Abort. Igjen

– Frikirkene har i stor grad holdt seg stille om abortspørsmålet, sier pastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem til avisen Vårt Land 29. april. Daglig leder i Pinsebevegelsen, Ingunn Ulfsten, sier i samme artikkel at: «Akkurat nå har vi behov for å bruke utestemmen.»

Arbeiderpartiet og SVs valg om å programfeste utvidelse av retten til selvbestemt abort til henholdsvis uke 18 og 22 i svangerskapet, har reist alvorlige etiske spørsmål. Som syvendedags-adventister, utfordres også vi på hvor vi står og hvordan vi bruker stemmen vår i dette viktige etiske spørsmålet.

På tross av motstand fra KrF og kristne generelt, har kvinnens rett til selvbestemt abort frem til uke 12, vært et allment akseptert kompromiss i Norge siden 1978. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp uten å måtte møte en nemnd for vurdering, har vært det stadig tilbakevendende stridstemaet og hovedargumentet for loven.

Da KrF hadde sitt store veivalg i 2018 og endte opp med å gå i regjering med Høyre, var et av lokkemidlene fra Høyre, åpenhet for å vurdere innstramninger i loven når det gjelder tvillingaborter og senaborter. Kjell Ingolf Ropstad presenterte det som en seier for KrF, og fikk partiet med seg inn i regjering selv om de ikke fikk gjennomslag for innstramninger i senaborter.

Dette provoserte opposisjonspartiene og utløste en voldsom, ny abortdebatt. Enda tydeligere enn før, ble abort gjort til et politisk kamptema som overskygget den etiske debatten. SVs vedtak nå, har imidlertid fått mange til å reagere. Stemmer fra alle deler av samfunnet har latt seg sjokkere av at man vil abortere levedyktige fostre. Kanskje SV denne gangen trakk strikken litt for langt, og at det vil gi rom for en mer prinsipiell etisk debatt fremover?

Som kirkesamfunn blir vi truffet av Andreassens bemerkning om frikirkenes taushet eller forsiktighet. Vi har også en temmelig ambivalent historie i abortspørsmålet. Fordi vi som kirkesamfunn driver et stort, privat helsevesen, som også må utføre lovpålagte helsetjenester mange steder, har vi hatt temmelig liberale etiske retningslinjer i dette spørsmålet. Retningslinjene fra Generalkonferensen på 70-tallet, har på tross av å understreke alle menneskers og fosterets verdi, likevel åpnet for abort når fødselen ville true morens liv eller påvirke hennes helse alvorlig, når det var fare for at barnet ville få fysiske eller mentale funksjonshemminger, når graviditeten var et resultat av incest eller voldtekt og når saken involverer en ugift mor under 15 år. I alle tilfeller skulle aborten skje så tidlig som mulig, og først etter grundig veiledning og hjelp.

Disse retningslinjene har vært omstridt og blitt nyansert flere ganger. Uroen over etikken i dette har ikke villet legge seg, og i 2019 vedtok man nye retningslinjer som er langt mer restriktive og slår fast at abort «ikke er er i samsvar med Guds plan». Det har vært bred enighet om disse retningslinjene, og diskusjon bare om de mest ekstreme medisinske situasjonene, meldte dr. Torben Bergland, visedirektør for Generalkonferansens helseavdeling, til Adventnytt i 2019. Man understreker imidlertid Vi har også en temmelig ambivalent historie i abortspørsmålet.

«at menneskelig unnfangelse i sjeldne og ekstreme tilfeller kan resultere i graviditeter med dødelige utsikter og/eller akutte, livstruende fødselsanomalier som stiller enkeltpersoner og par overfor ekstraordinære dilemmaer. I slike tilfeller kan avgjørelser overlates til samvittigheten til berørte enkeltpersoner og deres familier. Disse beslutningene bør være godt informert og ledet av Den hellige ånd og det bibelske livssynet som er beskrevet ovenfor. Guds nåde fremmer og beskytter livet. Personer som møter disse utfordrende situasjonene, kan komme til ham i oppriktighet og finne veiledning, trøst og fred i Herren».

Det understrekes også hvor sterkt behovet er for støtte og omsorg til alle berørte av en graviditet og eventuell abort. Menighetene utfordres til å være et trøstende, omsorgsfullt og nåderikt fellesskap for disse.

Når vi i tillegg ser hvor politisert abortdebatten er blitt, vil vi nok som kirkesamfunn fortsatt være forsiktige med å «bruke utestemme» i debatten, for ikke å bli tatt til inntekt for et eller annet politisk parti.

Det må likevel ikke hindre oss i å engasjere oss i slike viktige saker. Er det noe som fortjener vår oppmerksomhet som sabbatsholdende kristne, er det betydningen av at vi er ansvarlige overfor vår skaper og ansvaret han har gitt oss for å ta vare på skaperverket. Så la oss verne om livet, også for de ufødte!

Historien til abortspørsmålet i Adventistkirken: https://www.ministrymagazine.org/ archive/1991/08/abortion-history-ofadventist-guidelines

Adventistkirkens uttalelse om abort: http://bit.ly/ufødtliv19NO

REDAKTØR: Atle Haugen er redaktør i Adventnytt, men også pastor i Adventistkirken Cornelius i Oslo, og inntil videre fortsatt lærer i kristendom og religion på Tyrifjord videregående skole.