Antropress 01/2010 Sport by Antropress

Antropress nr. 1, 2010

I N N H O L D I N N H O L D I N N H O L D

2 Innhold 3 Leder 4 Født med ski på bena? 6 «Bare poteter får spille på laget!» 9 Fotball: et ekte integreringsrituale? 10 Antropologisk portrett: Rolf David Ramslien 12 Skjebnekampen 14 Idrett og identitet 16 Joggerens diskurs 17 Oslos uteliv som felt: Bohemen 18 SAF og SAPU informerer 20 Mestere på gangen: Sahra Cecilie Hassan og Ingjerd Laxaa 22 Mer enn pensum: Den ultimate trøsten 24 Fag fritt fra fantasien: Frykt og forvirring i juleferien 25 Fra de Antropologiske studentarkiver: Livrædd 26 Karsten A. Solvik 27 Antroquiz 28 Til dere i 6. etg, men egentlig alle andre også

AN TROPRE SS

Layout Josefine Risrem

Redaktører Eivind Sørvik Eggen, Ingvild Andersen

Redaksjonen Rikke Grønvold Christensen, Mads Amundsen, Josefine Risrem, Liv Gyllensten Alvestad, Gøran Oaussen

Trykket på Xerox miljøpapir Eksterne bidragsytere Christian Armando Clemetsen, Trond Gjellum, Kristian Dyrkorn, Halvar Andreassen Kjærre

Trykk Reprosentralen, Blindern Opplag: 350

Bli med! Vil du skrive, fotografere, jobbe med layout eller noe annet? Ta kontakt på antropress@gmail.com

Ilustrasjon, forside Sofie Ensby Innsendte artikler står for artikkelforfatterens egen regning, og representerer ikke nødvendigvis redaksjonens syn

Sport

Leder Tekst Ingvild Andersen og Eivind Eggen Illustrasjon Josefine Risrem

Den første utgaven av Antropress i det nye tiåret kommer ut midt i det som vanligvis er tiden da norsk nasjonalisme står som sterkest, altså vinterOL. Tiden da avisene teller medaljer på forsiden, NRK sender vintersport døgnet rundt, mens vi alle egentlig har mest lyst til å sette over på svensk TV når Northug deltar i enda et barneskirenn. Med det som bakteppe har vi valgt å ha sport som tema denne gangen, en sjanger som kan sies å være noe underrepresentert i antropologisk forskning.

lesskap, hvilket ikke minst Invictus minner oss om. Selv kronprinsesse Mette-Marit tar seg tid til å stå på ski med asylsøkere, viste en NRK-reportasje nylig. Ikke alle de intervjuede var fulle av begeistring for skigåing som sådan, og det kan man jo kanskje forstå, men at de følte at noen brydde seg og satte pris på dem, er vel sannsynlig. Så mens norsk nasjonalisme er inne i sin kanskje beste tid, oppfordrer vi alle til å tenke over sportens både inkluderende og ekskluderende kraft.

Internasjonal sport kan sees som en form for metaforisk krig mellom nasjonalstater, som inneholder mange av de identitetsskapende sidene ved krig, men få av de voldelige, destruktive sidene (Eriksen 2002, s. 110). Det er ikke så ofte det er sosialt akseptabelt i Norge å male seg i ansiktet med rødt, hvitt og blått, eller å heise flagget uten at det er bursdag eller 17. mai. Her er Norge veldig annerledes enn for eksempel USA. Men når våre nasjonale idrettsutøvere tar på seg, si, ski på beina, forandres alt dette. Forholdet mellom skisport og norsk nasjonalisme, kan du lese mer om i Liv Gyllensten Alvestad og Gøran Olaussens artikkel på side 5 og 6.

I tillegg til artikler rundt sport som tema, presenterer Antropress i denne utgaven flere nye, og forhåpentligvis kan de snart kalles faste, spalter, i tillegg til de vi allerede har hatt en stund. I Antropologisk portrett ønsker vi å vise fram personer tilknyttet instituttet, og arbeidet de holder på med. På side 10 og 11 kan du lese Eivind Eggens portrettintervju med stipendiat Rolf David Ramslien om jaktas betyding i Norge. Er det personer eller prosjekter på instituttet du som leser er spesielt interessert i, er det bare å ta kontakt med oss. Antropress ønsker også å motivere til litt utenompensumslesning, og gir deg i Mer enn bare pensum et godt boktips på side 22 og 23. Har du kommentarer til den anmeldte boken, eller tips til andre gode, antropologiske bøker, poster du dem på vår nettside. Som den siste nye spalten, og kanskje selve høydepunktet, har vi gleden av å presentere Fra arkivet, spalten der du får innblikk i hva som rørte seg i det antropologiske studentmiljøet fra 1970-tallet og utover, som beskrevet i tidligere Antropress. Denne gangen møter vi (som seg hør og bør i en sportsutgave) fotballagene Livrædd og Målfryd fra 1979-80, med den spennende «OddAre B».

Teksten på side 14 og 15 skrevet av Christian Armando Clemetsen på vegne av IWGIA Oslo, viser viktigheten av at også minoriteter slippes til i nasjonalstaters sportsverden. At etnisitet for unge gutter med innvandrerbakgrunn, oppleves som en sentral faktor i forhold til idrett, viser også artikkelen til masterstudent Trond Gjellum på side 6 til 8. Etnisitet og sport er et aspekt som man også kan finne igjen i den aktuelle filmen Invictus – de uovervinnelige. Filmen beskriver hvordan Nelson Mandela som nylig valgt president i Sør-Afrika, bruker rugby, tidligere en idrett for de hvite, som et symbol for den nye regnbuenasjonen. Med dette understreker han sportens betydning som identitetsskaper og samlingspunkt, Gjellums artikkel viser hvordan det er når idretten ikke oppleves som inkluderende, men nettopp det motsatte. Master i sosialantropologi, Kristian Dyrkorn, reflekterer også over hvorvidt fotball er et virkelig integreringsritual i sitt essay om afrikanske fotballspillere i Portugal. Antropress mener at vi i disse OL-dager skal ta oss tid til å reflektere over forholdet mellom etnisitet, nasjon og idrett i Norge. Vinter-OL har potensial til å være et enormt samlende arrangement for alle de som bor i Norge. Et felles referanseverk, inspirert både av dem som har bodd lang og kort tid i et land, er viktig for integrering og et godt samfunn for alle. Sport inneholder muligheter til å skape slike delte symboler og et nasjonalt fel-

Vi håper du som leser vil ha glede av å lese om sport skrevet med et antropologisk blikk, samt nye og gamle, mer eller mindre faste, spalter. Tvi tvi i OL!

Kilder Eriksen, Thomas Hylland (2002): Ethnicity and Nationalism. 2. utgave. Pluto Press, London.

Antropress nr. 1, 2010

Født med ski på beina?

Tekst Liv Gyllensten Alvestad og Gøran Oaussen

Det sies gjerne at nordmenn er født med ski på beina. Dette tyder på at nordmenn flest er generelt gode på ski, interesserte i skisport og ikke minst glad i å gå på ski. Vi skaper et bilde av nordmenn med ski på beina, eller, med andre ord, et bilde av Norge som en skinasjon. Men er det slik?

Da Gøran jobbet på en skole i Asker var han med på en rekke skidager. Det ble fort klart at alle skulle gå på ski – de få barna som ikke eide ski selv, fikk låne fra ski fra skolens kjeller. Alle skulle ut på tur. Uansett hva slags forhold vi har til ski, det være seg hat eller elsk, har nok de fleste av oss her til lands flere erfaringer med skiturer. Om ikke gjennom foreldre og familie, så iallfall gjennom skolen. SSB oppgir at barn er på flere turer per år enn voksne, og dette kan ha noe med skolen å gjøre. Det er nærmest opplagt at alle kan gå på ski. Det er en del av det å leve i et vinterland som Norge. Men i Norge går vi ikke bare på ski for moro skyld. Ski, som sport, har også mye å si for den norske nasjons identitet. Men det kommer vi tilbake til. Den velkjente antropologen Lèvi-Strauss uttalte at idrett var det moderne sekulære samfunnets viktigste ritual. Dette på grunn av at de to sentrale dogmene var troen på utvikling og konkurranse mellom likemenn. Det er om å gjøre å bli best, komme med de beste prestasjonene. Dette viser at man alltid kan bli bedre – det er dette som er framtidstroen, eller troen på utvkling – som også står sentralt i vårt samfunn, iallefall da LéviStrauss kom fram til dette i 1966. Kanskje det da

er snakk om en slags kvasikrig? En krig innenfor kontrollerte arenaer. Og krig er jo også noe svært nasjonalistisk. Vokabularet som brukes i forhold til idrett, tap og vinn, gir også assosiasjoner til krig, med ord som utslettet, banket og knuste. Ski var før sin storhetstid en militær idrettsgren her i Norge, det var viktig å kunne for å banke svenskene i tilfelle krig (man fikk forøvrig juling av dem senere, men det er en annen historie). Dette la senere grunnlaget for skisporten vi kjenner, og passet godt inn i det nasjonalromantiske bildet som ble dannet av Norge på 1800-tallet. Skisporten skapte store følelser hos nordmenn, spesielt på grunn av Nansen & co. Dette er fremdeles godt forankret i den norske folkesjel, noe vi kan se på idrettsarrangementer. Idrett skaper en fellesfølelse. Man lever seg gjerne veldig inn som tilskuer. De fleste husker ennå da vi banket Brasil. Vi slo dem. Vi vant. Det er gjerne snakk om et vi i forhold til idrett, selv om alle på langt nær deltar i idrettarrangementene. Hendelesen med Brasil har til og med fått sitt eget dikt, og nå er det også planer om å gjøre den om til en opera - for store hendelser huskes lenge. «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?» (vi var, forøvrig, ikke født).

Sport

I forbindelse med idrettsarrangementer er det vanlig, nærmest forventet, å bruke nasjonalsymboler som flagg, og ikke minst markere identitet med ansiktsmaling og tullete hatter. Hadde konteksten vært en annen, la oss si en vanlig arbeidsdag på kontoret, ville det blitt sett på som nasjonalistisk og merkelig å gå rundt med det norske flagg malt i ansiktet. Norge er best. I alle fall på ski. Northug tapte i siste etappe av Tour de Ski. Han kom på andre plass. Men er dette et tap? Det var forventet at Northug skulle vinne, og mange reagerer sterkt på det faktum at han ikke vant. Kommentarfeltene på NRK er fulle av sinte skientusiaster som beskylder Bauer for doping. Vi ser at hvis Norge ikke vinner, og spesielt i forhold til ski - er det krise. En andre plass, en femte plass eller en tolvte plass er ikke godt nok for skinasjonen Norge. Det er tydelig at mange er opptatte av ski i en sportskontekst, men hvor mange mennesker går egentlig jevnlig på ski? Det er en kjent sterotypi at nordmenn flest drar på fjellet til påsken, noe mediene bygger opp under. Alle har vel et forhold til Severin Suveren? Derimot viser det seg at folk flest, hele åtte av ti holder seg hjemme i påskeferien. Er det ikke da alle egentlig skal være på fjellet for å gå på ski?

Alle lærer kanskje å gå på ski i skolen, men det er nok ikke slik at folk flest er like ivrige etter å gå på ski. Selv har vi begge erfaring med at gode gammeldagse skiturer med kvikklunsj og toddy var vanlig da vi var barn. Skiturer fungerte kanskje fint for å knytte familien sammen, og for å skape en fellesopplevelse. Men jo eldre man ble – jo færre turer ble det, og jo færre turer man selv går, jo mer spennende blir kanskje andres turer som man kan se på tv. Kilder: Slik blir nordmenn norske – bruk av nasjonale symbol i eit fleirkulturelt samfunn av Ånund Brottveit, Brit Marie Hovland og Olaf Aagedal, utgitt 2004. http://vgd.no/sport/fotball-vm-2010/tema/1335738/tit tel/diktet-om-brasil-norge http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjor dane/1.6821725 http://www.nrk.no/programmer/tv/norsk_attrak sjon/1.6781999 http://www.dn.no/forsiden/article1331614.ece http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/9904/10.shtml

Antropress trenger nye redaksjonsmedlemmer! Kan du skrive, tegne eller fotografere? Uansett talent, engasjer deg og få erfaring for livet. Kontakt oss på antropress@gmail.com antropress.wordpress.com

Antropress nr. 1, 2010

«Bare poteter får spille på laget!» - samtaler om etnisitet i en sofa

Tekst Trond Gjellum Illustrasjon Josefine Risrem

Undertegnede gjennomførte våren 2009 feltarbeid øst i Oslo med utgangspunkt i å studere minoritetetgutters strategier for sosial identifikasjon. I løpet av feltarbeidet merket jeg meg flere ganger at flere av informantene delte sin livsverden inn i veldig distinkte kategorier; de var utlendinger, resten var nordmenn. All form for sosial identifikasjon inneholder kategoriseringer; har man ikke noe begrep om at noen er annerledes enn en selv, er ikke sosial identifikasjon nødvendig (Eriksen 2001). En episode fra feltarbeidet som illustrerer hvordan informantene tenkte om kategorier og hva dette innebar for deres livsverden, fant sted på den lokale ungdomsklubben en fredagskveld. Ungdomsklubben som arena Denne fredagskvelden skulle det være disco på ungdomsklubben. To av mine norsk-pakistanske informanter, Kowsar og Asif, har snakket om å dra på dette. Serchan, en kosovo-albansk gutt, har sagt at han kanskje kommer, men at han: «(...) synes det er så homo[1] å danse og sånn. Det ække no’ som gutter skal gjøre, skjønner du». Det å møtes på ungdomsklubben og lignende steder er vanlig for mange av informantene mine, siden de så å si aldri treffes hjemme hos hverandre. Det er mange grunner til det; det er ikke gitt at man har til vane å gå på besøk til hverandre, mens andre har dårlig plass til å ta med kamerater hjem. Derfor velger de heller å møtes på en felles valgt arena der de deler felles interesser. I skoletiden omgås de sine egne klassekamerater, mens de på ungdomsklubben kan treffe andre venner som går i andre klasser. Til tross for at flere av informantene er hyppige brukere av ungdomsklubben, er det flere av dem som ofte uttrykker at ungdomsklubben er et døvt[2] sted. Når jeg ber dem utdype hva de mener døvt, er det ikke lett å sette ord på det. Men Asif betror meg at: «Kowsar synes det er så barnslig med ungdomsklubben. Han vil henge med gangstera[3], men han tør ikke dra ned aleine, skjønner du». Til tross for dette døvt-stempelet, er likevel de fleste av informantene, deriblant Kowsar, å treffe på ungdomsklubben denne fredagskvelden.

Sofa-snakk En liten stund etter at klubben har åpnet, ser jeg Kowsar og Asif komme. Ikke lenge etterpå dukker også Serchan opp. Han ser meg, og jeg kan ikke dy meg for å spørre om han kommer for å danse disco. Han flirer: «Det går an å bare spille PS[4] også da, tulling!». Det går ikke lang tid før de tre trekker seg litt unna og setter seg i en sofagruppe ligger litt for seg selv. De tre guttene virker tilsynelatende uinteressert i hva som skjer rundt seg, men det er lett å se at de med på hva som foregår ved de andre bordene der andre ungdommer sitter. De observerer hva som blir snakket om der og de kommenterer det litt innimellom. Serchan smiler og ber meg komme og sette meg. Jeg sier jeg bare skal hente en kaffekopp. Når jeg kommer tilbake igjen, sitter de og prater om fotballtreningen. Eller rettere sagt; det at Asif IKKE går på fotballtrening lenger. Asif kan fortelle at han fikk beskjed om at han ikke kom med på Gutter 2-laget. Fram til guttene er 13-14 år gamle legger det lokale fotballaget vekt på at alle skal være med, men når det blir mer alvor og man skal plukke ut spillere til Gutter 2-laget på bakgrunn av kvalifikasjoner, er det mange som ikke kommer med. Asif er en av disse, og forklaringen er enkel: «Wolla, lover deg, døm vil ikke ha med utlendinger, skjønner du. Bare poteter som får spille på det laget» sier han med en lettere oppgitt tone.

Sport

Oss mot dere Kowsar, som har sittet stille og hørt på, bryter inn mens han ser på meg: «Det er oss mot dere .. dere norskingene hele tida, skjønner du. Wolla, dere skal alltid være så jævla du får ikke være med her skjønner du hele tida, liksom», sier han irritert. Men Serchan deler ikke helt den forklaringen og sier til Asif i en mer fleipete tone: «Kom igjen’a. Du ække så flink, da». «Det er lett for deg å si, da», sier Asif litt irritert. «Det er jo bare dere albanere som får komme med av oss utlendinger da!», fortsetter han irritert når han ikke å få støtte av kameraten i sine observasjoner. «Men det er jo fordi vi er de beste utlendingene, da!» kontrer Serchan med et stort smil. Asif flirer litt av det han også, men får fort en litt alvorligere mine: «Men seriøst: det er flere hvite på laget enn utlendinger, ikke sant?». Serchan ser litt alvorligere ut: «Jo, det er det. Veit ikke hvorfor det er sånn, jeg. Veit ikke». Men han klarer ikke å være seriøs så altfor lenge: «Men dere pakistanere er jo bare rare, da, sånn som poteter er rare, da. Dere driver jo med sånn derre gifte seg med kusina si og sånn. Det gjør jo ikke vi, da. Å, mæææn: kusina mi er så støgg, da! Gifte seg me hu!?!», sier han mens hans putter fingeren i halsen og later som han kaster opp. Kowsar ser på han et lite sekund uten å si noe, deretter på Asif og ler litt lettere oppgitt. «Klovn, bror. Du er klovn», sier han til Serchan. Serchan flirer tilbake: «Døh, ække broren din, da, utlending».

Asif ser litt oppgitt på de to andre: «Jo, men jeg hadde spart opp masse spenn til nye sko, da». «Men, bror, du kan jo bruke penga du skulle bruke på sko til no’ annet, da. Kulere mobil eller no’ sånn. Det trenger du!», kommer det kjapt fra Serchan. «Føkk deg’a» sier Asif med et smil, og samtalen går fort over i noe helt annet. Jeg trekker meg tilbake og går ut en tur for å trekke litt frisk luft. Etnisk tilhørighet og sosial identifikasjon Etnisk tilhørighet er en viktig komponent i informantens samtale og er et godt eksempel på en form for kroppsliggjort hverdagserfaring som preger deres livsverden; Asif føler seg diskriminert fordi han har «gal» etnisitet. G.H Mead pekte på at det å bli tilskrevet en bestemt identitet, ikke bare handler om innholdet i denne identiteten, men mest om hva den impliserer med tanke på sosial samhandling overfor andre. Å bli tildelt en (etnisk) identitet innebærer ofte medlemskap i en gruppe og samtidig ikke-medlemskap i en annen. Følger man Meads tankegang, trenger ikke en etnisk gruppe nødvendigvis å dele noenting som helst. Innad kan en etnisk gruppe være full av konflikter, og det kan eksistere store kulturelle forskjeller mellom medlemmene. Gruppens medlemmer trenger ikke å ha noe substansielt til felles, annet enn at de er enige om at de er «annerledes» fra de samme «andre» (Mead 1934).

Antropress nr. 1, 2010

Nettopp dette er noe man lett kan se i det ovenstående empiriske eksempelet; informantene gjør gjentatte kontrasteringer mellom «nordmenn» og «utlendinger», og det er veldig klart hvilken gruppe de selv oppfatter seg som en del av. For Kowsar og Asif blir den etniske tilhørigheten en forklaring på hvorfor noen får være med på forballaget mens andre ikke får det. På denne måten viser han samhold mellom seg og Serchan ettersom de (norske) tydeligvis mener at han og Serchan tilhører samme gruppe, nemlig utlendinger. Forskning fra Sverige viser at kategorien «innvandrer» blir et verktøy som samler sammen og poengterer samhørighet overfor majoriteten, og kategorien innvandrer blir en minste fellesnevner som de forholder seg til (Engblom 2004:122). Når Asif ikke ble valgt til å fortsette på det beste fotball-laget til VIF, forklarte han det med at han var utlending. Gjennom denne egenetnifiseringen, plasserer han seg inn i en etnisk kategori for å bruke sin etniske bakgrunn strategisk for å få støtte av de andre guttene i gjengen. Om utvelgelsen til laget er basert på faktiske etniske forskjeller, er lite relevant for Asif og Kowsar[5]. Poenget er at Asif selv velger å relevantgjøre identiteten «utlending», og her oppnår samhold med spesielt Kowsar. Over- og underkommunikasjon av etnisitet Men Serchan gjør også etnifiseringer av Kowsar når han plasserer Kowsar i kategorien pakistaner ved å si at de har en annen ekteskapspraksis enn dem selv. Dette kan være et resultat av at Serchan har behov for å vise at Kowsar tilhører en gruppe han selv ikke tilhører. De er venner og del av en stor kategori (utlendinger), men han har likevel behov for å markere avstand. Dette er et godt eksempel på det som Erving Goffman kaller overog underkommunikasjon. Når etniske forskjeller fremheves eller betones på en særskilt måte, kan man si at etnisiteten overkommuniseres. Går aktørene inn for å tone ned etniske forskjeller eller en bestemt etnisk identitet og ikke lar etnisiteten utgjøre et viktig aspekt, kan man si at etnisiteten underkommuniserers. Disse prosessene er stort sett bevisste fra deltagernes side, og viser at etnisiteten kan være et flyktig og tvetydig aspekt ved det sosiale livet og at det i stor grad påvirkes av deltakerne selv (Eriksen 1998:44). At informantene bytter mellom alvorlige og ikke-alvorlige tema om hverandre, som for eksempel fra ikke være med på laget via det følsomme «utlendinger» og nordmenn» til det å bruke pengene som skulle brukes på sko til andre ting, er også interessant. De ønsker kanskje å distansere seg fordi det er vanskelig tema å snakke om, men også for at de ikke tar sjansen på at det skal oppstå splid i den lille gjengen. Til tross for Serchans behov for å skape en viss distanse til vennene, kan det tross alt virke som om det viktigste er å opprettholde konformiteten innad i den lille vennegjengen. Et-

nisitet eller ei; å markere forskjeller er viktig, men å stå alene er alle ungdommers store frykt. Derfor fremstår det for mine informanter at det tryggeste vil være å understreke samholdet gjennom å understreke tilhørigheten i kategorien «utlendinger» heller enn å markere tilhørighet i etniske undergrupper. For som Serchan sa ved en annen anledning: «dere ser jo ikke forskjell på oss, så hvorfor stresse med å kalle meg noe annet enn utlending....». Kilder: Engblom, Charlotte (2004): Samtal, identiteter och positionering: Ungdomars interaktion i en mångkulturell miljö. Stockholm: Acta Univer sitatis Stockholmiensis. Eriksen, Thomas Hylland (1998): Common Denomi nators. Ethnicity, nation building and compromise in Mauritius. Berg; Oxford Inter national Publishers (paper). Eriksen, Thomas Hylland (2006): Hva er sosialan tropologi?, Oslo: Universitetsforlaget. Mead, George Herbert (1934): Mind, Self and Society from the Standpoint of a Social Behaviorist, Chicago: University of Chicago Press. [1] At noe var homo innebærer at det er feminint eller ikke-mandig. [2] At noe er døvt, betyr at det kjedelig eller mindre bra. [3] De kriminelle gutta. [4] PS er en forkortelse som noen av ungdommene bruke om spillkonsollen Sony Playstation. [5] Asif fortalte meg senere at han hadde skulket mange treninger og fått advarsler fra treneren.

Sport

Fotball: et ekte integreringsrituale?

Tekst Kristian Dyrkorn

Denne artikkelen er basert på min egen masteroppgave om migrasjon innen portugisisk fotball – en masteroppgave i sosialantropologi selvsagt. Det er vel få andre studier som åpner for at man kan fordype seg i sine interessefelt, uansett hvor sære eller populære de er, i samme grad som i sosialantropologi.

Et sentralt tema i oppgaven er, som overskriften til denne artikkelen antyder, fotballen som integreringsrituale. Hvorfor har det seg at utenlandske fotballspillere blir omfavnet som få andre innvandrere? Kan dette på noen måte bidra til mer generelle holdningsendringer? Dette er to av spørsmålene som oppgaven søker å besvare, og de to spørsmålene som resten av denne artikkelen baserer seg på. I mine eksplorasjoner i litteraturens verden, har det vist seg at det eksisterer et mangfold av faglitteratur om både fotball generelt og fotballmigrasjon spesielt. To hovedretninger i dette litteraturmangfoldet dreier seg om 1) fotball som rituale og 2) fotballmigrasjon som vestlig utbytting av ikkevestlige land. Begge disse retningene er nyttige dersom man skulle ha et ønske om å se på fotball med sosialantropologiske briller. Det er ikke noe som tilsier at fotballkampen, med den følelsesintensiteten og heltedyrkelsen som blir mobilisert i den, ikke kan forstås som et rituale i like stor grad som den velkjente hanekampen. Videre er det ikke veldig kontroversielt å hevde at europeiske fotballklubber driver en målrettet sondering og utplukking av fotballtalenter fra det afrikanske kontinentet. Eksempler som kan trekkes frem i denne sammenheng er at store klubber som Ajax etablerer fotballakademier i afrikanske land som riktignok bidrar til å utvikle talentene, men som også henter ut de aller beste. Et spørsmål som mange nok vil stille, er om det er noe galt i dette. Det bidrar for det første til å aktivisere barn og unge, og enkelte akademier tilbyr til og med utdannelse. For det andre får et fåtall muligheten til å prøve seg som profesjonelle i europeiske storklubber, en mulighet som fotballspillende barn og unge over hele kloden drømmer om. Dette glansbildet kan imidlertid falme litt når man hører historier om unge afrikanske spillere som, etter å ha spilt seg ut av laget og klubben, blir overlatt til å klare seg selv i et ukjent land uten noen form for sosialt nettverk. Slike historier er ikke uvanlige, og peker på at det ikke alltid er det beste for den enkelte å forlate hjem og familie. La oss nå vende tilbake til fotballritualet. Et konsept som jeg benytter i oppgaven, og som gir noen spennende dimensjoner til fotballritualet, er Bakhtins forståelse av karneval. I karnevalet, skriver Bakhtin, skjer det en inversjon av hierarkiet. Det snus opp ned, og de sosiale strukturene som gjelder i samfunnet for øvrig opphører å eksistere i karnevalets tid og rom. Dette er et konsept som i stor grad kan overføres til fotballen. I fotballens

øyeblikk er det et annet hierarki og egne kulturelle koder som gjelder. På fotballbanen er det fotballferdighetene som gjelder, ferdigheter knyttet til teknikk, kraft og taktikk. Likeledes, på portugisiske fotballarenaer kan unge afrikanske innvandrere få en respekt og anerkjennelse som de ikke alltid nyter utenfor fotballkonteksten. Den portugisiske majoriteten som kan opptre kald og ekskluderende utenfor banen er som tilskuere i fotballritualet emosjonelle og omfavnende. Hva betyr dette så for den sosiale statusen utenfor fotballbanen? Er det slik at den statusen du oppnår i fotballritualet blir din nye status i livet etter, tilsvarende et rite de passage? På noen måter kan det jo være slik. Den statusen og respekten som oppnås på banen kan bidra til en styrket selvtillit hos innvandreren selv, som kan overføres til livet utenfor. De innviede (medspillere, motspillere og tilskuere) vil også kunne føre det nye hierarkiet videre. Det er først i møtet med uinnviede at utfordringer kan oppstå, da de to hierarkiene kolliderer. Dette møtet, eller denne kollisjonen, kan tjene som et utgangspunkt for videre refleksjon. For er det ikke det faget vårt har lært oss, at det er i møtet mellom mennesker, kulturer og samfunn at de virkelig interessante spørsmålene oppstår. Vil det nye eller det gamle hierarkiet gjøre seg gjeldende? Eller kan dette møtet forstås som grobunn for kulturell endring? Hva tenker dere?

Kristian Dyrkorn - Master i sosialantropologi i 2008 med feltarbeid i en profesjonell fotballklubb i Lisboa, Portugal. Oppgavens tittel var “Ambivalent football: an ethnografic approach to postcolonial player migration”. Den er tilgjengelig gjennom Universitetsbiblioteket både elektronisk og i trykket utgave. - Deltok i et forskningsprosjekt gjennom Universitetet i Oslo som evaluerte Bærum kommunes etablering av et innovativt tjenestested på Fornebu. - Ansatt i Ramboll Management Consulting Norge som konsulent siden 2009.

Antropress nr. 1, 2010

Antropologisk portrett:

Tekst Eivind Eggen Foto Eivind Eggen

Rolf David Ramslien Med jakt som tema

I vår nye portrettspalte vil vi gi studentene et innblikk i det pågående arbeidet til personer tilknyttet instituttet. Denne gangen har vi her gleden av å introdusere stipendiat Rolf David Ramslien.

Rolf David Ramslien er for tiden doktorgradsstipendiat ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Noen kjenner han kanskje fra SOSANT 1400-seminarene våren 2009, og han har også holdt en rekke foredrag sentrert rundt temaet i hovedfagsoppgaven «Los på harejaktas mysterier» som han leverte i 2006. Et bearbeidet kapittel av denne avhandlingen var også på trykk i Norsk Antropologisk Tidsskrift i 2009. Antropress tillater seg en runde oppsøkende journalistikk og tar seg en tur opp til kontoret hans i 6. etasje for å se hva som rører seg der, nå som jaktsesongen er over, feltarbeid er avviklet og skrivingen begynner for fullt. For David lå det ingen klar plan om at det skulle bli antropologi da han begynte å studere. I første omgang handlet det om å tilegne seg kunnskap om verden og berike eget sinn. I utgangspunktet var det religionshistorie han gikk, men han skiftet så til grunnfag i antropologi. Etter hvert som det gikk fremover der og han fikk gode tilbakemeldinger, ble det klart at dette var et fag med muligheter, så det ble hovedfag og nå forhåpentligvis doktorgrad. - Muligheten til å studere noe så spesifikt som harejakt og si noe om samfunnet generelt, er det som appellerer til meg ved antropologien. At den er så abstrakt, men samtidig så jordnær, rapporterer David fra sitt lille kontor med utsikt mot Ullevål kino, dekorert kun av bøker og noen bilder av barna. Valgte tema ut fra egen interesse Selv om David bor i de dype skoger utenfor Porsgrunn, og pendler til Oslo hver uke, er han en akademisk oslopatriot og har tatt både grunnfag og hovedfag på Universitetet i Oslo. Men selv om han nå er stipendiat, har han ikke solgt sjela si til akademia helt ennå. - Det er et trangt nåløye man skal gjennom hvis man skal fortsette her på instituttet, så det lønner seg å ha flere bein å stå på, påpeker han. - På hovedfag har du en enorm frihet til å studere akkurat hva du vil, men hvis du skal videre på en doktorgrad må du kunne selge prosjektet sitt i en mye større grad. Det skadet altså ikke akkurat stipendiatsøknaden at “Natur, kultur og samfunn” er et av hovedsatsingsområdene til Sosialantropologisk institutt.

- Det gjelder å studere noe som har en nytte som andre kan se, men også noe du engasjerer deg for selv. Å jobbe med noe som ikke interesserer deg i flere år ender sjelden opp i god forskning. Som aktiv jeger endte han dermed opp med å skrive hovedfagsoppgave om den norske harejakta og forholdet mellom jakthund og jeger. Harejakta er ikke så utbredt i Norge og er litt mer eksotisk enn de andre jaktformene. Det var denne litt spesielle rollen til harejakta som gjorde at han valgte akkurat den som tema for hovedfagsoppgaven. - I harejakta har jakthunden en hegemonisk rolle, alle sider ved jakta påvirkes av den. Elgjakt som identitet Det er videreføringen av dette prosjektet han nå holder på med, men denne gangen er fokuset flyttet fra harejakt til elgjakt. I elgjakta har jakthunden en mye mer problematisk rolle. Det er ikke bare gå innpå losen og skyte elgen, man må også ta hensyn til forvaltning av elgbestanden og strenge regler for hva det er lov å skyte. Men, til tross for at reglementet er det samme over alt, er det store regionale forskjeller i hvordan dette utspiller seg. Noen steder legges jakta opp etter hensynet til bikkja, som i harejakta, men problemet med forvaltning er alltid tilstede. Det er denne dynamikken som ligger an til å bli hovedfokuset for doktorgradsavhandlingen, som etter planen skal leveres før sommeren neste år. Forholdet mellom jeger, elg, landskap, og hund, både i forhold til forvaltning og i forhold til egen identitetsskapning. Med oppgaven han nå holder på med håper David å komme inn i den større diskusjonen om forvaltning av elg i Norge. Han ønsker å bruke antropologien til å bringe et lys inn i diskusjonen, både for å vise hvordan tenkning rundt forvaltning er blant jegere, men også for å trekke frem antropologien i en del av samfunnsdebatten der den tidligere ikke har vært så profilert. For de som ikke har nær og personlig erfaring med elgjakt, går diskusjonen om forvaltning ut på hvordan man behandler elgstammen rundt i landet, hvor mange dyr som skal skytes hvert år og hva slags dyr som skal skytes i forhold til kjønn, alder og lignende. Her er det etter sigende like mange meninger som det er jegere og diskusjonen rundt forvaltning er sentral i formasjonen av et hvert velfungerende jaktlag og i konstruksjonen og markeringen av jegeridentitet. Elg i finstuen? Når Antropress treffer David er han i ferd med å skrive et kapittel om jakttrofeet. - Trofeet er et typisk nøkkelsymbol som tolkes

Sport

svært forskjellig av forskjellige mennesker. Det er alt fra et «lik på veggen» til et symbol på jegerens ferdigheter, den lokale elgbestandens genetiske kvalitet og grunneierens forvaltningsferdigheter. Dyret tilskrives også menneskelige egenskaper som sluhet og list ut fra størrelsen på trofeet. Et analytisk fokus på geviret gir innplikk i elgjakta som sosialt og kulturell fenomen. Hvor trofeet blir hengende inngår også i en forhandlig om maskulinitet. Ofte blir det forvist til garasjen eller i trappa ned til kjelleren, typiske maskuline steder. I Davids eget hjem henger det ene trofeet i finstuen, men det er bare til han får innredet et kontor, da forsvinner det inn der. På spørsmål om denne analysen han jobber med hjalp ham noe med forhandlingen om hvor trofeet skulle henge, svarer han at han ikke har prøvd å bruke den som argument en gang. Om «men kjære, det er en del av forhandlingen om min maskulinitet» er en god strategi forblir uvisst. Selv jegere har ikke noe uproblematisk forhold til trofeet. - Til tross for at trofeet er et viktig symbol i jaktsammenhenger i Norge, er det knyttet mye ambivalens til ren troféjakt. Ofte markeres en ikke-troféjegeridentitet ved å referere til rikfolk eller tyskere. Man viser gjerne frem et flott trofé, men skyter ofte inn en setning om at jakt handler om mer enn bare trofeer, blant annet fornuftig forvaltning.

Lite forskning, men stort omfang Det er lite som er skrevet om jakt i antropologien, spesielt i vår del av verden. - Jakt er et fenomen som i Norge engasjerer ti prosent av den mannlige delen av befolkningen over 16 år (som er grensen for å ta jegerprøven). Det er få kulturelle fenomen som har så stort omfang i Norge. I tillegg er det stadig flere jenter som tar jegerprøven og danner jaktlag, så det er et kjønnsaspekt ved det også. Jakt er en såpass viktig del av livet i bygde-Norge at det er rart det ikke er gjort flere studier av det, mener stipendiaten. Jakt er ifølge David absolutt å anbefale, så lenge du ikke har noe imot å tilbringe mye tid i norske skoger i varierende vær. Med det overlater jeg David til arbeidet. Han har gjort seg ferdig med mesteparten av den obligatoriske undervisningen man må gjøre som stipendiat, og reflekterer over at det er en lærerik prosess, men at det nå skal bli godt å kunne sette seg ned å fokusere på skriveprosessen.

Antropress nr. 1, 2010

Skjebneskampen

Tekst Mads Amundsen og Josefine Risrem

Fredag 6. november 2009 var en skjebnesvanger dag for den mer fotballinteresserte delen av Fredrikstad by, hvilket vil si en ganske betydelig del av byen. Sarpsborg 08 vant 0-2 over FFK, og dermed rykket sistnevnte ned fra Tippeligaen til Adeccoligaen. Dette resulterte i sørgetilstander i plankebyen. Ille nok var det å rykke ned til første divisjon, verre var det at det var akkurat Sarpsborg som skulle få oss dit.

Et sentralt tema i oppgaven er, som overskriften til denne artikkelen antyder, fotballen som integreringsrituale. Hvorfor har det seg at utenlandske fotballspillere blir omfavnet som få andre innvandrere? Kan dette på noen måte bidra til mer generelle holdningsendringer? Dette er to av spørsmålene som oppgaven søker å besvare, og de to spørsmålene som resten av denne artikkelen baserer seg på. Som to fredrikstadfødte antropologistudenter med relativt høy interesse for fotballklubben FFK, vil vi, med en fot i begge statuser (altså antropolgistudenter og FFK-tilhengere) forsøke å nærme oss hva som egentlig skjedde den 6. november. Én forklaringsmodell kan være å ta et dykk i det historiske forholdet mellom byene, slik Thomas (1996) lærer oss i ”History and Anthropology”. Mer presist vil vi til 1567, da en byflytting fant sted i Østfold. En del av innbyggerne i Sarpsborg (den gang Borg) hadde sett seg lei på at svenskene brant ned byen deres, og fulgte Glomma sørover for å finne seg en ny og mindre brennbar plass å leve sine liv. Den nye plassen viste seg å ha flere fordeler. Ikke bare oppdaget man fortere om svenskene kom, mulighetene for fiske og landbruk var også bedre her enn én mil lenger opp langs elva. Noen vil med dette i tankene si at de smarte flyttet, mens de litt tregere ble igjen. Etter litt brevveksling med kongen i Danmark, fikk den nye byen navnet Fredrikstad i 1569. Rivaliseringen mellom byene startet altså når noen valgte å flytte for så å stifte sin egen by. Hvem som tok det rette valget får bli opp til enhver å bedømme. I dag slipper de fleste østfoldinger å bekymre seg for pyromane svensker. Velger man å flytte fra den ene byen til den andre er det gjerne andre faktorer som ligger til grunn, som familie, jobb, eller at man tilfeldigvis finner seg et hus som er triveligere eller billigere enn der man ble født. Slikt hender rett som det er. En kjøretur til Sarpsborg er gjort på et kvarter. Likevel sitter historien dypt i mange, og rivaliseringen reproduseres stadig også i dag, om enn i litt andre kontekster og former. Symbolkrigen som utspant seg på tvers av de to byene før kampen 6. november 2009 er et godt eksempel. Om nettene reiste flere supportere til det andre lagets by og kledde minnesmerker i favorittlagets farger. Plankebæreren, som er selve symbolet på Fredrikstad (også kjent som Plankebyen) ble kledd i blått og hvitt. Kom man kjørende inn til byen, ble man mottatt med ”Velkommen til Adeccotown”, der det tidligere sto “Velkommen til Fredrikstad”. Sarpingene på sin side våknet opp med blant annet

FFK-vimpler i flaggstengene i sentrum, og på den lokale FFK-caféen ble sarpsborgflagget brukt som dørmatte. Som folk flest søker vi et romantisert bilde av stedet vi kommer fra. Vi liker å tro at vår by er over gjennomsnittet flott. Det sies også at folk fra Fredrikstad er ekstra stolte over byen sin. Men med et rykte som harryby og landets store skumle hovedstad en snau time unna, hjemsøkes byen også av et mindre hyggelig spøkelse – mindreverdighestkomplekset. Stolthet over det vi har kan derfor fort gli over i flauhet når vi ikke strekker til. Dette utspiller seg særlig tydelig på fotballarenaen, der symbolene for stedstilhørighet er ekstra synlige. Å tape er alltid dritt. Men taper vi mot for eksempel Vålerenga eller Rosenborg, da har vi visse reserveforklaringer vi kan ta i bruk for å beholde selvtilliten. Disse lagene har for eksempel vært i Tippeligaen mye lenger enn FFK. Videre er byene større byer enn vår småstore Fredrikstad. I tillegg er de et stykke unna; den gjevne FFK-supporter risikerer ikke å møte de ansikt til ansikt på jobben dagen etter, med mindre hun jobber i Trondheim eller Bergen. Den 6. november derimot, hadde man ikke noe slikt sikkerhetsnett å falle tilbake på. Storebror Fredrikstad var i Tippeligaen, hadde alle de beste spillerne, og derfor også alt å tape. Og med symbolkrigen som hadde utspilt seg uken i forveien hadde FFK-supporterne gjort fallhøyden mer svimlende enn den jevne rødhvite torde å snakke for mye om. Selve kampen var derfor preget av nervøsitet og ambivalens. På den ene siden hadde man ingen grunn til å ikke strutte av selvtillitt hvis man møtte opp i rødt og hvitt. Selvsagt banker vi dem, beroliget vi oss med. Vi skal vise de smurfene (som vi liker å kalle dem) hvem som er sjefen. I ni av ti kamper slår vi dem, var det noen som hadde regnet ut. På den annen side var man lammet av tanken på å tape kampen. Da det første målet kom tidlig i førsteomgang var heiaropene allerede redusert til nervøse gulpelyder. Sarpsborgsupporterne var på sin side uforskammet selvsikre og høylytte. Sjansen for tap var stor, men tanken på Tippeligaen og samtidig sende storebror FFK til Adeccoligaen var berusende nok. De hadde alt å vinne. Og de vant. To null. Smack smack.

Sport

I 2002 rykket FFK opp fra andredivisjon til førstedivisjon, og på 100-årsjubileet 2003 rykket klubben opp til eliteserien. Overgangen til første divisjon i 2002 ble markert med en hel by i fakkeltog. For mange var dette en ubeskrivelig hendelse etter 20 år i den norske fotballens bakgård. Og som sagt fortsatte vinden å blåse vår vei. Da oppturen toppet seg med sølv i 2008 føltes tilstanden i de lavere divisjonene som en lenge glemt fortid. Derfor var skuffelsen enorm da vi etter skarve seks sesonger ble sendt på hodet ut igjen. At Sarpsborg 08 tapte neste kvalifiseringskamp og ble blivende i første divisjon er en mager trøst. Veien fra opptur til nedtur gir også gjenklang i hvordan man omtaler første divisjon i Fredrikstad. Ligaen som for få år siden fikk hele byen ut i fest og fakkeltog, blir nå konsekvent omtalt som “adeccosumpa”. Det eneste som nå står i hodene våre, er hvordan vi skal komme oss opp igjen fra denne sumpa, og inn i varmen, der vi hører hjemme.

Som fraflyttede antropologistudenter kunne vi heldigvis dagen etter skjebnekampen rømme fra ruinene og tre inn i statuser der fotball ikke var det mest relevante. Men på internett kunne vi se konturene av en kollektiv post-elitisk depresjon tåkelegge vår hjemby. En klubb på randen til konkurs. Skandaler og uroligheter i styret som lekker ut i media før det tas opp i styret. En bekjent av oss, som i flere år har vært en av de ivrigste medlemmene av Plankehaugen, begynte i frustrasjon å poste statusoppdateringer om hockey på facebook. Så for alle våre venner som bor i Fredrikstad og stiller på kamper med skjerf og pågangsmot selv om vi nå er i adeccosumpa, så håper vi på lysere tider i 2010 for laget i våre hjerter. Og vi har trua, for med et byslagord som ”det årnær sæ’” kan det vel ikke bli for galt. Neste år er vi kanskje der igjen. I toppen. Der vi hører hjemme, tross alt.

Etnografisk film våren 2010 Etnografisk film kjører igang, litt senere enn vanlig dette semesteret, med åtte nye filmvisninger. Det vil bli enkel servering og mulighet for å diskutere filmen, temaet eller hva som måtte ønskes etterpå. For å lese mer om filmene, sjekk antropress.wordpress.com eller sai.uio.no Tid og sted: 16:15 - 18:00, Eilert Sundts hus, rom 648 (6.etg) 22. februar: The Good Woman of Bangkok (Australia, 1991, 82’) Director: Dennis O’Rourke 1. mars: Cannibal Tours (Australia, 1988, 72’) Regissør: Dennis O’Rourke 8. mars: The Ax Fight (USA, 1975, 30’), Children’s Magical Death (USA, 1974, 7’) Regissør: Timothy Asch, og Reclaiming the Forest (UK, 1986, 39’) Regissør: Paul Henley & Georges Drion 15. mars: Keep the Dance Alive (France, 2007, 75’) Regissør: Rina Sherman 22. mars: Sons of the Moon (UK, 1997, 25’) Regissør: Frank Speed & Dierdre LaPin, og Future Remembrance: Photography and Image Arts in Ghana (Germany, 1998, 54’) Regissør: Tobias Wendl & Nancy du Plessis

12. april: Living memory: six sketches of Mali today (USA, 2003, 53’) Regissør: Susan Vogel, og Fang: an epic journey: a hundred years of history in 8 minutes (USA, 2001, 8’) Regissør: Susan Vogel

26. april: All Dressed in White (USA, 1999, 19’) Regissør: Margaret Dubin, og Tablas and drum machines: Afghan music in California (UK, 2005, 56’) Regissør: John Baily 10. mai: Doors Facing East (USA, 1994, 13’) Regissør: Margaret Dubin, og Faces of Ageing (Germany, 2009, 36’) Regissør: Michaela Schäuble & Martin Gruber, og Monti Moments: Men’s Memories in the Heart of Rome Regissør: Michael Herzfeld (USA, 2007, 39’)

Antropress nr. 1, 2010

Idrett og identitet

Tekst Christian Armando Clementsen IWGIA, Oslo

Urbefolkninger trenger ikke alltid å bli trukket fram som en pyntelig attraksjon for å vise et lands særegenhet i internasjonale idrettsarrangementer. De er også representert både som gruppe og som enkeltindivider i ulike former for idrett. Her deltar de som aktive utøvere, og fungerer som forbilder for nye generasjoner, samtidig som de viser at det er mulig å stille opp som noe annet enn eksotiske maskoter fjernt fra deres egentlige livssituasjon.

Utøvere med forbindelse til ulike urbefolkningsgrupper i verden er representert i mange ulike idrettsgrener. I Norge og Norden er det personer som den norske landslagsspilleren Morten Gamst Pedersen, den svenske alpinisten Anja Pärson og motorcrosskjøreren Ailo Mikkelsen Gaup som alle er av samisk bakgrunn. Disse blir jevnlig presentert i de samiske nyhetene Ođđasat og i sporten på NRK1. Andre navn som har utpekt seg internasjonalt er den australske sprinteren Cathy Freeman som vant 400 meter sprint under OL i Sydney i 2000. Da hun skulle løpe seiersrunden var det med aboriginernes flagg i svart og rødt og den gule sirkelen over skuldrene sammen med det australske flagget. Dette til tross for at aboriginernes flagg, som er offisielt i Australia, ikke er et nasjonalt flagg godkjent av Den olympiske komité og dermed ulovlig å vise under de olympiske leker.

OL i Sydney rettet også oppmerksomhet mot livsituasjonen til aboriginerne i landet. Deres dagligliv har stått i sterk kontrast til det bildet Australia ønsket å presentere ovenfor sitt verdensomspennende publikum. Da åpningsseremonien startet, ble aboriginerne hentet fram med sin didjeridoo (yirkdaki) og med kroppen malt i tradisjonelle mønstre for å vise det internasjonale samfunnet hva det er som gjør Australia til Australia, unikt og annerledes sammenlignet med andre land. Det som i virkeligheten ble presentert var heller rester av et levevis den australske staten helt siden kolonitiden hadde ansett som primitiv og bremsende for den angloprotestantiske sivilasjonen. Presentasjonen under åpningsseremonien under lekene i Sydney inneholdt i grunn lite som kunne henvise til de mange årene med undertrykkelse urbefolkningen i Australia har blitt utsatt for. Det kom ikke fram under lekenes offisielle åpning, men på sidelinjen for arrangementene ble det likevel gjort forsøk på å gjøre det internasjonale samfunnet mer oppmerksom på aboriginernes hverdag slik det faktisk utartet seg for denne gruppen. Aboriginerne i begynnelsen av det nye årtusenet var fortsatt utsatt for rasisme, og fortsatt hadde de en forventet levealder som lå 17 år lavere enn den for andre australiere; de er fortsatt sterkt plaget av for tidlig utvikling av diabetes, er 15 ganger mer plaget av hjerte- og karsyksommer og har en over tre ganger så høy barnedødelighet som andre innbyggere i Australia. I tillegg ser man en tydelig sammenheng mellom dårlig helse og sosiale forhold som fordrivelse, berøvelse, diskriminering, tvangsflytting, dårlig tilrettelagt skolegang, mobbing, sosial utfrysing og økonomiske problemer.

Særlig er det mange voksne aboriginere som i dag lider av psykiske plager som følge av å ikke kjenne til hvor de kommer fra eller hvem som var deres foreldre. Dette er mennesker av ”den stjålne generasjonen” på rundt 100 000 barn som mellom 1869 og 1969 ble sendt på internatskoler der de skulle glemme sin egen opprinnelse og læres opp til å bli som de europeiske australierne. I dag har Australia forsøkt å gjøre opp for seg med først å be om unnskyldning for den behandlingen de har påført denne delen av sin befolkning, og arrangerer en nasjonal unnskyldningens dag (National Sorry Day) hver 25 mai. Å presentere ”sin egen” urbefolkning som noe nasjonalt og særegent er ofte gjennomgående for mange av de landene som har kommet til å arrangere idrettslige arrangementer. Også Norge presenterte samene som noe av sitt eget under vinter-OL på Lillehammer i 1994, og også Norge har som kjent utsatt den samiske befolkningen for en lang fornorskningsprosess fra før 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet. I dag regnes samene i Norge blant de urfolksgruppene i verden som står best stilt hva angår levestandard og rettigheter til kultur, språk, politisk deltakelse og tilgang til naturressurser. Samene, i likhet med aboriginerne og deres Cathy Freeman, trer også i dag frem på en annen positiv måte, nemlig representert av aktive utøvere i sport og idrett. Dette skaper forbilder for oppvoksende generasjoner og gjør det mulig å skape nye assosiasjoner til grupper av mennesker som stort sett kun har deltatt som levende maskotter. Foruten 400 meter sprint i 2000, var Cathy Freeman også med å vinne stafettgullet for det australske laget i Commonwealth Games i Auckland i 1990, og fikk verdenstittelen på 49,77 sekunder på 400 meter i VM i Athen i 1997. Noen år etter, i 2001, mottok hun i tillegg den olympiske orden av Juan Antonio Samaranch for prisverdig innsats for idrett eller for den olympiske sak. I Norge har motorcrosskjøreren Ailo Gaup vunnet seks NM-seire i to forskjellige grener og ble verdensmester i Freestyle Motorcross i både 2004 og 2007. Han var også den første europeiske kjøreren som i Namibia i 2004 utførte en backflip, og ble i tillegg den første som utvidet distansen på backflippen fra 10 til 20 meter. Fotballspilleren Morten Gamst Pedersen, som til vanlig spilt i den engelske fotballklubben Blackburn Rovers, har for

Sport

sin del spilt i alt 47 kamper for det norske fotballandslaget. For dette fikk han Fotballforbundets gullklokke for mer enn 25 spilte landslagskamper. Anja Pärson, alpinisten, har selv vunnet sju VMgull og blitt verdensmester i både utfor, super-G, slalåm, storslalåm og til sist alpin kombinasjon. I tillegg vant hun gullmedalje i vinter-OL i Torino i 2006. Ulike urfolk representeres ikke bare med enkeltpersoner som deltar som aktive utøvere i sport og idrett. De ulike gruppene er også representert med egne lag i idretter som for eksempel fotball. Fra Norge, Sverige, Finland og Russland rekrutteres det spillere til et samisk landslag, som helt siden 1985 har spilt en rekke kamper mot andre urfolksog minoritetslag fra Åland, Grønland, Kosovo og Nord-Kypros. Selv om samelandslaget ikke er registrert i noe offisielt internasjonalt fotballforbund, er det blant annet med i de arktiske vinterleker (Arctic Winter Games) som arrangeres for urfolksgrupper fra de arktiske områdene i Skandinavia, Russland, Canada og Alaska.

For mer informasjon om aboriginernes situasjon i Australia: - http://www.utrop.no/8997 - http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/02/13/526831.html - Fra et intervju med en voksen kvinne fra ”den stjålne generasjonen”: http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/CFCDA5C537BF5400C1256A69004426DC IWGIA Oslo er en lokal gruppe av organisasjonen International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA) som jobber for urfolks rettigheter og selvbestemmelse. IWGIA ble dannet i 1968 av den norske antropologen Helge Kleivan, og har siden starten hatt en sterk tilknytning til Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. IWGIA Oslo skriver i hver utgave av Antropress en artikkel om aktuelle urfolkssituasjoner. IWGIA Oslo har et bibliotek av relevant litteratur på kontoret sitt på Samfunnsvitenskaplig Fakultet som er tilgjengelig for utlån. Engasjer deg! Nettside: http://sosialantropologi.org/iwgia-oslo/ E-post: Christian A. Clementsen (leder) christian.iwgia@gmail.com

Antropress nr. 1, 2010

Joggerens diskurs - en innføring for den forvirrede

Tekst Eivind Eggen Illustrasjon Gøran Olaussen

Observasjonene jeg skal gjøre rede for her er gjort i løpet av det jeg vil omtale som et tvunget feltarbeid. Det var i de dager da eksamenslesinga sto i som verst og dagene på lesesalen ble mange at det virkelig begynte å melde seg at kroppen ikke lengre var i den fysiske tilstand den var i på slutten av sommeren. Jeg ble oftere forbigått på fortauet og rakk oftere og oftere ikke t-banen, selv om jeg beregnet samme tid som før. Det var i et av disse øyeblikkene jeg ble grepet av planen om å gjøre som store deler av de voksne, byboende norske individer; nemlig jogge. Nå skal det være nevnt at jeg ikke har satt mine ben i en joggebokse siden jeg gikk ut av videregående og har heller aldri savnet dem, men løping har alltid slått meg som svært befriende. Resultatet var at joggeturen ble utført i et par litt slitte tynne grå jeans. Reaksjonene jeg fikk på dette var mange og tilsynelatende stort sett negative. Folk fulgte meg med blikket, betraktelig lenger enn det jeg regner som vanlig, og hver gang jeg nærmet meg en buss eller trikkestasjon så jeg andre rundt meg øke sitt tempo, det var først da det gikk opp for meg hva jeg gjorde. Jeg jogget ikke, jeg løp. Slik jeg har lært det, skal skillet være av hensyn til hastighet og benbruk, men her kom det andre normer på banen som telte sterkere en gymlærerens definisjoner. Noe jeg gjorde brøt med forventningene til en jogger og ga meg den anomale og direkte truende statusen som «løper».

Jogging som aktivitet har blitt en relativt konvensjonell bruk av byrommet i det at det ikke er uvanlig å se joggere, både midt på dagen og sent på kvelden. Det betyr allikevel ikke at det å løpe rundt på måfå i byen er sosialt akseptert. Handlingen må legitimeres ved å tilskrive den idrettens status, den må flyttes fra diskursen «anstendig kledd ung mann i byen» til «desperat forsøk på å komme i bedre fysisk form». For at denne typisk avvikende bruken av byrommet skal virke forståelig må den se ut som sport og utøveren må være akkurat det, en sportsutøver. Så hvordan gjør man det? Hvordan oppstår denne representasjonen når kroppspråk og «techniques of the body» ikke er nok? Jo, representasjon gjennom klesplagg. Hva skiller den sosialt aksepterte joggeren fra mine mistenkelige løpeturer gjennom bykjernen? Jo, klesplagg. Et spesifikt klesplagg til og med, sportstightsen. Mitt ønske om å komme i bedre form ble tilsynelatende tolket av tilskuerene som et ønske om å rekke bussen eller å komme meg fort bort fra en eller annen unevnelig handling jeg sikkert hadde utført lenger nede i gata, alt dette fordi jeg hadde valgt feil type benklær. I senere tid har jeg innfunnet meg med at dette er et av livets små valg. Enten kan man ha lett tilgjengelige treningsmuligheter uansett hvor man bor, selv midt i byen, eller så kan man la være å gå med tights offentlig. Inntil Prima Vera bestemmer seg for å komme sammen igjen å holde audition for å finne nye medlemmer velger jeg å gå for sistnevnte og heller bruke flere timer på Domus Athletica.

Sport

Oslos uteliv som felt: Bohemen Tekst Eivind Eggen og Josefine Risrem Illustrasjon Josefine Risrem

Nok en gang drar vi på byen med en konkret hensikt. Sport er temaet, så hva er vel mer passende enn en sportspub? Blant byens store utvalg av slike, sirklet vi oss fort inn mot Bohemen, også kjent som Vålerenga-supporternes lille krypinn. I utgangspunktet var vi der for å overvære kampen mellom Liverpool og et lag kjent under forkortelsen Wolves, hvis fulle navn er oss ukjent. Vi spiller klart på bortebane i denne sammenheng og tauet dermed inn kjæresten til Josefine, som tilfeldigvis er Liverpool-supporter, som informant. Ifølge ham var dette en kamp av mindre kosmisk betydning, men som var viktig for Liverpools ære. Ankomsten ble noe forsinket, da informanten måtte hjemom for å skifte til Liverpool-skjorte, så vi snublet inn fem minutter etter at kampen hadde startet. Stedet var allerede fullt, stort sett av middelaldrende menn, og all fokus var rettet mot de utallige tv-skjermene som prydet de få kvadratmeterne av vegg som ikke var dekket av supporternips fra all verdens fotballag. For å skli lettere inn, gikk vi til innkjøp av øl (til tross for Eivinds militante forkjærlighet for vin) og satte oss ned i en sofa med bedre utsikt til publikum enn til kampene. Resultatet var at Josefine satt og så over hodet på Eivind på en tv der, mens Eivind satt og myste på en tv på andre siden av rommet. Fotballkampen dro ut i det lange og det brede uten å være av stor interesse. Det mest spennende var den statistiske oppsummeringen i pausen, med fine dataanimasjoner. De blant publikum som fulgte med på kampen satt stort sett passivt og så på. Unntaket var en mindre gruppe som spilte dart i det ene hjørnet, som stadig vekk kom med høylytte utrop. Dette førte til stor uro i gruppen, og de begynte å se forfjamset rundt på de øvrige skjermene for å finne ut hva som skjedde. Den eneste som forholdt seg klart fokusert hele tiden (bortsett fra et par høneblunder i reklamepausen) var en mann av ukjent østeuropeisk opphav. Hans fokus var ubrytelig rettet mot håndballkampen mellom Norge og Danmark, som jo tilsynelatende kunne vært av større interesse for hele gruppen da Norge var representert. Østeuropeeren la ikke skjul på at han syntes det var ironisk at han, som selvdefinert utlending, var den eneste som heiet på Norge. Andre av de tilstedeværende ignorerte ham, og sa han drev med blasfemi, siden han ikke holdt med Liverpool.

Etter hvert som kampene utviklet seg, skled Eivinds oppmerksomhet mer og mer over på håndballkampen og han ytret til og med et lite ”wo-hoo” ved en av Norges skåringer. Interessen ble enda større etter at informanten ga en kjapp innføring i hva de faktisk holdt på med på banen, og hvorfor kampen var viktig. Fotballkampen derimot vakte liten interesse og endte sågar i uavgjort. Håndballkampen endte med seier for danskene, uten at Eivind tok dette som et personlig nederlag. Østeuropeeren derimot var direkte oppilt, selv om han hadde forutsett utfallet med orakelsk presisjon de siste ti minuttene av kampen. Med kampen overstått og øl fortært vendte vi nesene hjemover til det trygge akademia. Om vi er noe nærmere en forståelse av sportens mystiske appell kan diskuteres, men ingen skal si vi ikke prøvde. Vi forebeholder oss retten til en viss vitenskaplig distanse tross alt, selv om ballen er rund, ølen er brun og gresset er grønt, eller hva man nå sier.

Antropress nr. 1, 2010

SAF

SAPU

Sosialantropologisk Forening (SAF) og Programutvalget ved Sosialantropologisk institutt (SAPU) informerer

Høstsemesteret har vært en travel tid for mange av oss som er engasjert i SAF og SAPU. Det er blitt arbeidet med å skille SAF og SAPU fra hverandre som foreninger slik at de kan bli bedre tilpasset studentdemokratiet og universitetsstrukturens byråkratiske krav. I den forbindelse er det blitt dannet nye vedtekter og organisert en del rundt disse. Vi har for eksempel fått laget logoer til både SAF og SAPU. I tillegg har vi også jobbet med å skape bedre struktur innad i SAF og fokusert på de forskjellige undergruppene. Vi har sett på dette som en omleggingsfase der vi har prøvd å skape en bedre struktur innad i foreningen. Et av tiltakene er at vi har valgt å begynne å planlegge på årsbasis i stedet for å planlegge i utgangpunkt i hvert semester. Med dette ønsker vi å sikre bedre kontinuitet i foreningene. Vi håper nå at tiden er inne for å igjen rette fokuset mot det vi vanligvis holder på med. Hva som skjer kan du finne på våre hjemmesider www.sai.uio.no/studentliv og SAFs facebookside. Vi kan dessverre ikke ta med alt her, men vi kan nevne noe. I tillegg til denne utgaven av Antropress vil det i tiden som kommer bli arrangert en del festligheter i regi av festforeningen Potlatch. Ellers kommer Fagkritisk dag 17. mars i regi av SAPU. I forrige nummer av Antropress satte vi fokuset på den antropologiske identiteten og spesielt studentidentiteten. Vi spurte oss om den var preget av vaghet og mangel på selvtillit. Et argument var i hvert fall at vi reproduserer uklare presentasjoner av oss selv som antropologer og at dette ikke nødvendigvis henger sammen med hva vi egentlig gjør. I forlengelsen av dette har SAPU og SAF også engasjert oss i hvordan vi i dag kan forstå forholdet mellom lærer og elev. Eller var det professor og student det egentlig het? For du kaller deg student, ikke sant? Eller har du også redusert deg selv til en elev? Ja, for hva er egentlig en student i dag? I møte med tilsynssensoren ved instituttet diskuterte vi i SAPU nylig om vi er elever eller studenter. Ett av temaene vi diskuterte var avstanden mellom en lærer og en elev i forhold til avstanden mellom en professor og en student. Vi var begge enige om at avstanden blir større når vi blir definert som elever og ikke studenter. Tilsynssensoren mente at det ville være lettere å ta kontakt med våre kjære professorer om vi definerte oss selv som studenter i stedet for elever. Nå kan det jo hende at det er blitt et større gap mellom professor og student som har fått mange studenter til å kalle seg elever. Min kommentar var uansett at dette er jo litt som

høna og egget. Flere studenter, større forhold og forskningspolitiske anliggender spiller nok også en rolle her. Spørsmålet er om vi nok en gang ser et fokus på en vag, lite selvsikker og underdanig rolle blant studentene? Kanskje vi snart bør bli enige om at vi er studenter en gang for alle og at universitetet ikke er noe uten studenter. Samtidig må vi anerkjenne at vi også må ta vårt ansvar for at studiet skal bli bra. Jeg har ofte stilt meg spørsmålet om hva det gjør med oss at vi lever i et meget velfungerende velferdssamfunn. Får dette oss til å utvikle en form for kravmentalitet der vi krever vi skal få identiteten vår servert gratis på sølvfat. Er det dette vi egentlig ønsker? I et liberalt samfunn med mange muligheter og valg som må gjøres hele tiden er dette kanskje ønskelig for noen. En venninne fortalte meg nylig om hennes identitetsproblemer og problemene med å takle det hun kalte for ”en vegg av muligheter”. Kan det være slik blant studenter også? Har vi en sikker ramme i form av en sikker faglig identitet forsvinner kanskje denne veggen og vi står igjen med mulighetene. Vi håper at SAF og SAPU kan spille en rolle her. For å formulere vårt spørsmål klarere, hva er egentlig konsekvensene av at vi i økende grad kaller oss for elever, og våre professorer for lærere, og hva skyldes dette? Det er dette vi ønsker å se nærmere på. I SAF prøver vi også å gjøre enkelte tiltak i denne sammenheng. Vi tenker at omskrivningen ofte henger sammen med at professorer fortsatt er professorer, mens studentene er blitt elever. Kanskje det er dette som gjør avstanden større. I SAF jobber vi for tiden med å skape arrangementer som kan minske denne avstanden mellom student og professor gjennom bedre kontakt. Disse arrangementene kan du være med på hvis du ønsker. Kanskje vil dette også styrke din faglige tilhørighet. Velkommen i SAF og SAPU. Send en mail til programutvalget@sai.uio.no. Med vennlig hilsen

Halvar Andreassen Kjærre Leder PS: Send også mail til SAPU eller post et innlegg på SAFs facebookside om det er ting du gjerne vil se mer av, ikke liker, ønsker å endre eller vil bidra med.

Sport

Studentene har mye å si! Studentene er representert i flere organer ved Sosialantropologisk institutt. Vi har to faste plasser (for henholdsvis én bachelorstudentrepresentant og én masterstudentrepresentant fra SAPU) i både Programrådet og Instituttstyret. Samtidig er vi, og har vært, aktive i ulike komiteer nedsatt av instituttet. Dette studieåret dreier det seg om to komiteer, én som jobber med helheten i bachelorgraden, og én med et nytt emne i faghistorie og metode. Per dags dato sitter jeg som studentrepresentant i disse komiteene, og vil gjerne benytte anledningen til kort å presentere hva vi jobber med her. Skulle noe av dette engasjere eller opprøre deg, eller du har spørsmål; ta kontakt på programutvalget@sai.uio.no. Vi trenger også vararepresentanter. Vi som sosialantropologistudenter har absolutt mulighet til å påvirke!

påvirke det normale løpet til bachelorstudenter som allerede er tatt opp ved programmet. Dette semesteret vil komiteen jobbe med sammenslåing av SOSANT1100 og de regionale fordypningene, for å sikre en bedre sammenheng og struktur. Bacheloressayet, som vil bli obligatorisk i den nye graden, vil også bli diskutert. Komité for faghistorie og metode Skilt ut som en egen komité, jobber denne gruppa med et nytt 20 studiepoengs emne i faghistorie og metode, etter blant annet ønsker fra studenter. Det nye faget skal gi en innføring i antropologisk faghistorie som mange studenter i dag opplever som en mangel i bachelorgraden. Studentene vil da ha større forutsetninger for å få mest mulig ut av SOSANT 1200, 1300 og 1400, som alle studenter som følger det nye programmet skal ta. Emnet er også ment å forberede studenter på feltarbeid på en bedre måte enn det mange føler at SVMET1010 gjør i dag, ved å ta mer spesifikt for seg det spesielle ved etnografisk metode.

Bachelorkomiteen Komiteen har de siste semestrene jobbet med å omstrukturere bachelorgraden. Det vil bli et noe mer fastsatt løp, med flere obligatoriske fag. Dette gjøres blant annet for å skape en mer tydelig kullfølelse blant studentene, etter tilbakemeldinger om at dette er noe som savnes. Den nye ordningen vil gjelde for de som begynner til høsten, og vil ikke

1. studieår høst

Med vennlig hilsen Ingvild Andersen

2. studieår

vår

høst

3. studieår

vår

høst

vår

SOSANT1600 Faghistorie og etnografisk metode – 20 sp

SOSANT1200 Former for ulikhet: sosiale hierarkier og maktforhold – 10 sp

SOSANT2000 Generell antropologi: Grunnlagsproblemer og kjernespørsmål – 10 sp

Fritt emne – 10 sp

SOSANT3090 bacheloressay – 10 sp

SOSANT1101 Regional etnografi: jordens folk og kulturelt mangfold – 10 sp

SOSANT 1300 Økonomi- det materielle livs organisering – 10 sp

SOSANT2XXX fordypningskurs – 10 sp

Fritt emne – 10 sp

40 gruppe – 10 sp

Ex. fac – 10 sp

Ex. phil – 10 sp

SOSANT1400 Symbolbruk og erkjennelsesformer – 10 sp

40 gruppe – 10 sp

SOSANT1000 Innføring i sosialantropologi – 10 sp

Antropress nr. 1, 2010

...

Mestere på gangen:

Tekst Ingvild Andersen Illustrasjon Mads Amundsen

1: Sahra Cecilie Hassan (27), Oslo Når og hvor gjorde du ditt feltarbeid? - Jeg utførte feltarbeid våren 2009 i den østlige delen av London. Hva er tittelen på masteroppgaven? - Jeg har ikke helt bestemt meg for tittel på oppgaven ennå, men arbeidstittelen jeg fokuserer på er: ”Hvordan et liv i diaspora påvirker (re)produksjonen av somalisk identitet og kultur”. Hva er temaet for oppgaven? Forandret dette seg i løpet av/etter feltarbeidet? - Som det fremkommer av problemstillingen er fokus i oppgaven identitetsproduksjon i en diaspora. Jeg hadde ikke behov for å forandre på dette i løpet av feltarbeidet, da det er et såpass bredt tema. Men jeg synes det var vanskelig å ta fatt på problemstillingen rent praktisk da jeg ankom feltet. Det stod ikke umiddelbart klart for meg hvordan jeg skulle gå fram for å få den innsikten jeg ønsket, så da gjaldt det å prøve seg litt fram. Hva er hovedpoengene i oppgaven? - Innenfor forskning på somaliere har klansystemet blitt fremstilt som et organisatorisk prinsipp i sosial og politisk liv. Jeg var interessert i å undersøke hvilken rolle klan spiller i diaspora. Slik jeg erfarte det kan klanidentiteten sies å fortsatt spille en viktig rolle i miljøet, selv om den forstås og anvendes på nye måter i en diaspora. Ved siden av klansystemet ønsket jeg å få innblikk i hvordan somalisk kultur videreføres og opprettholdes i London. Mye av tematikken i oppgaven fokuserer på identitetsforhandling og grenseopprettholdelse til samfunnet rundt. Generelt fikk jeg innblikk i hvor relevant klantilhørighet også er i diaspora, hvordan religiøs identitet stadig forsterkes, hvordan tradisjonelle ritualer utfordres av unge i møte med nyervervede vestlige og islamske verdier, og i hvilken grad de unges identitet påvirkes i samhandling med eldre og nyankommede somaliere. Hvorfor valgte du akkurat dette stedet og dette temaet? - Jeg valgte nok akkurat dette temaet fordi jeg selv er halvt somalisk og har nok som et resultat av det å være annerledes alltid vært opptatt av identitet og reflektert mye rundt dette i oppveksten. Før feltarbeidet hadde jeg liten kjennskap til somalisk kultur og så dette som en mulighet til å lære mer om min egen bakgrunn, noe jeg absolutt gjorde. Jeg valgte å gjøre feltarbeid i London fordi de har Vestens største somaliske diasporasamfunn som tiltrekker seg somaliere fra mange andre europeiske land.

Hva var det beste som skjedde på feltarbeidet og hva var det verste? - Det beste var vel selve feltarbeidsopplevelsen, alle inntrykk og ikke minst alle nye venner man får. Når man reiser på feltarbeid er man rimelig usikker på hva som møter en, man føler seg veldig alene og kan sies å være avhengig av ukjente menneskers velvilje. Jeg ble overrasket over hvor bra det gikk og hvor snille folk egentlig er. Du lærer på mange måter mye om deg selv og andre mennesker, en erfaring jeg ikke ville vært foruten. Jeg vet ikke helt hva det verste jeg opplevde var, jeg har ikke noe isolert hendelse å trekke frem. Man møter jo mange utfordringer underveis. Bare det å finne ut hvordan man skal gå fram og finne de riktige strategiene for å få best mulig data var en stor utfordring. Men dette er noe som er vanskelig å forberede seg på, man må bare rett og slett ta det som det kommer. Jeg synes også at det var en utfordring å tilpasse seg en ny sosial kontekst med andre uskrevne regler for adferd. Hva er ditt beste feltarbeidtips? - Skriv masse feltnotater! Selv om det oppleves som uhyre kjedelig og til tider lite produktivt, så er det absolutt noe man får igjen for senere. Prøv og skriv ned så mye som mulig, også det som ikke virker relevant for problemstillingen. Det er utrolig hva man får bruk for i etterkant. Har du forslag til hva framtidige masterstudenter som er interessert i samme område og/eller tema kan gjøre? - Oj, ja, det er jo mye. Diasporastudier er jo veldig i vinden nå og kommer sikkert ikke til å avta med det første. Her er det mange spennende temaer. I forhold til somalisk diaspora kan det være interessant å se på hvilken rolle aktørene spiller i oppbygging av hjemlandet, hvilken rolle de spiller i somalisk politikk og ikke minst deres spesielle pengeoverføringssystem (hawalla). Generelt mangler det en del litteratur om unge diasporamedlemmer og deres forhold til hjemlandet og egen kultur.

Sport

2: Ingjerd Laxaa (25), Senja Når og hvor gjorde du ditt feltarbeid? - Jeg utførte feltarbeid i Mwanza i Vest-Tanzania våren 2009. Hva er tittelen på masteroppgaven? - Det er ikke bestemt ennå. Hva er temaet for oppgaven? Forandret dette seg i løpet av/etter feltarbeidet? - Temaet for min oppgave er utvikling og bistandsarbeid i Tanzania. Jeg tar utgangspunkt i en lokal NGO som jobber mot vold mot kvinner. Da jeg ankom feltarbeidet var jeg veldig inspirert av postutviklingsteorier og hvordan maktstrukturer i verden opprettholdes og reproduseres gjennom bistand og utviklingsprosjekter. Jeg skjønte fort at dette var en altfor abstrakt innfallsvinkel til mitt felt og jeg begynte å fokusere mer på hverdagslivet jeg erfarte i organisasjonen og den praktiske utførelsen av prosjektet. Hva er hovedpoengene i oppgaven? - Et poeng i oppgaven blir å forsøke å nyansere det bildet som skapes av vold mot kvinner i Tanzania og de som jobber gjennom utviklingsorganisasjoner for å stoppe denne volden. En nærstudie av et slikt felt vil alltid skape nyanser i forhold til det man oppfatter som sannheter sett utenfra. Det blir videre interessant å se dette opp mot allerede eksisterende teorier og litteratur om utvikling, makt og kulturelle faktorer. Det blir også viktig å sette dette inn i den regionale stedsspesifikke, politiske og historiske kontekst som Mwanza befinner seg i. Et av hovedproblemene i utviklingsverden er at disse kontekstene blir utelatt i analyser.

Hvorfor valgte du akkurat dette stedet og dette temaet? - Interessen min for temaet bistand og utvikling begynte da jeg leste James Fergusons bok “The Anti-Politics Machine”. Den fascinerte meg veldig og gjorde at jeg begynte å danne meg en ny forståelse av hvordan verden hang sammen. Tanzania valgte jeg fordi landet er et populært mål for bistandsoverføringer for mange land, at det ble Mwanza var tilfeldig. Hva var det beste som skjedde på feltarbeidet og hva var det verste? - Det beste var uten tvil å møte så mange greie mennesker og å få ta del i livene deres. En annen fin ting var stolthetsfølelsen jeg følte da jeg kom hjem. Tenk at jeg hadde gjennomført mitt eget selvstendige prosjekt i et land jeg ikke kjente fra før! Det verste var to runder malaria. Sykdommen tok på både fysisk og psykisk, og jeg mistet mye effektiv feltarbeidstid på grunn av dette. Hva er ditt beste feltarbeidtips? - Det er vanskelig å gi noen tips siden hvert feltarbeid er så forskjellig. Men hvis man er fersk i felten og litt stressa over at “ingenting skjer”, kan det være greit å minne seg selv på at ting faller sjelden på plass med en gang. Det kan ta tid å finne antropologen i seg og å etablere gode forhold til folk - og det er greit og normalt! Har du forslag til hva framtidige masterstudenter som er interessert i samme område og/eller tema kan gjøre? - Hvis man vil gjøre feltarbeid i området rundt Victoriasjøen er den vanskelige situasjonen til mennesker med albinisme et høyst aktuelt tema. Forskning om dette kan bidra til å nyansere det som blir formidlet og forstått av både nasjonal og internasjonal media. Et annet interessant tema er utenlandske selskapers investeringer i gruvevirksomhet og fiskeri og hvordan det påvirker folk i området. Mer praktiske forslag er å investere litt tid i swahiliundervisning før du drar og være flink til å ta preventive malariatabletter! Dette området er et eldorado for myggen og parasitten!

Antropress nr. 1, 2010

Mer enn pensum: Den ultimate trøsten Tekst Ingvild Andersen Illustrasjon Josefine Risrem

Hortense Powdermaker: ”Stranger and Friend. The Way of an Anthropologist” (W. W. Norton & Company 1966, 315 sider, 140 kroner).

I Stranger and Friend åpner Hortense Powdermaker opp døra til sine tanker og følelser rundt egne feltarbeid på en måte som knapt noen har gjort verken før eller etter henne. Gjennom skildringer av sine største feltarbeid, i henholdsvis Melanesia, Mississippi, Hollywood og Nord-Rhodesia (nå Zambia) gir Powdermaker oss et privat, men lærerikt, innblikk i hvordan det kan oppleves å være på feltarbeid. Det legges ikke skjul på at feltarbeid kan være krevende situasjoner, både av praktiske, mellommenneskelige og personlige grunner. ”Hvorfor er jeg her alene? Jeg måtte innrømme at ingen hadde overtalt meg til å komme, at ekspedisjonen var ikke bare frivillig, den var også ønsket. Det kunne bare være én forklaring: jeg måtte ha vært gal (...) Jeg trengte ikke forbli slik. Jeg ville dra hjem med neste båt (...)” (s. 58). Dette skriver Powdermaker om den første natten alene på feltarbeid i Lesu i Sørvest-Stillehavet. For de som enda ikke har vært på feltarbeid er slike beskrivelser nok til å revurdere hele prosjektet, og bli hjemme, da det er tanken på slike opplevelser som gir den ambivalente grue-glede-seg-følelsen som dukker opp med ideer om spennende prosjekter.

Powdermaker beskriver fortvilelsen, men også hvordan det gikk videre. Ikke lenge etter at Powdermaker tenkte disse tankene kom de nærmeste naboene på besøk. De fikk god kontakt. ”Jeg var ikke lenger alene. Jeg hadde venner.”, skriver hun. Med dette hadde hun portvakter inn i livet i landsbyen og fikk mulighet til å drive deltakende observasjon som en del av samfunnet. Som hun selv skriver ”Flere år senere lærte jeg hvordan en definisjon på panikk er mangel på tilhørighet”. Hvordan begynnelser på feltarbeid kan være vanskelige, er tema i flere av kapitelene i boka, og andre problemer som tilgang på informanter, strukturelle forskjeller og lignende tas også opp. Alt skjer med en innlevelse og tilsynelatende ærlighet som gjør Stranger and Friend til en utrolig leseverdig og spennende bok, som samtidig er lettlest. Man blir raskt kjent med Powdermaker fra hun er en ung og usikker jente på leting etter mening og svar som etter hvert starter antropologistudier, og gjennom ulike typer feltarbeid som gjennomføres med mer eller mindre suksess. Det er lett å identifisere seg med Powdermaker, både i hennes forhold til feltarbeid, men også, (forhåpentligvis) for mange, i forkjærligheten for antropologien som fagfelt og deltakende observasjon som metode. Det oppsummeres kanskje best i det mest kjente sitatet fra boka; ”Antropologi var det jeg lette etter uten at jeg visste det”. Powdermaker tegner ikke noe dystert bilde av feltarbeidsituasjonen som sådan, selv om hun anser noen av feltarbeidene sine som mer vellykkede enn andre. Like gjennomgående i boka er også hvordan snøballmetoden tilsynelatende aldri svikter, og hvor allment det er at folk ønsker å snakke om seg selv – to faktum som gjør at feltarbeid faktisk er mulig. Ensomheten går over når bekjentskap og vennskap oppstår, hvilket, i alle fall i Powdermakers feltarbeid, alltid skjer, og ballen begynner å rulle.

Sport

Med dette fremstår Stranger and Friend som den ultimate trøsteboka, både for antropologispirer på bachelornivå med angst for sitt første feltarbeid, og for masterstudenter i ferd med å dra ut på sitt. Med sitt vide spenn fra ”klassisk” antropologi på en liten gruppe i Melanesia til studier i eget samfunn, bør det være nok av situasjoner til å berolige de fleste. Med sin personlige og ærlige beretning lar Powdermaker leseren komme ”backstage” på en måte som forskere på den tiden ikke tillot, og som heller ikke mange etter henne har tort, i fare for å så tvil om egen forskning eller person. Men nettopp antropologers egne opplevelser er gjerne det studenter føler de trenger i opptakten til et feltarbeid. Til tross for at det er lenge siden Powdermaker dro ut på sitt første feltarbeid, og verden og antropologien er annerledes i dag, er det mye å hente for dagens generasjon av førstegangsreisende. Som et slags ”bonusmateriale” får nysgjerrige antropologistudenter også et godt innblikk i hvordan det var å studere under kjente skikkelser som Malinowski.

Om antropologen: Hortense Powdermaker (1896-1970) - Amerikansk antropolog med utdanning fra USA og Storbritannia. - Student av Malinowski på London School of Economics. Medstudenter inkluderte E. E. Evans-Pritchard og Raymond Firth. - Feltarbeid om/i Lesu, Melanesia, forholdet mellom svarte og hvite i en by i Mississippi, Hollywood og kobberbeltet i dagens Zambia. Andre bøker av samme forfatter: - Life in Lesu, The Study of a Melanesian Society in New Ireland (1933) - After Freedaom, A Cultural Study in the Deep South (1939) - Probing Our Prejudices (1944) - Hollywood, the Dream Factory (1950) - Copper Town, Changing Africa (1962)

Antropress nr. 1, 2010

Tekst Eivind Eggen Illustrasjon Josefine Risrem

Fag fritt fra fantasien: Frykt og forvirring i juleferien

Gammel spalte, men ny skribent. Gamle menn og nye problemer. Vi følger vår nye nevrotisk-analytiske antropologspire på sosiale eventyr i den fryktsomme førjulstiden.

Det er siste dagen av semesteret og universet er et isøde. En evighet og mange kilo kaffe har passert siden vi lekte på grassplenen utenfor Sophus Bugges. Snøen hoper seg opp i alle hjørner som stille demonstranter mot at man kan ha eksamen i slutten av desember mens alle andre sitter og koser seg med gløgg og pepperkaker. Men nå er det altså over. Som Nansen presser jeg meg mot den akademiske nordpol med tre sammestiftede papirbunker og ett rapportskjema i min vottekledde hånd. Kaffeabstinensene begynner å melde seg etter de siste dagenes frenetiske sjarmøretappe og argumentasjonene surrer fortsatt rundt i hodet som så mange illsinte veps. Med roser i kinnene og snø i håret snubler jeg meg opp trappa mot SV og dytter meg inn dørene. På veien mot heisene hører jeg et navn jeg gjenkjenner som mitt. Jeg virrer rundt og står ansikt til ansikt med en jente jeg ikke for alt i verden kan huske navnet på (om jeg noen sinne har kunnet det). «Klar til å levere nå?» spør hun og smiler. «Jah, noe i den gata» greier jeg å stable sammen i min lettere desorienterte tiltstand. Hun ser avventende på meg i to sekunder før hun stikker en konvolutt i handa mi, sier god jul, smiler og svever inn i kafeen. Jeg står fortumlet igjen og prøver å stable de siste øyeblikkenes hendelser i et system som gir mening til jeg blir sveipet inn i heisen av en gruppe medstudenter. Noen minutter senere er årets siste eksamen avlevert og resultatet er offisielt lagt i høyere makters hånd, men det er noe som fortsatt blokkerer den endelige julefreden. Konvoluttet fra min ukjente medstudent hviler i lommen min som en klump anriket uran i et iransk varehus, så jeg unnskylder meg fra den vanlige trøsterunden som følger alle eksamener og trekker meg tilbake til Programutvalgets indre gemakker for å etterforske.

Jeg lukker døren bak meg og slår på lyset, noe som møtes med sterke protester. På den lille blå kontorsofaen sitter det to eldre menn som snakker fort med fransk aksent og gestikulerer med pepperkakene. Jeg slår av lyset, noe som tilsynelatende var det de ønsket da de slutter å snakke til meg og begynner å mumle seg i mellom igjen, for så å sette meg ned i stolen på andre siden av bordet som er overlesset med julekaker, klementiner og gløggkrus. Jeg graver fram konvolutten fra lommen og begynner analysen av det jeg fort innser ikke er en dødstrussel, men noe mye mer seriøst; en julegave. I årets mote har jeg blitt sjenket en såkalt opplevelsesgave, en time av livet til noen jeg sikkert har tilbrakt målbare mengder tid med i løpet av semesteret. Jeg har knapt begynt på min mentale utgreiing av deltagerene av semesterets kollokviegrupper og alkoholfylte aftener idét den eldste av de to mennene slår meg i hodet med stokken sin. «Plikten til å gi, plikten til å motta og plikten til å gi igjen», sier han og ser stygt på meg. Jeg river meg løs fra kakegildet og romsterer rundt på kontoret til jeg finner papir og konvolutt. Årets mest hastepregede julegave blir et løfte om et teaterbesøk etter mottagers ønske, skrevet på et kartotek-kort i en konvolutt med plastikkvindu. Mottakerens navn er ikke lengre et mysterium, det ble avslørt av hennes gave og med det falt et par brikker plutselig på plass. Jeg snur meg for å takke de to eldre herrene for hjelpen idet jeg er på vei ut døra, men de har for lengst forsvunnet og den eneste som er igjen på kontoret er den gule ikeakrabben som har brakt lys til alle de lange organisasjonsmøtene i løpet av semestret. «Ja ja, de har vel bedre steder å være begge to» tenker jeg til meg selv mens jeg går ned trappa til lobbyen. Jeg peiler meg inn mot kantina og lokaliserer mottageren av min sterkt improviserte, men symbolsk ladede gave. «Hva skulle jeg gjort uten dem» tenker jeg til meg selv mens julefreden omsider begynner å senke seg over Blindern.

Sport

Tekst Eivind Eggen

Fra de antropologiske studentarkiver: Livrædd

For den observante leser vil det ikke komme som noen overraskelse når jeg forteller at Antropress, som du nå holder i hånden, kun er én del av en lang tradisjon. Det mange kanskje ikke vet er at det finnes et enormt bibliotek av disse i hyllene til SAF/SAPU. I senere tid har jeg drevet min egen lille vendetta mot mye av rotet i disse hyllene. Gamle kvitteringer og møteprotokoller flyr ut vinduet rett som det er. En dag jeg drev på i full vigør kom jeg til å grave opp mitt alter ego Crab Johnson, vår egen arkivar og studenthistoriker, lenge antatt omkommet etter et arkivskred i 1997. Begravet av dokumenter satte han i gang med et større kategoriseringsarbeid, og det jeg vil presentere her er frukten av hans arbeid det siste tiåret.Så, til glede for dere som ikke tilbringer mesteparten av blinderntiden deres på kontoret, her er vår egen navlebeskuende og retrospektive titt på hva Antropress har greid å kverne ut de siste 37 årene. Temaet tro begynner vi med rivaliseringen mellom Livrædd og Målfryd i UIOmesterskapet på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet slik det har blitt beskrevet av «Påsan».

Det er i det andre nummer av tidskriftet, i det herrens år 1979, at vi finner de første referansene til det vår trofaste, om så litt bleke, arkivar mener å ha bevist er et antropologisk studentfotballag. I alle fall omtales Livrædd utelukkende med de flotteste superlativer. De tidligste referansene vi finner, beskriver et aldeles infamøst lag som ikke er redd verken for å få litt blod på ballen, eller bruk av kjemisk krigføring (prosjektilskyting av skitne sokker i retning målmannen) for å sikre seg seieren i UIO-cupen. Det henvises til en ellers sindig «Odd-Are B» som mister hemningene etter en kamp som endte i uavgjort etter skåring av selvmål. Om dette er vår egen gode venn Berkaak er hittil uvisst. Til tross for hardt arbeid endte Livrædd opp på annenplass (av fire) i sluttspillet vårsesongen ´79. Problemene sies å ligge mer blant egne spillere enn hos motstanderne... På tampen av vårsemesteret ´79 finner vi de første referansene til den varige og innbitte rivaliseringen mellom Livrædd og Målfryd. Påsan har forsvunnet på mystisk vis og dermed unnlatt å rapportere fra den siste kampen mellom de to lagene. Redaksjonen tropper inn for å undersøke påstander om en potensiell skandalekamp der Livrædd sies å ha tapt 8-1. Nok en gang trekkes «Odd-Are» inn, her for å redegjøre for kampen. Som svar på tiltale kom menterer han at Livrædd aldri har tapt en kamp, spesielt ikke mot Målfryd, før han unnskylder seg med et helgeseminar og løper av gårde. Hendelsen refereres aldri til igjen, og det er uvisst

om dette avkrefter at kampen har forekommet, eller om det er resultatet av en større sensurkampanje.

Vi må over i det nye tiåret 1980 og helt ut i mars før vi finner videre referanser til rivaliseringen. I Antropress nr. 2, 1980, finner vi en lengre avhandling om Målfryds videre nederlag. Vi får her et innblikk i hvor stakkarslige Målfryd synes å ha vært, både gjennom statistikken og gjennom den krasse satiren som slenges i lagets retning av Påsan. Lagets seks obligatoriske kamper denne høsten nevnes i samme åndedrag som holocaust, og laget sies å ha slitt med problemene «Trond, Arne og hodepine». I god sportsånd spilte Livrædd på dette tidspunkt en testimonialkamp mot Målfryd for Livrædds legendariske målmann «Veggen» rundt juletider ´79. Denne, og «returmætsjen», endte med seier til Målfryd, noe som førte til vill og litt kvalmende jubel fra Målfryds tribunehalvdel. Påsan vektlegger at begge seirene ble gitt bort som godt innpakkede jule gaver, men til tross for den tilsynelatende økte moralen stilte ikke Målfryd lag lag til turneringen neste semester. Det kan her, på tampen av våren ´80, skimtes et tegn til nostalgi og savn for det forsvunnelag et. Kritikken er krass og det er kort mellom spyighetene,men under alt dette synes det et håp om at Målfryd (eller «målfobi» som Påsan kaller dem) skal komme på banen igjen, et naivt ønske om at en svunnen barndomsvenn skal komme tilbake for å leke en gang til. Verdt å nevne er det at når Målfryd igjen samler ett lag til sesongen ´80-81 er stemningen lik den rundt studentopprøret på 60-tallet og oddsen anslås å ligge på 1-2693 mot samtlige andre lag. Noen ting er som de alltid skal være. Etter dette forsvinner alle referanser til Livrædd, Målfryd og til og med Påsan fra arkivene. Hva som kan ha skjedd er uvisst. Vår samling av Antropress-utgaver fra denne perioden er ikke fullkommen, og Crab Johnson utelukker ikke at rivaliseringen kan ha fortsatt utover tiåret, men har lite empirisk grunnlag for å påstå noe. Han ber på det sterkeste personer som sitter inne med opplysninger om å ta kontakt snarest. Det var alt vi hadde fra arkivene denne gangen. Studenthistoriker og arkivar Crab Johnson har kommet med sine observasjoner og er nå i ferd med å opprette et nytt lite krypinn under sofaen på PU-kontoret, bestående av gamle ringpermer og møtereferater. Der vil han fortsette sine studier av den antropologiske studenthistorien. Vi lover å komme tilbake så snart han har noe nytt å berette fra arkivene.

Antropress nr. 1, 2010

Karsten A. Solvik: - Potetløp til besvær: Bakenfor leken ligger alvoret Jeg har i den siste tid vært fraværende fra min faste spalte i Antropress. I løpet av denne tiden har jeg gjort meg noen tanker. Jeg har blant annet blitt opptatt av hvordan antropologer lenge har studert de forskjellige funksjoner og roller mat inngår i, i andre samfunn. Vi har kommet fram til at mat er god å spise, god å tenke med, handle med, og at mat knytter oss sammen og skaper splid. Vi har også vært opptatt av hvordan inntak av mat kroppsliggjør forskjellige typer tilhørighet. Faktisk har det vist seg at mat er konstituerende for alt (Døving 2003). Det er dét som får samfunnets hjul til å gå rundt. I vårt samfunn må vi se matens rolle i forhold til andre sosial fenomener. Det jeg vil fremheve her er hvordan det å spise, og det å trene i det norske kroppsfokuserte samfunn, henger tett sammen. Når vi i dette nummeret skal skrive om sport vil jeg derfor trekke på forholdet mellom sport og mat, og hvordan disse to kan inngå i et samspill som skaper en form for kroppsliggjort nasjonal identitet. Vi har lenge kjent til nasjonalsporten langrenn som konstituerende for norsk identitet. Denne hangen til å gå på ski inngår ofte i en sammenheng der forskjellige typer mat med nasjonal symbolikk konsumeres i det norske landskapet, noe som kan forstås som en kroppsliggjøring av norskhet (Ween 2009). Samtidig kroppsliggjøres samfunnet gjennom bevegelse i det (Ingold 2000). Det knyttes en slags pakt mellom landskap og nasjonal kropp gjennom bevegelser og inkorporering av mat i landskapet. Man kan si at grensene mellom landskap og kropp blir overlappende. Med hensyn til mat finner vil liknende prosesser når det kommer til nasjonalmaten potet. Utlendinger i riket vil ofte kalle nordmenn for poteter. De hefter seg her ved visse negative konnotasjoner i potetens egenskap som kjedelig eller dum. På den andre siden konstruerer poteten den norske altmuligmannen, og ved å spise den kan man si at nordmenn knytter nasjonale bånd til terrenget. Det knytter kroppslige forbindelser mellom kropp og landskap gjennom å spise poteter som kommer opp av norsk jord. Med utgangspunkt i at antropologer skal ha øyet opp for detaljer og studere nære relasjoner finner jeg følgende sammenheng påfallende. Vi skal se på et lite nasjonalt ritual som mange kjenner. Når jeg her vil ta for meg en skikkelig ”thick description” (Geertz 1973) av potetløpet tror jeg at det mange måter kan være riktig å tolke denne idrettsgrenen gjennom dens banale symbolikk som en kroppsliggjøring av båndet mellom nasjonale landskap og nasjonale kropper.

Sport har i forkjellige samfunn forskjellige ansikter. Et av dem er potetløp/potetlaup. Potetløpet består av en konkurranse der to eller flere lag eller personer konkurrere om å komme hurtigst frem over en viss distanse mens de holder en skje i hånden. Oppå skjeen plasseres en potet som skal balanseres gjennom hele løpet uten at man bruker fingrene til å holde på poteten. Med henhold til poteten som nasjonalt symbol konstitueres her en form for kroppsliggjort nasjonal kontroll. Konkurransen kan gjerne arrangeres som stafett der medlemmene på hvert lag løper etter hverandre. Lagene konkurrerer om å bære en potet på en skje over en bestemt distanse. Om konkurransen arrangeres som stafett veksler deltakerne på å holde skjeen. Det er gjerne tilskuere som ser på, og disse har ofte en engasjert rolle i ritualet. Løpet er videre som regel tilrettelagt av engasjerte voksne og potetløpet blir slik en del av oppdragelsen. I tillegg er det en dommer som tar tiden og bestemmer hvem som har vunnet. Premien består ofte av heder og ære. Potetløpet arrangeres i forskjellige sammenhenger i Norge som i borettslag, på dugnader eller i skolen. Alle disse arenaene er konstituerende for norsk identitet. Allikevel er den mest kjente sammenhengen løpet inngår i, selveste nasjonaldagen 17. mai. I denne sammenhengen inngår potetløpet som en viktig del av nasjonalidentiteten. Som jeg argumenterer for her kan vi gjennom potetløpet forstå en form for kroppsliggjort nasjonal identitet og kontroll gjennom at ritualet rent fysisk kroppsliggjør identiteten. Som antropologer har vi lært en del bekymringer i forhold til dette med identiteter. Jeg mener derfor dette bør betraktes med bekymring. Antropologer har lenge visst om de konsekvensene slike kroppsliggjorte nasjonale identiteter kan ha (Huntington 1996). Dette er skumle greier. Jeg vil betrakte dette nærmere i mitt neste innlegg i neste nummer av Antropress som handler om mat. Kilder Døving, Runar (2003): Rype med lettøl: en antropolo gi fra Norge, Pax, Oslo. Geertz, Clifford (1973): The Interpretation of Cultures: Selected Essays. Basic Books, New York. Huntington, Samuel P. (1996): The Clash of Civiliza tions and the Remaking of World Order. Simon & Schuster, New York. Ingold, Tim (2000): The Temporality of Landscape. I The Percepttion of the Environment. Essay in Livelyhood, Dwelling and Skill, redigert av T. Ingold. Routledge, London. Ween, Gro B. (2009): Naturen ligger der og venter på oss alle! Antrpress,4.

Sport

Antroquiz

1 Trobriandernes kulaarmbånd 2 Folk blant annet Evans-Pritchard har jobbet med 3 Fornavnet til programlederen for bachelorprogrammet 4 Etternavnet til alles favoritt seminar- og quizleder 5 Etternavnet til antropolog som døde på feltarbeid 6 Et mulitivokalt symbol Victor Turner er spesielt opptatt av

7 Fornavnet til kjent og kjær professor på instituttet med særlig kunnskap om Midtøsten 8 Studentforening som kan arrangere alt fra bokkvelder til trobriandercricket 1 2 3 4 5 6 7 8

Løsningsordet er en vinteridrett som er veldig populær i Norge. Send inn ditt løsningsordet til antropress@gmail.com, og vinn en fin premie! Quizzen er laget av redaksjonen.

Har du lyst til å bidra? Temaet for neste utgave av Antropress er MAT Vi tar gjerne imot alle typer tekster rundt temaet i vid forstand. Send oss en idé eller et ferdig utkast til antropress@gmail.com. Vi tar også imot tegneserier eller illustrasjoner. Bare ta kontakt for spørsmål eller hjelp. Frist for ferdig utkast er onsdag 31. mars 2010.

Til dere i 6. etasje, men egentlig alle andre også. Så, bachelorgraden er på agendaen for tiden og alle har sine tanker om hva som er galt med den. Graden i sin helhet overlater jeg til de som har mer kunnskap om slike ting. Det jeg tror den mangler er flere ritualer, og er det noe antropologer burde klare å få til så burde det vel være ritualer.

Vi har den lange og godt bevarte tradisjonen med innvielsesritualet for de nye studentene, den skal ikke glemmes. Jeg var selv med på å losje en flott gruppe nye studenter gjennom sitt første møte med det høyverdige råd av eldre i fjor høst, en stor opplevelse både for dem og for meg, men ellers er det dårlig med pomp og prakt. Hvordan kan du forvente at noen tar graden din seriøst når den avsluttes med at man får tilsendt et karakterkort i posten?

Her er det rom for forbedring, masse rom. Med den tykke bunken av empiriske eksempler på ritualer vi har i litteraturen, burde det heller ikke skotte på inspirasjon. Hva med å sermonialisere overgangen mellom semestrene? Er ikke hvert kull et age-set så vet ikke jeg, gi dem navn. Jeg døper herved kullet mitt (høsten 08) for Kasur-kullet. Fjorårets kull er Saue-kullet. Hvor vi skal med disse navnene kan dere bare vente å se. Rituell kreativitet ikke sant? Jeg oppfordrer alle til å begynne å dyrke jams i bakhagen eller blomsterkasser så snart tælen går.

Hilsen Eivind Eggen