Älvsbyhus 70 år norska

Fra

sto kk til

s tu e

Älvsbyhus

! r å 70

Forord Fra andre verdenskrig og frem til i våre dager har mer enn et halvt århundre passert med en enorm teknisk, sosial og økonomisk utvikling som har forandret menneskers levevilkår på en ganske så dramatisk måte. Älvsbyhus har i stor grad deltatt i denne utviklingen gjennom vår ambisjon om å foredle det norrbottniske kvalitetsvirket.

Stefan och Kent Johansson

Det hele begynte med to unge menns vilje til å starte opp eget firma og forsyne de norrbottniske hjemmene med snekkerarbeid, og senere gi oss tak over hodet.

Hus bygget helt etter egne konsept, med motivet å tilby kvalitetshus til markedets laveste priser, ble strategien.

Denne boken er tilegnet de som var med i etterkrigsutviklingen og i opprettelsen av en familiebedrift som ble dannet gjennom briljant entreprenørskap og foretaksomhet. Og som gjennom klokhet, langsiktighet, god planlegging og rasjonell produksjonsutvikling har hevdet seg, bygget opp økonomi og forutsetninger for en fremtid slik at vi med selvtillit kan gå videre.

Som tredje generasjonen kjenner vi ekte stolthet over å føre tradisjonene videre mot nye mål etter vår far Donalds innsatser i så mange år.

Med ny fastsatt visjon er siktet innstilt på fullt belegg i våre fabrikker og enda flere fornøyde Älvsbyhuskunder.

Takk til alle som har bidratt til å skape denne historiebeskrivelsen. Älvsbyn, mars 2014 Kent & Stefan Johansson

Älvsbyhus 70 år -

1

Norrfjärden 1944 Midt under den brennende verdenskrigen bestemte to 26-åringer fra Norrfjärden seg for å starte opp egen snekkerbedrift. Gunnar og Göran Johansson var gode barndomsvenner. De bodde bare 500 meter fra hverandre, og har vært sammen siden de begynte å gå. Kameratene, som ikke er i slekt med hverandre, gikk i samme skoleklasse, gjorde verneplikten samtidig og var nå havnet på samme arbeidsplass på SCA-snekkeriet i Munksund. Det var ikke bare en tilfeldighet.

Gunnar hadde skaffet seg sertifikat på lastebil og taxi. Av Göran fikk han vite at snekkerverkstedet var en bra arbeidsplass, så han søkte seg dit. Gunnars far var bygningssnekker og tok på seg oppdrag på husbygging som Gunnar hjalp han med. Til snekkeriet i Munksund var han velkvalifisert og velkommen. Göran som vokste opp på en gård hadde ingen interesse for bondeyrket. Familiegården var en av flere stamgårder i Norrfjärden, og hadde gått i arv i flere generasjoner. Til gården tilhørte også et sagbruk i Harrbäcken, med en råoljemotor som kraftkilde. Bortsett fra til eget behov ble det selvsagt saget trevirke for hele byens behov. Men sagen ga kun arbeid på forsommeren, så Göran begynt å se seg om etter annet.

- Jeg bestemte meg for å besøke SCAs snekkeri i Munksund, forteller Göran. På snekkeriet bygde de boder og innredninger. Bedriften befant seg i en utviklingsfase og bygde ut snekkeriet, husker Göran.

- Da jeg kom inn der spurte formannen hva jeg het. Han kjente tydeligvis min far, så han sa.

- Ta med deg hammeren og kom hit. Jeg dro hjem og hentet hammer og arbeidsklær, og begynte å jobbe dagen etter. Mens jeg jobbet i snekkeriet rakk jeg å gifte meg og stifte familie. Den første sønnen, Donald, ble født i 1942, forteller Göran.

Det tok ikke lange stunden før Gunnar også ble ansatt i samme bedrift. Etter en tid i Munksund begynte Göran og Gunnar å diskutere oppstart av eget firma.

Snekkerarbeid var det kjekkeste de visste, og på den tiden fantes det arbeid for snekkerier, husker Göran.

2

- Älvsbyhus 70 år

Norrfjärdens Träförädling Beskyttelse av fosterlandet unngikk ingen svenske i våpenfør alder. Det gjaldt selvsagt både Göran og Gunnar. For Gunnar ble verneplikten også forlenget med tjenestegjøring ved riksgrensen. Hitlers styrker hadde inntatt Norge og fantes i Finland. Norrbotten var omringet av fienden og behøvde årvåkne øyner langs riksgrensene sine.

- Det ble langt mellom permisjonene, husker Gunnar som hadde familien, hustruen og en liten sønn, hjemme i Norrfjärden. Etter militærtjenesten arbeidet Gunnar på sin fars byggoppdrag og kjørte lastebil for brødrene Nordvall med transporter som ofte var maskiner til J W Andersson. På helgene kjørte han taxi for Öbergs i byen. Det var en livsstil som ikke ga mye tid til overs til familien. Når våren kom i 1944 gjenoppliver Göran og Gunnar sine planer om sitt eget snekkeri som hadde vokst frem under deres tid på snekkeriet i Munksund.

På Gunnars gård sto en tom lastebilgarasje på drøyt 200 kvadratmeter. Den ville duge som industrilokale, resonnerte 26-åringene.

Under en helg i mai 1944 bestemte Göran og Gunnar seg for å satse på noe eget. Sammen dro de til J W Andersson i Piteå og kjøpte snekkerutstyr. Kappsag, snekkerhøvel, plan- og rettehøvel, trimsag, limpresse, enkel tappmaskin, 2 freser, liten tretørker for en pakke treverk og sprøyteboks til grunnmaling av snekkerarbeid.

- Det ble et skikkelig sjokk når regningen på maskinene kom, forteller Göran.

Kravet var kontant betaling. Vi hadde ingen driftskapital, og hadde tenkt oss å komme i gang med litt utsettelse på maskinbetalingen. Vi hadde jo forberedt oss med byggmesterkontakter, så vi visste at vi ville få bestillinger på innredningssnekkerier. Nå ble gode råd dyre.

- Sparebanken trodde ikke på oss, men hvis vi skaffet kausjonister til lånet vi behøvde, så ville de gi oss en sjanse, forteller Göran.

Älvsbyhus 70 år -

3

Byen trodde på “guttene”!

Göran Johansson

- Vi hadde ikke så mye å velge mellom. Skulle vi levere tilbake maskinene, eller forsøke å skaffe kausjonister til lånet? Vi rådslo med våre hustruer, husker Göran. Det fantes ingen tvil om at vi skulle fortsette.

Samtidig bestemt vi, Gunnar, jeg og våre hustruer, at vi fremover skulle betale alt kontant i firmaet. Men først måtte maskinene betales. 22 500 kr skulle lånes på Piteå sparebank, og til det krevdes det minst ti kausjonister. Både bønder, fiskere, bedrifter og forretningsmenn stilte opp for Göran og Gunnar, som raskt fikk lånet i orden.

Nå gjaldt det å komme i gang med anskaffelsen av råvarer, materialer og kunder.

Göran tok ansvaret for økonomi, tilbud og kunder. Gunnar tok ansvaret for produksjon, materialinnkjøp og arbeidsledelse. I begynnelsen av juni 1944 startet bedriften med produksjon av innredning til hus og leiligheter med tre ansatte.

- Verken Göran eller jeg hadde forretningskunnskaper, men vi hadde god enighet og snekkermaskiner kunne vi håndtere, forteller Gunnar. Vi lykkes også godt med å overtale byggmestere til å få regne på bestillinger. De fleste anbudene fikk vi, husker Gunnar.

Produksjonen i snekkeriet ble planlagt, og ble lagt opp svært rasjonelt. Ingen sløserier med tid i håndteringen var mottoet. Materialet ble tatt inn i ene enden og montert i den andre.

Norrfjärdens Träförädling startet profesjonelt, og gikk fra starten av med i Snickerifabrikernas Riksförbund. Medlemskapet ble inkludert i informasjonen når bedriften presenterte seg som produsent av bygningssnekkerarbeid, kjøkken- og butikkinnredninger, møbler m.m.

Krigen innebar ikke bare militær tjenestegjøring for Göran og Gunnar. Begge husker hvordan køer av evakuerende finner strømmet inn i byen med alt de hadde greid å få med seg av husholdningsartikler, dyr og personlige eiendeler.

4

- Älvsbyhus 70 år

Gunnar Johansson

Gamle hus og låver ble rustet for å huse alle flyktningene. Innredninger, men fremfor alt dører og vinduer, ble nødvendig for å gjøre livet tålelig for både mennesker og dyr. For Norrfjärdens Träförädling innebar det ganske store bestillinger.

Størst betydning fikk imidlertid de fra starten av etablerte kontaktene med bygg- og eiendomsbedriftene Ragnar Wikstén i Piteå og Norrbottens Träförädling i Luleå. Behovet for leiligheter var meget stort i Norrbottens byer og tettsteder.

På denne tiden startet diskusjonene om et statlig stålverkbygg i Luleå, som ville gi flere tusen mann arbeid. Optimismen vokste. Bygging av kraftverkene i Luleälven pågikk blant annet i Suorva og Porjus. Norrbottens Träförädling hadde spesialisert seg på boligbrakker som ble produsert i moduler og montert sammen på byggplassen. Militærets behov for brakkeanlegg var også stort.

På mindre enn et halvt år hadde Norrfjärdens Träförädling et meget stort ordrebelegg. Antallet ansatte økte raskt, og var fordoblet ved årsskiftet 1944-45.

Trevirke og materiale til snekkerverkstedet var en tung post for bedriften, husker Göran og Gunnar. En bra avtale med gode kredittvilkår ble inngått med Norrbottens Träförädling i Luleå hvor treverket ble kjøpt. En del av trevirket ble saget med hjemmesagen i Harrbäcken. Tømmeret ble kjøpt hos bøndene i byen.

- Lønningene våre var ikke så store, husker Gunnar. Göran og jeg tok ut en vanlig snekkerlønn. Alle inntekter ble brukt i bedriften. Vi betalte ned på lånet så raskt vi kunne, og handlet kontant så langt det var mulig.

- Det ble ofte magert i kassen, forteller Göran. Spesielt da lønningene skulle betales ut hver annen uke. Jeg måtte ofte gå til min far og be om midlertidige lån.

Han hadde stor forståelse for våre behov, og han fikk pengene tilbake så snart vi fikk betaling fra våre bestillere.

Älvsbyhus 70 år -

5

Balanseregnskapet for bedriftens første virksomhetsår

6

- Älvsbyhus 70 år

Krigens herjinger innebar prøvelser selv om Sverige sto utenfor. Rasjonering og mangel på varer begynte å gjøre seg gjeldende.

- I begynnelsen klarte vi oss bra med materiale som skruer, spiker og hengsler, forteller Gunnar. Jeg husker at jeg ved et tilfelle tok motorsykkelen og kjørte Norrbotten rundt, og kjøpte inn alt jeg kom over for å redde produksjonen.

Reisen rundt blant norrbottens jernvareforretninger viste seg å være bedriftens lykke. Nå hadde de tilgang til materialet som krevdes. Produksjonen økte stadig.

Norrbottens Träförädling i Luleå, eid av brødrene Tage og Lennart Forsberg, skulle bygge 24 hus med fire leiligheter i hver.

Göran og Gunnar regnet på jobben og fikk den største ordren hittil. Samtidig hadde byggmester Ragnar Wikstén i Piteå startet byggingen av de såkalte punkthusene i byen. Norrfjärdens Träförädling fikk levere innredning til hele prosjektet, en bestilling som varte i flere år.

Fremgangen ble så stor at lokalene ikke rakk til. En monteringshall ble bygd for å gi mer plass i snekkerverkstedet.

Når Hitler ble styrtet og verdensfreden kom i 1945, hadde Sverige alle forutsetninger til å hevde seg og utvikles. Landets bedrifter og ressurser var for det meste intakte. Vi slapp krigens grusomheter, men verden rundt omkring oss var ødelagt og nedbrent.

Den store gjenoppbyggingen krevde både industrielle og økonomiske ressurser som Sverige hadde stort utbytte av. Det ble totalt en tilgang også for foretaksomheten i Norrbotten.

På Norrfjärdens Träförädling kom det blant annet ordrer fra England på trapper, vinduer og dørporter. Tidvis hadde bedriften så mye arbeid at gårdsplassen om sommeren ble brukt til å montere skap og innredninger.

- Fordelene med Norrfjärdens Snickeri var bra kvalitet på arbeidet og at leveransene kom til avtalte tider, sier Ragnar Wikstén, Piteå. Han har samarbeidet med bedriften i drøyt 30 år.

- Det fantes allerede fra starten av en entreprenørånd hos Göran og Gunnar som var preget av prisbevissthet og en leveransepålitelighet som vi som bestillere hadde meget stor glede av.

Älvsbyhus 70 år -

7

Arbeid til bygdens sønner

Östen Andersson

På forsommeren 1944 fikk Östen Andersson en telefonsamtale som gledet han mye.

- Göran Johansson ringte og spurte om jeg ville begynne å arbeide på deres nye snekkerverksted i byen. Jeg aksepterte umiddelbart. Det fantes ikke så mange arbeidsmuligheter i hjembyen på den tiden, forteller Östen, som ble blant de første ansatte på Norrfjärdens Träförädling.

Jeg hadde tidligere arbeidet med min far som var bygningssnekker, noe som Görans far Marcus kjente til. Det var kanskje derfor jeg fikk tilbudet, tror Östen.

Jeg begynte å jobbe på snekkerverkstedet den 1. juni 1944, fortsetter Östen.

Arbeidsdagene begynte sju og sluttet halv fem. For det meste gjaldt normale arbeidsdager, men jeg husker at jeg iblant jobbet på nettene for å klare store leveranser.

Fra starten av hadde vi bestemte arbeidsplasser. Jeg begynte som limer, og fortsatte deretter som benk- og maskinsnekker, forteller Östen. Alt ettersom vi ble flere endret systemet seg til et roterende jobbsystem slik at alle kunne håndtere alle maskiner, bortsett fra fresen. Ved den sto Gunnar som var den som tok seg av arbeidet på fabrikken, mens Göran tok seg av kontoret og kundekontaktene.

Ettersom kontoret lå på fabrikken arbeidet også Göran i produksjonen så ofte han kunne.

På den tiden ble lønnen avtalt muntlig mellom arbeidstakeren og arbeidsgiveren. Når arbeidsmiljøloven kom ble jeg valgt som verneombud på bedriften. Alle snekkerverksteder skulle ha et slikt ombud. Med hensyn til miljøet så hadde vi utsug fra høvel og fres, men ellers var det som det pleide med ventilasjonen.

Norrfjärdens Träförädling utviklet seg raskt. Allerede etter et halvt år var vi dobbelt så mange ansatte, husker Östen. Utbyggingsplanene ble diskutert allerede da, men ble skjøvet fremover i tid. Jeg trivdes på bedriften som hadde en demokratisk omgangstone, bra jobb og i tillegg nærhet til hjemmet, summerer Östen.

8

- Älvsbyhus 70 år

John Hägglund gikk i sin fars fotspor. Allerede som 14-åring begynte han som lærling hos Norrbottens Träslöjd, der det ble produsert snekkerhåndverk og pyntesaker. I årene 1945 - 47 gikk John i skole på Strömbacka i Piteå, og utdannet seg til snekker, et yrke som også hans far hadde.

Krigen i Finland påvirket også Norrfjärden, husker John. Flyktninger kom i store skarer og ble innkvartert i lokaler som ble tømt eller sto ledige.

- Jeg bodde i nærheten av Håkansö skole, som ble stengt og gjort til BB. Mange av flyktningene måtte bo på en stor norrbottensgård bak Holmlunds café. Sogneprest Nilsson, som snakket finsk, hadde mye å gjøre i den perioden, husker John. Arbeidssituasjonen i Norrfjärden var ikke så bra under krigsårene, fortsetter John. Mange flyttet til nærliggende steder for å få arbeid. De som ble igjen hadde arbeid innen jordbruket, eller på en av de få bedriftene som fantes i området.

- Jeg var heldig som fikk jobb rett etter skolen, sier John. Jeg var 18 år da jeg gikk til Göran Johansson og spurte om det fantes jobb til meg. Hvis jeg begynte som sesongarbeider ville det gå bra, lovte Göran, og slik ble det. Sesongarbeidet ble til fast ansettelse som varte frem til bedriften flyttet fra Norrfjärden.

John begynte med å lære seg arbeidet ved plan- og retthøvlene, limte innimellom, lagde kjøkkenskap, freste vindusrammer og hjalp Gunnar med å sette sammen kjøkkeninnredninger.

Allerede da fantes det en lønnsavtale. Den var lav, men ble fulgt til punkt og prikke, husker John.

- Jeg trivdes veldig bra med Gunnar og Göran, sier John. Det var en demokratisk stemning på Norrfjärdens Träförädling. Her merket man ingen forskjell mellom sjef og arbeider Alle hjalp til der det trengtes, sier John som da var nygift. Familien flyttet til Luleå i 1953.

Älvsbyhus 70 år -

9

Midnattsekspressen var et kjent begrep i Norrfjärden på 40-tallet. Det var navnet på bussen som arbeiderne til SCA i Munksund reiste med. Skulle de med bussen var de nødt til å stå opp midt på natten.

15 år gamle Folke Bäckström var en av de som arbeidet i Munksund frem til den dagen hans mor fikk nok og ba han skaffe seg nytt arbeid, for sønnen så mer død enn levende ut hver morgen han skulle i vei.

- Jeg bodde bare 100 meter fra Norrfjärdens Träförädling, så jeg gikk bort og søkte arbeid, forteller Folke. Jeg fikk begynne som lærling i 1949.

Arbeidet ble å være fyrbøter og rydder, men ganske snart ble jeg limer. Etter en stund arbeidet jeg ved planhøvelen, pussehøvelen og kom til slutt til monteringen.

Lønnen som lærling var dårlig, husker Folke, 79 øre i timen ifølge avtalen. Utdannede snekkere med fast ansettelse hadde 1,93 kr per time.

Folke Bäckström ble en av de arbeiderne som fulgte med bedriften til Älvsbyn, og en av de første husmontørene. Lønnskvittering for Folke Bäckström fra februar 1950. Observer at tidsperioden omfattet tolv dager og seks dagers arbeidsuke.

10

- Älvsbyhus 70 år

Älvsbyhus 70 år -

11

Jerngjengen i Norrfjärden, fr. vänster Gunnar Johansson, Arne Jonsson, Harry Ceder, Kalle Andersson, Folke Bäckström, John Hägglund, Göran Johansson och Gösta Andersson.

En skal tidlig krøkes...

En lang og aktiv sjuåring hadde fått vanen å følge sin far Göran til snekkerverkstedet i Norrfjärden. Her var det alltid noe å gjøre. Rydde og samle på snekkerirester, eller snekre noe artig av alt treverk som ble til overs fra maskinene.

Men forretninger interesserte han mer enn alle restene. Kunne han finne på noe smart og tjene penger som far gjorde? En forretningsidé ble født. Donald plukket masonittbiter, spikret fine kantlister på dem og lagde brett, både store og små.

Mange husker sikkert Donald når han gikk rundt på gårdene og solgte brettene sine. Og forretninger ble det, for hvem kunne vel motstå en såpass ung gentleman som banket på døren! Hver høst plukket alle bær i skog og mark. Bærene skulle renses, og det kunne ta timer dersom skogens fangst ble rikelig. Alt slikt arbeid ble gjort for hånd inntil oppfinneren Donald videreutviklet brettet sitt med et hull i et av hjørnene. Nå gikk utviklingen i rask takt, for den første bærrenseren ble godt mottatt på markedet. Den ga Donald godt med arbeid i produksjon og salg. Sjuåringen la produksjonen til feriene sine. Donald holdt på med sin forretningsidé fremt til han ble ti år.

Da Donald som elleveåring i 1953 gjorde seg klar til å begynne på realskolen i Piteå, fikk familien et nytt medlem. Det ble en sønn som fikk navnet Dennis.

For familiene Johansson var tilværelsen i Norrfjärden stresset. Kundekretsen hadde vokst raskt, og store bestillere fantes på mange steder i fylket. Det pågikk diskusjoner om fortsatt utbygging eller nybygging av industrilokaler for snekkerverkstedet i Norrfjärden, eller et annet passende sted.

Bedriftseierne Göran og Gunnar kjente at det hastet. Med den takten bedriften utviklet seg i, så fantes det ikke rom for opphold. Det ville innebære å svikte sine bestillere og samtidig stenge døren for den egne bedriftens fremtid. Norrfjärdens Träförädling hadde sin målsetning klar. Bedriften ville fortsette å ekspandere.

12

- Älvsbyhus 70 år

En ny epoke Familiene Johansson hadde grunn til tette rådslagninger. Nå var tiden moden for å ta avgjørelse for fremtiden. Året var 1953.

Gunnar og Göran hadde forhørt seg om byggetomt til et nytt fabrikklokale på 1000 kvadratmeter i Norrfjärden. En jordbruker inntil nåværende fabrikk var interessert i å selge mark.

Finansieringen var også ordnet. Banken stilte opp med lån til nytt industrilokale. Bedriftseierne skrev til Norrfjärdens kommune og ønsket kommunal kausjon for lånet.

Parallelt med forberedelsene i Norrfjärden hadde Göran og Gunnar orientert seg på andre steder om etableringsvilkår, mark, service og arbeidskraft. De hadde på følelsen at det kunne bli vanskeligheter med å få igjennom byggingen i Norrfjärden. Familiene for forberedt på et flyttealternativ.

Et slikt sted var Älvsby Köping som lå midt i et stort skogsområde med tilgang til jernbane. Her hadde Norrfjärdens Träförädling en stor byggmester som kunde fra tidligere.

- Begge familiene var samlet hos oss den kvelden Norrfjärdens kommune skulle avgjøre vårt ærend, forteller Gunnar. Møtet dro ut på tiden. Vi satt til sent på kveld og ventet på svar.

Når representanten fra kommunen sent omsider ga lyd fra seg, var beskjeden overraskende.

Kommunen kunne ikke stille opp med kausjon. Dette fordi de ville bli nødt til å ploge rundt tomten der den nye fabrikken var tenkt for å holde nærliggende veier åpne, noe som ville bli for dyrt.

Den egentlige grunnen til den negative avgjørelsen var at politikerne ikke trodde på oss fordi vi var så unge. Det har vi fått høre i ettertid, forteller Gunnar. Allerede samme kveld bestemte vi oss for å ta opp diskusjonene med Älvsby Köping om flytting av bedriften, og på hvilke vilkår en etablering kunde gjennomføres, sier Gunnar.

Vi hadde fått informasjon via en byggmester i Älvsbyn, som vi leverte innredning til, om at Älvsby Köping var svært interesserte i vår bedrift.

Älvsbyhus 70 år -

13

Ledelsen for Älvsby Köping var forberedt når Norrfjärdens Träförädlings søknad om etablering i området kom. Henning Gille, kommunestyrets ordfører og Erik Hammarsten besvarte forespørselen umiddelbart. Begge innså mulighetene til nye arbeidsplasser i en raskt voksende bedrift på tettstedet.

Når partene møttes vokste bildet av en bedriftsetablering med fremtidstro og sterk utviklingskraft. Eierne var ifølge kommunestyret entreprenører som i handling hadde vist resultat. Partene ble svært raskt enige om byggetomt og vilkår for flytting av bedriften.

Norrfjärdens Träförädling kjøpte tomten Dalian på Altuna industriområde. Bortsett fra nye industrilokaler, ble også bedriftens første egne sagbruk bygget her for å sage treverk til snekkerverkstedet. I 1954 var det klart for innflytting.

Eierne Göran og Gunnar Johansson hadde samtidig bygd egne hus på Lönngatan midt imot fabrikkområdet. De ble svært godt mottatt når familiene flyttet til området.

De nye lokalene ble raskt fylt av virksomhet. Antallet ansatte økte til 15 under etableringsåret. I 1955 fikk bedriften en storordre på innredninger til de såkalte Lindgrens-husene på Storgatan i Älvsbyn. Senere kom ordren på innredninger til et helt rekkehusområde i Vidsel.

Et annerledes arbeid var å gjøre all innredning til badehuset i Kiruna i teak. Bestillinger på snekkerarbeid ekspanderte og vokste til Norrbottens største, og produserte alt som var etterspurt i bransjen bortsett fra møbler. Politikerne i Älvsby Köping hadde fått sine evalueringer av bedriften bekreftet. Fra 1955 var Erik Hammarsten kommunalstyrets leder. Han fulgte utviklingen med stor interesse, og skulle spille en avgjørende rolle i det fremtidsscenariet som nå ble diskutert av forretningsledelsen.

Takten på Norrfjärdens Träförädlings ekspansjon fremgår i omsetningstallene som i 1954 var 171 828 kroner, og som i 1955 økte til 433 761 kroner.

14

- Älvsbyhus 70 år

Vellykket omstart

Torbjörn Isaksson

Med seks ansatte, og etter 360 000 kroner i investeringer, startet Norrfjärdens Träförädling virksomheten i Älvsbyn. Med 1 000 kvadratmeter nye lokaler, 200 kvadratmeter kaldlager og en sirkelsag på tomten var nye forutsetninger gitt. Antallet ansatte økte raskt til det doble. Alle hadde mye å gjøre. Allerede i desember 1954 arbeidet 14 mann i bedriften. En av dem var Torbjörn Isaksson, 22 år, Älvsbyn.

- Jeg kom til bedriften fra et snekkeri i området, forteller Torbjörn. Lønnen var noe bedre på

Norrfjärdens Träförädling som også så ut til å ha mye å gjøre. Bedriften var velutrustet med maskiner og hadde en betryggende ordrebeholdning, husker Torbjörn, som hadde gått Strömbackas snekkerutdanning i Piteå og dessuten rukket å gjøre verneplikten.

- Jeg husker at vi fikk lønn annenhver uke, og fulgte en avtale som het Pite Älvdals avtalspraxis. Avtalen var en overenskomst mellom en rekke bransjebedrifter, og hadde som hovedmål å få folk til å bli ved sitt arbeid. Bedriftene som hadde inngått avtalen var lojale, og det resulterte i at ingen konkurrerte med hverandre om lønninger. Avtalen var i kraft frem til 1960 da akkordlønnssystemet tok over.

For Torbjörn ble ansettelsen starten på en livslang karriere. Etter 40 år gikk han ned til halv tid, og er i dag pensjonist og veteran.

Tore Lundgren er en annen av de som kom til bedriften i 1955. Han tok arbeid fordi bedriften kunne tilby bosted i et av de tre leieboligene de hadde bygd på Björkgatan.

- I bedriftens leieboliger bodde mange av de ansatte, husker Tore. På den måten var vi mye sammen med familiene også på fritiden. Göran og Gunnar var bra arbeidsledere, sier Tore. Vi ansatte opplevde dem aldri som sjefer, fortsetter Tore som begynte på snekkerverkstedet med å frese vinduskarmer, vindusrammer og dører, arbeidsoppgaver som Tore utførte under alle sine 19 år i bedriften.

Älvsbyhus 70 år -

15

En ny strategi prøves Under de første årene i Älvsbyn utviklet Norrfjärdens Träförädling seg til fylkets største snekkerverksted. Görans arbeid med å skaffe oppdrag gjennom pristilbud var vellykket, og Gunnars arbeid med å produsere og gjøre det til slagkraftige priser, høy leveransepålitelighet og bra kvalitet, sørget for at oppdrag gjennom pristilbud ble kronet med nye fremganger.

Sønnen Donald, som gikk på realskolen i Piteå, fikk sin første sommerjobb allerede i 1954. Han grunnmalte vinduer, var mottaker bak en høvel, behandlet limfuger og hoppet inn der det var behov for hjelp. Feriearbeidet fortsatte han med frem til den femårige realskolen var klar i 1958. Som 16-åring begynte han å kjøre traktortransporter og snøplog om vinteren.

Det var under de mest ekspansive årene i Älvsbyn at diskusjonene om en ny og langsiktig målsetning begynte å ta form. Göran og Gunnar hadde en idé om å produsere hus på en helt spesiell måte.

Produksjonen ville foregå innendørs og basere seg på samlebåndsprinsippet.

Gulv, vegger og tak skulle prefabrikkeres og monteres sammen på båndet til moduler som ble komplettert med snekkerarbeid, elektrisitet og VVS til ferdige romenheter. Våtrom så som toaletter og vaskerom ferdigutrustes. Det krevde presisjon i materialforberedelser, oppbygging og montering, men til gjengjeld var det store fordeler å hente i gjentagelse av momenter, treverk- og materialhåndtering. Klimaet krevde at husene ble skikkelig isolerte mot kulde, og ettersom arbeidet ble gjort innendørs var et bra isolasjonsarbeid garantert.

Husmodulene skulle være så såpass ferdige at monteringstiden på byggplassen kunne minimeres.

Husbyggingsidéene krevde forsterkning av prosjekterings- og skissekyndige folk.

Ganske raskt sto det klart at fabrikklokalene bedriften bygde i 1954 var utilstrekkelige. Tomten de kjøpte var for liten til å vokse på. Med husproduksjonsplaner ble det nødvendig med vesentlig større sagekapasitet enn de ca 2 000 kubikkmeter per år som den nåværende sirkelsagen klarte.

Sammenlagt krevdes en betydelig kapital om og når planene skulle realiseres.

Göran og Gunnar var også enige om at bedriften burde endre navn nå som virksomheten var stabilisert i Älvsbyn.

16

- Älvsbyhus 70 år

Under en forretningsreise var Göran og Gunnar hos Mo & Domsjö i Örnsköldsvik for å kjøpe dører. Bedriften produserte hus og hadde eget snekkerverksted.

Driftsingeniøren het Rune Book. Han kom i snakk med bedriftseierne fra Älvsbyn, en samtale som utviklet seg til en diskusjon om nye måter å bygge hus på.

Det første møtet resulterte i en dypere kontakt og flere sammenkomster der produksjon av seksjonshus etter samlebåndsprinsippet utviklet seg. Ideene vakte både interesse og engasjement hos Rune, som nappet på tilbudet om å bli prosjektleder for husfabrikk og husproduksjon. I 1959 flyttet Rune Book med familien til Älvsbyn.

- Sammen med Göran og Gunnar begynte jeg å skissere og planlegge for produksjon, forteller Rune. Kontoret lå i snekkerverkstedet og eierne var jo samtidig hardt engasjerte i produksjonen. Derfor ble det mye arbeid på kvelder og netter, for det var den tiden vi hadde sammen. Vi arbeidet nesten døgnet rundt, husker Rune.

Göran hadde fått to forslag til hus med hovedtegninger. En fra Thurfjells arkitektbyrå og en fra NAB, og hadde valgt det senere som vi skulle tilpasse etter et samlebåndssystem der alt materiale, utstyr, installasjoner og innredninger skulle flyte inn. Hvordan skulle et fabrikklokale som kunne klare dette se ut.

Arbeidet ble krevende og det første huset, et modellhus, hadde hver eneste planke og hver eneste spiker oppmålt. Byggingen ble systematisert for å gi effektivitet og dermed møte mottoet “høy kvalitet til lav pris”, forteller Rune Book.

Parallelt med at hustegningene vokste i antall, så arbeidet trioen med konstruksjonene for fabrikklokale og plassering av snekkerverksted med skap- og kjøkkeninnredning, vindus- og dørproduksjon, maling av disse samt av detaljer, lister og paneler.

Spesielle arbeidsstasjoner var nødvendige for gulv-, tak- og veggblokker, og ytterligere arealer for klargjøring og lagring av materiale til disse. Blokkene ble både store i omfang og tunge. For tunge til å håndteres manuelt. Flyttbare løfteanordninger med presisjon krevdes for å få tak og vegger nøyaktig på plass.

Älvsbyhus 70 år -

17

Kommunal uro Kommunestyret i Älvsby Köping, med Erik Hammarsten, i spissen sparte ikke på ressursene for å imøtekomme utviklingsplanene for Norrfjärdens Träförädling. Disse planene fikk medial oppmerksomhet når husproduksjonen ble avslørt.

Offentligheten fikk sitt innsyn i og med at kommunen fikk inn søknad om nytt industriområde.

Kravet om areal for det nye området var stort ifølge datidens mål. Samtidig ville bedriften kjøpe byggetomten. Dessuten ønsket Gunnar og Göran nå å forsikre seg om at det ville finnes muligheter til fremtidig utvikling. Bedriftslederne kunne forutse et slikt behov selv om de ville kreve eiendom og bygge ut i etapper alt ettersom behovet oppsto.

Selg en del og lei ut hoveddelen, resonnerte opposisjonen innen kommunestyret, men Erik Hammarsten talte bedriftseiernes sak. Eiendom skal selges og opsjon skal gis i den utstrekning bedriften ber om det. Älvsbyn hadde et industriområde nord for Järnvägsstationen hvor en rekke bedrifter allerede hadde etablert seg, og hvor kommunen allerede hadde industrispor.

Her ville bedriften kjøpe tomt med målet å havne så nære jernbanen som mulig.

Kommunens planlegger ville at industritomten skulle få utviklingseiendom nordover mot en skogsås. Derimellom lå et dypt vannsykt søkk som lignet en dyp kløft, men som med masse fra åsen kunne fylles og skape forutsetninger for industrimark som skulle garantere et markområde på over 300 000 kvadratmeter.

Mellom industrihusene nærmest jernbanen ville kommunen ha plass til vei på den siden av jernbanen som var tenkt til industriområder lengre vest.

Når den politiske palaveren hadde lagt seg, ble vedtaket som bedriften ønsket seg. Nå kunne planleggingen av neste utbygging skje med sikte på husproduksjon, snekkerarbeid og sagbruksvirksomhet.

Planleggingen siktet mot byggstart i 1959 for 4 000 kvadratmeter industrilokale og diverse lagerareal, samt et nytt saganlegg.

18

- Älvsbyhus 70 år

Kjellerløst på krypgrunn Når all teknikk for husproduksjon, industrilokaler og maskiner var klare, så gjaldt det å få en fundamentering som svarte til effektivitetsambisjonen. Göran hadde en filosofi om en annerledes grunnmur som var mulig å bygge ferdig og lagre frem til vinteren, mens man ventet på husleveransen. Grunnmuren skulle klare kulde og snø. Han kontaktet Norrbottens Cementgjuteri i Öjebyn som både bygde og produserte betongvarer.

Bedriftens sjef, Ivan Hedlund, og Rune Book skisserte og utviklet fundamenteringen, og kom frem til en kald grunn som ble krypgrunnen.

- Vi forsøkte å få patent på idéen, men det sprakk på et fransk patent som var identisk med vår idé, men med tre i stedet for betongstamme, forteller Ivan Hedlund.

Krypgrunnen ble bygget med betongsokler på frostfri dybde, med en ramme av betongbjelker som huset ble rullet på. For å klare frostforskyvninger ble soklene isolert med grus eller sand. Frostdanning under og rundt huset ble eliminert gjennom å frilegge mark rundt grunnmuren. Problemet var å vite hvor dypt frileggingen skulle gjøres. Marken sveller iblant opp til 30 cm.

Med frileggingen krevdes også rasbeskyttelse slik at ikke jorden skulle ta seg inn under grunnmuren. En stabil plate som tålte fukt ble nødvendig rundt grunnmuren.

Husfabrikantene planla at både grunnmateriale og utgraving av grunnmur skulle kjøpes på kontrakt. Et anbud som gikk til Norrbottens Cementgjuteri.

- Samarbeidet med Älvsbyföretaget var usedvanlig bra, og for oss ble det også banebrytende i vår produksjon, mener Ivan Hedlund.

Foran oppstarten av utbygging og husproduksjon diskuterte Norrfjärdens Träförädling et navnebytte. Älvsbyverken var et av navneforslagene, husker Rune Book. Jeg foreslo i stedet AB Älvsbyhus, og tegnet logoen som deretter har fulgt bedriften. Nå ble navnet på husfabrikk og snekkerverksted Älvsby Träindustrier, og salgsselskapet fikk navnet AB Älvsbyhus.

Prosjekteringen av fabrikk, sag og maskiner til husproduksjon krevde investeringer på 1 565 000 kr. Fabrikklokalet skulle bli 4 000 kvadratmeter stort, og til dette var det behov for lagerlokaler og et tømmeropplag.

Älvsbyhus 70 år -

19

Det første Älvsbyhuset som ble produsert... ... i den nye fabrikken på det nåværende industriområdet.

20

- Älvsbyhus 70 år

Det første huset De nye industrilokalene ble påbegynt i 1959, og i 1960 flyttet bedriften til det nye stedet. Nå skulle teoriene omsettes i praksis. Samlebåndet rullet på stålbjelker som hvilte på metallruller i gulvet.

Organisasjonen var klar. Materialet var sammenstilt og lengdekappet. Snekkerarbeid, vinduer og dører var under produksjon. Nå var det på tide å ta hammer og spiker i hånd. Elektrisitet og VVS var anskaffet på anbud, og det samme gjaldt maling og mattelegging.

- Det var en spennende tid, sier Göran. Vi hadde bestemt oss for å gå forsiktig frem. Produksjonen behøvde trimming og vi hadde mange risikofylte momenter helt frem til når husmodulene skulle forlate fabrikken.

Det første huset ble levert til Älvsbyn. Grunnmuren var håndgravd, og transporten foregikk med spesielle slepevogner dratt av en jordbrukstraktor.

Sven-Erik Wikström begynte på Älvsby Träindustrier i 1960. Han startet ansettelsen med å montere rullebanene i den nye fabrikkhallen som husmodulene skulle bygges på. Videre spikret han gulv og tak.

- I begynnelsen hadde vi ikke spikermaskiner, og gulv og tak ble laget av spuntet tettepanel i tre, husker Sven-Erik. Selv mellomveggene ble laget på stedet inne i modulene de første årene.

Når de første husmodulene skulle monteres på grunnmuren brukte vi en bjørnestikke, to kjettinger og en vinkelhake. Dette var et utstyr som ikke fungerte. En Tirfortalje fra SJ ble lånt, og ved hjelp av den ble husmodulene dratt sammen på grunnmuren. Frem til sjakkboltene for sammentrekking kom, hadde vi styreklosser i gulv og tak som styrte husmodulen på plass, forteller Sven-Erik.

Det første modulhuset ble gjenstand for stor oppmerksomhet fra media og allmennheten. Et stort spørsmål var prisen for - ifølge konseptet - det nøkkelferdige huset.

- De billigste husene kostet under premièreåret 46 000 kroner, sier Göran Johansson. Vi var bevisst forsiktige i starten. Kalkylen var basert på material-, lokal- og arbeidskostnader med et veldig lite pålegg. Vi ville se hvordan husene og prisbildet ble mottatt, forteller Göran. At det fantes interesse for husene våre visste vi ettersom vi hadde en rekke bestillinger, men vi behøvde å få trimmet inn grunngravingen og montering også.

Älvsbyhus 70 år -

21

Tilkalte veteraner og oppfinnere Etter to år som bygger og asfaltlegger hos Bergendahl & Höckert i Malmfälten, returnerte Folke Bäckström til Älvsby Träindustrier.

- Göran ringte og ville at jeg skulle komme tilbake og bli husmontør, forteller Folke. Det var et nytt arbeid som jeg trodde jeg ville trives med. Organisasjonen bygde på montørlag med to menn i hver som skulle ta imot modulene, montere dem sammen, bygge på tak, fullføre innredningen og avslutte utvendig til ferdig hus. Selvsagt ville det innebære mye reising og flytting, men det oppfattet jeg ikke som noe negativt.

Dette arbeidet var nyskapende, og hvert eneste hus hadde sine personer og problemer. I begynnelsen var problemene mange, men det rettet seg ut og ble til slutt rutine som det pleier, fortsetter Folke. Han fortsatte som montør i 28 år. I løpet av den tiden ble han rammet av en ulykke. Et byggstillas raste over ene foten.

- Legene konstaterte at det var en skade jeg måtte leve med, og det har jeg også gjort, forteller Folke.

Problemet med å laste modulene på grunnmuren krevde en innsats utover det vanlige. I Korsträsk fantes det en person som var bra på tekniske problemløsninger. Han het Gustav Näslund og var kjent i traktene som oppfinner.

Gustav hadde en løsning til Älvsby Träindustrier for hvordan husmodulene, på en forholdsvis enkel måte, kunne rulles ut på den ferdige krypgrunnen. Han konstruerte en slags trekkvogn som ble koblet bak en traktor som drakraft. På grunnmuren ble det lagt ut skinner som husmodulene kunne rulles ut på. Forutsetningen var at bakkenivået var tilpasset etter trekkvognens høydenivå, slik at man slapp å løfte eller senke modulene ved utrullingen.

Under 1960 økte antallet ansatte til 28 personer, og husproduksjonen skjøt fart.

Bedriftens omsetning passerte millionen og endte på 1 327 600 kr. I takt med at husproduksjonen økte, minsket snekkerfabrikken sine eksterne ordreleveranser.

22

- Älvsbyhus 70 år

Hus på postordre Hus burde kunne selges på postordre akkurat som alt annet. Göran og Gunnar viste i praktisk handling frem enkle løsninger som også var billige. Det gjaldt å holde kostnadene nede for å klare å betale tilbake lån for nye investeringer. Älvsby Träindustrier utarbeidet en firesiders folder som ble distribuert til potensielle kunder. Der fantes det arkitekttegnede hus med både fasade- og disposisjonsskisser. På en talong kunne den som ville bestille huset de ville ha. Når meldingen kom inn gjorde Göran en avtale med kunden om leveringstid og skrev kontrakt.

Bedriftseierne mente det ville bli for dyrt å ansette en selger. Både Gunnar og Göran var overbeviste om at husene best kunne selges gjennom munn til munn-metoden. De visste at husene fra Älvsbyn hadde en så god kvalitet, og ble solgt til en slik pris, at rammebyggerne ikke hadde muligheter til å konkurrere med det.

I Norrland fantes det to konkurrenter på den tiden. Dag och Natt i Luleå, som blant annet hadde overtatt Nilsons Snickeri i Morjärv samt Mo & Domsjö i Örnsköldsvik. Begge bedriftene arbeidet med modulsystem, men hadde ikke utviklet teknologien like langt når det gjaldt stykkhus som Älvsby Träindustrier. Om det var grunnen til at de heller ikke klarte priskonkurransen lar begge bedriftseierne være usagt.

Da bedriften kom til Älvsbyn i 1954, ble det startet tidsstudier for å gå fra fast timelønn til akkord. Det betydde at bedriften forlot Pite-Älvdals avtalepraksis og fikk Träindustriarbetareförbundet som fagforeningsmotpart.

For de ansatte innebar akkordlønnprinsippet ingen negativ reaksjon. Alle tjente på akkordlønningene. De som var flinkest kunne nesten fordoble sine tidligere timelønninger. Det ble også et bra samhold i arbeidslagene ettersom husproduksjonens samlebånd krevde at arbeidet hele tiden fløt fremover uten opphold.

Et stopp et eller annet sted innebar at arbeidskameratene tapte i lønn, noe som ingen hadde lyst til. Med andre ord fikk arbeidslederne det absolutte ansvaret med å sørge for at slike stopphinder ikke oppsto i produksjonsflyten.

Älvsbyhus 70 år -

23

Med spett og spade

Bernt Johansson

Store og sterke karer hadde en fremtid som grunnmursutgravere hos entreprenører for Älvsbyhus.

Med krypgrunn ble oppsetting av grunnmur vesentlig enklere enn for de som skulle ha kjelleretasje. Tross dette var det nødvendig med stubbebryter for å dra opp større steiner som kom i veien.

Bjelkene i krypgrunnene ble bygget på en betongsåle i bunnen som var 60 x 60 cm. For et normalhus krevdes tolv såler og pilarer, samt 16 bjelker med en sammenlagt vekt på ca 14 tonn.

- Selvsagt gravde vi ikke mer enn absolutt nødvendig for å få ned bunnsålen,

sier Sture Johansson som var formann for bedriftens betongstasjon. Når vi kom ned i gropene arbeidet vi med avkortede spadeskaft, og kunne på den måten holde grunnmurgropen så minimal som mulig. Såle og pilarer ble isolert med sand mot frostforskyvning.

For husprodusent og grunnmursentreprenør krevdes en nøye tidsplanlegging for å påse at grunnmuren rakk å bli ferdig til oktober før frosten kom. Vi gravde mange groper før husleveranse, husker Sture. Fra oktober til april hadde vi gravere fri. Da gjaldt det at antallet grunnmurer fantes for fabrikkens kontinuerlige leveringer av hus.

I ti år foregikk utgravingene av grunnmur for hånd. Først i 1970 kom gravemaskinen til hjelp, noe som var en befrielse, synes Sture. Etter det var vi to menn og en gravemaskinist i hvert grunnmursgraverlag. To menn monterte grunnmuren på plass. Frem til 1972 ble grunnmuren kjøpt fra Norrbottens Cementgjuteri.

Da sto den egne betongelementfabrikken klar til produksjon. Når Donald gikk den tekniske fagskolen i 1966-68, valgte han som eksamensarbeid å prosjektere betongfabrikken som fremdeles er i produksjon.

24

- Älvsbyhus 70 år

Traktorfører og hustransportør Snøploging og annen traktorkjøring i over ett år gjorde sønnen Donald Johansson velegnet til å dra slepevognene med husmoduler på, og transportere dem til byggeplassen.

En slik transport forblir i Donalds minne. Det første huset skulle leveres til fjellkommunen Arjeplog i 1960. Veistrekningen er enkel vei nærmere 19 mil, med mange og lange bakker. Huset til Arjeplog krevde tre omganger.

- Å komme seg opp med en last tok en hel dag, husker Donald. Jeg holdt på i en hel uke før alt var på plass. Jordbrukstraktoren jeg kjørte var ikke så sterk. I oppoverbakkene sank farten til 5 - 10 km i timen, men huset kom på plass i tid.

I ambisjonen om å utrette mer og øke effektiviteten husker folk i Donalds omgivelser hvordan han en gang koblet til tre slep med husmoduler etter traktoren.

En slik løsning skulle spare en tredje reise.

Donald startet og kom noen hundre meter på vei. Så kom politiet. Ett av slepene måtte etterlates på stedet. To slepevogner etter traktoren var det som maksimalt var tillatt. Donald fortsatte å transportere hus frem til han gjorde verneplikttjenesten.

EPA-traktoren tjenestegjorde som ”hustrekker” under en tiårs periode.

Älvsbyhus 70 år -

25

Älvsby Träindustrier innså raskt at jordbrukstraktoren ikke var noe trekkredskap så snart husene skulle fraktes lengre enn innenfor hjemmekommunen. Det ble søkt etter erstatter, og løsningen ble EPA-traktoren som gjorde Älvsbyhusen velkjente langs veiene.

EPA-traktorer ble laget av gamle biler, og innebar at hastigheten begrenset seg til 30 km i timen. Derav tillegget traktor. Til gjengjeld var EPA-traktoren så sterk at den gikk med samme hastigheten enten det gikk oppover eller nedover. Kjørekomforten var betydelig bedre med førerhus og bevart interiør/innredning. En av de absolutt lengste hustransportene med EPA-traktor ble gjort til Södertälje.

- Vi var tre ekvipasjer som kjørte i kolonne langs E4 forbi Stockholm til Södertälje, forteller Mårten Lundberg, transportleder. Når jeg kjørte hustransporter, var det vanlig at man også hjalp til med å montere modulene sammen med en snekker som ventet på meg når jeg kom. Fordelen med EPA-traktoren var at føreren bare behøvde traktorsertifikatet.

Sagbrukene har hatt en nøkkelrolle i husproduksjonen.

26

- Älvsbyhus 70 år

Sagbruket nøkkelen i produksjonen Kvalitetsvirke fra sentvoksende, norrbottnisk skog var en av forutsetningene for snekkerverkstedet, og ble et vilkår for husproduksjonen. Tidligere hadde bedriften klart seg med beskjedne mengder trevirke. Sirkelsagen, som i 1954 ble kjøpt til Älvsbyn, viste veien for Gunnar og Göran Johansson. Det var viktig å være selvforsynt med trevirke, og selv kunne bestemme dimensjoner og kvalitet etter produksjonen behov. Dette behovet ble ytterligere understreket gjennom planene om husproduksjon.

Bedriftseierne ville realisere ideen om total kontroll over hele produksjonen, fra utvalget av tømmer til deling, sortering, istandgjøring, husproduksjon og ferdig hus.

Göran hevdet ofte i diskusjonene at det var uforsvarlig at trevirke ble levert med huskonstruksjonene i mengder som ikke var nødvendige. Han ville se at det meste ble ferdigstilt på fabrikk, og at kompletteringer på byggplassen skulle være skreddersydde treverkspakker. Når den siste planken ble spikret, skulle huset en gang for alle være ferdig.

Samtidig som husproduksjonen ble planlagt, ble forberedelsene for investeringer i et nytt sagbruk gjort. En tidobling av kapasiteten var nødvendig. Sagen skulle klare 20 000 kubikkmeter tømmer, og gi et utbytte på 10 000 - 12 000 kubikkmeter saget vare.

Axel Bergman, som hadde ansvaret for sirkelsagen, fikk nå være med på å bygge det nye ARI-anlegget med sirkelsag, kantsag og høvel. Anlegget ble plassert på den nye industritomten en stykke fra den planlagte husfabrikken. Tømmerbehovet økte så kraftig at det ble nødvendig med en fastere organisasjon for innkjøp, avvirkning og transporter. Axels sønn Erling, som arbeidet sammen med faren på sagen, bestemte seg i 1961 for å starte egen bedrift for å bli skogsentreprenør for Älvsby Träindustrier. Han hadde gått i sin fars skole når det gjaldt skogstaksering og virkekjøp, og arbeidet med skogsavirkning. For Erling ble oppgaven nå å avvirke ca 14 000 kubikkmeter tømmer per år. Arbeidet var på ren akkord.

Avvirkningen skjedde manuelt. Alt treverk ble for hånd lastet på kjelker for transport til losseplass der biler hentet tømmeret til sagbruket i Älvsbyn.

Älvsbyhus 70 år -

27

Frisk pust på skogsauksjon Sagbruket har hatt en sentral rolle i utviklingen av Älvsby Träindustrier, og dermed også skogsråvaren. Kapasitetsutbyggene fulgte ekspansjonen i husproduksjonen. Frem til 1990 ble alt trevirke brukt til egen videreforedling i snekkerverksteder og husproduksjon. Først deretter begynte Älvsbyhus å selge trevirke på eksport.

Det første store spranget kom i 1965 med økt råvarebehov fra 14 000 til 35 000 kubikkmeter. Det forutsatte andre kontakter med skogseiere, og nå startet et 25 år langt forretningsforhold med Jokkmokks sokneallmenning.

- På den tiden hadde vi årlige skogsauksjoner der vi solgte skog på rot til de som bød høyest, forteller Stig Nilsson som var fellesforvalter.

I 1964 dukket Älvsby Träindustrier opp som en frisk pust på skogsauksjonen. De var helt ukjente i denne sammenhengen. Det hadde imidlertid gått rykte om dette møtet blant andre oppkjøpere i forveien, som påsto at Älvsby Träindustrier betalte med sjekker fra staten, noe som ikke var tilfellet.

13 000 kubikkmeter tømmer ble kjøpt av bedriften i nærvær av Göran Johansson, Axel Bergman og økonomisjefen Bernt Johansson. Prisen ble 521 000 kr husker Stig Nilsson. Etter den auksjonen kjøpte Älvsby-bedriften ca 20 000 kubikkmeter tømmer årlig frem til 1991, og betalingen fikk vi punktlig hver eneste gang, sier Stig Nilsson.

Sagene behøvde de beste tekniske og trekyndige sagskjærere som kunne få maksimalt utbytte av hver eneste tømmerstokk. Herman Lidman var begge deler, i tillegg til å være en velrenommert sliper av klinger, blad og kuttere.

Herman hadde arbeidet i 17 år som sagmontør og sagskjærer i Boden når han søkte arbeid som høvler på Älvsby Träindustrier. Han fikk jobb som sagskjærer, og ikke som høvler. På den tiden sto sagene ute i det frie. Arbeidet ble forstyrret av både regn- og snøvær.

Foran neste investering i nytt saganlegg byttet Herman arbeid til sagen i Vidsel, men kom tilbake til Älvsby Träindustrier to år senere.

28

- Älvsbyhus 70 år

En ny regionalpolitikk Etter et halvt år hadde husproduksjonen etablert seg. Under 1961 ble det solgt drøyt 30 hus i fylket. Postordreideen var en god forretning. Ryktet spredte seg, og fornøyde huskjøpere anbefalte husene i sine omgivelser. Älvsbyhuskonseptet var dessuten komfortabelt, trygt og nøkkelferdig. Kunden hadde kun én entreprenør. Bedriften tok hånd om kundene sine, og solgte husene sine til fast pris. Dette innebar at prisen som gjaldt når kjøpekontrakten ble undertegnet også gjaldt når leveringen og innflyttingen skjedde.

Det viste seg raskt hvor klokt det var at bedriften hadde kjøpt en industritomt med plass til å vokse på. Behovet for treverk til snekkerverksted og husproduksjon økte stadig. En utbygging kom stadig nærmere.

Nye forutsetninger for industriinvesteringer var på vei gjennom riksdagen i form av regionalpolitisk støtte. Skogsprofessor Manfred Näslund hadde utredet og foreslått lokaliseringstilskudd til norrlandsfylkene, en støtte som omfattet både bidrag og lån. Näslund ble fylkesmann i Norrbotten, og kunne med andre ord være med og bestemme om tilskudd allerede fra starten av.

Göran Johansson så mulighetene til å gjøre den planlagte utviklingen i ett trinn, med all den teknologi som fantes tilgjengelig for både sagbruk, høvleri, nye spikrehaller og lagerlokaler. Men som vanlig når statens bidrag og lån behandles, så stilte staten krav til lønnsomhet i investeringene i tillegg til flere arbeidsplasser.

Klok av erfaring fra investeringene i 1959-60, da finansieringen og igangsettingskostnadene ble beregnet for lavt, bestemte Göran seg for å skaffe hjelp til kalkyle- og kostnadsberegningene foran neste investeringsfase.

Signar Lindgren var økonomisk konsulent og arbeidet mye med lokaliseringsstudier. Han ble av Göran innlemmet i søknadsarbeidet foran neste store investeringsfase planlagt til 1965-66.

Det rådet ingen mangel på søknader om lokaliseringsmidler under den første halvdelen av 1960-tallet. Det fantes for eksempel en rekke sagbruk med.

Mange av dem fikk avslag på søknadene sine. Kun sagbruk var for lite å støtte seg på, mente beslutningstakerne.

Älvsbyhus 70 år -

29

Strid om lokaliseringsstøtte Kommunestyret, fylkestingspolitikeren Erik Hammarsten, Norrlandsfondens Matti Mäkinen og fylkesmann Manfred Näslund stilte opp for Älvsby Träindustriers søknad i 1964 om regionalpolitisk støtte til nytt sagbruk, høvleri, spikrehall, lagerlokaler samt maskiner, utstyr og utviding av industriområde for totalt 3,6 millioner kroner. Søknaden gjaldt 1,5 millioner i lokaliseringsstøtte og 1 million i lån.

- Älvsby Träindustriers søknad kunne bestyrkes med gode vinningsmuligheter og sikkerhet for lokaliseringsstøtte, forteller Signar Lindgren. Her gjaldt saginvesteringen som en forutsetning for videreforedling av treverk i svært stor omfatting.

Alt som ble saget ble ivaretatt i eget snekkerverksted og husproduksjon. Heldigivis genererte det fortjenester for tilbakebetaling av lån. Älvsby Träindustrier var dessuten raske til å betale ned lån og gjøre seg gjeldsfrie. Tjue års industriell virksomhet lå som basis og burde rekke som dokumentasjon, men på sentralt hold sto de ansvarlige på sitt.

- Vi hadde fulgt Älvsby Träindustrier og trodde beinhardt på bedriftens satsing og utvikling, sier Matti Mäkinen som da var sjef for Norrlandsfonden. Denne oppfatningen ble også delt av fylkesmannen Manfred Näslund, sier Mäkinen med glimt i øyet.

Stockholmerne trodde ikke på idéen om å skape en trehusindustri i Norrland, og minst av alt i Älvsbyn.

Jeg husker at vi stilte ett vilkår fra fondet på Älvsby Träindustrier, og det var at bedriften skulle gjøre noe med sitt image, fortsetter Mäkinen. Her ble vi møtt av “kaldt stål” fra Göran Johanssons side. Det var ikke nødvendig, for det var kvalitet og pris som gjaldt, sa Göran.

Fra fondet dro vi opp til Älvsbyn for å overtale Göran om å imøtekomme kravet vårt, men vi mislyktes.

Vi var i alle fall enige med Göran og Gunnar da vi dro hjem til Luleå, om at de skulle få all støtte vi kunne gi dem i ærendet, sier Mäkinen. Älvsby Träindustrier fikk sin lokaliseringsstøtte, og kunne fullføre utbyggingen i henhold til planene. Når spaden ble satt i jorden i 1964, hadde hussalget nådd opp til over 100 hus i årsproduksjon. Det rådet mangel på trevirke, og trengselen var blitt påtakelig innenfor fabrikkens vegger.

30

- Älvsbyhus 70 år

En mann med mange “tilganger”

Ivar Nordlund

Ivar Nordlund ble Älvsbyhus første servicemann, ansatt i 1961. Å skaffe seg et hus er som regel det største kjøpet en familie gjør. Da vil man sørge for at det er kjøpt i overensstemmelse med avtalte vilkår og funksjoner. Älvsbyhus startet umiddelbart med oppfølgende service på ferdige hus.

Et halvt år etter innflytting kom en servicemann på besøk. Feil og mangler som hadde oppstått, under transporten eller etter innflytting, ble reparert. Enten meldte kunden fra om feil, eller så ble de oppdaget i forbindelse med inspeksjonen under besøket.

Ivar Nordlund hadde en fortid som snekker i egen bedrift med fem ansatte. Den nye jobben var noe helt annet enn alle andre. Her krevdes mangesidige kunnskaper. Snekker var han jo, men kunne også legge gulvmatter, male og serve vann og avløp om nødvendig.

- En viktig egenskap hos en bygginspektør er å kunne møte mennesker på en bra måte. Den egenskapen hadde Ivar i stort monn, sier Göran Johansson.

- Det var et ensomt og tungt arbeid med lange reiser og ugunstige arbeidstider, forteller Ivar. Et arbeid der man hver dag møter nye mennesker, og ingen er den andre lik, og som gjør en til en god menneskekjenner. Med tiden lærte jeg meg hvordan man skulle møte ulike mennesker på best mulig måte.

Ivar reiste rundt i sin Hillman, en bil som lignet en Volvo Duett, om enn i et noe mindre format, til Älvsbyhus-eiere land og strand rundt.

- Selvsagt fantes det feil i husene, husker Ivar. Dette var spesielt påtakelig helt i begynnelsen, før produksjonen var trimmet inn. En barnesykdom var gulvene.

Jeg tok opp atskillige tregulv, og la om ganske mange korkmatter. Andre frekvente feil var dører som ikke kunne lukkes og som behøvde justering. En rekke skader på malingen forekom også.

Etter tre år ansatte bedriften flere servicemenn i blant annet Stockholm. Ettersom Ivar var først, ble han også instruktør for de nye servicemennene.

Älvsbyhus 70 år -

31

Det ble vanlig at vi jobbet to og to. Etter et par år kjente nykomlingene seg så trygge at de kunne ta egne områder å jobbe innenfor. De fem siste årene var Ivar Nordlund samordner for servicemennene i bedriften.

Ansetter selgere Mens sønnen Donald Johansson gjorde rekruttskolen i 1960-61, rakk husproduksjonen å ta skikkelig fart. Midtsommeren 1960 ble første huset levert til Älvsbyn.

Under høsten hadde Donald levert det første huset til Arjeplog, og i løpet av 1961 ble over 30 hus produsert. Deretter var det som om proppen løsnet.

Etterspørselen økte kraftig. De kommende årene ble det levert over hundre hus per år. Så når Donald ble demobilisert, fantes det rikelig med montørjobber i bedriften. Donald var ikke svar skyldig. Han arbeidet i fem år som husmontør, og regner med at han sannsynligvis rakk å være med på å ferdigstille over 100 hus.

Under denne perioden rakk Donald å tenke over sin egen situasjon. Hvis han skulle fortsette i bedriften, noe han ville, så burde han øke kompetansen sin gjennom ytterligere skoler. I 1966 søkte han seg inn på den tekniske fagskolens toårige linje for byggeteknikk.

Utdanningen gikk bra, så bra at da han tok sin eksamen ville skolen gi han arbeid som lærer. Men Donald takket nei. Han anså seg å være for utålmodig, og mente selv at han ikke passet som lærer. Donald hadde nok bestemt seg for å bli værende i bedriften, med sikte på å ta over når den dagen kom. Han kom tilbake og ble bedriftens andre husselger.

32

- Älvsbyhus 70 år

Eierne Göran og Gunnar Johansson forsøkte i det lengste å drive hussalget parallelt med alt annet arbeid, men ga til slutt etter.

Høsten 1963 annonserte Älvsbyhus etter en selger til Luleå.

Ingemar Grahn var byggkontrollør i Fredrika kommune. Han hadde sett annonsen og bestemte seg til slutt for å ringe Göran Johansson.

- Send papirene dine til oss, ba Göran til tross for at søknadsfristen var utgått. Et par dager senere ringte Göran og ville treffe Ingemar.

- Det er ingen idé at du søker på selgerjobben i Luleå, resonerte Göran. Du er ikke gift, og vi trenger nok en annen som også kan innrede visningshusene, fortsatte han. Kan du ikke ta jobben i Älvsbyn, for vi behøver en der også, spurte Göran.

Jeg aksepterte og ble den første ansatte husselgeren.

Salgsingeniør Ingemar Grahn og assisterende daglig leder Göran Johansson

Älvsbyhus 70 år -

33

Munn-til-munnmetoden Den beste reklamen er en fornøyd kunde, var mottoet på Älvsbyhus som arbeidet med “munn-til-munn-metoden”, en pålitelig markedsføring som ble omfavnet av alle. Et bra produkt selger seg selv, pleide Göran å si.

- Det første året hadde jeg et markedsføringsbudsjett på 30 000 kroner, forteller Ingemar Grahn. Vi kunne heller ikke ha satset hardere ettersom husfabrikken var fullbooket med ordrer, og vi hadde bestillinger i kø. Det store spørsmålet ville snart bli aktuelt. Hvor lenge vil en huskunde vente på å få huset sitt levert.

Vi hadde diskusjoner om å utvide markedet som hittil hadde vært innenfor det egne fylket. Et og annet hus hadde vi levert lengre sør. Stockholm og Mälardalen burde være et lokkende område for Älvsbyhus konsept.

Men Göran og Gunnar så heller at vi gikk inn i markeder på nærmere hold. Derfor ble salg i norrlandske sentralsteder etablert først. I 1965, når produksjonen nådde 140 hus på årsbasis, startet vi opp i Stockholm.

Da hadde Ingemar Grahn fått ansvaret for salget. På første Noliamässan i Piteå i 1968 viste Älvsbyhus et av sine modeller C130. Husvisningen ble en stor suksess og ga mange husbestillinger.

Når leveringstiden begynte å legge seg på ett og et halvt år, gikk Ingemar og noen av selgerne inn til Gunnar og Göran og sa: - Produksjonen må økes. Vi må lage flere hus, for ellers vil vi miste kunder. De vil ikke vente så lenge på levering.

- Hør her gutter, sa Göran. Handler det om å bli store, eller handler det om å bli lønnsomme? Det å bli store og det å bli lønnsomme behøver nødvendigvis ikke å være samme sak, sa Göran som allerede planla neste utbygging. Gjennom nye investeringer i kontorer, ny spikerhall, lagerlokaler, sag og høvleri ble produksjonskapasiteten styrket vesentlig. Älvsbyhusene hadde vind i seilene. Kundene fortsatte å stå i kø. Flere og flere selgere ble ansatt. Bedriftseierne Göran og Gunnar Johansson ville ta ett steg om gangen. Utvikle produksjonsteknologien med kapasitetsøkninger og effektivisere produksjonen.

34

- Älvsbyhus 70 år

En skikkelig sliper

Herman Lidman

Da byggingen av det nye sagbruket startet i 1965, fikk Erling Bergman og hans skogsarbeidere atskillig mer å gjøre. Tømmerbehovet økte svært kraftig fra 14 000 til 40 000 kubikkmeter. Älvsby Träindustrier begynte å kjøpe råvare fra Domänverket, skogsselskapene, allmennings-skogen og selvsagt fra private skogseiere.

På den tiden var det ingen mangel på sagråvarer.

På bedriften i Älvsbyn kjente sagbruksfolket behov for kunnskapsforsterkning. Det var ikke bare nye maskiner og fordoblet volum som skulle klares. Nå hadde også dataen gjort sitt inntog.

Dessuten krevdes det, ved et høyt utbytte av hver eneste sagede stokk, at klinger og sagblad kunne holdes velslipte. Gjennomstrømningshastigheten i maskinene var høy. Behovsresonnementet resulterte i at Göran Johansson besøkte Herman Lidman på hans hjemsted sommeren 1966.

Herman hadde i 1965 begynt å jobbe ved Harald Anderssons sag i Vidsel, men bodde fremdeles i Älvsbyn.

- Jeg hadde litt bedre lønn hos Anderssons, husker Herman, men jeg bestemte meg for å komme tilbake til Göran, for da slapp jeg å pendle, og det overveide lønnsforskjellen. Nå fantes det en ny, større og mer moderne sag med bedre oppstilling enn den gamle. Når sommersesongen var over i Vidsel, begynte jeg på Älvsby Träindustrier.

Elleve ansatte ble vi på sagen som hadde en bra oppstilling med tømmerinntak, sagbenk, kløvsag, kantsag og råsortering i linje, forteller Herman. Det var en bra investering. Maskinene fungerte som de skulle og var raskt oppe i kapasitet. Herman hadde mye arbeid med sliping av klinger, kuttere og stål. I nyinvesteringen inngikk det også en høvel, og fabrikkens snekkerverksted hadde godt med skjær som behøvde sliping.

Vi hadde akkordlønn på sagen, og som sliper hadde jeg kontraktslønn pluss premieakkord på visse maskiner. Det innebar at så lenge maskinene gikk bra, så fikk jeg penger for det.

Älvsbyhus 70 år -

35

Gikk de i stykker, mistet jeg premien så lenge maskinen hadde produksjonsstopp.

Bedriften hadde bra service og oppbakking for reparasjoner, og alle leverandørene hadde god tillit til Älvsbyhus, sier Herman som husker at lønnen i 1966, med akkorden medregnet, var ca 1 400 kr i måneden.

På slutten av 60-tallet posisjonerte bedriften seg. Investeringer i marked og bedrift resulterte i en produksjon som passerte 250 hus i årsproduksjon. Omsetningen økte fra noen millioner til over 20 millioner kroner på fire år. Antallet ansatte økte fra 105 til over 180. Utbyggingsprosjektene pågikk løpende.

- Vi kjente stor trygghet til produktet og etterspørselen husene våre hadde, sier Göran Johansson. Vi fulgte vår strategi i å utvikle oss suksessivt. Å posisjonere, investere og stå stødig på egne ben.

Vi hadde sannsynligvis ikke nådd så langt, i hvert fall ikke så raskt, hvis vi ikke hadde fått muligheten til lokaliseringsstøtte, sier Göran Johansson.

Det fantes ingen metthetstegn når Göran og Gunnar så inn i 1970-tallet. Det de kunne forutse var et tiår med sterk tilvekst som ville gi effekter i fortsatt sterk etterspørsel etter bosteder. Signalene fra markedet bekreftet denne hypotesen.

En ny utbygging av bedriften ble bestemt, med start i 1969. Industriområdet ble utvidet fra 120 000 til 200 000 kvadratmeter. Husfabrikken og snekkerverkstedet ble bygd ut, og produksjonen ble omdisponert. Nye magasin ble bygget.

Lokalarealet økte fra 7 000 til 18 000 kvadratmeter. Investeringene kostet nærmere 9 mill. kr, hvorav lokaliseringsstøtten svarte for 5 mill. kr og lokaliseringslånet for 1 mill. kr.

Gjennom omdisponeringene ble fabrikkens husproduksjon forfinet. Nye maskiner og teknologi effektiviserte arbeidet. Bedre areal skapte bedre organisasjon i materialflyt, montering og installasjon.

- Dette var den tredje store investeringen for bedriften siden vi etablerte oss i Älvsbyn, og mange spurte seg selv hvordan vi skulle klare dette, forteller Göran.

Svaret var enkelt. Bra produkter selger seg selv!

36

- Älvsbyhus 70 år

Forandringenes tiår Utviklingen var entusiastisk, og det dukket opp mange nye ansikter i industrien som gjennom den seneste investeringen hadde skiftet ham for å møte den lovende fremtiden. Det viste alle prognosene, og hittil hadde alle beregninger gått i oppfyllelse og vel så det. Salgssjefen Ingemar Grahn og sønnen Donald Johansson satset på en mer aktiv markedsføring, og konkurrerte om hvem som kunne selge flest hus per dag. De ansatte på fabrikken hadde godt med arbeid, og de ble bare flere og flere. Det kom nye signaler fra riksdagen, som stilte krav til økt likestilling også i industrien. Mannsdominerte arbeidsplasser skulle anstrenge seg for å få kvinner inn. Tilsvarende gjaldt for kvinnedominerte arbeidsplasser. Likestillingen ble skrevet inn som vilkår for den regionalpolitiske støtten.

Fagforeningene krevde medinnflytelse i bedriftene, og yrkesskadene begynte å få oppmerksomhet gjennom bedriftshelsetjenester som poppet opp som svamper fra jorden. Kommunestyrets ordfører, Martin Stoltz, hadde hatt mange anledninger til informasjon og samarbeid med husbedriften. Kommunen hjalp aktivt med støtte for regionalpolitiske innsatser. Eiendom var en annen del som kommunen bidro med.

- Vi har all grunn til å være stolte og kjenne oss glade over utviklingen som bedriften har bidratt til gjennom sin flytt til Älvsbyn, sier Martin Stoltz - Kommunen kjøpte i 1970 et stort antall tomter vi regnet med skulle rekke til langt ut på 70-tallet, men tre år senere var alle bebygde. Vi hadde fullt opp med å skaffe byggetomter, og når Stålverk 80-planene kom i 1975 fikk vi en sterk tilstrømming av tomtekjøpere. Som kjent ble det ingenting av disse planene, og etterspørselen etter småhustomter minsket kraftig. Älvsbyhus fikk kjøpe en rekke tomter som, til tross for Stålverk 80 krasjet, ble solgt og bebygd raskt. Vi eide jo også Västermalm som ble et stort og nytt villaområde som raskt ble fylt med hus, de fleste fra Älvsbyhus.

Älvsbyhus 70 år -

37

Redder Håbo På denne tiden pågikk sammenslåingen av kommuner i landet. En reform som ikke vakte noen større gledesytringer. Spesielt ikke i Håbo, forteller salgssjef Ingemar Grahn. Håbo skulle slås sammen med Enköping, noe som kommunens innbyggere avskydde som pesten. Det gjaldt å gjøre noe raskt og konstruktivt.

Kommuneingeniør Ivar Lundberg fra Håbo kommune hadde hørt snakk om Älvsbyhus. Han inviterte Donald og meg på besøk. Håbo skulle bygges ut for å øke folkemengden så raskt at kommunen kunne avverge en tvungen sammenslåing.

Besøket resulterte i en byplan, og seks Älvsbyhus ble bygget på prøve. Det slo veldig godt an. Halvparten av vår produksjon, tre hus i uken, ble leveransen i flere år til Håbo hvor vi fikk bygge flere hundre hus, forteller Ingemar. Älvsbyhusene solgte strålende i Stockholm, der våre to selgere solgte 150 hus per år i flere år, forteller Ingemar Grahn. Ingemar tok seg også av studiebesøkene på bedriften.

En gruppe elever fra skogbruksskolen kom for å se industrien, og blant dem fantes det en elev fra Robertsfors i Västerbotten som kjøpte et Älvsbyhus. Neste år ble det solgt ytterligere sju hus til Robertsfors.

- Vi leverte hus via jernbanen også, og hadde lastet 2 hus på vogner som skulle sendes til Sala. Det var bare det at det akkurat da var togstreik. Tog som ble kjørt av annet personal enn lokomotivførere fikk kun kjøres i 30 km i timen. Vi risikerte å sprekke leveransedagen, men lot transporten rulle i vei.

Uten at vi visste om det hadde avisen Allt i hemmet gjort en reportasje om Älvsbyhus. Avisen roste Älvsbyhus fordi vi stilte opp med leveransen, og ikke gjorde som de fleste andre som utsatte leveransen.

Vi rakk ikke å få med en annonse i samme avisen, men gjorde det i påfølgende nummer. “Så dere reportasjen om Älvsbyhus i forrige ukes utgave? Vil dere ha en katalog, så kontakt oss”. Vi fikk inn over 2 000 svar fra hele landet, forteller Ingemar.

38

- Älvsbyhus 70 år

Gunnar går etter 28 år Etter 28 år som deleier og produksjonsansvarlig, bestemte Gunnar Johansson seg for å gå av med pensjon i 1972. Han gjør det med full visshet om at bedriften vil fortsette sin ekspansjon, samt at han får dyktige etterfølgere.

Donald hadde da sluttet i selgerjobben og tatt over ansvaret for montørene. Når Gunnar sluttet ble han og hans bror Dennis deleiere i selskapet. Donald fikk ansvaret over produksjonen. Ett år senere ble han bedriftens innkjøpssjef samtidig som Rune Nordlund ble ansatt som sjef for husfabrikken.

Gunnars forhåpninger ble innfridd ganske kraftfullt under 1970-tallets første halvdel. Husproduksjonen økte fra 325 hus til 500 hus per år. Det krevde nye investeringer for å klare behovet for trevirke til snekkerverksted og husfabrikk.

Göran Johansson oppsøkte Olle Johansson som var verkstedssjef og vedlikeholdssjef på NJA. Älvsbyhus største investeringsprogram skulle gjennomføres.

Kostnaden var beregnet til 26 mill. kr. Det ble søkt om lokaliseringstilskudd på 8 mill. kr og lån på 6 mill. kr. Ærendet skulle avgjøres av regjeringen.

Det fantes visse reservasjoner mot sagbruksinvesteringen, blant annet fra skogvesenet og fylkets treindustriarbeiderforbund på bakgrunn av knappheten på tømmer, men Älvsbyhus sterke sysselsettingseffekt i videreforedling slo avgjørende ut.

Bedriften regnet med å gi 20 ganger flere arbeidsplasser enn et sagbruk med samme råvaremengde. Alt trevirke som ble saget gikk til husproduksjon og eget snekkerverksted. Samtlige lokale forbund støttet bedriften.

Samme dag som regjeringens avgjørelse kom startet byggingen av nytt sagbruk med høy automatikk helt innebygd i hus, nytt høvleri og ny spikrehall, utlastingshall, nye magasin, ny tretørker med seks kammer og ny, stor varmesentral som ble utstyrt med avgassrensing. Bark og sagspon ble brukt som brensel.

Gjennom disse investeringene regnet Göran Johansson med at bedriften ville klare en årsproduksjon på 700 hus. Antallet ansatte ville øke med 100, og hos entreprenørene med 35.

Älvsbyhus 70 år -

39

Kvinnene i bedriften Å utvide sysselsettingen for kvinner var formålet med loven om kjønnskvotering på arbeidsplassene som kom på begynnelsen av 1970-tallet. 40 prosent menn eller kvinner var kravet, avhengig av hvilket kjønn som var dominerende. Disse vilkårene gjaldt blant annet for alle bedrifter som fikk lokaliseringsstøtte. Älvsbyhus var helt mannsdominert. Produksjonen i husfabrikken var fysisk krevende.

De få kvinnene som prøvde seg ble ikke der så lenge.

Tyra Jonasson kom som første kvinne i 1974 til snekkerverkstedet.

- Min mann jobbet der, så det passet bra, forteller hun. Vi kunne samkjøre til jobben. Jeg skrudde hengsler på dører, vinduer og karmer, satte tetningslister rundt vinduene og hoppet inn bak en høvel når det behøvdes. Selvsagt var det mye slit og løft, husker Tyra, men det ble en stor forbedring når el-trucken kom.

Jeg trivdes kjempebra med alle karene, og hadde aldri noe problem under de 15 årene jeg jobbet på Älvsbyhus, sier hun.

Tyra var nok opphavet til at Valborg Johansson som 50-åring begynte å arbeide på fabrikken. Torbjörn Isaksson, som var formann på snekkerverkstedet, ringte og tilbød meg arbeid sammen med fire andre kvinner.

Valborg arbeidet først deltid og spikret takluker, men snart hadde hun heltidsarbeid.

- Jeg husker så godt min første lønning på 300 kr, forteller Valborg. Jeg som tidligere hadde vært hjemmeværende, tatt hånd om fem barn og aldri hatt egen inntekt. Det kjentes helt fantastisk. Oppgavene varierte ganske mye på snekkerverkstedet der jeg jobbet. Her oppdaget jeg at jag var allergisk mot formalin, og fikk eksem som tvang meg til å slutte.

Rune Nordlund, sjef på husfabrikken, ville ha kvinner blant annet som truckførere. De brukte ikke trucken som sportsbil som så mange av gutta gjorde, understreket han. En mandag fikk han ti kvinner til husfabrikken som begynte med å spikre yttervegger.

Før fredagen var omme var det bare ei jente igjen. De andre orket ikke guttas sjargong, mente Rune. På fabrikken har det som mest vært fire til seks kvinner ansatt samtidig.

40

- Älvsbyhus 70 år

Generasjonsbytte Etter 35 års lederskap og enestående industriell utvikling, overlot Göran Johansson i 1979 sin bedrift til sønnene Donald og Dennis. En bedrift som produserte 550 hus per år med en omsetning på 130 mill. kr og 330 ansatte.

Når Göran sluttet etterlot han to lederstoler etter seg. Den ene i AB Älvsby Träindustrier der hele produksjonen ble overtatt av Donald. Den andre lederstolen i AB Älvsbyhus der ansvaret for salgsvirksomheten ble overtatt av veteranen og økonomisjefen Bernt Johansson. Assisterende daglig leder for begge selskapene ble Dennis Johansson. Når Donald tiltrådte som daglig leder sa han: - Pappa har gjort en fantastisk innsats i vår bedrift. Han og Gunnar skapte det fra starten av og utviklet det fremover. De har praktisk talt betydd alt for at virksomheten har kunnet drives. Jeg har med årene gradvis tatt over flere og flere oppgaver fra min far, og har dermed kunnet forberede meg godt foran denne oppgaven i bedriften. Eierskiftet vil ikke medføre noen egentlige forandringer i bedriftens drift, bortsett fra tilpasning av produksjonen etter de krav og ønskemål den moderne tiden fører med seg.

Göran Johansson overlater bedriften til sønnene Dennis og Donald etter 35 år som daglig leder.

Älvsbyhus 70 år -

41

Når jeg sluttet så gjorde jeg det i vissheten om at det fantes dyktige folk som kunne føre bedriften videre, forteller Göran Johansson. Det gjaldt både fabrikksgulvet og staben av medarbeidere jeg hadde bygd opp rundt meg på det administrative planet. Donald hadde suksessivt vokst inn i bedriften, og Bernt Johansson hadde vært med helt siden starten på husproduksjonen.

Steget over til en arbeidsfri tilværelse kan være skremmende, fortsetter Göran.

Vant med helt rutinestyrte dager som det har vært for meg. Jeg hadde visselig tatt det betydelig roligere de siste årene, men fantes allikevel på min arbeidsplass. Når jeg forlot bedriften måtte jeg venne meg til en helt ny livsstil. Jeg har hytten min ved Middelhavet der jeg nå bor mesteparten av året, og kan nyte solen og varmen. Jeg kan selvsagt ikke forlate hjembygda mi og Norrbotten helt, så jeg oppholder meg her i sommerperioden, spiller golf og deltar i elgjakten.

Veteranene styrer helse- og mosjonsanlegget Älvsbyvärken.

42

- Älvsbyhus 70 år

80-tallet, dynamisk ekspansivt Älvsbyhus hadde forberedt sitt inntog inn i 80-tallet. Investeringene i lokaler og maskiner hadde skapt rom for tilvekst på et fortsatt ekspansivt marked. Forspranget og planleggingen staket ut nye veier for utvikling.

I 1981 ble det første huset solgt til Finland. To år senere eksporterte Älvsbyhus på seks måneder hus for 23 millioner. I 1987 var 1 000 hus levert til nabolandet i øst.

Et tilsvarende forsøk ble gjort i Nord-Norge med et 30-talls hus, men her hjemme begynte huskjøperne å bli utålmodige av den lange leveransetiden, så Norge fikk vente.

Som husprodusent er det virkelig en styrke å ha kunder som trofaste venter i over ett år på huset sitt. Til tross for at produksjonen økte suksessivt og lå på over 603 hus i 1983, så ble ikke ventetidene kortere. Salget fortsatte å øke mer enn hva bedriften klarte å produsere.

Etter 30 års virksomhet i Älvsbyn, begynte antallet pensjonister også å øke i antallet. Herman Lidman, sagbruksarbeideren som var spesialist på å slipe klinger og skjær ble pensjonist i 1983. Under en sedvanlig avtakking fikk han et papir av Donald med samtlige pensjonisters navn.

– Du som er en handlekraftig mann, ta disse navnene og gjør noe ut av det, sa han.

Jeg sendte ut invitasjoner til samtlige, og inviterte dem til et møte i kafeteriaen på Älvsbyhus. Tanken med en klubb var at vi som var gått i pensjon skulle få muligheter til å omgås og dra nytte av godene som bedriften stilte med. Hvert år får klubben en sum penger for felles aktiviteter. Nå for tiden har klubben ansvaret for bedriftens helseanlegg Älvsbyvärken. Vi er ca 30 medlemmer som en dag i måneden holder anlegget åpent, forteller Herman Lidman.

I klubben får man være medlem om man har vært ansatt i bedriften i minst ti år og går av som pensjonist. En gang per år velger vi nye medlemmer, forteller Herman som er formann i klubben. Älvsbyvärken ble bygget med penger fra personalstiftelsen, og hjelp fikk man av elever fra Strömbackaskolan. Bortsett fra treningshall finnes det biljardbord, dartskive, solarium, badstue og redskap for fysisk trening.

Älvsbyhus 70 år -

43

Gjensidig respekt fagforening / bedrift Forholdet mellom bedriften og fagforeningene har ikke resultert i noen som helst stormer under bedriftens 50-årige tilværelse. En kort streik blant montørene for høyere lønn, et par vilkårlige ansettelser og en stor debatt om premielønn mellom sosialdemokratiske kvinner og bedrift/fagforening i pressen, er notert.

Svenske Träindustriarbetareförbundet har siden bedriften startet vært den dominerende fagorganisasjonen.

I og med at fagforeningsinnflytelsen økte, krevdes det informasjon/forhandling i viktige spørsmål som berørte de ansatte. Dermed ble også en rekke spørsmål tatt opp.

Et slikt spørsmål fra den senere delen av 1970-tallet var Älvsbyhus ønske om å kjøpe en holme utenfor Piteå for å bygge sommerhus, og som bedriftens ansatte kunne benytte.

- Pengene skulle tas fra personalstiftelsen til prosjektet, forteller Clarence Rundqvist som fungerte som formann i treforbundet. Jeg motsatte meg dette, og det gjorde også styret. Vi anså at prosjektet bare ville være til fordel for et fåtall, og ikke alle som jo er hensikten med personalstiftelsens midler.

I stedet for holmen utenfor Piteå kjøpte bedriften et fritidsanlegg som het Solstickan i Norrfjärden for personalstiftelsens penger. Resultatet ble som jeg fryktet. Et fåtall familier brukte anlegget som sitt sommersted. Solstickan ble solgt fordi det ikke ble tilstrekkelig brukt.

Frans Tenevall var ombudsmann for trefagforeningen i over 30 år, og hans hovedoppgave var lønnsforhandlinger, og da først og fremst akkordlønninger på Älvsbyhus. Hans oppgave ble å løse den eneste streiken i bedriften blant husmontørene som varte i en uke. Det var en ren lønnskonflikt. Montørene krevde mer betalt.

Vi satt i Luleå og forhandlet, forteller Frans. Donald var en meget bra forhandler.

Når vi kom til enighet om en sak så gjaldt den, selv om det senere kunne vise seg å være ugunstig for bedriften.

Første gangen Donald var med på en forhandling, var han svært pratsom. Jeg tullet og sa at han burde valgt et annet yrke. Hvilket da, undret Donald. Prest, sa jeg. Du prater bra, men lytter dårlig.

Under hele den tiden jeg hadde med Älvsbyhus å gjøre, så fungerte samarbeidet svært bra. Jeg trivdes bra med Göran som var både trygg og klok.

44

- Älvsbyhus 70 år

Donald kom med et mer moderne syn på saker og ting. Han er et svært direkte menneske, og en skikkelig bedriftseier som omgir seg med bra medarbeidere fra gulv til tak.

Bortsett fra Clarence Rundqvist har fagforeningsklubben på bedriften hatt åtte formenn, og den som har vært der lengst er Bo Edström som tiltrådte i 1981.

Mitt første ærend kom i 1982 når et medlem hadde skrevet under på en ansettelseavtale som forbød han å arbeide fagforeningsmessig. Han ble ansatt ved monteringen som veggreiser, og der kunne ikke bedriften akseptere fravær p.g.a. fagforeningsmessige oppdrag. Hvis det allikevel skulle skje, kunne bedriften omplassere han til det bedriften anså som egnet sysselsetting. I en sentral forhandling måtte bedriften gi seg.

Noen år senere måtte bedriften varsle folk, forteller Bo Edström. Fem mann ble sagt opp på grunn av mangel på arbeid etter fire måneders oppsigelsestid.

Etter to måneders arbeidsløshet ble den som sto først i køen tilbudt en 3-ukers nyansettelse som rydder. Like etter gikk bedriften ut og ville nyansette folk i lengre vikariat. Jeg syntes at dette var å forbigå den som fikk 3-ukes vikariatet.

Medlemmet ble tilbudt ny ryddejobb, men takket nei. Dermed hadde han mistet sin fortrinnsrett.

Bedriften hevdet at de bare hadde fulgt loven, som sier at man ikke har rett til å frasi seg arbeid man rimeligvis bør ta. Fagforeningsmessig sett kunne vi bare konstatere at han mistet sin fortrinnsrett.

Det mest omdiskuterte spørsmålet, som også fikk stor oppmerksomhet i media, er nok innføringen av nærværspris. Her var fagforening og bedrift overens.

Nærværsprisen er en måte å belønne de ansatte for sitt lave fravær, forteller Bo Edström.

Prisen er nå maksimert til 3 kr/arbeidstime. For hver lønnsperiode uten fravær gis et tillegg på 75 øre/time til maks 3 kr, noe som oppnås etter fire 100 % nærværende lønnsperioder. Fravær mindre enn 3,01 timer under hele lønnsperioden medfører ingen senking av prisnivået. Permisjon, uttak av ferie, bonusdag eller arbeidstidsforkortelse reduserer ikke nærværsprisen.

Älvsbyhus 70 år -

45

S-kvinner angriper Bonussystemet vakte stor offentlig interesse. Dette var nytt på det svenske arbeidsmarkedet. Donald Johansson hevdet at bonussystemet er en belønning til de ansatte for sin høye arbeidsmotivasjon. De ansatte får ikke mindre penger. De har muligheten til å tjene mer.

Fylkets Socialdemokratiska Kvinnodistrikt reagerte svært skarpt på bonussystemet og mot Donald Johansson i et åpent brev. Kvinnene anså at Donald Johansson straffet de ansatte som ville benytte seg av de demokratiske rettighetene og forpliktelsene. De mente at i Donald Johanssons lutheranske verdensbilde var lønnsarbeidet noe som skulle prioriteres over all annen virksomhet i samfunnet, og som resulterte i at man straffet de som var syke.

De som fikk fordelene var ifølge Kvinnodistriktet de som: - var unge og sterke, og som ikke var rammet av sykdom - ga blaffen i å ta seg av barna sine når de var syke - foretrakk å jobbe i stedet for å følge en avdød forelder til graven - frasa seg demokratiske forpliktelser og rettigheter i form av politisk og fagforeningsmessig arbeid.

Bonussystemet setter spørsmålstegn ved 50 års fagforeningsmessig og politisk kamp, skrev Ulla Ölvebro, kvinnedistriktets ordstyrer.

Donald stod opp for sitt bonussystem sammen med fagforeningens formann Bo Edström. De anså at: - skulk og juks skal finansieres av den enkelte, og ikke av næringslivet eller den skattefinansierte offentlige sektoren.

- selvsagt har de ansatte de samme forpliktelsene og rettighetene som andre samfunnsborgere har i å bære demokratiet.

- Dersom hele arbeidsmarkedet innførte et lønnssystem som baserte seg på høyt nærvær, så ville det antakeligvis medføre lavere samfunnskostnader.

- Kvinnodistriktet kan da ikke mene at vi har ansatte som foretrekker å være på jobben i stedet for å følge en avdød forelder til graven. For oss i selskapet er dette familiefellesskapet en selvklarhet. En begravelse skal ses på som arbeidet tid i henhold til avtalen, og betyr at de ansatte får to kroner mer per time for å gå til en begravelse.

46

- Älvsbyhus 70 år

En annen effekt med bonusen er at sykeforsikringen kan høynes. Bonusen er lønn, noe som innebærer at jeg kan få bedre utbetaling når jeg er syk, sier fagforbundslederen Bo Edström. For de ansatte i bedriften har bonuslønnen ikke vakt noen avvikende oppfatninger. Kanskje kan den ekstra ferieuken ha bidratt til denne totale enigheten, sier Edström.

Samtidig med bonussystemet ble det også innført ekstra fridager, noe som alle ansatte får avhengig av hvor lenge de har vært ansatt i bedriften. Som mest kan det bli en uke dersom ansettelsen har vart i seks år eller mer. Er tiden mindre minsker dagene til minst to. Disse fridagene kan også tas ut i penger. Lønnssystemet på Älvsbyhus ble unikt.

På Älvsbyhus stilte man seg spørsmålet om de sosialdemokratiske kvinnenes brev hadde skadet selskapet og dens forretninger. Svaret ble nei. Bedriftsledelsen hadde til og med forhåpninger om at det ville forholde seg motsatt.

- Skriveriene var negative for Donald Johansson, sier han. Det var ikke kjekt å gå på jobb dagen etter brevet. Jeg visste jo at jeg måtte bruke tid på brevet i stedet for å være konstruktiv.

For arbeidstakerforbundet har det fagforeningsmessige arbeidet vært konfliktfritt.

- Jeg begynte fagforeningsarbeidet hos SIF i 1972, sier Mats Blomgren. Den viktigste arbeidsoppgaven har vært lønnsforhandlinger. Det har aldri vært noen større samarbeidsvanskeligheter hverken med å drive fagforeningsvirksomhet eller i samarbeid mellom fagforeningen og bedriften, sier Mats som i dag er produksjonssjef for husproduksjonen og assisterende daglig leder.

Spør man bedriftens daglige leder, Donald Johansson, om relasjonen så sier han at foreningen har hatt samme respekt for selskapet som selskapet har hatt for foreningen.

Älvsbyhus 70 år -

47

Blir trekonsern Enda en rekord ble notert blant fremskrittene i 1983, når Älvsbyhus passerte 600 hus i årsproduksjon. Dette gjør bedriften til tross for at småhusbransjen totalt gikk tilbake. Fra 1975 da 46 000 småhus ble bygget, hadde tallene sunket til under 14 000. Älvsbyhus nøyde seg fremdeles med å markedsføre seg nord for Göta kanal. Donald Johansson var framsynt nok til å gjøre forberedelser i god til foran en tenkbar nedgang i husproduksjonen, dersom andelen småhus fortsatte å minske. Bedriften hadde et veltrimmet sagbruk der maskiner og kapasitet skulle opprettholdes og forsterkes. Sagen skal være en av reservene dersom produksjonsmønsteret måtte legges om.

Andre utviklingsmuligheter var å utvide basisen innenfor tresektoren gjennom å kjøpe eller etablere bedrifter som foredlet norrbottnisk treråvare. Tilgangen på tømmer var begrenset og strukturelle overveielser av rasjonaliseringer, nedleggelse av sagbrukskapasitet eller prioritering av tømmerleveranser til høyforedlende trebedrifter ble diskutert. Problemet er påtrengende i fylkets innland.

Et slikt tilfelle kom allerede når Domänverket i 1988 solgte Brännbergs Såg som hadde sagbruk og produksjon av snekkerarbeid og limfuger. Älvsbyhus kjøpte opp bedriften, byttet navn til Brännbergträ, la ned sagbruket og avtalte med selgeren at tømmerråvaren skulle flyttes til sagen i Älvsbyn. Samtidig bestemte Donald Johansson seg for å investere i høyteknologiske maskiner i Brännberg, og derigjennom trygge bedriftens utvikling.

Nå er det bevist at innsatsen var vellykket. Brännberg har fordoblet produksjonen og personalstyrken, og genererer i 1994 et par millioner i profitt. Älvsbyhus strategi om utvidelse av treforedlingsindustrien ble vesentlig forsterket i 1989 når Lundbergs Träindustrier, et sagbruk i Arvidsjaur, ble kjøpt opp.

Samme året kjøpes 40 prosent av aksjene i Furufog i Överkalix, som også produserer limfuger. Polarfönster i Korpilombolo ble overtatt samme året.

Prowood AB, som produserer furumøbler, er et nystartet selskap med betoning på eksportmarkedet. Flere av bedriftene har direkte tilknytning til byggebransjen både for nybygg (vinduer for Älvsbyhus) og reparasjonsobjekter.

48

- Älvsbyhus 70 år

Nye eiere Älvsbyhus store fremskritt kunne bli en belastning for familiebedriftseierne Donald og Dennis Johansson. Et arveskifte ville for den av deleierne som ble aleneeier innebære så store økonomiske belastninger at vedkommende skulle bli nødt til å selge.

Salget ville da blitt tvingende. Vi ville ikke hatt samme mulighet til å velge kjøpere. Dette kunne medført at vi hadde fått en eier som ikke har var interessert i å videreutvikle selskapet. For å unngå denne situasjonen bestemte vi oss på senvinteren 1988 for å finne en kjøper av selskapet som hadde ambisjoner, evne og vilje til å fortsette å arbeide for vår fortsatte utvikling og ekspansjon. Valget falt på Malmfältens Finans, i dag Akila AB, blant annet fordi det ble garantert at bestemmelsesretten skulle forbli innen Norrbotten, skrev Donald Johansson i DL-informasjon til sine ansatte.

Dennis og Donald overlater Älvsbyhus til Tomas Lindström, daglig leder for Malmfältens Finans.

Älvsbyhus 70 år -

49

En annen årsak til salget var at skattesituasjonen i Sverige var besynderlig, sier Donald Johansson. Jeg hadde et skattetrykk på 130 prosent. For hver krone inn betalte jeg 1,30 i skatt. Jeg ville også videreutvikle selskapet vårt, og samtidig ha integritet. Derfor kom vi overens om at jeg skulle sanke 1/4-del av stemmene i Malmfältens Finans, og bli værende som daglig leder i minst tre år i Älvsbyhus.

Aksjebeholdningen innebærer at jeg har full tiltro til å få forståelse for mine ideer når Älvsbyhus fremtid diskuteres, og jeg håper å kunne påvirke virksomhetsmønsteret på en slik måte at jeg kan garantere at våre fremtidige muligheter ikke forverres av eierskiftet.

Min forhåpning er også at eierskapet ytterligere skal spres, blant annet til våre ansatte slik at det nye konsernet ved begynnelsen av 90-tallet skal være parat til å gå inn på Stockholms fondsbørs, dersom markedet da egner seg. Malmfältens Finans er et utviklingsselskap som da besto av et titalls bedrifter. Aksjeeierkretsen besto av 200 aksjeeiere som hovedsakelig var virksomme i Norrbotten.

Jeg tror også at eksterne kontakter kan tilføre Älvsbyhus nye kunnskaper og nye perspektiv. De kan bli verdifulle for oss i vår streben etter å bli enda bedre, slik at vår konkurransedyktighet ytterligere skal forsterkes.

50

- Älvsbyhus 70 år

Motor med penger For Malmfältens Finans ble kjøpet av Älvsbyhus en kanonforretning, som Tomas Lindström, daglig leder, uttrykker det. Husbedriften blir motoren og tilfører penger til moderselskapet, som i sin tur skal brukes til nye bedrifter og som risikoprosjekt for å utvikle bedrifter.

Kjøpet av Älvsbyhus ble egentlig en dobbeltforretning for Malmfältens Finans.

Donald Johansson var styreleder i Bothnia Invest, og tok resonnementet opp med Hans Cavalli-Björkman om å fusjonere begge utviklingsselskapene til ett sterkere.

Denne sammenslåingen ble gjennomført før tilbudet fra Älvsbyhus kom.

Verken Tomas Lindström eller Hans Cavalli-Björkman, styreleder i Malmfältens Finans, hadde trodd at det kraftig ekspanderende Älvsbyhus skulle være til salgs.

Når begge forretningene var avsluttet, endret Malmfältens Finans navn til Akila AB. I 1988 investerte Älvsbyhus 25 mill. kr av egne midler i nye sagbruksmaskiner og ny trimsag. Optimert datastyring kom til for å maksimere utbyttet og gi så lite flis som mulig. Investeringen muliggjør 35 prosent høyere produksjon. Fremdeles går alt trevirke til produksjon av hus og snekkerarbeid.

De nærmeste årene skjer ytterligere investeringer, spesielt på kvalitetsforbedringer i sagbruk, tretørkere og trimsag. Når Robert Grundström ble ny sjef for sagbruket, ble anlegget og maskinene kompletterte med tanke på eksportmarkedet hvor kvalitetskravene var høynet. Et nytt høvleri med en kapasitet på 900 hus per år bygges.

Nye miljøkrav tvinger bedriften til å bygge mekanisk ventilasjon i sagbruket for å klare grenseverdiene for terpener, noe som har blitt et stadig større problem ettersom sagene er innebygde i lokalene. Terpener kan gi samme type skader som løsningsmidler har gitt malerne.

Mangelen på skogsråvarer fordypes etter privatiseringen av Domänverket som først og fremst bygger ut sine egne bedrifter, og minsker tømmerleveransene til tidligere kunder. Älvsbyhus kunne kompensere bortfallet gjennom større kjøp hos MoDo, SCA og private skogseiere.

Älvsbyhus 70 år -

51

Dramatisk tiår 90-tallet ble innledet med at Sverige opplevde en riktig baksmell. Bankene havnet i en dyp krise. Svimlende eiendomssalg krasjet. En dyp lavkonjunktur forsterker vanskelighetene. Massearbeidsløshet truer, og regjeringen blir nødt til å gå inn med milliardstøtte til flere banker for å redde det svenske bankvesenet fra kollaps. Husproduksjonen galopperte oppover i begynnelse av århundret. Når Älvsbyhus ble solgt til Akila AB i 1988, ble 570 hus produsert og levert. I 1991 ble resultatet det hittil høyeste med 713 hus. Året etter synker kurven til 640 hus, og stuper i 1993 til 337.

Nye boligfinansieringer vedtas. Rentesubsidiene skal bort, sier den borgerlige regjeringen. Mange av bedriftene i bransjen, som ikke hadde to års ventetid på leveranser slik som Älvsbyhus, fikk umiddelbart problemer.

Det var ikke lett å være prognosemaker når nesten alle gjetninger halveres. I 1992 ble 18 228 hus påbegynt i landet. Under 1993 var antallet påbegynte hus 3 100. Husfabrikker ble lagt i møllposer, og mange gikk i konkurs.

Donald Johansson åpnet grensen mot sør og etablerte salg av Älvsbyhus sør for Göta kanal i Göteborg og i Helsingborg. Suksessivt ble salgsnettet bygget ut over hele landet. Salget til Norge gjenopptas, og arbeidet med å markedsføre og selge hus i Europa starter.

Produksjonen halveres akkurat som antallet sysselsatte i bedriften. Bankenes overdrevne forsiktighet i långiving til huskjøpere ble et stort hinder for selgerne. Sammen med moderselskapet forhandlet Älvsbyhus og forsikringsselskapet Skandia om lånefinansiering for Älvsbyhus kunder.

Alle Älvsbyhuskjøpere som klarer BKNs garantiregler blir i dag bevilget lånefinansiering opp til 100 prosent av garantiunderlaget. Skandialånet er dessuten mer fordelaktig enn bankenes.

Husbyggingen de fem første månedene i 1994 gir en antydning om enda en halvering til 1 500 stykkhus for et helt år. I den harde konkurransen har Älvsbyhus i mai måned tatt over 24 prosent av markedet.

Det antas at småhusmarkedet har passert bunnen og snur, om enn svært sakte oppover igjen.

52

- Älvsbyhus 70 år

For daglig leder Donald Johansson er veien inn i neste halve århundre godt forberedt. Älvsbyhus har økonomi og kunnskap nok til å investere seg ut av lavkonjunkturen. Fra den 25. mai 1994 er han også daglig leder for moderkonsernet Akila AB, der styret vil se en strukturering av moderen, med konsentrasjon på den helt dominerende treforedlingssektoren som bærer Donald Johanssons signatur. Donalds visjon er å videreforedle den norrbottniske skogsråvaren.

- Når oppgangen på husmarkedet kommer, er Älvsbyhus bedre rustet enn noen annen småhusbedrift. Det betyr at de kommer til å ha usedvanlige muligheter i fremtiden, sier Hans Cavalli-Björkman, første styreleder i Malmfältens Finans, i dag Akila AB, der industrimannen Rune Andersson fra Trelleborg er nyvalgt styreleder i tillegg til styremedlem i AB Älvsbyhus.

Älvsbyhus 70 år -

53

Veien tilbake Det sjette årtiet starter med en klar vending til det positive for AB Älvsbyhus.

Mange og langsiktige avgjørelser begynner å gi resultat. Dette gjelder også moderkonsernet Akila AB, som ifølge Älvsbyhus daglige leder Donald Johansson, må tilegne seg mer av Älvsbyhuskulturen.

Akila AB fortsetter å sanere bort alle gjeldstyngede verkstedbedrifter. Den nye ordningen med å satse på norrbottnisk tre med videreforedling skal også gjennomgås. Det snakkes om børsintroduksjon for Akila AB, som har en usedvanlig spredd aksjeeierstruktur.

I mars 1994 kommer et bud fra det forrige styremedlemmet og industrimannen Rune Andersson og kollegaen Carl Bennet. Deres felles selskap, Getinge Intressenter, tilbyr seg å kjøpe opp Akila-aksjer. Tilbudet slår ned som en bombe. Det er betinget med krav på minst 25 prosent av aksjekapital og stemmer, og skal være besvart senest den 2. mai.

Budgiverne forutsetter samtidig at Älvsbyhus assisterende daglig leder, Donald Johansson, blir deleier og værende på sin post. Tilbudet blir møtt med blandede følelser. Den administrerende ledelsen i Akila anser at prisen per aksje er undervurdert. Resultatet blir til tross for dette positivt og vilkårene oppfylles.

På det tidspunktet har Donald Johansson kjøpt inn stemmesterke A-aksjer, og besitter 39 prosent av stemmeantallet i Akila. Da trer en ny budgiver inn på arenaen med et skarpt tilbud. Eiendomsmilliardæren Hans Thulin vil være med og styre Akila, men hopper av når han innser at han ikke kan få aksjemajoriteten.

Det har Donald Johansson med usedvanlig klarhet deklarert at han ikke aksepterer. Med stor spenning venter aksjeeierne på Akilas årsmøte som de har blitt invitert til. Busser arrangeres fra blant annet Malmfälten for aksjeeierne, som også blir vist rundt på husfabrikken i Älvsbyn før møtet.

Forhandlingene ble fredelige til tross for at sittende styreleder siden 1992 Torsten Söderberg, Stockholm og daglig leder Tomas Lindström, Piteå, måtte forlate sine poster.

Under møtet blir Anderson spurt hvorfor han engasjerer seg i Akila og Älvsbyhuskonsernet. Andersson svarte at han er like mye norrbottning som forretningsmann, og derfor gått inn i Akila som langsiktig investor. Han hadde dessuten stor tillit til Älvsbyhus fremtidsutvikling.

54

- Älvsbyhus 70 år

Generalforsamlingen valgte Rune Andersson, Trelleborg, og John Östlund, Sundsvall, som nye styremedlemmer og gjenvalgte Donald Johansson, Älvsbyn, Anders Sundström, Piteå, Hans Granberg, Luleå og Bo Lundqvist, Bromma, samt Tor Ökvist, Kiruna, som stedfortreder.

Ved styrets konstituerende møte etter generalmøtet ble Rune Andersson valg til styreleder og Donald Johansson som daglig leder for Akila AB. Dermed ble grunnen lagt for raske og viktige forandringer for Akila og AB Älvsbyhus. Allerede under 1995 presenteres eierbildet når Johansson/ Andersson var kommet over 90 prosent av aksjene i Akila AB. Et nytt eierselskap, Älvsbyhus Intressenter AB, blir felles eier av Akila og Älvsbyhuskonsernet. Eierforholdet deles 50/50 mellom Donald Johansson med familie og Rune Andersson med familie.

Sønnen, Kent Johansson, blir valgt inn i styret som stedfortreder.

Nå har markedet snudd for Sveriges største husprodusent. Produksjonsøkningene er på 20 prosent under følgende år. Bunnåret 1994 med 315 produserte hus er en saga blott. Rendyrkingen av strukturene i Älvsbyhuskonsernet kommer løpende. Styret vedtar å rendyrke virksomheten til tresektoren, med videreforedling av den norrbottniske treråvaren.

Parhestene Donald Johansson og Rune Andersson I 1996 ber Älvsbyhus Intressenhar tatt makten i den fremgangsrike husbedriften ter om tvangsinnløsning av gjeni Älvsbyn. værende 33 000 Akila-aksjer. Et større antall konvertibler som de ansatte eier blir kjøpt inn i fortid. Selskapet vil eie 100 prosent av aksjene i Akila AB, noe som også blir oppfylt under året.

Älvsbyhus 70 år -

55

Markedsutviklingen og salget av Älvsbyhus møter en sterk interesse, og krones med så stor fremgang at Älvsbyhus i 1997 bestemmer seg for å etablere en husfabrikk nummer to i Skåne. Se kommende kapittel.

Allerede i 1998 fastslår styret i Älvsbyhus Intressenter og AB Älvsbyhus at AB Älvsbyhuskonsernets hovedfokus skal ligge på husproduksjon. Datterselskapene overføres, i vente på salg, til nytt konsernselskap. Motivet er en eventuell børsintroduksjon.

Resultatutviklingen eksploderer med produksjonsøkningene. Årlig høynes kapasiteten, og i 1999 blir den tidligere rekorden slått når 805 hus produseres, og det hittil beste økonomiske driftsresultatet noteres.

Når millenniumskiftet har inntrådt konstaterer Donald Johansson, daglige leder på AB Älvsbyhus, at en børsintroduksjon ikke lenger er aktuell. Selskapet har de ressursene som fremtiden kan kreve for investeringer og forpliktelser. Samme året bestemmer regjeringen seg for å frita Akila AB fra det regionale kravet i selskapets vedtekter om å “prioritere investeringer og foretaksomhet i Norrbotten”. Dermed er Akila AB likeverdig med andre selskap i konsernet, og rollen som konsernselskap overtas av det nye eierselskapet Älvsbyhus Intressenter AB. Det nye millenniumet rivstarter med kraftig økning i fortjeneste og nye rekorder i husproduksjonen. Den tiende mars 2001 stifter Johansson, som assisterende daglig leder, bedriftens gullklubb for trofaste ansatte som har nådd 25 år i bedriften, og som fremdeles er i tjeneste. Samme året passerer bedriftens driftsresultat 200 mill. kr og husproduksjonen blir historiske 1 021 hus. Året etter har Älvsbyhus rendyrket virksomheten sin. Alle datterselskap har blitt solgt og arverekkefølgen i Älvsbyhus er ordnet. I 2002 blir sønnene Kent og Stefan Johansson valgt inn i selskapets styre sammen med Anderssons sønner Gustav og Erik. Det bør noteres at Kent Johansson ble markedssjef allerede i 1999, samt at Stefan gikk fra teknisk sjef til byggleder i 2002.

Når grunnleggerne Göran og Gunnar Johansson begge feiret 85 år i 2003 den 10. mars og 13. februar, kunne de notere at fremtiden for selskapet deres så lovende ut. Bedriftens styre vedtok nye produksjonsøkninger, og startet diskusjoner om ytterligere produksjonskapasitet. Flere skift i eksisterende fabrikker eller ytterligere en ny husfabrikk er alternativene.

56

- Älvsbyhus 70 år

Älvsbyhus styre består av, fra venstre: Erik Andersson, Donald Johansson, daglig leder, Gustav Andersson, Mats Blomgren, assisterende daglig leder, Kent Johansson, Stefan Johansson og styreleder Rune Andersson. Träs styreleder Ove Westin er ikke med på bildet.

Styrets vedtak om å øke volumet fra nåværende 27 hus i uken til 34 hus i uken har blitt den daglige lederen Donald Johanssons oppgave å iverksette, når han finner det beste alternativet. Det nye årsvolumet blir over 1 500 hus. Älvsbyhus i Älvsbyn har hittil klart klargjøringen av trevirke til begge fabrikkene, men må nå høyne kapasiteten i høvleri, maling, stressgrading og sortering for å møte volumøkningene. Det er investeringer på drøyt 15 mill. kr som er påbegynt for å fullføres i 2004.

- Älvsbyhus er som bedrift tilbake til rute 1, konstaterer en fornøyd eier og daglig leder Donald Johansson, Älvsbyn. Vi har langsiktigheten, ressursene og markedene i våre hender, og det skal vi fortsette å forvalte på beste mulige måte, lover Johansson.

- Nå er vi der vi alltid har ønsket å være, sier eier og styreleder Rune Andersson.

Generasjonspolitikken er i orden og Älvsbyhus står sterkt, så sterkt at bedriften klarer alt med egne muskler og med en suveren langsiktighet. Den private veien er vesentlig bedre enn børsen, konstaterer Andersson.

Älvsbyhus 70 år -

57

En blendende spurt Sats i lavkonjunktur og vinn. Donald Johansson, daglig leder for AB Älvsbyhus har det som ledestjerne. Når alt var som mørkest i 1992, handlet han resolutt.

Byggmarkedets kollaps rammet også Älvsbyhus, men den skapte også noe nytt og viktig. Älvsbyhus lanserte sine prispresserhus som mistet litt kosmetisk, men som kostet 20 prosent mindre. Ellers var linjen klar. Bra kvalitetshus til markedets laveste pris.

Bedriften bestemte seg for å gå over den selvvalgte grensen Göta kanal, og selge i hele Sør-Sverige. Samme avgjørelse ble tatt for sørlige Finland og Norge, som Älvsbyhus tidligere hadde eksportert hus til. Älvsbyhus hadde ikke tidligere kjøpt mark, men sammen med et eiendomsselskap i Örebro ble 32 hus bygget med leierett. Samtidig ble et markområde i Göteborg kjøpt opp og eksploatert med 82 hustomter, og ble bydelen Mysterna. Det ble vendepunktet. I 1994, samme året som bedriften fylte 50 år, bestemte styret at husproduksjonen skulle økes fra 8 til 12 hus i uken. Thomas Björk kom som ny markedssjef. Den første januar 1995 går Sverige inn i EU. Det resulterte umiddelbart i eliminerte tollklareringer for eksporten av hus. En tung papirmølle forsvant og Finland kom sterkt som marked. Samtidig testet Älvsbyhus leveranser til Estland, og senere også til Latvia. Men de største fremgangene kom i Skåne, først og fremst i Malmöregionen, i Göteborg og i Mälardalen. Når høsten sto for dør i 1997 var salget i kapp med produksjonskapasiteten i fabrikken i Älvsbyn. Taket var angitt til 13 hus i uken ved enkeltskift. De fleste husene ble levert til sørlige Sverige og Finland, og nå ble det diskutert å etablere salg i Danmark.

Samtidig hadde miljøpolitikken og skattevekslingene begynt å få effekter i transportsektoren. For en husbedrift nord i Sverige fikk dieselskattene på hustransporten en svært negativ påvirkning. Älvsbyhus leder, Donald Johansson, påpekte skjevhetene uten gehør. En ny strategi krevdes for en såpass transportavhengig bedrift som Älvsbyhus.

58

- Älvsbyhus 70 år

En genial idé Interessen var stor da Älvsbyhus gikk ut og søkte sted og lokale for en fabrikketablering i Sør-Sverige. Allerede i mars 1998 kjøper Älvsbyhus Knaggens snekkerverksted i Bjärnum. Bedriften var i konkurs med bra og ledige lokaler.

.

Älvsbyhus bestemte seg raskt for å bygge fabrikken sin i forhenværende Knaggens lokaler i Bjärnum etter at Donald Johansson, daglig leder, produksjonssjef Mats Blomgren og den blivende anleggslederen Ingemar Lundholm besøkte stedet i mars 1998

Det ble en rivstart ettersom fabrikken i Älvsbyn kjørte med maksfarten 13/14 hus i uken, og markedet engstet seg for økte leveransetider.

Når byggingen av Bjärnum startet ble den daglige lederen for det finske salgsselskapet Ingemar Lundholm, Torneå, engasjert som anleggsleder. Ingemar hadde kunnskaper om bedriften både som husbygger, montør, servicemann og markedsfører etter å ha bygget opp hele organisasjonen i Finland fra starten i 1982. Den nye fabrikken fikk en genial løsning. Alt materiale og trevirke til husproduksjonen skulle leveres fra Älvsbyn, som også tok seg av administrasjon og lønnsutbetalinger. Bjärnum skulle få hjelp av Älvsbyns tekniske avdeling til skisser og materialberegninger.

Älvsbyhus 70 år -

59

Oppgaven ville bli å bygge og montere sammen husmodulene klare for levering til byggeplassen, samt ha ansvar for montering og service på ferdig hus.

Det innebar at for hver tredje ansatt i Bjärnum så ble én ansatt i Älvsbyn, der klargjøringen av materiale og treverk økte i takt med volumet i Bjärnum.

Samtidig ble Älvsbyhus kvalitet og lønnsomme byggekonsept garantert. Når produksjonen startet i november 1998, etter at personalet fikk opplæring i Älvsbyn i to omganger, begynte en ny epoke i bedriftens historie. Alle investeringer i den nye fabrikken ble finansiert med egne midler. Kostnaden for mark, lokaler og maskiner ble lavere enn beregnet, og endte på 42 mill. kr. Husproduksjonen startet perfekt i markedsutviklingen. Salgsstarten i Danmark var i gang og Skåne vokste raskt. Suksessivt ble hele Sør-Sverige innlemmet i salgsnettet. Med Bjärnum ble transportkostnadene kuttet radikalt når leveringsavstanden krympet.

Samtidig ekspanderte Finland, som ville ha stadig flere av Älvsbyfabrikkens 13 produserte hus i uken.

- En fantastisk husfabrikk, sa Göran Johansson, en av Älvsbyhus grunnleggere, når han sammen med en tredjedel av Bjärnums befolkning vandret rundt i fabrikken under innvielsen. Nå gjelder det å fylle den med jobb, sa Göran som er far til den daglige lederen Donald Johansson. Innvielsestaleren, tidligere næringsminister Anders Sundström, gratulerte Bjärnum og Hässleholms kommune.

Göran Johansson var imponert over det han fikk se i Bjärnum under fabrikkens innvielse. Han var glad og stolt over utviklingen, og ønsket anleggslederen Ingemar Lundholm lykke til med å fylle lokaler og maskiner med produksjon.

60

- Älvsbyhus 70 år

Tre generasjoner Johansson gledet seg over en ny husfabrikk som ble bygget på rekordtid i et oppadgående marked. Innvielsen ble starten på en ny epoke for AB Älvsbyhus og dets eiere. På bildet fra venstre: Daglig leder Donald Johansson, grunnlegger og pappaen Göran, datteren Susann og sønnene Kent og Stefan.

Når Bjärnumfabrikken hadde vært i gang i ett år, overveide Älvsbyhus å kjøpe innredning og snekkerverksteder lokalt i stedet for å transportere alt fra Älvsbyn.

Resultatet av alle forberedelser, tilbud og kalkyler ble en mesterlig seier for det egne snekkerverkstedet på Älvsbyhus. Alt annet hadde vært en overraskelse. Før Älvsbyhus begynte å produsere hus var bedriften norrbottens største snekkerbedrift.

- Det fantes ingen som klarte konkurransen. Det var bra informasjon for måloppfyllelsen å bygge hus med høy kvalitet til markedets laveste pris, noterte Donald Johansson.

Og ganske riktig ble grunnleggeren Göran Johansson sannspådd. Fem år senere har fabrikken i Bjärnum vokst, og når sitt produksjonstak på 14 hus i uken med enkeltskift i 2004.

Älvsbyhus 70 år -

61

For Älvsbyhus er situasjonen bekjent. Behovet for økt produksjonskapasitet er stort. Når bedriftens grunnlegger feiret sine 85 år i 2003, var diskusjonen på bordet. Flerskift i en fabrikk, eller enda en fabrikk. Et par finske kommuner hadde allerede gjort anstrengelser for å få den tenkte fabrikken.

I desember 2003 vedtar styret å øke produksjonen, men Donald Johansson skal som daglig leder få avgjøre når, hvor og hvordan. Den avgjørelsen ventes under år 2004.

Det er imidlertid ikke mulig å etablere seg på alle markeder. Et forsøk med et prøvehus og aktivt salg ble gjort i Polen, men polakkene foretrekker murhus.

Landet har dessuten helt andre byggenormer på etasjehøyder og brannklasser som ville krevd store forandringer i huskonstruksjonene, så prosjektet ble lagt ned. Behovet finnes på nærmere hold. Älvsbyhus ekspansjon får avsetning først og fremst innen eksisterende markeder i Sverige, Finland, Norge og Danmark.

Diagrammet nedenfor viser bedriftens utvikling i omsetning og driftsresultat, og styrker usedvanlig godt historiebeskrivelsen.

Kkr 1000 900 800 700 600 500 400 300 200 100 0

62

- Älvsbyhus 70 år

Omsättning Omsetning Rörelseresultat Driftsresultat

Innvielse av husfabrikken i Finland 2004 Etter å ha vært virksomme i Finland i 25 års tid sto Älvsbyhus foran et veiskille: å fortsette å produsere husene i Älvsbyn eller bygge en egen fabrikk på finsk mark.

Salget på det finske markedet hadde under perioden økt sakte men sikkert, og volumene var nå av en slik størrelse at en husfabrikk i Finland kunne motiveres.

Transportene fra Älvsbyn til de finske kundene var dessuten lange og dyre.

Etter grundige forundersøkelser og diskusjoner ble Kauhajoki, med beliggenhet sør i Österbotten, valgt som lokaliseringssted for etableringen. Den geografiske plasseringen var og er strategisk ut ifra hvordan det finske husmarkedet ser ut, og med korte transportavstander til de fleste kundene. År 2004 ble fabrikken innviet med pomp og prakt. Det var ikke bare Älvsbyhus som gledet seg. Også innbyggerne i den lille finske kommunen Kauhajoki, med cirka 14 000 innbyggere, jublet over nye arbeidsmuligheter. I forbindelse med fabrikketableringen i Finland ble også datterselskapet Älvsbytalo Oy dannet. Et viktig skritt i konsernet ambisjon om å bli mer finske. Den tidligere husmontøren Jan-Erik Rusk ble produksjonsansvarlig, og senere også daglig leder. En post han fremdeles innehar.

Etter å ha vært virksomme i Finland siden 1982 hadde Älvsbyhus lært seg en del om de kulturelle forskjellene som finnes mellom landene, blant annet at huset skal ha badstue, at kunden har egen kontantinnsats og at huslånets løpetid er betydelig kortere enn blant svenske kunder.

Husfabrikken i Finland ble en suksess frem til finanskrisen slo til med kraft i 2008, og husbyggingen sank. I 2012 var produksjonen nede i tre hus per uke.

For å unngå oppsigelser og beholde kompetansen når etterspørselen igjen øker, gikk Älvsbytalo derfor over til 3-dagersuke under senhøsten 2013 og våren 2014. Älvsbytalo står klar i startgropen når markedet snur.

I februar 2012 åpnet også Älvsbytalo et kontor i Mäntsälä, seks mil nord for Helsingfors. Til dette kontoret flyttet deler av hovedkontorets tegneavdeling, og derfra arbeider også bygg- og serviceavdeling samt marked og salg.

Älvsbyhus 70 år -

63

Älvsbyhus starter sin fjerde fabrikk i värmlandske Vålberg I 2008 innviet Älvsbyhus den fjerde fabrikken i Vålberg utenfor Karlstad i Värmland. Samme året leverte konsernet drøyt 1 900 hus. Det beste året hittil, volummessig sett, i Älvsbyhus historie.

At valget falt på Vålberg kom blant annet av nærheten til Norge. Årene før hadde nemlig salget av Älvsbyhus stadig økt på det norske markedet. Det høye kostnadsnivået i Norge gjorde at en etablering på den svenske siden av grensen ble mer fordelaktig.

I Vålberg fant Älvsbyhus også et bra industrilokale med nærhet til både jernbane og E6. Under 2013 ble den nærliggende togstasjonen rustet og komplettert. Det innebar at et industrispor ble lagt direkte til fabrikken. Direktesporet førte til at Älvsbyhus flyttet deler av sin materialtransport fra vei til jernbane, og den 10. desember 2013 rullet det første toget inn mot fabrikken.

Mange av husene som selges i Norge produseres i Vålberg. På sikt er også tanken at fabrikken skal produsere alle norske hus. Takket være den gode utviklingen i Norge, så er fabrikken i Vålberg den eneste i Älvsbyhus-konsernet som aldri har blitt rammet av nedskjæringer eller varsel. Älvsbyhus ser Norge som et tilvekstmarked, og har lagt en femårsplan med høye ambisjoner. Det ser lovende ut for fabrikken i Vålberg.

Fabrikken i Vålberg

64

- Älvsbyhus 70 år

Tredje generasjonen tar over I mai 2010 tok brødrene Kent, daglig leder, og Stefan Johansson, assisterende daglig leder, over den operative ledelsen av Älvsbyhus etter sin far Donald som i sin tur hadde tatt over etter selskapets grunnlegger, sin far Göran Johansson.

Med Donald ved roret vokste Älvsbyhus til det konsernet som lenge har vært Sveriges største småhusprodusent. Han gjorde også varemerket til et av landets sterkeste. Men nå var tiden inne for fornyelse.

Generasjonsbyttet kom i en tid av forandring, ikke minst på kommunikasjonssiden, og falt seg helt naturlig. Det var på tide, selv for Älvsbyhus, å på alvor ta skrittet inn i den digitale verden.

Ny teknologi hadde forandret den yngre generasjonens måte å kommunisere via Internett, datamaskiner og smartphones. Dette krevde en forandring av Älvsbyhus markedskommunikasjon. Helt enkelt en tilpasning til den nye adferden blant eksisterende kunder og presumptive huskjøpere.

Kent og Stefan Johansson har arbeidet lenge på Älvsbyhus. Begge brødrene bærer gullklokken, og innså ganske raskt betydningen av å tenke nytt og litt mer moderne. Blant annet gjennom å styre deler av markedsføringen over fra tradisjonelle media til sosiale medier. Både eksisterende og blivende kunder krever i dag raske svar. Helst samme dag. Selv den interne kommunikasjonen har blitt effektivisert.

Derfor bestemte Kent og Stefan seg ganske raskt for å ansette konsernets første kommunikasjonssjef som skal lose Älvsbyhus rett i den nye mediaverden. I dag har Älvsbyhus egne hjemmesider, Facebook-sider, blogger, filmer med mer.

Huskatalogen er imidlertid fremdeles et viktig salgsinstrument, og fremdeles benyttes annonseringer i for eksempel aviser og fagblad.

Andre viktige forandringer har vært økt produktutvikling og økt kundefokus. Å være lydhør for blivende kunders ønskemål. Gårsdagens tilvalg er i dag standard.

En gammel kunde ville neppe kjenne seg igjen i et nytt Älvsbyhus. Gjennom kontinuerlige kundeundersøkelser hentes inspirasjon og informasjon til fortsatt utvikling. Kundenes recensjoner er svært gode. Ni av ti spurte familier anbefaler gjerne Älvsbyhus til venner og bekjente.

Selv på kollektiv- og funksjonærsiden pågår et generasjonsbytte. Mange i den store gruppen medarbeidere født på 1940-tallet har i de senere år gått av med pensjon etter lang og tro tjeneste på Älvsbyhus. Det handler i flere tilfeller om

Älvsbyhus 70 år -

65

riktig trofaste tjenere som på ulike måter har bidratt til konsernets utvikling.

Som pensjonister fortsetter tidligere medarbeidere å være en del av Älvsbyhusfamilien. Konsernet har alltid tatt godt hånd om sine ansatte. Gjennom bedriftens veteranklubb holder medarbeidere kontakten med både kolleger og sin tidligere arbeidsgiver Älvsbyhus. Klubben har flere aktiviteter hvert år, og kaller ofte inn til festligheter som for eksempel 70-årsjubileumet i Stockholm, dit alle trofaste tjenere ble invitert med sine respektive.

Medarbeidere blir også sjenerøst hedret i Guldklubben, som alle med over 25 års ansettelse på Älvsbyhus inngår i. Ved de årlige festlighetene, når gullklokkene deles ut, er det ikke bare nybakte Guldklubbs-medlemmer som inviteres inn, men også alle som tilhører klubben samt deres respektive.

66

- Älvsbyhus 70 år

Ny visjon for Älvsbyhus Under høsten 2011 samlet konsernets ledelse seg til et visjonsmøte. Det resulterte i en revidert og enda mer kundefokusert visjon for Älvsbyhus som lyder: ”Älvsbyhus skal være det naturlige førstevalget for alle som vil oppfylle sine drømmer om en ny bolig. Vi skal være markedets mest prisfornuftige alternativ.

Fornøyde kunder blir gode ambassadører som styrker vårt varemerke. Dette leder til vår hovedmålsetning om at vi skal ha full produksjon og salg av 1 og 1 ½ etasjes trehus for samtlige fire fabrikker.”

Visjonen er en viktig veiviser for alle i organisasjonen, fra ledelse til håndverkere og entreprenører, i spørsmålet om hvor konsernet er på vei.

Älvsbyhus 70 år -

67

Älvsbyhus lanserer ny finansieringsløsning av drømmehjemmet I 2012 gikk Älvsbyhus i Sverige ut med et kontroversielt tilbud for å møte bankenes tøffere vilkår. Med konsernets sterke balanseregnskap i ryggen, ga Älvsbyhus blivende kunder i Sverige en mulighet til finansiering av differensen på banklånet og kontantinnsatsen.

Lanseringen vakte en hel del oppmerksomhet. Men Älvsbyhus ville gi unge barnefamilier og andre interesserte huskjøpere sjansen til å flytte til en ny og større bolig. For mange var drømmen blitt knust i og med bankenes innstramminger i form av stadig høyere kontantinnsatser, som følge av den internasjonale finanskrisen. Dette var enda et hardt slag mot småhusprodusentene. En allerede kraftig desimert småhusbygging ble enda mindre.

Ifølge Kent Johansson, daglig leder på Älvsbyhus, kunne ikke konsernledelsen bare sitte stille og vente. I stedet diskuterte de hvordan det sterke balanseregnskapet kunne brukes til å få fart på salget. Resultatet ble en unik finansieringsløsning, den eneste i sitt slag i bransjen.

Gjennom Älvsbyhus finansieringstilbud kan den som vil forlenge avbetalingstiden på huset sitt. Älvsbyhus finansieringsløsning er først og fremst aktuell for de som vil virkeliggjøre drømmen om et eget hjem, men som ikke har muligheten til å unnvære et antall hundretusen kroner i kontantinnsats. En forutsetning for å bli tilbudt finansieringsløsningen er at kunden først er kredittsjekket og godkjent av bank.

Kent Johansson sier at han har full forståelse for at man fra myndighetenes side vil unngå en låneboble, men mener at bankene har blitt ”skuddredde”. Den som velger Älvsbyhus finansieringsløsning, velger fra en tilbakebetalingstid på mellom fem og ti år.

68

- Älvsbyhus 70 år

Donald Johansson - Årets senior

Donald Johansson

Under Näringslivsgalan i Älvsbyns kommune i oktober 2013, ble Donald Johansson hedret med utmerkelsen Årets senior.

Juryens motivering var: ”Som person har han utviklet en bedrift med en tydelig bedriftskultur. Gjennom sitt lederskap har han vunnet respekt i både Älvsbyn, Norrbotten og Norden.

Dessuten har han med sine kunnskaper og sitt engasjement vært en stor tilgang til Älvsbyns utvikling gjennom sitt arbeid i bransje- og idrettsforeninger.”

Brødrene Johansson - Årets företagare

Kent och Stefan Johansson

Kent og Stefan Johansson ble utsett til Årets företagare i Älvsbyn 2013.

Prisen ble utdelt ved kommunens årlige Näringslivsgala. Juryens motivering var: ”Med sitt lederskap har de drevet en bedrift som står stabilt, og som leverer resultat i hard konkurranse og i ekstrem lavkonjunktur.

Dessuten har de tilpasset bedriften etter samfunnets behov for en effektiv kommunikasjon.” En lagpris vi deler med alle ansatte på Älvsbyhus, mener Kent og Stefan.

Älvsbyhus 70 år -

69

Finanskrisen - et hardt slag mot Älvsbyhus I år 2008 brøt en omfattende finanskrise ut i verden. Krisen startet ut i fra en finansboble i USA, og da fremfor alt relatert til markedet for boliglån. Hendelsen er betraktet som den verste finanskrisen siden den store depresjonen på 1930-tallet. Dette rammet selvsagt også Älvsbyhus hardt.

På flere steder i verden førte finanskrisen til flere års nedgang, der hele land risikerte å gå konkurs, deriblant Island, Hellas, Spania, Portugal med flere. Hele Euro-samarbeidet var truet. I skrivende stund 2014 merker man fremdeles etterdønningene fra finanskrisen.

Til tross for at Sverige ikke anses å ha blitt påvirket i samme utstrekning som andre vestlige land, ettersom svenske banker har vært mer restriktive med lån, ble effektene allikevel merkbare. I Sverige sank boligbyggingen katastrofalt. Det samme gjaldt i Finland med stadig færre nybygde småhus.

For Älvsbyhuskonsernet minsket produksjonen fra 1 900 hus i rekordåret 2008, til drøyt 800 hus år 2013. Det innebar at ganske nøyaktig 200 hus ble produsert ved hver og en av Älvsbyhus fire husfabrikker. Dette er selvfølgelig ikke optimalt med tanke på at bare fabrikken i Älvsbyn i 1992 produserte 800 hus med kveldsskift.

Men med sitt gode balanseregnskap som basis valgte Älvsbyhus å beholde samtlige fire fabrikker, og planlegger langsiktig for å stå klar i startgropen når konjunkturen snur. Det tøffe forholdet på markedet tvang allikevel konsernet til varsel både i 2010 og 2011. I slutten av 2012 gikk Älvsbytalo i Finland over til 3-dagersuke blant de kollektivansatte for å justere “dressen” etter produksjonen og allikevel beholde kompetansen.

Etter kjempesmellet i 2008 begynner man imidlertid å øyne positive signaler.

Antallet besøkere ved visninger øker, og flere hustomter blir sluppet. Det kjennes som om bunnen er nådd og sakte går oppover igjen.

70

- Älvsbyhus 70 år

Norge et stadig viktigere marked Norge har med årene blitt et stadig viktigere marked for Älvsbyhus. Rundt 220 hus selges årlig til nabolandet i vest. Og flere skal det bli. Älvsbyhus ser Norge som et tilvekstmarked. Målet er å øke volumene sakte men sikkert med rundt ti prosent per år.

Markedet for småhusbygging i Norge har med visshet stagnert, men Älvsbyhus Norge AS ser et stort potensial til fortsatt ekspansjon, og har i flere år hatt en stabil utvikling. Det gjelder bare å gjøre Älvsbyhus enda mer kjent blant nordmennene. Parallelt med salget jobbes det derfor med varemerkebyggende aktiviteter.

En tøff femårsplan med høye ambisjoner er spikret. Et verktøy for å nå målet er flere visningshus. Nesten alle Älvsbyhus, 95 prosent, selges i den sørlige delen av Norge, fra Trondheim og ned til Oslo-området. Akkurat som i Sverige er det rundt de største byene markedet finnes. De fornøyde tilbakemeldingene fra norske kunder er mange, med gode ambassadører som en positiv effekt.

Både kunde- og myndighetskravene i Norge skiller seg en hel del fra Sverige.

Hardere regelverk og større byråkrati er også noe som preger Norge når det kommer til husbygging. De tekniske kravene er også tøffere, i alle fall sammenlignet med Sverige.

I antallet solgte hus står Älvsbyhus Norge AS for en knapp fjerdedel av konsernvolumet, men regnet i penger motsvarer det en tredjedel av omsetningen - 320 millioner norske kroner.

Norge er med andre ord et svært viktig marked for Älvsbyhus.

Kuriosum: Älvsbyhus nye hovedkontor i Norge ligger i Moss, fem mil fra sentrale Oslo. En plass med historiske aner, ikke minst når det handler om relasjonene til Sverige.

Den 14. august 1814 ble den såkalte Mosskonvensjonen undertegnet, og innebar at Norge ble nødt til å inngå en union med Sverige. En union som ble oppløst i 1905 da Norge ble et selvstendig land.

Älvsbyhus 70 år -

71

Tuulikki, finsk husmodell

Tusseladden, norsk husmodell

Saga, svensk husmodell

72

- Ă„lvsbyhus 70 ĂĽr

Data om bedriftens historie 1944

FÖRETAGET NORRFJÄRDENS TRÄFÖRÄDLING ble etablert i Norrfjärden av Gunnar og Göran Johansson.

Alle beløp nedenfor er angitt i svenske kroner.

Investeringer Ansatte Omsetning Fabrikkareal

1954

virksomheten flyttes til Älvsbyn Investeringer 360 000 kr Ansatte 6 personer Omsetning 171 828 kr Fabrikkareal 1 000 kvm + 200 kvm kaldlager

1955

Ansatte Omsetning

1958

Älvsby Träindustrier dannes

22 500 kr i lokaler og maskiner 3 personer 19 287 kr (startåret omfattet 6 måneder) 120 kvm + 60 kvm lager

14 personer 433 761 kr

1960 Flytting til nåværende industriområde der nye fabrikklokaler

ble bygget under 1959 -60.

Investeringer 1,5 Mkr

Produksjon Småhus samt snekkerverksted til disse Utvidelse av sagbruk

Ansatte 28 personer

Omsetning 1,3 Mkr

Fabrikkareal 4 000 kvm + diverse lager 1961

Ansatte Produksjon

40 personer 30 hus

1965-66 Utbygging

Ny spikrehall, nytt høvleri, sagbruk, nye lagerlokaler, kontor og maskiner. Investeringer 3,6 Mkr hvorav 1,5 Mkr i lokaliseringsstøtte og 1 Mkr i lokaliseringslån.

1965

105 personer 141 hus 9,9 Mkr

Ansatte Produksjon Omsetning

Älvsbyhus 70 år -

73

1969-70 Utbygginger Utvidelse av industriområde fra 120 000 kvm til

200 000 kvm husfabrikk, snekkerverksted, og magasin

bygges ut. Utvidelse av det totale lokalarealet fra

7 000 kvm til 18 000 kvm.

Investeringer 8,9 Mkr hvorav lokaliseringsstøtte 5 Mkr og

lokaliseringslån 2,5 Mkr. 1970

Ansatte Produksjon Omsetning

185 personer 260 hus 21,7 Mkr

1974-76 Utbygging Utvidelse av industriområde fra 200 000 kvm til

330 000 kvm. Ny varmesentral, nytt sagbruk, nytt

tretørkeranlegg, nytt høvleri og spikrehall, ny

utlastingshall, nye magasin, tilbygg av betongstasjon.

Utbyggingsareal 22 500 kvm. Total lokalareal 41 000 kvm.

Investering 26 Mkr hvorav lokaliseringsstøtte 8 Mkr og

lokaliseringslån 6 Mkr 1975

Ansatte Produksjon Omsetning

272 personer 502 hus 79,8 Mkr

1979 Generasjonsskifte:

Göran Johansson overlater bedriften til sønnene Donald, daglig leder, og Dennis, assisterende daglig leder.

1980

Ansatte Produksjon Omsetning

330 personer 560 hus 131,5 Mkr

1983

Ansatte Produksjon Omsetning

335 personer (hos entreprenører ca 25) 603 hus 186,1 Mkr

74

- Älvsbyhus 70 år

1988 Overlatelse Donald og Dennis Johansson overlater selskapet til

Malmfältens Finans, senere Akila AB.

Ansatte 345 (hos entreprenører 30)

Produksjon 570 hus

Omsetning 260 Mkr

Investeringer 25 Mkr i nye sagbruksmaskiner og ny trimsag.

Brännbergs Såg blir kjøpt fra Domänverket 1989 Årsansatte 281 (ny regnskapsmetode)

Produksjon 586 hus

Omsetning 287,9 Mkr

Investeringer 5,9 Mkr i passasjekontroll, truck, gulvseksjonslinje Lundbergs Trä i Arvidsjaur, Polarfönster, Korpilombolo

og 40 % av Furufog, Överkalix kjøpes 1990 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

296 633 hus 325,8 Mkr 5,4 Mkr i mekanisering av bane, utbygging av fordelingsanlegg, servicebusser, lastemaskin, datamaskiner. Prowood AB etableres

1991 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

306 713 hus 398,7 Mkr 4,2 Mkr i takseksjonslinje, krane, ventilasjonssystem, datautstyr. FPA Fönsterproduktion AB, Råneå kjøpes

1992 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

1993 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

268 640 hus 394,9 Mkr 18,3 Mkr i høvellinje, treverkstørker (6 kammer), tømmerinntak, lastemaskin 174 337 hus 216,8 Mkr 1,9 Mkr i telefonsentral, nye synkerom i råsortering, treklipper, datautstyr

Älvsbyhus 70 år -

75

1994 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

170 315 hus 214,2 Mkr A-Trä AB, Arjeplog kjøpes opp

1995 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

162 342 hus 267,2 Mkr 2,2 Mkr

1996 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

167 423 hus 308,8 Mkr 2,3 Mkr

1997 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

175 473 hus 337,1 Mkr 2,7 Mkr

1998 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

206 579 hus (566+13 Älvsbyn + Bjärnum) 401,9 Mkr 42 Mkr Etablering av fabrikk i Bjärnum. Mark og bygninger 18 Mkr, maskiner 24 Mkr. Produksjonen startet november måned.

1999 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

Overlatelse

250 805 hus (595 + 210) 560,8 Mkr 5,3 Mkr Polarfönster AB selges.

2000 Årsansatte 267

Produksjon 979 hus (608 + 371)

Omsetning 692,7 Mkr

Investeringer 4,1 Mkr

Overlatelse Talby Fastighets AB og Prowood system AB ble solgt.

Sagvirksomheten ved A-Trä avsluttes.

76

- Älvsbyhus 70 år

2001 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

Overlatelse

273 1 021 hus (575 + 446) 789,3 Mkr 3,6 Mkr Polardörren AB i Öjebyn ble solgt.

2002 Årsansatte 272

Produksjon 1019 hus (574 + 445)

Omsetning 817,8 Mkr

Investeringer 4 Mkr

Overlatelse Lunbergsträ AB i Arvidsjaur ble solgt.

Anskaffelse FR Fastighetsrenting AB med flere store

industrieiendommer i Midt-Sverige kjøpes.

2003 Årsansatte 296

Produksjon 1 134 hus (616 + 518)

Omsetning 912 Mkr (Prognose)

Investeringer 5 Mkr 2004 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

302 1 253 stk 1,102 Mkr 23,8 Mkr

2005 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

339 1 430 stk 1 191 Mkr 39,2 Mkr

2006 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

355 1 614 stk 1 421 Mkr 10,1 Mkr

2007 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

375 1 707 stk 1 625 Mkr 37,7 Mkr

Älvsbyhus 70 år -

77

2008 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

402 1 909 stk 2 882 Mkr 33,3 Mkr

2009 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

363 1 525 stk 2 393 Mkr 22,0 Mkr

2010 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

307 1 265 stk 1 394 Mkr 5,2 Mkr

2011 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

282 951 stk 1 170 Mkr 6,2 Mkr

2012 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

268 824 stk 1 044 Mkr 6,7 Mkr

2013 Årsansatte

Produksjon

Omsetning

Investeringer

265 803 1 020 Mkr (prognose) 6,9 Mkr

78

- Älvsbyhus 70 år

Diplom og utmerkelser Älvsbyhus har blitt tildelt: Distriktsmästardiplom i Export-SM

Juryen har funnet at Deres bedrift, i konkurranse med 500 konkurrerende bedrifter, har kunnet dokumentere svært god innsats for svensk eksport, og derigjennom vist vesentlige kvaliteter i utført markedsføringsinnsats.

Sparbankerna & Företagarförbundet

Donald Johansson belønnes med: Årets småföretagare av SHIO 1984. Medalje i gull

Kungliga patriotiska Sällskapet har delt ut medaljei gull for verdifull gjerning innen svensk lønnsomme treindustri.

Årets företagare av Albert Bonnier

Donald Johansson har gjennom sitt hengivne lederskap ført Älvsbyhus frem som Sveriges mest velstyrte og lønnsomme treindustri.

11 desember 1991. Lukas Bonnier

Stora Byggpriset 1996

Norrbottens Byggmästareförening tildeler Donald Johansson Stora Byggpriset fordi han lyktes å føre Älvsbyhus til posisjonen som den største og markedsledende småhusbedriften i Sverige. Prisen vil også formidle den takknemlighet bransjen kjenner for Donald Johanssons engasjement og klokskap som arbeidsgiver og representant for bransjen i samfunnsdebatten.

Årets entreprenör, 2000:

Donald Johansson utses til Årets entreprenör i Norrbotten.

En svært handlekraftig og utholden entreprenør med visjoner og blikk for vekstmuligheter, og som har skapt et glitrende økonomisk resultat gjennom en konsekvent gjennomført forretningsstrategi i en moden bransje, var juryens enstemmige beslutning.

Med seieren gikk Donald videre til riksfinalen i Gøteborg, der han vant i kategorien beste utholdenhet og handlekraft.

Älvsbyhus 70 år -

79

Norrlandsbjörnen, 2001 Donald Johansson, daglig leder på Älvsbyhus, er tildelt

Norrlandsörbundets utmerkelse Norrlandsbjörnen for god

innsats i samfunns- og næringslivet.

Årets Företagare, 2013

En jury bestående av representanter fra Älvsby köpmannaförening, Företagarna Älvsbyn, LRF Älvsbyn samt Älvsbyns kommune har enes om å utse Kent & Stefan Johansson, Älvsbyhus AB som årets Företagare i Älvsbyn 2013.

Juryens motivering lyder: Med sitt lederskap har de drevet en bedrift som står stabilt, og som leverer resultater i hard konkurranse og i ekstrem lavkonjunktur. Dessuten har de tilpasset bedriften etter samfunnets behov for en effektiv kommunikasjon.

Årets senior, 2013

Donald Johansson er tildelt den hedrende tittelen Årets senior i Älvsbyns næringsliv. Som person har han utviklet Älvsbyhus til en bedrift med en tydelig bedriftskultur.

Gjennom sitt lederskap har han vunnet respekt i både Älvsbyn, Norrbotten og i Norden. Dessuten har han med sine kunnskaper og sitt engasjement vært en stor tilgang for Älvsbyns utvikling gjennom sitt arbeid i bransje- og idrettsforeninger.

80

- Älvsbyhus 70 år

Fra

sto kk til

s tu e