Antropress 01/2015 Det Ekstreme

ANTR PRESS TIDSSKRIFT FOR SOSIALANTROPOLOGI

#1 - 2015

DET EKSTREME

1

Antropress#2.indd 1

31.03.2015 13:02:03

INNHOLD 4

Ekstreme miljøutfordringer på Marshalløyene

7 Møtet med meg selv i feltnotatene 10

Ingen fisk? Hva skal vi gjøre?

13 Onde antropologer?

18

(Ekstremt) kompliserte slektskapsforhold

22

APOKALYPSE SNART

26

Ikke-antropologiske filmer med antropologer

30

FELTARBEID UTENFOR KOMFORTSONEN

35

KROPPEN SOM IDIOLOGISK VÅPEN

VELFERDSTINGETS KULTURSTYRE

Utgitt med støtte fra: kulturstyret, frifond og SAI (SOSIALANTROPOLOGISK INSTITUTT) Trykket AV BK-Grafisk 2

Antropress#2.indd 2

31.03.2015 13:02:04

REDAKSJONELT Emil Sveen, Redaktør

Da er det endelig duket for en ny utgave av Antropress. I kjølvannet av en rekke ekstreme handlinger som nylig har skjedd i Europa, har debatten om ekstremisme tilspisset seg. Vi har valgt «Det ekstreme» som tema, og vil fokusere på det alternative ekstreme, og som nødvendigvis ikke mottar gjensidig oppmerksomhet i massemediene. Som leser vil du bli tatt med på en reise utenom det hevede bildet, og se på det ekstreme som mer relativt. I denne utgaven vil du først få innsikt i et sentralt miljømessig problem i forholdet menneske – natur, ved å se på avfallskultur på Marshalløyene i Stillehavet. Videre vil du kunne lese om hvordan studenter på feltarbeid kan føle seg fremmedgjort i felten, og hvordan problemer med konsumet av fisk på en øy utenfor Malaysia har ført til nye avgiftsregler i import- og eksportnæringen. Finnes det onde antropologer? Slå opp på side 13. På en annen side, har vi vært heldige å få intervjue fire sentrale skikkelser med helt andre hensikter, men heller ekstreme opplevelser. En stor takk til Berkaak, Melhuus, Lien og Kolshus!

Slektskap er meget sentralt i antropologien. Å definere det blir derimot ikke noe lettere, med all den nye reproduksjonsteknologien som stadig introduseres i et allerede komplisert system. Vi serverer også ett innblikk i den kristne forestillingen om dommedag. I tillegg til ikke-antropologiske filmer, før det rundes av med hvordan Tibetanske selvpåtenninger fungerer som et ideologisk våpen.

Redaktør:

Emil Sveen Skribenter - Bachelor:

Kristina Holt

Taran Victoria Rogstad Wold

Bent Eilif Noddeland

Kristine Jevne Berge Skribenter - Master:

Ola G. Berta

Caroline Inglingsstad

Hege Bakken

Magnus Godvik Ekeland

Morten Berger

Harmandeep Gill Design, layout & typografi:

Mathias Hovelsen Guldberg Tokle

Kontakt: antroblekk@gmail.com Besøk oss på nettet:

antropress.net 3

Antropress#2.indd 3

31.03.2015 13:02:04

Ekstreme

miljøutfordringer på Marshalløyene Ola G. Berta, master

Parallelt med økende forbruk i private husholdninger ser vi en synkende bevissthet rundt redusering og gjenbruk av avfall. La meg derfor ta deg med til et sted der søpla flyter. sorter juice og sportsdrikker, 73 ulike frokostblandinger, og over 80 sorter potetgull. I tillegg er det stappfullt av forbruksvarer, som engangskopper og -tallerkener, luftrensere, hårfarge og plastikkgjenstander med kort levetid.

Med unntak av fisk og enkelte grønnsaker er alle varene importerte. Innbyggertallet på Mājro er nærmest åttedoblet siden 1958, og atollen huser nå rundt 1/3 av den totale nasjonale befolkningen. Én konsekvens av denne økende urbaniseringen er manglende naturresurser og dyrket mark.

Ettersom de relativt nylig introduserte mat- og forbruksvarene erstatter lokal mat og bruksgjenstander, øker problemene knyttet til søppelavfall og avfallshåndtering. I motsetning til vår del av verden, der vi fortsatt har plass nok til å gjemme det bort eller sende til andre land, er resultatet svært synlig.

Søpla på Mājro flyter – bokstavelig talt. Strendene langs sjøsiden av de mest befolkede områdene av atollen fungerer som uregulerte søppelfyllinger.

Her flyter plastikkemballasje, ødelagte bruksgjenstander, hermetikkbokser og annet avfall.

Fordi stillehavssamfunn typisk er intime og oversiktlige, er man som antropolog godt egnet til å gjøre gode holistiske studier der. Detaljerte etnografiske beskrivelser av sosiale sammenkoblinger er et viktig grunnlag for komparasjon, og overføringsverdien av slike studier er høy. Stillehavet har derfor vært en viktig region i den antropologiske faghistorien. I nyere tid blir ulike stillehavssamfunn også brukt som et bilde på de store miljøutfordringene vi mennesker står overfor i dag. I denne teksten skal jeg bruke Mājro (uttales Mæsj-u-ro), hovedstaden på Marshalløyene, som et slikt bilde. I tillegg til at man på Marshalløyene merker konsekvensene av global oppvarming i form av stigende havnivå på kroppen, står de på Mājro også overfor mer akutte miljøutfordringer. Her er det riktignok avfallshåndtering som opptar meg.

I løpet av de siste tiårene har det kommet flere supermarkeder og kjøpesentre til Mājro. De fleste av disse er bygget etter en amerikansk modell, der stort utvalg er det som teller. På det ene supermarkedet der fantes det for eksempel 113 ulike 4

Antropress#2.indd 4

31.03.2015 13:02:04

Barn leker i en av de uregulerte søppelfyllingene på sjøsiden av atollen.

biologiske mangfoldet, som ellers er rikt ved sunne korallrev.

Miljøproblemer som dette er ikke ukjent for oss i Norge. Men, der vi kan gå igjennom livet uten synlige konsekvenser av eget eller andres overforbruk, lever de i Mājro midt oppi det. Derfor er denne atollen et godt bilde av de negative konsekvensene dagens forbruksmønster bringer med seg. Problemet ligger likevel ikke bare lokal forsøpling hva angår miljøutfordringene man står overfor på Mājro. Marshalløyene er også et av de landene som stadig får forsyninger av rikere lands avfall sendt til seg. Ta biler som et eksempel.

De fleste rike og innflytelsesrike land har relativt strenge miljølovgivninger å ta hensyn til – om enn bare for syns skyld. Marshalløyene, derimot, har ikke det. Resultatet er at de får tilsendt store mengder biler både fra USA og Japan

I tillegg er revet fullt av bildekk, byggemateriale, gravemaskiner og annet skrapmetall. Enkelte partier langs sjøsiden fungerer også som gravplasser for gamle biler, båter og hvitevarer, som står i vannkanten på revet og ruster. Det er en distinkt lukt av død og forråtnelse over disse uregulerte søppelfyllingene, men det er likevel helt vanlig at man finner barn som leker i dem.

At søpla havner på sjøen på Marshalløyene er ikke noe nytt, men der avfallet tidligere var nedbrytbart, er det i dag plastikk, isopor og annet type avfall det er vanskelig å håndtere. Selv om korallen forhåpentligvis vil vokse på og over dette med tiden, er dette svært skadelig for revet. Nyere tester har også vist at store områder av korallene er dødende. I tillegg til at det er lite trivelig å leve omgitt av slik forsøpling, har det også negative konsekvenser for det 5

Antropress#2.indd 5

31.03.2015 13:02:06

seg enorm de siste årene, noe som har for en billig penge når disse ikke lenger møter miljøkravene i hjemlandet. Dette er gitt den tilnavnet «the Mountain». Fordi mulighetene for resirkulering er minimale, altså biler med store feil og mangler, og ender mye av avfallet på bålet også her – som ikke regnes som kjøredyktige der de kommer fra. Disse bilene har allerede kort om det er plastikk eller isopor. Likevel er mengden avfall så stor at det er vanskelig forventet levetid igjen når de kommer å holde den i sjakk. til Marshalløyene, men på grunn av den For oss her oppe på berget er det salte lufta og den høye luftfuktigheten vanskelig å forestille seg de der, er veien til sjøsidens Mājro er et godt bilde av gravplass kort. Folk på negative konsekvensene av de negative konsekvensene personlig overforbruk. Det Mājro blir altså tvunget til å dagens forbruksmønster håndtere en økende mengde bringer med seg at søpla er ute av både syne og bevissthet betyr ikke at bilvrak på vegne av rikere og det ikke er et problem. Det er nettopp mer egnede nasjonalstater, som USA og derfor det er så viktig at vi løfter blikket Japan. utenfor egne landegrenser, til steder På samme måte som i Norge, er avfallsmengden fra private husholdninger i verden som føler dette på kroppen. stadig økende på Mājro. Det som ikke går Selv om situasjonen på Mājro er et på sjøen blir enten brent eller gravd ned i ekstremtilfelle, representerer den en vanlig private hager. Lukten av brent plastikk er situasjon for mange mennesker i dagens verden. Forhåpentligvis vil eksempler derfor dagligdags i de tettest befolkende som dette bidra til økt bevissthet rundt områdene på Mājro. Samtidig har den nødvendigheten av å redusere og regulerte søppelfyllinga på Mājro vokst gjenbruke eget avfall.

6

Antropress#2.indd 6

31.03.2015 13:02:08

Møtet med meg selv i feltnotatene Caroline E. Inglingstad, master

Under feltarbeidet blir man fremmedgjort, ensom og føler seg ofte litt fortapt.

Men lite visste jeg at det skulle forfølge meg hjem til Norge. brukbar data. Ut ifra min hukommelse hadde jeg noen scratchnotes som er stikkord jeg hadde fra intervjuer, og resten var fieldnotes proper som innebar en kronologisk rekkefølge med beskrivelser av hendelser, utsagn og mine opplevelser fra hver eneste dag (Sanjek, 2009). Jeg var klar for å gjøre de uferdige observasjonene og tankene mine om til etnografisk data.

Jeg ankom SV i slutten av juli og gikk inn på lesesalen for masterstudentene i 6. etasje. Jeg var en av de første som etablerte base på lesesalen og jeg kapret en plass ved vinduet for de to neste semestrene. Torgeir Kolshus hadde på et seminar promotert de fantastiske moleskin-notatbøkene, og det lå nå to av dem ferdig utskrevet på pulten foran meg, klare til å bli transkribert og omgjort til etnografisk data som jeg skulle basere den viktige masteroppgaven min på. Jeg tok forsiktig opp den første notatblokken og plasserte den forventningsfullt i hendende, åpnet det sorte skinncoveret og begynte å lese førstesiden fra den tiden jeg satt på flyet for ca. ett halvt år siden.

Da jeg leste de første setningene fikk jeg et glimt av en scene fra Steven Spielberg’s film Indiana Jones and the Raiders of the Lost Ark (1981) idet nazistene åpnet

Jeg gjennomførte feltarbeid i en by som heter Macaé i Brasil våren 2014. Da det gjenstod én måned av feltarbeidet følte jeg at jeg i overkant hadde utnyttet gjestfriheten til kvinnen jeg bodde hos.

Det kom muligens frem ved at hun blant annet informerte meg, idet hun gikk ut av døren, at hun skulle ut å handle inn matvarer og dermed “glemte” å fortelle meg at hun egentlig skulle ut og feste med våre felles venner. Mot slutten ble jeg derfor sittende inne flere kvelder, kun med selskapet av katten hennes (som jeg var allergisk mot), og skrev feltnotater.

Flere slike hendelser gjorde at jeg gledet meg til å dra hjem den siste måneden for å transkribere intervjuer og gå gjennom feltnotatene mine i norske, sommerlige omgivelser.

Da jeg kom til Norge lot jeg meg rive med av sommerens fristelser.

Jeg fortalte meg selv at feltnotatene og transkriberingen kunne vente til jeg var tilbake på lesesalen og i skriverytmen igjen – jeg hadde tross alt god tid. Da sommeren var over hadde jeg tatt opp igjen flere av metodeartiklene i SOSANT4110 hadde å by på. Jeg hadde spesielt gått gjennom Sanjek(2009) der han beskriver forskjellig datainnsamling og notattagning, og hvordan dette kan omgjøres til 7

Antropress#2.indd 7

31.03.2015 13:02:09

skje kunne bruke, men veilederen min fortalte at alt jeg baserte meg på måtte ha utgangspunkt i empirien jeg hadde samlet. Jeg hadde frem til da skult bort på plassen jeg visste notatbøkene stod, men denne gangen så jeg direkte på dem med en klump i halsen og en visshet om at jeg måtte overkomme redselen med å møte mitt nå flere-måneder-yngre-meg å åpne notatbøkene mine for å få oversikt. Og jeg gjorde det. Trinnvis. Det var en absolutt nødvendighet for min fremtid og for mitt akademiske verk. For hver side jeg gjennomgikk knøt magen min seg sammen, svetten rant og jeg så meg paranoid over skulderen med jevne mellomrom for å forsikre meg om at ingen smugtittet på det jeg leste. Jeg kunne ikke forestille meg at det jeg hadde sittet og skrevet, samme år, kunne virke så banalt. Disse notatene hadde jeg observert, følt og tenkt nøye gjennom når jeg var i felt. Jeg hadde beskrevet ubetydelige detaljer om mat, min endeløse kamp over kommoden med en hær av minimaur, hvordan været var og hvordan folk så ut på kafeen der jeg satt og skrev. Hvordan i all verden kunne

Paktens Ark. Forventingene var høye og en høytidelig stemning senket seg. Så kom fortidens vesener ut og angrep alle som så på. Indiana Jones og Marion Ravenwood var lure som snudde hodet en annen vei og lukket øynene for harde livet. De unngikk dermed en død som følge av spontan selvpåtenning. Når det derimot kom til Gestapoagenten Toht og meg, så smeltet øynene våre bort av det vi hadde sett. Metaforisk for min del selvfølgelig.

Det jeg leste gjorde meg vondt flau over mitt seks-måneder-yngre meg fordi det virket som om jeg leste noe produsert av min tolv år yngre versjon i den forsvunne dagboken jeg eide på den tiden. Dette – mine feltnotater og min hovedkilde til data i produksjonen av en sosialantropologisk masteroppgave og grunnlaget for min fremtid – skulle ikke føles som et kjærlighetsdikt dedikert til Backstreet Boys når jeg leste det.

Skrekkslagen satt jeg notatbøkene mine i hylla og bestemte meg for å transkribere intervjuene jeg hadde gjennomført i stedet. Det tok meg ikke lange tiden før jeg funderte over noen teorier jeg kan-

8

Antropress#2.indd 8

31.03.2015 13:02:09

dette bli til noe nyttig? Det såkalte «Imposter-syndrome» kom over meg: Hadde jeg faket meg vei til høyere universitetsutdanning der masteroppgaven skulle bli det utslagsgivende beviset?

16. oktober 2014 var det en debatt om antropologiens relevans på Litteraturhuset, og en kvinne kom med en kommentar hvor hun mente at alle notatbøker er verneverdige, i akademisk forstand, og dermed burde bli arkivert.

Jeg så på medstudenten ved siden av meg og møtte et like skrekkslagent blikk som jeg antageligvis hadde: «ingen skal noen gang få se mine feltnotater» var tanken bak mitt blikk. Vi vet alle hva som skjedde med Malinowski sitt rykte da hans feltdagbøker ble publisert – det var skandaløst. På den annen side gav den publiseringen også rom for refleksjon i antropologien.

Sanjek, R. (1990). “A Vocabulary for fieldnotes” i R. Sanjek (red.): Fieldnotes: The Makings of Anthropology. Ithaca: Cornell University Press. Sidene 92-121.

Til slutt viste det seg også at mine feltnotater hadde noen godbiter av data og empiri, ikke bare banaliteter skrevet av en imaginær tolvåring. Etter å ha gjennomgått notatene mine viste det seg at jeg faktisk har for mange godbiter og jeg måtte være selektiv i hvilken retning jeg ville gå videre. Jeg ble gjentatte ganger forberedt på at feltnotatene ville virke kaotiske når jeg skulle begynne å skrive, men ingen forberedte meg på møtet med meg selv og den overveldende redselen jeg kunne gi meg selv gjennom noen notater.

9

Antropress#2.indd 9

31.03.2015 13:02:09

Ingen fisk?

Hva skal vi gjøre?

Morten Berger, MASTER

I juni 2014 møtte innbyggerne på øya Pulau Tuba i Malaysia problemer knyttet til konsum av fisk. Nå skal et nytt avgiftsregulativ knyttet til vareeksport og import innføres.

Det hadde vart et par dager og situasjonen hadde begynt å bli prekær.

Etterspørselen etter fisk hadde skutt i været, men forunderlig nok valgte Samuel å selge den fisken han hadde igjen til ordinær pris. På lørdagen flyttet fiskeren Mahz og flere av de andre fiskerne som vanligvis har båtene sine ved brygga i landsbyen Teluk Puyuh på den andre siden av Pulau Tuba, båtene sine til bukta ved landsbyen Tepi Laut grunnet den røffe sjøen. Søndag morgen forsøkte et par båter å fiske ute på sjøen, men et ektepar som akkurat hadde kommet tilbake fortalte meg at «sjøen er for svær og bølgene for høye, vi kan ikke jobbe idag». Allikevel hadde de klart å få en halv bøtte med fisk til eget forbruk.

Samtidig drev flere av fiskerne og ordnet med båtene sine samt flyttet dem nærmere land. Jeg så Mahz og kompisen hans sitte på kedai makan (restauranten) og gikk bort til dem. De sa også at sjøen var alun (hadde kraftige bølger). Deretter lånte jeg mopeden til Samuel og kjørte bort til Kuala Sungai hvor det stod et par fiskere, far og sønn, og ordnet med et garn. De fortalte meg at det gikk an å reise ut for å fiske dersom man drog i sjutida om morgenen og kom tilbake rundt fire på

ettermiddagen, men at det nå var for farlige forhold til å dra ut. De sa også at disse forholdene gjerne varte ut slutten av mai og hele juni. Like før klokka tolv kom det en fisker tilbake til brygga i Kuala Sungai. Han fortalte at han hadde vært over til Kuah, distriktshovedstaden på Langkawi og solgt 20 ikan tallang (makrellfisken Queenfish) til hele 40 MYR/kg (80 kr/kg). Fiskeren sa også at han måtte ha vært en av de få fiskerne som var ute på sjøen denne dagen, da han ikke hadde sett noen andre båter reise ut fra brygga i Kuala Sungai.

Mandagen var det også rimelig dårlige fiskeforhold og samtidig hadde det vært et dødsfall, noe som medførte at det oppstod sorg på østsiden av øya hvor nesten alle innbyggerne på tok seg fri for å ta siste avskjed med den avdøde og samtlige butikker ble stengt. Et lyspunkt i tilværelsen var det likevel når Galli og sønnen hans plutselig kom kjørende i totida med en kasse med fisk i bilen.

Folk som var i nærheten ble helt ville og nærmest kastet seg over fisken i håp om å få kjøpt litt av den. Tirsdag morgen gikk jeg bort til fiskebutikken til Samuel hvor det ikke lenger fantes fisk å få tak i.

Han bestemte seg derfor for å kontakte 10

Antropress#2.indd 10

31.03.2015 13:02:09

søsteren sin på fastlandet i Kuala Perlis, en havneby i staten Perlis, for å få henne til å finne den billigste fisken på markedet der. Rundt klokka 9 reiste jeg, Galli og sønnen hans samt Samuel ut fra stranda ved Tepi Laut i retning Kuala Perlis. Vi passerte et par fiskere som var ute på sjøen utenfor Pulau Tuba, men det var fremdeles langt færre en normalt. Over hele horisonten, i retning Kuala Perlis, lå det regn og tordenskyer. Vi fulgte østsiden av øya Langkawi så langt vi kunne, men måtte etter hvert bytte retning. Deretter bar det ut på en 25 kilometer lang ferd over det åpne havet i Malakka-stredet.

Med forrige tur inn til fastlandet i minne hadde jeg bevisst valgt å bruke redningsvest denne gangen. Da hadde fiskebåten på ti fot gått tom for bensin, og

motoren streiket og måtte repareres midt ute på sjøen i 3-4 meter høye bølger uten noen mulighet til å kontakte folk. Men heldigvis oppstod det ingen problemer på veien til Kuala Perlis denne gangen.

«Galli, som er en pensjonert fergekaptein finner raskt skipsleden inn mot Kuala Perlis, som ifølge karene skal ligge like foran oss. Når vi kommer nærmere land dukker det opp en by omsluttet av tropisk regnskog. På høyre side ligger en vakker moské like ved elveutløpet, etterfulgt av lastehavnen hvor store fiskebåter fra Thailand og Malaysia (mulig å se forskjell grunnet ulikt skrog). Deretter omkranses vi av små bølgeblikkhus på påler hvor det ligger små fiskebåter ankret opp ved nesten hvert eneste ett. Barn løper rundt på gangveier som binder husene sammen.

11

Antropress#2.indd 11

31.03.2015 13:02:11

fra fastlandet. Fra 1. April 2015 vil det komme et fornyet regelverk som regulerer import og eksport av varer til Malaysia.

Langkawi-regionen med Pulau Tuba innehar status som et taxfree-område og vil ved innføringen av loven bli et utpekt område (designated area). For å kunne kjøpe og transportere fisk fra fastlandet over til Langkawi må varene deklareres i tollen og avhengig av det nye regelverket må man betale GST (Goods and Services Tax) for både transporten og varene (RMCD 2015). Det nye regulativet vil føre til at kjøp, import og transport av fisk på den måten jeg observerte ikke lenger vil være lovlig. Historien kan også være et eksempel på hva en student kan bli vitne til i felten og viser hvordan slike observasjoner kan knyttes inn i en større kontekst.

Like før en bro ligger det svære båter til blekksprutfiske. Så kommer vi til en sving i elva hvor det står parkert en svart bil ved motorveien med en person ved siden av. Det er svogeren til Samuel som står der med 7 kurver med fisk. Samuel og jeg hopper over båtripa og begynner å laste ombord fisken mens Galli og sønnen ordner med båten, sjekker motoren og etterfyller bensin. Med tanke på at grensen til Thailand er 1,5 kilometer unna og vi befinner oss i et velkjent smuglerområde er det kanskje ikke så rart at flere av sjåførene som passerer oss på motorveien gir oss rare blikk og ser undrende ut. Etter 20 minutter er fisken lastet opp og vi er klare for avreise tilbake til Pulau Tuba» (Utdrag fra dagbok, Dag 128).

Turen tilbake gikk for seg uten større problemer og når vi ankom stranda bar vi kassene med fisk opp til Samuels fiskebutikk. Folkene ble helt ville av synet av fersk fisk og en hel rekke kvinner, som nettopp var ferdige med et møte i kvinnenes mikro-lån forening, styrtet til for å kjøpe fisk. Imamen tok opp den ene fisken etter halen og inspiserte den gjennom lukt og syn før han gav penger til Samuels kone.

Denne historien fra felten illustrerer det potensielt ekstreme innbyggerne på en øy full av fiskere kan bli nødt til å gjøre når all fisken blir utsolgt samtidig som fiskeforholdene er elendige rundt øya.

Det interessante er at innbyggerne under denne perioden også hadde muligheten til å kjøpe fisk på Langkawi som ligger 15 minutters båttur unna Pulau Tuba.

Men grunnet store prisforskjeller var det, selv med påfølgende transportkostnader, billigere å importere en båtlast med fisk

Referanser: Royal Malaysian Customs Department (RMCD), 06.03 2015, http://gst.customs.gov.my/en/Pages/default. aspx og http://gst.customs.gov.my/en/rg/ SiteAssets/gst_bill/BI%20ACT%20762.pdf

12

Antropress#2.indd 12

31.03.2015 13:02:11

Onde antropologer?

MAGNUS GODVIK EKELAND, MASTER

Noen gang lurt på hva som kommer opp hvis du søker etter «extreme anthropologist» via Google? Vel de tre første sidene du får opp på Google lenker alle til sider om samme antropolog! Som mannen sier om sine feltarbeid: «Indiana Jones had nothing on me».

Jeg minnes en ettermiddag sittende med en gjeng på pauserommet til masterstudentene. Om vi klaget over masteren eller utvekslet sladder husker jeg ikke, men på et tidspunkt spurte i hvert fall en medstudent om det fantes slemme antropologer. Minuttene gikk helt til ei hintet om det kanskje ble lettere hvis vi kom på antropologer med reaksjonære meninger1. Ingen skal beskylde oss for å være politiske eller moralske relativister nei. Det hjalp imidlertid lite før en plutselig utbrøt at jo, vi har Napoleon Chagnon! For Chagnon representerer jo alt vi misliker: han er en kompromissløs agitator for en evolusjonistisk antropologi, han har sagt ufine ting om informantene sine og det ryktes at han (bokstavelig talt) har brakt vold og pest over dem også. Sist gang han (igjen) var i media, var etter Marshall Sahlins trakk seg fra «the National Academy of Sciences» i protest mot at Chagnon ble gitt medlemskap, (u)passende nok samtidig med at Chagnon publiserte sin selvbiografi. Men hvorfor endte Chagnon opp med dette frynsete ryktet?

1 Et sånt krast utsagn kan ikke stå uimotsagt.

Den stokk-konservative australske antropologen W.E H. Stanner var eksempelvis en av de tidlige og viktige forkjemperne for Aboriginenes rettigheter, og ønsket spesielt å heve respekten og kunnskapen vår om deres religiøse oppfatninger.

Antropress#2.indd 13

Raider’s of the lost tribe.

Napoleon Chagnon var blant de første som gjorde feltarbeid blant Yanomamöene, et urfolk som lever over et større område i Amazonas, og som på dette tidspunktet hadde hatt relativt lite kontakt med andre enn en misjonær nå og da. Sistnevnte faktum skulle Chagnon bruke for alt det var verdt når han seinere påberopte seg unik kjennskap til en av de siste gruppene som levde slik våre tidlige forfedre gjorde for flerfoldige tusen år siden. I 1964 sto han aleine midt i en Yanomamö landsby. Beskrivelsen han gir av møtet med folkene han skulle leve med i land tid framover får Malinowskis beskrivelse av ankomsten i felt til å framstå som en behagelig dag på en solfylt strand.

Chagnon maler et bilde av aggressive menn med grønt snørr hengende fra nesen, de har spente buer og selv landsbyens hunder glefser etter føttene hans. Chagnon sparer heller ikke akkurat på kruttet, for å si det forsiktig, i sine beskrivelser av vold og konflikt blant Yanomamöene. Her klubber folk hverandre halvt i hjel, mishandler familien og sniffer hallusinogen. Når Chagnon mimrer om feltarbeidene i sin selvbiografi minnes han brutale raid i landsbyen, hvordan han nesten endte opp som jaguarmåltid, og da han skjøt i filler

13

31.03.2015 13:02:11

en anakonda som kastet seg mot han fra vannet. Om ikke annet kan vi ikke beskylde fyren for å være feig! Ikke rart monografien «The Fierce People» fylt som den er av dop, vold og sex, er blitt veldig populær blant studentene. Ifølge han selv var det nettopp konfliktene hos Yanomamöene som ledet han til å søke biologisk-evolusjonære forklaringer.

Kort fortalt mener Chagnon at den sosiale strukturen hos Yanomamöene og lignende grupper handlet om hvordan menn kontrollerte tilgang til seksuelt reproduktive kvinner. Den kontroversielle teorien Chagnon presenterte var dermed et dødsstøt mot alle romantiserte ideer om the noble savage. Altså det er jo fantastisk enkelt, og tanken på kvinner som noe menn konkurrer om gir mer mening enn Marvin Harris som svarte Chagnon med at Yanomamöene sloss fordi de til daglig fikk i seg mindre proteiner enn det er i en Big Mac!

fagkretser2. Allikevel fortsatte Chagnon å dokumentere teoriene sine empirisk gjennom hyppige besøk i felt. Vi kan nok anerkjenne han for mer grundige feltarbeid enn de fleste andre, og han har vært tilbake rundt 25 (!) ganger.

Men han hadde nok vært tjent med litt mindre klokketro på sine noe snevre teoretiske perspektiver. Kombinert med at han, basert på min lesning av selvbiografien hans, ser ut til finne det verste i mange av de han møter.

Secrets of the Tribe: Skandaler og drama At Chagnon i dag er en av best kjente antropologene både innenfor og utenfor faget, skyldes ikke bare at monografien hans, «The Fierce People» er av den bestselgende monografiene noen gang utgitt, ei heller at han har vært i konflikt med store deler av det etablerte antropologimiljøet de siste 40 årene, men

«Kjerringa mot strømmen» Etter at han returnerte hjem fra feltarbeidet opplevde han at funnene hans ble blankt avvist. I følge ham selv skyldes det et Marxistisk dominert universitetsmiljø, som nektet å innse at konflikt kunne skyldes annet enn strid over materielle goder. Dette var begynnelsen på en konflikt der Chagnon skulle stå mot store deler av antropologimiljøet. Chagnon ble begeistret da han leste Edward O. Wilsons Sociobiology: «The New Synthesis» fra 1975, der Wilson behandlet mennesket som et dyr som andre dyr kunne studeres ut ifra samme utgangspunkt. Imidlertid ble han svært skuffet da han opplevde at boka ble ignorert i antropologiske

2 Ikke helt, Marshall Sahlins skrev et motsvar «The Use and Abuse of Biology: An Anthropological Critique of Sociobiology»i 1977, Chagnon utalte at han ble flau over å ha hatt Sahlins som professor når han leste denne boka.

14

Antropress#2.indd 14

31.03.2015 13:02:14

Anklagelsene har vært alt fra nevnte sykdoms utbrudd, til å ha truet studenter med hundene sine, til å være polisk høyrevridd. Chagnon selv har avvist alt og mener alle personangrepene var en direkte årsak til hjerteinfarktet han fikk for noen år tilbake.

i stor grad også et resultat av boka « Darkness in El Dorado: How Scientists and Journalists Devastated the Amazon » fra 2000, av journalist Patrick Tierney .Boka lovet saftige skandaler, og den overgikk forventningene: blant det mest alvorlige er at Chagnon skulle ha bidratt til å spre meslinger blant Yanomamöene under et feltarbeid der han deltok med et amerikansk medisinsk forskningsteam, men også at han skulle ha oppmuntret Yanomamöene til å angripe hverandre for å styrke sin egne teorier. I ettertid har det meste av dette blitt avvist som reinspikka løgn, men innen da hadde rekken av anklagelser mot Chagnon blitt så ondsinnet absurde at de kunne kommet fra et nettroll fra dagbladet!

3

Hvilken innflytelse har Chagnon egentlig hatt?

Chagnon fikk aldri den annerkjennelse han selv mente han fortjente fra antropologimiljøet. Allikevel er det interessant å se hvordan han er blitt omfavnet av en rekke populærvitenskapelige forskere fra Richard Dawkins og Steven Pinker til Neil Diamond. Samtidig som han har publisert artikler i alt fra det anerkjente «Science», til «National Geographic»,.

Personlig må jeg skyte inn at Chagnons teori helt klart er interessant. Om ikke annet tvinger de oss til å tenke kritisk gjennom i hvilken grad evolusjonistiske forklaringer kan gi det enkleste, om ikke de beste svarene. Og til slutt: Er det en kausal sammenheng mellom fornavnet, Napoleon, og mannen han ble? Begge prøvde, og mislykket å forandre sin verden.

Og til slutt endte som bitre gamle menn begge to.

Tegnet av Marie Nilsson

3 Gjengitt i selvbiografien hans, men med grundige kildehenvisninger til hvor de ble publisert.

15

Antropress#2.indd 15

31.03.2015 13:02:15

Kilder: Chagnon, N. A.: Yanomamรถ (5th edition), 1997. New York and London: Harcourt Brace College Publishers, Case Studies in Cultural Anthropology.

-Noble Savages: My Life Among Two Dangerous Tribes -- The Yanomamo and the Anthropologists. 2013. Simon & Schuster; Sahlins, Marshall. 1973. The use and abuse of socio-biology. Chicago Press.

Golden, Serena. A Protest Resignation. Hentet 14.02.15. https://www.insidehighered.com/ news/2013/02/25/prominent-anthropologistresigns-protest-national-academy Eakin, Emily. How Napoleon Chagnon Became Americas Most Controversial Anthropologist. Hentet 14.02.15 http://www.nytimes.com/2013/02/17/ magazine/napoleon-chagnon-americasmost-controversial-anthropologist.html?_

16

Antropress#2.indd 16

31.03.2015 13:02:15

Ta del i antropologifellesskapet!

Lurer du på hva som skjer innen norsk antropologi?

Vil du delta på fagkonferanse?

Da bør du bli medlem av Norsk Antropologisk Forening (NAF)!

NAF er en medlemsorganisasjon for antropologer, studenter i sosialantropologi og andre med interesse for antropologi. Foreningen arbeider aktivt for å skape et bredest mulig nettverk mellom antropologer i ulike yrkesgrupper, både i og utenfor universitets- og høyskolemiljøene. Som medlem støtter du foreningens arbeid med å fremme sosialantropologi som fag og yrke.

Du finner oss her: www.antropologi.org NAF utgir Norsk Antropologisk Tidsskrift (NAT) med fire nummere i året. NAT er den viktigste formidleren av sosialantropologisk forskning på norsk. Tidsskriftet inneholder originale, empiriske og komparativt orienterte fagartikler, debattinnlegg og bokomtaler.

Redaksjonen tar gjerne imot nye manuskripter.

Foreningen arrangerer også en årlig nasjonal fagkonferanse. Årskonferansen er et unikt møtested for antropologer i alle yrker, for masterstudenter, nyutdannede og etablerte forskere.

Alle NAF medlemmer får redusert konferanseavgift.

Meld deg inn via vår nettside: www.antropologi.org/om-naf/bli-medlem/ eller via mail: naf@antropologi.org

17

Antropress#2.indd 17

31.03.2015 13:02:15

(Ekstremt) kompliserte slektskapsforhold Kristine Jevne Berge, bachelor

Å definere slektskap har aldri vært en enkel sak. Med ny reproduktiv teknologi er det nå mulig å få barn på måter som man tidligere ikke kunne forestille seg.

Gjennom lov og praksis blir også ektefeller på den ene siden, og stesøsken, stemor, stefar, inngiftede slektninger, og foster-slektninger på den andre siden, ansett som slektninger til tross for at de ikke deler biogenetisk materiale. Her er det den kodifiserte oppførselen som gjelder, og adferden som skaper relasjoner.

Dersom en kvinne juridisk sett er moren og oppfører seg som en mor overfor et barn, vil hun ansees som moren. Til tross for at moren og adoptivbarnet ikke deler biogenetisk materiale, er det her adferden deres som skaper mor-barn-relasjonen.

Slektskap har lenge vært et sentralt tema i antropologien. Hva som defineres som en slektning varierer fra kultur til kultur, og få (om noen) antropologer vil argumentere at det finnes en universell forståelse av slektskap. Denne artikkelen vil fokusere på vestlig slektskapstenkning, og hvordan den blir utfordret av den teknologiske utviklingen. Den amerikanske antropologen David M. Schneider forsøker i sin bok American Kinship (1980) å gi en beskrivelse av hvordan slektskap defineres i USA, en beskrivelse som også kan sies å gjelde i store deler av den vestlige verden. I boken skiller han mellom to forskjellige kulturelle ordner av slektskap, altså «the order of nature and the order of law» (s.27). Den førstnevnte ordenen er for mange klar, altså at man deler biogenetisk materiale, som blod og DNA, og dermed er i slekt, ideen om en delt substans.

Slektskap kan altså regnes gjennom natur eller lov. Det betyr ikke at alle slektskapsbånd ansees som like ubrytelige eller «ekte». Selv om praksiser som adopsjon er godtatt i samfunnet, er det fremdeles slik at det biogenetiske båndet anses som sterkt i Vesten, noe man ser ved at folk opprettholder et skille gjennom bruk av begreper som «ekte barn» og «ekte foreldre», som refererer til de biogenetiske foreldrene. Et slektskap regnes kun som «ekte» når det er en fysisk kobling i slektskapet, gjerne kalt ett blodsbånd. Dette er en biogenetisk kobling som blir ansett som naturlig og umistelig, i motsetning til slektskap gjennom lov, som kan brytes.

18

Antropress#2.indd 18

31.03.2015 13:02:15

slektskap er, ser det ut til at det er det genetiske materialet som har fått mest betydning, og dermed er det folk i Vesten vektlegger når de snakker om slektskap.

Med andre ord, teknologien utfordrer og bryter ned skillet mellom natur og kultur.

Ny reproduktiv teknologi gjør dikotomien mellom natur versus lov mindre tydelig. For eksempel kan man stille seg spørsmålet, hvem er «ekte» mor når et barn er født ved hjelp av eggdonasjon? Er det den genetiske moren som donerte egget som er mor? eller er det den biologiske moren som bar fram barnet i ni måneder? Hvis den «ekte» moren er den biogenetiske moren, er begge mødrene her da «ekte»? Nei, så enkelt er det sjeldent. Et barn har kun én «ekte» mor, det er det som er naturlig og bare noe naturlig kan være ekte. Likevel ser vi at vi må skille mellom termene «biologisk mor» og «genetisk mor», som tidligere har blitt brukt som synonymer.

Dette i seg selv viser hvor utydelige grensene har blitt. Et eksempel er en kvinne Marit Melhuus intervjuet som hadde brukt surrogat framfor donoregg eller donorsperma. Dette begrunnet kvinnen med at barnet da ville være deres «ekte» barn, «because it comes from Jon and me […] but it has lived with another woman, has grown there, but is really ours» (Melhuus, 2007, s. 47). I forsøk på å prøve å reetablere hva et «ekte»

Men, teknologiens kompliserende effekt på slektskapstenkning stopper ikke der.

Det har i det siste vært stor kontrovers i Storbritannia om hvorvidt det skal være lov til å lage barn med tre genetiske foreldre, eller en såkalt three-parent baby. Formålet med dette er at mødre som bærer på farlige genetisk arvelige

19

Antropress#2.indd 19

31.03.2015 13:02:16

sykdommer ikke skal gi disse videre Dette hybrid-egget vil deretter fertiliseres til sine barn. Kort fortalt betyr det at med sperma fra tiltenkt far, og egget kan genetisk materiale fra to forskjellige settes inn i en kvinne som bærer frem kvinners egg settes sammen til ett enkelt barnet. Donoren bidrar her med 37 gener, mens de resterende 22.000 genene egg. Man tar donorens egg, teknologien utfordrer og bryter fjerner DNAet i kjernen og (i kjernen) vil komme fra tiltenkt skillet mellom erstatter det med tiltenkte mors ned mor, gener som altså ikke bærer på natur og kultur. arvelige sykdommer. På denne måten DNA. På denne måten kan man lage ett egg for tiltenkt mor, hvor hun har kan en kvinne få ett «ekte» barn som hun deler (nesten alt) det genetiske materialet sitt DNA som bestemmer for eksempel det fysiske utseende, men ikke de genene sitt med, fremfor å få ett donoregg som som gir sykdom. ikke er hennes. Men hvem er da den «ekte» moren er når det er to genetiske mødre?

Men det er ikke bare three-parent babies som er kontroversielle for tiden. For øyeblikket utvikles det nok ett nytt og ganske kontroversielt forskningsfelt som kalles epigenetikk, eller «læren om hvorledes gener forandres uten at selve DNA i kjernen forandres» (Heidberg, u.d.). Mennesket har som sagt rundt 20

Antropress#2.indd 20

31.03.2015 13:02:17

Referanser: Heidberg, A. (u.d.). Store medisinske leksikon.

Hentet 10.02.15 fra Store norske leksikon: http://sml.snl.no/epigenetikk

22.000 gener. Likevel er det ikke alle som er aktive til enhver tid. Gener slår seg av og på. Epigenetikk går ut på at DNAets uttrykk, hvilke gener som er på eller av, hvilke som kommer sterkere frem og hvilke som er mindre synlige, kan forandres og påvirkes av for eksempel miljøet. Et aspekt ved epigenetikk er maternal imprinting, som kort fortalt går ut på at kvinnen som bærer fram et barn kan ha stor innvirkning på hvordan barnets gener kommer til uttrykk. Dette kan endre vårt syn på surrogati, hvor kvinnen som bærer fram barnet ofte ses på som kun en «leie-mage». Kan dette bety at kvinner som bruker donoregg, får styrket sin følelse av å være med på å skape og forme barnet som blir født?

Epigenetikk kan potensielt endre vår forståelse av biologi. Og med en annen forståelse vil kanskje gener måtte vike for det biologiske båndet i defineringen av slektskap? Gener er kanskje ikke det mest «ekte» allikevel?

Melhuus, M. (2007). Procreative Imaginations: When Experts Disagree on the Meanings of Kinship. I M. E. Lien & M. Melhuus, Holding Worlds Together: Ethnographies of Knowing and Belonging (ss. 37-56). New York: Berghahn Books.

Schneider, M. D. (1980). American Kinship: A Cultural Account. 2nd ed. Chicago: University of Chicago Press.

The Economist (07.02.2015). Reproductive medicine: A dad and two mums. Hentet 10.02.15 fra The Economist: http://www. economist.com/news/britain/21642156-mpsvote-favour-children-three-genetic-parentsdad-and-two-mums

21

Antropress#2.indd 21

31.03.2015 13:02:17

APOKALYPSE SNART Bent Eilif Noddeland, bachelor

Den kristne forestillingen om endetiden og dens åndelige og kosmiske konsekvenser, tilsier at den er forventet og blant noen retninger, til og med ønsket. Dette kan ha politiske konsekvenser Verdens ende skal kringkastes I oktober i fjor ble den hittil siste filmen i Left Behind-serien sluppet i USA. Filmene, og bøkene de er basert på, handler om frykt, overlevelse og anarkiske tilstander i etterkanten av samfunnets tilsynelatende kollaps. Så langt kan det minne om en rekke andre filmer som har funnet veien til kinoskjermen eller TVer i de tusen hjem. Postapokalyptiske temaer er etter alt å dømme et tema som med jevne mellomrom får sin stund i rampelyset, og som vi seere stadig er klar til å se nye eksempler på. Fra det skitne, voldelige samfunnet i Mad Max, til det nærmest utopiske i Star Trek er det noe som fascinerer mange av oss.

Allikevel, Left Behind-serien er ikke helt slik som de fleste av disse filmene: de er dramatiseringen av en trosforestilling om verdens ende som er voksende i USA og en rekke andre land. Der de fleste andre slike filmer begrenser sine referanser til jødisk-kristen tradisjon til metaforer eller bildebruk, er Left Behind postapokalyptisk i ordets rette forstand. Det er snakk om Johannes’ åpenbaring, hvor åpenbaring er den norske oversettelsen av det greske ordet «apokalypsis». Apokalypsen med stor A, altså.

Den apokalyptiske visjonen i Left Behind anser ikke selve endetiden som hovedtrusselen, men benektelse av kristne profetier.

Over 60 millioner eksemplarer skal bokserien som filmen er basert på ha solgt. De er oversatt til en rekke språk, deriblant spansk, kinesisk, ungarsk, japansk og afrikaans. Den slags salgstall

22

Antropress#2.indd 22

31.03.2015 13:02:19

tilsier en viss resonans hos mange lesere verden over. Men hva slags lesere?

Teologi til besvær Bøkene beskriver en nær fremtid hvor alle rettroende kristne har blitt teleportert bort fra jorden, en hendelse som kalles «the Rapture», eller «Opprykkelsen», deriblant alle spedbarn og barn som er for unge til selv å velge tro. De som er igjen må finne ut hvorfor dette har skjedd, med teorier som involverer romvesener og mye annet. De karakterene som innser at det er et mirakel og en del av guds plan for Jesu tilbakekomst er bøkenes helter, og de som prøver å bortforklare dette er skurkene. Perioden de befinner seg i kalles «the Tribulation», eller «Den store trengselen», en periode de som ikke var frelst før opprykkelsen må lide gjennom før Jesus endelig kan komme og etablere sitt tusenårsrike, som til slutt leder til den endelige og evige dommen over levende og døde.

Jesu tilbakekomst er sentrum for kristne endetidsforestillinger.

I mellomtiden forfølger Antikrist, i form av generalsekretæren for et langt sterkere FN, de gjenværende kristne på brutale måter, og forsøker å skape sitt eget imperium. Det hele bærer sterke preg av Tom Clancys spionbøker om den kalde krigen og såkalte «black ops»-thrillere,

og fokuset skifter mellom de konverterte kristnes geriljakrig, og diverse monologer som tatt ut av en fundamentalistisk sørstatspastor sine prekener.

Min personlige erfaring med denne mediafranschisen fant sted en gang på 2000-tallet da noen i ungdomskoret mitt insisterte på å se en av de tidlige filmene.

Filmen virket som en dramatisering av en slags kristen forfølgelsesfantasi, der de sekulariserte og økumeniske autoritetene alle var forført av antikrist, og de gjenværende rettroende kjempet en innbitt geriljakrig, med en og annen gjesteopptreden av en bibelsk figur slik som de forestilles i henhold til visse sosialkonservative og bokstavtro tolkninger av Bibelen. Et par soldater brennes for eksempel opp av noen himmelske veseners ildpust. Metaforiske tolkninger brukes bare i den grad de er absolutt nødvendige. Gud leker ikke apokalypse: folk dør i hopetall.

De fleste som leser dette kjenner kanskje ikke igjen så mye av dette fra religionsundervisning på skolen eller fra konfirmanttiden, og det er ikke så rart.

Left Behind springer ut fra en bestemt tolkning av Bibelen, med hovedvekt på Johannes’ åpenbaring. Selve teksten omhandler en visjon forfatteren, Johannes av Patmos hadde, og har vært diskutert flittig av teologer og skriftlærde opp igjennom åra. Mange mener at visjonene enten allerede har skjedd og referer i hovedsak til romernes undertrykkelse av de kristne, andre mener at de er metaforiske til den grad at den eksakte betydningen ikke vil bli klart før Jesus kommer tilbake.

Bøkenes forfattere, Tim LaHaye og Jerry B. Jenkins tilhører derimot en kristen

23

Antropress#2.indd 23

31.03.2015 13:02:20

Likevel finner vi i hellige skrifter fra mange ulike religioner eksempler på svært fryktinngytende profetier og åndelige konsekvenser som til og med kan vare inn i evigheten. Den troende skånes ikke for dette, det er tvert om den troende som konfronterer disse dypt skremmende kosmologiske sannhetene som den ikke-troende ignorerer. Geertz sier at problemet med lidelse innen en religiøs kontekst ikke nødvendigvis er å få slutt på den, men derimot å gjøre lidelse til «something bearable, supportable – something, as we say, sufferable» (Geertz, «Religion as a Cultural System», 1966).

Religionen er ikke altså nødvendigvis en tåke mot verdens onder, men setter dem inn i en kontekst som tilskriver lidelsene mening. Der livsløgnen i «Vildanden» skåner karakterene mot sine feil og mangler, kan religion tvinge den troende til å ta stilling til svært, svært ubehagelige sannheter.

På samme måte er det ikke i en slik kristen endetidstanke noe poeng i å prøve å unngå endetiden. Verdens ende i en slik bokstavelig forstand er knyttet til Jesu tilbakekomst, de dødes gjenoppstandelse og den nye jord og den nye himmel.

Hvordan ulike kristne kirkesamfunn forholder seg til dette varierer sterkt, men det finnes bevegelser som stadig er på utkikk etter tegn på endetiden, og ønsker den velkommen. De som følger såkalt «Dispensasjonalisme», en teologisk posisjon som Left Behind-serien bygger på, har sine røtter i 1800-tallets Storbritannia, men har størst innflytelse i USA, med mellom 5 og 40 millioner tilhengere.

Billedbruken i Johannes’ åpenbaring har inspirert kristne i nesten to tusen år.

retning med størst utbredelse i USA som lenge har tolket åpenbaringen som metaforer for politiske og kulturelle prosesser i sin samtid. Spesielt deres tolkning av opprykkelsen har blitt kritisert av andre kristne tolkninger av Bibelen, i form av nedlatende uttrykk som «Beam me up theology», en referanse til Star Trek.

Religion blir ofte omtalt som en måte mennesker skaper trygghet i tilværelsen.

Den ibsenske «livsløgnen» virker som en passende sammenligning: det er noe som vi forteller oss selv slik at vi ikke trenger å konfrontere den ubønnhørlige sannheten om universets fundamentale likegyldighet.

24

Antropress#2.indd 24

31.03.2015 13:02:22

Politiske problemer Det kan være vanskelig å påvise direkte politiske konsekvenser av teologiske holdninger, men det synes å være trender. Såkalte «megakirker» i USA, enten evangeliske, karismatiske eller fundamentalistiske sponser jødiske bosetninger på Vestbredden, og jobber aktivt for å få alle jøder tilbake til Det hellige land. Begrunnelsen for dette er ikke bare politisk eller humanitær, men også bibelske profetier som tolkes i den retning at Jesu tilbakekomst kun kan forekomme hvis alle jøder har returnert til Israel. Å støtte Israel blir en hellig plikt.

Ironisk nok rammer denne praksisen de aller eldste kristne menighetene i verden, de som ligger i det hellige land og som blant annet består av kristne palestinere.

Lignende logikk ligger til grunn for pastorer og skribenter som rapporterer om økende mengder jordskjelv og stormer – begge tegn på endetiden.

Selv global oppvarming, i den grad den blir anerkjent, blir sett på som et gode i den forstand at den fremmer Jesu tilbakekomst.

Verden animeres i en åndskamp mellom gud og sataniske krefter der nøytralitet er umulig, og andre kirkesamfunn kritiseres som «lunkne» eller apatiske.

Der mange tradisjonelle kirker sliter med medlemstall, klarer pinsebevegelsen og andre religiøse bevegelser gjennom ulike metoder som fokuserer på tilhørighet, et levende og konstant utviklende åndsliv, en klar søken etter det onde i samtiden og politisk handling å få stadig større innflytelse, spesielt i Latin-Amerika, Afrika sør for Sahara, Øst-Asia og rundt i Stillehavet. Europa er i ferd med å bli en kirkelig bakevje, selv om

det også i Norge er tegn på polariserte, karismatisk-evangeliske bevegelser, de inviteres riktignok sjelden inn i den «dannede» samfunnsdebatten som holdes i riksavisene og andre mainstream-fora.

Teologi & Politikk Om dette er et syn som deles av en mindretall kristne er det uansett et interessant innblikk i hvordan geopolitiske prosesser og teologiske tolkninger påvirker hverandre i et dialektisk forhold. Antikrist kan gå fra å være lederen for Sovjetunionen, til Paven, til generalsekretæren i FN, alt ettersom på hvilken måte man føler situasjonen passer den gjeldende tolkningen.

Jordens ødeleggelse kan gå fra å være tuftet på atomkrig til miljøendringer.

Spesielt den mer eller mindre konstant pågående konflikten i Midtøsten er alltid et fruktbart fokus for den som leter etter tegn i tiden på at alt skal renses og gjøres rett, selv om det kommer til å innebære ubeskrivelig lidelse. Motsatt vil forestillinger om kosmologi kunne motivere til konkrete politiske og økonomiske handlinger, som støtte til søstermenigheter, grasrotbevegelser eller vennligsinnede regimer.

Det kan være ubehagelig å møtes med slike visjoner om fremtiden. Da er det kanskje like greit å rette seg til selve Bibelen, og slå opp i Matteus’ evangelium, 24:36: «Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen.»

God dommedag, folkens.

25

Antropress#2.indd 25

31.03.2015 13:02:22

Ikke-antropologiske filmer med antropologer Magnus Godvik Ekeland & Hege Bakken, MASTER

Antropologien har ennå ikke fått sin Indiana Jones, selv om undertegnende har innvendt at Indiana mest sannsynlig er ansatt ved et antropologisk institutt i Statene (four field approach anyone?).

De fleste vet knapt om en eneste film der hovedpersonen er antropolog, og ved en kjapp titt på filmene nedenfor ser vi hvorfor.

Her serverer vi dere en knippe filmer som bøter på dette. Hege minner oss på at det fantes en tid da antropologer kunne spille avgjørende roller i lettbeinte komedier, og kinosalen kunne nikke anerkjennende til satire over Mead og Boas. Magnus tar for seg de mørke 80-årene, da post-modernismen herjet med faget og resultatet for antropologen på film ble tilsvarende grøsselig. Uansett sjanger og kvalitet, konkluderer vi med at antropologer har sin underholdningsverdi på storskjermen.

Indonesia som blir besatt av en ond ånd på feltarbeidet, og blir forandret til en udødelig hevnlysten furie som gjør sitt beste for å rive sine informanter i stykker.

Filmen starter lovende med sitatvennlig dialog som ”If I don’t finish my thesis I won’t graduate” og tidenes kanskje beste filmreplikk ”I’m not a lady, I’m an anthropologist. Nemlig, Margaret Mead hadde nok vært stolt! Etter dette blir resten av filmen til fantastisk ”bad movie heaven”.

Magnus Godvik Ekeland: Lady Terminator (1989) Denne noe obskure kult-perlen snublet vi over etter å ha søkt etter ”anthropologist” via IMDB, og ble valgt etter en tøff avgjørelse der vi måtte velge bort potensielle klassiskere som ” Savage Terror (1980)” og ”Cannibal Holocaust 2”. Uansett, kort fortalt handler denne filmen om en ung kvinnelig antropologistudent på feltarbeid i 26

Antropress#2.indd 26

31.03.2015 13:02:22

Dette er uten ironi en rein søppelfilm, dubbingen er gjort så fort og er tidvis så hinsides grisete og cheesy at det blir ufattelig morsomt. De fleste karakterene er kun med for å lire av seg kleine seksualiserte replikker eller utøve akrobatisk hopp når de blir skutt. Jeg satt, muligens litt upassende, og ventet på at Geertz skulle kaste seg inn for å redde dagen, evt. analysere galskapen, men akk forgjeves. Besettelser av antropologen selv, åpner opp for et hav av potensielle perspektiver på agency, selv-refleksjon, og i dette tilfellet, grov vold mot potensielle informanter. Filmen kom i tiden rundt radarparet Wikan-Barths opphold i Indonesia, uten at det har noen sammenheng med filmen forøvrig.

Fun fact: I Suva hadde filmsjappene alltid tre hyller, Hollywood, Bollywood og slike indonesiske filmer som dette, som tilsynelatende var kreativt frie tolkninger av filmer fra de to første kategoriene.

Nomads (1986) Her har vi en av Schwarzeneggers personlige favorittfilmer. Hvem hadde trodd at selveste James Bond, Pierce Brosnan, har spilt antropolog? (Hold dere fast jenter, med fullskjegg er han om mulig enda kjekkere enn i alle James Bond filmene sammenlagt!). Dette er en sånn film som TV3 pleide å sende kl.

04 på natta på hverdager for noen år tilbake. Filmen starter overraskende med at 007 blir hastet inn på akutten, kledd som en HFer. Den pene vakthavende legen regner med at det er en boms som synger på siste verset, men så tar han et tigersprang fra sykehussengen rett på henne mens han intensivt skriker på fransk. Tenker det gjenopprettet æren til fransk akademia. Riktignok tar han

sin død av det. Viser seg at han ikke var en boms som alle trodde, men en anerkjent antropolog. Honest mistake det. Imidlertid viser det seg at 007 besatte legen, og snart hallusinerer hun seg gjennom hans siste jordiske dager. 007 er tydeligvis basert på en kreativ tolkning av Fredrik Barth og Levi-Strauss. Han er beintøff, har gjort feltarbeid over hele verden og snakker med fransk aksent.

Fortvil ikke, han er flinkere til sistnevnte enn han var til å synge istykker ABBAs klassikere. Men nå har han og kona endelig bestemt seg for å slå seg til ro i LA. ”It will be great to work five hour days and eat hamburgers”. Regner med at opptil flere på instituttet kjenner seg igjen i dette. Uten å avsløre for mye eller for lite av handlingen, kan vi si at plottet i filmen er så 80-talls at den burde stilles ut på Kulturhistorisk Museum til glede for fremtidige antropologer. Stakkars 007 konfronteres nemlig med det skumleste kinogåere visste om for noen tiår siden: rotløs punkerungdom som terroriserer hederlige middelklassepar, tilsynelatende på pur faen. 007 prøver å gi en tilsvarende revolusjonerende forklaring på punkerbøllene: de er egentlig nomader! Regner med at dette gjør at dere ser Mad Max 2 og Warriors med nye øyne! I og med at stakkars 007 aldri rekker å utdype teorien sin, kan vi jo håpe på at det i det minste motiverte frustrerte kinogjengere til å ta saken i egne hender og storme avgårde til nærmeste antropologiinstitutt. Tidvis skjønte jeg ingenting av hva som egentlig foregikk i denne filmen, men det kan godt være et bevisst valg fra regissørens side da hovedrolleinnhaveren skal være fransk antropolog. Tror de fleste av oss ærlig 27

Antropress#2.indd 27

31.03.2015 13:02:22

kan innrømme at vi ikke aner hvor LeviStrauss, Dumont eller Foucault egentlig vil ha oss med halve tiden.

green screen og lydeffekter som får Tom og Jerry til å se ut som en dokumentar om en undertrykket art, er de naive og eksentriske tingene vår helt sier og gjør i fullt alvor. Med kommentarer som ”It’s the Samoan puberty dance all over again” eller ”I’m doing research on postadolescent surf dwellers… I’m studying their rather primitive behaviour pattern.” og ”Oh I see. Make her jealous, put her down. Typical Aborigine attitude.” viser han at han er svært belest hva angår fremmede kulturer. I sine forsøk på å oppføre seg hip og kul derimot, er han omtrent like suksessfull som SPARs TVreklamer med rim. Hvem skulle vel tro at amerikanske tenåringer ikke brukte bananbladsko og japanske kimonoer på fest? Antropologen ser ut slik du håpet og forventet at foreleseren i første SOSANT1000 forelesning skulle se ut, og ble heller skuffet da en glattbarbert og velfrisert mann med et alminnelig navn som Geir Thomas eller Torgeir steppet opp foran tavla. Antropologen oppfyller alle våre våte drømmer med sin nypressede, beigefargede kakiuniform samtidig som han sporter et overgrodd skjegg og briller som han anskaffet seg for å bli tatt seriøst i akademia. Hvorvidt antropologens studie ble en suksess eller ikke unnlater de å fortelle oss, det er jo tross alt kjærligheten som er viktigst på film. Om kjærligheten seirer til slutt skal vi la forbli et like stort mysterium for dere som hvorvidt månen er lagd av ost eller ikke.

Hege Bakken: Beach Party (1963) Det overrasker nok ingen når jeg sier at handlingen til Beach Party for det meste foregår på eller i nærheten av en strand og at stranden er full av surfekåte og kjærlighetssyke post-pubertale tenåringer.

Derimot er det vel mer overraskende at dette er det valgte feltet til en antropolog på 60-tallet. Filmen tar oss med på ferien til et forelsket, men svært ustabilt tenåringspar hvor begge gjør sitt beste for

å gjøre den andre parten sjalu, uten at vi helt blir forklart hvorfor. Antropologen på sin side er svært ivrig etter å studere denne, etter hans ord, stammelignende subkulturen. Plottet er ikke filmens store styrke, verken for sosanter eller for folk som tenker at Michael Jackson er en avdød popstjerne. Jeg skal derfor ikke gå noe særlig i detalj annet enn å nevne at i antropologens ivrige forsøk på å skaffe informanter kommer han farlig nær ved å bryte Malinowskis første bud; Don’t fuck the natives. Det som gjør denne filmen verdt å se, foruten dens brilliante bruk av 28

Antropress#2.indd 28

31.03.2015 13:02:23

min kollega. Til min skuffelse blir hun ikke støtt, og forklarer hvordan hun ved å gjennomføre et vitenskapelig studie på menn vil kunne forstå seg bedre på dem og med det klare å kontrollere seg selv rundt dem. Og med den replikken rister Unni Wikan fortvilet på hodet og jeg mister all troen på kvinner og manusforfattere i 1949. Like etterpå bryter antropologen spontant ut i sang og forteller oss med musikalsk sjarm hvor tiltrukket hun er av prehistoriske menn. Passende akkompagnert av ”eksotisk” dans hvorpå de vanhelliger alle etniske instrumenter og klesplagg som finnes på museet. De resterende 70 minuttene av filmen består for det meste av jovial stepping og enda mer stepping ispedd uanstendige, men velformulerte sjekkereplikker som faller i altfor god jord hos jentene. Ved daggry følger vi marinegastene hjem til båten og med et lite vink til pikene er eventyret og forholdene over.

On The Town (1949) Og så til en film som omtaler antropologi i omtrent fem minutter, men for noen minutter! I On the Town følger vi tre marinegaster som har 24 timer i New York før de må ta på seg sjøbeina igjen.

Deres mål er, ikke uventet, å finne seg hver sin pike å dele de sorgfrie timene med, en oppgave de løser fortere enn en husmor sluker 50 Shades of Grey. Vår interesse stiger idet de tre møter en kvinnelig antropolog på The Museum of Anthropological History (her ser vi tydelig forskjellen mellom amerikansk og europeisk antropologi da hovedattraksjonen her er levningene

av en dinosaur). Den ene av seilerne blir svært fascinert av antropologen, men hun forsikrer ham om at hennes interesse i ham er rent vitenskapelig, mest fordi han er slående lik en utstillingsdukke av en prehistorisk mann. Dama klargjør at hun bare er en kaldblodig forsker, noe som forklarer en hel del av pensumlitteraturen vår. Marinegasten skjønner ikke hvordan en så pen og velkledd jente som henne kan være interessert i ”anthropowhatyoumaycallit”, og her prøver jeg alt jeg kan å ikke bli fornærmet på vegne av 29

Antropress#2.indd 29

31.03.2015 13:02:24

FELTARBEID UTENFOR KOMFORTSONEN Taran Rogstad Wold og Kristina Holt, bachlelor

Berkaak havnet midt i en shootout, Melhuus ble mistenkt for å være CIAagent, Kolshus var redd han hadde ødelagt en tusen år gammel kultur og Lien tok likesågodt med seg hele familien på feltarbeid.

Ordet «feltarbeid» vekker nok assosiasjoner til ekstreme opplevelser for mange antropologistudenter.

Kanskje særlig for oss uinitierte som ikke har gjennomgått dette faglige overgangsritualet ennå. Tropiske sykdommer, isolasjon, tabuer, merkelig mat og komplekse kulturelle universer fra pensumlitteraturen har uten tvil skapt noen forestillinger hos oss.

Kanskje mest forestillingen om at det meste er mulig, og at det er klokt i å forberede seg på at alt kan skje.

Berkaak i sitt ess: Mens vi er inne hos Berkaak tikker det plutselig inn noen filmsnutter fra Jamaica, som nærmest transporterer ham tilbake til Kingstons gater. YA, MAN!

gjorde feltarbeid i Kingston, Jamaica.

Huset lå i en blindgate hundre meter fra der statuen av Bob Marley står i dag. Det var en sen kveld. Han satt utenfor huset med noen venner da en bil kjørte forbi i full fart.

Vi tar derfor turen opp i sjette og syvende etasje der de erfarne feltarbeidernene sitter, for å fiske litt i deres erfaringer fra felt.

Odd Are Berkaak

professor i sosialantropologi

— Vi skjønte med en gang hva som var på ferde. Det var bandidos - eller «badmen» som det kalles på lokalspråket.

Byen er lagt opp med mange blindgater slik at det skal være vanskeligere å stikke fra politiet. Badmennene i bilen visste ikke at de var i en blindgate og plutselig var det chase. Politi og røver.

Berkaak sitter henslengt på kontorstolen når vi kommer inn. Han smiler. «Om jeg har opplevd noe ekstremt? Ja, jeg har da noen røverhistorier.»

En dag opplevde Berkaak en shootout like utenfor huset han bodde i da han 30

Antropress#2.indd 30

31.03.2015 13:02:24

Marit Melhuus

Sikkerhetsstyrker og politi jager bandittene, men de kommer ikke lenger.

Det hele ender i en shooutout.

professor i sosialantropologi

«Ekstremt? Nei, jeg synes ikke jeg har opplevd noe ekstremt.

Det spørs jo på hva dere mener med «ekstremt»? Dramatisk kan det jo være i blant.»

— Fisene føyk i veggen. Vi måtte gå i dekning, løp inn i huset og kastet oss ned på gulvet. Så hørte vi lyden av et helikopter over oss, med en lyskaster som lyste sterkere enn dagslys. Etter det ble det helt stille. Det var ganske ekstremt.

Berkaak forteller om en annen situasjon fra et feltarbeid i Zambia der han virkelig forsto at andre folk faktisk lever i forskjellige bevissthetsverdener - «sånn på ordentlig.»

— Vi hadde padlet i kano over Zambesifloden til en høvding-landsby. Da vi skulle hjem igjen hadde noen padlet kanoen vår tilbake. Elven var full av krokodiller. «Hva skal vi gjøre?», tenkte jeg. Jeg hadde ikke tenkt å svømme rett i gapet på en flokk med krokodiller! Men så begynte reisefølget mitt å kle av seg.

De skulle svømme over og hente kanoen!

«Men det er jo fult av krokodiller der», sa jeg. «Nei, da. De er der borte», fikk jeg til svar. Dessuten var det helt trygt fordi «The chief has put medicine». Han lener seg tilbake i stolen.

Marit Melhuus måtte endre sitt prosjekt etter Perons død i Argentina 1974, men lot seg ikke stoppe av den ekstreme politiske situasjonen.

Melhuus har opplevd utrygghet og ubehagelige situasjoner, men det er ikke noe hun vil kalle ekstremt.

— Feltarbeid handler ikke bare om å oppsøke folk som tar deg vel imot man må takle de vanskelige møtene og situasjonene også. Følelsen av å ikke ha kontroll over situasjonen og å være i andres vold, kjenner man ofte på. Det er de andre som definerer situasjonen.

Dette betydde altså at høvdingen hadde sikret elven for mennesker ved hjelp av magi. Vi kan ikke unngå å spørre om han ble med over.

Noe av det mest ekstreme hun har opplevd var da hun gjorde feltarbeid i Argentina på 1970 tallet. Hun skulle studere politisk mobilisering blant argentinske tobakksdyrkere, men da hele

— Nei er du gæærn?! Da stod jeg måpende igjen.

31

Antropress#2.indd 31

31.03.2015 13:02:25

Thorgeir Kolshus

det politiske landskapet endret seg brått etter Perons død i 1974 ble hun nødt til å endre prosjektet.

førsteamanuensis i sosialantropologi

«Jeg har opplevd flere ekstreme ting.

Men det verste må ha vært den gangen jeg trodde jeg hadde ødelagt en tusen år gammel kultur.»

Da han tenkte denne tanken var Thorgeir Kolshus på feltarbeid på øya Mota i det nordlige Vanuatu, og hadde fått den store æren av å være med å danse en rituell dans sammen med øyas hemmelige mannskult, iført en av deres magiske og potensielt svært farlige hatter. Følelsen av panikk var sterk da han midt under dansen innså at hatten satt for løst, og var nær ved å gå i bakken. Det hadde vært fullstendig krise. På daværende tidspunkt hadde noe slikt aldri skjedd i øyas historie. Imidlertid skjedde det katastrofale to år senere, attpåtil med den farligste av alle hattene - men da var det altså ikke Kolshus sin feil.

— Lederen av bondeligaen ble fengslet.

Etter hvert ble andre aktivister tatt og noen drept. Mange tusener forsvant rett og slett. Dette var et mørkt tiår i Argentinas nære historie. Jeg bodde mest på landsbygda, men i tillegg hadde vi leid et lite hus i nærmeste småby. Både myndigheter og vanlige folk kom på døra og ba oss være forsiktige med hvem vi omgikk.

— De sa de visste hvem vi var og hva vi gjorde.

Melhuus og samboeren hadde fluktplanene klare. Imidlertid holdt de ut og Melhuus fullførte feltarbeidet.

— Den tiden levde vi med en slags angst, og situasjonen i seg selv ble veldig ekstrem, men det er ikke før i ettertid at man forstår hvor farlig det virkelig var.

På grunn av den politiske uroen dro ikke Melhuus tilbake til Argentina.

Doktorgradsfeltarbeidet gjorde hun i Mexico. Der fikk hun kjenne på følelsen av å bli beskyldt for å være noe man ikke er.

Kolshus og Galskapens historie: Små biter av margene drysser ned på gulvet mens han blar.

— Da jeg vendte tilbake til Mexico, et par år etter mitt første feltarbeid der, ble jeg konfrontert med rykter om at jeg var CIA-agent. Det var en tankevekkende opplevelse.

— Hadde jeg mistet den levende hatten, måtte beboerene for det første ha evakuert hele landsbyen, renset den i flere omganger ved å sprute griseblod og å kaste skjellpenger på bakken.

De uinitierte kunne ikke komme inn i landsbyen før etter rundt en uke.

32

Antropress#2.indd 32

31.03.2015 13:02:25

Når man gjør feltarbeid på bitte små og vanskelig tilgjengelige øyer i Stilehavet kan krisene oppstå allere før man ankommer feltet, noe Kolshus fikk kjenne på kroppen da han fraktet med seg et 60 kilos bussbatteri på et småfly på vei til «øya si».

— Siden det ikke er strøm på øya tok jeg med meg et bussbatteri for å kunne skrive feltnotater på PC. Problemet oppsto da det begynte å renne batterisyre ut i midtgangen. Jeg fikk smålig panikk og ofret faktisk underbuksa for å få tørket opp. Der og da så jeg for meg at jeg og de tre andre passasjerene skulle ende våre dager i en flystyrt i Stillehavet.

Antropologisk treenighet: Marianne Lien med morsdagsbukett og kart over regionene hun har gjort feltarbeid i. Australia og Finnmark. Norgesflagget til høyre representerer hennes antropologiske orientering i Norge.

mine valg av felt å gjøre.»

Han tar ut en sliten bok fra bokhylla, og viser oss kantene som er gjennomtrukket av batterisyre. Deler av boka går i oppløsning når han blar i den. Det er Focaults Galskapens Historie.

— Jeg har gjort feltarbeid i Norden: Finnmark, Hardanger, Oslo-området og Australia.

Det er alltid ekstremt å kutte bånd og å plutselig være alene. Slik er det for alle som drar på feltarbeid, og slik var mitt første feltarbeid også. Det er for så vidt ekstremt i seg selv.

— Jeg hadde bare med meg to typer lesestoff på det feltarbeidet. Focault og Bibelen, sier han og ler.

Marianne Lien

Hun tar en kort tenkepause før hun fortsetter.

professor i sosialantropologi

Vi banker på døren til Marianne Lien.

Selv om hun er opptatt med mail og telefoner ber hun oss komme inn og sette oss ned. Hun forsikrer oss om at hun straks er ledig. Den svake vintersolen skinner gjennom ruta og på bordet står det en vakker morsdagsbukett.

— Når det er sagt, er det også din egen situasjon som avgjør hva som er ekstremt. Det er relativt. Jeg gidder ikke å eksotifisere Finnmark. Det å måtte kjøre snøscooter i en time for å komme dit man skal vil kanskje virke ekstremt for noen, men for andre er det ikke ekstremt i det hele tatt.

Liens felterfaringer skiller seg fra de andres på flere måter. «Jeg har aldri oppholdt meg langt unna leger eller vært utsatt for ekstrem risiko. Det har vel med 33

Antropress#2.indd 33

31.03.2015 13:02:25

Lien synes ordet «ekstremt» er problematisk. Stemmen blir mer engasjert, og vi forstår at vi har berørt et tema hun er svært opptatt av.

— Ordet forbindes ofte med maskulinitet og mannlig tøffhet. På samme måte fremstilles også Arktis som et slags maskulint erobringsfelt. Jeg er opptatt av å vise at det ikke nødvendigvis er sånn.

Ekstremt kan også være så mangt. Det finnes mange måter å utfordres på. Det mest utfordrende feltarbeidet jeg noen gang har gjort var i Tasmania for noen år siden. Da hadde jeg med meg mann, fem barn og en støttekontakt. Vi var åtte personer som måtte flytte på oss. Fire barn måtte innskrives på skolen og en i barnehage.

Det ekstreme for Lien i denne situasjonen var ikke å kutte bånd, slik man vanligvis tenker seg et feltarbeid - men å ta dem med seg. Hun understreker imidlertid at utfordringen var mer logistisk enn personlig.

— Det er viktig å fremheve at et feltarbeid ikke trenger å bety å kutte alle bånd. Myten om den avskårne - implisitt mannlige antropologen som faglige ideal ganger ingen. Heller ikke faget, slik jeg ser det. Dette er viktig å få frem - særlig siden 80 prosent av de som studerer antropologi er kvinner.

34

Antropress#2.indd 34

31.03.2015 13:02:25

Tibetanske selvpåtenninger: kroppen som et ideologisk våpen “Better to die fighting for freedom than to be a prisoner all the days of your Harmandeep gill, master life”. - Bob Marley I denne artikkelen vil jeg ta for meg de tibetanske selvpåtenningene, bakgrunnen for disse og hvordan vi kan forstå dem.

Jeg vil også trekke inn andre lignende eksempler for protest. Jeg ønsker å argumentere for at våre individuelle kropper er den siste tilgjengelige ressursen vi har i kampen mot autoritære og undertrykkende regimer.

Innledning 27. april 1998 satte Thupten Ngodrup fyr på seg selv i Indias hovedstad, fem dager ut i en sultestreik. Tilskuerne og politiet skyndte seg for å slukke flammene, og i håp om å redde Thupten Ngodrups liv ble han skyndt til Ram Manohar Lohia sykehuset i Delhi. Neste dag fikk han besøk av Dalai Lama som fortalte ham at hans handling hadde ledet til en bevisstgjøring om tibetaneres kamp.

Thupten Ngodrup døde den 29. april 1998. Hans selvpåtenning ble den første tibetanske selvpåtenningen i moderne tid, en som skulle bli etterfulgt av adskillig flere i årene som fulgte.

Gyatso, en handikappet munk i midten av trettiårene.

I Tibet har selvpåtenningene blitt den eneste mulige form for protest som kan trekke verdens- samfunnets oppmerksomhet. I perioder har det vært rapportert daglige1 og ukentlige forekomster av nye selvpåtenninger. De står i dag som det største symbolet på

Jamphel Yeshi, 27 år gammel og tente på seg selv 26. mars 2012 i New Delhi, India.

Bakgrunn I skrivende stund har 144 tibetanere tent på seg selv, hvor av syv av dem har blitt utført i eksil, både; i India og Nepal.

6. august 2013, da jeg oppholdt meg i Kathmandu i, Nepal, ble jeg selv vitne til en selvpåtenning utført av Karma Ngedon

den tibetanske motstanden mot Kinas okkupasjon av Tibet, som begynte i 1950. I beskjedene som selvpåtennerne har etterlatt, har de enten bedt om Dalai Lamas tilbakekomst til Tibet eller for et fritt Tibet.

I et forsøk på å sette en stopp på selvpåtenningene, har de kinesiske myndigheter kriminalisert denne handlingen, og tibetanere som befinner seg i nærområdet står også i fare for 1 7. november 2012 tente hele fem tibetanere på seg selv.

35

Antropress#2.indd 35

31.03.2015 13:02:25

Karma Phuntsok, “Self Sacrifice in Tibet”

Kroppen som et ideologisk våpen I det totalitære kommunistiske regimet i dagens Tibet blir individuelle kropper den siste og viktigste ressursen for å gjøre protest og uttrykke motstand mot et umenneskelig regime. Bruken av kropp som et ideologisk våpen finner vi også andre steder i verden. En behøver ikke å bevege seg altfor langt geografisk fra det tibetanske platået for å finne et annet eksempel på bruken av selvpåtenningene som en type protest. Ironisk nok har en praksis som de kinesiske myndighetene i dag har kriminalisert, vært en del av kinesisk buddhistisk praksis i fastlandet Kina i flere hundre år. Allerede på 500 tallet ble selvpåtenninger tatt i bruk av tilhengere av et buddhistisk felleskap (Samgha) for å gjøre motstand mot et totalitært regime som satte begrensninger

arrestasjon. Fra siste halvdel av 2012 begynte kinesisk politi også å «stjele» kroppene til de avdøde, noe som har satt hinder for familiens utførelse av tradisjonelle døds praksiser for den avdøde. Noen minutter i etterkant av den selvpåtenningen jeg selv bevitnet ble liket til den avdøde munken ført vekk av det nepalske politiet, siden Kina i dag utøver mye kontroll over Nepal. Liket ble aldri returnert til munkens pårørende i det tibetanske miljøet i Kathmandu.

Den massive bølgen med selvpåtenninger i de senere årene må ses som respons til Kinas stadig økende kontroll av tibetanske områder, marginalisering og undertrykkelse av tibetanere. De er en politisk protest og en protestform som er ny i tibetansk kontekst.

36

Antropress#2.indd 36

31.03.2015 13:02:26

for munkers religionsfrihet. De ble aktivt brukt som et middel for politisk endring.

Et annet kjent eksempel på bruken av selvpåtenninger (før de tibetanske) har vi fra Vietnam i 1963, da den vietnamesiske munken Thich Quang Duc satte fyr på seg selv, sittende i en lotusstilling i en åpen gate.

Selvpåtenningen var en protesthandling mot Ngo Dinh Diems regime og hans diskriminering av buddhistiske munker i det sørlige Vietnam. Thich Quang Ducs protesthandling ble kort tid etter fulgt av andre munker og nonner ut i fra samme motiv, og ble senere også etterlignet av andre som protest mot den amerikanske invasjonen av Vietnam. Enda et eksempel på en annen selvpåtenning som startet en hel revolusjon er selvpåtenningen til Mohammed Bouazizi som igangsatte den arabiske våren.

Et annet hyppig brukt form for kroppslig protest er sultestreik, noe som også har vært og fortsetter å være den mest vanlige formen for protest blant eksiltibetanere i India. Sultestreik som en form for protest har en lang historie på det indiske kontinentet. Mahatma Gandhi tok også det i bruk som protestform gjentatte ganger i sin kamp for Indias selvstendighet. Den mest langvarige og pågående sultestreiken i India utføres av en kvinne ved navnet Irom Sharmila, fra den nord-østlige indiske staten, Manipur. Hun har vært i sultestreik i over 14 år som en protest mot «The Armed Forces Special Powers Act» (AFSPA), implementert i de nordøstlige statene i

India for å hindre folk i disse områdene i å gjøre krav på et selvstendig styre. Denne loven gir det militære retten til å skyte folk ved den minste mistanke for opprør mot staten India, uten at dette får noen rettslige følger i etterkant.

Kropp som et ideologisk våpen Et felles kjennetegn på de overfor nevnte eksemplene er ikke bare at kroppen har blitt tatt i bruk som en form for protest, men også at den har blitt tatt i bruk som en ikke-voldelig form for protest. Det er ikke bare protest mot autoritære og undertrykkende regimer, men også deres eneste og viktigste våpen: nemlig vold.

I kampen mot totalitære regimer blir våre individuelle kropper den siste tilgjengelige ressursen for å gjøre protest. De blir vårt viktigste ideologiske våpen som forkaster statens autoritet og dens inngravering på våre individuelle kropper, ofte gjennom fysisk og direkte vold. De tibetanske selvpåtennerne sender en tydelig beskjed til de kinesiske styresmaktene om at de, til tross for deres overveldende kontroll av tibetaneres alle livssfærer, til syvende og sist ikke kan kontrollere deres individuelle kropper2. De er en latterliggjørelse av et autoritært regime som innbiller seg å kunne styre absolutt alt.

2

De kinesiske myndighetenes «stjeling» av likene til selvpåtennerne er igjen er forsøk på å opprette kontrollen.

37

Antropress#2.indd 37

31.03.2015 13:02:26

38

Antropress#2.indd 38

31.03.2015 13:02:26

39

Antropress#2.indd 39

31.03.2015 13:02:26

VIL DU VÆRE MED I SAF? Sosialantropologisk Forening (SAF) er en forening med vekt på det sosiale, som arrangerer sosial-faglige aktiviteter som studietur, sosant-fester, etnografisk film, professorpils, med mer!

Har du lyst til å være med, eller er det noe du lurer på?

Ta kontakt: k-b-91@hotmail.com

VIL DU SKRIVE FOR ANTROPRESS? Liker du å skrive? Har du noe på hjertet du føler du vil dele med andre antropologistudenter?

Har du lest noe mindre interessant og har lyst til å skrive om noe bedre?

Enten det er om sapir-whorf-hypotesen, kargo-kulter i melanesia, eller overgangsritualer hos bedaminiene er du hjertelig velkommen til å skrive for oss.

Alle bidrag mottas med takk!

Ta kontakt: antroblekk@gmail.com

40

Antropress#2.indd 40

31.03.2015 13:02:28