BERGEN

En internasjonal by med en internasjonal adventistmenighet.

Av Tone Kverndalen – i samarbeid med Daniel Aluwini og Melissa Hope Foto:

Arli Subi

På godt og vondt vil mange si seg enige i at Bergen er «nokke for seg sjøl». Knut Tjønneland, tidligere ordfører i Bergen, skal en gang ha fått følgende spørsmål: «Tror De på et liv efter døden, herr Tjønneland?» På dette dypt alvorlige spørsmålet svarte han: «Jeg forestiller meg himmelen – som et slags Bergen». Så hva er det egentlig med bergenserne… Hva er bakgrunnen for den (for andre så) irriterende patriotismen, og kan den også være positiv?

Går vi noen hundreår tilbake i tid, vil en oppdage at bergenserne opplevde å bo i en by med sterkere bånd til deler av Europa enn til det øvrige Norge. Med unntak av fisken i nord, var det ikke noe som bandt Bergen til andre landsdeler. Bergen var en internasjonal handelsby, og gjennom 1600­ og 1700­tallet utviklet Bergen et kosmopolitisk borgerskap. I 1773 ga Ludvig Holberg ut Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse, og slik innleder han sitt portrett av byen: «Saasom Bergens Indbyggere er en Samling af alle Slags Nationer, saa ser man dem meget udi Tale­Maader, Skik og Sæder at differere fra andre Norske».*

Men det var den gang. Er Bergen fremdeles åpen for påvirkning og impulser fra den store verden? Også i dag vil familietreet til en såkalt erkebergenser vise mange innflyttere; kun et fåtall av dagens innbyggere har familie som har vært bosatt i Bergen tre generasjoner bakover i tid. (Undertegnede er sånn sett et typisk eksempel: Jeg er gift med en østlending, min mamma var bergenser, men mormor var nordlending, morfar hadde slekt fra Møre, og pappa var født i Trøndelag og oppvokst diverse steder på Østlandet.) Som adventist, født og oppvokst i Bergen, har jeg det man kan kalle førstehåndskjennskap til det meste som har skjedd i menigheten vår. Og ja, forandringer har det vært. Ser vi på hvem som kommer til dagens gudstjenester, har det virkelig skjedd endringer de siste tiårene. Da jeg var jente, var utlendinger en sjeldenhet, en «attraksjon». I dag lever vi i en tid hvor halve verden er på reisefot, og det gir positive ringvirkninger for oss «innfødte». Den som kommer til Bergen i 2023, vil fremdeles oppleve en internasjonal by, og dette gjenspeiles både på Møllebakken skole og i Bergen Adventistkirke. Skole­ og kirkebygg er vegg­ i­ vegg, og både skolefamilien og menighet har et stort og fargerikt mangfold.

Adventistmenigheten i Bergen startet skoledrift allerede i 1951. Møllebakken (den gang Adventkirken skole), begynte som en barneskole for en liten gruppe adventistbarn. I dag har skolen 75 elever, men ville nok ikke ha vært fullbooket om elevgrunnlaget fremdeles hadde vært det samme som for drøye 70 år siden. De fleste elevene er født i Norge, men pr i dag har 69 elever en eller begge foreldre som ikke er født i Norge. Og når det f.eks. er skolegudstjeneste, kan elevflokken sørge for at dagens skriftlesning fremføres på 15 språk.

I kirken har det også skjedd forandringer: På gudstjenestene ville det ha vært mange tomme benkerader hvis vi ikke hadde fått «forsterkninger» utenfra. Det er minst 42 ulike nasjoner i Bergen Adventistkirke, og det er en glede å møtes som en stor forsamling hver eneste sabbat.

Internasjonal Sabbat

Første sabbat i mars var alle invitert til en internasjonal gudstjeneste i Adventistkirken. Det første man la merke til da man kom til kirken denne dagen, var en noe annerledes utsmykking: Flagg fra ulike land var hengt opp både i kirkesal og kirkegangen. På oppfordring hadde mange også tatt på seg festdrakter fra hjemlandet, og under gudstjenesten var det en fornøyelse å betrakte alle de fargerike, nydelige draktene!

Selve gudstjenesteprogrammet var også litt annerledes. Med Nonso fra Nigeria som leder, sørget den engelske sabbatsskolegruppen for et variert program med stor musikalsk bredde. På ulike måter var personer fra følgende land involvert i gudstjenesteprogrammet: Chile, Estland, Etiopia, Filippinene, Ghana, India, Nigeria, Romania, Russland, Slovakia, Storbritannia, Ukraina, Zambia.

Dagens taler var Daniel Fonn Aluwini, født i Bergen, men har bodd ulike steder i Norge. Denne sabbaten var han iført et tradisjonelt klesplagg fra Indonesia, en elegant skjorte. Han kunne fortelle om en farfar fra Singapore og en oldefar fra Jemen. Daniel passet med andre ord perfekt inn i dagens internasjonale kontekst. Selve talen var også «skreddersydd» for anledningen: Den handlet om hvordan Kristus binder oss sammen på tvers av ulike kulturer og etnisiteter. Allerede i gammeltestamentlig tid, var hensikten med Israel at kunnskapen om den sanne Gud skulle nå ut til alle folkeslag gjennom jødene. «Så sier Herren over hærskarene: I de dager skal ti mann av alle språk og folkeslag gripe kappefliken til en judeisk mann og si: ’La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere’» (Sak 8,23). På den måten skulle løftet til Abraham oppfylles: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,3). Daniel forklarte deretter at Guds rike i dag ikke er et rike med jordiske landegrenser, men et åndelig rike, med Jesus som konge. «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36), og at inngangen til dette riket handler om å ha tro, og ikke en «rett» type blod. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» (Gal 3,28 – 29). Talen avsluttet med en utfordring til å møte mennesker fra ulike kulturer med åpenhet og respekt. Etter pandemien er nordmenn igjen blitt reiselystne. Men i motsetning til nordmenns behagelige ferieturer til utlandet, kan turen hit koste noe annet og noe mer for mange som er nye i Norge. Det er ingen enkel reise å bryte opp fra hjemlandet og dra mot et ukjent mål og en usikker fremtid. Men enten nykommerne er en ny student, en jobbsøker eller en flyktning, så trenger alle venner og tilhørighet. For menigheten er det en velsignelse at det kommer nye mennesker. Alle som kommer til kirken vår i Bergen skal føle seg velkomne!