En legmanns møte med Revelation

Av Leif Halvorsen

Dette er en kort beskrivelse av en personlig opplevelse etter to gangers gjennomlesning av Sigve Tonstads bok Revelation. Spørsmålene som gjenstår, er mange. Kommentarene mine blir springende. Boka er tung for en ikke-teolog, men vel verdt arbeidet.

«Historien om den store strid mellom godt og ondt, fra det øyeblikk da den begynte i himmelen, inntil opprøret til sist skal tilintetgjøres og synden fjernes, er også et uttrykk for Guds uforanderlige kjærlighet.» – E.G.White i Alfa og Omega, bind 1 side 11.

Hovedlinjen i Revelation blir for meg en beretning om opprøret som startet i himmelen. En kjerub som ønsket å bli lik «den Høyeste» var opphavet. Det ble starten på den kosmiske konflikten vi lever i. Djevelen kom til syne, han som Jesus beskriver som en løgner og løgnens far, og som er en morder fra begynnelsen av og som står utenfor sannheten (Joh 8,44).

Kampen står ikke bare om menneskets frelse. Det er en strid om Guds karakter. Står den for godhet, sannhet og troskap? Striden omfatter alt det skapte «i himmelen og på jorden og under jorden» (Fil 2,10).

Satans kampmidler er, som vi kan vente av en som er løgnens far og en morder fra begynnelsen: løgn, vold og bedrag. «Har Gud virkelig sagt .... Dere skal ikke dø...dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1Mos 3,1-5).

Nytt og overraskende er synet i boka om at alt som beskrives som ondt, voldelig og lidelsesfullt, tilskrives Satans aktive handlinger. Krig, sykdom, sult og alle former for naturkatastrofer som omtales som Guds vrede, er det Satan som er opphavsmann til. Løgneren og manndraperen kjennes av sine gjerninger.

Guds «maktmidler» består av et lam som så ut som det var slaktet (Åp 5,6).

I alle de katastrofale hendelsene som beskrives, er det dette lammet og dets blod som skal overbevise «himmelen og jorden og det som er under jorden» om at Gud er bare godhet og kjærlighet og at han er verdt å velge.

Guds makt utøves ikke ved vold, men gjennom vitnesbyrdet om det slaktede lam. «Ut av munnen hans går et skarpt sverd» (Åp 19,15).

Men hva med Guds endelige oppgjør med alt det onde? Vi er vant til å tenke på ildsjøen som «høydepunktet» for Guds straffedommer. Bruker ikke da Gud sin allmakt og dreper aktivt alle onde makter? Her er kanskje det mest overraskende som presenteres. Gud lar ikke sin «vrede» komme til uttrykk gjennom å gi de som har forkastet ham, en «rettferdig» straff.

Guds ord i 1 Mos 2,17 oppfylles på en annen måte: Når «du spiser av det (kunnskapens tre) skal du dø.». Når Gud tillater synden og ondskapen å utfolde seg fritt, er døden en naturlig følge for de som ikke velger Gud. Ildsjøen blir virkelig det endelige oppgjør med «den salvede kjerub», med han som «ville gjøres seg lik Den Høyeste.» «Derfor lar jeg ild gå ut fra deg og den skal fortære deg» (Esek 28,18). For meg blir bokas konklusjon om det ondes utryddelse, at det til slutt vil «selvantennes» og gå til grunne fordi døden ligger i selve ondskapen? Hva sitter jeg igjen med?

En Gud som besvarer anklagene rettet mot hans karakter ved å ofre seg selv ved korsets død. En Gud som ikke bruker vold, som ikke er en hevner, som ikke kan begrenses til å være rettferdig etter våre mål, men som svarer på frafall med å lide, å tilgi og å innby.

Et bilde av ondskapen som ikke har noe liv når Gud overlater det onde til seg selv. Da avsløres Satans første store løgn: «Dere skal slett ikke dø ... dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,4-5).

Men det dominerende bildet av Guds oppgjør med synden og ondskapen, er bildet av lammet «som så ut som det var slaktet». «Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg» (Jes 63,3).

Guds oppgjør med det onde er blodig. Men det er Gud som blør.

Han alene løser dette uforståelige som synden er, gjennom handlinger vi ikke forstår, men som er av en karakter hvor vi som søker frelse, blir stående som tomhendte, men lykkelige mottagere.

UNGDOM SOM IKKE FÅR ADVENTNYTT?

Har du en sønn eller datter som har flyttet for seg selv i høst og nå bør få sitt eget abonnement på Adventnytt? Gi oss beskjed om det. Bladet er gratis til alle medlemmer av Adventistkirken bosatt i Norge. Send navn og adresse på den som skal ha bladet, til: ordre@norskbokforlag.no, tlf: 32 16 15 60.