Antropress 04/2009 Media

4

Antropress nr. 4, 2009

I N N H O L D I N N H O L D I N N H O L D

2 Innhold 3 Leder 4 Reklamens magi 6 Livet bak radioapparatet 10 Forumtroll 11

Nettsensur i Kina 14 Mediene skaper myter 16 Er samfunnsforskere utmeldte tåkefyrster? 18 Urfolk som filmskapere 20 Mot en antropologisk tilstedeværelse i de sosiale mediene 21 Facebook 22 Kan jeg bli din dørmatte? 23 Oslos uteliv: Teknisk Museum 24 Programutvalget og Sosialantropologisk forening informerer: Et slags feltnotat med studentidentiteten i fokus 26 Mestere på gangen 28 Fag fritt fra fantasien: Munnmenn, Mary og meg. Patologi og ukebladskultur på venterommet 30 Tenk på utdanning i utlandet, NÅ! 31 Antroquiz 32 Til dere i 1. og 2. etasje

A N TR O P R E SS

Layout Josefine Risrem

Redaktører Eivind Sørvik Eggen, Ingvild Andersen

Redaksjonen Rikke Grønvold Christensen, Sofie Ensby Rostad, Erlend Ek, Vilde Fastvold Thorbjørnsen, Line Ørstavik, Mads Amundsen, Josefine Risrem

Trykket på Xerox miljøpapir Eksterne bidragsytere Thomas Hylland Eriksen, Rannveig Svendby, Mari-Janne Myrhol

Trykk Reprosentralen, Blindern Opplag: 350

2

?

Ilustrasjon, forside Sofie Ensby

?

Bli med! Vil du skrive, fotografere, jobbe med layout eller noe annet? Ta kontakt på antropress@gmail.com

Innsendte artikler står for artikkelforfatterens egen regning, og representerer ikke nødvendigvis redaksjonens syn

Media

Leder Tekst Ingvild Andersen og Eivind Eggen Illustrasjon Josefine Risrem

Temaet i årets siste Antropress er media og vi har valgt å gå bredt ut. Vi har hatt fokus på massekommunikasjon, og velkjente medieformer som avis, radio og tv. Samtidig har vi ønsket å vise hvordan internett som kanal for massekommunikasjon gir muligheter, men også utfordringer. Vår visjon med å gå bredt ut i forhold til temaet, og også inkorporere samtidsanalyser, er i tråd med hva vi ser som antropologiens største forse, nemlig at den er evig aktuell for alle typer temaer.

Få fag kan vel sies å favne så vidt som antropologien. Kanskje er det dette som gjør det så vanskelig for mange antropologistudenter, ja også velkjente professorer, å beskrive enkelt og greit hva det er vi bedriver her på instituttet til verden rundt oss. Leder i Programutvalget og Sosialantropologisk forening, Halvar Kjærre, skriver i sin artikkel om hvordan mange antropologistudenter ikke føler, eller ikke får til å uttrykke, faglig stolthet. I sin kronikk beskriver professor Thomas Hylland Eriksen vanskeligheter antropologer opplever i møter med media, og en del skrekkeksempler fra denne ”samhandlingen”. Dette er en tematikk som er særlig aktuell i lys av konfliktene mellom Harald Eia og våre naboer sosiologene. Det er ikke alltid en antropologs mangfoldige og utdypede resonnement får komme skikkelig til orde i media.

Uten noe ønske om å tråkke antropologer som virkelig har fått smake medias bakside på tærne, vil vi mene at antropologien ikke bare bør gi opp. Forskere har et formidlingsansvar, og mange av dem som bruker sine første voksenår her på Blindern, ønsker at deres framtidige arbeid skal utgjøre en, om enn liten, forskjell i verden. Media kan, og bør, være en arena for dette. Den gode antropologinyhetsbloggen antropologi.info har vist hvordan det finnes vilje, både blant nytenkende journalister og antropologer, til å få ”det glade budskap” ut fra Blindern.

Bloggen refererer blant annet til Frode Storaas´ artikkel i Norsk antropologisk tidskrift. Her skisserer Storaas hvordan antropologien er velegnet til å benytte seg av de multimediale mulighetene som internett gir, som lyd og bilde. På internett finnes både muligheter for å formidle kunnskap og tanker til de utenfor den antropologiske kretsen, men også til å utvikle den akademiske diskursen. I Antropress denne gangen skriver vi også om hvordan antropologer har begynt å utnytte medier som

blogging, twitter og YouTube.

Astrid Meland er journalist i Dagbladet og har skrevet flere artikler basert på antropologiske artikler eller master- og doktoroppgaver, kan vi også lese på antropologi.info. Hun stiller imidlertid ett krav, hun må få beskrevet sakene på en forståelig (tabloid, om du vil) måte. Gjemt bak de mer kryptiske titlene i for eksempel Norsk antropologisk tidsskrift tror hun det finnes svært så spennende poenger og saker.

Antropress synes ikke det er et urimelig krav at antropologer må framstille arbeidet sitt i korte og forståelige termer. Istedenfor å se dette som et problem, noe som ødelegger fagets troverdighet, kan vi velge å se på dette som en utfordring. Kanskje kan selve forskningen ha utbytte av at vi klarer å formulere hva det er vi driver med uten å måtte ty til lange og vanskelige ord og formuleringer.

Ikke minst kan det bidra til å skape en interesse og forståelse blant folk flest om hva antropologi er, og hvor mye vi kan bidra med i samfunnet i dag. Som den relativt unge og idealistiske redaksjonen Antropress er, ønsker vi å støtte opp under slike initiativ både fra journalister og antropologer. Møter mellom antropologer og media må ikke nødvendigvis ende i katastrofe. Det er imidlertid ingen tvil om at det er en utfordring å virkelig få fram de ofte ikke så entydige svarene vår forskning gir. Men la oss nå se det som nettopp en utfordring. Med så mye viktig kunnskap som antropologer både på vårt institutt og utenfor besitter, bør dette være en utfordring vi tar på alvor.

3

Antropress nr. 4, 2009

Reklamens magi

Tekst Mads Amundsen Illustrasjon Josefine Risrem

At den såkalte avmystifiseringen av verden skulle gjøre oss moderne mennesker komplett rasjonelle har vist seg å være en sannhet med ganske store modifikasjoner. Men jeg liker å tro at vi er sånn passe rasjonelle, opplyste og fornuftige og at vi ikke biter på hva som helst. Derfor får jeg en viss smak av skjegg i postkasse når jeg finner meg selv sittende trollbundet foran en TV-reklame for sjokolade.

Reklame er det 20. århundrets høyeste kunstform, skal medieforskeren Marshall McLuhan ha sagt. I utgangspunktet prioriterer jeg troen på at det finnes høyere former for kunst, men McLuhan har et poeng. Reklame er ikke lenger bare reklame. De får priser og blir ringetoner og siteres i fylla, og slik blir de også identitetsmarkører. De fleste av oss har en idé om hvilke TV-reklamer vi liker og hvilke vi ikke liker. Vi liker for eksempel sjeldent dubbede reklamer med overdoser av falske smil. Her kommer rasjonaliteten oss til unnsetning. Andre reklamer treffer oss midt i hjertet. Kvikk Lunsj-reklamen “Takk for turen” som gikk for en tid tilbake er et eksempel på det siste. Den er blant de TV-reklamene som har funnet veien til Youtube, og har i skrivende stund 56.993 visninger og 287 kommentarer. Kommentarene forteller at reklamen vekker sterke følelser, deriblant en forkjærlighet for Norge og den norske naturen. Andre elsker låten som blir spilt. Flere skriver at reklamen gir dem frysninger på ryggen.

Hva er hemmeligheten? Hvordan evner reklamefilmene å fortrylle oss gang på gang når vi innerst inne vet at det bare er... reklamer?

Ikke overraskende kan en antropolog føre oss på sporet av tv-reklamens fortryllende verden. Den amerikanske symbolantropologen Roy Wagner sammenligner i ”The Invention of Culture” (1981) reklame med det han kaller ”stammefolks magi”. Reklamens oppgave er først og fremst å sette produktet i forbindelse med en kontekst, i form av et konstruert lite kosmos. Hvis dette kosmoset skal bli anerkjent av publikum, skriver Wagner, må det være en verden vi kan kjenne oss igjen i. TVreklamene blir slik små gjenkjennelige verdener, rekonstruksjoner av ”virkeligheten” i en forenklet og forlokkende utgave. Dersom vi responderer på og dermed aksepterer denne verdenen, vil også produktene passe inn i våre liv, slik de er tilpasset reklameverdenen (Wagner 1981:62-63).

Fremstillingen av Kvikk Lunsj glir rett inn i den norske folkesjela. Det bør ikke en antropolog til for å avdekke at vi digger turer i fjell, skog og mark. Fra dens opprinnelse har derfor sjokoladen blitt markedsført som ”tursjokoladen”, og plassert i bilder av norsk natur som i sin tur sendes ut til våre TV-skjermer. For de fleste nordmenn er sammen 4

hengen Kvikk Lunsj og søndagsturer like konvensjonell som jul og Disney. Og når vi først forbinder sjokoladen med ski eller fjellsko er ikke veien lang til at vi i tur også forbinder vår ukentlige søndagstur med den populære sjokoladeplaten. Slik oppnår etter hvert produsentene å drive produktplassering i våre mest påvirkelige rom - i daglig samhandling med våre nærmeste.

Live slik det burde vært Vi lever som kjent i en verden i endring, og ikke alle kjerneverdier varer i 70 år. Tradisjonelle verdier utfordres i møte med globalisering, nye verdier skapes, og reklamene henger seg på. Det er ikke uvanlig å forme produktets egenskaper etter hvilke verdier som er ettertraktet i samfunnet på det aktuelle tidspunktet. For øyeblikket er riktig og sunt kosthold i vinden som aldri før, og selv Coca Cola har kastet seg på bølgen med slagordet ”Uten tilsetningsstoffer. Både da - og nå”. Uten at dette meg bekjent har vært framstilt som en av brusens egenskaper tidligere. Da sukkeret i sin tid var den store helsefienden lanserte man Cola Light som en sunnere variant. Da tilsetningsstoffene overtok førersetet som den skumleste ingrediensen, så den originale versjonen sitt snitt til å tre inn og bli gjenoppfunnet i en sunnhetsdiskurs. Samtidig er lightversonen i stor grad blitt erstattet av Cola Zero.

Her er virkelighet og faktakunnskaper kastet over bord, og man satser heller på “Life as it should be”.

Kort sagt er produktenes egenskaper og kvaliteter høyst relative den virkelighet de opptrer i.

Media

Man kan med rette kritisere reklame for kun å prioritere deler av sannheter, slik som i eksempelet over, og dermed gi skjeve bilder av virkeligheten.

En rynkekrem for eksempel, sier ingenting om rynker, annet enn at det er noe som skal fjernes.

Hvorfor er det få av oss som vet, men i reklamens verden er alt vi trenger å vite hvilken krem som er mest effektive for å fjerne dem. Slik dannes det også et maktforhold der den forenklede og idealiserte reklameverden foretrekkes fremfor en mer kompleks relativisert virkelighet og, etter hvert, virkeliggjøres.

Magiens verden I Coca Cola-reklamen i eksemplet ovenfor presenteres kvalitetene som å være faktiske egenskaper ved produktet, mens i Kvikklunsj-reklamen er linken mellom produktet og konteksten som blir fremstilt mer fjern. Ulempen med Cola-reklamen (sett fra produsentens side) er at den risikerer å bli avslørt av vår rasjonelle fornuft. For innerst inne vet vi jo at Cola slett ikke er sunt, men faktisk særdeles usunt.

Reklamer som forsøker å framstille faktiske egenskaper eller effekter ved produktet vil ofte tilsløre en del av fakta, og dermed være utsatt for mulige avsløringer.

Reklamer som Kvikk Lunsj-reklamen derimot, unngår dette ved å nærmest fjerne selve produktet og dets egenskaper fra konteksten. Så klart har ikke en sjokolade så mye å rutte med i utgangspunktet, bortsett fra selve smaken. Når selve produktet ikke strekker til for å overbevise oss lenger, lages det heller små estetiske flotte kortfilmer, der merkevaren kun vises på skjermen de siste to sekundene. I den nevnte Kvikk Lunsjreklamen opptrer selve sjokoladen kun et tiendels sekund midt i reklamefilmen. Resten av reklamen tilsier lite (for en som allerede ikke skulle være sosialisert inn i Kvikk Lunsj-universet) at det skulle dreie seg om en sjokolade. Men det er nettopp i slike reklamer at Wagners link til ”stammefolks magi” best kommer til syne. Ved å unngå å snakke om produktets egenskaper, men heller gjenskape det i en verden som er forlokkende og meningsfull for oss, forlater produktet den materielle virkeligheten, og unngår å bli ”bare et produkt”. Det er med andre ord ved ikke å forsøke å gjøre selve produktet magisk at reklamene trer inn i magiens verden. Så hvem snakket om avmystifisering av verden? Magien slik vi lærer om den i den klassiske antropologien er alt annet enn rasjonalisert bort fra vårt senmoderne samfunn. Den tar i det lengste litt andre former. Dans blir for regn hva electric boogie blir for Statkraft, skispor blir for Freia og snublende friidrettsutdøvere blir for Tine melk. Weber, gå og ta deg en Zero.

Skulle du forresten lure på hvilken reklame som passer best inn i ditt identitetsbilde, kan du som meg ta testen ”Hvilken REKLAME er du?” på nettsiden start.no. Resultatet mitt ser du under.

Resultat: STILLE I FJØSET. Du har guts og er skikkelig morsom og kul! Gratulerer, du passer som VG-reklamen ”Stille i fjøset”!

Referanser: Wagner, Roy (1981 [1975]): The Invention of Culture.

Englewood Cliffs, NJ: Prentice Hall Kvikk Lunsj - takk for turen: http://www.youtube.com/ watch?v=GDIjsg8_mfA Coca Cola-reklamen: antakeligvis for produktorientert til å havne på youtube.

Reklame-test: http://quiz.start.no/42277

5

Antropress nr. 4, 2009

Livet bak radioapparatet Tekst Mari-Janne Myrhol Illustrasjon Josefine Risrem

Ei historie frå tida som teknisk ansvarlig for studentradioen i Oslo, Radio Nova.

Dei tre romma I fjerde etasje på Chateau Neuf kan ein finne eit rom som har evna til å strekkje seg utover sine eigne fysiske grenser. Det er ikkje veldig eit veldig stort rom, men det har element ved seg som gjer at det kan strekke seg langt. Denne utstrekking er ikkje lett å sjå, men det er mogleg å høyre den (Eide og Nyre 2004: 17, Johansen 2007: 192).

Det vesle rommet har namnet A-studio. På innsida av døra er det eit bord i form av ein halvsirkel. Det er festa på ein av dei fire veggane. Ved bordet står det til eit kvar tid minst to stolar. På bordet er det plassert ein PC-skjerm. Over bordet, rett framfor stolane, er det plassert to stativ som held kvar sin mikrofon. Mikrofonane er store, og begge har ei gul hette på seg. Like ved kvar av mikrofonane ligg det to sett hovudtelefonar. Begge setta med hovudtelefonar, og dei to mikrofonane, har ein svart kabel kopla i seg. Alle dei fire kablane forsvinn bak pc-skjermen, og vidare ned mellom bordet og veggen. Under bordet går dei fire kablane vidare inn i veggen, og deretter forsvinn dei ut av syne. Oppom bordet er det eit vindauge. Midt i vindaugskarmen er det eit raudt lys. Det lyser ikkje no.

Gjennom glaset er det mogleg å sjå inn i eit anna rom.

Rommet på den andre sida av glaset er litt større, og døra er merka med A-kontroll. Her inne er det også eit bord. Eit litt anna type bord. Eit miksebord. Det har knappar, spakar, brytarar og små lys.

Dersom ein går forbi bordet og rundt på baksida av det, finn ein tilbake til kablane frå det andre rommet.

Det er inga lett oppgåve å finne fram til dei, for det er mykje meir enn fire kablar her. Det er blant anna kablar frå ei datamaskin, frå ein dobbel cd-spelar og frå to platespelarar. Skjermen til datamaskina viser det same som skjermen i det andre rommet.

Ei skifting av bilete her, medfører det same skifte på begge. Skjermen i det vesle rommet er ein klon av skjermen i det store rommet. Det er kommunikasjon mellom desse romma, via kablar og pc-skjermar.

For at det vesle rommet skal kunne strekker seg utover seg sjølv, må det nytte nokre av desse kommunikasjonstrådane (Latour 1987: 248-249).

Det må sende signal frå seg, til bordet i det store rommet. Dersom bordet får dei rette beskjedane tek det imot signala, behandlar dei, og sender dei vidare (Eide og Nyre 2004: 20) Derfor må det også gå kablar ut av bordet, ikkje berre inn i det. Det går mellom anna kablar ut til eit høgtalarsett som heng 6

ned frå taket rett over bordet. Nokre andre kablar går ut og forsvinn inn i veggen. Dei er ute av syne bak veggen, men dersom ein veit kvar ein skal leite, er det mogleg å finne dei igjen.

Dei kjem til syne igjen på ein stad der dei kjem ut av veggen, for å komme seg vidare inn i ei boks. Denne boksa er plassert inne på eit tredje rom, og den er viktigare enn storleiken skulle tilsei.

Utan denne ville ikkje det vere mogleg for det vesle rommet å få signala sine utanfor Chateau Neuf sin betong. Om nokon trykker på ein raud knapp med påskrifta “On Air”, i det andre av dei tre romma, vil denne boksa ta det vesle rommet sine signal vidare (Latour 1987: 232). Den vil ta signala oppover i bygget, heilt oppå taket. Der oppe på toppen sluttar dei synlege bevisa på rommet si utbreiing. Likevel er signala der. Dei er i lufta. Om du har ein mottakar som er innan rekkevidde, er det mogleg for deg å høyre dei. Det er slik rommet kan strekkje seg utanfor sine fysiske grenser. Det sender lyden sin ut (Johansen 2007: 192, Sterne 2003: 225-226). Noko viktig manglar derimot for at dette skal kunne skje.

Romma manglar menneske (Eide og Nyre 2004: 92-93, Sterne 2003: 246).

Media

Menneska Dei tre romma i Chateau Neuf si fjerde etasje, blir ofte fylt av menneske. Dei kallar seg journalistar og teknikarar, og dei står for skaping av lyd og handtering av det store bordet med knappar, brytarar, spakar og lys. Det var derfor ikkje uventa å finne menneske der klokka 09.45 ein av dei siste dagane i april. Framfor det store miksebordet i A-kontroll sit det ein teknikar. Han møter meg med eit “Hei!” når eg kjem inn døra. Deretter vendar han blikket mot PC-skjermen som står plassert like over miksebordet. Skjermen viser klokke, dato, namnet på radiostasjonen og namnet på eit radioprogram.

Største delen av skjermbildet viser ei liste med ulike namn på låtar, reportasjar og jinglar. Innimellom dei står det kommentarar som opningsstikk, intro låt, utro låt, intro innslag, utro innslag, studiointervju og avsluttingsstikk. Teknikaren flyttar etter litt blikket inn mot det vesle rommet på andre sida av vindauget.

Gjennom glaset får han augekontakt med Journalisten, som sit plassert på ein av dei to stolane framfor halvsirkel bordet. Han snakkar inn i ein av mikrofonane, og har eit av hovudsette plassert på hovudet slik at det dekker øyrene. I vindaugskarmen rett framfor han, lyser det raude lyset. Ut av høgtalarane i kontrollrommet kan det høyrast lydar som er synkronisert med rørslene munnen til Journalisten gjer. Idet han er ferdig med å snakke peikar han rett mot Teknikaren. Han reagerar med å ta ned ein spak merka “Mik 1”, samtidig som han trekk opp ein spak merka med “Digas 1”. Dette gjer at det raude lyset i vindaugskarmen sluttar å lyse, samtidig som det skaper aktivitet på PC-skjermen. Ein av låttitlane blir omringa av ein raud firkant, og ut av høgtalarane strøymer det musikk. Når låta tonar ut ca. 3 minutt seinare, blir handlingane reversert.

“Digas 1”-spaken går ned, deretter “Mik 1”-spaken opp, raudlyset lyser, og Teknikaren peikar mot Journalisten. Han reagerar med å snakke inn i mikrofonen.

Den gule vindhetta Klokka 09.55 er og det er ingen inne i A-studio.

Siste låt spelar og journalisten har flytta seg inn til teknikaren i kontrollrommet. I studio er berre bordet, stolane, pc-skjermen, hovudtelefonane, og dei to mikrofonane med gule hetter. Nei, vent litt. Den eine av mikrofonane er naken, den manglar den gule hette si. Eg ser under bordet, men finn ingenting.

Eg leitar i alle krikar og krokar av rommet, og sidan det er lite, forstår eg fort at det ikkje er noko å finne.

Inne i A-kontroll sit framleis Teknikaren, eg kan sjå han gjennom glaset. Han ser tilbake på meg. Eg går inn til han.

Eg: “Det manglar ei vindhette no, men det har du kanskje sett?”

Teknikaren: “Nei. Jeg har ikke vært inne.”

Eg: “Det er visst nokon som har kasta den vekk.

Irriterande.”

Teknikaren: (Ler litt) “Ja...”

Eg: “Det er så unødvendig.”

Teknikaren: “Det er det... men vi har ikke en sånn skjerm da, sånn som står opp sånn foran” (Han held ei hand rett framfor munnen som illustrasjon).

Eg: “Åja, popp-filter. Ja, det kan funke, og det har vi” Medan eg leitar etter eit popp-filter, er den gule hetta framleis i tankane mine. Ikkje fordi den var spesielt fin eller dyr, men fordi den hadde ei viktig oppgåve. Den var der for å spreie, og dermed minske lufttrykket som ein pratande munn sender mot mikrofonen. Utan den ville det kome stygge poffaktige lydar kvar gong nokon uttalte bokstavar som f.eks. t, b og p. Lydar som gjorde at mikrofonen sette sitt preg på lyden, i staden for å berre plukke den opp, og sende den vidare. Radiolyttarane skulle ikkje tenke på mikrofonen. Dei skulle berre lytte (Eide & Nyre 2004: 23, Sterne 2003: 225).

7

Antropress nr. 4, 2009

Eg møtte på Teknikaren igjen i A-studio, eg gav han popp-filtert eg hadde funne. Han byrjar å skru det fast på stativet til den nakne mikrofonen.

Frå festet som no sit på stativet går det ei justerbar arm, i enden av den er det ein plastring på storleik med ei cd-plate. Inne i ringen er det spent ein tynn stoffbit. Stoffet har små hol, og er nærmast som netting i miniatyr. Teknikaren nyttar den justerbare arma til å vri filteret på plass framfor mikrofonen.

Mellom filteret og mikrofonen blir det dermed skapt eit lite luftrom. Lufttrykket frå ein pratande munn vil no treffe stoffbiten, før det treff mikrofonen. Det ville bli delvis fanga i stoffet og spreidd utover i det vesle luftrommet. Saman vil dette gjere at mikrofonen får hjelp til å takle lufttrykket den skal omdanne til signal, og sende vidare (Huber & Runstein 2005: 171).

Verda i ubalanse Klokka 09.58 sit vi igjen i A-kontroll. Det er to minutt igjen til neste program. Ein ny journalist kjem no bortover mot studio. Ho stikk hovudet innom kontrollrommet for å gi ein beskjed.

Journalisten: “I dag vil jeg prøve noe nytt” Teknikaren: “Jaha...”

Journalisten: “Jeg vil snakke før introen” Teknikaren: “Ok... før introjingelen?”

Journalisten: “Ja” Eg: “Skal du snakke før introjingelen?”

Journalisten: “Hvis det ikke funker er det ikke verdens undergang” Eg: “Jo, det kan være at universet rivnar, og alt ramler saman” Teknikaren: “Miksebordet begynner å gnistre”

Oslo

8

Både teknikaren, eg og Journalisten, ler framleis av dette idet ho går vidare inn i studio. Det ho ville gjere var eit brot med slik det vanlegvis vart gjort (Scannell 1991: 203) Standard oppskrift er at eit program startar med introjingel, og sluttar med ei låt, eller eventuelt ein jingel, eller nokre avsluttande ord frå ein journalist. Ikkje berre ville ho snakka før introjingelen, men ho ville i tillegg gjere det over avslutningslåta til programmet før. For Teknikaren,Journalisten og meg, førte dette til spøking om at det nærmast var som å rote med verdas balanse.

Klokka er no 09.59. Journalisten set seg klar framfor mikrofonen. Teknikaren tek “Digas 1”-spaken sakte nedover, og set deretter “Mik 1“-spaken opp. Det raude lyset i vindauget lyser opp, og Journalisten byrjar å prate. Under stemma hennar tonar musikken sakte ut. Den vert dempa i takt med Teknikaren si rørsle av “Digas 1”-spaken. I løpet av dei 15 sekunda som er igjen til intro-jingelen, gir journalisten informasjon om kva som skal kome.

Nøyaktig 10.00 går mikrofonspaken ned, og programmet sin intro-jingel startar.

Omtrent sju minutt seinare småhoppar Journalisten blidt og nynnande forbi kontrollromdøra.

Teknikaren og eg ler litt av henne der ho forsvinn bortover. Det er fleire ting med denne dagen som ikkje er som det brukar. Oftast sit journalistane nærmast som på nåler der inne. Om dei ikkje er svært så nervøse, så er dei alle fall ganske fokuserte. Eg kunne berre konkludere med ein ting, og eg delte tanken med Teknikaren. “Det er vindhetta som gjer det. Verda er ute av balanse.” Studioet mangla ein liten bit av seg sjølv. Eg var fullt klar over at det

Media

hadde hatt større konsekvensar om heile mikrofonen var vekk. Likevel var dette nok til at ikkje alt føltes heilt som det skulle.

Journalisten går på nytt forbi kontrollromdøra. Ho er framleis like lettbeint, men blikket er meir fokusert. Merksemda hennar er retta mot Gjesten ho har med. I kontrast til henne er han langt frå rolig. Dei går inn i det vesle rommet og lukkar døra.

Journalisten sett seg vandt ned framfor mikrofonen med gul hette. Gjesten er litt meir nølande, og beheld god avstand til den nakne mikrofonen med popp-filteret. Journalisten tek tak i mikrofonstativet, og flyttar både det og mikrofonen nærmare Gjesten.

Dette fører til at han tek blikket vekk frå henne, og heller fokuserer det inn mot mikrofonen bak poppfilteret. Han uroar seg kanskje for signala den snart skal sende vidare (Scannell 1991: 223-224, Sterne 2004: 238).

Skjermen framfor teknikaren indikerer at det er 15 sekund igjen av det ti-minutts lange innslaget.

Samtidig som Journalisten snakkar rolig til den litt skjelvne Gjesten, ser ho bort mot skjermen på bordet framfor seg. Ho sluttar å snakke, tek på seg headsettet og ser inn mot Teknikaren. Han tek opp “Mik 1”-spaken, og deretter ein spak merka “Mik 2”. Raudlyset slår seg på, Teknikaren peikar på Journalisten, og ho startar å snakke. Etter ein introduksjon og eit spørsmål frå henne, kan lyden av Gjesten si litt skjelvande stemme, høyrast klart og fint gjennom høgtalarane. Popp-filtert gjer jobben sin. Teknikaren vender seg mot meg, gir eit fornøgd smil, og vender deretter blikket tilbake til dei to i studio.

Vindhettejakt Rett etter at programmet er ferdig, set eg meg ned for å finne ny klednad til den nakne mikrofonen.

Ein leverandør i Oslo har rett type. Perfekt! Etter lunsj, ein trikketur, og litt roting i gater på leit etter det rette bygget, nærmar eg meg ei ny vindhette.

Lokala eg kjem inn i viser seg derimot å ikkje vere av typen finn rett hylle, ta med vare, betal og gå.

Det er eit kontorlokale med resepsjon, og rom etter rom med seljarar. Den rette mannen vert kontakta med hjelp av resepsjonsdama. Eg forklarer han raskt kva type mikrofon eg manglar vindhette til.

Seljaren: “Vi har dessverre ikke de på lager akkurat nå, hvor fort trenger du dem?”

Eg: “Fortast mulig. Det er til Radio Nova, studentradioen. Vi har mista ei...”

Seljaren: “Ja, de må bestilles inn fra Wien” Eg: “Og kor lang til trur du det tek?”

Seljaren: “2-3 uker” Eg: “Ja, ok.... Du kan vel ikkje tenke deg nokre andre som kan passe” Seljaren: “Nei... det er ein litt spesiell type det der, så tror ikke det... Berre ring å hør om et par uker du” Eg: “Jepp, det skal eg gjer. Takk skal du ha” Det vart altså ein handletur utan umiddelbart resultat. For mikrofonen betydde det to-tre veker i naken tilstand. For ei vindhette vart det ei lang reise frå Wien til Oslo. Og for Oslolufta, venta tidvis vidareføring av signal frå ein naken mikrofon, trygt plassert på eit lite rom, i fjerde etasje på Chateau Neuf.

Referanser: Eide, Linda & Lars Nyre (2004) Radioradio: Lyd i journalistikk. Oslo: Samlaget.

Huber, David Miles & Robert E. Runstein (2005) Modern Recording Techniques, Sixth Edition. Oxford: Focal Press

Neuf

Johansen, Anders (2007) Talekunst. Teknikk og naturlighet i det offentlige rom - Æresforelsning ved Norsk antropologisk foreinings årskonferanse i Trondheim, 19. mai 2006: “Homo faber”, i: Norsk antropologisk tidsskrift nr. 03-04 - 2007, s. 182-195.

Latour, Bruno (1987) Science in Action. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.

Scanell, Paddy (ed.) (1991) Broadcast Talk. London: Sage publication.

Sterne, Jonathan (2003) The Audible Past: Cultural Origins of Sound Reproduction. Durham: Duke University Press.

9

Antropress nr. 4, 2009

Forumtroll ?

Tekst Rikke Grønvold Christensen aka Anonym Foto Josefine Risrem

Kan man si hva man vil bare fordi man er anonym? Hva skjer når folk føler de ikke har fritt spillerom til å uttrykke egne meninger? Noen kryper med lute skuldre ned på jentedoen på SV, sniker seg stille inn på en bås, roter rundt i sekken etter en passende penn, tenker ettertraktelig og smiler om munnen ved tanken av en snart nedtusjet vegg av sinte SV-ytringer. Anonymt.

Jeg har hørt prekener om å bære litt ansvar for egne ytringer i sekken. Men hvor mye ansvar er det plass til i denne sekken når den er full av et ønske om å ytre for å sette søkelys på noe kontroversielt?

Noen trekker ned, rister vekk vått dopapir fra skoen, låser opp døra og famler litt klønete ut med vinterjakke og en svær sekk, tom for ansvar, riktig nok.

Neste mann kommer inn og setter seg tissetrengt på lokket for å spille dotennis. Øverst på høyrevegg skinner det i hvit tipex: “Homofili er en defekt. På samme måte som pedofili og nekrofili.” Og vips punkterte blæra og i løpet av den neste halvtimen har flere hevet seg i sterk opinion mot denne nedvergende påstanden, enn hva det har blitt skrevet på veggene i løpet av et helt år på SVs jentedo.

Hadde den personen sagt det samme hvis den hadde oppfylt en forventning om å begrunne hvorfor homofili er en defekt? Jeg vil mene at en årsak til at folk kan finne på å trekke hetta over hue kan være et fravær av en gyldig, saklig legitimering av utsagnet, kombinert med en trang til å lette på lokket. Det at man kan lettere uttrykke meninger offentlig anonymt, skaper en ny holdning og tanke rundt ansvar. Internett har bidratt til økte muligheter for anonymitet. Og det er ikke til å skyve under en stol at med anonymitet kan det føre til sjokkerende utsagn. Og vi spør oss selv igjen og igjen; Hvem er det som mener dette og hvordan kan mene dette?

Hvorfor blir disse til og hvordan spres de? Hva slags samfunn får vi hvis vi går tilbake til en bred og allmenn spredt oppfatning om at for eksempel homofili er en defekt og må bekjempes? Men vi må ta hensyn til frie ytringer, sier noen. Men hva med hensyn til mottakerne?

For doforumet på SV finnes også i digital form. På flere internettfora florerer hatske utsagn og ulike grupper blir hengt ut. Dette er gammelt nytt, 10

men jeg savner at denne problematikken kan tas opp med et antropologisk blikk. Dette er ingen enkel sak for dette er et avansert paradoks hvor det skal tas hensyn til både ytringsfrihet på en side og menneskers liv på den andre. Hva som regnes som fy fy og sjokkerende å hevde på ett forum er forskjellig, men det er både skummelt og interessant å se hvordan rasistiske holdninger, som i utgangspunkt kan være nedfelt i lokal miljø, kan spre seg som ild i tørt gress gjennom internett, over hele verden og smitte over i andre lokalsamfunn langt borte gjennom en ”digital relasjon”.

Er det ok å la slike hatske utsagn florere?

Er det uproblematisk å sensurere? Hvem skal definere gode eller uholdbare ytringer og hva er konsekvensen av en økende overvåking? Hvordan kan vi få mennesker til å fornye forholdet sitt til ansvar med frie ytringer? Jeg har hørt eventyr om rasismetrollet. Hvis vi lar trollet komme ut i sola så sprekker det. Spørsmålet er om dette egentlig er effekten av å la mennesker ytre seg fritt med rasistiske utspill. Vi så sinte reaksjoner og splittelse da Vigrid fikk delta under skolevalget på en skole i Tønsberg. Det resulterte i at Vigrids leder fikk en flaske i panna men det resulterte også i at lederen trakk seg og Vigrid er nå etterfulgt av et spørsmålstegn. Det er risikabelt å slippe trollet ut i sola. Det kan fungere, men det kan også føre til en legitimering av rasistiske holdninger. Det ser vi da Vigrid fikk 10 % oppslutning ved skolevalget i Gol.

Media

Nettsensur i Kina

Tekst Erlend Ek Illustrasjon Josefine Risrem

Jeg dro til Kina sommeren 2008, og ble til sommeren 2009. OL–stemningen hadde nådd hovedstaden Beijing. Menneskerettighetsforkjempere hadde i lang tid satt hovedressursene sine inn på Kina, og selv om mange påpekte motargumenter for et reelt håp, var det uansett der. For meg fremstod Kina som et land med mange nyanser. Jeg la godt merke til de dårlige. Men jeg har lært at man skal være kritisk til media, og jeg liker å danne meg et eget bilde av store konflikttemaer. For meg er et slikt tema nettsensur i Kina. I denne teksten vil jeg reflektere litt rundt dette basert på mine opplevelser i Kina.

De fastboende nordmennene som jeg møtte første uka i Kina var absolutt ikke kritisk til nettsensur i Kina. I bunn og grunn mente de at det bare var amerikanske pornosider som ikke var tilgjengelige, og der hadde de metoder til å komme rundt ”problemet”. Under lekene fikk jeg med meg rapporteringer om at nettsensuren hadde blitt hevet, men på ingen måte opphevet. Man kunne i tillegg til nordmennenes ”problem” for eksempel ha problemer med søke på negative artikler om myndighetene i Kina. Visstnok var det også forskjeller i hevelsesnivåer i forskjellige provinser. OL var på mange måter en stor suksess for myndighetene og for nasjonalismen i landet Kina. Man skulle faktisk lete litt for å se uteliggerne som hadde ligget under broa ved Fugleredet bare en måneds tid tidligere. Beijing var en by de fleste av oss kunne like.

Det tok litt tid før jeg skjønte omfanget av hvordan ryktene om det strenge sensursystemet i Kina kunne bli til. En dag ute på høsten ble flere av de store nettsidene som Youtube, Myspace og Facebook regelmessig utilgjengelig. Noen ganger noen timer, andre ganger måneder. Jeg har til gode å få en offentlig forklaring på dette, men det svermer av rykter. På vestlige sider kunne man lese om en video der politiet slår tibetanske aktivister. Fra kinesiske populærsider og forum ble det antydet at nettet ble stengt fordi det var en falsk video om politivold i omløp. Kinesere flest har stor respekt for at myndighetene slår ned på det som blir omtalt som ”dårlige ideer”. Således har de også stor respekt for at ting blir sensurert. De fleste sier at de stoler på at myndighetene gjør hva som er best for folk flest. De har en antydning til tanker om at så lenge de ikke legger seg bort i “government business”, så legger ikke myndighetene seg opp i deres heller. Allikevel er det et paradoks i det hele. Mitt inntrykk er at det er svært utbredt å gå rundt sensursystemet blant kineserne selv.

I 2008 var det en stor sensursak i Kina. En av rampelysets superstjerner hadde sendt datamaskinen sin til reparasjon, hvor teknikerne hadde funnet bilder av ham ha sex med flere medlemmer

av eliten i Kina, og så lagt dette ut på nettet. Saken som egentlig skjedde i Hong Kong fikk kjempeoppmerksomhet på fastlandet, og etter hvert fikk sensursystemet en viss kontroll på spredningen.

Mange hadde fått sett bildene, men mange ikke.

De som ikke hadde fått sett bildene var nysgjerrige. Hvorfor kunne ikke de få se noe som vennene deres hadde sett. Dette dilemmaet som har fått navnet Edison Chen-skandalen, illustrerer sensuren i Kina på en god måte.

Porno er i utganspunktet ulovlig i Kina, selv om statistikk viser at Kina bruker nest mest penger i verden på det. Selv om det meste blir filtrert i sensurmaskinen kan man for eksempel laste ned alt mulig gjennom torrent-sider hvor det på mange måter er lagt opp til et stort spillerom. På den måten viser myndighetene klart hva som er ulovlig og anbefalt, men de som mener noe annet har muligheter for dette. Jeg har inntrykk av at normen er at så lenge ikke du selv er med å spre ”dårlige ideer” så er du trygg fra loven. De fleste vet nok ikke om bakveiene der alt er mulig, noe som gjør at det generelt er en oppfatning om hva som er rett og galt slik myndighetene vil ha det. I enkelte tilfeller kan myndighetene stenge tunge nettsider som Google, noe som minker dette spillerommet. Hva som skjer på bakgrommet i denne tiden blir bare spekulasjon, men både jeg og de fleste kinesere jeg har snakket med, ser for seg at det kinesiske markedet er for verdifullt for de fleste store nettsider at de bøyer seg for kravene de kinesiske myndighetene setter.

Yahoo er et av de selskapene som har fått kritikk for det nære samarbeidet med sensursystemet i Kina.

Definisjonen av sensur er å holde noe borte fra allmennheten. Det fører oss direkte over i en poltisk diskusjon. Hva skal bli fortalt, og hva skal ikke bli fortalt. Når skal man få se kinofilmer med mye vold og så videre. Sensuren som jeg reflekterer over handler om politisk makt. Fenomenet som media dekker krever en legitimisering av sannhet, og dermed makt. Spesielt gjelder dette nyhetsmedier, eller med andre ord allmenn tilgang på ny informasjon. Wikipedia er her et interessant fenomen.

11

Antropress nr. 4, 2009

Denne velkjente kilden var bestandig tilgjengelig under mitt årslange opphold i Kina. Samtlige artikler jeg søkte på ble vist, og mitt inntrykk er at også de kinesiske sidene var tilgjengelige. I kontroversielle artikler som ”Falun Gong” fikk jeg også inn selv om man selvfølgelig kan diskuterere om dette er mer propaganda enn informasjon. Det demokratiske prinsippet om lik tilgang til informasjon finnes som kjent ikke i hele Kina. Allmennheten er bortvist fra informasjon om mange av de statsanliggende saker.

Men hvordan tenker nå unge moderne kineserne selv rundt tanker om lik tilgjengelighet til informasjon for alle? Med få unntak, og da også medregnet vestligboende kinesere, mener de at prinsippet ikke vil fungere i Kina, og nesten samtlige trekker frem problemet med ”peasants”, som de mener ikke vet sitt eget beste. Hadde denne gruppen fått fri tilgang til for eksempel porno bruker de som argument at det da ville blitt flere voldtekter. Dette er også argumentet som brukes mot demokrati, siden peasantsene er altfor mange og at de bare ville tenkt på seg selv. Kina er en ung stat og ikke klare for denne utfordringen. President Hu Jintao selv har snakket om denne tanken, og satt mål om at de om hundre år skal få ha demokratisk valgte styringsmakter. Paradokset til dette argumentet er at det eneste nivået det er demokratiske valg i Kina nettopp er i peasants-landsbyene som velger sine representanter til regionsstyrene.

12

I mange tilfeller har kinesere jeg har snakket med om temaet vært en stund i vestlige land, men tilnærmet lik alle poengterer gang på gang at Kina er et spesielt land som ikke kan sammenliknes med andre land. De har dermed ofte to bilder av verden, og da gjerne to regelsett, ett for den vestlige verden der moral står høyt, og et for Kina der ting fort blir mye mer komplisert enn rett og galt. Folk peker på grunnene til dette ved å si at Kina har så mange flere mennesker at det ikke er mulig å sammenlikne de utfordringer de står ovenfor med andre stater. Samtidig har de en erkjennelse av en nyere histories dårlige tid. Først med ydmykelsene på 1800-tallet, så republikanernes undertrykkelse og til slutt Maos tid. Etterfølgeren til Mao i kommunistpartiet sa en gang at Mao gjorde 70 prosent riktig og 30 prosent galt, noe som jeg har inntrykk av at deles av allmennheten i Kina i dag.

Media

Noen kinesere jeg har pratet med påpeker at det ikke er noen menneskerettighet å bli hørt. Folk kan si hva de vil, men de må da ta konsekvensene av det de sier. Jeg har ofte hørt at hvis jeg skriker ut noe negativt om Kina at jeg ville blitt drept nesten momentant på gata. Ikke av myndighetene, men av folket. Det samme har en tendens til å skje på nettet. Det finnes mange svært populære forumnettsider der folk diskuterer alt fra hund til politikk. Unormale ytringer blir enten hyllet til skyene eller dratt ned i kummen. Det siste formen kan minne litt om mobbing, og har ved flere tilfeller ført til selvmord på universitetene, men det er sjelden noen diskusjon om det var riktig å ytre dette i så sterk grad. Jeg har sjeldent sett noen som faktisk skriver på disse diskusjonsforumene, men det er alltid god respons på det meste. Om det finnes noen moderator er jeg usikker på, men at det er et filter er helt klart. Hvis man skriver inn ordet shabi – dum vagina, som er det mest brukte banneordet – blir det omgjort. Her har man sett flere eksempler på kodifisert språkbruk, som filtrene ikke tar, men i grove tilfeller blir de fjernet før eller siden. Det er liten tro på at man kan bli straffet for dette.

Politisk sensur er et svært alvorlig tema. Politikk ovenfor Tibet anses nok som svært sensitiv, og siden i år har også Xinjiang–provinsen fått stor oppmerksomhet, også i Kina. Enhver diskusjon om temaer rundt frigjøring i Kina blir som regel kokt ned til at ingen kan frigjøre seg, for hvis en gruppe får selvstendighet så må de andre også få. Det er med andre ord svært lite spillerom å diskutere selvstendiggjøring av folkegrupper, og inntrykket til de fleste kinesere er at myndighetene gjør en jobb der reglene er like for alle, uansett etnisitet. Dessuten har mange et inntrykk av at vestlig media er svært dobbeltmoraliserende, og beviser skorter det ikke på. Deres inntrykk er at det er noen få mennesker som lager bråk for å få makt selv, og de samme menneskene manipulerer gjerne vestlig media. På de statlige nyhetsnettsidene har jeg inntrykk av at det blir ført en svært objektiv og seriøs linje, med stor vekt på legitimering av politikk. På de offentlige kinesiske engelsknettsidene er man svært opptatt av dialog og diskusjon. De svarer ofte på kritikken fra vestlige medier ved å peke på dobbelmoralitet, og skiller seg etter min mening på få områder fra de vestlige nyhetskildene, men står som regel over de mest radikale ytringene. På forumer derimot blir saker styrt i mer radikal retning, og det er her den folkelige diskusjonen blir tatt. Med folkelig mener jeg alle de som har tilgang til nettet, og det er jo ikke alle i Kina. Statistikk sier at det er noen hundre millioner nettbrukere i landet, og det vil jo si at det er en del hundre millioner som ikke går under dette begrepet. De største forumene har moderatorer som tar ansvar for at en viss politikk ikke blir diskutert.

Vi kan si mye om stenging av utenlandske nettsider, men så lenge man alltid kan komme rundt disse hindringene kan vi ikke snakke om total sensur. Jeg vil til slutt legge til et bilde av jeg selv sitter med etter mye samvær med kinesere i ett år når det gjelder temaet. Nettforumene har moderatorer, på lik linje med seriøse nyhetsaktører i Norge.

Forskjellen er at vi godt kan kalle internettet i Kina for parti-nettet. I hvert fall hvis vi blir bedt om det.

13

Antropress nr. 4, 2009

Mediene skaper myter Tekst Rannveig Svendby Illustrasjon Josefine Risrem

Overfallsvoldtekter et populært tema i mediene og dekkes i et omfang som ikke står i forhold til antallet det er snakk om.

Voldtatt. Voldtatt på åpen gate. Gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse. Dette er ord som ofte står på trykk i norske aviser, og de er med på å forme våre forestillinger om seksuelle overgrep. Og om innvandrere.

Det er viktig å være oppmerksom på to forhold når det kommer til overfallsvoldtekter. For det første viser oslopolitiets statistikker fra de siste årene en tendens som utvetydig knytter ikkevestlige menn opp mot denne typen overgrep. For det andre er overfallsvoldtekter et populært tema i mediene, og dekkes i et omfang som ikke står i forhold til antallet det er snakk om. Sammen kan disse to faktorene lett skape inntrykk av at det finnes en kobling mellom ikke-vestlige menn og voldtekt generelt.

Ikke-vestlige voldtektsmenn 15. april publiserte Aftenposten oppslaget: «Innvandrere bak alle anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo».

Oslo politidistrikt oppga at de 41 overfallsvoldtektene som var anmeldt i Oslo de siste tre årene var begått av ikke-vestlige menn, og da i hovedsak afrikanerne og kurdere.

I Aftenpostens dekning av den pågående rettssaken mot en mann som er siktet for overfallsvoldtekter i Oslo, linkes det til oppslaget. I tillegg blir mannens egyptiske bakgrunn jevnlig nevnt, under stadig mer tabloide overskrifter. Dette er symptomatisk for medienes presentasjon av voldtekt og innvandrere. Hvilken signaleffekt har det når etnisk opprinnelse lirkes inn som et «tilfeldig» apropos i slike saker? Det skal ikke være tabu å skrive om statistikken, men det må gjøres informert og hederlig.

Nytten av å kategorisere Etnisk opprinnelse kan utvilsomt være nyttig kunnskap for spesialister, som i hvert tilfelle kan koble overgriperes adferd opp mot blant annet krigshistorikk i områdene de kommer fra. Hvor relevant er opplysnin gen for andre?

I mediene knyttes overfallsvoldtekter opp mot store kategorier av mennesker, som «afrikanere», «ikke-vestlige», «innvandrere» og «kurdere». Spørsmålet om nytteverdien av en slik kategorisering blir presserende med utgang-

14

spunkt i at flere av overfallsvoldtektene er begått av serieovergripere. Det er snakk om et svært lite antall personer som utfører slike handlinger. For å sette det i perspektiv kan vi spørre hvilken innsikt det gir å knytte overfallsvoldtekter mot «nordmenn» generelt, med utgangspunkt i at etnisk norske menn har begått overfallsvoldtekter i øvrige deler av landet de siste tre årene.

I stedet for å koble overgrepene opp mot enorme grupper basert på noen få individers adferd, gir det mer mening å beskrive overfallsvoldtekter som enkeltmenneskers handlinger.

Voldtektsutvalgets tall Med unntak av i krig skjer de aller fleste voldtekter innad i etniske grupper, skriver den britiske professoren i kulturteori, Rosalind Gill. Voldtektsutvalget har anslått at det årlig skjer mellom 8000-16000 voldtekter og voldtektsforsøk på landsbasis i Norge.

Det vil si 24000-48000 i løpet av samme periode som de hyppig omtalte 41 overfallsvoldtektene begått av ikke-vestlige menn i Oslo. Disse utgjør bare 0,1-0,2 prosent av estimatet. Hva er grunnen til at overfallsvoldtekter får så mye oppmerksomhet i mediene?

Myter bekreftes i mediene Ifølge Gill bygger mediene systematisk opp under voldtektsmyter. Det er de atypiske voldtektene – de som tilfredsstiller populistiske krav om sensasjon og underholdning – som selger, og disse får mye spalteplass. Dermed bekreftes mytene, og de fortsetter å sirkulerer som misforståtte «sannheter» om voldtekt generelt, i fravær av versjoner som kan nyansere bildet. Noen av de mest typiske mytene er at voldtekt handler om seksuelt begjær, at voldtekter som regel begås av ukjente menn, og at overgriperne er svarte.

Voldtekter handler ikke om lyst, men om makt, straff og ydmykelse, skriver Gill. Det er ikke «de ukjente» som utgjør den store voldtektstrusselen, det er mennesker i våre nærmeste omgivelser; venner, slektninger, naboer, og så videre. Gill sporer myten om den svarte overgriperen tilbake til slaveriet. Ideen om svarte menns seksuelle appetitt og mangel på nærmeste omgivelser; venner, slektninger,

Media

naboer, og så videre. Gill sporer myten om den svarte overgriperen tilbake til slaveriet. Ideen om svarte menns seksuelle appetitt og mangel på selvkontroll henger fortsatt igjen fra den perioden.

Sammenlignet med overfallsvoldtektene, har hverdagsvoldtektene et langt mindre sensasjonelt potensial, og de omtales sjelden i mediene. Hverdagsvoldtektene utgjør imidlertid hovedvekten av voldtekter. De finner vanligvis sted innenfor husets fire vegger, og skjer mellom mennesker som kjenner hverandre fra før. De fleste voldtekter blir aldri anmeldt. De som blir det, er gjerne den typen voldtekter som bekrefter mytene. Dermed blir ikke statistikken over anmeldte voldtekter representativ for voldtekter generelt.

Konsekvenser På den ene siden bidrar den utstrakte dekningen av overfallsvoldtekter til å skjule at dette er et marginalt fenomen. På den andre siden forsvinner den store kategorien – hverdagsvoldtekter – ut av syne.

Fokuset på «den ikke-vestlige overgriperen» konstruerer et lite hensiktsmessig skille mellom «oss» og «de andre». Det kan gjenkjennes som radikal forskjellstenkning på bekostning av mennesker som er født utenfor Vesten, og bygger opp under fremmedfrykt.

I tillegg skapes det et misvisende bilde av hvem som begår seksuelle overgrep. For det første blir overgrep av ikke-vestlige overdrevet. For det andre blir overgrep av vestlige underslått.

Det er kort sagt et skrikende behov for at mediene har en mer nyansert dekning av seksuelle overgrep – og av innvandrere.

(Teksten er tidligere publisert i Aftenposten 16.09.09.)

15

Antropress nr. 4, 2009

Er samfunnsforskere utmeldte tåkefyrster?

Tekst Thomas Hylland Eriksen Professor i sosialantropologi Illustrasjon Josefine Risrem

Er akademikerne virkelig maktglade tåkefyrster uten bakkekontakt, slik man får inntrykk av for tiden?

Skal man tro det man leser i avisene, befinner en del forskningsmiljøer seg i krise for tiden. Det gjelder særlig dem som befatter seg med kjønn, kriminalitet og etnisitet. Skal man tro noen av de synligste kommentatorene i mediene, har forskningen på disse feltene lenge vært styrt av ønsketenkning og ideologi. Forskere som blir intervjuet i avisene, fremstår dels som unnvikende, dels avvisende. Enkelte vil ikke engang snakke med Dagbladet og VG lenger. Hvilken arroganse! Bekrefter ikke dette antagelser man alltid har hatt om akademikerne, nemlig at de er utmeldte tåkefyrster uten bakkekontakt?

Tja. Siden i sommer har norske aviser – fra Klassekampen og Morgenbladet til tabloidene – snakket om kamp mellom akademias ‘to kulturer’, naturvitenskap og humaniora. Smarte folk som Harald Eia og Aslak Nore sier at det nå er på tide å innføre biologiske perspektiver i samfunnsforskningen. For oss som har fulgt med en stund, er ikke dette helt nytt – i USA har denne debatten rullet og gått, ofte på særdeles lite konstruktive måter, i minst tyve år. Vi kunne trenge å gå noen runder med ulike forklaringsmodeller her oppe hos oss også, men kanskje ikke på denne måten. Det blir jo lett enten-eller og svart-hvitt når kompliserte vitenskapsteoretiske modeller skal diskuteres i avisene.

Nå er den såkalte kulturkampens underliggende årsak kanskje Dagblad-redaksjonens tro på at et høyt støynivå og personkonflikter er det som skal til for å vinne tilbake lesere. Samtidig er det et ufravikelig faktum at forskere og kommersielle massemedier opererer i ulike kretsløp. En forsker sier kanskje tre eller fire sammenkjedede ting når avisen ringer, men blir bare sitert på én. Løsrevet fra sammenhengen, på førstesiden. I krigstyper dersom situasjonen tilsier det. Medievirkeligheten er politisert og overforenklende, og søker entydighet; forskernes virkelighet er utprøvende og kompleks, preget av stor usikkerhet og få enkle svar. Rent faktisk er mange forskere innstilt på å ta sin del av formidlingsansvaret. De tar telefonen når en journalist ringer, og gjør sitt beste for å være behjelpelige. Samtidig kan det tenkes at akademikere kan ha gode grunner til å holde seg unna pressen. La meg ta tre korte eksempler fra 6. etasje.For en del år siden ble en kollega latterliggjort i en avis fordi det var noen korrekturfeil i doktoravhandlingen hans (det stod ‘Prestley’ i stedet for ‘Presley’. Tenk!) Han vurderte 16

å svare, men ombestemte seg. Avisen var journalistens hjemmebane og ikke hans, og alle på Blindern vet jo at journalister går akademikere en høy gang med hensyn til kollegialitet og gjensidig beskyttelse.

Noen år senere ble en annen kollega hengt ut og nærmest sjikanert i en avis fordi en journalist hadde misforstått, og følgelig forvrengt, hennes forskning fra samfunn hvor det foregår kvinnelig omskjæring. Avisartikkelen var ledsaget av en dramatisk tegning der antropologen fornøyd betrakter den arme somaliske kvinnen i burka og lenker.

Hun vurderte også å svare, men også hun lot være.

En akademiker kan jo bare unntaksvis vinne en debatt med en journalist. Kanskje hun også husket forskningen som tyder på at dementier virker mot sin hensikt. Når Richard M. Nixon sier ‘I am not a crook’, er det nemlig bare Nixons ansikt og ordet ‘crook’ som fester seg, ikke ‘not’. Bedre da å holde kjeft (det er forsåvidt riktig at Nixon faktisk viste seg å være ‘a crook’, men det er ikke poenget.)

Kollegaen min svarte for øvrig på sin egen hjemmebane et år senere, da hun utgav en bok om kvinnelig omskjæring, som gjør rede for hva dette er for noe, og som på bakgrunn av denne kunnskapen diskuterer hvordan det kan bekjempes effektivt. Den boken leses fremdeles; det er mer enn man kan si om avisartikkelen som utløste den.

Antropologistudenter kan også godt lese den, den er et skoleeksempel på god forskningsformidling og et bevis på at selv antropologer vet hva slags verden de lever i. Det tredje eksempelet er fra i vår.

Under en telefonsamtale med en Dagblad-journalist sa jeg nemlig at det rent var så man skulle ønske at de politikerne som uttalte seg om innvandrere, måtte bestå en kunnskapstest først, slik at man kunne føle seg trygg på at de visste hva de snakket om. Journalisten tok meg på ordet, og jeg rablet ned noen spørsmål. Imidlertid ble quizen liggende i redaksjonen så lenge at Statistisk Sentralbyrå i mellomtiden rakk å publisere nye tall. Dermed kunne Dagbladet lage et dobbeltsidig oppslag, komplett med hoverende politiker og rikssynser, om at professorens tall var gale. Vel vitende om hvordan dementier fungerer, lot jeg være å gjøre oppmerksom på at Dagbladet her fabrikerte sin egen nyhet på min bekostning (på en fest senere på våren møtte jeg forresten en statistiker fra Byrået som glisende takket meg for at jeg hadde hjulpet dem å få publisitet rundt deres siste tall på innvandrerbefolkni-

Media

ngen. Det kaller jeg akademikerhumor.)

Og ennå har jeg ikke engang nevnt det styggeste karakterdrapet av noen akademiker i senere år, nemlig Dagbladets kampanje mot Marianne Gullestad for noen år siden, da Gullestad (i Aftenposten) hadde tillatt seg å kritisere Dagbladets fremste merkevare, Shabana Rehman (som nå ironisk nok skriver i Aftenposten), for å ta for stor plass på bekostning av andre minoritetsstemmer. Det hjalp egentlig ikke hva Marianne hadde å melde; det var jo ikke hun som laget forsidene.

Om det har skjedd et forfall i avisenes formidling av akademikeres uttalelser, skal jeg ikke ha sagt noe om, selv om det er kjedelig at alt blir tatt for like god (eller dårlig) fisk; det er snerten i formuleringene, ikke kunnskapen som ligger bak, som skaper avisoppslag. Uansett har det nylig dannet seg et inntrykk av at det foregår en kamp om definisjonsmakt, hvor en del meningsberettigede borgere påberoper seg såvel ‘god forskning’ som ‘sunt folkevett’, mens presumptivt slitne og sure akademikere på mer og mindre ubehjelpelige måter forsvarer sitt revir i motsatt skyttergrav. Ordet ‘kulturkamp’ blir brukt igjen og igjen. Det er mulig at denne ‘kampen’ egentlig er en kamp mellom kompleksitet og overforenklinger når man ser nærmere etter.

Biologiske årsaksforklaringer (særlig evolusjonspsykologi, men også populasjonsgenetikk) er blitt trukket inn som en motvekt til ‘sosialkonstruktivistiske’ forklaringer. Mange ville vel heller se perspektivene som komplementære – de utfyller hverandre og stiller ulike typer spørsmål. Derfor er motsetningen kunstig. Det er ingen grunn til at antropologer ikke skal sette seg inn i hva darwinistene tenker.

Det er jo viktig å studere grunnmuren, men den kan ikke si noe om hva slags pynt som står på peishylla eller hvilke tapeter som pryder soveværelsene.

Darwinistisk forskning kan altså ikke gjøre verken Geertz eller Douglas arbeidsløse.

Mye god forskning er altså lite siteringsvennlig, med mindre man tukler med den slik at den høres bombastisk, enkel og påståelig ut. Det er for eksempel ikke riktig, som det har vært hevdet nylig, at sosiologen Robert Putnam ‘har vist’ at tilliten er lav i etnisk blandede bomiljøer fordi de er etnisk blandet. Derimot er det riktig å si at Putnams undersøkelser tyder på at så er tilfelle, men det er like riktig – men mindre siteringsvennlig – å si at andres undersøkelser tyder på noe annet.

Mye av det som ser ut som etnisitet, viser seg ved nærmere undersøkelse å være klasse eller (noe så kjedelig) en kombinasjon av ulike faktorer. Putnam leses og diskuteres flittig av forskere på feltet, men det er meg bekjent få som mener at han har bevist noe som helst, eller at hans forskning fra USA har direkte overføringsverdi til Europa. Det er heller ikke riktig at Willy Pedersens sosiologiske forklaringer av variasjoner i sigarettrøyking, kan torpederes ved å vise til at anlegg for nikotinavhengighet er medfødt.

Nå er det sannsynlig at avhengighet har en medfødt komponent, men jeg skulle likt å se en forsker som på ramme alvor mener at genene forklarer hvorfor østkantfolk røyker mer enn vestkantfolk, eller hvorfor andelen av dagligrøykere har sunket dramatisk i de siste førti årene.

Mange akademikere opplever et intenst ubehag hver gang de mer eller mindre uforvarende blir trukket inn i medienes politiserte, overforenklende verden. Dette ubehaget må vi nok leve med, og jeg vil tippe at vi har litt godt av det også, iallfall i moderate doser. Samtidig er det stadig lov å håpe på anstendig behandling fra dem som sitter med den operative, riktignok kortsiktige, definisjonsmakten her i landet, nemlig journalistene. Mer enn å håpe kan vi riktignok ikke; det er jo ikke akademikerne som iscenesetter virkeligheten. Vi kan nok få lov til å synge og danse litt på scenen, men regiansvaret befinner seg et annet sted.

(Artikkelen er basert på en kronikk som stod i Dagbladet 16.10.09.)

17

Antropress nr. 4, 2009

Urfolk som filmskapere Tekst Ingunn Bardalen

IWGIA

Urbefolkninger over hele verden har vendt seg mot filmen. Indianere, inuitter og aborginere har lært at kameraet kan være et viktig redskap i kampen for sine rettigheter. Gjennom film kan de fortelle sine historier og skape en bevisstgjøring rundt urfolk, både internt, innenfor og utenfor landegrensene. Film kan brukes politisk, den kan bryte ned myter og kanskje viktigst av alt; den synliggjør og løfter urbefolkning ut av mørket.

Mandag morgen 8. oktober 1979: Mens travle osloborgere haster gjennom byen er det en nokså uvanlig scene som utspiller seg utenfor Stortinget.

En gruppe koftekledte samer har inntatt plassen med en lavvo og et banner med parolen ”VI SULTESTREIKER”. Samene krever at Alta-utbyggingen stanses. Bjørn Hansen og NRK er raskt på plass og får sikret seg de første TV-bildene. Sultestreiken varte i en uke og samene tapte etter hvert kampen mot myndighetene, men aksjonene mot utbygginga av Alta-vassdraget førte til en oppvåkning blant nordmenn som hadde svært liten kunnskap om samene. Mediedekningen av sultestreiken var en av årsakene til dette. Gjennom TV, radio og aviser nådde samenes budskap ut til det norske folk og skapte en bevissthetsendring som løftet samene ut fra glemselen og skapte en mer positiv forståelse av deres situasjon.

Synliggjøring I dag, 30 år etter at sultestreiken på Stortingsplassen fant sted, er samene et folk som har kommet svært langt når det gjelder urfolksrettigheter. Den synliggjøringa som skjedde under sultestreiken har antageligvis mye av æren for dette. I dag er urfolk over hele verden fortsatt ofre for denne usynligheten. Et viktig skritt på veien til anerkjennelse er nettopp synliggjøring. Under Film fra Sør i oktober ble det vist to filmer som gjennom prosjektet ”Video in the villages” har gitt urfolk i Brasil muligheten til å lage filmer om seg selv. Filmprosjektet som ble etablert i 1987, har gitt indianere i Amazonas muligheten til å lære å lage film med utgangspunkt i seg selv. Urbefolkningen har siden portugisernes ankomst blitt sterkt redusert og er i dag truet av tømmerhoggere og selskaper på jakt etter landområder. Det er fremdeles liten kunnskap om disse gruppene blant brasilianere. Uten bevisstheten om deres eksistens er det vanskelig å anerkjenne dem. Filmene synliggjør urbefolkningen, de sprer kunnskap om hvordan folk i disse samfunnene lever, og kanskje viktigst av alt, de viser at urbefolkningen eksisterer.

Verden skapes hjemmefra Nå er det ikke slik at verdens urfolk har blitt helt 18

i film og media. Det finnes nok av eksempler på filmer med urfolk i hovedrollen. Problemet er heller måten de har blitt framstilt og representert. I antropologien ble spørsmålet om representasjon satt på dagsorden på 80-tallet og det ble tatt et oppgjør med måten antropologer hadde fremstilt ”den andre” som eksotisk og primitiv. Dessverre er det ofte nettopp dette bildet av urbefolkningen vi blir presentert når vi sitter foran tv-en og skal la oss underholde. Et eksempel på dette er tv-serien ”Den store reisen” som gikk på NRK i 2008. Her ble motsetninga mellom oss og ”de andre” satt på spissen da tre trauste norske familier ble sendt ut i verden for å bo sammen med ulike ”eksotiske” folkeslag. Det kom etter hvert fram at NRK hadde bedt de ecuadorianske waorani-indianerne, om å ta av seg sine vestlige klær under innspillinga. Antropologen Laura Rival, som har fulgt waoraniene gjennom mange år, har uttalt at det hele var iscenesatt og at det er vi i Vesten skaper myter om indianerne. Når urfolk selv lager film kan de bryte ned disse mytene.

De kan skape kreative representasjoner av sitt folk og sin kultur på deres egne premisser. Filmen ”The Scent of Pequi Fruit”, som ble vist på Film fra Sør, er full av ”eksotiske” elementer, men der stopper også likhetene med ”Den store reisen”. Her fortelles legenden om opprinnelsen til pequi-treet, om hvordan to søstre møter sin elsker, alligatormannen, i skjul ved elva, hvorpå ektemannens hevn blir fatal.

Filmen beveger seg mellom fortid og nåtid og vever sammen myter og narrativer med kuikuro-folkets dagligliv, rutiner og ritualer. Den er leken og spontan og sier mye om kuikuroene som mennesker.

Det er også en kompleks film når det gjelder kjønn, vi møter kvinner utstyrt med en god porsjon ”girl power” som ikke er redde for å si fra.

Film som dokumentasjon og kollektivt minne At disse ”eksotiske” og ”primitive” menneskene lager film er bare et av mange eksempler på at de lever i, og tar del i, en stadig mer globalisert verden.

Teknologi gjør at urfolk kan overvinne distanse og nå ut i verden. Film, internett og andre medier har på mange måter hatt en positiv innvirkning på disse samfunnene, men det finnes en bakside. I mange av disse ”globale landsbyene” er tradisjoner og ritualer i ferd med å gå i glemmeboka på grunn av

Media

påvirkning utenfra. Her har filmen blitt et viktig verktøy i kampen for å bevare tradisjonell kultur. Et eksempel på dette er kayapó-indianerne i Brasil, som i 1985 ble introdusert til filmskaping på initiativ fra en brasiliansk fotograf og to antropologer. De har brukt film som et redskap for å bevare ritualer, dans og sanger for fremtiden. I tillegg utløste filmprosjektet en prosess der indianerne fikk et mer bevisst forhold til sin egen kultur: det å filme seg selv skapte refleksjon og en bekreftelse på deres kulturelle verdier. Dette styrket igjen deres identitet og kulturelle bånd innad i samfunnet. Et annet viktig aspekt ved film som kulturformidler er muligheten for å bevare eller forsterke urfolks opprinnelige språk. Den muntlige overleveringen av historie og kunnskap er en viktig del av urfolks tradisjon. Mange urfolksgrupper har opplevd og opplever fremdeles at statlige ”siviliseringsprosesser” tar fra dem retten til å snakke egne språk. Når urbefolkningsspråk svekkes, svekkes også deres mulighet til å videreføre historie og tradisjon. Film kan derfor være et viktig redskap for å styrke og bevare språket.

IWGIA Oslo er en lokal gruppe av organisasjonen International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA) som jobber for urfolks rettigheter og selvbestemmelse.

IWGIA ble dannet i 1968 av den norske antropologen Helge Kleivan, og har siden starten hatt en sterk tilknytning til Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. IWGIA Oslo skriver i hver utgave av Antropress en artikkel om aktuelle urfolkssituasjoner. IWGIA Oslo har et bibliotek av relevant litteratur på kontoret sitt på Samfunnsvitenskaplig Fakultet som er tilgjengelig for utlån.

Nettside: http://sosialantropologi.org/iwgia-oslo/ E-post: Christian A. Clementsen (leder)

christian.iwgia@gmail.com

Film som politisk redskap Film kan også fungere som verktøy på et politisk plan. Det finnes mange eksempler på urfolkgrupper som har blitt lurt av representanter for selskaper som lover gull og grønne skoger, eller en kopp ris, som var tilfelle da et gruveselskap trengte tillatelse for å starte nikkelutvinning på en øy i Fillipinene. I slike tilfeller trengs bevis på hva som har skjedd. I Brasil har kayapó-indianerne lenge brukt video for å dokumentere avtaler som blir inngått med representanter fra regjeringa og kan på denne måten unngå å bli lurt. Med et filmkamera kan urbefolkningen dokumentere deres kamp mot overmakta. På den måten blir dresskledde menn, kuler og tåregass litt mindre truende: kameraet er urbefolkningens våpen og bildene det produserer har stor makt.

Veien videre Idag har urfolk over hele verden tatt i bruk kameraet for å formidle sin historie og sitt budskap. Gjennom dokumentarer, spillefilmer, musikkvideoer og animasjoner får vi et mer autentisk innblikk i urbefolkningens liv. Urbefolkningens kamp mot undertrykking starter med å være synlig for samfunnet.

For 30 år siden var det en gruppe langveisfarende, kamplystne samer som bidro til at dette skjedde i Norge. I dag tar urbefolkningen opp kampen med et ladet kamera i hånda.

Referanser: Hjothol, Lars Martin (2006). Alta- Kraftkampen som utfordret statens makt. Gyldendal Norsk Forlag Godréche, Dominique (februar 2008). Indianernes nye våpen. Le Monde DiplomatiqueMaking Waves: Kayapo Video. Tilgjengelig: http://www. comminit.com/en/node/1638.

Primitive indianere eller primitive journalister?

Tilgjengelig:http://www.antropologi.info/blog/nyheter/2008/primitive_indianere_eller_primitive_jour Turner, Terence. The Kayapo Video Project: A Progress Report. Tilgjengelig http://www.anthro.umontreal.ca/ personnel/beaudetf/Media_Autochtones/6-kayapo/pdf/ Turner.pdf Film fra Sør: Urfolk som filmskapere 16.10.09. Xiña Bena (New Era) 2006, Hunikui (Kaxinawá) og Imbé Gikegü (The Scent of Pequi Fruit) 2006, Kuikuro. Debatt etter film: Torkjell Leira, Regnskogfondet og Cecilie Øien, FAFO.

19

Antropress nr. 4, 2009

Tekst Eivind Eggen Illustrasjon Josefine Risrem

Mot en antropologisk tilstedeværelse i de sosiale mediene

Det sies at den jevne antropologiske monografi har rundt 200 lesere, ofte ikke det engang, med mindre du revolusjonerer oppfatningen av noe. I så tilfelle vil du fortsatt for det meste bli lest av antropologer.

Det trenger ikke å være sånn, men det kan se ut som det vil være sånn til den jevne antropolog tar skrittet inn i vår nye digitale hverdag. I skrivende stund har Michael Wesch 7.000 som følger ham på Twitter (hvis du ikke vet hva det betyr kan du være en del av problemet), Danah Boyd har over 19.000.

Begge disse antropologene utfordrer hvordan man formidler antropologisk forskning, men også hva som er grunnlaget for antropologisk forskning.

Michael Wesch, professor ved Kansas State University, begynte å publisere sitt arbeid om digital kommunikasjon på YouTube i form av filmen «Web 2.0 ... The Machine is Us/ing Us». Dette er et fire minutter langt filmklipp der han ser på endringen av tekst med innføringen av World Wide Web og hva det har gjort med måtene folk kommuniserer på.

Klippet har i skrivende stund blitt sett 10 millioner ganger. Wesch fulgte opp dette med et foredrag på en time der han snakker om hvordan han og hans elever har utført deltagende observasjon på YouTube og funnet et enormt og aktivt samfunn der. Foredraget har blitt sett av over en million ganger. For å være et foredrag om antropologi er det fantastisk. I tillegg til dette blogger både han og studentene hans aktivt.

LOL, de bytter yams!

Men, selv om det er viktig å benytte seg av de nye kanalene som nå er tilgjengelige, er det også viktig å utvikle de som har vært tilgjengelige en god stund. I min søken etter en tilfeldig artikkel av Christian Krohn-Hansen måtte jeg kalle inn alle mine bibliotekarkunnskaper (noe som innebære å ringe en bekjent som er bibliotekar). Ja, den er publisert i Norsk antropologisk tidsskrift og jeg kan kjøpe den fra en database, men for en fattig student er 50 kroner for noen skarve sider ganske drøyt. Jeg kan låne utgivelsen på biblioteket eller lese den på internett når jeg er på Blindern, men ikke alle har denne muligheten. Jeg vil ikke kritisere Krohn-Hansen her eller noen andre, men trekke oppmerksomheten mot antropologer som har tatt saken i egne hender. Danah Boyd har på bloggen sin (www.zephoria.org) publisert alle artiklene hun har skrevet, og som nevnt blogger Michael Wesch og hans studenter om sin forskning.

Men det er ikke bare antropologer som skriver om sosiale medier som ser betydningen av disse mediene. Walter Goldschmidt, som kanskje flere av dere har hørt om, har nylig begynt å blogge (waltergoldschmidt.wordpress.com). For tiden har han begynt å skrive memoarene sine i bloggformat, men han har også offentliggjort en del artikler og bruker bloggen til å profilere forskningen sin aktivt, selv om han begynner å nærme seg 100-årsdagen.

Alder er altså ingen unnskyldning om for ikke å delta.

Mange er de og flere blir de, antropologene som tar skrittet ut i de digitale mediene. Særlig, kanskje, gjelder dette antropologistudenter på feltarbeid. Et eksempel er vår egen Sandra Janzsó, hun driftet en flott blogg om masterprosjektet sitt (sandyeyecandy.wordpress.com), mange av dere har sikkert også lest om prosjektet hennes i A-magasinet tidligere i høst. Så jeg oppfordrer og utfordrer herved alle det måtte gjelde om å (som det så fint ble sagt) “be present in the social media”.

P.S: Les Antropress og bidra i diskusjoner på nett (antropress.wordpress.com)

Referanser: Web 2.0 ... The Machine is Us/ing Us http://www.youtube.com/watch?v=6gmP4nk0EOE&featu re=channel An anthropological introduction to YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=TPAO-lZ4_hU#movie_ player 20

Media

Eivind Eggen

Sosiale medier er kommet for å bli. Stadig mer av vår

generasjons sosiale omgang foregår på denne arenaen. Med et slikt enormt

skifte i hvordan folk omgås, følger det nye problemer og dermed nye forskn ingsområder. I Facebooks sammenheng er et av de sentrale temaene bevar ing av informasjon som ansees som privat. Danah Boyd skriver i sin artikkel

«Facebook’s Privacy Trainwreck» (2008) om reaksjonene da newsfeeden

ble introdusert og alle fikk løpende oppdateringer på hva alle andre gjorde.

Resultaet var enorme oppstandelser og protester (noe som har preget alle

endringer som har blitt gjort i Facebooks grensesnitt). Men newsfeeden har

kommet for å bli og kritikken av den er det få som hører lenger. Brukermas

sen har innfunnet seg med å bli løpende oppdatert på hva alle vennene deres

gjør, på bekostning av at alle andre vet hva de gjør.

Men det er et annet aspekt ved newsfeedens funksjon. Den setter ting på dagsorden og framhever dem til offentligheten, men den utelater også ting. Det at det er en newsfeed som viser hva som er nytt gjør også at det er informasjon som ikke er ny, ting som ligger der men ikke snakkes om. Det er denne informasjonen jeg vil se litt på her. La oss ta utgangspunkt i den informasjonen som man frivillig legger ut og for øyeblikket se bort fra bilder andre legger ut av det og kommentarer andre gjør om deg, dette tilhører en annen diskusjon. Hver persons profil inneholder en ansamling informasjon om ting som (men ikke begrenset til) sivilstatus, livssyn og politiske overbevisninger, men også ting som yndlingsfilmer, artister og bøker, sitater etc.

Samlet bygger denne informasjonen opp en relativ kompleks profil av personen det er snakk om. Jeg vet nå at en jeg gikk på videregående med, snuser fortsatt (men prøver å slutte), har mistet tre mobiltellefoner på to år og at den eneste boka han har lest er Pelle og Proffen. Med denne informasjonen vet jeg bedre hvordan jeg skal forholde meg til han, men det er ting han ikke personlig har fortalt meg, så dette er informasjon jeg ikke egentlig skal ha.

Hvis jeg skulle treffe på han ville samtalen fort gå over i det ubehaglige hvis jeg etter introduksjonen sa «Så, jeg så på Facebook at du fortsatt snuser men prøver å slutte?». Slik triviel offentligjort informasjon er på en eller annen måte blitt såpass tabubelagt at dersom du går og husker på den bryter du en eller annen sosial norm. Men dette tabuet angår tydeligvis bare informasjon som ellers ikke ville beveget seg i den tradisjonelle jungeltelegrafen. Ved bevegelser inn og ut av romantiske forhold (som forøvrig nå måles i statusfeltet på Facebook («Vel vi har vært sammen hver dag de siste ukene, men først nå har vi skiftet relationship-status til in a relationship»)) vil folk skrike det til deg på bussen «Så du har blitt singel/fått deg dame?».

Så, hva er det med denne relativt ufarlige informasjonen som gjør det så mistenkelig å huske den? Er det bare snakk om en ny måte å tilegne seg kunnskap om våre bekjente, som enda ikke har blitt sosialisert inn i dagligtalen, eller er det et spor av god gammeldags jantelov og mindreverdighet? Mitt empiriske grunnlag for denne analysen er også den gruppen som ble introdusert for sosiale medier i midten av tenårene, så det er mulig at vi videre vil kunne se en endring i hvordan folk forholder seg til slik delt hemmelig informasjon, men for øyeblikket er vi begrenset til ledende spørsmål for å gjøre slik kunskap relevant i sosiale sammenhenger.

Boyd, Danah (2008): Facebook’s Privacy Trainwreck: Exposure, Invasion, and Social Convergence. URL: http://www. danah.org/papers/FacebookPrivacyTrainwreck.pdf (Lesedato: 20.10.2009) Du og Ingvild Andersen liker dette.

Josefine Risrem Hællæ! Skjer med de bildene av deg i sølvtights æ? Du vet at det ikke er mindre pinlig selvom folk ikke snakker høyt om de?!? Håper virkelig du har lukket profil. Og forresten, jeg sjekket ut Teknisk museums hjemmesider, fest på tirsdag!!!

21

Antropress nr. 4, 2009

Kan jeg bli din dørmatte?

Tekst Josefine Risrem Illustrasjon Rannveig Svendby

Nettet har blitt den nye møteplassen for single på jakt etter kjærlighet. Her kan man enkelt komme i kontakt med folk fra hele verden, kvinner og menn, unge og gamle, homo og hetero. Etter feltarbeid fra Nettby.no, som singel og kvinne (”insider” i felten), kan jeg ikke la være å sette spørsmålstegn ved hvordan menn kontakter kvinner på denne digitale arenaen.

Det er en allmenn anerkjent sannhet at førsteinntrykket er viktig for hvordan et forhold utvikles videre. Mange antropologer, blant annet Rosaldo, diskuterer hvordan ”mind” og ”body” henger sammen. Men under feltarbeidet kunne jeg ikke la være å fundere over hvordan vi presenterer oss selv (hvordan mind presenterer body, om du vil), og da syns jeg det er underlig at en mann, som jeg aldri har møtt, kan sende meg en hilsen som: ”Kan jeg bli din dørmatte?”, og ”Heia søta har du det bra du er veldig pen og veldig sssssseeeeeexxxxxxyyyyyy :))”. Tror de virkelig at jeg får lyst på videre kontakt etter dette? At jeg blir sjarmert i senk? Den første hilsenen er rett og slett absurd, mens den andre gir et dårlig inntrykk av ordbruk.

Tror disse mennene at deres selvpresentasjon via hilsenen er gunstig? Svaret er, fra mitt ståsted, nei.

Hva menes egentlig med dørmatte? Personlig assosierer jeg ikke dørmatte med et middel for å bli kjent gjennom, eller med romantikk, og grublet over om det kunne være et kodeord kun de som er

22

mer integrert i nettsamfunnet kjenner til. Om dette var tilfellet, prøvde han da for eksempel å presentere seg som en gentleman, komiker, eller en som er glad i orden? Var dørmatte et symbol? Etter noen hilsener frem og tilbake fant jeg ut at det ikke var så viktig å bli akkurat en dørmatte. Han kunne også bli blant annet en fotskammel.

Symboler er kulturelt forstått, og som unge, nettaktive nordmenn, skulle man skulle tro at vi oppfattet symbolet likt, men det gjorde vi tydeligvis ikke. Nok et bevis på at kultur ikke nødvendigvis er delt, men fordelt, uten at vi trenger å ta hele den debatten her. Jeg tenker på dørmatter/fotskammel kun som et nyttig objekt, mens han tydeligvis forbinder det med en type rolle som kan utspilles.

Etter å ha forsikret meg om at dette ikke var en hemmelig kode, og helt seriøst, må jeg konkludere med at denne selvpresentasjonen er noe direkte.

Førsteinntrykket mitt var altså riktig denne gangen, budskapet var rett og slett å bli tråkket på, som for meg er noe absurd.

Rosaldo, Michelle: “Toward an Antrhropology of Self and Feeling” i Shweder og Le Vine (red.): Culture Theory: Essays on Mind, Self and Emotion, 1980. Cambridge: Cambridge University Press.

Media

Oslos uteliv som felt: Teknisk museum Tekst Eivind Eggen og Josefine Risrem Illustrasjon Josefine Risrem

Når barna er borte leker de voksne på Teknisk museum, eller gjør de virkelig det? En ny generasjon utelivsantropologer synser.

For de litt mer observante (eller de som hyppig sjekker Teknisk museums hjemmesider) burde museets nye satsing Senkveld være godt kjent.

Konseptet er såre enkelt: Teknisk museum med alle sine blinkende duppeditter og fine utstillinger + alkoholservering + live musikk = sant. I introduksjonen oppfordret de folk som er «gamle nok til å gå på pub, men unge nok til å leke» om å komme.

Dette førte til en antropologisk nysgjerrighet hos antropoligspirene Eivind og Josefine, som busset avgårde for å utforske den plutselige transformasjonen av et rom, vanligvis fylt med overivrige barn, til et utested.

Aldersfordelingen var klart todelt. Det var en gruppe bestående av 20-30 åringer, den yngre gruppen. Og en gruppe på rundt 50 og oppover.

Gruppen 30-40 var svært dårlig representert, noe underlig siden det var denne gruppen arrangementet virket vinklet mot. Aktiviteten i museets tilbud varierte sterkt mellom disse gruppene. I kjelleren til museet er det en rekke spill og leker som baserer seg på fysisk aktivitet, her var det så godt som ingen fra den eldre massen. Denne gruppen benyttet for det meste museet på konvensjonell måte med unntak av alkoholkonsumet (det var forøvrig blant denne gruppen konsumet var størst). Den yngre gruppen var mye dypere engasjert i bruken av museet på en ny måte. Denne gruppen brøt mange av konvensjonene (selv før alkoholinntaket nådde en målbar størrelse) og deltok aktivt i bruken av museets leker. Med Geertz og balinesisk hanekamp friskt i minne, var refleksiviteten tilsynelatende lav både blant de som befant seg i deep play (de yngre, aktivt lekende) og shallow play (eldre, passive, vindrikkende), men den yngre grupperingen latet til å ha det betraktelig mer gøy. Det klare unntaket her er området satt av til LEGO-bygging. Her deltok alle aktivt. Her ble Eivind til og med forespurt av en gruppe yngre gutter om de kunne «komme å leke med han».

Museet var forøvrig inndelt i visse soner, som la styring på oppførsel og skapte til tider stor forvirring. Alkohol var kun tilgjengelig i de noe ekstensive barsonene, men grensene mellom disse var til tider svært diffuse og vi fant oss på et tidspunkt inn i en ny barsone uten å vite at vi hadde forlatt den forrige (hvorpå vi fikk stygge blikk fra et par representanter fra den eldre gruppen). Det var forøvrig svært få mennesker som oppholdt seg

utenfor barsonene over lengre tid, disse var kun for å komme seg fra én barsone til en annen. I en av sonene var det konsert med den norske artisten Hanne Hukelberg. Dette dannet en mer tradisjonell konsert-setting, så her så vi at de eldre, mer konvensjonelle brukerne samlet seg.

Videre reklamerte Teknisk museum med muligheter for flørting i en del av museet satt av til nett-dating. Det var det heller lite av. Ingen av gruppene fant museet gunstig for romantiske utskeielser. Utstillingen bestod av en interaktiv vegg der man kunne opprette en profil som andre kan respondere på. I vitenskapens navn opprettet Eivind og Josefine hver sin profil, men har enda ikke fått noen respons på disse. Heller ikke de tre Eivind responderte på har ført til noen videre romantisering (dette gjøres forøvrig for vitenskapen, vi er ikke desperate og redde for å dø som ensomme kattedamer, dog ble Eivind veldig glad da en jente gikk bort og pekte ut profilen hans til alle vennene sine).

Ironisk nok var det sannsynligvis de deltagende antropologene som inngikk i den innerste sirkelen i deep play, vi var høyst sannsynligvis mer refleksive (eller bare overtolkende) enn alle andre deltagende. Eivind og Josefine prøvde alle lekene, beveget seg aktivt mellom sonene og benyttet seg av alkoholserveringen. I tillegg til dette reflekterte de dypt og ofte høylytt over finurlighetene ved museets nye bruksområde. Alt i alt så var det en trivelig kveld. Vi satt stor pris på variasjonen Teknisk museum tilbød som utested, og vi oppfordrer alle til å ta en kveldtur på Teknisk museum!

Geertz: “Deep Play: Notes on the Balinese Cockfight” i Geertz (red.): The Interpretation of Cultures, 1973. New York: Basic Books.

23

Antropress nr. 4, 2009

Programutvalget og Sosialantropologisk forening informerer: Et slags feltnotat med studentidentiteten i fokus. ”Hva studerer du?” ”Jeg studerer jo bare antropologi...”

Det skjer for tiden mye blant studentene på Sosialantropologisk Institutt. Både politisk, faglig og sosialt. Allikevel registrer vi at enkelte av studentene, og kanskje spesielt dem på bachelornivå sliter med å inkorporere faglige tilhørighet, og at det er et ønske om større grad av deltakelse og engasjement blant studentene. Dette forsøker både vi og instituttet å gjøre noe med.

De antropologiske foreningene er for tiden inne i en omstruktureringsprosess rent organisatorisk. Arbeidet går ut på å klargjøre rollene til Programutvalget (PU), som er den studentpolitiske organisasjonen til sosialantropologistudentene, og Sosialantropologisk Forening (SAF) som er studentenes sosialfaglige organ. Den største forskjellen er kanskje at organisasjonene i økende grad skal sees som to forskjellige organisasjoner med hvert sitt mandat. Gjennom omorganiseringen ønsker vi på sikt å tydeliggjøre vår rolle hos både studentene og de andre ved universitetet og å unngå en del byråkratiske hindringer. Samtidig ønsker vi å styrke den faglige identiteten til antropologistudentene.

Dette gjelder spesielt på bachelornivå der det av enkelte uttrykkes at faglig og sosial tilhørighet er en mangelvare. Ikke bare oss selv, men også utenforstående har observert dette. For å endre dette trenger vi din hjelp.

Antropologiske selvrepresentasjoner I PU og SAF har vi i det siste diskutert spørsmål tilknyttet antropologistudentenes selvrepresentasjon. Er det slik at vi alt for ofte kommuniserer en vag og intetsigende versjon av oss selv som antropologistudenter, eller kommuniseres det en sikker og stolt faglig identitet? Det er mye som taler i begge retninger og i Sosialantropologisk forening er vi i denne sammenheng spesielt stolte av Antropress.

Temanummeret til Antropress som er det siste av fire nummer i 2009 handler om media. Media handler om representasjoner og kommunikasjonen av disse offentlig. Et viktig spørsmål her er antropologers forhold til media. Hvordan presenterer antropologer seg selv og fagstoffet i media og hvordan bør vi gjøre dette. Gjennom antropologistudentenes kanskje viktigste medium Antropress gir studentene en positiv versjon av det vi driver med gjennom å vise sitt engasjement både innad og utad. Sitatene i dette innlegget er allikevel ikke hentet fra media, 24

men fra et ”kortvarig” feltarbeid basert på deltakende observasjon blant studentene med fokus på hvordan vi representerer oss selv i det sosiale liv.

Det er deltakende observasjon vi lærer, og dette vi kan best av alle. Konklusjoner fra denne typen forskning stiller ofte flere spørsmål enn entydige svar.

For antropologer er resultatene våre kanskje derfor problematisk å uttrykke i media eller til andre som ikke har den samme forståelsen av det vi jobber med. Det er allikevel det vi gjør og bør gjøre, og at resultatene våre er mangfoldige betyr ikke at identiteten vår som antropologer bør være vag. Hvorfor hører vi da så mange samtaler av typen: ”Hva er sosialantropolgi egentlig?” ”Det er vanskelig å forklare..., vi er jo litt vage. Det er samfunnsfag, men jeg er ikke helt sikker på hva det er for noe, det er liksom alt og ingenting, det er liksom ikke så lett å definere.”

Thomas Hylland Eriksen skal også ha sagt at han fortsatt ikke helt klarer å forklare kort hva antropologi er, til tross for at han har skrev bok om det. Vet han ikke dette, orket han ikke å forklare, eller er det slik at vi ønsker litt mystikk og vaghet rundt faget vårt ved å ikke forklare helt ut hva det egentlig dreier seg om? Hva sier du når du kommer hjem til jul og familien din spør hva du studerer? Svarer du unnvikende at du studerer samfunnsfag fordi du ikke orker å ta diskusjonen om hva sosialantropologi egentlig er med slektninger som ikke skjønner, men allikevel er overentusiastisk engasjert i hvordan vi kan forstå ”den andre”? Eller liker du å være litt mystisk for å virke enda smartere? Har du identitetsallergi på den måten at du overanalyserer din egen identitet og derfor nærmest opplever det som hyklersk å ha en? Da er du i så fall på riktig selvrefleksive hylle. Det er dette som gjør antropologen, så hvorfor ikke uttrykke litt mer stolthet i prosessen der du analyserer deg selv, forholdet til kjæresten og alle andre til døde i vår søken etter egen identitet. Gjør du dette bør du hvertfall være sikker på at du er en sosialantropologistudent. Men hvorfor har vi så store vanskeligheter for å sette riktige ord på at det er dette som gjør oss til antropologistudenter.

Eller har vi egentlig det? Er det et misforhold mellom tale og praksis?

Media

Studentliv i praksis Ved instituttet er masterstudentene igjen opptatt med å arrangere fotoutstilling med bilder fra feltarbeidet. Redaksjonen i Betwixt & Between er på ny i gang med årboka. Potlach arrangerer fester og Antrobok og Faglusj er på gang. Fokuset er på å knytte alle på instituttet bedre sammen gjennom det vi faktisk driver med. Både faglig og sosialt. Det er dette som er studentaktiviteter, og en student er en som gjør studentaktiviteter. Vi har lenge visst at identitet konstrueres ved å gjøre identitet, og det begynner mange av oss å bli veldig gode på. Vil du være med på å gjøre din egen identitet som antropologis tudent kan du når som helst bidra til noen av våre studentritualer. Vi er også åpne for nye forslag: om du vil arrangere norsk mesterskap i antropologisk debattsport, eller starte en antropologisk idrettsforening med fokus på utdøende sportslige aktiviteter fra fjerne strøk.

”Så hva studerer du da???” ”Jeg studerer sosialantropologi ved Universtitetet i Oslo – det største universitet i Norge. Vi har et konge studentliv, og det er et fantastisk spennende fag som interreserer seg for at det finnes utrolig mange måter å være menneske på. Vi sammenlikner denne variasjonen og reflekterer over dette systematisk. Det er dette som gjør faget anvendelig i utrolig mange sammenhenger”

Med vennlig hilsen

Studenten, samfunnet og arbeidslivet

Halvar Andreassen Kjærre Leder - Programutvalget og Sosialantropologisk forening (SAF)

”Hva kan du bruke sånn antropologi til da?” ”Jeg er ikke helt sikker enda, men det er ikke så nøye. Det jo ganske interessant, men jeg vet ikke om jeg får noen jobb etterpå ... det er liksom litt uklart”

”Be present in the social media” og diskuter om identiteten til antropologistudentene er vag og ubrukelig, eller om vi har mye å bidra med? Diskuter på facebookgruppen vår: SAF – Sosialantropologisk forening.

En usikker holdning til antropologien som fag, og en holdning der vi blir så usikre på kompetansen vi får som studenter ender fort opp som en selvoppfyllende profeti. Antropologer i Arbeid er Sosialantropologisk forenings fokus på hva antropologer kan gjøre etter endt utdanning, og hva studentene bør fokusere på under utdannelsen for å oppnå dette.

Antropologer som jobber utenfor akademia får her muligheten til å fortelle oss hva de gjør, og de gjør mye spennende. Antropologer i arbeid har et stort utviklingspotensial. Videre fokus kunne være på næringslivskontakt i form av bedriftsbesøk og bedriftspresentasjoner, kurs og omvisninger.

Bygge sosial identitet Andre fagretninger ved fakultet er i større grad enn oss bevisst at sosial identitet og relasjoner må bygges av studentene selv. Et av hovedfokusene til Programutvalget og SAF i tiden som kommer vil være hvordan vi kan få til dette. Dette vil blant annet være tema for Fagkritisk dag den 17. mars. Vi i Programutvalget og SAF skal gjøre vårt beste for å få deg med i den sosialantropologiske kroppens organer, men du må også ta ansvar for å tilhøre faget.

Tilhørighet kommer blant annet gjennom deltakelse og større bevissthet om egen identitet.

SAF og PUs nye logoer:

SAF SAPU

25

Antropress nr. 4, 2009

Mestere på gangen Tekst Eivind Eggen Foto Peder Fischer-Griffiths og Eivind Eggen

- Når og hvor gjorde du ditt feltarbeid?

Jeg utførte feltarbeid i Christiania og København i perioden fra januar til juni i år.

- Hva er temaet for oppgaven? Forandret dette seg i løpet av/etter feltarbeidet?

Et sentralt tema vil bli utopier. Dette er et begrep som er lite brukt i antropologien, men som rommer stort potensial i forståelse av samfunn. Utopi er i seg selv et tvetydig begrep: det betyr både et sted som er ’ekte’, altså et faktisk sted hvor folk utforsker alternative livsformer enn de dominante i et samfunn, ofte med tanke på å skape et bedre og mer rettferdig samfunn; og det betyr også et ikke-sted, en slags forestilling eller representasjon av en slik verden, men som kun skimtes over en fjern horisont. Videre vil jeg se på sammenhengen mellom utopisk tenkning og praksis, og de ulike formene byutvikling har antatt i København, og i en større global kontekst. Særlig viktig blir også en undersøkelse og kritikk av byutvikling, både historisk og fremtidsrettet (altså utopisk), under neoliberalismens åk.

Jeg vil også dra på fenomenologi i oppgaven. Dette tror jeg blir særlig viktig for å koble sammen de noe abstrakte eller uvante karakterene som, jeg føler, en utopisk vinkling innehar med de hverdagslige hendelsene som jeg deltok i på feltarbeid. Gjennom hele feltarbeidet har jeg hatt et nært forhold til naturen, landskapet og menneskene i Christiania og jeg vil få frem de kroppslige og emosjonelle sidene ved feltarbeidet i oppgaven.

- Hva er hovedpoengene i oppgaven?

Et av de aller viktigste momentene i oppgaven blir selvfølgelig å vise frem et positivt bilde av Christiania som ofte unnslipper medias fremstilling, særlig stedets rolle som pusterom og fristed i en verden med stadig sterkere normaliseringsmekanismer.

Jeg mener også at mange av de ’løsningene’ som Christiania har funnet frem til er noe vi alle kunne lære av, med tanke på de overveldende sosial og klimamessige problemene vår generasjon står overfor.

26

1: Peder Fischer-Griffiths

- Hvorfor valgte du akkurat dette stedet og dette temaet?

Jeg valgte Christiania dels fordi jeg ville studere hvordan global kapitalisme og dominerende normalitets regimer motarbeides i en nærliggende kontekst. Som så mange andre valgte jeg Christiania av personlige grunner, du kan si at jeg føler meg hjemme der på en eller annen måte.

- Hva var det beste som skjedde på feltarbeidet og hva var det verste?

Friheten til selv å velge hva jeg skulle studere og hvordan jeg skulle disponere tiden var både en stor glede og en stor kilde til bekymring. Det at jeg møtte så mange fantastiske mennesker i løpet av tiden der er kanskje den mest positive erfaringen fra feltarbeidet. Det aller verste var vel at jeg til stadighet hadde en følelse av utilstrekkelighet og jagende ensomhet, men i etter tid forstår jeg at det har kommet noe godt ut av disse sidene også.

- Hva er ditt beste feltarbeidtips?

Finn et tema, et sted, et eller annet som tiltaler deg.

Hvis du har hjertet i det gjør så blir resultatet så mye bedre. Ikke prøv for hardt heller; feltarbeid er en kompleks og forvirrende prosess og innsiktene og forståelsene kommer ofte lenge etter feltarbeidets slutt.

- Har du forslag til hva framtidige masterstudenter som er interessert i samme område og/ eller tema kan gjøre?

Hvis du er interessert i å gjøre feltarbeid i Christiania så vil jeg oppfordre deg til å besøke stedet i god tid før feltarbeidet for å få litt inntrykk av diversiteten og kompleksiteten på stedet. Christiania har også en ganske bra hjemmeside med linker til alle mulige foreninger og bevegelser som kan være av interesse. Hvis det er temaet ’fristeder’ som er interessant så ville jeg ha brukt litt tid til å utforske mangfoldet av fristeder som finnes i verden. Bruk venner, kjente, professorer eller hvem som helst for å få tips og hjelp.

Media

ske bra. Valgte mitt tema fordi jeg har hatt stor interesse av medisinsk antropologi, og helse som sosialt fenomen.

2: Marina Agersborg

- Når og hvor gjorde du ditt feltarbeid?

Jeg utførte mitt feltarbeid i Ecuador, fra januar 2009 og kom hjem i slutten av juni måned.

- Hva er temaet for oppgaven? Forandret dette seg i løpet av/etter feltarbeidet?

Temaet for oppgaven er kropp og helse som arena for konkurrerende verdier. Jeg skriver om tradisjonelle jordmødre i Ecuador og deres rolle i urbane og rurale miljø, etter at myndighetene har fremmet en ny helsereform. I utgangspunktet var mitt tema det samme før jeg dro på feltarbeid, men perspektivet ble snevret inn etter at jeg ankom Ecuador.

- Hva er hovedpoengene i oppgaven?

Det er skrevet mye om medisinmenn og sjamanisme i Latin Amerika, men ikke så mye om medisinkvinner og jordmødre. Et av hovedpoengene vil være å gjengi historiene til kvinnene jeg møtte, slik de selv ser dem. Jeg ønsker også å vise hvordan medisin er en type kunnskap, aldri fri fra verdier som skapes i sosial samhandling. Et av poengene er å vise hvordan kontroll av jordmorens rolle politiserer kvinnekropp gjennom regulering av hennes roller. I møte med to ulike medisinske kunnskaper ble jeg oppmerksom på hvordan biomedisin ikke er den eneste reelle sannheten, i alle fall ikke for alle mennesker. Dette kan være vanskelig å forstå hvis en ikke får innblikk i andre menneskers virkelighet.

- Hvorfor valgte du akkurat dette stedet og dette temaet?

Har tidligere bodd i Ecuador og hadde lyst til å benytte sjansen til å kunne dra tilbake igjen. Valgte også Ecuador fordi jeg tenkte det språklig sett ville bli lettere for meg å utføre et feltarbeid siden jeg allerede kunne spansk gan

- Hva var det beste som skjedde på feltarbeidet og hva var det verste?

Det beste ved feltarbeidopplevelsen var den personlige følelsen av å krysse egne barrierer. Situasjoner som krever at du utfordret deg selv til å utføre handlinger som du ellers ikke ville ha gjort. Det som var vanskelig på feltarbeid var ensomheten i starten. Å konstant være avhengig av andre menneskers godvilje er slitsomt og utfordrende. Jeg kom også opp i situasjoner hvor jeg følte jeg tok sjanser med livet mitt, som ikke er spesielt gode å tenke tilbake på.

- Hva er ditt beste feltarbeidtips?

Mine feltarbeidtips vil være å ikke vær redd for å være for pågående i møte med mennesker, det er bedre å være litt for pågående enn ikke å våge. En ender fort opp med å angre på ting en ikke spurte om eller gjorde. Selv slet jeg en del i begynnelsen.

Folk var hyggelige og høflige, men holdt ikke avtaler og lignende. Dette førte til at jeg innså at om jeg ikke krummet nakken og var mer pågående, ville jeg ikke få det stoffet jeg hadde behov for. Skriv gode notater uansett hvor trivielle de kan virke, og hvor sliten man enn er mot slutten av dagen. Press deg selv til å fortsette selv om du møter motgang, selv om du ikke føler deg motivert til å fortsette.

Sørg for å ha en arena å oppholde deg på før du drar. Å ha et fysisk avgrenset sted å gjøre feltarbeid på, gjør det med en gang lettere for en å komme i gang med arbeidet. Selv hadde jeg ikke det, noe som førte til at det ble mye reising rundt. Dette ga meg nok vinklinger jeg ellers ikke ville fått, men samtidig mistet jeg noe kontinuitet.

- Har du forslag til hva framtidige masterstudenter som er interessert i samme område og/ eller tema kan gjøre?

Fremtidige masterstudenter som er interessert i samme tema eller område burde snakke med andre studenter som har jobbet med samme tema, eller vært i samme land. Snakk med professorer som kan være til hjelp, og bruk tid på å tilegne deg kunnskap om ditt interessefelt. Forsøk å konkretiser interessen din og snevre inn problemstillingen så mye som mulig. Jeg hadde selv en for vid tematikk når jeg dro ut på feltarbeid, og det skapte ekstra arbeid for meg når jeg ankom.

27

Antropress nr. 4, 2009

Tekst og illustrasjon Vilde Fastvold Thorbjørnsen

Fag fritt fra fantasien: Munnmenn, Mary og meg. Patologi og ukebladskultur på venterommet.

Om det ikke var nok å ligge rundt to hundre tettpakkede sider bak forelesningsplanen, ha makset ut kredittkortet på Amazon, ha pådratt meg en latent musearm etter timevis med svetting over tastaturet, samt det urovekkende antagonistiske forholdet til fenomenologer som har fått lov til å blomstre i løpet av semesteret – en antropologistudines hverdag er i sannhet ingen dans på kokablader – så har jeg i tillegg pådratt meg en gnagende tannpine som fordrer hastetimebestilling hos tannlegen og ytterligere inngrep i min allerede slunkne studentlommebok. ”Det er i hvert fall ikke svineinfluensaen” sa en medstudent, som om det skulle være en trøst, i det jeg pakker jakken godt om meg og labber av gårde til ham vi antropologer liker å tenke på som Den Hellige Munnmannen.

I resepsjonen blir jeg henvist til det nærmest rituelt innredede venterommet: tre-fire stoler med jukseskinntrekk, en plastikkplante, et Ikea-bord med et fast utvalg mer eller mindre glossy magasiner: to eksemplarer BoNytt, Elle fra 2007, KK fra 1994, og forrige ukes Her&Nå. Likegyldig plukker jeg opp sistnevnte – og det er her alt begynner å gå skrekkelig galt. ”Kastet ut transekjæresten!” Overskriften lyser mot meg. Påfulgt av underoverskriften ”Hun har grått hysterisk hele uken...” Jeg blar videre. ”Narkotikaen ødela puppene mine,” for ikke å snakke om ”Her er kjendisene med svineinfluensa,” og sist men ikke minst ”Gjett på kakekonen – hvilken dansk brystbombe er blitt portrettert i karamellsnører, bolledeig og marsipan i anledning hennes fødselsdag?” Jeg ser ned på sidene. Selv om jeg klarer å lese ordene, kan jeg ikke for mitt bare liv skjønne hva som menes. ”Hva skal dette bety?” spør jeg meg selv forundret. ”Hva mener de?... Hvor er teorien, hva er empirien? Jeg forstår det ikke,” er jeg molefonkent nødt til å fastslå. Mens jeg forfjamset stirrer på de fargerike sidene som for meg er like uforståelige som visse tekster av Blanchot, innser jeg at dette bare kan bety én ting: Jeg har utvilsomt blitt rammet av et tilfelle mimetisk sympatimagi – lik skaper lik – eller: jo mer tid man tilbringer på Øvre Blindern, jo mer fremmed blir man for sine egne locals (hvilke implikasjoner dette har for Howells imperativ om at man må reise ut for å oppleve det refleksjonsfremmende kultursjokk lar jeg hvile). Nedstemt lar jeg 28

bladet gli ned fra fanget, skuffet over denne konfrontasjonen med min egen begrensede innsikt. Jeg trodde ikke dette skulle skje med meg. Ærlig talt.

Men når den eneste kontakten med omverdenen begrenser seg til Morgenbladet, BBC World News på radioen og en og annen debatt på Litteraturhuset.... Jeg er blitt til en levende parodi på en SV/ HF-er, innser jeg forbløffet. Panikken begynner å gripe meg. ”Hvordan kommer feltarbeid til å gå nå, når jeg ikke forstår de enkleste former populærkultur engang?!” hviner jeg hest ut i venterommet. ”Jeg kommer ikke til å greie meg en dag engang – latterliggjort av landsbyen, uten evne til å kommunisere med dem uten bachelorgrad!” Store krokodilletårer begynner å snirkle seg nedover kinnene mine. ”Hmf!” hører jeg med ett fra venstre. Jeg kikker bort og en eldre dame med gustengrå hud stirrer hardt på meg mens hun legger armene i kors. ”Du er en skam for faget,” fortsetter hun. ”Kjenner vi hverandre?” spør jeg. Hun ser unektelig litt kjent ut. ”Hva du sitter med i hendene, jenta mi, er intet mindre enn et komplekst kulturuttrykk,” sier damen, og ignorerer fullstendig spørsmålet mitt. ”Og hva har du lært om kulturuttrykk?” spør hun med pedagogisk barnehagetantestemme. ”...man analyserer?” svarer jeg nølende. ”Bingo!” sier hun og snapper bladet fra meg. De rynkeomkransede øynene hennes gnistrer av liv og vigør mens hun fort blar frem og tilbake og utbryter små lyder for seg selv: ”Mhm... jaha... nemlig, nemlig...” en liten latter, og deretter ”Ja visst!” Hun klapper sammen bladet. ”Det er åpenbart,” begynner hun, ”at dette dreier seg om en usedvanlig kroppsfiksert kultur.” ”Jaha?” svarer jeg interessert. ”Patter går igjen. Ja, jeg tror ikke det er overilt å slå fast at kvinnepatter er et slags nøkkelsymbol. Se for eksempel på dette bildet, som angivelig handler om en form for kornprodukt,” hun snur bladet til meg og viser en side der en dame i et lite, tettsittende plagg ligger og flyter i en korallgrønn sjø. Øverst på siden står det skrevet Kelloggs med store røde bokstaver. ”Jeg tror jeg kjenner igjen det der...” sier jeg, men blir avbrutt av den lille damen: ”men hva det symboliseres med, er patter! Patter står for regenerasjon, for fruktbarhet og skjønnhet.

Bare se her:” Hun viser meg en annen side med små rubrikker der kvinner med gigantisk kløfter og telefonnumre under dekker margen. ”Jeg vet ikke helt om regenerasjon er målet med de der...” sier

Media

jeg forsiktig, men blir på nytt avbrutt. ”Men!” sier damen, stemmen hennes mørkner og hun setter øynene i meg ”...det er også et multivokalt symbol.

Det er åpenbart knyttet en stor angst for patter.”

Hun blar opp på siden med transekjæresten. ”Se på dette: denne kvinnen har mistet mannen sin, og tapet blir åpenbart forverret av at mannen besitter de myteomspunnede brystene.” ”Myte?” sier jeg. ”Åpenbart!” svarer damen. ”For ikke å snakke om dette: invadering av kroppens grenser symboliseres først og fremst som noe som rammer pupp/lunge/ brystkomplekset – som denne sykdomsånden som treffer bak brystene.” ”Influensa?” spør jeg. ”Om du vil,” svarer hun, ”Og denne damen som har fått pattene ødelagt av en ondsinnet ånd,” forsetter hun. ”Narkotika?” spør jeg. ”That’s the one!” svarer damen. ”Men...” sier jeg. ”Nei da,” avfeier damen.

Jeg kikker spørrende ut i luften. Det der med kroppens grenser og sånn har jeg jo hørt før. Jeg ser på den gamle damen igjen, på det gråhvite, bølgede håret hennes, den spisse nesen, den markante haken, den høye pannen. Det er noe kjent, jeg kan

sverge på det. ”Forsøk selv nå,” oppfordrer damen.

Jeg tenker en stund. ”Kanskje det er slik,” begynner jeg, ”at narkotikaånden er helt ok på toalettene til Revolver og Natt&Dags smuglesninger, men at den i puppene oppfattes som litt...feil?” spør jeg nølende. ”Veldig bra!” utbryter damen entusiastisk. ”Og når noe er riktig ett sted, men feil et annet, hva kaller man det da?” spør damen forventningsfullt.

Jeg tenker en lang stund, til det tilslutt demrer for meg: ”Det er matter out of place!!” roper jeg, ”og du er Mary Douglas!!” Den gamle damen smiler lurt. ”My work here is done,” sier hun, reiser seg opp og forsvinner med faste skritt rett gjennom veggen mens det gufser kaldt i rommet. Perpleks ser jeg meg rundt i det tomme rommet, uviss hva jeg skal tro. ”Nå kan du komme inn,” sier tannlegen med ett, og jeg skvetter til. På veien inn unnskylder hun seg for at hun har på seg munnbindet hele tiden. Hun mener ikke være uhøflig, ”men denne svineinfluensaen, vet du,” sier hun. Jeg nikker megetsigende. ”Ja visst vet jeg det,” svarer jeg lurt.

29

Antropress nr. 4, 2009

Tenk på utdanning i utlandet, NÅ!

Tekst Erlend Ek Illustrasjon Josefine Risrem

Det er muligheter til å møte nye samfunn før på mastergradsnivå. Fristen for å søke på UiOs utvekslingsavtaler er 15. februar. Det er på tide å tenke framtid.

UiO har som kjent en rekke avtaler om utveksling med andre universiteter. Sosialantropologisk institutt (SAI) har i tillegg fem egne utvekslingsavtaler med universiteter i Wien, London, Aberdeen, Stockholm og Tallinn og en nyopprettet avtale med prestisjeuniversitetet Freie Universitet Berlin. Studiekonsulent Natalia Zubillaga forklarer at avtalene som instituttet har i dag, er blitt etablert etter initiativ fra vitenskapelige ansatte og med bakgrunn i deres faglige kontakter. SAI har ved hvert semester rundt seks-syv plasser ledige plasser ved disse universitetene, men de siste årene har det i gjennomsnitt vært to søkere. Sjansen er derfor god for å bli få en slik plass når man er programstudent på sosialantropologi.

Kravet som stilles for å søke er 30 avlagte studiepoeng ved UiO, og minimum C i karaktersnitt. Får man opptak kan man vente seg det gode ERASMUS-stipendet (som i år ligger på ca. 1.500 i måneden), Lånekassen-stipendet og gratis skoleplass. Økonomisk skal det derfor ikke være noen hinder for å søke og alle avtaleneuniversitetene vil være behjelpelige med å finne bolig. Zubillaga presiserer at man ikke trenger å studere antropologirelaterte emner under utvekslingssemesteret. Det anbefales at man tar frie emner under utenlandsoppholdet, som betyr at det er mulighet for å ta emner innen andre fagdisipliner.

Hun veileder mer enn gjerne studenter som tenker å utnytte det gode tilbudet ved SAI. Det er mulig å bestille studieveiledning på mandager mellom 13-15 på SV-infosenter eller man kan kontakte studiekonsulenten på mail (natalia.zubillaga@sai. uio.no). Hun opplyser også om at det er mye nyttig info på de nye nettsidene til SAI om temaet (sai.uio. no).

Instituttleder Halvar Vike trekker fram at det for antropologistudenter er spesielt viktig å gripe sjansen, fordi det er mange vesentlige ting man kan få innblikk i på denne måten.

- Det ene er å tilegne seg nye eller perfeksjonere språk, mens en annen er å bli kjent med andre akademiske miljøer, tradisjoner og retninger. En annen åpenbar mulighet er å lære om andre kulturer enn vår egen. Dette kan gjerne gjøres i forbindelse med planlagt feltarbeid.

En tredje god grunn Vike trekker frem er muligheten til å treffe nye studenter som en kan tre inn i givende relasjoner med, kanskje for resten av livet.

30

- Det er vesentlig å tilegne seg andre blikk på verden, enten det er dagligliv, verdier, politikk eller annet, enn de man vokste opp med. På denne måten styrker man sin egen nysgjerrighet, evnen til å stille gode spørsmål og til å se ting man tror man vet en masse om på nye måter – man øker med andre ord sjansen for å bli et klokere menneske, poengterer han til slutt.

Det er også et alternativ å reise til andre universiteter som UiO har og ikke har avtaler med.

Vil man for eksempel tilegne seg et språk, er det gode muligheter rundt om i verden. Hvis man ønsker dette tilpasset i studieplanen må det godkjennes av i etterkant av UiO, og hvis man ønsker støtte fra Lånekassen må den forhåndsgodkjennes.

Avslutningsvis kan det opplyses at det jobbes med å konkretisere avtaler med universiteter i Bolivia og i Hong Kong.

London

Oslo

Media

Antroquiz

1 Landet Trobrianderøyene tilhører 2 Fornavnet til vår instituttleder 3 Det første fornavnet til en mediekjent antropolog 4 Mannen som har skrevet hovedboka i SOSANT1000 5 Kjent kvegfolk blant annet Aud Talle har jobbet med 6 By Sosialantropologisk institutt har utvekslingsavtale med 7 Etternavnet til en mat- og medieopptatt antropolog

-

1

2

3

4

5

6 7

Send inn ditt løsningsordet til antropress@gmail.com, og vinn en fin premie!

Quizzen er laget av redaksjonen.

Har du lyst til å bidra?

Temaet for neste utgave av Antropress er SPORT Vi tar gjerne imot alle typer tekster rundt temaet i vid forstand. Send oss en idé eller et ferdig utkast til antropress@gmail.com. Vi tar også imot tegneserier eller illustrasjoner. Bare ta kontakt for spørsmål eller hjelp. Frist for ferdig utkast er 22. januar 2010.

31

Til dere i 1. og 2. etasje Redaksjonen vil denne gangen rette litt oppmerksomhet mot dere på bakkeplanet. Dette tidsskriftet er tross alt like mye for dere som det er for vitenskapelige ansatte noen etasjer lengre opp. Det betyr ikke at dere i 6. etasje kan hoppe over denne siden, for dette angår dere også.

Som aktivt medlem i studentorganisasjonsarbeidet på SAI (Progra-

mutvalget og Sosialantropologisk forening) vil jeg herved erklære et aldri så lite paradigmeskifte. Det sosiale livet rundt studiet har ligget brakk alt for lenge, og det er dette vi i organisasjonene vil til livs. Høsten har for oss vært en omstruktureringsfase. Med nye medlemmer over hele fjøla har det vært mye som måtte læres og mye som måtte endres, men nå begyner metodene og målene å ta form.

Vårt løfte til dere er flere sammenkomster, flere fester og forhåpen-

tlig vis flere quizer med Tone. Alt dette skal dere få på en betingelse, at dere kommer, at dere har det gøy, og at dere hjelper til. Faren for å høre ut som en politiker er vel tilstede når jeg sier dette, men vi kan virkelig ikke klare det uten deres hjelp. Ingen av foreningene har for mange medlemmer, så det er fritt fram. Jeg kan love at vi ikke er skumle, tvert i mot.

Jeg sa dette ville angå dere i 6. etasje, og det gjør det. Vi vil nemlig

ha med dere også. Jeg mistenker at mange av dere savner en tid der det var mer kontakt mellom professorer og studenter. Det er vi villige til å fasitlitere, men nok en gang, dere må være med for at det skal bli noe.

Jeg benytter muligheten til å ønske alle god jul, god ferie og godt nytt år, så forventer jeg å se dere klare til dyst både faglig og sosialt i januar.

Hilsen Eivind Eggen