Tørst vår 2018 norsk

tørst VÅR 2018 ET MAGASIN UTGITT AV AREOPAGOS

« Gud var alltid der, men eg hadde snudd ryggen til han» Ida Maria Sivertsen

TEMA: SJELEN IDENTITET: Konstruerer vi selv hvem vi er, eller er vi innerst inne en fast kjerne?

MARTIN LÖNNEBO: Bli med den gamle biskopen til den hellige veien i Linköping MENNESKET: Humanetikeren, muslimen og lutheraneren leter etter mening

GODE ROMANER INNEHOLDER ALLTID EN «

GÅTEFULL REST, NOE SOM » IKKE GÅR OPP KULTUR & NATUR: Jan Kjærstad, side 22

Gratis abonnement på torstmag.no

TØRST VÅR 2018 SJELEN 3

Foto: John Sandlund

«Det viktigste er å oppdage sjelen. Sett deg i stillhet med den. Gi den livsrom.

Gå ut og vandre med sjelen», sier Martin Lönnebo. STEDET, side 14

Vår 2018

PORTRETT: Artisten og låtskriveren Ida Maria Sivertsen Side 6

TEMA: SJELEN

SAMTALEN: Muslimsk religionshistoriker, luthersk prest og humanetisk biolog Side 28 FARHAN SHAH og andre svarer om sjelen Side 10

KARI HALSTENSEN om identitet: unik, men ikke låst Side 12

ELLEN MERETE W. FINNSETH om sjelens nødvendighet Side 26

VANNHULL: Tips og opplevelser Side 34 TROSPRAKSIS: Nett-tv for det indre livet Side 36

4 I LEDER

Slik lyset kjem inn «Ja, det går framover», var konklusjonen til ein finansdresskledd mann eg nettopp møtte. Han fortalde om korleis robotane for alvor har begynt å ta over arbeidsoppgåvene i ein spesiell bransje.

Smilet hans glapp, då blikket møtte mitt. Det er muleg det ikkje var tilfeldig, for eg har truleg eitt av Skandinavias dårlegaste pokerfjes. Anten såg eg forskrekka ut, eller kanskje berre sur. Eg er ei av dei som tykkjer at det der med robotar er problematisk, overveldande og ja: skremmande. Eg lurer på korleis det skal gå med enkeltmenneske, og ikkje minst samfunnet, når me skal begynna å reorientera oss i ei verd som ikkje har bruk for oss på same måte som før. Kva hjelper det om cashflowen skyt fart, om folk taper si sjel og ikkje lenger finn meining?

MASKINMENNESKET. Men eg lurer endå meir på kva som skjer når mennesket går over til å bli Mennesket+, ei blanding av maskin og menneske. Dei eldgamle orda til salmisten i Bibelen, «kva er då eit menneske?», høyrest stadig meir ut som tittelen på ein tv-debatt. Medisinske og teknologiske nyvinningar blir drivne fram av idealistisk forsking og kyniske kapitalkrefter. Utviklinga vil stilla oss overfor nye etiske diskusjonar om kva eit menneske er, og kva det er verdt. Kanskje vil me finna saman på tvers av livssyn og tidlegare «båsar» i denne debatten.

Då eg møtte Martin Lönnebo i Linköping tidlegare i år, sa han at «indre tomleik er den største trusselen mot framtida vår. Menneske som berre er ytre skal, kjem til å søkja feil vegar.»

Nå flørtar forskarar og filosofar med tanken på å utvikla kunstig intelligente system, som også er moralske – slik at robotane ikkje berre blir smartare, men også snillare enn oss. Men Lönnebo trur ikkje at maskinar kan ta etiske val. Dei har ikkje eit ansvarleg sjølv, slik som mennesket. Altså: inga sjel.

«VISS SJØLVET VÅRT ER EI SJEL, SÅ HAR HO INGA BLANKPOLERT PLASTOVERFLATE, SOM PÅ EIT NYTT APPLE-PRODUKT»

KVALITETSSTEMPEL. Poenget med robotar, er sjølvsagt alt dei kan gjera mykje betre enn oss. Klassikaren «menneskeleg svikt» vil bli ei stadig sjeldnare forklaring på at noko går gale. Perfeksjon er innan rekkjevidde på ein heilt annan måte enn før.

Det feilbarlege har vore eit menneskeleg grunnvilkår til alle tider. Like fullt har det vore noko me har ønskt oss vekk frå. I framtida kan feila våre bli eit kvalitetsstempel. Dei viser oss det tvers gjennom menneskelege mennesket.

Kanskje vil Mennesket+ også trenga ordet sjel. For å skapa meining, for å skilja mellom måtar å finnast på. Framleis skimtar eg berre tanken i halvmørkret, men dette trur eg: Viss sjølvet vårt er ei sjel, så har ho inga blankpolert plastoverflate, som på eit nytt Apple-produkt. Ho er ru som eit gammalt leirkar. Det er sprekkar i henne, alltid sprekkar i det menneskelege. «Det er ei sprekk i alt.

Det er slik lyset kjem inn», song Leonard Cohen. På kva plate? The Future.

Ann Kristin van Zijp Nilsen, redaktør

Print: GRØSET™ IC E C O L A

B

PR

48 01

Gratis abonnement og adresseendring på torstmag.no

RD

N

Les mer på areopagos.no

O

EL

Ansvarlig utgiver: Areopagos, Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo (Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3) Annonser og andre henvendelser: + 47 23 33 17 00, areopagos@areopagos.no Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen, akn@areopagos.no Bidragsytere i denne utgaven: Helge Brekke, John Sandlund, Anne Rolfsen, Jan Kjærstad, Pedro Carmona Alvarez, Ulla Käll, Live Lundh, Stian Kilde Aarebrot, Olaug Nilssen, Christian Grøvlen, Elvira Nikolaisen, Liv Birkeland, Silje Måseide, Knut Aastad Bråten, Olav Eriksson Nerheim, Tore Laugerud, Ellen Merete Wilkens Finnseth og Thomas Reinertsen Berg. Diktutdraget på side 25 er brukt med tillatelse. Design og grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Helge Brekke Styling: Ella Guthushagen Trykt av Grøset på på Maxioffset, miljømerket papir.

2041

Areopagos er en kristen dialogorganisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog og -studier, kristen trospraksis og bistand.

IN T

ED MATT

ER

TØRST VÅR 2018 SJELEN 5

Foto: John Sandlund

DIN ENSOMHET HAR STRENDER INN MOT LYSET Jeg ble en gang spurt hva Kristuskransen er for noe. Da svarte jeg: Det er 18 perler som synger i tolvstemt kor: «Din ensomhet har strender inn mot lyset.» (Sitat Ylva Eggehorn) Vi er alle ensomme. Vi lengter alle mot lyset. Vi er alle barn av jorden og den stjernestrødde himmelen. Vi er alle avhengige. Nært eller på avstand er mitt liv i dine hender, ditt liv i mine. Søk ikke først og fremst religionen, søk den dypeste relasjonen. Da vil du oppdage at det innerste i religionen er den barmhjertige kosmiske samhørigheten i vår ensomhet. På svensk heter perlebåndet Frälsarkransen, et ord som også betyr «livbøye».

Navnet sikter naturligvis først og fremst på «Frelseren» og «frelse» – fra det gamle ordet «frihals», befri, berge, redde.

Den eneste oppgave livbøyen har, er å være for hånden – hvis det er bruk for den.

MARTIN LÖNNEBO, biskop emeritus i Svenska kyrkan i utdrag fra boken Kristuskransen (Verbum 2012).

Her holder han perlebåndet for bønn og meditasjon som han utviklet i 1995.

«EG STOLAR HUNDRE PROSENT PÅ AT GUD VEIT KVA GUD GJER, OG AT EG BERRE MÅ GJERA MIN DEL»

TØRST VÅR 2018 SJELEN 7

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO HELGE BREKKE OG JULIA MARIE NAGLESTAD/NRK

NOKO AV DET VIKTIGASTE FOR ARTISTEN IDA MARIA ER

Å FEIA FOR SI EIGA DØR Etter dei intense tv-månadene med Stjernekamp før jul og Melodi Grand Prix i vår, ønskjer Ida Maria Sivertsen seg «ein periode med låtskriving og frøplanting» heime på Nesna før festivalsesongen brakar laus. Men den vårmorgonen me møtest i Oslo, er dei rolege dagane framleis berre i horisonten. Kanskje er det derfor ho drøymer om å bli ein tomatplante når ho døyr?

– Dagleglivet kjennest som at eg går langs ein veg der eit piano dett ut av eit vindauge over meg, akkurat i det eg har passert. Men eg trur at Gud styrer alt.

Så eg stoler hundre prosent på at Gud veit kva Gud gjer, og at eg berre må gjera min del. ÆRA TALENTET. Kva denne delen handlar om, kjem ho tilbake til seinare.

Det er snakk om tre ting, der feiing og rydding inngår. Men artisten går rett på og snakkar om Gud, med like lite blygsel som ho har på scenen.

– Eg er eit lite menneske på denne planeten, som har fått eit talent i gåve.

Eg har forstått at gjennom å æra det talentet, så ærar eg Gud. Eg har prøvd å gå motsett veg, å skjemmast for at eg er flink og får ting til. Å skjula lyset mitt, slik det står om i Bibelen. Det funkar veldig dårleg, då blir eg deprimert.

For å ha det godt, må ho få uttrykt seg gjennom det som er det viktigaste språket hennar: Musikken.

– Det er eit språk alle i verda snakkar.

Eg trur at Gud har lagt alle musikksjangrar på bordet for at me skal bruka dei. Fordi musikk er uttrykk for følelsar, og ingen menneskelege følelsar er feil.

Gud har gitt oss kunsten som ei fantastisk moglegheit til å skapa noko vakkert av dei.

GUD I MØRKRET. Norske tv-sjåarar har sett henne utfalda seg i svært ulike sjangrar. Men sidan ho slo gjennom som rockar med brak og prisdryss i 2007, har ho vore kjend for ein enorm energi på

scenen. Rocketalentet utvikla ho på Kongshaug Musikkgymnas, ein kristen internatskule, som ho opplevde som eit trygt miljø med omsorgsfulle lærarar.

Men ho hadde slutta å tru på Gud då ho var konfirmant. Likevel kallar ho artistlivet fram til ho var 27 år «ein lang veg vekk frå Gud». I tidlegare intervju har ho fortalt at ho ikkje hugsar noko frå det samanhangande internasjonale turnélivet frå 2007 til 2009.

– Då var eg i mørkret, med alkoholisme og veldig tunge opplevingar. Til eg møtte Gud igjen.

– Møtte Gud? Korleis skjedde det?

– Gud var alltid der, men eg snudde ryggen til han. Det var ein veldig dårleg idé. Så sjekka eg inn på «rehab», rusavvenning, i USA. Der blei eg oppmoda til å leita etter min personlege Gud. Trua trong ikkje vera knytt til ein religion.

Det tok vekk alt presset for meg.

Eg la bort debattane om homofili, abort og kor keisam kyrkja har blitt i Noreg.

8 I PORTRETTET

«MI TID PÅ JORDA SOM MENNESKE ER AVGRENSA, MEN EG GLER MEG TIL Å FORTSETJA LIVET SOM EIT TRE ELLER NOKO»

Då fann eg Gud, og eg såg kva han, eller det, eller den høgare makta, kan gjera.

Nå kjenner ho seg beskytta, men ikkje frå å oppleva vonde ting.

– Me menneske står ofte overfor utfordringar og livsoppgåver som verkar uoverkommelege. Sorg, redsle, jobb, familie, økonomi, sjukdom. Det er ein veldig stor forskjell på å stå overfor dei åleine, eller med ei slags erkjenning av at ein ikkje er åleine.

Det siste albumet hennar, Scandalize My Name (2016), kom på Kirkelig Kulturverksted med amerikanske spirituals. Ein av dei er Queen Latifah sin «Jesus, fix me».

– Du snakkar mykje om Gud. Kva tenkjer du om Jesus?

– Jesus er eit verkeleg stort forbilde.

Ein veldig klok mann som kom med veldig gode tips om korleis ein kan løysa forskjellige problem. Eg er stor fan av Jesus. Eg har vakse opp i ein kristen heim. Og så er eg sambuar og har barn med ein som har vakse opp i ein muslimsk heim. Han seier ofte til meg at «du er jo muslim» på grunn av måten eg lever på, men det er jo den kristne bakgrunnen min han ser.

TRE TING. Mens me snakkar, går turen i taxiar og til fots, mellom ulike avtalar og telefonar som ikkje kan venta.

Samtidig har ho eit avslappa, men konsentrert nærvær som held fast i samtalen. Berre raske skift av snus og ein rastlaus fot når ho sit, gir eit hint om indre energi som vil ut.

– Eg er veldig impulsstyrt. Viss eg lar ting rundt meg skje, utan å hoppa inn i ei avgjerd basert på mine eigne idear, så kan det få eit mykje betre resultat.

FIRE KJAPPE TIL IDA MARIA SIVERTSEN • Kor får du indre påfyll?

Gjennom meditasjon. Viss eg får høve til å liggja eller sitja i heilt til tankane går rolegare, får eg sortert litt i det indre, og kroppen får slappa av.

• Kva vil du gjera meir av?

Vera meir saman med sonen og mannen min. Og skriva fleire låtar.

• Kva musikk gjer godt for sjela di?

Nick Drake sin. Den gir ein veldig god følelse, særleg viss ein treng at det er litt roleg.

• Kva er det viktigaste du har lært? Å inkludera andre i fellesskapet. Å la dei som står utanfor få bli i leiken.

Ho snakkar om tre ting ho treng å gjera for å ha «sitt på det reine»: Å rydda sitt eige hus, stola på Gud og hjelpa andre.

– Viss eg gjer noko anna det, set eg meg sjølv først. Det kan få dårlege konsekvensar.

– Kva legg du i «å rydda huset»?

– Å rydda huset handlar om å feia mi side av gata, feia for mi eiga dør. Ha det ryddig heime, også i overført betyding.

Viss eg har gjort noko gale mot nokon, for eksempel vore uærleg eller aggressiv, så er det viktig at eg ryddar opp i det så fort som muleg. Seier unnskyld og prøver å gjera det godt igjen. Då har eg rydda huset.

IKKJE HOKUSPOKUS. For å fungera godt i kvardagen har Ida Maria funne ut at ho må leggja til rette for både bønn og

meditasjon, slik at det er lett å gjennomføra.

– Elles blir det ei sånn hokuspokusgreie. Meditasjon handlar mest om å rydda plass i dagen til å sitja heilt stilt, åleine, og ikkje snakka med nokon. Ikkje vera på mobilen eller høyra på musikk.

Ikkje gjera nokon ting.

– Korleis greier du det når du har ein toåring?

– Han er jo i barnehagen på dagtid.

Elles er me jo to om han, både eg og Ahmed. Så det er ikkje noko problem.

Me gir kvarandre tid. Ein av oss kan ha guten, og den andre kan gå opp på rommet og stirra i taket eller noko.

– Mange småbarnsforeldre greier ikkje å rydda plass til slike ting.

– Då har ein kanskje pakka dagen for full. Ein må prioritera i livet og sjå kva som er viktigast.

Ho har nettopp starta plateselskap, og i juni begynner festivalsesongen. Men først skal ho skriva låtar og planta heime på Nesna.

– Me har drivhus og ganske stor hage.

Og så gler eg meg til å berre vera med sonen min. Laga litt middag til arbeidskaren som kjem heim. Sånne ting. Det blir kjempetriveleg. ÅNDELEGE SAMAR. Store deler av hausten hennar gjekk med til Stjernekamp, tv-programmet der ti artistar konkurrerte om å bli «Norges ultimate entertainer». I semifinalen snakka ho stolt om «den samiske bjørnejegeren» som er stamfaren hennar, før ho skulle joika.

– Betyr dei samiske røtene dine noko for sjela di?

– Me har alle like mykje sjel. Men samane har vist seg å ha ein mykje betre

TØRST VÅR 2018 SJELEN 9

IDA MARIA BØRLI SIVERTSEN (33) • norsk pop-rock-musikar (vokal og gitar) og låtskrivar • kjend under artistnamnet Ida Maria • fødd og bur på Nesna i Nordland • har gitt ut fleire album og singlar, og songane hennar har blitt brukte i mange amerikanske tv-seriar, filmar og dataspel • har vunne fleire musikkprisar • sit i kommunestyret for Miljøpartiet Dei Grøne • aktuell på musikkfestivalar over heile landet

LEGG SJELA SI I DET: Joik og country var to av sjangrane Ida Maria var innom i NRK-programmet Stjernekamp, der ho kom til semifinalen.

Når ho døyr, tenkjer ho at sjela hennar vil leva vidare i musikken ho har skapt.

evne til å ta vare på det åndelege, enn det me andre nordmenn har klart. Dei har inkorporert det beste frå kristendommen og sin eigen naturkunnskap. På den måten har dei levande åndsbevisstheit i Finnmark.

Det trur ho at alle i Noreg kan læra av.

– Det ligg ein bitterheit i det norske folket overfor det åndelege, kanskje fordi me blei tvangskristna. Det er alvorleg, fordi me sit på ein stor rikdom som skal forvaltast. Ved å kutta banda til eit åndeleg fellesskap, er me ikkje lenger knytt saman med verda.

– Kva siktar du til?

– Politikk, olje, flyktningar, invester-

ingar, slike ting. Det finst ingen overordna tanke om at me alle er avhengige av kvarandre. Finansfolk kan finna på å investera i noko som gjer vondt mot folk i eit anna land, utan å tenkja over det.

For me har ikkje eit overordna verdigrunnlag som seier at «du skal elska nesten din som deg sjølv», eller «gjer mot andre det du vil at dei skal gjera mot deg». Me eksporterer våpen, som drep uskuldige barn. Det er ikkje åndeleg bevisstheit å investera i slikt.

TOMATSALAT. Ho seier at ho trur alle bestanddeler i verda heng saman.

Kanskje finst det eit visst tal sjeler som

blei delt ut ved skapinga, og som blir overførte til nye generasjonar, kven veit.

– Og når du døyr?

– Då trur eg at eg blir kremert og blir del av komposten til ein flott tomatplante.

– Stoppar det der?

– Nei... Då hamnar tomaten i ein god gresk salat som nokon har stor glede av under ein romantisk middag. Sjela mi vil leva vidare gjennom musikken min. Og sonen min. Forhåpentlegvis vil epletrea eg har planta ved sida av barnehagen leva vidare etter meg og gi folk glede. Mi tid på jorda som menneske er avgrensa, men eg gler meg til å fortsetja livet som eit tre eller noko. Ta det litt roleg. •

10 I FOLK SVARER

Har du en sjel?

Tørst stiller spørsmålet, og disse menneskene forteller om hva de tror finnes inni dem.

SARVJEET KAUR barnehageassistent

DAG HAREIDE forfatter, aktivist og tidligere organisasjonleder

– Vi sikher tenker faktisk at den hellige boka vår, Sri Guru Granth Sahib, er en levende sjel. Der finnes alle historiene om Guru Nának. Men min egen sjel? Det er et litt vanskelig spørsmål.

Jeg tror at jeg har en sjel. Det handler om å være et godt menneske, og kanskje om å tro på Gud. Da jeg hadde kreft, bad jeg Guru Nának om hjelp, og jeg fikk det. Jeg vet i hjertet mitt at han fins, og jeg tror veldig på Gud. Når jeg sitter helt stille i gurdwaraen, templet vårt, og hører på det som blir lest, kan jeg oppleve at kroppen blir helt lett og at jeg glemmer alt rundt meg. Det har nok noe med sjelen å gjøre.

– Ja, jeg ikke bare har en sjel.

Jeg er en sjel. Jeg føler, jeg tenker, jeg velger. Det er sjelen i aktivitet. Jeg elsker, frykter, håper, misunner. Jeg er også en kropp. Min kropp og sjel har smeltet sammen.

Det er meg. Og innerst i sjelen møter tiden det evige. Der er menneskets bevissthet hvor jeg kan se meg selv, og finne på ord som «sjel» og «kropp». Og der kan vi prøve å svare på Jesu spørsmål: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»

AUDUN MYSKJA lege, forfatter og musiker

– Filosofer har skrevet tjukke bøker med teorier om sjelen, men for meg blir det lett abstrakt og livsfjernt. Jeg prøver å være empirisk i min tilnærming, også til det åndelige. Hverdagen er styrt av tanker og skiftende følelser. Når jeg går inn i en dypere sinnstilstand gjennom meditasjon, opplever jeg noe udødelig, noe som var, er og blir.

Hvis du med sjel mener en varig essens i mennesket, så kan jeg svare ja, det har jeg. I så måte binder sjelen min kropp og personlighet – mitt individ – sammen med alt liv.

KARI VEITEBERG biskop i Den norske kirke – Ja, det har eg. Eg tenkjer på det hebraiske ordet «nefesj» som eg lærte på teologistudiet. Ifølge Første Mosebok i Bibelen blæs Gud livspust (næfæsj) inn i nasen på Adam, slik at han blei ein levande skapning. Næfesj er forskjellen på å ha liv i seg og ikkje ha liv i seg. Mennesket er blitt pusta liv i heilt frå skapinga av. Guds pust er blitt pust i meg.

Ordet kan også omsetjast med «sjel», mennesket blei ei levande sjel.»

TØRST VÅR 2018 SJELEN 11

VEGAR OTTESEN doktorgradsstipendiat i bionanoteknologi – Som forsker er jeg skeptisk til å svare kort på komplekse spørsmål utenfor mitt eget felt. Men ut fra hva jeg vet om nevrologi og forskning på relevante områder, er det ingen tegn som tyder på at vi har en sjel. Så inntil vi skulle få gode indikasjoner på noe annet, er mitt syn at vi ikke har noen sjel. Mitt syn er, gitt hva jeg kjenner på området, hva man kan kalle filosofisk materialisme og monisme.

INGEBORG SENNESET journalist, forfatter og utdannet sykepleier

– Jeg tror på sjelen. Den merker jeg for eksempel når jeg skriver. Dikt er mer enn ord, det er noe metafysisk der også. Min fagbakgrunn fra vestlig medisin kan ikke bekrefte og bevise energimeridianene jeg bruker som akupunktør. Men i tradisjonell kinesisk medisin henger kropp og sjel helt sammen, og verden er mer enn det vi kan observere.

Når jeg gjør qigong, kan jeg et øyeblikk oppleve at jeg går ut av kroppen min. Hvor jeg er da, er et stort spørsmål, som jeg tror handler om sjelen. Når vi dør, tror jeg at sjelen lever videre. Noen ganger føler jeg at min bestemors sjel er nær meg.

– For meg som vokste opp kristent, men forlot en sterk og trygg tro til fordel for en tvilende og ydmyk viten, er svaret like enkelt som vanskelig: jeg vet ikke. For hva er en sjel? Fra et rent vitenskapelig synspunkt har mennesket, i likhet med andre dyr, ingen mening med livet, ingenting som tilsier at det er et indre lys i oss eller en evig eksistens. Det betyr ikke at vi er sjelløse. For å være litt personlig: de årene jeg var syk, følte jeg meg betydningsløs og maktesløs. Jeg lette etter et «noe» i meg selv, lik en gruvearbeider hakker seg forbi stein og grus for å finne det edle metallet. Frykten var som Peer Gynts: å være en løk uten kjerne, bare lag på lag. Å finne en motivasjon for å leve, ut over å eksistere, var for meg å finne diamanten i gruva – og det ga meg en distinkt følelse av å ha sjel, å være mer enn en kropp.

Å finne en motivasjon for å leve, ut over å eksistere, var for meg å finne diamanten i gruva – og det ga meg en distinkt følelse av å ha sjel Ingeborg Senneset

FARHAN SHAH doktorgradsstipendiat i islamsk filosofi og teologi – For å gi et forenklet og kontant svar: ja, jeg har en sjel – det grunnlaget som gjør meg til et selvbevisst vesen med fri vilje. Den arabiske termen for sjel er nafs, og i Koranen representerer den verdighet, individuelt ansvar og menneskeslektens felles utgangspunkt. Samtidig har sjelen et utviklingspotensial, og man kan omdanne negative drifter (som aggressivitet og hovmod) til dyder ved bruke viljen og fornuften. Da kan man nå den tilstanden som i islamsk tradisjon blir omtalt som sjelens tilfredshet (al-nafs al mutma`inna). Islam forstår mennesket både som natur og ånd. Dette synet ivaretar menneskets relasjon til den materielle verdenen, samtidig som det verner om mennesket fra rent materialistiske modeller som stripper det for frihet og verdighet.

Foto: privat, Jonas Haarr Friestad, Tove Breistein/J.M. Stenersens forlag, Hege Flo Øfstaas/Bispemøtet, Julie Gloppe Solem, Julie Pike/Gyldendal, Maja Hattvang/Cappelen Damm og Kristian Fabrizio.

HE DONG forfatter, samfunnsmedisiner og akupunktør

12 I PERSPEKTIVET

På jakt etter å finne og være seg selv Er vi innerst inne en fast og ferdig formet kjerne, eller konstruerer vi selv hvem vi er? Religionspsykolog Kari Halstensen tar oss med på oppdagelsesferd innover.

– Der tidligere generasjoner gikk en opptråkket sti, møter dagens generasjoner det ukjente. Da kan religion spille en vesentlig rolle som en forankring i verden, sier religionspsykolog Kari Halstensen.

Hun skriver doktorgrad om hvordan teorier om mellommenneskelige relasjoner kan belyse vårt forhold til Gud. Fra vi fødes danner vi relasjoner til menneskene rundt oss. Erfaringen fra disse relasjonene danner forventninger til fremtidige relasjoner.

– De samme erfaringene og forventningene påvirker også vårt forhold til Gud, forteller Halstensen.

«RELIGION ER FOR MANGE AV OSS FLETTET INN I VÅR MENNESKELIGHET, SOM EN DEL AV DEN VI ER»

MENNESKELIGHET. Religionspsykologiens sentrale fokus er å undersøke hva det religiøse forestillingsuniverset gjør med mennesket.

– Religion er for mange av oss flettet inn i vår menneskelighet, som en del av den vi er og hvordan vi fungerer.

Men vi har ulike behov og er formet på ulikt vis gjennom kulturell påvirkning.

På den ene siden kan vi gå oss vill i vår tro, fordi vi ikke forstår møtet mellom tro og psykologi. På den andre siden vil vi aldri kunne forklare tro med psykologiens kunnskap.

Hun kommer fra et fagfelt som til daglig er i kontakt med den menneskelige begrensning.

– Ett av psykologiens viktigste bidrag er å formidle at det ikke er farlig å ikke forstå alt. Det er fortsatt mange ting

FREUD: Den østerrikske og jødiske psykiateren og nevrologen Sigmund Freud mente at mennesker har behov for å skille oss fra det som defineres som skittent.

Kari Halstensen trekker paralleller derfra til religiøse idéer om renhet.

psykologene ikke kan forklare, sier hun.

RENT OG SKITTENT. I religionspsykologien spiller sjelen en viktig rolle som en kulturhistorisk forestilling om hvem man er, men det er ikke et klinisk begrep som for eksempel «personlighet». Men Halstensen trenger begrepet for sin egen del.

– Ordet «sjel» rommer i større grad de erfaringene som ligger utenfor fagspråket, sier hun.

– Noen religiøse mennesker beskriver «ånden» eller «sjelen» som en renere, mer ubesudlet del av mennesket. Hva tenker du om det?

– Når Freud, psykoanalysens far, beskriver menneskepsyken, trekker han en linje mellom det mennesker opplever som rent eller skittent, og mellom kontroll og løssluppenhet. Vi har et behov for å skille oss fra det som defineres som skittent. I forlengelsen av det kan vi utvikle sterke og overdrevne behov for kontroll.

Det er ikke vanskelig å forstå at forkynnelse og teologi som gir menneskene tilgang til en ren ånd kan være tiltrekkende, men prisen å betale kan være et strengt kontrollert liv.

– Det minner om det klassiske skillet i filosofi og teologi, der ånden er opphøyd over materien?

– Nettopp. Kroppen blir fornektet innenfor flere religiøse og filosofiske retninger, sier hun og peker på at noen av dagens trosfellesskap også har krav

TØRST VÅR 2018 SJELEN 13

Kari Halstensen • Psykolog, gruppepsykoterapeut og siviløkonom • Doktorgradsstipendiat i religionspsykologi ved Det teologiske menighetsfakultet (MF) • Arbeider som klinisk psykolog og forsker ved Modum Bad, der hun undersøker virksomme faktorer i behandling av pasienter som opplever at tro eller eksistensielle problemstillinger er en del av den psykiske lidelsen sin TEKST MATTIS VAALAND FOTO MAX HALBERSTADT OG MOMENT STUDIO

til selvdisiplin og innsatsvilje som sprenger rammene for naturlige fysiske og psykiske behov.

– Hvis du må fornekte din menneskelighet for å unngå Guds vrede eller for å ikke bli utstøtt fra menighetsmiljøet, oppstår en umulig situasjon som leder til at vanlige kvinner og menn må skjule deler av livet sitt og glatte fasaden, sier hun.

LØK ELLER NØTT? Fagpsykologien bruker også «selvet» som et sentralt begrep om individets forestilling om seg selv.

– Hva er egentlig et «selv»?

– Vi kan tenke oss tre forskjellige metaforer for å forstå selvet. Selvet kan være som Peer Gynts berømte løk, bygget opp av mange lag uten en egentlig kjerne. En motsatt metafor får vi ved å bytte løken ut med en nøtt; selvet består av et nøtteskall som omgir en indre kjerne. Huden blir ditt grensesnitt mot verden og inne i deg har du en kjerne, forklarer Halstensen.

I den siste metaforen sammenlignes selvet med et lappeteppe, der det ikke finnes noe bak den synlige overflaten.

– Kontaktflaten blir basert på det vi velger, og slik konstruerer vi vår egen identitet, sier hun.

INDRE SPENNING. Ideen om at selvet har en fast og ferdig formet kjerne står i et spenningsforhold til tanken om at vi mennesker selv konstruerer hvem

«I VÅR TID ER SKAMMEN KNYTTET TIL DET Å IKKE Å VÆRE DET VI KALLER FOR «AUTENTISK» vi er, forteller Halstensen.

– Og det tenker jeg er en viktig diskusjon. Noen trenger å høre at de ikke er låst til å fortsette å være den de alltid har vært eller den andre har definert dem som. Ethvert menneske kan forandre seg og bli mer som han eller hun drømmer om å være eller lengter etter å være. Vi blir alle i stor grad formet av den konteksten vi lever i. Det betyr også at vi har potensial til å formes på mange forskjellige måter.

Andre trenger å høre at de er født som unike skapninger, og at de kan slippe presset om å forme en optimal versjon av sin egen person.

– Jakten på å være seg selv preger mange i dag. Hvordan påvirker dette oss?

– I vår tid er skammen knyttet til det å ikke å være det vi kaller for «autentisk» – en original og nyskapende versjon av et menneske. Hvis du ikke kan skille deg ut er du kjedelig og masseprodusert. Går du tilbake i tid finner du det motsatte. Da var den største skammen knyttet til å tre ut av normen.

PRESTASJONSJAG. Mange av dagens nordmenn føler et sterkt press for å prestere for å realisere sitt potensial, ikke minst skoleelever. Halstensen mener at dette er styrt av at vi opplever at vårt medlemskap i et kapitalistisk samfunn er betinget av å prestere.

– Når det er betingelser for å høre med i en gruppe, kan du forløse helt enorme krefter i mennesket. Tilhørighet og tilknytning er så grunnleggende for oss. Det gjør vondt å tenke på hva dette noen ganger fører til. Som for eksempel at unge jenter betaler med sin egen kropp for å få bli med på tur med de eldre guttenes russebuss. Samtidig er det ikke bare som unge vi er villige til å gå langt for å få høre til i ulike grupper og fellesskap. Veldig mange mennesker i alle aldre presser seg utover egne grenser og forsøker å få til ting som de ikke er skapt for å gjøre, sier hun.

– Kan det åndelige spille en rolle som hemmer statusjaget?

– Det tror jeg. Troen på at et menneske er skapt, villet og ønsket som den han eller hun er, kan dempe presset til å hele tiden utfordre egne grenser. Jeg tror det beste for et menneske er å kunne strekke seg mot å nå målene sine, inspirert av det å allerede være elsket – og ikke i en kamp for å bli elsket. Noen finner en opplevelse av å allerede være elsket gjennom de åndelige erfaringene sine. •

14 TØRST VÅR 2018

TØRST VÅR 2018 SJELEN 15

Den lange vegen innover For akkurat femti år siden introduserte Martin Lönnebo lysgloben i de lutherske kirkene.

23 år etter at han fant opp et perlebånd for meditasjon, inviterer han inn i Linköping domkyrka, for å tenne lys og vandre blant de store perlene på Via Sacra.

16 I STEDET

GAMLE SKIKKER OM IGJEN: Ved reformasjonen ble det slutt på lystenning i kirkene og pilegrimsvandringer i katedralene.

I følge Svenska kyrkan ble 100 000 lys tent i Linköpings kirker i løpet av 2017. Og siden 2015 har folk vandret på Via Sacra i domkirken der, en hellig veg med Kristuskransens perler nedfelt i gulvet.

S

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO JOHN SANDLUND, ROYNE MERCURIO OG ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN

elv om tradisjonen er ubrutt og eldgammel i ortodokse og katolske kirker, er den lutherske lystenningen et ekte barn av 1968.

Utgangspunktet var tragisk. Tre måneder før Kirkenes verdensråd skulle samles i Uppsala dom-kirke sommeren 1968, ble hovedtaleren skutt og drept: Martin Luther King jr.

DEN HELLIGE ILDEN. Hatet han var vitne til gav Martin Lönnebo, som da var 38 år og prest i Uppsala, idéen til «Folkeforsoningens tre» – en stor smijernslysestake formet som en jordklode og plass til mange lys. Den hadde et budskap om forsoning og skulle hjelpe folk å be uten ord. Med reformasjonen hadde skikken med lystenning for-

svunnet. På den tv-sendte gudstjenesten fra verdensrådsmøtet, kunne man nå se barn, voksne og internasjonale patriarker tenne lys som bønn i Svenska kyrkan.

En stilisert variant av lysgloben, med små lys rundt «ekvator» og et stort Kristus-lys i midten, spredte seg snart til lutherske kirker i resten av landet, Skandinavia og nedover Europa, til tross for en viss skepsis i starten.

– Den var jo både «katolsk» og svensk, ler Lönnebo. Nå står han ved en slik globe i Linköping domkyrka. Han har ennå ikke sett statistikken som viser at i 2017 ble det tent omtrent 100 000 lys bare i kirkene her i byen.

– Den hellige ilden har alltid spilt stor rolle i religionens vesen, i tempel har det alltid vært flammer. Allerede i Bibelens Andre Mosebok omtales den første praktfulle lysestaken. Gud er lyset, sier Lönnebo.

Den gamle biskopen er opptatt av at lystenning er noe alle kan gjøre, uansett alder eller funksjonsnivå, ikke minst som ritual i forbindelse med sorg og ulykker.

– Det får folk som kommer fra land der man er vant med å tenne lys i kirken til å føle seg hjemme, sier han og ser bort på den ene langveggen i kirkerommet.

Der har besøkende plassert østeuropeiske helgenbilder og familiefoto med kulepennskrift på baksiden.

– Å tenne lys hjelper folk til å finne konsentrasjonen i kirken, og det gir den ordløse bønnen rom. Bønn er hjertets samtale med Gud, og vi må alltid lete etter det som senker terskelen for den.

ET SØLVTRE. Her inne, i Sveriges best bevarte middelalderkatedral, synes Lönnebo at søylene minner om trestammer. Ribbene i hvelvene minner om trekronenes greiner, som om kirken var en hellig lund. Da han ble biskop her i

TØRST VÅR 2018 SJELEN 17

LYKKE OG ULYKKE: En av fruktene på «Livets träd» er en drueklase av forgylt sølv. Den minner om gleden ved bryllupet i Kana, da Jesus gjorde vann til vin, og om all jordisk og himmelsk lykke, forteller Lönnebo. Et stykke bortenfor ligger kunstverket «The Pilgrim (Uteliggaren)» av Charlotte Gyllenhammar fra 2009.

1980, fikk han ønske seg noe. Det ble et stort sølvtre til domkirken. De forgylte bladene på «Livets tre» symboliserer alle folkeslag på jorden, og at treet tilhører dem alle. De munnblåste glassfruktene er «Åndens frukter»: kjærlighet, tålmodighet, glede, vennlighet, godhet, trofasthet, fred, ydmykhet og selvbeherskelse.

– Man kan for eksempel stå her og tenke etter hvilken av disse dydene, eller egenskapene, man ønsker seg mer av akkurat denne dagen, foreslår Lönnebo, Og tenne lys, på de buktende lysestakene som minner om bekker og «Livets elv».

Sølvtreet står ved starten av Via Sacra, Den hellige veien, en meditativ pilegrimsrute som slynger seg gjennom kirkerommet. Det er bygd opp som en forstørret versjon av Kristuskransen.

GRESKE PERLER. Martin Lönnebos veiledningsbøker leses i hele Skandinavia. Men det er «Kristuskransen» han er

«DEN HELLIGE ILDEN HAR ALLTID SPILT STOR ROLLE I RELIGIONENS VESEN» mest kjent for. Idéen til det lille perlebåndet man kan meditere og be med dukket opp på en ørliten gresk øy i 1995.

Der satt han værfast som nypensjonert biskop på øyloffer-ferie. Han så hvordan grekerne fingret med «bekymringsperler», komboloi, som har røtter i religiøse bønnekranser.

Da stormen var over, reiste svensken hjem med tegningen til et armbånd med 18 perler i ulike farger og rik symbolikk.

Den skulle hete «Frälsarkransen», som også betyr «livbøye» på svensk, og ble laget med treperler fra Panduro Hobby.

Forlaget hans hadde svært nøkterne forventninger til salget, men gikk med på å lansere den. 20 år etter er det solgt over hundre tusen kranser.

PUST INN. Til 20-årsjubileet åpnet Linköping domkyrka en liten hellig vandringsveg basert på kransens pedagogikk. Via Sacra har til og med en egen mobil-app som guide. Nedfelt i steingulvet, i opplyste glassmontre, ligger hver av de 18 perlene av munnblåst glass, store som håndballer.

– Jeg har atten favorittperler. Men det er Gudsperlen som er den viktigste, sier Lönnebo og ser ned på den store, gylne perlen som skinner fra gulvet. I følge perlenes opphavsmann er det der man alltid bør begynne meditasjonen, med bønnen «du er grenseløs, du er nær,

18 I STEDET

«ANDAS UT MÖRKER, ANDAS INN LJUS» Pust ut mørke, pust inn lys

TØRST VÅR 2018 SJELEN 19

NORSK: Henrik Sørensen malte flere lignende Kristus-skikkelser, som brøt sterkt med den kirkelige tradisjonen. Den første var denne altertavlen.

Siden malte han en i Notodden kirke og en i Hamar Domkirke. Sørensens altertavler finnes også i Vinje, Steinkjer, Ålesund og Lillestrøm.

du er lys, jeg er din». Langs den ene langsiden i kirken, rundt alteret og tilbake langs den andre, ligger perlene med god avstand. En er koboltblå, for bekymringsløsheten. To dyprøde, for kjærlighet. En svart, for natten og krisen.

Hemmelighetsperlene, for de dypeste ønskene, er hvite. Navnet på hver perle er hogdt inn i steingulvet over, og i gulvmontrene står noen få ord av Lönnebo. Ved en av Stillhetsperlene står det «Andas ut mörker, andas inn ljus».

Pust ut mørke, pust inn lys.

UTELIGGER OG KRISTUS. En annen stillhetsperle ligger i nærheten av pilegrimsalteret. Der ligger også en bronseskulptur av en ung gutt i full størrelse, kledd i hettegenser, militærbukse og tøysko. Han ligger utsatt, med bortvendt ansikt. Kunstverket heter «The Pilgrim (Uteliggaren)» og er fra 2009.

«JEG LIKER VELDIG GODT FORESTILLINGEN OM AT KRISTUS ER EN AV OSS» Via Sacra er også en vandring mellom kirkekunst fra svært ulike epoker. Vi passerer den tidligere altertavlen, med Jesu korsfestelse malt av en nederlandsk renessansemaler i 1582, før vi kommer til dagens altertavle, malt av norske Henrik Sørensen i 1934. Her kommer en ung og mild Kristus gående mot tilskueren, ut fra en regnbuefarget mandorla – et mandelformet omriss – med åpne armer mot menneskeheten.

– Hva slags kunstuttrykk ligger ditt hjerte nærmest?

– Jeg liker veldig godt forestillingen om at Kristus er en av oss, av alle folk.

Her ser han ut som en nordmann, smiler Lönnebo og forteller at Sørensens kunstverk ble inspirert av et bilde av en mann som kom gående med en blomst rett mot en tanks. Maleren var glødende pasifist og god venn med forfatteren Pär Lagerkvist.

– Men jeg er nok aller mest glad i ikonene og deres stille uttrykk, sier biskopen, som var kjent i nabolaget for den eksentriske hagen utenfor rekkehuset med ikoner, glasskuler på granittsøyler og andre symbolske kunstverk.

(Tørst 02/2011 hadde en reportasje om hagen hans.)

Nå har han og kona flyttet derfra til en blokkleilighet.

– Når man er gammel og trøtt, da skal man ha det enkelt. Vi har til og med

20 I STEDET

VELKOMMEN INN: Sjelen er vårt vindu mot Gud. Det gjelder å ikke dra for gardinene, mener Martin Lönnebo. I kristendommen er det der den indre gudstjenesten foregår.

matbutikk i første etasje, sånn at vi kan kjøre handlevognen opp i heisen og helt bort til kjøleskapet, flirer han.

UTFORSKE KONTINENTET. Mens beina til 88-åringen ikke fungerer så godt lenger, tar han gjerne sjelen med på vandring.

Han har skrevet boken I Veven. Den store treningsboken for sjelen (Verbum 2000, det tredje norske opplaget kom i 2015). Pilegrimsrunden i domkirken har han kalt «en liten treningsrunde for sjelen».

– Bør man trene sjelen? Er det ikke nok gjøre så godt man kan?

– Trening er egentlig ikke et perfekt ord. Det viktigste er å oppdage sjelen.

Sett deg i stillhet med den. Gi den livsrom. Gå ut og vandre med sjelen.

I Veven skriver han at «det indre livet er menneskets minst utforskede kontinent, så stort og rikt», et utsagn

«GUD ER LIKSOM SJELEN I SELVE UNIVERSET» han fremdeles står for.

– Hvordan skal vi utforske det indre livet? Sette oss i en stol og se innover i oss selv? Eller skal vi ut blant andre mennesker, ut i naturen for å utforske det?

– En praktisk oversettelse av begrepet Gud er «Det store hele». Å tenke på sjelen, er ikke det samme som å trekke seg bort fra livet. Et menneske som tenker på sjelen, er et menneske som er på den store vandringen. Den som Dag Hammarskjöld snakker om, når han sier at «den längsta resan är resan inåt».

Nemlig vandringen mot Guds dyp. Hele

tilværelsen finnes der. Gud er liksom sjelen i selve universet, som er nærværende i alt.

– Hva er sjelen, da?

– Sjelen er vårt vindu mot Gud. Det gjelder å ikke dra for gardinene. For da kan man se Det store hele. Og i kristendommen er sjelen framfor alt forbundet med «Kristus i meg». Hans nærvær. Det er i det rommet den indre gudstjenesten foregår.

For Martin Lönnebo er det dette stearinlysflammene, Via Sacra og den fargerike bønnekransen – som både han og tusenvis av mennesker bærer i lomma eller har på nattbordet – handler om: å hjelpe folk til å våge å gå den lange vegen innover, hjem til seg selv og den de kan møte der. Det er den som er viktig, det er ikke nøye med Kristuskransen.

– Snart er det glemt at det var jeg som lagde den. Og det er som det skal være, sier han. •

TØRST VÅR 2018 SJELEN 21

Kultur&natur Tolv anbefalinger av billedkunst, lyrikk, romaner, musikk og naturopplevelser for alle slags sjeler.

BILLEDKUNST

VISJONER: Svanen (nr. 17, gruppe 9, serie SUW 1914-15) ble aldri ustilt mens af Klint levde. Mange av bildene hennes beskriver visjoner av nåtiden og framtiden i de store religionene.

Hilma af Klint (1862–1944) ble en verdenssensasjon i 1986.

Den svenske billedkunstneren var totalt ukjent for publikum før utstillingen «The Spiritual in Art: Abstract Painting 1890-1985» i Los Angeles. Da hun døde, etterlot hun seg mer enn tusen verk. De skulle ikke vises før 20 år etter hennes død, sto det i testamentet, «for tiden er ikke moden». Hilma af Klint var dypt kristen, teosof og siden antroposof. Hun opplevde kontakt med høyere makter gjennom bildene. De har stor styrke og skjønnhet – og dermed en sjelelig kvalitet, synes jeg.

Temaene hennes spenner fra verdensreligionene til menneskets evolusjon. Jeg har aldri sett noe som ligner kunsten hennes. Den bejaer noe jeg selv er opptatt av som kunstner.

Hun malte abstrakt, ofte i enorme formater – i en tid der menn dominerte kunstfeltet totalt. Nå stilles hun ut i de største museene i verden.

Anne Rolfsen, billedkunstner

22 I KULTUR & NATUR

BØKER

Bøker for en levende sjel HYPNOTISERENDE FEBERDRØM

Foto: Aschehoug/Mimsy Møller

Jan Kjærstad, forfatter

Jeg vil gjerne anbefale en bok av en forholdsvis ung argentinsk forfatter, Samanta Schweblin (født 1978). Romanen kom ut i 2014, og på norsk har den fått tittelen Feberdrøm (2017). Det er en merkelig og nesten hypnotiserende historie som blant annet tar opp forestillingen om sjelevandring på en uventet måte. Kan mennesker – i en kritisk situasjon og mens de fremdeles er i live – bytte «ånd»? Og hvordan går det når et menneske har fått sjelen til et annet menneske? Schweblin viser at gode romaner alltid inneholder en gåtefull rest, noe som ikke går opp. Dessuten vil sikkert mange lesere gjemme ordet «bergingsavstand» i hukommelsen. Hvis du skal kunne redde barnet ditt, må du ikke være for langt unna.

DET ER IKKE MER IGJEN AV TALENTET MITT JEG KAN IKKE SKRIVE DIKT MER DU KAN KALLE MEG LEN ELLER LENNIE NÅ Fra The Energy of Slaves (1972) av Leonard Cohen

ET GIGANTISK SPARK I TRYNET Foto: Kolon forlag/Eva Lene Gilje Østensen

Pedro Carmona Alvarez, forfatter og musiker

I 1972, året etter Leonard Cohen gir ut sin tredje (og mørkeste) plate, gir han ut diktsamlingen The Energy of Slaves, den første litterære utgivelse etter en meget vellykket karriere som musiker. Boken er full av voldelige, kroppslige og avmektige dikt. Den er paranoid, narssissistisk og plump. Da den utkom ble den sett på som et gigantisk spark i trynet på Cohens publikum og den suksessen han opplevde i etterkant av albumene og turneene. Ikke minst kan boken leses som et spark i trynet på Cohens egen generasjon, som på 60-tallet både blindt og døvt omfavnet naive ideer og viklet seg inn i spørsmål den ikke evnet å svare på. Men først og fremst er den et angrep på Leonard Cohen. Han har fjernet alt. Eller mistet alt. Han står igjen slik han fremstilles på baksiden av bokomslaget; snauklipt, røykende, stirrende.

I GUDS TID Jeg tror det er Tomas Sjödin som har spurt seg om man kan sitte ved samme kjøkkenbord hele livet og likevel leve i fornyelse.

I Wilfrid Stinissens bok I Guds tid (1994/2009) får sjelen hente friskt vann fra gamle kilder. En brødskive, en kopp sterk kaffe og dagens stykke fra Stinissens bok ved frokostbordet, ja, da har både kropp, sjel og ånd fått en god start på dagen.

HOME (2008) er den andre boka i Gilead-trilogien skrevet av Marilynne Robinson.

«What is a soul?» spør Glory broren sin Jack, familiens svarte får og bortkomne sønn. Han svarer: «It is what you can’t get rid of».

En trist og vakker bok om hva som gjør oss til dem vi er, og hvordan vi kan leve med dette i felleskap.

HJERNEN ER STJERNEN (2016) er en pageturner om nevrologi. Hjerneforsker Kaia Nordengen forklarer enkelt om hjernens plastisitet, at den stadig formes når vi gjør ting (særlig nye), også i voksen alder, og om hvorfor livet er en kamp mot våre nedarvede «indre bavianer». I boken går Nordengen i rette med selveste Descartes: Selvet er fysisk, og dermed også sjelen – ja, hvis sjelen er «jeg-et» da.

Ulla Käll, gitarist, retreatleder og forfatter

Live Lundh, skribent og student

Stian Kilde Aarebrot, forfatter og prest i Areopagos

TØRST VÅR 2018 SJELEN 23

BØKER

«KORLEIS KAN EIN UNNGÅ Å LA DET MØRKE VINNE, NÅR ALLE LIVSVILKÅR PEIKAR MOT UNDERGANGEN?» Olaug Nilssen

Olaug Nilssen, forfattar Foto: Samlaget/ Bent R. Synnevåg

TILLER SINE SKILDRINGAR AV INDRE LIV Carl Frode Tiller er den aller beste romanforfattaren i min generasjon. Heilt sidan debuten med Skråninga i 2000, via Bipersonar og Innsirkling-trilogien, og fram til fjorårets briljante Begynnelser, har han skildra fysisk og psykisk vald i nære relasjonar, han har gjort grundige klasseanalyser av det tilsynelatande klasselause norske samfunnet og han har gitt brutale og treffande kommentarar til både ironigenerasjonen og den litterære trenden med å skrive sjølvbiografisk.

Gjennom heile forfattarskapen har han gitt grundige og detaljerte skildringar av personane sitt indre liv. Fleire av personane gjev kontinuerlege tolkingar av situasjonane dei sjølv deltek i, på fleire psykologiske plan, så ein kan få kjensla av at det ikkje står noko som helst mellom linjene. I fleire av dei tidlegare romanane samlar han ulike perspektiv på same situasjon, slik at ingen av personane får stå uimotsagt i sine oppfatningar, men kvar enkelt karakter blir

likevel tildelt ei observasjons- og tolkingsevne som står til truande og som avdekker kvifor det så ofte kjem til eigentleg unødvendige, men likevel uunngåelege konfrontasjonar mellom personane han skildrar.

Somme tider framstår det indre livet som usunt, til dømes for karakteren Marius i Innsirkling 3, som står i fare for å gå til grunne i sine eigne spekulasjonar om andres motiv for å handle som dei gjer. Men også då er det ein effektfull måte å fortelje på, ettersom det gir så mange lag i situasjonsskildringane.

Begynnelser er ein roman fortalt baklengs, med ein mann sitt dødsleie som den første scena. Denne omvende strukturen gir ei opprulling som kan likne litt på Ibsen sin retrospektive metode. Ramma kan også sjå ut til å vera i slekt med Lars von Trier sine dogme, altså som rigide premiss som tvingar motiva inn i ei form, i dette tilfellet frå grav til vogge. Først og fremst er romanen likevel eit

framhald på og eit høgdepunkt i ein allereie solid forfattarskap, der det lyse og mørke i menneskesinnet alltid må kjempe om plassen.

Kva konsekvensar har det for relasjonane i livet om det er det mørke som vinn? Og korleis kan ein unngå å la det mørke vinne, når alle livsvilkår peikar mot undergangen?

Er det arvesynd når foreldre sitt svik manifesterer seg som psykiske skadar i barnet sitt sinn?

Samstundes som dei indre monologane overlèt lite til fantasien, greier Carl Frode Tiller også å finne kraftfulle metaforar for det eksistensielle trykket. Begynnelser fortel også historia om ein tilsynelatande fånyttes kamp mot mennesket si meir eller mindre medvitslause øydelegging av naturen. Også på mikroplanet er metaforane talande: «Men vi må jo legge på lokk, sa eg, eg sa det mamma alltid brukte å seie når Anita kokte seg eitt eller anna, legg på lokk, så kokar det opp fortare.»

24 I KULTUR & NATUR

Musikk med sjel

vle

d me

Ch

n

KLASSISK

MUSIKK

ø ristian Gr

Ludwig van Beethoven malt av Joseph Karl Stieler i 1820.

Maleriet henger i Beethoven-Haus i Bonn.

BEETHOVENS KLAVERSONATER Musikk har ikke sjel – musikk er sjel. Hver gang musikk løftes fra notebladet og forvandles til toner, vekkes denne sjelen til liv. Fri, dypt menneskelig og egenartig. Derfor er det svært vanskelig, jeg vil hevde umulig, å uttrykke musikkens indre liv med ord. Jeg vegrer meg for å prøve, fordi det berøver noe av mystikken i kunsten. Så dette er ikke en forklaring, men en oppfordring til selv å utforske og å oppleve denne kraften. I noen verk er nemlig sjelen så sterk at den kan forandre livene våre. Beethovens Klaversonate i A-dur, op. 101 er et slikt verk.

Den strømmer fra den ene lyriske tanke til den andre, som et eneste langt drag. Sonatens åpning er blant det vakreste som finnes, en oase av skjønnhet. Deretter følger en marsj, full av maskulin energi og skarpe kanter. Etter denne utblåsningen kommer et intermezzo, melankosk og lengtende. Så – i all håpløshet, som et ekko i det fjerne, gjenoppstår de første fraser fra åpningssatsen, først drømmende poetisk, og deretter eksploderer musikken begeistret og full av gjensynsglede ut i den makeløse finalen. Alle Beethovens 32 klaversonater er mesterverk, og ingen likner hverandre. Beethovens musikk uttrykker menneskehetens kamp for å overvinne motgang og leve i kjærlighet. Lytt gjerne til hans Klaversonate i A-dur, op. 101, men også til Johannes Brahms’ 7 Fantasier, op. 116 og Johannespasjonen til Johann Sebastian Bach. Musikkens indre liv kan lære oss noe om vår egen sjel.

CHRISTIAN GRØVLEN er en klassisk pianist fra Bergen, utdannet i Oslo, Wien og København.

CHILLY GONZALES sin Solo Piano (2004) er 16 små stykker popperfeksjon; sanselig og melodiøst og lyrisk. Når denne plata flytter inn i heimen er det vanskelig å få den ut, den gir sjel til interiør og kopper og kar.

MELLOMSPILL (2017) av Inge Bremnes spiller inderlig med i sjelens brutalt ærlige soundtrack.

Musikken hans setter seg kanskje i magen et sted, og får meg til å kjenne at jeg lever, puster, groover og er til.

FJERDE SATS i Johannes Brahms’ Requiem (1866) er så sterk, det er den fineste musikken jeg vet om. Den heter «Wie Lieblich Sind Deine Wohnungen» – og den handler om Guds rike, om der sjelen vår hører hjemme.

Elvira Nikolaisen, artist og låtskriver

Silje Måseide, musikkterapistudent

Liv Birkeland, pensjonert operasanger

«MUSIKKENS INDRE LIV KAN LÆRE OSS NOE OM VÅR EGEN SJEL» Christian Grøvlen LEVANDE LANGELEIK Den dagen eg står framom himmelens port, blir eg teken imot av eit langeleikorkester. Han seier det slik, gamleprosten Georg Espolin Johnson, kvar gong eg møter han. Eg kjenner meg smigra. Sjølv er eg mindre opptatt av himmelen, bryr meg meir om låttane. Mi reise inn i langeleikverda var intens. Eg ville lære alt. Ei ny plate hjelper meg til å forstå meir. Levande langeleik (Heilo 1995) med Hegge og Steinsrud har det eg treng. Eg leitar meg fram langs strengane. Finn tonar, melodiar og spelar låttane SAMSPEL: Knut Aastad Bråten (fremst) har gitt ut langeleik-album med slik dei blir framført av Gunvor og Oddrun, og broren Ole. Foto: Ingvild Skeie Ljones dei andre utøvarane. Musikken er smålåten. Det er som om eg må strekke hals for å få han med meg. Ein tone langt borte. Repeterande, slik tradisjonsmusikken ofte er. Langeleiken gjer meg nysgjerrig, og han set meg i bevegelse. Musikken er fyrst og fremst musikken, tenkjer eg, men òg menneska, dei som set liv til tonen. Då plateheftet var utslite, tok eg kontakt med Gunvor og Oddrun, lærte meir – om langeleiken og dei som formidlar han. Å søke inn i musikken betyr òg å lære eit heilt menneske å kjenne.

Er det dette som gjev sjel til tonen?

Knut Aastad Bråten, tidsskriftredaktør og langeleikspelar

TØRST VÅR 2018 SJELEN 25

NATUR

«EG TENKJER AT ALLE SKULLE HATT EI BRU OVER RENNANDE VATN» Olav Nerheim:

EI SJEL, EI BRU, EI ELV På morgonturen stoggar eg ei lita, stille stund på brua, kvar gong. Sommarstid i gryande solstig, vinterstid i bleike lykteskinet. Lener meg mot rekkverket og let augo kvila i den glidande straumen. Tenkjer, og takkar for livet som har runne. Vender augo motstraums, med von om det som måtte komma. Takk og von. Ei lise i sjela. Eg sansar det djupt der eg vandrar vidare mot dagens dont, og eg tenkjer at alle skulle hatt ei bru over rennande vatn. Olav Eriksson Nerheim, pensjonert lærar DIKT

I suset av sevje under barken Din egen drøm. Den stiger svimmelt famlende i vindeltrapper av mørke opp mot Guds ansikt.

Hans Børli, fra diktet «Treet» i Som rop ved elver, (Aschehoug 1969)

me

Du og treet: et søskenskap djupt som jorda.

UTENDØRS ud

BLOMSTER

dT r Jeg skulle gjerne tatt deg med til en kalkrik skråning noen kilometer inne i Østmarka. ore Lauge Den grå steinura lyser i blått så langt øyet ser. Det er som om blåveisen roper: «Kom og se hvor vakker jeg er». Jeg tenker: Den har sin identitet i blomsten.

På vei ned hører vi en bekk. Der dukker noe gult fram. Det er bekkeblomen. Den er en kraftig plante.

Stengelen må transportere mye næring fra rota til de store blomstene og bladene. Jeg tenker: Bekkeblomen har sin identitet i stengelen. Den roper også på oppmerksomhet: «Se, hvor hardt jeg arbeider».

Ute av skogen har løvetannen dukket opp. Snart vil den fylle enger og veikanter i uutryddelige mengder. Har løvetannen et budskap? Jeg tenker: Løvetannen har sin identitet i rota. Røttene synes ikke på overflaten, men de er plantens livsgrunnlag. De gir planten næring fra kilder utenfor den selv.

Løvetannen roper ikke, men kommer med en stille påminnelse: «Skal vi bestå, må vi strekke røttene dypt i de livgivende kildene».

Slik er det også med sjelen.

I Johannesevangeliet i Bibelen (kapittel 15) ligner Jesus vår sjel med en hage. Han tegner et bilde av Gud som renser og steller vår indre hage uavlatelig, så vi kan bære frukt. Vår livsvekst fremmes nesten umerkelig, bak vår rygg. Har du noen gang sett en plante vokse? En frukt modnes? Vekst skjer for langsomt til å synes. Men det er noe eller noen der som får oss til å bære frukt. Vi er en del av et mystisk økosystem. Livsloven i dette økosystemet heter: Bli i Gud, så blir Gud i oss og skaper moden frukt.

Tore Laugerud er prest i Areopagos og er ute så ofte han kan.

Foto: Nasjonale turistveger/Jarle Lunde, SuldalFoto

HØSE BRU: Nerheim sine morgonturar går over den gamle Lågabrua i Suldal, men nokre kilometer lenger nede går denne gangbrua over same elv. Høse bru er teikna av arkitektane Rintala Eggertson og ligg på Sand, langs Nasjonal turistveg i Ryfylke, fylkesveg 46.

26 I FORDYPNING

Sjelens nødvendighet Når vi taler om sjelen, sikter vi mot innertieren i oss selv. Det innerste vibrerende punktet; en kilde i oss der livet bobler opp som det gjør fra en kilde i skogbunnen.

et må ha vært en dag ikke så lenge etter at mormor døde. Jeg var seks år gammel og sto på soverommet hennes i andre etasje på den gamle gården. Jeg visste det var i dette rommet det hendte. Jeg hadde besøkt henne her da hun var syk og husker jeg undret meg over hvorfor hun ikke orket å snakke med meg. Nå var hun borte, rommet luktet nyvasket, og noen forklarte meg at da mormor døde hadde de åpnet vinduene og den store verandadøren så sjelen hennes kunne fly ut, og opp til Gud. Det var en konkret og logisk forklaring for en seksåring. Og der festet det seg vel, dette indre bildet av sjelen som en liten røyksky som rev seg løs fra den døde kroppen og fløy ut gjennom vinduet.

med, den er mer enn bare et hylster; likevel ser det ut til at mennesker aldri blir ferdige med fristelsen til å ville heve seg over den fysiske virkeligheten, og i vår tid kan cyberspace være kroppens «befrier».

AVLYST AV FORSKNING. Ja, kroppen og hele den skapte verden trenger vern mer enn noen gang. Likevel undrer jeg om vi ikke fort kan være på vei mot en annen grøft. For sjelen, hvor

allerede vet: at det må være noe mer i oss. At det må være som filosofen Blaise Pascal sa, at «mennesket er uendelig mye større enn mennesket».

MATERIALISMENS LOGIKK. Dersom vi gir slipp på et språk for det i mennesket som er «mer enn klærne og mer enn maten», som Jesus sa, så overgir vi oss til den rene materialismens logikk som sier at alt i et menneske er begripelig og manipulerbart materiale, dersom vi bare forsker lenge nok.

Men trenger vi ikke mer enn noen gang å ta vare på et språk for det grenseoverskridende livet som bor i oss alle?

Mennesker har sett det skje til alle tider. I det ene øyeblikket er et menneske levende, i det neste er livet borte. Det er som når en lyd plutselig blir skrudd av, først når den er borte blir du helt oppmerksom på at den var der. Vi ser dette mennesket vi har kjent og elsket. Der og da, i dødsøyeblikket, er kroppen den samme. Men hvor ble det av dette som gir det hele mening – dette ubegripelige som er livet?

«DET ER TROSS ALT MENNESKETS INNERSTE HELLIGDOM VI TALER OM»

INTIMT VEVD SAMMEN. Siden møtte jeg en forkynnelse som var opptatt av mennesket som en helhet, som pekte på problemene som oppstår når vi ser kropp og ånd som adskilte deler, og ikke innser hvor intimt hele Guds skapning er vevd sammen. Vi som er kristne tror på en Gud som har skapt den materielle verden av god vilje. Vi tror på en Gud som ble kropp – i form av Jesus Kristus.

Og kirkens trosbekjennelse holder fram legemets oppstandelse. Kroppen hører

er den? Er den blitt «avlyst» av nyere forskning og analytiske teologer? Er min menneskelighet nå helt overgitt til psykologiens og historiens faktorer, til alt som går i oppløsning og ikke har noen varig verdi? Når vi taler om sjelen, sikter vi mot innertieren i oss selv. Det innerste vibrerende punktet; en kilde i oss der livet bobler opp som det gjør fra en kilde i skogbunnen, med rent vann som bare kommer og kommer fra et sted vi ikke helt forstår. Det er ikke rart at alternativ spiritualitet, som tar sjelen på alvor, berører oss og minner oss om noe vi

GUDS VEDVARENDE PUST. Skal man gå systematisk og analytisk til verks, er det kanskje ikke så enkelt å si hva sjelen egentlig betyr. Teologer og filosofer har diskutert dette til alle tider: Er den en evighet i oss vi må bære i oss, uansett hva? Eller er den Guds vedvarende pust i oss, en pågående skapelse? Er sjelen en forutsetning for

TØRST VÅR 2018 SJELEN 27

Skrevet av Ellen Merete Wilkens Finnseth. Hun er religionshistoriker og skribent, blant annet i magasinet Strek. Som forfatter har hun bidratt i flere bøker og selv skrevet boka Nattsyn (2008) om Jobs boki Det gamle testamentet, med det vonde og uforutsigbare som tema. I høst kommer hun med boken Hvem sier dere at jeg er? om oldkirkens spiritualitet.

Foto: Magasinet Strek

kroppen eller er den i motsetning til den?

Kanskje ligger det i sakens natur at vi ikke helt kan komme til bunns i dette mysteriet? Det er tross alt menneskets innerste helligdom vi taler om. I Youtubevideoen What happened to the soul? konkluderer hjerneforskeren Iain McGilchrist når det gjelder sjelen at «vi trenger et ord som er vanskelig å definere, for dersom vi definerer det har vi kanskje mistet hele poenget?»

LENGSLENE AVSLØRER. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel», sier Jesus. Og et annet sted beskriver han sjelen som vår mest dyrebare eiendom når han sier: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»

Hele den kristne fortellingen forutsetter en forståelse av mennesket som et vesen som er bærer av et hellig, dyrebart og betydningsfullt liv. Er vi ikke nødt til å ta sjelen tilbake, i en tid der menneskeverdet forvitrer og det hellige som bor i oss er blitt navnløst? En tid der den likegyldigheten overfor levende menneskers verdighet, den likegyldigheten vi før kalte for barbari, sakte men sikkert smyger seg inn på oss igjen. Så ja. Jeg tror at mennesket har en sjel, er en sjel.

Men sjelen er ikke et soloprosjekt, et indre romskip vi kan skyte ut i universet den dagen kroppen slites ut. Vi bærer navlen på kroppen resten av livet, som et minne om at vi engang ble til og tok

imot vår første næring, i dyp avhengighet av et annet menneske. Når vi blir stille, avslører lengslene våre det, og når vi våger oss nær de andre, avslører kjærligheten vår det: at vi tar i mot livet fra en større kilde enn oss selv.

Hver dag.

VÅR DYPESTE VILJE. Når vi leser i det nye testamente er det tydelig at sjelen ikke er en «ting» som defineres presist,

«JEG TROR PÅ MYSTERIET I EN SLITEN 95-ÅRING I SYKEHJEMSSENGEN» men henviser til «det indre mennesket», det punkt i oss som er dypere, som får livet vårt til å henge sammen, livspusten i oss, vår dypeste vilje.

Fra dette punktet kan tilbedelsen og takknemligheten over en Gud som er større enn oss vokse. Men er det ikke også her all myndiggjøring må ha sitt feste? Er det ikke her vi må slå røtter om vi skal motstå den nye tidens autoritære stemmer som vil fortelle oss at vi er fremmede for oss selv, og at det bare er forskeren med sine abstrakte data som virkelig vet hvem vi er?

UVENTET STYRKE OG LYS. Jeg tror på mysteriet i en sliten 95-åring i sykehjemssengen, underet i barnet som vugges i fostervann, og respekten som må være større enn stramme tidsbudsjetter og trang kommuneøkonomi.

Bare slik kan jeg også bevare respekten for meg selv, og fortsette å se verdien av livsdagene som er gitt meg; kjempe for at de skal bære frukt og gi mening, og ikke falle for fristelsen til å tenke at de ikke har noen betydning. Når kroppen falmer, når evnene svikter, ja kanskje nettopp da kan vi se det i glimt, at sjelen glimter frem med uventet styrke og lys i et menneske.

Fra dette punktet i oss der Gud har festet sitt blikk og holder oss fast.

Fra trehundretallet har vi en liten bok som er skrevet av den lærde kristne Gregor av Nyssa.

Om sjelen og oppstandelsen heter den, og her samtaler han med sin søster Makrina på hennes dødsleie om hva sjelen er. Hun er læreren, han er den som tar imot og de griper, som mennesker så ofte har gjort, etter poesiens bilder for å uttrykke noe om sjelen, underet i oss, skaperens stempel, når de sier: «En liten glassbit som tilfeldigvis blir truffet av en stråle viser hele solens omkrets, men den er ikke like stor som solen er. Liksom den lille glassbiten tar imot lysstrålen, slik lyser i vår begrensede natur bildene av Guds uutsigelige egenskaper fram.» •

HUMANETIKEREN, MUSLIMEN OG LUTHERANEREN:

ET MENNESKE SØKER ALLTID MENING

TØRST VÅR 2018 SJELEN 29

TEKST THOMAS REINERTSEN BERG FOTO HELGE BREKKE

30 I SAMTALEN

«VI BEGYNTE SOM PROBLEMLØSENDE SKAPNINGER, SIDEN HAR VI BLITT MENINGSSKAPENDE OG REDDE FOR MENINGSLØSHET» Dag Olav Hessen

H

TEKST THOMAS REINERTSEN BERG FOTO HELGE BREKKE

vis det finnes en sjel, hva skal vi i så fall med den?

Og hva er den?

Tre akademikere med ulike livssyn møtes foran bokhyllene i Hotel Bristols bibliotekbar i Oslo, for å snakke med Tørst om hva som skjuler seg i mennesket.

Lena Larsen er religionshistoriker og praktiserende muslim. For henne er sjelen «et fryktelig komplisert tema med mange aspekter».

– Koranen opererer med begrepet ruh, og det betegner tre forskjellige ting. For det første beskrives Jesus og engelen Gabriel som ruh, som ånd, og ånden kom til Maria i form av en vakker mann.

Dernest er Koranen i seg selv ruh. Så sier læren om sjelen at når Gud gir liv, blåser han sin ruh inn i mennesket, men da endres det til nefs. Disse to arabiske begrepene brukes litt om hverandre, sier hun.

– Det er jo litt som på hebraisk, dette – ruach og næfæsj, sier presten og forfatteren Kjell A. Nyhus, som husker begrepene fra Det gamle testamentet, før Larsen forsetter.

– Nefs er egoet, det er følelser, begjær, egenskaper og viljen til handlinger, mens ruh er det innerste selvet og den egentlige essensen. I islamsk lære har man mye som handler om renselse av nefs.

EGOETS STADIER. I følge religionshistorikeren har nefs tre stadier. På det nederste kan det gjøre onde ting, på det øverste er det trygt. Da har det falt til ro.

Men å komme dit er en lang prosess, og her kommer etikken inn. Man må rense

egoet sitt for dårlige intensjoner, dårlige tilbøyeligheter, jobbe med sinnet, legge vekt på gode gjerninger og ikke bli sint.

– Når nefs kommer opp på det høyeste nivået, er det i balanse med ruh. Som sagt, dette er kompliserte greier, altså, sier hun.

Nyhus mener at sjel heller ikke er et entydig begrep i den kristne tradisjonen og nevner Ole Martin Høystads bok Sjelens betydning. En kulturhistorie, som viser hvor mangefasettert begrepet har vært. Men også i vår egen tid mener han det er viktig å ivareta det.

– Først og fremst fordi jeg tror sjelen er et begrep som ivaretar menneskets helhet, noe som signaliserer at det finnes et konsistent jeg, en kjerne som er Lena, Kjell eller Dag Olav, sier han.

ROMANENES PROTEST. Forfatterpresten synes det er interessant å se at så mange romanforfattere den siste tiden har sett det som «litterært nødvendig å bruke sjelsbegrepet i hele sin fylde for å ivareta det mystiske og grenseløse ved mennesket». Det gjelder Lars Amund Vaage, Vigdis Hjorth, Edvard Hoem og Jon Fosse. I det mener han at det ligger en implisitt protest mot deler av psykologien, og da kanskje særlig de delene av den som er orientert mot biologien og evolusjonen, en evolusjonær psykologi som oppløser jeget og reduserer mennesket til en kjemisk fabrikk.

– Men dette kan sikkert du si mer om, sier han og ser over bordet.

DELTE MENINGER: Dag Olav Hessen er skeptisk til begrepet sjel. Det er ikke Kjell A. Nyhus og Lena Larsen.

BIOLOGIENS JEG. Der sitter Dag Olav Hessen. Han er evolusjonsbiolog, og livssynet hans er humanetisk.

– Den mest eksakte måten å definere et menneske på, er å peke på våre 3,2 milliarder DNA-basepar og si «se, der har du et menneske». Alle skjønner at vi da har gått glipp av noe helt essensielt, nemlig alt dette som gjør at vi kan verdsette skjønnhet, kultur, hverandre og så videre. Psykologien og biologien har ennå et stykke igjen, til tross for både hjerneskanning og genetiske studier, når det gjelder å forstå hva et jeg og selvbevissthet er. Jeg er skeptisk til begrepet sjel, sier han. For biologen er det klart at mennesket har et åndelig aspekt i den forstand at vi har et selv, en jeg-forståelse og føler et moralsk ansvar, både for våre medmennesker og de som kommer etter oss, men hans utgangspunkt er at dette har en materiell basis.

– Det er ikke noe en guddom har satt inn i oss. For meg er det likevel viktig at dette ikke fjerner det unikt moralske ved mennesket, at vi er moralsk ansvarlige skapninger.

– Det er vel ikke så lett å begrunne med utgangspunkt i et materialistisk grunnsyn? spør Nyhus. Men Hessen mener at vi står moralsk ansvarlige overfor oss selv som mennesker, uten at noen har gitt oss det ansvaret.

GUDDOMMELIG GNIST. For presten er ikke sjelen uavhengig av en materiell basis. Han mener at alt sjelelig har en ekvivalens i hjernen og tror de fleste kristne er enig med ham i at hjernen, bevisstheten og sjelslivet ikke fungerer uavhengig av kroppen. En slik oppfatning ville vel vært i strid med både den jødiske, kristne og muslimske

TØRST VÅR 2018 SJELEN 31

DAG OLAV HESSEN (61) • professor i biologi ved Universitetet i Oslo og forfatter • har skrevet mange bøker, deriblant Livet fra A til Å (2015), Vi. Samarbeid fra celle til samfunn (2017) og Sannhet til salgs.

Et forsvar for den frie forskningen (2018) • har vunnet flere priser for sin forskningsformidling • humanetiker

KJELL A. NYHUS (66) • teolog og fengselsprest i Hamar og Ilseng fengsler • har skrevet flere bøker, blant annet dokumentarbøkene Hvis jeg har en sjel (2015) om åtte innsatte som går i «kloster» i Halden fengsel og 40 dager og netter. En fortelling om stillhet (2018) om da han var helt alene på fjellet forrige høst • luthersk kristen

LENA LARSEN (57) • leder for Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet siden 1999 • tidligere leder for Islamsk Råd Norge • har doktorgrad i religionshistorie og har vært medredaktør på flere bøker om religion • praktiserende muslim

32 I SAMTALEN

TØRST VÅR 2018 SJELEN 33

«SJELEN ER ET KOMPASS FOR LENGSLENE. NÅR DU SITTER I EN MOSKÉ, SER DU BARE EN TOM NISJE. DEN SKAL LEDE BLIKKET BORTOVER OG BAKENFOR» Lena Larsen

tradisjonen, tror han.

– Jeg er opptatt av at sjelen i den islamske tradisjonen vil si at du får en del av det guddommelige i deg. Det er d et som gir deg verdighet og gjør deg spesiell. Når man kondolerer, sier man jo at «fra Gud er vi kommet, til Gud vender vi tilbake», og det er jo på grunn av sjelen. Å lære å kjenne Gud gir næring til sjelen – det er min erfaring, sier Larsen.

– Også i den kristne tradisjonen er det ofte slik at sjelen brukes som et navn på det i mennesket som kan oppnå en umiddelbar kontakt med Gud, og i den kristne mystikken betones ofte at det guddommelige er i deg, ofte kalt gnisten eller dråpen som speiler havet, sier Nyhus og legger til at en viktig forutsetning for menneskeverdet er det man i den teologiske tradisjonen kaller gudsbildelikheten – det at mennesket er skapt i Guds bilde.

EVOLUSJON OG KULTUR. Biologen har ikke så mye å si om sjelen i islamsk og kristen tradisjon.

– Men om vi i stedet for skapelsen legger evolusjonslæren til grunn, så er det jo et spørsmål om når sjelen eventuelt oppsto. Charles Darwin ble jo i sin tid kalt Englands farligste mann, til tross for at han var ytterst fredsommelig, men det var jo fordi mange mente at han med teorien sin fjernet nettopp det unikt moralske ved mennesket, at sjelen forsvant i dragsuget og mennesket ble redusert til en naken ape. Og det er jo åpenbart skremmende om moralsk ansvar, verdighet og godhet forsvinner med evolusjonsteorien, men det gjør det etter min oppfatning ikke, svarer Hessen og viser til at våre nærmeste slektninger, neandertalerne og homo erectus, levde

sammen som sosiale individer, og det kan man ikke gjøre uten å ha ansvar og empati for hverandre. Han ser dette som følelser med utspring i evolusjonen. På et stadium har det evolusjonære sømløst gått over i det kulturelle, følelsene har utviklet seg til sosiale normer og ikke minst religiøse bud.

– Jeg tror religion på sitt beste har vært med på å styrke de naturlige tilbøyelighetene til å være hyggelig med hverandre. De ti bud spiller på lag med det som er nødvendig for å fungere i et godt sosialt samfunn, sier Hessen.

MENNESKETS MORAL. Ifølge Larsen har det alltid vært strenge straffer for å true eller ødelegge det mennesket anser for å være et godt liv.

– I stedet for å finne ut om dette er kristne, muslimske eller jødiske eller andre grunnverdier, må vi prøve å finne fellesnevnere så vi kan leve sammen med ulikheter og forskjellige oppfatninger av hva sjel er, mener hun.

– Savner du noen ganger en religiøs autoritet og en udødelig sjel å forankre moralen i, Hessen?

– Både og. Av og til kan jeg tenke at det hadde vært bekvemt å ha en åpenbar autoritet å vise til, men det ville vært intellektuelt uredelig, for jeg er ikke troende. Jeg var det en gang, men tilfeldighetenes problem, ondskapens problem og annet gjorde det umulig for meg. Derfor er det viktig at jeg kan være ansvarlig overfor meg selv og mine

GOD TONE: Selv om de ikke blir enige om de dype spørsmålene i tilværelsen, sitter latteren løst.

medmennesker uten å kunne peke på hva det er som konstituerer det, sier han.

SØKER MENING. Hessen tror de moralske følelsene er utviklet fordi vi mennesker er sosiale.

– Dette henger jo også sammen med mening. Det mest essensielle ved mennesket er at vi ser etter mening.

Vi begynte som problemløsende skapninger, siden har vi blitt meningsskapende og redde for meningsløshet.

Som ikke-troende skaper jeg mening i livet ved å være en moralsk bevisst aktør.

– Om dere skulle begynne å tvile på om dere hadde en sjel, Larsen og Nyhus, ville det rammet synet deres på menneskeverdet, eller ville dere vært i stand til å erstatte det med Hessens materialistiske syn?

– Tro eksisterer jo ikke uten tvil.

Men når jeg tviler, er det ikke på at sjelen er guddommelig. Det er ganske fastspikret og gir meg retning. Sjelen er et kompass for lengslene. Når du sitter i en moské, ser du bare en tom nisje. Den skal lede blikket bortover og bakenfor, svarer Larsen.

– Jeg har ikke forsøkt meg på en definisjon av sjelsbegrepet, for vi er alle enige om at det er noe flytende, men uansett noe slikt som det innerste, kjernen. For meg er ikke begrepet noe jeg tror på eller ikke. Det er et empirisk faktum. Det er et universelt fenomen dette at alle mennesker i alle kulturer søker etter mening, overskridelse, skjønnhet, godhet og Gud. Alt dette har, som Lena sier, noe med sjelen å gjøre.

Jeg trenger noe som kan løfte meg og gi meg et slags svev, avslutter Nyhus. •

34 I TIPS

Vannhull langs vegen

Her er redaksjonens tips om ting som kan gjøre livet rikere – på sommertur i Norge, hjemme og i Kina.

AREOPAGOSFESTIVALEN I SOMMER «Jeg kommer gjerne, men i min alder kan man få vanskeligher med å gjøre det. Man vet jo ikke om man lever», sier Martin Lönnebo om Areopagosfestivalen i 28. juni–1. juli.

Hvis han kommer, blir det scenesamtale med den 88 år gamle forfatteren og tidligere biskopen (se intervju med ham på side 14).

Temaet for årets festival er «Hvor ble det av sjelen?». På programmet står også foredrag med Kjell Nyhus, forfatter og fengselsprest (som du finner på side 28). Andre foredragsholdere er Åste Dokka, kommentator og forlagsredaktør i Vårt Land og Notto R. Thelle, forfatter og teologiprofessor emeritus.

Festivalen foregår også i år på Norefjell Ski og Spa, som ligger i naturskjønne omgivelser. Det blir mye kunst der, kuratert av Alfred Vaagsvold. Norske Barbro Raen Thomassen og Luo Fei fra Kina er så langt på plass som festivalkunstnere. I tillegg blir det inspirerende workshops, interessante samtaler på og utenfor scenen, fjellturer, kulturopplevelser og andre former for påfyll. Badebassenget innedørs, treningsrom og andre tilbud kan benyttes fritt.

Den populære spaavdelingen kan besøkes mot betaling.

Barn og ungdom kan bli med på et eget program med Theodor Sandal Rolfsen. I tillegg til badebassenget, finnes det blant klatrevegg inne på hotellet, og utenfor finnes det badevann, strandvolleyballbane, minigolfbane, fine turområder og en liten seter med hester og andre dyr.

Program, påmelding og mer informasjon finnes på areopagos.no

RETREAT PÅ LIA GÅRD 31. mai–3. juni blir det «Salig er tørsten-retreat» på vakre Lia Gård i Koppang i samarbeid med Areopagos og magasinet STREK. Temaet er «Oldkirkens spiritualitet – De første kristnes teologi og praksis», og Ellen Merete Wilkens Finnseth (som skriver på side 26-27 i dette bladet) underviser. Det vil blir labyrintvandring i regi av Liv Hegle fra Areopagos, og sammen med Lia Gårds egen Ingar Bø vil hun lede sentrerende bønn og retreaten generelt. Programmet blir en oppfølging av Salig er tørsten-dagene, med fordypning i en ramme av tidebønner, ro og rikelig med tid. Mer informasjon på liagard.no

HJELP MOT HATPRAT Kirkelig dialogsenter er ute med et nytt og revidert opplag av ressursheftet Homo, hore, jøde, terrorist, svarting – sier vi i samarbeid med Den norske kirke. Materiellet gir hjelp til å arbeide mot fremmedfrykt og fordommer, både det som er bevisst og ubevisst. og ble opprinnelig utarbeidet til arbeid blant ungdommer i Den norske kirke. Det pedagogiske opplegget har mange øvelser som kan brukes i alle aldergrupper og alle tros- eller livssynssamfunn eller i (dialog)møter «på tvers». Heftet kan bestilles gratis fra Kirkerådet, man betaler bare porto. Innholdet finnes også på nettstedet siervi.no.

TØRST VÅR 2018 SJELEN 35

«OGSÅ SJELEN HAR I BLANT BEHOV FOR Å GÅ I SLÅBROK OG TØFLER OG SLEPE BENA ETTER SEG» Tomas Sjödin i Mens du hviler (2014)

Nå starter flere lokale initiativtakere opp grupper for å ha fellesskap rundt en trospraksis. Har du lyst til prøve ut meditasjon, tidebønner, religionsdialog, nestekjærlighet/solidaritet i praksis eller noe helt annet? For mange er det for eksempel lettere å meditere sammen med andre enn alene, eller å skape seg nye vaner.

Areopagos tilbyr støtte og ressurser til slike praksisgrupper.

Til nå finnes det grupper i Kristiansand og Oslo. Areopagosgruppa i Kristiansand møtes en gang i måneden til meditasjonspraksis, undervisning og samtale over en tekopp og litt å bite i. I Oslo finnes det til nå tre grupper: I Nordstrand kirke samles folk til «Meditasjon og messe» (jesusmeditasjon og nattverd) første onsdag i måneden, i Lambertseter kirke er det sentrerende bønn hver tredje tirsdag og i Nordberg kirke er en ny Areopagos-gruppe i startgropa. Les mer på areopagos.no eller kontakt Randi Dyrberg, rd@areopagos.no.

KULTURMISJONEN Areopagos starter podkasten Kulturmisjonen, et program om bøker, religion, kunst og kultur. Lanseringen har blitt forsinket, men første episode skal være ute før sommeren. I studio sitter prest og skribent Ingrid Wågen Nyhus, prest og forfatter Maria Bjørdal Lervik, sammen med bokmann og arrangementsansvarlig i Areopagos, Arne Christian Konradsen. Første episode handler om Margaret Atwoods bok The Handmaid’s Tale, som nå også har blitt til en prisvinnende TV-serie (Netflix) om en dystopisk framtid der religion spiller en sentral rolle. Følg med på areopagos.no for mer informasjon om hvor og når du kan få med deg Kulturmisjonen.

OPPLEV YUNNAN I MARS Kunst- og kultursenteret TGG Nordica i Kina skal flytte fra sine nåværende lokaler i en gammel fabrikk i Kunming, provinshovedstaden i Yunnan. Overgangen blir stor til et hypermoderne bygg i en ny bydel, men med svensk interiørarkitekt kan nok Nordica leve opp til navnet fortsatt. Wu (Helen) Yuerong er tilbake som daglig leder, og er en av dem som vil ta i mot gjestene, når Areopagos arrangerer medlemstur i mars 2019 for å delta på den offisielle åpningen av det nye TCG Nordica.

Det vil bli program med utstillere, performancekunst, dans og konserter ved kunstnere og utøvere fra Kina og Skandinavia en hel uke. På dagtid blir det besøk hos minoritetsfolk på landsbygda, tur til den berømte steinskogen i Yunnan, vandring i Western Hills der stien slynger seg ut og inn av fjellet, besøk i den offisielle kirken, gode smaker fra det kinesiske kjøkkenet og mye mer. Tilbud om å bli med på turen kommer til medlemmer på epost.

Eller ta kontakt med Grethe Raddum, gr@areopagos.no.

Foto: Norefjell Ski og Spa, Anna-Lena Ahlström, Erlend Berge, TCG Nordica, Lia Gård, faksimile, Nina Strehl/Unsplash, Kristianne O. Marøy og Areopagos

AREOPAGOSGRUPPER

36 I AREOPAGOS I KINA

TEKST MERETE RIIS JENSEN OG ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO TROSPRAKSIS.TV OG AREOPAGOS

Vil få nordmenn til å prøve kristne trospraksiser hjemme Areopagos i Danmark lager nett-tv med guidet meditasjon og undervisning. Nå satser de på Norge.

D

A ØYVIND BORGSØ lette og lette på nettet etter noe som kunne hjelpe ham til å ha en jevnlig kristen tros- og meditasjonspraksis, fant han ingenting, – Jeg fant noen kirker som streamer gudstjenestene sine direkte og noen spredte videoer med guidet meditasjon på Youtube. Det var ikke nok. Jeg drømte om meditasjonsguiding på faste tidspunkt, et bredt utvalg i former og mulighet for å snakke sammen. Så da var det bare å sette i gang, man får ikke mer moro enn man lager selv, ler nordmannen som har bodd i Danmark de siste årene.

Madsen. Flere nordmenn bidrar som meditasjonsguider og undervisere: Hilde Sanden-Bjønness (sentrerende bønn), Sven Aasmundtveit (bibelmeditasjon) og May Britt Frøysa Lyngroth (stressmestring).

– I starten var undervisningen knyttet til konkret veiledning i meditasjons-

VIL INSPIRERE. I fjor sommer lanserte Areopagos Danmark trospraksis. tv, som de kaller en nett-tv-kanal, med Øyvind Borgsø som produsent. Nettstedet sender videoer med guidede meditasjoner og bønner på bestemte tidspunkter hver dag. Og så langt tilbys mer enn 150 videoer som man kan se når man vil.

– Web-tv-kanalen er den første i sitt slag, og målet er å inspirere mennesker til å begynne med og holde fast på en kristen trospraksis, sier Borgsø.

• har 1 måned gratis prøveabonnement og kan abonneres på til 75–125 DKR per måned

NORSKE STEMMER. Videoene med guidet meditasjon er særlig konsentrert om sentrerende bønn, bibelmeditasjon, «Bønn i bevegelse» og «Christfulness».

Sistnevnte er en mindfulness-inspirert meditasjon som bruker den tradisjonelle Jesus-bønnen på en ny måte, utviklet av tidligere prest i Areopagos, Ole Skjerbæk

TROSPRAKSIS.TV • har over 150 dansk- og norskspråklige videoer med guidet meditasjon og undervisning • sender videoer med kristen meditasjon og bønn på faste tider hver dag • gir brukerne mulighet til å se at andre er pålogget og chatte sammen

formene, men vi utvidet raskt med en bredere tilnærming til kristen spiritualitet, sier Øyvind Borgsø. To av foredragsholderne er svenske Tomas Sjödin og britiske Ray Simpson, begge poulære forfattere.

– Vi har også videomateriale med flere norske undervisere under arbeid, blant annet de norske forfatterne Notto R. Thelle og Erling Rimehaug. Og vi arbeider med å få enda flere nordmenn til å bidra, fortsetter han.

Hjelp til stressmestring er en viktig del av nettstedet, både i form av avspenningsøvelser og veiledning. I tillegg finnes det en del videoer med generell

inspirasjon, for eksempel der vanlige folk forteller om sitt stille sted eller hva bønn betyr for dem.

BEVEGE KROPPEN. Borgsø har bakgrunn både som kampsportutøver og meditasjonsveileder, og har de siste årene utviklet en bevegelsemeditasjon basert på kristen bønn , fysioterapi og kroppspraksiser som tai chi. Han kaller det «Bønn i bevegelse», en kombinasjon som har blitt populær blant mange dansker gjennom Areopagos Danmark sin satsning på dette. Bønn i bevegelsearbeidet foregikk også gjennom videoer og kommunikasjon på nett, og erfaringene derfra la grunnlaget for trospraksis.tv. I følge Borgsø er videoinstruksjon blitt veldig populært «i yogauniverset».

– Men folks tv-vaner har jo endret seg ekstremt raskt de siste årene. Mange, særlig de unge, ser bare tv på nett i form av streaming og videoer på Youtube nå, sier han og minner om at NRK-serien Skam bare ble vist på nett-tv i Danmark.

SOM EN MEDITASJONSKVELD. Danske Lene Myhre opplever at trospraksis.tv både er en verdifull verktøykasse med hjelp til kristen trospraksis, og en måte å skape felles rytme og fellesskap på tvers av geografi.

– Det er som å delta på en meditasjonskveld, når jeg ser videoene. Jeg blir ledet, men jeg er også fri til å kunne gjøre det på min egen måte. Jeg kan velge ut det som gir gjenklang og mening hos meg, forteller hun. Selv om meditasjon ikke er nytt for henne lenger, synes hun fremdeles at videoguidingen hjelper og inspirerer.

TØRST VÅR 2018 SJELEN 37

NETT-TV: Harald Wischmann gjør klar til filmopptakt av Johannes Pedersen, som skal undervise om bibelmeditasjon.

Lene Myhre (nede til venstre) opplever nettkanalen som en god verktøykasse for kristen trospraksis, blant annet såkalt «Bønn i bevegelse». Øyvind Borgsø (i midten) har skapt og er produsent for trospraksis.tv.

Da hun fulgte pionérkanalen Bøn i bevægelse, pleide hun å skype med seks andre brukere etterpå. Fellesskapet forpliktet og ble en hjelp til å opprettholde praksisen.

Den nye nettkanalen har innebygget mulighet for kontakt seerne imellom.

De velger brukernavn, som blir synlige for alle som ser et program på tv-kanalen samtidig. Nettstedet har også en chattefunksjon, så brukerne kan kommunisere og dele erfaringer.

– Etterhvert begynner man å gjenkjenne navn. Eller kanskje kjenner man noen der allerede. Da kan man få et

praksisfellesskap uten å være i samme stue, sier Borgsø.

– Har dere planer om fysiske samlinger, så folk kan møtes reelt?

– Vi har det allerede i Danmark, både samlinger og retreater, forteller han.

Men i Norge er abonnentene for få nå i startfasen. Bare en håndfull nordmenn har allerede oppdaget nettstedet gjennom kontakter og arrangementer i Danmark eller gjennom Areopagos.

PASSER NORSK GEOGRAFI. For Borgsø og Areopagos er drivkraften bak trospraksis-nettkanalen ønsket om å lage

et tilbud til de som bor for langt fra meditasjonsgrupper, eller av andre grunner ikke kan delta i slike fellesskap jevnlig – eller så ofte som de ønsker.

– Kanskje deltar folk i en gruppe som driver med sentrerende bønn en gang i måneden, og så kan de holde det varmt gjennom et fellesskap på nettet. Eller man er den eneste på et sted i Troms som er interessert i akkurat dette, og så kan man oppleve et fellesskap ved å delta i meditasjon samtidig med noen i Nordland. Nordmenn bor spredt, så hvis vi kan hjelpe folk å finne likesinnede, er det veldig hyggelig, sier Øyvind Borgsø. •

Liker du Tørst og vil bidra til at vi kan lage det? Vil du at enda flere skal få sjansen til å lese det?

Vi har droppet giroen vi vanligvis sender med bladet, for å slippe å plastpakke bladet. Vi vil ikke være en del av verdens plastproblem, heller en liten del av løsningen.

Bladet skal fortsatt være gratis, så alle som vil kan abonnere eller få det i hånden et sted. Men vi trenger fremdeles støttespillere for å kunne lage og sende ut Tørst.

Vil du støtte oss?

Vipps 61583

og gi en gave til Tørst eller gi på magasin.areopagos.no

BLI FAST GIVER I november fikk Tørst sin første faste giver, som støtter oss hver måned. Hvem blir den neste?

Du gjør det enkelt på magasin.areopagos.no

Du kan også betale inn en gave til 9053 05 22325.

Merk den «Tørst».

Vil du ha tilsendt giro? Ring oss på 23 33 17 00, så hjelper vi deg gjerne.

TUSEN TAKK I 2017 fikk Tørst inn 58 586 kroner gaver fra leserne. Vi kunne ikke greid oss uten dere!

I 2018 har vi enda flere abonnenter. Tusen takk til dere som støtter oss i år også.

AREOPAGOSFESTIVALEN 2018

HVOR BLE DET AV SJELEN?

Sted: Norefjell Spa & Resort / Tid: 28. juni – 1. juli / Påmelding: Checkin.no Les om andre bidragsytere og mer om programmet på www.areopagos.no - Jeg har veldig lyst til å - Jer er på leting komme til Areopagosetter et språk for festivalen. tro som jegJeg selvkommer kan såidentifisere fremt jeg lever! meg med og som Martin Lönnebo forhåpentligvis gir mening for andre.

- Når jeg skriver om Gud er det viktig for meg å være så ærlig som jeg får til. Ærlig om de tingene jeg faktisk går og lurer på, og ærlig om de svarene jeg prøver å gi meg selv og andre. Tror jeg egentlig på dette?

Notto Thelle

Kjell Arnold Nyhus Foto: Håvard Krogedal

Martin Lönnebo Foto: Anna-Lena Ahlström

Åse Dokka Foto: Erlend Berge

Notto Thelle Foto: Arkiv

Åste Dokka

- Hvor ble det av sjelen? er et flott tema! Sjelen er uoppgivelig i kristen spiritualitet.

Kjell Nyhus

FESTIVALPRISER Festivalpass: Festivalpass: voksen 700 kr Festivalpass: barn 350 kr Dagspass: voksen 400 kr Dagspass: barn 200 kr

Mat: Mat hele festivalen: voksen 1300 kr Mat hele festivalen: barn 750 kr (Ulike dagpriser for deltakere med dagspass som ønsker mat på Norefjell Spa og Resort)

Hotell: Enkeltrom: 2100 kr Dobbeltrom: 2500 kr Leilighet: 3900 kr Barn 0-2 år går gratis.

Ta med reiseseng.

Foto: Evelyn Pecori

Vi vil skape en samtale pĂĽ tvers av erfaringer, livssyn og trospraksis.

Vil du møte det som gir inspirasjon, det som gir motstand, det som kan utvide og fordype?

Prøv oss i 3 uker gratis. Send VL1011 til 1933 Uforpliktende. Stopper automatisk.