Pandemier, kvinners innsats og andre årsaker til kristendommens veldige vekst de første 400 år

Mens pandemier, kriger og forfølgelser pågikk i de første århundrene etter Kristus, ble de kristne, stadig flere. På tross av eller på grunn av? Hva var årsakene til kristendommens veldige vekst? Finnes det noe vi kan lære i dag?

Av Yngvar Børresen

Det var i Antiokia Jesu etterfølgere for første gang ble kalt «kristne», forteller Lukas (Apg 11,26). Det hadde ikke gått lang tid etter at Stefanus ble steinet til døde. Utsiktene for de som ville slutte seg til den nye bevegelsen, var tilsynelatende ikke lyse. Men Paulus og Barnabas var begeistret for veksten de opplevde (Apg 11,23). Stadig flere lot seg omvende på grunn av deres forkynnelse, mot alle odds.

Det var i Jerusalem menigheten var sammen på pinsedagen (Apg 2), da Den hellige ånd falt over disiplene og virket på tilhørerne. Fra menigheten i Jerusalem, spredte troen seg til byer som Roma, Alexandria, Efesos og Antiokia, der det igjen ble dannet nye fellesskap. Veksten fortsatte utover i århundrene, og menighetene i de store byene var ressurs- og kraftsentre.

Da de kristne var blitt så mange at mer enn halvparten av Romerrikets innbyggere bekjente seg til den kristne tro (rundt år 350), ble kristendommen tillatt og gjort til statsreligion og politisert ved keiserne Konstantin og Theodosius. Kristendommen vokste fremdeles, men fra da av var det ikke Jesu tro og lære om barmhjertighet og kjærlighet som dominerte livsstilen. Hva som skjedde videre i kristendommens navn, er som oftest tragisk lesning.

I de første årene var det sett fra de troendes perspektiv, hovedsakelig to grupper mennesker utenom dem selv: Verdens befolkning, som ble kalt hedninger, og jødene. De kristne kunne ikke holde tilbake den enorme gleden som begynte ved en tom grav, og som mange fikk bekreftet ved at de fysisk møtte igjen han som hadde ligget i graven.

Fra denne begynnelsen spredte troen seg på to måter: 1 Teoretisk forkynnelse av evangeliet 2 Praktisk forkynnelse av evangeliet

1 Praktisering av Jesu lære

Blant det mest revolusjonære Jesus sa, var:

Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere (Matt 5,43.44).

Dette budskapet gjentok Jesus gjennom hele sitt virke på mange forskjellige måter. Å elske sin neste som seg selv var grunnleggende.

Historiske vitnesbyrd fra både venner og fiender, viser at Jesu lære var idealet for de første kristne. Det er på langt nær bare Apostlenes gjerninger som vitner om dette. De troende hadde fått med seg Jesu utfordring: Mens fariseerne var opptatt av å argumentere om hva som var rett teologi, fortalte Jesus dem om den barmhjertige samaritan, en vantro, som brukte både tid og egne penger på å hjelpe en fremmed, døende person ved veikanten, mens de rettroende, presten og levitten, behendig gikk forbi. De var mest opptatt av andre viktige ting.

Kristendommens vekst de første 350 år:

År Antall kristne Prosent av befolkningen

40 1000 0.0017 50 1400 0.0023 100 7.500 0.0126 150 40.500 0.07 200 218,000 0.36 250 1.170.000 1.9 300 6.300.000 10.5 350 33.880.000 56.5 (Tabellen og mange av opplysningene i artikkelen, er hentet fra boken The Rise of Christianity (1997), av Rodney Stark. Den er basert på en populasjon på 60 millioner. Tallene er selvsagt tentative.) Å elske sin neste som seg selv var grunnleggende.

Mens de skriftlærde refset Jesus for ikke å hvile på sabbaten, valgte han nettopp da helt åpenlyst å arbeide for mennesker som hadde det vondt. Gang på gang prioriterte Jesus annerledes enn fariseere og skriftlærde. Men jeg sier dere, sa han til dem da de presset ham:

Her er det som er større enn tempelet!

Hadde dere skjønt hva dette ordet betyr:

‘Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer’, da hadde dere ikke dømt dem som er uten skyld (Matt 12,6.7).

Det var de første kristnes forandrede menneskesyn, i praksis deres nye liv, som gav dem deres troverdighet. Med hans hjelp satset de på å leve som sin mester, og oppdaget befrielsen det gav dem.

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker (Apg 2,41).

I hopetall fant folk ut at kristendommen hadde noe de selv for enhver pris også måtte ha. De fant «skatten i åkeren» (Matt 13,44). Mange kom fra så dårlige kår at de hadde intet å tape, men alt å vinne. Så det er ikke underlig at vi leser:

Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det (Apg 2,42).

Kontrasten til samfunnet ellers var formidabel. Hos de kristne fant mennesker medmenneskelighet, tilhørighet og sosial tilknytning. De opplevde praktisk hjelp, barmhjertighet og kjærlighet. Historiske kilder gir oss en mengde informasjon om dette, som utfyller det vi leser i Apostlenes gjerninger. Ikke minst finnes mange vitnesbyrd om av hva det konkret betydde for kvinner.

2 Kvinners oppreisning og familiemoral

Kvinner hadde det ofte ikke bedre enn slaver. De fikk typisk ingen utdannelse.

Voksne kvinner ble mange steder klassifisert som barn, og kunne følgelig ikke eie land. Høye stillinger og anseelse var forbeholdt menn. Datidens verden var en verden på menns premisser.

Unge jenter led mer enn de fleste. Loven satte en grense ved 12 år, men mange ble giftet bort til eldre menn enda tidligere. Dersom noen tok en 11-åring til kone, så var det ikke forbundet med annen straff enn at giftermålet ikke var gyldig før jenta fylte 12 år.

Unge jenter fra 13-årsalderen som ble gravide, fikk svært ofte fosteret fjernet. Metodene for abort var både mekaniske og kjemiske. Det var også vanlig at i tilfeller der barnet faktisk ble født, så ble det tatt av dage straks etter fødselen. Det var jentebarn som først og fremst var uønskede, og derfor ikke fikk leve.

Både skriftlige dokumenter og arkeologiske utgravinger bekrefter at barnemord utrolig nok var helt vanlig. Filosofene Platon og Aristoteles var blant dem som tidligere hadde ment at praksisen var god statspolitikk. Skribent og filosof Seneca mente at drukning av nyfødte ikke var noe problem, og senator og historiker Tacitus anklaget jødene for å være grusomme fordi de hevdet at å drepe et uønsket barn var en dødelig synd.

Befolkningstallet sank som en stein, og fånyttes tiltak ble gjort for å snu utviklingen. Ikke bare sank folketallet, men fordi jentebarn så ofte ble tatt av dage, ble mangelen på kvinner å gifte seg med, et stort problem.

I de kristne leirene derimot, var situasjonen helt annerledes. Abort var ikke tillatt, og alle fødte barn fikk muligheten til å vokse opp. Jentene ble generelt ikke gift før de var 18 år eller eldre. Menn kunne bare ha én kone. Å være utro var skam og synd. Før ekteskapet skulle menn beherske seg, og i løpet av ekteskapet skulle de være intime kun med sine respektive koner.

Alt dette fikk stor betydning for trivselen, og ikke minst befolkningsveksten. Hvis du var kvinne i den gamle verden, var forskjellen på de to måter å leve på, som romer eller kristen, formidabel. Det var ikke merkelig at kvinner slo seg sammen med de kristne i større grad enn menn.

En annen grunn til dette, var sikkert også at blant de kristne, kunne kvinnene leve et mye mer givende liv og få bruke sine talenter. De kunne få like høye og betrodde stillinger som menn. I brevene til Paulus ser vi at de historiske vitnesbyrdene om dette stemmer med det han skriver. Paulus selv jobbet mye sammen med kvinner, ikke minst for å forkynne evangeliet. Han nevner for eksempel Føbe, som var diakon i Kenkreæ (Rom 16,1). En slik stilling innebar autoritet og ledelse, noe kvinner i den øvrige befolkning ikke kunne ha. Paulus anbefaler Føbe på det varmeste. Han anbefaler også mange andre kvinner varmt. I Romerbrevet hilser Paulus personlig til 15 kvinner og 18 menn, ifølge en som har telt.

Det er interessant å legge merke til at King James-oversettelsen av Bibelen har tonet ned Føbes stilling, og oversatt det greske ordet diakon med tjener. Dette reflekterer kvinnesynet til oversetterne og geistlige på 1600-tallet. For oversettelsen fant sted lenge etter at kristendommen var blitt politisert. Heldigvis har de fleste bibeloversettelser senere gitt Føbe tilbake hennes egentlige stilling.

De bedrede kårene for kvinner og barn, gjorde at de kristne fikk flere barn enn i befolkningen forøvrig. Samtidig som både folketallet og kvinneandelen gikk ned i samfunnet omkring, økte folketallet og kvinneoverskuddet blant de kristne. Dette førte til mange ekteskap mellom kristne kvinner og ikke-kristne menn. Derfor er det ikke rart at både Paulus og Peter tar opp dette fenomenet i sine brev (1 Kor 7,13-14; 1 Pet 3,1-2).

At kristne kvinner giftet seg med ikke-kristne menn, er trolig også en årsak til at antall kristne økte. Som studier har vist, er det den av de to i et parforhold som har den sterkeste overbevisningen, altså den som er mest religiøs, som gjerne får med seg den andre. Og barna deres fører oftest det samme livssynet videre.

Kvinnene spilte en uvurderlig rolle i menigheten, og det er vanskelig å se for seg hvordan den første menigheten kunne hatt en like stor vekst uten at kvinnene fikk slippe til slik de gjorde. At kristendommen likevel er oppfattet som kvinneundertrykkende, skyldes ikke praksisen i denne første tiden, men at kirke og stat senere smeltet sammen. Tradisjoner og formaliseringer som tok mer hensyn til utøvelse av makt enn av barmhjertighet, ble etablert.

Også i vårt eget land har de første kristnes merkesaker blitt erstattet med helt andre siktemål. Men Hauge-bevegelsen på 1800-tallet var et unntak når det gjaldt synet på kvinner. At Hans Nielsen Hauge slapp kvinnene fram, til og med som forkynnere, ble sett på med forakt fra kirke og stat og etablissementet. De første kristne hadde selvsagt ikke reagert negativt på det.

3 Håp og mening i pandemier og ulykker

Pandemier, ulykker og naturkatastrofer har forandret verden mange ganger på mange måter. En mye omtalt årsak til Romerrikets undergang, er det moralske forfall som fant sted. Men flere historikere har tatt til orde for at pandemier kan ha spilt en større rolle, også som en påskynder til det moralske forfall.

Pandemier i eldre tider var langt verre enn korona-pandemien i dag. I det hele tatt var livet utrolig mye hardere enn slik vi opplever det i vår del av verden. Folk var konstant omgitt av mengder av skitt og søppel, de manglet det meste og sykdom var alltid i nærheten. Ingen kunne forvente å bli mer enn 30 år. Noen ganger døde to tredeler av befolkningen i slike katastrofer. Hele bygder ble lagt øde. Kriger har stanset som resultat av at soldatene har segnet om på slagmarken, og regjerninger har kollapset.

Det var ikke merkelig at kvinner slo seg sammen med de kristne i større grad enn menn.

Historieskriveren Thukydid forteller om den fortvilelsen folk opplevde:

«Legene var helt ute av stand til å behandle sykdommen på grunn av mangel på kunnskap og de riktige metodene … Like ubrukelig var bønnene i templene, besøk hos oraklene og så videre … Til slutt led folk så voldsomt at de ikke lenger brydde seg om noe. Ingen frykt fra mennesker eller lover hadde lenger noen begrensende innflytelse. Når man så at både onde og gode mennesker døde i like stort antall, så det ut til at det ikke hadde noen som helst betydning om man tilba gudene eller ikke.»

I de første kritiske årene i kristendommens vekstperiode, var det to pandemier: En i år 165 og en i år 251 etter Kristus. Historikerne mener at pesten i 165 kan ha vært kopper. Keiser Marcus Aurelius døde selv mens han var opptatt med en av sine kriger. Opp til en tredel av befolkningen døde. Pesten varte i 15 år. Noen mener 25 år.

Pesten i 251 var trolig noe mildere. Historikere mener beskrivelser tyder på at det kan ha vært meslinger. Denne sykdommen kan være svært dødelig når ingen i befolkningen har vært utsatt for det tidligere.

Felles for slike pandemier, var at samfunnsmaskineriet stoppet opp. Politikk, landbruk, byutvikling – alt stanset. Prosjekter gikk i stå. Familier ble oppløst. Nye vennskap og allianser oppsto som tidligere hadde vært helt utenkelige. Dette skapte store muligheter for kristendommens vekst. Et stort antall mennesker mistet de bånd som tidligere hindret dem i å omvende seg.

Kjente kirkefedre som Kyprian, Dionysos, Eusebius og flere, gir i sine skrifter uttrykk for at epidemiene var en viktig årsak til kristendommens vekst. Under pandemiene framholdt de kristne et budskap om håp i det håpløse. For dem ga livet mening selv i døden. Dionysos skrev i et brev til menigheten: «Andre mennesker ser ikke på denne tiden som en tid for fest, men langt fra håpløshet, er det en tid for større glede enn vi kan forestille oss.»

Han skriver også: «De fleste av våre kristne brødre viste grenseløs kjærlighet og lojalitet, og sparte ikke seg selv, men tenkte bare på andre.» Mange av disse brødrene han henviste til, ble selv syke og døde. Kvinnene utmerket seg også her.

Dette sto i sterk kontrast til den øvrige befolkningen. Høy og lav flyktet fra de lidende syke, så de ble liggende igjen fullstendig hjelpeløse. Dermed døde mange, ikke av sykdommen, men fordi de ikke fikk omsorg og verken mat eller drikke. Blant de som fikk omsorg og kjærlighet, var det nemlig flere som overlevde. Koronapandemien som vi opplever, ville kanskje vært på linje med tidligere tiders pandemier dersom de som ble rammet, var blitt liggende hjelpeløse for seg selv.

Selv om mange som stelte de syke, selv ble syke og døde, overlevde likevel mange flere i de kristne samfunnene. Dette ble oppfattet som et mirakel av både kristne og ikke-kristne. Blant de kristne var det sannsynligvis også flere som utviklet immunitet.

Keiser Julian la også merke til at de kristnes etikk hadde sine fordeler. Han kunne ikke fordra de såkalte «galileerne». Likevel satte han i gang en kampanje for å få romerne til å etterligne de kristnes godgjørenhet. I et brev skriver han at han tror grunnen til at de kristne opplever så stor vekst, nettopp er deres «moralske karakter, selv om den bare er påtatt».

Men keiser Julian lyktes ikke med å få sine egne til å etterligne de kristne, selv om han bønnfalt de hedenske prestene om det. Selvfølgelig ikke. De hadde jo ikke noe forhold til Jesus. Deres lojalitet sto til noe helt annet.

4 Avskaffelse av etniske grenser

Enda en god grunn til at de kristne opplevde så stor vekst, er det vi leser om den første menigheten (Apg 15). Kapitlet forteller om en resolusjon Peter, Paulus, Barnabas og andre stilte seg bak, og som hele menigheten adopterte etter en del debatt.

Ifølge referatet var det Jakob som først formulerte det:

Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. Og dette stemmer med profetenes ord, … Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud. Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod (Apg 14,15-20).

Er dette amatørteologer som tar populistiske avgjørelser? Var dette alt som sto igjen hos dem av det de hadde lært av Jesus om barmhjertighet og kjærlighet? Hva med trospunktene, kanskje 28, som er så viktige for mange?

Jeg tror apostlene skiller mellom etnisitet og kristendom. Det som jeg er vant til i min kultur og blant mitt folk, må ikke stenge veien til Guds rike for folk fra andre kulturer og nasjoner. Vi vurderer lett den kulturen vi selv er en del av, som den mest «kristne». Kan de som kler seg annerledes, spiser annerledes, danser annerledes, synger annerledes, ser annerledes ut og gjør tusen ting annerledes, være like gode kristne som de som er fra min «dannede» kultur?

De første kristne, med Peter og Paulus i spissen, ville så langt som mulig fjerne skillelinjene mellom andre kulturer og den kulturen de kristne sprang ut ifra. I sin resolusjon tok de med kun et minimum som de mente ikke ville hindre hedningene i å ta imot evangeliet. Jødedommens historie og kultur måtte ikke stå i veien for Kristus.

Omvendelse av jødene dannet grunnlaget for de første menighetene, selv om alt for mange av dem sto steilt imot (Apg 21,20). Men nå skulle evangeliet ut til hele verden. Da måtte det forkynnes på en annen måte. Apostlene ville være med på å åpne himmelriket for menneskene i verden i størst mulig grad, heller enn å se det som en dyd å gjøre døren til menigheten smalest mulig.

Jeg oppfatter det slik at et av Jesu siste ord, var en oppsummering av hva hans budskap dreier seg om, og som var så sentralt for de første kristne.

For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare:

‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg (Matt 25,35).

Den andre delen av denne lignelsen orker jeg nesten ikke lese. Men jeg skjønner utmerket godt logikken. Peter sier det slik:

Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer (1 Pet 2,12).