Troskjempene som tvilte

Av Marius Jensen

Har du noen gang slåss med Gud? Det er kanskje et rart spørsmål å stille. Det er kanskje ikke det første du tenker på når du tenker på gudsforhold. Men det er faktisk et spørsmål flere kjente personer i Bibelen kan svare ja på.

Abraham og Moses er på hver sin måte sentrale i Bibelens historie. Gud kalte Abraham, som ble stamfar til Israel og Jesus. Gud fridde israelittene ut av slaveri i Egypt gjennom Moses. Begge omtales i Bibelen som venn av Gud (Abraham: 2 Krønikebok 20,7; Jesaja 41,8; Jakob 2,23; og Moses: 2 Mos 33,11). Begge hadde en erfaring som viser en ganske uventet side av det å vandre med Gud: De protesterte mot Gud, sa Gud rett imot. Og enda mer uventet: Gud gav etter. De «vant».

«Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» (1 Mos 18,25)

1 Mosebok 18 kan best beskrives som en lang rekke mer og mer uventede plot-twist:

Gud besøker Abraham i form av et menneske, sammen med to engler (18,1-2.22; 19,1). Abraham, et menneske, lager et måltid til Gud. Gud spiser måltidet. Gud informerer om – og inkluderer Abraham i – en domsbeslutning om Sodoma og Gomorra, en beslutning Gud sannsynligvis best kunne tatt selv. Abraham protesterer ganske kraftig: «Vil du virkelig...» «Det ligner ikke deg…» «Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» (18,23-26). Han sår tvil om det Gud har tenkt å gjøre er en så god idé likevel.

Det som skjer etterpå, er det største plot-twistet av dem alle: Gud gir etter. Abraham sier «hva om det er 45 rettferdige.» Gud sier «greit.» Abraham fortsetter: 40, 30, 20 og til sist 10. Og Gud sier «greit» (v.26-33). Hva som ville skjedd om han hadde fortsatt, vet vi ikke, for han stoppet ved 10. Men det vi

vet fra denne historien, er så uventet som det kan bli: Abraham protesterte mot Gud, og Gud gav etter.

«Vend om fra din brennende vrede...» (2 mos 32,12)

En kan kanskje si at Gud hadde god grunn til å være sint. Her

har israelittene så å si vært utro på bryllupsnatten. De hadde akkurat blitt fridd ut fra Egypt, kommet til Sinai-fjellet, inngått en pakt med Gud, sagt at «Alt det Herren har sagt, vil vi følge» (2 Mosebok 19,8). Ikke lenge etterpå, mens Moses er oppe på Sinaifjellet, blir de utålmodige og velger å lage og tilbe en gullkalv. Guds beskrivelse av dem er treffende: de er et «stivnakket folk» (2 Mos 32,9).

Gud sier deretter til Moses: «Bland deg nå ikke inn» (32,10) og forteller at han ønsker å utslette Israels folk og gjøre Moses til en stor nasjon i stedet. En noe uventet ting å si i lys av alt Gud har gjort for å fri dem ut fra Egypt. Moses virker å tenke det samme, og gjennom en rekke argumenter uttrykker Moses tvil om Guds plan er en så god idé (v.11-13). En kunne kalt det frekt i lys av at Gud ba ham om å ikke blande seg. Men Moses blander seg: «Vend om fra din brennende vrede,» sier han (v.12).

Og nok en gang en plot-twist: Gud hører på ham. Gud angrer (v.14). Vanligvis er det omvendt. Gud ber oss vende om, og vi angrer. Her ber Moses Gud om å vende om, og Gud angrer. Begge disse historiene vekker en god del spørsmål om Gud som ville krevd egne artikler for å utforske. Men en ting virker

klart for meg: Gud åpner noen ganger opp for å si ham imot. Protestere. Tvile. Og skal vi tro Abraham og Moses, gir Gud noen ganger etter.

«Jeg kaller dere venner…» (Joh 15,15)

En viktig grunn til at Gud lar dem gjøre det, tror jeg vi finner i det Jesus sier til disiplene før han skal korsfestes. Han sier han ønsker at de skal være hans venner, ikke hans tjenere. Grunnen blir gitt i verset: «En tjener vet ikke hva herren hans gjør.» (v.15) Men Jesus har gjort kjent for disiplene alt han har hørt fra sin Far. Med andre ord: Gud ønsker mer enn bare lydighet: han ønsker at vi skal forstå. Han ønsker også at vi skal gjøre det

han har befalt oss, som vers 14 tydelig sier. Men han ønsker mer enn det. Og for å forstå kreves det noen ganger faktisk at vi diskuterer med Gud. «Slåss» med ham.

Hadde du spurt meg for ti år siden, ville jeg sannsynligvis sagt at å si mot Guds ord er et tegn på manglende tro, på tvil. Og tvil er ikke sunt. Men jeg har etter hvert innsett at dette ikke nød-

vendigvis er tilfelle. Spesielt hvis tvilen stammer fra et genuint ønske om å forstå Gud. Det jeg kanskje har vokst mest på i min gudsforståelse, er situasjoner hvor jeg har kommet over en tekst eller tanke om Gud og tenkt: «Nei, dette kan ikke være deg, Gud!» for så å ha gravd videre, undersøkt, protestert, «slåss» med Gud og kommet ut av det med en dypere forståelse av Gud og en styrket tro. Noen ganger har jeg måttet innse at jeg tok feil. Noen spørsmål gjenstår fremdeles å svare på. Andre ganger har jeg funnet ut at det var en god grunn til at jeg tok opp kampen.

Utgangspunktet for Abrahams og Moses´ protest var deres gudsbilde. Og i begge tilfellene sa Gud seg enig i deres protest. Jeg tror heller ikke det er tilfeldig at Gud i begge tilfeller gav etter i retning nåde. Hadde han ikke likt deres «tvil», ville han nok ha reagert annerledes på den.

Gud ønsker deg som venn. Som sin venn ønsker han at du skal forstå. Og på vei til å forstå tåler Gud din tvil. Gud ønsker et

forhold hvor du er så trygg på ham at du til og med tør å slåss

med ham når det trengs. Abraham og Moses, begge venner av Gud, gjorde det. Og skal vi tro dem, kan det faktisk være du kommer seirende ut av det.1 1 Du vil finne mange av disse tankene i boka «Saying No to God, a Radical Approach to Reading the Bible Faithfully» av Matthew Korpman. Selv om jeg ikke følger forfatteren på alle hans tanker, synes jeg boka på mange områder er utfordrende på en måte som tar Bibelen seriøst.