Våpenhvile i skogen

Av Fritz Vincken

”Det var julekvelden. Utenfor døra kjempet tyskerne sin siste desperate kamp mot engelskmenn og amerikanere. Plutselig banket det på døra …” Denne historien er tidligere prisbelønnet i ”Det Beste”

Da det banket på døra den julekvelden i 1944, hadde hverken mor eller jeg den minste anelse om hvilket mirakel som var i vente for oss. Jeg var 12 år den gangen, og vi bodde i ei lita hytte i en skog nær den tysk-belgiske grensen. Far pleide å bo i denne hytta når han jaktet i helgene. Men det var før krigen. Da de allierte begynte å bombe hjembyen vår, sendte han familien av sted for å bo i jakthytta. Selv var han blitt beordret til å delta i det borgerlige brannvern i grensebyen Monschau noen mil unna. ”Dere vil være trygge i skogen,” sa han til meg. ”Pass på mamma! Nå er det du som er mannen i familien.” Men ni dager før jul hadde feltmarskalk von Rundstedt satt i gang en siste desperat tysk offensiv. Og nå, idet jeg gikk for å åpne døra, raste krigen rundt oss på alle kanter. Vi hørte den uavlatelige knatringen fra maskingeværene. Om natten var det flyene med sine bomber, og søkelysene som lyste opp nattehimmelen. Tusenvis av allierte og tyske soldater kjempet og døde like i nærheten. Da mor hørte den første bankingen på døra, var hun snar med å blåse ut lysene. Så skjøv hun meg til side og åpnet døra. Utenfor sto to snødekte, spøkelsesaktige skikkelser med stålhjelmer. En av dem snakket til mor i et språk vi ikke forsto. Han pekte på en tredje skikkelse som lå i snøen. Lenge før meg forsto hun at dette var amerikanske soldater. Fiender! Mor sto dødsens stille med den ene hånden på skulderen min. De var bevæpnet og kunne godt ha tvunget seg inn i varmen. Men de bare sto der og spurte med øynene sine. Den sårede virket mer død enn levende. ”Kommt herein!” sa mor til slutt. ”Kom inn!” Soldatene bar kameraten sin inn og la ham på senga mi. Ingen av dem forsto tysk. Mor forsøkte med fransk, og en av soldatene kunne noen ord av dette språket. Idet mor gikk for å se til den sårede, sa hun til meg: ”Fingrene deres er helt følelsesløse. Hjelp dem av med jakkene og støvlene og hent inn ei bøtte med snø!” Snart var jeg i full gang med å rubbe de blåfrosne beina med snø. Vi oppfattet raskt navnene på de nyankomne. Den lille, tettbygde og mørkhårede mannen, het Jim. Den høye og hengslete kameraten hans, kalte de for Robin. Og i senga mi lå allerede Harry og sov. Han var såret og like bleik som snøen utenfor. De var kommet bort fra kompaniet sitt og hadde vandret rundt i skogen i tre dager og lett etter amerikanere og gjemt seg for tyskere. De var ubarberte, men likevel, uten jakkene, så de ut som store guttunger. Og mor behandlet dem også som guttunger. Så ba mor meg om å hente Hermann og seks poteter. Dette var et alvorlig avvik fra våre juleplaner. Hermann var vår velnærte hane. Han hadde fått navnet sitt etter Hermann Göring, en av Hitlers medarbeidere som Mor hadde lite til overs for. I håp om at far skulle komme hjem til jul, hadde vi fetet opp hanen. Men for noen timer siden, da det ble klart at far ikke ville rekke å komme hjem til jul, hadde vi bestemt å la Hermann få leve noen dager til i håp om at far ville komme til nyttår. Nå hadde mor endret planer igjen. Hermann skulle gjøre nytte for seg i en uventet og presset situasjon. Mens Jim og jeg hjalp til med matlagingen, gjorde Robin sitt beste med Harry. Han hadde ei kule i leggen og var nær ved å blø i hjel. Mor fikset fram et gammelt laken som hun laget bandasje av, ved å rive det opp i lange strimler. Snart ble rommet fylt av en fristende duft av grillet kylling. Jeg var i ferd med å dekke bordet da det på ny banket på døra. Jeg ventet å finne flere bortkomne amerikanere og åpnet døra uten å nøle. Der sto det fire soldater i velkjente uniformer. De tilhørte Wehrmacht, tyskere.

Jeg var lamslått av frykt. Selv om jeg bare var et barn, kjente jeg loven. Å skjule fiendesoldater ble betraktet som høyforræderi. Vi kunne alle risikere å bli skutt. Mor var også skremt! Ansiktet var hvitt, men hun gikk og hilste de tyske soldatene med: ”Gledelig jul!” Soldatene ønsket henne ”God jul!” de også. ”Vi har mistet kompaniet vårt og ønsker å søke ly til det blir lyst igjen. Kan vi få hvile oss her?” ”Selvfølgelig,” svarte mor. Og med en panikkartet ro, fortsatte hun: ”Dere kan også få et varmt måltid og spise til gryta er tom.”

Tyskerne smilte idet de kjente duften sige ut gjennom den halvåpne døra. ”Men,” sa mor, ”vi har tre andre gjester her i kveld som dere kanskje ikke ser på som venner.” Nå ble stemmen hennes mer alvorlig enn jeg noen gang hadde hørt henne: ”Nå er det julekvelden, og det blir ingen skyting her!” ”Hvem er gjestene?” spurte den tyske korporalen. ”Amerikanere?” Mor så på hvert av de forfrosne ansiktene. ”Hør her,” sa hun sakte. ”Dere kunne vært mine sønner, og det kunne de på innsiden også ha vært. En gutt med et skuddsår som kjemper for livet. De to vennene hans – bortkomne og like utslitte og sultne som dere. Så i kveld,” og nå vendte hun seg mot korpora-

len og hevet stemmen litt, ”er det julekvelden, og da glemmer vi alt om skyting og dreping!” Korporalen stirret på henne. Det gikk to, tre uendelig lange sekunder med stillhet. Så gjorde mor slutt på all videre diskusjon: ”Det er nok snakk,” sa hun og klappet hendene sammen. ”Vær så snill og legg våpnene på vedhaugen, og skynd dere før middagen blir spist opp av de andre!” Noe nølende la de fire soldatene våpnene sine på vedhaugen innafor døra. Tre karabiner, et maskingevær og to bazookaer. I mellomtiden snakket mor hastig fransk med Jim. Han svarte tilbake på engelsk, og til min mors forbauselse ga også de amerikanske guttene våpnene fra seg. Nå, idet amerikanere og tyskere forsiktig støtte borti hverandre i det lille rommet, var mor i sitt ess. Hun smilte til alle og gjorde sitt beste for at alle skulle få sitte. Vi hadde bare tre stoler, men mors seng var stor, og hun plasserte to av nykommerne der ved siden av Jim og Robin. Til tross for den litt spente stemningen, satte mor i gang med å gjøre middagen ferdig. Men Hermann kom ikke til å bli noe større, og nå var det fire flere munner å mette. ”Skynd deg og hent noen flere poteter og litt havregryn,” hvisket hun til meg. ”Disse guttene er sultne, og sultne menn er ofte sinte menn.” Mens jeg rotet rundt i spiskammerset, hørte jeg klagerop fra Harry. Da jeg kom tilbake, hadde en av tyskerne tatt på seg brillene for å inspisere amerikanerens skuddsår. ”Er du med i sanitetskorpset?” spurte mor. ”Nei,” svarte han, ”men jeg studerte medisin i Heidelberg inntil for noen måneder siden. Takket være kulden, er såret ikke infisert,” fortalte han amerikanerne på temmelig brukbar engelsk. Han forklarte mor at han hadde mistet mye blod, men at han ville klare seg hvis han fikk hvile og næringsrik mat. En mer avslappet tone var nå i ferd med å ta over for den mistenkelige stemningen. For meg så alle soldatene ut til å være ganske unge. Heinz og Willy kom begge fra Køln. De var ikke mer enn 16. Den tyske korporalen på 23 var den eldste av samtlige. Fra matsekken dro han opp en flaske rødvin, og Heinz klarte å finne et lite rugbrød i sekken sin. Mor skar brødet i skiver for å servere det sammen med middagen, men halvparten av vinen satte hun til side til den sårede gutten. Så leste mor bordbønnen. Jeg la merke til at det var tårer i øynene hennes da hun uttrykte de gamle kjente ordene: ”Kom Herre Jesus! Vær vår gjest!” Og når jeg kikket rundt bordet, så jeg også tårer i øynene på de krigsslitne soldatene. Bare guttunger, noen fra Amerika og noen fra Tyskland. Alle langt hjemmefra.

Like før midnatt inviterte mor oss ut på trappa for å se på Betlehemsstjerna. Alle, unntatt Harry som lå og sov, sto ved siden av henne. I det stillhetens øyeblikk, mens vi så på den klareste stjerna på himmelen, var krigen langt borte. Den var nesten glemt!

Vår lille private våpenhvile fortsatte neste morgen. Harry var tidlig våken og ble vartet opp av mor som fôret ham med litt brødmat. Ved morgengry var det klart at han allerede var sterkere. Mor laget en drink til ham av egg, korporalens vin og litt sukker. Alle vi andre måtte nøye oss med havregrynsgrøt. Etterpå laget de en båre av mors beste duk og noen stolper. Den tyske korporalen fortalte så amerikanerne hvordan de best kunne finne veien tilbake til sine linjer. På kartet til Jim viste tyskeren hvordan amerikanerne skulle gå langs en bekk for å nå fram til sin egen tropp der denne nå var i ferd med å organisere seg igjen på et lite høydedrag. ”Hvorfor kan vi ikke dra rett til Monschau?” spurte Jim. ”Nein,” svarte korporalen, ”vi har tatt tilbake Monschau.” Nå ga mor dem våpnene tilbake. ”Vær forsitkige, gutter!” sa hun. ”Jeg vil at dere skal komme trygt tilbake der dere hører hjemme en dag. Gud velsigne dere alle!” Tyskerne og amerikanerne tok hverandre i hendene, og vi så at de forsvant i hver sin retning. Da jeg kom inn igjen, hadde mor funnet fram sin gamle familiebibel. Jeg kikket henne over skulderen. Boka var åpen på julefortellingen, fødselen i krybben og fortellingen om de vise menn som kom for å gi sine gaver. Fingeren var på de siste linjene i Matteus 2,12: ”… og de tok en annen vei hjem til sitt land.”

Bokutdrag fra: Jul i våre hjerter 1, s. 121-123. Kan kjøpes fra: norbok.no