Antropress 02/2013 40årsjubileum

antr press NR 2 2013 40 Ă…RSJUBILEUM

antropress_nr2_2013.indd 1

21.04.13 23:15

NR

2

2013

Redaksjon Redaktør

TIDSSKRIFT FOR SOSIALANTROPOLOGI

Pernille H. Ihme Assisterende redaktør Magnus Godvik Ekeland Økonomiansvarlig Kristine Jevne Berge Skribenter

03

Leder

04

Fra Antropress til fredsprosess

10

Antropologiske filmer

Ola Fjeldstad

12

Feminisme gone wrong?

Mats Thorsen

18

Kristine Jevne Berge Eivind Eggen Erlend Ek Magnus Godvik Ekeland Elin Mykland Jørgen Wien

Urbane myter Layout

22

En antropologistudents bekjennelser

24

Scandalnavia: et gjenforent Norden

27

Den kyndige vinkjenner

30

Hva kan vi gjøre med Kina?

34

Anarkisme og antropologi

38

Mimring med Marit

Jannicke T. B. Bech Takk til Jon Hanssen-Bauer Trykk

antropress_nr2_2013.indd 2

BK Grafiske, Sandefjord

Utgitt med støtte fra Kulturstyret og Frifond

21.04.13 23:15

H

østen 1973 ble Antropress født på Blindern. En studentavis unnfanget og livnæret av engasjerte og påvirkningsdyktige studenter som tok stor del av fagkritikken og interessekampen som foregikk på instituttet. Antropress fungerte som studentenes talerør og til tider for å redegjøre for fuktige kvelder på Brakka.

Når jeg tenker meg om har Antropress den samme funksjonen i dag. Greit nok, vi er ikke fagkritiske, vi har ikke noe politisk standpunkt, og vi kan ikke legge ut om de mange festene vi har hatt med de vitenskapelig ansatte. Men en ting har vi tilfelles: Antropress er vår mulighet til å publisere det vi tenker på, og de tankene vi danner oss som antropologistudenter på Blindern!

Selv med 40 års mellomrom er det fortsatt studenter som setter sammen en avis om akkurat det vi har lyst til å dele med resten av instituttet.

På kontoret til Marit Melhuus fikk jeg selv høre om hvordan det var å være student her på 70-tallet, en ganske annen virkelighet enn den vi har på bachelorstudiet på sosialantropologi i dag. Ikke bare er vi mange flere, men avstanden mellom studenter og vitenskapelig ansatte er langt større.

Vi har ikke lenger muligheten til å treffe på professoren vår i pauserommet på Brakka og spørre om den ene setningen i Comaroff-teksten vi ikke skjønte. Noe jeg selv gjerne skulle hatt.

På tross av dette oppfordrer jeg alle til å avtale møte med sin professor og ta turen opp til sj-

1973 antropress_nr2_2013.indd 3

etteetasje. Muligheten til å få økt forståelse for det vi leser og vil lære om er bare en rask heistur unna, og gevinsten er stor. Her finnes ingen hodejegere, bare folk som har studert dem.

Når jeg først driver å oppfordrer, vil jeg gjerne komme med en til.

Sosialantropologisk forening og dens underforeninger går en usikker fremtid i møte. Det skjer store forandringer på kontoret i andreetasje, og da snakker jeg ikke bare om oppussingen vi har i vente.

De fleste verv, både store og små, trenger nye innehavere. En rekke studenter som har losjet oss gjennom de fleste arrangementene de siste semestrene skal videre på masterstudiet, eller bytte studiested for en periode. Derfor trenger vi DEG til å ta del av moroa! Jeg kan friste med tilgang til kontoret, sofaplass og ikke minst et verv på Cv-en. I følge bachelorstudenten Jørgen, gjør det godt for uvissheten om framtidige jobbplaner. Just sayin’.

For min egen del er det på tide å takke for meg og levere redaktørpennen videre til neste heldige (og forhåpentligvis utrolig engasjerte) student. Selv gleder jeg meg til å bli invitert til Antropress’ 80-årsjubileum om nye 40 år.

Hipp hipp!

Pernille H. Ihme

2013 21.04.13 23:15

04

Fra

Antropress

Til

fredsprosess

Det første kullet i etnografi ved Universitetet i Oslo avla eksamen våren 1960. LIkevel var det 1970-tallet som ble de formative årene for det fagmiljøet som etter hvert ble omdøpt til sosialantropologi. Det var tiåret da faget slo gjennom med en voldsom vekst i studenttallet. Det var tiåret da instituttet fikk identitet. Det var tiåret da Antropress startet opp.

Tekst: Jon Hanssen-Bauer Antropress’ grunnlegger

De tre fenomenene var nært knyttet sammen. De fant sted under særegne omgivelser. ML-bølgen skulle vokse til sitt mest intense i Oslo og ved Universitetet. Etno-

antropress_nr2_2013.indd 4

grafimiljøet i Oslo ble bygget på en blanding av interesse for utviklingsspørsmål og marxistisk antropologi, hvor studentenes hovedparole var «antropologien i folkets tjeneste», samt opposisjon mot det «barthianske» miljøet Bergen og i noen grad ved Etnografisk museum. Studentmiljøet ved instituttet var preget av mange, lokale og intense dagskamper som handlet om universitetets oppbygging, vekst og omstilling.

Kampene ble alle utkjempet med iver og pågangsmot av studentene, og alle ble tapt.

Vekst og faglig identitetsbygging På magistergrads- og hovedfagsnivå holdt antallet studenter seg lite gjennom hele tiåret. I mine første år fremsto dette trinnet som et tett miljø av faglig dyktige studenter. De har alle senere gitt store bidrag til fagets utvikling. Mellomfag var overskuelig, mens kullene på grunnfag økte fra semester til semester.

21.04.13 23:15

05

Veksten slo ut i trangboddhet, og flytting av instituttet til den gamle tyskerbrakka, Brakke B, tvang seg fram. De tette båndene mellom lærere og studenter løsnet. De ble erstattet av intens kollokvering, festing og seminarer hvor de yngre studentene organiserte, de eldre studentene tok ansvar for undervisning av nye kull, og lærerne understøttet alt som var miljøskapende. Studentene mistet mye av sin direkte innflytelse over instituttpolitikken når den gamle ordningen med stemmelikhet i instituttrådet mellom studenter og lærere falt bort. Likevel ble studentene engasjert med en sentral rolle i utforming av nytt pensum for grunn- og mellomfag.

Antall lærere økte, nye kom med nye interesser, under stor faglig raushet fra nestorene Arne Martin Klausen (som ble utnevnt til instituttets første professor), Axel Sommerfelt, Harald Eidheim, Ingrid Rudie. Inn kom Jorun Solheim, Knut Odner og Eduardo Archetti. Sosialantropologi i Bergen bygde sin identitet på Fredrik Barths prosessanalytiske faglige kanon. Oslo-studentene ville forme et fag som var åpnere, bredere, mer mangfoldig.

Kritikk av den generative, prosessanalytiske tilnærmingen sto dermed høyt i kurs. I Oslo holdt man stort sett med substantivistene, til fortrengsel for formalistene. Marxistiske og strukturalistisk tendenser slo inn i fagutviklingen. Skillet mot det generative ble polert opp til det intellektuelt uoverstigelige – særlig for det store antallet studenter som engasjerte seg i «peasant studies» og i stu-

”

dier av utvikling og underutvikling, eller de som jaktet på de «dolda strukturarna» i imperialismen. Flere av de som ikke var så engasjerte i dette, søkte seg til Etnografisk Museum. De holdt hodet klarere og leste andre ting, som min venn Jon Pedersen. Enkelte i denne kretsen, som Espen Wæhle, utmerket seg i engasjementet for urfolk, i IWGIA, og i revitalisering av etnografiske museer.

Fagstrid, vekst og identitetsbygging ga instituttet et særegent ethos preget av engasjementet blant studentene og romslighet i lærerstaben. Engasjementet var faglig, politisk og fagpolitisk. Til tider slo det utvilsomt over. Folk har tatt grunnfag og kunnet gjengi all mulig og umulig kritikk av «ølmannen» uten å forstå noe som helst om økonomiske sfærer og entreprenørskap. Stygge personrettede politiske angrep forekom også.

Jeg begynte på grunnfag høsten 1973 og fulgte instituttet tett til langt ut på 1980-tallet – med et avbrekk for feltarbeid i Ecuador i 1979-80 og etter avlagt magistergrad i 1982. Jeg hadde gymnas fra Frankrike og fransk mellomfag fra Oslo, men var totalt uforberedt på hva jeg møtte. Da jeg forlot Oslo Katedralskole sommeren 1969 deklamerte kommende AKP’ere fra Jan Erik Volds nye diktsamling «Mor Godhjertas glade versjon. Ja». Intet varslet den store politiske vekkelsen som skulle hjemsøke vårt land. I Frankrike rullet dønningene etter 1968. Studentene marsjerte fortsatt tidvis i gatene, mens lærerne forsøkte å gjenvinne kontrollen over skolen. De radikale intellek-

Engasjementet var faglig,

politisk og fagpolitisk

antropress_nr2_2013.indd 5

21.04.13 23:15

06

”

Påsan en sil

forsvarte målet som tetter en utslagsvask

tuelle var dypt splittet mellom freudianere, trotskister og eksistensialister. Uansett, strukturalister av ulike retninger dominerte leseplanen i filosofi for unge håpefulle.

Marcuse, Lacan, Saussure, Foucault og Lévy-Strauss bidro til å vekke min interesse for antropologi, men kom ikke særlig til nytte før helt på slutten av tiåret. Da hadde franske marxister banet seg vei helt til Oslo, med Maurice Godelier og Claude Meillassoux i spissen. Som dyktige feltarbeidere myket de to opp strukturalismen.

Først hjemme fra feltarbeid i 1980 begynte jeg for alvor å bygge faglig bro mellom det generative og det strukturelle, mellom artikulasjon av produksjonsmåter og «agency», da jeg fikk lest Anthony Giddens’ bok «Central Problems in Social Theory».

Pierre Bourdieu, som jeg oppdaget i 1982 under arbeidet med prøveforelesningen, åpnet en verden hvor det generative, habitus og symbolmakt hang bedre sammen.

Forløperen: Antropress Antropress hevdes å være grunnlagt i 1973 – i tilfelle må det ha vært sent på året om det ikke var året etter. Uansett var blekka et produkt av de intense årene med intern oppbygging, fagkritikk og interessekamp på instituttet.

Antropress skulle bidra til informasjonsutvekslingen og den interne debatten mellom studenter og ansatte på Etnografisk institutt. Det var Påsan, alias Arne Olav Øyhus, som fant på navnet og tegnet den

antropress_nr2_2013.indd 6

første logoen med kulepenn for spritduplikator og linjal. Logoen besto av rette streker av ulike lengde, vertikale og horisontale, i en kantete, svart-hvitt komposisjon. Jeg sto for renskriving på maskin og håndteringen spritduplikatoren gikk på dugnad.

De fysiske begrensningene til tross, Antropress var et stort fremskritt fra veggavisene som dominerte før. Men debattstilen var ofte den samme. Påsan var for eksempel en engasjert og slagkraftig ung mann. I en heftig debatt i Antropress anklaget Arne Martin Klausen ham for å være «firkanta». Påsans svar kom i neste nummer: «Det er bedre å være firkanta enn faglig og politisk konturløs».

I Antropress diskuterte vi nytt pensum, flyttesaken (til Brakke B), instituttrådets sammensetning, innføringsseminarene på Studenthytta – og instituttfotballen.

Idrettsforeningen Livrædd hadde bare én regel for lagoppstilling til innendørscupen: Om Julian Kramer og jeg fikk spille kamp, måtte vi aldri spille samtidig. Det ville svekke laget for mye. Påsan forsvarte målet som en sil tetter en utslagsvask. Eduardo ga fritt fram for argentineren i seg. Han driblet og driblet.

Han dyrket fotballspillerens eleganse, og var mindre opptatt av pasninger, lagspill og taktikk. Dette gikk riktig fint og var vakkert å se på, så lenge ikke Julian eller jeg kom i veien.

En gang var Eduardo uheldig og mistet ballen. Den trillet bakover, mot meg, i sløv

21.04.13 23:15

07

fart. Jeg sto rett over midtlinja, på egen banehalvdel. Med sikkert instinkt for å avverge umiddelbar fare tok Påsan av som en rakett, ut av målet og ut over banen. Han fanget ballen først. Jeg lå fortumlet igjen på bakken, nedløpt av egen keeper og påført to brukne ribbein. Saken fikk selvfølgelig et nødvendig etterspill både på veggaviser og i Antropress. Julian sto last og brast ved min side. Vi ble begge umiddelbart utvist fra Livrædd for usportslig opptreden.

Antropolognytt og Occasional Papers Trangen til å uttrykke seg faglig, evnen til selvorganisering og bedre trykkemetoder resulterte i to andre publikasjoner. Først kom Antropolognytt som startet som et meldingsblad for de over 100 sosialantropologene i Norge. Det ble opprettet under stiftelsesmøtet for Norsk Antropologisk Forening i Brakke B på Blindern i mars 1979. Tord Larsen beskrev i lyriske vendinger i den første utgaven om behovet for et «fjell i ørkenen som kan kaste ekko tilbake» og skape reell utveksling av ideer mellom fagmiljøene. Allerede i neste nummer tok meldingsbladet skrittet opp en divisjon, i hovedsak på grunn av Tords artikkel om antropologenes moralske sakkyndighet («Er alle stygge andunger egentlig svaner?»).

Både første og andre årgang hadde slike viktige dannelsesartikler, av Tian Sørhaug og av Benedikte Ingstad og Arild Skåra, samt Arne Martin Klausens utkast til kapitlet om norsk antropologi til hans bok om antropologiens historie. I tredje årgang (1981) kom et temanummer om fotografering. Gradvis ble meldingsstoff erstattet med mer faglig innhold.

De to første årene besto redaksjonen av Harald Beyer Broch, Tian Sørhaug og Tord Larsen. I 1982 ble den utvidet med Jon Pedersen og undertegnede. I 1983 ga vi ut et tema-

antropress_nr2_2013.indd 7

nummer om makt og i 1985 et om historie.

Antropolognytt var en enkel trykksak og fotografinummeret var krevende med datidas teknologi. Alle bilder måtte rastreres, artiklene ble renskrevet den første tiden på maskin og senere datamaskin, og bladet ble trykket på Universitetets kopieringssentral. Fotonummeret ble finansiert med annonser for fotoutstyr. Senere er bladet blitt til Norsk antropologisk tidsskrift, men det er en annen historie.

Det andre tiltaket var Oslo Occasional Papers in Social Anthropology. Serien skulle publisere interessante arbeider fra instituttet, og deriblant gode hovedfags- og magistergradsavhandlinger. Det første nummeret var Knut Odners «Evolusjonistiske modeller» fra 1979, men serien kom egentlig i gang i 1981 med «Ting og mening» av Inger Haugen og «Grand Bay» av Harald Eidheim. Samme året løste vi et problem for mellomfagsstudentene ved å samle pensumartiklene i et kompendium.

Beslutningen om hvilke avhandlinger som fortjente publisering overlot redaksjonen ubyråkratisk til eksamenskommisjonene.

Kandidatene leverte trykkeferdige manus som ble gitt et enkelt omslag, gjerne designet av Bente Odner, trykket på kopieringssentralen og solgt i Akademika. Den siste utgaven jeg har er nummer 21 fra 1990.

Dantrologi På slutten av 1970-tallet kom datamaskiner og skapte det Jon Pedersen døpte dantrologi, «data-assistert antropologi». Vi to samarbeidet over hullkortmaskiner og statistikkprogrammet DDPP. Vi skrev våre avhandlinger på linjeorienterte terminaler, som så ble behandlet med RUNOFF tekst-

21.04.13 23:15

08

brekkingsprogram før vi hentet utskriftene på «traktorpapir» på datasentralen. Jon P programmerte selv, og gjenbrukte utskriftene til kladder og matpakker. Blant annet laget han et plotteprogram for å fremstille kurver over daglig oljeforbruk ved Universitetet i Oslo. Jeg var fast forsøkskanin.

Plotteprogrammet ble enda bedre etter han rettet feilen som ga speilvendt graf i frimerkestørrelse for mine kurver som skulle illustrerer sammenhengen mellom nedbør og løkpriser i Ambato. At han ikke rettet feilen før dagen vi begge skulle levere våre avhandlinger, var bare moro, i ettertid.

Jon P studerte sosial konstruksjon av fruktbarhet på feltarbeid med Gunnvor Berge på Seychellene. Jeg dro på samme tid med familien til periodiske markeder i Ecuadors høyland og studerte mellommenn og markedsføring av småbrukeres produkter.

Tanken var at Eduardo Archetti og Kristi

antropress_nr2_2013.indd 8

Anne Stølen skulle ha studert produsentene, men slik ble det ikke. Det viste seg at mellommennene stort sett var småbrukere, og mange av dem var kvinner.

Dantrologien er et viktig poeng i denne historien. Antropolognytt og Oslo Occasional Papers opplevde stadig «hvordan datafiseringen griper om seg» slik Jon P og jeg formulerte det. Redaksjonen kunne ta i mot enten kopieringsferdige originaler på papir eller tekst på disketter fra tekstbehandlere i ulike formater. Vår artikkel om dantrologi og gode råd finnes i årgang 7(3/4) fra 1985. Artikkelen var basert på vår bok som Cappelen ga ut året før. Den het Mikromaskinen i bruk og ble markedsført som «nøkkelen til å forstå det edb-manualene ikke forklarer», ut fra en temmelig grov påstand om at «å leve med en mikromaskin i huset er åpenbart en kunst».

Mitt samarbeid og vennskap med Jon Pe-

21.04.13 23:15

09

dersen har vart snart fire tiår. Vi sto i fare for å bli et begrep på grunn av våre forsøk på å revolusjonere instituttets undervisning i metode. Vi holdt introduksjonskurs for hovedfagsstudenter i kvantitativ og kvalitativ metode. Forutsetningen var en tett og intensiv undervisning med gruppearbeid, basert på heldagsseminar over to konsentrerte uker midt i semesteret. Slikt driver enhver instituttbestyrer til vanvidd, men vi fikk likevel holde på i mange år.

Etter et tiårs reise i aksjonsforskning og studier av sosiotekniske systemer – hvor jeg var ansatt på Arbeidsforskningsinstituttets program om arbeidsmiljø, organisasjon og sikkerhet på olje- og gassinstallasjoner til havs, og deretter Senter for bedre arbeidsliv for å bidra til omstilling og avbyråkratisering av norsk arbeidsliv – tok Jon P meg med til anvendte, internasjonale studier i Fafo.

Dette var i 1993 og sluttfasen av Oslokanalen mellom PLO og Israel. I tolv år organiserte vi levekårsundersøkelser i fredens tjeneste over hele Midtøsten, Baltikum, Sør-Afrika, Kina og Tibet. Vi jobbet med undersøkelser av «livelihood» i konfliktsoner.

Særlig beryktet er vi nok for dekonstruksjonen av de palestinske flyktningene på midten av 1990-tallet. Vi undersøkte politiske betente forhold empirisk, la fram hva vi fant og hva dette betyr for ny politikk, og møtte en vegg av kritikk i det antropologer kanskje ville kalle «felten». Jeg bygget et stort folk-til-folk-program mellom palestinere og israelere for å øke den direkte kontakten folkene i mellom og bedre den folkelige deltakelse i fredsprosessen.

Solheim ble minister, ble jeg utnevnt i jobben han forlot som fredsutsending til Sri Lanka. Jeg kunne ikke hindre partene fra å gå til ny krig i 2006. Krigen endte i et grusomt blodbad den 17. mai 2009, mens vi norske diplomater fulgte maktesløse med, delvis i sanntid over satelitt-telefon. Hele ledelsen av Tamiltigrene og flerfoldige tusen sivile ble nådeløst drept. I januar samme år fikk jeg min nåværende jobb som spesialrepresentant for Midtøsten - som om den regionen ikke har problemer nok fra før.

Er det noen sammenheng mellom dette jobbløpet og forholdene ved Universitetet i Oslo og på Etnografisk institutt som senere skulle bli Institutt for sosialantropologi i tiåret som for meg startet i 1973?

Etter magistergraden søkte jeg to ganger jobb som vit.ass. ved Universitetet i Oslo, og nådde ikke opp. Jeg fikk forskerjobber og andre oppgaver som førte meg, slik den norske tradisjonen en gang er med høye murer rundt universitetet, bort fra Akademia. Men de faglige referanserammene, engasjementet, interessen for utviklingsforskning, interessen for politikk fra tiden ved Etnografisk institutt er flittig i bruk.

To ting er ikke minst viktig: Interessen for komplekse systemer, og en viss erfaring i å analysere prosesser med utgangspunkt i generativ metode. Og så lærte jeg, allerede tidlig i 1970-årene, å sette pris på å forme politikk på et empirisk grunnlag.

Derfor var det med stor glede jeg leste det sist utkomne nummer som var viet myter. Det sluttet på mange måter ringen for meg, etter førti år.

I 2005 ble jeg tilbudt jobb i Seksjon for fred og forsoning i Utenriksdepartementet av Jan Petersen og Vidar Helgesen. Da Erik

antropress_nr2_2013.indd 9

21.04.13 23:15

10

Antropologiske

FILMER

Linken mellom antropologi og film går ofte via tyngre dokumentarer som ikke alltid fenger like bra. Her har jeg forsøkt å lage en liste over filmer som binder de to temaene med stor suksess.

Tekst: Mats Thorsen Bachelor God Grew Tired of Us (2006 - USA, Quinn) God Grew Tired of Us er en dokumentarfilm som følger tre «Lost Boys of Sudan»– dinkaer som har flyktet fra Sudan til Kenya under borgerkrigen, og som nå har fått midlertidig oppholdstillatelse i USA. Filmen følger guttenes reise fra Sudan til USA, og deres etablering i USA som byr på mange forandringer og utfordringer. Filmen, som både vant juryprisen og publikumsprisen på Sundance Film Festival, er en høyst in-

antropress_nr2_2013.indd 10

teressant film, samtidig som den også er morsom. En personlig favoritt er dinkaen som første gang får et møte med vestlig mat, og spiser en hel pakke med smør før han konstaterer at afrikansk mat er bedre.

Aguirre, The Wrath of God (1971 - Tyskland, Herzog) Det er fullt mulig at jeg trekker antropologibegrepet litt vel vidt når jeg trekker inn Aguirre på denne listen, men jeg velger likevel å gjøre det. Aguirre, The Wrath of God handler om en gruppe spanske conquistadorer, dypt inni Amazonas på jakt etter El Dorado, som møter på store vanskeligheter og ser seg nødt til å avbryte ekspedisjonen. I et siste forsøk på å finne gullet blir en mindre flåte sendt nedover Amazonas med beskjed om å returnere hvis de ikke finner gull etter et par dager. Av frykt for at lederen av ekspedisjonen skal beordre en tilbaketrekning, bestemmer Aguir-

21.04.13 23:15

11

re seg for å manipulere mannskapet til å begå mytteri. Spørsmålet som dukker opp er om løftene om gull vil innfris, eller om det hele bare er en destruktiv reise mot katastrofe. Klaus Kinski i rollen som Aguirre gjør sin kanskje beste skuespillerprestasjon i denne fortryllende reisen inn i et galskapens sinn. Blant annet Francis Ford Coppola var svært influert av denne filmen da han lagde Apocalypse Now! åtte år senere.

Pather Panchali (1955 - India, Ray) For de som har lest Sarah Lamb’s monografi White Saries and Sweet Mangoes er denne filmen i høyeste grad interessant å se, da den tar plass i en liten landsby i Vest-Bengal. Pather Panchali – som her oversettes til «Song of the Little Road» – er den første filmen i Apu-trilogien til den anerkjente indiske regissøren Satyajit Ray. Filmen følger barndommen til gutten Apu, som kommer fra en familie som står høyt i kaste, men lavt i penger. Filmen handler om både oppturer og nedturer, hvor det første impliserer det siste. Det er en vakker, men trist fortelling om livet. Samtidig kan det også være krevende å se en film som dette om underholdningselementet er det viktigste kriteriet.

Uansett gir det et veldig godt innblikk i den kulturen Lamb beskriver i monografien sin.

Love Trap / Den beste sjekker’n (2007 - England, BBC) Det er sikkert mange som er kjent med «Ungkarsprinsene» hvor tre prinser fra henholdsvis Sør-Afrika, India og Sri Lanka drar på jakt etter make i dekadensens land England. Enorme kulturforskjeller gjør serien veldig morsom å se på. Men det er kanskje ikke så mange som har hørt om forgjengeren som også er en BBC-produksjon. Love Trap eller Den beste sjekker’n som den het på

antropress_nr2_2013.indd 11

NRK er en dokumentar om fem menn som er hentet inn fra forskjellige deler av verden for å kurtisere en søt svensk blondine. En engelskmann, tysker, italiener og australer.

Samtidig har de dratt ned til bushen i Uganda og funnet en kar som bor i et murskur.

Alle guttene tror at de spiller inn en dokumentar om bare dem og jenta, og får tilbringe en uke med henne. Det de ikke vet er at de alle blir utsatt for de samme romantiske prøvelsene. Dette er en fantastisk morsom dokumentar som viser hvordan personer fra forskjellige kulturer sjekker opp damer.

Cannibal Holocaust (1979 - Italia, Deodato) Cannibal Holocaust er en selvfølge på en liste over filmer med antropologisk tema.

Filmen som er en av de mest grafisk brutale filmene som er blitt laget ble forbudt verden over, og ble først tillatt igjen i Norge i 2005. Filmen handler i grove trekk om en professor som drar inn i Amazonas-jungelen for å finne ut hva som skjedde med et dokumentarteam som dro inn i jungelen for å filme de innfødtes kannibalritualer. Han får tak i filmen, drar hjem igjen og setter den på, hvor innholdet viser seg å være mer sjokkerende enn ventet, hvor man blant annet får se scener med voldtekt, drap, lemlesting og kannibalisme. Filmen var som nevnt meget omstridt da den kom ut, og regissør Deodato ble tiltalt for både utukt og drap etter den hadde premiere. De innfødte kannibalene i filmen tilhører yanömamöene, og visste ikke at de var med på innspillingen av en slik film. Det ryktes også at skuespillerne selv var redd for hva som kunne skje, og gikk konstant med passet på seg. Det er også verdt å nevne at det er autentiske bilder av dyredrap. Det er med andre ord ikke en film for hvem som helst.

21.04.13 23:15

antropress_nr2_2013.indd 12

21.04.13 23:15

FEMINISME

GONE WRONG? I denne utgaven av Antropress legges det vekt på at det er hele 40 år siden dette sosialantropologiske tidsskriftet ble startet. Dette feires naturligvis på flere måter, men i denne teksten har jeg tenkt å ta for meg en annen feiring som også finner sted i år 2013. De aller fleste er naturligvis klar over at det i år er 100 år siden kvinner i Norge fikk stemmerett.

På 8. mars ble dette poengtert opptil flere ganger, og diskusjonen som fant sted på Youngstorget handlet både om en hyllest til hvor langt vi hadde kommet siden 1913, men også en tale om hvor mye vi hadde igjen. Ordene ble mottatt til full jubel fra de oppmøtte, og både skilt og oppsiktsvekkende bannere ble holdt høyt i demonstrasjonens ånd.

Tekst: Elin Mykland Bachelor

antropress_nr2_2013.indd 13

Er det noe jeg har lært som en antropologistudent så er det at alt er relativt. I dette faget er det viktig å kunne forstå meninger og holdninger på andres premisser, og først når man har gjort dette kan man argumentere for en uenighet. Jeg kan forstå feminister, jeg kan forstå en årelang kvinnekamp, og jeg kan forstå hvorfor Ottar mener mye av det de gjør. Dette er jeg nesten nødt til for å vite hvorvidt jeg er enig eller uenig i deres teorier.

For hva legges egentlig i det å være en feminist? Ordet i dag er ofte brukt i negativt ladede sammenhenger, og det er lett for mange å anse det som synonymt med ekstremist. Vi ser for oss en stereotypisk traktorlesbe som sitter inne med en bitterhet over at menn er roten til all ondskap i verden. Disse finnes, men er de et representativt bilde for feministbevegelsen i Norge i dag? Å være feminist spenner over et så ekstremt stort spekter, med uendelige mange meninger, debatter og uenigheter. Felles for de alle er likevel å skape en bedre verden for kvinner å leve i. Men vil det da si at jeg er en feminist fordi jeg ønsker at en kvinne som tar en utdannelse skal ha de samme mulighetene til

21.04.13 23:15

14

å få jobb som en mann med lik bakgrunn? Å mene noe annet i dag ville vært tullete, men da vil det også gjøre store deler av befolkningen til feminister? Og hvor går da egentlig grensen fra å være feminist til ekstremist?

Mindre verdifullt å gå hjemme med barn?

8.mars 2013 tvitret likestillingsministeren Inga Marte Thorkildsen(SV) «Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe - men det er det ikke» til hard kritikk fra mange hold. En slik tweet fra en likestillingsminister representerer et synspunkt som lett kan bli forbundet til Simone De Beauvoir sin argumentasjon om at kvinner som blir hjemme med egne barn svikter sitt eget kjønn, og blir fanget i sin rolle som den underdanige. Hun gjør seg økonomisk avhengig av mannen, og har dermed ingen mulighet til en selvstendig utvikling. Dette gjør henne sårbar på så måte at hennes liv omkretser hennes mann og barn. For en mann vil en familie være viktig, men de vil også komme i rekken av mye annet han bryr seg om. Inga Marte har senere beklaget det hun formidlet, og forstår reaksjonene. Allikevel så er det mange som sitter inne med en lignende holdning om at kvinner som velger å gå hjemme med barn fremfor å utdanne seg bør bli uglesett.

Nå bør det kanskje også bli nevnt at jeg har vært vitne til holdninger som går andre veien, hvor mødre synes direkte synd på kvinner som prioriterer sitt arbeid fremfor å oppleve den gleden et barn kan gi.

I dagens Norge har vi innført så mange støtteordninger for nybakte mødre at det er vanskelig å få full oversikt over alt. Det viktigste er at det offentlige Norge hjelper mødre med alt det er verdt, og mer om hun er alene. Dette skal i prinsippet kunne gjøre en mor økonomisk uanhegig av en manns inn-

antropress_nr2_2013.indd 14

tekt, og det er ofte politisk omdiskutert om hun skal ha mer eller mindre. Kvinnen vil ha penger til å overleve som enslig forsørger, men hun vil ikke på langt nær tjene like mye som en kvinne som har valgt å arbeide.

Mellom linjene vil man alltids kunne lese den kapitalistiske tankegangen om større inntekt er lik mer suksess, hvor en enslig mor i dette tilfelle blir en soleklar taper.

Disse ordningene fantes naturligvis ikke da Beauvoir skrev «det annet kjønn», men er poenget hennes fortsatt gjeldende? Er det i dag mer annerkjent å være karrierekvinne fremfor familiemor? Som Inga Marte fikk kjenne på kroppen er det svært tabu å skulle påstå noe sånt, men igjen kan vi peke på at alt er relativt, og meningene rundt dette er svært varierende, og ikke minst individuelle.

I likestillingens ånd kan det på ulike måter bli tolket som om forskjellene mellom kjønn helst skal hviskes ut i ulike situasjoner.

Aleksander Ramberg var en av flere som i 2011 skrev en nyhetsartikkel i avisa Nordland om den 23 år gamle jenta i militæret som måtte svømme naken sammen med 30 gutter på en feltøvelse på Heggmoen utenfor Bodø. Saken ble sterkt omdiskutert om hva som faktisk var rett. Jenta i dette tilfelle ble sett på som «en av gutta» i alle militære sammenhenger, hun var fysisk sterk og ble behandlet på samme måte. Skulle man da bedt hun ha på seg klær mens alle guttene ikke hadde det? Ville dette vært forskjellsbehandling og diskriminering, ettersom hun i prinsippet skulle utføre dette oppdraget på samme vilkår som resten av patruljen?

Jenta gikk selv ut til media og beskrev opplevelsen som lite hyggelig. Man kan alltids prøve å hviske ut forskjellene mellom menn og kvinner i mange situasjoner, men dette var definitivt ikke en av dem. De biologiske

21.04.13 23:15

15

forskjellene vil alltid være til stedet, og om disse forskjellene skal bli tabu å snakke om så er Norge på vei mot en retning som er skremmende. Jeg tror heller ikke at dette på noen måte er feministenes målsetting, men i saker som dette er det vanskelig å forstå hva patruljeføreren vektla i sin avgjørelse.

Han, hun eller hin?

Da jeg så på Skavlan her en dag så ble det snakk om «hin» debatten som fant sted i Sverige på daværende tidspunkt. Denne debatten omhandler å innføre et tredje, kjønnsnøytralt pronomen ved siden av han/ hun. Dette kunne bli tatt i bruk om vedkommende ikke ville definere sitt kjønn, og det ville også gi en mulighet for å kalle sitt nyfødte barn for «hin» helt til det selv kunne velge hvilket kjønn han/hun følte seg som sosialt sett. Jeg tenkte at dette var radikale feminister på det sterkeste og anså det som useriøst og latterlig. Dette var helt til jeg innså at dette også var et reelt forslag som ble tatt på årsmøte til Arbeiderpartiets ungdomsparti, med en liten nedtoning av forslaget for å fremstille det mindre ekstremt.

Heldigvis ble dette nedstemt, men det utgjorde likevel en debatt som jeg ikke hadde regnet med. I slike debatter merker jeg meg i tillegg at guttene ofte er litt reddere for å ta ordet i forhold til en jente. Mannsjåvinismekortet er lett å dra frem om det på noen måte kan tolkes at han ikke vil det beste for å få kvinnen opp og frem, noe som underbygger at kvinner plasserer seg selv i rollen som det svake offeret i et mannsdominert samfunn.

Jeg har sett mange prøve å stå imot det kjønnsrollemønsteret som samfunnet skaper for barn fra de er født på forskjellige måter, med argumentet om at det er til barnets beste. Et av eksemplene kom i 2012, da Lego

antropress_nr2_2013.indd 15

lanserte sin nye storsatsing : lego-friends, designet i rosa for jenter. Protestene lot ikke vente på seg. Lego som alltid hadde vært så fint og kjønnsnøytralt tok plutselig del i denne kjønnssoialiseringen av små barn.

Skal det virkelig bli politisk ukorrekt å kjøpe en Barbie til sin 5 år gamle datter fordi dette bidrar til et kjønnsideal? Ved å gjøre dette er da moren med på å sosialisere datteren sin til å bli en kvinne, selv om det er en mulighet for at datteren innser når hun blir eldre at hun hele livet har følt seg som en gutt?

Skal vi ha muligheten til å kunne velge hvilket kjønn vi sosialt vil være? Skal det bli feil å kjøpe blått og rosa til et nyfødt barn som ikke selv vet forskjellen? Må grønt bli den nye babyfargen som skal kjøpes til begge kjønn helt til barnet selv er gammelt nok til å vite hva de forskjellige rollene innebærer?

Det finnes mange eksempler på lignende situasjoner, og et av de mest interessante opplevde jeg selv da jeg befant meg i kirka på julaften 2012. Den kvinnelige presten hadde i talen valgt å bytte ut «han» med «hun» når det var snakk om Gud, den allmektige og kilden til all kjærlighet i verden. Poenget om at Gud ikke er en mann, at det i prinsippet ville være like naturlig å kalle han for en hun, kan jeg forstå, men er dette virkelig nødvendig?

Om vi skal ta stilling til dette må man jo diskutere om kristendommens grammatikk er kvinnediskriminerende, ikke bare innholdet. Og om «hin» forslaget hadde blitt godkjent, måtte man da kalt Gud for Hin for å være politisk korrekte? Hvor langt skal man dra dette, om selv det norske språket vårt skal bli ansett som kjønnsdiskriminerende?

Rettferdig kvinnekvote?

For mitt spørsmål til alt dette er om likestillingen kan gå for langt? Vil vi noen gang høre

21.04.13 23:15

16

Ottar si «ja, nå har vi fått alt det vi ville ha, nå er det ikke noe mer for oss kvinner å kjempe for, Norge har oppnådd 100% likestilling»?

Den dagen kommer forhåpentligvis nok ikke til å skje mens jeg enda lever, da det alltid vil finnes ekstremister som ikke ser seg fornøyde før et matriarkat er innført. Det at kvinner skal ha rettigheter, at de skal opp og frem, at de skal påta seg like mye ansvar som en mann i arbeidslivet er vel og bra, men har det kun positive konsekvenser? Hvem, om noen, kommer til skade i denne kampen?

Når Norge i 2013 legger opp til at kvinner skal ut å jobbe på lik linje med mannen, har hun da muligheten til å være verdens beste mamma, en som alltid er til stedet for sine barn i deres oppvekst? En kvinnekamp er en kamp mot den overlegne mann. En kamp for å bevise at vi kan om vi vil, om vi bare får muligheten til å vise det. Den svake mann peker seg ut som en taper i maktkampen mellom kjønnene. Det er vondt å ikke kunne leve opp til idealet om å være maskulin når det er ventet av deg, og det er vondt å være født som det sterke kjønn når det hos enkeltindivider overhodet ikke er tilfelle.

Kvinnekvoten er en rettighet kjempet frem av kvinner, til ulempe for den svake mann.

Om en kvinne vil ut å arbeide så skal hun selvfølgelig ha like mye rett til dette som en mann, men i dag finnes det tilfeller hvor bedrifter kan være så redde for å virke diskriminerende at det heller blir ansatt en kvinne fremfor en mann. Hvis det skal være likestilling så skal ansetter være nøytral i forhold til kjønn, og overhodet ikke ta dette med i betraktning når det kommer til et yrke hvor begge kan utgjøre en like bra jobb. Kvinnekvoten fører ikke til dette, men setter fokus på at kjønnet skal vektlegges i ansettelsen. Dette går naturligvis også andre veien, hvor en man-

antropress_nr2_2013.indd 16

nekvote i praksis ville ført til det samme.

Den frie kvinnen?

Jeg har aldri møtt en politiker i Norge som er imot frihet for folket, eller imot at kvinner skal være frie. Det bare finnes så mange forskjellige måter å tolke frihet på, for hva er egentlig frihet? På Youngstorget på kvinnedagen møtte Ottar opp med et sterkt budskap om at prostitusjon skal forbys. Kvinner må bli frigjorte fra dette kvinneundertrykkende og nedverdigende yrke som kun eksisterer for å gjøre kvinner til sexobjekter.

Rett ved siden av Ottar sto en gjeng fra Frp med stolte skilt om at «kvinner har rett til å selge sin egen kropp». De tolker frihet som at en kvinne har full rett til å gjøre akkurat det hun vil med kroppen sin, og om det innebærer at hun frivillig vil putte den på markedet så skal hun stå fritt til å gjøre dette. Dette minnet meg også på artikkelen til Universitas om studenter som frivillig prostituerer seg på kveldstid ved siden av studiene. Jenta på 22 år som anonymt ble intervjuet stelte seg bak Frp sitt poeng. Hun likte jobben sin, det var lettjente penger og hun mente det var feil at samfunnet skulle fortelle henne at hun ikke var fri til å velge dette. Jeg syns denne debatten er veldig interessant da de fra hver sin vinkel kjemper for kvinners frihet i Norge. Nå bør det også bli tatt i betraktning at norske kvinner som prostituerer seg frivillig er i sterkt mindretall, og Frp har ikke kommet med noen uttalelser om hvorvidt en slik lov skal omhandle det store flertallet som befinner seg ufrivillig i yrke på grunn av menneskehandel og fattigdom.

Jeg er fullt for kvinnedagen og håper det blir feiret i minst 100 år til, men jeg føler også det er veldig individuelt hva man legger i denne dagen. Jeg syns det er fint at vi årlig

21.04.13 23:15

17

kan feire den kampen som fortidens kvinner har kjempet frem for oss slik at vi har de mulighetene vi har i dag. Dette er en tradisjon jeg for all del ikke vil avskaffe, men jeg føler vi bør tenke etter hva som faktisk er til det beste for kvinner, og hva som er ekstremisme. Å hviske ut forskjellen blant kjønn er overhodet ingen løsning, den forskjellen er skapt fra naturens side. I det store og hele så handler det bare om å kunne fungere sammen, som mann og kvinne, med en gjensidig respekt ovenfor hverandre.

antropress_nr2_2013.indd 17

21.04.13 23:15

18

URBANE

MYTER Siden vi som studerer ved universitetet står i videnskabens tjeneste, blir vi heller ikke overrasket når vi finner ut at verden ikke er helt det den ser ut til å være.

Tekst: Ola Fjeldstad Bachelor

At gamle sannheter blir tilbakevist og utfordret er for oss en pågangsdriver heller enn avskrekkende. Vi blir ikke forferdet når fjorårets selvfølgeligheter ikke lenger stemmer. At verken pea- eller cashewnøtter ikke er nøtter; at tomater er en frukt, og ikke en grønnsak; at bringebær ikke egentlig er et bær, men en frukt – mens banan ikke er en frukt, men et bær, er for oss morsomt heller enn en kilde til raseri (som det dessverre er for flere av undertegnedes venner). Derfor presenterer jeg en ny runde med urbane myter som ved nærmere undersøkelse viser seg å være, om ikke helt, så delvis gale.

Tre vise menn skjenket gaver ved Jesu fødsel Nei, hvis vi skal bruke Bibelen som kilde (og det må vi jo) så er ikke dette nødvendigvis riktig. Det står faktisk ingen ting om antall vise menn i evangeliet etter Matteus, som jo er det eneste av de fire evangeliene som omtaler de vise menn (magi i den tradisjo-

antropress_nr2_2013.indd 18

21.04.13 23:15

19

nelle engelske oversettelsen). Selv om det riktignok nevnes at disse magi’ene skjenker jesusbarnet tre gaver (gull, røkelse og myrra), så spesifiseres det aldri hvor mange de er. Tradisjonelt sett kommer faktisk magi’er i tolv. At de skal ha vært tre skyldes altså en antagelse på bakgrunn av antall gaver.

Det står heller aldri noe sted at Jesus var nyfødt da de ankom. Snarere står det i Matt 2:16 at Herodes – rasende etter å ha blitt narret av magi’ene – ga ordre om å «drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre; dette svarte til det han hadde fått vite av vismennene om tiden». I Matt 2:11 står det også at de gikk inn i huset for å møte barnet, og ikke inn i stallen der han ble født. Med andre ord så kan Jesus ha vært så gammel som to år da vismennene ankom Betlehem. Vi må også huske på at disse magi’ene var astrologer (astrologi var en høyaktet vitenskap på den tiden – jeiks!),

antropress_nr2_2013.indd 19

og at de derfor «fulgte en stjerne». Siden stjerner ikke beveger seg over himmelen er det en dårlig idé bare å følge én stjerne. De kan derfor unnskyldes sin sene ankomst.

Det kan også legges til at det spekuleres i om de ikke i virkeligheten fulgte en planet.

Vi har fem sanser Alas! gamle Aristoteles har lurt oss igjen!

Dette er mannen som i flere århundrer fikk mennesker over hele vår del av verden til å tro at insekter har fire bein – jada, fire. Dette er altså noe folk gikk rundt og trodde på fordi «Aristoteles har sagt det». La meg minne om at Aristoteles var den noe kvinneundertrykkende mannen som hevdet at menn var reproduktivt overlegne kvinner (du vet, den gamle menn-planter-frøet-regla). Denne overbevisningen ble selvfølgelig senere omfavnet i de abrahamske religionene. Pussig nok mente Aristoteles også at menn har flere tenner enn kvinner – ingen empiriker

21.04.13 23:15

20

altså. (Husk nå endelig at dette er en karikert gjengivelse av en pionér av en vitenskapsmann, med stor innflytelse i årtusener etter sin død – mest positiv som sådan.)

Uansett, dette med fem sanser er altså feil.

Men vi trenger ikke å være alt for strenge mot gamle Aristoteles. Det er fortsatt litt stridigheter rundt hvordan vi skal definere en sans. Allikevel, det må kunne sies å være ganske slurvete å samle sammen smerte, balanse, tidsforståelse, temperaturoppfatning, bevegelse, og akslerasjon, samt den noe svake retningssansen under én og samme paraply – sammen med den «tradisjonelle» følelsessansen vår (det somatosensoriske systemet). I tillegg til disse finnes det en haug av andre mulige sanser.

Dette gjør at vi totalt sett har et sted mellom tolv og noen og tjue. Som sagt, litt definisjonsproblemer, men uansett flere enn fem.

Det var vanlig å tro at jorda var flat under middelalderen Dette er, etter alt å dømme, ikke sant. De fleste lærde var aldri i tvil om at jorda har en sfærisk form. Det er også, ærlig talt, ganske logisk at den er rund. Tenk deg at du stirrer utover havet. Dersom det kommer et skip imot vil du se masten først, før resten av skipet kommer til syne – det motsatte er tilfelle dersom skipet reiser fra deg. Dette visste folk både i antikkens Hellas og i egypternes Alexandria.

De visste det sikkert lenge før det også.

Det var heller ikke slik at Columbus og kompani trodde at jorda var flat da de la ut på reise i 1492. Columbus og hans besetning fryktet aldri at de skulle nå kanten, og derfor falle av jordas ende. Det var ikke jordas stør-

antropress_nr2_2013.indd 20

relse og form som var sentrum for debatt før avreise. Det var heller ikke mange lærde som delte Columbus’ oppfatning om at han ville nå Japans østkyst ved å seile vestover.

Columbus begikk nemlig den tabben at han feilaktig byttet ut den arabiske sjømilen med den kortere italienske. Dette resulterte i en grov undervurdering fra Columbus’ side om hvor langt det var til Japan. Det folk derimot lurte på, var om de små seilskipene ville klare å seile så langt som de hadde planlagt. Heldigvis for de oppdagelsesreisende hadde de akkurat forsyninger nok til å nå fram til den østlige delen av Karibia.

Amerika er oppkalt etter italieneren Amerigo Vespucci Dette er ikke så sikkert som det en gang var. De siste årene har det vært stridigheter rundt navngivingen av Amerika. Faktisk så finnes det folk (gjerne assosiert med Vigrid) som mener at navnet stammer fra det norrøne Ommerike. Disse glemmer i farten at få, om noen, utenfor Skandinavia visste om Leif Eriksons reiser før på 1700-tallet – lenge etter navngivingen.

Den sterkeste konkurrenten til Vespucciteorien omhandler derimot en walisisk handelsmann, bosatt i Bristol, ved navn Richard Ameryk (også skrevet Ap Meryke og Amerycke). Historien sier nemlig at Ameryk og hans mannskap drev frakt av salt fra Island til Newfoundland i siste halvdel av 1400-tallet. Så tidlig som i 1497 skal derfor navnet «Amerike» ha vært i bruk – ti år før Martin Waldseemüllers kart, der navnet «America» først ble presentert. Teorien sier så at John Cabot (Giovanni Caboto), italieneren som oppdaget Nord-Amerika, skal ha oppkalt kontinentet til ære for Ameryk. Dette fordi Ameryk, som var en fremtredende borger i Bristol, hadde sponset Cabot med

21.04.13 23:15

21

en pen slump penger. Uansett, det mangler fortsatt noen beviser for at denne teorien skal bli den gjeldende – et viktig dokument skal dessverre ha brent opp. Men det er jo allikevel et takekors at det gjerne er etternavnet som ligger til grunn ved navngiving.

Jorda har bare én måne Vel, dette er for så vidt sant. Allikevel, dette har vært mye debattert de siste 100200 år. Jakten på jordens andre måne har pågått siden 1800-tallet, og det har stadig kommet nye foreslåtte måner. Selv om det fortsatt ikke har blitt oppdaget noen flere naturlige satellitter (fagspråk for måne) til jorden ennå, så har det blitt gjort andre interessante oppdagelser.

Et fenomen som lenge ble ansett av mange for å være jordens andre måne, er det som nå er kjent som kvasisatelllitten 3753 Cruithne. Cruithne er en kvasisatellitt fordi den, på samme måte som jorden, går i bane rundt sola (de bruker cirka like lang tid også). Så, i motsetning til månen er ikke Cruithne avhengig av jordens tyngdekraft. Det ville altså ikke hatt nevneverdig betydning for banen dens om jorden og månen plutselig forsvant.

Det som allikevel gjør at den har blitt oppfattet som en alternativ måne, er at banen dens er slik at den, på sin ferd rundt sola, også går i en bønneformet bane relativt til jorda.

I tillegg til 3753 Cruithne, har jorden flere andre kvasisatellitter. Disse inkluderer 2002 AA29, 2004 GU9, 2006 FV35 og 2010 SO16. Helt til slutt kan det også nevnes at jordas første trojanske objekt ble oppdaget i 2010. Dette er et relativt knøttlite objekt (300 meter i diameter) som bærer navnet 2010 TK7. Hva dét betyr vet jeg ikke.

antropress_nr2_2013.indd 21

21.04.13 23:15

>

BILDE: Kristine J. Berge

22

EN ANTROPOLOGISTUDENTS BEKJENNELSER

Det er tydeligvis populært å komme med sine personlige og ærlige bekjennelser, for eksempel hvis man er trygdesnylter, steinerbarn, karrierekvinne, eller hvilken som helst annen tittel man kan snekre sammen av to eller flere ord. Som antropologistudent kan jeg ikke være noe dårligere, så her kommer en antropologistudents bekjennelser.

på Blindern, sammen med likesinnede.

Det verste man kan oppleve her er noen litt syrlige stikk fra statsvitere eller realister om at de vil bli lettere for dem enn for oss å få jobb etter studiene. Men selv om Blindern har både lege, postkontor og gourmet-restauranten Fredrikke, så kan man ikke alltid oppholde seg på Blindern, man må bevege seg ut i omverdenen. Og det er her man møter dem, menneskene som gir jobb-bekymringen vann på mølla.

Tekst: Jørgen Wien Bachelor

«Hva driver du med da?», dette er et spørsmål som jeg har fått omtrent like mange ganger som det antallet mennesker jeg har møtt, men det har ikke blitt spesielt mye lettere å svare på det med tiden. «Jeg studerer… sosialantropologi.» Bare navnet på fagdisiplinen er nok til å gi folk bakoversveis, og oppfølgingspørsmålene lyder som regel; «og da blir du??», «er det det samme som sosionom?» eller det litt mer forståelsesfulle «hva kan

Jeg er redd. Redd, eller kanskje er bekymret et bedre begrep, for å slite med å finne jobb etter endte studier i sosialantropologi. Bekymringen holdes greit i sjakk når jeg befinner meg innenfor høyblokkene

antropress_nr2_2013.indd 22

21.04.13 23:15

23

du få jobb som da du blir ferdige med studiene?» Jeg svarer som regel et eller annet vas om jobb i det offentlige og at man ikke har et spesifikt yrke etter endte studier, og hvis jeg er i godt humør drar jeg på med en anekdote om en antropolog som har fått en kul jobb. Sannheten er jo at jeg ikke vet helt selv. Det eneste jeg vet er at jeg synes det er vanvittig spennende å studere antropologi.

Kanskje er det spesielt for oss som kommer fra de litt mer rurale områder av Norge at folk man prater med ikke har helt kontroll på hva antropologi dreier seg om, og hvis de mot formodning har hørt om det, så snakker de om stammer i Afrika eller Stillehavet.

Når jeg da forteller at jeg vil gjøre feltarbeid på Balkan så er vi omtrent tilbake på null, for der er det da ingen uoppdagede stammer? Jeg holdt på å kalle det ignoranse, men da ville jeg vel ikke kunne skryte på meg å ha lært så veldig mye gjennom mine snart tre år som antropologistudent. Faktum er at folk flest ikke vet stort om antropologi.

Det er i møtet med disse menneskene med de kritiske spørsmålene at frykten for å stå uten jobb dukker opp. Men det finnes teknikker for å tenke positivt når bekymringene kommer sigende. Jeg kan alltids ta pedagogikk og bli lærer, eller en eller

antropress_nr2_2013.indd 23

annen jobb skal jeg nok klare å få meg.

På Blindern løses jobb-spørsmålet blant studenter med å si at det er veldig viktig å engasjere seg med noe i tillegg til studiene. Du kan jo bare gjette hvorfor jeg er med i Antropress (for en artikkel om egen jobbvegring kommer sikkert til å hanke inn drømmejobben en gang i fremtiden). Studieforeningen holder arrangementer gjennom arbeidslivsutvalget hvor antropologer kommer og forteller om sin jobb, og hvordan de bruker antropologikunnskapen i jobben. Dette er noe jeg tror bidrar til å holde den allerede mye omtalte frykten i sjakk hos mange. Men når alt kommer til alt, så ville jeg uansett ikke vært tiden som antropologistudent foruten.

Det å gå på universitetet handler ikke utelukkende om å forberede seg til en fremtidig jobb, men også om dannelse, interesser og en periode av livet som i stor grad er formende for hvordan resten av livet blir. Jeg tror kulturrelativisme, rent og urent, gavebytte og native’s point of view kommer til å dukke opp i mange situasjoner uansett om jeg sitter i kassa på Kiwi, er saksbehandler på NAV eller får jobb i en bistandsorganisasjon.

Og, hvis man driver med det man er aller mest interessert i og brenner for, så ordner gjerne ting seg, sier jeg i allefall til meg selv.

21.04.13 23:15

24

SCANDALNAVIA:

ET GJENFORENT NORDEN Sliter du med nasjonale mindreverdighetskomplekser?

Syns du 400-årsnatta heller burde kalles 400-årsfesten? Da er kanskje et forent Norden noe for deg.

Tekst: Ola Fjeldstad Bachelor

Selv om de nordiske landene relativt sett fungerer ganske bra, så sliter de alle med anerkjennelse fra verdenssamfunnet – og andre vanskeligheter. Danskene har som kjent et forferdelig språkproblem, og sliter med i det hele tatt å forstå hverandre. Islendingene har ikke akkurat imponert med sin økonomiske sans. I Norge sliter vi fortsatt med lillebrorskomplekser – uansett hvor rike vi blir. Finnene er like alkoholiserte som alltid, mens svenskene fortsatt er svensker. Alli-

antropress_nr2_2013.indd 24

kevel har alle noe positivt å bidra med når vi sammen skal skape en ny nasjon, med et nytt kollektivt minne om en felles historie.

Fantasien kjenner ingen grenser er det noe som heter – et godt utgangspunkt for vårt nye forestilte fellesskap. La oss se nærmere på hva hvert enkelt land har å bidra med.

Det mest åpenbare bidraget fra Sverige er Astrid Lindgren. Mange er vi som har vokst opp med hennes fantastiske litteratur – i Norden og utenfor – og mange er vi som kan relatere oss dit hen. Benedict Anderson viste i sin Imagined Communities hvor viktig boktrykkerkunsten har vært for en forsterket nasjonalfølelse (selv om han kanskje legger mer vekt på hvordan den ga nasjonen et eget språk). Allikevel, det at vi alle har lest og elsket (i hvert fall ifølge vår nye kollektive hukommelse) Astrid Lindgren har utstyrt oss med mye av de samme tankene om vennskap, samhandling, og rett og galt. Alle disse

21.04.13 23:15

25

er viktige kjerneverdier i vår nye nasjon.

Danskene gjør det mulig for oss å ta del i den avslappende mellomeuropeiske holdningen som gjør Danmark så evig deilig som det er. Å, hvor uendelig behagelig det må ha vært å leve innenfor dagen norske grenser den gang de tilhørte Danmark! Så behagelig skal det igjen bli når vi samles om vår felles nasjonalstat. Da vil vi ikke lenger behøve å skamme oss over norsk film- og TV-verden, vi vil ikke trenge å late som om vi har eierskap til Ludvig Holberg, og vi slipper å innbille oss (i streng kontrast til å forestille oss) at vi har en kongeslekt. I sann nasjonalismeånd vil vår kollektive amnesi ta seg av disse flausene i norsk historie.

Blant skolemassakre, døddrukne alkoholikere og redselsfullt stygge nasjonalister (jf.

Sannfinnene) er det ikke lett å begrunne hvorfor Finland er en nødvendighet i vårt nye rike. Én ting er allikevel sikkert: Finland scorer stadig høyt på diverse nasjonale rankinger – utdannelse, helse og levestandard. Vi har altså noe å lære av finnene alle sammen. Dessuten har finnene (i likhet med svenskene) faktisk klart å bevare et relativt stort antall rovdyr – helt uten at de lider noe nød av den grunn. (Siden estere jevnlig gir uttrykk for at de gjerne vil være med i Norden, så syns jeg at vi skal ta med dem til Scandalnavia sammen med Finland. De ville vært et kjærkomment bidrag.)

Björk, Björk og atter Björk! Det må da holde bare det å vite at du deler nasjonal identitet med Björk. Et sårere, vakrere og mer vidunderlig menneske finnes knapt, så det å dele nasjonalt borgerskap med henne vil være meg (og deg!) en ære. Dessuten gleder jeg meg til reaksjonene til nynorskfolket idet de innser at språket deres ikke lenger

antropress_nr2_2013.indd 25

er gammeldags og spesielt (det er vel derfor de tviholder på det, er det ikke?). Jeg sier, hent de bortkomne sønner og døtre hjem til kontinentet. La heller nynazister, nasjonalister, hobbyrasister og andre moderne Tengil-skikkelser stri med Katla og røft klima.

Scandalnavia: vårt forestilte fellesskap Det skal være rimelig enkelt å komme opp med en felles opphavsmyte for Scandalnavia. Jeg mener, de fleste av oss hevder allerede avstamning fra vikingene (og om bare et par generasjoner er det ingen som vil sette spørsmålstegn ved brune vikinger).

Vi kan alle klamre oss til et felles kulturelt opphav, hentet fra det norrøne. I og med at vi (selvfølgelig) adopterer engelsk som nasjonalspråk og får felles aviser og skolepensum skulle det være en grei sak å lure til finnene, innvandrere og urfolk en plass i vår norrøne historie. Vi kan simpelthen velge ikke å snakke om opphav og hudfarge. Selv Canada ville misunne oss vårt mangfold!

Husk også at vi har dyktige forfattere fra alle leire som sammen kan arbeide for å spre nasjonalfølelse over hele riket. Avisene vil selvsagt også gjøre sin del for daglig å minne oss om vår nye nasjonalitet – helt i tråd med Andersons skriverier. Men vi trenger flere kulturelle symboler og forenes om.

Jeg foreslår derfor at vi velger «Scandalnavia», produsert av Tommy Tee, til vår nye nasjonalsang (vi må huske at vi er en tøff nasjon!). Vår nye folkemusikk må åpenbart representeres ved musikkatalogen til Björk og Tee Productions. Alt som har med de gamle språkene å gjøre må naturligvis brennes.

(Heldigvis vet jeg om et sikkert sted jeg kan gjemme unna verkene til Ole Paus og Jokke.)

Gammel litteratur som fortsatt er relevant for Scandalnavia, som Hamsun og Bjørneboe, skal selvfølgelig være med oss inn i frem-

21.04.13 23:15

26

tiden – men de må oversettes til engelsk.

Hva gjelder språket så kan vi ikke, og må vi ikke, bli sånne romantiserende nynorskfolk som tviholder på et skadeskutt språk bare fordi vi syns det er fint. Nei, et av målene med Scandalnavia må være å gjøre oss til globale mennesker. Hvis alle lærer engelsk hjemme, så har vi ressurser nok i skolen til å gjøre spansk (eller andre verdensspråk) til andrespråket vårt. Det nytter ikke å løpe fra globaliseringen, derfor må vi omfavne den slik at vi står litt bedre rustet til å takle globale problemer – med miljøkrisen som den største utfordrin-

antropress_nr2_2013.indd 26

gen. Vi vil jo selvfølgelig krydre engelsken vår med låneord slik at vi setter vårt eget preg på språket – det er jo tross alt vårt!

Så, kjære medscandalnaver, rekk ut en hånd til dine nordiske naboer. La oss forene oss om en global nasjon. En nasjon som tar miljøet på alvor. En nasjon der inkludering, ikke integrering, er en kjerneverdi. En nasjon å være stolt av!

21.04.13 23:15

27

VINKJENNER: Den kyndige

Tanker om det multisensoriske

Vinsmaking handler om så mye mer en bare smak.

Derfor er det problematisk at så mye av forskningen gjort på vinkjennere baserer seg på blindtester.

Tekst: Eivind Eggen Master Frederic Brochet var nok en luring. I 2001 fikk han 54 studenter som skulle bli profesjonelle vinkjennere til å smake på to viner og ba dem beskrive det de smakte. Han var også så lur at han ga dem to glass med den samme hvitvinen etter å ha farget vinen i det ene glasset rødt med konditorfarge.

Den vitenskapelige litteraturen rundt vinsmaking er så full av denne typen studier at man kan tro vinforskeren ikke gjør annet enn å skifte etiketter og kaller det vitenskap.

Slike forsøk på å motbevise vinsmakeres

antropress_nr2_2013.indd 27

21.04.13 23:15

28

evner sier noe om hvordan sansene våre fungerer, men slår meg til tider som svært lite fruktbare. Min påstand er at denne forskningen overser det virkelig spennende aspektet ved vinsmaking, nemlig hvor komplekse og blandede sansene våre er.

legges i det visuelle og den som er nedfelt i vinen? Med den graden av kontroll vinmakere har over en vins smak, hvordan kan man ikke si at vinens smak er en del av dens presentasjon? Brochet synes å gå i fellen satt opp av det visuelles hegemoni.

Presentasjoner og representasjoner Hvorfor er det så interessant at selv trente vinkjenner kan blande sammen en dyr og en billig vin? Vinsmaking forbindes med høykultur og det kan spekuleres i at det er et ønske om å få bedreviteren til å snuble som gjør dette til et appellerende forskningsfelt. Mer sannsynlig er det at spørsmålene som denne typen studier stiller er basert på en feilaktig eller forenklet antagelse om hvordan sansene fungerer. David McRaney, forfatteren av boka You are not so smart tar utgangspunkt i studiet til Brochet og bruker dette til å understreke at sansene våre lurer oss.

Vi som er så glade i det skrevne ord og fotograferte bilde tenderer til å stole mer på det visuelle, enn på de andre sansene. Flere teoretiker har i senere tid poengtert at det visuelle har en spesialposisjon i vår forståelse av omverden. At synet er den mest objektive delen av sanseapparatet er en høyst suspekt posisjon som fortjener å utfordres.

Virkeligheten er mye mer komplisert enn som så, og utvalg av hva vi opplever gjøres både av hjernen og selve sanseorganet.

McRaney skriver om «the nasty beast of expectation». Han mener forskningen til Brochet viser at presentasjonen av vinen lurer folk til å smake andre ting enn det vinen egentlig smaker. Den underliggende ideen tuftes på at vin har én helt objektiv smak og at den vil være lik for alle. Erfaringsgrunnlag har ingenting med opplevelsen å gjøre. Den modifiserte presentasjonen av vinen kommer i veien og fører til at våre forventingen «spiller oss et puss». Sammenhengen mellom forventing og erfaring viser at smak har en sosial komponent. Dessverre antas det at det sosiale kun evner å villede sansene.

Makten i blikket McRaney avslutter sitt innlegg med påstanden: «Presentation is everything». Det er jeg ikke uenig med ham i, men er ikke smak en del av presentasjonen? Hvor går grensen mellom den presentasjonen som

antropress_nr2_2013.indd 28

En borg, mange porter Det er til tider oversett at selv Saussures klassiske tegnmodell har ett materielt aspekt.

For at ett tegns meningsinnhold kan vekkes i vår bevissthet må den vekkes av et materielt tegn. Dette materielle tegnet må ikke være noe visuelt. Det er det bare vår preferanse for det visuelle som forutsetter. Vin, som andre materielle symboler taler til oss på flere nivåer. Smak, lukt og utseende, både på væsken og på flasken, sier den som besitter nok kunnskap noe om innholdet. For å være en kyndig vinsmaker må man kunne lese alle disse tegnene, samt å besitte en del kulturhistorie om regionen vinen kommer fra.

Det er dette vi kan tilnærme oss med utgangspunkt i den voksende antropologiske litteraturen om samspillet mellom sanser og erfaring. Et underliggende tema i denne litteraturen er at sansning er tett sammenknyttet med erfaringer og forventinger. Problemet oppstår når man antar at disse forventningene på en eller annen måte er avsondret fra opplevelsen, en idé

21.04.13 23:15

29

det ikke synes å være mye hold i. Det slår meg hver gang jeg leser noen som er stolte over å ha lurt en vinkjenner opp i stry ved å skifte ut etiketten eller farge en hvitvin med konditorfarge; ville du vært like fornøyd hvis du hadde lurt en sporjeger opp i stry ved å sette mokasiner på en elg?

Sansningen og det materielle Men vinsmaking er mer enn bare minner.

Vin er også en levende substans. Den oksidererer, den kan spontangjære og den skal ”puste”. Å vite hva som skjer med den er også en viktig del av å forstå innholdet. Den har farge, lysbrytende egenskaper og olfaktoriske evner. Dette er egenskapene vi kan erfare. Nyere antropolgiske studier av sansning peker til at er mer nøyaktig å snakke om sansning som én opplevelse, fremfor å dele den opp i smak, lukt syn og så videre.

Poenget med en slik modell er at det alltid vil være en forskjell mellom det sanselige objektet og den sanselige opplevelsen.

I studier av sanselige fenomener er det med andre ord viktig å holde tunga rett i munnen. Istedenfor å fokusere på hvilken type data som kommer inn gjennom hvilken sans kan det være mer hensiktsmessig å dele opp opplevelsen utfra dens marerielle forutsetninger. Odd Are Berkaak har i senere tid foreslått en slik inndeling for studier av lyd. Han skiller mellom aurale hendelser, lydopplevelser og akustikken som påvirker hendelsene. Men hvorfor begrense oss til lyd? Dette perspektivet har bredt potensiale. Vi kan være tjent med å skille mellom en gjenstands fysiske attributt, den aktuelle erkjennelsesopplevelsen og eventuelle påvirkede krefter, som forventinger, akustikk eller temperatur i studier av sanserfaringer. En slik inndeling kan ta høyde, både for materialitet, representasjoner og sosiale aspekter ved sansing.

Det tatt for gitte En av våre sterkeste motstandere i studiene av det sanselige er sansenes tatt-for-gitthet. De fleste lever med en idé om at mennesket er utrettet med en 16:9 syn og dolby souround hørsel. For de aller fleste er det totalt uinteressant å snakke om aspekter ved en sanseopplevelse. Et ærverdig unntak er poetene. Hvem andre en vi antropologer står så godt til for å løfte sansene ut av blindtestenes bakevje og inn i det levde liv?

Hvis vi foretrekker samhandlingsdata over intervjudata i våre analyser, hvorfor skulle vi da stole på blindtester? Det er ikke bare etnografisk mer interessant å studere vinkjenner som kan smake likhetstrekk i en vingårds produksjon over flere tiår, det kan også bidra til å bedre vår forståelse av sansene våre.

Med antropologiens fokus på samhandling kan vi løfte frem hvor komplisert og sosialt preget vår opplevelse av omverden er.

antropress_nr2_2013.indd 29

21.04.13 23:15

30

H VA K A N

VI GJØRE MED

KINA? Kinas visjon om å konstruere en «kulturell stormakt» kan være et uvurderlig referansepunkt for Norge i det trøblete forholdet til Kina.

Tekst: Erlend Ek Analytiker i China Policy

antropress_nr2_2013.indd 30

Presentert først av daværende President Hu Jintao i oktober 2011, har ordlyden blitt spisset hos etterfølgeren Xi Jinping. I hans visjon må den kulturelle konstruksjonen legge til rette for «den kinesiske drømmen» fordi «alle kinesere fortjener like muligheter for et rikt liv, se sine drømmer bli oppfylt og tjene på landets utvikling.» Xis påfylling av retorikk viser blant annet et forsøk på å styrke identitet i et mer aktivt møte med internasjonal oppmerksomhet nå som flere og flere kinesiske selskaper satser utenfor Kinas nasjonale grenser. Den viser også en tendens til en mer sofistikert forståelse av konsensus som i lang tid har vært kontrollert av de øverste politiske lederne. som i dag er dominert av en null-sum kultur. Fremover vil deres monopol bli utfordret. Nye grunnregler må til for at forandring skal skje.

21.04.13 23:15

31

Xi har i sin første tid som leder for Kina både snakket og slått ned på offentlig korrupsjon og ekstravaganse som bidrar til å svekke Kinas ‘too big to fail’-grupper på hjemmebane. Deres særposisjon skal fremover fortjenes. Strategien følger Statsminister Li Keqiangs observerasjoner om at det er letter å røre sjelene til folk enn deres interesser.

En grunn til nytenking er at finanskrisen i 2008 plutselig gjorde Kina til en global spiller. Til tross for modellens relative styrke i å takle krisen, tydliggjorde krisen at Kinas vekstmodell trengte en modernisering. Bort i fra en vekst basert på investeringer og eksport og over på privat konsum og verdibasert eksport.

Deres globale blikk vil gjøre landegrensene betydelig svakere, og en sterk felles identitet er essensiell som en buffer for stabilitet i landet. Mer enn noen gang for innflytelse betyr at Kinas interaksjon med forhold verden over vil bli sterkere, og at Norge i likhet med alle andre land åpenbart må øke forståelsen for Kinas for å overkomme feilskjær. Spørsmålet blir således verken hva Kina kan gjøre for oss eller hva vi kan gjøre for Kina, men hva vi kan gjøre med Kina. Det betyr at vi må være sensitive på hva som tas med til forhandlingsbordet.

Skal Kina nå sine mål om å skape globale aktører må de tilpasse seg lokale forhold på en annen måte en hva de er vant til. Folk bærer forskjellige ideer om identitet, samhold og legitimitet fra sitt opprinnelsessted.

”

For verden gjelder det å se på hvilken måte Kinas stor forandring skaper nye karakterer og hva av vår gamle kjennskap som må må fornyes. Over 400 millioner kinesere har lært engelsk, sosiale medier har gjort politiske sykluser mer fleksible og miljøkriser og ujevn fordeling av ressurser har gjort at mange av dagens modeller trenger å snarlig forandres.

En ting som er sikkert er at Kina plasserer som før kultur i fronten av politikk – som en forkortet fellesbetegnelse for forhold knyttet til historie, institusjoner, ritualer og sosiale forhold. Det har vi merket i deres reaksjon på fredsprisen til Liu Xiaobo.

Kultur er ikke en dekorasjon i utkanten av daglige spørsmål, men et essensielt bakteppe for alle politiske ordninger. Ofte konservativ ved første blikk, er kultur dynamisk ved økonomiske og politiske endringer.

Kultur på kinesisk, wenhua, har en spesiell status i kineseres verdenssyn og blir illustrert av mektige politiske redskaper: Wenhua understreker «oss» som en nasjonal identitet i all dens kompleksitet. Beskyttelse og fostring av identitet er hovedkilden til politisk legitimitet. Dette er nært knyttet til forståelsen av wenhua som et etisk vannskille – kilden til verdiene som skiller de siviliserte fra barbarene. Wenhua er uunngåelig en kanal for politisk kontroll og styrer dermed samtidig nasjonens interesser.

Mye av det vi tenker på som kinesisk kul-

Folk bærer forskjellige ideer om identitet, samhold og legitimitet fra sitt opprinnelsessted

antropress_nr2_2013.indd 31

21.04.13 23:15

32

tur er rester fra Republikken (1911-1949) og tiden med planøkonomi (1949-1978). Allikevel er dette problematisk i Kinas politisk korrekte verden der det ofte foretrekkes at mye fra disse to banebrytende periodene med kulturell konstruksjon forbigås i stillhet. Utfordringer med sted og timing for å møte seg selv i døra er mildt sagt komplekse, og selv den beste strateg er ikke overbevist i løsningen på Kinas floker.

For, tross vanskene med å definere universelle mål uten demokrati, viser realiteten tydelig at demokratiske land i seg selv ikke er en garanti for et godt styresett. Samtidig som vestlige europeiske stater nå innskrenker grunnleggende velferd, ville det være ignorant å nå ikke anerkjenne Kinas tre siste tiårs utvikling som det største velferdsløftet i verdenshistorien. Heller, å bli enig i en mer kompleks verden betyr å overkomme høye hindre skapt av språk og politisk kultur.

En gang en fjern verden, er Kina nå et sted hvor den nasjonale og kulturelle identiteten former liv over hele planeten. Identiteten er et tapet vevet sammen av mange tråder: Doktrinene til Konfucius, som tidligere var reservert for en herskende elite; refleksene fra den dikterende sentralstyrte organisasjonen, som er arvet fra tiden med planøkonomi; instrumentene fra markedsimperativer, som er filtrert gjennom nylige reformer.

antropress_nr2_2013.indd 32

I bakgrunnen er følelser av både kulturell storhet, som vi blant annet så under olympiske leker i Beijing, og kulturell underlegenhet, blant annet fra traumatiske rester av historien som offer for andre stormakter. Kombinasjonen av storhet og underlegenhet skaper et usikkert utgangspunkt for Kinas status som viktig global aktør etter finanskrisen. Selvfølgelig, Kina i rampelyset trekker til seg mer kritikk enn før og hva er vel bedre enn å skape en kulturell stormakt for å møte kritikken med kontroll?

Kulturell makt er ikke kun et spørsmål om politisk manøvrering. Det som skjer når en søker global kulturell makt er at man må ta konsekvensen av er at kultur verken er en enveiskjørt gate eller et enkelt verktøy for statlig propaganda. Kina har forhåpentligvis lært av kulturrevolusjonen på 1960 og 70-tallet. Men da som nå er formålet med kultur å identifisere venn fra fiende.

At Kinas ønsker blir hørt tilfredsstiller et dypt behov blant mange kinesere og er en forstålig aspirasjon som må respekteres.

Den politiske fredsprisen til Liu Xiaobo gav Kina derimot ingen respekt, men stakk en kniv rett i kjernen på de interne stridighetetene i toppen av det kinesiske kommunistpartiet. Disse stridighetene har preget kommunistpartiet siden slutten på kulturrevolusjonen (1966-1976), og er en fortsettelse

21.04.13 23:15

BILDE: Kristine J. Berge

av 4. mai-bevegelsen (1919) som i sin tid bidro sterkt til kommunistpartiets fremgang.

Bakgrunnelsen til komiteen er åpenbar, men det er heller hendelser som Bo Xilaiskandalen som bidrar til at Kina går i en riktig retning. «Den kinesiske drømmen» er et forsøk på å takle problemer med liberale løsninger, men gir også en åpning for en tilbaketrekning til gammel konservativ styring.

Det har alltid vært mye debatt om hvor selvstendig Nobelkomiteen er, men spørsmålet som Kina egentlig er mest opptatt av er i hvilken grad Norges regjering er selvstendig.

Konspirasjonsteorien om vestens anti-Kina-holdning er dyp i kineseres sjel. At dette spørsmålet ikke har blitt tatt på alvor av regjeringen ved å tilsynelatende stole blindt på en gjeng teknokrater om hva som er best for fred viser en farlig likegyldighet som unødvendig har gitt norske interesser mindre inflytelse. Paradokset er at det er nettopp en stor grad av likegyldighet som har preget kinesiske ledere i lang tid. For dem verserte et syn om at samfunn basert på følelser, drømmer og religion ikke trengs i en verden med vitenskap. Slik kunne lederne toppen vite hva som var best. Kina kan være i ferd med å forlate denne tankegangen, og det er det i Norges interessse å støtte. Selv om verdien av vitenskap aldri har vært i tvil må den forstås sofistikert. Jo mer vi vet, jo mer trenger vi å vite og bør vi vite. Kulturen er avgjø-

antropress_nr2_2013.indd 33

33

rende for hvordan kunnskap organiseres hos oss mennesker. Derfor må interaksjon mellom kulturer, ikke gjemsel bak nasjonale grenser, være normen for fredsskapning.

Det beste Norge kan gjøre er å vise at de tar Kina og deres kultur seriøst. Dette starter ved å lytte og forstå, men det ender ikke der.

Stillenikkende aksept for Kinas holdning før, under og etter Mao har gitt leksjoner som ikke kan bli glemt. Derfor er ikke respektfull behandling av kultur, aspirasjoner og følelser alene nok. For å ta tak i kultur og politikk seriøst må en hel del utfordringer med høy innsats bli møtt på en arena hvor reglene som blir satt avhenger av vår erfaring.

Den erfaringen viser at en bred oppfatning blant folket i Kina søker en rasjonell middelvei mellom det å ta Kina tilbake til fortiden og det å fullt ut kopiere vestlige modeller - mellom komplekser om kulturell storhet og kulturell underlegenhet. Erfaring viser at en lignende bevisstgjøring om å finne en middelvei i vår egen norske kultur vil hjelpe. Retningen overfor Kina bør ta utgangspunkt i at både vårt ideal i demokrati og det tradisjonelle kinesisk idealet i sosial harmoni finner verdi i menneskers likeverd – ikke i likhet og likegyldighet. Kultur bør tjene sin respekt. Nyttig er som nyttig gjør.

21.04.13 23:15

34

ANARKISME OG ANTROPOLOGI One night stand eller lykkelig forhold?

Etter å ha bladd gjennom gamle utgaver av Antropress i anledning jubileet var det noe som slo meg.

Hvor ble det av de politiske perspektivene? Fra 1977 og til langt inn i 80 åra er Antropress fylt opp med analyser i marxistisk teori, og seinere diverse systemkritikk.

I dagens studentmiljø på sosialantropologi er det annerledes.

Tekst: Magnus Godvik Ekeland Bachelor

Marxismen er blitt noe for spesielt interesserte, liberale holdninger tas som en selvfølge, og sett bort i fra engasjementet for miljøet, er det en politisk idétørke.

Imidlertid vil jeg rette vår oppmerksomhet mot en annen, litt glemt ideologi som aldri

antropress_nr2_2013.indd 34

opplevde å få egne fagtradisjoner oppkalt etter sine tenkere, i motsetning til våre franske venner med ymse politiskesyn. Poenget med denne teksten vil være å vise hvilke nye perspektiver våre studier kan berikes med av ved å vende oss mot anarkistiske innsikter.

Hva er anarkisme, og finnes det en kobling til antropologi?

Anarkismen er kort fortalt en ideologi som vil forkaste staten, markedsøkonomien, og basere all menneskelig samhandling på frivillighet. Med andre ord en total avvisning av maktakkumulasjon manifestert i individer eller institusjoner på bekostning av andre. Slike ideer trenger vi ikke doktorgrad i filosofi for å tenke oss fram til, og tilnærmet like tanker har vært en del av menneskets historie så lenge vi har måtte forholde oss til at andre har hatt makt over oss.

Grunntanken er et positivt menneskesyn! Mennesket9888 er godt, og kan

21.04.13 23:15

REF

Syphilia Morgenstierne – Anarkistene i Verdenshistorien 1. Fritt og Vilt. 2008.

David Graeber – Fragments of an Anarchist Anthropology. Prickly Paradigm Press. 2004.

Marcell Mauss.Gaven, 1995 [1922]. Oslo: Cappelen, Cappelens Upopulære Skrifter Pierre Clastres. Society Against the State, 1977. New York: Urizen Books

samarbeide og leve sammen uten ufrivillig underkastelse for autoriteter.

Slik står den i kontrast til både liberale og marxister. Marxistene delte menneskene i undertrykker og undertrykt, mens liberale i dag fortsatt siterer Hobbs på at uten en institusjonalisert voldsmakt vil vi mest sannsynlig bruke fritida vår på å stjele godteri fra unger og så slå ungen i hjel etterpå.

La oss derfor se på anarkismens idehistorie.

En annerledes idéhistorie Tre personer skiller seg ut i denne historien: to russere og en franskmann, Proudhon, Bakunin og Kropotkin.

Proudhon skulle gå inn i historien med sitatet. «Eiendom er tyveri». Med dette siktet han til at all produksjon er et kollektiv foretak, ingen enkeltperson skulle påberope seg retten til resultatet. Videre aviste han at den private eiendomsretten var naturlig, dette skulle jo antropologer seinere gi han rett i. Hele sitt liv satte han friheten i første rekke, og en idé som overlevde ham er at politisk frihet er meningsløst uten at den følges av økonomisk frihet.

Bakunin skulle bygge videre på Proudhons teorier. Bakunin, som uten ironi, kan sies å ligne på Karl Marx (kanskje hans pene lillebror?) skrev i pamfletten Om Gud og staten, om den nære relasjonen mellom institusjonalisert religion og staten. Teorien om at religionen sår frøene staten vokser ut i fra ble seinere plukket opp av antropologen Pierre Clastres som jeg vil komme tilbake til.

Så over til anarkismens prins, Peter Kropotkin, fyrstesønnen fra Russland som forkastet et liv i luksus og en lysende karriere som naturvitenskapsmann for å kjempe for Europas undertrykte. For antropologer er det interessant å merke seg at Kropotkin seinere sa at han ble anarkist etter å ha observert samhandlingen hos urfolk i Sibir. Når han

antropress_nr2_2013.indd 35

35

så hvordan de organiserte seg og samarbeidet uten ledere forsto han at en annen samfunnsorganisering var mulig. Og her finner vi den første koblingen til antropologien!

I Oxford skulle en ung student, James Brown, ikke bare begynne å interessere seg for sosialantropologien, men også for en hvis eks-prins fra Russland. Unge Brown ble seinere en av den moderne sosialantropologiens fedre, etter først å ha flottet seg med å legge Radcliffe til navnet. Mistet han helt interessen for anarkismen? Nei stopp litt opp, og tenk over hva vi husker om strukturfunksjonalistenes interesseområder: hvordan organiseres samfunn uten klare maktstrukturer? Bare tenk Nuermonografien. (Antropress kan ikke utgis uten at Nuerne nevnes i minst en artikkel!).

Visste dere at vi finner anarkistiske teorier igjen på pensum?

Marcel Mauss var, som enhver flittig sosant student burde vite etter å ha lest siste kapittel i Gaven, revolusjonær sosialist, og Gaven er et sentralt utgangspunkt for en anarkistisk antropologi. Gavens sentrale budskap er at den mest grunnleggende menneskelige relasjonen er gaven, ikke bytte. Hvordan vi enn snur og vender på det, å gi gaver frivillig (å tvinge noen til å gi deg lunsjpengene sine er ikke en «gyldig» gave) er en grunnleggende positiv handling.

21.04.13 23:15

36

Mauss utdyper også de forpliktelser mottakeren føler de får over den som ga dem gaven og hvordan dette leder til resiprositet. Gaveøkonomier fungerer også som en mekanisme mot maktakkumulasjon.

En annen kjenning fra pensum er Pierre Clastres og hans Society Against the State som er på leselista i Makt og Autoritet. Clastres teori er at staten ikke er det naturlige sluttpunktet for samfunnsdannelser, og han viser til at det har eksistert store komplekse sivilisasjoner der makt ikke har vært sentralisert hos enkeltindivider eller grupper.

I stedet eksisterer det andre institusjoner som fungerer som mekanismer som forhindrer maktakkumulasjon. Clastres kommer også med andre radikale påstander: han snur Marx på hodet ved å identifisere politikken som underbyggende og økonomien som overbyggende. Det er gjennom politisk makt at forholdene for en utbyttende økonomi kan ta form, og derfor er klasser et resultat av staten og ikke statens legoklosser. Til alle som nå fikk kaffen i vrangstrupen (og dere andre som jeg håper ikke har falt helt av), tenk over dette. Det er først når mennesker produserer et overskudd, uten planer om å gi overskuddet i gave eller bytte det bort, at

antropress_nr2_2013.indd 36

makt kan sentraliseres hos enkeltindivider.

«The best anthropological theorist of his generation from anywhere in the world» Denne historiske skissen har nå ledet oss til i dag, og David Graeber. For å presentere ham med Maurice Blochs ord: «His writings on anthropological theory are outstanding. I consider him the best anthropological theorist of his generation from anywhere in the world.» Graeber er selverklært anarkist og hans teoriproduksjon og samfunnsengasjement bærer preg av dette. I motsetning til andre radikale kollegaer er ikke Graeber noen lenestolsantropolog når det gjelder samfunnsengasjement. Han var en av de første i Occupy Wall Street bevegelsen, og the Rolling Stone Magazine krediterte han med å ha kommet opp med det catchy slagordet «We are the 99 %». Så la oss se hvordan Graeber mener anarkismen kan hjelpe antropologien.

Vi starter med et enkelt spørsmål: Hva skiller en høvding fra en konge? Hvor komplekse må de politiske strukturene være for vi skal snakke om en statsdannelse? Clastres som vi husker fra tidligere beskrev store komplekse samfunn uten at han identifiser-

21.04.13 23:15

<

Bakunin kan kanskje sies å ligne på Marx pene lillebror?

te disse som stater – det var ingen sentralisert makt. Kanskje burde vår klassifikasjon av hva som er en stat starte med en identifisering av om makt er manifestert i enkelte institusjon eller personer. (Radcliffe)Brown har etterlatt oss nok av empiri om statsløse samfunn slik at vi har et sted å starte.

Og nå som vi er inne på makt, la oss spesielt se hvorfor makt må sees i forhold til ignoranse og dumhet. Følger vi Graeber har akademia i stor grad slukt Foucaults teori som identifiserer makt i dagens samfunn med kunnskap, og dermed følger den slutningen at direkte vold ikke lenger er en sentral faktor for å skape sosial kontroll. Men som Graeber påpeker, hvis du plukker med deg Foucaults Seksualitetens historie (det er 3 tykke bind så lykke til å få den ned i jakkelomma) og går ut av Norli uten å betale, kommer du til å merke at den makten sentervakten utøver ovenfor deg i høyeste grad er fysisk. Når vi nå har identifisert volden som det sentrale bak enhver makt er det på tide å tone ned kunnskap som en sentral faktor. Vold er en enkel, dum måte å tvinge noen til å høre på deg, nettopp fordi det ikke finnes noen intelligent måte å svare volden på. Hvis en stor bølle startet å denge løs på Foucault hadde det ikke hjulpet å forklare bølla at hans oppførsel skyldes psyko-sosiale forhold de heller burde sette seg ned med en kaffelatte og diskutert. Mest sannsynlig hadde Foucault fortsatt fått juling (i likhet med alle oss andre i tilsvarende situasjoner). Og dette er Graebers poeng, vi må ikke fokusere for mye på relasjonen makt – kunnskap, men heller forholdet makt –ignoranse. I sin reneste form det trusselen om vold som er maktens fundament og dette burde være vårt utgangspunkt.

37

enskap, jeg startet jo med å påpeke at anarkismen har et positivt menneskesyn, og hva burde dette lede oss mot? En teori om hva som gjør oss lykkelige, og ikke bare hva som gjør oss ulykkelige kanskje? Som Hylland Eriksen har kommentert, er det skrevet flere antropologiske avhandlinger om kurvfletting enn lykke. Mauss lærte oss at våre relasjoner med andre starter med å gi gaver, med å gjøre andre lykkelige. Her burde vi følge Graeber i å jobbe mot teorier om hva som skaper politisk lykke. Antropologer har avdekket politisk undertrykking og lidelse i alle kroker av verden, bare tenk på en tilfeldig tekst fra SOSANT1200 pensum, nå er det på tide å vise hvilken politikk som skaper mest mulig lykke.

Radcliffe-Brown valgte aristokratiet framfor gata, Mauss foraktet anarkister, Clastres døde alt for ung til å ha sjansen til å kommentere koblingen til anarkisme, i denne historien er det visst bare Graeber som flagger politisk tilhørighet. Men, og dette er poenget (til alle dere som falt av underveis og bare lurer på hva som er greia med anarkisme og antropologi) den anarkistiske innfallet viser potensiale i dette stoffet! Fra Browns strukturfunksjonalisme og Clastres monografi er det kort til tanken om at vi trenger teorier om hva som skiller stater fra ikke-stater, og fra Mauss gave til å tenke annerledes om kapitalismen. Graeber har vist den potensielle sprengkraften som ligger i å møte antropologien med et anarkistisk utgangspunkt. Er det på tide vi følger opp?

La oss ikke dvele for lenge med vold og fa-

antropress_nr2_2013.indd 37

21.04.13 23:15

38

Mimring med Marit antropress_nr2_2013.indd 38

21.04.13 23:15

<

Marit Melhuus under utflyttingsfesten fra Brakka.

BILDE: Arkiv

Vi banker på en kontordør i 6.etasje og får høflig beskjed om å komme inn. Der inne sitter Marit Melhuus, elegant som alltid. Når vi spør om studentlivet på 70-tallet er det mye som kommer opp, vi tas med på en liten mimrereise gjennom instituttets historie og livet her på Blindern.

Tekst: Kristine Jevne Berge Bachelor

Vi er tilbake til sosialantropologiens tidlige år på Universitet i Oslo, altså 70-tallet. Veggene i foajeen på SV er fylt opp med veggaviser om saker som må kjempes. Løpesedler blir delt ut, og det å ikke ta stilling til noe er ikke et alternativ. Spørsmålet man ble stilt på den tiden var ikke om man stod på den høyre eller venstre siden av den politiske skalaen, men heller hva slags marxistisk bevegelse man sympatiserte med, for eksempel om man var «Ml-symper» eller «SV-symper»? Diskusjonene var høylytte, hvilken frigjøringsbevegelse skulle man støtte? Studentenes interesse var stor, også faglig. De leste tekster som Marx’ Kapitalen og ble inspirert av antropologer som Godelier. På tidlig 70 tallet, var Marit aktiv «Ml-symper» og spesielt opptatt av anti-imperialistisk arbeid. Det ble holdt debatter om kolonialismen og imperialisme, og antropologi. Fagkritkk var viktig og det ble rettet et skarpt blikk mot prosessanalysen og «Models» til Fredrik Barth.

I 1974 dro Marit til Argentina på sitt første feltarbeid blant jordløse tobakksdyrkere i Corrientes. Hun var opptatt av sosiale endringsprosesser, politisk økonomi og ’pea-

antropress_nr2_2013.indd 39

39

sant’ problematikken. På den tiden holdt sosialantropologene til i en gammel tyskerbrakke på nedre Blindern. Studentene var få og de ansatte enda færre. Det lille miljøet førte til et tett samhold, var det noe man lurte på var det bare å gå og spørre Professor Arne Martin Klausen i naborommet om råd. Til gjengjeld kunne det til tider bli litt for tett, glassene fløy vegg imellom. Og et gjentagende problem var ansvaret for ryddingen av pauserommet. Ikke sjelden sto Eduardo Archetti og vasket opp tidlig på morgen før han tok fatt på arbeidsdagen.

På den tiden gikk sosialantropologi for å være et lite og kanskje litt sært fag. Den gangen studerte begynner-studentene et helt år før de gikk opp til eksamen. Dette skulle endre seg. Både studenteksplosjonen og kvalitetsreformen medførte vesentlige omveltninger. På 90-tallet var SOSANT SVs store «hit». Det var så mange studenter at det var problem med å finne egnede forelesningssaler. Marit forteller om en innføringssrekke i sosialantropologi som hun holdt på Colosseum kino med flere hundre studenter. Ikke bare var Oslo-antropologien i sin storhetstid når det gjaldt antall studenter i faget, antropologi ble også et fag for offentlighetens interesse.

Som et resultat av den enorme veksten ble også samholdet mellom studenter og vitenskapelige ansatte mindre. Etter hvert, flyttet instituttet tilbake til SV bygget – hvor det hadde hatt tilhold i 7.etasje før brakketilværelsen. Laveregradsstudenter beveger seg sjelden opp i etasjene. Det har altså skjedd store forandringer siden instituttets oppstartsår til i dag. Før vi går vil Marit gjerne oppfordre oss studenter til å trosse avstanden, det er kanskje mange trapper opp, men det går kjapt med heisen!

21.04.13 23:15

antr press antropress_nr2_2013.indd 40

21.04.13 23:15