om «Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!» (2 Kor 1,3). I Ef 2,4 forklarer Paulus at «Gud er rik på barmhjertighet» og frelser mennesker «fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet».

I flere lignelser bruker Kristus hjerteskjærende uttrykk om Faderens omsorg (Matt 18,27; Luk 10,33; Luk 15,20). Og det samme språket som skildrer Guds omsorg i GT og NT, bruker evangeliene for å skildre Jesu medfølelse med dem som er i nød.

Les Matt 9,36; 14,14, Mark 1,41; 6,34 og Luk 7,13. Se også Matt 23,37. Hvordan kaster versene lys over hvordan Kristus ble berørt av menneskers nød?

Evangeliene forteller gang på gang at Kristus ble rørt av medfølelse med mennesker i nød. Og han ikke bare følte, han tok også tak i folks behov.

Og ja, Jesus sørget også over sitt folk. Man kan forestille seg Kristi tårer da han ser ut over byen – «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» (Matt 23,37). Kristi klagesang ligger tett opp til det som sies om Gud i GT. Bibelforskere har notert seg at bildet av en fugl som tar seg av ungene sine, bare ble brukt om guder i det gamle Midtøsten. Her ser mange en hentydning til bildet i 5 Mos 32,11, om Gud som en fugl som svever over, beskytter og tar seg av ungene sine.

Det finnes ikke noe bedre eksempel på Guds medfølende kjærlighet enn Jesus – som ga sitt liv for oss i den ypperste manifestasjon av kjærlighet. Men Kristus er ikke bare det perfekte bilde på Gud. Han er også menneskets fullkomne forbilde. Hvordan kan vi forme vårt liv etter Kristi liv og fokusere på de behovene andre føler slik at vi ikke bare forkynner Guds kjærlighet, men viser den i praksis?

EN SJALU GUD?

Bibelens Gud er «den barmhjertige Gud». På hebraisk kalles Gud el raḥum (5 Mos 4,31). Ordet «el» betyr «Gud», og raḥum er en annen form av roten for medfølelse (raḥam). Likevel kalles Gud ikke bare den barmhjertige Gud, men også den nidkjære (sjalu) Gud, el qana’. Som det står i 5 Mos 4,24: «Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud [el qana’].» (Se 5 Mos 4,24; 6,15; Jos 24,19; Nah 1,2).

I 1 Kor 13,4 står det at kjærligheten «misunner ikke». Så hvordan kan Gud være en «sjalu Gud»?

Les 2 Kor 11,2 og tenk på Guds folks utroskap mot ham i bibelsk tid (se f.eks. Sal 78,58). Hvilket lys kaster tekstene over Guds «sjalusi»?

Guds «sjalusi» blir ofte misforstått. Hvis du sier at noen er sjalu, er det neppe et kompliment. Begrepet sjalusi har negative undertoner. Men i Bibelen har Guds sjalusi ingen negative undertoner. Det er en kjærlig ektemanns rettferdige lengsel etter å ha sin kone for seg selv.

Det finnes en sjalusi som strider mot kjærligheten (1 Kor 13,4), men ifølge 2 Kor 11,2 finnes det også en god og rettferdig «sjalusi». Paulus kaller den «Guds brennende sjalusi» (2 Kor 11,2). Guds sjalusi er alltid av det rettferdige slaget og kan gjerne omtales som Guds lidenskapelige kjærlighet til sitt folk.

Guds lidenskap (qana’) for sitt folk bunner i hans store kjærlighet til dem. Gud vil ha et eksklusivt forhold til sitt folk; han alene skal være deres Gud. Likevel blir Gud ofte fremstilt som en forsmådd elsker hvis kjærlighet ikke gjengjeldes (se Hos 1–3; Jer 2,2; 3,1–12). Guds «sjalusi» eller «lidenskap» er altså aldri uprovosert, men alltid en reaksjon på utroskap og onde mennesker. Guds sjalusi (eller «lidenskapelige kjærlighet») har ikke den menneskelige sjalusiens negative sider. Den er aldri misunnelig, men alltid den rette, rettferdige lidenskap for et eksklusivt forhold til sitt folk og til deres beste.

Hvordan kan vi lære å vise andre den samme gode «sjalusien» som Gud viser oss?

OMSORGSFULL OG LIDENSKAPELIG

Bibelens Gud er medfølende og lidenskapelig, og vi finner det beste eksempelet på de guddommelige følelsene i Jesus Kristus. Gud føler med oss (jf. Jes 63,9; Hebr 4,15), er dypt berørt av sitt folks sorger (Dom 10,16; Luk 19,41) og villig til å høre, svare og trøste (Jes 49,10.15; Matt 9,36; 14,14).

Les 1 Kor 13,4–8. Hvordan kan vi vise andre Guds medfølelse og kjærlighet?

Vi vil gjerne være sammen med slike som viser den kjærligheten som skildres i 1 Kor 13,4–8. Men hvor ofte prøver vi å bli slik mot andre? Vi kan ikke gjøre oss selv langmodige og vennlige; vi kan ikke tvinge oss til ikke å være misunnelige, innbilske, uhøflige eller selvopptatte. Vi har ikke en kjærlighet i oss som «utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» og «tar aldri slutt» (1 Kor 13,7.8). Slik kjærlighet kan bare være en frukt av Den hellige ånd i vårt liv. Og takk og pris til Gud for at Den hellige ånd utøser Guds kjærlighet i hjertet på dem som er i Kristus Jesus ved troen (Rom 5,5).

Hvordan kan vi ved Guds nåde og Den hellige ånds kraft besvare og gjenspeile Guds dypfølte, men rettferdige og rasjonelle kjærlighet i praksis? Jo, for det første ved å tilbe den Gud som er kjærlighet, og ved at vi svarer på Guds kjærlighet ved aktivt å vise andre medfølelse og velvilje. Vi skal ikke bare la oss trøste, men også trøste andre. Og vi må innse at vi ikke kan forandre vårt hjerte, for det kan bare Gud.

Så la oss be Gud gi oss et nytt hjerte for ham og for andre – en ren og rensende kjærlighet som fremhever det som er godt og luker ut ugresset i vårt indre.

Måtte vår bønn være at «må Herren la kjærligheten dere har til hverandre og til alle mennesker, få vokse seg rik og stor ... Slik skal han styrke hjertene deres, så dere står uklanderlige og hellige for vår Gud og Far når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige.» (1 Tess 3,12.13).

Hvorfor er det å dø til selvet og egoismen og vårt naturlige hjertes fordervelse den eneste måten å vise slik kjærlighet på? Hvilke valg kan vi ta for å kunne dø til selvet?

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «Saligprisningene» i I naturens tempel, side 15–50.

«Alle som forstår at de er åndelig fattige, og føler at det ikke er noe godt i dem selv, kan finne rettferdighet og kraft i Jesus Kristus. Han sier: ‘Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære.’ Han tilbyr oss å bytte ut vår fattigdom med hans rikdom. Vi er ikke verdige til Guds kjærlighet, men Jesus, vår frelser, er verdig. Han er fullt i stand til å frelse alle som kommer til ham. Hva du enn har bak deg av tidligere erfaringer, hvor vanskelig du enn har det i dag, har du bare ett å gjøre: komme til Jesus slik du er, svak, hjelpeløs og fortvilet. Kristus vil komme deg i møte mens du ennå er langt borte. Han vil ta deg i sine armer og kle deg i sin rettferdighet. Han kler oss i sin egen plettfrie, rene karakters kledning og stiller oss i den frem for Faderen. Han taler vår sak hos Gud og sier: ‘Jeg har tatt denne synders plass, se ikke på dette villfarne barn, men se på meg’. Hvor meget Satan enn anklager oss, beskylder oss for synd og krever oss som sitt bytte, så taler Jesu blod med enda større kraft.» – Ellen G. White: I naturens tempel, s. 17, 18.

Forslag til samtale:

1. Se hvordan sitatet ovenfor sier at vi stilles frem for Faderen. «Han kler oss i sin egen plettfrie, rene karakters kledning og stiller oss i den frem for Faderen». Iblant kan våre feil og mangler gjøre oss motløse, og ofte viser vi ikke den kjærligheten som Gud øser ut over oss. Så hvorfor må vi alltid vende tilbake til den store nyheten om at Faderen tar imot oss fordi Jesus «kler oss i sin egen plettfrie, rene karakters kledning og stiller oss i den frem for Faderen»?

2. Forestill deg hvordan moren må ha følt det da de to kvinnene kom til Salomo og påsto at barnet var deres. Tenk på følelsene som skildres i 1 Kong 3,26. Hva sier dette om det språket som beskriver Guds følelser for sitt folk i Hos 11,8?

3. Evangeliene viser at Jesus ofte ble rørt av folks behov. Og hva gjorde han? Han imøtekom folks behov. Hva kan dere som enkeltpersoner, eller som gruppe, gjøre for å hjelpe dem som trenger trøst?

25. januar

ANGREPET AV BERUSEDE MENN

Av Andrew McChesney

En

beruset mann antastet den 21 år gamle misjonærkvinnen på en buss og forsøkte å klemme og kysse henne. Mens hun kjempet imot, så de andre passasjerene bort, helt til en eldre kvinne ropte noe til bussjåføren. Bussen stoppet, og under veiledning av den eldre kvinnen kastet flere passasjerer mannen av bussen. Hun kom bort til den hulkende misjonæren, klappet henne på armen og sa noe som misjonæren ikke forsto.

Det var dette marerittet Joanne (Park) Kim opplevde nesten hver uke i Mongolia. Det var tidlig på 1990-tallet, og hun var en enslig amerikansk kvinne som tjenestegjorde som en av de første Syvendedags Adventistmisjonærene i det fattige, post-kommunistiske Mongolia.

En annen gang forvekslet en beruset nabo Joannes leilighet med sin egen. Han sparket inn den spinkle tredøren hennes med vernestøvlene sine og begynte å slå henne. Joanne grep en kost og slo skrikende tilbake. Det var en tapt kamp helt til Joanne brukte kosten til å banke i taket, og hennes misjonærkolleger, et amerikansk ektepar, hørte det fra leiligheten over, og skyndte seg ned for å redde henne.

Dråpen som fikk begeret til å renne over for Joanne, var da hun og en misjonærkollega ventet på en bussholdeplass i utkanten av Ulaanbaatar, Mongolias hovedstad. En mor hadde invitert dem til barnets første hårklipp, noe som i Mongolia er en stor feiring. Joanne fikk beskjed om å vente ved bussholdeplassen fordi hun aldri ville finne hjemmet i de umerkede gatene, så hun og den andre misjonæren satte seg på fortauskanten og ventet på moren.

Så satte fire fulle menn seg ved siden av dem og prøvde å klemme og kysse Joanne.

Joanne og den andre misjonæren gikk bort, men mennene fulgte etter. Alle på den overfylte bussholdeplassen så bort. Mennene slepte kvinnene inn i et øde smug. Joanne skrek og sparket og kjempet imot, men hun var ikke noe problem for de fire mennene. Så kastet mennene kvinnene ned på bakken. Joanne trodde det var slutten.

Plutselig ble mennene bleke i ansiktet. De snudde seg og løp sin vei.

Joanne så seg rundt for å se hvem som hadde kommet for å redde dem. Det var ingen der. I det øyeblikket visste Joanne at mennene måtte ha sett en engel.

I denne misjonshistorien får du et innblikk i opplevelsene til den amerikanske misjonæren

Joanne (Park) Kim, som var med på å starte Syvendedags Adventistenes arbeid i det post-kommunistiske Mongolia og fortsatt er misjonær der. Du kan også delta i misjonsarbeidet gjennom dette kvartalets trettende sabbatsoffer, som blant annet skal bidra til å åpne et rekreasjonssenter der barn kan vokse åndelig, mentalt, sosialt og fysisk i Ulaanbaatar i Mongolia. Hør mer om Joanne i neste uke.

Guds kjærlige vrede

Ukens tekster:

Sal 78; Jona 4,1–4; Matt 10,8; 21,12.13; Jer 51,24.25; Rom 12,17–21.

Ukens vers:

Men han var barmhjertig, han tilga synden og ødela dem ikke. Gang på gang holdt han vreden tilbake og slapp ikke all sin harme løs. (Sal 78,38).

Vi gleder oss ofte over Guds medfølelse, men mange blir urolige ved tanken på hans vrede. Er Gud kjærlighet, bør han ikke vise vrede, tenker de. Men det er feil tenkt. Hans kjærlighet er opphavet til hans vrede.

Noen sier GTs Gud er en vred Gud og NTs Gud er en kjærlig Gud. Men det finnes bare én Gud. Den Gud som er kjærlighet, blir sint på det onde fordi han er kjærlighet. Jesus uttrykte sinne mot det onde, og NT taler ofte om Guds rettferdige og nødvendige vrede.

Guds sinne er hans rettferdige og kjærlige svar på ondskap og urett. Guds vrede er rettferdig harme drevet av fullkommen godhet og kjærlighet, for han vil at hele skaperverket skal ha det godt. Guds vrede er kjærlighetens svar på ondskap og urett. Derfor provoserer ondskap Gud til sinne for dem som er utsatt for ondskap, og mot dem som begår den. Slik er Guds vrede også et uttrykk for Guds kjærlighet.

SORG OVER ONDSKAP

Bibelens Gud elsker rettferd og hater ondskap. Derfor vekker synd og ondskap hans sinne, sinne på vegne av dem som undertrykkes og mishandles, også når det onde mest rammer en selv. Gud hater ondskap fordi ondskap alltid skader hans skapninger, også når den er selvforskyldt. I Bibelens fortellinger blir Gud gang på gang egget til sinne av det bibelforskere kaller opprørets syklus. Denne syklusen ser slik ut:

Folket gjør opprør mot Gud og begår onde, iblant grusomme ugjerninger, som barneofring og annen styggedom i Guds øyne.

Gud trekker seg tilbake etter folkets valg.

Folket undertrykkes av fremmede folkeslag.

Folket roper til Gud om utfrielse.

Gud er nådig og frelser folket.

Folket gjør opprør mot Gud igjen, ofte verre enn før.

Stilt overfor denne syklusen av ondskap og utroskap møter Gud gjentatte ganger menneskenes utroskap med uendelig trofasthet, langmodighet, forbløffende nåde og dyp medlidenhet.

Les Sal 78. Hva sier teksten om Guds respons på folkets gjentatte opprør?

I Bibelen går kjærlighet og rettferdighet hånd i hånd. Guds vrede er kjærlighetens svar på det onde, for det onde skader alltid noen Gud elsker. Vi finner ingen eksempler i Skriften på at Gud er vilkårlig eller urettferdig vred eller sint.

Guds folk sviktet og forrådte ham gang på gang, men gjennom århundrene viste Gud en tålmodighet og barmhjertighet som overgikk alle rimelige forventninger (Neh 9,7–33) og viste dermed den ufattelige dybden i sin langmodige medfølelse og barmhjertige kjærlighet. Ifølge Sal 78,38 var Gud «barmhjertig, han tilga synden og ødela dem ikke. Gang på gang holdt han vreden tilbake og slapp ikke all sin harme løs.»

Du har nok vært sint over urett som blir gjort mot andre. Hvordan kan dette gjøre det lettere for deg å forstå Guds vrede mot det onde?

GUD ER SEN TIL VREDE

Gud blir sint på det onde fordi Gud er kjærlighet. Gud er så barmhjertig og nådig at en av profetene til og med refset ham for å være for barmhjertig!

Tenk over historien om Jona og hans reaksjon på Guds tilgivelse av ninivittene i Jona 4,1–4. Hva sier dette om Jona og om Gud? (Se også Matt 10,8.)

Jonas reaksjon på Guds barmhjertighet avslører hans egen hardhet. Han hadde lagt assyrerne inderlig for hat for det de hadde gjort mot Israel og ville ikke at Gud skulle vise dem barmhjertighet.

Vi må passe oss for denne holdningen enda så forståelig den kan virke. De som har mottatt Guds nåde, må innse at den er ufortjent og være villige til å vise andre nåde.

Jonas reaksjon understreker også hvor fundamental en del av Guds vesen hans barmhjertighet og nåde er. Jona kjente Guds barmhjertighet så godt at han – nettopp fordi Gud er «nådig og barmhjertig» og «sen til vrede og rik på miskunn» (Jon 4,2) – visste at Gud ikke ville føre dom over Ninive. Gud handler rettferdig og barmhjertig med alle.

Det hebraiske uttrykket for «sen til vrede» eller «langmodig», er «lang i nesen». På hebraisk var nesens lengde et bilde på hvor lang tid det tar før man blir sint.

Når Gud omtales som «lang i nesen», betyr det at Gud er langmodig og sen til sinne. Mennesker blir fort sinte, men Gud er overmåte langmodig og tålmodig, og han gir nåde i rikt monn, men uten å unnskylde synd eller lukke øynene for urett. I stedet gjør Gud soning for synd og ondskap på korset slik at han kan være både rettferdig og kjenne den rettferdig som tror på ham (Rom 3,25.26).

Har du noen gang unnlatt å vise barmhjertighet eller nåde mot en som har gjort deg urett? Hva kan minne deg om det Gud har gjort for deg så du blir mildere mot andre i lys av den nåden Gud har vist deg? Kan vi vise barmhjertighet og nåde uten å slippe synden løs eller åpne for overgrep og undertrykkelse?

RETTFERDIG HARME

Det finnes dårlige uttrykk for sinne, men Bibelen lærer også at det finnes «rettferdig harme».

Tenk deg en mor som ser sin tre år gamle datter på lekeplassen bli angrepet av en mann. Burde hun ikke bli sint? Sinne er kjærlighetens reaksjon i en slik situasjon. Eksemplet hjelper oss å forstå Guds «rettferdige harme».

Les Matt 21,12.13 og Joh 2,14.15. Hva sier Jesu reaksjon om at Gud blir sint på det onde?

Her viser Jesus rettferdig harme mot dem som behandlet Guds tempel som noe ordinært og forvandlet det til en «røverhule» for å utnytte enker, foreldreløse og fattige (Matt 21,13; jf. Joh 2,16). Tempelet og gudstjenestene skulle vise Guds nådige tilgivelse og renselse av syndere, men det ble brukt til å svindle de mest sårbare. Burde ikke Jesus ha blitt sint?

Mark 10,13.14 og Mark 3,4.5 gir flere eksempler på hans rettferdige harme. Da folk bar små barn til Jesus og «disiplene viste dem bort», ble Jesus «sint». Han sa: «La de små barna komme til meg».

Et annet sted, da fariseerne ville anklage Jesus for å bryte sabbaten med å helbrede, spurte Jesus dem: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» (Mark 3,4). Han så «på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter», og så helbredet han mannen (Mark 3,5). Her forbindes Kristi sinne med sorg over folks hardhet. Dette er kjærlighetens rettferdige sinne slik Guds sinne i GT er kjærlighetens rettferdige sinne. Hvordan kan kjærligheten unngå å bli opprørt over ondskap når ondskapen skader dem som kjærligheten er rettet mot?

Hvordan kan vi sikre oss at vi ikke later som om egoistisk sinne er «rettferdig harme»? Hvorfor er det lett å gjøre det, og hvordan unngår vi det?

GUD PÅFØRER IKKE LIDELSE MED VILJE

Bibelens Gud viser ofte iver for de undertrykte og rettferdig harme mot dem som forgriper seg på og undertrykker dem. Hadde det ikke vært noe ondt, ville ikke Gud vært sint. Hans vrede er bare rettet mot det som skader skaperverket.

Ifølge Klag 3,32.33 er det ikke med vilje Gud lar mennesket lide (bokstavelig talt plager ikke Gud en «med lett hjerte»). Han ønsker ikke å føre dom over dem som gjør ondt, men kjærligheten krever til slutt rettferdighet.

Et eksempel på dette er hvor lenge Gud fortsatte å tilgi sitt folk og gi dem nye anledninger til å vende om og forsones med ham. Gang på gang ropte Gud til sitt folk gjennom profetene, men de nektet å lytte (se Jer 35,14–17; Sal 81,12–15).

Les Esra 5,12 og sammenlign det med Jer 51,24.25.44. Hva forklarer dette om dommen som kom over Jerusalem med babylonerne? (Se også 2 Krøn 36,16).

Ifølge Esra 5 trakk Gud seg omsider tilbake og «ga … [folket] … i hendene på kaldeeren Nebukadnesar, kongen i Babel» (Esra 5,12), etter at folket stadig og uten anger hadde provosert Gud til sinne. Men Gud gjorde det ikke før hans harme «ikke lenger kunne stoppes» (2 Krøn 36,16), og senere dømte Gud Babylon for den overdrevne ødeleggelsen de hadde påført Juda (Jer 51,24.25.44; jf. Sak 1,15).

Mange andre dommer som Skriften sier kom fra Gud, forklares som tilfeller der Gud «gir» folket til dets fiender (Dom 2,13.14; Sal 106,41.42) etter at folket valgte å forlate ham og tjene folkeslagenes «guder» (Dom 10,6–16; 5 Mos 29,24–26). Guds vrede mot det onde, som skal kulminere i at alt ondt en gang for alle blir utslettet, bunner i hans kjærlighet til alle og hans ønske om det som er best for universet, som jo også blir berørt av hele spørsmålet om synd, opprør og ondskap.

Hvordan påvirker det din forståelse av Guds vrede og sinne at Gud ikke ønsker å straffe noen? Hvis Gud er sen til vrede, burde ikke vi da være tålmodige med vår neste? Hvordan kan vi være det og likevel ta vare på dem som blir offer for ugjerninger?

VÆR MEDMENNESKE

Guds vrede er en «forferdelig» ting, men den er ikke umoralsk eller kjærlighetsløs. Både i GT og NT uttrykker Gud vrede mot det onde ut fra sin kjærlighet. Guds vrede er forferdelig på grunn av ondskapens lumskhet i kontrast til Guds rene godhet og prakt.

Kjærligheten er grunnleggende for Gud, men ikke vreden. Der det ikke finnes ondskap eller urett, er det heller ingen vrede. Når Gud som sin kjærligste handling fjerner det onde fra universet, er det også slutt på sinne og vrede, for det vil aldri mer forekomme urett eller ondskap. Det vil kun finnes en evighet av salighet og rettferdighet i et fullkomment kjærlighetsforhold. Gud blir aldri mer vred, for det er ikke behov for det. For en herlig tanke!

Noen er urolige for at Guds vrede utilsiktet kan bli oppfattet som grønt lys for menneskers hevn. Les 5 Mos 32,35, Ordsp 20,22; 24,29, Rom 12,17–21 og Hebr 10,30. Hvordan sikrer disse tekstene mot menneskers hevngjerrighet?

Skriften sier at Gud har rett til å holde dom, og når han gjør det, gjør han det med fullkommen rettferdighet. Både i GT og NT er hevnen forbeholdt Gud. Som Paulus skriver i Rom 12,19: «Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.» (5 Mos 32,35) Til slutt vil Gud dømme urett og ondskap, men Kristus har åpnet en vei for alle som tror på ham. Ja, det er «Jesus som redder oss fra vreden som kommer» (1 Tess 1,10; jf. Rom 5,8.9). Og dette er i tråd med Guds plan: «For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus» (1 Tess 5,9). Guds vrede blir ikke opphevet, men de som tror på Jesus, blir frelst fra denne vreden på grunn av Kristus.

Hvordan har Kristi forsoning sikret rettferdighet og samtidig fridd oss fra vreden? Hvordan bør du være mot andre i lys av dette?

Til fordypning:

Ellen G. White: «Dansen rundt gullkalven» i Alfa og Omega, bind 1, side 294–307.

«Israelittene hadde gjort seg skyldige i forræderi mot ham som hadde overøst dem med velgjerninger, og som de frivillig hadde forpliktet seg til å lyde. For at Guds ledelse skulle bestå, måtte rettferdigheten håndheves overfor forræderne. Men også her viste Gud sin barmhjertighet. Selv om han opprettholdt lovens krav, lot han folket selv få velge, og alle fikk anledning til å angre sin syndige handlemåte. Bare de som fortsatt gjorde opprør, ble utryddet.

Det var nødvendig å straffe folket for denne synd, slik at nabofolkene skulle forstå Guds avsky for avgudsdyrkelse. Som Herrens redskap måtte Moses fullbyrde hans rettferdige dom over de skyldige, og etterlate et alvorlig vitnesbyrd om deres forbrytelse. Når israelittene senere fordømte avguderiet hos nabofolkene, ville disse hevde at det folket som betraktet Jahve som sin Gud, hadde laget en gullkalv ved Horeb og tilbedt den. Selv om Israel ble nødt til å innrømme dette skammelige faktum, kunne de henvise til overtredernes triste skjebne som et vitnesbyrd om at deres synd ikke var blitt akseptert eller unnskyldt.

Det var like mye av kjærlighet som av rettferdighet at straffen ble iverksatt. … I sin barmhjertighet lot Gud tusener lide for å hindre at en forferdelig straffedom skulle ramme millioner. For å redde de mange måtte han straffe de få.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, s. 302.

Forslag til samtale:

1. Hvorfor sliter mange med tanken på Guds vrede? Hva hjelper deg til å forstå vreden?

2. Hvilke problemer oppstår alltid når mennesker søker hevn, men som ikke oppstår når Gud gjør det?

3. Hvordan viste dommen over Israel etter opprøret med gullkalven også barmhjertighet? Hvilke andre eksempler i Bibelen viser at Gud dømmer i kjærlighet?

4. Selv om Gud gjør rett i å forarges over det onde og dømmer rettferdig, må ikke vi fordømme andre. Hvorfor ikke? Snakk om det i lys av 1 Kor 4,5.

1. februar

«VIL DU AT SATAN SKAL VINNE?»

Av Andrew McChesney

Denamerikanske misjonæren Joanne (Park) Kim låste seg inne i leiligheten sin etter å ha blitt angrepet av fire berusede fremmede i Mongolia. Hun var såret, redd og gråt. Hun ville hjem til USA.

Etter to dager fikk hun besøk av en annen misjonær. Hun trodde han var kommet for å trøste henne, men i stedet skjente han på henne. «Alvorlig talt, Joanne, kom du helt hit for å vitne for skapet ditt?», sa han. «Vil du at Satan skal vinne?»

Det var akkurat det Joanne trengte å høre. Hvis misjonæren hadde trøstet henne, ville hun sannsynligvis ha veltet seg i elendigheten, gitt opp og dratt hjem. Men nå tenkte hun på hvorfor hun hadde kommet til Mongolia. Opprinnelig hadde hun planlagt å reise til Usbekistan, så hun hadde begynt å lære seg russisk, inkludert det kyrilliske alfabetet. Da den planen gikk i vasken, hadde hun havnet i Mongolia, der det kyrilliske alfabetet var det samme, men hun forsto ikke et ord. De første månedene hadde hun forgjeves forsøkt å lære seg mongolsk. Uten språket slet hun med å vitne for andre. Uten språket kunne hun ikke be om hjelp eller forsvare seg når hun ble angrepet av berusede fremmede nesten hver uke. Enda verre var det at folk hele tiden antok at hun var mongol og snakket mongolsk på grunn av hennes koreanske etnisitet.

Joanne ønsket fortsatt å dele Jesu kjærlighet i Mongolia, men hun følte ikke at hun hadde noe kjærlighet igjen å dele etter flere fylleanfall.

«Herre», ba hun, «hvis du mener alvor med at jeg skal bli her, vær så snill å gi meg en vei ut av dette rotet. Du må beskytte meg, eller gi meg en måte å håndtere disse situasjonene på, eller kvitte meg med disse fulle mennene.»

Hun bestemte seg for å bli i Mongolia og vente på Gud.

Angrepene fra fylliker tok ikke slutt. Men Gud ga Joanne et verktøy til å forsvare seg. I løpet av bare tre måneder lærte hun å snakke flytende mongolsk. Det var et mirakel. Joanne kunne holde bibelstudier på mongolsk, og hun kunne forsvare seg og be om hjelp når hun ble angrepet. Men hun kunne ikke elske som Jesus. Smerten etter angrepene satt dypt.

I denne misjonshistorien får du et innblikk i opplevelsene til den amerikanske misjonæren Joanne (Park) Kim, som var med på å starte syvendedagsadventistenes arbeid i det post-kommunistiske Mongolia og fortsatt er misjonær der. Du kan også delta i misjonsarbeidet gjennom dette kvartalets trettende sabbatsoffer, som blant annet skal bidra til å åpne et rekreasjonssenter der barn kan vokse åndelig, mentalt, sosialt og fysisk i Ulaanbaatar i Mongolia. Les mer om Joanne i neste uke.

Gud elsker rettferd

Ukens tekster:

Sal 33,5; 85,11; 5 Mos 32,4; Jak 1,17; Tit 1,2; 2 Mos 32,14; Matt 5,43–48.

Ukens vers:

Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden. Ja, slik vil jeg ha det, sier Herren. (Jer 9,24).

I det gamle Midtøsten var folkenes «guder» ikke bare lunefulle, umoralske og uforutsigbare, de befalte også grusomheter, f.eks. barneofringer. Og selv da kunne ikke folk føle seg trygge. Derfor våget de ikke å trosse stammens guder. Ifølge 5 Mos 32,17 sto det demoner bak slike «guder» (jf. 1 Kor 10,20.21). Og tilbedelsen kunne utnyttes slik at folk satt i et stort åndelig og moralsk mørke. Kontrasten med Bibelens Gud kunne ikke ha vært større. Jahve er fullkomment god og alltid den samme. Og det er Guds godhet som gjør at vi kan ha håp, nå og i all evighet.

I motsetning til oldtidens falske guder (og vår tids «guder»), er Jahve dypt bekymret for ondskap, lidelse, urett og undertrykkelse – alt dette fordømmer han. Og fremfor alt: En dag vil han gjøre slutt på alt sånt.

KJÆRLIGHET OG RETTFERD

I hele Skriften går kjærlighet og rettferd hånd i hånd. Sann kjærlighet forutsetter rettferd, og sann rettferd kan bare styres av og utøves i kjærlighet. Når vi ikke er vant til å forbinde de to begrepene med hverandre, er det fordi vi har misbrukt både kjærlighet og rettferd.

Les Sal 33,5; Jes 61,8; Jer 9,24; Sal 85,11 og 89,15. Hvordan belyser tekstene Guds interesse for rettferdighet?

Tekstene sier at Gud elsker rettferdighet (Sal 33,5; Jes 61,8). I Skriften er kjærlighet og rettferdighet uløselig knyttet sammen. Guds kjærlighet og Guds rettferdighet hører sammen, og han vil at rett og rettferdighet skal skje.

Derfor fordømmer profetene alle former for urettferdighet, både urettferdige lover, falske vektskåler, og urett mot og undertrykkelse av fattige, enker og andre sårbare. Mennesker gjør mye ondt og urett, men Gud «viser miskunn, rett og rettferd på jorden» (Jer 9,24). Derfor gleder Guds trofaste seg til Guds dom som noe godt, for den fører straff over ugjerningspersoner og undertrykkere og bringer rettferdighet og utfrielse til ofrene for urett og undertrykkelse.

Ja, rett og rettferdighet er grunnlaget for Guds styre. Guds kjærlighets moralske styre er rettferdig og rettskaffent, helt ulikt korrupte verdslige myndigheter som ofte viderefører urett for personlig vinnings og for maktens skyld. «Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre» i Gud (Sal 85,11).

Og Gud sier hva som forventes av oss. «Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.» (Mika 6,8). Er det noe vi bør gjenspeile av Guds karakter, så er det kjærligheten – og den rettferdighet og barmhjertighet som følger av den.

Hvordan fordreies retten i dag? Hvordan kan vi la være å rope om at Guds fullkomne rettferdighet en dag skal skje?

GUD ER HELT GOD OG RETTFERDIG

Gud nøyer seg ikke med å si at han elsker rettferdighet og be oss elske og gjøre rettferdighet. Gud lever selv fullt og helt etter disse idealene. Skriften sier Gud er fullkomment hellig, trofast, rettferdig og kjærlig. Han gjør bare det som er kjærlig, rettferdig og rettskaffent. Han gjør aldri noe galt.

Les 5 Mos 32,4 og Sal 92,16. Hva sier tekstene om Guds trofasthet og rettferdighet?

Her og mange andre steder står det at Gud er rettferdig og kjærlig – «det er ingen urett hos ham» (Sal 92,16, jf. 25,8; 129,4). Gud «gjør ingen urett. Hver morgen feller han sin dom, den mangler ikke når dagen gryr. Men den som gjør urett, kjenner ikke skam.» (Sef 3,5). Merk kontrasten mellom Gud og dem som elsker urett.

Gud vet hva som er til alles beste, ønsker det beste for alle og arbeider hele tiden for det beste resultatet for alle de berørte.

Les Sal 9,8.9 og 145,9–17. Hva lærer disse versene om Gud?

Gud er «en rettferdig dommer» (Sal 7,12), og ingen ondskap bor hos ham (Sal 5,5). Som det står i 1 Joh 1,5: «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham». Gud er ikke bare fullkomment god, Jak 1,13 sier at «Gud fristes ikke av det onde» (jf. Hab 1,13).

I alt dette er Guds godhet og herlighet uløselig forbundet. Mange forguder makt, men Den allmektige utøver bare makt på rettferdig og kjærlig vis. Merk at da Moses ba Gud «La meg da få se din herlighet!», svarte Gud med å si: «Jeg vil la all min godhet gå forbi deg» (2 Mos 33,18.19).

Hvorfor tillater en god Gud så mye ondskap i verden? Snakk om det i gruppen.

GUDS UFORANDERLIGE KARAKTER

Les Mal 3,6 og Jak 1,17. Hva lærer de om Guds karakter?

I Mal 3,6 erklærer Gud: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg». Noen leser dette og oppfatter det som at Gud ikke forandrer seg på noe vis, men sammenhengen viser at det tales om Guds moralske uforanderlighet. Resten av verset viser at Gud kan forandre seg relasjonelt, for Gud sier at «dere, Jakobs sønner, er ikke gått til grunne». Og i det neste verset sier Gud: «Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg mot dere» (Mal 3,7).

Gud inngår altså i et vekselspill med skaperverket, men gjennom alle vekselspillene er Gud den samme. Dette bekreftes i Jak 1,17, som sier at alle gode og fullkomne gaver kommer fra Gud, som ikke forandrer seg. Gud er ikke det ondes opphav.

Her og andre steder lærer Skriften at Guds karakter er uforanderlig. Med andre ord lærer Bibelen konsekvent at Gud er moralsk uforanderlig. Likevel kan Gud inngå i et reelt forhold til skapninger, men alltid med kjærlighet og rettferdighet.

Les 2 Tim 2,13; Tit 1,2 og Hebr 6,17.18. Hva lærer vi om Gud?

Gud lyver aldri, og Guds løfter er ubrytelige. Vi kan stole på at Bibelens Gud er den samme som (i Kristus) ga seg selv for oss på korset. Vi kan stole på ham uten forbehold, og vi kan ha tillit og håp for fremtiden fordi «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid» (Hebr 13,8).

Hvordan kan du stole på Guds godhet også når det har gått veldig dårlig for deg? Hjelper bildet av Gud på korset deg å stole på hans godhet? Hvorfor?

EN GUD SOM ANGRER?

Kan Gud «angre»? Hva skulle i så fall det bety? Vi har sett at Guds karakter ikke forandrer seg. Men noen steder sier Bibelen at Gud «angrer». For mennesker er anger en innrømmelse av at man har gjort noe galt. Hvordan kan da noen tekster si at Gud «angrer»?

Sammenlign 2 Mos 32,14 med Jer 18,4–10. Hva forstår du med Guds «anger» her?

Her og andre steder angrer Gud sin dom etter omvendelse eller forbønn fra menneskers side. Gud lover at om folket vender om fra sin ondskap, vil han avstå fra dommen han hadde planlagt. I hele Skriften finner vi at Gud avstår fra å dømme når mennesker vender om.

Les 4 Mos 23,19 og 1 Sam 15,29. Lærer tekstene at Gud gir etter eller «angrer»?

Tekstene sier uttrykkelig at Gud «er ikke et menneske, en som angrer» (1 Sam 15,29) og «Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han lover?» (4 Mos 23,19). Lest i lys av de andre tekstene kan ikke disse tekstene forstås som at Gud ikke «angrer» i det hele tatt, men de lærer sannheten om at han ikke «angrer» eller «skifter sinn» slik vi gjør. Gud holder alltid sine løfter, og endrer han kurs som svar på vår omvendelse, gjør han det i tråd med sin godhet og sitt ord. Gud avstår fra å dømme som svar på omvendelse, nettopp fordi han er god, rettferdig, kjærlig og barmhjertig.

Hva innebærer Bibelens skildringer av Guds «ettergivenhet»? Hva sier dette om Guds karakterfasthet samtidig som Gud inngår i ekte «gi og ta»-relasjoner som faktisk gjør en forskjell for ham?

HOLD

FAST PÅ KJÆRLIGHET OG

RETT

Skriften lærer at «det er Herren din Gud som er Gud, den trofaste Gud som holder pakten og viser kjærlighet i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud» (5 Mos 7,9). På korset beviste Jesus Guds godhet og kjærlighet (se Rom 3,25.26; 5,8).

I Sal 100,5 står det: «Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt til slekt» (jf. Sal 89,3). Derfor kan man stole på Gud; han gir bare gode gaver til sine barn (Jak 1,17; jf. Luk 11,11–13). Ja, han gir også gode ting til dem som fremstår som hans fiender.

Les Matt 5,43–48. Hva sier dette om Guds kjærlighet? Hvordan bør vi være mot andre?

Matt 5 beskriver Guds kjærlighet som fullkommen. Ufullkommen kjærlighet er å bare elske dem som elsker oss. Men Gud elsker også dem som hater ham og regner seg som hans fiender. Hans kjærlighet er fullkommen.

Guds kjærlighet og barmhjertighet overgår all rimelig forventning, men den er ikke i strid med rettferdigheten. Nei, den forener rettferdighet og barmhjertighet (Sal 85,11). Og Bibelen formaner også oss: «Hold fast på kjærlighet og rett» (Hos 12,7; jf. Luk 11,42).

Til slutt vil Gud selv sørge for fullkommen rettferdighet. Rom 2,5 lærer at dagen kommer da «Gud åpenbarer sin rettferdige dom». Til slutt vil de frikjøpte synge: «Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du konge over folkeslagene. Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt ansikt, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbart.» (Åp 15,3.4; jf. 19,1.2).

Jes 25,1 sier: «Herre, du er min Gud. Jeg lovsynger deg og priser ditt navn. Du har gjort under slik du planla i gammel tid, i troskap og trofasthet.» Hvordan kan vi lovprise Gud når livet går oss imot? Hvordan kan ditt liv være en lovprisning av Gud så det fremmer rettferdighet der du er?

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «Guds kjærlighet» i Veien til Kristus, side 5–14.

«Guds Ord åpenbarer hans karakter. Han har selv uttalt seg om sin uendelige kjærlighet og miskunnhet. Da Moses ba: ‘La meg da få se din herlighet!’ svarte Herren: ‘Jeg vil gå forbi deg i all min godhet.’ Dette er hans herlighet. Herren gikk forbi Moses og ropte: ‘Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott.’ Han ‘holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn’, for han er ‘langmodig og rik på miskunn’ (2 Mos 33,18.19; 2 Mos 34,6.7; Mi 7,18; Jona 4,2).

Gud har knyttet våre hjerter til seg ved utallige vitnesbyrd i himmelen og på jorden. Han har søkt å åpenbare seg for oss gjennom naturen så vel som i de inderligste og ømmeste bånd som menneskehjertet kjenner. Men dette er likevel bare en ufullkommen fremstilling av hans kjærlighet. Til tross for alle disse beviser har han som er fienden av alt godt, forblindet menneskenes sinn, slik at de kom til å betrakte Gud med frykt. De tenkte på ham som en streng og uforsonlig Gud. Den onde fikk menneskene til å forestille seg Gud som et vesen med en ubøyelig rettferdighet som det mest fremtredende karaktertrekk, en streng dommer, barsk og fordringsfull overfor sine skyldnere. Han gav det inntrykk at Skaperen ivrig speider etter menneskenes feil og mangler, så han kan sende straffedommer over dem. Det var for å fjerne denne mørke skygge og vise verden Guds uendelige kjærlighet at Jesus kom og tok bolig blant mennesker.» – Ellen G. White: Veien til Kristus, s. 6–8.

Forslag til samtale:

1. Hvorfor er det viktig å forstå at Guds herlighet er i hans godhet? Hvordan korrigerer dette den herlighetsteologien som framhever ren makt uten å legge vekt på Guds kjærlighet og karakter?

2. Har du noen gang tvilt på Guds godhet? Kjenner du noen som har trukket Guds godhet i tvil, basert på måten de som sier de følger Gud, iblant opptrer på, eller på grunn av all ondskapen i verden? Hvordan har du selv funnet ut av dette, og hvordan kan du kanskje hjelpe en som sliter med tvil om Guds godhet? Se neste ukes studium.

3. Utdyp svaret på mandagens spørsmål. Hvordan gjør den store konflikten det lettere å forstå alt det onde som finnes i dag?

8. februar

«DU KAN IKKE GÅ FORBI»

Av Andrew McChesney

Denamerikanske misjonæren Joanne (Park) Kim var på vei til leiligheten hun leide i Ulaanbaatar i Mongolia. Det var midt på vinteren, og midt på ettermiddagen var det rundt minus 40 grader.

Så fikk Joanne øye på en beruset mann som lå på fortauet. Hun hadde blitt angrepet av en rekke berusede menn det siste året i Mongolia, så hun ville ikke stoppe. Tenk om han også angrep henne? Hun begynte å gå forbi ham, men så stoppet hun. En liten stemme syntes å si: «Du kan ikke gå forbi».

Joanne slet med tanken på å hjelpe ham. «Men, Herre», sa hun, «han veier nesten dobbelt så mye som meg. Hvordan kan jeg hjelpe ham?»

Hun så seg rundt. Gaten var tom. Ingen andre mennesker var i sikte.

Joanne så på den fremmede igjen. «Hvis jeg går forbi, kommer han til å dø», tenkte hun. «Kroppen hans vil fryse i løpet av et par timer».

Hun så boligblokker rundt seg. Hver bygning hadde et lite vaktrom i første etasje, så det var ganske varmt i inngangspartiet. Den nærmeste bygningen var omtrent 300 meter unna. «OK, Herre», sa Joanne. «Jeg skal få denne fyren bort dit». Hun la armene sine under hans, ba om styrke og trakk. På en eller annen måte fikk hun dratt ham bort til bygningen. Da hun plasserte ham i inngangspartiet, tok hun et skritt tilbake og så på ham. En ny følelse fylte hjertet hennes. Hun følte medfølelse og medlidenhet.

Dette møtet markerte et vendepunkt i Joannes misjonsarbeid. Hun hadde ikke lenger noen vonde følelser overfor overgriperne. I stedet ble hun fylt av medfølelse og medlidenhet. Endelig kunne hun elske som Jesus.

Joanne var deretter med på å plante den første Adventistmenigheten i Ulaanbaatar som pionermisjonær for en misjonsorganisasjon fra 1992 til 1998. Hun vendte tilbake i 2017 og jobber nå som utdannings- og utviklingsdirektør for Adventistkirken i Mongolia.

Selv nå blir hun fra tid til annen angrepet av berusede fremmede, men kjærligheten til Gud og hans folk er urokkelig. «Satan gir ikke opp», sier hun. «Han visste at han kunne slite meg ut. Men Gud ga meg det mongolske språket og fikk meg til å ombestemme meg. Gud elsker selv de fulle mennene som angrep meg hele tiden, så jeg må elske dem og hjelpe dem så godt jeg kan.»

Du kan også delta i misjonsarbeidet i Mongolia gjennom dette kvartalets trettende sabbatsoffer, som blant annet går til å åpne et rekreasjonssenter der barn kan vokse åndelig, mentalt, sosialt og fysisk i Ulaanbaatar i Mongolia.

Ondskapens problem

Ukens tekster:

Job 30,26; Matt 27,46; Job 38,1–12; Sal 73; 1 Mos 2,16.17; Åp 21,3.4.

Ukens vers:

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. (Åp 21,4).

Det ondes problem er kanskje kristendommens største problem, for hvordan kan Gud være fullkomment god og kjærlig når det finnes ondskap i verden? Hvorfor finnes det så mye ondskap hvis Gud er allgod og allmektig?

Problemet er ikke bare teoretisk, det plager mange og gjør at noen ikke lærer å kjenne og elske Gud.

«Syndens opphav og eksistens er et stort problem for mange. De ser hvordan ondskapen fører til mye sorg og ulykke, og de undrer seg over at slikt kan skje der en allvis, allkjærlig og allvitende Gud hersker. Dette er et mysterium de ikke kan finne noen forklaring på.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, s. 9.

Mange ateister sier ondskapens problem er grunnen til at de er ateister. Men denne og de neste ukene skal vi se at Bibelens Gud er tvers igjennom god og at vi kan stole på ham – på tross av ondskapen som har infisert vår verden.

«HVOR LENGE, HERRE?»

Det ondes problem er ikke noe nytt, vi finner det i Skriften.

Les Job 30,26; Jer 12,1; 13,22; Mal 2,17 og Sal 10,1. Hvordan synliggjør tekstene det ondes problem i menneskers erfaring?

Tekstene reiser mange spørsmål. Hvorfor later de onde til å ha fremgang og tjene på sin ondskap, om ikke alltid, så ofte nok? Hvorfor lider de rettferdige så mye? Hvor er Gud når det skjer noe ondt? Hvorfor synes Gud iblant å være langt borte og skjult for oss?

Vi må ikke trivialisere ondskapen og prøve å løse problemet ved å bagatellisere hva slags eller hvor mye ondskap som finnes i verden. Ondskapen er forferdelig – og Gud hater den mer enn vi gjør. Derfor kan vi slutte oss til ropet som lyder gjennom hele Skriften som svar på all ondskapen og uretten i verden: «Hvor lenge, Herre?»

Les Matt 27,46. Hvordan forstår du Jesu ord? Hva sier de om hvordan ondskapen berørte Gud?

På korset stilte Jesus selv spørsmålet: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46). Her ser vi at Gud selv rammes av det onde, en sannhet som ble tydeliggjort i Kristi lidelse og død på korset, der all verdens ondskap rammet ham.

Men også her er det håp. Det Kristus gjorde på korset, ga seier over ondskapens opphav, Satan, og vil til slutt utslette ondskapen helt og holdent. Jesus siterte disse ordene fra Sal 22,2, og resten av salmen ender i triumf.

På korset så Jesus frem mot et håp han ikke kunne se der og da. Hvordan kan vi hente trøst i hans erfaring når heller ikke vi kan se håpet?

DET ER MYE VI IKKE VET

Historien ender når kjærligheten seirer over det onde. Men fram til da har vi mange store spørsmål. Hvordan kan vi tenke og snakke om ondskapens problem slik at det kan være til hjelp?

Les Job 38,1–12. Hvordan kaster Guds svar til Job lys over ondskapens problem? Hvor mye vet vi, og hvor mye vet vi ikke om hva som foregår bak kulissene?

Job hadde lidd mye, og han hadde stilt mange spørsmål om hvorfor så mye ondskap og lidelse rammet ham. Han ba om å få møte Gud og få svar på spørsmålene sine uten at han kjente til det som skjedde ved det himmelske hoff (se Job 1–2).

Guds svar til Job er påfallende. «Da svarte Herren Job ut av stormen og sa: Hvem er dette som formørker min plan med uforstandige ord?» (Job 38,1.2). En oversettelse uttrykker det på denne måten: «Hvorfor snakker du så mye når du vet så lite?» Og i vers 4 tilføyer Gud: «Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell det, hvis du vet det!»

Les Job 42,3. Hvordan belyser Jobs svar det vi bør innse om vår egen situasjon?

I sine svar viste Gud at det var mye Job ikke visste og forsto. Som Job bør også vi innse at det skjer mye her i verden, og bak kulissene, som vi ikke kjenner til eller forstår. Når vi ikke kjenner svarene på spørsmålene våre, betyr ikke det at det ikke finnes gode svar, eller at de ikke en dag vil bli oppklart. Men frem til da må vi stole på Guds godhet, som vi jo kjenner.

Tenk over hvor lite vi faktisk vet. Hvorfor bør vi da lære oss å leve med ubesvarte spørsmål om det vanskeligste av alt: ondskap og lidelse?

EN SKEPTISK TEIST

I Jes 55,8.9 sier Gud: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.»

Guds tanker er høyere enn våre. Vi kan ikke engang forestille oss kompleksiteten i Guds plan for historien. Hvorfor kan vi da forvente å vite hvilke grunner Gud har for det han gjør eller ikke gjør?

En måte å nærme seg det ondes problem på, går ut fra hvor lite vi vet og kalles «skeptisk teisme». En skeptisk teist tror at Gud har gode grunner til å handle som han gjør, men vår begrensede kunnskap gjør at vi ikke kan vite hva grunnene er. Den skeptiske teisten er skeptisk til vår evne til å kjenne eller fullt ut forstå Guds tanker omkring det onde i verden. Det at vi f.eks. ikke kan se bakterier som svever i luften rundt oss, betyr ikke at de ikke er der. Det at man ikke vet hva Guds grunner er, betyr ikke at Gud mangler gode grunner.

Les Sal 73. Hvordan forholder salmisten seg til ondskap og urett i sin verden? Hva ser han som gir ham et annet perspektiv?

Verdens ondskap plaget salmisten. Han så seg om og så at de onde hadde medgang. Det virket så urettferdig. Han kunne ikke forstå det. Lønte det seg å tro på Gud og tjene ham? Men så kikket han inn i helligdommen.

Helligdommen gir oss noe av nøkkelen til ondskapens problem: erkjennelsen av at det finnes en rettferdig dommer som vil sørge for rettferdighet og dom når tiden er inne.

Kan Bibelens lære om helligdommen og dommen belyse ondskapens problem? Hvordan?

Hjelper det å vite at historiens enkeltheter og Guds rettferdige dommer vil bli åpenbart til slutt når vi sitter med mange ubesvarte spørsmål?

DEN FRIE VILJE

Det er mye vi ikke forstår av Guds veier og tanker, men Skriften peker på ting som kan bidra til å løse ondskapens problem. En måte er det såkalte forsvaret om den frie vilje.

Forsvaret om den frie viljen er tanken om at det onde skyldes at skapningen misbruker sin frie vilje. Gud kan ikke klandres for det onde fordi det onde skyldes at vi misbruker den frie viljen Gud av gode grunner har gitt oss. Men hvorfor ga Gud oss en fri vilje? C. S. Lewis skrev at «selv om den frie viljen gjør ondskap mulig, er den også det eneste som gjør det mulig å ha en kjærlighet, godhet eller glede som er verdt å ha. Det ville neppe være verdt å skape en verden av roboter – skapninger som fungerte som maskiner. Den lykken Gud ønsker for sine høyere skapninger, er lykken ved å være fritt og frivillig forenet med ham og med hverandre. ... Og da må de være frie.» – Mere Christianity (New York: MacMillan, 1960), s. 52.

Les 1 Mos 2,16.17. Hvordan fikk Adam og Eva moralsk frihet?

Hvorfor befale noe hvis de ikke hadde en fri vilje? Adam og Eva spiste av den forbudte frukten, og siden har verden vært fylt av ondskap. I 1 Mos 4, kapitlet etter fortellingen om syndefallet, ser vi syndens følger da Kain dreper sin bror. Fortellingen om syndefallet viser at menneskenes misbruk av den frie vilje førte synd og ondskap inn i verden.

Hele Skriften viser at menneskets frie moralske vilje er en realitet. (Se 5 Mos 7,12.13; Jos 24,14.15; Sal 81,12–15 og Jes 66,4.) Hver eneste dag gjør vi bruk av den frie viljen Skaperen har gitt oss. Uten fri vilje ville vi ikke være mennesker. Vi ville ligne en maskin, eller en robot uten hjerne.

Sony Corporation laget robothunden Aibo. Den ser ut som en hund, men blir ikke syk, får ikke lopper, biter ikke, trenger ikke sprøyter og røyter ikke. Ville du ha byttet ut din hund av kjøtt og blod med en Aibo? Hvordan kan svaret gjøre det lettere å forstå hvorfor Gud skapte oss slik han gjorde, med fri vilje – enda så risikabelt det var?

KJÆRLIGHET OG ONDSKAP?

Gud har gitt oss fri vilje fordi vi ikke kan elske uten den; og ondskap skyldes misbruk av den frie viljen. Men mange spørsmål står ubesvarte. Gud tillater det onde en stund, enda han forakter det intenst, for om han ikke åpner for den muligheten, utelukker han kjærligheten, og ødelegger han det for tidlig, skader han den tilliten kjærligheten trenger.

«Verdens syn på Guds vesen ble innhyllet i villfarelsens mørke. Satans veldige bedrag måtte avsløres for å spre de mørke skyggene, så verden igjen kunne finne tilbake til Gud. Men maktbruk var utelukket. Å ty til makt er i strid med Guds prinsipper. Han ønsker bare kjærlighetens tjeneste. Og kjærlighet kan ikke påbys eller vinnes ved makt og myndighet. Bare kjærlighet kan vekke kjærlighet. Å kjenne Gud er å elske ham. Verden måtte få se kontrasten mellom ham og Satan.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 11.

Uten fri vilje ville det ikke finnes kjærlighet, og hvis Gud er kjærlighet, er det ikke noe alternativ å oppheve kjærligheten eller den friheten som trengs for at den skal kunne eksistere. Man kan også tenke seg at hvis vi kjente enden fra begynnelsen, slik Gud gjør, ville vi ikke ønske at han skulle ta fra oss den. For hvem vil vel leve i et univers uten kjærlighet?

Les Rom 8,18 og Åp 21,3.4. Hvordan kan vi ha tillit til Guds godhet i en verden med ondskap?

Vi kan ikke se gjennom mørket, men Gud ser enden fra begynnelsen. Han kan også se den evige lykken som er lovet alle som setter sin lit til Jesus. Rom 8,18 sier at «det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår». Har vi tro og tillit nok til å stole på løftet?

Kjærligheten og den friheten den innebærer, var så grunnleggende og hellig at Jesus gikk korsets vei og led i stedet for å nekte oss denne friheten. Han gav oss den, enda han visste hva det ville koste ham. Hvorfor er det viktig å ha dette i bakhodet?

Hvordan er dette med den frie vilje et vern mot tanken om at alt som skjer, er Guds vilje?

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: “I begynnelsen» s. 11–21, i Alfa og Omega, bind 1.

«I sin uendelige visdom ødela ikke Gud Satan da han ble fjernet fra himmelen. Siden Gud bare kan godta kjærlighetens tjeneste, må lojaliteten fra hans skapninger grunne seg på en overbevisning om hans rettferdighet og godhet. Innbyggerne i himmelen og i de skapte verdener var ikke rede til å fatte syndens natur og følger, og kunne derfor ikke ha forstått at Gud ville ha handlet rettferdig hvis han hadde tilintetgjort Satan. Hvis Satan var blitt utslettet uten videre, ville noen ha tjent Gud av frykt snarere enn av kjærlighet. Bedragerens innflytelse ville dermed ikke ha blitt fullstendig tilintetgjort. Heller ikke ville opprørsånden blitt rykket opp med rot. Til beste for hele universet gjennom all evighet måtte han få anledning til å utvikle sine planer, så alle skapte vesener kunne se hans anklager i det rette lys. Det var altså nødvendig at Guds rettferdighet og nåde og hans lovs uforanderlighet én gang for alle ble hevet over enhver tvil.

Satans opprør skulle være til lærdom for universet gjennom alle kommende tidsaldre – et evig vitnesbyrd om syndens natur og dens forferdelige følger. Gjennomføringen av Satans herredømme og dets virkning både på mennesker og engler ville vise konsekvensene av å tilsidesette Guds autoritet. Det ville vitne om at alle skapningers ve og vel er avhengig av at Guds lederskap består. På den måten skulle historien om dette forferdelige opprørseksperiment bli et stadig vern for alle hellige vesener, for å hindre at noen ble ført bak lyset med hensyn til hva overtredelse egentlig er, og for å verne dem mot å synde og pådra seg straffen som følger med.» –Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 20, 21.

Forslag til samtale:

1. «Teodicé» er et begrep for forsvar av Gud i møte med ondskapen. Men det er ikke et forsvar av ondskapen. Tenk deg at noen i himmelen sier: «Å, ja, Jesus, nå forstår jeg hvorfor familien min ble torturert og drept for øynene på meg. Det gir jo god mening. Takk, Jesus!» Det er absurd. Hvordan kan vi forstå at det er Gud, og ikke ondskapen, som til syvende og sist blir frikjent i den store konflikten? (Se studium 9.)

2. Har du noen gang følt deg litt som Job? Har du vært fristet til å tenke at det ikke kan finnes forklaring på lidelsene du eller dine har opplevd? Hvordan kan Jobs endelige erkjennelse av at han «har talt uten å forstå» (Job 42,3) kaste lys over vår situasjon?

15. februar

EN STEMME I MØRKET

Av Andrew McChesney

Babcock våknet plutselig midt på natten av lyden av en sint stemme. «Du vet ikke», sa stemmen. «Du forstår ikke».

Grace var ikke redd. Hun var snarere irritert over å bli vekket i ettromsleiligheten på Holbrook Indian School, der hun jobbet som lærer. Hun lyttet.

«Gud bruker deg som en marionettdukke», sa stemmen. «Det er ting du ikke vet. Du følger Gud blindt, og Gud er tyrannisk.»

Grace hadde slitt med tilliten til Gud. En Holbrook-elev hadde nylig omkommet i en bussulykke, noe som hadde rammet henne hardt. Hun hadde mange spørsmål til Gud, men hadde egentlig ikke lyst til å snakke med ham om dem.

Nå anklaget stemmen Gud, og det likte hun heller ikke.

«Gå din vei», sa hun. «Jeg vil ikke snakke med deg».

Stemmen ble stille.

Men anklagene mot Gud hang tungt i rommet. Grace hadde ikke lyst til å snakke med Gud, men hun mente at det ikke var mer enn rett og rimelig at han fikk muligheten til å svare. Hun spurte Gud om hver enkelt anklage hun hadde hørt. Det ble stille. Hun sovnet.

Neste dag dro Grace til et sted i naturen der hun ofte likte å tenke. Hun satte seg på en brun stein og tok opp anklagene med Gud igjen. Det ble stille. Da det ble kveld, gikk hun hjem.

Neste dag dro hun tilbake til naturområdet. Igjen var det stille. Men da hun gikk hjem, kjente hun en stemme som sa: «Du trenger ikke å vite svarene på disse spørsmålene du stiller. Du trenger å ha tro og tillit.»

«Det er sant», sa hun. «Jeg trenger ikke å vite svarene. Men jeg trenger å vite at du er god. Akkurat nå vet jeg ikke at du er god.»

Hjemme åpnet Grace bibelstudiehåndboken for voksne og begynte å lese. Mens hun leste, kjente hun en stemme som sa: «Se opp».

Da hun løftet blikket, så hun et bilde fra en malebok på kjøleskapet. Hun hadde fått bildet av en elev i femte klasse, og det forestilte Jesu kors og ordene i Johannes 3,16. «Det gjorde du for vår skyld, Jesus», sa Grace. «Siden du gjorde det, er du god. Du er virkelig god. Jeg kan stole på deg, selv om jeg ikke har svar på alle spørsmålene mine.»

Denne misjonshistorien gir et innblikk i et tidligere trettende sabbatsprosjekt. Grace Babcock underviser elever på barneskolen ved Holbrook Seventh-day Adventist Indian School i USA, som mottok det trettende sabbatsofferet i 2021. Takk for at du støtter forkynnelsen av evangeliet med dette kvartalets trettende sabbatsoffer på 29. mars.

Fri vilje, kjærligheten og Guds forsyn

Ukens tekster:

Luk 13,34; Jer 32,17–20; Hebr 1,3; 5 Mos 6,4.5; Ef 1,9–11; Joh 16,33.

Ukens vers:

Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden! (Joh 16,33).

Begrepet forsyn brukes om Guds handlinger i verden. Det vi tror om Guds forsyn, er viktig for vårt forhold til Gud, forholdet til andre og synet på ondskapens problem. Kristne har ulike oppfatninger av Guds forsyn. Noen tror Gud bestemmer at alt skal skje akkurat slik det gjør, og at han bestemmer hvem som skal bli frelst og hvem som skal gå fortapt. De som tror slik, mener vi ikke kan velge noe annet enn det Gud bestemmer. Ja, de sier sågar at våre ønsker er bestemt av Gud.

Men Bibelen viser at Gud ikke bestemmer alt som skjer. Han gir oss fri vilje, og det i så stor grad at vi (og englene) kan velge å handle stikk i strid med hans vilje. Syndefallets, syndens og ondskapens historie viser hva misbruk av den frie viljen kan føre til. Frelsesplanen ble satt ut i livet for å bøte på den tragedien som misbruk av den frie viljen førte til.

VÅR SUVERENE GUD

«Gud er suveren», sa ungdomspastoren til gruppen sin. «Det betyr at han kontrollerer alt som skjer». En forvirret skoleelev sa: «Så Gud hadde kontroll da hunden min døde? Hvorfor ville Gud drepe hunden min?»

Ungdomspastoren svarte: «Det er et vrient spørsmål. Men det hender Gud lar oss oppleve vanskelige ting så vi er forberedt på noe verre i fremtiden. Jeg husker hvor tungt det var da hunden min døde. Men det hjalp meg å takle det da bestemor døde. Gir det mening?»

Etter en lang pause svarte eleven: «Så Gud drepte hunden min for å forberede meg på at han skal drepe bestemor?» – Marc Cortez, sitert i John C. Peckham: Divine Attributes: Knowing the Covenantal God of Scripture (Michigan: Baker Academic, 2021), s. 141.

Noen ganger går folk ut fra at alt skjer nøyaktig slik Gud vil det – at det som skjer, er det Gud vil skal skje. Gud er jo allmektig. Så hvordan kan det skje noe som Gud ikke vil skal skje? Samme hva som skjer, og uansett hvor ille det er, så var det Guds vilje. Det er noen som lærer dette.

Les Sal 81,12–15; Jes 30,15–18; Jes 66,4 og Luk 13,34. Hva sier tekstene? Skjer Guds vilje bestandig?

Mange tror at Gud alltid må få det som han vil, men Bibelen sier noe annet. Den viser at Gud har uoppfylte ønsker. Det vil si at det som skjer, ofte går på tvers av det Gud helst vil skal skje. Mange ganger sier Gud rett ut at det som skjer, er det motsatte av det han vil. Han ønsket et utfall for sitt folk, men de valgte et annet. Gud klager: «Men folket mitt hørte ikke på meg ... Bare mitt folk ville høre på meg, bare Israel ville gå på mine veier! Da skulle jeg kue motstanderne deres med det samme og rette hånden mot fienden.» (Sal 81,12.14.15).

Tenk over hva det vil si å se Guds vilje i alt som skjer. Hva ville en slik teologi føre til, i lys av all ondskapen i verden?

PANTOKRATOR

Vi møter Guds utrolige makt i hele Skriften. Bibelen har utallige fortellinger om hvordan han utøver sin makt og utfører mirakler. Likevel skjer det mye Gud ikke vil skal skje.

Les Åp 11,17, Jer 32,17–20, Luk 1,37 og Matt 19,26. Se også på Hebr 1,3. Hva lærer disse versene om Guds makt?

Disse og andre vers lærer at Gud er allmektig og opprettholder verden ved sin kraft. I Åpenbaringen kalles Gud flere ganger Den allmektige (f.eks. Åp 11,17; jf. 2 Kor 6,18; Åp 1,8; 16,14; 19,15; 21,22). Guds allmakt bekreftes ikke bare i ord, men viser seg der Gud bruker makt til å frelse sitt folk eller på andre måter griper inn i verden på mirakuløst vis.

Men det at Gud er «allmektig» betyr ikke at Gud kan gjøre absolutt hva som helst. Skriften lærer at det finnes ting Gud ikke kan gjøre; f.eks. står det i 2 Tim 2,13 at «han kan ikke fornekte seg selv».

De fleste kristne er enige om at Gud er allmektig, at Gud har makt til å gjøre alt som ikke innebærer en selvmotsigelse – det vil si alt som er logisk mulig og etter Guds natur. Det fremgår av Kristi bønn i Getsemane at noen ting ikke er mulige for Gud fordi de ville innebære en selvmotsigelse. Kristus sa at «for Gud er alt mulig» (Matt 19,26), men da korsfestelsen nærmet seg, ba han: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26,39).

Faderen hadde makt til å redde Jesus fra lidelsene på korset, men han kunne ikke gjøre det og samtidig frelse oss. Det var enten eller, ikke både og.

Skriften lærer at Gud gjerne vil frelse alle (f.eks. 1 Tim 2,4–6; Tit 2,11; 2 Pet 3,9; Esek 33,11), men at ikke alle blir frelst. Hva sier dette om viljens frihet og grensene for Guds makt over mennesker som har en fri vilje?

KJÆRLIGHET TIL GUD

Det at Gud er allmektig, betyr ikke at han kan gjøre det logisk umulige. Derfor kan ikke Gud bestemme at noen skal elske ham av fri vilje. Hvis det å gjøre noe av fri vilje betyr å gjøre noe uten å være bestemt til å gjøre det, er det umulig å få noen til å gjøre noe av fri vilje. Som vi har sett, og som vi må understreke på nytt: Gud kan ikke tvinge noen til å elske seg, for straks det er påtvunget, er det ikke lenger kjærlighet.

Les Matt 22,37 og 5 Mos 6,4.5. Hva lærer disse versene om at den frie viljen er en realitet?

Det største budet, å elske Gud, er bevis for at Gud faktisk vil at alle skal elske ham. Men ikke alle elsker Gud. Hvorfor tvinger ikke Gud dem til å elske seg? Det er igjen fordi kjærlighet bare er kjærlighet hvis den er frivillig.

Les Hebr 6,17.18 og Tit 1,2. Hva får vi vite om Gud?

I 4 Mos 23,19 står det at «Gud er ikke et menneske, så han lyver». Gud lyver aldri (Tit 1,2). Han holder alltid ord og bryter aldri et løfte (Hebr 6,17.18). Så hvis Gud har gitt et løfte eller forpliktet seg til å gjøre noe, er hans fremtidige handlinger moralsk sett begrenset av dette løftet.

Dette betyr at i den grad Gud gir oss frihet til å velge noe annet enn det han helst vil, er det ikke opp til Gud hva vi velger. Hvis Gud har forpliktet seg til å gi oss fri vilje, har vi evnen til å bruke friheten på en måte som går på tvers av det Gud helst vil. Tragisk nok er det mange som bruker friheten slik, og derfor skjer det mye som Gud skulle ønske ikke skjedde, men det er strengt tatt ikke Guds feil.

Hva har du gjort som du visste at Gud ikke ville du skulle gjøre? Hva sier dette om at den frie viljen er reell – og om eventuelle skrekkelige følger?

GUDS IDEELLE OG AVHJELPENDE VILJE

Les Ef 1,9–11. Hva sier teksten om predestinasjon? Er noen forutbestemt til frelse og andre til fortapelse?

Det greske ordet som våre bibler ofte oversetter med «forutbestemmelse» ( prohorizo), lærer ikke i seg selv at Gud årsaksbestemmer historien. Det betyr ganske enkelt «å bestemme på forhånd».

Man kan selvfølgelig bestemme noe på forhånd ensidig, eller man kan bestemme noe på forhånd på en måte som tar hensyn til andres frie valg. Skriften lærer at Gud gjør det sistnevnte.

Her og andre steder (f.eks. Rom 8,29.30) viser uttrykket «på forhånd bestemt» til det Gud planlegger for fremtiden etter å ha tatt i betraktning det Gud allerede vet om skapningenes frie valg. Dermed kan Gud med sitt forsyn lede historien i den retning han ønsker til beste for alle, samtidig som han respekterer skapningens frihet, noe som er en forutsetning for et ekte kjærlighetsforhold.

Ef 1,11 forkynner at Gud «gjennomfører alt etter sin egen plan og vilje». Betyr dette at Gud bestemmer at alt skal skje slik han vil? Lest isolert kan Ef 1,9–11 se ut til å si dette. Men det ville være i strid med de tekstene vi så ovenfor, som viser at mennesker iblant avviser «Guds vilje» (Luk 7,30; jf. 13,34, Sal 81,12–15). Hvordan kan tekstene forstås på en måte som er forenlig med hverandre, hvis nå Bibelen ikke motsier seg selv?

Teksten gir god mening hvis man bare skiller mellom det vi kan kalle Guds «ideelle vilje» og Guds «avhjelpende vilje». Guds «ideelle vilje» er det Gud foretrekker at skal skje, og som ville skje hvis alle alltid gjorde det Gud ønsker. Guds «avhjelpende vilje» er derimot Guds vilje som allerede har tatt hensyn til alle andre faktorer, inkludert skapningenes frie valg, som iblant avviker fra det Gud foretrekker. Ef 1,11 later til å handle om Guds «avhjelpende vilje».

Gud kjenner fremtiden så godt at selv om han kjenner til alle valgene, også de dårlige valgene vi mennesker kommer til å ta, kan han likevel sørge for «at alt tjener til det gode» (Rom 8,28).

Hvilken trøst kan du hente i denne sannheten?

KRISTUS HAR SEIRET OVER VERDEN

Hvis alt hadde skjedd etter Guds ideelle vilje, ville det aldri ha vært ondskap, men bare fullkommen kjærlighet og harmoni. En gang skal universet føres tilbake til Guds fullkomne, ideelle vilje. Imens realiserer Gud sin vilje på en måte som tar hensyn til skapningenes frie valg.

Tenk deg en bakekonkurranse der deltakerne må bruke visse ingredienser, men de kan tilsette alle andre ingredienser de ønsker for å bake den kaken de vil. Til slutt vil den kaken bakeren lager, iallfall delvis være bestemt av noen ingredienser som bakeren ikke selv har valgt.

Og siden Gud har valgt å respektere den frihet kjærligheten forutsetter, er mange av «ingrediensene» verdenshistorien består av, ikke valgt av Gud, de er det motsatte av hva Gud ønsker.

Slik sett er ikke Guds forsyn endimensjonalt, som om Gud styrer alt som skjer i verden. Guds forsyn må snarere være (minst) todimensjonalt. Gud står bak noen ting her i verden, mens andre ting skjer ut fra skapningenes frie valg (f.eks. all ondskap). Det skjer mye som Gud ikke vil skal skje.

Les Joh 16,33. Hva kan vi håpe på til tross for motgangen?

Når vi opplever lidelse eller prøvelser, kan troen komme til å svikte fordi vi tror Gud vil eller bør skåne oss for lidelse og prøvelser her i livet. Men Jesus sier at hans følgesvenner vil oppleve prøvelser og trengsler her i verden, men at det finnes håp, for han har seiret over verden (Joh 16,33).

Når vi opplever lidelse og prøvelser, betyr det ikke at det er det Gud helst vil vi skal oppleve. Vi må alltid ha det store bildet for øye: den store konflikten. Men vi kan være trygge på at selv om det onde som sådan ikke er nødvendig for det gode, kan Gud vende selv onde hendelser til det gode. Og hvis vi stoler på Gud, kan han bruke selv våre lidelser til å føre oss nærmere ham og motivere oss til å vise medfølelse og omsorg for andre.

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «Gud med oss» s. 9–14, i Slektenes håp.

«Planen om å frelse oss, var ikke noen etterpå-tanke, en plan som ble utarbeidet etter Adams fall. Den var en åpenbaring av ‘det mysterium som har vært skjult fra evige tider’. Den var en framstilling av de prinsipper som fra evighet av var grunnlaget for Guds styresett. Fra begynnelsen av kjente Gud og Kristus til Satans kommende opprør og om menneskets fall på grunn av den frafalnes evne til å bedra. Gud hadde ikke bestemt at synden skulle oppstå, men han visste at den ville komme, og traff forholdsregler for å møte denne fryktelige ulykken. Han elsket verden så høyt at han inngikk en pakt om å gi sin enbårne Sønn, ‘for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv’.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 11.

Forslag til samtale:

1. Gud får det ikke alltid som han vil. Hva får det å si for ditt syn på det som skjer her i verden? Hvilke praktiske følger får det for deg at Gud har uoppfylte ønsker?

2. Hvis vi vender tilbake til tanken om kakebakingen i torsdagens avsnitt, kan vi forstå hvorfor «Gud og Kristus visste at Satan ville falle fra», men de skapte oss likevel. Kjærligheten måtte være med, og kjærlighet betydde frihet. I stedet for å la være å skape oss som vesener som kunne elske, skapte Gud oss slik at vi kunne elske, og han gjorde det selv om han visste at det ville føre Jesus til korset. Hva sier det om hvor hellig og grunnleggende kjærligheten var for Guds styresett når Kristus heller ville lide på korset enn å nekte oss den friheten som kjærligheten innebærer?

3. Vi klager ofte over verdens ondskap og lidelse, men hvor ofte tar du deg tid til å tenke over at Gud også sørger og er bedrøvet over lidelse og ondskap? Hvilken forskjell gjør det for din forståelse av ondskap og lidelse når du erkjenner at Gud også lider under det onde?

4. Hvordan hjelper denne sannheten – at det skjer mye som Gud ikke vil – deg å håndtere din egen lidelse, spesielt når den er meningsløs og ikke later til å føre noe godt med seg?

22. februar

FRA RUMBA TIL KIRKE

Av Andrew McChesney

DaNelson var liten, var han for ung til å gå på rumba i Colombia. Men han skjønte at noe var galt da foreldrene tok ham med i kirken 31. desember og deretter forlot ham hjemme for å feire nyttårsaften på rumba, en tradisjonell fest med musikk, dans og alkohol.

I Nelsons kultur gikk kristne i kirken for å vie seg til Gud før nyttårsaften, og deretter gikk de på rumba for å feire inn det nye året. Selv om han var ung, følte Nelson at kirken var et hellig sted, mens rumbaen, som vanligvis foregikk på barer og nattklubber, ikke var hellig. Han undret seg: «Hvorfor går familien min i kirken for å bli helliggjort, og så går de på rumba for å bli uhelliggjort?»

Nelson spurte moren sin: «Hvorfor går du i kirken og så på rumba?»

Hun svarte ikke.

Som ung sluttet Nelson å gå i kirken og begynte å spille vallenato-folkemusikk på rumba. Han var en utmerket trekkspillspiller, og han gjorde store fremskritt mot å oppfylle drømmen om å bli rik og berømt. Så møtte han sin fremtidige kone, Laura, en tidligere syvendedagsadventist. «Visste du at de døde ikke er i himmelen?» sa hun.

Nelson likte ikke Lauras ideer, men han likte henne. Så de holdt sammen.

Etter en tid vendte Laura tilbake til Adventistkirken, og hun inviterte Nelson til å møte foreldrene sine. På det første møtet overrasket faren Nelson da de satte seg ned for å spise. «La oss be for maten», sa han. Nelson hadde aldri bedt før måltider.

Nelson og faren ble gode venner. Det tok ikke lang tid før Nelson begynte å be ved måltidene. Han begynte også å gå i kirken sammen med Laura. Til å begynne med likte han det ikke, for det virket rart å gå i kirken på lørdager. Men så leste han det fjerde budet i Andre Mosebok 20,8–10 og skjønte at Gud hadde befalt menneskene å holde den syvende dagen hellig. Han ønsket å være hellig.

I dag er Nelson Silva (30) en adventistmusiker som ikke lenger spiller trekkspill på rumba. I stedet spiller han på restauranter og i bursdagsselskaper. Han forteller tilhørerne om Guds nåde og ber for dem. Sammen med en gruppe kirkemusikere spiller han også på offentlige busser.

«Musikken fikk meg til å skinne i verden, men nå vil jeg skinne for Kristus», sier han. Be om at evangeliet må bli forkynt til alle kulturer og folkegrupper rundt om i verden. Takk for misjonsgavene som bidrar til å dele evangeliet med unådde og undernådde folkegrupper. Se en YouTube-video av Nelson som spiller trekkspill på: bit.ly/Nelson-Silva.

Den kosmiske konflikten

Ukens tekster:

Matt 13,24–27; 1 Mos 1,31; Esek 28,12–19; Jes 14,12–15; Matt 4,1–11; Joh 8,44.45.

Ukens vers:

Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl. (1 Mos 3,15).

Den store konflikten mellom Kristus og Satan er viktig for bibelsk teologi. Selv om tanken om en kosmisk konflikt mellom Gud og himmelske skapninger som har falt fra og gjort opprør mot Gud, står sentralt i Bibelen (Matt 13,24–30.37–39; Åp 12,7–10) og også er utbredt i store deler av den kristne tradisjon, er det mange kristne som har forkastet eller oversett denne tanken.

Men fra et bibelsk perspektiv er temaet om en kosmisk konflikt, der Guds rike motarbeides av djevelen og hans engler, ikke et vi kan overse uten å gå glipp av mye av det som Bibelens fortellinger handler om. Bare evangeliene er fulle av henvisninger til djevelen og demonene som står Gud imot.

Denne uken vil vi i første omgang ta for oss hvordan disse to spørsmålene kan besvares ut fra sentrale bibelsteder:

(1) Hvor lærer Skriften at det er en kosmisk konflikt mellom Gud og Satan?

(2) Hva går konflikten ut på ifølge Skriften?

DET HAR EN FIENDE GJORT

Les Matt 13,24–27. Hvordan hjelper lignelsen oss å forstå ondskapen i verden?

Jesus forteller historien om en jordeier som bare sår godt såkorn på åkeren sin. Men det vokser ugress blant hveten. Da jordeierens tjenere ser dette, spør de ham: «Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?» (Matt 13,27). Dette minner om spørsmålet: Hvis Gud skapte verden helt og holdent god, hvorfor finnes det da ondskap?

Les Matt 13,28–30 i lys av Kristi forklaring i vers 37–40. Hvordan kaster dette lys over den kosmiske konflikten?

Herren svarer på tjenernes spørsmål: «Det har en fiende gjort» (Matt 13,28). Senere navngir Jesus den som «sår det gode kornet» som «Menneskesønnen», altså Jesus selv (vers 37), og forklarer at «åkeren er verden» (vers 38) og «fienden som sådde ugresset, er djevelen» (vers 39), og skildrer dermed en kosmisk konflikt mellom Kristus og Satan. Hvorfor er det ondskap i verden? Ondskapen skyldes fienden (djevelen) som motarbeider Herren. «Det har en fiende gjort» (vers 28).

Men svaret reiser et nytt spørsmål: «Vil du vi skal gå og luke det bort?» Med andre ord, hvorfor ikke rykke det onde opp med roten med en gang? «Nei», svarer mesteren, «for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer.» (vers 29 og 30; jf. Mark 4,29). Gud vil gjøre slutt på det onde, men rykker han det opp med roten før tiden, vil det føre til uopprettelige skader som også rammer det gode.

Hva er farene ved å prøve å skille ugresset og hveten nå? Hvorfor betyr ikke dette at vi bare kan ignorere det onde vi møter?

OPPHAVET TIL KONFLIKTEN PÅ JORDEN

Parallelt med spørsmålet i lignelsen – om hvorfor det er dårlig såkorn i åkeren hvis eieren bare sådde godt såkorn – er et annet spørsmål: Hvordan oppstod ondskapen hvis Gud skapte en fullkommen verden?

Les 1 Mos 1,31. Hva sier Guds ord om tilstanden i verden da Gud var ferdig med å skape, og hvorfor er svaret viktig?

Ifølge 1 Mos 1,31 var verden «svært god» da Gud var ferdig med å skape den. I 1 Mos 1 er det ingen antydning til ondskap da Gud skapte jorden. Så hvor kom ondskapen fra?

Les 1 Mos 3,1–7. Hva sier dette om ondskapens inntog i verden? Hvordan kaster det lys over hva den kosmiske konflikten går ut på? (Se også Åp 12,7–9.)

Her møter vi løgner om Guds karakter fremsatt av slangen, identifisert som djevelen selv («den gamle slangen» i Åp 12,7–9. Slangen sår først tvil om Guds befaling med et spørsmål, og snur nesten om på det Gud hadde befalt. Deretter utfordrer den det Gud hadde sagt med ordene: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mos 3,4).

Enten har slangen eller Gud løyet for Eva, som må velge om hun vil tro på det Gud har sagt eller det som slangen sa.

Her og ellers i Skriften handler konflikten mest om hva og hvem man skal tro –noe som i seg selv er nært knyttet til kjærlighet. Og det skyldes at det du tror om en, hva slags person han eller hun er, og om han eller hun er til å stole på, har betydning for om du vil elske og stole på personen, og i dette tilfellet, høre på det han sier.

Les 1 Mos 3,15. Guds ord til slangen om at kvinnens ætt, altså Messias, skulle knuse slangens hode, blir ofte kalt det første evangeliet (protoevangelium) i Bibelen. Hvordan kan dette både forsterke konfliktens realitet og samtidig gi oss håp mens vi står midt oppe i den?

STRIDENS OPPHAV I HIMMELEN

1 Mos 1–3 viser at det onde eksisterte før Adam og Evas syndet. Begrepet «det onde» hadde allerede dukket opp i navnet på «treet til kunnskap om godt og ondt» (1 Mos 2,9.17). Nå anklager slangen Gud for å lyve, mens det jo er han selv som lyver. Slangens eksistens (Åp 12,9) og hans løgn viser at ondskapen er en realitet. Så selv i Eden før syndefallet er ondskapen til stede.

Les Esek 28,12–19 i lys av 2 Mos 25,19.20. Hva består fallet i?

Ifølge dette avsnittet begynte det onde og den kosmiske konflikten i himmelen.

Før han falt, var det vesenet som ble kjent som Satan, en salvet kjerub. Dessuten var han «et bilde på det fullendte, fylt av visdom, fullkommen i skjønnhet» og holdt til «i Eden, Guds hage» (Esek 28,12.13). Det kan man ikke si om kongen av Tyrus. Derfor vet vi at dette gir et glimt inn i Lucifers fall.

Les Jes 14,12–15. Hvordan kaster dette lys over opphavet til den store konflikten?

Ifølge Jes 14 valgte Lucifer å løfte seg selv opp og gjøre seg lik Gud. Verset utfyller det vi så i Esek 28, at hans skjønnhet gjorde ham «hovmodig» (Esek 28,17), mens den burde ha fått ham til å ære den Gud som hadde gjort ham vakker. I stedet ble han stolt. Og i sin stolthet satte han seg fore å ta Guds plass og baktalte ham. Det hebraiske ordet for «handel» i Esek 28,16 betyr også «baktalelse» og viser hvordan Satan vil operere mot Gud (og mot oss).

Hvordan forstår vi det at Lucifer, som falt, opprinnelig var «hel» i sin ferd fra den dagen han ble skapt «til det ble funnet urett» hos ham (Esek 28,15)? Hvordan kunne et fullkomment vesen falle uten at «hel» også innebar moralsk frihet?

DERSOM DU TILBER MEG

Vi ser også Satans forsøk på å tilrane seg Guds trone i fristelsesfortellingene i Matt 4 og Luk 4. Møtet mellom Jesus og fristeren sier mye om konfliktens natur. Her ser vi hva den store konflikten mellom Kristus og Satan dreier seg om.

Les Matt 4,1–11. Hvordan viser dette hva kampen mellom Kristus og Satan går ut på?

Ånden hadde «ført» Jesus ut i ødemarken med det uttrykkelige formål at Jesus skulle «bli fristet av djevelen» (Matt 4,1). Og før han gikk til dette på forhånd avtalte møtet, hadde Jesus fastet i førti dager. Så da djevelen kom, fristet han Jesus til å forvandle steiner til brød og spilte på Jesu sult. Men Jesus møtte fristelsen med Guds ord, og Satans knep mislyktes.

I et forsøk på å gjøre Jesus overmodig fristet djevelen ham til å kaste seg ned fra tempelmuren. Satan vridde Skriften til å antyde at hvis Jesus virkelig var Guds Sønn, ville engler beskytte ham. Men Jesus leser Skriften rett og avviser igjen fristelsen.

Den tredje fristelsen viser tydelig hva djevelen prøver å oppnå. Han vil at Jesus skal tilbe ham. Satan vil tilrive seg den tilbedelsen som bare Gud har krav på.

Derfor viser han Jesus «alle verdens riker og deres herlighet», og så sier han: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg» (Matt 4,8.9). I parallellteksten hos Lukas hevder djevelen: «Jeg vil gi deg all denne makt og herlighet. For makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil.» (Luk 4,6).

Nok en gang imøtegår Jesus fristelsen med Skriften, og Satan mislykkes igjen.

I alle tre tilfellene brukte Jesus Skriften til å forsvare seg mot fiendens angrep.

Ef 6,12 minner om at «vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Vi skal ikke leve i frykt, men hvorfor bør vi alltid huske at det foregår en kamp rundt oss?

HVA GÅR KONFLIKTEN UT PÅ?

Vi har sett tekster som åpenbarer en konflikt mellom Gud og Satan. Men hvordan er noe slikt mulig? Hvordan kan noen motsette seg Guds allmakt? Hadde konflikten dreid seg om ren og skjær makt, ville den ha vært over før den begynte. Så det må være en annen slags konflikt. Skriften viser at den handler om Guds karakter – en konflikt om djevelens bakvaskelser som blant annet går ut på at Gud ikke er helt og fullt god og kjærlig. Slike påstander kan ikke imøtegås med makt eller rå kraft, men ved å sammenligne de to.

«I sin håndtering av syndens problem kunne Gud bare gjøre bruk av rettferd og sannhet. Satan kunne ty til smiger og bedrag, noe Gud ikke kunne. Satan hadde prøvd å forfalske det Gud hadde sagt, og hadde gitt englene en feilaktig fremstilling av hans styreform ved å påstå at han ikke var rettvis når han laget lover og regler for himmelens innbyggere. Han hevdet at når Gud krevde lydighet og underkastelse, var det bare for å opphøye seg selv. Av den grunn måtte Gud gjøre det klart for innbyggerne i himmelen og i alle verdener at hans styreform var rettvis og hans lov fullkommen. Satan hadde fremstilt seg selv som universets velgjører. Det var nødvendig at alle ble klar over opprørerens virkelige natur og målsetting. Han måtte få tid til å avsløre seg selv gjennom sine onde gjerninger.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 14.

Les Joh 8,44.45 i lys av Åp 12,7–9. Hva sier tekstene om djevelens karakter og strategi?

Djevelens plan har bestandig vært å prøve å få oss til å tro at Gud ikke er rettferdig og kjærlig og at hans lov er trykkende og skadelig. Ikke rart at Jesus kaller djevelen «en løgner og løgnens far» (Joh 8,44). Jesus kom derimot for å «vitne om sannheten» (Joh 18,37) og motbevise Satans løgner og baktalelser, og til slutt knuse djevelen og hans makt (1 Joh 3,8; Hebr 2,14).

Åp 12,9.10 omtaler Satan som (1) «den gamle slangen», (2) som den som anklager Guds folk for Guds domstol, og (3) som drageherskeren som forfører verden. Det greske ordet for «djevel» betyr nettopp «baktaler», og viser igjen at konflikten dreier seg om tro, også troen på hvordan Gud er.

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «Det ondes opphav og lidelsens problem» i Alfa og Omega, bind 8, side 9–20.

«Ikke noe er tydeligere fremholdt i Bibelen enn at Gud på ingen måte var ansvarlig for at synden oppstod. Opprøret skyldtes ikke at Gud vilkårlig fjernet sin nåde eller at det var noen mangel ved hans lederskap. Synden har trengt seg inn, og ingen kan gi noen fornuftig forklaring på dens eksistens. Den er mystisk, uforklarlig. Å unnskylde den er å forsvare den … Dersom Satan øyeblikkelig var blitt utryddet, ville de ha tjent Gud mer av frykt enn av kjærlighet. Bedragerens innflytelse ville ikke blitt fjernet helt og fullt, og heller ikke opprørsmentaliteten. Det onde måtte få lov til å modnes. Hensynet til universets fremtid krever at Satan får utvikle sine ideer fullt ut. Da vil alle skapningene se hans anklager mot Guds ledelse i det rette lys, og de vil aldri kunne tvile på at Gud er rettvis og nådig og hans lov uforanderlig.»

– Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 9, 15.

Forslag til samtale:

1. Mange lurer på hvordan en syndfri Lucifer kunne synde for første gang. Hvorfor er synd så «mystisk» og «uforklarlig»? Hvordan kan vi forklare den første synden uten å unnskylde eller rettferdiggjøre den? Altså, hvorfor ville det å forklare dens opphav være å rettferdiggjøre den?

2. Hvorfor utslettet ikke Gud Satan med en gang? Hvorfor må ondskapen «få lov til å modnes»? Hvordan kan dette skyldes «hensynet til universets fremtid»?

3. Hvorfor er det viktig å forstå at konflikten mellom Gud og Satan ikke handler bare om makt, men er av en helt annen art? Hvordan gir en konflikt om personlighet mening på en annen måte enn en konflikt om ren makt?

4. Hvordan kan det å forstå konfliktens natur så å si trekke forhenget til side slik at ditt eget liv blir et slags mikrokosmos av den kosmiske konflikten? Hvordan opplever du konflikten? Hvordan bør du reagere så du viser hvilken side du står på?

1. mars

DEN VEDVARENDE

INNRINGEREN:

DEL 1

Av Andrew McChesney

Zoom-samtalen ville bare ikke gå gjennom.

«Det virker ikke!» utbrøt Matrona.

Over telefonen kunne Colette høre Matrona skrive inn og skrive inn Zoom-passordet på en datamaskin på anlegget.

Det var en samtale de hadde forsøkt mange ganger den uken. Matrona var et av mange barn fra Alaskas urbefolkning som bodde på institusjoner og i fosterhjem i Alaska, og hun var ivrig etter å bli kjent med Colette.

Hun prøvde passordet igjen. «Det virker ikke!» ropte hun.

«Det går bra», sa Colette.

«Det er ikke OK! Jeg vil prøve igjen», sa Matrona.

Da det fortsatt ikke fungerte, foreslo Colette at de skulle snakke sammen på telefon i stedet.

Colette Reahl, barnelege hos syvendedagsadventistene i Anchorage, var også ivrig etter å bli kjent med Matrona. Matrona er en jente fra Alaskas urbefolkning og var kvalifisert for adopsjon ved en institusjon i Fairbanks, som ligger 60 mil unna.

Matrona gikk motvillig med på en telefonsamtale. Det første spørsmålet hun stilte, var: «Hva er husreglene deres?»

«Det er noe vi kan snakke mer om når du kommer hjem», sa Colette. «Men respekt er ganske viktig hjemme hos meg».

Matrona forhørte Colette de neste 30 minuttene. På slutten av samtalen sa hun: «Du vet at fostermoren min kommer til å adoptere meg, ikke sant?»

Det visste ikke Colette, som er født i Florida og har bodd med mannen sin i Alaska i åtte år. Hun tenkte: «Matrona er så interessant, og hun har en enorm personlighet. Dette kommer til å bli et eventyr!»

Matrona visste at Colette var ute etter å adoptere, men hun ville ikke bli såret. Derfor gjorde hun det vanskelig for Colette å komme nær.

Colette spurte hvor ofte hun kunne ringe, og Matrona foreslo en gang i uken på tirsdager. Men når Colette ringte, var Matrona ikke tilgjengelig eller svarte ikke. De endret tidspunktet til torsdager og deretter til lørdager.

Colette følte at Matrona var irritert, men hun forsto ikke hvorfor. Hun bestemte seg for å fortsette å ringe hver uke, uansett om Matrona ville snakke eller ikke. Etter hvert som hun fortsatte å ringe med betingelsesløs kjærlighet, begynte Matronas hjerte å tine.

Denne misjonshistorien gir et innblikk i et tidligere trettende sabbats-prosjekt. Barnelege Colette Reahl er også i ledelsen ved Bethel (Alaska) Seventh-day Adventist Church, som mottok en del av trettende sabbatsoffer i 2024. Takk for at du bidro til å spre evangeliet med dette kvartalets trettende sabbatsoffer 29. mars. Les mer om Colette og Matrona neste uke.

Stridsregler

Ukens tekster:

Dan 10,1–14; Åp 13,1–8; Job 1,1–12; 2,1–7; Joh 12,31; 14,30, Mark 6,5; 9,29.

Ukens vers:

Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen av. Og det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg. (1 Joh 3,8)

I 1 Kong 18,19–40 (Elia på Karmelfjellet) finner vi en fortelling som skildrer den kosmiske konfliktens natur og hvor Gud avslører folkeslagenes såkalte «guder». Men bak disse «gudene» skjuler det seg mer enn hedensk fantasi. Bak de «gudene» som nasjonene rundt Israel trodde de tilba, skjulte det seg noe helt annet.

«De ofret til ånder som ikke er guder, til guddommer som de ikke kjente, nye guder som nylig var kommet, guder som fedrene ikke visste om» (5 Mos 32,17).

Paulus tilføyer: «Nei, slike offer blir ofret til onde ånder og ikke til Gud. Og jeg vil ikke at dere skal ha fellesskap med de onde åndene.» (1 Kor 10,20).

Bak folkenes falske «guder» sto det altså forkledde ånder. Dette betyr altså at Skriftens tekster om avgudsdyrkelse og fremmede guder handler om en «kosmisk konflikt».

Dette gjør det lettere å forstå temaet kosmisk konflikt. Og denne sannheten har stor betydning for forståelsen av denne konflikten og hvordan den belyser det ondes problem.

EN ENGEL ER FORSINKET

Vi har sett at nasjonenes falske «guder» var demoner i forkledning. Andre steder ser vi at onde ånder iblant står bak jordiske herskere. Selv engler sendt av Gud kan bli motarbeidet av fiendens krefter.

Les Daniel 10,1–14, spesielt versene 12 og 13. Hva sier de som er relevant for den kosmiske konflikten? Hva tenker du om at engelen som ble sendt av Gud, møtte «motstand» i 21 dager?

Hvordan kunne en engel sendt av Gud møte «motstand» i tre uker? Gud er allmektig og hadde makt til straks å svare Daniel – hvis han ville. Hadde han brukt sin makt til det, kunne han ha latt en engel vise seg for Daniel med en gang. Men engelen som Gud sendte, møtte «motstand» fra «fyrsten over Perserriket» i hele tre uker. Hva foregår her?

«I tre uker kjempet engelen Gabriel mot mørkets makter for å motvirke den innflytelsen som virket på Kyros’ sinn. … Herren gjorde alt for å hjelpe sitt folk. Til slutt var seieren sikret. De fiendtlige kreftene ble holdt i sjakk så lenge Kyros levde, og også under hans sønn Kambyses.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 298.

For at en slik konflikt skal kunne oppstå, kan ikke Gud utøve all sin makt. Fienden må få en viss frihet og makt som ikke tas fra ham uten videre, men som begrenses av visse rammer som begge parter kjenner til (og som vi ikke får full innsikt i). Det ser ut til at det finnes rammer i den kosmiske konflikten som selv Guds engler må forholde seg til, og som vi i senere studier omtaler som «stridsregler».

På en måte er det ikke så vanskelig å forstå disse rammene hvis vi bare tar inn over oss tanken om at Gud bare virker i kjærlighet, og at kjærlighet, ikke tvang, er grunnlaget for hans styre. Denne tanken om at Gud bare virker gjennom prinsipper som har sitt utspring i kjærligheten, gjør det lettere å forstå den store konflikten.

Hvordan har du opplevd grensene for det å arbeide kun ut ifra kjærlighet og ikke tvang? Hva har du lært om maktens grenser?

DRAGEN I ÅPENBARINGEN

De himmelske herskernes rolle i den kosmiske konflikten kommer til uttrykk i Åpenbaringen, der djevelen skildres som «den store dragen» som står Gud imot og «forfører hele verden» (Åp 12,9).

Les Åp 13,1–8. Hva sier dette om omfanget av dragens herredømme?

Dragen (Satan) fører ikke bare krig mot Gud (Åp 12,7–9) og hans tjenere (se f.eks. Åp 12,1–6), han fremstilles også som herskeren bak de jordiske rikene som forfølger Guds folk gjennom tidene.

Dragen «ga ... sin kraft og sin trone og stor makt» til dyret fra havet (Åp 13,2; jf. 13,5; 17,13.14). Dyret fra havet «fikk en munn som talte store og spottende ord, og det fikk makt til å holde på i 42 måneder» (13,5).

Satan (dragen) gir altså makt og myndighet til et dyr (en religiøs-politisk makt). Denne makten utøves for å tilrane seg den tilbedelse som hører Gud til. Dyret spotter Guds navn og kriger mot og overvinner Guds hellige, iallfall en stund. Denne verdensomspennende myndigheten får makt av dragen, denne verdens hersker, han som tilraner seg verdensherredømmet.

Likevel er det grenser for Satan og hans aktører, også tidsmessige grenser. «Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet! For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort.» (Åp 12,12).

Satan «vet at hans tid er kort» (12,12), og hendelsene i Åpenbaringen følger profetiske tidslinjer som angir grenser (se 12,14; 13,5) for de onde kreftenes herredømme.

Gud seirer til slutt. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,4).

Det kan være vanskelig å se det nå, men til slutt vil det gode seire over det onde. Hvorfor må vi ikke glemme dette løftet?

TILFELLET JOB

I Jobs bok får vi et innblikk i den store konflikten.

Les Job 1,1–12 og 2,1–7. Hvilke prinsipper for konflikten ser vi her?

Versene inneholder mange viktige detaljer. For det første ser det ut til å være en slags himmelsk rådsscene, ikke bare en dialog mellom Gud og Satan; andre er også til stede.

For det andre er det en pågående uenighet, siden Gud spør Satan om han har lagt merke til Job. Hvorfor skulle han ha gjort det? Spørsmålet gir mening i lys av en større, pågående konflikt.

For det tredje: Gud erklærer Job for ulastelig, rettskaffen og gudfryktig, men Satan påstår at Job kun frykter Gud fordi Gud beskytter ham. Dette er en ærekrenkelse mot både Job og Gud (jf. Åp 12,10 og Sak 3).

For det fjerde antyder Satan at den beskyttelsen Gud gir Job, er urettferdig og gjør det umulig for Satan å bevise sine påstander. Dette tyder på at det finnes grenser for Satan (stridsregler) og at Satan har forsøkt å skade Job.

Gud svarer på Satans anklage i det himmelske råd ved å la Satan prøve ut sin teori, men innen visse grenser. Først gir han Satan makt over «alt han eier», men nekter ham å skade Job selv (Job 1,12). Men da Satan senere hevder at Job bare bryr seg om seg selv, lar Gud ham ramme Job selv, men Satan må skåne hans liv (2,3–6).

Satan fører mange ulykker over Jobs hus, men i hvert tilfelle fortsetter Job å velsigne Guds navn (1,20–22; 2,9.10) og motbeviser dermed Satans anklager.

Vi lærer mye her, bl.a. at det finnes stridsregler i den kosmiske konflikten. Det finnes spilleregler i den himmelske domstolen som kan avgjøre anklagene mot Gud, men uten at Gud bryter med kjærlighetens hellige prinsipper, som er grunnlaget for hvordan han styrer universet og dets intelligente vesener.

Disse himmelske scenene i Jobs bok gir oss innblikk i den store konflikten og hvordan den utspiller seg her i verden.

VERDENS (MIDLERTIDIGE) HERSKER

Vi har sett at Satan og hans medsammensvorne i den kosmiske konflikten har fått et betydelig midlertidig herredømme her i verden som er begrenset av noen slags stridsregler.

Stridsreglene setter ikke bare grenser for fienden – djevelen og hans medløpere – men for hva Gud kan gjøre for å utrydde eller redusere det onde som (midlertidig) hører inn under fiendens herredømme. Siden Gud aldri vil bryte sine løfter, har han, i den grad han har gått med på stridsreglene – og dermed gitt djevelen et begrenset og midlertidig herredømme – moralsk sett begrenset sine handlingsmuligheter (uten å redusere sin rå makt).

Les Joh 12,31; 14,30; 16,11, 2 Kor 4,4 og Luk 4,6. Hva sier tekstene om fiendens makt her i verden?

NT skildrer et sammenstøt mellom riker, lysets rike og mørkets rike, der mørket stammer fra Satan og hans opprør. En del av Kristi oppgave var å beseire Satans rike: «Det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8).

Likevel finnes det «regler» som setter grenser for hva Gud kan gjøre uten å bryte med prinsippene for sitt styre. Disse grensene er (1) at skapningene har en fri vilje og (2) paktens stridsregler, som vi ikke har innsyn i her og nå. Slike hindringer og grenser for Guds handlefrihet har følger for Guds moralske evne til å redusere og/ eller straks utrydde ondskapen her i verden. Derfor ser vi at ondskap og lidelse varer ved og kan få mange til å tvile på Guds eksistens eller godhet. Men når vi først har forstått bakgrunnen for den store konflikten og de grensene Gud har pålagt seg i sin håndtering av ondskapen, kan vi litt lettere forstå hvorfor alt er som det er – iallfall frem til Guds endelige seier over det onde.

Hvordan kan det at Jesus kaller Satan denne verdens «fyrste» iallfall gjøre det litt lettere å forstå den ondskapen som finnes i verden? Tenk så godt at det bare er et midlertidig herredømme!

GRENSER OG REGLER

Den kosmiske konflikten handler først og fremst om Guds karakter og skyldes djevelens ærekrenkende insinuasjoner om Guds godhet, rettferdighet og styre. Det er en slags kosmisk pakts-rettssak.

En slik konflikt kan ikke avgjøres med rå makt, den forutsetter bevisførsel.

Hvis det rettes alvorlige beskyldninger mot en maktutøver, vil den beste (og kanskje eneste) måten å imøtegå beskyldningene på være å tillate en fri, rettferdig og åpen granskning. Truer anklagene hele ens styre (i kjærlighet), kan de ikke bare feies under teppet.

Hva har dette å si for vår forståelse av den kosmiske konflikten og synet på ondskapens problem? Vil Gud noensinne bryte et løfte han har gitt? Nei, så klart ikke. I den grad Gud går med på stridsregler, setter det (moralske) grenser for hans fremtidige handlinger. Derfor kan noe ondskap falle innenfor det som er mørkets rikes midlertidige herredømme.

Les Mark 6,5 og 9,29. Hva viser disse tekstene om hvordan selv Guds handlinger kan være intimt knyttet til slikt som tro og bønn?

I begge fortellingene ser det ut til å være grenser eller regler for konflikten som er dynamisk knyttet til ting som tro og bønn. Andre steder gjør bønn en forskjell her i verden og åpner opp for guddommelig handling som ellers kanskje ikke ville ha vært (moralsk) mulig. Men vi må ikke begå den feilen at vi tror at tro og bønn er de eneste faktorene. Det finnes nok mange andre faktorer vi ikke er klar over.

Dette stemmer med det vi har sett om stridsregler. I den grad Gud forplikter seg eller går med på bestemte spilleregler, vil hans fremtidige handlinger være (moralsk) begrenset. Dermed kan noe ondskap falle innenfor mørkets rikes midlertidige herredømme.

Les Rom 8,18 og Åp 21,3.4. Hvordan gjør tekstene deg trygg på at vi kan stole på at Gud vet hva som er best, vil det beste og vil gjøre slutt på det onde og skape en evig salighet, selv om det er mye vi ikke vet?

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «The Power of Satan», s. 341–347 i Testimonies for the Church, bind 1.

«Det falne mennesket er Satans rettmessige fange. Kristi misjon var å redde det fra sin store motstanders makt. Mennesket er naturlig tilbøyelig til å følge Satans forslag, og det kan ikke klare å motstå en så grusom fiende med mindre Kristus, den mektige seierherren, bor i det, styrer dets ønsker og gir det kraft. Bare Gud alene kan begrense Satans makt. Han går frem og tilbake på jorden, og vandrer opp og ned på den. Han forlater ikke sin post et eneste øyeblikk av frykt for å miste en mulighet til å ødelegge sjeler. Det er viktig for Guds folk å forstå dette slik at de kan unnslippe hans snarer. Satan planlegger sine bedrag slik at Guds folk ikke skal forstå at det er han som står bak det siste felttoget mot dem. 2 Kor 11,14: ‘Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel’. Mens noen forførte sjeler hevder at han ikke finnes, tar han dem til fange og virker gjennom dem i utstrakt grad. Satan vet bedre enn Guds folk hvilken makt de kan ha over ham når Kristus er deres styrke. Når de ydmykt ber den mektige seierherren om hjelp, kan den svakeste som tror på sannheten og stoler fullt og fast på Kristus, klare å slå tilbake Satan og hele hans hærskare. Han er for utspekulert til å komme åpent og frimodig med sine fristelser, for da ville den kristnes slumrende handlekraft våkne, og han ville sette sin lit til sin sterke og mektige Frelser. Men han kommer uforvarende og virker i det skjulte gjennom ulydighetens barn som bekjenner seg til gudsfrykt.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 1, s. 341.

Forslag til samtale:

1. Hva vil det si å være «Satans rettmessige fange»? Betyr det at djevelen kan gjøre hva han vil med menneskene? Hvis ikke, så hvorfor ikke? Hvordan henger dette sammen med det vi kan kalle «stridsreglene» i den kosmiske konflikten?

2. Hvorfor skulle Gud gi Satan noen makt i den kosmiske konflikten, om så bare midlertidig? Hva sier dette om hvordan Gud vil håndtere Satans anklager?

3. Hva sier du til dem, også kristne, som benekter Satans eksistens som et virkelig, personlig vesen? Vi kan jo ikke bevise Satans eksistens, men hvilke bevis kan du legge frem som kan hjelpe noen som er så grundig bedratt?

DEN VEDVARENDE BESØKENDE: DEL 2

Av Andrew McChesney

For barnelegen fra syvendedagsadventistsamfunnet lignet den 13 år gamle innfødte jenta fra Alaska på en kjempe.

Fire måneder etter den første telefonsamtalen tok barnelege Colette Reahl den syv timer lange kjøreturen fra Anchorage til Fairbanks i Alaska for å møte Matrona for første gang på institusjonen der hun bodde sammen med 19 andre jenter og gutter. Matrona var 174 cm høy. Til sammenligning var Colette bare 162 cm.

Da Colette så jenta, tenkte hun: «Hun ser ut som en kjempe. Dette kan bli interessant.»

Matrona, som satt på gulvet i et møterom, var veldig sjenert og ville først ikke snakke.

Colette satte seg i en sofa i nærheten av henne. Det gikk noen pinlige minutter, og så kom hun på at hun hadde tatt med en gave, et leksikon om dyr, til Matrona. Colette åpnet boken og begynte stille å bla gjennom sidene. Matronas nysgjerrighet var vekket, og hun beveget seg sakte bort til Colette. Snart satt Matrona ved siden av Colette og så på bildene sammen med henne.

Det var et hyggelig første besøk som varte i tre timer.

De to møttes igjen måneden etter, og Colette ga Matrona en bibel. Hun foreslo at de skulle lese Bibelen sammen over telefon. Men da hun ringte, var Matrona ikke tilgjengelig for en samtale.

Så flyttet Matrona til en institusjon i Anchorage. Hun var ensom og savnet vennene sine i Fairbanks. Hun begynte å ringe Colette hver dag for å overtale henne til å adoptere henne.

I mellomtiden begynte Colette å skifte jobb. Arbeidet som barnelege i Anchorage tok slutt, og hun forberedte seg på å flytte til Bethel, det største samfunnet i det vestlige Alaska med 6 000 innbyggere. Der skulle hun jobbe på et sykehus.

«Æsj», sa Matrona da hun fikk vite om flyttingen. For henne var Bethel en liten landsby, og hun trodde det ville bli kjedelig.

Denne misjonshistorien gir et innblikk i et tidligere trettende sabbats-prosjekt. Barnelege Colette Reahl er også i ledelsen ved Bethel (Alaska) Seventh-day Adventist Church, som mottok en del av trettende sabbatsoffer i 2024. Takk for at du bidro til å spre evangeliet med dette kvartalets trettende sabbatsoffer 29. mars. Les mer om Colette og Matrona neste uke.

Hva mer kunne jeg ha gjort?

Ukens tekster:

Joh 18,37; Rom 3,23–26; 5,8, Jes 5,1–4; Matt 21,33–39; Jes 53,4; Rom 3,1–4.

Ukens vers:

«Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (John 18:37).

For noen år siden sto det en tankevekkende barnefortelling i bladet Guide. Den handler om den foreldreløse gutten Denis, som er fosterbarn hos en familie i middelalderen. Denis hater kongen i landet, for da foreldrene hans var syke, ble han ført bort av kongens soldater, og han fikk aldri se dem igjen. Først senere fikk han vite at kongen hadde skilt dem fra hverandre for å skåne de levende for svartedaudens redsler. Sannheten om kongen setter Denis fri fra hatet han hadde næret nesten hele livet. Kongen hadde alltid, og i alle tilfeller, handlet ut fra kjærlighet til sitt folk.

I dag ser mange på Gud slik Denis så på kongen. Det onde de har vært vitne til eller opplevd, får dem til å hate eller avvise Gud. Hvor er Gud når lidelsen kommer? Hvis Gud er god, hvorfor er det da så mye ondskap? Den kosmiske konflikten kaster lys over dette, men mange spørsmål gjenstår. Likevel, når våre forsøk på å finne svar ikke gir oss noe tilfredsstillende svar, kan vi se til Jesus på korset og i ham se at vi kan stole på Gud til tross for alle de spørsmålene som ennå er ubesvart.

KRISTUS, SEIERHERREN

Selv om en fiende er på ferde, og Jesus kaller ham «denne verdens fyrste», er Jesus Kristus universets sanne konge. Jesus vinner seieren for oss, og i ham kan vi ha seier midt i motgang og lidelse. Kristi verk slår fienden tilbake hver eneste gang.

Vi har sett at Skriften beskriver djevelen som:

(1) hele verdens bedrager fra begynnelsen av (Åp 12,9; Matt 4,3; Joh 8,44; 2 Kor 11,3; 1 Joh 3,8).

(2) den som baktaler og anklager Gud og hans folk i himmelen (Åp 12,10; 13,6; Job 1–2; Sak 3,1.2; Jud 9).

(3) denne verdens fyrste (Joh 12,31; 14,30; 16,11; Apg 26,18; 2 Kor 4,4; Ef 2,2; 1 Joh 5,19).

Les Joh 18,37. Hva sier dette om Kristi innsats for å motvirke fiendens bedrag? Hva vil det si at Jesus er konge?

Selv om Skriften lærer at Satan er denne verdens erkebedrager, baktaler, anklager og tronraner, lærer den også at Jesus har seiret over Satan.

(1) Jesus kom til verden «for å vitne om sannheten» (Joh 18,37),

(2) På korset beviste Jesus Guds rettferdighet og kjærlighet (Rom 3,25.26; 5,8) og motbeviste dermed djevelens baktalelser (Åp 12,10.11), og

(3) Jesus vil til slutt knuse djevelens rike, og Satan «vet at hans tid er kort» (Åp 12,12; jf. Rom 16,20), og Kristus «skal være konge i all evighet» (Åp 11,15).

Samme hva Satan finner på, så er han allerede en beseiret fiende, og nøkkelen for oss er å gjøre krav på Kristi seier hver dag, øyeblikk for øyeblikk, og også å gjøre krav på de løftene som korset har gitt oss.

I den store konflikten vet vi hvilken side som vinner. Hvordan påvirker våre valg i hverdagen hvilken side vi ender opp på? Hvordan kan vi allerede nå sikre oss at vi står på vinnersiden?

DEN RETTFERDIGE SOM KJENNER RETTFERDIG

Kristus gjør djevelens verk til intet. Ifølge 1 Joh 3,8 var det «for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8) og også for å «gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen» (Hebr 2,14). Satans nederlag skjer i to stadier. Først motbevises hans baktalelser på korset. Og siden skal hans rike tilintetgjøres.

Les Rom 3,23–26 og 5,8. Hvordan motbeviser Kristus djevelens anklager?

Vi har sett at fienden påstår at Gud ikke er fullt ut rettferdig og kjærlig. Men på korset åpenbarer Gud sin rettferdighet og kjærlighet.

«Satan så at hans bedrag var avslørt. Hans herskermetoder ble blottlagt for de syndfrie engler og for det himmelske univers. Han hadde vist seg å være en morder. Ved å utøse Guds Sønns blod hadde han definitivt avskåret seg fra all sympati hos de himmelske vesener.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 581.

Les Åp 12,10–12 i lys av 1 Mos 3,15. Hvordan kaster avsnittet lys over betydningen av Kristi seier på korset?

Frelseshistorien gir oss rikelig med bevis for at Gud alltid arbeider for det som til slutt er godt for alle parter. Skriftens Gud gjør alltid det som er godt og best ut fra de muligheter han har til rådighet i den store konflikten (5 Mos 32,4; 1 Sam 3,18; Sal 145,17; Dan 4,37; Hab 1,13; Åp 15,3; 1 Mos 18,25).

Hvorfor er det så viktig at Guds rettferdighet og kjærlighet kommer til syne i den kosmiske konflikten? Tenk på korset og alt Guds verk i frelsesplanen: Hvordan kan Guds verk gi deg tillit til Guds kjærlighet, til tross for prøvelser og lidelser?

SANGEN OM MIN VENN

Gud har åpenbart sin kjærlighet og rettferdighet på utrolig vis i den kosmiske konflikten. Noen spør kanskje: Burde Gud ha gjort mer for å forhindre og/eller fjerne det onde? Vi har sett et rammeverk for konflikten som tyder på at Gud har respektert den frie vilje som er nødvendig for at kjærligheten ham og menneskene imellom skal kunne utfolde seg fritt. Videre ser det ut til at han har handlet innenfor moralske rammer, eller stridsregler, i den kosmiske striden om hans karakter, som bare kan avgjøres ved at han beviser sin kjærlighet.

Les Jes 5,1–4. Hvem taler? Hvem taler Jesaja om? Hvem står vingården og vingårdseieren for? Hva betyr det vingårdseieren gjorde for vingården? Hva er resultatet?

Her synger Jesaja om sin elskede, en vingård. Vingårdseieren er Gud og vingården er Guds folk (se f.eks. Jes 1,8; Jer 2,21). Men det kan også forstås i en videre betydning av hans verk i verden. Versene viser at vingårdseieren (Gud) gjorde alt man kunne forvente for å sikre en fruktbar vingård. Vingården skulle ha gitt gode druer, men den ga bare «beske druer» som andre oversettelser kaller «verdiløse». Det hebraiske ordet her kan bokstavelig talt gjengis med « stinkfrukt ». Guds vingård bærer frem råtne druer.

Fra Jes 5,3 er det Gud som taler, og han ber folk «dømme» mellom ham og vingården hans. Og i vers 4 stiller han det viktige spørsmålet: «Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort? Hvorfor ventet jeg meg gode druer når druene jeg fikk, var beske?» Hva mer kunne han gjøre? Tenk at han ber andre dømme om det han har gjort.

Når du betrakter korset der Gud ofret seg for alle våre synder, hvordan får da ordene «Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort?» en helt spesiell betydning?

JESU LIGNELSE OM VINGÅRDEN

I lignelsen om vingårdens herre i Matt 21 fortsetter Jesus der Jes 5 slapp og kaster nytt lys over vingårdseierens karakter og hva han har gjort for vingården sin.

Les Matt 21,33–39 med spørsmålet i Jes 5,4 i tankene. Hva mer kan han gjøre enn det han har gjort?

Den første delen av lignelsen siterer sangen i Jes 5 om vingårdseieren og vingården hans. Så tilføyer Jesus at vingårdseieren «forpaktet bort» vingården sin «til noen vinbønder og reiste ut av landet» (Matt 21,33). Men da vingårdseieren to ganger sendte sine tjenere (profetene) for å hente avlingen, slo og drepte forpakterne tjenerne hans (vers 34–36). Til slutt sendte han sin sønn (Jesus) og sa: «Sønnen min vil de vel ha respekt for» (vers 37). Men de drepte også Sønnen hans og sa «‘Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.’ Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel.» (vers 38.39).

Hva mer kunne han gjøre? Faderen elsket oss så høyt at han gav sin elskede Sønn (Joh 3,16). Hvis den kosmiske konflikten er slik som antydet her, kunne den ikke løses med makt før tiden, men forutsatte at Gud først viste hva han er for en person. Det fikk vi se i Kristi verk (Rom 3,25.26; 5,8). Hva mer kan vi be om enn at Gud (i Kristus) gir seg selv for å dø for oss slik at han kan gjøre oss rettferdige uten at det går ut over hans rettferdighet og fullkomne kjærlighet?

Korset viser at Gud har gjort alt han kunne for å motvirke og utrydde det onde, men uten å ødelegge forutsetningene for ekte kjærlighet. Hvis det hadde vært noen bedre vei Gud kunne ha valgt, ville han ikke da ha valgt den? Selv om vi mennesker lider mye i den kosmiske konflikten, er det Gud som lider mest. Når vi ser på korset, ser vi den lidelse og smerte synden har påført Gud. Men den friheten som kjærligheten innebærer, var så hellig for ham at Kristus var villig til å utholde dette for vår skyld.

Les Jes 53,4. Hvem sine «smerter» og «sykdommer» var det Kristus bar på korset? Hva sier dette om det Gud har gjort for oss, og hva frelsen har kostet ham?

GUDS NAVN RENVASKET

Til sist blir Guds navn renvasket. Gjennom Faderens, Sønnens og Den hellige ånds gjerning i frelsesplanen blir Guds fullkomne rettferdighet og kjærlighet bekreftet utover enhver rimelig tvil (se Rom 3,25.26; 5,8).

Les Rom 3,1–4 i lys av Jes 5,3.4. Hva sier dette om at Gud blir renvasket i den kosmiske konflikten?

I Rom 3 og Jes 5 ser vi at Gud (i en viss forstand) ber oss skapninger dømme om hans karakter uten at vi har noen rett til det. Til slutt, når alle «bøkene» blir åpnet, får vi beviset på at Gud er fullkomment rettferdig og rettskaffen. Gud vil rense sitt navn for hele skaperverket.

Les Åp 15,3 og 19,1–6. Hva sier tekstene om at Guds navn skal bli renset?

Gjennom hele Skriften viser Gud at han vil verne om sitt navn. Hvorfor? Du kan ikke ha en dyp kjærlighet til en du avskyr eller ikke stoler på. Hvis noen fortalte din ektefelle eller forlovede forferdelige løgner om deg, ville du gjøre alt du kunne for å imøtegå påstandene, for hvis de ble trodd, ville det ødelegge forholdet mellom dere.

Til slutt blir Gud renvasket på korset og gjennom frelsesplanen. I dommen før Jesu komme blir Gud renvasket i hele universets påsyn.

Så, i dommen etter Jesu komme skal de frelste «dømme engler» (1 Kor 6,2.3), og da blir Gud renvasket, for da har de frelste fått muligheten til å gå gjennom bøkene og se hvorfor Gud har handlet slik han har gjort, og at alle Guds dommer alltid bare har vært fullkomment rettferdige og kjærlige. For hvem av oss har ikke en masse spørsmål vi vil ha svar på? Før alt er over, får vi svarene (se 1 Kor 4,5).

Til slutt skal hvert kne bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus er Herre (Fil 2,10.11). Alt dette bidrar til å renvaske Guds navn.

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «The Reward of Earnest Effort,» s. 285–288 i Testimonies for the Church, bind 9.

«Alt det som har forvirret oss ved Guds forsyn, vil bli gjort klart i den kommende verden. Det som er vanskelig å forstå, vil få sin forklaring. Nådens mysterier vil utfolde seg for oss. Der vår begrensede forstand bare har sett forvirring og brutte løfter, vil vi få se den skjønneste og mest fullkomne harmoni. Vi skal få vite at uendelig kjærlighet har lagt til rette for de opplevelsene som virket vanskeligst. Når vi oppdager den nådige omsorg hos ham som får alle ting til å virke sammen til vårt beste, vil vi fryde oss med en ubeskrivelig og herlig glede.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 9, s. 286.

Forslag til samtale:

1. Har dine forsøk på å forstå Guds forsyn forvirret deg? Hvilken trøst er det å vite at alt dette vil bli klarlagt til slutt?

2. Tenk over hva Kristus ga avkall på for å bli menneske og dø for oss. Og tenk også over hva dette sier om Guds kjærlighet og om vi kan stole på ham. Hva mer kunne han ha gjort?

3. Hva er det som er så viktig med Guds «navn»? Hva har det å si for oss som kaller oss kristne? Hvordan har kristne noen ganger ført skam over Guds navn, og hva kan vi gjøre lokalt for å vise hva det vil si å følge Jesus i praksis?

4. Når det kommer til stykket, strekker selv våre beste «svar» på det ondes problem ikke til. Hva kan vi rent praktisk gjøre for å komme nær dem som lider og lindre lidelsen i denne verden mens vi venter på den endelige, eskatologiske løsningen på det ondes problem, som bare Gud kan gi oss?

5. Tenk videre på det Jes 53,4 sier om at Jesus bar våre «sykdommer» og «smerter». Hva skjedde på korset som hjelper oss å forstå frelsesplanen og hva det har kostet Gud å frelse oss?

DEN UTHOLDENDE MOREN: DEL 3

Av Andrew McChesney

Barnelegen Colette Reahl håpet å få den 13 år gamle innfødte jenta fra Alaska hjem før sabbaten. Hun hadde fortalt Matrona at hun var Syvendedags Adventist, men det virket som en god idé å finne seg til rette hjemme i Anchorage før de tilbrakte sin første sabbat sammen.

Adopsjonsmyndighetene i Alaska hadde imidlertid andre planer. De sa til Colette at hun kunne ta med seg jenta på sabbaten.

Dagen før den store flyttingen ringte Colette til Matrona i Anchorage. «Jeg pleier å gå i kirken på sabbaten», sa hun. «Har du lyst til å bli med meg?»

«Nei», sa Matrona.

Da Matrona kom neste morgen, gav hun beskjed om at hun ville se på TV.

«På sabbatene hjemme hos meg ser vi på programmer med kristent tema eller naturvideoer», svarte Colette.

Matrona ble overrasket. Hun spurte om hun kunne få se et animert TV-program om ville dyr i stedet.

Colette og Matrona fikk to måneder med kvalitetstid sammen i Anchorage før de flyttet til Bethel, der Colette fikk ny jobb på et sykehus. I løpet av den tiden utviklet de rutiner og bygget opp forholdet sitt. De hadde morgen- og kveldsandakter, og Matrona vokste åndelig.

I dag er Matrona 15 år, og hun stortrives i Bethel, der hun går på hjemmeskole, tar pianotimer, har mange venner og deltar aktivt i livet i Bethel Seventh-day Adventist Church.

«Gud bare ordnet alt», sier Colette, som i tillegg til å jobbe som barnelege også er bibelarbeider og i ledelsen ved menigheten.

«Den kjepphøye Matrona som jeg først møtte på telefonen, er veldig forskjellig fra den Matrona jeg kjenner nå», sier hun. «Hun er en leder for barna i kirken og i lokalsamfunnet. Jeg ser at Gud arbeider i livet hennes og modner troen hennes.»

Matrona uttrykte takknemlighet for Colettes iherdige telefonsamtaler, og nå, for hennes vedvarende kjærlighet som mor. «Hvis hun ikke hadde prøvd og prøvd å nå frem til meg, ville jeg ikke visst hvem Gud er», sa hun.

Hun sier at Gud brukte Colette til å forandre livet hennes. «Det var ikke tilfeldig hvordan hun fant meg», sier hun. «Jeg føler at Gud førte henne til meg, og Gud førte meg til henne. Gud har ført meg til et godt sted og gitt meg fred.»

Denne misjonshistorien gir et innblikk i Bethel (Alaska) Syvendedags Adventistkirke, som mottok en del av det trettende sabbatsofferet for 2024. Takk for at du bidro til å spre evangeliet med dette kvartalets trettende sabbatsoffer på 29. mars.

Kjærlighet og rettferd: de to største budene

Ukens tekster:

Matt 22,34–40; 23,23–30; Sak 7,9–12; Sal 82; Mi 6,8; Luk 10,25–37.

Ukens vers:

Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. (1 Joh 4,20).

Vi har tillit til at Gud vil rette opp alt til slutt, men det har likevel noe å si hvordan vi kristne lever her og nå. Det finnes nok mye urettferdighet og ondskap som Gud ikke vil utslette nå (pga. rammene for den kosmiske konflikten), men vi kan likevel bidra til å lindre noe av den lidelsen og ondskapen vi støter på, iallfall i den grad det er mulig. Ja, som kristne er vi forpliktet til det.

Vi har sett at kjærlighet og rettferd hører sammen – de er uatskillelige. Gud elsker rettferd. Og hvis vi elsker Gud, elsker vi også rettferd.

Og hvis vi elsker Gud, vil vi elske hverandre. En del av det å elske hverandre er å vise omsorg for andres ve og vel. Når andre rammes av fattigdom, undertrykkelse eller annen form for urett, bør vi vise omsorg. Når andre blir undertrykt, må vi ikke lukke øynene. Nei, vi bør spørre oss selv hva vi kan gjøre, både enkeltvis og i fellesskap, så vi fremmer Guds kjærlighet og rettferd slik at det gjenspeiler Guds fullkomne rettferdighet og kjærlighet i vår ødelagt verden.

DE TO STØRSTE BUDENE

Når vi skal se på hva vi kan gjøre for å fremme Guds kjærlighet og rettferd i verden hver for oss og sammen, er det naturlig å starte med det Gud har befalt oss.

Les Matt 22,34–40. Hvordan svarte Jesus den lovkyndige?

Ifølge Jesus er «det største og første budet» at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand». Så tilføyer han: «Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» Og de to budene står ikke alene: «På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Matt 22,37–40). Her har han sitert GT.

Les Matt 19,16–23. Hvordan henger svaret på den unge mannens spørsmål sammen med svaret Jesus ga den lovkyndige i Matt 22?

Hva skjedde her? Hvorfor svarte Jesus mannen slik, og hva bør disse møtene si oss uansett vår stand eller posisjon i livet?

«Kristus kom med den eneste betingelsen som ville gjøre det mulig for rådsherren å utvikle et kristelig sinnelag. Det var kloke ord, selv om de virket strenge og krevende. Rådsherrens eneste håp om frelse var å gjøre det Jesus ba ham om. Hans høye stilling og alt det han eide, øvde en lumsk innflytelse til det onde. Hvis han fortsatte å favorisere dette, ville det fortrenge Gud i hans sinn. Å holde tilbake lite eller mye fra Gud var ensbetydende med å klynge seg til det som ville redusere hans moralske kraft og dyktighet. For hvis man holder fast på tingene i verden, selv om de er usikre og uten større verdi, vil de etter hvert oppsluke alt annet.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 391.

Vi er nok ikke alle kalt til å selge alt vi eier, slik som den rike unge mannen, men hva klamrer du deg til som kan føre til evig undergang om du ikke gir slipp på det?

DE TO STØRSTE SYNDENE

Jesus sier at de to største budene er kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten. Og disse budene innebærer å ofre noe konkret for andre, og det er det det å gå i Jesu fotspor handler om.

Hvis de to største budene er kjærlighet til Gud og kjærlighet til andre, hva er da de to største syndene?

Les Sal 135,13–19. Hva sier dette om en synd som hele Skriften legger vekt på?

GT understreker gang på gang betydningen av å elske Gud over alt annet (se 5 Mos 6,5). Dette henger nøye sammen med avgudsdyrkelsens store synd, som er det motsatte av kjærlighet til Gud.

Les Sak 7,9–12. Hva er det Gud fordømmer? Hvordan henger det og avgudsdyrkelse sammen med de to store budene?

Det er ikke bare avgudsdyrkelse Gud blir vred på med kjærlighetens vrede, men også når hans folk behandles dårlig, enten enkeltvis eller samlet. Gud blir vred på urett fordi Gud er kjærlighet.

De to store syndene som betones i hele GT, er svik mot de to store budene: å elske Gud og å elske hverandre. De to største syndene er å svikte kjærligheten. Du kan altså ikke holde budene om du ikke elsker Gud og din neste.

Ja, i 1 Joh 4,20.21 står det: «Den som sier: ‘Jeg elsker Gud’, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.»

Hvordan vil du forklare at kjærligheten til Gud ikke kan skilles fra kjærligheten til nesten?

Hvordan forstår du denne ubrytelige koblingen?

GUD ELSKER RETTFERD

Bibelen erklærer at Gud elsker rettferd og hater det onde (f.eks. Sal 33,5; Jes 61,8), og han er dypt berørt av urett, som vekker rettferdig harme på vegne av alle dem som utsettes for urett. I hele Bibelen ivrer Gud konsekvent for de undertrykte samtidig som han uttrykker rettferdig harme mot dem som undertrykker og forulemper dem.

Les Sal 82. Hvordan uttrykker salmen Guds omsorg for rettferdighet i vår verden? Hva kan det bety for oss i dag?

Mange kommentatorer forstår teksten både som kritikk av jordiske herskere som er ansvarlige for uretten i samfunnet, og som en henvisning til når Gud dømmer de himmelske herskerne («gudene») som står bak korrupte jordiske dommere og herskere (tydeligvis demoniske krefter). Herskerne blir spurt: «Hvor lenge vil dere dømme med urett og holde med de skyldige?» (Sal 82,2).

De oppfordres: «Hjelp svake og farløse til deres rett, frikjenn hjelpeløse og fattigfolk, berg fattige og svake, fri dem fra de lovløses hånd!» (Sal 82,3.4).

Her og andre steder fremsetter GTs profeter et klart krav om rettferd. Dette er ikke noe tilfeldig anliggende i Skriften; det står sentralt i profetenes budskap i hele GT og i det Jesus sa da han gikk blant oss.

Det er ingen hemmelighet hva Gud ønsker og krever av dem som sier de elsker og adlyder ham. Han sier det tydelig i Mika 6,8 (og andre steder): «Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.»

Disse tankene går igjen i hele Bibelen. Jesus sa f.eks.: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,35; jf. 1 Joh 4,8–16).

Hvordan ville det se ut i våre familier og menigheter hvis vi fokuserte på Mi 6,8 og omsatte det i praksis, både i ord og handling? Hvordan kan disse prinsippene komme bedre til uttrykk i ditt liv?

ROPET OM RETTFERD

Profetene i Skriften trekker stadig frem Guds oppfordring til et rettferdig samfunn. Skriften går ikke av veien for å sette et kritisk søkelys på urett og undertrykkelse. Ropet om at Gud skulle holde dom, var i seg selv et rop om at Gud skulle sørge for rettferd.

Blant andre profeten Jesaja legger ikke fingrene imellom når han taler om uretten i datidens Israel. Hans ord og krav om rettferd bør klinge høyt og tydelig i våre ører i dag. «Lær å gjøre godt! Søk det som er rett, hjelp den undertrykte, vær forsvarer for farløse, før enkers sak!» (Jes 1,17). Han roper «ve» over dem som «gir urettferdige påbud» og «tar retten fra de hjelpeløse» (10,1.2) og advarer: «hva vil dere gjøre på oppgjørsdagen, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Hvem flykter dere til for å få hjelp, og hvor vil dere gjøre av rikdommen deres» (10,3).

Og profeten Jeremia forkynner Guds budskap på samme måte: «Ve den som bygger sitt hus med urettferdighet, sine loftssaler med urett. Han lar sin neste arbeide uten betaling og gir ham ikke lønnen han skal ha. ... Din far spiste og drakk og gjorde det som er rett og rettferdig, og da gikk det godt for ham. Han felte rett dom for hjelpeløse og fattige, og da gikk det godt. Dette er å kjenne meg, sier Herren.» (Jer 22,13.15.16).

Les Matt 23,23–30. Hva er viktigst? Hva mener han med «det som veier mer»?

Vi må ikke tro at urett bare var noe som opptok profetene i GT, for her og andre steder ser vi at dette var av største betydning for Jesus. Som han sier det: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.» (Matt 23,23). I parallellteksten hos Lukas klager Jesus over at de «overser rettferdighet og kjærlighet til Gud» (Luk 11,42).

Hvis du skulle fokusere på det som «veier mer» i dag, hvordan ville det se ut i motsetning til den «tiende av mynte og anis og karve» vi kanskje er så opptatt av nå?

HVEM ER MIN NESTE?

I Lukas’ beretning, like etter at Jesus har erklært de to største budene om kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten, spurte en lovkyndig som ville rettferdiggjøre seg selv: «Hvem er så min neste?» (Luk 10:29). Som svar forteller Jesus den nå så velkjente, men den gang rystende lignelsen om den barmhjertige samaritanen.

Les lignelsen om den barmhjertige samaritanen i Luk 10,25–37. Hva sier teksten i lys av profetenes rop om barmhjertighet og rettferdighet og den urett som ulike folkegrupper har påført «andre» opp gjennom historien?

Jesus ikke bare snakket om rettferd; han kom for å gi det. Han var og vil være oppfyllelsen av profetenes kall og lengsel etter rettferdighet (se Luk 4,16–21 i lys av Jes 61,1.2). Han er det alle lengter etter, spesielt de som ser sitt behov for utfrielse.

I kontrast til fienden, som ville tilrane seg Guds trone, ydmyket Jesus seg og ble ett med dem som led under synd, urett og undertrykkelse (uten at han syndet selv), og han overvant fienden ved å gi seg selv i kjærlighet for å skape rettferd som den som er rettferdig og rettferdiggjør alle som tror. Hvordan kan vi si at vi er opptatt av den loven Jesus døde for å forsvare, hvis vi ikke er opptatt av det han sier «veier mer» i loven?

Sal 9,9.10 forkynner: «Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød.» Og Sal 146,7–9 tilføyer at Gud «hjelper de undertrykte til deres rett» og «gir mat til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet. Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. Herren verner innflyttere. Han holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for dem som gjør urett.»

Hvor mye tydeligere kan Guds Ord si at vi skal søke å tjene dem rundt oss som er i nød og har det vondt?

Hva kan Jesu liv og virke lære oss om å rekke ut en hånd til dem som trenger hjelp? Hvordan kan vår hjelp oppleves som «mirakuløs» nok for mange sårbare mennesker selv om vi ikke utfører de miraklene som Jesus gjorde?

Til fordypning:

Ellen G. White: «Sabbaten – et minne og et tegn» s. 231–237 i Slektenes håp.

«Spionene våget ikke å svare Kristus mens folkemengden var til stede. De var redde for å vikle seg inn i vanskeligheter, for de visste at han hadde talt sannhet. De ville heller la et menneske lide enn å bryte sine vedtekter. Men de var villige til å redde et dyr på grunn av tapet eieren ville få hvis de ikke gjorde det. Slik ble det vist større omsorg for et dyr enn for et menneske som er skapt i Guds bilde. Dette viser hva alle falske religioner gjør med en. De har sitt opphav i menneskets ønske om å opphøye seg over Gud. Men de ender med å sette oss lavere enn dyrene.

Enhver religion som kjemper imot Guds herredømme, fratar mennesket den herlighet det hadde ved skapelsen, og som det får tilbake i Kristus. All falsk religion lærer sine tilhengere likegyldighet overfor menneskelige behov, lidelser og rettigheter. Evangeliet lærer at mennesket er verdifullt, for det er kjøpt med Kristi blod. Det lærer at man skal vise omsorg for menneskers nød og ulykke. Herren sier: ‘Jeg gjør mennesker mer sjeldne enn rent gull og folk mer sjeldne enn Ofir-gull.’

Da Jesus snudde seg mot fariseerne og spurte om det var tillatt å gjøre godt eller gjøre ondt på sabbaten, redde liv eller ta liv, konfronterte han dem med deres ondskap. De hatet ham inderlig og sto ham etter livet, mens han reddet liv og brakte lykke til mange mennesker. Var det bedre å slå i hjel på sabbaten, som de hadde planer om å gjøre, enn å helbrede de syke, slik han hadde gjort? Var det riktigere å ruge på drapstanker på Guds hellige dag enn å la kjærligheten til alle mennesker komme til uttrykk i barmhjertighetsgjerninger?» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 209.

Forslag til samtale:

1. Hvorfor og hvordan er det sant at «all falsk religion lærer sine tilhengere likegyldighet overfor menneskelige behov»? Hvordan kan vi bevisst opptre slik at vi unngår slik likegyldighet?

2. Hvem er min og din neste? Hvordan bør det å følge Kristus gjøre oss mer lik samaritanen som krysset sin samtids grenser og viste kjærlighet?

3. Hvis Gud elsker rettferd og barmhjertighet, hvordan bør vi da leve i tråd med det som betyr mest for Gud? Hvordan kan vi bli mer opptatt av det Jesus sa «veier mer» i loven?

4. Vi tenker og snakker om dom, men hvor ofte legger vi vekt på at når Jesus snakker om dom, så dreier det seg først og fremst om vi aktivt elsker andre, spesielt de undertrykte? Tenk på dette i lys av Matt 25,31–46.

22. mars

FAST I MIDTØSTEN

Av Andrew McChesney

Ki-nams verden raste sammen etter at hun kom fra Sør-Korea for å jobbe som studentmisjonær i Midtøsten. Hun kom på et kortvarig turistvisum som måtte oppgraderes til et oppholdsvisum, slik at hun kunne bli i et helt år. Utleieren av leiligheten hennes hadde gått med på å signere papirene slik at hun kunne bevise at hun hadde oppholdstillatelse for det nye visumet. Men plutselig ombestemte han seg og krevde en stor sum for å signere dokumentet.

Ki-nam hadde ikke penger. Misjonslederen som ledet den lille gruppen studentmisjonærer, hadde ikke penger. Det lille Syvendedags Adventistsamfunnet hadde ikke penger. Menigheten besto hovedsakelig av fattige flyktninger som holdt gudstjeneste i en husmenighet.

Ki-nams valgmuligheter var begrenset. Hun kunne ikke bare flytte til en annen leilighet, for det var vanskelig å finne utleiere som var villige til å leie ut til utlendinger. Å oppholde seg ulovlig i landet var ikke et alternativ, og hun ville ikke bestikke en tjenestemann for å få oppholdstillatelse.

Hun ba: «Herre, hvis du har sendt meg hit, bør du løse problemet mitt». Hun ba hver dag i to måneder. Foreldrene hennes i Sør-Korea ba. Misjonærlederen satte Ki-nams navn på husmenighetens bønneliste, og menighetens medlemmer ba.

Det gikk to måneder uten at utleier signerte dokumentet.

Så kom dagen da Ki-nam skulle på intervju for å få nytt visum. Men hun hadde ingen dokumenter som kunne underbygge et nytt visum.

Like før intervjuet ringte Ki-nams mobiltelefon. Det var misjonslederen. «Det kan finnes en løsning», sa han. «La oss dra».

Han forklarte at et menighetsmedlem hadde fått en sterk følelse av at hun skulle gå innom et eiendomsmeglerfirma bare noen minutter tidligere. Menighetsmedlemmet kjente eieren av meglerfirmaet og hadde spurt: «Kan du hjelpe venninnen min?» Eieren hadde svart: «Ta med passet hennes, så skal jeg gi henne bevis på at hun er bosatt her».

Ki-nam var lamslått. Hun kunne bare si: «Takk, Gud».

Eieren signerte dokumentet, og Ki-nam fikk oppholdstillatelse.

Etter dette var Ki-nam ikke i tvil om at Gud ville velsigne året hennes i Midtøsten. Og det gjorde han. Sju mennesker ble døpt gjennom hennes arbeid. «Gud kalte meg og brukte meg til å frelse mennesker», sier Ki-nam i et intervju med Adventistmisjonen i Seoul i Sør-Korea. «Han var med meg hele veien og hjalp meg. Jeg innså at det ikke finnes noen feil i Guds kall, og det var et år fylt av takknemlighet.»

Syvendedags Adventistkirken i Sør-Korea sender ut misjonærer over hele verden. Takk for ditt trettende sabbatsoffer 29. mars som vil hjelpe sørkoreanske adventister med å spre evangeliet i hjemlandet. Studentmisjonærens navn er endret.

Kjærlighet er lovens oppfyllelse

Ukens tekster:

2 Mos 20,1–17; Rom 6,1–3; 7,7–12; Jer 31,31–34; Matt 23,23.24; Jak 2,1–9.

Ukens vers:

Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. (Rom 13,8).

Mens de behandlet et problematisk medlem, sa en i menighetsstyret: «Vi kan ikke ta avgjørelser på grunnlag av medfølelse». Kan vi ikke det? Pastoren lurte på hvordan denne personen forsto Gud og Guds lov. Medfølelse må stå sentralt i vår behandling av andre, spesielt dem som har kommet galt av sted. Medfølelse er en del av kjærligheten, og som Rom 13,8 sier, er det å elske sin neste å oppfylle loven.

Hvis kjærlighet virkelig er å oppfylle loven, må vi vokte oss for å tenke på loven adskilt fra kjærligheten eller å tenke på kjærligheten uavhengig av loven. I Skriften hører kjærlighet og lov sammen. Gud er kjærlighet og lovgiver, og derfor er Guds lov kjærlighetens lov. Den er en avskrift av Guds karakter, som også Ellen G. White uttrykte det.

Guds lov er ikke bare abstrakte prinsipper, men befalinger og anvisninger som er til vårt eget beste. Guds lov er delvis et uttrykk for kjærlighet slik Gud selv uttrykker den.

KJÆRLIGHETENS LOV

Guds lov er ikke abstrakte prinsipper, men et uttrykk for relasjoner. Det ser vi klart og tydelig i de ti bud. Grunnprinsippene i de ti bud var der allerede i Edens hage med kjærlighetens prinsipper som skulle styre forholdet mellom Gud og menneskene og mellom menneskene seg imellom.

Da de ti bud ble skrevet i stein i 2 Mos 20, ble de gitt til Israel i rammen av paktsforholdet. Budene ble skrevet ned etter at Gud alt hadde utfridd folket fra Egypt, og budene bygget på Guds kjærlighet og hans løfter til folket (se 2 Mos 6,7.8 og 3 Mos 26,12). I de to delene av de ti bud kan man se at de har som mål at menneskets forhold til Gud og til hverandre skal blomstre.

Les 2 Mos 20,1–17. Hvordan åpenbarer dette de to prinsippene, kjærligheten til Gud og kjærligheten til andre?

De fire første budene handler om menneskets forhold til Gud, og de seks siste om forholdet menneskene imellom. Vårt forhold både til Gud og til andre mennesker må styres av prinsippene i Guds lov.

Disse to delene av loven svarer til det Jesus kalte de to største budene – «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte» (Matt 22,37; jf. 5 Mos 6,5) og «Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,39; jf. 3 Mos 19,18).

De fire første budene handler om hvordan vi skal elske Gud av hele oss, og de seks siste handler om hvordan vi skal elske hverandre som oss selv. Jesus gjør det klart at disse to store kjærlighetsbudene er nært knyttet til loven. «På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Matt 22,40).

Så hele Guds lov er forankret i Guds kjærlighet. Guds kjærlighet og lov er uatskillelige. Vi hører ofte folk si: «Vi behøver ikke holde loven, vi behøver bare å elske Gud og elske andre». Hvorfor gir ikke det mening?

Hvordan kan vi gi uttrykk for kjærlighet til Gud eller kjærlighet til andre hvis vi bryter et av de ti bud?

LOVEN ER HELLIG, RETT OG GOD

Kjærlighet er grunnlaget for Guds lov. Når Gud håndhever loven, håndhever han også kjærligheten. Det er derfor Jesus døde for å frelse syndere, slik at han kunne bevare loven og samtidig gi oss nåde. Dermed kunne han både være rettferdig og rettferdiggjøre dem som tror (Rom 3,25.26). For en kjærlighet! Derfor gjør ikke frelsen loven ugyldig, den gjør den enda mer gyldig.

Les Rom 6,1–3 og 7,7–12 med særlig vekt på vers 12. Hva sier disse versene om loven, også etter Jesu død?

Noen tror at nåden og frelsen opphever loven, men Paulus slår fast at vi ikke skal fortsette i synden for at nåden skal øke. Nei, de som er i Kristus ved troen, er blitt «døpt til hans død» og skal regne seg selv som døde for synden og levende for Kristus.

Guds lov er ikke synd, men den gjør (blant annet) at vi ser synden og vår syndighet. Så «loven er altså hellig, og budet er hellig, rett og godt» (Rom 7,12). Som ingenting annet avslører den vårt behov for frelse, den frelsen som bare kommer gjennom Kristus. Derfor «opphever vi [ikke] loven ved troen», «vi stadfester loven» (Rom 3,31).

Kristus kom ikke for å avskaffe loven, men for å oppfylle alt som var lovet i loven og i profetene. Derfor understreker han at «før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå» (Matt 5,18).

Guds lov står for Guds hellighet – hans fullkomne kjærlighet, rettferdighet, godhet og sannhet (3 Mos 19,2; Sal 19,8.9; 119,142.172). Derfor er det betegnende at Gud ifølge 2 Mos 31,18 selv skrev de ti bud på steintavlene. Disse lovene er skrevet i stein og vitner om Guds uforanderlige karakter og hans moralske styresett, som bygger på kjærlighet – og det er et sentralt tema i den store konflikten.

Hvordan hjelper koblingen mellom lov og kjærlighet oss å forstå Jesu ord: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» (Joh 14,15)?

LOVEN OG NÅDEN

Vi har sett at lov og nåde ikke er motsetninger. De tjener i stedet ulike funksjoner i tråd med Guds kjærlighet og rettferdighet. En skarp kontrast mellom lov og nåde ville ha forundret oldtidens israelitter, som så det at Gud ga dem loven som et uttrykk for Guds nåde. Mens de omkringliggende folkenes «guder» var så uberegnelige og uforutsigbare at folk ikke hadde noen mulighet for å vite hva «gudene» ønsket og hva som ville behage dem, gir Bibelens Gud sitt folk klare beskjeder om hva han har behag i. Og det som behager ham, er det som er til det beste for hele folket.

Likevel kan ikke loven frelse oss fra synd eller forandre menneskehjertet. Vår medfødte syndighet gjør at vi har behov for en åndelig hjertetransplantasjon.

Les Jer 31,31–34. Hva sier dette om Guds løfter om å gi oss et nytt hjerte? Sammenlign det med Jesu ord til Nikodemus om den nye fødsel i Joh 3,1–21. Se også Hebr 8,10.

Gud skrev de ti bud på steintavlene (2 Mos 31,18) med sin egen finger, men loven skulle også skrives inn i Guds folks hjerter (Sal 37,30.31). Ideelt sett skulle Guds kjærlighetslov ikke stå utenfor oss, men bli en del av vårt eget indre. Gud alene kunne skrive sin lov inn i menneskehjertet, og han lovte å gjøre dette for sitt paktsfolk (se Hebr 8,10).

Vi kan ikke frelse oss selv ved å holde loven. Nei, det er av nåde vi blir frelst ved tro, ikke av oss selv, men som en gave fra Gud (Ef. 2,8). Vi holder ikke loven for å bli frelst; vi holder den fordi vi allerede er frelst. Vi holder ikke loven for å bli elsket, men fordi vi allerede er elsket, og derfor vil vi elske Gud og andre (se Joh 14,15).

Loven viser oss også vår synd (Jak 1,22–25, Rom 3,20; 7,7), at vi har behov for en frelser (Gal 3,22–24), og den åpenbarer at Gud er kjærlighet og veileder oss i hvordan vi skal leve best mulig.

Hva er ditt håp i dommen? Er det din flittige og trofaste lovlydighet, eller er det Kristi rettferdighet som dekker deg? Hva sier svaret om hva Guds lov kan og ikke kan gjøre?

KJÆRLIGHET ER LOVENS OPPFYLLELSE

Vi kan ikke understreke forholdet mellom kjærligheten og loven for sterkt. Ifølge Skriften er det å elske å oppfylle loven.

I Rom 13,8–10 sier Paulus at «Den som elsker sin neste, har oppfylt loven» (Rom 13,8). Etter å ha regnet opp mange av de seks siste budene, sier Paulus at de «sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv» (Rom 13,9). Ja, han lærer uttrykkelig at «kjærligheten [er] oppfyllelse av loven» (Rom 13,10). I Gal 5,14 sier Paulus at «hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv».

Men hva slags kjærlighet er det som oppfyller loven? Hvordan ser slik kjærlighet ut?

Les Matt 23,23.24. Hva er det som «veier mer» i loven? Les 5 Mos 5,12–15 og Jes 58,13.14. Hvordan viser disse tekstene sammenhengen mellom loven (spesielt sabbatsbudet) og Guds omsorg for rettferdighet og utfrielse?

Jesus utdyper det som «veier mer i loven» som «rettferdighet og barmhjertighet og tro». Og spesielt i forbindelse med én lov – sabbaten – kan Skriften vise oss at sabbaten i seg selv er nært forbundet med utfrielse og rettferdighet.

I 5 Mos 5 er sabbatsbudet begrunnet i Guds utfrielse av Israel fra slaveriet. Sabbaten er altså ikke bare et minnesmerke over skapelsen, men også et minnesmerke over befrielsen fra slaveri og undertrykkelse. Og i sammenheng med at man skal avstå fra egen nytelse og kalle sabbaten en fryd ved å finne glede i Herren (Jes 58,13.14), legges det vekt på gjerninger som fremmer kjærlighet og rettferdighet for andre – å gjøre godt, mette de sultne og gi husly til de hjemløse (se Jes 58,3–10).

I lys av alt dette bør de som vil oppfylle loven med kjærlighet, ikke bare tenke på synder de begår, men også på unnlatelsessynder. Kjærlighet som oppfyllelse av loven innebærer ikke bare å avstå fra synd, men også å aktivt gjøre det gode – å gjøre kjærlighetsgjerninger som fremmer rettferd og barmhjertighet. Å være trofast mot Gud er ikke bare å ikke la være å krenke lovens bokstav.

FRAMFOR ALT SKAL DERE ELSKE HVERANDRE

Hvis kjærligheten er lovens oppfyllelse, kan man ikke holde Guds lov fullt ut bare ved å avstå fra å gjøre det som er galt. Kjærlighetens lov pålegger oss ikke bare å avstå fra det onde, loven ansporer oss også til å gjøre det som åpenbarer Guds kjærlighet for andre – ikke bare for andre i menigheten, men også for andre som trenger et sannferdig kristent vitnesbyrd.

Les Jak 2,1–9. Hvilket budskap får vi her?

Her fordømmer Jakob uretten i samfunnet og peker spesielt på hvordan de rike vanærer de fattige og undertrykker dem. Deretter peker han på loven om nestekjærlighet og sier at hvis dere oppfyller denne loven, «da gjør dere rett» (Jak 2,8).

Ellen G. White har uttrykt det slik: «Guds kjærlighet gir seg til kjenne her på jorden ved kjærlighet til mennesker. Det var for å plante denne kjærligheten i oss og gjøre oss til barn av én familie at herlighetens konge ble ett med oss. Når hans avskjedsord ‘Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere’, blir oppfylt, når vi elsker verden slik han elsket den, da har han nådd sitt mål med oss. Da er vi skikket for himmelen, for vi har himmelen i hjertet.» – Slektenes håp, s. 487.

Når vi elsker verden slik Jesus har elsket verden – da er vi skikket for himmelen. Det er hva det vil si å være Jesu følgesvenn!

Jesus sier at hans følgesvenner skal «elske hverandre», «som jeg har elsket dere» (Joh 13,34). Jesus sier også: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,35). Kjærligheten står så sentralt i kristentroen nettopp fordi Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8.16). Og de som sier de elsker Gud, må elske hverandre (jf. 1 Joh 3,11; 4,20.21).

Derfor formaner 1 Pet 4,8 de kristne: «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder » (se også Hebr 10,24 og 1 Tess 3,12).

Tenk mer på tanken om å elske verden slik Jesus elsket verden. Hvordan gjør dette det lettere å forstå begrepet kristen fullkommenhet og hvordan vi blir skikket til evig liv? Ta med svaret til samlingen på sabbaten.

TIL FORDYPNING:

Ellen G. White: «Kristendom i hverdagen», s. 484–487 i Slektenes håp.

«De som hjelper andre, får selv hjelp av overhyrden. De får drikke av det levende vann og får slukket tørsten. De kjenner ikke suget etter spennende fornøyelser eller stadig nye opplevelser. Deres hovedinteresse vil være å frelse mennesker som holder på å gå fortapt. Sosialt samvær hjelper mot egoismen. Kristi kjærlighet knytter hjertene sammen i enhet.

Når det går opp for oss at vi samarbeider med Gud, behandler vi ikke hans løfter med likegyldighet. De brenner i vårt hjerte og gløder på våre lepper. Da Moses ble kalt til å tjene et uvitende, udisiplinert og opprørsk folk, ga Gud ham dette løftet: ‘Mitt ansikt skal gå med, og jeg vil la deg få ro’. Dette løftet gjelder alle som arbeider i Kristi sted for dem som er hjemsøkt og som lider.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 487.

Forslag til samtale:

1. Les 1 Kor 13,4–8. Hvilket lys kaster 1 Kor 13 over hvordan vi bør leve?

2. Hva skiller sauene fra geitene i Matt 25,31–46? Hvordan kan vi forstå det Jesus sier slik at vi ikke lærer frelse ved gjerninger?

3. Hva betyr det for deg at «når vi elsker verden slik han elsket den, da har han nådd sitt mål med oss. Da er vi skikket for himmelen, for vi har himmelen i hjertet»? (se torsdagsavsnittet) Hva sier dette om hvordan Gud og himmelen er? Hvordan kan vi leve mer som borgere av himmelen når det gjelder å utbre Guds kjærlighet slik at den bringer lys og rettferd til de undertrykte?

4. Hvilke praktiske tiltak bør iverksettes i menigheten slik at dere kan gjenspeile Guds fokus på kjærlighet og rettferd der dere bor? Hva gjør dere bra allerede? Hva bør dere gjøre bedre og satse mer på? Hva kan dere helt konkret gjøre så dere lever ut fra det vi har lært om Guds kjærlighet og rettferdighet, både hver for dere og i fellesskap?

29. mars

Å BØYE SEG FOR ET BILDE

Av Andrew McChesney

Maria er kjent med tilbedelse. Som operasanger har hun sunget for et beundrende publikum i hjemlandets største operahus og i et dusin andre land. Hun har mottatt flere priser.

Men ingenting forberedte henne på beundringen hun opplevde i Nord-Korea. Beundringen gjaldt ikke hennes opptreden. Den fant sted ved en 22 meter høy bronsestatue av Nord-Koreas grunnlegger, Kim Il Sung.

Maria er en trofast Syvendedags Adventist. Av hensyn til hennes sikkerhet identifiserer Adventistsamfunnet henne ikke med hennes virkelige navn eller nasjonalitet. Hun har bare snakket med oss i et Zoom-intervju.

Under besøket i Nord-Korea besøkte Maria og en gruppe andre sangere ved Mansu Hill Grand Monument i Pyongyang, et kompleks av monumenter som skildrer helter fra landets revolusjonære historie. Kompleksets midtpunkt var den ruvende statuen av Kim Il Sung. (Senere ble komplekset utvidet med en 72 fot høy statue av Kims sønn, Kim Jong Il).

Det vrimlet av mennesker rundt statuen av Kim Il Sung. Maria så utenlandske turister fra Italia, Frankrike og andre land. Hun så nordkoreanere. Alle bøyde seg for statuen. Så fikk hun vite at det var forventet at hun også skulle bukke som et tegn på respekt.

«Dere må bukke», sa en tolk til gruppen hennes.

Marias tanker gikk tilbake til det første budet: «Du skal ikke ha noen andre guder foran meg» (Andre Mosebok 20,3).

Så la hun merke til en statlig videooperatør som filmet alle. Hun ville ikke havne i trøbbel.

Mens hun sto der, husket hun at Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego nektet å bøye seg for kong Nebukadnesars 30 meter høye gullbilde i Daniel 3. Hun tenkte: «Daniels bok er virkelig ikke en legende eller et eventyr. Den samme scenen utspiller seg i virkeligheten hver eneste dag.»

Hun sto rett og rak i ryggen.

Mens noen kanskje vil avfeie bøyingen ved Mansu Hill Grand Monument som en kulturell opplevelse knyttet til Kim Il Sungs personkult, så Maria det som mye mer. For henne var det øyeblikket da hun ble bedt om å ta et offentlig standpunkt for den hun forguder.

Noen dager senere, da hun forberedte seg på å forlate Nord-Korea, ga hun et eksemplar av Veien til Kristus til tolken sin. Hun ber om at tolken og alle nordkoreanere må lære om Jesus, mannen hun beundrer mest.

Å nå Nord-Koreas befolkning med evangeliet er et viktig fokus for Den nordasiatiske

Stillehavsdivisjon, som er mottaker av dette kvartalets trettende sabbatsoffer. Be for Nord-Korea, og takk for at du planlegger en sjenerøs kollekt denne sabbaten.

Kristelig studieforbund er et ideelt, demokratisk og offentlig godkjent studieforbund. Våre medlemmer er kristne trossamfunn, ideelle organisasjoner og institusjoner. Enkeltstående, lokale organisasjoner kan være tilsluttet oss gjennom en samarbeidsavtale.

Vår visjon er å skape gode læringsarenaer for troen og livet.

Formålet er A) å fremme og styrke livslang læring i medlemsorganisasjonenes menigheter, organisasjoner og institusjoner og B) å bidra til å gi alle mennesker lik adgang til kunnskap og kompetanse ved å fremme den enkeltes menneskelige og åndelige utvikling og møte behovene i samfunnsog arbeidsliv i henhold til voksenopplæringslovens overordnede mål for studieforbundenes virksomhet.

Virksomheten drives i tråd med voksenopplæringsloven, og finansieres med medlemskontingent og bevilgninger fra Kunnskapsdepartementet. Vi bygger virksomheten på disse verdiene:

• Frivillighet

• Menneskeverd

• Utvikling

• Økumenikk

• Samfunnsansvar

Å fordele tilskudd til opplæring, arrangere årets kurs for lokale ressurspersoner, gi pedagogisk veiledning, være en pådriver for utvikling av studiemateriell og pedagogiske arbeidsformer og drive interessepolitisk arbeid overfor myndighetene er blant våre kjerneområder. http://k-stud.no/

Adventistkirken er medlem og bibelgrupper kan derfor søke om tilskudd her: http://minekurs.studieplaner.no/k-stud/

SOLNEDGANG FREDAG KVELD I 2025

Solnedgangstabellen er basert på følgende nettside: https://www.timeanddate.no/astronomi/sol/norge/ *Tabellen tar hensyn til sommertid mellom 30. mars og 26. oktober

BIBELSTUDIEMATERIELL FOR BARN OG TENÅRINGER

Vi minner om at det er mye fint bibelstudiemateriell tilgjengelig for barn og tenåringer.

GraceLink-materialet finnes i følgende aldersgrupper på norsk, både som elevhefte og lærerhefte:

Minsten, 0–2 år

I 2025 brukes årgang B

Smårollingene, 3–5 år

I 2025 brukes årgang B

Miniorene, 6–9 år

I 2025 brukes årgang B

Power Points, 10–13 år

I 2025 brukes årgang B

Real Time Faith, 14–16 år

I 2025 brukes årgang C

Lærerheftet er på engelsk.

Ta kontakt med Norsk Bokforlag for bestilling på ordre@norskbokforlag.no eller til ordrekontoret på tlf. 32161560.

BIBELSTUDIER FREMOVER

2. KVARTAL 2025

Tema: Allusjoner, bilder og symboler: hvordan studere bibelske profetier?

1. studium: Noen profetiske prinsipper

Nøkkeltekst: Jeremia 9,24.

Andre bibeltekster: Jer 29,23; Sal 139,1–6; Dan 12,4; Åp 22,10; 2 Tim 3,15–17; Heb 4,12.

2. studium: Grunnlaget i 1. Mosebok

Nøkkeltekst: Joh 1,29

Andre bibeltekster: Jes 40,7.8; 1 Mos 22,1–13; Joh 3,16; Åp 5,5–10; 1 Kor 15,15–19; Åp 12,1–9.

3. KVARTAL 2025

Tema: 2. Mosebok

4. KVARTAL 2025

Tema: Troslærdommer fra Josvas bok

1. KVARTAL 2026

Tema: Foreningen av himmel og jord: Kristus i Filipperne og Kolosserne

Endringer kan forekomme.

TIPS OG RESSURSER TIL BIBELSAMTALENE

Takk, for at du har påtatt deg den viktige oppgaven som gruppeleder/tilrettelegger for bibelstudier i din menighet! Bibelstudieheftet du holder i hånden er laget av Adventistkirkens sabbatsskoleavdeling ved hovedkontoret i Washington. Som et supplement til dette har teologer og lekfolk fra Adventistkirkene i Norge og Danmark laget et mer skandinavisk tilpasset bibelstudiumsmateriale. I motsetning til «bibelstudier» (som er det offisielle bibelstudieheftet du holder i hånden nå), kaller vi dette studieopplegget «bibelsamtaler». «Bibelsamtaler» er basert på de samme temaene, og med et utvalg av de samme tekstene som du finner i «bibelstudier». «Bibelsamtaler» er laget som en respons på tilbakemeldinger og en stor spørreundersøkelse som ble gjort i 2019. Du finner «bibelsamtaler» både i et eget hefte som kommer sammen med «bibelstudier» og på https://www.adventist.no/liv/sabbatsskolen/.

«Bibelsamtaler» er et fleksibelt materiale da det lett kan brukes i kombinasjon med «bibelstudier» eller alene. Om de som møter i bibelstudiegruppa har brukt bibelstudieheftet eller det supplerende materiellet i sine forberedelser vil de kjenne seg igjen i samtalen og kunne delta. «Bibelsamtaler» kan også brukes av leder for bibelstudiegruppa som en forberedelseshjelp.

Her er prinsippene som ligger til grunn for utarbeidelsen av «bibelsamtaler». De kan like gjerne brukes når man tar utgangspunkt i «bibelstudier»:

• Når vi møtes leser vi bibeltekstene sammen.

• Alle skal i utgangspunktet kunne lede en bibelsamtale. Bibelstudier har hver uke bare fire sider.

• Det vil alltid være flere bibeltekster å velge mellom, det er derfor opp til gruppen å velge hva man skal fokusere på.

• Det er ingen forutsetning for å delta i bibelsamtalen at man har lest bibeltekstene og materiellet på forhånd, men det er en fordel. Spesielt for den som skal være gruppeleder.

• Formuleringer, spørsmål og refleksjoner har en personlig vinkel, slik at det blir personlig og praktisk, og ikke bare teori. Ønsket er at det som skjer i bibelsamtalen lett skal kunne omsettes til levd liv.

Bibelstudieheftene på andre språk

Hvis du er interessert i å finne bibelstudieheftet på et annet språk eller finne hjelpemateriell for gruppeledere kan du finne det på dette nettstedet (det er ikke en offisiell «adventistsside», men de som driver den har samlet mange ressurser på ett sted): www.ssnet.org

Misjonsfortellingen som film – Mission Spotlight

Hvert kvartal er alle misjonsfortellingene tilgjengelige som film, med norsk tale. Du finner fortellingene til dette kvartalet, og andre kvartalet, her: http://www.hopechannel.no/on-demand/episoder/ml/mission-spotlight-1q23/

Bibelstudiet som video/podcast

Hope Channel i Norge produserer hvert kvartal en video/podcast til bibelstudiet for hver uke. Du finner videoen på www.hopechannel.no.

En nettside for alle ressurser til voksensabbatsskolen

Om du leter etter ressurser til voksensabbatsskolen, er det nå opprettet én nettside som har samlet alle ressursene på et sted. Nettstedet er lett å huske: www.sabbatsskolen.no

Sabbatsskolens Facebook-gruppe

For å tilrettelegge at gruppeledere kan utveksle idéer og/eller spørre hverandre om saker, er det også opprettet en Facebook-gruppe. Også denne gruppen har et lett navn å huske. Du kan søke etter «Bibelstudielederen» på Facebook eller bruke denne lenka: https://www.facebook.com/groups/221198201791009

Innspill eller idéer?

Hvis du har noen ideer til sabbatsskoleavdelingen, hører jeg gjerne fra deg. Jeg bidrar også gjerne til en inspirasjonssamling om sabbatsskolen/bibelstudiene i din kirke. Hvis din menighet kunne tenke seg å være vertskap for en kursdag for flere menigheter, kan jeg eventuelt bidra med å skaffe en eller flere egnede kursholdere. Ta kontakt med meg på e-post eller telefon.

Vidar Hovden, leder for sabbatsskoleavdelingen

E-post: vidar.hovden@adventist.no Tlf. 412 22 118

DEN NORDASIATISKE STILLEHAVSDIVISJON

PROSJEKTER: 1 Fritidssenter for barn, Ulan Bator, Mongolia 2 SDA-grunnskoler i Taiwan. 3 Hjem for enslige mødre i Ansan, Sør-Korea. 4 Gymsal og treningssenter ved Hankook Sahmyook Academy, Seoul, Sør-Korea. 5 Senter for skolefritidsordning ved 14 skoler i Japan.