En trosreise

Av: Christer Endrè Pedersen

Jeg har ikke vokst opp i en spesielt troende familie, og bestemmelsen min om å bli kristen var et helt selvstendig valg. Hjemme i min oppvekst var det lite snakk om kristendom og det var ingen som leste Bibelen. Jeg hadde likevel noe tro på Guds eksistens og et liv etter døden, men jeg tenkte sjeldent noe over det og brydde meg egentlig ikke. Likevel har jeg funnet veien fram til Jesus og adventistkirken.

Det har det også vært perioder hvor jeg ikke hadde noe tro på Gud, særlig i starten av tenårene. Familielivet var noe komplisert, jeg hadde sosial angst og et dårlig selvbilde. Så både på grunn av depresjon og egoisme stengte jeg Gud ute. Selv om jeg følte meg bedre etter hvert var Gud fortsatt uinteressant, men jeg skulle likevel konfirmere meg fordi det var en tradisjon i familien og fordi jeg skjønte man kunne bli «rik» av det. Før konfirmasjonen måtte man møte opp på undervisning og delta på noen gudstjenester. I løpet av hele konfirmasjonstiden var det noe som dro meg nærmere til Gud. Det var noe med kirken som begynte å gjøre inntrykk og samtidig fikk jeg følelsen av at det var noe som kalte på meg. En interesse for alt med gudstro begynte å spire frem og en dag fikk jeg bare lyst til å åpne meg opp for Gud og tro på Ham. Gud brukte konfirmasjonen som et middel for å nå meg der, på et eller annet vis. Jeg ante egentlig lite hva det innebar å være en kristen. Jeg begynte å be litt, leste litt i de første bøkene i Bibelen, men der jeg lærte mest om tro og livssyn var i religionsdialogen på diskusjon.no. Den tro og det gudsbildet jeg opplevde der i starten virket absurd. Troen på at Gud var en mann i skyene og hvis du ikke trodde på ham så ville du brenne for alltid virket ulogisk. Jeg tok

avstand fra den type forestilling om Gud og iblant ble jeg fristet til å bli ateist. Allikevel holdt jeg troen på Gud gående, for Gud kunne heller ikke motbevises. Ingenting kunne ha oppstått av seg selv, tenkte jeg. Det var en tid med en tro som jeg var utilfreds med, inntil… ....jeg ble kjent med en adventist. Han var en helt unik kristen som kommenterte innimellom på forumet. Jeg opplevde hans skriverier som treffende og han var en engasjert troende som jeg ble nysgjerrig på. Jeg så innom brukerprofilen hans og der fant jeg en link til en bloggside. Eieren av denne websiden var David Kingsley Kendel. Det var en mann jeg begynte å se opp til. Jeg fikk mye bibelkunnskaper fra det han skrev for eksempel om de dødes tilstand og hva Bibelen egentlig lærer om helvete. Det var en stor lettelse å se ut fra Bibelen at ingen, ikke en gang Satan, skal brenne for alltid. Gradvis fikk jeg et så mye bedre syn på Bibelens Gud. Ikke minst fikk jeg kjennskap til Jesu gjenkomst, endetidstegn og et løfte om en ny jord og ny himmel. Dette var noe helt nytt og jeg ble styrket i troen. David kom inn i livet mitt akkurat da jeg trengte det. Jeg ble godt kjent med ham, vi pratet innimellom og jeg lærte stadig noe nytt om Gud og Bibelen fra han. Litt etter litt ble jeg også forandret som person, en omvendelsesprosess hadde startet. David var en syvendedags adventist og jeg lærte derfor om sabbaten og de tre englenes budskap. Han la ut på bloggen sin studier av Daniel boken, som jeg leste. Her ble Bibelen helt troverdig for meg. Bestemmelsen min om å selv bli en adventist tok jeg imidlertid ikke før jeg hadde lest ferdig Mot Historiens Klimaks på nettet. Slik ble jeg godt kjent med adventbudskapet og det forandret livet mitt for alltid. Gjennom Ellen Whites litteratur kom jeg enda nærmere Gud, og ikke minst på grunn av talene til Ty Gibson ble jeg mer og mer omvendt. Jeg ble godt kjent med Jesus og fikk en retning i livet. I denne perioden rundt 1720års alder hadde jeg gode venner rundt meg, men det var ensomt når det var ingen andre med samme tro. Det var ingen menighet å gå til der jeg bodde. Jeg hadde besøkt adventistkirken i Bodø noen ganger og blitt kjent med et par adventister der, men jeg flyttet til Trøndelag og senere til Vestlandet i forbindelse med studier. I tre år lengtet jeg etter å kunne være med andre adventister. Via David ble jeg med på Reddet i 2017 og der var det noen som anbefalte meg Matteson skolen. Da jeg skulle undersøke misjonsskolen skrev jeg ”adventistskole” i søkefeltet på google og så var det Tyrifjord VGS som dukket opp. Jeg ble overrasket over at adventistkirken hadde skoler i landet, for det hadde jeg ikke trodd. Jeg sjekket nettsiden og tenkte at dette var en gyllen mulighet for å skape relasjoner med andre adventister. Høsten 2018 startet jeg på Tyrifjord og tok påbygg der. Jeg kunne endelig være en del av fellesskapet og siden da har jeg gått i menigheten. Den 15.6.2019 tok jeg dåp nede i fjorden på Tyrifjord. Jeg har fått et nettverk av venner i adventistkirken og det har blitt som en familie for meg. Jeg har lært enda mer om Gud og kommet nærmere han. Å vandre med Gud er både spennende og utfordrende, og jeg ber om at mitt vitnesbyrd er til inspirasjon for andre. Livet er ikke lett, men det er fint å vite at Gud er der for oss. Jeg opplever at Gud svarer mine bønner, lærer meg ting underveis og har hjulpet meg med mange ting i livet. Med Jesus har jeg en retning i livet og en forståelse av hva det vil si å være et menneske.