UNDERVISNING
Pandemier, kvinners innsats og andre årsaker til kristendommens veldige vekst de første 400 år Mens pandemier, kriger og forfølgelser pågikk i de første århundrene etter Kristus, ble de kristne, stadig flere. På tross av eller på grunn av? Hva var årsakene til kristendommens veldige vekst? Finnes det noe vi kan lære i dag?
Av Yngvar Børresen Det var i Antiokia Jesu etterfølgere for første gang ble kalt «kristne», forteller Lukas (Apg 11,26). Det hadde ikke gått lang tid etter at Stefanus ble steinet til døde. Utsiktene for de som ville slutte seg til den nye bevegelsen, var tilsynelatende ikke lyse. Men Paulus og Barnabas var begeistret for veksten de opplevde (Apg 11,23). Stadig flere lot seg omvende på grunn av deres forkynnelse, mot alle odds. Det var i Jerusalem menigheten var sammen på pinsedagen (Apg 2), da Den hellige ånd falt over disiplene og virket på tilhørerne. Fra menigheten i Jerusalem, spredte troen seg til byer som Roma, Alexandria, Efesos og Antiokia, der det igjen ble dannet nye fellesskap. Veksten fortsatte utover i århundrene, og menighetene i de store byene var ressurs- og kraftsentre. Da de kristne var blitt så mange at mer enn halvparten av Romerrikets innbyggere bekjente seg til den kristne tro (rundt år 350), ble kristendommen tillatt og gjort til statsreligion og politisert ved keiserne Konstantin og Theodosius. Kristendommen vokste fremdeles, men fra da av var det ikke Jesu tro og lære om barmhjertighet og kjærlighet som dominerte livsstilen. Hva som skjedde videre i kristendommens
navn, er som oftest tragisk lesning. I de første årene var det sett fra de troendes perspektiv, hovedsakelig to grupper mennesker utenom dem selv: Verdens befolkning, som ble kalt hedninger, og jødene. De kristne kunne ikke holde tilbake den enorme gleden som begynte ved en tom grav, og som mange fikk bekreftet ved at de fysisk møtte igjen han som hadde ligget i graven. Fra denne begynnelsen spredte troen seg på to måter: 1 Teoretisk forkynnelse av evangeliet 2 Praktisk forkynnelse av evangeliet
1 Praktisering av Jesu lære Blant det mest revolusjonære Jesus sa, var: Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere (Matt 5,43.44). Dette budskapet gjentok Jesus gjennom hele sitt virke på mange forskjellige måter. Å elske sin neste som seg selv var grunnleggende. Historiske vitnesbyrd fra både venner og fiender, viser at Jesu lære var idealet for de første kristne. Det er på langt nær
Kristendommens vekst de første 350 år: År
Antall kristne
Prosent av befolkningen
40
1000
0.0017
50
1400
0.0023
100
7.500
0.0126
150
40.500
0.07
200
218,000
0.36
250
1.170.000
1.9
300
6.300.000
10.5
350
33.880.000
56.5
22
(Tabellen og mange av opplysningene i artikkelen, er hentet fra boken The Rise of Christianity (1997), av Rodney Stark. Den er basert på en populasjon på 60 millioner. Tallene er selvsagt tentative.)
bare Apostlenes gjerninger som vitner om dette. De troende hadde fått med seg Jesu utfordring: Mens fariseerne var opptatt av å argumentere om hva som var rett teologi, fortalte Jesus dem om den barmhjertige samaritan, en vantro, som brukte både tid og egne penger på å hjelpe en fremmed, døende person ved veikanten, mens de rettroende, presten og levitten, behendig gikk forbi. De var mest opptatt av andre viktige ting.
Å elske sin neste som seg selv var grunnleggende. Mens de skriftlærde refset Jesus for ikke å hvile på sabbaten, valgte han nettopp da helt åpenlyst å arbeide for mennesker som hadde det vondt. Gang på gang prioriterte Jesus annerledes enn fariseere og skriftlærde. Men jeg sier dere, sa han til dem da de presset ham: Her er det som er større enn tempelet! Hadde dere skjønt hva dette ordet betyr: ‘Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer’, da hadde dere ikke dømt dem som er uten skyld (Matt 12,6.7). Det var de første kristnes forandrede menneskesyn, i praksis deres nye liv, som gav dem deres troverdighet. Med hans hjelp satset de på å leve som sin mester, og oppdaget befrielsen det gav dem. De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker (Apg 2,41). I hopetall fant folk ut at kristendommen hadde noe de selv for enhver pris også måtte ha. De fant «skatten i åkeren» (Matt 13,44). Mange kom fra så dårlige kår at de hadde intet å tape, men alt å vinne. Så det er ikke underlig at vi leser:
Adventnytt 6-2021
