Tørst høst 2015 norsk by Areopagos

PSYKOLOGEN: «Samtidsskammen» handler om fasade ROMA: Sant’Egidio skriver ned livene til de usynlige PRESTEN, ATEISTEN OG SIKHEN: Vi må tåle annerledeshet

tørst HØST 2015 ET MAGASIN UTGITT AV

Deeyah Khan prøver ikke lenger å overbevise verden om at hun er bra nok

TEMA: Anerkjennelse

LEDER

Kampen for å bli anerkjent Ansvarlig utgiver: Areopagos, Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. + 47 23 33 17 00 areopagos@areopagos.no Annonser: Tlf. + 47 23 33 17 00

MANGE AV OSS middelklasse-nordmenn tenkjer på anerkjenning som noko liknar på skryt. For eksempel at nokon tykkjer me har gjort noko bra og lar oss få høyra det. Dei fleste lengtar etter meir av det. Eg har lese avisintervju med suksessrike menneske, som har uttalt følgjande om karrieren sin: «Alt har jo eigentleg handla om å gjera far min stolt». Spesialpsykolog Gry Stålsett seier at det å bli anerkjent er noko anna og meir grunnleggjande enn skryt. Det handlar om måten me blir tatt i mot som menneske. Særleg når me er barn og ungdom, er dette avgjerande for identitetsutviklinga vår, fortel ho i dette bladet. Millionar av menneske kjempar ein hard kamp for å bli anerkjende. Ofte er det også ein kamp for likeverd, gjerne fordi ein er del av ein minoritet eller ei gruppe som opplever å stå under andre: Samar i Noreg. Romfolk i Europa. Homofile. Kvinner i patriarkalske samfunn.

Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.no

Design/Grafisk produksjon: Nina Simonnes

Axel Honneth, den verdskjende tyske filosofen, ser på anerkjenning som utgangspunktet for ein universell etikk. Sidan alle menneske har behov for å bli anerkjente, blir det moralsk feil å handla som om det ikkje var tilfelle. I boka Kamp om anerkjennelse (1992) hevdar han at tre former for anerkjenning kjenneteiknar eit rettferdig samfunn: kjærleik, rettar og solidaritet. Problemet er at samfunnet ofte er prega av krenking, som også kjem i tre former: overgrep, ekskludering og mangel på respekt.

Foto: Tone L. Walgermo

Bidragsytere i denne utgaven: Erlend Berge, Pétur Níelsson, Lars Martin Gimse, Line Ørnes Søndergaard, Kolbein Falkeid, Sunniva Gylver, Tom Andre Håland, Paal Helge Haugen, Knut Olav Åmås, Solveig Slettahjell, Laura Djupvik, Alf van der Hagen, Tsz-Shun Lam, Asbjørn Stavenes, Ruth Skree, Birgith Omland Sjaastad, Hans Ivar Stordal og Thomas Reinertsen Berg.

Anerkjenning kan stabilisera samfunnet og hindra sosial konflikt, meiner han. Den kan visa vegen ut av krenkingane, som ein moralsk grammatikk. I februar kan du møta Honneth i Oslo, når Areopagos og Vårt Land inviterer til føredrag på Litteraturhuset. Les meir på side 19.

Forsidebilde: Erlend Berge

Ann Kristin van Zijp Nilsen

Trykt av Grøset på Scandia 2000, miljømerket papir

Areopagos er en kristen dialogorganisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog og -studier, kristen spiritualitet og bistand.

Mer Areopagos? Areopagos vil være en bevegelse som fornyer kirken, samfunnet og enkeltmenneskers liv. Bli medlem, du også! Meld deg inn på areopagos.no/bli-med og få Lykke – klostervisdom for et godt liv som velkomstgave. Boken er skrevet av abbed Christopher Jamison, kjent fra BBC-serien The Monastery, og ble kalt «en juvel av en bok» av avisen The Guardian da den kom ut.

Meld deg inn på areopagos.no Print: GRØSET™ IC E C O L A

2 tørst HØST 2015

2041

Les mer på areopagos.no

IN T

ED MATT

Magasinet er klimanøytralt.

Foto: Tone Leksbø Walgermo

STEDET: Hos Sant’Egidio i Roma bruker vanlige folk fritiden sin på de fattigste.

«Jeg tror ikke på noe du ikke kan se i et reagensrør» Humanetiker Didrik Søderlind, side 24

HØST 2015 4 VOX POPULI: Hva liker du at andre legger merke til? ............................................................................................................ 8 VANNHULL: Nådeblikking ...................................................................................................................................................................... 20 ANBEFALT: Anerkjennelse i musikk, bøker og bilder .............................................................................................................. 22 AREOPAGOS: Vil få flere til å teste trospraksis .......................................................................................................................... 28 PÅ JAKT: Deeyah Khan lette desperat etter en refleksjon av seg selv ..........................................................................

FÅ GRATIS abonnement på

torstmag.no

tørst HØST 2015 3

EN DEL AV DET Å ANERKJENNE MEG SELV, HAR HANDLET OM Å AKSEPTERE AT ANDRE IKKE ALLTID LIKER MEG

ÅTTITALLET: Som barn fant ikke Deeyah Khan forbilder som lignet henne selv. Hun ble så lykkelig da hun oppdaget artisten Paula Abdul som var «litt brun».

4 tørst HØST 2015

Viser ansikt Filmskaper Deeyah Khan er for lengst ferdig med å være Deepika som flyktet fra hetsen. TEKST PETUR NIELSSON

FOTO ERLEND BERGE

– For de fleste minoritetsungdommer er nok anerkjennelse fra majoritetssamfunnet veldig, veldig viktig. Men de vil ikke si det om du spør, for det er vanskelig å si «jeg vil at du skal anerkjenne meg.» Deeyah Khan ble født som Deepika Thathaal i Oslo med afghansk mor og pakistansk far. Hun var den unge artisten som måtte flykte fra Norge, nå er hun en anerkjent filmskaper og menneskerettsforkjemper. Før musikksuksessen, før hatet fra konservative muslimer, var Khan en jente på jakt etter seg selv. Eller i det minste på noen som lignet. – Jeg var helt desperat. Hun gjentar det siste ordet for å understreke. – ...desperat etter å finne refleksjoner av meg selv. Jeg speidet etter det, men jeg kunne aldri se noen som lignet på meg i bladhylla eller i avisene. Så dukket det opp en ny stjerne. – Jeg hadde ikke sett noen bilder, men jeg så navnet og tenkte «Abdul!» Kanskje er hun som meg? Khan flirer litt av seg selv og sier hun i dag ikke er spesielt stor fan av åttitallsartisten Paula Abdul. Men når hun forteller om hvor oppjaget og lykkelig hun ble, da hun så at Abdul var «litt brun», kan man fremdeles se sporene av den følelsen i ansiktet hennes. – Endelig kunne jeg se en refleksjon av meg selv i noe annet enn artikler om knivstikking og gjenger. Den gangen var det gjenger og ikke terrorisme. MUSIKKEN. Fra hun var sju år, ble alt annet enn musikk valgt vekk – av faren. «Vi hadde ingen barndom», har broren, den kjente danseren og skuespilleren Adil Khan, sagt til Aftenposten. – Å møte fars forventninger var veldig, veldig vanskelig, sier Deeyah Khan. Andre pakistanske jenter ble nektet å gå i bursdager, ha kjærester eller være med på leirskole på grunn av foreldrenes konservative holdninger. Hun ble nektet fordi hun skulle være hjemme og øve. Alt annet enn musikk og rent skolearbeid var bortkastet tid i den progressive farens øyne. tørst HØST 2015 5

JEG BARE SUKKET OG FORVENTET MER DRITT

DEEYAH KHAN (38) • født som Deepika Thathaal i Oslo • filmskaper og menneskerettighetsaktivist • bakgrunn som sanger, komponist og musikkprodusent • skiftet navn etter trusler og som et oppgjør med faren. Khan er morens etternavn. • har stiftet nettverket Sisterhood, som skal fremme og hjelpe unge muslimske skapende kvinner • får i november Universitetet i Oslos menneskerettighetspris

6 tørst HØST 2015

Datteren ble utdannet i den klassiske pakistanske sangformen khyal, av noen av de beste lærerne som var å oppdrive. Etterhvert. Først ville de ikke ha henne. – De tar som regel ikke inn kvinner. Vi er en dårlig investering. Målet er at studentene skal føre arven deres videre. De regnet med at jeg som kvinne uansett ville gifte meg, få barn og slutte med musikken. I tillegg mente de at jeg manglet disiplinen til pakistanere fra Pakistan. Hun ble tvunget til å overgå guttene. Og hun lyktes. Den eneste jenta ble den aller tøffeste lærerens favorittstudent. – Når du er ung er anerkjennelsen alt. Det var den i hvert fall det for meg. POPSTJERNE. Deeyah Khan sang på Halvsju som åtteåring, improviserte på Jan Garbareks plate som tolvåring og ga ut soloplate da hun var femten. Hun var blitt popstjerne. – I popbransjen var det forventet at jeg skulle se ut på en bestemt måte, oppføre meg på en bestemt måte og snakke på en bestemt måte. Det krasjet med den langt enklere forventningen fra det konservative, muslimske miljøet i Norge. – Der var forventningen at jeg skulle holde kjeft. Jeg skulle ikke være i popbransjen, en bransje de anså som umoralsk og skammelig. Jeg skulle ikke være synlig i offentligheten i det hele tatt. – Tenkte du at du nå var blitt den refleksjonen av deg selv, som du så desperat hadde lett etter? – Nei. Jeg reflekterte ikke over det. Men jeg husker en av de første gangene VG eller Dagbladet skrev om meg, og jeg var så stolt over å ha tvunget dem til å skrive en positiv artikkel om en sånn som meg. – Tvunget? – Ja. Jeg var jo ikke gjengmedlem, og jeg hadde ikke knivstukket noen. Nå måtte de skrive om musikk og det jeg hadde fått til. Jeg fikk anerkjennelse for noe positivt. Jeg tenkte at jeg hadde oppnådd noe for oss alle. – Fikk du de reaksjonene du forventet? – Jeg ble umiddelbart tråkket på av miljøet mitt. Like godt som jeg husker hvor stolt jeg var først, husker jeg hvor såret jeg ble da reaksjonene kom.

FLYKTNINGEN. Hun ga ut flere plater. Fortsatte å prøve å bære og balansere to verdener på skuldrene sine. Begge spyttet på henne. Bokstavelig talt. Hun husker å ha fått støtte én gang. Da begynte hun å gråte. En ung kvinne bak skranken på postkontoret på Tøyen spurte henne om hun var Deepika. – Jeg bare sukket og forventet mer dritt. Det var alt jeg fikk fra det pakistanske og muslimske miljøet på den tiden. I stedet fikk hun takk. Den unge kvinnen lente seg frem og sa lavmælt: «Jeg vil bare takke deg. Noen må gå først.» Til slutt ble det likevel for mye. Som 17-åring ble hun flyktning. Fra Norge. Etter lang tid med hets, trusler og moralpolitiet på døra hjemme og hos slektninger, avgjorde familien at det ikke lenger var trygt for henne å bli i Norge. Deeyah Khan og musikkarrieren fortsatte i England. – Var London en flukt fra faren din og hans forventninger også? – Nei. For jeg fortsatte å prøve å oppfylle hans drømmer. Det var ikke bare farens drømmer som fulgte henne på flukten. Snart nådde hetsen frem til London. I 2006 flyktet hun igjen. Denne gangen til USA. Hun ga ingen intervjuer. Rørte ikke musikken. – Det var mot slutten av den perioden at jeg ble tvunget til å se på meg selv, alt som hadde skjedd og hva jeg selv følte om alt sammen. Det var da jeg aksepterte meg selv. Når alt annet var borte og jeg ikke lenger målte meg selv etter kriterier utenfra. Deeyah Kahn forsøkte ikke lenger å overbevise verden om at hun var bra nok til tross for at hun var kvinne, pakistaner og vestlig. – Jeg innså tilslutt at alle andres definisjoner er irrelevante. Det tok en stund. Det kan hende jeg er litt treg. – Da du snakket om anerkjennelsen fra sanglæreren... – Det var veldig viktig for meg den gangen. – Du ser fremdeles stolt ut når du snakker om det i dag. Hun drar litt på det, men lander på at favorittstempelet ikke betyr noe for henne i dag. – Jeg kan anerkjenne meg selv for å ha

SANGEREN: «Jeg var så stolt over å ha tvunget avisene til å skrive en positiv artikkel om en sånn som meg», husker Deeyah Kahn.

lyktes med noe som var viktig for meg den gang. OSLO. Som ungdom forsøkte Deeyah Khan å tekkes det muslimske miljøet, før hun måtte flykte fra hetsen og drapstruslene. Som filmskaper plasserer hun seg nærmest mulig holdningene og handlingene hun har kjempet mot hele sitt liv. Banaz – En kjærlighetshistorie handler om en ung kvinne som ble drept av familien, fordi hun ville ut av et tvangsekteskap. Selv om Khan vokste opp i en liberal familie, kjente hun igjen hvordan samfunn og individer styres av skam, ære og en patriarkalsk maktstruktur. Filmen har vunnet en rekke priser. I hennes nyeste film, Jihad, har hun møtt tidligere og nåværende jihadister. På grunn av filmene har hun besøkt Oslo med jevne mellomrom de siste årene.

– Er du redd? – En del av det å anerkjenne meg selv, har handlet om å akseptere at andre ikke alltid liker meg. Det som skjer, skjer. Tidligere oppfattet hun bare hetsen og hatet. I voksen alder har besøkene avslørt at hun også hadde støtte, og nådde frem til yngre jenter. Under et oslobesøk kjeftet en eldre pakistansk mann henne huden full. – «Og vet du hva det verste er?» spurte han. Jeg stod der uttrykksløs og sa nei. «Det verste er at du får jentene våre til å tro at de kan gjøre som de vil.» Da begynte jeg å le. – Hvorfor det? – Det var jo en anerkjennelse av mitt prosjekt. Selv om han ikke mente det sånn.

FILMENE Deeyah Khan fikk Norges første Emmy-pris i nyhetsog dokumentarkategorien for dokumentarfilmen Banaz: En kjærlighetshistorie om æresdrapet på Banaz Mahmod. Filmen ble også tildelt den prestisjetunge Peabody-prisen. I hennes nyeste dokumentarfilm, Jihad – hellige krigere, følger hun jihadister og mennesker som jobber med å rekruttere til terror. Filmen er allerede vist på bl.a. BBC og NRK og kan sees på nrk.no. tørst HØST 2015 7

vox populi

Dei andre sitt blikk Kva likar du at andre legg merke til ved deg?

«Eg vil helst ikkje at folk skal leggja merke til meg» DON MARTIN

DON MARTIN, artist

Eg vil at folk skal sjå meg som eit sterkt, tolmodig og uthaldande menneske. Jesus er med meg og gir meg alt dette, midt i alle problema og framandgjeringa. Eg vil at folk skal sjå kjærleik i augo mine, for alle menneske ønskjer seg kjærleik og tryggleik.

8 tørst HØST 2015

Foto: Erik Martin Hodnebrug

TAMAR MAKDIS, flyktning fra Syria

Foto: Michael Angeles

Eg vil helst at folk legg merke til at eg for eksempel seier eller gjer noko smart. Problemet er at eg for det meste er dum. Så helst vil eg at folk ikkje legg merke til meg.

Foto: Søster Ane-Elisabet Røer

PHUONG NGUYEN, nestleiar i varehus

SØSTER METTE ANDRESEN, nonne i dominikanarordenen

Eg likar at folk legg merke til kroppsspråket mitt. Det er ikkje alltid eg kan fortelja korleis eg har det, men eg vil gjerne at andre skal oppfatta om eg er glad eller lei meg. Eg er veldig opptatt av å fanga opp andre sine følelsar. Kanskje motiverer buddhismen meg til det ubevisst, som ein måte å bry seg om andre på. Men det handlar nok mest om mitt eige behov for å bli sett.

Eg likar at andre ser livsgleda mi. Den forbausar dei som trur at ordenslivet er trist. Humoren min gjer at eg lett kjem i kontakt med folk, og eg trur dei legg merke til at eg ikkje akkurat er ulukkeleg! Men eg skulle også ønskja at dei forstod at det eg er – eller prøver å vera – ikkje kjem frå meg sjølv. Det kjem frå Gud som har kalla meg til si teneste.

YOUSEF BARTHO ASSIDIQ, medstiftar av JustUnity

Foto: Arbeiderpartiet

Når eg merkar at folk kjenner meg igjen frå TV, blir eg flau og vil helst gøyma meg. Men viss dei kjem bort til meg og seier at «det du sa var bra, eg likte det», då blir eg glad. Eg likar å bli anerkjent for meiningane mine og det eg brenn for. Så eg er skikkeleg nøgd med at så mange kjem bort og diskuterer med meg og lurer på ting. Eg er ikkje på TV for å bli sett, men for å bli høyrt.

Foto: «Kongen på haugen» TV3/Øystein Klock

LINNI MEISTER, glamourmodell og realitykjendis Eg likar at andre legg merke til at hjarta mitt er større enn brysta mine. Eg skulle ønskja at folk var betre til å leggja merke til at eg er laga som folk flest. Til dømes er eg ikkje utanomjordisk. Ikkje det eg veit, iallfall.

HOU PEIJUE

Foto: Line Ørnes Søndergaard

Eg likar jo at folk legg merke til det når eg har forandra noko, for eksempel håret eller fått ei fancy skjorte. Men eg er mest opptatt av korleis dei ser på jobben eg gjer. Om dei merkar kor mykje tid og krefter eg brukar på å organisera aktiviteter, skriva rapportar og slikt. Eg vil jo at dei skal seia frå når noko er gale også. Både kritikk og ros gjer meg til ein betre versjon av meg sjølv.

Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen

MA RUI, prosjektleiar for dagsenterprosjektet til Areopagos og YWCA i Nanjing

«Eg likar at folk legg merke til personlegdommen min»

HOU PEIJUE, elev på dagsenter for psykisk utviklingshemma i Nanjing Eg likar at folk legg merke til personlegdommen min og kva eg likar å halda på med. Eg likar å få fleire venner. Når eg møter nye folk, presenterer eg meg sjølv og fortel om hobbyane mine og personlegdommen min. Når dei finn ut at me har mykje til felles, kan me bli gode venner.

tørst HØST 2015 9

Å bli tatt i mot Å få anerkjennelsen vi ønsker, kan også gi oss en følelse av å være «fake», mener spesialpsykolog Gry Stålsett. TEKST LARS MARTIN GIMSE

GRY STÅLSETT • spesialpsykolog ved Modum Bad og førsteamenuensis i religionspsykologi ved Det teologiske Menighetsfakultetet • har doktorgrad i psykologi • medforfatter av boka «Fra skam til verdighet» (2003) • en av arkitektene bak behandlingsmodellen VITA ved Modum Bad, særlig rettet mot personer med eksistensielle kriser og tilbakevendende depresjoner • var fagekspertise i oppfølgingen etter terrorangrepene 22. juli 2011

– Alle mennesker har behov for anerkjennelse. Det er rett og slett helt avgjørende for oss, sier Gry Stålsett. Hun er spesialpsykolog ved Modum Bad og førsteamanuensis i religionspsykologi ved Det teologiske Menighetsfakultetet. Hun forsterker seg selv: – Å bli sett og verdsatt er grunnleggende for vår identitet, for vår personlighetsutvikling, for vår følelse av hvem vi er, for vårt forhold til oss selv. Dessuten gir det oss trygghet i forhold til andre mennesker. Det handler ikke først og fremst om å få skryt for det vi gjør. Det handler om at «våre liv, hvordan vi er når vi tør å være synlige og trer frem, blir tatt godt imot», presiserer hun. VERDIVALG. En side ved anerkjennelsen er å gi den. Det er viktig for oss selv å se den andre, mener Stålsett. – Det hjelper oss å utvikle gode relasjoner og tilhørighet. Det kan bidra til mer nærhet, trygghet og en aksept for at vi ikke er perfekte. Det vi anerkjenner er vår menneskelighet. Dette er et verdivalg, sier hun. «JEG ER FAKE.» Anerkjennelse kan også være et tveegget sverd. Dersom tilbakemeldingene

10 tørst HØST 2015

: FOTO PRIVAT/ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN

fokuserer for mye på de ytre faktorene, risikerer vi at det går utover vår egen selvfølelse. – Det kan øke følelsen av at «jeg er fake, en dag blir jeg avslørt. Det de tror om meg, eller ønsker å tro, og anerkjenner meg for, er egentlig ikke sant». Denne indre uroen kan dirre hos mange, og kan føre til at en isolerer seg eller holder seg unna. I stedet flykter en inn i flinkhet og jag. Å opprettholde et falskt grandiost selv koster mye energi og drar mye energi av både en selv og andre, forteller Stålsett. «SAMTIDSSKAMMEN.» Hun mener det er viktig å få anerkjennelse for den man virkelig er tidlig i livet. Baksiden av medaljen er det Stålsett omtaler som «samtidsskammen». – Jaget etter det perfekte for å bli sett kan skape en indre tomhet, fordi det handler mye om fasade, prestasjon, utseende og kulturell kapital, forklarer hun. Dermed vil «nøden, det vil si lengselen etter å bli verdsatt for den man er, øke». – Man jager etter å bli verdsatt for det man gjør og hvordan man ser ut. Men det er en illusjon. En klarer ikke å leve opp til slike høye idealer. Det å komme til kort aktiverer skammen og driver frem depresjon og ensomhet.

IKKE SKRYT: Anerkjennelse er ikke skryt, men «at våre liv, hvordan vi er når vi tør å være synlige og trer frem, blir tatt godt imot,» sier Gry Stålsett. (Illustrasjonsbilde av Chen Jia fra det kinesiske kultursenteret TCG Nordica, som Areopagos er med å drive.)

INDRE BILDER. Stålsett forklarer at spesielt barn som ikke blir sett tidlig, kan reagere med «utviklingsskam», der en fort ender opp med å føle seg lite verd eller som «ingen». – Det er kjernen i mange psykiske lidelser, depresjon, sosial angst, selvskading, rus og spiseforstyrrelser, sier Stålsett, og legger til at veien ut av misforholdet mellom selvtillit og selvbilde er å jobbe med forholdet til seg selv, ikke bare forholdet til andre. – Hvis en sliter med lav selvfølelse og dårlig selvbilde, kan det være bra å søke terapi. Da ser vi ofte at selvbilde, foreldrebilder og gudsbilder henger sammen. Hvis de indre bildene er unyanserte og rigide kan det føre til et unyansert og rigid selvbilde. En blir streng mot seg selv med hensyn til hva en føler og hvordan en skal være. Da kan det handle om å få hjelp til å nyansere sine indre bilder, redusere urealistisk høye idealer og søke tilhørighet i et miljø som ikke bare bekrefter prestasjoner og det utvendige, påpeker psykologen. SKJEV PROFIL. I løpet av tjue års arbeid på Modum Bad, har Gry Stålsett møtt mange som ikke taklet nedtur og skam. «De levde etter prinsippet: enten er jeg perfekt eller så er jeg ingenting verd,» skriver hun i VG-kronikken «Jeg er fake». Der forteller hun

også at hver femte ungdom søker hjelp for depresjon og hver tredje ungdom føler seg ensom. Og mer en ti prosent av norske ungdommer bruker selvskading til å «flytte den indre uutholdelige skamsmerten til en ytre smerte». – Dagens generasjon unge blir gjerne omtalt som flinke. Er dette et utslag av ønsket om den ytre anerkjennelsen? – Ja. Det er krevende å være ung i dag. De grunnleggende behovene for aksept og tilhørighet er mangefasetterte, spesielt for de som er født digitale. Det er en større avstand mellom voksengenerasjonen og den oppvoksende generasjon i dag enn tidligere, på grunn av «internettverden» de vokser opp i. I denne verdenen er det mange ytre kriterier en skal innfri, samtidig som at de også skal reflektere tilbake på foreldrene «en vellykkethet». – Hva kan vi som samfunn gjøre for å vri fokuset over på de menneskelige kvalitetene i stedet for det ytre? – Vi kan anerkjenne sårbarhet, gi rom for at vi kan ha skjev profil: være god på noe, midt på treet på noe annet og dårlige på noe. Vi kan fremme evnen til å leve med et motsetningsfylt og sammensatt liv og si at det er ok, avslutter Stålsett.

Vi kan ha skjev profil: være god på noe, midt på treet på noe annet og dårlige på noe

tørst HØST 2015 11

stedet

Det usynlege Roma I kyrkjeboka til Sant’ Egidiofellesskapet, blir livet til dei namnlause skrive opp. TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO TONE LEKSBØ WALGERMO

EIN SOM ER HEIMLAUS TRENG MANGE TING: mat, klede og tak over hovudet. Men denne personen treng også nokon som kjenner namnet hans, seier Leonardo Emberti Gialloreti. TRAGEDIEN. Lønna si tener han som professor i medisin på eit statleg universitet i Roma. På fritida er han ein av leiarane i Sant’Egidio, eit fellesskap av katolske lekfolk, som legg vekt på «vennskap med fattige». Han står inne i den vesle Sant’Egidio-kyrkja, midt bydelen Trastevere med tronge gater og mange turistar. På eit sidealter, framføre ei stor og litt rotete samling med krossar frå heile verda, ligg ei grøn bok. – Mange heimlause sin store tragedie er at ingen vil hugsa dei når dei døyr. I denne boka skriv me ned historia til kvar av dei, fortel Emberti. Alle medlemmar av Sant’Egidio har ei friviljug teneste, og professoren er med og deler ut mat til heimlause ved togstasjonen. Men den personlege relasjonen er det viktigaste. – Det handlar om å gi folk på gata namnet sitt tilbake: At du veit at namnet ditt har ein plass i hjarta mitt. Det kan berre skje gjennom utvikling av vennskap. Nokre av vennene på gata har han hatt i over tjue år. SPIRITUALITET. Kvart år arrangerer fellesskapet ei stor minnegudsteneste i den store basilikaen nokre kvartal bortanfor, Santa Maria in Trastevere. Der minnest ein alle menneska på gata som døydde dette året. – Det kan vera eit par hundre namn me les opp, og eit lys blir tent for kvart einaste. Viss det har døydd 25 som heitte Maria, les me «Maria» 25 gonger. Den same kyrkja fyller dei med langbord kvar 25. desember. Alle kuvertane har bordkort med namn

12 tørst HØST 2015

DET HANDLAR OM Å GI FOLK PÅ GATA NAMNET SITT TILBAKE

LIVSHISTORIER: – Den av oss som kjende den avdøde vennen på gata best, skriv ned det me veit om livet hennar eller hans. Så bevarer me det her i kyrkja. Menneske gløymer, men det gjer aldri Gud, seier Leonardo Emberti. tørst HØST 2015 13

HJELPARAR: Guglielmo Tuccinei (t.v.) og Alessandra Coin har arbeidd friviljug for Sant’Egidio i årevis. Natalino Rotatori skapt seg eit nytt liv med jobb og bustad, ved hjelp av Sant’Egidio. Antonio Siracusa har gått frå å få hjelp til å hjelpa sjølv.

SUPPEKJØKKENET: «La mensa per i poveri di Via Dandolo» serverer omtrent 1000 personar per dag. – I tillegg er det folkeregistrert adresse og postmottak for omtrent 7000 bustadlause, fortel Leonardo Emberti Gialloreti (t.h.). Viss namnet ditt står på lista utanfor, har du fått post.

COMUNITÀ DI SANT’EGIDIO • fellesskap av katolske lekfolk • grunnlagt i Roma i 1968 • har namnet sitt etter den vesle Sant’Egidio-kyrkja i bydelen Trastevere, der rørsla har hovudsete • har over 60 000 medlemmar i 73 land • har to hovudpilarar: vennskap med dei fattige og møtet med Guds ord i bønn og lesing • er kjent for internasjonalt hjelpe- og fredsarbeid • www.santegidio.org

14 tørst HØST 2015

på heimlause. Og alle får kvar si gåve med namnet sitt på. – Det handlar om spiritualiteten vår. I Bibelen er namna våre viktige, seier Emberti. RADIKALE. Sant’Egidio-fellesskapet blei starta av nokre radikale romerske ungdommar i 1968. Inspirerte av Det andre vatikankonsilet, samla dei seg for å be og lesa Bibelen. Det førte raskt til eit ønskje om å hjelpa menneske i naud. Tanken om «vennskap med fattige» dukka opp, og fekk ungdommane til å oppsøkja dei slumliknande områda utanfor Roma. Nokre få år seinare, blei Emberti invitert med til «den fattige periferien». Middelklasseguten på 16 var ikkje særleg interessert i dei fattige, han blei med, fordi ei jente han likte også skulle dit. – Det blei ikkje noko mellom meg og jenta, men det blei noko mellom meg og dei fattige. Etter kvart oppdaga eg evangeliet også, ler han. IKKJE IDEOLOGI. Ikkje langt frå hovudsetet til Sant’Egidio, ligg fellesskapet sitt suppekjøkken. Sidan oppstarten i 1988, har dei friviljuge der servert 4 millionar gratis måltid til omtrent 200 000 enkeltmenneske. Berre 25 prosent av dei er italienarar.

I porten står Guglielmo Tuccinei, ein av veteranane i Sant’Egidio-fellesskapet. Som ei slags dørvakt tar han i mot dei som kjem. Han meiner at forskjellen på han og dei, er at han er heldig og dei er i ein uheldig periode i livet. – Viss det skulle bli omvendt seinare ein gong, vil dei hjelpa meg. På dagar då eg eigentleg ikkje vil opp av sofaen, er det hjarta som driv meg ut. Vennskap får folk til å handla. Det er ingen ideologi som får meg til å gå hit, det er vennene min som ventar på meg, seier han og legg armen rundt Natalino Rotatori. Etter å ha budd 15 år på gata ved Termini-stasjonen, greidde han ved hjelp av Tuccinei og andre å skaffa seg arbeid og bustad for ti år sidan. – Men eg kjem framleis hit for å eta og treffa kjende, seier han. FIKTIV GATE. Suppekjøkkenet er også folkeregistrert adresse og postmottak for omtrent 7000 bustadlause. På lista utanfor står namnet ditt, viss du har fått post. – Når du ikkje har bustadadresse, får du ikkje arbeidsløyve. Men om du ikkje arbeider, får du heller ikkje leiga nokon stad å bu. For å kunna hjelpa folk ut av den vonde sirkelen, gjorde me ein kreativ avtale med kommunen, fortel Emberti.

VENNSKAP FÅR FOLK TIL Å HANDLA

Når ein melder flytting, kjem politiet og sjekkar at ein verkeleg bur på adressa. Difor kunne ikkje suppekjøkkenet si adresse brukast. Saman med kommunen konstruerte dei ei fiktiv gate, som kun finst på lista over adresser i Roma. – Folk som får post hit er registrerte på den fiktive adressa. På den måten gjer ikkje politiet noko feil, når dei ikkje finn dei som bur der, fordi adressa finst jo ikkje. Slik vinn me over byråkratiet. HJELPER SJØLV. Stemninga i matsalen er hyggjeleg, og støynivået er lågt. Alle gjestene blir serverte ved bordene, når dei har bestilt: pasta eller suppe til forrett, hovudrett av grønsaker med kjøt eller ost, og frukt til dessert. Ein av dei friviljuge er lett å få auga på. Han er liten, og kroppen er merka av fattigdom. Men kleda er heile og nyvaska. Antonio Siracusa småspring med erfaren autoritet mellom kjølerom og matsal. – Eg åt her på suppekjøkkenet i mange år, fortel han. Etter kvart fekk Siracusa hjelp til å

skaffa seg arbeid og bustad. Sidan har han vore friviljug her på fritida, og for nokre år sidan melde han seg inn i fellesskapet. – Kvar kveld går eg på Sant’Egidio si faste kveldsbønn i Santa Maria in Trastevere, seier han og rettar ryggen litt. ELSKAR GAMLE. Santa Maria-kyrkja er full av menneske når klokka blir halv ni. Ein del av dei er Sant’Egidio-medlemmar, som Alessandra Coin frå Padova. Historia hennar er eit ekko av Leonardo Emberti si: Middelklassejenta fekk eit sterkt møte med dei fattige i heimbyen gjennom Sant’Egidio. Etter kvart blei ho kristen og med i fellesskapet. I hjelpe- og besøkstenesta for dei eldre, fann ho ut kva ho ville bruka livet til. – Dei gamle vann hjarta mitt. Det enda med at eg blei lege og spesialist i geriatri, sjukdommar hjå eldre. – Fann du deg ei anna friviljug teneste i Sant’Egidio då? – Nei, eg hjelper eldre på fritida også. Eg har jo blitt så glad i dei.

KVELDSBØNN Kvar kveld klokka 20.30 har Sant’ Egidio-fellesskapet kveldsbønn i basilikaen Santa Maria in Trastevere i Roma. Der er felles kveldsbønner i andre bydelar, byar og land også. Medlemmar som ikkje kan delta ber heime.

TRASTEVERE: Innanfor dei terracotta-raude veggene til eit gammalt kloster, held Sant’Egidiofellesskapet til. I den vesle klosterkyrkja med kvitt inngangsparti, står eit alter fullt av krossar frå heile verda. På eit anna står korga med bønnelappar frå folk som har besøkt kveldsbønna til Sant’Egidio. Den føregår nokre kvartal bortanfor, i basilikaen Santa Maria in Trastevere (t.h.), for å få plass til alle som kjem. tørst HØST 2015 15

Foto: Moa Karlberg

16 tørst HØST 2015 Foto: Line Ørnes Søndergaard

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis? At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst? Hvem sa det? Hvor hadde vi dét fra? Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig? At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv? Hvem sa det? Hvor hadde vi dét fra? Der var piller for alt: nerver, vedvarende hoste og anemi. Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare? At fjellovergangene aldri snødde til? Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen? Ja, hvem sa det? Hvor i all verden hadde vi dét fra?

KOLBEIN FALKEID vers VII av diktet «Landet som ikke var» fra samlingen «Robinson : Dikt» Cappelen 1981

ET MAGASIN UTGITT AV

rikere liv

HEALING MANDAG 7. DESEMBER arrangerer Menighetsfaktultetet, Areopagos og Institutt for Sjelesorg ein unik fagdag om Helbredelse og healing i teologi og erfaring. Lege og alternativterapeut Audun Myskja held foredrag om å bli bra på overraskande måtar, og professor Jan Olav Henriksen om «Ekstraordinære erfaringer – med særlig henblikk på healing – som utfordring for tro og teologi». Førstelektor Torborg Aalen Leenderts sitt foredrag handlar om det diakonale perspektivet: Når ein ikkje blir frisk. Fagdagen på Menighetsfakultetet i Oslo blir avslutta med forbønnsgudsteneste der liturgien er frå den skotske øya Iona. Meir informasjon om program og påmelding på mf.no.

MJUK MUSIKK

18 tørst HØST 2015

Drøymer du om å besøka det kristne spiritualitets- og dialogsenteret i Hongkong, der Areopagos sitt arbeid starta? Tao Fong Shan har to overnattingstilbod med enkel standard: Pilgrim’s Hall tilbyr overnatting for kyrkjetilsette og andre interesserte. Det ligg midt blant hovudbygga på Tao Fong Shan, tilbyr alle måltid og stille omgjevnader. Ein kort spasertur unna ligg gjestehuset Ascension House, som blir drive av unge skandinaviske volontørar. Ascension House er ope for unge turistar og ein må laga maten sin sjølv. Les meir om Pilgrim’s Hall på tfssu.org og Ascension House på ascensionhousehk.com

Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen

Foto: Line Ørnes Søndergaard

I DANMARK FEIRER I MESTERENS LYS (som nå er ein del av Areopagos Danmark) 20-årsjubileet med å gi ut cd-en Christfulness – music for meditation by Torsten Borbye Nielsen. Den inneheld 16 musikkstykke med gitar (Torsten Borbye Nielsen), fløyte (Pia Kaufmanas) og bratsj (Sigrid Kongshøj-Munch, bildet) og cd-en er også del av dvd-boksen Heling af hjertet, som i tillegg inneheld guida Christfulness-meditasjonar ved prest Ole Skjerbæk Madsen.I forbønnspraksisen og meditasjonane til I Mesterens Lys er målet at menneske skal kjenna seg elska og uendeleg verdsette av Gud. Smakebitar på musikk og meditasjonar finst på I Mesterens Lys sin YouTube-kanal og bestillings-informasjon på dansk.areopagos.dk. Musikken kan også kjøpast i iTunes.

TAO FONG SHAN

DAGSENTER: I Nanjing får psykisk utviklingshemma betre liv.

Foto: YouTube

Nå vil lokale styresmakter i den kinesiske storbyen Nanjing auka den økonomiske støtta til familiar som har barn med psykisk funksjonshemming. Gjennom Nanjing YWCA og Areopagos sitt dagsenterprosjekt, veit foreldre meir om rettane sine og har sjølv lagt press på styreskmaktene. Prosjektet vil betra levekåra for menneske med psykisk funksjonshemming gjennom kursing av dagsenterpersonell, foreldre og styresmakter. Difor var statstilsette frå Nanjing på studietur i Danmark for å læra om danske velferdssystem for psykisk funksjonshemma. Turen sette spor hjå dei tilsette, som erkjenner at dei ligg bakpå når det gjeld å ivareta dei svakaste i samfunnet. Ein sentral del av prosjektarbeidet framover blir å få det offentlege til å ta større ansvar.

Foto: Ars Electronica/Günther Touschek, Flickr

BETRE LEVEKÅR

Foto: Inger Leithaug

Areopagos & Vårt Land forlag inviterer til en dag om:

ANERKJENNELSE INITIATIVMIDLAR Areopagos ønskjer å byggja lokalt arbeid i heile landet, som spring ut av engasjementet til medlemmane. For å stimulera dette, deler landsutvalet (styret i medlemsforeininga) ut initivativmidlar som alle medlemmar kan søkja om. Midlane skal gå til arrangement, tiltak og prosjekt som er prega av Areopagos sine verdiar og som bidrar til å byggja lokalt Areopagos-arbeid. Finn ut meir ved å skriva «initiativmidler» i søkefeltet på areopagos.no.

MEDITASJONSFORSKING Foto: Tone Leksbø Walgermo

Kva er forholdet mellom mindfulness og kristen meditasjon? Forskaren Årstein Justnes ved Universitetet i Agder står bak boka Nærvær. Mindfulness og meditasjon i kristen tradisjon (Portal 2015), der ei rekkje fagpersonar med ulike meiningar bidrar – mellom anna Notto Thelle. Justnes si forsking på dette har vore støtta av Areopagos, og nå samarbeider han med leiarar og meditasjonslærarar m.a. i Areopagos om ei ny fagbok: Når vi er stille. Erfaringer med meditasjon. Boka kjem ut i 2016.

TIRSDAG

DAGEN G E D K MER DE NÅ ALLERE

23.FEBRUAR LITTERATURHUSET I OSLO

Tomas Sjödin, svensk forfatter, foredragsholder og pastor. Aktuell med boka Det er mye man ikke må.

Axel Honneth, verdenskjent professor for sin anerkjennelses-filosofi og den ledende tenkeren i dagens frankfurterskole.

MER INFO KOMMER PÅ

WWW.AREOPAGOS.NO

«En dag ska vi dö. Men alla andra dagar ska vi leva» Per Olov Enquist

tørst HØST 2015 19

vannhull

SUNNIVA GYLVER er prest, skribent og doktorgradsstipendiat.

Nådeblikking Når du «blikker», sender du et blikk som forteller den andre at hun er dum, teit, utenfor, feil. Det kan gjøres veldig diskret. TEKST SUNNIVA GYLVER

: ILLUSTRASJON TOM ANDRE HÅALAND/BONTOMME.COM

Nåde er et stort og rart ord. Av og til får jeg lyst til å bytte det ut med noe som er mer gangbart, som er lettere å forstå. Kjærlighet, for eksempel. Eller raushet. Men det blir litt feil, for nåden er mer enn det. Nåden er alt det gode som er oss gitt og gis oss av Gud: Livet, kjærligheten, håpet, tilgivelsen, livsmotet, fellesskapet, evigheten. Brukt til hverdags, kan ordet «nåde» høres ganske truende ut. Sekstimeter’n på barneskolen var en alvorlig affære, og vår tobente startpistol forkynte gjerne: «Nåde den som tjuvstarter!» Men nåden er da ingen trussel? Det eneste truende med nåden, er kanskje at den er noe vi ikke kan gjøre oss fortjent til? Vi må derimot vite at vi trenger den – og tro at vi er verdt den. For noen av oss er det vanskeligst å tåle at vi trenger den. Hvis vi egentlig synes vi har alt på stell, har full kontroll, helst ikke vil trenge noe eller noen. For andre er det vanskeligst å tro at vi er verdt den. Fordi vi har så lite kjærlighet til oss selv, så lite tro på at vi er verdifulle, så mye selvforakt. Og så skulle

20 tørst HØST 2015

Universets Skaper og Livgiver møte oss med denne grenseløse kjærligheten? Finn Skårderud har skrevet en innledning til Matteus-evangeliet, der jeg-personen ligger på stranda ved Dødehavet og leser dette evangeliet. Så får han et anfall av troslyst, men det går fort over. For han opplever at de kristne er de ydmykes elite. Så liten orker han ikke bli. Jeg tror verken Gud eller Matteus ville ha en jantelov i religiøs versjon: «Du skal ikke tro du er noe, det er Gud som er noe!» Det handler om den ydmykheten som Helle Søtrup skriver om i verdens fineste, korteste dikt: «Knelende blir allting større. Også jeg selv.» Verdt nåden. Nåden er gave. Da Ellen på ti år og jeg laget juleradio på P4 for noen år siden, spurte den kule programlederen henne hvem som var best, Jesus eller julenissen. Hun svarte: «Det er nok Jesus, det. Julenissen går jo rundt og spør ‘er det noen snille barn her?’ Jesus gjør ikke det, vet du. Jesus går til alle, han.» Nåden kommer ikke til oss som en gave fra julenissen, etter spørsmålet ‘er det noen

snille barn her?’ Nåden spør etter alle. Nåden er ingen belønning. Den gjør ikke forskjell på folk, og den sammenligner ikke. Nåden er gitt oss før vi har gjort noe som helst. Den er en kjærlighetserklæring som ledsager oss inn i verden. Gud sammenligner ikke. Vi mennesker gjør det hele tiden. Min kloke grandonkel Stephan sa at «komparativ, det er djevelens bøyningsform». Komparativ er: større, finere, dyrere, viktigere, penere. Jeg tror Stephan har rett. Vi sammenligner og blir sammenlignet hele tiden, og det gjør stort sett ikke noe godt med oss. Det hender selvfølgelig at vi sammenligner oss med noen som gjør at vi blir takknemlige, og får et nytt perspektiv på våre egne problemer. Oftest sammenligner vi oss med noen som har mer – av evner, status, penger eller skjønnhet. Eller kanskje med noen som har falt helt igjennom, som lar oss tenke at «jeg har i hvert fall stelt meg bedre enn dem». Slike sammenligninger nærer både kompleksene og misunnelsen, eller hovmotet. Da jeg var liten, leste vi fortellingen om

» Nåden får oss til å kaste frakker og masker og fasader, slutte å sammenligne. Til å åpne opp, by på oss selv, invitere andre inn

sola og vinden som kappet om å få frakken av mannen. Først prøvde vinden seg. Men jo mer og hardere den blåste, jo tettere trakk mannen frakken om seg. Så fikk sola gjøre et forsøk. Den strålte og varmet, og etter kort tid kastet mannen frakken alldeles frivillig. Sånn virker nåden. Den får oss til å kaste frakker og masker og fasader, slutte å sammenligne. Til å åpne

opp, by på oss selv, invitere andre inn. Mine barn har lært meg at det er noe som heter «blikking». Når du blikker, så sender du et blikk som forteller den du blikker, at hun er dum, teit, utenfor, feil. Det kan gjøres så diskret at andre knapt merker det. Men det rammer hardt. Gud utfordrer oss til nådeblikking i

stedet. Å sende blikk som sier til andre at de er fine, flinke, kule, morsomme, vakre – som de er. Blikk som reiser opp og inviterer inn i fellesskapet. Slik kan vi ta imot nåden og gi den videre. Nåden gjør oss friere, tryggere, rausere. Den lar oss være små og store, svake og sterke på en gang. Nåden er nok. Nåde den som tror. tørst HØST 2015 21

anbefalt

Anerkjennelse i ord, fotografi og musikk

ÅET. I boka The Naked Now (Crossroad Publishing 2009) tar Richard Rohr et oppgjør med den dualistiske kristentroen, den som skiller skarpt mellom det åndelige og det materielle. Han viser at Gud anerkjenner alt det menneskelige. Det er midt i skammen og sårbarheten Han møter oss. Framtidens kristendom er en relasjonsteologi, ikke en intellektuell og moralsk teologi, mener Rohr. Boken hans viser hvordan man kan tenke helhetlig om det åndelige og alt det konkrete, enten det er oss selv, flyktninger eller klimaendringer. Den bør leses langsomt og meditativt.

ASBJØRN STAVENES, prest i Areopagos

AN GOGH. Vincent van Goghs kunst ble aldri anerkjent mens han levde. Og han ble først kunstner etter han hadde mislykkes i alt annet han prøvde seg på: Prestestudier i Holland, forkynner i England og predikant blant gruvearbeidere i Belgia. Jeg vil anbefale det store utvalget av Vincent van Goghs brev, Å skrive livet (Aschehoug 2014) i Eve Marie Lunds glimrende oversettelse. I denne vakre boken må dere også lese brevene fra tiden før han ble kunstner. Slå opp på side 119. Her forteller den 23 år gamle van Gogh om den lykkeligste dagen i sitt liv, da han fikk holde prekenen i metodistkirken i Isleworth. Hele prekenen er gjengitt i boken.

JETTERSK. Nokre ungdommar oppfordra oss til å omsetja The Orthodox Heretic (Den ortodokse kjettaren) av Peter Rollins til kinesisk. Boka er full av inspirerande forteljingar som spelar på bibelske tema. Ungdommane hadde allereie framført fleire av dei som teater. Etter kvart blei heile «omsetjinga» deira verk og blei utvida med eigne notatar, bilde og historier. Samstundes føregjekk student-demonstrasjonane med gule paraplyar i Hongkong. Mange unge lesarar opplever at boka anerkjenner erfaringane deira. Til dømes skriv Rollins i ei av forteljingane at Jesus allereie har komme igjen, men lever saman med dei fattige og undertrykte.

ALF VAN DER HAGEN, forfatter og journalist

DR. TSZ-SHUN (JASON) LAM, forskar ved Institutt for kinesisk-kristne studie i Hongkong

«När livet inte blir som vi har tänkt oss, vad gör vi med vår bitterhet och skam?» YLVA EGGEHORN

Foto: Jørn Stenersen

Dødssanger Noe av det vakreste jeg vet er Janet Bakers innspilling av Gustav Mahlers Kindertotenlieder (EMI Classics 1999). Verket har et fryktelig trist bakteppe: Mahler mistet selv et barn. Kindertotenlieder gjenkjenner og anerkjenner sorgen over et mistet barn – i en tid da det ikke var noen selvfølge at alle barn skulle vokse opp. Man kan høre innspillingen på tidal.com/album/1390761.

SOLVEIG SLETTAHJELL, artist

22 tørst HØST 2015

Ellevilt

ODT NOK. Du blir aldri noe mer enn en 3’er, sa norsklæreren til Anita Krohn Traaseth. Men Traaseth ble en av Norges mest kjente toppledere, og i fjor skrev hun Godt nok for de svina (Cappelen Damm 2014) om ledelse. Tittelen var farens måte å si at han var fornøyd med egen innsats. Uttrykket har blitt en rettesnor i Traaseths liv og en medisin mot perfeksjonisme. Med humor og selvironi anerkjenner hun sine egne opp- og nedturer. Hun viser at egen yrkessuksess har handlet om å ville noe og våge å ta sjanser, og samtidig anerkjenne at man trenger andre. BIRGITH OMLAND SJAASTAD, bistandskonsulent

totalkunstverk

PENNINGER. I Thomas Sjödins nye bok går to motiv igjen: Kampen mot hastverken og lengselen etter stillhet. De korte tekstene i Det er mye man ikke må (Vårt Land forlag 2015) anerkjenner livet med alle dets spenninger, istedenfor å nøre opp om et utopisk ideal om fullstendig harmonisk balanse. Selv «Gud stadig sliter med problemer», skriver han med glimt i øyet, og hjelper oss til å se at «dette slitet vi har til felles er en del av selve livet og er en berøringsflate Det er mye man mellom Gud og ikke må menneske». Dette er en bok det er godt å være i – lenge. Tomas Sjödin

RUTH SKREE, programkoordinator

DIKTET (Elementær geografi) Eg kjenner ingen beinvegar. Vegar er krokete, attgrodde brått islagde, med svake kantar. Dei fleste står ikkje på kartet. PAAL HELGE HAUGEN frå «Det overvintra lyset» (Samlaget 1985) Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen

Då eg såg Baz Luhrmanns magiske og spektakulære film The Great Gatsby (2013) på eit fly over Atlanteren, gjorde han så sterkt inntrykk, at eg måtte sjå han ein gong til på tilbakevegen. Filmen er bygd på F. Scott Fitzgeralds roman frå 1925 og har Leonardo DiCaprio og Tobey Maguire i dei viktigaste rollene. Det er forteljinga om eit like intenst og hektisk som tomt overklasseliv på Manhattan og Long Island i mellomkrigstida. Under dirrar jakta på kjærleiken og etter å bli sett som den ein er, ikkje som ein fasade. Luhrmanns film er ellevill, eit totalkunstverk på line med Wagner. «The great Gatsby» går rett i magen og rett i hjarta, iallfall mitt. Det skuldast den utrulege estetikken og ikkje minst musikken, som er produsert av Jay Z i ein miks av mellomkrigstid og 2013. Og det skuldast temaet: lengten etter anerkjenning – den overflatiske og den djupare. KNUT OLAV ÅMÅS, direktør og forfattar

Nyansane LÅNT STAS (Samlaget 2014) av amerikanske Paula Fox får meg til å tenke på kor lett vi ofrar nyansane i våre eigne forteljingar. Boka er ein sjølvbiografisk oppvekstroman. Paula blir utsett for uforstand og omsorgssvikt av dei uansvarlege, men fortryllande foreldra. Der finst omsorg, om enn fragmentert og tilfeldig. Oppveksten er omflakkande og brutal. Korleis finne sjølvaksept når ein har blitt svikta av sine næraste? Boka er ei fantastisk litterær reise, meir sjokkerande enn trist. Ein undrar på kva anerkjennelse er. Kanskje må ein finne nyansane og anerkjenne desse både i seg sjølv og andre, slik Fox gjer i boka.

LAURA DJUPVIK, forfattar og forlagsredaktør Foto: Rolf M. Aagard/Kolon forlag

Foto: Ilja C. Hendel

tørst HØST 2015 23

samtalen

SUMEET SINGH (31) • siviløkonom og rådgiver i Telenor • profilert i reality-tvprogrammet Lovesikh (2012) • grunnlegger og leder av Unge Sikher og Turbandagen • medlem i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

DIDRIK SØDERLIND (44) • rådgiver i Human-Etisk Forbund • redaktør for Tidsskriftet Humanist • initiativtager til Kjettersk Kjeller • journalist og forfatter av bl.a. Kristen-Norge . En oppdagelsesreise (2010) og Presten og ateisten (2015)

STIAN KILDE AAREBROT (39) • prest • grunnlegger av praksisnettverket Substans, som nå er en del av Areopagos • forfatter av bl.a. Verdens sterkeste pappa (2010) og Presten og ateisten (2015)

24 tørst HØST 2015

Å anerkjenne det som er annerledes En ting har ateisten, presten og sikhen i hvert fall felles: trangen til å gå mot strømmen. TEKST HANS IVAR STORDAL

FOTO ERLEND BERGE

– Vi er vel litt rebeller innenfor hver våre sammenhenger. Men vi må huske at de som grunnla religionene våre, faktisk også var rebeller som ikke bare aksepterte alt, men i stedet stilte spørsmål ved alt. Det sier Sumeet Singh, sikhen som i 2012 brettet ut kjærlighetsjakten sin på TV, til Stian Kilde Aarebrot, prest og leder for nettverket Substans. Overfor dem sitter Didrik Søderlind, ateist og rådgiver i Human-Etisk Forbund. Tidligere i år ga han ut boken Presten og ateisten sammen med Aarebrot, der de to samtaler om tro og livssyn. GURUER OG PROTESTANTER. De tre skjeggete herrene møtes i sikhenes tempel – eller gurdwara – på Alna i Oslo, et stort, gulmalt trehus vegg i vegg med Hells Angels’ klubbhus. Inne henger plakater med sitater og tegninger av sikhenes guruer. Sikhenes hellige bok ligger på et alter forrest i salen. Den både omtales og behandles som en guru: Den tas ut hver morgen og pakkes inn hver kveld, og når den blir lest fra, står en person eller to og vifter den, som med gamle indiske konger. – Det er et symbol på den høyeste respekt. Men det må ikke være en prest som bruker boken, det kan være vanlige menn eller kvinner. Det var veldig radikalt i India på den tiden sikhismen ble startet, forklarer Singh. – Det likner jo på protestantismen, påpeker Søderlind, halvt henvendt til Aarebrot, som nikker. – Og da er det jo interessant at sikhismen oppsto nesten samtidig, på 1500-tallet. TURBAN. Samtalen vår skal dreie seg om anerkjennelse, og Søderlind vil ha rollen som «den litt kranglevorne ateisten»: – Er det på tide å slå et slag for å ikke bli så anerkjent og akseptert, men tørre å skille seg ut? Problemet, med at alle skal gi hverandre ros og «koz og klemz», er at det blir mindre rom for å

faktisk være annerledes. Det rommet trenger vi, sier Søderlind. Singh forteller at det er derfor han er med på å arrangere Turbandagen hvert år. Der er turbanen et symbol for ulike typer annerledeshet. – Vi har en våt drøm om at Norge skal være verdens beste land å være annerledes i. Jeg ønsker virkelig at det skal gå an å anerkjenne andre, selv om de faktisk har tatt et helt motsatt valg enn deg selv. – Ja, det er feil å tro at anerkjennelse er det samme som å akseptere alt og være enig i alt, påpeker Aarebrot, som mener frykten for å støte hverandre gjør samfunnet kjedeligere. – Den store sosiale blunderen er å avbryte en samtale der alle samtykker, og si «det er jeg helt uenig i». Da har du ødelagt festen. UTFORSKING. En mann kommer inn med et fat søte kaker, og Søderlind drar straks kjensel på dem: «Er det burfi?» Han har laget det selv en gang, på kokkekurs på krishna-senteret. Aarebrot gliser: – Det er så fascinerende, at ateisten er religionseksperten her. Jeg måtte jo inn på Wikipedia og lese meg opp på sikhismen før jeg kom hit! ler han. Søderlind besøker gjerne religiøse sammenhenger. – Der jeg jobbet før, holdt det å gå over veien til pinsemenigheten for å havne i en totalt fremmed og eksotisk verden, der naturlovene fungerer litt annerledes. Jeg skjønner ikke at folk kan la være å utforske sånne ting, sier han. RISIKO. Singh mener at han tar en risiko, når han utforsker andres tro. – Man må være ganske trygg for å tørre å åpne seg opp for det. Man kan jo få en åpenbaring som gjør at man setter troen sin litt på spill, sier han. Søderlind er enig, men for ham er det et poeng å bli påvirket. – Jeg er en tjuv. Jeg vil lære det beste fra religionene rundt meg. Både er jeg opptatt av idéhistorie, men jeg har også hatt religiøse

IKKE AV MED LUA: I inngangspartiet må sko og eventuelle tobakks- og kjøttprodukter settes settes fra seg i hylllen. Stian Aarebrot må dekke hodet med et gult tørkle. Didrik Søderlind og Sumeeth Singh har allerede sixpence og turban på når de kommer.

tørst VINTER 2014/15 25

GUD: Sumeet Singh (med turban) tror Gud er inni oss. For Didrik Søderlind (med sixpence) er ikke Gud en del av ligningen.

« Uansett

hva jeg finner på, står den ultimate Far der med åpne armer Stian Kilde Aarebrot

26 tørst HØST 2015

opplevelser jeg vil finne ut hva er. – Når du sier det beste fra andre religioner, da mener du det du mener er det beste? spør Aarebrot. –Ja, så klart, det er jo mitt privilegium som ikketroende, å være en sånn motbydelig postmodernist, ler Søderlind. For Aarebrot er det nesten motsatt. – Jeg tviler mest når jeg holder meg for lenge i menigheten, jeg kan bli litt desillusjonert av alle de rare meningene folk har. Presten opplever at troen blir styrket når han blir utfordret av ateister eller annerledes troende. I menigheten han vokste opp i, var man forsiktig med å stille spørsmål og «gruble for mye». På kristendomsstudiene ble spørsmålene hans sett på som en ressurs for å dykke dypere. – For meg som var litt på vei bort fra troen, gjorde de kritiske spørsmålene at jeg begynte å tro sterkere. For andre var det omvendt, forteller Aarebrot. – Hvor viktig er det å få anerkjennelse for livssynet deres? Ateisten er «vanvittig opptatt av livssyn», det er både jobb og hobby for han. – Men på den andre siden er jo livssynet mitt ganske traust, så det er ikke noe jeg er spesielt stolt av. Sikhen blir trigget av at det eksisterer så mange fordommer. – Når jeg opplever at folk ser ned på religiøse, eller tenker at det er noe de ikke har fått med seg, da får jeg behov for å sette dem på plass eller få anerkjennelse.

Presten nikker og peker på tatoveringene på underarmene. – Det er litt derfor jeg har disse. Det er de ikkekristne som oftest forteller meg at kristne ikke kan se sånn ut. ANERKJENT AV GUD. Men det er bare få uker siden noen kristne Facebook-venner beskyldte ham for blasfemi, etter å ha stilt noen provoserende spørsmål. – Da betyr det ekstremt mye å stå fast i troen på at jeg er elsket av Gud, og at uansett hva jeg finner på, står den ultimate far der med åpne armer, sier Aarebrot. For Singh er det ikke slik. – Sikhismen ser jo ikke på Gud som noe eksternt. Gud er inni oss. Det er derfor det er så viktig å koble fra det ytre og anerkjenne seg selv. I møtet med andre blir man kjent med seg selv, og i møtet med seg selv møter man Gud. Men vi tar oss nesten aldri tid til virkelig å møte oss selv. Søderlind kan ha overskridende opplevelser, for eksempel når han trener kickboksing, men også mer mystiske opplevelser av det slaget han bare kan beskrive som «enhet med Altet». Men han har innsett at en gud ikke kan være en del av ligningen. – Jeg er jo virkelig ateist, jeg tror ikke på noe du ikke kan se i et reagensrør. SPRÅKET SKILLER. Aarebrot og Søderlind har vært

FELLES: I sikhenes skrifter er det også tekster av hinduer og muslimer, forteller Sumeet Singh. Stian Kilde Aarebrot (med gult tørkle) ser en felles søken bak ulik religiøsitet.

venner lenge og snakket mye om tro og tvil. Aarebrot opplever at språket skiller dem mer enn innholdet. – Når Didrik [Søderlind] for eksempel snakker om å møte andre mennesker eller dyr, er det jo tett opptil Sumeet [Singh] sin tro, men også min, for Jesus sier også at Gud bor i mennesker. Og Didrik kan snakke om kosmos til han blir våt i øya, det likner også på min Gud. Men når jeg begynner å bruke de teologiske ordene, kan han ikke følge meg lenger. Likevel tror jeg av og til at vi er nærmere hverandre enn det høres ut som. Søderlind er bare delvis enig: – Det er sant at religiøse og ateister har mer til felles enn begge liker å innrømme. Samtidig er det genuine forskjeller, for eksempel at jeg er helt overbevist om at det ikke er noe liv etter døden. Men jeg skjønner ikke at det skal være noe å krangle om. I følge Singh har religionsfrihet vært et av de viktigste poengene ved sikhismen fra begynnelsen. – Selv i skriften vår er det ikke bare tekster av sikher, men også av hinduer og muslimer. Sikhismen er ikke misjonerende, men sier heller: «Det du er, vær det fullstendig.» Det Guru Nanak sto opp mot, var hvordan hinduer og muslimer levde i praksis, hvordan religionene ble utøvd, ikke islam eller hinduismen som sådan. MENNESKELIGHET. Singh mener at å anerkjenne hverandre er det eneste som vil skape harmoni.

Han tror at alle religioner i bunn og grunn handler om godhet, inkludert humanetikk. – Jeg kan lett anerkjenne dem når jeg ser at de er gode mennesker. Kanskje jeg er feig, men jeg vil ikke si at min tro er riktigere enn andres tro. Søderlind tror ikke religion handler om godhet, men om menneskelighet. – Religioner er akkurat så gode og kjipe som folk er, de har stort potensiale både for ondskap og undertrykkelse, og for godhet. For Aarebrots del har mye endret seg siden oppvekstens skråsikkerhet om at alle andre religioner tok feil, ja, «kanskje til og med var demoniske». Han ser en felles søken bak ulik religiøsitet. – Mennesket vil aldri strekke til. Vi vil alltid trenge nåde, og det finnes ideer om en nådig Gud i andre religioner også. Når det er sagt, så spiller Jesus en veldig sentral rolle i troen min, så jeg kan ikke si at jeg tror alle religioner er like bra. Jeg tror jo at Jesus forsonte oss med Gud, da han døde på korset. – Du tror til og med at jeg kommer til himmelen, du er litt soft der? sier Søderlind spøkefullt. – Jeg tror iallfall det var den ultimate forsonende handlingen. Men jeg tror det strekker seg lenger enn bare til de som har tatt imot, sier Aarebrot. – Jeg føler at jeg alltid klarer å finne noe religionene har felles, sier Singh. – Noen har én tradisjon, og noen har en annen tradisjon – ja vel, men begge har iallfall en tradisjon.

« Religioner

er akkurat så gode og kjipe som folk er Didrik Søderlind

tørst HØST 2015 27

areopagos SUBSTANS • etablert i 2009 • inspirert av ReImagine i San Fransisco • blir slått sammen med Areopagos fra 2016, etter samarbeid siden 2012 • hjemmeside: substansielt.no

EKSPERIMENTER: Substans holder kurs, jesusdojoer, hvor man tester nye måter å leve på. Under dojoen «Penga eller livet» øver deltakerne seg på å bruke tiden og pengene sine på det som betyr aller mest. Det kan bety å selge en del av tingene sine på Grünerløkka. Under «Digital avrusning» tester de livet uten smarttelefon og sosiale medier.

28 tørst HØST 2015

HVA BETYR DET Å VASKE FØTTENE TIL HVERANDRE I EN MODERNE KONTEKST?»

Kristen praksis Nettverket Substans prøver å sette Jesu ord ut i handling. Etter nyttår er de en del av Areopagos.

– Inspirasjonen finner vi både i Bibelen og våre egne liv, sier Erik Ravnås Aarmo, som jobber med trosopplæring i Substans.

TEKST THOMAS REINERTSEN BERG : FOTO ERLEND BERGE

Å be, tenke og føle seg som en kristen, er en ting – men hva betyr det egentlig å leve som en kristen? Det forsøker praksisnettverket Substans å finne svar på. – Vi arbeider for å finne en mer praktisk tilnærming til troen, sier Erik Ravnås Aarmo, prosjektleder for trosopplæring i Substans. Han legger til at de jevnlig arrangerer Jesus-dojoer, for å finne ut hvordan dette kan gjøres. – Jesus-dojoer? – Dojo er et begrep vi har lånt fra japansk kampsport. Det betyr «stedet man lærer veien», altså treningsstudioet hvor man lærer en disiplin. I følge Apostlenes gjerninger i Det nye testamentet ble de første kristne kalt «Veien». Vi sier ikke at det er én riktig måte å leve på, men vi tester ut noen anbefalinger i Bibelen og i den kristne tradisjonen. Jesus-dojoene er en slags kurs, der vi ikke bare diskuterer innholdet i budskapet. Det viktigste er å prøve ut hvordan det ville sett ut i våre egne liv i et moderne samfunn. For eksempel: Jesus vasket føttene til vennene sine. Hva betyr det å vaske føttene til hverandre i en moderne kontekst? DET SOM SKURRER. Hovedaktiviteten til Substans er eksperimenter som varer fra fire til seks uker. De er svært forskjellige, og handler om alt fra digital avrusning og til det å leve et enklere liv. Denne høsten øker deltakerne kunnskapen sin om moderne slaveri. Utgangspunktet for dette er Jesu ord om at han var kommet for å sette fanger og undertrykte fri. – Inspirasjon til de ulike temaene finner vi både i Bibelen og i våre egne liv. Vi kan for eksempel diskutere hva det er som skurrer ved våre egne liv, hva vi gjerne skulle gjort annerledes, eller lese en tekst der Jesus formaner oss om å gjøre noe. I begge tilfeller blir det et spørsmål om hvordan Jesus ville ha gjort det i dag.

Substans arrangerer også litteraturkveldene Femti Femti, der de leser både egne og andre forfatteres tekster, og de har faste morgenbønnesamlinger med frokost på Grünerløkka hver torsdag. POPULÆRT. Nettverket ble etablert av presten Stian Kilde Aarebrot høsten 2009, da han kom hjem etter å ha bodd en stund i San Francisco. Der hadde han blitt inspirert av miljøet rundt ReImagine, som jobbet med å smelte sammen sosial aktivisme, åndelig vekst, kunst og fellesskap. Substans ble opprettet med en liten ti prosent-stilling. Det ble raskt et populært tiltak. I januar 2011 måtte Aarebrot arbeide i femti prosent ulønnet stilling for å håndtere alt. Da det så mørkt ut for videre drift, ringte en ukjent kvinne og fortalte at hun ville støtte Substans med et fast gavebeløp som tilsvarte en halv stilling i to år. SLÅR SEG SAMMEN. Siden 2012 har Substans og Areopagos inngått et samarbeid som blant annet har inkludert økonomisk støtte og gratis lån av kontorlokaler for det unge nettverket. Nå slår de seg sammen. – Areopagos og Substans blir gode ektefeller. Vi har samme menneskesyn, sier Aarmo. – Deres profil og visjon sammenfaller med vår, for eksempel når det gjelder dialogen som arbeidsform. På våre dojoer er det viktig at ikke én kommer med svarene, men at vi finner frem til dem sammen. Samtidig tror jeg vi har noe å tilføre Areopagos, siden vi har prioritert den kristne praksisen i større grad, sier Aarmo, og legger vekt på at Areopagos hele tiden har vært åpne for deres innspill og tatt imot dem med åpne armer. – 1. januar skal vi nok feire «bryllupet» med en liten kake. Da er det også mulig det skjer noe med Substans i form av et navnebytte, men det får vi komme tilbake til, sier han og smiler.

JESUSDOJOER I OSLO Aktiv venting – en Jesus-dojo for adventstiden 26. november– 17. desember 2015 Sannhetseksperimenter – en Jesus-dojo om omvendelse (selvransakelse og livsendring) 20. januar–2. mars 2016 Penga eller livet – en Jesus-dojo om å leve enkelt 19. april–31. mai 2016 tørst HØST 2015 29

Nyheter fra Verbum RAY SIMPSON

TOM ARNE MØLLERBRÅTEN

Fra hodet til hjertet

Tro under tvil

Med Bibelen og naturen som kilder

Tanker fra en kristen skeptiker

30 tekster inspirert av keltisk spiritualitet. I denne tradisjonen brukes naturen og Bibelen som kilder til kunnskap. Konkrete forslag til ulike måter å lese Bibelen på og eksempler på hvordan vi kan møte Gud ved å meditere over skaperverket.

I denne boka settes tvilen under lupen. Møllerbråten tar opp ulike måter å tvile på og ulike sider ved det å være en kristen tviler. Forfatteren mener at tvil er vanligere enn vi ofte liker å tro, og målet hans er å nærme seg tvilen på samme måte som man nærmer seg troen. For hvis troen er sann, så må også den tåle å granskes.

Kr 298,-

ALF VAN DER HAGEN

SØREN KIERKEGAARD

Meningen med livet?

Liljen på marken og fuglen under himmelen

Dialoger om tro Forfatter Alf van der Hagen samtaler med Gerd-Liv Valla, Henning Hagerup, Geir Lippestad, Vigdis Hjorth, Shoaib Sultan, Hans Fredrik Dahl, Simona Vaduva, Anne Kristin Aasmundtveit, Tom Egeland, Terje Kvam, Terje Nordby, Elisabeth Thorsen, Lars Petter Sveen og Erik Hillestad.

Kr 348,-

Bøkene kjøpes på www.bibel.no eller i din lokale bokhandel.

Tre gudelige taler Gleden er en spontan livsytring, men man må begynne med kunsten å være taus. Påminnelsen fra Kierkegaard har et ekko i vår tid, om det så heter meditasjon eller mindfulness. Oversatt av Knut Johansen. Innledning ved Marius T. Mjaaland

Kr 248,-

STRESS NED MED

FARGELEGGING! NYHET

Fargelegg ditt eget glassmaleri og kjenn gleden ved å skape noe nytt.

«Å fargelegga teikningane i denne boka kan vera akkurat det du vil: eit lite avbrekk ved stovebordet – eller ein meditasjon knytt til det evige.» Ann Kristin van Zijp Nilsen, kommunikasjonsleder i Areopagos Fra forordet i boka

Bas Vlam (ill.) VINDUER MOT HIMMELEN Her kan du fargelegge ditt eget glassmaleri! Kalligraf Bas Vlam har latt seg inspirere av mange ulike glassmalerier og noen har han funnet på selv også. Tegningene er lekne, noen runde som rosevinduer, andre er firkantete og noen med mer klassiske motiver, men alle med røttene i kirkens egen kunst. De mangler bare farge!

Kjøp boka i din bokhandel eller på

iko-forlaget.no Tlf: 22 59 53 00 E-post: ordre@iko.no

kr 199,–

Karsten Alnæs og Notto R. Thelle – hva er da et menneske? Gjennom to år brevveksler agnostikeren Karsten Alnæs og teologen Notto R. Thelle om temaer hentet fra Jesu lignelser. Lignelsene berører dem uventet sterkt. I samtalene hentes det inn referanser fra historie, litteratur, kunst, filosofi og psykologi og ikke minst – egne erfaringer. Slik blir brevene også personlige og direkte. Nå foreligger de i bokform.

Boken selges i bokhandel og på www.komforlag.no

Utsalgspris

329,-

tørst HØST 2015 31

Nå kan du lese Vårt Land på mobil, lesebrett og desktop hele uken, og få papiravisen i helgen.

Prøv gratis i 3 uker.

Send HELG til 1933, eller ta kontakt med vårt kundesenter på 22 310 350.

Foto: Bård Bøe