Adventnytt 2024 12

Fryktløs

Evangelisten Lukas sin fortelling om Jesu fødsel begynner egentlig med en forhistorie. Side20

Jubileum i Haugesund

Det er 120 år siden menigheten ble organisert i 1904. Side26

Adventnytt

Nr. 12-2024

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Øyvind Gjengstø

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag

(e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut

FORSIDEN

Mandal kirke

Foto: Atle Haugen

TROFASTHET | RAUSHET | SAMFUNNSANSVAR

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Månedens tekst

Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn.

(Gal 4,4–5)

Side 11

Side 14

Side 22

JULAFTEN – og alle de andre gangene

Troen

skal deles.

Er det en dag i året jeg, som adventistpastor, misunner prestene i Den norske kirke, er det julaften. Tenk, her kan de fylle kirken to eller tre ganger samme dag med forventningsfulle barn, unge og voksne som kommer for å høre evangeliet! For en mulighet til å nå stort sett sekulære nordmenn og kvinner med budskapet om Jesus!

Jo da, du kan godt være kynisk og si at folk kommer for julestemning og nostalgi, men den er fortsatt sentrert i fortellingen om Gud som ble menneske. Og de som kommer, demonstrerer at det fremdeles finnes mer tro blant folk enn vi ofte tenker, selv om julaften kanskje er den eneste dagen i året de våger å vise det ved å søke til kirken.

Vi adventister har stått i en tradisjon hvor jula helst skulle forbigås i stillhet. Juletre og julepynt i kirkene våre var helt utenkelig, og bare de mest opprørske hadde juletre hjemme. Det begynner heldigvis å bli noen år siden, men ikke lenger tilbake enn at vi i min generasjon husker det. Jeg forstår tanken bak: Det er bare sabbaten som er innstiftet av Gud til feiring, vi vet ikke når Jesus ble født, og dessuten er det også hedenske tradisjoner og skikker forbundet med jula.

Men hva skulle være galt med å bruke en dag eller helg i året til å feire miraklet i Betlehem? Så hvorfor ikke benytte anledningen til også i våre kirker å feire jula med en gudstjeneste? Mange menigheter gjør det nå, heldigvis. Da vi var i Tromsø, gjorde vi det også med stor suksess. Kirka var sprengfull hver julaften, ikke minst av barn og foreldre fra skolen vår, Ekrehagen. Foreldre fortalte at barna insisterte på at de ville til Adventkirka og ikke Domkirka eller de andre kirkene i byen. Så vi brukte muligheten til å gi dem et solid budskap sammen med julesangene og alt som tradisjonelt hører til i jula. Jeg håper prestene i Den norske kirke også gjør det.

Sist helg var jeg på ledersamling for Vestnorsk- og Østnorsk distrikt på Halvorsbøle. Det handlet også om å dele evangeliet. Temaet var misjon og det å gjøre

det å dele sin tro til en livsstil. «De fleste skjønner først hvem Jesus er, når en av hans disipler kommer nær», synger vi i en sang av Vidar Kristensen.1 For misjon forutsetter relasjoner. Så foreleseren vår på samlingen, Raylourd P. Reyes fra Manila, utfordret oss til å knytte relasjoner gjennom å delta i livene til naboer og venner.

Hvis vi vil nå folk vi ikke har nådd i fortiden, må vi gjøre noe annet enn vi gjorde i fortiden.

Jeg har hørt det før. Og må innrømme at jeg nok blir litt kynisk av å ha deltatt på for mange slike samlinger. Men Raylourd var liketil og enkel i sitt vitnesbyrd på en måte som inspirerte. Lite ante jeg at jeg allerede dagen etter skulle bli utfordret på dette i praksis. For i butikken møtte jeg en tidligere nabo og spurte, slik man pleier, om alt stod bra til. Selv om han svarte, «jo, takk», skjønte jeg fort at noe var galt. Og så kom historien: Hans kone var blitt dement selv om hun så vidt var fylt 60. Mye kaos og slit hadde fulgt av dette, og nå hadde han måttet flytte henne til sykehjem. Det var en sår historie han fortalte. Jeg har hatt en del med dem å gjøre, men vi har snakket lite om troen vår. Da vi var i ferd med å skulle gå fra hverandre, ble jeg minnet om det vi hadde snakket om i helgen, og ble tilskyndet til å si at jeg skulle be for dem. Han ble tydelig overrasket, men takket, og vi skiltes med et fast håndtrykk.

Ingen av oss vet hva slike møter vil føre til. Men når slike øyeblikk dukker opp i livet vårt, utfordres vi på om vi har noe å dele. Jeg har vært på julegudstjenester i den lokale kirken hvor presten lot muligheten gå fra seg ved bare å komme med tomme fraser og snikk snakk. Men i stedet for å dømme andre, må jeg snu spørsmålet til meg selv og spørre om jeg bruker de mulighetene jeg får.

På Halvorsbøle hadde Raylord ellers en utfordring som nok kan virke banal, men som treffer mye av det vi driver med. Han sa «Hvis vi vil nå folk vi ikke har nådd i fortiden, må vi gjøre noe annet enn vi gjorde i fortiden. Ikke bare pøse på med mer av det samme.»

Dessverre er det ofte det vi har gjort. Vi kan ha fått liten respons på en offentlig møteserie, eller utdelingskampanje av bøker og brosjyrer, men prøver oss gjerne en gang til med mer av det samme.

Tidene forandrer seg. Det må våre måter å drive med misjon på også gjøre. – Én endring de siste 20 årene, kanskje de siste 30, er diskusjonen om hvorvidt kristendommen er god. Det handler om etikk og historie, men også hvordan kristne oppfører seg i dag. Ateister har et knippe av utfordrende spørsmål til oss. De handler alle om godhet, ikke om sannhet. Spørsmålene om hvorvidt kristendommen er sann, finnes fortsatt, men i dag handler det likevel mer om godhet 2 Så igjen handler det om relasjoner. Hvordan vi er mot dem vi møter og er sammen med. Hvordan vi møter deres lengsler og behov. Kort sagt handler det om å følge Jesu eksempel. «Ikke noen annen metode enn den Kristus brukte vil gi virkelig suksess når det er snakk om å nå mennesker. Frelseren blandet seg med menneskene som en som ønsket at de skulle ha det godt. Han viste dem sin sympati, fylte deres behov og vant deres tillit. Så bød han dem: ‘Følg meg.’»3

1 Der det nye livet lever, nr. 445 i Salmer og sanger på veien hjem, Norsk bokforlag, 2005

2 Forfatteren, presten og historikeren John Dickson i Vårt Land, 22.11.24. Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor.

3 E.G. White, Helse og livsglede, side 104.

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

Aktivitetskalender

DESEMBER

2. ADRA styremøte

4. VND pastorsamling

7. TVS julekonsert

8. DNU styremøte

9. Digitalt skoleledermøte

12. DNU pastorsamling

JANUAR

06.–10. Basecamp 8

13.–15. Pastorsamling Halvorsbøle 17.–19. Vinterfestival

26. Skoleledermøte

27.–29. Barnehage- og skolekonferanse

Menighetskalender

DESEMBER

7. Kristen forvaltning

14. Helsefokus

14. Kollekt: Helse- og miljøarbeidet (E)

JANUAR

4. Personlig innvielse til Gud

4. Kollekt: Verdensmisjonen (F)

8.-18. Ti dager med bønn

18. Religionsfrihetens dag

25. Tyrifjorddagen

25. Kollekt: Tyrifjord videregående skole (C)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

Jeg er lyset

En av mine favorittfortellinger fra Johannesevangeliet er den der Jesus drar opp til Jerusalem for å feire løvhyttefesten. Dette var en av de største høytidene jødene hadde; alle som kunne, prøvde å komme seg til den åtte dager lange feiringen. På Jesu tid var det en seremoni der hele tempelet ble opplyst. Fire store lysestaker ble plassert i tempelet og brant hele natten. Dette symboliserte hvordan Gud en gang hadde ledet og beskyttet Israel i en ildsøyle. Tidlig neste morgen, kanskje mens lampene fortsatt var tent, sto Jesus på tempelplassen og proklamerte med høy røst: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, behøver ikke å vandre i mørket, men har livets lys» (Joh 8,12). Jesus sa: «Se, jeg er lyset! Jeg er det samme lyset som ledet Israel i ørkenen! Jeg ønsker fortsatt å lede dere, men bare hvis dere er villige til å følge meg. De som følger meg, trenger ikke å leve i mørket.’»

NÅR MØRKET MØTER LYSET

Men mellom tenningen av lysene og Jesu kunngjøring, kommer historien om fariseerne som sleper en kvinne til Jesus fordi hun er blitt tatt i ekteskapsbrudd. Det er så mye mørke i denne historien! Så mange onde hensikter, skjulte synder, dårlige beslutninger og moralsk svikt. Jesus kaster som forventet, lys over dem alle. Og plutselig har fariseerne og den stakkars kvinnen et valg. Vil jeg bli værende i mørket? Eller vil jeg heller leve i lyset? Vil jeg fortsette å skjule ting, eller vil jeg leve åpent og ærlig? Fariseerne gjorde sitt valg. En etter en gikk de bort, og klamret seg til mørket som styrte deres liv. Men kvinnen, som på en måte hadde mislykkes fullstendig i sitt liv, tok også et valg. Hun valgte lyset. Hun valgte tilgivelsen. Hun valgte friheten.

Jesus er fortsatt verdens lys. Han ønsker fortsatt å lede sitt folk i ildsøylen, gjennom vanskeligheter og problemer. Men han ønsker også å la sitt lys skinne i hvert eneste liv, i hver eneste krok. Hva velger vi når Guds lys konfronterer våre hemmeligheter og vårt mørke? Velger vi fariseernes vei, eller har vi mot nok til å velge den navnløse kvinnens vei? Velger vi mørket eller lyset?

Mervi Cederström er pastor i Ekebyholm Adventistkirke

MEN HÅPET LEVER

Av Camilla Gustafsson

Klein stillhet. Vismennene venter på at han skal si noe først, denne jødenes konge. De er ikke herfra, så de kjenner ham ikke, men de vet at han, Herodes, arbeider som en småkonge for den romerske stat. Kanskje har noen hvisket dem i øret at han kommer fra en jødisk familie, og at Herodes derfor kjenner godt til skikkene i landet der han er konge. Han er en sleip diplomat – en slimål, som noen jeg kjenner ville ha kalt ham. Han vet nøyaktig hva han skal si til hvem for å beholde makta. Og de vet det ikke ennå, men mennene i den kleine stillheten er i ferd med å bli ofre for kongens kalde manipulasjon. Han kremter. «Når nøyaktig så dere stjernen vise seg?» spør kongen dem. Stemmen til den 70 år gamle mannen er ru. Den er ikke kald. Den er innbydende. Varm, nesten hjertelig. Han har gjort research før de kom, snakket med alle dem som har doktorgrad i profetiene om Messias. Og vismennne forteller. De forteller ham alt de vet … Filmen «Grinchen som stjal julen», er basert på en bok av dr. Seuss, og den handler om den lille byen Who-ville, hvor alle elsker julen bortsett fra en hårete, grønn skapning som heter Grinchen. En natt bestemmer Grinchen seg for å stjele alle julegavene, juletrærne og julepynten – han stjeler rett og slett julen, og alle i byen er veldig ulykkelige når de oppdager det. Filmen ble veldig populær, så i dagens populærkultur kaller man ofte noen som vil drepe julestemningen, eller som misliker julen, for en grinch.

Virkelighetens grinch ble født omkring 75 f.Kr og er kjent som Herodes den store.

Men denne mannen var ondere enn Grinchen. – Herodes ønsket ikke å stjele noen juletrær – han ønsket å drepe det vesle Jesusbarnet som vismennene kalte for «Jødenes konge». Og han ville gjøre absolutt hva som helst for å rydde barnet av veien. Dette var en mann, som da han lår på dødsleiet flere år senere, skjønte at det ikke ville bli mange som kom til å gråte den dagen han var borte. Derfor utstedte han en ordre som sa at flere av de fremstående mennene i landet skulle bli drept den dagen han døde, sånn at folk skulle gråte. Dette skjedde heldigvis ikke – noen satte en stopper for det, men det er jo tanken som teller, og tanken var like ond som Herodes den store - grinchen som ikke bare truet julen, men som ønsket å drepe ham som skulle redde folket fra deres synder. Herodes var ute etter å drepe håpet.

Håpet levde, og håpet lever.

Det så skummelt ut. Jesusbarnet, hvis fremtid allerede hadde vært i fare fra det øyeblikket det ble kjent at hans mor var gravid og hans far en stund vurderte å forlate henne, var nå i fare igjen. Men til tross for at Herodes hadde erklært krig mot babyen, var det ingen grunn til uro: Vismennene ble ledet fram til huset der det lille barnet befant seg, og de kunne ikke gjøre annet enn å falle på kne og tilbe det. For her, på fanget til ei ungjente, så de ham de hadde lengtet etter hele sine liv

uten å vite det. Idet de skulle vende hjem, ble vismennene advart av Gud, og unngikk Herodes på hjemveien. Josef ble advart i en drøm, og flyktet med familien til Egypt. Verdens frelser var trygg. Håpet, som er dette barnet, kunne vokse opp i fred.

Fortellingen om de tre vise menn og Herodes, grinchen som ville drepe julen, er fortellinger om hvordan håpet om Messias blir oppfylt, selv når håpstanken blir fjern og sløv hos mange. Selv når verden rundt er kaos. Når konger og makter oppfører seg som monstre. Når ingen menneskelig makt kan redde den verdenen vi ødela. Det så mørkt ut i Betlehem, men verdens frelser unnslapp katastrofen. Håpet levde, og håpet lever.

Så våg å håpe, når det ser mørkt ut –våg å håpe at det Gud har lovet vil skje – at alt kaoset og mørket i verden vil bli tatt hånd om. At du alltid har en ny sjanse med Gud. At du en dag vil oppleve fellesskap og tilhørighet hos Gud. At Gud har reddet verden og vil fri oss ut fra smerten, skammen, sorgen, frykten og uroen vi nå opplever.

Fortellingen om hvordan Jesusbarnet unnslipper Herodes, er en fortelling om hvordan håpet vinner fordi Gud vinner. Jesus lever. Håpet lever, og du har rett til å håpe.

Camilla er internpastor i Sandnes og Stavanger.

CAMILLA GUSTAFSSON

Regionsamlinger i Nordnorsk distrikt

Av Anne-Siri Gustafsson, Kakule Kisunzu, Tom Angelsen

Foto: Aldo Ziko og Tom Angelsen

Nordnorsk distrikt har normalt hatt et leder- og inspirasjonstreff på Sommerfryd i september for alle som er med og bygger menighet i distriktet, enten man har et valgt verv, ansatt som pastor, eller er engasjert i menigheten uavhengig av formelle verv.

Siden det er store geografiske avstander i distriktet, og det er ønsket at flest mulig skal få delta, vedtok NNDs styre at det som et prøveprosjekt høsten 2024, skulle være tre regionsamlinger heller enn en felles samling på Sommerfryd.

Den første samlingen var for menighetene i Finnmark. 6. til 8. september var over 50 personer fra adventistmenighetene i Kirkenes, Alta, Hammerfest og Vadsø samlet på Karalaks leir- og utfartssenter i Lakselv. I løpet av helgen var det fellessang, sosialt samvær, en minikonsert og sabbatsskole for barn, tenåringer og voksne.

Aldo Ziko, pastor i Harstad, Sortland og Bø, var hovedtaler for helgen. Han understreket at lignelsen om den bortkomne sønnen viser oss to bortkomne sønner: den yngre og den eldre broren. Han pekte på at den eldre broren bemerkelsesverdig nok ikke tilga sin yngre bror og var misfornøyd med faren. Likevel tilga faren dem begge, noe som representerer Guds tilgivelse for oss, til tross for våre synder. Dette er et uttrykk for Guds store kjærlighet.

Helgen var en stor evangeliseringshelg, til glede for både barn og voksne.

Ved slutten av helgen takket barn og ungdommer for muligheten til å møtes på tvers av menighetene i Finnmark.

To uker senere var turen kommet til de som bor i reisedistanse til Tromsø. Vi fikk besøk av Wayne Erasmus, pastor i England, som forkynte og underviste om «Menighet og kultur».

På fredag delte Wayne sin livshistorie med oppvekst i et engelsk kolonimiljø i Zimbabwe. Han fortalte at han tidlig lærte at det var noen mennesker som tilhørte et «vi» og mennesker som var et «andre». Det var adventist og ikke-adventist, rik og fattig, hvit og svart, herre og tjener. Videre fortalte han hvordan det var å flytte fra Afrika til England. Han så ut som mange i England, samtidig var han annerledes og en fremmed.

På sabbaten fortsatte Wayne med å løfte fram en bibelsk modell for mangfold i kirken med utgangspunkt i Efeserbrevet, et brev skrevet til en flerkulturell menighet. «Troen på Jesus», sa Wayne, «skaper et nytt fellesskap der det er rom til alle, uavhengig av etniske skillelinjer». Etter en velsmakende felleslunsj, utfordret Wayne oss på ettermiddagsmøtet til å tenke igjennom vårt forhold til Gud. Han skisserte fem grunnleggende måter vi mennesker forholder oss til Gud:

• «under Gud» – Gud er den som har gitt oss lover og regler, og vi tilber Gud av frykt for straff.

• «over Gud» – man søker et godt liv ved å følge gode verdier og regler uten nødvendigvis å søke et personlig for hold til Gud.

• «fra Gud» – man fokuserer på Gud som den som gir alt godt, og man søker Gud for å få oppfylt ønsker og behov, ikke nødvendigvis for å bli kjent med ham.

• «for Gud» – forholdet til Gud handler om å gjøre noe for Gud, å tjene Ham. Faren er at det man gjør overskygger forholdet til Gud selv.

• «med Gud» – å leve i et nært fellesskap med Gud, der livet handler om å være sammen med Gud, ikke bare for å adlyde (under Gud), få Guds velsignelser (fra Gud) eller tjene Gud (for Gud).

Oppvekst og kultur gjør at vi beveger oss mot punktene 1-4, og vår bakgrunn gjør at vi graviterer mot den måten å forholde oss til Gud som passer best med vår oppvekst og kultur. Det er positivt å ville høre på Guds lover og regler, å følge gode verdier, å søke Guds velsignelser, og det å tjene Gud, men det Gud mest av alt ønsker, er at vi skal være «med Gud».

Sabbaten 19. oktober møttes menighetene fra den sørlige delen av NND. Søsken fra Harstad, Andenes, Bø, Sortland, Stokmarknes, Melbu, Vestvågøy, Flakstad, Steigen og Bodø hadde tatt turen til Stokmarknes for å oppleve åndelig og sosialt fellesskap.

Vidar Hovden, rektor for Norsk Bibelinstitutt, talte om hvordan den vestlige verden i dag leter etter mening, og at dette gir en økt interesse og åpning for samtaler om tro og Bibelen. På ettermiddagsmøtet ble vi også velsignet med vitnesbyrd om hva Gud har gjort i livet til to av våre

medlemmer. Vakker musikk fikk vi også, både klassisk gitarspill fra Sam Antonsen og panfløytetoner fra Vidar Hovden.

I utgangspunktet hadde færre enn 50 mennesker meldt seg på, men da gudstjenesten startet, var vi over 80! Heldigvis hadde vertsmenigheten på Sortland vært raus og optimistisk med tanke på oppmøtet da de beregnet hvor mye mat som trengtes, og det ble nok mat til alle.

Det var tydelig å se at folk fant stor glede i å komme sammen på denne måten. Og det at vi startet kl. 12:00 og avsluttet kl. 16:00 gjorde at langveisfarende kunne rekke frem og tilbake samme dag. Enkelte syntes rett og slett arrangementet var for kortvarig. Det er et godt tegn. Vi takker Gud for anledningen til å møtes, samtidig som vi gleder oss til neste gang!

Våre tre regionsamlinger er gjennom-

Lev et misjonalt liv

Av Tor Tjeransen

«Vi adventister elsker å være annerledes, men hvis vår annerledeshet ikke gjør en forskjell i andres liv, er vi bare rare», sa Reylourd P. Reyes, organisasjonssekretær i Central Luzon Provinces Mission på Filippinene, da han underviste menighetsledere i utadrettede metoder på en ledertreningshelg for Østnorsk og Vestnorsk distrikt.

Reyes har vært med på å plante seks menigheter i Manila-området de siste årene, og han har lang erfaring med å dele evangeliet med sekulære mennesker. Han påpekte at mange har en stereotyp oppfatning av det filippinske samfunnet som svært religiøst med store evangeliseringskampanjer som resulterer i massedåp. Det er det også. Men det er også et sekulært samfunn der det er nødvendig å bygge tillit på individuell basis før folk er villige til å lytte til evangeliet.

Reyes og hans kone, som er barnelege, ble frustrerte over at de ikke klarte å nå ut til folk med de tradisjonelle evangeliseringsmetodene. De innså at de måtte praktisere prinsippene som er skissert i et av Ellen G. Whites mest siterte avsnitt om evangelisering.

«Kristi metode alene vil gi sann suksess når det gjelder å nå menneskene. Frelseren blandet seg med menneskene som en som ønsket deres beste. Han viste sin sympati for dem, sørget for deres behov og vant deres tillit. Så ba han dem: «Følg meg» (The Ministry of Healing, s. 143).

Ekteparet bestemte seg derfor for at de skulle prioritere å bli venner med andre mennesker. De møtte folk på kafeer i nærheten, dro på bilturer og deltok i bursdagsselskaper. Etter hvert oppdaget de at de nye vennene deres var interessert i å hjelpe til i arbeidet i nabolaget.

«Hvis vi ønsker å nå de menneskene vi ikke har nådd tidligere, må vi begynne å gjøre ting vi ikke har gjort tidligere», var

en av poengene pastor Reyes delte med deltakerne på ledertreningssamlingen. Selv om metoder vi har brukt tidligere fortsatt fungerer for noen mennesker, vil ikke disse metodene fungere for alle.

Gud ber oss ikke å legge misjon til oppgavene våre, men å leve et liv preget av misjon. Vi har ofte en forestilling om at vi må dra et sted for å være engasjert i misjon, men Gud vil at vi skal hjelpe til å gjøre andre til disipler mens vi lever vårt vanlige liv. Hvis du er kokk, så gjør disipler mens du lager mat.

«I dag trenger vi mer enn noen gang mennesker som forkynner evangeliet uansett hvor de er», sa pastor Reyes da han oppfordret adventister til å leve et liv der misjon er en integrert del av tilværelsen.

«Vi trenger å utvikle rytmer som hjelper oss til å leve misjonale liv», la han til. Denne typen liv bør være bevisst, konsekvent, praktisk og en del av din daglige rytme.

Pastor Reyes og familien hans bor i 20. etasje i en 48 etasjer høy boligblokk i Manila. I bygningen solgte naboen deres ulike typer dagligvarer. Reylourd Reyes og kona bestemte seg for å kjøpe så mye som mulig av dagligvarene sine fra naboen. Gjennom denne enkle handlingen opparbeidet de seg tillit hos damen, noe som etter hvert førte til at hun stilte spørsmål om livsstilen deres.

I kapittelet i Alfa og Omga bind 4 der Ellen White skriver om ekteskapsfesten, minner hun sine lesere om hvor viktig det er å være sosialt intelligent: «Våre sosiale evner som er helliget ved Kristi nåde, bør hele tiden utvikles i arbeidet med å vinne mennesker for Kristus », (Alfa og Omega, 4,124).

Hvis vi er bevisste på å tilbringe tid med nye venner og er villige til å lytte til deres behov, vil vi få muligheter til å dele evangeliet.

Pastor Reyes advarte deltakerne om aldri å gjøre mennesker til et prosjekt, men å engasjere seg i ekte vennskap med

ført, med forskjellig profil og opplegg ut ifra lokale forhold og behov. Nordnorsk distriktsstyre vil evaluere samlingene slik at vi neste år på best mulig måte kan undervise og inspirere til å være menigheter og enkeltpersoner som formidler «et sant og livsnært bilde av den levende Gud som er skaper og frelser, og som snart kommer igjen» (fra NNDs handlingsplan 2022-2025).

andre. Han fortalte deltakerne hvordan folk i menighetsplantingene hans måtte lære seg et nytt vokabular. Ofte omtaler vi mennesker utenfor menigheten som «ikke-adventister» eller «ikke-troende». Disse begrepene er fornærmende og upassende. Vi må snakke om disse menneskene som venner, for det er det de er.

Menighetene pastor Reyes har vært med på å plante, har utviklet seg ut fra smågrupper. En av måtene de kom i kontakt med folk på, var ved å legge møtene og turene sine ut på det sosiale mediet Meetup, som er utviklet for å hjelpe folk med å komme i kontakt med grupper som driver med aktiviteter som interesserer dem. De registrerte smågruppemøter og menighetsutflukter på appen.

Som adventister må vi være bevisste når det gjelder å nå ut til og å komme i kontakt med andre. Vi må ikke være for optimistiske med tanke på at folk kommer til oss. Pastor Reyes viste et sitat på skjermen som setter dette prinsippet på spissen: «En menighet som venter på at syndere skal besøke bygget deres, er som om politiet skulle vente på at forbrytere skal besøke politistasjonen.»

Ellen White understreker også behovet for å bruke kloke metoder når man forsøker å nå mennesker med evangeliet. Noen har bare gjentatt det de har gjort tidligere: «Ved å følge sine naturlige tilbøyeligheter, har de lukket dører som de ved hjelp av en annen arbeidsmetode kunne ha funnet adgang til hjerter, og gjennom dem til andre hjerter» (Gospel Workers, s. 118-119).

Dåp i Tromsø

Av Melissa Wilson Foto: Sissel Fosse Nordgård

En stormfull fredagskveld i Tromsø da været ikke tillot utendørsdåp, var det varmt vann i dåpsbassenget i kirka i Tromsø. To unge damer, Ronja Bore og Mia Johnsen, hadde bestemt seg for å ta dåp. Da vi snakket sammen på forhånd om hvorfor de ønsket dåp, fortalte de begge noe jeg syns var veldig fint og inspirerende. Mia fortalte om hvordan det bare føltes riktig. Etter alt hun hadde lært om Bibelen og Jesus, så føltes det naturlig å ta dåp nå og følge Jesus. Ronja fortalte om hvordan hun, etter at hun ble kjent med Jesus, har opplevd en indre fred hun aldri har kjent på tidligere..

Vi hadde en fin dåpsseremoni i kirka, fredag 20. september, med Mia og Ronjas nærmeste venner og familie til stede, etterfulgt av et festmåltid med Bibelguppa de er en del av. På sabbaten den 21. september, ble de ønsket velkommen som medlemmer i Adventistkirken i Tromsø.

Disse flotte unge damene er en påminnelse til oss alle om at Jesus påvirker livene våre ulikt, og det er så godt å vite at det er plass til alles ulike opplevelser i Guds kjærlighet.

Erfarne folk med framtidsrettet blikk

Av YngvarBørresen

Hvis du er 60 år eller mer, regnes du som senior, og du er per definisjon en person som sitter på verdifull kunnskap som kan være verdt mer enn en lang og kostbar utdannelse. Du er en ressurs som med din kunnskap kan forandre menigheten og verden. Du har lært av historien og kan motvirke at den blir gjentatt. Måtte slik kunnskap aldri gå tapt. Du er viktig for din egen generasjon, for framtiden og dine barn.

Med slike djerve tanker ønsket seniorforeningens nye formann, Erling Åserud, velkommen til seniortreff i Adventistkirken i Fredrikstad søndag 20. oktober. Erling overtok i sommer formannsvervet fra Finn Møller-Nielsen. Høsttreffet i Fredrikstad samlet nær et halvt hundre deltakere fra store deler av Østlandet. Hvis innslagene på treffet er betegnende for framtidige samlinger, tyder det godt: Tidsaktuelt, praktisk nyttig, livlig samvær (hei du, ante ikke at jeg skulle treffe deg her!), allsang (nødvendig for sjelen der likesinnede treffes), minikonsert med klasse, fest for ganen (middag og dessert), og attpåtil smaksprøver.

Bjørn Haugen hadde foredrag med tittelen «Israel i historiens lys». Israel og landene omkring er i media hele dagen hver dag, og meningene om hva Bibelen sier om situasjonen, er mange og motstridene. Det er nødvendig å ha kunnskap om temaet for å kunne begrunne egne meninger. Det føles veldig verdt tiden når man etter foredraget sitter igjen med en aha-opplevelse.

Vi ble klokere også etter foredraget til Eirin Fagerås: Urkorn – teori og praksis. Jeg tipper

folk flest ikke aner hvor nyttig økologisk urkorn kan være for fordøyelsen og irritable tarmer. Urkorn som emmer, dala-hvete og spelt inneholder langt mer næring og er lettere fordøyelig enn bakervarer laget med genmmodifisert, moderne prosessert korn. (Urkorn og ditto bakervarer var også til salgs.)

Erling Åserud, som er lege, tok seg selv av det siste foredraget: Momenter ved kunnskapsoverføring, en huskeliste. Her dreide det seg blant annet om hvordan vi kan bringe vår kunnskap videre til generasjonen etter oss, og hvor utrolig viktig nettopp det er. Kanskje besteforeldre har en unik mulighet til å introdusere sine barnebarn for det viktigste av alt.

I alt dette ble minikonserten en kjærkommen oase. Pianisten Jean Forbes spilte tre klassiske stykker på piano. Akk, så vakkert! Bakerprøver og kaker fra urkornbua til Eirin dannet prikken over i’en.

Du som leser dette, treffer fornøyde medlemmer av seniorforeningen i din hjemmemenighet. Hvis du tilfeldigvis er blitt 60 år eller eldre, kan du også regne med å få en invitasjon til å melde deg inn i seniorforeningen.. Betal kr 200 til konto 3000 26 41867, og merk innbetalingen med Medlemskap Seniorforeningen. Da får du fire utgaver av bladet Senioren på kjøpet, samtidig som du støtter foreningens misjonsprosjekt.

Ronja Bore

Mia Johnsen

Den norske union anerkjent for sitt arbeid for kvinner i pastoral tjeneste

Hvert år anerkjenner Association of Adventist Women (AAW) eksepsjonelle kvinner i pastoral tjeneste i Syvendedags Adventistkirken. I tillegg deler AAW ut prisen «Champion of Justice» til en mann som har arbeidet for rettferdighet og likeverd i Adventistkirken. Under prisutdelingen og festmåltidet i Loma Linda University Church i oktober 2024 ble Champion of Justice prisen tildelt unionsleder Victor Marley, som mottok prisen på vegne av Den norske union.

Den norske union er en av fire unioner i Trans-europeiske divisjonen som har tatt et standpunkt i kirkens internasjonale debatt om kvinner og ordinasjon. Sammen med Den svenske union og Den danske union, har Den norske union suspendert ordinasjonen for både menn og kvinner inntil man finner en måte å anerkjenne kvinner i pastoral tjeneste på lik linje med menn.

I sin tale til AAW var Marley rask med å påpeke at Den norske unions fremgang og handlinger skyldtes en laginnsats inspirert av kvinnene som modig og oppofrende har fulgt sitt kall til pastortjeneste til tross for motstand og urettferdighet.

Marley presiserte hvor viktig Finn Eckhoff og Reidar Kvinge hadde vært i perioden under og etter avstemningen på Generalkonferansens hovedmøte i 2015. Uten Eckhoffs kunnskap om policy og iherdige arbeid med å få frem det bibelske grunnlaget for likestilling i tjenesten for Gud,

«Jeg

synes det er så oppmuntrende å

vite hvor

mye Den norske unions ståsted mht. kvinner i pastortjeneste betyr for så mange trofaste medlemmer av alle aldre og bakgrunner over hele verden.»

hadde det ikke vært mulig å komme videre. Marleys hovedbudskap var at det fortsatt er mer å gjøre, selv der hvor mye har blitt gjort. Kvinner har en viktig rolle å spille i kirkens misjon, men det er fortsatt slik at kvinner vegrer seg for å gå inn i pastorgjerningen. Lokale unioner og distrikter må ta tak i pastoral rekruttering av både menn og kvinner. Denne er svak i mange vesteuropeiske land, og uten rekruttering av unge kvinner til pastoralt arbeid, vil det aldri bli flere kvinner i lederskap. Vi må også legge til rette for et relasjonelt og familievennlig arbeidsmiljø for pastorer, og for justeringer i policy slik at den inkluderer kvinner, ikke bare i ord, men også i ånd.

AAW er en organisasjon som har til formål å støtte og oppmuntre kvinnelige pastorer og ledere i Adventistkirken. Den årlig prisutdelingen er bare en måte for å oppnå dette målet.

Pastor Elisabeth Talbot ble tildelt

prisen Women of the Year. Talbot er grunnlegger og leder av Jesus 101 Biblical Institute, et media arbeid som driver med Jesus-sentrert SDA undervisning og opplæring og er støttet av Den nordamerikanske divisjon.

Talbot var hovedtaler under vespers som foregikk før festmiddagen. Der fortalte hun om sin personlige reise i tjeneste for Jesus. Hun brukte Salme 23 som utgangspunkt for å reflektere over hvordan Gud leder gjennom alle omstendigheter.

Pastor Gry Beate Marley deltok også under vespers. Hun var en av tre kvinnelige pastorer som inspirerte forsamlingen ved å dele sine erfaringer fra pastortjenesten, og hvordan det har vært for dem å følge Guds tydelige kall.

Gry Beate fortalte sin historie om hvordan Gud kalte henne til tro mens hun var dagelev på Tyrifjord Videregående skole og hvordan han ledet henne videre til Newbold College og inn i tjenesten. Hun fortalt begeistret om hvordan Guds Ånd har lagt en kjærlighet for mennesker på hennes hjerte, men spesielt for unge mennesker og barn.

Flere andre kvinner ble også hedret under festmiddagen. Junia prisene, for eksempel, blir gitt til en kvinne i hver av kirkens 13 divisjoner, for trofasthet og eksepsjonell innsats for kirkens misjon.

Hvis du vil vite mer om AAW, kan du sjekke ut www.associationofadventistwomen.com.

Leserbrev

Redaksjonen minner om at relevante leserbrev kan trykkes i Adventnytt når de er saklige, høflige, og viser hensyn. Selv om innlegg trykkes, betyr det ikke at redaksjonen nødvendigvis er enig i synspunktene som kommer til uttrykk i leserbrevene eller artikler fra leserne.

Ikke heterofil – hva så?

Jeg må kommentere leserinnlegget i Adventnytt 11-2024.

Noen har annen seksuell orientering eller kjønnsidentitet enn flertallet. Sånn er det. Ikke overraskende, eller merkelig eller galt. Ikke er det truende eller farlig heller. Iallfall ikke for oss som er en del av flertallet.

Forskning viser derimot at det kan være både truende og farlig for dem som har det sånn. Farlig for selvbildet. For identiteten. For tilhørigheten. Faren kommer både innenfra i det enkelte mennesket og utenfra fra andre mennesker, fra sosiale og religiøse grupperinger, nasjoner og samfunn. Orienteringen som ikke følger flertallet, medfører fare for psykisk uhelse som angst, skam, depresjon, selvskading og selvdrap. Mye handler om indre og ytre forventninger som går på tvers av personens egen, og i all hovedsak medfødte, orientering.

Bibelen

Mange kristne bruker Bibelen for å si at de som har annen seksuell orientering eller kjønnsidentitet enn flertallet, for alltid skal fornekte sin orientering. Som om det er en sannhet fra Gud. At Gud ikke ser på dem og deres kjærlighet på samme måte som Gud ser på flertallet. At Gud misliker at mennesker blir glad i hverandre og som del av sin kjærlighet også deler kroppslig nærhet og sex.

Jeg er ikke teolog. Jeg er kristen. Som kristen anser jeg ikke at Bibelen kan brukes som grunnlag for at noen skal tenke, vurdere eller oppføre seg annerledes mot mennesker med annen orientering. Ei heller at Bibelen kan brukes for å påstå at disse skal fornekte seg selv, sin legning, sin kjærlighet eller seksualitet. Bibelen må hele tiden tolkes i lys av kulturen Bibelen ble skrevet i, historiens gang, ny kunnskap, Jesus, Guds kjærlighet, endrede livsvilkår, samfunnsutviklingen med videre.

Ikke heterofil – hva så? Den Gud jeg

tror og håper på, rommer kjærlighet og inkludering i langt større grad enn jeg gjør, og Guds kjærlighet påvirkes ikke av seksuell orientering eller kjønnsidentitet slik jeg ser det. Mennesket er verdifullt akkurat som det er. Bare fordi det er. Som et barn for en god forelder. Jeg kan ikke tro annet. Jeg kan ikke stå for annet. Hverken som kristen eller som medmenneske.

Straffeloven trumfer

Jeg er ikke teolog, men derimot statsadvokat. Jeg står på sikker juridisk grunn når jeg minner om at straffeloven § 270 slår fast følgende:

Det er straffbar krenkelse av en annen «å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativ medisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

Kristen sjelesorg

Kristen sjelesorg kan og skal ikke på noe vis brukes på tvers av straffeloven. Straffeloven § 272 gjør det i tillegg straffbart å markedsføre konkrete tilbud om å utsette andre for blant annet religiøst baserte metoder i hensikt å påvirke en annens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Så ikke kom med bønn, sjelesorg eller nestekjærlighet for å påvirke i strid med straffeloven! Og ikke reklamêr for det. Her ligger det et viktig redaksjonelt ansvar for å sile hva som kan skrives i Adventnytt Kristen sjelesorg kan derimot gjøre mye godt for medmennesker. Inkludert medmennesker som har annen religion, annet livssyn, annen seksuell orientering, annen kultur, annen økonomi, annen psykisk helse. Vi trenger alle kjærlighet, tilgivelse og nåde – både fra Gud og mennesker.

Muligheter for den rike unge mannen og alle oss andre umulige

I leserinnlegget jeg kommenterer, nevnes historien Jesus fortalte om den rike unge mannen. Jesus ba ham selge alt og gi til de fattige. Da gikk mannen bedrøvet bort.

Jesus sier imidlertid mer som avslutning på fortellingen om den rike unge mannen i Matteus 19. Jesus forsterket budskapet til det komplett uforståelige ved å si at det er lettere for en kamel å komme igjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Disiplene hørte og utbrøt forskrekket; «Hvem kan da bli frelst?» Det sto med ett helt klart for dem at det faktisk er helt umulig for noen å komme igjennom til frelse. Da kom konklusjonen til Jesus på hele fortellingen; «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matteus 19,26).

Takk og pris at alt er mulig for Gud; også å sikre oss kameler en plass innenfor. For kameler er vi – alle sammen.

Håvard Kalvåg

Genocide is biblical. Loving your enemy is biblical. But only one is Christlike.

Slavery is biblical.

Chainbreaking is biblical. But only one is Christlike.

Patriarchy is biblical. Counter-cultural elevation of women is biblical. But only one is Christlike.

Retributive violence is biblical. Grace-filled restoration is biblical. But only one is Christlike.

Segregation is biblical. Unity is biblical. But only one is Christlike.

Christ transforms, not the Bible. Be wary of those who know one but not the other.

Jordan Harrell

Å ÅPNE PAKKENE

Av Gerald A. Klingbeil

Emballasjen er ofte nøkkelen til salgssuksess! Store teknologimerker som Apple og Samsung investerer millioner av kroner i å utvikle sofistikerte esker som lover eksklusivt innhold. Det finnes tilsynelatende endeløse videoer på You-Tube som handler om å pakke ut ting – og folk ser på dem!

Jeg husker den første julen med vår eldste datter, Hannah. Hun kunne ennå ikke gå, men likte å rulle rundt på teppet på stuegulvet. Hun elsket innpakningspapiret – hvilket som helst innpakningspapir. Hun var ikke interessert i selve gavene, men var fascinert av den knitrende, knitrende lyden og synet av den glitrende emballasjen.

Da Jesus kom første gang, så ikke innpakningen særlig lovende ut. Ryktene om hvorvidt Maria og Josefs ekteskap var akseptabelt, svirret rundt i byen. De reiste fra Nasaret til Betlehem og kunne ikke finne noe respektabelt sted å bo hos familie eller leie en anstendig plass på et vertshus. Maria fødte til slutt i et skittent skur som ble brukt som låve. Det var ingen hoverende besteforeldre eller gledelige familiefeiringer. I stedet var det en gjeng stinkende gjetere som kom for å ønske Messias velkommen og ble ambassadører for nyheten om hans ankomst (Luk 2,8-20). Ingen ville ha laget en oppaknings-video av det øyeblikket. I stedet for en hjertelig offisiell velkomst som sømmer seg for en konge, måtte Jesus og familien hans flykte til Egypt for å komme i sikkerhet etter Herodes’ dødsdom (Matt 2,16–18). Johannes skildrer dette øyeblikket på en gripende måte: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). Innpakningen så ikke lovende ut; forventningene ble ikke innfridd; det ytre utseendet stemte ikke overens med innholdet. Vi undrer oss ofte over hvorfor folk flest, som var gjennomsyret av Toraen og levde i Israel i det første århundret, kunne ta så feil. Vi sukker over deres urealistiske forventninger, men også vi kan lide samme skjebne. Adventister elsker å snakke om Jesu gjenkomst. Det er en del av vårt teologiske DNA og nedfelt i navnet vårt.

Vi studerer Bibelen for å finne ut av Guds tidsplan. Vi graver dypt i Ellen Whites skrifter for å forstå rekkefølgen av endetidsbegivenhetene. Vi vet hva som skal skje. Den spesielle utgytelsen av Ånden, rystelsen, dyrets merke, en trengselstid, eller de syv siste plagene er fremtredende når vi snakker om gjenkomsten. Men kan det være at vi i vår søken etter tidens tegn og vår lengsel etter det velsignede håpet, leter etter feil innpakning og glemmer å tenke på det viktigste først?

Jesus snakket ganske mye om sin gjenkomst. Men utover tegn og endelige hendelser, snakket han også om enhet (Joh 17,20-23), og vår evne til å holde oss fokuserte og våkne (Matt 25,1-13). I Matteusevangeliet handler den siste historien han forteller, den Jesus ikke vil at vi skal glemme, om den endelige dommen. Det er en enkel scene: Det finnes to grupper, sauer og geiter. Vi ønsker definitivt å tilhøre

sauene, for de følger den gode hyrden. Hva er forskjellen mellom disse to gruppene i Jesu fortelling? Dere var engasjert i denne verden, erklærer Jesus. Du tok deg av meg da jeg var sulten, da jeg var tørst, da jeg var alene, da jeg var naken, da jeg var syk, til og med da jeg var i fengsel. Fårene (som nå kalles «de rettferdige» i Matteus 25,37), forstår det ikke: Vi har aldri sett deg slik, Herre, utbryter de. Jo, det gjorde du, svarer Jesus. «Alt dere har gjort for en av disse mine minste brødre og søstre, det har dere gjort for meg» (Matt 25,40). Vi ønsker ikke å la oss distrahere av innpakningen.

Gerald A. Klingbeil, D.Litt., er professor ved Adventist International Institute of Advanced Studies, Silang, Cavite, Filippinene, og medarbeider i Adventist Review og Adventist World.

Kjære alle jenter, damer, kvinner og kjerringer. Uavhengig av alder, fasong, interesser, språk og hvor enn dere er i livet, dere er herved invitert til

Treff på Halvorsbøle 28.–30. mars 2025

Helga vil inneholde både alvor og latter, åpne, gode og kanskje også litt kleine samtaler. Du vil treffe gamle venner og bygge nye vennskap. Og ikke minst: vi går til dekket bord og slipper oppvasken.

Pris:

• kr 1800,-

• kr 1300,- (Studenter og hjemmearbeidende husmødre ol.)

Om du bor langt unna, kan du søke menigheten din/distriktet ditt om støtte til reisen.

Cornerstone – Solveig kan sørge for link.

Karen Holford kommer, kom du også!

Flere opplysninger kommer i neste nummer. Men sett av helga allerede nå.

Det er begrenset antall plasser. De første har allerede meldt seg på. Om du ikke snakker norsk og ønsker tolk, gi beskjed, så skal vi se hva vi kan få til.

SKOLEN SOM HAR BLITT ET SENTER FOR FLYKTNINGER

Adventistskolen i Beirut gir husly til familier midt i krisen.

Tekst: Adventist MENA, Gry Haugen ADRA

Eksplosjoner rystet de små landsbyene langs den sørlige delen av Libanon da flyene fløy over og detonerte sine dødelige ladninger. Da folk innså at de måtte flykte for livet, samlet mange sine viktigste eiendeler og sluttet seg til lange køer av biler med mennesker som var på vei. Ingen visste hvor de skulle. Ingen visste hvor de skulle sove, men det spilte mindre rolle. Det viktigste for foreldrene i denne situasjonen, var å bringe barn og besteforeldre til et tryggere sted.

Mens den lange køen av biler snirklet seg oppover mot tryggere områder, kunne

ingen vite at akkurat den natten hadde Gud et svar på vent – et svar som handlet om en Adventistskole.

Adventistskolen i Mouseitbeh i Beirut, Libanon, er en av flere skoler som får støtte fra ADRA i en krevende tid. Dette er femte gang skolen åpner opp for familier som er på flukt i løpet av de siste årene. Skolen har stor kapasitet, men personalet begynner å bli slitne: «Vi er slitne og overveldet, men vi er fast bestemt på å fortsette å hjelpe,» uttrykker de.

Siden konflikten brøt ut, har skolen i Beirut opprettet en arbeidsgruppe som har overvåket situasjonen nøye og planlagt for ulike scenarier, basert på tidligere erfaringer.

Arbeidsgruppen ved Adventistskolen i Mouseitbeh, Beirut, Libanon (Foto: Dr. Elias Choufani, rektor.)

Staben på skolen er som en familie. «Vi tar vare på hverandre og støtter hverandre mens vi arbeider alt vi kan, sier rektor Choufani.» (Foto: Dr. Elias Choufani, rektor.)

Likevel skjedde alt brått da bombene rammet. Skolen hadde ikke tid til å forberede forsyninger som sengetøy, mat eller hygieneprodukter, men åpnet likevel dørene.

Da bombene falt, tok skolen raskt imot 35 familier med barn og voksne, nær 300 mennesker til sammen. Noen hadde mistet hele familien fordi husene eller landsbyene deres ble bombet. Sorgen var til å ta og føle på.

«For oss er dette en måte å leve ut troen vår på», sier rektor Choufani. «Vi viser vår identitet gjennom handling. Staben vår er som en familie. Vi tar vare på hverandre

og støtter hverandre mens vi arbeider intenst.»

Engasjementet til skolens ansatte har ikke gått upåaktet hen. Folk i lokalsamfunnet har tatt dr. Choufani til side og sagt: «Det dere gjør! Måten dere hjelper på! Ingen andre gjør det.»

«For oss er dette en måte å leve ut troen vår på.»

Langs veien fra sentrum av byen til Adventistskolen ligger minst syv andre større skoler. Hver av dem huser mer enn 1500 internt fordrevne. Det understreker omfanget av krisen og den kritiske rollen utdanningsinstitusjonene spiller når det gjelder å gi husly og støtte.

Mens krisen fortsetter å utvikle seg i Libanon uten sluttdato, står adventistskolen i Mouseitbeh på fast grunn - som en stråle av håp. Den demonstrerer hvordan omsorg, tjeneste og fellesskap kan se ut i verden i dag.

Adventist Learning Centre (ALC) er en annen skole i Beirut som ADRA Norge har støttet gjennom mange år med lunsj til barna. «Nå hjelper vi folk som sulter i nærmiljøet,» forteller lederen på skolen, Alexis Hurd-Shires.

«Det er svar underveis, engler kommer med bud», sies det i en kjær, kristen sang. Kanskje du kan være representant for engler denne julen?

ALTERNATIV JULEGAVE

FRA ADRA

Nyhetsoverskrifter forteller om millioner på flukt. Vi hører om mennesker som lever i frykt for bomber og krig, og om barn som går sultne til sengs – hvis de i det hele tatt har en seng å sove i.

Midt i lidelsene ser vi også glimt av håp, omsorg og hjelp, enten det er som respons til naturkatastrofer eller menneskeskapte kriser.

HVORDAN FUNGERER ADRAS ALTERNATIVE JULEGAVER?

Oversikt over ADRAs gavekort finner du ved å skanne qr-koden:

– Velg gavekort som du får tilsendt i posten eller elektronisk pdf som du får tilsendt på e-post.

– Kortene inneholder et blankt område der du kan skrive en hilsen.

– Send kort videre til den du vil glede – eller gi det bort på julaften.

På denne måten vil du være med og påvirke til takknemlighet – samtidig som noen får hjelp fra inntektene av kortet.

NYTT KORT I ÅR: NØDHJELPSFOND

Det nye gavekortet i år, NØDHJELPSFOND, hjelper ADRA å være raskt til stede når katastrofer rammer. Dette er svært aktuelt slik verden ser ut. Pengene fra kortet brukes til bl.a. matvarer, husly og sanitærprodukter for barn og voksne.

p.s.

Du kan også bestille på telefon i kontortiden! Ring 31 01 88 00 og snakk med Sigve, Gry eller Ole.

ADRA-konserten i Ulsrud gledet mange hjerter.

HJELPEAKSJON – SISTE INNSPURT!

Før jul er det mange som gjør en ekstra innsats for ADRA med julesalg, ekstra kollekt eller julekonsert.

Hjelpeaksjonen i år har vært spennende! Det er så fint at vi sammen kan gjøre hverdagene bedre for barn og unge i Sør-Sudan. Hjelpeaksjonen avsluttes siste dag i desember.

På Island har Adventistskolen, Sudurhlidarskóli hatt Hjelpeaksjon med godt resultat og engasjement!

Vi tror dette er verdens fineste plakat.

I Ålesund har menigheten hatt spesiell ADRA-gudstjeneste og julemesse i kirken. Marie-Luise Saunes er alltid en ildsjel for ADRA.

ADRA Norge gavekonto: 3000.30.31035 / Vipps: #19543

50

år med bøker

Av Atle Haugen / Foto: Camilla Gustafsson

Høsten 1974 ble en ung mann med kolportør John Haugland ut for å lære å selge bøker. Det lærte han tydeligvis fort, grundig og tilstrekkelig innbringende nok til at han har holdt på med det i 50 år og ennå ikke gitt seg helt. Odd Fuglestad og bøker er blitt nesten et synonym, og mange er de menneskene Odd har møtt med bøker gjennom årene, både her i landet og på Færøyene. Trofast har han gått fra hus til hus og er viden kjent for bøkene han har formidlet.

Bøker, blader og annen litteratur har vært grunnsteinen i vår menighets arbeid. Adventbudskapet kom til Norge først gjennom blader sendt fra USA. Og da John G. Matteson kom til landet, var trykkpressen noe av det første han anskaffet. Gjennom litteraturen har vi formidlet evangeliet om Jesus. Kolportører som Odd har vært medvirkende til at mennesker har funnet tro og vil bli frelst en gang når

Bønneseminar i Hønefoss

Av Silvia Pel

Den 7. september hadde vi bønneseminar i Hønefoss Adventistkirke. Pastor Sebastian Matula fra Finland var gjestetaler og delte med innlevelse og begeistring om bønnens kraft. Kirken var fullsatt, og vi opplevde at Ånden var til stede. Barna hadde også

egne aktiviteter, både ute og inne, med et åndelig fokus. Seminaret avsluttet med et vitnesbyrdsmøte, ledet av Knut og Irene Størkersen, der alle hadde anledning til å dele om Guds godhet i deres liv.

I etterkant av bønneseminaret har vi opplevd et oppsving i deltagelsen på de ukentlige bønnemøtene i Hønefoss.

Vårherre kommer tilbake.

Litteraturarbeidet har ikke samme markedsvilkår i dag som tidligere. Derfor har vi ikke lenger fulltidskolportører. Odd er den siste, og blir dermed historisk om ingen tar opp kallet. Både det, og den enestående innsatsen med 50 år i arbeidet, synes vi i Norsk Bokforlag burde markeres. Så etter søknad, har vi fått innvilget å tildele Odd Fuglestad Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.

Din innsats, Odd, og resultatene av den, kjenner vi bare noen sider av. I en tid som vår hvor alt måles i kroner og øre, kan vi lett si at du har solgt for millioner. Men først når vi en gang møtes på den nye jord, vil Vårherre kunne fortelle hva bøkene du solgte har betydd for hans verk og menneskers frelse.

Raafat Kamal fikk æren av å overrekke Odd medaljen og bringe hilsen fra Forlaget. Menigheten stilte med blomster, og det hele ble en rørende overraskelse for Odd. Men det er vel fortjent!

Annenhver onsdag har vi også et eget program for barna med et aktivitetsbasert bønnemøte og felles kveldsmat. Da er det ikke uvanlig at vi er godt over 20 personer samlet i bønn.

Bønn har alltid ligget til grunn for sann vekkelse. Hvis vi ønsker å leve det kristne livet og være et lys for Jesus i vårt nærområde, så trenger vi å koble oss til kraftkilden. Det kjennes styrkende å søke Gud sammen i bønn! Bønn er tross alt «nøkkelen i troens hånd som låser opp himmelen forrådshus», slik Ellen White så fint uttrykker det.

BØNNEUKA

– et åndelig høydepunkt med tydelig Kristusfokus

Av May Anette Tallini

De siste par årene har vi fokusert på å ha en bønneuke for alle generasjoner på høsten, med barnemøter etter en fellesåpning hver kveld. Alle møtene, både for voksne og barn, var veldig godt besøkte med rundt 150 personer hver kveld. Vi inviterte også Hønefoss menighet, og flere derfra deltok på møtene og med gjennomføringen. Etter hvert møte ble det servert snacks i vestibylen.

Årets bønneuke hadde som tema: «Simply Jesus». Vi fikk besøk av Associate Director ved Ellen G. White Estate, Dwain Esmond. Han snakket engasjert, ungdommelig og personlig med hovedfokus på Jesus hele uka. Også på et par fellestimer i løpet av skoledagene fikk alle elevene, både dagelever og internatelever, høre Dwain tale. Han klarte på en fantastisk måte å fange elevenes oppmerksomhet med personlige historier og sterke appeller.

Utenom møtene tok han seg god tid til å snakke med elevene, og mange av elevene kom frem under appellene på et av kveldsmøtene og på gudstjenesten. Fordi gjestetaleren jobber på Ellen G.

White Estate, spurte vi ham også om å snakke om Ellen G. White torsdag kveld. Han snakket om hvor høyt hun elsket Jesus, og at det å lede mennesker til Jesus, var det aller viktigste for henne. Alle elevene som ønsket det, fikk et eksemplar av «Veien til Kristus».

For anledningen hadde vi en ny idé om å sette sammen et prosjektkor eller et «bønneukekor». Elbjørg Lundström dirigerte koret, som kun øvde 2-3 ganger, inkludert sabbats morgen, og fikk flott lyd ut av det! Det ble en både morsom og flott opplevelse, og har nok gitt flere lyst til gjentakelse på en annen bønneuke!

I år hadde vi flyttet foreldrehelga til bønneuka for å gi foreldrene en smakebit av hvordan det er å være på TVS under uka, som ofte er et åndelig høydepunkt for mange. Fredag kveld ble mange, både elever, foreldre, menighetsmedlemmer, barn og tenåringer, med på allsang i trappa, en svært viktig TVS-tradisjon! Det ble, som alltid, også et av høydepunktene i bønneuka.

Vi ser tilbake på en bønneuke med et tydelig Kristussentrert budskap, med et flott fellesskap på tvers av generasjonene og med gode samtaler gjennom uka.

Refleksjoner fra en «Russ 84»

Av Marianne Dyrud

Jubileumshelgen på TVS ble en flott anledning til å møte gamle klassekamerater og mimre. Mye har skjedd siden 1984, og livene som vi kanskje tenkte på i 1984 i framtidslys, ser nok annerledes ut i dag med tilbakeblikkets skjær.

For noen av årgangen vår, begynte klassetreffet allerede fredagskveld, til en uformell tid sammen, før det offisielle treffet på TVS på sabbaten. Koselig, tankevekkende og gøy å mimre om alt som var, de episodene som sitter klistret i minnene (som hvitløk, presset inn i tannkremen til russegutta det året – i Luciatoget var ikke alle bare snille da…), ansatte som gjorde inntrykk på oss, sanger som minnet oss om vår tid på skolen, og ikke minst, alle gode samtaler med mennesker som har betydd, og fremdeles betyr, mye i livet.

Vi fikk god anledning til å mimre, både under gudstjenesten og resten av dagen. TVS hadde sørget for flotte rammer og nydelig mat.

Under jubileet reflekterte mange av oss på hvilken betydning TVS har hatt. Jeg kan bare si at for meg har Tyrifjordtiden sørget for vennskap som varer, og solid ballast til livet.

ROMATUR FOR 3. KLASSINGENE

Fra 14. - 18. oktober var tredjeklassingene på tur til Roma. Det var en flott tur for både elever og lærere. Etter landing første dag, var det rett ut på guidet tur, hvor Robert viste vei til ulike severdigheter som Fontana di Trevi, Panteon og Spansketrappen. Etter en heftig sightseeing, fikk elevene lov til å utforske byen på egenhånd, og det var slitne og fornøyde elever som møtte oss til innsjekk.

Andre og tredje dag ble elevene fordelt på to grupper som byttet på kirketur og historietur. På kirketuren guidet Damiano oss til mange flotte og unike kirker. Visste du forresten at det er jubelår i 2025, hvor paven åpner de hellige dørene i fire kirker, slik at personer som går igjennom, kan få fullstendig avlat (syndstilgivelse)?

På historieturen tok Robert oss med til blant annet Forum Romanum og Colosseum, hvor vi kunne høre om gladiatorer og ulike sjøslag.

Vi var langt fra de eneste som besøkte Roma disse dagene. Det var turister over alt! Vi nøt varme dager med temperaturer på rundt 25 grader. Elevene fikk sin gode dose med italiensk is, pasta og pizza i løpet av oppholdet. Sammen med de historiske vandringene, ble det en fin pakke av inntrykk fra Italia og Roma. God stemning i gruppen var med på å løfte opplevelsen enda et hakk.

Siste dag var avreise, og vi kom oss vel hjem. Vi vil gjerne gi en stor takk til faren til Adrian som kjørte bussen for oss!

Kine Nyhus

Russevekking

Noe som er en særegen tradisjon her på TVS, er russevekking, og det er også noe av det russen gleder seg aller mest til hvert år. Da får russen lov til å vekke alle medelevene sine på internatet midt på natta. Med en godt planlagt russevekking, med masse hjelp fra russestyret og resten av russen, ble russevekkingen i år en stor suksess.

Natta startet 3:15 for russen. Da skulle alt settes opp og gjøres klart til russevekkingen. Klokken 4:30 braket det løs i internatgangene med høy musikk og masse lyd for å vekke internatelevene. Det tok litt tid, men etter hvert var alle elevene samlet i aulaen. Der fikk vi høre en andakt for dagen av russepresten vår, Micah Dahlseide. Så var det tid for hoveddelen av russevekkingen: aktivitetsløypa.

Løypa besto av 7 stasjoner. Oppgavene var alt fra å drikke en ekkel smoothie til å svare på spørsmål. Hvis du svarte feil, fikk du egg og mel helt over deg. Russen storkoste seg, og vi tror nok elevene også hadde det gøy selv om de var nokså morgengretne.

Russepresident, Celine Deacon

Rektor har ordet...

Advent og jul er en tid for tradisjoner, og på TVS er det mange aktiviteter elevene ser fram til. Blant annet dette: konkurranse om å ha den best pyntede juledøren, juleball, julekonsert, andakter og gudstjenester med juletema og mye mer.

Aktivitetene i desember bidrar til å skape forventinger til juledagene som mange gleder seg til. Hvis du spør en stor gruppe mennesker hva de ser fram til i jula, er det sannsynlig at flertallet gleder seg til å være sammen med familien. Det er deilig med fridager, hvor man har tid til å nyte hverandres selskap og ta det med ro i flere dager.

På TVS handler ikke jula bare om å kose oss her og nå, det er også en påminnelse om at Gud elsket verden så høyt at han ga oss Jesus, og vårt håp som ligger i at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. I Åpenbaringsboken i Bibelen leser vi at han som sitter på tronen i himmelen, sier dette: «Se, jeg gjør alle ting nye» (Åp 21,5). Som kristne ser vi med forventning fram til at Guds rike skal opprettes. Det blir godt når mange hverdagslige problemer blir løst og alt er i balanse. Men det beste av alt er at vi kan være sammen. Vi mennesker kan være sammen på tvers av tid, rom og alle andre slags grenser, og så er Jesus der: «Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk» (Åp 21,3).

Nina Myrdal, rektor

Gavetips til alle!

Richard Duerksen

Fang fortellingene – sterke historier som vil inspirere deg

Det er ingenting som er så fascinerende som fortellinger. En god historieforteller kan dra deg inn i historien og få deg til å glemme både tid og sted. Fortellinger er tidløse. Det er en grunn til at Bibelens budskap i all hovedsak formidles gjennom fortellinger som kommuniserer på tvers av generasjoner og kulturforskjeller.

INNBUNDET

ISBN: 978-82-7007-504-1

384 SIDER

VARENR: 3515

Dick Duerksen er en historieforteller av rang. Hans fortellinger om tro, tillit og bønnesvar er inspirerende og utfordrende, men han insisterer på at alle fortellingene han forteller er sanne og dokumenterbare. Derfor er det innledninger som beskriver bakgrunnen og kildene til alle fortellingene i boken. Det er fortellinger du vil huske. Fortellingene egner seg dessuten like godt for tenåringer som for pensjonister – og alle innimellom.

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-543-0

243 SIDER • VARENR. 3546

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-425-9

365 SIDER

VARENR. 3446

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-528-7

275 SIDER

VARENR: 3528

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-542-3

151 SIDER • VARENR. 3544

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-537-9

180 SIDER • VARENR. 3539

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-532-4

322 SIDER

VARENR: 3535

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-514-0

227 SIDER

VARENR: 3518

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-544-7

144 SIDER • VARENR. 3548

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-536-2

108 SIDER • VARENR. 3538

KARTONG

ISBN 978-82-7007-530-0

7 SIDER • VARENR. 3534

GIFTFRI PLAST

ISBN: 978-82-7007-534-8

6 SIDER • VARENR: 3536

INNBUNDET/KARTONG

ISBN: 978-82-7007-463-1

13 SIDER VARENR: 3480

HEFTET

ISBN 978-82-7007-538-6

10 SIDER VARENR. 3540

HEFTET

ISBN 978-82-7007-539-3

10 SIDER VARENR. 3541

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-529-4

222 SIDER

VARENR: 3529

INNBUNDET

ISBN: 978-82-7007-502-7

320 SIDER VARENR. 3517 Kr 299

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon). Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

NY!

Kr 249

VÅRE NYESTE TITLER

Kr 249

Kr 249

Kr 249

Kr 199

FRYKTLØS: Forhistorien til Jesu fødsel

Av Anne-Siri Gustafsson

Evangelisten Lukas sin fortelling om Jesu fødsel begynner egentlig med en forhistorie:

I et hus oppe i fjellandskapet i Juda bodde det en mann ved navn Sakarja. Han underviste i bygda om hva som var rett og godt å gjøre. Sakarja tilhørte nemlig den av Israels tolv stammer, levittene, som tok seg av prestetjenestene. Han bodde ikke alene i huset, for han var gift med Elisabeth. Hun kom også av preste-slekt, hun var prestedatter av Arons stamme, så mer prestelig kunne det ikke bli i hjemmet oppe i åsene.

De var gode folk!

Når vi hører ordet «prest» nevnt i Det nye testamente, så dukker det gjerne opp røde flagg og bange anelser i tankene våre, for vi hører gjerne prester nevnt i en fortelling der de representerer dårlige verdier, religiøs undertrykkelse og dobbeltmoral.

Sånn var det ikke med Sakarja og Elisabeth. De kom ikke bare av god familie, de var gode folk.

Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter. Lukas 1,6

De ville ha blitt så gode foreldre hvis det ikke var for det faktum at de ikke hadde

fått barn. Og nå begynte de å dra på årene. Lukas, som er skribenten av denne historien, virker som han bevisst bruker fortellerstilen til Det gamle testamente. Selv uten å ha lest resten av denne historien, ville skriftkyndige på hans tid ha ant hvor dette gikk. Det er en del historier i Det gamle testamente om gamle folk som ikke hadde fått barn. Og så får de et barn fra Gud. Gjerne en sønn som skal ha en viktig rolle i å lede Guds folk.

Så når Lukas begynner historien med å fortelle om familien til en prest i Israel, og er så tydelig på at de er barnløse, vil den erfarne leser av Det gamle testamente gjerne gni seg i hendene og si «Dette blir bra, jeg ser hvor dette går!»

To ganger i året var prester samlet en ukes tid i Jerusalem for å gjøre tjeneste i tempelet der. Det fantes rundt 18000 prester, delt opp i 24 såkalte vaktskift, Sakarja tilhørte Abias skift, og en prest fra hvert vaktskift skulle dra til Jerusalem for å stå til disposisjon i tempelet. Og fra disse 24 prestene ble det trukket lodd om hvem som skulle gå inn i Det hellige stedet og brenne røkelse mens de ba om tilgivelse for Israels synder og om at Messias skulle komme. Dette var veldig høytidelig. Det var en stor sjanse for at du bare ville få lov til å oppleve å gjøre denne tjenesten en eneste gang i ditt liv som prest.

Og nå, mot slutten av sin prestegjerning, hadde det endelig blitt Sakarja sin tur. Han hadde vasket seg og tatt på seg en spesiell drakt. Det var et andektig øyeblikk da han gikk gjennom folkemengden som hadde samlet seg

utenfor tempelet, og inn i tempelet og bort til røkelsesalteret.

Røkelsen steg opp til lyden av bønn; folkemengden som ba der ute, Sakarja som ba der inne.

Og det var da han så ham. Sakarja skvatt sånn, for til høyre for røkelseskaret sto det en engel fra Gud! Det var 400 år siden noen hadde rapportert om at Gud har sendt bud til Israel, og her sto det en engel fra Gud!

Hva er du redd for?

Sakarja ble slått av redsel da han så dette. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarja! Din bønn er blitt hørt. Din kone Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.» Lukas 1,12 -13

Engelen sier til Sakarja: «Frykt ikke.»

Hva har Sakarja å være redd for?

Kanskje han er redd fordi han er et vanlig menneske og nå står og ser på en engel fra Gud. Kanskje han er redd for at nasjonen hans skal dømmes og er ødelagt for godt. Kanskje han er redd fordi drømmene hans aldri kan gå i oppfyllelse, han kommer aldri til å bli far. Kanskje han er redd for å dø. Kanskje han er redd for at engelen er kommet for å utslette ham eller hele Israel. Eller at engelen skal be ham om å gjøre noe som er veldig ubehagelig eller farlig. Hva slags tanker flyr gjennom deg når du vet at

livet ditt kommer til å forandres, men du ikke vet om det er bra eller dårlig?

Når du må bytte jobb. Når telefonen ringer, og det er ukjent nummer. Når det banker på døra sent om kvelden. Når det er to streker på graviditetstesten. Når det ligger et brev i postkassa med ditt navn, og du ikke vet om det er et julekort eller en regning.

Hvordan reagerer du i møte med det uventede?

Engelen hadde blitt sendt for å fortelle noe bra. Men aller først måtte han si «Frykt ikke.» For hvis Sakarja skulle få med seg hva Gud ville si ham gjennom engelen, måtte han først få vite at han var trygg.

Frykt ikke.

«Frykt

Frykt gjør at vi ikke fullt klarer å glede oss. Det får oss til å prøve å kontrollere omgivelsene våre. Det fyller hodet og får oss til å ikke tørre å leve fritt. Det gjør at vi ikke kan tenke klart. Det hindrer oss i å gjøre gode valg.

I oktober 2024 gikk en sau seg fast på ei fjellhylle et sted i Lofoten. Den sto der i dagevis uten å komme seg av flekken. Naboene la merke til den, og etter som dagene gikk, kom historien om sauen både i lokalavisen, Lofotposten, og på hjemmesidene til NRK. Alle håpet at sauen skulle komme seg ned av hylla før den sultet i hjel, men den var redd og turte ikke gå noe sted. Enden på visa var at et team med fjellklatrere fra Røde Kors rykka ut og fikk sauen ned av hylla, vel og merke på en spektakulær måte: Sauen selv hoppet av hylla og falt og sklei ned fordi den var redd redningsfolka. Det er et under at den ikke døde.

Redde sauer gjør dumme ting.

Redde folk er ikke så mye bedre enn redde sauer.

Og opp gjennom årtusener har det vært en av djevelens yndlingsgeskjefter å gjøre folk redde for Gud og livet med ham. Det begynner helt tilbake i Edens hage hvor mennesket gjemmer seg for Gud fordi de har valgt å ikke stole på ham. De er redde Gud. Og den dag i dag går det massevis av folk rundt og er redde for Gud og for fortapelsen.

Dessverre er mange av dem kristne. Noen føler at redsel er noe de skylder Gud, eller noe som vil holde dem på rette sida av

livet. Ja, noen tenker at forkynnelse ikke er ektefølt dersom man ikke ble litt redd på grunn av den.

Men frykt lammer, det gjør at vi ikke tør å leve det livet Gud kaller oss til, å gjøre de gjerningene han har lagt klare for oss. Det gjør at vi ikke tør å stole på at Gud er nok for vår frelse og vår tjeneste for ham, og vi begynner å se oss blinde på egen udugelighet.

«Frykt ikke!» er ikke bare himmelens ord til Sakarja, men også til deg. Gud er med deg, ikke mot deg. Du kan legge livet ditt i Guds hender, og han hører bønnene dine. Du får kanskje ikke svar når du hadde tenkt det og på den måten du trodde, men du er i gode hender.

Du trenger ikke å vite alt eller forutsi alt som skal skje fremover. Du trenger ikke å kunne planlegge for alt, for det meste i livet kan ikke planlegges. Det er egentlig bare noen få ting vi har kontroll på.

Har du frykt som holder deg tilbake fra å leve det gode livet Gud har kalt deg til? Frykt ikke, og våg å følge Guds ledelse i livet ditt. Du kommer ikke til å ha kontroll. Men han har kontroll, og det er nok. Himmelen er nær deg.

Du er elsket, og frelsen er bragt til veie. Så frykt ikke. Gå ut og LEV! Gud kaller deg til et rikt liv.

I Sakarjas tilfelle var det viktig at han skulle leve fryktløst. For han skulle oppdra en av verdens modigste menn.

Gutten skulle hete Johannes, fortalte engelen ham. Navnet betyr «Gud er nådig». Og det er han. Så frykt ikke!

Anne-Siri Gustafsson er pastor i Lofoten og Steigen.

ikke»

1,4 millioner nye medlemmer i 2023

Dåpstallet oppe på nivå som før pandemien.

Av Tor Tjeransen

Til sammen 1 465 millioner nye medlemmer ble lagt til Syvendedags Adventistkirken i 2023. Denne informasjonen ble gitt til medlemmene av Generalkonferansens styre av lederen for Office of Archives, Statistics, and Research, Dr. David Trim, da han presenterte den årlige statistikkrapporten den 13. oktober.

Trim påpekte at «2023 hadde det høyeste antallet nettotilganger i kirkens historie, og oversteg de 1 383 millioner som ble lagt til i 2018.» Antallet nye medlemmer er nå tilbake på samme nivå som det var før de utfordrende årene (2020 og 2021) under covid-19-pandemien.

Selv om menighetsmedlemmer kan glede seg over et stort antall nye medlemmer i fellesskapet, er kirkevekst en funksjon av både nye medlemmer og utmeldinger. I 2023 bestemte 836 905 personer, som var i live og friske, seg for å forlate Syvendedags Adventistkirken. Det var det tredje høyeste året for nettotap, med en topp i 2019, da statistikken viser at

På verdensbasis trengs det 30 medlemmer av Syvendedags Adventistkirken for å lede én person til dåp. Dr. David Trim, leder for Generalkonferansens Office of Archives, Statistics, and Research, oppga dette tallet da han presenterte den årlige statistiske rapporten på Generalkonferansens styremøte 13. oktober 2024. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

4 av 10 medlemmer forlater kirken, viser statistikk som ble presentert for Generalkonferansens styre i oktober. Bilde fra presentasjonen til Dr. David Trim, leder for Generalkonferansens Office of Archives, Statistics, and Research. Foto: Office of Archives, Statistics, and Research.

1 107 514 personer forlot fellesskapet vårt.

I sin presentasjon viste Dr. Trim et lysbilde med medlemsdata for de 59 årene siden 1965. I løpet av nesten seks tiår har kirken tatt opp 45 117 980 personer som medlemmer. I samme periode har 19 392 486 personer valgt å forlate kirken.

«Mer enn fire av ti kirkemedlemmer glir bort», sa Trim, samtidig som han oppfordret både medlemmene av Generalkonferansens styre og kirkens medlemmer til å «være sin brors vokter, og sin søsters også.»

Et viktig mål å følge med på er hvordan kirkemedlemskapet utvikler seg sammenlignet med befolkningsveksten i verden.

«Hvis vi vokste, men befolkningen vokste raskere enn oss, ville veksten vår være villedende, det ville være som å prøve å gå opp en rulletrapp som går nedover», sa Trim.

Dr. Trim viste at kirken gjør fremskritt på dette området. Per 31. desember 2023 var det én syvendedagsadventist for hver 350. person i verden. Så sent som i år 2000 var det globale forholdstallet 519 mennesker for hvert medlem, og i 2011 var det 400 til 1. Hvor mange medlemmer trengs for å lede én person til dåp?

«Dette er en viktig statistikk, fordi den forteller oss hvor effektiv kirken vår er når det gjelder å nå ut til mennesker», sa Trim til medlemmene av styret. Svaret er 30 hvis vi ser på tallene for 2023. På verdensbasis trenger kirken 30 medlemmer for å lede én person til dåp. Men dette tallet varierer sterkt rundt om i verden.

Trim påpekte at forholdet mellom antall medlemmer og antall nye medlemmer identifiserer «unioner som står overfor misjonale utfordringer, uavhengig av befolkningstallet i en union.»

I West-Central Africa Division er NordGhana unionen den unionen som har de «største» misjonsutfordringene. Der trengs det 24 medlemmer for hvert nytt medlem.

I den andre enden av skalaen finner vi den sør-sentrale indiske unionen i Southern Asia Division, med 231 medlemmer per nytt medlem.

Disse tallene understreker det enorme behovet for «misjonærer og ressurser som settes inn i divisjonene, men også mellom divisjonene, hvis vi skal nå verden med den tredje engels budskap», sa Dr. Trim da han rundet av sin rapport.

Og hans navn skal være Immanuel

Av Richard Müller

Navn har ofte en spesiell betydning. Bibelske navn har også sin betydning. For eksempel betyr Peter «stein» eller «liten stein». Johannes betyr «Jahve (Gud) er nådig», mens Matteus betyr «Jahves (Guds) gave».

Siden det snart er jul, bør vi kanskje spørre om navnene Josef og Maria betyr noe. Maria betyr «den elskede», mens Josef betyr «må han legge til». På samme måte har navnet over alle navn, Jesus Kristus, også en betydning. Kristus er egentlig ikke et navn, men en tittel som betyr «Messias» eller oversatt til dansk «den salvede», dvs. den som er salvet av Gud, den som er utvalgt av Gud, den som er utpekt av Gud. Jesus, derimot, betyr «Jahve (Gud) er frelse eller frelser», dvs. redder. – I siste instans redder han oss fra meningsløshetens dyp, fra den evige dødens mørke og fra fortvilelsen i tidens hektiske liv.

Hver gang vi uttaler og nevner navnet over alle navn, Jesus Kristus, blir vi minnet på, kanskje spesielt i denne adventstiden, hvem Gud er og hva Gud vil, hva hans hensikt er. Den «Salvede», Messias, som ble lovet i Det gamle testamente, har kommet til jorden med det ene formål å redde våre liv fra evig ødeleggelse og glemsel. På den måten gir han livet her og nå ny mening, nytt perspektiv og nytt innhold.

NAVNET IMMANUEL

Hvis du fremdeles er i tvil om den sanne betydningen av den Gud hvis navn burde være på alles lepper, særlig i denne tiden, må vi se på betydningen av et navn som også brukes om Jesus Kristus, nemlig navnet «Immanuel».

Evangelisten Matteus begynner sitt evangelium med å presentere Jesu slektshistorie. Deretter beskriver Matteus Jesu fødsel og konkluderer med at denne Jesus er oppfyllelsen av en eldgammel profeti fra en av Israels store profeter, profeten Jesaja. Matteus sier direkte «Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss» (Matt 1,22.23).

Navnet Immanuel har også en betydning. Den bokstavelige betydningen av navnet er direkte oversatt i denne teksten.

Ja, det er virkelig Immanuels betydning –«Gud er med oss». Du leste riktig, «Gud er med oss» – ikke «Gud er mot oss».

Kanskje har dette vært et problem for deg? Du har kanskje opplevd så mye motgang i livet ditt – få eller ingen venner – lurt av foreldrene dine – misforstått av omgivelsene dine - ingen jobb – og nå har du fått en dødelig diagnose. Hvordan kan Gud være «med» oss, «med» meg? Er ikke mitt liv det beste beviset på at Gud har forlatt meg for lenge siden?

Immanuel: Gud med oss!

Nei, dette er en misforståelse. Den personen som kom til verden og har et navn vi spesielt minnes i denne adventstiden, og gjennom hvem vi ser Guds sanne ansikt, er Jesus Kristus. Han er den salvede, den lovede Messias, som kom for å frelse eller forløse oss, også meg personlig. Han vil være min venn, selv om alle andre venner har forlatt meg. Han vil være en erstatning for min far og mor som har oppdratt meg. Han har faktisk adoptert meg som sitt barn, og er far og mor i ett. Han ønsker å gi livet mitt innhold og mening selv om jeg ikke har noen jobb. Han har skapt meg, han har reddet meg. Når jeg sliter med en dødelig sykdom eller lider av andre funksjonshemninger og skrøpeligheter, har Jesus også lovet å være med meg og lide med meg. Han føler faktisk min smerte og bærer meg gjennom sykdom, til og med døden, i sine armer.

Men hva om den gnagende følelsen av at Gud er «mot» oss, «mot» meg, ikke vil forlate meg?

Hva om du oppfatter disse ordene «Gud er med oss» som bare noen fromme ord fra den som skrev disse linjene?

Da må jeg henvise deg til en av mine favorittekster fra Bibelen. Jeg håper at du da vil tro på apostelen Paulus’ ord, som han skrev til menigheten i Roma. Du finner disse ordene i det 8. kapittel, vers 31-39. Etter at Paulus i de første åtte kapitlene av Romerbrevet har beskrevet og vitnet om den Gud han møtte i personen Jesus Kristus, Immanuel, på veien til Damaskus, kommer han til den konklusjon at det

ikke kan være noen tvil om at Gud er «for» oss eller «med» oss og ikke «mot» oss. Har Paulus noe bevis for dette? Han trenger ikke bevis i overflod, han trenger bare ett bevis, beviset, ja beviset over alle bevis. Han gir beviset i vers 32: Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? (Rom 8,32)

GUD ER MED OSS

Derfor kan ingen, eller ingenting, fortelle oss at Gud er imot oss, eller enda verre, at det ikke finnes noen Gud. Verken ateister eller darwinister, kommunister eller sosialister eller hvem som helst som fornekter Gud – eller islamister eller buddhister eller hinduer som fremsetter et annet syn på Gud - kan hindre oss i å tro at Gud er «for» oss og «med» oss. Eller som Paulus sier: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød eller frykt? Forfølgelse, sult eller nakenhet? Fare eller sverd?»

Ja, Paulus går hele veien og sier at ikke engang døden kan skille oss fra Kristi kjærlighet. Eller som dikterkongen David, under Guds inspirasjon, uttrykker det: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4).

Måtte denne adventstiden styrke oss, i navnet over alle navn, på vår Gud som vi tror på, hvis navn er Immanuel, Gud med oss.

Richard Müller, Danmark, har tjent Adventistkirken på ulike måter gjennom et langt liv, men er nå en aktiv pensjonist som blant annet er engasjert i å skrive.

EDELSTENEN

Samler den bare støv?

Av Dwight K. Nelson

En historie, som har oppnådd status som vandrehistorie, handler om den profesjonelle gemmologen Roy Whetstine som da han ruslet gjennom en utstilling for amatørsteinsamlere, stanset ved samlingen til en steinsamler fra Idaho. På et lite bord, midt blant de verdifulle og polerte steinene, sto en Tupperware-bolle med et menasjeri av steinduplikater og kasserte steiner. På teipen foran på skålen sto det «Til salgs – 15 dollar per stykk.» Whetstine stakk hånden ned i den støvete skålen og fingret på steinene. En av dem føltes merkelig. Han løftet en potetformet, gråfiolett stein opp i luften og snudde den foran det trente øyet sitt. «Vil du ha 15 dollar for denne?»

Samleren tok tak i steinen og så nøye på den. «Nei», svarte han til slutt. «Du kan få denne for 10 dollar.»

Whetstine trakk frem en krøllete 10-dollarseddel og gikk derfra med verdens største stjernesafir, ifølge legenden – 700 karat mer enn den forrige rekordholderen, Black Star fra Queensland i Australia. Anslått verdi? 1,7 millioner dollar. Nedjustert til 10 dollar!

UNIVERSETS PERLE

Kanskje dette bare er en oppdiktet historie eller lignelse. Men har vi kristne gjort det samme? Eller enda verre: Forvist universets stjernesafir til vår støvete Tupperware-bolle med doktriner, trosbekjennelser og andre slike samleobjekter? Bærer vi dem med oss og skryter av deres verdi for verden, mens Jesu uendelige skatt ligger ubemerket, begravd under våre støvete ansamlinger av ortodoksi?

Ikke misforstå meg! Å velge mellom Jesus og doktriner er en falsk dikotomi. Selv om vi i vår kultur nå til dags har en avsmak for trosbekjennelser og doktriner, og for forestillingen om sannhet med stor S i det hele tatt, er det ikke overraskende at vi kan bli fristet til å mene: «Jesus – ja! Doktrine – nei!»

Men per definisjon er en doktrine en tro, eller et sett av overbevisninger, som en kirke har. Derfor er sannheten om Jesus, og det vi tror om ham, en del av doktrinene eller trospunktene våre. Men læren, teorien, kan ofte føles mindre varm og innbydende enn fortellingen om Jesus.

Sannheten var viktig for Jesus. Bare timer før han skulle henrettes, erklærte han uten omsvøp: «Jeg er veien og sannheten og livet» (Joh 14,6). Han var ikke bare inkarnasjonen av Gud; Han var – og er fortsatt – personifiseringen av sannheten med stort S. Dermed må enhver bibelsk doktrine, enhver bibelsk sannhet og trospunkt, til syvende og sist være Kristus-sentrert. Et poeng Jesus slo fast overfor det religiøse hierarkiet på sin tid en uforglemmelig ettermiddag.

Jesus hadde nettopp hatt den frekkhet å helbrede en mann som hadde vært lam i 38 år – han gjorde det med en enkel befaling, og han gjorde det på sabbaten.

Tradisjonen og rettroenhetens voktere gikk til angrep på den unge læremesteren og helbrederen med raseri. Men Jesus vek ikke unna. Han satte menneskelige behov høyere enn den rådende trosbekjennelsen. Derfor svarte han stille og rolig: «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg! Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv» (Joh 5,39.40). Ser du poenget hans?

Du kan ikke gå glipp av det her i Eugene Petersons gjengivelse av Jesu ord: «Dere sitter med nesen i Bibelen dagen lang og tror at dere kan finne evig liv der. Men dere ser ikke skogen for bare trær. Hele skriften handler om meg! Og her står jeg, rett foran dere, og dere vil ikke ta imot fra meg det livet som dere sier dere vil ha.»1 «Disse skriftene handler bare om meg!»

Alt handler om Jesus - det er den overbevisende sannheten om alle bibelske læresetninger – de handler om Jesus.

Å AVSLØRE PERLEN

Tenk om vi hadde hatt et YouTube-klipp av en annen fortelling: To sønderknuste

tilhengere av Jesus vender gråtende hjem til landsbyen sin, så skuffet er de over sin leders tragiske død. En fremmed blander seg inn i deres tårevåte samtale og begynner å sitere gammeltestamentlige tekster og løfter: «Da sa han til dem: ‘Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?’ Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Luk 24,25-27).

Da Jesus vendte tilbake til himmelen noen uker etter Emmaus-vandringen, etterlot han seg et spirende, men genuint kristussentrert trosfellesskap. Bare hør på disiplene hans:

Peter: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).

Paulus: «For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2).

Paulus igjen: «… Kristus er alt og i alle» (Kol 3,11).

Johannes: «Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken» (1 Joh 3,16).

Jesus gjennom Johannes: «Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden» (Åp 22,13).

PERLEN, DU OG JEG

«Av alle bekjennende kristne bør syvendedags adventistene være de fremste til å løfte Kristus frem for verden. Forkynnelsen av den tredje engels budskap krever at sabbatssannheten presenteres. Denne sannheten, sammen med andre sannheter som inngår i budskapet, skal forkynnes; men det store tiltrekningspunktet, Kristus Jesus, må ikke utelates.»2 Budskapet er klart. Kristi kirke må forkynne sannheten slik den er i Jesus.

Men alt dette skjedde for 2000 år siden. Hva med det tredje årtusenets kirke i dag? Hvordan er det med oss? Handler hele

troslæren og Bibelens budskap om Jesus?

Jeg elsker kirken min, og trossamfunnet som jeg ble født inn i. Jeg er femte generasjon syvendedagsadventist og fjerde generasjon predikant. Jeg er også trygg på at kirkens teologer vil fortsette sin plikt til å holde dette trosfellesskapet fokusert på Kristus-sentrert forkynnelse og ortodoksi («rettroenhet»). Likevel har jeg en nagende følelse av at til tross for alt det gode vi leser og snakker om, er det fortsatt noe som mangler.

VI OG EDELSTENEN: EN ALVORLIG BEKYMRING

For å være ærlig er jeg mer (mest?) opptatt av Kristus-sentrert ortopraksis («rett oppførsel»), eller mangelen på det, i vår menighet.

En dag ringte en kvinne til kirken vår. Jeg kjente ikke igjen stemmen hennes. Hun sa at hun hadde lyttet på radioen og visste at hvis hun ringte meg, ville jeg hjelpe henne. Jeg innrømmer at min umiddelbare reaksjon på ordet «hjelp» var «hun kommer til å be om penger». Og sannelig gjorde hun det.

Før jeg rakk å si noe, lukket Den hellige ånd munnen min.

I det sekundet hadde jeg forsøkt å komme på et sted jeg kunne sende henne for å få en utdeling – United Way, eller politistasjonen, kanskje. Men før jeg rakk å si noe, lukket Den hellige ånd munnen min mens hun fortsatte. Hun hadde 1000 dollar som ventet på henne i Chicago, men etter å ha lyttet på radioen, følte hun at hun burde gi slipp på de lettjente pengene. Det viste seg at hun var prostituert med to små barn - og tom for penger. Så jeg sørget for at hun anonymt kunne hente litt nødhjelp fra kirken.

Flere uker senere kom en attraktiv kvinne bort til meg etter gudstjenesten og spurte om jeg husket henne. Det gjorde jeg ikke. Hun nevnte telefonsamtalen, og umiddelbart husket jeg selvfølgelig alt sammen. «Jeg håper det ikke gjør noe at barna mine og jeg deltar i gudstjenesten her.» Jeg forsikret henne om at hun alltid var velkommen.

Noen måneder senere, da jeg så ansiktet hennes stråle av glede da hun kom opp fra dåpsvannet, gikk det opp for meg hvor nær jeg hadde vært å ødelegge Jesu verk i den kvinnens hjerte.

Var det ikke det som var Jesu poeng den kvelden før han døde? «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh 13,34.35)

Jesu poeng er uunngåelig: Den eneste måten verden vil vite at vi er hans folk på, er gjennom vår kjærlighet. Er vi et kjærlig folk? Eller er vi, som Mark Twain kynisk spøkte, «gode ... i ordets verste betydning?» Eller som den lille engelske jenta ba: «O Gud, gjør de onde menneskene gode ... og de gode menneskene snille.»3

«På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» Hvordan kan vi være en Kristus-sentrert menighet hvis vi ikke er et kjærlig folk? Betyr ikke Kristus-sentrert at Jesus er i midten - i midten av våre vennskap, i midten av våre ekteskap, i midten av våre studier, i midten av våre karrierer, i midten av alt og alle? Så er vi et Jesus-folk?

H.M.S. Richards Sr., som grunnla Voice of Prophecy, ble en gang spurt: «Hva er adventistenes budskap?» Svaret hans var to ord langt: «Bare Jesus.» Ja, men hva med disse nye «Jesus-freakerne» (dette var på 1960-tallet)? Svaret hans: «Det høres ut som en god idé. Jeg har vært det hele livet.»4

Er det sannheten om deg og meg også? Jesus-freaks - mennesker som er kjent for sin Jesus-livsstil og Jesus-kjærlighet?

John Stott har rett: «Korset er en åpenbaring av Guds rettferdighet så vel som av hans kjærlighet. Derfor bør korsets fellesskap være opptatt av både sosial rettferdighet og kjærlig filantropi. Det er aldri nok å ha medlidenhet med ofrene for urettferdighet hvis vi ikke gjør noe for å endre den urettferdige situasjonen.»5

Gud spør: «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne» (Jes 58,6.7).

Med tanke på tilstanden i vår nasjon og verden, burde ikke Jesu folk, Jesu kirke, være akkurat som ham når det gjelder å forsvare de marginaliserte, de rettsløse, de fremmede og de fremmedgjorte? «På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, hvis dere har kjærlighet til hverandre.»

Hva er det vi venter på? På at Jesus skal komme? Vær forsiktig med hva du ser frem til! «Når folkeslagene samles [for Kristus,

dommeren], vil det bare være to klasser, og deres evige skjebne vil bli avgjort av hva de har gjort eller unnlatt å gjøre for ham i form av de fattige og de lidende.»6

Burde ikke Jesu folk, Jesu kirke, være akkurat som ham når det gjelder å forsvare de marginaliserte, de rettsløse, de fremmede og de fremmedgjorte?

LIDENSKAP FOR PERLEN

«Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning» (Fil 1,21). Kristus-sentrerte mennesker, slik som Paulus, har alltid hatt en lidenskap for ham. Nikolaus von Zinzendorf skrev «Jeg har én lidenskap –det er han og han alene.»

Ellen White var ikke annerledes: «I nattens lange, trette timer, … når hver nerve synes å skrike av smerte, når det virker som om jeg skulle bli vanvittig hvis jeg tenkte på meg selv, har Kristi fred kommet inn i hjertet mitt i en slik grad at jeg har blitt fylt av takknemlighet og takksigelse. Jeg vet at Jesus elsker meg, og jeg elsker Jesus.»7

Det er den kirken jeg ønsker å tilhøre – et folk som vet at Jesus elsker dem, som elsker ham tilbake, og som går ut i verden for å elske den tilbake til ham.

1 Fra The Message – «Budskapet», ©2024 Hermon forlag A/S

2 Ellen G. White, Gospel Workers (Washington, D.C.: Review and Herald Pub. Assn., 1915), p. 156.

3 Philip Yancey, What’s So Amazing About Grace? (New York: HarperCollins, 1997), p. 32.

4 Robert E. Edwards, H.M.S. Richards: A Biography (Hagerstown, Md.: Review and Herald Pub. Assn., 1998), p. 266.

5 John R. W. Stott, The Cross of Christ (Downers Grove, Ill.: InterVarsity Press, 1986), pp. 292, 293.

6 Ellen White, The Desire of Ages (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1898, 1940), p. 637.

7 Ellen G. White, Selected Messages (Washington, D.C.: Review and Herald Pub. Assn., 1958), book 2, p. 233.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review i desember 2019.

Dwight K. Nelson er nå pensjonist etter å ha vært pastor i mange år i Pioneer Memorial Church på Andrews University i Berrien Springs, Michigan.

HAUGESUND MENIGHET I 120 ÅR

Av Trygve Andersen, med bidrag fra Arne Leknes, Gerd A. Meland, Paul Aaserud og Lars Dorland.

Det planlegges en spesiell gudstjeneste 7. desember i kirken i Haugesund, med fokus på menighetens historie. Det kan være delte meninger om hvor mye man skal se seg tilbake og markere jubileer, men det er noen ganger godt å minnes Guds ledelse i fortiden, og personer som staket ut veien til der vi er i dag.

Det er 120 år siden menigheten ble organisert i 1904, men det var faktisk adventistforkynnelse i byen lenge før det. John G. Matteson kom til Haugesund så tidlig som i september 1878, det var før han begynte med sine møter i Oslo. Han var på en liten rundreise og følte litt på den religiøse stemningen i vårt land, og han rapporterte at folket her var langt mer åpne for nye tanker enn de var i Danmark. I Haugesund møtte han en «sabbatsholdende familie», skriver han, og de samlet ca 60 mennesker til et møte hjemme hos dem. Halvparten av de 60 måtte stå utenfor og høre gjennom et vindu.

Et av de aller første adventistmøtene i Norge var altså i Haugesund. Hvem denne sabbatsholder-familien var vet vi ikke sikkert, men det er interessant at det

fantes en slik familie i byen allerede da. Kanskje var de syvendedags baptister, det var noen slike i Norge på den tiden, og de var jo nesten adventister. Tydeligvis kjente Matteson til denne familien og oppsøkte dem, og fikk altså holde et møte hos dem der i 1878. Det er snart 150 år siden. Fem år senere kom den første kolportøren til Haugesund. Vincentz Berg het han, og han solgte blader og traktater, men han holdt også møter ifølge rapporter i våre blader. Det var en ny forkynnelse i byen i 1883, og budskapet ble spredt i distriktet både skriftlig og muntlig. Vi finner ikke mye om adventister i byen før rundt år 1900. Men det var nok noe mer kolportørvirksomhet før det også. Blant annet finner vi et avisoppslag om en adventist-kolportør som ikke bare var av det nyttige slaget. Det står at han kom inn til et par damer som høflig ba ham om å gå da de forsto hva han ville. Men det godtok ikke kolportøren, han nektet å gå, og slo i bordet da de prøvde å stoppe ham.

I 1903 ble det skikkelig møtevirksomhet i Haugesund, ved pastor Hans Mortensen Hansen. Han hadde arbeidet seg nedover Sørlandet før århundreskiftet og opprettet flere menigheter der, før han så dro videre vestover. Ifølge rapporter i våre blader, samlet han 300-600 mennesker ved møtene i byen, noe som

bekrefter at det var stor interesse. Det ble dåp, og menigheten ble organisert 16. juli 1904 med 15 medlemmer.

Flere pastorer fulgte opp arbeidet utover på 1900-tallet, og menigheten vokste. En liten kirke ble bygget midt i byen. Den ble innviet og tatt i bruk i 1909. Denne kirken med navnet Betel lå i Skjoldeveien 13. Mot 1920-tallet økte medlemstallet til over 60, og kirken ble for liten. Den ble solgt til en pinsemenighet, og det ble arbeidet med planer for ny kirke. Det tok litt tid, og det ble store planer, for man ville nå også ha et stort kurbad i samme prosjekt. I 1927 sto det nye store huset ferdig i Breidablikgata 97, et nytt Betel med kirkesal for 150 mennesker og flere rom for barnegrupper osv. Og altså et stort kurbad med flere ansatte. Dette ga ny menighetsvekst.

Pastor J. A. Tillgren kom også til byen på den tiden, og han hadde en meget vellykket virksomhet. Fra 1. til 2. kvartal i 1929 kan vi i menighetsrapportene se at medlemstallet dobler seg, fra 66 til 126. Så Tillgren må ha hatt det travelt med å døpe folk den våren.

Kurbadvirksomheten var viktig for menigheten. Det hadde startet i det små med en adventist utdannet på Skodsborg som kom til Haugesund rundt 1910 og overtok et lite kurbad. Nå satset de altså stort i regi av menigheten, med et langt større kurbad, slik man tidligere hadde gjort andre steder i landet. Det var veldig bra både for menighetens aktivitet og anseelse i byen. Kurbadet ble drevet frem til slutten av 1950-tallet da de fikk for stor konkurranse av andre aktører i byen.

Haugesund kirke og kurbad 1928.

Haugesund kirkesal 1928.

Haugesund kirke 1962.

John G. Matteson

Kirken i samme bygget begynte da også å bli gammeldags, og ny kirke var ønskelig. Kurbadbygget med kirken ble solgt til kommunen, og man fikk kjøpt en fin tomt ved Ludolf Eides plass for bygging av ny kirke. Kirken som vi fremdeles er i, ble ferdigstilt og innviet i januar 1962. Det ble hevdet å være den fineste adventistkirken i landet da den var ny, og mange husker sikkert at bildet av den prydet forsiden av det viktige informasjonsheftet «Hvem er Syvendedags Adventistene» (2. utg. 1975).

1950-60-tallet var en tid med høy aktivitet i menigheten. Det var nå i etterkrigstiden blitt en stor gruppe barn, og barnesabbatsskole var viktig. Menigheten satte dyktige menn og kvinner inn i dette viktige arbeidet, og de som var barn den gangen, har gode minner. De opplevde et positivt og godt menighetsliv og personlig kristen utvikling.

Speiderlaget var også stort på denne tiden. Fra en oppstart av «juniorlaget» rundt 1950 med noen få barn og unge, vokste det raskt til 30-40 speidere som var svært aktive med gradsarbeid, turer og leirliv på 60-80tallet. På en av landsleirene skal Haugesund tropp ha vært den største av alle.

De som vokste opp i menigheten på denne tiden, minnes også et veldig aktivt sang- og musikkliv, med musikklaget i spissen.

Gjennom de siste tiårene har Haugesund menighet hatt en normal og jevn drift og aktivitet. Det har vært litt nedgang i medlemstallet, de gamle går bort, unge flytter, og noen mister fotfestet. Ikke like mange kommer inn, tross aktiv misjonsvirksomhet fra pastorene og de aktive medlemmene. De siste årene har medlemstallet ligget rundt 100. Det bør nevnes at det i en lengre periode tidlig på 2000-tallet ble det drevet en ungdomsklubb med mange spennende aktiviteter. På det meste hadde de 70 unge i ungdomslaget.

Covid-19-perioden ble svært merkbar for menigheten. Tross aktivitet lokalt på nett, var det vanskelig å holde menighetsgruppen samlet om noe. Gode nettilbud fra andre større menigheter tiltrakk seg oppmerksomheten. Da man kom i gang igjen i kirken, med avstandsrestriksjoner og munnbind osv. var det litt vanskelig. Noen sluttet å komme i kirken, dels var det helserelatert, men det føltes nok også utrygt for noen. Det dukket også opp nye ansikter.

Menigheten har nå blitt «multi-etnisk» og «multi-kulturell».

Haugesund menighet har, som mange andre menigheter, fått en ny demografi de siste årene. I Haugesund-distriktet har det kommet et betydelig antall afrikanere med SDA-tilknytning. Det har nå også begynt å komme adventister fra Ukraina. Dette gir verdifullt tilskudd i medlemsmassen, men også nye og interessante utfordringer. Menigheten har nå blitt «multi-etnisk» og «multi-kulturell». Det merkes godt lørdag morgen, og det jobbes hardt for at alle skal føle seg inkludert og velkomne. Musikken på gudstjenestene bærer i høyere grad preg av det afrikanske enn tidligere. I 2023 fikk menigheten et nytt kor, «Believers Singers», hvor især mange av de afrikanske søsken er med og synger. Men koret er åpent for alle og har som sin misjon å forkynne evangeliet og de tre englers budskaper gjennom sang og musikk. Koret har ofte konsert-gudstjenester og har også sunget i andre menigheter.

I 2023 ble et seniorlag stiftet i Haugesund menighet. Ideen til Jan

Leknes var å invitere «alle fra det gamle ungdomslaget» til koselige, sammensveisede aktiviteter og arrangementer, og her ble det tenkt 40 år tilbake. Sammen med Robert Hansen stiftet de foreningen. Seniorlaget møtes hver måned. Av og til er de ute for å oppleve noe, av og til møtes de i en av kirkene (Haugesund eller Skudeneshavn) og spiser sammen, av og til har de noen på besøk for å ha et foredrag om noe interessant eller på annen måte relevant for aldersgruppen. Foreningen har styrket det sosiale fellesskapet blant seniorene i menigheten.

Pastor Lars Dorland har i flere år hatt Bibelkurs hver vår og hver høst over ulike temaer. Konseptet har vært en times undervisning etterfulgt av mat og fellesskap. En ganske fast gruppe har også her funnet et sosialt møtepunkt, og flere i gruppen har blitt mer kjent med hverandre på disse kveldene, i tillegg til å ha fått mer innsikt i bibelske emner. Bibelkurset har også fungert som dåpsundervisning for noen som har vist interesse for Adventistkirken.

Vi ser nå altså tilbake på adventistvirksomhet i Haugesund gjennom nesten 150 år, og en menighetsdrift i 120 år. Vi ser at Gud har ledet oss frem til i dag, og ber om hans ledelse og velsignelse også for fremtiden, inntil han kommer i skyene, snart!

Familien Hansen ca. 1900.

Haugesund juniorlag 1956.

En kjent brosjyre for mange.

Hans Jørgen Dockedahl ble født 12. 12. 1939 i København. Foreldrene var Edel og Hans Dochedahl, og han hadde to søstre, Birte og Karin. Som treåring opplevde han at foreldrene ble adventister, noe som medførte at den siste grisen deres ble slaktet. Faren arbeidet på en jernbanestasjon, hvorfra Jørgen hentet sin kjærlighet for jernbaner – både i lek og alvor. I ungdomstiden ble han smed og rørlegger ved siden av sine kunstneriske evner. Han har blant annet laget en syvarmet lysestake for Nærum Adventistkirke.

Som 26 åring flyttet han til Sverige, fant seg jobb i Stockholm og møtte sin kjære Elizabeth. Etter bryllup i 1967 fikk de sønnen Max. I 1983 opplevde de det som Guds kall å flytte til Slussfors, hvor de bygde seg hus. Jørgen startet eget firma og drev frivillig misjonsarbeid. Men på 1990tallet begynte helsen å skrante. Han nedla foretaket og ble uføretrygdet. Elizabeth ble også syk og fikk kjempe mot kreft inntil hun døde i 1996. I 1997 giftet Jørgen seg med AnneBrit fra Arendal. De bodde en tid i Slussfors og gledet seg over den lokale naturen. Så flyttet de til Arendal, hvor de fortsatte sin kjærlighet til naturen med bær- og soppturer, kanoturer og sykkel- og fotturer. Jørgen var også kokk med safting, sylting og middagsretter som spesiale ved siden av sin kunstproduksjon. Men høyest stod menighetslivet med oppgaver og ansvar og hjelpende hender. Tro, håp og kjærlighet betydde alt for ham i lengselen etter evigheten hos Gud. 27. september 2024 holdt ikke helsen hans lenger. Bisettelsen fant sted 11. oktober i Arendal kapell, hvor også Jørgens familie og venner fra Sverige og Danmark møtte fram. Undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Jørgen Dockedahls gode minne, fylt av tro, håp og kjærlighet.

Per de Lange

Vi minnes

Agnethe Pettersen, Sandnes menighet, sovnet stille inn den 19. august 2024, 97 år gammel. Agnethe ble født den 18. juni 1927 på Bornholm ved Åkirkeby. Hun var eldst av de fire barna til mor Sigrid F. Falkenstrøm og far Alfred Andersen. Troen var viktig helt fra hun var ung, og hun valgte å ta dåp tidlig i livet. Agnethe var opptatt av utdanning, og etter gymnaset på Rønne gikk turen videre til fysioterapiutdanning ved Skodsborg Badesanatorium. Her møtte hun Arnold Holter Pettersen fra Stavanger, som hun giftet seg med i 1950. De første årene som gift flyttet de litt rundt i Norge, Sverige og Danmark, men slo seg rundt 1958 til ro ved Bryne i Rogaland, hvor de overtok en fysikalsk praksis. Paret fikk to barn sammen - I 1951 kom sønnen Jørg, og Anne Grete ble født i 1960. Agnethe var svært engasjert i menighetslivet både i Stavanger og senere på Sandnes. Hun ble etter hvert også forstander - Adventistkirken i Norges første kvinnelige forstander, sies det. Agnethe var gjestfri, og hjemmet hennes var alltid en trygg, åpen og omsorgsfull havn. Etter hvert vokste familien, og det kom til svigerbarn, 3 barnebarn og 5 oldebarn. I 2009 ble Agnethe enke, og selv om hun savnet ektemannen, var hun fremdeles engasjert og tok vare på folk rundt seg. Kunnskapshungeren var slett ikke slukket, og Agnethe satte seg inn i hvordan hun skulle bruke både PC og smarttelefon. Selv om helsen begynte å skrante, hadde hun svært lenge anledning til å bo hjemme. I mai i år flyttet hun inn på Sivdamheimen. Her sovnet hun inn om formiddagen den 19. august. Agnethe bar hele livet med seg håpet om Jesus, og dette ble viktig for henne helt til det siste. Begravelsen fant sted i Time bårehus, og det var undertegnede som forrettet. Vi lyser fred over Agnethe Pettersens gode minne.

Camilla Gustafsson

Inger-Lise Hellevik, Stavanger menighet, sovnet inn den 3. september 2024, 69 år gammel. Inger-Lise ble født 9. august 1955 på rikshospitalet, til mamma Ingrid og pappa Øistein. Den lille familien bodde den første tiden i en generasjonsbolig sammen med storfamilien. Hun fikk etter hvert fire yngre søsken; Berit, Terje, Marianne og Tommy. Inger-Lise ble født tre måneder for tidlig, og på grunn av komplikasjoner under fødselen, fikk hun Cerebral Parese.

Før hun hadde startet på skolen, bodde Inger-Lise på Valstadbråten ved Lillehammer. Etter hvert flyttet hun til Furutun i Fredrikstad, før hun på slutten av 60-tallet flyttet til Østerlide i Stavanger, og fullførte grunnskolen. Inger-Lise bodde etter dette i leilighet på Riskatun, og siden i en leilighet på Lura Bo- og Aktivitetssenter. Hun jobbet på biblioteket på Hommersåk gjennom flere tiår.

Inger-Lise valgte å gi livet sitt til Jesus i 2004 og bli døpt. Hun var et aktivt og kjært medlem i Stavanger, og uttrykte troen gjennom å være engasjert i det som skjedde. I kjølvannet av pandemien i 2020, ble det vanskeligere for Inger-Lise å bevege seg ute, samtidig som helsen ble dårligere. Den siste tiden fikk hun besøk av familien, noe hun alltid var takknemlig for. Hun fikk også besøk av og hadde kontakt med flere i menigheten helt til det siste. IngerLise vil bli husket som omsorgsfull og sosial. Den lune humoren var noe både venner og familie satte stor pris på, og hun kunne være kjapp i replikken. Hun var ressurssterk til tross for, eller kanskje på grunn av, de utfordringene som hennes handikap medførte, og hun brant for handikappedes rettigheter og synlighet i samfunnet.

Inger-Lise sovnet inn den 3. september i sitt hjem på Sandnes. Hun ble bisatt fra Stavanger Adventistkirke, hvor undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Inger-Lise Helleviks gode minne

Camilla Gustafsson

Torstein Anfinsen, Melbu menighet, ble født 5. mai 1950 i Limsjelvik i Løddingen. Der vokste han de første tre leveårene opp med foreldre, søsken og storfamilie med besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Familien flyttet til Vågan der han hadde hadde sin barndoms- og ungdomstid i Pundslett og Digermulen. Torstein begynte arbeidslivet med å ro fiske sammen med faren sin. Etter framhaldsskolen fikk han jobb på ei frakteskute. Verneplikten ble gjennomført på Hustad leir, og deretter arbeidet han på Skogli på Lillehammer.

I 1978 flyttet Torstein tilbake til Pundslett. Han arbeidet på Pundslett fiskeindustri samtidig som han bodde med sine foreldre. Det var til glede og nytte for dem. I 1986 fikk han en sønn. Da Torstein fikk jobb på Melbu Fiskeindustri flyttet han til Melbu. På arbeidsplassen møtte han Rigmor. De ble venner, og vennskapet utviklet seg til kjærlighet. De giftet seg i 1988. Hjemmet

deres i Bjørkeveien var et godt sted å være, og til Torsteins store glede fikk han to barnebarn.

Troen på Gud betydde mye for Torstein. Han ble døpt av pastor Arne Friis i 1972. Først var Adventistkirken i Svolvær hans åndelige hjem, deretter i Melbu. Han spilte til allsangen, deltok i sabbatsskolen og var en aktiv del av menighetsfellesskapet. Troen ga ham trygghet, tilhørighet og håp.

De siste årene var preget av sykdom, så i november 2023 flyttet Torstein og Rigmor til Riarhaugen omsorgsbolig. 9. oktober 2024 sovnet Torstein

Anfinsen stille inn på Stokmarknes sykehus med sin kjære Rigmor ved sin side.

Begravelsen var fra Adventistkirken i Melbu 22. oktober 2024. Undertegnede talte om at troen på Gud bærer i gode og vanskelige dager, og den gir trøst, håp og trygghet i møte med døden.

Tom Angelsen

Kurbadet Studentboliger

Kurbadet Studentboliger har 40 hybler som er delt inn i seks studentganger, hvor hver gang har felles kjøkken, bad og toalett. Hver hybel er privat, men utemøblert. Noen møbler kan lånes dersom de er tilgjengelige. Hyblene er hovedsakelig rettet mot studenter under 35 år, men kan også leies ut til andre enslige innenfor samme aldersgruppe når det er ledig kapasitet. Hver hybel er mellom 10m2 til 16m2 og koster fra 5600 kr til 8000 kr per måned. Denne prisen inkluderer også forbruksmateriell, strøm, varme og internett. Kurbadet er et rusfritt miljø og ønsker å være et rolig sted i byen for studenter.

Adventkirkens ungdomslag i Oslo (AUO) har ulike aktiviteter i Kurbadet, de organiserer også SPIS hver tirsdag. Her spiser de middag sammen, som enten er laget av studentene selv, eller pastorene i Oslo. I tillegg arrangeres andre sosiale

og åndelige aktiviteter. I bygget drives også «HEY» som driver Alkoholfri bar, Språkkafe og Språkkurs. Så her er det mye å ta del i og være frivillig i om en ønsker det.

Scann QR koden for å søke.

Søknader blir behandlet fortløpende i løpet av året.

Søknadsfrist til høstens skolestart er 15. juni. Om du ønsker mer informasjon: daniel.riley@kurbadet.oslo.no

Velkommen til Kurbadet!

Vi gratulerer

100 Solveig Berglund

95

Oslo, Betel menighet, 10. des.

Rolv Kleiven

Mosjøen menighet, 6. januar

90 Liv Turid Sørensen

Sandnes menighet, 28. desember

Jan Paulsen

Mjøndalen menighet, 5. januar

85

Rannveig Jonasdottir Fagerås

Mysen menighet, 14. desember

Kari Britt Nying

Sarpsborg menighet, 28. des. Eldbjørg Meiner-Madsen

Sandefjord menighet, 30. des.

Knut Stavnem

Lillehammer menighet, 3. januar

Anne Randi Granås

Oslo, Betel menighet, 8. januar

80

Willy Strømstad

Mjøndalen menighet, 14. des.

Bjørg Lillian Guleng

Fredrikstad menighet, 18. des.

Ester Indal

Mjøndalen menighet, 2. januar

Uzziel Bizimana

Oslo, Betel menighet, 2. januar

Anne Margrethe Skonnord

Grenland menighet, 3. januar

Laila Solgunn Dyresen Keyn

Sandefjord menighet, 3. januar

Bjørg Irene Harvey Hellsten

Lillehammer menighet, 4. januar

75 Kjell Schibstad

Kristiansand menighet, 29. des. Ging Sian Khup Hat Zaw

Lillehammer menighet, 3. januar

70

Anne Wiik Løvbræk

Mjøndalen menighet, 10. des.

Astrid Nilsen Rødølen

Fredrikstad menighet, 11. des.

Brit Viola Thomassen

Sandnessjøen mgh., 13. des.

Wenke Krekling

Trondheim menighet, 16. des. Anne-Brit Ommundsen Dockedahl

Arendal menighet, 16. desember

Tove Myrbakken

Strømmen menighet, 17. des.

Raija Anneli Hansen

Tromsø menighet, 27. des.

Laila Karin Aksdal

Sandnes menighet, 3. januar

Rolf Klausen

Mysen menighet, 6. januar

Vi er glade for alle ivrige lesere av Adventnytt, også når de finner feil. Igjen har en dataformel lekt seg på egenhånd og i forrige nummer fylte Olaf Bjørndahl Viksand både 75 og 80 år. Derimot fikk ikke Josef Myrbakken, Strømmen menighet, oppmerksomhet rundt sin 75-årsdag den 28. november. Vi beklager og gratulerer på etterskudd!

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222

Leder: Vidar Hovden

www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

GJØR KLAR FOR 10 DAGER I BØNN

Intervju med DNUs bønnekoordinator Atle F. Aluwini (AFA)

AN: Hva skjer?

AFA: Vi begynner etter hvert å bli klar over at 10 dager i bønn følger etter bønneuka. Den kommer i januar. Fra 8. januar til 18. januar kan vi komme sammen for å styrke et åndelig samhold og vår personlige relasjon til Jesus.

AN: På hvilken måte?

AFA: I lokalmenigheten vil det kunne arrangeres ulike aktiviteter. Men det som er tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor man bor, er en daglig sammenkomst på Zoom. Vi starter onsdag 8. januar kl. 18:30 og holder på en time. Dette skjer hver dag til og med fredag 17. januar.

AN: Bønn i én time?

AFA: Vi begynner med noen velkomstord, før vi får en andakt. Jeg er sikker på at det blir mange gode og inspirerende tanker fra ulike mennesker. De siste 25 minuttene går vi sammen i bønn. I en slik sammenheng kan vi be slik Jesus viste oss.

AN: Er det et spesielt tema for disse dagene denne gangen?

AFA: Temaet for 2025 er bønnen som Jesus lærte oss, og overskriften er; «Når du ber …» med henvisning til bibelteksten i Matteus 6,7: Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.

AN: Hvordan kommer man inn på Zoom?

AFA: Påloggingsinfo legges ut på www.adventist.no etter hvert. Og det er jo også mulig å delta via PC/TV til venner og naboer. Det er flott å se et skjermbilde av et rom med flere mennesker.

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange

Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening

Leder: Erling Åserud

Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com

Bankgironr.: 3000 26 41867

HEI PÅ DEG!

Vi vil gjerne høre fra deg!

Liker du å tegne, ta bilder eller skrive?

Har du en hobby?

Send til gry.haugen@adranorge.no . Barnesiden leveres av ADRA.

Hvorfor kom Jesus? Les Joh. 3,16

Spør noen som er alene om å spise med deg.

Gjør noe morsomt sammen med noen. Lær å si tusen takk på 4 språk.

Se ADRAs dokumentarfilm om Napim. Les en fortelling sammen med noen.

Gi bort noe du ikke trenger lenger. Lær deg de 8 helsenøklene!*

Være snill-dagen. Hopp opp og ned 22 ganger.

Lag et bilde av den gode samaritanen. Smil til tre personer du ikke kjenner fra før.

Lag et julekort og send det i posten.

Få med deg en venn og plukk søppel ute. Ha på refleksvest!

Lag noe fint av trolldeig: 1 del mel, 1 del salt, ½ del vann. Figurene stekes lenge på 70–80 grader.

Hvilken julesang er din favoritt? Lytt og syng!

Overrask en nabo med noe du har laget. Spill et spill med noen. Ha på deg noe rødt i dag.

Tenk på hvor mye Jesus elsker deg.

Hva er du takknemlig for? Lag en liste!

Lag noe godt og del ut i en fin eske.

Hva kan du gi til andre som gjør andre glad - og som er gratis?

Gi bort 20 minutter. Spør noen hva du kan gjøre for å hjelpe.

SIDEN SIST:

Av Victor Marley

Lukas evangelium begynner med historien om to kvinner, valgt av Gud, fylt av Den hellige ånd. At Lukas begynner på denne måten, var overaskende og utfordrende for lesere i det mannsdominerte første århundre. Dessverre er det fortsatt slik at mennesker lager hierarkier som begrenser noens mulighet å delta i hva Gud gjør i verden. Med hellig forstyrelse, utfordrer juleevangeliet denne tendensen og gir oss en modell for menigheten.

Hellig forstyrelse

Historien om Jesus, om verdens frelse, begynner i Lukas evangeliet med at Gabriel besøker Zacharias i tempelet. Symbolikken i tempelet peker til Messias, og det er derfor betydningsfylt at historien begynner her. Men det er ikke Zacharias som er hovedpersonen i denne fortellingen. For det er hans kone Elisabet, som Gud har valgt til å være mor til Johannes. Det er interessent at det er nettopp Elisabets avstamning som er presisert av Lukas: «Hans kone var også av Arons ætt og het Elisabet» (Lukas 1,5). Det var Elisabet som var koblingen mellom Aron, utgangen fra Egypt, Johannes døperen og Jesus (Elisabet og Mary var i slekt). Elisabet var troende, trofast og viktig i Guds planer. Maria, likeså. Hennes enkle svar etter samtalen med engelen Gabriel bør være en modell for oss alle: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne (tjener). La det skje med meg som du har sagt» (Lukas 1,38). Begge kvinnene er beskrevet som «fylt av Den hellige ånd», og begge forkynner evangeliet. Marias sang i Lukas 1,46-55 er en fin meditasjon for adventstiden: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser».

I skrivende stund deltar unionens administrasjon og distriktsledere på Trans-europeisk divisjonens årsmøter. Det er mye «business» som behandles, men jeg kommer til å huske møtene for det strategiske fokuset presentert av divisjonsleder Daniel Duda og hans team. «Engasjert i misjon» - Alle har et kall til å fortelle andre hva Gud har gjort for oss.

Gud kaller alle. Alle kan gjør noe. Fra første kontakt med Gud kan man være med. Vår vekst som disipler er avhenigig av at vi er aktive og ikke passive. Når vi samarbeider med Jesus, vil vi kjenne hans tilstedeværelse i livene våre. Daniel Dudas sabbatstale handlet om Jesu kontakt med og forkynnelse for de på «den andre siden» av Galileasjøen. Der helbredet han en gang en mann med alvorlige problemer og sendte ham hjem som evangelist til hedningene hjemme (Mark 5). Dette var sjokkerende i hans tid, og i jødisk kontekst var det forbud mot å ha noe med hedninger å gjøre. Men Jesus kom til verden for alle!

Han kom også for deg. Sitat fra Daniel Dudas åpningstale: «Gud er ikke interessert i et abstrakt konsept som heter «ditt åndelig liv». Gud er bare interessert i ditt LIV. Han ønsker inderlig at ditt liv skal være fylt av kjærlighet – kjærlighet til ham og kjærlighet til andre mennesker».

Tilbake til juleevangeliet. Når Gud har en så sentral rolle for Elisabeth og Maria, for vise menn fra Østen, for hyrder med null status og for gamle Simeon og profeten Anna, så har han en rolle for deg. Den hellig ånd ønsker å fylle deg. Derfor er «Alle engasjert» viktig for oss i Den norske union. For konseptet er bibelsk. Alle engasjert – en invitasjon til et helhetlig liv med Jesus – trofast, fylt av kjærlighet og med engasjement for alle.

Må Gud velsigne deg og dine denne adventstiden!

Leder for Adventistkirken i Norge

VICTOR MARLEY