7 minute read
Korset i sentrum
- kampen mellom ondt og godt
Kristus oppga ikke sitt liv før han hadde fullført det han var kommet for å gjøre, og med sitt siste åndedrag ropte han: ”Det er fullbrakt!” (Joh 19,30) Kampen var vunnet. Hans høyre hånd og hans hellige arm hadde gitt ham seier. Som serierherre plantet han sitt banner på de evige høyder. Var det ikke glede blant englene? Hele himmelen jublet over Kristi seier. Satan var overvunnet, og han visste at hans rike var tapt.
For englene og de verdener som ikke hadde falt i synd, var ropet: ”Det er fullbrakt!” av den største betydning. Det store frelsesverket var fullbyrdet både for dem og oss. De har del med oss i frukten av Kristi seier.
Det var først ved Kristi død at Satans sanne vesen ble helt klart for englene og de syndfrie verdener. Den frafalne erkefienden hadde tildekket sitt bedrag i en slik grad at ikke engang hellige vesener forsto hans handlemåte. De hadde ikke gjennomskuet hva opprøret egentlig gjaldt.
Det var et vesen med en underfull makt og herlighet som hadde
satt seg opp mot Gud. Om Lucifer sier Herren: ”Du var et bilde på det fullendte, fylt av visdom, fullkommen i skjønnhet.” (Esek 28,12) Lucifer hadde vært den vernende kjerub. Han hadde stått i lyset fra Guds nærhet. Han hadde vært den mest opphøyde av alle skapte vesener, den fremste når det gjaldt å åpenbare Guds hensikter for universet. Etter at han syndet, ble hans bedrag desto mer villedende, og det ble vanskeligere å avsløre hans virkelige karakter, på grunn av den opphøyde stilling han hadde hatt hos Faderen.
Gud kunne ha tilintetgjort Satan og hans tilhengere like lett som man kaster en stein på jorden, men han gjorde det ikke. Opprøret skulle ikke overvinnes med makt. Tvangsmetoder finnes bare der hvor Satan hersker. Herren handler ikke slik. Hans myndighet grunner seg på godhet, barmhjertighet og kjærlighet. (…)
Satan ble likevel ikke tilintetgjort den gangen. Selv da forsto ikke englene alt som var involvert i den store striden. Det skulle klarlegges helt og fullt hva som egentlig sto på spill. Av hensyn til menneskene måtte Satan derfor fortsette å eksistere. Så vel mennesker som engler skulle få anledning til å se kontrasten mellom lysets og mørkets fyrste. De måtte selv velge hvem de ville tjene.
I begynnelsen av den store konflikten hadde Satan hevdet at det var umulig å holde Guds lov, at rettferdighet ikke kunne forenes med barmhjertighet, og at det ville være umulig for en synder å få tilgivelse hvis han overtrådte Guds lov. Satan sa at enhver synd måtte ha sin straff, og hvis Gud skulle ettergi straffen for synd, ville han ikke være en sann og rettferdig Gud.
Satan jublet når mennesker brøt Guds lov og trosset hans vilje. Han påstod at det var bevist at loven ikke lot seg etterleve. Mennesket kunne ikke få tilgivelse. Fordi han selv var blitt fjernet fra himmelen etter sitt opprør, sa han at menneskeslekten for alltid måtte være utelukket fra å nyte gunst hos Gud. Han hevdet at Gud ikke kunne være rettferdig og samtidig være nådig mot synderen.
Men selv i sin syndige tilstand var mennesket i en annen stilling enn Satan. Lucifer hadde syndet mens han var i himmelen og i lyset av Guds herlighet. Han hadde fått en åpenbaring av Guds kjærlighet som ikke noe annet skapt vesen hadde fått. Han valgte å følge sin egen selviske og uavhengige vilje enda han forsto Guds natur og kjente hans godhet. Dette valget var avgjørende. Det var ikke noe mer Gud kunne gjøre for å frelse ham. Mennes-
kene derimot, ble villedet. Deres sinn ble formørket på grunn av Satans bedrag. De kjente ikke høyden og dybden av Guds kjærlighet. Kunnskapen om hans kjærlighet var menneskenes håp. Ved å lære å kjenne Guds natur kunne de bli ført tilbake til ham.
Gjennom Jesus ble Guds barmhjertighet åpenbart for menneskene. Men barmhjertighet utelukker ikke rettferdighet. Loven åpenbarer Guds vesen. Ikke den minste bokstav eller tøddel kunne forandres for å imøtekomme mennesket i dets falne tilstand. Gud forandret ikke sin lov, men i Kristus ofret han seg selv for å frikjøpe oss. ”Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv.” (2 Kor 5,19)
Loven krever rettferdighet – et rettferdig liv og en fullkommen karakter. Dette kan mennesker ikke prestere. De kan ikke imøtekomme kravene i Guds hellige lov. Men da Kristus kom til verden som menneske, levde han et hellig liv og utviklet en fullkommen karakter. Dette tilbyr han som en fri gave til alle som vil ta imot den. Hans liv kommer i stedet for menneskenes liv. Takket være Guds overbærenhet får de tilgivelse for syndene som før var gjort. Og mer enn det: Kristus gjennomsyrer menneskene med Guds egenskaper. Han former vårt sinn etter Guds sinn, slik at det blir et vakkert byggverk med åndelig styrke og skjønnhet. Slik blir nettopp den rettferdighet som loven krever, oppfylt i den som tror på Kristus. Gud ville vise sin rettferdighet: ”både at han selv er rettferdig, og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus.” (Rom 3,26)
Guds kjærlighet ses ikke mindre i hans rettferdighet enn i hans nåde. Rettferd er hans trones grunnvoll og frukten av hans kjærlighet. Satans hensikt har vært å skille nåden fra sannhet og rettferd. Han har prøvd å vise at Guds rettferdige lov er fredens fiende. Men Kristus viser oss at i Guds plan hører de uløselig sammen. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. ”Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal krysse hverandre.” (Sal 85,10)
Ved sitt liv og sin død viste Kristus at Guds rettferdighet ikke utsletter hans nåde, men at synd kan tilgis og at loven er rettferdig og kan etterleves. Satans anklager ble på den måten tilbakevist. Gud hadde gitt menneskene umiskjennelige vitnesbyrd om sin kjærlighet.
Et annet bedrag skulle nå bringes på bane. Satan påsto at nåden avskaffet rettferdigheten og at Kristi død avskaffet Guds lov.
Hadde det vært mulig å forandre eller oppheve loven, ville Kristus ikke ha behøvd å dø. Men å oppheve loven ville være det samme som å udødeliggjøre overtredelse og stille verden under Satans herredømme. Det var fordi loven var uforanderlig, og fordi mennesket bare kunne bli frelst ved lydighet mot dens prinsipper, at Jesus ble korsfestet. Men nettopp den metoden som Kristus benyttet for å stadfeste loven, ble av Satan framført som grunn til at den er avskaffet. Her vil den siste konfrontasjonen i den store striden mellom Kristus og Satan finne sted. (…)
Ved et liv i opprør kommer Satan og alle som gjør felles sak med ham, i et slikt motsetningsforhold til Gud at det å være i hans nærhet, blir som en fortærende ild for dem. Herligheten fra ham som er kjærlighet, vil tilintetgjøre dem.
Da den store konflikten begynte, forsto ikke englene dette. Hvis Satan og hans engler hadde fått erfare det fulle resultatet av sin synd den gang, ville de ha omkommet. Men det ville ikke ha vært klart for de himmelske vesener at dette var den uunngåelige følgen av synd. En tvil om Guds godhet ville ha blitt tilbake i deres sinn lik et ondt frø som ville ha båret sin dødelige frukt i form av synd og ulykke.
Men slik blir det ikke når den store konflikten er slutt. Når frelsesplanen er fullført, vil Guds sanne natur være åpenbar for alle skapte fornuftsvesener. Da vil alle se at prinsippene i hans lov er fullkomne og uforanderlige. Syndens natur og Satans egenskaper er blitt fullstendig avslørt. Synden vil bli utryddet. Dette vil rettferdiggjøre Guds kjærlighet og grunnfeste hans ære overfor universets beboere, som fryder seg over å gjøre hans vilje og har hans lov i sitt sinn.
Med rette kunne englene fryde seg når de betraktet Kristi kors. Selv om de ikke den gang forsto alt, visste de at Satan og synden ville bli fjernet for evig, at menneskenes frelse var sikret, og at universet ville være trygt i all evighet. Kristus selv fattet fullt ut hva følgene ville bli av det offeret han brakte på Golgata. Alt dette så han fram til da han ropte: ”Det er fullbrakt!”
Utdrag fra Slektenes håp av Ellen G. White, s. 656, 659-661, 662663 (tilpasset for bruk i AU) 1 2 3 4 5
