KOKEBOKEKSPERT: Heller kaker sammen, enn lavkarbo alene MUNKEBY: Asket-klosteret i Trøndelag lager gourmetost VEGETAR: Til bords med Krishna i København
tørst 01 2012 ET MAGASIN UTGITT AV
TEMA: Måltid
Nina Stensrud Martin
er sulten på det som skjer mellom høydepunktene
Ansvarlig utgiver: Areopagos Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. 23 33 17 00 areopagos@areopagos.org Annonser: Tlf. 23 33 17 00 Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.org Bidragsytere i dette nummeret: Ellen Lande Gossner, Hanna Maria van Zijp, Benedicte Blix, Tone Leksbø, Dorthe Stieper og Tore Laugerud Grafisk produksjon: Apall Design as Forsidebilde: Nina Ruud/NRK Trykt av Grøset på Scandia 2000
Magasinet Tørst er klimanøytralt
LEDER
Det er kake igjen Det er lett å gløyma: Historisk sett har folkehelsa aldri vore betre, levealderen ikkje vore høgare, og så stor del av befolkninga har aldri hatt tilgang eit så variert og sunt kosthald. Likevel er tilliten til matvarene på eit minimum. Stadig fleire nordmenn byrjar på spesialdiettar, og me kjøper helsekost og kosttilskot for 2 milliardar i året. Medisinsk kunnskap blir radbrekt og misbrukt av kommersielle krefter som utnyttar frykta vår for å døy. Om ein skal tru dei, må det ofte ekstreme og einsidige tiltak til for å få eit langt og kreftfritt liv utan Alzheimer eller bilring. Anten det er kveitemjøl som er folkefienden eller gojibær frå Himalaya som er løysinga, er ønskjet om maksimal kontroll over livet ein viktig ingrediens i folk sine diettar. Den gylne middelvegen med «litt av alt» og låge skuldrer har låg marknadsverdi. Samstundes er skiljet mellom kvardag og fest nesten utviska. Før var boller og brus barnebursdag og stas. Nå er det tre for to på bensinstasjonen. Festen er aldri over, der er alltid kake igjen for dei som vil. Men ho er laga av posemiks. Parallelt med alt dette lever draumane om eit liv med god tid, fargerike måltid og glade ansikt rundt eit langbord ingen har lyst til å gå ifrå. Nokre draumar får næring frå mat-tv, ikeakatalogar eller cupcakebloggar. Mange blir omforma til kjensla av å ikkje få det til: Vegen frå det tidsklemte ferdigmat-kvardagslivet til det bugnande og tilbakelente gjestebodet kjennest ofte altfor lang. Andre veit at der ville vore færre å invitera til bords enn dei ønskjer. Midt mellom kvardagar med kosthalds-frykt, overflod og lita tid, inviterer kyrkja til søndagsmat: Ein rund kjeks med relieff av Jesus på krossen og pappsmak. Ein teskei-liten slurk vin. Trass den tilsynelatande stusselege serveringa, vågar kyrkja å kalla nattverden ein forsmak på himmelen. Dei mystiske orda «Dette er Jesu kropp. Dette er Jesu blod.» får ateistar til å flåsa om kannibalisme og teologar til å diskutera transsubstansiasjon. Andre kjenner strenger dirra til lydlause songar om forsoning, tilgiving og aksept. For kyrkjegåarar over heile verda er dette underlege måltidet ei kroppsleg erfaring av ein Gud som gir seg sjølv til oss gjennom mat. Ann Kristin van Zijp Nilsen Kvardags-grovbrødet kan smaka kjærleik om ein hugsar på slikt.
Leserundersøkelse Areopagos er en kristen organisasjon som arbeider med religionsdialog, studier av samtidsreligiøsitet og formidling av kristen spiritualitet. Vi driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Les mer på
areopagos.org
2 tørst 01:2012
Har du svart på leserundersøkelsen vi sendte deg på e-post? Hvis ikke, får du en påminnelse etter at du har fått denne utgaven i posten. Svar innen 15. august og bli med i trekningen av et gavekort på bøker for 1000 kroner fra Efrem forlag. Hvis du ikke har gratis abonnement, kan du få det og gi respons på torstmag.no PREMIE: Valgfrie bøker for inntil 1000 kroner fra efremforlag.no. Forlaget satser særlig på utgivelser som forener kirkens mystiske arv og samtidens perspektiver.
VINNER av retreat-premie i forrige nummer ble Lars Verket.
Foto: Tone Leksbø
STEDET: Fader Joël og klosterbrødrene har tatt med hemmelig osteoppskrift til Trøndelag
12
«Maten er ikke smakt til, for Krishna skal smake først. Gud kan smake på Hare Krishna-munk Leif Asmark Jensen, side 24 maten med både syn og hørsel.»
TØRST 01 : 2012 4 VOX POPULI: Hvordan er ditt drømmemåltid?............................................................................................................................ 8 KOKEBOK-AKTIVIST: Svenske Anna Braw vil redde matbordet fra utryddelse ......................................................... 10 RIKERE LIV: Restelunsj og matpakker forskjellen...................................................................................................................... 18 VANNHULL: Kjøkkenutsikt fra et ikon på veggen....................................................................................................................... 20 AREOPAGOS: Buddhistiske vegetarhaller inspirerte misjonærer i Hongkong .......................................................... 28 HVERDAGSLIV: Programleder Nina Stensrud Martin samler på handlelapper .........................................................
FÅ GRATIS abonnement på
torstmag.no
tørst 01:2012 3
Handlelappenes hemm TEKST HANNA MARIA VAN ZIJP
Nina Stensrud Martin samler på handlelappene som ligger igjen i butikken. De avslører folks hverdager og drømmer. Nina Stensrud Martin holder fram en handlelapp. Den begynner slik: «Seks stykker på Plata sier at jeg går rundt og snakker dritt om Pia til andre på Plata. […] Pia mener at jeg går gatelangs om nettene fordi XXX.» Slutten er rabla over. Så kommer to punkt: «tjukkfløte, cola» – Hva er tjukkfløte? spør Martin. – Jeg vet ikke. – Se på denne. Her står det «gumi hansker». Så gøy. DRØMMEN OM LIVET. Etter at Martin begynte å samle på handlelapper folk legger igjen i handlekurver, har hun fått tak i godt over tusen: Mamma-lapper med kylling og bleier, håndverkerlapper med VG, Snickers og øl, og flink pike-lapper med nøyaktig avskrift av oppskrifter. De viser hverdagen – og drømmen om hvordan livet egentlig skal være. For noen er det en drøm å sitte og spise frokost med hele familien. Familien Martin sparer den til helgene. Resultatet er at den yngste i huset, dattera på åtte, nå har begynt å vekke de voksne når hun har dekket bordet. – Hun har begynt å skjønne at helgefrokosten er noe spesielt. Resten av uka har jeg ett bein i strømpebuksa mens jeg smører et knekkebrød til henne. POSTKORTFAMILIE. Nina Stensrud Martin spiser stort sett frokosten i bilen på vei til programlederjobben i NRK. Multitasking, heter det på fint. – Så smuler jeg knekkebrød over halve bilen mens jeg skriker på en eller annen som kjører for sakte. Nesten hver dag tenker jeg at «sånn burde det egentlig ikke ha vært!» Nå burde vi ha sittet som sånn ordentlig postkortfamilie. – Hvorfor det? – Fordi det er sånn det skal være. Man skal sitte ned og si til barnet: «Ja, gleder du deg til kartleggingsprøven i dag? Skal du ikke ha litt agurk på osten din?» Jeg få’kke til det der. Jeg har dårlig samvittighet hver dag. Det må jeg slutte med. Jeg må bare tenke at
4 tørst 01:2012
Foto: Kim Erlandsen/NRK
mmelige liv
«
– På en av handlelappene ber en dame til Gud om at hun skal klare å holde dietten uka ut.
OVER TUSEN: Nina Steensrud Martin deler den store handlelappsamlingen inn i sjangre. Her er eksempler på «håndverkerlappen» og «flink pike-lappen».
tørst 01:2012 5
Foto: Rune Lind/NRK
«
til ukloke prioriteringer i livet. Hjemmefra har hun lært å tenke at «du kan spise brokkoli fem ganger til dagen for ikke å få kreft, eller du kan la være». Ansvaret for egen helse har ikke tatt overhånd. Men som mange kvinner, har Martin venninner som har latt dietten styre hele livet deres. – Går det an å fri seg fra det? Går det an å gjøre det som passer for meg? Mamma har et veldig bra svar når noen sier at de burde gjøre sånn eller sånn: «Eller så kan man la være.» Nesten alltid snur hun ting på hodet og sier at man kan droppe det. Det er en måte å se på livet på. Skrekkpropagandaen til tabloidene provoserer programlederen. – Folk går glipp av livet sitt på grunn av den. Hva var det nå sist? «Brokkoli og øl gjør at du ikke får Alzheimer». Da tenker jeg at det visste du ikke i går heller, og da hadde du det helt topp.
RADIOSTEMMEN: I sommer er Steensrud Martin programleder «Reiseradioen» i NRK P1.
NINA STENSRUD MARTIN (40) - Radio- og fjernsynsjournalist, tegner og forfatter - Samler på handlelapper - Var redaktør i RadiOrakel på 1990tallet, men ble senere kjent fra P3-programmet Mamarazzi, som hun lagde sammen med Anne Lindmo og Christine Koht. - Har vært programleder for «Nyhetsblikk» (NRK1), «Stereo» (NRK2) og «Reiseradioen» (P1) - Hedret med Arne Hestenes’ journalistpris i 2010 - Fast programleder i P2s «Radioselskapet»
6 tørst 01:2012
– Det viktigste er at man tør å kjenne etter om man er fornøyd nok, og tillate seg selv å være akkurat der.
sånn er det. Hun blir jo ikke feilernært. Etter arbeidsdag og skole lander familien rundt middagsbordet, det viktigste måltidet i huset. – Det tror jeg handler om at vi kommer hjem fra jobb, og er i gang og har masse energi og har handlet på veien, henta barn og alt det der. Og så lager man middag i den farta. Og med én gang den står på bordet, så blir det et vendepunkt inn i privaten. Jeg har tenkt det at privatlivet – og familielivet – begynner egentlig ikke før middagen er ferdig. MAN KAN LA VÆRE. Martin sier hun ønsker å «omfavne hverdagen». – Jeg er så redd for å våkne en dag og skjønne at jeg har vært opptatt av merkedagene og sånne hårete mål. – Å? – Det er alt som er i mellom høydepunktene som er livet. Det er jo det man må gjøre til en fest. Jeg er sulten på å oppleve alt i mellom, det fyllet man kanskje ikke har i fotoalbumet. Alle de middagene og frokostene som ikke er tatt bilde av. Jeg har fullt av mobilbilder av sånn type hverdag. Ifølge Nina Stensrud Martin tilbyr tabloidene en angst for enhver smak, at forsidene skremmer oss
THE DARK SIDE. – Av og til leser jeg dameblader når jeg er hos legen, sier Martin. – Ikke ellers? – Jeg bruker ikke penger på det. Det er en interessant opplevelse. Jeg er midt i målgruppa, jeg står ved bladhylla og bare leiter etter den mellomoverskrifta som kan være så lite kørka at jeg med skam i livet kan kjøpe bladet. Bare én liten overskrift som sier noe til meg. Pengene brenner i lomma. Noen ganger går hun på en damebladsmell. – Da er det slanking, kakeoppskrift, slanking, kakeoppskrift på annenhver side. Det er schizofrent: Kos – straff – kos – straff. Hun sier hun kjenner mange som bruker mat til å straffe seg sjøl, som er stolte av å ikke unne seg ting. – «Det er ikke noen karbohydrater i dette hjemmet», sier de. Så slitsomt, sier jeg. Når jeg går forbi brødhylla i butikken, tenker jeg at brødene roper: «Come over to the dark side!» Jeg har mange venner på lavkarbokjøret. – Hva er det uttrykk for? – Overflod. Man vil selge aviser og produkter, enten det er mat, trening eller aviser. Frykt er godt stoff, og folk i Norge har tid og penger til å ta vare på seg sjøl. Jeg tenker kanskje at det tipper litt over.
Hvis drømmen din er å stå i planke lengst mulig, så gjør det. Men det er ikke meg.
Foto: Ole Kaland/NRK
MIDDAGSLAPPER. Martin sier hun er «rå på selskaper». – Jeg synes det er kjempegøy å lage svær middag til flest mulig. Det meste jeg har hatt er 43 middagsgjester hjemme i stua, og da hadde vi middag med dadaistisk venterett. – Hva er det? – Dadaismen er en kunstretning som er totalt absurd. Vi fylte ballonger med parfyme. Så blåste vi dem opp og delte ut en ballong og en nål til hver. Venteretten var å stikke hull på ballongen for å lukte. Hahahaha! Det var en vellykka middag. På Martins handlelapper er det mange som skal ha middagsselskap. – De lappene er alltid damelapper hvor det står sånn: 6 kyllingfileter på så og så mange gram. Og «aprikos, tørkede»,
«fetaost til salaten» og «salat: …» Så står de der og sliter, og er redde for å ikke få det til! – Hvilke andre fortellinger finnes på handlelappene? – På en av lappene ber en dame til Gud om at hun skal klare å holde dietten uka ut. Det er en blå post it-lapp med et trykk hvor det står «Jesus lever». Den er helt fantastisk. «La meg holde kostholdsplanen denne uken», skriver hun. Og vårløk, agurk, klibrød, alt mulig slankemat og magerost. – Du har sånne mamma-lapper hvor det står sånn kjedelig, kjedelig, kjedelig: brød, melk, jus, yoghurt, egg, sånn norsk, vanlig kosthold. Og så nederst står det med manneskrift: «Potetgull! Øll! Sjokolade!» Jeg tror at menn er flinkere til å si at hallo, vi må kose oss litt også. Lappene med gutteskrift er helt annerledes, gjerne blottet for grønnsaker.
– Det jeg kaller for håndverkerlappen, har jeg mange av. «Grandiosa, Carlsberg, VG, snickers». Så har du den single piken som skriver opp «vann på flaske». – Hvorfor er det så stor forskjell? – Det er vel opplagt. Kvinner er under mer press. Mora er fremdeles den som skal ha kontroll på kjøleskap og måltidene. Det ser iallfall sånn ut fra de lappene mine. – Hva gjør det med oss at vi ikke får det til? – Om du bruker hverdagene til å tenke på det, at du ikke er bra nok, tror jeg man kan bli ordentlig syk. Jeg har ikke noe imot at folk strever etter en viss balanse, men det viktigste er at man tør å kjenne etter om man er fornøyd nok, og tillate seg selv å være akkurat der. Og så må man bare være glup nok til å skille selv. Bruke huet på at det ikke kan være sunt å drikke cola hver dag, sier Martin.
SELSKAP: Sammen med redaksjonen lager Steensrud Martin P2s «Radioselskapet» hver dag. Hjemme er hun også «rå på selskaper».
tørst 01:2012 7
vox populi
Drøymemåltidet Den eine draumen er sjeldan lik den andre. Her er ti svar på: «Kva er ditt drøymemåltid?»
Foto: Hanna Maria van Zijp
– Middagen på hytta er den aller beste. AGNES KITTELSEN
Foto: Håvard Solem/TV2
MERETE, =OSLO-SELJAR NUMMER 870
Eg likar når maten kjem frå der eg er. For eksempel rein- eller elgkjøt når eg er på fjellet. Middagen på hytta er den aller beste. Der har me så god tid. Måltidet blir dagens høgdepunkt, og verken radio, tv eller andre ting forstyrrar. Eg skal ikkje på jobb rett etter at eg har ete, og alle blir sitjande lenge ved bordet. Då føler eg at maten er det han eigentleg skal vera. Viss eg i tillegg får molter til dessert, er det fullkomment.
8 tørst 01:2012
HADIA TAJIK, stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet Er eg i farta, et eg sushi. Er eg heime hjå mor og far, et eg komle med salt kjøt og kålrabistappe.
Foto: Arbeidarpartiet
AGNES KITTELSEN, skodespelar (bl.a. i TV2-serien «DAG»)
Det må vera indisk, fordi eg ikkje er så glad i kjøt. Eg var vegetarianar i elleve år, men så blei eg hekta på heroin og måtte eta det eg fekk tak i. Eg er ikkje nokon matnytar, og skulle ønskja eg var flinkare å nyta maten. Men eg kjedar meg fort, spesielt etter røykjelova kom. Det blir ofte take-away, som eg tar med heim, legg på tallerken og dekkjer med levande lys – det har eg alltid.
MARIE SIMONSEN, kommentator i VG
ARNFINN HARAM, pater ved St. Dominikus kloster, døydde like før bladet gjekk i trykken. Eg likar enkel, norsk mat. Eg er ikkje særleg gastronomisk fiksert, og et kva som helst viss eg er svolten og dersom det er godt. Men eg synest det er mykje fokus på feinschmeckeri og gastronomi og er litt kritisk til å dvela mykje ved det. Eg er ikkje så veldig opptatt av kor god ein saus kan bli. Sjølvsagt synest eg det er triveleg å eta saman med andre, men eg er litt avvisande til tematikken.
EIRIK THORSEN, frisør
Det kjem an på årstida! Nå ville eg starta med dampa asparges med hollandaise og tynne skiver fenalår, følgt av sprøstekt fjellaure med rista mandlar, kastanjepuré pluss noko godt grønt. Så lammekarré stekt på grønsakseng, med krafta helt over, deretter ein litt sint stilton med marmelade for å bli heilt mett, før ein luftig sitronfromasj etter bestemor si oppskrift. Alt laga på eige kjøkken, sjølvsagt, det er det du ber om, ikkje sant?
Eitt av mitt livs sushimåltid var på ein fiskemarknad i Tokyo klokka seks om morgonen. Me hadde sett all fisken komma inn til marknaden og såg restauranteigarar som baud på varene om natta. Det er kanskje litt rart å eta sushi til frokost, men på veg derfrå fann me ut at me måtte eta sushi, sidan me var der. Det er den beste sushien eg har smakt i heile mitt liv.
UNNI RÅMUNDDAL, administrasjonssekretær i Areopagos
Foto: Tone Leksbø
Foto: NRK
HANS FREDRIK DAHL, professor og forfattar
Eit drøymemåltid kan vera så mykje meir enn gode råvarer og oppfinnsame menyar. Nå er mitt drøymemåltid noko helt anna. For nokre veker sidan blei mannen min alvorleg sjuk og har lege på sjukehus sidan. Kvar dag kjem eg heim til eit stort, tomt hus og et knekkebrød med ost. Det er ikkje overskot til å tenkja på mat i min situasjon, sjølv om eg nok kan vera svolten. Nettopp nå er mitt drøymemåltid familiemiddag saman med barn og barnebarn og med bestefar som midtpunkt. Menyen ville vel som vanleg vera etter barna sine ønske, spagetti med kjøtsaus og raud bringebærgelé.
SUMEET SINGH, i serien «Lovesikh» på NRK Mitt drøymemåltid er chicken tikka i lompe på gata i India. Når ein er i India, har ein råd til å gå på fancy restaurant, men det kan du jo gjera i Noreg også. Eg likar sjarmen med å stå på gata og eta ekstremt godt, ferskt kjøt. Favorittstaden i New Dehli er Phishori Chicken.
Foto: Tone Leksbø
Foto: privat
Foto: Ketil Born
Foto: Efrem forlag
Foto: VG
Mitt drøymemåltid må vera utandørs. Nå sit eg og ser ut på hagen min og tenkjer at eg gler meg til når det blir varmt nok til å sitja ute å eta og drikka med venner. Samveret er vel så viktig som maten, men det er hyggjeleg om det er god mat også. I Noreg er det ikkje så lang utesesong, så eg set ekstra stor pris på det etter ein lang vinter.
ISELIN JØRGENSEN, prest i Kirkelig dialogsenter Mitt drøymemåltid var i fjor, då den lokale moskeen inviterte alle venner frå ulike trus- og livssynssamfunn til middag på sjølvaste Iftar, etter endt Ramadan, sjølve «julekvelden» når dei vanlegvis er heime med familien. Kristne, jødar, holistar, bahai’ar, human-etikarar og mormonarar deltok i feiringa saman med muslimar i eit festmåltid der alle kunne vera saman.
tørst 01:2012 9
Heller kaker sammen enn lavkarbo alene For Jamie Oliver, Eyvind Hellstrøm og Nigella Lawson, er matlaging styrt av smaken. Anna Braws kokebøker handler om å dele hverdagslivet med hverandre. TEKST HANNA MARIA VAN ZIJP
ANNA BRAW er redaktør i det svenske forlaget Libris. Siden 2003 har Braw redigert kokebøker som legger vekt på fellesskap, hverdagsliv og måltidsglede. Braw har invitert ekspertene, altså studenter, pensjonister, mødre, fedre og lærere, til å bidra med oppskrifter og livshistorier. Bøker som Kyrkkaffe (2004), Påtår (2008), Tillsammansmat (2010) og Brödglädje (2011) er blitt til på denne måten. Fester med rester (2011) er god inspirasjon til «restetorsdag» (se side 19) Braw blogger om kirkekaffe på kyrkkaffe.libris.se.
:
FOTO LIBRIS FÖRLAG, PREMSHREE PILLAI OG H IS FOR HOME/FLICKR
Det blir utgitt en kokebok om dagen, het det på folkemunne i Sverige for ti år siden. Det var fjernsynskokkenes tid, da antall kokebøker, matmagasin og matprogram bare skulle eskalere. Det økende gourmetpresset fikk Anna Braw, forlagsredaktør i svenske Libris, til å spørre seg om man virkelig spiste mer sammen, eller om terskelen hadde blitt for høy. UTRYDNINGSTRUET DYR. Matbordet er et alvorlig utrydningstruet dyr, ifølge en brosjyre Braws mor fikk på 1980-tallet. Det er det fremdeles, ifølge redaktøren. – Nå ligger det bærbare datamaskiner og nyvasket tøy på matbordene. Så setter man seg kanskje og spiser – en om gangen – før man går og trener. Men det er viktig å spise sammen fordi det skaper et hjem i tilværelsen, sier Braw. – Hva mener du med det? – Mye er flyktig i tilværelsen vår. Du løper rundt med kaffekruset i hånden, og spiser alene på vei fra et sted til et annet. Jeg tror at det skaper en viss hjemløshet, og at det å komme tilbake til samme sted, med for eksempel de samme menneskene, er viktig. At man skaper et møtested der man gir og får. RESPEKT FOR MATEN. Ved å dele et måltid kan man også få ro til å spise og dele hverdagen med hverandre. Dessuten er det en måte å vise respekt for maten på, og i forlengelsen av det, respekt for skaperverket, mener kokebokeksperten. – Motsetningen er å gå på McDonald’s og få noe i en pose, der man spiser en del og kaster resten. Da kan man fungere videre ren fysisk, og få
10 tørst 01:2012
energi, men man har ikke akkurat vokst som menneske. – Slik at man bare blir en kunde som bruker og kaster? – Ja, man har ikke tatt seg tid til andre. Ved for eksempel kirkekaffe bidrar man sammen. Da ser man de som vasker opp i øynene, og kan takke dem direkte. Man får et helt annet forhold til maten og måltidet. – Hva er forskjellen på et måltid og det å spise? – Et måltid inneholder alltid øyekontakt, også med sitt indre. Man kommer til et måltid med den innstillingen at her kan det skje noe jeg ikke har planlagt, man kan får nye impulser i livet sitt, sier Braw. AVSTAND I KAFEEN. Mange treffer gode venner over en kaffe på kafé. Er ikke det det samme som å be noen på kaffe hjemme? Braw mener at hjemmet er et viktigere møtested for dypere relasjoner. – Jeg tror det er lettere å holde avstand på kafé. Da trenger man ikke å vise alle sider av seg selv. – Som det skitne baderommet? – Akkurat, men også i samtalen. Jeg prater ikke om alt ute blant folk, og sensurerer mye. Det trengs et visst mot for å be noen hjem. Da tar man det første steget med en innbydelse til et dypere vennskap. Det å be noen hjem, er en treningssak, ifølge Braw. Jo mindre man gjør det, jo vanskeligere blir det. Men trikset er å be enkelt, og se bort fra det urealistiske bildet matprogram på fjernsyn formidler.
REALISTISK INSPIRASJON. – Folk har enorme mengder kokebøker som de blar i, men sjelden bruker. Målet vårt er å gi realistisk inspirasjon, forklarer hun. Braw og forlaget Libris har gitt ut flere kokebøker om å dele hverdagslivet med hverandre over et enkelt måltid. I den første boken, «Kyrkkaffe», er livshistoriene like viktige som oppskriftene. – Det var da skrivemetoden vår oppstod; vi spredte budskapet via sosiale medier og sendte ut invitasjoner til mange menigheter, om at vi trengte bidrag der man kunne fortelle det man ville om kirkekaffe. I en bok som «Kyrkkaffe» skal man ikke ha noen eksperter. Det er vanlige folk som kan det, sier Anna Braw. FORSMAK PÅ FESTEN. Å spise sammen gir oss mulighet til å dele livet. Ifølge Braw er kirkekaffen ikke bare et enkelt måltid sammen, men en forsmak på festen i himmelen. Jesus beskriver himmelen som en fest, der ingenting mangler. Alle er velkomne, og alle deler med alle. – Slik skal det være på Jorden også. I Bibelen står det ofte om enkle måltider som brød og fisk. Det blir et festmåltid når vi spiser sammen. Går man på Michelin-restaurant, så tar man med hele seg også; alle følelser og tilstander. Er selskapet ikke oppbyggelig, blir det kanskje ikke drømmemåltidet, selv om maten har tre michelinstjerner. På samme måte kan noen skiver med ost og en kopp te være et festmåltid sammen. Braws ideal for kirkekaffe er der det er et rom for alle, der det ikke gjør noe om barna velter saftglasset. Man kommer selv om man hører dårlig eller ikke kan spise gluten. USUNN LAVKARBO. Selv er Braw vegetarianer, men ville egentlig vært veganer, altså ikke bare unngått kjøtt og fisk, men alle produkt fra dyr, som melk og egg. Men siden veganerdietten kan bli så asosial, siden man ofte må ta med egen mat eller lage ulik mat til alle, blir den livsstilen også usunn, mener Braw. – Det er ikke bare råvaren som avgjør hvordan man har det. – I motsetning til lavkarboforkjemperne, mener du at kaker er sunt. Hvorfor? – Poenget er at det er sunt å spise kaker sammen. Man hører på hverandre, tar seg tid til hverandre, og ser hverandre. Kaker er som medisin for samtalen, og da er det bra. Det enkle måltidet med venner, familie, bekjente og ukjente, er mye sunnere enn lavkarbo.
BESØK: Braw mener at det skaper dypere relasjoner å møtes hjemme. - Jeg tror det er lettere å holde avstand på kafé, sier kokebokredaktøren.
Å be noen hjem er en treningssak. Jo mindre man gjør det, jo vanskeligere blir det. tørst 01:2012 11
stedet
Osteklosteret FRANSK: Rødkittosten Munkeby lages etter oppskriften fra moderklosteret i Cîteaux. – I Frankrike setter de maten først, sier fader Joël.
Vi arbeider ikke for oss selv, men for hverandre 12 tørst 01:2012
Historiens første cisterciencerkloster ble grunnlagt i Cîteaux i 1075 for å reformere benediktinerordenen. I middelalderen ble den asketiske cistercienserordenen en av de mest innflytelsesrike organisasjonene i Europa. Munkeby kloster ble etablert en gang på 1100-tallet. I 1207 flyttet munkene fra Munkeby til øya Tautra i Trondheimsfjorden. Klosteret ble lagt ned etter reformasjonen. I middelalderen var det tre andre cistercienserkloster i Norge: Nonneseter kloster i Bergen, Lyse kloster utenfor Bergen og Hovedøya kloster utenfor Oslo. I ordenen finnes det nå rundt 100 klostre for menn og 70 for kvinner (mariasøstre). 1999 kom ni mariasøstre til Tautra for å starte det første permanente cistercienserklosteret i Norge siden reformasjonen. I 2006 sto det nye nonneklosteret ferdig på Tautra. I 2009 flyttet de fire klosterbrødrene Cyril, Joël, Bruno og Arnaud til Munkeby i Levanger for å opprette et cistercienserkloster. Britiske Rufus har nylig kommet til. Klosteret skal bygges ut i framtiden. Det vil koste 36 millioner kroner, og vil bli finansiert av gaver. Utvidelsen vil gi rom for tolv munker og gjestevirksomhet.
Munkeby kloster lager Norges beste ost etter hemmelig fransk oppskrift. Selv lever munkene et asketisk liv med tre måltider om dagen. TEKST BENEDICTE BLIX
:
FOTO TONE LEKSBØ
DET RINGER TIL TIDEBØNN I MUNKEBY kloster, dagens tredje. Munkene går inn i kapellet. Taust legger de seg på kne foran alteret. Det går et halvt minutt, så banker fader Joël knoken i en stol. Alle reiser seg. «Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet,» sier de. De fem mennene snur seg mot hverandre. Det lille lekekeyboardet hjelper dem med tonen. «Herren skal bevare din inngang og din utgang, fra nå av og til evig tid», synger de. Utenfor de høye vinduene er det fuglekvitter, hvitveis og gjødsellukt. VELKOMMEN TILBAKE. Broder Bruno har gått litt tidligere. På kjøkkenet har han skåret opp brød og kokt tevann. Nå går han ut på trappa og slår ni slag med den store klokka. Tonene fra kapellet tar slutt. Når brødrene tar plass ved bordet er det ingen som sier noe. De forsyner seg med te og brød. Etter hvert veksler de noen lavmælte ord på fransk og engelsk. De fleste måltidene skjer i stillhet i klosteret. Brunsjen, nå litt etter tolv, er det eneste måltidet der munkene i Levanger kan snakke sammen. - Det er en klostertradisjon. Derfor snakker vi ikke ved frokost eller middag. I Citeaux leste en bror høyt for de andre. Men her bruker vi lydbøker, siden vi bare er fem, forteller fader Joël (59). Han tok initiativet til å starte klosteret, etter et to måneders opphold på nonneklosteret på Tautra. Sammen med tre andre franske munker, Cyril (84), Bruno (37) og Arnaud (35) forlot han klosteret i Cîteaux i Frankrike og flyttet inn i et nybygg, tegnet av en norsk og en fransk arkitekt. Da hadde bygda vært uten kloster i 800 år. Gamle Munkeby kloster ble forlatt på 1200-tallet. Joël sier han møtte velvilje fra både kommunestyre og andre i Levanger. – Folk ønsket oss velkommen tilbake, sier han. NORSK RADIO. – Av og til hører vi på norsk radio, for å lære språket og å forstå nordmenn, forklarer broder Arnaud. Han sluttet seg til i cisterciencer-klosteret i Cîteaux for ti år siden, etter fullført ingeniørutdannelse. – Jeg hadde ikke opplevd å spise i stillhet før jeg kom til klosteret.
Kilder: uio.no, snl.no, katolsk.no
tørst 01:2012 13
SAMMEN: Broder Cyril (84) er selve ostemesteren, men liker norsk brunost og grovbrød. – Vi deler maten på same måte som vi deler alt i livet, sier broder Rufus (t.v. i bildet øverst t.h.).
Etter hvert er jeg blitt vant til det. Men å spise i stillhet uten å høre på noe, er umulig, sier broder Arnaud. – Vi må ha litt distanse til maten, og ikke bare tenke på den. Vi er jo ikke dyr. Samtidig ønsker vi å spise godt, sier fader Joël. Det er ofte broder Bruno som står for matlagingen. – Han lager god mat, smiler broder Cyril. Klosterets veteran har tidligere bodd i Kamerun og Frankrike, men setter stor pris på grovt brød og brunost. – Jeg bidrar med å lage mat. Andre produserer ost eller vasker klær. Vi arbeider ikke for oss selv, men for hverandre, forteller broder Bruno. – Dessuten liker jeg å være kreativ og prøve nye oppskrifter. Å alltid spise det samme, er deprimerende, mener den selvlærte kokken.
Se flere bilder fra Munkeby på torstmag.no
14 tørst 01:2012
NØDVENDIG VIN. – I Frankrike er det vanlig å drikke vin til maten. Her i Norge drikker vi kaffe, te og vann, forklarer fader Joël og peker på bordet. – Men når det er høytid, og noen lørdager, åpner vi en flaske vin fra Frankrike. Det er nødvendig for å overleve, smiler klosterlederen i det grånende skjegget. – Jesus ble kalt en storspiser og vindrikker? Flere av munkene smiler. – Ja, han spiste sammen med alle, også syndere.
Mange inviterte han på måltid, sier fader Joël. – Å spise sammen skaper en spesiell relasjon, legger broder Arnaud til. – Mennesket kan ikke leve alene. Vi er avhengige av hverandre. Vi forsøker å leve i kjærlighet. Kristus lærte oss det, forklarer klosterlederen. – Når man samles om måltider har det også en symbolsk betydning for hele fellesskapet vårt. Vi deler maten på samme måte som vi deler alt i livet, sier Rufus (54), fellesskapets nyeste medlem. Han ankom for bare noen uker siden, men kjenner godt dagsrytmen fra sitt tidligere kloster i England. De fem brødrene har tenkt å leve resten av sitt liv i Munkeby-klosteret. Slik er det å tilhøre cistercienserordenen. Man forplikter seg til å bli i klosteret hele livet. NORGES BESTE. På bordet ligger norsk pålegg og frukt, samt brødrenes egen ost. Rødkittosten Munkeby lages etter oppskriften til moderklosteret i Cîteaux. Broder Cyril lyser opp når det blir snakk om ost. Han var med da klosteret i Cîteaux startet osteproduksjon for 40 år siden. 84-åringen har overbragt kunnskapen til brødre i Frankrike og Munkeby. – Nå har andre overtatt produksjonen. De kan mer enn meg nå, og det er bra. Osten må videreutvikles og tilpasses europeisk standard, sier Cyril lavt på fransk.
Hver uke kommer 300-400 liter melk fra en lokal bonde, og det gir 80-90 oster. Hele klosterets inntekt kommer fra ostesalget. Restaurantanmelderen Erik Fosnes Hansen har kalt Munkeby for Norges beste ost. IKKE IMPULSSPISING. – Det er bra å være opptatt av mat. Det blir en livsstil, og i Frankrike setter de maten først. Nordmenn prioriterer heller bil og ferie, sier fader Joël. – Bør vi tenke mer på mat? – Kanskje. Det er viktig med en god balanse. Å ta seg tid til å forberede ordentlig mat og å spise regelmessig er viktig for oss, svarer klosterlederen. Han mener mange unge åpner kjøleskapet og spiser det første de finner. – Når unge gutter kommer til klosteret i Cîteaux, trenger de veiledning. Altfor mange har et kaotisk forhold til mat og spiser impulsivt. Her spiser vi kun til måltidene, forteller klosterlederen. Brødrene har lagt om til norsk spiserytme, for i Frankrike var middagen klokken tolv. Her har de tre måltider: frokost før klokken sju, brunsj klokken tolv og middag klokken fem. – Vi lager ofte måltidet på fransk måte, forteller broder Arnaud. – Det er viktig å spise godt og næringsrikt. Vi har stor respekt for mat, derfor kaster vi sjelden rester. Hvis det er noe igjen etter middag, kan vi for eksempel lage suppe av det, forklarer fader Joël. RIKTIG BALANSE. Broder Bruno henter en risdessert og gir hver av brødrene en skål.
– Er det noen måltider som er mer åndelige enn andre? – Frokosten, mener den yngste broderen. – Da er det stillhet og ro. Vi spiser alene, og har nettopp lest Bibelen og meditert, og da kan det fortsette. – Og i fastetiden, for da hører vi en opplesning før maten klokken 12. Vi spiser også brunsjen i stillhet. Den er enklere, med havregrøt og kanskje en frukt, forklarer klosterets kokk. Selv om fader Joël mener det er riktig å spise godt, er han opptatt av å finne riktig balanse. – Det er mennesker som lever for å spise. Vi prøver å unngå det. Det blir en pause der han leter etter ordene på norsk. Klosterlederen går inn til boksamlingen i skriptoriet og henter en ordbok. – «Glupsk og grådig», leser han. UFARGET ULL. Det er grenser for hvor grådig man kan være i klosteret. Cisterciensermunker kan ikke eie noe. Mens andre munker samlet rikdommer og gikk i dyre svarte kapper, gikk cisterciencerbrødrene i ufarget ull. Derfor ble de kalt hvitebrødre. Også munkene i Levanger bruker ufargede kutter. – Man må lære at man ikke alltid kan få tilfredsstilt sine behov på minuttet. Dessuten betyr det noe for ditt åndelige nivå. Du kan ikke bare følge din kropp, men må ha disiplin, sier fader Joël. – Hva er det positivt for? – Da har du frihet, og er ikke slave av dine behov. Reglene er strenge, men du vil oppleve at det er bedre for deg.
«Noen lørdager åpner vi en flaske vin fra Frankrike. Det er nødvendig for å overleve.»
VIL BLI FLERE: De fem munkene bor i klosterets framtidige gjestehus. De ønsker å bli tolv munker og drive gjestevirksomhet når klosteret er ferdigbygd.
tørst 01:2012 15
16 tørst 01:2012
FOTO ELLEN LANDE GOSSNER
Sjå på fuglane under himmelen! Ikkje sår dei, ikkje haustar dei, og ikkje samlar dei i hus, men Far dykkar i himmelen før dei likevel. Jesus Matteus 6, 26
tørst - ET MAGASIN UTGITT AV
tørst 01:2012 17
rikere liv
MATPAKKER FOR SJEL OG TANKE SKANDINAVIA BYR PÅ MANGE tidsskrift-godbiter. Norske STREK er det det eneste kirkelige magasinet i løssalg hos Narvesen. Reportasje- og fordypningsmagasinet vant Fagpressens designpris i 2009 og ble Årets Fagblad i 2010. «Innholdet er spennende og viktig, enten du tror på noe eller er fullstendig troløs», skrev juryen. Tro, rotfeste og aktualitet er bladets nøkkelord. Areopagos er en av hovedaksjonærene i STREK, men det tverrkirkelige magasinet er uavhengig av kirkelige og politiske særinteresser. Abonnement kan bestilles på www.strekmag.no, hvor man også kan lese utvalgte artikler (5 utg. i året à 70-80 sider/kr. 490). Det danske magasinet IKON har religionsdialog som hovedfokus og har startet et samarbeid med Areopagos Danmark. Bladet henvender seg til alle som «ønsker at forholde sig til den religiøse mangfoldighed» og vil både skape forståelse, begeistring og kritiske holdninger rundt dialog. På www.ikon-danmark.dk kan du laste ned tidligere utgaver og bli abonnent (4 utg. i året/kr. 220). Fra Sverige og Nya Slottet Bjärka-Säby kommer Pilgrim, tidskriftet som presenterer åndelig veiledning både fra den eldgamle kristne tradisjonens rike kilder og dagens vitale stemmer. «Reisen innover er den viktigste reisen», skriver redaktør Peter Haldorff. «Pilgrim ønsker å være niste på vegen, en følgesvenn og vegviser som både oppmuntrer, utfordrer og uroer.» Informasjon om abonnement finnes på www.tidsskriftenpilgrim.se (4 utg. i året/kr. 340).
«Ikke la deg lokke inn i noen diskusjoner ved middagsbordet. Den som ikke er sulten vinner alltid.» Richard Whately
SOVE MED BRØD
Byline Foto: Theirhistory/Flickr
18 tørst 01:2012
UNDER KRIGEN BLE TUSENVIS av barn i London foreldreløse og hjemløse. Mange av de som fikk omsorg i flyktningeleire slet med å sove om natten. De var redde for å våkne opp hjemløse og uten mat. En pleier begynte å gi hvert barn en brødbit å holde i mens de lå i sengene. De sovnet trygt. Brødet forsikret dem om at «i dag har jeg spist, og jeg vil få mat i morgen også». Dennis, Sheila og fr. Matthew Linn skriver i boka Sleeping with Bread – Holding what gives you life (Paulist Press, 1995) at fortellingen fra London kan inspirere oss til å holde fast ved det som gir oss liv. Ved leggetid kan man spørre seg: «Hva er jeg mest takknemlig for? Hva er jeg minst takknemlig for?» I århundrer har bedende mennesker funnet retning for livet sitt ved å finne de gode og de vonde øyeblikkene, mener forfatterne. Praksisen de beskriver er basert på Ignatius av Loyolas «Åndelige øvelser» (1522).
ØKT NÆRVÆR DEN FERSKE BOKA Lytte til Gud – øvelser for redusert stress og økt nærvær i øyeblikket (Det indre liv 2012) legger vekt på kroppens samspill med bønnen. Forfatter Øyvind Borgsø er meditasjonsveileder, diakon og retreatarrangør. Han har lang erfaring med kampkunst, ulike typer nyåndelighet, bevegelsestrening og instruksjon. Boka viser øvelser «for å falle til ro og være nærværende; i kommunikasjonen med Gud, i deg selv, med din neste og overfor hele skaperverket. Redskapene er dypt forankret i Bibelen og i kirkens tradisjoner.» (kr 150, borgso.no)
Kona mi mener at hvis man skal ha gjester, så må man ta fram det fineste danske porselenet. Jeg synes at det fineste tegnet på vennskap er når jeg kommer hjem til noen som dekker på med de ulike hverdagskrusene. Magnus (Tillsammansmat, Libris förlag 2007)
RESTETORSDAG
JESUSDOJO «DOJO» er opprinnelig navnet på østlige meditasjons- og kampsportskoler og betyr «stedet der du lærer veien». SubStans, et norsk «et senter for askese og aktivisme», fletter spiritualitet med et engasjement i verden. Deres viktigste arbeidsmetode er såkalte «jesusdojoer», som legger vekt på treningsaspektet i det å følge etter Jesus. Areopagos Norge og SubStans samarbeider og kommer til å arrangere slike dojoer sammen. Se mer på SubStans’ blogg www.jesusdojo.no
HVER FJERDE HANDLEPOSE nordmenn kjøper, går i søpla. Hver av oss kaster 51, 1 kg mat som kunne vært spist. Det er verken bra for lommeboka, miljøet eller ressursfordelingen i verden. «Torsdag er din nye restematdag! Bruk opp det du har av rester i kjøleskapet og rydd klart til helgekosen,» sier matvett.no. Her finner du finnes gode tips og råd om alt fra holdbarhet og oppbevaring til oppskrifter. Hver torsdag gir både Matvett og Grønn hverdag restemat-tips til de som liker dem på Facebook.
Illustrasjon: Kristus Frelseren 6. årh., St. Katarinaklosteret i Sinai
NYTT DIALOGSENTER
LUKSUSRESTER
Foto: jeffreyw/Flickr
NÅ HAR KIRKELIG DIALOGSENTER nummer tre i rekken etter Oslo (hovedsenteret) og Bergen blitt opprettet i Stavanger. Alle sentrene opprettes og drives i samarbeid mellom Areopagos og det lokale bispedømmet. – Areopagos har lenge har vært opptatt av at Kirkelig dialogsenter ikke bare skulle være et Oslofenomen, forteller Raag Rolfsen (bildet), direktør i Areopagos. – Men vi kommer ikke over fjellet og sier at «her skal dialogsenteret ligge». Vi forsøker å møte lokalt engasjement og bistå bispedømmene med vår kompetanse for å skape et større nasjonalt miljø for kirkelig religionsdialog, sier Rolfsen. I motsetning til Oslo og Bergen, har Stavanger MER kommune bevilget DIALOG 250 000 kroner til et nytt Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen Kirkelig dialogsenter i byen. Kian Reme er ansatt som daglig leder og dialogprest.
MIDDAGSRESTER KAN BLI BRA PÅLEGG. Prøv en luksussandwich med panert sei, tartarsaus, sylteagurk og rødløk (bildet). Ris- og nudelrester stekt sammen med rester av grønnsaker, kjøtt, fisk eller omelett kan bli en god lunsj. Det kan også kalde pastarester sammen med reker eller tunfisk og grønsaker. Lag lunsjboksen om kvelden, sett den i kjøleskapet og neste dags matpause kan bli et høydepunkt. Rå og kokte grønsakrester kan få nytt liv med en dipp, for eksempel kokt brokkoli med tzatziki eller stekte potetbåter med aioli.
«Bedre en grønnsakrett med kjærlighet enn oksestek med hat.» Bibelen, Ordspråkene 15,17 tørst 01:2012 19
vannhull
«Ho tenkjer ikkje på at me ser henne, seier Sonen.»
Utsikt frå ikonet TEKST OG ILLUSTRASJON ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN
– Han ser så sliten ut, seier Faderen. Saman med Sonen og Anden sit han i kopien av Rubljov sitt ikon på kjøkkenveggen og ser bort på dei som ryddar vekk skitne tallerkar og halvfulle glas. – Ho også, seier Anden. Sonen kikkar opp. Han har nettopp sett frå seg begeret på bordet og ser på korleis oppvaskemaskinen blir stabla full. Alt skramlar. – Eg likar så godt å vera her, seier han. Lyden av barnekrangel skjer gjennom gangen og inn på kjøkkenet som ein kniv. Anden kjenner korleis mannen ved oppvaskkummen bit tennene saman. Kniven står i trommehinna hans og dirrar. – Gi meg styrke, kjem det lydlaust. – Han er så sterk, seier Sonen. – Det er deg han har det etter, seier han og ser på Faderen. – Nokon har kasta matrester i plastsøpla i dag også, seier mannen utan å få svar. Han seier det igjen, høgare. – Ikkje skuld på meg, seier endeleg ho som står ved den andre kjøkkenbenken, med hovudet bøygd over smarttelefonen. – Avdelingsleiaren vil at eg skal ha rapporten klar allereie i morgon, seier ho. – Sjekkar du mail nå igjen? kjem det kvasst borte frå kjøkkenbenken. – Du forstår ikkje korleis eg har det på jobb, svarer ho kvassare. – Du må fornya den replikken, seier han. – Hadde eg ikkje visst betre, hadde eg
20 tørst 01:2012
trudd at eg gjorde ansikta deira av stein, mumlar Faderen. – Dei gløymer at dei har kjøthjarte, seier Sonen. Mannen skraper middagsrestene av tallerkane oppi den fulle kompostbøtta og ser på dei halvetne brødskivene som ligg der. Han må byta pose allereie. Han har prøvd å læra ungane å eta opp maten. – Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei skal gjera, seier Sonen. Anden smiler til han. Så rettar han litt på den grøne kappa. – Dei har så mykje, seier Faderen. – Og gjer så mykje, seier Anden. – Det er ei stund sidan eg har høyrt vitsane hans. Dei brukar å vera gode, held han fram. – Er det deg han har humoren etter? spør han Sonen. Sonen ser bort på Faderen og smiler. – Nokre morgonar snakkar han med oss i bilen. Det likar eg, seier Faderen. – Når han er for seint ute, bannar han heller. – Ja, han satsar på eit sikkert kort, ler Sonen. Han peikar lydlaust mot vinbegeret med to fingrar og ser på Faderen. Faderen lyfter hendene og velsignar det. Kvinna på kjøkkenet lyfter hovudet og stirar ut i lufta. – Før dei fekk born, var ho av og til heilt
stille saman med oss. Ho likte å finna ein roleg plass. Nå sit ho aldri heilt stille lenger, seier Faderen. – Men ho ber saman med borna på sengekanten. Då kviskrar eg alltid til hjarta hennar, seier Anden. Ho ser ikkje magnettavla med rekningane, skuleruta og utskriftene med matoppskrifter frå nettet. Ho ser ikkje vindauga med spor av yoghurtfingrar, smørfingrar og ketsjupfingrar. Ho ser ikkje det gamle fatet med «Giv os i dag vort daglige bröd» ho kjøpte på loppemarknad. Ho tenkjer på rekningane ho har gløymt å betala og på purringa som kom i dag. Ho
tenkjer på tantebarna dei ikkje fekk besøkt denne helga heller. Ho tenkjer på at ho må hugsa å ta opp brød frå frysaren. Kvinna kikkar tomt mot veggen der ikonet heng. – Ho tenkjer ikkje på at me ser henne, seier Sonen. – Eg skulle gjerne stroke henne over håret, seier Faderen. Mannen løftar blikket frå søppelbøttene under vasken og ser bort på ryggen han kjenner betre enn sin eigen. Den lause hårknuten over den stive nakken er i ferd med å gli ut av strikken. Han vaskar hendene og tørkar dei på buksa.
Treeininga (ca. 1410) av munken Andrej Rubljov (ca. 1360-1430) er det mest kjende av alle russiske ikon og blei opprinneleg malt til Treeiningskatedralen i Sergijev Posad. I dag heng originalen i Tretjakovgalleriet i Moskva. Det er inspirert av forteljinga i Det gamle testamentet ( 1. Mosebok, kap. 18) om Abraham og Sara, som får besøk av Gud i form av tre englar. På ikonet er dei tre gjestene plasserte rundt bordet. Kristus sit i midten med raudbrun kjortel, som symboliserer det menneskelege. Dei to fingrane symboliserer den menneskelege og den guddommelege naturen hans, og dei peikar mot nattverdskalken (vinbegeret) med offeret. Faderen (t.v.) har ei skinande kappe og handstillinga viser at han har all makt i både himmelen og på jorda. Han velsignar og tar i mot kalken. Den heilage Ande sit til høgre og er kledd i grønt, fargen for liv og ungdom. Alle er også kledde i blått, den himmelske fargen. Rubljov sine ikon er særleg prega av eit kontemplativt uttrykk. Dei var berømte allereie i samtida og blei førebilete for andre ikonmålarar. Kjelder: katolsk.no og Ulla Käll
tørst 01:2012 21
VER SÅ GOD! Anbefalingar rundt bordet
anbefalt
O
VERRASKINGA: Karen Blixen si langnovelle Babettes gjestebud (Gyldendal 2011/1958) er lagt til eit pietistisk nordnorsk bygdesamfunn mot slutten av 1800-talet. Den aldrande kyrkjelyden lever strengt og nøysamt, ikkje minst dei to gamle døtrene til den avdøde presten. Hit kjem den franske flyktningen Babette som fargerik hushaldar. Rundt desse menneska utfoldar det seg ei vakker, underfundig historie om kva eit måltid kan bety. For meg er forteljinga eit fantastisk bilde på korleis ein raus Gud overraskar oss. Ofte er det vanskeleg å tru at Gud er ein som inviterer oss til fest. Spelefilmen Babettes gjestebud frå 1987 vann forresten Oscar for beste utanlandske film.
P
OESI PÅ MATEN: Nokre av dei finaste dikta eg veit om er dei elementære odane til Pablo Neruda. Nokre av desse handlar om tomaten, lauken, om olivenolje og ålesuppe. Nett desse og mange fleire bordvers, salmar og dikt om mat finn du i den vakkert illustrerte boka Bordets poesi av Henry Notaker (Bokklubbens lyrikkvenner 1989). Frå Nobelprispoeten Johannes V. Jensens «Frokost» via oppskriftsdikt for «Rapphøns med krepsehaler» til Petter Dass sin «Nordlandsmat». Bjørneboe skildrar korleis han har fordrive livets metafysiske uhygge med lutefisk, og Inger Hagerup har sin «Ode til grønnsakene». Her møter du poesi om mat frå heile verdslitteraturen. Det er servert!
HELGE TORVUND, poet og psykolog
ANDREAS KJØLL, førskulelærar og musikar
SALME
ULLA KÄLL, retreatarrangør og gitarist
JØKKENGOLVDANS: I kollektivet blir det ofte hurtigmat kvar for seg. Men i helgene likar eg å laga skikkeleg mat til oss. Då set eg alltid på det same albumet: It’s time (2005) med Michael Bublé. Eg likar ikkje å høyra på musikken hans elles, men akkurat til matlaging er den gamle Frank Sinatra-stilen perfekt. Eg syng med av full hals og dansar på kjøkkengolvet. Maten blir betre når ein lagar han med godt humør og nok tålmod.
B
ORDVERS: Det vakre bordverset Vår disk og duk er alt beredt. av Thomas Kingo (ny versjon i Norsk Salmebok, nr. 791) tar både innover seg svolten og nauda i verda – og har ein økologisk grunnkarakter. Det er fantastisk at Kingo (bildet) hadde dette perspektivet om å «velsigne jorden, luft og vann», der han sat og skreiv i Danmark på 1600-talet. Heime hjå oss har me alltid brukt den gamle versjonen. Barn har ofte sans for litt merkelege, gammeldagse ord. Dei treng bordvers dei kan veksa med, ikkje frå. Ei anna slitesterk bordbønn er andreverset av «O du som metter»: «For helse, glede, daglig brød vi takker deg, o Gud». Etter at eg sjølv blei ramma av sjukdom, har det blitt den daglege bordbønna mi.
VÅR DISK* OG DUK ER ALT BEREDT, o Gud, for din barmhjertighet velsign nu disse gaver så at vi kan legems styrke få! Gud, mett enhver som hungrig er og sukk for brød til himlen bær! * disk: tallerk
FINN WAGLE, biskop emeritus
Gi fred og frukt i alle land, velsigne jorden, luft og vann, bevar vår kristen øvrighet, gi daglig brød i ærlighet, mett og vår sjel med livets brød, som Jesus vant oss med sin død! THOMAS KINGO 1681 (fra Landstads reviderte 1924)
«Etter ein god middag kan ein tilgi kven som helst, til og med sine eigne slektningar.» Oscar Wilde 22 tørst 01:2012
Foto: Morten Brun
OKEBOK-FRIDOM: Eg er storsamlar av kokebøker frå heile verda, men eg vil ikkje framheva ei einaste. Nokon trur at å følgja ei oppskrift hundre prosent garanterer resultatet. Men det handlar alltid om engasjementet ein legg i arbeidet. Min misjon er å ufarliggjera matlaging. Sjølv om kunnskap er viktig, kan folk flest mykje allereie – for eksempel at jordbær og tomater er best om sommaren. Å velja råvarer etter sesong er en nøkkel til at ting blir bra. Bruk kokebøker som inspirasjon og for å få lyst til å laga mat! Eit bilde eller ei oppskrift kan vera starten til ein idé – til å kombinera råvarer eller kanskje laga eit selskap.
SONJA LEE, kokk
B
ESTEMORGRYTA: I Mofongo (Juritzen 2010) fortel Cecilia Samartin om korleis ei bestemor frå Puerto Rico greier å spleisa familien saman gjennom matlaging og fellesskap rundt bordet. Det er som ein kjenner lukta og smakane når ein les. Boka viser sann matglede og kor viktig mat er for tradisjonar og samhald.
FILM Etegildet (La grande bouffe av Marco Ferreri 1973) er ein svært god, men ulekker film om fire menn i Italia på 1970-talet. Dei møtest i eit avsidesliggjande herskapshus for å eta til dei fell daude om. Utan avbrot får dei servert dei mest overdådige rettane ein kan tenkja seg. Dekadansen og den politiske nerven i filmen blir ein skarp kommentar til fordelinga av goda i verda.
ERLEND LOE, roman- og manusforfattar
TONE GRANAAS, dagleg leiar i Grønn Hverdag
S
KEIVT: Boka Mat er makt av Kaare M. Bilden (Aschehoug 2011) plasserer eit stort rettferdsproblem på tallerkenen din: Skeivdelinga av maten i verda. Det er vanskeleg å ikkje bli engasjert av urettferda, sjølv om ho gir ei ubehageleg kjensle av å vera medskuldig. Forfattaren er verken sterk forkjempar for norskprodusert mat eller frihandel, han står ein stad i midten. Men boka gjer at du får den norske, solidariske maten litt i halsen. Ho er ganske folkeleg, bra skriven og kjem i pocketutgåve nå. ARILD HERMSTAD, leder i Framtiden i våre hender
Foto: Fredrik Arff/Cappelen Damm
S
TILLE: Eg høyrer aldri på musikk når eg lagar mat og slett ikkje når eg har gjester til bords. Musikk er best når ein lyttar konsentrert, og som akkompagnement for mat og samtale anbefaler eg stilla.
INGER-LISE ULSRUD, orgelprofessor og kantor
tørst 01:2012 23
samtalen
LEIF ASMARK JENSEN (54) • Hare krishna-munk og aktiv religionsdebattant, foredragsholder og forfatter. • Svarer på spørsmål på www.religion.dk, blogger på www.eftertanke.dk og står bak hjemmesiden www.intelligentdesign.dk • Gift med Dorte, som er nonne. De to lever sammen i sølibat i København.
Til bords med Krishna
Når kristne spiser kjøtt, bryter de budet om å ikke drepe, mener Hare Krishna-munken Leif Asmark Jensen. Man må ikke bli en slave av selvdisiplinen, mener kristne Lars Mollerup-Degn. I begge tradisjoner er måltidet et av de viktigste ritualene.
TEKST OG FOTO DORTHE STIEPER
– Alle våre handlinger og tanker ofres som gaver til Krishna. Det gjelder også matlaging. Maten er ikke smakt til, for Krishna skal smake først. Gud har alle sanser åpne og kan smake på maten med både syn og hørsel. Leif Asmark Jensen kneler foran alteret på en kommode i stuen. Tegnet i pannen hans vitner om at kroppen hans er et tempel for den hinduistiske guddommen Krishna. Det er laget av leire fra den hellige elva Ganges. Alteret er fargerikt pyntet med blomster, Krishna-figurer og bilder av hellige guruer. På en skammel står brettet med middagen. Den hvitkledde ringer med ei lita klokke og messer mantraet sitt. BORDBØNN. Munken Leif og kona hans, nonna Dorte, har invitert dialogsekretæren i Areopagos Danmark, Lars Mollerup-Degn, på kveldsmat og religionsdialog i sin lille to-roms i København. Mennene er ikke på ingen måte fremmede for hverandre. De møttes første gang på Roskildefestivalen på 1980-tallet, der begge deltok som
misjonærer. Siden har de truffet hverandre i religionsdialog-sammenhenger. Nå sitter de til bords, klare til å innta kveldens vegetarmåltid. Rettene er stort sett laget av selvdyrkede grønnsaker. – Vi oppbevarer rotgrønnsaker fra kjøkkenhagen vår i tønner på altanen. Utenom dem består kosten vår stort sett av nye skudd fra brennesler og skvallerkål, forteller Dorthe. Før de begynner å spise, messer hun og Leif en bordbønn på sanskrit, en takk til Krishna for maten. Som kristen er ikke Lars uvant med bordbønner. – I min familie ber vi eller synger et bordvers før vi spiser, som en takk til Gud og en påminnelse om at vi ikke skal ta maten for gitt. Alt er gitt oss, forklarer Lars. – Jeg hørte en psykolog i et radioprogram nylig. Han snakket om «det hellige måltid» som en måte å takle stress og jag i samfunnet. Det hellige måltid var ifølge ham å sette seg og spise måltidene sammen som familie og begynne med en bordbønn, sier Lars.
TILBEDELSE: – Gjestfrihet regnes som gudstilbedelse i Hare Krishna-bevegelsen, sier Leif Asmark Jensen (øverst), og serverer Lars Mollerup-Degn vegetarmat på stuebordet ved alteret.
24 tørst 01:2012
tørst 01:2012 25
SPINAT MED HJEMMELAGET OST Denne retten kan lages med alle slags spiselige grønne blader, selvdyrkede eller ville. Osten lages av to liter melk som kokes opp. Deretter tilsettes 2–3 dl kulturmelk, eller noen spiseskjeer sitronsaft, slik at ostemassen skilles fra resten. Hell alt gjennom en sikt eller et klede og la dryppe av en halvtime. Mysen som blir til overs, kan gjemmes og brukes i supper eller til å koke ris i.
Ingredienser: 300 g ost 800 g fersk spinat eller andre grønne blader 2 ss olje (f.eks. oliven eller raps) 2 ts malt koriander 3/4 ts gurkemeie ½ ts kajennepepper ½ dl vann 1½ ts salt 1½ dl crème fraîche eller kremfløte Spinaten eller bladene vaskes grundig i en skål med vann og løftes opp av vannet, så jord og sand blir igjen i vannet. Ikke hell vannet ut når bladene er i skålen. Gjenta et par ganger, og skjær så bladene i strimler. Varm oljen i en gryte på middels varme. Surr krydderet i oljen et øyeblikk under omrøring. Tilsett spinaten og fres et øyeblikk. Tilsett ½ dl vann, legg lokket på og la spinaten koke i rundt 10 minutter på lav varme, til bladene er gjennomkokt. Skjær osten i terninger. Tilsett ostebitene, salt og crème fraîche eller kremfløte. Server med salat, brød eller ris. Fra kokeboken Hellige kalorier av Dorte Asmark Jensen.
Idet han sier «vær så god», forteller Leif at gjestfrihet regnes som gudstilbedelse i Hare Krishna-bevegelsen: – Særlig å ta imot en uinvitert gjest. – Det gjør det også i kristne sammenhenger. Å være gjestfri og dele med den fremmede er en måte at realisere Guds rike på. Poenget er å se Kristus i den fremmede, sier Lars. MÅLTIDSRITUALER. I Hare Krishna spiller måltidet en sentral rolle. Ved alle samlinger spiser man sammen, og bevegelsen deler gjerne ute mat til andre. I India står de daglig for maten til en million barn. I både Danmark og Norge driver bevegelsen vegetarrestauranter.
26 tørst 01:2012
– Maten er ofret til Krishna. Dermed er det Guds mat vi deler ut til andre. Guds nåde og velsignelse, forklarer Leif, som i unge år gikk fra å være ateist til å bli gudsbevisst. Etter å ha lest Swami Prabhupadas skrifter, fant han for 30 år siden sitt religiøse tilhørighet hos guddommen Krishna. – I de fleste kristne sammenhenger er måltidet ikke så ritualisert som her. For meg er den daglige tilberedningen av maten oftest bare noe som gjøres. Jeg hadde likt å se at matlaging kunne være en gudstjeneste. Det kunne jeg lært av, sier Lars, og fortsetter: – Men det mest sentrale ritualet i kristendommen er et måltid, nemlig nattverden. Nattverden har rot i Jesu siste
måltid med disiplene, som igjen stammer fra det jødiske påskemåltidet. For de første kristne var nattverden et kjærlighetsmåltid, ikke bare et symbolsk ritual med oblater og et lite glass vin. I mange kirker er fellesskapsmåltidet redusert til kirkekaffen efter gudstjenesten. DYREDRAP. Mens måltidet er uttrykk for verdier som takknemlighet, fellesskap og gjestfrihet i begge tradisjoner, er det stor forskjell på hva man spiser. Som tilhenger av Hare Krishna-bevegelsen, er man per definisjon vegetarianer. Leif spiste heller ikke kjøtt i tiden før han ble munk. – Jeg reiste rundt i verden og levde av veldig lite. Og jeg fant ut at det var billigere
GUDSTJENESTE: Siden maten er ofret til Krishna, mener Leif Asmark Jensen at maten formidler guddommens nåde og velsignelse til alle som spiser den. Kristne Lars Mollerup-Degn hadde likt å se at matlaging kan være en gudstjeneste.
å være vegetarianer. Senere har jeg blitt bevisst på den sunne siden ved kostholdet. Jeg ble også veldig miljøbevisst. Kjøttproduksjon tar store ressurser som går ut over klima og miljø. Da jeg møtte Hare Krishna, fikk jeg også med det etiske aspektet – at det er galt å drepe. Nå er det min viktigste motivasjon for å være vegetarianer. – Hva med grønnsakene og plantene? Slår dere ikke dem ihjel? spør Lars. – Vi anser plantene som levende vesener. Så jo, vi dreper plantene. Men der er forskjell på å drepe et dyr og på å plukke en brennenesle. OFFERKJØTT. Lars forteller at det ikke finnes noe åndelig krav om hva man skal og ikke skal spise i kristendommen. – Jesus spiste for eksempel lammekjøtt og fisk mens han levde. De første kristne diskuterte om man kunne spise kjøtt som før salg hadde blitt ofret til avgudene, men Paulus slo fast at «alt er rent for de rene». Det kan likevel stadig være et diskusjonstema blant kristne. Noen synes for eksempel det er vanskelig med halalkjøtt, fordi det er velsignet av en imam. Det har jeg ikke selv et problem med å spise, sier Lars. – Men det er forskjell på kristne. Syvendedagsadventister er vegetarianere og drikker heller ikke alkohol og kaffe, skyter Leif inn. Lars er enig og fortsetter: – I noen kristne tradisjoner lar man være å spise kjøtt, for eksempel i den førti dager lange fastetiden før påske. Når man faster fra kjøtt, er det ikke fordi det er galt å spise det, men for å leve nøysomt og fokusere på det vesentlige – den åndelige maten, forklarer Lars. Selv droppet han alkohol, godteri og kaffe før påsken. – Det gjorde jeg for å minne meg selv om at jeg ønsker å være avhengig av Gud og ikke av stimulanser.
SLAVE ELLER FRI. Desserten står for tur; yoghurt rørt sammen med honning og solbær, med små daddelkuler rullet i peanøttsmør og kokos. Ved siden av serveres kornkaffe brygget på ristet og malt rug og bygg. – Jeg beundrer kristnes medfølelse med andre. Men jeg har problem med at de spiser kjøtt, sier Leif. Han mener at kristne på denne måten bryter budet om ikke å drepe. – Det budet tolker jeg som at man ikke må drepe mennesker, svarer Lars. Lars beundrer Hare Krishna-munken og hans kone for selvdisiplinen i hvordan de praktiserer sin religion, men er også kritisk. – Det er en balanse. Selvdisiplinen må ikke bli for stram, for slik kan man også bli en slave av den. Disiplinen er viktig for å holde friheten og gudsrelasjonen levende. Men den må balanseres med friheten til at vite at man er elsket av Gud med alt man er – inkludert svakhetene sine. – Samtidig må det at man er elsket ikke bli ei sovepute. Det kan det være en tendens til i den danske kirken, der budskapet om at Gud elsker oss alle sammen, kan gjøre oss likegyldige til hvordan vi lever.
LARS MOLLERUP-DEGN (48) • Dialogsekretær og konstituert leder i Areopagos Danmark, og glødende opptatt av religionsdialog. • Kommentator på www.religion.dk • Bor i København med kona Ellen og deres fire barn. MÅLTIDET • En salat av selvdyrkede rødbeter og pepperrot rørt ut med crème fraîche • Rotgrønnsaker trykkokt og tilsatt urtesalt og chili
Poenget er å se Kristus i den fremmede.
• Hjemmelaget ost i terninger er stekt, blandet med spinatstuing av skvallerkål og servert med brun ris og eplechutney
Lars Mollerup-Degn
tørst 01:2012 27
areopagos
Vegetarenes åndelige hjem Skandinaviske misjonærer lærte vegetarpraksis av buddhistnonner i Hongkong. TEKST TORE LAUGERUD : FOTO AREOPAGOS
AI TAO YUAN: «Hagen hvor man er glad i Kristus» ble bygd opp fra slutten av 1950-årene og var Hongkongs første og eneste kristne vegetarhall.
R
undt omkring i Hongkongs vakre fjellsider ligger fremdeles noen bygninger kalt tsai tang – vegetarhaller. Dette er en slags templer der buddhistiske lekfolk kan tilbe og gjøre sine
ritualer. Da de tre Areopagos-utsendingene Elisabeth Pettersen, Annie Lemming og Birgitta Thormann kom til Hongkong i 1949, var vegetarhallene hjem for religiøse kvinner som praktiserte en del av de buddhistiske disiplinene. Disse kvinnene ønsket blant annet å etterleve buddhismens store bud om ikke å drepe noe levende, og avsto fra å spise kjøtt og fisk. Derfor ble de gjerne kalt vegetarkvinner. I buddhismen er motivet for denne praksisen knyttet til reinkarnasjonstanken. Menneskesjelen kan ta bolig i både mennesker og dyr. Ved å ta liv kan en hindre en sjel på vandringen framover. RESPEKT. De tre skandinaviske kvinnene ønsket å komme i dialog med buddhistnonner og religiøse kvinner i Hongkong. Derfor oppsøkte de disse såkalte vegetarhallene som gjester. Her utviklet det seg dialoger om spiritualitet, tro og eksistensielle spørsmål. Særlig Elisabeth Pettersen skrev flittig notater og beretninger om stedet og menneskene de møtte. Beretningene er preget av en stor respekt for vegetarkvinnenes dyktighet og nøysomhet, og for deres religiøsitet. Det var tydeligvis viktig for henne å formidle denne respekten tilbake til kirken i Skandinavia. Beretningen om Pu Chiao Yuan, «Stedet hvor hjertelivet våkner» gir innblikk i vegetarhallenes formål, liv og organisasjon. Stedet var ledet av en buddhistisk nonne som hadde flyttet ut fra sitt kloster, fordi noen av disiplene hennes hadde spurt henne om hun kunne åpne en vegetarhall. Disiplene var yrkesaktive kvinner som oppsøkte
28 tørst 01:2012
nonnene for åndelig veiledning. De lengtet etter å forene livet i samfunnet med et disiplinert religiøst liv. Derfor reiste de en vegetarhall av egne midler, og når de selv hadde anledning til det tok de inn for hvile, rekreasjon og tilbedelse. TILBEDELSE. Nonnen fikk en viss inntekt fra kvinnene, og dyrket i tillegg grønnsaker, eventuelt også frukt og ris. Hun ledet det religiøse livet på stedet, det vil si at hun resiterte buddhistiske skrifter til ulike tider på dagen. Det foregikk i «rommet for tilbedelse», der det alltid brant en liten oljelampe som symboliserer bønnen om å få et opplyst hjerte. Husets beboere kunne være med henne i de faste resitasjonstidene, men rommet for tilbedelse var åpent hele dagen for dem som ville resitere skriftene. Motivet for tilbedelsen var «å rense hjertet» og å åpne seg for buddhaens hjelp. Vegetarhallene forente religiøse øvelser og en omsorgsfunksjon. Særlig for enslige kvinner var det en stor trygghet å tilhøre en vegetarhall. Her hadde hun et hjem hun alltid kan vende tilbake til, og hvor hun kunne ende sine dager blant venner som tok seg av henne når hun ble syk og ville sørge for en verdig begravelse når hun døde. Mange av kvinnene i vegetarhallene var amah-er, hushjelper. Noen vegetarhaller fungerte nærmest som hjem for fattige eller eldre. Gjennom besøkene i vegetarhallene utviklet det seg vennskap og eksistensielle samtaler. Misjonærene lærte mye om hvordan de kunne skape rom for kristen fordypning i en travel hverdag. Samtidig ble de klar over vegetarhallenes sosiale betydning. Det var ikke lett for en kvinne som tilhørte en vegetarhall å bli kristen. Den kristne fordypningen måtte gå hånd i hånd med omsorg (diakoni). Målet deres ble derfor å bygge et kristent kvinnehjem etter mønster av de kinesiske vegetarhaller.
«Gjennom besøkene i vegetarhallene utviklet det seg vennskap og eksistensielle samtaler. BUDDHISTNONNER: Abbedisse (t.v.) og nonne ved spisebordet i Nan Yoh-klosteret (udatert illustrasjonsbilde). FERSKE MISJONÆRER: Annie Lemming (f.v.), Elisabeth Petterson og Birgitta Thormann i Hongkong i 1949, ett år etter utreise. I de buddhistiske vegetarhallene lærte de mwye om hvordan de kunne skape rom for kristen fordypning i en travel hverdag.
INSPIRASJON. Litt nedenfor Tao Fong Shan, «Stedet der Kristusvinden blåser», Areopagos sitt senter i Hongkong bygde de fra slutten av 50-årene litt etter litt opp den kristne vegetarhallen «Ai Tao Yuan» («Hagen hvor man er glad i Kristus»). Den talte etter hvert 12 kvinner. Etter mønster av de buddhistiske vegetarhallene la de vekt på å ha et nært forhold til naboene og en funksjon i lokalsamfunnet, blant annet med sosial utveksling, familiemøter og kvinneforening. Den samfunnsmessige og religiøse utviklingen bidro etter hvert til at dette arbeidet mistet dialogkontakten med buddhistene og ble et rent kristent kvinnearbeid.
I de buddhistiske vegetarhallene – og i den kristne vegetarhallen på Ai Tao Yan – gjenkjenner vi noen viktige mønstre fra de kristne retreatstedene som etter hvert grodde fram i Norge. Areopagos, som da het Buddistmisjonen, var en viktig formidler av inspirasjon og modeller for det kristne retreatarbeidet i Norge. I dag er det viktig for oss å bidra til at den kristne fordypningen som skjer ved retreatstedene går hånd i hånd med en dialog med det stigende antall mennesker som søker utenfor kirken, først og fremst i de nyåndelige miljøene. Kilde: Vegetarhaller i Shatin, Hongkong, Elisabeth Pettersen 1986. Beretninger i Østen og vi.
ELISABETH PETTERSENS NOTATER: Tai Ku [i vegetarhallen Ordets hage] ønsket oss velkommen til å sitte nede hos henne hvis vi skulle lese eller skrive. Hun mente det måtte være mer stille hos henne enn oppe på Tao Fong Shan, hvor det var så mange mennesker. Nonnen [i vegetarhallen Hagen hvor blomstene når den fulle blomstring] fortsatte med å si: Hvis alle skulle legge sine byrder på Jesus, da ville han føle stor smerte. Byrdene ville få ham til å bryte sammen tørst 01:2012 29
Uavhengige r책d
Hva gjør en tro så slitesterk at den tåler vær og vind, storm og solskinn?
Tomas Sjödin
ET BRUSTENT HALLELUJA 299,-
Tomas Sjödins bøker er en gullgruve! De har vært avgjørende for min trosutvikling og teologi. Han formidler en gjennomkjempet tro med mye humor og varme. Tone Stangeland Kaufman korsveiprest og forsker
TIDLIGERE UTGITT, NÅ I NY DESIGN: 199,- pr. bok Når trærne mister bladene | Den enkleste gleden Reservekraft | Ettervarme www.lutherforlag.no
«Jeg liker en avis som tør å formidle de store spørsmål uten å komme med forenklende svar, og som gir plass for både troen og tanken. Vårt Land utfordrer meg og får meg til å tenke.» Henrik Syse, filosof og forsker
PRØV VÅRT LAND I Våre nye skribenter: Henrik Syse, Arnfinn Haram, Ingunn F.Breistein, Paul-Otto Brunstad, Eivor Oftestad, Per Arne Dahl.
3 UKER GRATIS
Send SMS med VL til 1933, eller gå inn på vl.no/gratis
Areopagos’ sommerstevne 2012
Hva er da et menneske? Spørsmålet er en utfordring, til å lære, til å leke – til å leve! Under sommerens lyse himmel åpner vi et rom der du kan utforske dette spørsmålet. I fire dager inviteres du til et sommerlig stevnemøte med mening. Bli med på foredrag, verksteder og et mangslungent fellesskap.
Med fader Paolo Dall’Oglio • Erik Hillestad • Grete Refsum Margrete Kvalbein • Solfrid Molland • Notto Thelle med flere!
MUSIKK
MORGENMEDITASJON SPIRITUALITET FORTELLERKUNST
DIALOG
5.- 8. juli 2012
KINESISK KULTUR
STEVNEKUNSTNERE
DANS
SAMTALE
BÆRTUR
Foto: Fotolia
Klækken hotell,
Mer informasjon areopagos.no, påmelding på klaekken.no
BARNEPROGRAM
ZEN KINO SALSA
og mye mer…