SYNSPUNKT
Hva gjør vi når Bibelen motsier seg selv? Av Lars Dorland Kanskje kjenner du igjen denne utfordringen? Du har lest noe i Bibelen ett sted, og lurt på hvorfor dette tilsynelatende ikke stemmer med noe som står et annet sted. Det er selvsagt mulig at du aldri har hatt den opplevelsen. Men kanskje har du vært i diskusjon med noen om hva Bibelen sier, og har oppdaget at dere begge tilsynelatende har bibelsk hjemmel for deres påstander, hvis du faktisk lytter til hans argumenter. Hva gjør vi i møtet med motsetninger i Bibelen? Hvordan takler vi det?
Bibelens mange motsetninger Før vi ser på hvordan vi takler det, er det nødvendig først av alt å etablere hva det dreier seg om. Faktum er at Bibelen motsier seg selv veldig mange ganger. Noen av disse motsigelsene er små, andre er ganske store. Noen er lette å avfeie som likegyldige for meningen, andre er mer utfordrende. – Hvordan døde Judas Iskariot? (Matt 27,5; Apg 1,8). – Hvor mange engler møtte Maria Magdalena ved graven? (Matt 28,2-5; Luk 24,3-4). At Bibelen gir motstridende forklaringer på slike ting, holder nok ikke så mange av oss våkne om natten. Mer alvorlig blir det når vi presenteres for ulike portretter av den Gud vi tror på. – Sørger Gud for at det alltid går bra for den som holder loven? (3 Mos 26). – Eller lar han av og til sykdom og ulykke komme over de rettferdige? (Jobs bok). – Hater Gud syndere? (Sal 5,6-7). – Eller elsker han sine fiender så høyt at han er villig til å gi livet sitt for dem? (Rom 5,8). – Er Gud en Gud som av og til oppfordrer til etnisk rensning, altså folkemord? (5 Mos 20,17).? – Eller er han en Gud som tvert imot ber oss elske våre fiender (Matt 5,44) og som selv planlegger å samle seg et folk fra alle jordens etnisiteter? (1 Mos 12,3; Åp 7,9).
20
Slike spørsmål utfordrer vår tro og vår moral. Hvem har rett? Hva stemmer med hvordan Gud egentlig er? Og hvorfor er de ikke enige? Avhengig av hvem vi velger å høre på, sitter vi igjen med ulike gudsbilder og ulike ideer om hvordan vi selv bør være. Så hvordan takler vi det?
«Benekt, benekt, benekt» Min erfaring er at mange helt instinktivt benekter at slike motsetninger eksisterer. «Bibelen er aldri i konflikt med seg selv, for den er Guds ord, og Gud sier aldri seg selv imot.» Selv om dette synes å være en utbredt tanke også blant adventister, har vi som menighet aldri valgt å forholde oss til Bibelen på denne måten. Jeg håper ikke det overrasker noen, men i Adventistkirken tror vi ikke på Bibelens absolutte ufeilbarlighet, hvert fall ikke offisielt.
Vi tror ikke på at Bibelen er en fullkommen og feilfri bok. Vi er ikke fundamentalister.
Det første trospunktet vårt sier: «Den hellige skrift er den øverste, autoritative og ufeilbarlige åpenbaringen av hans vilje.» Men at den gir oss en ufeilbarlig åpenbaring «av Guds vilje» (og ikke minst frelsesplanen), er ikke det samme som å si at Bibelen som helhet er perfekt og alltid taler korrekt om alle ting, for eksempel ting som ikke har noe med frelsen å gjøre. Vi tror ikke på at Bibelen er en fullkommen og feilfri bok. Vi er ikke fundamentalister. Vårt syn på inspirasjon – hvordan Gud har inspirert Bibelen – krever ikke av oss at vi kaller den feilfri, at vi påstår den ikke sier seg selv imot, og aldri er i konflikt med seg selv. Den er tross alt skrevet av mennesker, ikke av Gud selv. «De inspirerte forfatterne talte og skrev ledet av Den hellige ånd.» Hvis man likevel velger å benekte feilene
og motsetningene, så vil man være tvunget til å engasjere seg i et omfattende prosjekt for å (bort)forklare dem. Hvis man tror på Bibelens ufeilbarlighet, så er den minste feil en trussel mot troen og et problem som nødvendigvis må løses. I noen tilfeller lykkes det naturligvis å vise at noe ikke er i reell konflikt. På overflaten har mange observert en uenighet mellom Paulus og Jakob om tro og gjerninger, men moderne bibelforskning mener ikke lenger at denne «uenigheten» er reell. Et dypere studium av Paulus har vist at han er like glad for lydighet i troen som Jakob er, og at det altså ikke er noen reell konflikt mellom dem. På dette punktet tok blant annet Martin Luther feil av dem. Andre ganger lar problemene seg ikke løse like lett. Til nå har jeg ikke hørt om noen troverdig måte å harmonisere Guds oppfordring til folkemord (5 Mos 20,17) med kjærlighetsbudene og fredsbudskapet vi finner i Det nye testamente (Matt 5,44; Ef 2,17). Det er to veldig ulike gudsbilder vi står overfor. Mange forklaringer blir gjerne til ganske spekulative bortforklaringer. Det man typisk ender med å gjøre, er å legge bort de vers man misliker mest. Det er for så vidt greit, bortsett fra at man sjelden innrømmer at det er det man gjør. Det hadde vært bedre om vi alle innrømte at vi leser Bibelen selektivt, og legger større vekt på noen vers enn andre. Vi har alle bestemt oss for at noen tekster er viktigere. De som påstår at Bibelen aldri er i konflikt med seg selv, har gjerne ubevisst valgt hvilke tekster de mener er viktigst. I det lange løp tror jeg bibeltolkningen står seg bedre om vi er bevisst på hva vi gjør, og hvorfor vi gjør det. Ærlighet varer lengst, også med oss selv.
«Gi opp! Det er løgn alt sammen» En annen måte å håndtere disse motsetningene på, er naturligvis å gi opp! «Hvis Bibelen motsier seg selv, så kan den ikke være Guds ord, og da må den være falsk.» Det er den negative, men ikke overraskende effekten av ufeilbarlighets-doktrinen. Jeg
Adventnytt 6-2021
