PERSONLIG ERFARING
Jeg har ikke vokst opp i en spesielt troende familie, og bestemmelsen min om å bli kristen var et helt selvstendig valg. Hjemme i min oppvekst var det lite snakk om kristendom og det var ingen som leste Bibelen. Jeg hadde likevel noe tro på Guds eksistens og et liv etter døden, men jeg tenkte sjeldent noe over det og brydde meg egentlig ikke. Likevel har jeg funnet veien fram til Jesus og adventistkirken. Det har det også vært perioder hvor jeg ikke hadde noe tro på Gud, særlig i starten av tenårene. Familielivet var noe komplisert, jeg hadde sosial angst og et dårlig selvbilde. Så både på grunn av
En trosreise Av: Christer Endrè Pedersen
depresjon og egoisme stengte jeg Gud ute. Selv om jeg følte meg bedre etter hvert var Gud fortsatt uinteressant, men jeg skulle likevel konfirmere meg fordi det var en tradisjon i familien og fordi jeg skjønte man kunne bli «rik» av det. Før konfirmasjonen måtte man møte opp på undervisning og delta på noen gudstjenester. I løpet av hele konfirmasjonstiden var det noe som dro meg nærmere til Gud. Det var noe med kirken som begynte å gjøre inntrykk og samtidig fikk jeg følelsen av at det var noe som kalte på meg. En interesse for alt med gudstro begynte å spire frem og en dag fikk jeg bare lyst til å åpne meg opp for Gud og tro på Ham. Gud brukte konfirmasjonen som et middel for å nå meg der, på et eller annet vis. Jeg ante egentlig lite hva det innebar å være en kristen. Jeg begynte å be litt, leste litt i de første bøkene i Bibelen, men der jeg lærte mest om tro og livssyn var i religionsdialogen på diskusjon.no. Den tro og det gudsbildet jeg opplevde der i starten virket absurd. Troen på at Gud var en mann i skyene og hvis du ikke trodde på ham så ville du brenne for alltid virket ulogisk. Jeg tok
14
AU#1_22.indd 14
ADVENTungdom – 1-2022
31.01.2022 13:53
