10 minute read
Hva gjør vi når Bibelen motsier seg selv?
Av Lars Dorland
Kanskje kjenner du igjen denne utfordringen? Du har lest noe i Bibelen ett sted, og lurt på hvorfor dette tilsynelatende ikke stemmer med noe som står et annet sted. Det er selvsagt mulig at du aldri har hatt den opplevelsen. Men kanskje har du vært i diskusjon med noen om hva Bibelen sier, og har oppdaget at dere begge tilsynelatende har bibelsk hjemmel for deres påstander, hvis du faktisk lytter til hans argumenter. Hva gjør vi i møtet med motsetninger i Bibelen? Hvordan takler vi det?
Bibelens mange motsetninger
Før vi ser på hvordan vi takler det, er det nødvendig først av alt å etablere hva det dreier seg om. Faktum er at Bibelen motsier seg selv veldig mange ganger. Noen av disse motsigelsene er små, andre er ganske store. Noen er lette å avfeie som likegyldige for meningen, andre er mer utfordrende. – Hvordan døde Judas Iskariot? (Matt 27,5; Apg 1,8). – Hvor mange engler møtte Maria Magdalena ved graven? (Matt 28,2-5; Luk 24,3-4).
At Bibelen gir motstridende forklaringer på slike ting, holder nok ikke så mange av oss våkne om natten. Mer alvorlig blir det når vi presenteres for ulike portretter av den Gud vi tror på. – Sørger Gud for at det alltid går bra for den som holder loven? (3 Mos 26). – Eller lar han av og til sykdom og ulykke komme over de rettferdige? (Jobs bok). – Hater Gud syndere? (Sal 5,6-7). – Eller elsker han sine fiender så høyt at han er villig til å gi livet sitt for dem? (Rom 5,8). – Er Gud en Gud som av og til oppfordrer til etnisk rensning, altså folkemord? (5 Mos 20,17).? – Eller er han en Gud som tvert imot ber oss elske våre fiender (Matt 5,44) og som selv planlegger å samle seg et folk fra alle jordens etnisiteter? (1 Mos 12,3; Åp 7,9). Slike spørsmål utfordrer vår tro og vår moral. Hvem har rett? Hva stemmer med hvordan Gud egentlig er? Og hvorfor er de ikke enige? Avhengig av hvem vi velger å høre på, sitter vi igjen med ulike gudsbilder og ulike ideer om hvordan vi selv bør være. Så hvordan takler vi det?
«Benekt, benekt, benekt»
Min erfaring er at mange helt instinktivt benekter at slike motsetninger eksisterer. «Bibelen er aldri i konflikt med seg selv, for den er Guds ord, og Gud sier aldri seg selv imot.» Selv om dette synes å være en utbredt tanke også blant adventister, har vi som menighet aldri valgt å forholde oss til Bibelen på denne måten. Jeg håper ikke det overrasker noen, men i Adventistkirken tror vi ikke på Bibelens absolutte ufeilbarlighet, hvert fall ikke offisielt.
Det første trospunktet vårt sier: «Den hellige skrift er den øverste, autoritative og ufeilbarlige åpenbaringen av hans vilje.» Men at den gir oss en ufeilbarlig åpenbaring «av Guds vilje» (og ikke minst frelsesplanen), er ikke det samme som å si at Bibelen som helhet er perfekt og alltid taler korrekt om alle ting, for eksempel ting som ikke har noe med frelsen å gjøre. Vi tror ikke på at Bibelen er en fullkommen og feilfri bok. Vi er ikke fundamentalister. Vårt syn på inspirasjon – hvordan Gud har inspirert Bibelen – krever ikke av oss at vi kaller den feilfri, at vi påstår den ikke sier seg selv imot, og aldri er i konflikt med seg selv. Den er tross alt skrevet av mennesker, ikke av Gud selv. «De inspirerte forfatterne talte og skrev ledet av Den hellige ånd.»
Hvis man likevel velger å benekte feilene og motsetningene, så vil man være tvunget til å engasjere seg i et omfattende prosjekt for å (bort)forklare dem. Hvis man tror på Bibelens ufeilbarlighet, så er den minste feil en trussel mot troen og et problem som nødvendigvis må løses.
I noen tilfeller lykkes det naturligvis å vise at noe ikke er i reell konflikt. På overflaten har mange observert en uenighet mellom Paulus og Jakob om tro og gjerninger, men moderne bibelforskning mener ikke lenger at denne «uenigheten» er reell. Et dypere studium av Paulus har vist at han er like glad for lydighet i troen som Jakob er, og at det altså ikke er noen reell konflikt mellom dem. På dette punktet tok blant annet Martin Luther feil av dem.
Andre ganger lar problemene seg ikke løse like lett. Til nå har jeg ikke hørt om noen troverdig måte å harmonisere Guds oppfordring til folkemord (5 Mos 20,17) med kjærlighetsbudene og fredsbudskapet vi finner i Det nye testamente (Matt 5,44; Ef 2,17). Det er to veldig ulike gudsbilder vi står overfor.
Mange forklaringer blir gjerne til ganske spekulative bortforklaringer. Det man typisk ender med å gjøre, er å legge bort de vers man misliker mest. Det er for så vidt greit, bortsett fra at man sjelden innrømmer at det er det man gjør. Det hadde vært bedre om vi alle innrømte at vi leser Bibelen selektivt, og legger større vekt på noen vers enn andre. Vi har alle bestemt oss for at noen tekster er viktigere. De som påstår at Bibelen aldri er i konflikt med seg selv, har gjerne ubevisst valgt hvilke tekster de mener er viktigst. I det lange løp tror jeg bibeltolkningen står seg bedre om vi er bevisst på hva vi gjør, og hvorfor vi gjør det. Ærlighet varer lengst, også med oss selv.
«Gi opp! Det er løgn alt sammen»
En annen måte å håndtere disse motsetningene på, er naturligvis å gi opp! «Hvis Bibelen motsier seg selv, så kan den ikke være Guds ord, og da må den være falsk.» Det er den negative, men ikke overraskende effekten av ufeilbarlighets-doktrinen. Jeg
har møtt ganske mange ateister på nettet som leser Bibelen like fundamentalistisk som noen kristne. Kanskje har de bakgrunn fra fundamentalistiske miljøer, eller så har de møtt (eller hørt om), fundamentalistiske kristne. Forskjellen på deres måte å lese Bibelen på, og den kristne fundamentalistenes, er selvfølgelig at ateistene har avvist den.
Hvis vi påstår at Bibelen må være helt feilfri for å være troverdig, så gjør vi den til et lett offer for de som ønsker å underminere den. Troen på Bibelen blir like sårbar som et korthus. Man trenger bare oppdage én feil – fjerne ett kort – for at hele troen på den faller sammen.
Det er dog ganske urimelig! Det er ikke slik vi tar stilling til andre skrifter eller vitnesbyrd. Vanligvis skjønner vi at en troverdig person godt kan si ting som ikke er helt riktige, men er vinklet ut fra hans subjektive oppfatning, eller at han har oversett, eller misforstått noe. I seg selv gjør det ikke at vi helt avskriver hva personen forteller. Faktisk forventer vi det av vitner i rettsaker – at de ikke får alle detaljene rett, selv når de snakker sant. Hvorfor kan vi ikke være like nyansert i lesningen av Bibelen? Den er tross alt skrevet av mennesker med den samme psykologi som alle oss andre.
«Aksepter Bibelen som den er»
Her er den gode nyhet: Bibelen selv påstår ikke at den er feilfri. den krever ikke av oss at vi insisterer på at den er perfekt. Hva Bibelen sier om seg selv som en samlet bok, kan diskuteres. Den fantes jo ikke i den forstand vi har den i dag da den ble skrevet! Kirken begynte sitt liv lenge før Bibelen ble ferdig samlet. Det bør fortelle oss noe om dens rolle. Når «skriftene» likevel omtales i Bibelen (og da med referanse til Det gamle testamente), så er det naturligvis med stor respekt: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim 3,16-17).
Skriftene er inspirert av Gud og bør derfor ha en viktig plass i menigheten og i den enkeltes liv. Men Paulus påstår aldri at de er «perfekte» og alltid stemmer overens med hverandre. Det var ikke slik Israel selv leste skriftene heller. Denne tenkemåten er mer karakteristisk for gresk filosofi, hvor alt må følge logikkens regler. Israel aksepterte mystikk og tvetydighet, og verdsatte også dialogen mellom ulike tradisjoner. For dem var Bibelen mer som en inspirert og inspirerende «samtale», en samtale som de selv kunne ta del i.
Bibelen er altså en mangfoldig samling av ulike portretter av Gud. Det største vitnesbyrdet vi har fått, er imidlertid Jesus som er «den usynlige Guds bilde» (Kol 1,15). Som det står i innledningen til Hebreerne: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen.» Alle skriftene kan leses som et vitnesbyrd om Jesus, men det er bare han som kan gi «evig liv», ikke bøkene som er skrevet om ham (Joh 5,39-40).
Så hva gjør vi?
Mitt forslag er at når man møter en uenighet mellom Bibelens forfattere, og når man ser noe som ikke stemmer med noe annet i Skriften, så lar man det være! Det er faktisk ikke nødvendig å gjøre noe! Ting må ikke alltid stemme overens – det er en moderne filosofisk tvangstanke vi har, ikke noe Gud selv har lagt på oss. Vi må ikke få alt til å henge perfekt sammen. Motsetningene er ikke et problem. Det er tvert imot et uttrykk for mangfoldigheten i vitnesbyrdet om Gud. Av og til vil noen motsetninger løse seg selv og forsvinne ved dypere studium. Det er oppmuntrende når det skjer! Men noen ganger vil de ikke la seg løse.
La uansett de bibelske forfatterne få si det de mener, uten å bortforklare dem eller forsøke å få dem til å ligne på hverandre, eller tvinge dem inn i en teologisk ramme. Tidligere forsøk er blitt gjort på å harmonisere evangeliene ved å dele dem i biter, og klistre dem sammen til ett samlet dokument (første gang omkring 160 e.Kr.). Men det er en grunn til at fire ulike evangelier er bevart i våre bibler i dag. Resultatet av å slå dem sammen, ville bli at hverken Markus, Matteus, Lukas eller Johannes får komme fullt til orde. Det ville vært et kolossalt teologisk tap! For de har alle fire noen unike ting på hjertet de vil fortelle oss om Jesus.
La oss ikke gjenta den feilen, men heller lytte til alle Bibelens forfattere. La dem få utfordre hverandre også. Jobs venner snakker som Mosebøkene og Ordspråkene (for eksempel 12,7), men det interessante er ikke minst å se hvordan Job argumenterer imot dem og dermed «taler rett om» Gud (Job 42,7). Hurra for forskjellene! Takk til Gud for at han lar oss få se flere perspektiver på viktige ting!
Kristus står over Bibelen
Den virkelige grunn til at Bibelens motsetninger ikke er en trussel mot troen, er at den ikke er troens fundament. Kristus er fundamentet. Han står over skriftene om ham. Det er han som er Ordet, ikke Bibelen. I Markusevangeliet ses Jesus sammen med to store profeter som representerer de bibelske skrifter, Moses og Elia, loven og profetene. «Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» (Mark 9,7). Poenget er ikke å prøve å se hvordan Jesus stemmer med Moses og Elia. Poenget er å lytte til Jesus og la de andre stå i skyggen som hans vitner.
Bibelen er nyttig fordi den vitner om Jesus, men til slutt er det altså han som «har all makt i himmelen og på jorden», ikke Bibelen (Matt 28,18). Det er Kristus som holder oss sammen som kirke, ikke Bibelen (Ef 2,21). Hvis man sier at «Kristus ikke står over Bibelen», så gjør man seg skyldig i avgudsdyrkelse; man har satt Bibelen inn på Kristi plass. Bibelen er fantastisk, men den er ikke Kristus. Resultatet av en slik prioritering blir gjerne en dogmatisk bokstavtro som gjør kjærligheten kald iblant oss. Man blir da mer trofast overfor sin egen tolkning av Bibelen enn mot ham som faktisk er vår Herre og frelser.
Å satse på Kristus fremfor Bibelens ufeilbarlighet, er til gjengjeld veldig frigjørende. Det kan varmt anbefales. Dette setter oss fri til å bedre kunne lese tekstene på deres egne premisser, uten å være låst fast i en tolkning. Det tar ikke Skriften fra oss, men motiverer oss tvert imot til å studere Guds ord enda nøyere. Det er naturligvis mange andre utfordringer i bibeltolkningen fremdeles, og jeg påstår selvfølgelig ikke at dette vil føre til en fullkommen bibelforståelse. Men i mangelen på det, stoler jeg på Jesus i stedet og tar Bibelen som det beste, men ufullstendige vitnesbyrdet jeg har om ham. Bibelen er en fantastisk bok når man gir den lov å tale.
