Antropress 01/2013 Forestillinger

Tidsskrift for sosialantropologi ved UiO

Nr.1

`FORESTILLINGER`

1

INNHOLD 4

Om kalde nordmenn og økonomisk rasjonalitet

6

KoJadede: Gathering Food for the Sabbath

ANTROPRESS TIDSSKRIFT FOR SOSIALANTROPOLOGI

#1 - 2013

VED UiO

10 En hyllest til hjemme- antropologien 14

Animistiske Forestillinger

18

Innblikk i felt

20

Alternate realities

22 Ekte urfolk bruker ikke mobiltelefon 24 Antropologi er mer kunst enn vitenskap 26

Verden er laget av sukkertøy

29

Møtet med Norge

31 Vrangforestillinger om mat i SIO-kantina

Redaktør:

Mats Thorsen

33 Speil-nevroner, misnøye og mat

hvordan holdninger spres i en Øko-landsby

Skribenter - Bachelor:

Kristina Holt

Mats Thorsen

Jørgen Wien

Erik Hilmar Vollan Bekken

Kristoffer Valdivia Haaland

36

Å kjøpe heksekraft

VELFERDSTINGETS KULTURSTYRE

Utgitt med støtte fra kulturstyret, og frifond

2

Skribenter - Master:

Magnus Godvik Ekeland

Ola Fjeldstad

Kristian Arntzen

Line Ørstavik

Anne Venåsen Design, layout & typografi:

Mathias Hovelsen Tokle

LEDER Redaktør Mats S. Thorsen

Temaet for vårsemesterets utgave er altså forestillinger. Forestillinger kan være så mangt, og i denne utgaven vil du kunne lese om både hjemlige og fremmede forestillinger, i tillegg til forestillingen om at antropologi faktisk er en vitenskap.

Dessuten har vi fått rykende ferske tekster direkte fra Stillehavet, fra både Fiji og Marshalløyene!

I denne utgaven har vi også vært så heldige å få låne en tekst av vårt søstermagasin i Bergen, Kula Kula, et samarbeid som vi håper bærer frukter fremover.

Artikkelen vi har fått låne heter så mye som “Å kjøpe heksekraft”, og er skrevet av Annika Fure.

Til slutt vil jeg minne dere på at Antropress nå også er å finne på det verdensomspennende internettet.

Riktignok er det foreløpig bare en blogg, men det jobbes med å fikse både eget domene, samt en ny layout.

Adressen dit er: antropress.wordpress.com Når du først har mestret kunsten å koble deg til internett, kan det anbefales å ta turen innom facebook og gi oss en ‘like’ der også. Da blir vi veldig glade, og du blir destod gladere av å få news feeden din fylt opp med substansiell informasjon, i stedet for å lese at den gamle naboen din har lagt ut enda flere bilder av katten sin.

Til slutt er det bare å ønske alle lykke til med eksamener som kommer, så krysser vi fingrene for at alle gjør det plettfritt!

Og som alltid: Hold det ekte, hold det lokalt! Det er vår standard, det er normalt!

3

OM KALDE NORDMENN OG ØKONOMISK RASJONALITET Jørgen Wien - Bachelor

Franskmenn er kultiverte, men arrogante, amerikanere er utadvendte og høye på seg selv mens spanjolene er fyrrige. Jeg har tidligere ofte stilt meg spørsmålet om hvordan vi nordmenn betraktes utenfra, uten å ha noe klart svar, men de siste årene har det blitt mer og mer klart hva vi betraktes som.

I møte med utlendinger i Norge får man ofte høre forestillingen (kunne godt kalt det en myte, men det var jo tema for forrige utgave) om at vi nordmenn er et kaldt, innesluttet og upersonlig folkeferd. Jeg får umiddelbart lyst til å «forsvare» meg på vegne av oss nordmenn, men i møte med andre kulturer, i mitt tilfelle hovedsakelig sørøst-europeiske, blir det tydelig at denne forestillingen på mange måter har sannhet i seg. Bare tenk dere om: Vi har de høyeste lønningene i verden, men sitter fortsatt med kalkulator på Peppes Pizza for å passe på at vi ikke betaler for en brus som kompisen har drukket, når man selv bare drakk vann. Hvis en fremmed kommer bort til deg på gata og snakker til deg så tenker du at personen enten ikke er helt normal, eller at han/hun skal prøve å verve deg til noe. Det er i edru tilstand, vel å merke. Sistnevnte eksempel begynner vel å bli en sliten klisjé, men reflekterer like fullt virkeligheten på mange måter.

Hvordan har vi blitt så kalde?

Klima er en faktor som naturligvis spiller en rolle. Vi har ikke klima i Norge til å sitte ute på kafé store deler av året og være sosiale. Vi bor i hus, og bruker mye 4

tid i nettopp vårt eget hus. Mitt hjemsted, med om lag 8000 innbyggere har fire kaféer, mens en tilsvarende landsby i Sør-Europa sikkert har det tidobbelte.

Men å legge forklaringen utelukkende på klima blir vel ikke helt riktig. I så tilfelle vil jo inuittene være de kaldeste og mest upersonlige menneskene, noe jeg betviler.

Da ville det jo også vært ulogisk at den landsdelen av Norge hvor man har rykte på seg for å være mest åpne og gjestfrie er Nord-Norge. Et kanskje like relevant aspekt er vår svært individualistiske livsførsel. Vi jobber mye, trener og realiserer oss selv dagen lang – når skulle vi hatt tid til ikke-formålstjenlig sosial omgang?

Forestillingene bidrar til å opprettholde Og til dere som hittil har latt dere hisse opp, og tenkt at «jeg er da ikke slik»: Nei, kanskje ikke, men vi snakker her om en forestilling, eller kanskje rettere sagt en stereotypi, og slike har vel som oftest en brukbar rot i virkeligheten. Kan det også være slik at denne forestillingen om at vi er så kalde også bidrar til å forsterke denne virkeligheten? Som beboer på Kringsjå studentby har jeg blitt kjent med internasjonale studenter ved ulike anledninger (fotball og språk-tandem, svært tilfeldig – ikke tro at jeg er en varm type som forsøker å forandre den norske folkesjela, jeg er like kald som dere andre).

En gjenganger i samtale med disse studentene er at de har kommet til Norge, fått høre hvor kalde vi er, sett noen eksempler med egne øyne, for så å avskrive for all fremtid enhver mulighet til å bli kjent med en nordmann. Da er det kanskje ikke så rart at forestillingen lever videre. Når Universitas i januar i tillegg trykker forsiden «Kringsjå er en ghetto», så er vel presedens satt for en god stund fremover.

Problematisk?

Men er det egentlig problematisk at vi fører våre liv på individuell og noe upersonlig vis? Det er jo bare vår måte å behandle nettverket av relasjoner vi er innvevd i. Og det at hver betaler for seg selv med sine penger og spiser fra sin personlige godtepose på kino, kan jo ikke være annet enn en fullendt økonomisk rasjonalitet i våre øyne. Hvorfor skal du legge ut for middagen denne gangen og

jeg neste, når vi bare kan dele på to begge gangene? Det er jo ikke slik at vi ikke har nære relasjoner – jeg regner med at de fleste av oss har både nære venner, bekjente, og sterke familierelasjoner. Kanskje kan vi si at vi bare dropper upersonlig og i våre øyne overfladisk interaksjon, som vi ikke ser som formålstjenlig. For når det er snakk om å bygge nettverk for å stille sterkere i for eksempel jobb-søkning så er det ikke grenser for hvor utadvendte og frempå vi kan være mot mennesker vi ikke kjenner.

Disse forestillingene vi har om forskjellige nasjonaliteter må kunne sies å være sterkt forenklede stereotypier, eller kanskje går det an å se på dem som idealtyper? At disse forestillingene er en måte for oss å ordne og kategorisere folk, som hjelper oss til å ha et utgangspunkt når vi reiser nye steder eller møter nye mennesker. Kanskje er det greit at utlendinger har en form for forutinntatthet ovenfor oss. Men igjen kan jo dette føre til at man søker å bekrefte forestillingen. Jeg husker godt da jeg etter å ha møtt seks-syv hyggelige franskmenn i Paris ble kaldt avvist av en konditor og kunne si til meg selv «Franskmenn er jammen meg arrogante».

Uten å bedømme stereotypier eller den norske kaldheten som noe definitivt negativt eller positivt, så er i alle fall en ting sikkert: Jeg er glad jeg ikke skal komme som utenlandsk antropolog for å gjøre feltarbeid her i Norge, for det å få fullt innpass hos formålsrasjonelle nordmenn må være en tidkrevende oppgave.

5

KŌJĀDEDE:GATHERING FOOD FOR THE SABBATH Ola Fjeldstad - Master

Armed with sunscreen and a camera, the long awaited Saturday has finally come. As big, shiny hooks reflect the sunlight, we firmly march towards to the ocean. This is a tale of shark fishing on Epoon Atoll, the Marshall Islands.

Shark fishing is not for the impatient soul.

After a late start—about two hours later than the time we scheduled in advance—our group of three men finally make our way through the forest, towards the ocean side of the atoll.

Our lead angler has delayed the trip because he was looking for his dog. However, this is not a sad lost dog story, as his plan was to use the dog as shark bait. Before we start, then, we have to find our bait elsewhere. Therefore, one of us starts trawling the bare reef while the other two wait. It is low tide (pāāt), and there are usually eels left behind on the reef in small ponds of water. Tread onto large hooks, like an upscale version of fishing with worms, these make excellent shark bait.

The waiting game While waiting, Almenson—my good friend, neighbor and food provider—and I collect shells, catch crabs for bait, and, more importantly, chew and bwebwenato. The chew is the local version of betelnut, where, instead of chewing the nut and the leaf, one chews a cut of cigarette rolled into a piece of the outer layer of a coconut dipped in baking soda.

Together with coffee, this is an essential part

6

of bwebwenato for many men on the island.

As a whole, it seems that substance use in general is a masculine domain. Therefore, women have to hide if they want to smoke, in order to avoid shaming (and even “reprimands” from their husband).

The waiting game is not over when our eel-collecting friend returns. The water is still low, and we have to wait for the high tide (ibuij) to come in over the reef. We are about an hour into our trip, with an estimated hours wait before we can start fishing. While Almenson, a newly joined companion and I collect coconuts to have a drink, our leader can once again search for his dog. When he returns—still dogless—we gather up our gear, tread the eels and prepare the lines. Finally, I think, the action is about to start. I was wrong.

The first kill With one man standing on the shoreline holding the line, another man wades out to the reef edge (Äźakej) with the bait. When there, he uses a rock to hold the line close to the ground, and to prevent it from drifting towards land. After tying the other end of the line to a tree or another appropriate obstacle, the waiting continues. Although this might seem boring, it is not necessarily so.

For the anthropologist, this is a perfect time to practice language or practical skills, such as knife control, chopping coconuts or learning where to find nice shells used in handicraft. Moreover, I advise readers to remember the scenery in which this tale unfolds.

7

This is truly what Malinowski would call a picturesque place: The overhanging palm trees, packed with coconuts (ni), creates a vivid green wall towards the blue sea, and the coloring is splendid. Gazing out over the horizon, you see nothing but endless, uninterrupted ocean, a clear reminder of just how geographically isolated this wonderful place is. Another pass by unnoticed.

Suddenly, one of the two lines tightens up, and, since I am the only one alert

8

at the time, I rush towards it. Another man soon accompanies me, and together we start pulling in the line. In the distance, we can see the shark’s fin as it tries to rid itself from the hook. Unfortunately for her, she has to give up the fight, and is soon hauled a shore (surprisingly easy). There, we kill it by throwing large stones on its head—four solid hits usually do the trick. Just short of one meter long, it is not a particularly large specimen.

A long day’s night Our first kill breathes new life into our ever-growing group (we are now five men).

With renewed energy we reattach the eel (the poor shark did not even get to enjoy her last meal), and wade back into the water with it. Meanwhile, our leader, who has been wandering off and on since we came, begins the delicate job of gutting and cleaning (jejjet) the shark. After that, he is mysteriously gone again, only to reappear right after our next catch (which, by the way, was a solo kill for the proud anthropologist).

This time, he and another man returns with more bait—a cat. The cat was already dead when he brought it back, after a quick blow to the head. Comparing to the stories the Mormon missionaries have told me, this is a good way to go: They tell me that they have had to drown the little creatures by putting it in a bag and holding it under water. Before we can use it, we make a small fire to burn of its fur, gut it, and place it on a hook.

Once again, we wait. When we leave home, six and a half hours after we started, we have three sharks and one wrasse (katōk) in our possession, adding up to several kilos of boneless meat. Unfortunately, we did not catch anything with the cat, but we are happy nevertheless. We have done what we needed to do to honor tomorrow’s Sabbath; we have done our part in kōJādede.

Closing methodological remarks Since there is no cooking on Sundays on Epoon Atoll due to the Sabbath, the men spend their day fishing and collecting staple food, while the women prepare it. Jādede means Saturday, and so, kōJādede, refers to how one spends Saturday preparing food for Sunday. For the relatively fresh anthropologist, this is an excellent way of participating in everyday life, as well as to the dinner table. Even though Epoon is a place that puts the anthropological literature on “gaining access” to shame (perhaps should we rather address the social awkwardness of the academic?), fishing and other sorts of manual labor makes it easier to gain friends among the men. It also helps one contributing in the social relations that goes on in the village, as fish and other food is distributed among ones friends, family and, for me, caretakers.

Moreover, this straightens the ties between us, and, for a short minute, we are on equal terms—that is, until the enormous hospitality presented to me once again puts me in debt. Finally, shark fishing is a whole lot of fun!

9

EN HYLLEST TIL HJEMMEANTROPOLOGIEN Ola Fjeldstad - Master

Siden temaet for denne utgaven av Antropress er «forestillinger», har jeg bestemt meg for å skrive imot forestillingen om det «ordentlige» antropologiske feltarbeidet. Innbakt i dette ligger det også en hyllest til den norske hjemmeantropologien. skal på feltarbeid, og jeg venter på flyet til Majuro, Marshalløyene.

Jeg er på min 26. reisetime, og har derfor hatt god tid til litt nervøs reflektering.

Den siste tiden før avreise har jeg kjent en del på det ansvaret det faktisk er å skulle forske på og skrive om andre menneskers liv. Det er vel ingen overdrivelse å påstå at jeg er langt hjemmefra, på vei til et sted der utdannelsesraten ikke er skyhøy. Jeg skal altså til et sted der antropologrollen ikke finnes, der folk ikke nødvendigvis fatter omfanget av hva de eventuelt bidrar til.

Dette gjør meg desto mer redd for å trampe i eksotifiseringsfella. I den forbindelse er antropologi om det hjemlige egne en uvurderlig hjelp.

For meg har den norske hjemmeantropologien vært en kjempeinspirasjon med tanke på de metodiske forberedelsene I skrivende stund sitter jeg på flyplassen til feltarbeidet. Denne har vært viktig fordi i Honolulu, Hawai‘i. Dette er en flyplass den viser hvor viktig det er med refleksjon, som på mange måter bryter med ideen om varsomhet og faglig ydmykhet. Marianne stedløshet som gjerne følger med disse. Lien, for eksempel, illustrerer hvordan Ikke bare har de ikoniske toalettfigurene norske antropologer i Norge er innfelt i tre man finner over alt fått på seg blomster- ulike relasjoner: til informantene, til anskjorte og en liten krans, det er også sånn tropologiske kolleger, og til offentligheten. at store partier av bygningen mangler veg- Forholdet til de to siste blir mye viktigere ger. Her, i den svale nattesbrisen skapt av på hjemmebane fordi disse også anser seg en strømløs aircondition, har jeg nettopp selv som kulturelle eksperter, og de vil dersover et par timer på to ulike benker. Jeg for være interessert i hva en har å si. Dette 10

er en type kvalitetssikring en ikke har i skriftløse samfunn eller samfunn med lav utdanningsrate. Det er her eksotifiseringsfella ligger gjemt. Uten offentlige eller kollegiale innvendinger kan en lettere «slippe unna med» eksotifiserende, eller feilaktige, analyser.

La meg illustrere noen etnografiske eksempler.

de er preget av en stor grad av skrivefeil.

Dette kan kanskje virke som unødvendig pirkete, så la meg understreke at dette tidvis er virkelig dårlig norsk, og ikke bare én glipp, men mange. Det gjør det litt mindre troverdig når hun sier at flere nordmenn har lest produktet hennes, for dette er av en slik kvalitet at det ikke bare er korrekturlesere som reagerer. Nok en gang er det slurven som bekymrer meg. For, som hun Klimaendringer i Bygdaby påpeker selv, nordmenn er blant verdens I 2011 ga norsk-amerikaneren Karen Ma- mest avislesende og høyt utdannede folk, rie Nordgaard ut boken Living in Denial, og kan derfor arrestere feilene hennes. Det fra det vestnorske samfunnet hun kaller kan man ikke alle andre steder.

Bygdaby. Sagt simpelt dreier det seg om nordmenns forhold (eller manglende Schizofreni i Irland sådan) til global oppvarming og kli- For noen uker siden hadde jeg en samtale maendringer. Foruten å nevne at analysen om antropologi med John Manton, en irsk hennes ikke er spesielt oppsiktsvekkende, postdok-historiker fra Cambridge. Jeg selv om den kan være viktig politisk sett, kunne ikke dy meg, og måtte spørre om skal jeg ikke gå noe dypere inn i denne. I han hadde lest Nancy Scheper-Hughes’ stedet vil jeg peke på noen former for slurv arbeider fra Irland. Svaret kom raskt: Det som enkelt kunne vært unngått – og som er uten tvil hennes dårligste arbeider! Da derfor indirekte setter spørsmålstegn til jeg trakk litt på smilebåndet skyndte han kvaliteten av resten av arbeidet. seg med å utdype. Hun hadde misforstått og feilet i å ta høyde for den videre konAller først kan det nevnes at hun gjen- teksten. Dette var en relativt lite samfunn, nomgående refererer til både Marianne og alkoholforbruket var tilsvarende høyt.

Gullestad og Thomas Hylland Eriksen Det intime samfunnet, krydret med sladsom sosiologer. Dette er ikke et knusende der, høyt alkoholforbruk og katolisismens poeng, men det er allikevel en hårreisende tvingende normer gjorde, ifølge John, at enkel sak og dobbeltsjekke før en gir ut et Scheper-Hughes var for rask til å tilskrive, vitenskapelig verk. Det simple poenget blir og derfor å fremstille, innbyggerne som derfor at en kan undres over hvor mye an- schizofrene. net som bærer preg av slik slurv. Videre vil Dette er svært alvorlige og stigmatiserenjeg påpeke språket hennes. Hun har flere de egenskaper å påføre andre mennesker, partier i boken der hun har lange sitater og det hører med til historien at hun har eller utdrag fra feltnotatene sine skrevet beklaget seg i ettertid. Men, som vi har på norsk. Disse er ikke bare grammatisk lært av anti-vaksinasjonsfolks rop om ukorrekte (som de nesten alltid er!), men korrelasjon mellom vaksiner og autisme, 11

så kan det være vanskelig å tilbakevise feilaktige påstander når de først har festet seg hos folk.

Kunnskap, så vel som ord, er makt, et simpelt faktum som like fullt bør være med oss til enhver tid. Varsellampene våre bør derfor begynne å blinke hver gang vi får lyst til å tilskrive folk stigmatiserende psykiske sykdommer eller eksotifiserende ritualer. For meg står Scheper-Hughes’ arbeider fra Irland som en viktig påminnelse om nødvendigheten av grundighet og reflektivitet når vi samler inn og analyserer data.

Det er et tankekors at denne typen analyser fort blir tilbakevist eller utfordret når de forekommer «her hjemme», samtidig som de passerer i stor stil «der ute». Dette er riktignok utfordringer som hjemmeantropologien har utviklet gode metoder for å takle.

12

En avsluttende hyllest Som nevnt har jeg hatt stor glede av å lese norsk hjemmeantropologi. Disse antropologene arbeider, som jeg ser det, med svært vanskelige metodiske utfordringer, og har derfor utviklet gode hjelpemidler. de må stille annerledes type spørsmål, de må aktivt reflektere over egen posisjon og forkunnskaper, og de må igjennom en enda strengere kvalitetssikring enn såkalt tradisjonell antropologi. Derfor vil jeg, til tross for at jeg fortsatt sitter i Honolulu på vei til Marshalløyene, avslutte med å hylle norsk hjemmeantropologi. For meg, som antropologisk leser, er forestillingen om den tradisjonelle antropologien som den eneste skikkelige antropologien nettopp en forestilling. Det bør holde å nevne navn som Harald Eidheim, Marianne Gullestad, Halvard Vike og Marianne Lien. Leseren oppfordres for øvrig til å titt i den nyeste utgaven til Norsk antropologisk tidsskrift, der temaet er «Norsk fortid». Det er min absolutte oppfatning at denne typen antropologi er et uvurderlig ankerpunkt, også for oss som skal langt, langt av sted...

13

ANIMISTISKE FORESTILLINGER Anne Venåsen

”Animism characterizes tribes very low in the scale of humanity” (Edward B. Tylor).

Dypt inne i det som en gang var tykk, indonesisk regnskog bor Orang Rimba, et jungelfolk som lever i og av skogen. Sager (2008) beskriver dem som animisteri og et mytefylt folk som tror at gud er i alt, i klingende i samsvar med Viveiros de Castros (1998) teori om at animisme er karakterisert av relasjon mellom natur og kultur.

Da jeg bodde sammen med dem i 2013, oppfattet jeg dem som et folk som prøvde å leve i ett med det som var igjen av jungel. De Orang Rimba jeg interakterte med og prøvde å utføre ’deltakende observasjon’ på, hadde en mye mer forhandlet virkelighet enn den jeg hadde lest om i både Sagers (2008) og Sandbukts (1984) fortolkninger.

Jeg prøvde å gripe fatt i deres forestillinger om verden og hva denne verden var, og etter å ha prøvd hardt i måned etter måned, begynte jeg sakte å gjenkjenne de romantiske beskrivelsene både Sager og Sandbukt hadde presentert meg for.

14

Det er ikke lett å forstå hvordan Orang Rimba i Bukit Duabelas nasjonalpark virkelig forestiller seg verden, da de sjelden snakker om den slags.

I allefall med det språket jeg som naiv antropologstudent med en forestilling om verden som todeltii var vant til.

Jeg forestilte meg Orang Rimba som opptatt av å ta vare på jungelen, dyra i den og økosystemet den holdt. Da jeg kom dit, oppfattet jeg med skuffelse at Orang Rimba forestilte seg jungelen som en nødvendig ressurs for at de skulle få mest mulig penger til å kjøpe seg motorsykkel.

Det var altså ikke før jeg hadde bodd der noen måneder at jeg forsto hva de egentlig mente med alle de rare historiene om elver og fisk, regn og himmel. Ja, da jeg hadde lært meg språket og deltok på samtaler, fortvilte jeg til stadighet over at jeg ikke forsto konteksten av det de snakket om, da de med dyp innlevelse begynte å snakke om råtten fisk, når vi egentlig diskuterte korrupsjon blant indonesiske myndigheter.

La meg illustrere: ”Tutu temalu tutu temalu, tutu bepeda adodulang.

Beringat, beringat niyan bujang Pernalah Beringat niyan bujang.

Pemalu alluh temalang bejalan Surany Adiooyy yoyeh” Det er mange faktorer som står på spill når man skal klatre 50 meter opp i et tre for å hente honning. Det er derfor svært viktig at man ikke faller ned, at ikke for mange bier stikker deg så du besvimer og faller ned, at du ikke blir for redd for høyden og risikoen til å ikke gjøre det, og en uendelig liste over ulykker som kan skje.

Det er derfor bare de mest religiøse (les animistiske) Orang Rimba som kan og tør ta denne jobben. For å sikre seg ekstra, har de utvalgte en rekke mantra som de kontinuerlig synger mens de utfører oppgaven. Disse mantraene skal forsterke deres beskyttelse av de iboende åndene i omgivelsene, naturen om du vil.

Forestillingene om at alle materialene verden er satt sammen av ibos av ’ånd’ er altså grunnleggende i deres oppfatning av verden. Å be en bønn til både treet, biene, luften, vinden, været og plantene rundt, ja, alle mulige krefter og materialer som inngår i prosessen er derfor essensielt i utførelsen av alle større eller mindre dagligdagse oppgaver.

En forestilling om miljøet, eller verden som animert styrer på denne måten deres handlinger og utfallet av dem. Hva gjelder den råtne fisken og korrupsjon, oppdaget jeg at råtten fisk var metafor for forræder, og at det er gjennom drømmer en finner svaret på alt en måtte lete etter svaret på.

15

I Animisme forstås her med Viveiros de Castro (1998) som en oppfatning om at mennesker og andre arter organiseres relasjonelt og videre hvor det Viveiros de Castro (1998) oppfatter som ’natural beings’, og Ingold (2007) omtaler som levende ting, er nettopp levende fordi de deltar i en verden sammen og dermed (i samsvar med Evans-Pritchard, 1956) eksisterer i kraft av hverandre.

II Todeltheten er her altså representert av antropolog/informanter.

Litteratur: Ingold, T. (2007). “Materials against Materiality” i Being Alive Essays on Movement, Knowledge and Description: 19-32.

Evans-Pritchard, E. E. (1956). “The problem of Symbols” i Nuer Religion. Oxford, Clarendon Press: 123-143.

Sager, S. (2008). The Sky is our Roof, the Earth our Floor: Orang Rimba Customs and Religion in the Bukit Duabelas region of Jambi, Sumatra Department of Archeology and Anthropology, Australian National University. Ph.D. Sandbukt, Ø. (1984). “Kubu Conceptions of Reality” i Asian Folklore Studies 43(1): 85-98.

Tylor, S. E. B. (1871). Primitive culture, Harper & Row, New York.

Viveiros de Castro E. (1998), “Cosmological Deixis and Amerindian Perspectivism” in Journal of the Royal Anthropological Institute no. 4, vol. 3 469-488.

16

VERDEN ER LAGET AV SUKKERTØY Kristina Holt - Bachelor

«I’ll take you to the candy shop, I’ll let you lick the lollipop» - 50 cent

Vi mennesker er også dyr. Vi har instinkter.

Forskjellen er at vi, gjennom historien, har utviklet moral og bevissthet. Men denne moralen og bevisstheten kommer ofte i konflikt med våre eldgamle instinkter. Før sivilisasjonenes tid, tilbake i steinalderen, levde vi på mange måter som dyr, drevet av primitive instinkter til å jakte, spise, sove, unngå døden og føre slekten videre.

I komplekse samfunn blir ofte moralen utfordret, nettopp fordi vi mennesker er av biologisk art. I bunnen er jeg bare et primitivt menneske hvor jeg, sannsynligvis nitti prosent av tiden, er opptatt av meg selv og mitt eget velbehag. Men for å opprettholde ro og stabilitet i et samfunn kreves det at jeg ofrer mitt instinkt for moralens skyld. Ganske rart.

Jeg har blitt opplært til å vite hva som er rett og galt, og jeg prøver så godt jeg kan å ta de riktige valgene i livet, både i forhold til meg selv og andre mennesker rundt meg. Å gjøre noe lite for noe stort i verden - som å redde miljøet blir derimot for mye for meg å håndtere. Det blir for stort. For mye for meg å huske på. Det er stressende og slitsomt. Og det irriterer meg. For selv om jeg tror og prøver å overbevise meg

selv om at jeg bryr meg om miljøet og fornekter at jeg er et miljøsvin, så er sannheten den: Jeg er et miljøsvin - på lik linje med alle andre mennesker som er innhyllet i den kapitalistiske sirkelen. Hvorfor er jeg ikke vegetarianer? Hvorfor bytter jeg ikke ut alle lyspærene mine med miljøvennlige LED-pærer? Hvorfor passer jeg ikke på at tomatene jeg kjøper er økologiske eller at de oljebaserte matvarene jeg kjøper ikke er laget av palmeolje? Hvorfor slår jeg ikke av lyset i hvert rom jeg går ut av? Hvorfor skrur jeg opp varmen på ovnen når jeg fryser istedenfor å ta på meg mer klær?

Hvorfor lar jeg meg manipulere og lure av reklamebransjen til å tro at jeg trenger noe jeg egentlig ikke trenger, og at livet mitt ikke er fullstendig og perfekt uten mange ting? Eller at jeg trenger en ferietur etter å ha jobbet én uke i strekk. At jeg fortjener det. Fortjener jeg det? Det verste er at jeg tror det. Jeg kjenner selvmedlidenheten snike seg innpå. Den indre instinktive stemmen min sier at jeg må tenke på meg selv og kun på meg selv - for å overleve.

Det er patetisk. Hvorfor er jeg så enkel og dum?

17

Jeg er hyperbolsk diskontert. Jeg velger den letteste utveien som gir meg øyeblikkelig tilfredstillelse i motsetning til å velge langsiktig basert på gunstigere konsekvenser.

«Jeg er bare et offer av min samtid og av samfunnet jeg lever i», prøver stemmen i hodet mitt å forsvare når jeg skal til å dra kortet på klær jeg ikke har bruk for. Men så husker jeg hva Michael Jackson en gang Det er Black Friday på kjøpesentrene i sang: «If you wanna make the world a betUSA og folk står flere dager i kø. De sulter, ter place, take a look at yourself and then de fryser, men billige ting de kan fylle tom- make a change» og går ut av butikken, rommene i livet sitt med skal de ha. Jeg ser tomhendt, med halen mellom beina. et klipp fra dette fenomenet på YouTube Å bli født inn i den vestlige verden er som og ser hvordan de stormer inn når kjøpe- å komme inn i en sukkertøyfabrikk. Der sentrene åpner dørene. Jeg ser hvordan de finnes det mange nok muligheter til å tilsloss om å komme først, kaver seg fremov- fredsstille enhvers behov og mer til. Det er er, faller og tråkker på hverandre. Noen bare å plukke fra hyllene. Skole og utdandør. Survival of the fittest. Sånn er det blitt. ning, jobb, helsetjenester, bil, hus og hjem. I Overlevelsesinstinktene våre blir utprøvd, tillegg til automatisk døråpner, boksåpner, også i moderne tid, bare i en ny kontekst. vinåpner og krydderbøsser der du ikke Er jeg like ille? Kanskje. Kanskje ikke. trenger å røre en eneste muskel. Og hvem vet, kanskje du også får bruk for en perfekt Vi snakker ofte om samfunnet som et eget snøballformer, et vinglass-halskjede eller individ, som noe overindividuelt. I sin sang en kjeks-og-melk-dippestang. Man blir «Society» refererer låtskriver Eddie Ved- overveldet av hvor mye unødvendig som der til samfunnet som et individ der han eksisterer i dette systemet som vi har skapt. synger: «Society, you’re a crazy breed, I Men du vil finne mange favoritter og garhope you’re not lonely without me». antert noe du liker i alle størrelser, farger, smaker og fasonger. Og det er ditt. Verden er din. Du kan spise den opp hvis du vil.

18

Jeg lever mitt lille betydningsløse liv i denne forvirrende verden med miksende signaler om å huske seg selv midt oppi det hele, samtidig som man skal huske på alt annet og alle de andre og ikke minst vår moder jord, kloden, som vi alle bor på og er avhengige av. Om du tror jeg har noen løsning på disse problemene, tar du feil.

Mange har visst en løsning på verdensproblemene, men som Timbuktu synger: «Alla vill till himmelen men få vill ju dö». Mennesket er en handlende enhet på kloden, og som flokkdyr kommer vi alltid til å følge etter hverandre: «jeg gjør det ikke hvis ikke du gjør det».

All in eller all out.

19

INNBLIKK I FELT Magnus Godvik Ekeland - Master

Hvordan vi forestiller oss fortiden har alltid fascinert meg. I stor grad speiler historien vår nåværende tid, fortellingene fortolkes innenfor våre nåværende erfaringsrammer. Mens jeg sitter her og svetter som en gris på morrakvisten, på rommet mitt utenfor Suva, Fiji, begynte tankene å vandre til de lokale forestillingene jeg har møtt her. Så hvorfor ikke dele noen refleksjoner rundt de lokale forestillingene jeg har møtt med dere. eskap! Litt forsiktig spurte jeg om ikke dette var i mot kirkas lære, og fikk et noe diffust svar som endte med noe a la ”…ja, men det er jo en viktig del av vår fijianske tradisjon, så du skjønner…”.

Siden jeg er over gjennomsnittet interessert i historie, leder jeg ofte samtalene (u)bevisst inn mot beretninger og legender fra den fjerne og nære fortid.

En av de mest interessante beretningene ble jeg fortalt av en eldre fijianer jeg Noe av det første jeg merket meg var at kom i snakk med etter en nokså begivenfolk jeg snakket med var veldig bevisst og hetsrik gudstjeneste (jeg ble kalt opp av stolte av den fijianske kulturen. I samtal- presten for å fortelle om min forventende er påpeker de ofte at det som skiller dem religiøsitet foran 100 forventningsfulle fifra europeere, er vennligheten og gjestfri- jianere!). Som ung mann hadde han dropheten, men også at tradisjoner fortsetter pet ut av skolen og meldt seg til marinen, å være viktig for dem. Faktisk er dette så seinere hadde han gjennom årene lest mye sentralt at det trumfer religiøse forbud. historie og kjente godt til eldre etnografi En familie jeg er blitt kjent med der flere fra Stillehavet. Han fortalte levende om av medlemmene tilhører Syvendedags at urmigrantene i Stillehavet reiste fra Adventist-menigheten, fortalte meg at de Taiwan, og han var godt oppdatert på var strengt avholdne fra alle rusmidler, in- at arkeologer hadde funnet likhetstrekk kludert kaffe og te (!), men også kava[1]. mellom potteskår funnet på Fiji og blant Allikevel inviterte de meg seinere til Se- ruiner tilhørende urbefolkningen på Taivusevu, et velkomstritual der gjesten og wan. Derfor ble jeg rimelig perpleks da vertens familie/venner drikker kava i fell- han mot slutten skjøt inn at fijianeres for-

20

fedre var israelittenes tapte 12 stamme som hadde seilt fra Afrika. Jeg hørte litt rundt med andre jeg kjenner her, og de fortalte at de lærte om det i kirken. Litt ekstern research har avdekket at det tidligere har blitt undervist i skolen også.

Det interessante er at denne forestillingen i en periode var en teori som ble diskutert også utenfor teologiske sirkler. Lingvister mente å påvise likheter i det fijianske språket, og det som ble snakket i Tanganyika- dagens Tanzania. Fysiske antropologer påpekte at fijianere jo lignet på afrikanere …

Det mest forvirrende var dog at dette var to fortellinger, eller forestillinger om dere vil, som i mine øyne kolliderer. Et annet stort paradoks gjenstår også: Før misjonærene nådde Fiji rundt 1840 tilba fijianerne guden Degei. Han manifesterte seg som en gigantisk slange, i tillegg til å praktisere kannibalisme over en lav sko (fun fact: en misjonær ble faktisk fortært med skoene!). En ganske dramatisk sosio-kulturell forandring fra det idealet de tidlige israelittene representerte i prekenen!

Det var først mot slutten av samtalen jeg skjønte hva disse mytene hadde å si for ham personlig, og muligens en god del andre. I en bisetning nevnte han de historiske båndene til USA. ”De som grunnla USA var protestanter fra Europa, de som brakte oss kristendommen og grunnla Fiji var de samme protestantene. Ser du? Vi er alle de samme!”

Forestillingene knytter folk sammen i et større fellesskap. Her var det ett felleskap av troende som ikke var skilt av landegrenser. Den nære historien har blitt forandret til mer trivielle morsomheter i den lokale diskursen, kannibalismen er ofte kilde til spøker som “hadde du besøkt Fiji for 150 år siden hadde du ikke spist middagen, du hadde vært middagen!”

Allikevel er det ur-tiden som presenterer folk med en forståelse av hvem de er. Så er det nok best å ikke grunne så altfor mye med de åpenbare paradoksene0020…

21

ALTERNATE REALITIES Kristoffer Valdivia Haaland - Bachelor

I am a warrior, healer, adventurer, explorer, space pilot and a student of social anthropology. I am none, I am all, and sometimes I read myself into ignorant bliss.

I find myself constantly and consistency falling back to my games and especially my books of fantasy and science fiction.

It does not matter if I got an exam coming up, or if it is winter break. This is not to say I don’t pay sufficient attention to my studies, and yes that can be disputed!

However, I would rather point out the fact that my life is integrated with several conceptions of how my life can be and could have been if I’ve had grown up in these universes that consume my life so much.

Sometimes I read myself into a life of ignorant bliss, where I become what I read.

Before I started studying social anthropology I told my mother that I was excited to start studying, though I feared it would ruin my pleasure of the books I read, that they would probably not amuse me as much as before. That was indeed my greatest fear to my new life as a student, not what would follow: Whether or not I would find a job for example.

It may not seem as much to others, but I can say it is a big deal for me. My mother, on the other side, told me that no, if anything it would let me explore and see these universes I find in a new light, a new depth.

As students of social anthropology we understand that our studies can be used in many different ways, and it’s not until now that i actually understood to which degree that’s actually true. I wouldn’t call this any sort of epiphany, but rather a state of gradual realization. In my opinion, very few students of anthropology do indeed grasps the degree to which these studies can be used in “actual life”, especially

22

when confronted with the job marked.

I got the same problem on that front as well. Though, I have just recently found out how I passively apply anthropology when reading my books of science fiction and fantasy. Though in which degree this helps me with the job marked I have not a single clue, at the moment.

reality, conveying culture and opinions through social barriers. Maybe we sometimes just need enough pressure and kinetic force to actually punch through!

That is, of course, dependent on the context in which we find ourselves!

I just somehow magically know that it has a potential to break barriers like an arrow flying through a shield, perhaps not probable but indeed possible (Depends on the shield and other factors). Just need enough pressure and kinetic force to actually punch through!

Do we not use anthropology to induce ourselves in the lives and points of view of the people we study? To question whether anthropology can be used towards books, I would only point out the fact that people are central to the ontology of the books we read, fiction or not. Cannot one say that our lives are at times fictional themselves in how we somehow present ourselves in opposition to what we actually do? We even learn that as anthropologist what we write is fiction, with the scope and focus of our study limiting us. So I will be so bold to say yes to the questions above, but how does this become relevant?

I would end this strain of my collected thoughts towards a single point: We’re all living in alternative realities where we, as anthropologist, can act as brokers of 23

EKTE URFOLK BRUKER IKKE MOBILTELEFON! Kristian Arntzen - Master

Urfolk utnytter sin status for å vinne privilegier. Vil de opprettholde urfolkskategorien er det nødvendig at de legger fra seg mobiltelefonen og hører etter på hva jeg har å si.

I denne utgaven av Antropress vil jeg benytte anledningen til å raljere over noen ting som har irritert meg grundig: den utstrakte og systematiske vranglæren i antropologiundervisningen. Selv om kunnskapen som blir oss forlent gjennom pensum forsøker å relativisere og bryte ned tidligere forestillinger, så er det ikke til å komme unna at dette er i aller høyeste grad politisk motivert – og dermed grunn til å være skeptisk overfor. I motsetning til hva professorer og pensum febrilsk forsøker å overbevise oss, mener jeg oppriktig at for at man skal kunne forvente å bli definert som urbefolkning, så får man la være med å bruke mobiltelefon!

Dette synet skal substansieres i de følgende avsnitt.

24

Det var på masterstudentenes pauserom at en medstudent gjorde opp sitt mellomværende med vår tids «urfolk.» Han rettet en saftig salve i deres retning og betvilte deres legitimitet. «Ekte urfolk bruker ikke mobiltelefon» sa han og ble ikke møtt med annet enn gisp og hoderysting. En eller annen studine brast ut i gråt. Selv var jeg sjokkert: det var ikke måte på hvilken ignoranse denne studenten oppviste. Men etter jeg først fikk tenkt over saken, innså jeg gradvis at det var mine egne forestillinger det var noe galt med.

Hvis man tenker seg om, så er det jo ikke til å stikke under stol at urfolk deltar i et aktivt politisk spill der de førsøker å oppnå rettigheter gjennom å plassere seg i den mildt sagt hendige urfolkkategorien.

Dette er ikke i det minste rart, for evner de å overbevise omverdenen om dette, kan de le hele veien til banken. (Og hvem vil jo ikke det?) For folk som får oppgradert statusen sin til urfolk venter liv med utvidede rettigheter; de får jakte på utrydningstrude arter, overfiske, praktisere sin naturreligion (som i enkelte tilfeller kan gå utover økosystemet) og mange andre ting.

gjennom for eksempel mobiltelefoner, mister vi både verdifull kunnskap om naturtilpasning og de mediserende effekter i planterikdommen. Urfolk har en plikt å opprettholde dette for menneskehetens skyld. Mobiltelefon, internett og tekst-tv vil bare bidra til å forringe denne kunnskapen gjennom fragmentering og distraksjon.

Jeg skriver ikke fordi jeg hater urfolk, jeg skriver dette fordi jeg elsker dem. Gjennom sitt levesett er urfolk de eneste menneskene som fremdeles lever i pakt med vår fellesmennesklige natur. Vi har masse «Ekte urfolk bruker ikke mobiltelefon» - Lars Blikstad å lære av urfolk når det gjelder natur, Galaaen planteliv og ikke minst lære oss moderne Urfolk krever spesielle rettigheter i kraft mennesker hvordan vi igjen kan komme av å bare være urfolk og vil «leve et liv på i kontakt med vår indre natur, slik at vi deres egne premisser.» Hvis majoritetsbe- kan leve i tråd med det liv det alltid har folkningen skal tillate dette, må urfolk, i vært ment vi skal leve. Vi har fremmedgmangfoldets navn, også finne seg i å spille jort oss selv i møte med fjernsyn, biler, ut denne annerledesheten på våre prem- foruresning, kugalskap og grådighet. isser. Per dags dato er situasjonen uholdVi trenger å vekke til live vår fellesmenbar, og her er jeg fullstendig enig med nesklige arv og redde vår uskyld før det min medstudent: Urfolk må skjerpe seg! er for seint.

De må kaste mobiltelefonen, t-skjorta fra Nike og tre på seg penisfutteralen sin! Jeg blir sint og opprørt over at antropoloBare på den måten kan vi leve i gjensidig gi som en gang var en fagdisiplin som represpekt med hverandres annerledeshet. . resenterte et medmennesklig syn på ulike De individene som likevel velger å søke folkeslag og kulturer, nå dessverre ser ut seg ut av naturlivet og vil leke byfis bør til å ha tatt parti med kyniske bakmenn, umiddelbart miste sin status som ur- som hevder å handle på vegne av urfolks folk, ettersom det da ikke er lengre noen beste. Det som skjer er at de tilrøver seg grunn til å forlene dem med noen ekstra utvidede rettigheter på bekostning av oss andre moderne mennesker og skal i til«elite-rettigheter». legg ha det materielle livet moderniteten Det er jo bare rett og rimelig. Alt annet kan tilby – dermed går de rundt som blir omvendt rasisme. mennesker med rettigheter til ting som Det er ikke bare på grunn av en gjensidig vi andre bare kan drømme om, i tillegg respekt at urfolk må ta avstand fra mo- til å leve et liv med moderne bekvemmedernitetens fristelser; de har også en plikt ligheter. Dette kan vi ikke tillate! Antrotil å leve slik de gjort i årtusener. Hvis pologers hang til å «bryte ned vante forde fjerner seg fra deres tradisjonelle livs- estillinger» har gått for langt. Det hele er grunnlag ved kontakt med moderniteten en forledningsmanøver fra å la oss innse 25

hvor håpløs antropologien er som akademisk disiplin. Som for øvrig bringer meg over til neste punkt...

ANTROPOLOGI ER MER KUNST ENN VITENSKAP

virke som hun var nervøs for hvilke effekter en slik diskusjon kunne avføde. Det er ingen tvil om at antropologien i sin alminnelighet har bidratt til talløse perspektivforskyvninger gjennom mine nesten fem år som antropologistudent. Etter jeg tenkte litt på saken, begynte jeg å spørre meg selv: hva sitter jeg egentlig igjen med etter alle disse år, som jeg ikke kunne for eksempel ha lært et kunststudium?

Hva skiller antropologen fra kunstneren? Begge bruker samme metode og opphøyer seg selv som tilværelsens trompet. Antropologien har beveget seg ut av kontorene og inn på atelie- På Wikipedia-artikkelen om «Romantikrene. ken» kan vi lese: Antropologi er kjekk kunnskap. Det er sikkert mange som kan få en innsikt eller to, sittende i et auditorium eller mens de leser på en artikkel. Det kan være nyttig, vittig, oppsiktsvekkende, vekke harme eller fremkalle oppgitte sukk. Alt dette er jo jo vel og bra – men er det vitenskap?

Det er godt mulig det har befunnet seg i en vitenskaplig diskurs en gang i tida, men det har med tiden sakte men sikkert sklidd ut og gradvis blitt tillagt en mer kunstnerisk form – problemet er at det ser ut til at ingen har lagt merke til det.

Jeg tar master i antropologi og har pløyd gjennom min del av monografier og kompendier. Men det var en medstudent som gjorde meg oppmerksom på dette i et skriveseminar vi nylig deltok på sammen. Han kunngjorde i en sammenheng at «antropologi er jo nærmere kunst enn vitenskap.» Dette fremkalte av forståelige grunner medstudenters lattermilde utstøt, men pussig nok vekket det ikke annet forargelse hos seminarlederen. Diskusjonen ble erklært død før den hadde rukket å i det hele tatt kommet i gang.

«Antropologi er vitenskap og ferdig med det», sa hun bestemt. Det kunne nesten 26

«I romantikken var det ikke tilstrekkelig at kunstneren var en dyktig håndverker, han skulle helst også være original, et nytenkende geni, en gudebenådet visjonær som kunne trenge inn i naturens og livets skjulte sannheter. Kunstnerens skulle med andre ord være en tolker av tilværelsens gåter og det guddommelige, og formidle sin innsikt gjennom kunsten. Kunsten ble dermed å betrakte som en nøkkel til høyere erkjennelse både for kunstneren selv og for mottakeren. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.»

Velkjente noter? Bytt ut kunstner med antropolog og du leser introduksjonskapittelet til antropologiske grunnvoller.

Antropologen bruker deltagende observasjon som metode. Hva er egentlig dette?

Dette betyr ikke annet enn at antropologen bruker egne empiriske fortellinger til grunn for sine analyser. Den romantiske kunstneren var forlent med en spesiell innsikt i tilværelsens gåter siden han sto utenfor samfunnet og så ting mye klarere enn sine medmennsker. Folk flest var for opptatt av hverdagslivets gjøren og laden

til at de kunne løfte blikket og se hvordan ting egentlig hang sammen.

I akademisk forstand, representerer antropologen den romantiske 1800-talls kunsteren som ser sine informanters livsverden på en spesiell måte siden han også står utenfor samfunnet han forsøker å ta del i. Hans delaktighet i sine informanters hverdagsligheter er av en helt annen karakter, ettersom han er den som evner å løfte blikket, se fenomener i sammenheng, og til slutt skrive sinnrike monografier som står hevet over sine informanter både i gyldighet og forståelse.

Men antropologens virkelighetssyn er i høyeste grad subjektivt, og bare fordi han støtter seg på andre antropologer gjennom et lass av referanser, ugyldiggjør ikke mitt poeng. Kunst er kunst fordi man har klart å overbevise andre at det er kunst.

Antropologi er banale fortellinger om hverdagsliv fortalt på en akademisk måte, som gjør at folk tror det er vitenskap. Det er kvakksalveri fra ende til annen, intet mindre.

Det er ikke tilfeldig at antropologien som en gang var en stolt disiplin med vekt på seriøs metode og systematiske analyser nå er den eneste vitenskapsgreinen innen samfunnsforskning som uten sjenanse lar seg inspirere av kunst- og litteraturvitenskap som ledd i deres analyser.

Men ikke nok med dét; at man i det hele tatt er freidig nok med å trekke veksler på fransk filosofi på de mest intetsigende tilfellene – og kommer unna med det, er jo et kunstgrep i seg selv! Antropologer nå til dags setter ikke nok lit til hverdagsfenomener i seg selv, og må absolutt blande inn svevende tanker for å «forklare» hvorfor vi liker å handle på salg

– for det holder tydeligvis ikke med å si at det er fordi det er billigere. Denne nye trenden med å insistere på å ta folks erfaringer og følelser «på alvor» viser bare hvor antropologien er på vei: mot galleriene og poesihyllene. Det er ingen skam i dette – kunst har vært til berikelse for mennesket siden tidenes morgen – men å bli lurt, er en annen ting.

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg ikke lengre kan bare stå å se på en disiplin holde befolkningen for narr ved å kamuflere sin egen irrelevans som akademisk fagtradisjon for skattebetalernes penger.

Nok er nok! Antropologi kan si mye om mennesket, hvis vi lar oss overbevise om dette. Men nettop dét, er det opp til den betalende museumsgjest å avgjøre.

27

MØTET MED NORGE Hvordan ble møtet med Norge oppfattet for den spansk-italienske utvekslingsstudenten Francesco Sanchez, etter frustrasjonen over finanskrisens innvirkning på Spania og forestillingen om Norge som et ideelt organisert samfunn? Og hva kan det norske og det spanske samfunnet lære av hverandre sett i lys av Francescos studieopphold i Oslo?

Erik Hilmar Vollan Bekken - Bachelor

Francesco kom til Norge første gang som 16-åring og hadde forestilt seg at Norge var endeløs natur av fjord og fjell, men etter det første besøket var inntrykket forandret til at Norge var et moderne og velfungerende samfunn med god logistikk og velferd. Senere mens Francesco var student ved universitetet i Madrid og Spania var rammet hardt av finanskrisen, ble Francesco motivert til å dra på utveksling til Norge. Utvekslingsoppholdet bød på både positive og negative inntrykk i forhold til de forestillingene han hadde om Norge før han dro. Mye av inntrykkene kan man se tydelig i forskjellen på protestantisk og katolsk kulturarv.

Utveksling blir realitet Etter å ha bodd sine 14 første år i farens hjemland Italia, flyttet Francesco til Spania og hovedstaden Madrid. Det gode inntrykket Francesco fikk av Norge som 16 åring i 2006 gjorde at han tidlig fikk et ønske om å ha et studieopphold i Norge.

28

Francesco studerte først ved universitetet i Madrid, og tok fag innen jus, sosiologi, økonomi og politisk vitenskap. I denne perioden ble Spania rammet hardt av finanskrisen, som førte til at flere i Francescos generasjon ble arbeidsløse.

Siden finanskrisen begynte foreleserne på universitetet i Madrid å bruke de skandinaviske landene som eksempler på økonomisk velstyrte land.

De dårlige forholdene og den inspirasjonen han hadde fått fra besøket i Norge som 16-åring, gjorde at Francesco på ny ble motivert til å søke utveksling i Norge. Francescos studie i Madrid hadde en utvekslingsavtale med UiO om tre studieplasser, og det at familien var økonomisk sterke gjorde utveksling mulig. Sammen med kameraten Amador Rodriguez fikk han en av de tre plassene for studieåret 2012-2013, drømmen om utveksling til Skandinavia ble til virkelighet.

Skandinavias inntrykk av problemene i Sør-Europa Da Francesco besøkte Norge i 2006 hadde han fått et godt inntrykk av landet. I tillegg til den gode logistikken i de store byene, fremstod nordmenn for ham som mottagelige og lite fremmedfiendtlige.

De virket veldig interesserte i ham som utlending og landet han kom fra, men seks år senere skulle han etter hvert få et annet inntrykk.

Han føler at nordmenn fortsatt er imøtekommende for ham som utlending, men at skandinavisk og tysk media har gitt nordeuropeere et feil inntrykk og en vrangforestilling av hva som er årsaken til den økonomiske krisen i de søreuropeiske landene. Han mener at media gir inntrykk av at finanskrisen har rammet de sørlige landene hardt fordi befolkningen har dårlig arbeidsmoral og gjerne vil gå av med pensjon tidlig. Francesco på sin side hevder at spanske og italienske unge ofte jobber hardere enn her i Norge, problemet i hjemlandene hevder han ligger i hvordan søreuropeiske land som Spania og Italia blir styrt. Spania, Portugal og Hellas fikk ikke avskaffet diktaturene sine før så seint som på 1970-tallet. Og selv når diktaturene er avskaffet så tar det tid før strukturer som korrupsjon og manglende likestilling opphører. I Francescos hjemland Italia ble diktaturet avskaffet under andre verdenskrig, men her har mafiaen bidratt til at korrupsjon har vedvart. Mafiaen er også en såpass stor del av den italienske økonomien at det er vanskelig å avskaffe mafiaen helt uten videre.

Francesco og Amador kom til Oslo og Norge høsten 2012.

Inntrykket etter 2 år i Norge Forestillingene hans om den sunne norske økonomien levde opp til forventingene, men han mener det er noen utviklingstrekk det norske samfunnet må passe seg for, han mener Norge ikke benytter seg nok av muligheten til å være et godt økonomisk forbilde for resten av Europa og at landet heller fokuserer for mye på å verne seg selv 29

for krisen. Det er naturlig at store deler av det norske folket kan bli defensive ovenfor den sterke velferdsstaten, men hvis krisen i Europa fortsetter de neste årene, vil ikke pågangen av europeiske innvandrere til Norge minske, og da må en rekke nordmenn ta et oppgjør med det Francesco mener har vært en økende fremmedfrykt siden han var i Norge første gang i 2006.

I Norge er den protestantiske kulturarven dominerende, hvor individet står mer i sentrum. På godt bidrar dette til at man har stor personlig frihet og gode muligheter for egne valg, men igjen kan svekke solidariteten i de sosiale lag.

Francesco har et eksempel på dette, da han en gang så en livløs person ligge på gata i Oslo uten at noen grep inn før det hadde gått en god stund. I Spania hevder Han har dog også blitt positivt overrasket, han at folk ville forsøkt å få liv i personen og da spesielt over Norges likestilling. med en gang fremfor å gå likegyldig Francesco mener at kvinner i Norge har forbi. Samtidig peker han på at denne omtrent like mange muligheter som menn, livløse personen ville fått tilstrekkelig og at likestillingen også styrker den norske behandling på norske sykehus uten å sitte arbeidskraften med at kvinner kommer ut igjen med store økonomiske belastninger. i arbeid. Dette mener han står i kontrast til hjemlandene Italia og Spania.

Konklusjonen hans faller på at de kriserammede landene i sør har mye å Hva Norge og Spania kan lære av lære av Norges økonomiske politikk, men hverandre at nordmenn også kan lære mye av de Flere av forskjellene på det norske og sørlige landene på solidaritet i de sosiale spanske samfunnet mener Francesco på lag. Til slutt peker Francesco på at Norge godt og vondt ligger i protestantisk kontra bør benytte seg av den gylne muligheten katolsk kulturarv. Katolsk kristendom til å være et godt forbilde for økonomisk som er dominerende sør i Europa, har kriserammede land, og heller unngå å bli et kulturelt preg som på godt og vondt isolert fra resten av Europa oppe i det dyrker sterke relasjoner i familie og slekt. kalde nord.

Det gode med dette er at det bidrar til sterkere relasjoner og at folk stiller opp for hverandre når det gjelder, igjen så kan det dessverre også bidra til korrupsjon, kameraderi og at kvinner blir oppfordret til å stelle hjemmet og de eldre i familien.

30

VRANGFORESTILLINGER OM MAT I SIO-KANTINA Mats Thorsen - Bachelor

I antropologien er forestillinger et sentralt begrep. Forestillinger om en verden, forestillinger om at ting betyr noe, forestillinger om at én type mat er riktigere eller renere å spise enn en annen type mat. Kanskje er det denne forestillingen som kommer til uttrykk i mitt hode når jeg skriver dette, men det bryr jeg meg ikke noe om. Det er nå rundt en time siden jeg spiste det verste måltidet jeg har spist i mitt liv, og her kommer historien som får selv grønnsaker til å hoppe opp av rullestolen i avsky.

Klokken var 13:30 en mandags formiddag.

Jeg hadde nettopp hatt en forelesning og småpratet med en av mine mange venner(jeg er populær), da jeg oppdaget at magen min rumlet. “Jeg er sulten” tenkte jeg for meg selv, mens jeg strammet gammasjene og spankulerte inn i kantina på SV-fakultetet.

Utvalget var begredelig, og prisene stod av en eller annen bisarr grunn som den omvendte proporsjonaliteten til kvaliteten.

Jeg visste egentlig dette fra før, men det var først i dag jeg tok dette i dypere øyemed.

En liten trekant-blings med 10 reker og en tynn linje majones kostet 45 kroner. Ved siden av denne blingsen lå det noen tørre baguetter med mangochutney og brie.

Prisen var nesten den samme, og kvaliteten kan umulig ha vært noe bedre. I hyllen under lå et brett med forskjellige calzoner til 49 kroner per stk, så jeg foretok meg en komparativ analyse hvor calzonene kom ut best. Jeg tok av meg mine hvite hansker og varmet calzonen opp i varmeovnen som stod tilgjengelig. Jeg hentet opp sjekkheftet på innerlommen av frakken min, og skrev ut en sjekk på 49 kroner.

Etter å ha funnet meg et ledig bord, og ventet til calzonen var blitt temperert nok til å konsumeres, satt jeg tennene mine i den og tok et saftig bitt. For å skjønne hvor alvorlig dette er, er det viktig å ha i mente at magen min nå var så sulten at selv en boks med jædersylte kunne smakt fortreffelig. Sporet etter tennene mine var

godt synlige på calzonen, men det var ikke noe innhold å spore.

“Hehe,” tenkte jeg ironisk, “denne calzonen er jo uten fyll!”

Jeg tygde opp den tørre deigen, og slukte den ned med en stor slurk ananasjuice.

Jeg tok enda en bit, og - til min store forskrekkelse - var det heller ikke her noen 31

kulinarisk orgasme å oppdrive i munnen min. Jo, vent! Jeg kunne kjenne en flau bismak av pesto! Og - er det kylling? Nei. Det var bare en klump med deig. Inne i calzonen kunne jeg se en stor bit med kylling, men det var nesten ikke noe fyll!

I stedet for mat har døgeniktene i SiO fylt calzonene med forbannelser! Forbannelser og dårlige barndomsminner!

Hold dere for gode til å la deres dårlige oppvekst gå ut over oss andre. Dere burde alle blitt bundet med hendene på ryggen og hengt opp som levende piñataer på Frederikkeplassen. Dere burde blitt fanget og plassert i gapestokk, så folk kunne kaste all maten dere har gjemt bort fra den dere serverer oss i kantina på dere. Jeg skulle personlig sørget for at dere ble rullet i tjære og fjær og kjeppjaget på t-banen til Nydalen, så dere kunne plaget noen studenter som fortjener å spise søppelmat i stedet.

Så, kjære SiO! Kan dere for Guds skyld rydde opp i den grusomme menyen dere har laget - eller eventuelt gjøre maten litt bedre? Når jeg betaler en 50-lapp for noe som har lavere kvalitet enn maten som blir laget i heimkunnskapstimer i femte klasse, så er det noe som skurrer. Skjerp dere, eller ta konsekvensene!

Med roterende hilsen Mats Thorsen

32

Speil-nevroner, misnøye og mat hvordan holdninger spres i en Øko-landsby Line Ørstavik - Master

I studiet av en øko-landsby på østkysten av Australia støtte jeg stadig på konflikt rundt tolking av virkelighet. Det vil si, konflikt rundt de dagligdagse oppfatningene av hvordan de faktisk hadde det i landsbyen. I denne artikkelen vil jeg fokusere på hvordan diskurs sprer virkelighetsoppfatning, rent spesifikt hvordan de oppfattet sin egen mat.

Vi former virkeligheten vi lever i ved å leve i den. Vi går gjennom dagene, husene, gatene (tid og sted, spatialt og temporalt), vi snakker sammen, observerer hverandre: vi opplever. Og vi tolker det vi opplever.

I studiet av Araucaria, en øko-landsby på østkysten av Australia, la jeg underveis i feltarbeidet merke til hvordan positive eller negative ”vibber” raskt spredde seg.

Hvis en person markant uttrykte misnøye over noe gikk det ikke lang tid før andre uttrykte den samme misnøyen. Vi ser hvordan andre reagerer, og dette innvirker på hvordan vi selv reagerer!

Mange i øko-landsbyen var opptatt av ”mindfulness”, kort fortalt i dette tilfellet betyr det at måten man tenker på former hvordan man opplever verden. I tilfellet med Araucaria vil jeg vise at måten man opplever verden på ikke kun har med hvordan man gjør arbeid i sitt eget sinn, men hvordan dette arbeidet også foregår i det mellom-menneskelige daglige livet.

La oss se på det som speil-nevroner i spill.

Akkurat som i studiene av sjimpanser (og nå også hos mennesker, som det viser seg), aktiveres grupper av nevroner i hjernen når en handling blir observert – grupper som overlapper eller bruker de samme banene

til nevroner som avfyres når subjektet selv utfører en handling! (Hollan, 2012) For å si det enklere, å observere en handling sparker i gang en prosess i hjernen som er relativt lik hva som skjer om subjektet hadde utført handlingen selv. Det er ofte dette vi snakker om når vi snakker om empati for emosjoner i antropologien: evnen til å forstå en annens emosjon ved å leve oss inn i deres situasjon. Det gjelder ikke bare handling, men også oppførsel og f.eks. ansiktsuttrykk. Bruker vi begrepet speilnevroner tar vi et steg over til psykologien og viser hva som faktisk skjer på det mikroskopiske nivået. Det jeg vil ta med meg derfra er at dette faktisk er en fysisk, målbar aktivitet i hjernen som foregår.

Uten å gå nærmere inn på problematikken rundt dette feltet (situasjonsbestemte handlinger og tolkningsproblemer mellom aktører – blunking kan for eksempel bety ulike ting og det er opp aktørene å forstå situasjonen rundt) vil jeg vise hvor viktig denne effekten var for produksjon av virkelighetsoppfattelse i Araucaria.

En morgen et par måneder inn i feltarbeidet lagde jeg frokost på felleskjøkkenet da jeg overhørte gartneren og et annet 33

medlem diskutere over kjøkkenbenken.

Det ble mye av denne typen observasjon i feltarbeidet mitt: kjøkkenet var det aller beste stedet å fange folk i uhøytidelige og dagligdagse samtaler. Dette innebærer også at det er her, på kjøkkenet som en arena, at mye av virkelighetsoppfattelsen blir produsert. Som jeg vil poengtere det er gjennom daglig prat seg i mellom at medlemmene produserer virkeligheten de bor i. Det at kjøkkenet er sentrum, innebærer også at mye av denne praten blir farget av omgivelsene og handler om mat.

Hendelsen jeg vil beskrive er fra en periode med mye misnøye – nye folk hadde flyttet inn og funnet ut at virkeligheten i en øko-landsby ikke var helt slik de hadde sett for seg, «det høres ut som en skikkelig god idé i teorien, ikke sant, men så er du her og finner ut at neeei, det er det ikke!» uttalte en av dem seg. Hun var frustrert 34

over mat-situasjonen, grønnsakshagen hadde nærmest ligget brakk i flere uker fordi alle plantene var innhøstet, og vi belaget oss på kun en ukentlig handletur av matvarer utenfra. Dette førte til at vi ofte slapp opp for grønnsaker og andre ferskvarer mot slutten av uken, og skulle man lage seg gode måltider måtte det fantasi til. Mary, ett av de medlemmene var spesielt obs på dette og ville at alle skulle tenke utenfor boksen – tenk på alt ugresset vi har som faktisk er spiselig og sunt! Det var spesielt vassarve hun viste til, en lavtvoksende grønn plante som dekket mye av området rundt hovedhuset.

Mary var også obs på at stemningen i samfunnet hadde vært dalende i det siste, med mye negativt snakk fra nykommerne om hvordan stedet ble styrt. Pratet om mat var en stor del av motreaksjonen hennes – et forsøk på å tre inn i den daglige

retorikken og vende vekk fra en negativ trend. Da det var hennes ukentlige tur til å lage middag, brukte hun anledningen til å poengtere at situasjonen ikke var så ille som mange murret om. Hun laget en komplett middag med planter funnet på området – kombinert med det vi hadde igjen av grønnsaker og ris. Under middagen høstet hun inn lovord om måltidet og benyttet anledningen til å si at «dette ble laget på det dere kalte et tomt spiskammer!».

ukentlige tømmingen av matlageret som en positiv syklus; slipper man opp for mat har man muligheten til å gjøre rent lageret – og unngår svinn da ingenting går til spille.

De nye medlemmene oppfattet situasjon annerledes og følte at det ikke var nok mat.

Det var spesielt ett nyere medlem som var opprørt over dette. I stedet for å ta det opp direkte med de eldre medlemmene, murret hun ofte over det med nyere medlemmer – som da førte til at hennes perspektiv ofte ble adoptert av de nye medlemmene.

Men tilbake til frokosten min, og en Men dette skjedde ikke gjennom en verbal utblåsning fra Mary som går rett til hjertet diskusjon der hun overbeviste de andre, og av saken samtidig som det viser en stor det er her vi kan se for oss hvordan speilevne til refleksjon fra hennes side. Kanskje nevroner spiller inn. De nye medlemmene ikke overraskende, for mye av livet i både snakket og observerte hvordan landsbyen gikk jo ut på å reflektere over hun forholdt seg til matlageret. Følger vi sosiale mekanismer. Mens jeg preparerte teorien om at speil-nevroner fyres av og risgrøt hadde Mary oppdaget en feil med skaper empati, gjør denne empatien at handlelisten og lurte på hvordan det misnøyen til medlemmet faktisk smitter hadde skjedd. Gartneren (som hadde en av og blir adoptert av de andre ved at de tendens til pessimisme) trakk på skuldrene observerer den. Dermed sprer den negative og svarte at «sånn er det bare her, det er holdningen seg, på samme måte som et Araucaria i et nøtteskall! Ingen gjør noen sint ansikt inspirerer til sinne pga. empati. ting riktig». Da ble Mary sint. «Nei! Det Dette demonstrerer hvor avgjørende er det ikke bare sånn! Det blir sånn hvis måten vi utøver ”virkeligheten” (slik vi du fortsetter å si at det er sånn, men det oppfatter den) på er for hvordan andre er ikke virkeligheten! Du skaper det!» sa igjen oppfatter den. Vi oppfatter ikke hun, nærmere rasende enn sint. Klar over verden kun basert på egne tanker, men på at negativitet spredte seg som ild i tørt hvordan vi observerer andres tanker om gress og lagde en sur stemning i landsbyen, den. hadde hun her en håndfast uttalelse som hun kunne reagere på.

Bibliografi: Dette eksemplet viser hvor bevisst Mary Hollan, Douglas. 2012. “”Emerging Issues in var på at forestillinger om virkeligheten the Cross-Cultural Study of Empathy”,Emotion ble skapt gjennom samtaler. Sa man at Review 4:70 Araucaria var håpløst og dysfunksjonelt – ja, da var ble det oppfattet som håpløst.

Men fokuserte man på hva som faktisk funket så var det ikke så ille likevel.

Mange av de eldre medlemmene så på den 35

Å kjøpe heksekraft Annika Fure

«My name is Essie Twiwah, am of clear and sound mind. I don’t suffer from any delirium tremens. I am a witch. […] We [witches] all go to chop in the night of human flesh on the top of the Oyan tree at Kwaman […] ». deg, kan de gi deg permanente psykiske I enhver krok av verden kan man finne eller fysiske lidelser som galskap, spedalmetafysiske praksiser. Hvilke uttrykk og skhet eller blindhet. Margaret Field mener form de har er forskjellig fra sted til sted. at når hekser drikker blod og spiser kjøtt I antropologien har hekseri typisk vært et fra mennesker, dreper de ikke i fysisk forstudie av «de andre», men har etterhvert stand, men de spiser en del av menneskets som antropologien har endret seg, blitt et livssjel, kra/kla. Heksene gjør også andre tema som er sentralt for å forstå samfunn ting enn å angripe mennesker; akanfolket og livsverdener. Edward Evans-Pritchard mener det finnes egne heksesamfunn. Disse viste gjennom sine klassiske studier av heksesamfunnene har møter og fester hvor Azandefolket at hekseripraksisen oppret- de drikker menneskeblod mens de sitter tholdt deres sosiale orden og dermed satte oppe i egne heksetrær. I følge Hans Degrenser for hva som var moralsk aksept- brunner finnes det også historier om hekabelt. Hekseri ble også brukt synonymt ser som danser i veikryss og spiller fotball med ulykker, og hekseribeskyldninger var med menneskehoder. en metode for å takle sosiale konflikter.

Hekseri i antropologien

Kjøp og salg av heksekraft Ghanesiske hekser Hekseri går under navnet bayi blant Akanfolket i Ghana. I følge Opoku Onyinah kan bayi forklares som troen på at mennesker kan ha overnaturlige krefter som kan bli brukt til både gode og onde handlinger.

Selv om hekseri også kan forestilles som en positiv kraft, er det hovedsakelig forestillingene om det negative som skaper redsel.

Hekser, obayifo, får skylden for mange negative ting som skjer i samfunnet; om det er dødsfall, dårlige avlinger eller barnløshet. Det sies at heksene kommer til deg om natten, drikker blodet ditt og spiser kjøttet på beina dine. Om de ikke dreper 36

Evans-Pritchard så på hvordan hekseri kunne forklare ulykker hos azandefolket.

I følge William Olsen er dette også karakteristisk for Ghana; død, sykdom, dårlige prestasjoner og barnløshet er noe av ulykkene hekser får skylden for. Men det er også nye aspekter ved hekseri i Ghana og blant deler av akansamfunnet i dag.

Heksekraft kan i dag kjøpes og selges.

Flere historier om demoniske krefter og hekser handler i dag om økonomi. Tidligere ble heksekraften hovedsakelig arvet innenfor familien, men i dag kan man kontakte personer med spesielle evner som selger substanser som gir deg heksekraft.

for å kunne opparbeide rikdom og velstand.

Dette får også utslag i hekseribeskyldningene. Tidligere beskyldte man hovedsaklig personer man kjente for hekseri, men i dag er dette endret. I dag kan man også beskylde personer man ikke har noen relasjon til, nettopp fordi de er rike og velstående.

Det sies at når en person har mye rikdom har man enten arvet eller kjøpt seg makt, noe som innebærer at han/hun er en heks.

Ifølge Meyer er dette en kritikk mot det kapitalistiske samfunnet; «[…] the ideas about adze can be understood as a critique of the capitalist economy which makes people exchange essential values as fertility, health and long life for material gains».

Familie og økonomi Med inkorporasjon i det globale markedet har penger blitt en stor del av det ghanesiske, og da det akanske, samfunnet. I følge Meyer er det vanlig i ghanesiske familier at de som har litt ekstra penger deler dette med familien. Dette skaper ofte press på de som tjener godt fordi de er tegning av Nina B. Dahl nødt til å forsørge kjernefamilien, og i tilFolk oppsøker heksekraft hovedsakelig legg forventer slekten å få penger. Debrunfor å kunne opparbeide rikdom eller for ner mener at bare en person uten bånd å få firma og bedrifter til å produsere til familien har mulighet til å bli rik. Slik overskudd. Mange opplever en faktisk den økonomiske situasjonen er i Ghana i velstandsøkning etter å ha kjøpt magiske dag - mye fattigdom, store forskjeller og krefter, men i følge Meyer er det alltid en lave priser for Ghanas varer på verdenspris å betale. Ofte må man gi fra seg noe markedet - gir dette mening. Mange har eller noen for å få tilgang til kraften. Dette ikke mulighet til å kunne forsørge sine kan være en nær slektning eller venn, en nærmeste, og dette skaper press. Om en del av egen kropp eller reproduktive evner. slektning ikke ønsker å gi penger til andre Dermed forårsaker hekseri ikke bare ulykblodslektninger, kan det bli dårlig stemnker i samfunnet, men blir aktivt tatt i bruk 37

ing i familien, og hekseribeskyldninger kan oppstå. Meyer mener at folk inngår djevelske pakter for å bli rike fordi de mangler økonomiske midler til å hjelpe familien.

Hekseriets paradoks

Meyer påpeker at problemet ikke er kapitalismen og penger i seg selv, men heller mangelen på penger. Store ulikheter preger Ghana i dag, og mange har ikke råd til Spesielt gjelder dette medlemmer av kar- å dekke de mest elementære behovene. Å ismatiske pinsebevegelser, hvor indivi- være bedrestilt i akansamfunnet er likevdet står sterkt og familien har mindre el ikke forbundet med å være ond eller betydning. Ofte opplever de mer press heks. Så lenge man oppnår penger på en fra sine familiemedlemmer enn andre. moralsk riktig måte er det greit å være Som Meyer poengterer: «Capitalism’s velstående. Om man derimot oppsøker indifferent individualism as evil is ex- djevelen for å få penger, vil pengene være posed by reference to a pre-capitalist eth- djevelske. Vi kan her se at hekser både ic emphasising the value of the family». har muligheten til å frarøve velstand og gi Pinsekirkens fokus på individ og avstand velstand. Peter Geschiere sier: «Witchcraft fra familien kan også være grunnen til at is both a resource for the powerful and medlemmer oppsøker historier om djev- also a weapon for the weak against new elsk rikdom som problematiserer denne inequalities». Hekseribeskyldninger kan konflikten mellom individ og familie. være en kritikk til kapitalismen, men samtidig inkorporeres økonomi i hekseripraksis ved at heksekraft blir en vare.

38

39

40