Tørst høst 2018 norsk

tørst HØST 2018 ET MAGASIN UTGITT AV AREOPAGOS

« Fokuset på helbredelse kan få oss til å sky det som er sykt eller skadet» Jan Grue

TEMA: HELBREDELSE SMERTE: Er det vits å tro på Gud? NIDAROSDOMEN: Prøvde «prayer for healing» fra den skotske øya Iona HELSE: Liv Wergeland Sørbye og He Dong stiller spørsmål ved skillet mellom sykt og friskt

MEN DU ER DET EINASTE «

EG KAN TENKJE PÅ

OM EG HAR KLART » Å VERNE DEG KULTUR & NATUR: Forfattar og småbrukar Hilde Myklebust, side 22

Gratis abonnement på torstmag.no

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 3

Foto: Erlend Berge

Verken Liv Wergeland Sørbye og He Dong tror på endelig helbredelse.

SAMTALEN side 28

Høst 2018

PORTRETT: Ja vel, så er professor Jan Grues kropp mer sårbar enn andres Side 6

TEMA: HELBREDELSE

STEDET: Bli med på helingsgudstjeneste i Nidarosdomen Side 14 SUMEET SINGH og andre svarer om helbredelse Side 10

TORBORG AALEN LEENDERTS: Hvor er Gud når folk lider? Side 12

INGRID NYHUS: Levende blant døde Side 26

VANNHULL: Tips og opplevelser Side 34 LYTTING: Lærer nordmenn å virkelig høre etter Side 36

4 I LEDER

Folk som lettar børene for kvarandre Styrtrike tv-predikantar dukkar ofte opp som indre bilde når nordmenn høyrer ordet «helbredelse». Kongane av religiøst føremiddags-tv lovar mirakuløs lækjing av medisinske tilstandar, i byte mot stor tru og rause gåver til arbeidet sitt. Her i landet er fenomenet marginalt, og dei fleste ser på det som utnytting av sårbare menneske. Men «helbredelse» sett med religiøse auge er mykje meir enn dette.

BLI HEILT. Ein av reportasjane i dette bladet tar deg med på ei gudsteneste som er inspirert av det skotske, tverrkyrkjelege fellesskapet The Iona Community si «prayer for healing». Når nordmenn snakkar om healing, tenkjer me gjerne på alternative behandlingsmetodar. Men på engelsk betyr det jo å bli bra igjen. «To heal a wound» er heilt vanleg sår-lækjing, eller -heiling.

På nynorsk er det ein openlys samanheng mellom heiling og at noko blir heilt igjen, til dømes huda når eit sår gror. Medarbeidarane mine i Areopagos, som har sørgd for omsetjing av den skotske forbønnsliturgien, brukar gjerne bokmålsordet heling i staden for helbredelse. Ved å leggja vekt på at noko «blir heilt», vil ein famna breiare enn det å bli frisk.

«KANSKJE BLIR HEILANDE KREFTER OFTAST FORMIDLA GJENNOM MENNESKE SOM BRYR SEG»

LIKEVERDIG. For nokre år sidan deltok eg på «prayer for healing» på Iona. Det var ei stillferdig oppleving – også eigna for skeptikarar som meg. Sjølv om eg knapt hadde veksla blikk med dei framande menneska rundt meg, kjendest det som eg var del av eit solidarisk, likeverdig fellesskap som letta børene for kvarandre, med Gud til stades. Eg veit ikkje korleis det ville vore om eg kom dit med alvorleg sjukdom eller tung indre bagasje. Uansett trur eg at den typen gudsteneste tar folk på alvor, både som sårbare og verdige menneske.

Ein gong møtte eg ei kvinne i rullestol som deltok i ei slik «bønn for heiling» i Noreg. På autopilot tenkte eg at «oi, ho håpar kanskje å bli frisk av det som gjer at ho sit i rullestol, og ho blir kanskje skuffa om ho ikkje opplever noko mirakuløst». Slike autopilotar kan vera svært dårlege guidar. Fordommar, kallast dei. Då eg snakka med henne etterpå, forstod eg at ho hadde opplevd det på akkurat same måte som eg: Det betydde noko for det indre livet.

Svært mykje heiling som skjer i verda, skjer heilt naturleg og umerkeleg: Skog veks opp etter hogst. Eit kutt i ein finger gror. Tankar blir mindre triste. Men kanskje blir heilande krefter oftast formidla gjennom menneske som bryr seg – både mellom enkeltmenneske som møtest og i det store, globale perspektivet. Sjukdom blir behandla og unngått. Konfliktar blir løyste. Det vonde blir mindre vondt. Grep blir tatt for at planeten skal kunna levast på framover. Det handlar om at folk bryr seg, uansett om dei trur på bønn, healing eller berre på skulemedisin.

Ann Kristin van Zijp Nilsen, redaktør

RD

IC E C O L A

B EL

O

01

48

2041

Les mer på areopagos.no

Ansvarlig utgiver: Areopagos, Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo (Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3) Annonser og andre henvendelser: + 47 23 33 17 00, areopagos@areopagos.no Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen, akn@areopagos.no Bidragsytere i denne utgaven: Tine Poppe, Erlend Berge, Tone Leksbø Walgermo, Live Lundh, Ingrid Nyhus, Lena Knutli, Kirsti Willemse, Marit Kaldhold, Sigbjørn Skåden, Eirik Swensen, Dina Willemse, Anne Austad, Johne Stødle, Christian Grøvlen, Torbjørn Dyrud, Thea Emilie Wang, John Inge Panduro Skogen, Ronnie M.A.G. Larsen, Gunnar Nyhus og Ingebjørg Vik Laugaland.

Design og grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Tine Poppe Trykt av Grøset på Maxioffset, miljømerket papir. Takk til Rikshospitalet for lån av lokaler til fotografering.

Gratis abonnement og adresseendring på torstmag.no

N

Print: GRØSET™

Areopagos er en kristen dialogorganisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog og -studier, kristen trospraksis og bistand.

PR

IN T

ED MATT

ER

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 5

Foto: Tone Leksbø Walgermo/Areopagos

IKKJE SOM EIT PROBLEM SOM SKAL LØYSAST Me treng alle heiling. Heiling av splitta fellesskap og nasjonar, og heiling av Jorda sjølv, har sin plass saman med heiling av skadde kroppar, såra sinn og knuste hjarte – og av det splitta og såra i vårt eige sjølv. (...)

I vår gudsteneste nemner me enkeltmenneske, stader og situasjonar ved namn, som folk har bede spesielt om forbønn for. Dette gjer me fordi kvar person og situasjon er kjent av Gud – ikkje som eit problem som skal løysast, men som eit fokus for Guds aksept og kjærleik.

OMSETT UTDRAG FRÅ «CONCERING PRAYERS FOR HEALING AND THE LAYING-ON OF HANDS» i Iona Abbey Worship Book, utgitt av det tverrkyrkjelege fellesskapet The Iona Community (2001/2017). Iona er ei lita øy i dei indre Hebridane i Skottland, som har vore eit pilegrimsmål sidan klosteret der blei grunnlagt i 563. Bildet er frå klosterkyrkja, der det kvar tysdag er gudsteneste med «bønn om heiling».

«VI FORVENTER MER VILJESTYRKE OG STÅ PÅ-VILJE AV MENNESKER SOM HAR EN SVEKKET KROPP»

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 7

TEKST LIVE LUNDH FOTO TINE POPPE

PROFESSOR JAN GRUE TROR AT KRAVET OM EN KUR

KAN VÆRE LIVSFARLIG – Noen ganger kan det syke man vil fjerne være en helt grunnleggende del av det mennesket du har med å gjøre.

Muskelsykdommen jeg har – ok, jeg kaller det en muskelsykdom, men det er jo bare måten kroppen min er på. Den kommer til å være slik resten av mitt liv, sier Jan Grue.

Det er høst i lufta, men vi sitter i sol og vind utenfor Helga Engs hus på Universitet i Oslo. Her, ved instituttet for spesialpedagogikk, jobber professor og forfatter Jan Grue. Han har nettopp holdt en forelesning og skal straks hente i barnehagen.

I sommer kom Jeg lever et liv som ligner deres, en såkalt «levnetsbeskrivelse» om livet med en sjelden muskelsykdom som gjør at han må bruke rullestol.

– Hva slags vibber får du av ordet «helbredelse»?

Grue ler.

– Det høres jo litt suspekt ut i første omgang!

For ham er det et religiøst ladet ord.

I boka er det det medisinske «kravet» om helbredelse han kritiserer: at man skal kunne bli kurert.

FULLVERDIG. Å bli anerkjent for hvem man er i den store fortellingen, er det viktige for Grue. Det handler om å akseptere sin egen kropp, og de forutsetningene man har i livet. Å vite at man er et helt og fullverdig menneske sånn man er, også med sykdom.

– Gjør vi helbredelse til et krav, forteller vi på sett og vis mennesker med sykdom at de lever et annenrangs liv.

Hvis Grue kunne ta en pille som med hundre prosent sikkerhet fjernet muskelsykdommen hans, ville han helt klart tatt den.

– Men realiteten er at denne kuren aldri kommer til å eksistere. Det er viktigere å spørre hvilken verden vi faktisk lever i, hva vi kan gjøre her og nå.

Grue snakker med et presist, sikkert språk. Det er tydelig at han er en

fagperson, selv om det vi snakker om for ham er dypt personlig.

– Er det spesielt lite aksept for sykdom i vår tid?

– Jeg tror vi har historisk høye forventninger til hva medisinen skal kunne gjøre. Ta genteknologien. Etter hvert har vi nærmest fått en forventning om at hele det menneskelige genmaterialet skal kunne redigeres og fikses.

Grue påpeker hvordan forventningene til at vi skal kunne bli friske har steget.

Samtidig er vi stadig mer opptatte av å sette diagnoser og merkelapper på alt som ikke faller inn under en nokså stram normal.

– Du ser det i psykiatrien. Rommet for diagnostisering blir stadig større, mens rommet for det normale blir mindre.

Men rikdommen av erfaringer er viktige.

Variasjonene er viktige for å forstå hva det er, eller kan være, å være menneske.

MORALSK SVIKT. I Jeg lever et liv som ligner deres skriver Grue om

8 I PORTRETTET

«NOEN GANGER KAN DU IKKE HELBREDE ET MENNESKE UTEN Å ENDRE DET FUNDAMENTALT. DU VIL ERSTATTE DET MED ET ANNET»

stigmatisering, om å være «merket», for eksempel ved å være rullestolbruker.

Du skiller deg ut.

– Stigma, slik jeg skriver om det, handler om hvordan slike «merker» gjør at du blir forstått som en person med en grunnleggende moralsk svikt, forklarer han. Dårlige tenner kan være et eksempel på stigma i dagens Norge. Fordi tannhelsen generelt er veldig god, blir dårlige tenner ofte sett i sammenheng med røyking, fattigdom, rusmisbruk, eller bulimi. Det fysiske uttrykket gjør at folk lett blir tilskrevet noen problematiske egenskaper.

– Uføretrygd er et annet eksempel. Du blir mistenkt for å være snylter, en passiv mottaker og derfor ikke et fullverdig medlem av samfunnet. Tidligere var jeg litt bekymret for å være ute på dagtid og ordne ting, dra på butikken i kontortiden.

Det ligger alltid en mistanke der: «Du trenger ikke å være på jobb, du?»

– Nå er jeg i småbarnsfasen og har ikke tid til å bekymre meg for sånt, legger han til med et flir.

STYGG OG SLEM. Sykdom har ofte blitt knyttet til moral, også i Bibelen.

Mange mener at Jesus tok et oppgjør med dette. Et eksempel er da disiplene i følge Johannesevangeliet spør Jesus om grunnen til at en mann er blind: Er det mannen selv eller foreldrene hans som har syndet? «Verken han eller hans foreldre har syndet,» svarer Jesus.

– Kobler vi sykdom og synd på nytt i vår sekulære tid?

– Det gjør vi helt udiskutabelt, sier Grue. I flere år jobbet han innenfor sosiologifeltet, særlig med begrepet «sykdomsprestisje». Noen sykdommer, forteller han, er mer prestisjetunge for

FEM KJAPPE TIL JAN GRUE • Hvor får du indre påfyll?

Fra naturen og kunsten.

• Hva har du lyst å gjøre mer av?

Være i naturen, være i kunsten.

• Hvilken bok har du lyst å lese?

Nær sagt en hvilken som helst fransk klassiker; det språket kan jeg akkurat nok av til å ville kunne det bedre.

• Hva skjer når du dør?

Da er det slutt.

• Hva er det viktigste du har lært?

Det er ikke så enkelt.

leger å jobbe med enn andre. På topp er hjerne- og hjertekirurgi. På bunnen finner vi psykiatri og det vi gjerne kaller «livsstilssykdommer». Folk som rammes av slik sykdom blir indirekte tilskrevet en form for skyld.

Generelt ser han at vi lett kobler det fysiske og det moralske hos mennesker.

Det kommer tydelig fram i filmer.

– Tenk på James Bond-filmene eller Harry Potter-universet. De slemme er stygge, mens de snille er pene.

Samtidig forventer vi desto mer viljestyrke og stå på-vilje av mennesker, hvis de har en svekket kropp, mener Grue.

– Så du Ingen grenser, da det ble sendt? spør han. I tv-programmet ble en gruppe funksjonsnedsatte pisket rundt i villmarken av Lars Monsen.

– De sluttet aldri å snakke om hvor

viktig viljestyrken var. Og vel var det viktig med viljestyrke, men enda viktigere var det nok at de hadde satt sammen et lag av funksjonsnedsatte der det ikke var for mange rullestolbrukere.

– Å opphøye viljestyrke når det gjelder sykdom er veldig farlig, tror Grue.

FRELS DEG SELV. Problemet med å tro at positivitet gjør underverker, er at det blir din egen feil hvis det går dårlig.

– Kjernen i mye kvakksalveri innen alternativ medisin er at «kreft kommer av negative tanker». Du har skapt en slags sykdom i deg selv ved å være stressa og tenke negativt. Derfor bærer du moralsk ansvar for å ha blitt syk. Du kan imidlertid «frelses» ved å moralsk sett bli en annen person. Det er en religiøs forestilling i nyreligiøs forkledning, mener Grue.

– Samtidig er det jo en større forståelse for at det fysiske og psykiske henger sammen nå enn tidligere.

– Jeg tror det ofte er veldig bra at vi ser på kroppen og psyken som forbundet.

Skyggesiden er at det åpner opp et enormt rom for å tilskrive folk ansvar.

Hvis vi forenkler forholdet mellom tanke og kropp, er den ytterste konsekvensen at vi kan si at «dette er ikke vårt problem som samfunn lenger. Det er ditt individuelle problem, og du kan tenke deg ut av det».

DEN SÅRBARE SAMFUNNSKROPPEN. Vi flytter oss over plassen for å holde følge med sola, mens vi fortsetter å snakke om hvem sitt problem sykdom er, og hvordan samfunnet har håndtert sykdom og sårbarhet i ulike perioder. Et av de mest grufulle eksemplene er hvordan man i Nazi-Tyskland

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 9

JAN GRUE (37) • forfatter og professor i kvalitativ metode ved UiO • født og bor i Oslo • debuterte som forfatter med romanen Det blir ikke bedre i 2016 og har siden da gitt ut flere bøker • aktuell med Jeg lever et liv som ligner deres, der Grue tar utgangspunkt i egne erfaringer knyttet til livet med en sjelden muskelsykdom

DET ALLMENNE: Hvis vi skal komme videre i hvordan vi snakker og tenker om sykdom, mener Jan Grue at det å anerkjenne sårbarheten er et godt sted å begynne. Den har alle mennesker felles.

iverksatte den såkalte Aktion T4 i 1939.

Det var et tvungent massemord på mentalt syke og funksjonsnedsatte barn.

– Det handlet om å fjerne sårbarhet, fordi sårbarhet ble sett på som urent og som en økonomisk byrde for samfunnet, sier Grue.

– Blir helbredelse i sin mest forvrengte versjon bestialsk?

– Ja, og nå snakker vi om helbredelse av «samfunnsorganismen». Det er et interessant bilde, sier professoren og viser til hvordan vi gjerne snakker om samfunnet som en kropp og en organisme med ulike sykdommer, enten det gjelder

kriminalitet eller sosial uro. Men når det gjelder forbedring av samfunnsorganismen finnes det noen ubehagelige ting også i vår relativt nære norgeshistorie.

– Prevensjon og rasehygiene var en kobling i feminismens tidlige fase. Man forsøkte å «forbedre» genmaterialet i befolkningen. Det er en lite hyggelig side ved oppstarten av sosialdemokratiet vårt, forteller Grue. Han er skeptisk til fokuset på helbredelse fordi vi kan komme til å sky det som er sykt eller skadet. Noen ganger vil man ikke kunne helbrede et menneske, uten å endre på det som dette

mennesket er fundamentalt sett.

– I bunn og grunn fornekter du at dette mennesket har en verdi som fullt og helt menneske. Du vil erstatte det med et annet.

Jan Grue mener at det å anerkjenne sårbarheten et godt sted å begynne, hvis vi skal komme videre i hvordan vi snakker og tenker om sykdom.

– Man kan si at, ja vel, på noen måter er jeg mer sårbar enn andre. Men det henger jo nettopp sammen med det helt allmennmenneskelige – å være dødelig og sårbar. Det finnes en form for ro i å akseptere akkurat det. •

10 I FOLK SVARER

Hva tenker du på når du hører ordet «helbredelse»? Åtte nordmenn om ødeleggende og helbredende krefter i og utenfor mennesket.

SUMEET SINGH PATPATIA siviløkonom og mannen bak «Turbandagen»

HEIDI TOINI skuespiller og yogainstruktør

– Noen ganger blir jeg sint og sier ting jeg angrer på. Noen ganger er jeg for grådig til å dele helhjertet med de som trenger det. Man deler liksom et par kroner og føler man har reddet verden.

Noen ganger er jeg for stolt til å akseptere at jeg har tatt feil. Noen ganger er det viktig å fremstå som en kul kar. Jeg trodde jeg styrte livet mitt, men oppdaget at sinne, grådighet, tilknytning, stolthet og lyster styrte meg. Egoet. Å frigjøre seg – ikke gi slipp, men å ta kontroll over disse egenskapene – det er helbredelse for meg som sikh. Og den eneste som kan gi meg den gaven er dessverre meg selv.

– Ordet «helbredelse» får meg først og fremst til å tenke på noe religiøst, på Snåsamannen – men også på sorg og brukne relasjoner. Jeg er ateist, og tror ikke på en ikke-naturvitenskapelig helbredelse av den fysiske kroppen, men jeg tror på helbredelse av stor sorg, et knust hjerte og et skjørt selvbilde.

ODDBJØRN JOHANNESSEN amanuensis i nordisk litteratur

– Ordet «helbredelse» gir meg umiddelbart assosiasjoner til noe religiøst, særlig til påståtte helbredelser i framgangsteologiske og nykarismatiske sammenhenger. Da våkner skeptikeren i meg. Predikanter som «massehelbreder» folk i mirakelmøter, får skeptikeren til å reise seg i full høyde. Om mennesker med visse sykdommer kan føle seg bedre etter å ha blitt bedt for, tror jeg ikke det har noen guddommelig årsak.

En Gud som helbreder enkelte syke bare de ber nok eller tror rett, mens han tillater de frykteligste lidelser på store deler av kloden, er det umulig å tro på.

MARIT SKARTVEIT leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid og kapellan med ansvar for retreat – For meg handler helbredelse om livet mitt blant andre mennesker. Jeg vet at jeg er et unikt og verdifullt menneske på alle måter, men samtidig er jeg skadet av hendelser og ord og holdninger av forskjellig slag som har møtt meg gjennom livet. Det sies at den som selv har sår lett vil skade andre, og jeg merker at jeg gjør det. Det skjer på grunn av min selvforakt, måten jeg dømmer på og de gale valgene jeg tar. Det er som en sykdom som bare Gud kan forandre. Gjennom relasjonen med han, bønnen om tilgivelse og mye kjærlighet opplever jeg at sår kan leges, og jeg kan av og til overvinne det onde med det gode. Når Gud helbreder kan det skje på et sekund, i kropp, psyke eller ånd. Men i den store sammenhengen er helbredelsen en sakte forvandling til det bedre, mot et fritt og glad og uredd menneske.

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 11

TOR ITAI KEILEN skuespiller – For jøder er helbredelse ofte forbundet med å lese Toraen. Ulike vers har forskjellig betydning for den enkelte, men det handler i hovedsak om å roe sjelen gjennom en slags meditasjon. For meg er sjelens helbredelse sammensveiset med verdens helbredelse. Derfor trenger jeg å føle at jeg bidrar med godhet til samfunnet, for eksempel gjennom frivillig arbeid.

MOHAMED ABDI skribent og spaltist i Morgenbladet

JAN OTTO MYRSETH biskop i Tunsberg bispedømme

– Det første jeg tenker på er dua, siden jeg er en muslim.

Dua betyr at man leser bønn.

Iblant kan man lese bønn over en syk person. Med dette menes det selvfølgelig ikke at man forkaster moderne medisin – men at dette er et tillegg, som er ment spirituelt. Altså jeg tenker «spirituelt» og «sjelelig» når jeg hører ordet. Jeg tenker også at mange av oss mennesker har denne trangen til å se på helbredelse som noe mer enn det fysiske og psykiske. Jeg vet ikke hvordan man skal beskrive det.

– I min kristne tro ligger en grunnleggende tanke om at Gud vil helhet. Helbredelse handler om å gjøre helt igjen det som er ødelagt. Jesus helbredet mennesker fra mange slags sykdommer, men han så også dypere enn de fysiske plagene. Han reiste mennesker opp og ga dem livsmot ved å tilgi synder og bekrefte deres verdi som mennesker.

Han hadde et særlig bankende hjerte for de utstøtte og foraktede.

I dag skjer helbredelser av fysiske plager hovedsakelig gjennom legevitenskap og helseomsorg, men det skjer også helbredelser som det ikke er så lett å finne rasjonelle forklaringer på. Jeg tror at Gud gir enkelte mennesker spesielle gaver til å formidle helbredelse gjennom bønn og håndspåleggelse.

Mariam Kirollos

MARIAM KIROLLOS utviklingspolitisk seniorrådgiver og skribent – Når jeg hører ordet helbredelse, tenker jeg på reparasjon av en knust sjel. Med reparasjon mener jeg ikke at alle sprekkene forsvinner, men heller evnen til å oppnå en helhet med alle de knuste bitene. Jeg kan heller ikke tenke på ordet uten å se for meg en fredelig scene rundt det, som en stråle med mykt sollys. Jeg tenker også på en gruppe gode sjeler, samlet for å hjelpe den fysiske og følelsesmessige smerten til en annen sjel. Sistnevnte er en av de syv sakramentene i den koptiske kirken. Det innebærer både salving med olje, men også å være med hverandre for å be for de syke og slitne, både de vi kjenner og de vi ikke kjenner. For meg er helbredelse lydvibrasjoner som går direkte inn i sjelen for å dempe trafikken av smertefulle tanker, det innebærer også en byrdedeling og solidaritet med hverandre, og det er viktig i både min egyptiske, koptiske og feministiske bakgrunn.

Foto: Stephen Butkus, Therese Haaland, privat, Krigsropet, Det norske teatret, Christina Ulriksen/Morgenbladet, Bergens Tidende og Amund Bakke Foss

«For meg er helbredelse lydvibrasjoner som går direkte inn i sjelen for å dempe trafikken av smertefulle tanker»

12 I PERSPEKTIVET

Fant et språk for taus kunnskap Gud beskytter oss ikke fra tilværelsens grunnvilkår, men det finnes helbredende krefter i skaperverket, mener Torborg Aalen Leenderts.

– Hvis jeg kan si at jeg har et kall, så er det å gi stemme til mennesker som lider. Til de som opplever at lidelsen ikke går over, uansett hvor mye de har bedt eller blitt bedt for.

Jeg har selv vært språkfattig på det området der troen møter lidelsen. Mitt kall er å bidra til et språk for taus kunnskap.

Smertefulle erfaringer sprenger ofte språket, sier sosionomen og forfatteren Torborg Aalen Leenderts. Men når hun skal forklare bakgrunnen for sitt langvarige engasjement, må hun tilbake til barnerommet.

TRYGG OG UREFLEKTERT. Hun vokste opp i et kristent hjem, og på barnerommet hang det kjente bildet av to småbarn som går på en bro med store sprekker i og et skremmende fossefall under. Like ved står en stor engel med armene sine over dem.

– Jeg lå ofte og så på det bildet. I dag tenker jeg at bildet symboliserer min barnetro, trygg og ureflektert. Gud var den som beskyttet meg i livet. Da jeg var tjueen år fikk min yngre bror, Gunnar, en alvorlig sinnslidelse. Det var som om hele familien vår falt i fossen. Hvor var Gud nå? Den gamle barnebønnen, «kjære Gud fader i himmelens slott, takk for i dag, jeg har hatt det så godt», den holdt ikke lenger.

Hvordan skulle jeg snakke med Gud nå?

NÅR ALT BLIR MØRKT. Det tok flere år før jeg fikk et språk for hvem og

«VI FALLER ALLE GJENNOM BROEN PÅ ET TIDSPUNKT. MEN GUD ER I DYPET»

PÅ BARNEROMMET: Da Torborg Aalen Leenderts var liten, hang et slikt bilde på veggen hjemme. Dette motivet av en ukjent maler dukket første gang opp på tyske postkort i 1900.

hvor Gud er når alt blir mørkt.

Gunnar var alvorlig syk gjennom hele sitt voksne liv.

Mange ba for ham, men ingenting så ut til å bli bedre.

Likevel ble han et stadig sterkere vitne om Guds kjærlighet og trøst midt i det vonde. Hans tro gav meg mot til å skrive den siste boken min, om en kjærlig Gud som er i lidelsen. Derfor er den også tilegnet ham.

UNDER ALLE DYP. Gud beskytter oss ikke fra tilværelsens grunnvilkår, påpeker Leenderts. Ondskap, lidelse, sykdom og død hører med til livet.

– Særlig her i Norge kan vi ha en forventning om at livet egentlig skal være enkelt og godt. Derfor er det mange som skammer seg over å ha et liv preget av lidelse, sier forfatteren.

For henne var det avgjørende vendepunktet i forholdet hennes til Gud å erkjenne livets grunnvilkår og se etter Gud og hans nærvær i det vonde.

– Når vi slutter å tenke på Gud som en som styrer eller tillater alt som skjer, men i stedet forstår Guds makt som kjærlighetens makt, åpner vi opp for det nærværet som kan sees med troens øyne. Med hjertet. Jesus banker på alle hjertedører, men han bryter seg ikke inn. Gud er tilstede for alle alltid, sier hun og siterer en strofe fra en salme av Svein Ellingsen: «Under alle dyp er Du». Vi faller alle gjennom broen på et tidspunkt. Men det er evangeliet i sin essens: Gud er i dypet. Vi ser aldri så

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 13

Torborg Aalen Leenderts • pensjonert sosionom med videreutdanning i familieterapi • har i en årrekke undervist høgskolestudenter, bl.a. som førstelektor ved Høyskolen Diakonova • har skrevet flere bøker: Når glassflaten brister (2005), Gud og det vonde (2011), Person og profesjon (2014) og er aktuell med I møte med lidelsen – finnes det en kjærlig Gud? (2018) TEKST INGRID NYHUS FOTO MAX HALBERSTADT OG KOM FORLAG

tydelig hvem Kristus er, som i mørket.

HELENDE PROSESSER. Kristendommen er den eneste religionen som har en lidende Gud, derfor burde vi ha mye større respekt for lidelsen og det lidende mennesket, mener Torborg Aalen Leenderts.

– Hva sier du til dem som søker overnaturlig helbredelse?

Finnes det? – Jeg har møtt enkelte mennesker som sier de har blitt helbredet og gledet meg med dem. Samtidig er jeg ofte blitt provosert over at det gjerne ser ut til å handle om «mindre» plager, som rygg og knær.

Selv er jeg mer opptatt av «helende prosesser». Teologiprofessoren Ole Hallesby er beryktet blant mange for sin helvetestale, men i boken hans Fra bønnens verden finnes en vesentlig sannhet. Han sier at «å be er å lukke Jesus inn i sin nød».

Leenderts tror at det er inngangsporten til å unngå å bli skuffet over Gud. Noe heles, noe lindres, noe trøstes når man lukker Gud inn i sin lidelse.

Gud kan overraske og helbrede. Men kanskje ikke på den måten vi forventer, sier hun og viser til at det i noen kristne miljøer finnes tendenser til nærmest å bli lovet helbredelse bare man ber nok.

Slik er det ikke.

INDRE LEGEDOM. Men hun tror at «Gudsrikets krefter kan gjøre en forskjell i enhver livssituasjon uansett hvor tung den er».

«MANGE LENGTER ETTER Å HØRE AT DET BETYR NOE Å TRO NÅR LIVET ER TUNGT» –Hva består denne forskjellen egentlig i?

–Det kan være veldig ulikt fra menneske til menneske. Det kan være å få kraft til en ny dag. Kjenne seg trøstet.

Se situasjonen sin i et nytt forsonende lys. Føle seg mindre alene i det vonde.

Gud kan sende hjelpende mennesker.

Det har jeg ofte sett.

– Og noen ganger er de leger?

– Noen ganger er de leger. Helsepersonell og terapeuter. Det finnes så mange helbredende krefter i skaperverket. Vi vet at de finnes i kroppen, men også i sjelen. Vår psyke er innrettet mot forsoning og indre legedom.

BØNN ELLER BESTILLING. – Når Jesus helbreder en spedalsk mann, gir han mannen streng beskjed om ikke å si videre hva han har opplevd. Hører slike erfaringer til i lukkede rom?

– Måten vi snakker om det på er det avgjørende. For det som skjer med meg, trenger ikke skje med deg. Her er vi på sårbar grunn. Mange åndelige

veiledere advarer nettopp mot å gjøre noe for stort ut av slike erfaringer, de er kanskje mest til innvortes bruk som oppmuntringer underveis, mener Leenderts.

– Noen vil si at kirken er blitt så nøktern og hodefokusert, at det ikke er rart det har vokst frem et stort marked med alternativ helbredelsespraksis. Mistet vi noe på vegen?

– Ja, det tror jeg. Mange mennesker går til alternative miljøer, for eksempel nyreligiøse, hvor man snakker tydeligere om sjelens helbredelse. Og frimenigheter der man snakker høyt om helbredelse. Dette blir lett underkommunisert i Den norske kirke. Folk strømmer til når kirken arrangerer forbønnsgudstjenester. Mange lengter etter å høre at det betyr noe å tro når livet er tungt.

Jeg ber gjerne for dem som ønsker det, men jeg er bevisst på hvordan jeg ber.

– Du ber ikke om at kreftsvulsten må bli borte?

– Jeg kan gjerne be om at kreften må bli borte, men bønn er primært en kjærlighetsrelasjon. Bønn er ikke en bestilling til Gud som han må innfri.

Hvis han ikke gjør det, kan man jo tolke det som at Gud ikke bryr seg eller at man ikke har bedt nok eller på riktig måte. Vi trenger ofte hjelp til å korrigere og utdype våre forestillinger om Gud. Og det er ofte en lang prosess, det vet jeg selv. •

14 TØRST HØST 2018

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 15

Hender som ber for andre Menneske frå heile landet fyller det vesle sidekapellet i Nidarosdomen, der presten Liv Hegle leier ei sjeldan gudsteneste med «bønn om heling».

Nedst i rommet sit «Snåsamannen» Joralf Gjerstad på 92 år.

16 I STEDET

I NIDAROSDOMEN: Dette rommet, «Kapittelhuset», har truleg blitt brukt som hospital for sjuke. I middelalderen var Nidarosdomen det viktigaste pilegrimsmålet i Norden. Mange kom for å be om at dei sjølve eller andre skulle bli friske.

I dag har folk komme frå heile landet for å vera med på «bønn om heiling».

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO LENA KNUTLI, MEG PICKARD OG ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN

O

gså i dag kjem Joralf Gjerstad til å leggja hendene på nokon som har vondt ein stad, før han reiser heim til Snåsa. Her på gudstenesta i Nidarosdomen sitt vesle «kapittelhus», sit han stille i bakgrunnen, men i løpet av livet har han truleg bede for, og lagt det mange opplever som «varme hender» på 50 000 menneske.

– Gjerstad fortener takk for den livslange tenesta si, seier Liv Hegle. Ho er prest og leier Areopagos sitt arbeid i Noreg. Ho beklagar at «kirkens helbredende tjeneste» stort sett har vore eit ikkje-tema og meiner dette har gitt rom for usunn mirakel- og healingpraksis,

både i kristne og andre samanhengar.

BOTEMIDDEL FRÅ SKOTTLAND. Under eit besøk på den skotske øya Iona i 2013 oppdaga ho og eit par Areopagoskollegaer det som kanskje kunne vera eit botemiddel.

– Der deltok me på ei gudsteneste med «prayer of healing». Det gjorde sterkt inntrykk.

I det tverrkyrkjelege felleskapet The Iona Community ber ein kvar tysdag for menneske og situasjonar i heile verda. Alt føregår etter ein liturgi med faste tekstar og handlingar. Dei som vil bli bedne for kneler ved lysgloben, mens heile kyrkjelyden seier ei kort bønn. Folk som ventar på tur, legg ei hand på skuldra til den framføre. Det blir ei kjede av forbønn.

– Skiljet mellom den som ber og den

som blir beden for blir borte. Det gir ei sterk erfaring av å vera i eit fellesskap som både gir og søkjer heiling, seier Liv Hegle. Ho brukar gjerne det ordet i staden for «helbredelse». At noko blir heilt igjen kan skje på mange måtar.

Det handler ikkje berre om å bli frisk.

Areopagos har sørgd for at liturgien er omsett til norsk i ein førebels versjon.

Dette er andre gongen han blir prøvd ut.

På stolane i det halvmørke kyrkjerommet sit biskopen i Nidaros, prestar, andre tilsette og frivillige i Den norske kyrkja. Ein høyrer så vidt litt blafring i salmeboka og arka der liturgien står, mellom salmesongen og veksellesinga.

Hegle inviterer alle som ønskjer forbønn for vanskelege situasjonar og «sår i kropp eller sinn» til alterringen. Mange kjem.

Kne blir bøygde, hender lagt på skuldrer.

Stemmene er låge. «Gud er din hvile,

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 17

ENDELEG I NOREG: Egil og Else Marie Tveter kom frå Lillehammer for å bli med på forbønnsgudstenesta dei tidlegare hadde opplevd på den skotske øya Iona. – Eg har tenkt på den sterke opplevinga på Iona i ti år, seier Else Marie Tveter.

Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn», syng forsamlinga i det gudstenesta er slutt, ei salme skriven av John L. Bell i Iona-fellesskapet.

STERK OPPLEVING. Eg blei «åndelig berørt», seier Egil Tveter etter si første norske helingsgudsteneste.

– Det handla om songane, tekstane og handspålegginga. Og at det var roleg og meditativt. Blir det mykje ytre støy, greier ein ikkje å ta det innover seg, seier han. Saman med kona Else Marie Tveter har han komme heilt frå Lillehammer for å delta på heilingsgudsteneste og -seminar. For ti år sidan var dei på ei slik gudsteneste på Iona.

– Eg har tenkt på den sterke opplevinga på Iona i ti år, seier Else Marie. Ho meiner at kyrkja burde vera meir opptatt av heiling. Samtidig trur ho at Gud like

«SKILJET MELLOM DEN SOM BER OG DEN SOM BLIR BEDEN FOR BLIR BORTE» gjerne brukar bahaiar eller folk med kva som helst livssyn til å gjera andre heile og friske.

IKKJE MIRAKULØST. Ei av dei som er ansvarlege for liturgien i klosterkyrkja på Iona, er den britiske forteljaren og metodist-forkynnaren Jan Sutch Pickard.

Ho fortel at ho var skikkeleg skeptisk til

heilingsgudstenesta, då ho besøkte Iona som student på 1960-talet. Seinare forstod ho at forventningar om mirakuløs fysisk heling, aldri har vore Iona-fellesskapet si greie.

– Dei som leier gudstenesta har ingen særlege evner, dei er folk i staben som har funne namnet sitt på ei liste den veka, seier Pickard og forklarer korleis det heile starta.

DEI HARDE TRETTIÅRA. I 1938, under depresjonstida, tok den skotske presten George MacLeod med seg unge prestestudentar og arbeidslause menn frå verfta i Glasgow. Saman begynte dei å gjenreisa det gamle klosteret på Iona og feira gudstenester.

– Men ein hadde ikkje rekna med kva det betydde folk for på fastlandet. Iona blei rekna som ei heilag øy og «a place

18 I STEDET

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 19

SKOTSK: På den vesle øya Iona i dei indre Hebridane har det vore kloster sidan 500-talet. Jan Sutch Pickard har vore leiar for The Iona Community sitt arbeid der og er framleis ei av dei som arbeider med liturgien. Den inkluderer forbønn om heiling.

I Noreg held professor Jan-Olav Henriksen stadig føredrag om heiling som kyrkjeleg praksis, som her i Trondheim.

for healing». Brev begynte å dukka opp.

Folk ba om forbønn for enkeltmenneske og vanskelege situasjonar, fortel ho.

Ei fast gudsteneste i veka, med bønn om heiling, blei sett i gong av MacLeod og har sidan blitt halden i hevd av fellesskapet. Framleis renn førespurnadene inn kvar veke, i brev og epostar, på telefon og handskrivne lappar lagt i ein boks i klosterkyrkja.

Små og store fellesskap lar seg inspirera av liturgien deira.

– Det er fint å tenkja at me er del av ei større rørsle. Me er eit tverrkyrkjeleg fellesskap og lener oss på tenking og praksis frå mange kyrkjesamfunn, forklarer ho.

– Kvifor er det viktig for Iona-fellesskapet å ha ei heilande teneste?

– Av same grunn som det er viktig for alle kristne. Det reflekterer trua vår på at Gud vil at alle skal ha eit liv i «wholeness», heilskap.

«DET KAN OPNA FOR EI SANSELEG ERFARING AV GUDS NÆRVÆR» VARME HENDER. Jan-Olav Henriksen er enig. Professoren med doktorgrad både i teologi og filosofi opplevde å få «varme hender» då han var femti år, og har nyleg skrive bok om fenomenet. På dagens seminar i Trondheim snakkar han om korleis ein kan tenkja om ein såkalla «helbredelsespraksis» innanfor ramma av kristen tru. Og ikkje minst: Kva slags erfaring er det å bli lagt hendene på?

– Det kan opna for ei sanseleg erfaring

av Guds nærvær, meiner han.

I følge Henriksen forstår den kristne tradisjonen handpålegging som noko sakrament-liknande. Eit sakrament blir danna av naturlege element, som vatn i dåpen, og vin og brød i nattverden. I dette tilfellet blir hender eit uttrykk for Guds omsorg og nærleik.

Professoren tenkjer at ein lege kan formidla alliansen med krefter utanfor oss sjølve, like mykje som ein healer kan.

Sjølv om legen ikkje tolkar arbeidet sitt religiøst, er dette er ein av måtane Gud verkar i verda for å hjelpa menneske til å få eit betre liv, meiner han.

– Men det nådefulle og nyskapande som skjer gjennom lækjing, tar uansett ikkje vekk nærværet av det tragiske i menneskelivet, seier han og minner om at det å bli «heila» ikkje alltid betyr å bli frisk. Det kan handla om å komma til rette med situasjonen og kanskje sjå

20 I STEDET

BERØMTE HENDER: Joralf Gjerstad opplever at hendene hans overfører heilande krefter frå Gud. Presten Gry Orfei Solbraa har komme frå Mosjøen for å møta han på seminar.

historia si i eit anna lys enn før.

Henriksen er opptatt av det sårbare ved menneskelivet. Det skal ein ikkje utnytta økonomisk, når folk ber om hjelp.

– I ei kristen ramme er det ikkje akseptabelt å ta i mot betaling for forbønn eller for at nokon blir lækte ved handspåleggjing. Allereie i eitt av dei tidlegaste kristne skrifta, Didache, blei dei som utnytta andre si kristne tru til eiga vinning kalla «Kristus-kremmarar».

Ei nådegåve til å lækja er gitt av Gud, ufortent. Betaling forkludrar formidlinga av denne gåva frå Gud. I JESU NAMN. Nettopp det har vore viktig for Joralf Gjerstad i alle åra han har lagt hendene sine på folk. Då han første gong fortalde om evnene sine til presten heime på Snåsa, var svaret at «du må gi det du kan, i Jesu namn».

«DET ER JESUS EG TRUR PÅ NÅR EG LÆKJER FOLK» – Eg brukte Fadervåret og Jesu namn.

Eg græt i lag med dei som var sjuke, og lo saman med dei som var glade, seier han.

Gjerstad opplever at det er krefter frå Gud som blir overført til andre gjennom dei «varme» hendene» hans.

– Det er Jesus eg trur på når eg lækjer folk. Det er han som gjer dette.

Nokon i salen vil vita om han kjenner varme i hendene sjølv.

– Nei, eg kjenner det ikkje sjølv.

Hendene mine kan vera kalde, dei. Eller jo – eg kjenner at det verkar sjølv. Eg har

ikkje fortalt det før, men nå kan eg seia det, eg har allereie sagt så mykje, seier han og ler.

– Når eg ønskjer at dei skal bli friske, kjenner eg ei lita rørsle i hendene, som ein straum. Men eg blir ikkje varm.

Joralf Gjerstad blir trilla ut i rullestolen, ein lang kjøretur heimover ventar. Fleire deltakarar følgjer diskret etter han. Gjerstad set seg i eit hjørne i entreen og snakkar med dei, ein om gongen. Etter kvart legg han hendene sine på ei skulder eller ein rygg. Gjerstad vil ikkje bli kalla «healer», men eit medmenneske. Han har tru på gudstenester som kan gjera at folk blir lækte i kyrkja, der prestar og andre legg hendene på folk, slik som «i gammal tid».

– Det høyrer til i kyrkja og det ho står for: Likskap for alle, seier mannen frå Snåsa. •

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 21

Kultur&natur Fem sider med anbefalinger av bildekunst, litteratur, tv-serie, podkast, musikk og naturopplevelser som kanskje kan gjøre noe helere.

BILDEKUNST

EL ANATSUI: Dei store, intrikate verka finst samlingane til i dei største kunstmusea i verda, og nokre er blitt stilte ut i Noreg.

Kunstnaren ser på seg sjølv som «ein slags skulptør og målar samtidig», og lar utstillarane bestemma korleis arbeida skal hengast opp.

«Eg vil ikkje vera ein diktator, men ein som føreslår noko», seier han.

Foto: Muzina Shanghai, Flickr CC

Arbeida til den ghanesiske kunstnaren Brahim El Anatsui (fødd i 1944) vert viste over heile verda, oftast i form av monumentale, vakre, måleriske tepper sett saman av tusenvis av små metallbitar.

Metallet er henta frå leskedrikkar og hermetikkboksar, botnfall frå global handel og import, ofte med varemerket synleg om du kjem inntil verket og ser. Materiala kan føra tankane til det historiske utbytingsforholdet mellom det afrikanske kontinentet og den vestlege verda. I den vesle landsbyen Nsukka i Nigeria, der El Anatsui bur til dagleg, deltek innbyggarane i den omfattande produksjonen av arbeida hans. Slik eg opplever det, er det som om El Anatsui gjennom kunstnarverksemda si vender om på historia for å skapa heling der det frå før finst sår.

Kirsti Willemse, tekstil- og performancekunstnar

22 I KULTUR & NATUR

BØKER

Bøker om en slags helbredelse I DET FORGJENGELEGE FINST KRAFTA

Foto: Samlaget/Øyvind Eide

Marit Kaldhol, lyrikar og forfattar

Eit småbruk er ramma for Hilde Myklebust si diktbok Kvar ein fugl (2018). På innsida og utsida av steingardane lever fuglar, dyr, menneske og natur i dei same syklusane. Universet rommar død og nedbryting, som når bonden finn ein omkomen sau: «Blodet har tjukna og musklane stivna | men lammet ligg framleis inntil | Det strekkjer hals og syg | mjølk frå det blå juret». Når ulykka rammar mora med barn i magen, er trongen til å verne livet den sterkaste drifta: «Dei koplar meg til maskiner | og snakkar til meg om smerte | Men du er det einaste | eg kan tenkje på | Om eg har klart å verne deg | Om kroppen min | har vore skjold nok | festning rustning borg nok | morkaka fast nok | livmora stram nok». I landskapet der mjølk blandar seg med fostervatn, der det levande går sund og samtidig strevar etter å finne att heilskapen, står treet med ei hand i himmelen, ei hand under jorda. Is smeltar tilbake til vatn, under sorga sitt mørke veks graset fram på leiting etter lys. I det forgjengelege finst krafta til å verne om framhaldet og nye byrjingar.

VANLEGVIS FUNGERER NATUREN RASJONELT. BERRE MENNESKET SYNEST I VÅR TID Å VEKSE SEG TIL EIN MAMMUT. Nils-Aslak Valkeapää i Helsing frå Sameland (1979)

HELSING FRÅ SAMELAND

Cappelen Damm/Tanya Busse

Sigbjørn Skåden, forfatter med samisk og norsk som skrivespråk

I 1971, mange år før han skrev bøkene som gav ham status som samisk nasjonalskald, forfatterdebuterte Nils-Aslak Valkeapää med ei essaysamling på finsk med tittelen Terveisiä Lapista. Åtte år senere ble boka utgitt på norsk på Pax Forlag med tittelen Helsing frå Sameland. Tekstene er skarpe og fulle av brodd mot de nordiske storsamfunnene, men samtidig ført i et lekent ironisk språk. Her får man et yngre og mer utilslørt møte med tankegodset som skulle prege Valkeapääs senere kunstnerskap. Boka har dessverre blitt litt glemt og er i dag vanskelig å skaffe på norsk, men i tida vi går inn i vil Valkeapääs økofilosofiske tankegods være brennaktuelt. Tida er riktig for Pax til å gjenutgi Helsing frå Sameland og sende Valkeapääs tankegods ut i verden på ny.

HVA SKAL VI SVARE VÅRE BARN? (2018) Troen på jordas helbredelse er et enormt selvbedrag, sier forfatterne Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig. Det er faktisk ikke sikkert at det går bra til slutt. «Håp» kan faktisk være en kilde til handlingslammelse.

Skal du lese en optimistisk klimabok i år, ikke les denne. Vil du derimot ta livsløgnen fra deg selv som det gjennomsnittsmennesket du er, kan det imidlertid være en god ide.

DEN SÅREDE HJELPER (2004) Henri Nouwen skreiv 39 bøker i si relativt korte levetid. Du kan til dømes byrje med Den sårede hjelper (The wounded healer 1979).

Den nydelege og kortfatta boka handlar om at såra vi ber med oss utgjer ein møteplass mellom Gud og menneske, og at kan dei kan bli vår felles styrke om vi vågar å møte oss sjølve og andre med sensitivtet og openheit.

UVENTET OG UBEDT (2013) av Jan-Olav Henriksen og Kathrin Pabst alminneliggjør paranormale erfaringer – som helbredelse, visjoner av engler og opplevelser av kontakt med døde. Boken gir oss innblikk i hvordan slike erfaringer kan samvirke eller støte mot tradisjonell kristen tro, og åpner en ikke-avvisende samtale om fortolkning.

Eirik Swensen, fagpolitisk rådgiver

Dina Willemse, praktisk-teoligisk rådgivar

Anne Austad, førsteamanuensis

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 23

SERIE

«HVORDAN KAN HAN FRI SEG FRA DET NAGENDE HATET, OG BØR HAN EVENTUELT GJØRE DET?» Ingrid Wågen Nyhus

BRITISK-AMERIKANSK DRAMA: Sympatien med Patrick Melrose (Benedict Cumberbatch) henger i blant i en tynn tråd.

Men den livslange forsoningsprosessen hans er verdt å følge, skriver Nyhus.

Foto: Showtime/Ollie Upton

PATRICK MELROSE: MØRK, MEN LYSTBETONT SEEROPPLEVELSE I denne kortserien følger vi den sarkastiske hovedpersonen Patrick Melrose (spilt av Benedict Cumberbatch) gjennom traumatisk barndom, heroinmisbruk, og overdådige middager i britisk overklasse. Serien baserer seg på det delvis biografiske fembindsverket til forfatter Edward St. Aubyn, og er en mørk konfrontasjon med menneskelig grådighet, destruksjon og kynisme. Den er medrivende god når vi får innblikk i den mer sårbare Patricks kamp for kontakt, forsoning og helbredelse.

Kan han noen gang tilgi sin far for å ha voldtatt ham som barn?

Hvordan kan han fri seg fra det nagende hatet, og bør han eventuelt gjøre det? Patricks livslange forsoningsprosess er verdt å følge, til tross for at sympatien med ham i blant henger i en tynn tråd.

Glitrende skuespillere, vittige dialoger og et usedvanlig fargerikt persongalleri gjør det hele til en lystbetont seeropplevelse, tross alt.

I Norge kan serien streames på HBO Nordic.

Ingrid Nyhus, prest og skribent

PODKAST

FORFRISKENDE Fransiskanermunken Richard Rohr er mest kjent i Norge for boken Sjelens 9 ansikter, men han har forfattet over hundre bøker og er en ettertraktet taler og åndelig veileder. I podkasten «Homilies» får du høre små prekener på fem – ti minutter og det er som å drikke en klunk med friskt og klart vann. Skarpt og vitalt. Og man aner dype kilder. Anbefales på det varmeste!

Johne Stødle, prest i Halse og samtaletilbudet Ventil

MELROSE OG ARVESYND Den dekadente rusmisbrukeren Patrick Melrose (se over) i romanuniverset til Edward St. Aubyn er hovedpersonen i fjerde episode av Areopagos-podkasten Kulturmisjonen. Her tar som vanlig Arne Christian Konradsen, Ingrid Nyhus og Maria Bjørdal Lervik på de teologiske brillene når de snakker om aktuelle bøker og serier. Denne gangen ser de på Melrose-bøkene og serien i lys av ideen om arvesynd.

24 I KULTUR & NATUR

MUSIKK

Musikk på resept

ristian

vle

d me

Ch

n

KLASSISK Grø

De første linjene av Chaconne i Bachs eget manuskript fra cirka 1720. (Foto: Wikimedia)

ET MAKELØST VERK Det er noe veldig gripende med et menneske som spiller alene på en fiolin. I mine ører har Bach skrevet den største musikken for både solofiolin og -cello i sine sonater og partitaer (suiter). Når en fiolinist spiller en av dem, opplever jeg en enda større nærhet til musikken og mennesket, enn når en pianist spiller konsert alene. Det private som skjer mellom utøveren og instrumentet angår og berører oss alle. Og jeg blir grepet av hvor sterke vi er, hver og en av oss.

Bachs monumentale Chaconne varer omtrent 15 minutter og inneholder erfaringer for et helt liv. Sorger og gleder, desperasjon, fortvilelse, håp og gjenfødelse står side om side i dette makeløse verket. Det sies at Bach skrev det da hans første kone døde. Hvis det stemmer, har han bearbeidet sin egen sorg i arbeidet med denne musikken. Jeg tror det er sant, og derfor tror jeg at denne musikken kan hele. Den uttrykker både følelsene av smerte og sorg i seg selv – og samtidig uttrykker den hvordan de bearbeides. Uten et eneste ord kan vi ved å lytte til verket forstå vår egen smerte, og hvordan den kan leges.

Musikken viser oss våre evner til å stå i storm, til å lytte og til å uttrykke oss selv. Hvis et menneske alene kan vise oss dette ved å spille dette verket, er det ubegrenset hva vi kan få til sammen. For hva vil det si å hele, å bli hel? Jeg tror man er hel når man evner å være en del av noe mye større enn seg selv.

CHRISTIAN GRØVLEN er en klassisk pianist fra Bergen, utdannet i Oslo, Wien og København.

THE SEARCH FOR EVERYTHING (2017) ble laget av John Mayers, mens jeg var vei opp til overflaten fra sykdom.

Gjennom vinteren slapp han de tolv låtene i tre puljer. Da våren kom var jeg frisk og opuset hans ferdig. Denne musikken bærer og gjør godt.

Torbjørn Dyrud, musiker, komponist og tekstforfatter

DUETROST (2018). Det unge norske bandet Duetrost innehar en magisk kombinasjon av lekenhet, kokko-bra instrument-beskjeftigelse, vakre melodier og humor.

Nå har de endelig sluppet sitt debutalbum med samme navn. Sjekk det ut.

Dra på konsert. Hent din resept!

Thea Emilie Wang, artist i duoen Daiisy

FUTURE WORLD (2012) er en superenergisk låt fra det tyske metallbandet Gamma Rays album Skeletons and Majesties. Happy metal kan være medisin på en dårlig dag, ikke minst når Gamma Ray lover at i framtida skal alle ha det bra og «the feeling of togetherness is always at our side».

John Inge Panduro Skogen, økonomisjef og metallelsker

«JEG TROR MAN ER HEL NÅR MAN EVNER Å VÆRE EN DEL AV NOE MYE STØRRE ENN SEG SELV» Christian Grøvlen SUPERHIT OG HEILANDE LYS Då dei opererte hjartet vart han svakare. Overlegane ved verdas beste sjukehus snakka om det indre lyset.

Dei med Downs har eit indre lys, sa dei. Det er som om dei berre kviknar til, ja, over natta, kviknar dei til.

Dei med Downs. Kvar kveld, kvar morgon, køyrde eg tur-retur Rikshospitalet. Det gjekk ei veke, så to. Kvar einaste tur heldt eg fast i rattet og klamra meg til det Ronnie og sonen Ask. indre lyset som overlegane snakka om. Alt eg ville, var Foto: Foto: privat at det lille hjartet skulle få sjansen til å vekse seg stort.

Det var den same songen i bilen. Det vart vår song sjølv om han vart ein superhit. Det vart vår song sjølv om han vart ein klisjé. Eg song så høgt eg makta. Det var Chris Martin og eg. Coldplay hadde gitt ut plata X & Y, teikna for kromosom, og eg hadde ein nyfødd son med Downs. Etter fjorten dagar og ei natt, stilte det indre lyset opp. Hjartet banka i takt, og sonen min og eg song Fix You saman i eit heilande lys vi aldri skulle fatte!

Ronnie M.A.G. Larsen, forfattar, filmlærar, bokhandlar og musikar

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 25

NATUR

«DET ER NOKO STILLE OG GODT SOM VENTAR MEG DER UTE, ELLER – DET KJENNEST SOM INNE» Ingebjørg Vik Laugaland

LITE SKY: Perleugla hekker i gamle reirhull etter svartspetten. Store fuglekasser er like attraktive. Her sjekker mor hvem som kommer på besøk.

Bildet er tatt på en meters avstand.

Tekst og foto: Gunnar Nyhus, høgskolelektor i naturfag

LYDEN AV EN UGLE Har du opplevd stillheten i skogen en vinternatt? Det har jeg. Mange ganger. Jeg pleier faktisk å oppsøke den. Vekk fra byen, inn på en øde skogsbilveg. Og så: Av med motoren. Men er det stille? Flydur i det fjerne ødelegger idyllen. Nede i dalen durer trafikklarmen. Jeg kjører litt til, vil prøve enda litt lengre fram. Kanskje vil åsryggen foran meg gi skjerming mot sivilisasjonens påtrengende lyder? Jeg stopper og lytter på ny. Duren fra omverdenen er borte. Hører jeg noe? Ånden min. Et svelg. Og hjertet som kanskje banker litt ekstra. Men ellers? Ingenting. Ikke et vindsus. Stillhet. Jeg letter på lua og legger henda bak øra i håp om å skjerpe hørselen. Lytter igjen. Plutselig

UTANDØRS

med Vandrarpresten

Ingebjørg Vik Laugaland er sokneprest i Vang i Valdres og Vandrarpresten

strømmer det mot meg: Vibrerende toner langt borte fra: Ho ho ho ho ho … ho ho ho ho ho. Perleuglas strofer. Det er haren som «hutrer» sa folk før i tida, og «harehukre» er et dialektnavn som enda er i bruk om denne nest minste av våre ti ugler. Det er vinter. Støvlene knirker mot snøen, og jeg er kald på beina. Men perleuglas hutrende fløyting i nattefrosten har løsnet et vårskred inne i meg.

Alle uglene roper om natta på vårvinteren. Perleugle og kattugle er gjerne de man oftest hører, men kattugle er aldri langt inne i barskog.

Vil du lære deg sangen til perleugle, er det lettest å høre på et opptak, for eksempel ved å google «boreal owl call».

UNDER DET MØRKE TEPPET SOM HAUSTEN BREIER OVER OSS Kvar haust får eg den same gode kjensla. Haustkveldane og ikkje minst morgonane vert lange, når mørket breier seg som eit teppe over naturen. I mange år har eg hatt glede av å vere i skogen på jakt i denne tida.

Det er noko stille og godt som ventar meg der ute, eller – det kjennest som inne. Det gode ventar på meg der inne i skogen. Det kjennest som om eg har fått lov å vere der – stille – i timevis. Som eit samspel mellom meg og Det store, Det heilage.

Sjølvsagt frys eg litt på hendene, eller trør på ein kvist som lagar altfor mykje lyd for ei vellukka jakt, men så, utan at eg har tenkt på det, har eg slutta å tenke. Eg kan godt gløyme børsa som sig ned i fanget, vere glad for at ingen firbeinte kom forbi denne morgonen. Eller eg kan kjenne regndråpane, ein for ein, renne nedover halsen i vinden, og ha det godt, som om eg også er gøymd under dette mørke teppet som hausten breier over oss.

I haust har eg ikkje teke skyteprøven, så det blir ikkje elg- eller hjortejakt på meg i år. Likevel vil eg sette vekkarklokka på 05.00, dra meg opp og ut for å sitje der, vere der – inne – og ta i mot Det gode ein morgon eller to. Eg vil sjå stilla og høyre ro. Og om ei hind, eit ekorn eller andre venner skulle dukke opp, er det sjølvsagt veldig kjekt, det også.

26 I FORDYPNING

Levende blant døde Var det ingen som så det på meg? Det kunne være det samme, ingen sender blomster til den som sørger over en tapt gud. Nei, min sorg manglet et lik, en grav.

ed to hender løftet i været lyste presten velsignelsen over oss, mens novemberregnet smalt mot de store vinduene i kapellet. Det var umiskjennelig fredagsstemning blant studentene ved Det teologiske menighetsfakultet. Kapellet var bare halvfullt.

Kunne de se det på meg? At jeg ikke hørte til her lenger? Jeg kan jo ikke bli prest likevel. Jentene på benkeraden foran gjorde korsets tegn med rutinerte bevegelser. Mitt kors ble klønete nå også, som om hånden min tvilte på tegnet.

Kanskje var det en følge av depresjonen; jeg tvilte på alt nå.

Alle steiner måtte vendes, og alle vendingene gjorde vondt.

Hadde jeg i det minste vært agnostiker, ville jeg vel ikke tatt det så tungt, dette som handlet om å forstå Gud, kanskje forsvare Gud. Men jeg hadde aldri vært ateist, aldri agnostiker heller, og derfor kjentes det tvingende nødvendig å forstå den Gud jeg nå en gang trodde på, enda jeg ikke ville det, for det ville nok vært mye lettere å ikke tro så mye på Gud, ikke tenke så mye på Gud, men det kunne jeg ikke. Det klarte jeg ikke.

Da Maria fant steinen rullet bort foran gravhulen til Jesus, ble sorgen og forvirringen dobbel; ikke bare var Mesteren død, han var dessuten borte, og ingen kunne fortelle henne hvor de hadde lagt ham. I stedet spurte engelen tilbake: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?» Da Maria forstod at Jesus virkelig var stått opp, ble hennes sorg vendt til ærefrykt og glede. Men hva hadde hennes glede med meg og mitt liv å gjøre?

Kunne mørke bli vendt til lys igjen? Kunne

vi drukket pulverkaffe fra små porselenskrus, mens han lyttet til den sprikende fortellingen om livet mitt. Drømmene mine skrev han ned på A4-ark og gjemte i et brannsikkert skap under skrivepulten.

Sakte, men sikkert skulle mørket fordrives og sjelens helbredende krefter stimuleres, førtifem minutter om gangen. Mandag, onsdag og torsdag.

IKKE SE PÅ MEG. Det hvite kontorannekset lyste i sola da jeg åpnet porten til innkjørselen. Hjertet banket hektisk nå. Skulle jeg snu? Jeg banket på døra og ventet på klarsignalet.

– Kom inn, ropte Bjørn. Han reiste seg fra skrivepulten, brettet sammen teppet og la det på plass i fotenden av sengebenken. Jeg valgte stolen.

– Ikke se på meg, sa jeg og tyllet skjerfet rundt hodet.

– Hva er det du er redd for at jeg skal se? spurte Bjørn.

– Jeg er gjennomsiktig, svarte jeg.

– Nei, du er ikke gjennomsiktig.

– Jeg får det ikke til.

– Hva er det du ikke får til? spurte Bjørn.

– Jeg vet ikke hvordan man er pasient, ropte jeg, og skjerfet gled av.

«JEG MÅ HA ET KONKRET PROBLEM, TENKTE JEG. ET ALIBI FOR Å GÅ HER»

GÅTT I STYKKER. Jeg bladde opp i salmeboka i det pianisten stemte i og forsamlingen reiste seg på nytt. Sangen la seg over den blå følelsen: Gud var borte. Gått i stykker. Var det ingen som så det på meg?

Det kunne være det samme, ingen sender blomster til den som sørger over en tapt gud. Nei, min sorg manglet et lik, en grav.

det som var gått i stykker bli helt igjen?

Fantes trøsten jeg trengte på ordentlig?

Jeg viklet meg ut av tankene mine og la salmeboka på plass i ved utgangen.

DEN SPRIKENDE FORTELLINGEN. Det dannet seg en kø ut av kapellet og bort til kantina. Jeg så ingen kjente fjes i mengden utenfor kapellet heller, ingen å sette meg ned med for å slippe å se ensom ut, og da jeg innså at ingen så etter meg heller, snek jeg meg ut og gikk hjemover i stedet. Nå ville jeg rekke å sove en time før jeg skulle treffe Bjørn. Det var alt et halvt år siden jeg hadde sendt mail og spurt rett ut om jeg kunne få begynne i psykoanalyse hos ham. I månedsvis hadde

DE BESTE DØR. Vi var ikke engang kommet halvveis ut i timen da jeg registrerte at Bjørn satt nedsunket i stolen han også, enda han hadde drukket hele kaffekoppen sin. Jeg må ha et konkret problem, tenkte jeg. Et alibi for å gå her.

Så snakket jeg likegodt om alle jeg hadde kjent som nå var døde. Jeg ramset dem opp, en etter en, som om de var eksotiske planter.

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 27

Skrevet av Ingrid Nyhus. Hun er prest i Uranienborg menighet i Oslo og skribent.

Hun er fast spaltist i avisen Vårt Land og har skrevet tekster i ulike tidsskrifter og bøker.

For tiden er hun aktuell med podkasten Kulturmisjonen (se mer på side 23).

Denne teksten er en omarbeidet versjon av en artikkel som tidligere har stått på trykk i Tidsskrift for norsk psykologforening.

Foto: Morten Opedal

– Det er alltid de beste som dør, sa jeg.

Alle jeg kjenner har dødd når det er sommer. Når det er finest og lysest. Jeg lente meg tilbake i stolen.

– De dør når man minst venter det, la jeg til for å understreke alvoret.

Bjørn hadde ennå ikke sagt noe. Hadde han gitt meg opp? Hvis han hadde spurt meg hvor det gjorde vondt akkurat da, skulle jeg ha pekt mot et sted i brystet, – mot noe som ikke handlet om de døde, men snarere om den levende mannen som satt foran meg akkurat nå.

– Hvordan har du det nå? spurte den levende.

– Blir du trist? svarte jeg, og lette etter tegn i ansiktet hans.

– Er du redd du gjør meg trist ved å snakke om dette?

– Ja, svarte jeg.

BEST Å UNNGÅ BLIKKET. Bjørn noterte diskre på arket i fanget igjen. Nå kunne jeg telle seks uleselige stikkord. Jeg reiste meg fra stolen og la meg ned på sengebenken i stedet. Det var best å unngå blikket hans, det gjorde det så vanskelig å lyve, så vanskelig å si det som var sant. Jeg festet blikket i taket.

Malingsflekken liknet et øye. Det stirret tilbake, liksom anklagende.

– Hm, sa Bjørn med jevne mellomrom fra stolen bak hodet mitt.

Det var en dyp lyd full av variasjoner, som jeg måtte tolke fortløpende. Denne gangen betydde lyden at han var der, at jeg var trygg. Men en dag ville han ikke lenger sitte i skinnstolen og lage bekreftende lyder som skulle minne meg på at jeg hørte til verden. En dag måtte terapien opphøre og dø. Den også. Så da sa jeg det, at tiden var en fiende som

sakte men sikkert drev oss mot smerte og død. Det fantes ord som ville gjentas, som et sørgelig refreng. Jeg snudde meg over på siden og så ut gjennom glassruta i døra. Utenfor var himmelen nådeløs blå. Gud var ikke der heller. Jeg klemte puta mot det verkende punktet i brystet.

sammen. Det ble taust igjen. Jeg la meg tilbake på ryggen. En strime av sol fant veien gjennom vinduet i døra og dannet en lyskjegle langs veggen og taket.

– Jeg vil ikke at du skal bli borte, sa jeg til taket.

– Jeg blir ikke borte, svarte Bjørn.

BLI HELT IGJEN. – Hvor går tankene dine nå? spurte Bjørn. Han hørtes fjern ut der han satt. Liksom nedsunket i sin egen trygghet, omringet av bøker som

FREUD OG JESUS. Jeg snudde meg mot ham på nytt. Jo, han satt der ennå.

Brystkassa hevet og senket seg i takt med pusten. Han smilte så vidt, hvis det kan kalles et smil, det der som øyne gjør i blant. Samtalen gikk i stå igjen noen minutter før tiden var ute. Men det gjorde ingenting, det jeg ikke fikk til, det Bjørn ikke fikk til, for han fantes. Han var ikke borte. Jeg så ham i levende live, bare en meter unna. Og hadde jeg villet det kunne jeg lent meg over sengekanten, strakt ut hånden og tatt på kneet hans, eller kanskje hånden hans, og jeg ville kjent varmen fra hånden som hang fast i armen som hang fast i overkroppen og hjertet og pusten og ørene og stemmen som hang sammen med alle ordene og alle bøkene om kjærlighet og lidelse, Freud og Jesus, og alle de tause mellomrommene på kontoret som hang sammen med de tause mellomrommene utenfor kontoret og alt dette blå inni meg, som ikke bare var blått lenger likevel, som hang sammen med denne urolige lyskjegla i taket, akkurat nå. Jo, han fantes. Det fantes på ordentlig. De døde fikk klare seg selv, tenkte jeg. Og kanskje sa jeg det høyt, eller inni meg, det der om engelen som sa at man ikke må lete etter den levende blant de døde. •

«KUNNE EGENTLIG DET SOM VAR GÅTT I STYKKER BLI HELT IGJEN?» hadde gjennomskuet psyken og lidelsene og det ondes problem. Jeg må huske ansiktet så det ikke går tapt, tenkte jeg og vred hodet mot ham. Bjørn hevet øyebrynene spørrende. Bak meg hørte jeg klokka tikke som før. Kunne det komme tilbake? Det jeg hadde mistet? Kunne egentlig det som var gått i stykker bli helt igjen?

– Ja, jeg tror det, svarte Bjørn langsomt.

– Hvordan da? Gjennom ord? svarte jeg sarkastisk.

– Ja, gjennom ord. Og med tiden, svarte Bjørn uten å vike blikket. Det hørtes fint ut når han sa det sånn, med erfaringens tyngde. Det var så lett å tro på ham når vi satt på det lune kontoret,

TØRST VÅR 2018 SJELEN 29

AKUPUNKTURFORSKEREN OG

SYKEPLEIERPROFESSOREN

VIL FINNE DET

FRISKE I DET SYKE

30 I SAMTALEN

«I KINA ER DEFINISJONEN AV SYKT OG FRISKT IKKE LIKE STRENG SOM I VESTEN» He Dong

H

verken He Dong eller Liv Wergeland Sørbye tror på absolutt helbredelse.

– Vi er jo aldri helbredet. Hver gang vi kommer gjennom en sykdom er en utsettelse, sier Wergeland Sørbye.

– Ja, for hva er standarden for en helbredelse? spør He Dong.

LIVETS SESONGER. De to kvinnene har aldri møtt hverandre før, men snakker engasjert sammen om et felt de kjenner godt fra hver sin kant. Både Liv Wergeland Sørbye og He Dong har doktorgrader innen medisin og helsefag. Sørbye har bakgrunn som sykepleier og er kristen.

He har både forsket innen samfunnsmedisin og drevet akupunktørklinikk, og hennes livssyn er preget av kinesisk filosofi: taoisme og konfusianisme.

– I Norge unngår vi gjerne å snakke om sykdom. Jeg tror det er fordi det minner oss om døden, mener He. Selv tenker hun at samtalene om sykdom og død lærer oss hvordan vi skal leve.

Sørbye nikker. Hun har forsket på hvordan dødsleiet kan bli best mulig for pasienten og de pårørende.

– Når vi vet at tiden er tilmålt, vil vi gjøre det beste ut av det livet vi har fått.

Menneskekroppen er natur, og en del av naturen. De fire årstidene brukes jo ofte som symbol på menneskelivet, og det er ikke uten grunn. Barndom, modning, blomstring, og høsten, når forfallet begynner. Så kommer vinteren der alt dekkes til. Alt er stille, til det igjen blir vår. Da er det kanskje en spire som overlever i mennesket, sjelen? spør hun.

– Nettopp. Livet er en syklus, en

TEKST LIVE LUNDH FOTO ERLEND BERGE

bevegelse. Og for hvert menneske finnes en helhet, sier He. VIL DØ FRISKE. Selv om sykdom og død er naturlig for dem, har begge valgt yrkesveier som handler om å gjøre folk friske.

– Jeg har ønsket å hjelpe mennesker i sykdom, og som forsker har jeg villet undersøke behov ved livets siste fase som ikke snakkes så mye om. Men de fleste ønsker å dø friske, sier Sørbye. Hun mener at det er en sterk forestilling her i landet om at vi skal kunne dø som vi har levd.

– Allikevel lærer de fleste å regulere forventningene sine gjennom de ulike stadiene i en sykdomsperiode. Du har håp, fortvilelse, håp – og til slutt skjønner du at det ikke går lenger.

Sykdomsstadiene gjør at kroppen er forberedt. Men de pårørende er antageligvis ikke like forberedt, påpeker Sørbye. De har ikke kjent på kroppen hvordan det er, slik pasienten har. Derfor er det ofte de som holder igjen når det går mot slutten.

YIN OG YANG. I tradisjonen He Dong kommer fra, er ikke skillet mellom god og dårlig helse like skarp.

– I kinesisk filosofi pleier vi å si at alle ting har to sider, yin og yang, sier He og forklarer at yin og yang representerer motsatte energier, som også finnes i hvert menneskes kropp. Hvis et menneske er friskt, er de to sidene i balanse. Energiene vil ifølge taoistisk filosofi alltid være i kontinuerlig bevegelse. Motpolene sykt og friskt er ikke bare motsetninger, men jobber også sammen for å skape

UUNNGÅELIG: Både He Dong og Liv Wergeland Sørbye opplever at mange nordmenn har et anstrengt forhold til døden.

balanse. Det er alltid noe friskt i det syke og noe sykt i det friske. Basert på denne tenkningen ser ikke kineserne på liv og død, sykdom og helbredelse som absolutter.

– Definisjonen av sykt og friskt er ikke like streng som i Vesten, sier He. – Er absolutt helbredelse for mye å tro på?

– Ja, men vi tror hele tiden på helbredelse likevel. Og vi tror på midlertidig helbredelse, sier Sørbye. Hun gir et eksempel: Si at du kommer hjem fra Radiohospitalet etter kreftbehandling og alt er greit. Du har ingen flere symptomer. Så går det et halvt år, og du kommer tilbake til kontroll. Det er spredning, men det går bra, for de fjerner svulstene og så er det bra en stund til.

Men hver gang du blir innkalt til undersøkelse, vil du være engstelig.

IKKE ALENE. Uansett om man skulle oppleve medisinsk helbredelse eller en sjelden helbredelse ved forbønn, mener Sørbye det er viktig å huske at begge deler uansett er midlertidig: Vi skal alle dø. Men hun tror at det er viktig å be likevel.

– Bønn gir støtte og tillit til at Gud er med, uansett hva som skjer. Om jeg blir frisk eller ikke, så er Gud her, hos meg.

Det er så viktig å vite at man ikke er alene i lidelsen, sier hun og trekker fram Jesu siste timer. Selv han hadde behov for at disiplene skulle våke sammen med ham, da han kjente dødsfrykten om natten i Getsemane-hagen. Og da han hang på korset ropte han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

– Helsepersonell kan ikke fjerne alle smertene hos pasientene sine, men de kan være der for dem. Og vi kan være der for hverandre, sier hun.

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 31

HE DONG (58) er kinesisk forfatter bosatt i Norge siden 1985. Hun er dr.philos. i medisin, har arbeidet som forsker ved Universitetet i Oslo og praktisert som akupunktør.

Hun har gitt ut en novellesamling og flere diktsamlinger, blant annet Stjernelysregn (2014), som handler om sykdom, og Skyggeløs (2018).

LIV WERGELAND SØRBYE (71) er professor emerita ved fakultetet for helsefag på VID vitenskapelige høgskole i Oslo.

Hun har skrevet en rekke artikler og uttalt seg offentlig om omsorg for døende og deres pårørende og om andre temaer.

32 I SAMTALEN

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 33

«MENNESKER SOM ENTEN ER FORANKRET I EN TRO ELLER HAR EN AVKLART ATEISME, MØTER DØDEN MED MEST RO» Liv Wergeland Sørbye

SØKER BALANSE. – Og hva er egentlig helbredelse? Vi har jo det livet vi har. Syk eller ikke syk. Det gjelder å elske livet du har fått og å ta imot den hjelpen du kan få, sier He. Hun ser på akupunktur, qigong og urtemedisin som forebyggende behandling. Det henger sammen med forståelsen av at energiene i kroppen stadig søker balanse mellom det syke og det friske, forklarer hun.

– Helbredelse kan oppleves på så mange ulike måter, skyter Sørbye inn.

Om hun er pårørende, forventer hun at de nærmeste får maksimal medisinsk ekspertise. Samtidig ber hun, både om at den medisinske hjelpen får virke, og om at Guds vilje må skje. Den siste bønnen er ikke alltid like lett å be, legger hun til.

– For de fleste vil det være mange runder med sykdom før døden får siste stikk. Du blir helbredet, men du blir aldri helbredet på livstid, understreker Sørbye.

SYNET PÅ LIVSKVALITET. I det kinesiske samfunnet gir høy alder stor respekt. På den måten er sykdom i mindre grad et tabu enn i Vesten, forteller He. – Vi har et ordtak som direkte kan oversettes til at «dårlig liv er bedre enn god død». I Kina er samfunnet bygget opp rundt familien. Den kollektive bevisstheten er sterk. Ved tidlig død er det som om hele familien blir kuttet av og går i oppløsning. Derfor er det viktigere å holde seg i live for familiens skyld, enn at den enkelte har spesielt høy livskvalitet.

– I Norge er det jo helt motsatt! sier Sørbye. Hun mener Skandinavia står i særstilling når det kommer til synet på livskvalitet, sykdom og død.

– Jeg har selv passert 70 år. Hvis jeg skulle bli 80 eller 90, ville nok mange på min alder bekymre seg for å være en byrde for barna sine. For oss nordmenn

er det veldig vanskelig å takle skrøpelighet, mens det i svært mange kulturer er en selvfølge at barna tar seg av de gamle foreldrene sine.

Til sammenligning med Hes kinesiske ordtak, tror Sørbye at idealet om «en sunn sjel i et sunt legeme» ofte preger den norske holdningen til helse. Man tenker at det står dårlig til med det indre livet om legemet er skrøpelig.

– Mange nordmenn vil nok heller dø tidlig med god helse enn å leve lenge med sykdom. Vi synes det er fornedrende å være til bry, sier Sørbye.

– Jeg har bodd her i mange år og skjønner godt denne individuelle tankegangen. Men i Kina er en persons liv ikke bare hans eller hennes, det er familiens liv. En person som dør blir derfor ikke helt borte. Han eller hun lever videre gjennom neste generasjon, sier He. Tanken om at et minne kan overleve oss finnes også i Håvamål, minner Sørbye om: «Døyr fe, døyr frendar, døyr sjølv det same. Men ordet om deg aldri døyr vinn du eit gjetord gjævt.»

UTSETTER VIKTIGE SAMTALER. Liv Wergeland Sørbye mener at vi må bli bedre til å snakke om sykdom og om hvilke behov folk har for støtte.

– Barna til folk på 80-90 år er så travle at de nesten ikke ser foreldrene sine.

I dag dør 50 prosent av alle nordmenn i sykehjem. Når så barna plutselig skjønner at mor eller far snart skal dø, ønsker de livsforlengende behandling.

Enkelte har ikke tillit til fagkompetansen på sykehjemmet og krever sykehusinnANNERLEDES: I følge He er det viktigere å holde seg i live for familiens skyld enn å ha høy livskvalitet i Kina. – I Norge er det jo helt motsatt, sier Sørbye.

leggelse, sier hun. I stedet for å erkjenne at døden kommer, utsetter man de viktige samtalene til pasienten er for dårlig. Da klarer ikke vedkommende lenger å gi utrykk for behovene sine.

– I Kina er det lav terskel for å prate om sykdom. Mange liker til og med å snakke om det, forteller He. Man skammer seg ikke over å dele hvordan man opplever et sykeleie med familie og venner. Det blir ikke oppfattet som klaging, men noe som gjør sykdom lettere å leve med.

BETYDNINGEN AV TRO. Sørbye har erfart at mennesker som enten er forankret i en tro eller har en avklart ateisme, møter døden med mest ro. Det handler om å finne en harmoni, tror hun.

– Hvis noen opplever sunnhet og helse etter forbønn er det flott. Troen er veldig sterk. Det viktige er at man er ærlig med den troen man har, og finner hvile i den, sier Sørbye.

– Dere snakker om harmoni og balanse, handler det om det samme?

– En pasient med kreft vil nok ha lite direkte utbytte av akupunktur, men slik behandling kan lindre smerter og forbedre livskvalitet. Og balansen i kroppen beveger seg hele tiden, den er ikke statisk. Slik sett handler det om å kunne finne helse og lindring utenom absolutt helbredelse, sier He Dong.

– Jeg tror vi alle søker den samme harmonien eller balansen, sier Liv Wergeland Sørbye og siterer et dikt av Olav H. Hauge: «År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene, du har samla deg meir kunnskap enn du treng til ni liv.

Når det kjem til stykket, er det so lite som skal til, og det vesle har hjarta alltid visst.

I Egypt hadde guden for lærdom hovud som ei ape.» •

34 I TIPS

Vannhull langs vegen Her er redaksjonens tips om ting som kan gjøre livet rikere.

PLOTT INN FESTIVALENE I KALENDEREN Areopagos sine sommerfestivaler foregår annethvert år i Norge og Danmark.

Neste år går den av stabelen på sjarmerende Galleri Emmaus i småbyen Haslev, 28.–30. juni. Arrangørene lover interessante foredrag, spennende workshops og inspirerende fellesskap i dejlige danske omgivelser. Dato og sted for neste norske festival blir 2.–5. juli 2020 på Norefjell Spa og Resort.

Notér datoene i kalenderen og følg med i Tørst og på areopagos.no for mer informasjon om festivalene.

VINN REISE TIL KINA Viss du blir fast givar til Areopagos, kan du vinna ei fantastisk Kina-oppleving. Alle som opprettar fast givar-avtale før 1. desember 2018 deltar i trekninga av ei reise til Kina og billett til nyopninga av kultursenteret TCG Nordica i Kunming, som Areopagos samarbeider med. Kunming er den spennande provinshovudstaden i eksotiske Yunnan. Opninga av senteret sine nye lokale skjer våren 2019. Gir du allereie fast? Då kan du verva ein annen givar og bli med i trekninga. Men du må vera rask: Fristen er 30. november. Les meir på areopagos.no

NYE TVERRKIRKELIGE TIDEBØNNER I 2014 ga den svenske forfatteren Peter Halldorfs tverrkirkelige fellesskap, Ekumeniska Kommuniteten, ut Tideböner under året med tekster fra Salmenes bok og inspirasjon fra det italienske klosteret Monastero di Bose. Nå samarbeider Areopagos med Ekumeniska Stiftelsen Bjärka Säby, der målet er at vi skal få en fullstendig, økumenisk tidebønnebok på norsk i 2019.

Denne høsten kommer prøvetrykket av andre del: Tidebønner gjennom året, uke to, for å prøve ut tidebønnene for den endelige utgaven. Prøvetrykket av uke én har vært populært på Areopagos sine arrangementer og ble raskt utsolgt. Uke to vil koste 150 kroner, og interesserte lesere kan få den tilsendt ved å henvende seg til Areopagos på epost: areopagos@areopagos.no

PLASTISK TEOLOGI Sjølvhjelpslitteraturen lanserer stadig nye modellar for korleis du kan få eit nytt og betre liv. Dei fleste av oss fell likevel raskt tilbake i gamle mønster. I den splitter nye boka Kunsten å forme livet – plastisk teologi (2018), kombinerer Stian Kilde Aarebrot moderne hjerneforsking med gammal klostervisdom. Han er prest i Areopagos og leier Etter Kristus (eit nettverk for kristen truspraksis), og han vil visa korleis me blir forma av tida me lever i, kva som må til for at du kan forma livet ditt – og forandra verda gjennom gode vanar og menneska rundt deg.

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 35

«DET ER IKKJE FORSKJELLANE SOM SKILJER OSS. DET ER VÅR MANGLANDE EVNE TIL Å ANERKJENNA, AKSEPTERA OG FEIRA DEI FORSKJELLANE» Audre Lorde (1934–1992), karibisk-amerikansk forfattar

BEDRE LIV FOR TEBØNDER OG MINORITETSFOLK Siden 1920-tallet har Areopagos bidratt med hjelpearbeid i Kina, og de siste årene har vi samarbeidet med lokale organisasjoner om et dagsenterprosjekt i Nanjing og et kultursenter i Kunming. Nå etablerer Areopagos og lokale samarbeidspartnere et bistandsprosjekt for fattige tebønder fra ni ulike minoritetsgrupper i provinsen Yunnan i Sør-Kina.

Målet er at bøndene skal organisere seg i kooperativ basert på rettferdig handel og bærekraftig produksjon. Gjennom utdannelse og styrking av sivilsamfunnet kan både kvaliteten på teen bli bedre, inntektene bli høyere og levekårene bedre. Pilotprosjektet støttes av Danida (det danske «Norad»). Mer om prosjektet på areopagos.dk (Illustrasjonsfoto fra Pu’er i Yunnan)

NY BOK OM KRISTENDOM OG SEKULARISERING I EUROPA

MEDLEMSKAMPANJE Stadig flere melder seg inn i Areopagos, fordi de vil være en del av bevegelsen som favner bredt: Folk som er opptatt av religionsdialog, meditasjon eller en helhetlig og bærekraftig åndelighet finner seg til rette der, og det samme gjør folk som brenner for at kirken skal bety mer for flere, for arbeidet i Kina og Hongkong, for pilegrimstradisjonen, for fagkunnskap om samtidens tro og ikke-tro og mye mer. Nå er det medlemskampanje, og nye medlemmer får velge boken Mens du hviler av Tomas Sjödin (verdi kr 299) eller Mellom skumring og mørke av Peter Halldorf (verdi kr 199) som velkomstgave. Prisen på medlemskap er 200 kroner per år for enkeltmedlemmer, 100 kroner for student/honnør og 350 kroner for familiemedlemskap. Meld deg inn på areopagos.no

Verdi 299,Verdi 199,-

GLØGGTIRAMISU 1 heil vaniljestang (berre frøa) 2 eggeplommer 1 ¾ dl melis 200 g naturell kremost finrive skal av 1 sitron 12 savoirardikjeks (ladyfingers) 3 dl gløgg 1 ss kakao eller riven sjokolade Del vaniljestanga på langs, skrap ut frøa og pisk dei saman med eggeplommer og melis. Når eggedosisen er luftig etter eit par minutt, har du oppi kremost og sitronskal. Pisk saman til ei jamn røre. Bryt kjeks i store bitar og dypp raskt i gløgg.

Legg lagvis i glas og strø over kakao eller sjokolade rett før servering.

Foto: Azotesdivinos/Flickr CC, Galleri Emmaus, Erlend Berge, Morgann/Flickr CC, Priscilla Du Preez og Tine Kjøkken

Misjonsforskar og tidlegare Areopagos-direktør Knud Jørgensen har vore redaktør for ei rekkje fagbøker om global misjon og kristendom hjå britiske Regnum Books. Nå har nettopp Mission in Secularised Contexts of Europe: Contemporary Narratives and Experiences komme frå trykken, der forfattarane deler innsikt og erfaring frå europeiske samanhangar. Ein av dei er Raag Rolfsen, nåverande direktør i Areopagos, som skriv om korleis ei sekulær vitskapeleg tilnærming prøver å fanga heile tilveret i eit kontrollerande grep. Rolfsen hevder at det finst sider ved livet som ikkje kan fangast. Nett det og dei som fell utanfor og unnslepp dette grepet er det kyrkja si oppgåve å sjå til, meiner han.

36 I AREOPAGOS I DANMARK OG NORGE

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN, ÅSHILD MOEN ARNESEN OG FACEBOOK

Ei lyttande kyrkje Av og til kan øyrer på stilk vera alt ein treng.

D

et høyrest kanskje banalt ut at vaksne går på kurs for å læra seg å lytta. Men når danske Bente Lundbak Pihl er i Noreg for å halda lytte-workshopar, er interessa blant nordmenn stor.

– Gode ting skjer når nokon lyttar godt. Det kan skapa heling, meiner Pihl.

dette – at den som blir lytta til føler seg akseptert, begynner å ta sine eigne ord på alvor og begynner å oppdaga sitt eige sjølv, seier ho.

Den danske rørsla vil at god lytteevne skal kjenneteikna kyrkja som fellesskap.

PÅFALLANDE FORSKJELL. Når ho held seminar, spør ho ofte deltakarane om kva dei føler, når dei opplever å ikkje bli lytta til – og det motsette. Forskjellen er påfallande.

– Når folk ikkje lyttar til oss, føler me oss avviste, triste, lite verdt, såra, utanfor og uviktige. Når dei lyttar, føler me oss respekterte, tatt i mot, sett, verdifulle, glade og elska, fortel ho og minner om det psykiatarar gjerne veit: Negative følelsar veks når dei ikkje blir uttrykte, og positive følelsar minkar.

• danna i 2006 • har sprunge ut av Christian Listeners, som er ein del av Acorn Christian Healing Foundation i England (grunnlagt i 1983 av biskop Morris Maddocks)

ÅNDELEG GJESTFRIDOM. Bente Lundbak Pihl er dagleg leiar i Den Lyttende Kirke, ei tverrkyrkjeleg rørsle i Danmark som jobbar med å breia ut lyttekompetanse og med å vera gode lyttarar på vegne av kyrkja.

– For oss er lytting tett knytt til gjestfridom. Den nederlandske katolske presten Henri Nouwen kalla lytting for «åndeleg gjestfridom». Det er noko mykje meir enn å la den andre få snakka mens ein sjølv ventar på å få svara. For han var sjølve skjønnheita ved lytting

DEN LYTTENDE KIRKE • tverrkyrkjeleg nettverk i Danmark som samarbeider tett med Folkekirken og som har blitt ein del av Areopagos Danmark

• har nyleg fått ein norsk avleggjar, Den lyttende kirke Norge, som har starta opp kursverksemd. Metodeheftet er omsett til norsk med støtte frå Areopagos i Noreg • er å finna på denlyttendekirke.dk og Facebook: Den Lyttende Kirke og Den lyttende kirke Norge

Tanken er at i dette lyttande rommet av gjestfridom, ro og aksept, som Nouwen snakkar om, kan indre sår få høve til å bli lækte.

Den tanken deler dei med britiske «Christian Listeners» og Acorn-stiftinga som den avdøde biskopen Morris Maddocks står bak. Under ligg trua på ein Gud som lyttar – også gjennom andre menneske. Acorn fortel om seg sjølv at

dei «søker å fremme kristen helbredelse i praksis i sin videste forstand, inkludert det som kommer fra lytting og forsoning, i et trygt miljø som anerkjenner rollen til og bidraget fra medisin og omsorgsprofesjoner».

KOPLA UT STØYEN. Den Lyttende Kirke har sprunge ut av denne britiske samanhengen og brukar metodikk derifrå. På kursa øver deltakarane på å leggja til side det dei sjølve er fylte av, å ikkje bryta inn og lytta oppmerksamt til den andre.

– Me trener på refleksiv lytting og på å spegla den andre. Det hjelper folk til å lytta til seg sjølv, fortel Pihl. Ein trena lyttar greier å kopla ut støyen i sitt eige indre, skapa eit trygt rom for samtalen og til sist stilla spørsmål som verkar avklarande for den som fortel. I motsetning til coaching og vegleiing, er målet å hjelpa folk å bruka sine eigne erfaringar, følelsar og tankar som ressurs. Og ved å komma til rette med ting som har skjedd, kan sår begynna å gro og forsoning skje – både inni enkeltmenneske og mellom dei.

NYTT NORSK NETTVERK. Det norske paret Sigrid Sjøthun og Erik Svendsrud deltok første gong på kurs med Pihl i regi av Areopagos Danmark for åtte år sidan. Etter å ha blitt sertifiserte kurshaldarar i Acorn-metodikken, har dei nå danna Den lyttende kirke Norge. Dei har allereie halde kurs i Grimstad, og i februar held dei kurs i Stavanger.

– Eg har opplevd å vera i ein vanskeleg

TØRST HØST 2018 HELBREDELSE 37

LYTTEKURS: Den Lyttende Kirke har sprunge ut av eit britisk, kyrkjeleg arbeid med lytting og forsoning. (Illustrasjonsfoto frå ei kyrkje på den skotske øya Iona.) «Å lytta er ei gåve til deg sjølv og omgivnadene dine», meiner Bente Lundbak Pihl (i midten nedst) som leier arbeidet i Danmark.

Sigrid Sjøthun (nedst t.v.) og Erik Svendsrud (nedst t.h.) har nyleg begynt å halda kurs i Noreg.

livssituasjon, der folk ikkje lytta skikkeleg og heller gav meg gode råd som ikkje passa for meg. Det fekk meg til å føla meg åleine, fortel Sjøthun. Men ho har også opplevd kor mykje lytting betyr for at ein skal føla seg sett og tilknytta andre.

Nå har ho begynt å halda kurs for interesserte nordmenn på fritida, saman med ektemannen, som ho til dagleg driv ein tannklinikk saman med. Han har

vore frivilleg hjå Kirkens SOS i fem år.

FUNDAMENTET FOR EIT GODT LIV. – Då eg arbeidde der, oppdaga eg at det ofte er hjelp nok for menneske at ein berre er der og lyttar. Og eg tenkte, kvifor skal folk trenga å ringa til ei telefonteneste, når me alle burde vera flinkare til å lytta til naboar, kollegaer, barn og foreldre? Det er ein ting me

burde øva meir på, seier Svendsrud.

Bente Lundbak Pihl meiner at evnen til å lytta er ein uunverleg del av fundamentet for eit godt liv.

– Verknaden av å lytta er ofte mykje større enn me sjølv innser. Å lytta er ei gåve til deg sjølv og omgivnadene dine, og det er ei gave frå Gud. Når me lyttar, etterliknar og tener me han som har skapt oss i sitt bilde, og som alltid lyttar. •

Bøker til inspirasjon og vekst TORBORG AALEN LEENDERTS: I møte med lidelsen – finnes det en kjærlig Gud?

MARCUS BORG: Gjennopptag kristendommen Oversatt av Knut Rygh

ISBN nummer: 9788293191391 Pris: kr 299,312 sider

ISBN nummer: 9788293191469 Pris: kr 199,252 sider

«Jeg ble umiddelbart fanget av boken.

Forfatteren skriver godt og treffer meg med full kraft.»

Ola Didrik Saugstad, forsker og professor emeritus i barnesykdommer «Bok er en liten skattkiste for alle oss som arbeider med egne og andres kriser i tro og liv.»

Sunniva Gylver, prest i Den norske kirke, forfatter og tidligere programleder

«Marcus Borgs invitasjon til nytenkning om sentrale kristne forestillinger provoserer og inspirerer. Det er på høy tid at samtalen kommer i gang.»

Notto R. Thelle, professor emeritus ved Det teologiske fakultet, UiO «Marcus Borg tar sentrale kristne begreper som synd og frelse ut til lufting. Det trengs!»

Kari Veiteberg, biskop i Oslo

NOTTO R. THELLE og KARSTEN ALNÆS Hva er da et menneske?

Samtaler om Jesu lignelser.

ISBN nummer: 9788293191223 Pris: kr 329,00 272 sider «Dette er en av de virkelige ressursbøker om tro i vår tid.»

Kjell Asgeir Skartseterhagen, sokneprest «Brev som berører, perler i prosa. … sterke utsagn om aktualiteten og sprengkraften i Jesu lignelser.»

Ingeborg Tveter Thoresen, forfatter

Bestilling: Din nærmeste bokhandel eller vår nettbutikk på komforlag.no Vi sender gratis ved bestilling over kr 300,-.

NB! 20 % rabatt ved samlet bestilling av 5 bøker eller mer.

NYHET FRA VERBUM FORLAG

JAN-OLAV HENRIKSEN

Varme hender

298,-

Bør vi ikke være litt skeptisk til sånt som varme hender?

Eller er det snarere slik at vi er for raske til å avfeie det som noe uforklarlig og useriøst? I boka Varme hender forteller Jan-Olav Henriksen om hvordan det er å ha denne evnen. Han reflekterer også rundt forholdet mellom tro og erfaring og drøfter dette både i lys av en tradisjonell, kristen helbredelsespraksis og erfaringer han har gjort i møte med andre kulturer og religioner.

Kjøpes hos din lokale bokhandel eller på

www.verbumforlag.no

NYHETER!

Inger Marie Aase (red.)

Å komme til seg selv • I stillhet, skjønnhet og et livgivende mangfold

24 INSPIRERTE FORFATTERE • Om å vokse seg fri, blant annet gjennom stillhet og meditasjon, sansing og åpenhet.

DYPTPLØYENDE OG LETTLEST, DOKUMENTARISK OG GRIPENDE • Forfattere rike på kunnskap og innsikter deler her også personlige erfaringer; fortellende tekster om både gode og destruktive trosmiljø, om krevende livsvilkår, åndelig lengsel og tap av gudstro, om vendepunkter og ‘pilegrimsvandringer’ mot beriket og dypere, ‘større’ tro – forankret i Guds kjærlighet.

MED: Notto Thelle, Raag Rolfsen, Tore Laugerud, Merete Sparre, Ulla Käll, Ole Skjærbæk Madsen, Jon Andreas Hasle, Lars Verket, Harald Olsen, Torborg Aalen Leenderts, Margrete Kvalbein, Hans Herlof Grelland, Ingeborg E. Torjussen, Siri Søftestad, Tone Martha Sødal, Trudi Eilertsen, Stig Gunnar Petrone, Kirsten G. Zetterquist, Eli Vera Dyreng, Inge Merete Gross, Reidar Magnus Stang, Grethe og Dag Skottene, Christiophorus Schuff, samt leder for Prestegården retreatsted, Inger Marie Aase.

Teresa av Avila

Boken gir oss innblikk i det som har gjort Prestegården retreatsted til et så livgivende pusterom for så mange.

Den indre borgen

– et mesterverk om kristen mystikk

For første gang på norsk!

ILLUSTRERT • 304 SIDER • INNBUNDET

«Sprudlende, billedrik og menneskelig.»

Erling Rimehaug, Vårt Land

I bokhandel eller PORTOFRITT fra forlagets nettbutikk

efremforlag.no

Stian Kilde Aarebrot

Kunsten å forme livet

NYHET

Plastisk teologi

Hvorfor er det så vanskelig å omsette gode intensjoner til gode vaner?

Nyttårsforsetter kommer og går og selvhjelpslitteraturen lanserer stadig nye modeller for hvordan du kan få et nytt og bedre liv. Men de fleste av oss faller likevel raskt tilbake i gamle mønstre. Det er noe i oss som stritter imot.

De siste tiårenes hjerneforskning har gjort store framskritt med å kartlegge hva som skjer nevrologisk når vi skal etablere nye vaner. Med eksempler fra hverdagen og populærkulturen kombinerer Aarebrot moderne hjerneforskning med gammel klostervisdom, for å vise leseren hvordan vi formes av tiden vi lever i, og hva som må til for at du kan forme livet ditt.

Stian Kilde Aarebrot er teolog, prest i stiftelsen Areopagos og leder for Etter Kristus, et nettverk for kristen trospraksis.

Innbundet

349,-

”

«Boken känns redan som en modern klassiker om Kristi efterföljelse. En bok som är djupt traditionell och djärvt nyskapande.» Peter Halldorf

«En særdeles god blanding av humor, visdom, hjerneforskning og teologi!»

Atle O. Søvik, professor.

«Denne skal leses flere ganger. Jeg har understreket halve boka!»

Sunniva Gylver, prest

«Boken bør finnes i alle kristne hjem ... pensum for alle som skal jobbe i kirkelige sammenhenger.» Lars Lien, psykiater og professor

Boken kjøper du i din lokale bokhandel eller på www.lundeforlag.no

Returadresse: AREOPAGOS Postboks 6763 St. Olavs plass 0130 OSLO

Vi har sluttet å pakke Tørst i plast, men trenger fremdeles støtte! Etter at vi sluttet å sende en giro med hvert blad (og da må det pakkes i plast), har Tørst fått færre gaver. Men vi vil ikke være en del av verdens plastproblem, vi vil heller bidra til løsningen. For å minne om hvor viktig støtten er for oss, har vi satt inn et bilde av en giro med navnet ditt på her.

VI VIL IKKE VÆRE EN DEL AV VERDENS PLASTPROBLEM, VI VIL HELLER BIDRA TIL LØSNINGEN

Foto: Bo Eide/Flickr Creative Commons

VIPPS DIN GAVE TIL TØRST: 61583

Bladet er gratis og nonprofit som før, så dette er ikke et krav om betaling. Men liker du Tørst og vil bidra til at vi kan lage det?

Synes du at enda flere skal få sjansen til å lese det? I så fall setter vi stor pris på en gave fra deg.

VI TRENGER FLERE STØTTESPILLERE Tusen takk til alle dere lesere, som til sammen ga 58 586 kroner til Tørst i 2017. Vi hadde ikke greid oss uten dere! I 2018 har vi enda flere abonnenter.

Det er lett å gi: Bruk Vipps, betal i nettbanken med giroen under eller betal med kort på magasin.areopagos.no.

Vil du oppfylle drømmen vår om givere som gir fast?

Vi har noen støttespillere, men trenger mange flere.

Bli fast giver enkelt på magasin.areopagos.no.

Tusen takk til dere som støtter oss!

Beste hilsen Ann Kristin van Zijp Nilsen, redaktør

9053 05 22325 Denne giroblanketten kan ikke benyttes som brevgiro eller ved betaling i fysisk bank.