Tørst vår 2019 norsk

tørst VÅR 2019 ET MAGASIN UTGITT AV AREOPAGOS

« Mennesket er en ligning som ikke går opp»

Sissel Gran

TEMA: HVA ER ET MENNESKE? ROWAN WILLIAMS: Språket er en av de viktigste nøklene til å forstå mennesket NANJING: Dagsenteret Home of Grace gir elevene ny verdighet FRAMTIDSMENNESKET: Åste Dokka og Einar Duenger Bøhn frykter ikke at androider vil fylle gatene

EINSEMD ER EI KJENSLE AV Å IKKJE «

HØYRE TIL,

OG EG HAR ALLTID HATT LYST TIL » Å HØYRE TIL KULTUR & NATUR: Lars Petter Sveen, side 22

Gratis abonnement på torstmag.no

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 3

Foto: Line Ørnes Søndergaard

Noen kinesiske foreldre gjemmer bort sine unge og voksne barn med utviklingshemming. I Nanjing utfordres skammen. STEDET, side 14

Vår 2019

PORTRETT: Sissel Gran blir både mer og mindre hardfør samtidig Side 6

TEMA: MENNESKET

SAMTALEN: Åste Dokka og Einar Duenger Bøhn om framtida Side 28 VANNHULL: Tips og opplevelser Side 34 FATEN MAHDI AL-HUSSAINI og andre om homo sapiens Side 10

ROWAN WILLIAMS: Guds herlighet viser seg i mennesket Side 12

HANS HERLOF GRELLAND: Møtet med et usynlig «du» Side 26

RETREAT: Ein stad å komma til seg sjølv Side 36

4 I LEDER

Menneske, hugs at du er stjernestøv Sjimpansar har 98,7 prosent felles arvemateriale med oss menneske. Menneske og mus deler 97,5 av gena. Kanskje er det fordi eg ikkje er biolog at slikt gjer inntrykk. I eit Tørst-intervju i fjor, forklarte evolusjonsbiologen Dag Olav Hessen at den mest eksakte måten å definera eit menneske på, er å peika på dei 3,2 milliardar DNA-basepara våre og seia «sjå, der har du eit menneske».

Han la straks til at ein slik definisjon sjølvsagt ikkje rommar heilt essensielle sider ved det å vera menneske, som til dømes å verdsetja kvarandre.

EVOLUSJON. Då eg var liten, likte eg animasjonsserien «Det var en gang et menneske» som gjekk på NRK, særleg introduksjonen som suste gjennom evolusjonshistoria på eitt minutt – frå fisk til øgle til ape til menneske som etter kvart skapte det mest fantastiske me kunne tenkja oss i 1978: romrakettar. Heldigvis trong eg aldri å velja mellom evolusjonsteori og gudstru, sjølv om det finst både ateistar og truande som hevdar det. Så eg likte godt skapingsforteljingane i Bibelen også, særleg der det står at «Gud skapte mennesket i sitt bilete» og «Då forma Herren Gud mennesket av støv frå jorda og bles livspust i nasen på det, og mennesket vart ein levande skapning» (i 1. Mosebok, kapittel 1 og 2).

Det kristne utgangspunktet er at mennesket er ein ønskt skapning, på ein forunderleg måte skapt til å likna på Gud. Om me zoomar inn på bildet av Gud som formar mennesket av jord og støv, blir me minna om korleis me består av akkurat dei same atoma som alt anna me ser rundt oss. Av jord er me komne, til jord skal me bli, og nettopp det bind oss saman med resten av naturen på djupaste vis. Astronomane kan fortelja at ein del av grunnstoffa i kroppane våre, for eksempel sink, selen og jod, har oppstått ved ufattelege supernovaeksplosjonar i verdsrommet. Me er både stjernestøv og våt, dampande mold.

«DET KRISTNE UTGANGSPUNKTET ER AT MENNESKET ER EIN ØNSKT SKAPNING»

DELER PUST. Men me deler ikkje berre arvemateriale og atom med resten av skaparverket.

Sidan Gud bles livspust i nasen vår, har me delt pust med Gud. Kan ein komma nærmare nokon enn det? «Gud er kjærleik» seier me kristne (etter Johannes 1. brev, kapittel 4), og me trur at Gud er ein og tre samtidig: Faderen, Sonen og Den heilage ande. I så fall er Guds vesen ein kjærleiksrelasjon. Og i så fall er mennesket skapt med kjærleik som vårt inste vesen, trass alt som tyder på det motsette.

Salmane, boka i Bibelen med poesi frå det første årtusenet før Kristus, skildrar mennesket både som støv, som ein øydeleggjar og som «lite ringare enn Gud». I det ufattelege spennet lever homo sapiens: ein nær slektning av alt som lever, bygd av stjernestøv, med evne til å øydeleggja og samtidig eit bilde av ein kjærleg Gud. Ann Kristin van Zijp Nilsen, redaktør

Print: GRØSET™ B

PR

IN T

ED MATT

48 01

RD

N

O

EL

Les mer på areopagos.no

IC E C O L A

Ansvarlig utgiver: Areopagos, Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo (Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3) Annonser og andre henvendelser: + 47 23 33 17 00, areopagos@areopagos.no Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen, akn@areopagos.no Bidragsytere i denne utgaven: Line Ørnes Søndergaard, Ingrid Nyhus, Arne Christian Konradsen, John Sandlund, Therese Gabrielsen, Lars Petter Sveen, Tharaniga Rajah, Marie Norby Wernø, Zeshan Shakar, Martin Lönnebo, Hans Ivar Stordal, Svein Ellingsen, Ellen Andrea Wang, Inger-Lise Ulsrud, Daria Serafin, Hilma Nikolaisen, Jo Hegle Sjøflot, Elizabeth Knox-Seith, Lars Verket, Hans Herlof Grelland, Vilde Alette Monrad-Krohn og Skjalg Bøhmer Vold. Design og grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Line Ørnes Søndergaard Trykt av Merkur Grafisk på Edixion offset.

Takk til Nasjonalbibliotet for lån av lokaler til fotografering. Gratis abonnement og adresseendring på torstmag.no 2041

Areopagos er en kristen dialogorganisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog og -studier, kristen trospraksis og bistand.

ER

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 5

HVER GANG JEG TRYKKER PÅ UTLØSEREN Noe av det fineste jeg vet med å fotografere er lyden av lukkeren som går. Det er som om hver gang den lyden kommer - hver gang jeg trykker på utløseren - så anerkjenner jeg det som står foran meg.

Det er som å få lov til å si «jeg ser deg, jeg anerkjenner at du eksisterer og så lagrer jeg deg her for evigheten».

På dagsenteret Home of Grace i Nanjing er det nettopp det staben gjør: De ser, de anerkjenner og de verdsetter. Da jeg fotograferte elevene der, ønsket jeg at portrettene skulle bære denne anerkjennelsen og verdigheten. (Se reportasje side 14.)

Line Ørnes Søndergaard, fotograf

«DET BEGYNNER Å PRIKKE I HODET HVIS FOLK SNAKKER FOR LENGE OM HVA DET KOSTER Å MØBLERE ELLER LAGE NYTT KJØKKEN»

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 7

TEKST INGRID NYHUS FOTO LINE ØRNES SØNDERGAARD

SISSEL GRAN HAR IKKE LENGER

TÅLMODIGHET MED TOMPRAT – Jeg kjenner på kroppen at jeg er eldre, det knaker i knoklene, sier Sissel Gran.

Den kjente psykologen og samlivsterapeuten har nettopp skrevet ferdig boken Inni er vi alltid unge. Aldringsmeditasjoner. Nå sitter hun hjemme på Ulsrud, i kontoret der hun vanligvis tar imot pasienter til parterapi. Pulten og hyllene er overfylt av bøker om kjærlighet og aldersforskning.

– Det er en tid for å tenke gjennom livet, sier hun. Rundt henne begynner venner å pensjonere seg, og mange har mer frihet og gode dager sammen med familie og barnebarn. Samtidig er det en periode hvor sykdom banker på døren hos mange.

NYTT BLIKK PÅ ALDRING. Det er en god stund siden Grans foreldre døde, men det gjorde veldig inntrykk å følge dem på den siste veien. Hun ble opptatt av aldring på en annen måte enn før.

– Jeg begynte også å se eldre med et annet blikk.

At hun selv var blitt eldre skjønte hun for noen år siden.

– Jeg raste forbi Det norske teateret, og plutselig ser jeg min egen mor i de store vindusflatene.

– Din egen mor?

– Ja, jeg skvetter til, for hun har jo vært død i mange år. Det er mitt eget speilbilde jeg ser, men nå ser jeg hvor lik jeg er henne. Alt jeg har gjort for å ikke likne henne, er forgjeves. Genene forfølger oss. Jeg skjønte at det ufravikelige nærmet seg. Jeg blir eldre og kan ikke gjøre noe med det. Hvis jeg da ikke skulle drevet med Botox, hårfarging og lifts, og det vil jeg ikke. Det har jeg tatt en beslutning på. Jeg håper jeg ikke går tilbake på det noen gang.

– Er det fristende?

– Ja, det er veldig fristende å bli kvitt den voldsomme sinnarynken og disse furene her. Men håret skal forbli grått.

Når man er eldre og ser seg i speilet ser man en sliten person. Ansiktet siger.

GIDDER IKKE. I boken skriver Sissel

Gran om «aldringens paradoks», hun blir både mer og mindre hardfør samtidig.

Hun er mer direkte i terapirommet og tåler mer følelser og «baluba». På den andre siden går ting mer inn på henne enn tidligere, som når hun ikke klarer å hjelpe par som kommer i terapi. De greier ikke å forandre seg, gi slipp på hat eller raseri.

– Da tenker jeg noen ganger at dette er et evighetsarbeid. Tid jeg ikke har.

– Hvorfor fortsetter du?

– Det er nok mye pliktfølelse. En plikt til å hjelpe, til å gjøre det jeg er satt til å gjøre.

Tomprat har hun ikke lenger tålmodighet med. Det begynner å prikke i hodet hvis folk snakker for lenge om hva det koster å møblere eller lage nytt kjøkken.

– Jeg gidder det ikke mer. Jeg kan gjerne drive med smalltalk hvis den handler om noe vesentlig. Men da må det handle om deg eller meg, oss som sitter her. Noen ganger har jeg sagt til venner, at hvis vi ikke kan snakke om noe ordentlig nå, så går jeg.

8 I PORTRETTET

«DE SOM IKKE SLUTTER Å BEBREIDE FORELDRENE SINE, DE SLIPPER ALDRI FRI»

At gamle mennesker ikke blir snakket ordentlig til, i et helsevesen rasert av effektivitetsstyring og New Public Management gjør henne rasende.

– Det er forferdelig uverdig at det ikke står en hær av folk på sykehjemmene som har i oppgave å hjelpe de gamle. Det er liksom en dødsventestasjon. Ingen hører på deg, du blir ikke sett på som et menneske, men som en gammel person i overgangsfasen. Man kan avhjelpe uverdighetsfølelsen med å snakke ordentlig med eldre om hva de trenger, men da trenger man tid.

SLUTTE Å BEBREIDE. Gran forteller i boken at faren stakk av fra sykehjemmet uten penger og dro til Aker brygge og bestilte øl og spagetti bolognese.

– Min far var helt bekymringsløs, det har jeg nok lite av. Han var evig gutt. En veldig snill bestefar, men ikke så fin far.

Han var en typisk fraværende 1950-tallspappa, flink til å ikke tenke på vanskelige ting. Moren min tenkte stort sett bare på vanskelige ting. Hun var bitter og bekymret for alt. Det har jeg ikke overtatt.

– Du skriver at «fra å være en sint ung datter som opplevde mor som begrensende og livsfornektende, er jeg i dag en 67 år gammel kvinne som gjerne skulle løftet henne opp fra graven, holdt henne tett inntil meg, trøstet henne og hvisket alt er forstått, alt er tilgitt».

Det blir stille et øyeblikk før hun svarer.

– Ja, det er sant. Og så tenker jeg ofte «herregud, at jeg ikke skjønte det før» – hvorfor hun var så umulig. Men det er veldig utmattende og vanskelig å forstå når man er ung, hvorfor du har en mor som klager hele tiden. Hun greide ikke å be om noe på en ordentlig måte. Hun var et avvist barn, med en tøff barndom.

FEM KJAPPE TIL SISSEL GRAN • Hvor får du indre påfyll?

Ute i naturen og i samtaler med mennesker som både kan lytte og snakke.

• Hva har du lyst å gjøre mer av?

Være ute og i bevegelse.

• Hvilken bok har du lyst å lese?

Michel Houellebecqs Serotonin.

• Hva skjer når du dør?

Det vet jeg ikke.

• Hva er det viktigste du har lært?

At å bli forelder forandrer alt. Det er det største som har hendt meg.

– Er det en av alderdommens gaver, at man kan forstå mer, se ting i et litt mer nådefullt lys?

– Det er et godt ord. Et nådefullt lys.

Ja, man får mer medfølelse. De som ikke slutter å bebreide foreldrene sine, de slipper aldri fri. Og de får ikke et godt parforhold heller. Det gjelder å forsones med foreldres tilkortkommenhet. I mitt liv føltes det veldig viktig å komme til det punktet – slutte å gnage på hvor lite gøy det var å vokse opp med dem.

IKKE REDD DØDEN. Sissel Gran mener at hemmeligheten bak en god alderdom er å glemme seg selv. Å engasjere seg i et prosjekt, venner eller familie, ellers blir man sårbar og ensom.

Hennes store frykt i møte med sin egen alderdom er å miste sitt «livsvitne»

– ektemannen. Hun vil heller dø selv.

– Du er ikke redd for din egen død?

– Nei. Jeg er redd for å ikke kunne være en støtte for barna mine og de rundt meg. Men tanken på å bli veldig syk og få et smertefullt dødsleie er også selvsagt noe vi som blir eldre er redde for. Det tenker jeg mye på. Jeg vil tenke på det.

–Hvorfor?

–Det er jo en del av livet. Det er bare tull å si «man har det bra så lenge man har helsa». Tenk på alle med funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom, skulle ikke de kunne ha et godt liv?

Selv nekter hun å være «flink» og løpe til legekontroller og kjenne etter alle kroppens dødssignaler.

– Trene gjør jeg heller ikke, men jeg går turer. Jeg skal bli litt flinkere, det har jeg lovet meg selv. Jeg skal begynne med de letteste vektene.

– Hva med yoga?

– Det er gørr. Jeg gjorde det i to år og kjedet meg hver gang. Gørr. Jeg har prøvd treningssenter også. Gørr. Jeg må ut i skogen, da er jeg glad.

UTEN GUD. Alderdommen må psykologen møte uten Gud og engler ved sin side, i følge den nye boken hennes.

– Jeg tror på det evige livet, men i mer vitenskapelig og biologisk forstand. Vi vil jo alltid være her, i form av jord og stjernestøv.

– Er det en trøstende tanke?

– Ja, det er det. Jeg har aldri klart å tenke at vi skulle komme til et sted, hvor vi skal treffe igjen alle som noensinne har levd. Jeg tenkte allerede som liten at det måtte være trangt og folksomt, og hvordan skal det gå til? Hvem skal man sitte ved bordet hos, om man har vært gift flere ganger? Og hvordan er det å

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 9

SISSEL GRAN (67) • spesialist i klinisk psykologi, de senere årene særlig kjent som parterapeut og veileder i parterapi • foredragsholder og avisskribent, blant annet som tidligere fast spaltist i A-magasinet og nå i Morgenbladet og VG Helg • forfatter av en rekke allmennpsykologiske bøker om kjærlighet og relasjoner • aktuell med Inni er vi alltid unge. Aldersmeditasjoner • driver podkasten Kjærlighetspodden med Catrin Sagen

SPEILBILDET: For noen år siden så Sissel Gran plutselig sin avdøde mor da hun hastet forbi noen store vinduer.

Det var henne selv, og hun innså hvordan genene forfølger oss. Og at hun blir eldre.

møte igjen en voldelig ektemann?

– Du var mest opptatt av Guds logistikkproblemer knyttet til dette?

– Ja, et voldsomt logistikkproblem.

Det er en forskjell. Jeg skulle gjerne trodd, men jeg får det ikke til.

– Hvorfor skulle du gjerne gjort det?

– Det måtte vært veldig fint. Å tenke at det kanskje var en frelser et sted. Jeg vet ikke, jeg tror jeg er altfor ... ikke rasjonell i hodet, for det er jeg ikke. Det er ikke frykt for underkastelse heller, jeg er ikke redd for å tro ordentlig på noe. Jeg tror ikke jeg har det genet, rett og slett.

– Hva kan psykologien og terapien

lære oss om hva et menneske er?

– Oi. Det er et stort spørsmål. Den har iallfall lært oss at vi mennesker er veldig sammensatte og rare. At vi gjør motstridende ting, noe annet enn det vi tenker vi burde gjøre. Vi søker etter trygghet og tilknytning, omsorg og varme på den ene siden, men også spenning og usikkerhet på den andre siden. Vi er ganske syndige, hvis jeg kan bruke det ordet. Nå skal jeg skrive en bok om begjær som skal hete «Størst av alt er begjæret».

– Ja, er det det?

– Jeg har sett det så ofte, at folk løper løpsk med begjær. Det er noe vilt og

utemmet i mennesket, noe aggressivt og begjærlig. Men vi jobber jo hardt med å prøve å tøyle det så godt vi kan. Jeg tror terapien har lært oss at mennesket er en likning som ikke går opp.

– Det er som Strindberg sa, «det är synd om människan». Vi trenger egentlig noe større å støtte oss til.

Enten det er Gud eller fellesskap, kunsten eller litteraturen, familie eller venner. Tenk deg så sårbart et menneskeliv er. Du kan gå ut porten her nå, og bli påkjørt og dø i løpet av fem minutter. Vi vet ingen ting om det som skal skje. Bare at vi skal dø. •

10 I FOLK SVARER

Hva er det beste ved å være menneske? Åtte nordmenn om livet som homo sapiens.

AKSEL BRAANEN STERRI skribent og doktorgradsstipendiat i filosofi

FATEN MAHDI AL-HUSSAINI samfunnsdebattant og skuespiller

– At vi har evnen til å føle glede, er nok det beste med å være menneske. Om ikke våre opplevelser var farget av en positiv følelse, ville alt vært grått og framstått rimelig meningsløst. Når det er sagt er jeg begeistret over den egenskapen som knytter oss tettest til Gud, tross min ateisme. Vi er alene blant dyrene om å ha evnen til å ta vår skjebne i våre egne hender, handle i tråd med det gode, og opparbeide oss stadig økt kunnskap, som vi kan ta i bruk for vårt felles beste.

- Jeg kan litt mer om det verste ved å være et menneske, egentlig.

Men jeg tenker at det beste ved å være et menneske er at vi kan føle. Føle gode ting, vonde ting og sette ord på det. Men også at vi kan utvikle oss. At vi kan lære av våre feil, tenke selv og ha evnen til å ta valg.

For meg personlig, så er det å ha en hjerne og kunne skape gode verdier for oss selv det beste ved å være et menneske.

Ellers så er vi bare.

SØSTER ANNE-LISE STRØM kontemplativ dominikanernonne

– For det første er det å være Guds barn og en del av Guds plan med menneskeheten.

Vi er skapt i Guds bilde, vi er kalt til å bli en avglans av hans skjønnhet og kjærlighet, vi er kalt til å ta del i hans lidelse og død – og i hans oppstandelse.

Vi er Guds tempel og ved dåpen har vi fått en levende kilde i sjelens dype grunn.

Vårt liv i denne verden er å gi håp og glede til våre medmennesker, spesielt til dem som lider. Vi er forbundet med alle i Kristus og har et felles håp om evig liv.

Dette er kjernen i mitt kall som nonne.

SARA ELLEN ANNE EIRA leder i Samisk kirkeråd og assisterende rektor – Det beste ved å være menneske er å kunne leve.

Ved å leve får vi føle både kjærlighet, hengivenhet, lykke, men også sorg og savn. Alt dette gjør oss til det mennesket vi er. Samtidig er det viktig å huske at ved å være et menneske er du selv med på å påvirke din egen utvikling. Dine valg og prioriteringer bestemmer hvilket liv du lever og hvilke minner du får.

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 11

DANA WANOUNOU reportasjeleder og journalist – Da jeg fikk mine første to barn i sommer, ble jeg kjent med mennesket i sin reneste form – et grunnleggende tillitsfullt vesen. Om man misbruker tilliten, ødelegger man noe av det menneskelige i det lille vesenet, tror jeg. Men med store doser kjærlighet dyrker vi det fram. I jødisk kultur omtaler vi de mest menneskelige av oss med den jiddiske hedersbetegnelsen mensch. En mensch er det anstendige mennesket. Nettopp de som gir de største dosene kjærlighet.

EGIL LOTHE generalsekretær i Buddhistforbundet

BJØRN GREGORY-STÆRK avisspaltist og programmerer

– Jeg kan ikke huske erfaringer fra tidligere liv med å være noe annet enn et menneske. Så jeg kan ikke sammenligne det å være menneske med å være andre vesen, men det er jo veldig mye som er fint med å være menneske. Noe av det mest positive må være forholdet til andre mennesker.

Selvsagt kan det være utfordrende og slitsomt også, men særlig det å være foreldre lærer oss mye. Buddhismen trekker særlig fram forholdet til barn, og hvordan det kan få fram noe av det beste i oss. Slik barna våre betyr mye for oss, bør også mennesker utenfor vår indre krets være viktige for oss, og vi bør se at vi har et ansvar for dem.

– Det beste ved å være menneske for meg er de øyeblikkene hvor jeg faktisk klarer å leve som et menneske, med et menneskehode og en menneskekropp, uten å bli fanget inn av de umenneskelige systemene vi har bygget opp rundt oss. For meg betyr det ting som å bruke kroppen til å sykle til jobben, i stedet for å sitte stille i en metallboks. Eller å kjøpe ting som er produsert på en god måte, i stedet for å overlate til brutale markedsmekanismer å tyne mest mulig ut av fattige langt borte som jeg aldri ser ansiktet til. Selv om jeg er ateist, deler jeg det kristne synet på at vi har en slags borgerkrig i vårt indre mellom det gode og det onde, og jeg tror at det å leve i en menneskelig skala gjør det lettere å velge det som er godt for oss selv og andre.

Bjørn Gregory-Stærk

ABID RAJA stortingspolitiker og advokat – Jeg elsker mennesker, følelsene og engasjementet de vekker hos meg. Det beste ved å være menneske er andre mennesker, de jeg omgir meg med, spesielt familien. Med bakgrunn som muslim har jeg lært verdien av å ta vare på hverandre. Samtidig er det litt ironisk at nettopp mennesker er grunnen til at det kanskje ikke alltid er så greit å være menneske. Ikke alle vil en vel. Men da er det andre mennesker som støtter opp, og som tenner disse gnistene og vekker den positive energien. Så kan jeg og tilføye den fantastiske følelsen man som menneske kjenner på når man trener.

Den gjør det også ganske kult å være menneske.

Foto: Erlend Berge/Vårt Land, Siren Høyland/Det norske teatret, Kirkerådet, privat, Arnfinn Pettersen/Humanist forlag og Liv Aarberg/Venstre

«Selv om jeg er ateist deler jeg det kristne synet på at vi har en slags borgerkrig i vårt indre mellom det gode og det onde»

12 I PERSPEKTIVET

Vi er distrahert og avkoblet fra erfaringen Skal vi forstå hva det vil si å være menneske, er språket en av de viktigste nøklene til innsikt, mener Rowan Williams.

– Vi mangler et språk som på en god måte favner eller uttrykker hva det vil si å være menneske. Dette har jeg blitt konfrontert med flere ganger i forskning og akademiske sammenhenger, sier Rowan Williams.

– Ganske nylig var jeg den eneste teologen blant 300 deltakere på en konferanse om teknologi og demokrati. En av foredragsholderne snakket om menneskelige problemstillinger i møte med dagens teknologi, og hun beklaget seg over mangelen på et robust, etablert språk for hvem vi er som mennesker og opplevelsen av å være menneske. Det slo meg at dette språklige behovet ikke bare er noe kristne eller religiøse mennesker føler på, men også sekulære mennesker på en demokratikonferanse.

«GUDS HERLIGHET ER MENNESKET PÅ SITT MEST KREATIVE, GENERØSE, BARMHJERTIGE»

AVANSERT MASKIN. Nettopp dette behovet forsøker Williams å møte i en av sine siste bøker, Being Human. Den kom akkurat ut i svensk oversettelse.

Tørst møter ham på Nya Slottet utenfor Linköping, der han skal forelese om litteratur.

I Being Human skriver Williams at vi har et velutviklet, materialistisk språk for menneskelivet. Vi kan beskrive mennesket med presisjon, anatomisk og biologisk, som om det var en svært avansert maskin. Det samme gjelder språket vi bruker for å snakke om mennesket som et intellektuelt vesen – det tenkende «jeget». Her forstås

PODKAST: Hør et lengre intervju med Rowan Williams i en bonusepisode av Kulturmisjonen, Areopagos’ egen litteraturpodkast.

mennesket mer som en isolert «jernvilje» som påtvinger seg verden rundt. Men mellom disse to ytterpunktene finner vi menneskets identitet, menneskets personlighet, mennesket som et relasjonelt, sosialt vesen i en fascinerende, sammensatt virkelighet.

Williams ønsker å utvikle et humant og inkluderende språk for mennesket, og han finner mange gode svar i teologien.

– Mennesket er materie, en del av den materielle verden, underkastet tidens gang, samtidig som det evner å handle og å påvirke omgivelsene rundt seg. Vi kan sette en ny agenda, samtidig som vi kan gi og motta, og på den måten velge å inngå i relasjoner rundt oss. Jeg er verken en maskin eller en selvforsynt, isolert sjel. Jeg er en person, fordi jeg blir snakket til, fordi jeg mottar omsorg fra andre. På den måten blir jeg «loved into actual existence» (min virkelige eksistens blir elsket fram).

UPERSONLIGE FORKLARINGSMODELLER. Den tidligere erkebiskopen stiller seg selv de spørsmålene han savner: – Hvordan har det seg at vi er så fascinert av mekaniske og upersonlige forklaringsmodeller av mennesket?

Hvorfor er beskrivelser av hjernen som en avansert computer eller maskin så besnærende? Og hva er galt med slike modeller?

Williams’ svar er at modellene bare

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 13

Rowan Douglas Williams • født 1950 • verdenskjent forfatter, teolog og kirkeleder fra Storbritannia • har bl.a. vært erkebiskop av Canterbury (øverste leder for hele den anglikanske kirken). Etter innsatsen som erkebiskop ble han adlet og har plass i Overhuset som baron Williams av Oystermouth • har en rekke verv og akademiske titler, leder nå Magdalene College ved University of Cambridge • stadig aktuell i den britiske samfunnsdebatten og får ofte plass i de store avisenes spalter for å gi teologiske svar på dagsaktuelle tema TEKST ARNE CHRISTIAN KONRADSEN FOTO JOHN SANDLUND

bruker «tredjeperson-språk»: Mennesket blir et «det», ikke deg, meg eller oss.

– De beskriver prosesser, men gir oss ikke innsikt i hvordan det er å erfare innsiden av disse prosessene. Derfor kan vi heller ikke gjøre gode vurderinger av dem. Og det trenger vi for å forstå oss selv og for å forandre oss.

– Svarer dagens teologi godt på hva det vil si å være menneske?

– Jeg vil svare på det spørsmålet ved å gå tilbake til den kristne teologiens begynnelse. Ireneus av Lyon har en slående formulering, «the glory of God is a human being fully alive». Guds herlighet er mennesket på sitt mest kreative, generøse, barmhjertige. Den viser seg i menneskets glede, rett og slett. Det er dette vi snakker om når vi snakker om menneskeverd, og om at mennesket er skapt i Guds bilde. Men dette er bare en begynnelse. Vi trenger også å tenke teologisk på verden rundt oss, på en måte vi til nå ikke har gjort skikkelig. Vi trenger en økologisk teologi.

SAMMENVEVD. For Rowan Williams handler en del av dette om å forstå at menneskets verdighet og begrensning er helt sammenvevd med den fysiske verden vi er en del av.

– Videre henger det nært sammen med en annen hodepine for kirkene verden over, det er at vi må våge å tenke teologisk om våre seksuelle

«MENNESKETS VERDIGHET OG BEGRENSNING ER HELT SAMMENVEVD MED DEN FYSISKE VERDEN» identiteter. Det teologiske arbeidet må gjøres, uavhengig av om du ser på deg selv som konservativ eller liberal. Men dette er ikke enkelt, selv har jeg «arr» etter kirkekontroverser på det sistnevnte temaet, humrer han og refererer til debatten om homofiles rettigheter da han ledet den anglikanske kirke på begynnelsen av 2000-tallet.

FYLDEN AV MENNESKELIGHET. I det siste har Williams tatt seg selv i å tenke stadig mer på hvordan teologien kan bidra til en fornyelse av demokratiet.

– Populismens fremvekst har gjort dagens politiske språk bitrere og mer negativt ladet enn nødvendig. Hvordan kan vi gjenstarte en samtale om demokratiet som tar utgangspunkt i alle menneskers grunnleggende verdighet?

– Du har tidligere beklaget deg over at så få mennesker får oppleve det du kaller fylden av deres menneskelighet, «the fullness of their humanity». Hva legger du i det?

– Det er så mye i vårt samfunn som begrenser hva vi sier og tenker om å være menneske.

Williams trekker fram dagens skolesystem som et eksempel. Mye av fokuset der handler om å hjelpe mennesker å få seg en jobb.

– Vi må tenke større. Vi må hjelpe særlig barn og unge til å kjenne seg selv, sine begrensninger og sine styrker. De må forstå at de står i relasjon til andre og til verden rundt dem.

I løpet av få minutter ønsketenker Williams et helt pensum der barn får være ute i naturen, lærer seg å passe på dyr, blir kjent med stillheten og blir kjent med seg selv på en rekke andre unyttige måter, sett i et kapitalistisk samfunnsperspektiv.

– Vi må begynne med barna, sier han og viser til montesorriskoler og steinerskoler som har noe av dette i seg. Han skulle bare ønske at denne måten å tenke på var mer mainstream.

Selv har han lært mye av Dalai Lama-stiftelsen, og snakket mye med dem om hva som må til for å lage et alternativt skolepensum med fokus på verdier som empati og barmhjertighet.

– Når vi tenker på hva det vil si å være menneske i dag, er ikke problemet at vi er for materialistiske, men at vi ikke er materialistiske nok. Vi er ikke i kontakt med vår egen materie, vårt stoff, vår egen kropp og verden rundt oss. Vi er distrahert og avkoblet fra erfaringen, og vi må erfare for å forstå. •

14 TØRST VÅR 2019

Mindre skam og utanforskap i Nanjing I den kinesiske millionbyen Nanjing finst det få tilbod for unge og vaksne med utviklingshemming. Foreldra deira står ofte åleine med store omsorgsutfordringar – og skam.

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 15

16 I STEDET

STOLTE: «Den største endringa etter at jenta vår begynte på Home of Grace, har skjedd i oss foreldre», seier Bu Wei Ping (t.v.). For dottera Wang Chang var det nytt å få venner.

M

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO LINE ØRNES SØNDERGAARD, AREOPAGOS OG JACOB BULTI SMØRDAL/DIGNI

ellom ein og tre prosent av verdas befolkning har utviklingshemming, i følge Verdas helseorganisasjon. Av Nanjing si befolkning på sju millionar er truleg mellom 70 000 og 210 000 av innbyggjarane utviklingshemma. Dei under seksten år har offentleg skuletilbod, men for dei over seksten finst det berre rundt førti dagsenter i drift.

SUKSESS ELLER SKAM. I Kina er høg inntekt lik suksess for mange, og hardt arbeid er vegen dit. Å få eit barn med utviklingshemming blir då det motsette av suksess: Barnet kan aldri forsørga seg sjølv eller foreldra.

– Det er ikkje uvanleg å tenkja at foreldre får utviklingshemma barn fordi dei har gjort noko gale i tidlegare liv. Ein del foreldre føler så mykje skam, at dei gøymer barna sine heime, fortel Liu Xiyu.

Ho leier eit dagsenterprosjekt i Nanjing, drive av Areopagos sin lokale partnar, Nanjing KFUM – og har etter kvart fått ei sterk foreldregruppe i ryggen. Allereie før prosjektet starta for ni år sidan, møttest nemleg ei gruppe foreldre i KFUM-lokala for å snakka saman om utfordringar, skam og utanforskap. Saman med Nanjing KFUM, lokale styresmakter og Areopagos har dei vore viktige pådrivarar for prosjektet.

DEN STØRSTE ENDRINGA. På senteret står læring av kvardagsferdigheiter i fokus, og brukarane blir kalla elevar. Ei av dei er Wang Chang.

– Me foreldra skamma oss då Wang

Chang blei fødd med utviklingshemming, fortel mor hennar, Bu Wei Ping. Dottera gjekk på «vanleg» skule fram til fjerde klasse. Det angrar ikkje mora på, som er lærar sjølv. Men då jenta fekk plass på Home of Grace som 16-åring, fekk ho venner og blei glad og aktiv.

– Den største endringa etter at ho begynte på Home of Grace har skjedd i oss foreldra. Nå skammar me oss ikkje lenger over henne, me er stolte over det ho klarer, seier mora med eit stort smil.

– Eg driv og lærer meg å skriva kinesiske teikn for hand og på datamaskin, fortel Wang Chang sjølv. Det ho er flinkast til er å synga og rekna, men yndlingsfaga er engelsk og baking. Og så likar ho godt å vaska.

– Det eg ikkje likar, er når lærarane blir strenge fordi eg oppfører meg dårleg i timen, seier ho.

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 17

GYM: Dagsenteret ligg på eit roleg hjørne i Huaqiao-nabolaget, med plass til uteaktivitetar.

Chen Xi er blitt god til å spela bordtennis, og nå lærer han seg å springa på tredemølle.

BEGYNTE Å SNAKKA IGJEN. Venninna til Wang Chang, Xu Wen, slutta å snakka då ho var ni år. Alle trudde at ho hadde autisme, fortel mora Zhu ShuXia, som jobbar som lastebilsjåfør.

– Men så begynte ho på Home of Grace og var med til den vesle leirstaden deira, Truls’ Eco Garden. Der har dei kjøkkenhage og dyr, og plutseleg oppdaga ein av lærarane at jenta sat ved eit bur og snakka med kaninen inni. Forsiktig blei han med i samtalen.

– Det blei eit vendepunkt for dottera vår og oss. Framleis er ho ei stille jente, men kommunikasjonen med henne blei heilt annleis.

DOWNS ELLER SCHIZOFRENI. I det kinesiske storsamfunnet blir ofte folk med psykisk utviklingshemming, folk med fysiske funksjonsnedsetjingar og folk med psykiske lidingar sett på som ei

«NÅ SKAMMAR ME OSS IKKJE LENGER OVER HENNE» gruppe. Anten ein har Downs’ syndrom, schizofreni eller sit i rullestol, får ein gjerne same tilbod. Dette er noko av det Nanjing KFUK og Areopagos prøver å endra gjennom dagsenterprosjektet. Det er nært knytt til styresmaktene si nye satsing på slike tilbod, og Home of Grace blir brukt som eit mønstersenter for å spreia fagkunnskap. Gjennom kurs har meir enn 300 dagsenterlærarar fått større forståing av kva utviklingshemming er og kva tilbod som trengst.

Seinast i 2017 blei prosjektet framheva i Norad-rapportar på grunn av gode

resultat, men framleis står mykje igjen.

–Eg håpar styresmaktene kan ta vidare det me har fått til i prosjektet rundt Home of Grace og bruka det i ein endå breiare samanheng, seier prosjektleiar Liu Xiyu. Dagsenteret har blitt kjent for å ha glade elevar og scorar høgt på trivselsfaktoren i offentlege undersøkjingar.

KAN VERA SEG SJØLV. Prosjektleiaren er særleg opptatt av at kvar enkelt elev treng eit tilpassa tilbod for å oppleva meistring. På Home of Grace har lærarane «individuelle treningsplanar» basert på eleven sine behov, moglegheiter og individuelle mål. Ho trekkjer fram Chen Xi, som har vore elev på senteret i fleire år. Tidlegare sovna han ofte ved bordet på grunn av medisinar og deltok sjeldan i aktiviteter. Gjennom den individuelle treningsplanen forstod lærarane at han var interessert i sport.

18 I STEDET

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 19

FINT LIV: Mora Xiaoquing Zhang (øvst til venstre) fekk beskjed om at sonen Zhouyuan (under) aldri ville greia å gå eller snakka.

Det stemte ikkje, og nå stortrivst han som elev på Home of Grace. Prosjektleiar Liu Xiyu (nedst) håpar styresmaktene i Nanjing vil breia kunnskapen derifrå vidare ut i byen.

– Då fekk han profesjonelle instruktørar som oppmuntra han til å nyta spelet og ikkje bry seg om feil. Det ga ham meir sjølvtillit, og han er gladare enn før, fortel Liu Xiyu.

Sjølv tykkjer Chen Xi at han er blitt særleg god til å spela bordtennis, badminton og basketball. Han fekk gullmedalje i bordtennisturneringa under Happy Sports-meisterskapen i 2017.

– Nå driv eg og lærer meg å springa på tredemølle, fortel han.

LEGANE SITT FORSLAG. Det er blitt ettermiddag på Home of Grace, og mora til eleven Zhouyuan Zhang har komme for henta han. Først må han visa henne det han har laga i kunst- og handverkstimen. Xiaoquing Zhang smiler varmt og roser han. Ho fortel at dei budde på landsbygda då han blei fødd, og familien

«KAST HAN I SØPLA, FØRESLO LEGANE» trudde han var akkurat som andre babyar.

Men då han var fem månader, blei han innlagt på barnesjukehus med høg feber.

– Opphaldet ville bli svært dyrt for oss, og legane som undersøkte han sa at «denne guten kjem aldri til å kunne snakka eller gå». Fortvila spurde eg kva eg skulle gjera. «Kast han i søpla», føreslo legane.

– Kva tenkte du då?

– Eg greidde ikkje å gjera det. Babyen såg på meg med dei to store augo sine, slik han brukte å gjera. Mannen min sa

at valet måtte vera mitt, og eg kunne ikkje anna enn å ta vare på den vesle guten, fortel Xiaoquing Zhang. Familien greidde å betala sjukehusrekninga, og flytta sidan til Nanjing. Sonen stortrivst på Home of Grace.

MOTIVERANDE MENNESKESYN. Nokre av familiane som brukar dagsenteret er kristne, og nokre i staben er det, men dei fleste er det ikkje.

– Senteret blir drive i den kristne ånda til KFUM, seier Fung Shiu Wing. Den tidlegare KFUM-leiaren frå Hongkong var med å starta Home of Grace etter at han blei pensjonist, og saman med kona Esther har han arbeidd friviljug der sidan. I vår pensjonerer dei seg for alvor.

For dei to er engasjementet for menneske med psykisk utviklingshemming særleg motivert eit kristent menneskesyn.

20 I STEDET

ENGASJERT: Då han blei pensjonist, kom Fung Shiu Wing og og kona Esther frå Hongkong til Nanjing (bildet) for å vera med å byggja opp Home of Grace som friviljuge.

Randi Øyehaug, som er prosjektrådgivar i Areopagos, fortel at det har vore vanskeleg å unngå at den rådande haldninga til menneske med utviklingshemming i storsamfunnet ikkje får utslag på Home of Grace. Nå har senteret fått tre nye lærarar med kyrkjeleg bakgrunn, og dei har med seg eit litt anna mennesksyn.

Det trur Øyehaug at kan vera positivt.

– Samtidig har dei nesten ikkje bakgrunn frå arbeid med målgruppa.

Det er ei stor utfordring med tanke på den faglege kvaliteten, særleg så seint i prosjektperioden, seier ho. Kompetanse utanfrå i samarbeid med lokal leiing er framleis vesentleg for prosjektet. I tillegg til ressurspersonane frå Hongkong og dei bistandsansvarlege i Areopagos, er spesialpedagogen Randi Louise Korsvig Rasmussen friviljug konsulent. Ho har lang erfaring med undervisning på

«DEI HAR DEN SAME RETTEN TIL EIT LUKKELEG LIV» Universitetet i Oslo og i prosjekt i Kina.

– Alle brenn for både profesjonalitet og hjartevarme i omsorg for menneske med utviklingshemming, seier Øyehaug.

Prosjektet er støtta av Norad ut 2019, og etter det skal arbeidet leggjast om for å finansierast lokalt og gjennom Areopagos.

Det blir utfordrande, men Nanjing KFUM sitt sterke engasjement gjer at prosjektet si framtid ser lovande ut, trur ho.

DEN SAME BLÅ HIMMELEN. I 2008

kom FN sin konvensjon om rettar for menneske med nedsett funksjonsevne, og Kina ratifiserte han same år (medan Noreg venta til 2013). Fordommane lever like fullt, og ein av dei vanlegaste er at folk med utviklingshemming er valdelege.

Derfor er folkeopplysing ein viktig del av prosjektet, og ikkje minst å gjera elevane meir synlege i samfunnet gjennom ekskursjonar og arrangement.

– Altfor mange lever heile livet innandørs saman med foreldre eller besteforeldre. Passivitet og isolasjon fører til at mange blir deprimerte og frustrerte, seier Fung Shiu Wing. For han er det vesentleg at elevane på dagsenteret blir så sjølvhjelpne som mogleg.

– Menneske med utviklingshemming lever under den same blå himmelen som oss, og dei har den same retten til eit lukkeleg liv, seier Fung. •

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 21

Kultur&natur Fem sider med anbefalinger av bildekunst, litteratur, film, musikk og naturopplevelser der menneskene står i sentrum

BILDEKUNST

LYSENDE: Bildekunstneren Kira Wager (født i 1971) bor i Oslo og er allerede innkjøpt av Nasjonalmuseet og Stortinget.

Hun bruker oljemaling på PVC-plater, som gir iøynefallende, nesten lysende farger. Dette maleriet har serienummeret «Kira Wager, Oslo 2.12, 2014».

Foto: Øystein Thorwaldsen

Hva er egentlig minner? Hva når det plutselig dukker opp et fotografi av den samme situasjonen og det ikke «stemmer» med det indre bildet du hadde? Må det være fotografiet som har rett? Den norsk-svenske maleren Kira Wager bruker ofte egne familiefoto som utgangspunkt for kunsten sin. Maleriene er fra hverdagslige situasjoner i hjemmet, og hun utforsker forholdet mellom det som fotografiet dokumenterer, og det hun selv husker, eller ikke husker.

Våre indre bilder av en situasjon eller opplevelse er ofte sammensatte og «brokete», noe Wager formidler sterkt. Det er noe mystisk, ufullendt i de pulserende bildene med røffe penselstrøk. Familieliv og relasjoner består jo ofte av flere lag, og en stemning er ikke utelukkende én ting.

Therese Gabrielsen, organisasjonsrådgiver og bildekunstner

22 I KULTUR & NATUR

BØKER

Mennesket i bøkene DET KJENNEST SOM EG LES OM MEG SJØLV

Foto: Aschehoug/Tine Poppe

Lars Petter Sveen, forfattar og redaksjonssekretær

Einsemd er ei kjensle av å ikkje høyre til, og eg har alltid hatt lyst til å høyre til. I Sara Stridsbergs bøker finn eg denne kjensla heile tida. Både i språket og hos karakterane.

Drømmefakultetet (2006, på norsk 2009) handlar om den amerikanske feministen og forfattaren Valerie Solanas. Boka fekk meg til å sitte og gråte på trikken gjennom Oslo da eg las den. Framleis plukkar eg den fram og les nokre sider her og der. Stridsberg er ein merkeleg forfattar, for ho er både rotete og ryddig på same tid. Det vakre språket og bildebruken hennar nærmar seg alltid klisjear. Romanane har intrikate komposisjonar som likevel er enkle å lese. Dei viser meg at lengselen etter å høyre til er ei menneskeleg kjensle som eg må leve med, og ikkje prøve å overvinne. Alt det stygge, det knuste, det vonde, er ein del av oss. I Drømmefakultetet les eg om kvinna bak SCUM Manifesto (Society for Cutting Up Men), og det kjennest som eg les om meg sjølv.

«BOKA FEKK MEG TIL Å SITTE OG GRÅTE PÅ TRIKKEN GJENNOM OSLO DA EG LAS DEN» Lars Petter Sveen

EI BOK ME ALDRI MÅ SLUTTA Å LESA

Foto: Samlaget/Oda Berby

Tharaniga Rajah, forfattar og legesekretær

Mange har nok lese Primo Levi si sjølvbiografiske roman Hvis dette er et menneske (1947, norsk utgåve 1990) om tida som fange i Auschwitz under andre verdskrig, ei bok me aldri må slutta å lesa. Levi skildrar råskapen i leiren med eit velskrive, dempa språk som hogger djupt i hjartet. Boka tek for seg umenneskeleggjeringa av eit folk ved nett å menneskeleggjera kvar karakter.

«Uten hat, uten hån gnir Alex hånden sin ren på skulderen min, først håndflaten, så håndbaken, og jeg tror nok han ville blitt overrasket, det uskyldige dyret Alex, dersom noen fortalte han at det er på grunnlag av den handlingen jeg i dag dømmer ham, ham og Pannwitz og alle som var som ham, små og store, i Auschwitz og hvor som helst ellers.»

BARE ET MENNESKE (2014) Denne romanen av Kristine Næss maner til gjenkjennelse: Gjennom karakterene Bea og Cessi holdes et speil opp for oss. Med briljant språkbruk og en krimnerve i nåtidshandlingen tegner Næss opp forbindelser mellom Beas liv og tidligere generasjoner. Sinne, ensomhet og nevroser som unektelig arves, mennesker spent fast i den gjeldende tids forventninger.

Marie Norby Wernø, bokhandler og bokinstagrammer @magpaaeventyr

A BRAVE NEW WORLD (1931) Aldous Huxleys klassiker Fagre nye verden (ny norsk oversettelse i 2017) viser mennesket i all sin menneskelighet og umenneskelighet. Det er en bok til ettertanke i en tid der mennesket i stadig større grad reduseres til sine målbare algoritmer.

Zeshan Shakar, forfatter og spesialrådgiver

ICH UND DU (1923) Les Martin Bubers Jeg og Du (på norsk 1992). Vår kultur blir stadig mer Jeg og Det, stadig mindre Jeg og Du. Det-veien leder til livets og sjelens undergang. Begge veiene i balanse er liv og håp.

Martin Lönnebo, forfatter og tidligere biskop i Svenska kyrkan

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 23

FILM

«FILMEN UTFORSKER EN FREMTID DER SELV VÅRT INNERSTE ER INNTATT AV TEKNOSELSKAPENE» Hans Ivar Stordal

JAPANSK ANIME: Den originale animasjonsfilmen Ghost in the Shell (1995) har også blitt laget som spillefilm i Hollywoodversjon (2017) med Scarlett Johansson i hovedrollen som major Kusanagi.

Foto: Bandai/Manga Entertainment

TRANSHUMANISTISK ENDESTASJON Hvor langt kan teknologi blandes med kropp før mennesket blir noe annet og nytt? I den japanske anime-filmen Ghost in the Shell av Mamoru Oshii (1995) har politiets major Kusanagi kun fragmenter av hjerne og nervesystem intakt. Hun «gjenfødes» stadig i en høyteknologisk kropp, men kjemper med tvilen på om hennes digitale bevissthet fremdeles har en ghost – et spor av sjel.

Med mesterlig veksling mellom action, fortettet dialog og dvelende montasjer utforsker filmen en fremtid der selv vårt innerste er inntatt

av teknoselskapene. Samtidig trekkes Kusanagi mot en drøm om en ny slags væren som «ren eksistens» på nettet, fri fra kroppslige begrensninger. Filmen er en eksistensiell knyttneve – der en liten bonus er den fantastiske bruken av bibelsitatet om «i et speil, i en gåte» og «ansikt til ansikt» (fra Paulus’ første brev til korinterne 13,12) som skal symbolisere den «nygnostiske» drømmen om det heldigitale livet.

Hans Ivar Stordal, oversetter, skribent og tegneserieredaktør

SALME Illustrasjon: Stormen på Galileasjøen av Rembrandt van Rijn (1633)

LIVETS STORMVÆR

En av de mest verdifulle blant våre nyere salmer er en engelsk tekst, gjendiktet av Dagfinn Zwilgmeyer, «Tårnhøye bølger går» (nr. 461 i Norsk salmebok, 2013). Jesu handlinger på Genesaretsjøen må, med sin sterke symbolkraft, ha betydd mye for de første kristne.

Beretningen om Jesus som stiller stormen er gjengitt i tre av evangeliene, det samme er beretningen om Jesus som går på vannet.

Salmen har elementer fra flere av fortellingene, men mest fra Johannesevangeliet (kapittel 6, 16–21).

Slik tilfellet er med mange salmer, løfter denne salmen den syngende inn i evangeliets

beretning, den er med på å gjøre evangeliefortellingenes fortid til nåtid. Vi får oppleve livets stormvær samtidig med disiplene – vi er i samme båt som dem, og vi hører Kristi røst i stormen: «Vær ikke redd, det er meg».

Gjennom uttrykket «bortenfor hav» i siste vers knytter gjendikteren erindringen om hva Kristus engang gjorde til håpet om det som Kristus skal gjøre, slik vi finner det i Johannes’ Åpenbaring (kapittel 21): «Og havet fantes ikke mer.» Dermed forsterkes håpets dimensjon. Fortid og fremtid møtes i salmens nåtid.

Svein Ellingsen, salmedikter

24 I KULTUR & NATUR Foto: Solveig Wang/Selje

JAZZ med Ellen Andrea Wang

MUSIKK

Musikk og mennesker

EN HØYERE KJÆRLIGHET Et menneske er et skapende vesen – vi kan få en idé, være kreative og skape noe ut av ingenting. Å improvisere i jazzmusikk handler om å finne frem til det lekne mennesket i deg og å tørre å kaste seg ut i det ukjente, stole på seg selv og overlate noe til tilfeldighetene.

Eller er det egentlig tilfeldigheter?

Jazzsaksofonisten John Coltrane sin poetiske, suggererende og inderlige lovprisning til Gud, A Love Supreme, står igjen som en av jazzhistoriens mest markante og banebrytende plateutgivelser. Coltrane komponerte dette mesterverket i 1964 etter å ha opplevd en spirituell oppvåkning som hjalp han ut av alkohol og heroinmisbruk. «I 1957 opplevde jeg, ved Guds nåde, en åndelig oppvåkning som skulle føre meg til et rikere, fyldigere, mer produktivt liv,» skriver han i notatene til lytteren i albumcoveret. Albumet er bygd opp som en suite over fire satser der den første delen, «Acknowledgement», kun består av ett enkelt melodisk tema som etterhvert blir improvisert frem i alle tolv mulige tonearter.

Det er en rå kraft og vilje i Coltrane sin musikk! Jeg som lytter blir omfavnet av en trygghet og en musikalsk spilleglede der jeg hører samspillet mellom medmusikerne og deres musikalske tilnærminger og improvisasjoner i musikken. Trommeslager Elvin Jones sitt oppfinnsomme trommespill, McCoy Tyners modale harmonier, de melodiøse basslinjene til Jimmy Garrison og Coltrane som den ledende musikalske profeten. Ja, for det er nesten umenneskelig bra!

John Coltrane på Europa-turné, Amsterdam 1963.

Foto: Hugo van Gelderen 1963/CC BY-SA3.0nl

HELL UND DUNKEL (1976), Sofija Gubajdulinas stykke for orgel «Lys og mørke», bærer for meg i seg nyansene av hva det vil si å være menneske: glede, sorg, undring, sinne, fortvilelse, mot og håp. Finn orgelstykket til en av vår tids mest anerkjente og interessante komponister på albumet Sonnengesang (2016).

LAST SPRING (2012). med Bugge Wesseltoft (piano) og Henning Kraggerud (fiolin) smelter sammen jazz og klassisk musikk. Samspillet mellom dem gir meg frysninger.

Det er umulig å ikke bli berørt av tolkningene av tradisjonelle tema, som passer til alle livets epoker – fra «Blåmann» til «Den fyrste song».

Inger-Lise Ulsrud,, orgelprofessor og kantor

Daria Serafin, klassisk pianist og pedagog

LET IT COME DOWN (2001) med det britiske spacerockebandet Spiritualized er fremdeles akkurat passe solid og skjør. Albumet er et sterkt musikalsk og tekstlig uttrykk for hvordan det er å være menneske på denne tullete planeten.

Hilma Nikolaisen, artist

«ET MENNESKE ER ET SKAPENDE VESEN» Ellen Andrea Wang

ET HINT OM DE STORE ROM For meg forteller folkemusikkens renskårne virkemidler noe om mennesket.

Bak enkle toner høres tydelig etterklangen fra dypet. Akustikken gir et hint om de store rom som finnes i oss alle. Med sine lyriske, myke og ettertenksomme melodier, skriver den svensk-norske duoen Thomas & Guro seg inn i nordeuropeisk folkemusikktradisjon. Og til deg som synes slik musikk kan være litt i strammeste laget, kan jeg berolige med at dette absolutt ikke er geitemelk rett fra juret. Thomas & Guros musikk er friskt, rennende fjellvann for den kroken av sjelen som aldri slutter å lengte etter skjønnhet.

Jo Hegle Sjøflot, musiker og teolog

FOLKEMUSIKK: Thomas & Gros album Lamslått byr på selvskrevet musikk i nordeuropeisk tradisjon. Foto: Emma Engström

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 25

NATUR

«VI BEFINNER OSS I ET BALANSEPUNKT MELLOM JORD OG HIMMEL» Elizabeth Knox-Seith

Illustrasjonsfoto fra Hovden, Bø i Vesterålen: Vidar Nordli Mathisen

VARSOMT OG KRAFTFULLT Himmelen hvelver seg over oss som en bue. Når vi ser opp, er det som om noe større møter oss. Himmelen er atmosfæren, som beskytter jorden mot solens kraft. Selv om himmelen ser stor og uendelig ut, er det samtidig den som beskytter oss. Vi beveges av en lengsel mot himmelen, som i de fleste tradisjoner symboliserer evigheten. Vi befinner oss i et balansepunkt mellom jord og himmel. Det handler om å ha føttene på bakken, men hodet i himmelen, blir det sagt. Mennesket og alle jordiske skapninger lever i himmelens lys. Himmelen omslutter oss og hele kloden, varsomt og kraftfullt. Elizabeth Knox-Seith, dansk pilegrimsprest og forfatter

UTE

med Lars Verket

Lars Verket er livsstyrketrener, fotograf og foredragsholder

JORDENS KJÆRLIGHETSKRAFT Livet kan være kupert, og da er det fint å kjenne seg båret og støttet. For noen år siden var jeg med på et økofilosofikurs med Per Ingvar Haukeland, og da vi sto ute på en kolle og skulle hoppe, spurte han: «Hvorfor forsvinner vi ikke bare ut i verdensrommet?» Vi svarte selvsagt «gravitasjon», men han introduserte et annet begrep: Det var jordens «kjærlighetskraft» til oss som holdt oss tilbake!

Når jeg tenker tilbake på pilegrimsvandringen til tidevannsøya Lindisfarne, så gir dette mening. Der går siste del av pilegrimsruta fra fastlandet over sandbankene mens det er fjære sjø. Du kjenner leira tyte ut mellom tærne, samtidig som jorda både trekker og bærer.

Gå barbeint i gresset, i sanda eller et annet sted – kjenn hvordan jordens kjærlighetskraft bærer deg!

Hvis du har noen trær i nærheten, så kan de være til god støtte. Len deg inn mot treet, og kanskje kan du til og med holde rundt det? Lytt. Kanskje kan det til og med være at treet visker noe til deg? La Gud overraske deg i naturen!

Foto: Amund Hestsveen, Lars Verket

26 I FORDYPNING

Møtet med et usynlig «du» Det vi er opptatt av og søker hos et annet menneske er faktisk ikke det vi ser.

Kan dette hjelpe oss å forstå hvordan vi kan tro på en usynlig Gud?

tro på Gud er å tro på noe usynlig, å møte Gud er å møte den usynlige.

Det må nødvendigvis være slik hvis Gud finnes og er skaperen, for lyset er materielt og alt som er synlig er noe materielt, ting som reflekterer lys. Og både lyset og tingene er noe som er skapt av Gud, så Gud er forut for både lys og lyd, lukt og smak og varme og kulde og overflater og alt vi kan sanse.

Så Gud kan ikke sees. Men kan vi tro på noe vi ikke kan se?

Vi forholder oss til noe vi ikke kan se hele tiden. Vi kan snakke om tingene som er utenfor vår synsvidde, baksiden av vasen foran meg eller månens bakside, eller molekyler eller fjerne galakser eller mørk materie.

Jo, vi må nødvendigvis forholde oss til noe vi ikke kan se, som er usynlig for oss.

fysiske verden. Og dette fysiske mennesket kan studeres i sine fineste detaljer, fra anatomiske strukturer til celler og molekyler, ja i prinsippet til atomenes indre, til elektroner og kvarker. Men ingen ville føle at de kom nærmere personen foran seg, selv om de hadde slike muligheter til rådighet. Det vi møter, det vi søker og er opptatt av i møtet med den andre personen er faktisk ikke det vi ser. Det er noe usynlig, noe vi kaller den andres sjel eller sinn eller

med bruk av stemmen eller drikker kaffe i all sin synlighet. Og slik vi møter et usynlig «du» kroppslig og synlig til stede med kaffekoppen i hånden, møter jeg også meg selv, det usynlige «jeg» gjennom min egen kroppslige tilstedeværelse i verden, sittende ved kafébordet i samtale med den andre.

Og da er det vel og merke ikke slik at jeg for å se den andres usynlige sjel må overse eller se bort fra hennes kroppslige fremtreden, tvert imot er det nettopp ved å se henne, ansiktet, øynene, hendene og ved å høre lyden fra hennes strupehode at jeg møter henne, dette «du», dette usynlige, som verken er øynenes kuler, ansiktets hud eller strupens stemmebånd. I teologien brukes ordet «inkarnasjon» om det at Gud, den ikke kroppslige, blir et menneske, blir kropp. Men hvis dette ordet skal ha noen mening, så er det en inkarnasjon allerede her i møtet mellom mennesker.

Hvis jeg skal spørre ut noen for å kjenne den andre personen i dybden, er det altså ikke kirurgen som opererte henne jeg bør gå til, heller ikke nevrologen som skannet hjernen hennes, her har de lite eller ingenting å si. Søren Kierkegaard, som pekte på det paradoks at Gud, den uendelige og tidløse, kunne bli ett enkelt menneske i tiden, kan gjennom det indirekte minne oss om at paradokset også er der i et menneskes fremtreden. Hvis vi tror, og det tror jeg, at menneskesjelen er uendelig og hinsides språkets gripeevne mens dets kroppslige fremtreden er endelig og beskrivbar.

«DEN UENDELIGE OG TIDLØSE, KUNNE BLI ETT ENKELT MENNESKE I TIDEN»

HUDOVERFLATEN OG ØYETS KULE. Men kanskje enda nærmere Guds usynlighet kommer vi i møtet med et annet menneske. For etter kristen tro er mennesket, på en eller annen måte som ikke er nærmere forklart, skapt «i Guds bilde». Så hva er det vi møter når vi befinner oss ansikt til ansikt med et annet menneske? Jeg ser den andre, og det jeg ser, det jeg faktisk ser, når jeg ser et annet menneske er hudoverflaten, huden i sine former og folder, med sine rynker og fregner. Og jeg ser øyets kule med sin fargede iris, svarte pupille og blodårer. Alt dette er fysisk, det jeg ser er mennesket som fysisk gjenstand i denne

bevissthet, altså det jeg refererer til når jeg sier «du!» til den andre.

ET GÅTEFULLT FENOMEN. Dette stykke møte eller kommunikasjon er egentlig et ganske gåtefullt fenomen, selv om det samtidig det det mest vanlige og hverdagslige av alt, noe vi har erfart helt fra fødselen, ja, for alt jeg vet, før fødselen.

Denne personen som sitter overfor meg, på den andre siden av kafébordet, kroppslig tilstede, med kaffekoppen i hånden, kanskje pratende om et hverdagslig tema, hun er samtidig et usynlig «du» og det er ikke den synlige kroppen, men dette usynlige jeg prater med og som jeg tenker snakker til meg

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 27

Skrevet av Hans Herlof Grelland. Han er professor emeritus i kvantekjemi ved Universitetet i Agder og master i filosofi. Noen av hovedinteressene hans er eksistensfilosofi og de filosofiske aspektene i kvantefysikken og relativitetsteorien. Grelland har skrevet mange bøker sammen med andre og flere alene, blant annet Følelsenes filosofi (2005) og Tausheten og øyeblikket (2007). Som fersk pensjonist holder han fremdeles kurs og foredrag om filosofi, litteratur og kunst.

Foto: Tone Leksbø Walgermo

GUD SNAKKET OG SPISTE. «La oss skape mennesket i vårt bilde …» sier Gud i følge Bibelens skapelsesberetning.

Kanskje kan det dagligdagse møtet med et hvilket som helst menneske bli et bilde på og en hjelp til å forstå hvordan vi kan tro på den usynlige Gud, hvilken form denne troen kan ha, altså: Jeg tror på Gud, men hvordan gjør jeg det?

Jeg tenker at møtet med et annet menneske gjør det mer mulig for meg å forstå hvordan Gud kunne inkarneres, altså stå frem i fysisk og kroppslig form som ett enkelt menneske på et bestemt tidspunkt og ett bestemt sted i historien. Han vandret langs landeveien, han snakket og spiste. Han drakk vin med sine venner, og kunne forskjell på dårlig og god vin. Han gråt, han svettet i angst, han ropte. Og han gikk på vannet, helbredet syke og mettet tusenvis av mennesker med en liten porsjon mat. Og han talte. Og slik kroppen er endelig, er talen endelig, begrenset av språket det skal tales i og tiden det tar å si noe. Og slik var, etter kristendommen, den usynlige Gud tilstede ved et synlig menneske. Inkarnasjon.

INKARNERT I SKRIFT. Og enda slutter det ikke der. For Jesus kunne i sitt korte liv bare sees og høres av noen få personer som var samtidige med ham selv. Og vi andre, som lever til andre tider, kan bare tenke med misunnelse på disipler og andre som fikk møte Jesus i levende live. Men de som så og hørte ham skapte en ny inkarnasjon, der dette levende mennesket på nytt inkarneres i skrift - hvis vi antar, og det gjør i hvert

fall jeg, at de som var vitner til det Jesus gjorde og sa, gjenfortalte dette etter beste evne, og til slutt fikk det skrevet ned og gjenskapt i skrift.

Her er det som om det ligger lag på lag.

Vi er vant til at et menneske, det vil si dets usynlige «du», kan uttrykke seg i et synlig medium som skrift. Men skriften er ikke tanken, skriften er synlig og fysisk, tanken er noe annet, noe sjelelig og usynlig, men må synliggjøres, gjøres fysisk, «inkarneres», for å kommuniseres.

«GUDS KJÆRLIGHET FORMIDLES I LAGENE AV INKARNASJON» Og det mirakuløse er at dette faktisk er mulig. Ja, skriften kan kommunisere, og vi kan uttrykke mening, følelser, vilje, kjærlighet og godhet i skriftens fysiske form. Vi kan uttrykke den vi er – som usynlig sjel – i synlig skrift.

Også Guds inkarnasjon skjer lag på lag.

Først er Jesus der fysisk og kroppslig, i fremtreden, handlinger og tale. Så taler han på arameisk og kanskje noen ganger på gresk, vi kan ikke vite sikkert, men alt er oversatt til gresk, et annet og annerledes språk enn arameisk. Og denne indirekte overleveringen er vi henvist til. De fleste av oss kan ikke en gang gresk, men må lese en tekst som er oversatt for annen gang til vårt

morsmål, til norsk eller et annet språk vi behersker.

SOM ET LYS. Det stopper ikke der.

Den skriftlige overleveringen som kristendommen bygger på handler ikke bare om øyenvitners beskrivelser av hva de har sett og hørt, men også av tidlige kristnes forståelse av Jesu fremtreden på jorden, og deres formulering av sin forståelse både flettet inn i evangelieberetningen og i egne brev. Også denne forståelsen er nedskrevet og kan leses og forstås, eller ikke forstås. Eller misforstås. Enda et lag av fysisk inkarnasjon.

Så er det likevel slik at et annet menneske faktisk kan uttrykke og formidle kjærlighet til oss i sin fysiske fremtreden, i sine handlinger, fremtreden, tale og skrift. Det er inkarnasjonens mirakel i den vanlige menneskelige tilværelse.

«Du», det andre mennesket, skinner gjennom lagene av fysisk representasjon, slik at jeg kan oppleve, nakent og direkte, å bli elsket.

Slik er det at også Guds kjærlighet formidles i lagene av inkarnasjon. Fra Jesu handlinger, undrene, omsorgen, lidelsen, døden, gjenoppstandelsen, ordene i taler og situasjoner, ordene på korset, og de fortrolige ordene til mannlige og kvinnelige disipler i dagene etter oppstandelsen, slår en bro over tid og sted, kultur og representasjon, gjennom lagene av hendelser og tekster og til den enkelte av oss: Gud, den usynlige Gud elsker, og elsker meg, igjen nakent og direkte. Meg, den enkelte.

Som et lys i denne dunkle, gåtefulle verden av tegn og representasjoner. •

28 TØRST VÅR 2019

TEOLOGEN OG FILOSOFEN:

DET VAR EN GANG ET

MENNESKE

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 29

30 I SAMTALEN

«ARBEID BIDRAR TIL OPPLEVELSEN AV AT LIVET ER NOE MER ENN Å PUSTE INN OG PUSTE UT» Åste Dokka

TEKST VILDE ALETTE MONRAD-KROHN FOTO SKJALG BØHMER VOLDBERGE

A

ngsten for at androider blir til forveksling lik mennesker er bortkastet. Det er både filosof Einar Duenger Bøhn og teolog Åste Dokka enige om.

– Kanskje finnes det ti mennesker som er androider om hundre år, men vil det gjelde seks milliarder mennesker? Det er heller tvilsomt at man har ressurser til det, sier Dokka. Hun klarer ikke å kjenne den helt store angsten for fremtiden, der vi for eksempel skal bli androider. Det finnes så mange eksempler på at det menneskeskapte har blandet seg med det naturen har gitt oss: Utviklingen av landbruket og medisinen, pacemakere og proteser.

– Kanskje har jeg ikke fulgt godt nok med, men jeg får litt gutteroms-sciencefiction-følelse av det hele, sier Dokka.

– Gutta får skylda igjen, klukkler Bøhn.

Han tror heller ikke at mennesket blir mer og mer som roboter med det første.

FREMTIDSUTSIKTENE. Teknologien kan gi oss en fremtid med androider, genredigerte mennesker og arbeidsledighet – og døden er kanskje fjernet som en teknisk feil i cellene våre. Hvordan vil det påvirke oss? Bøhn og Dokka har vidt forskjellige utgangspunkt for å svare på det. Bøhn er blant annet ekspert på transhumanisme, ideen om at mennesket kan overskride seg selv gjennom teknologi.

Dokkas teologiske ekspertise handler om forståelsen av mennesket i sin helhet.

Begge ser på det genredigerte mennesket som en av fremtidens virkelige farer.

DET REDIGERTE MENNESKET. I Kina i fjor skjedde den første gen-

redigeringen av et barn, sier Bøhn. Han viser til forskeren He Jiankui, som i fjor klippet bort enkelte gener hos et tvillingpar med en teknologi kalt CRISPR. Han greide å gjøre det ene barnet resistent mot HIV, men møtte globalt ramaskrik og mistet jobben.

– Det er ikke så mye genredigering som skal til før et menneske ikke er å regne som homo sapiens-arten lenger. Husk at en sjimpanse har 98 prosent samme genmateriale som oss.

Dokka tviler på at slike forsøk vil påvirke menneskeheten i nærmeste fremtid.

– Med en gang vi klarer å gjøre «alle» nyfødte HIV-resistente, eller de 5 prosent av verden som er født i ressurssterke familier, vil naturen ta oss igjen og komme med et nytt virus, sier Dokka.

– Du må huske hva som faktisk skjer!

Dette er forandring i genene, som er ekstremt billig å gjennomføre. Denne forskeren gjorde det hjemme i labben sin, uten at det krevde noen avanserte apparater, sier Bøhn.

– Jeg tenker likevel at når størsteparten av verdens kvinner føder hjemme, så kommer vi ikke dit at det sitter en genredigerer på hvert gatehjørne og fikser barna våre, svarer Dokka.

Bøhn mener at teknologien allerede er i ferd med å trumfe naturen.

– Jeg tror det kan skje raskere enn du tror. I dag er det flere som har smarttelefoner enn elektrisitet i huset sitt. Folk favoriserer det som blir en suksess. Er det billig nok, er det veldig enkelt at den type teknologi spres og får dominere.

KVIKK-FIKS: Dokka tviler på at det vil sitte en genredigerer på hvert gatehjørne. Bøhn mener at det kan skje raskere enn hun tror.

Han frykter at resultatet blir en homogenisert befolkning.

NÅR ALT FLYTER. Det virkelig skumle i Dokkas øyne, er den naive optimismen rundt genredigering. For mange tenker at det er flott at vi kan lage folk som kan løpe fortere, få større hjerne, være friskere.

– Hvis noens forestillinger om det ideelle livet eller mennesket skal dominere, går vi fort glipp av noe helt grunnleggende ved menneskelivet, sier hun.

Stadig flere kategorier som før har blitt sett på som faste, har blitt mer flytende, minner Bøhn om. Et eksempel er at folk skifter kjønn.

– Slike endringer blir folk stressa av.

Det er veldig viktig at ikke for mange av disse forandringene skjer samtidig, da flyter alt og vi mister selvforståelsen, mener han.

– Stresset handler også om at dommedagstankegangen har kommet tilbake i kulturen. Vi er redde for terror og klimakrise, fordi fremtiden plutselig ser annerledes ut, legger Dokka til.

ERSTATTET AV EN ROBOT. Siden den industrielle revolusjon har automatiseringen tatt over jobbene våre. Men nå kan endringene på arbeidsmarkedet skje raskere enn vi rekker å tilpasse oss.

– En rekke spesialiserte yrker som krever lang erfaring, for eksempel å gjenkjenne kreft på røntgenbilder, vil bli automatisert. Men de praktiske arbeiderne vil bli arbeidsledige først.

De vil få beskjed om å omstille seg til en mer teknisk tilværelse med høyere utdannelse – nøyaktig det mange av dem ikke ønsker. Klasseskillene vil bli mye større. Vi snakker om en kommende

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 31

ÅSTE DOKKA (38) er teolog med doktorgrad fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo om hva det frelste, oppstandne mennesket er. Hun er forlagsredaktør i Vårt Land forlag og kommentator i avisen Vårt Land.

EINAR DUENGER BØHN (41) er professor i filosofi ved Universitet i Agder. Hans ekspertisefelt er blant annet kunstig intelligens, metafysikk og etikk. I 2019 er han aktuell med en bok om meningen med livet.

32 I SAMTALEN

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 33

«Å LEVE EVIG UTEN MULIGHETEN TIL Å DØ, DET ER TORTUR. MEN Å KUNNE PAUSE LIVET I 200 ÅR OG KOMME TILBAKE, DET KUNNE JEG TENKT MEG» Einar Duenger Bøhn

politisk krise, sier Bøhn og viser til de flytende kategoriene. Man skal ikke undervurdere stabiliteten mennesket har behov for.

– Hvis du ikke lenger har jobb og i tillegg synes det er veldig rart at folk skifter kjønn, for eksempel, da opplever du at alt flyter omkring deg. Det blir det sosial uro av.

Dokka mener det er en krise som kan rokke ved langt mer enn klasseskillene.

– At man ikke føler at man bidrar med noe i samfunnet, det er jo kjempealvorlig.

Arbeid bidrar til opplevelsen av at livet er noe mer enn å puste inn og puste ut. Det du gjør, gjør verden litt bedre. Det trengs du til, og samfunnet er glad for at du gjør den jobben. Det handler om mening og at man er del av et fellesskap, et prosjekt som er større enn en selv. Om man mister sin sosiale rolle og tilhørighet, er det naturlig å bli deppa, sier hun.

Bøhn tror at borgerlønn kan være en løsning. Å gå på trygd og sosiallønn er veldig stigmatiserende. Men om alle hadde samme grunnlønn i bunnen, ville man ikke se ned på lediggang slik som nå.

– Men du vil fortsatt ikke finne det fellesskapet, parerer Dokka.

– Nei, men forskning gjort på borgerlønn i Finland, Alaska og Afrika har vist at etter det første året med borgerlønn kjeder folk seg såpass at de begynner å skape noe. Siden de har tryggheten i bunnen blir de ikke kriminelle, men kreative. Man starter en kaffebar fordi man har lyst, og ikke fordi man må, sier Bøhn.

UNIK OMSTILLINGSEVNE. Men plutselig skjer det en forandring vi ikke hadde forutsett, som gjør at alle prognosene våre blir snudd på hodet, påpeker Dokka.

– Helt ærlig orker jeg ikke ta innover meg denne dystopien, sikkert fordi jeg ikke kommer til å bli erstattet av en maskin. Jeg ser at det er et begrenset perspektiv, sier hun.

– Jeg digger dystopier og utopier! utbryter Bøhn entusiastisk. Han synes de er gode bilder på, og samtidig ekstreme ytterpunkter til, noe som foregår allerede nå.

– Men som du sier, plutselig skjer det noe som vi ikke hadde regnet med.

Internett tok over hele verden på ti år. Nå skal alt digitaliseres. Plutselig kommer det en kraftig solstorm og slår ut alle satellittene. Da må vi omstille oss.

Filosofen mener at omstillingsevnen er noe som gjør mennesket unikt. Vi kan ta kunnskap fra et område over i et nytt og bruke det der. Omstilling er det vanskeligste å få maskiner med kunstig intelligens til å skjønne.

– De kan være mye bedre enn oss i sjakk, men hvis de må spille tre på rad har de ikke sjans! Det er vanskelig å gjøre kunnskapen deres fleksibel.

SKAL VI ALDRI DØ? Å bekjempe aldring og død spås å bli et av vitenskapens viktigste felt framover.

– Men er ideen om evig liv egentlig forenlig med kristendommen?

– Er det noen som har båret på et løfte om evig liv, menneskelig fullkommenhet, verdens frelse, en ny himmel og en ny jord – så er det jo kristendommen! sier teologen.

Hun tenker at man kan se på transhumanisme som en ikke-religiøs variant FRAMTIDSUTSIKTENE: Erik Duenger Bøhn digger dystopier, altså oppdiktede, framtidige skrekksamfunn. Åste Dokka har det ikke helt på samme måte.

av en frelsesfortelling, hvor vi skal bli best mulig og forvandles til det absolutt ypperste.

Bøhn tenker på sin side at den ortodokse kristne ideen om at mennesket skal strebe etter å bli guddommeliggjort, i praksis er det samme som transhumanister gjør.

Men personlig tror han at døden er med på å gi oss mening nå. Han ville bare levd evig om han kunne gå gjennom forandringer.

– Å leve evig uten muligheten til å dø, det er tortur. Men å kunne pause livet i 200 år og komme tilbake, det kunne jeg tenkt meg.

For Bøhn opphører menneskets eksistens ved døden, mens for Dokka starter en ny fase i etterlivet. Men de er enige om at døden symboliserer noe essensielt i menneskelivet; nemlig hvordan vi stadig går gjennom radikale forandringer.

– Jeg har tenkt på dette når jeg har gått gravid. Den tiden du venter på at barnet skal komme og at noe skal endre seg radikalt, det kan ligne på det å vente på å dø. Nå endrer tilværelsen seg, og en kjenner seg på et vis ferdig med det gamle livet og klar for det nye, sier hun.

– I filosofien kaller vi det for transformerende erfaringer. Du har ikke noe begrep om hva som vil skje, fordi du ikke har opplevd det. Derfor er det ikke sikkert du er i stand til å ta rasjonelle valg om hva den forandringen innebærer.

Det samme gjelder transhumanismen.

Vi vet ikke i dag hva det vil si! Tenk sjimpansene før de ble menneskearten.

Tenk om det satt en sjimpanse og sa: vi vil ikke bli menneske, for jeg vet ikke hva det innebærer! Var det bra at vi ble mennesker, istedenfor å forbli aper?

Det tenker jeg jo at det var. •

34 I TIPS

Vannhull langs vegen Her er redaksjonens tips om ting som kan gjøre livet rikere.

PILEGRIMSTUR FRA STAVANGER TIL RØLDAL

AREOPAGOS-KATEDRALEN Areopagos Danmark har fått overta det store kirketeltet som har blitt brukt av Folkekirken som «Stilhedens Katedral» på Roskildefestivalen og andre festivaler på begynnelsen av 2000-tallet.

Teltet er innviet som kirkerom av biskopen i København og kan brukes til gudstjenester og kirkelige handlinger. Det arkitekttegnede teltet ble produsert for omtrent to millioner kroner i 1997 og fikk ny teltduk i 2011. Teltet er 15 meter langt og nesten 10 meter høyt, og kan romme 100 personer. Kirketeltet har i mange år blitt leid ut av foreningen Stilhedens Katedral til kirkelige arrangementer. Nå har Areopagos overtatt teltet, som også vil leie det ut på samme måte, når det ikke brukes av organisasjonen selv. Hvis sertifisering, omregistrering og slike ting blir ferdig denne våren, kan kirketeltet oppleves allerede på Areopagosfestivalen i Haslev denne sommeren.

Utstein pilegrimsgard, Den norske kirke og Areopagos arrangerer pilegrimstur i Rogaland 2.–7. juli 2019. Turen går fra Stavanger domkirke via Utstein kloster, Ryfylkefjordene og Suldalsheiene til det gamle pilegrimsmålet Røldal stavkirke, til fots og med båt og buss. En overnatting blir på Mokleiv (bildet). Påfyll hver dag fra Areopagosprest Liv Hegle om «helse, helhet og hellighet». I Røldal blir det pilegrimsstevne med blant annet seminar, midnattsmesse og konsert med Tom Roger Aadland: «Bob Dylan på nynorsk». Info og påmelding innen 10. mai på utsteinpilegrimsgard.no.

RETREAT ETTER «SALIG ER TØRSTEN» «Salig er tørsten» – en såkalt «praksisdag for det indre livet» med workshops og foredrag, arrangeres av Areopagos og magasinet STREK i flere norske byer hvert år. 13.-16. juni følges disse opp med Salig er tørsten-retreat på Lia Gård med temaet «Å tro med kroppen». Areopagosprest Tore Laugerud underviser om hvordan kroppen har fått større betydning i dagens kultur, og hvordan dette samtidig ser ut til å styrke åndelighetens betydning i mange menneskers liv. Man kan delta i ulike kroppslige trospraksiser, som vandring i labyrinten, kapellvandring med indre øvelser og indre pilgrimsvandring i Kristuskransens landskap. Det blir også god tid til tidebønner, stillhet og rekreasjon. Se mer på liagard.no

TA EN KAFFE MED NOEN DU ER HELT UENIG MED Özlem Cekic’s innboks har vært full av hatmailer siden 2007. Det året ble hun som den første muslimske kvinnen valgt inn i det danske parlamentet. En dag fikk hun et uventet råd av en venn: «Hva om du i stedet for å slette disse mailene, svarer avsenderne og inviterer dem på kaffe?» Dette ble starten på hundrevis av slike samtaler og Cekic’s engasjement for det hun kaller dialogkaffe. Hun er overbevist om at slike ansikt-til-ansikt- samtaler motvirker hatsnakk og polarisering. «Menneskets beste egenskap er helt klart vår evne til å kommunisere, til å samtale. Dette at vi kan føre en dialog, er også noe vi er nødt til å insistere på å gjøre i fortsettelsen,» sier hun til areopagos.no. Hun er særlig opptatt av at vi må snakke med dem vi ikke har noe til felles med – det er nettopp det dialogkaffe handler om. «Vi kan gjerne ta avstand fra et menneskets holdninger og meninger, men vi må aldri ta avstand fra mennesket. Jeg har aldri møtt noen som blir mindre rasister av at vi kaller dem rasister.» Öslem Cekic holder foredrag/workshop på årets sommerfestival i Danmark, og du kan lese et intervju med henne om dialogkaffe på areopagos.no.

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 35

«INNE I ALLE DAGER ER DET ET LITE HJERTE OG EN ÅPEN HÅND» Rolf Jacobsen

Foto: Brian Studsgaard, Flickr/Sjaak Kempe, Lars Verket, Les Kaner, Galleri Emmaus, Areopagos/Tone L. Walgermo, Flickr/xiquinhosilva og frukt.no/Marte Garmann

SOMMERFESTIVAL I DANMARK «Gjør som Gud, bli menneske» er tittelen på Areopagosfestivalen i Danmark denne sommeren, og på Per Arne Dahls hovedforedrag fredag kveld. Den norske forfatteren, presten og tidligere biskopen følger opp med et foredrag som heter «Gjør som Gud, bli medmenneske» neste dag. I tillegg til Dahl kommer Özlem Cekic (dansk politiker og dialogaktivist), fader Brendan Pelphrey (amerikansk, ortodoks prest), Stian Kilde Aarebrot (norsk prest i Areopagos/Etter Kristus og forfatter), Lene Højholt (dansk forfatter) og flere andre for å holde workshops og delta i talkshow.

Festivalen går av stabelen på sjarmerende Galleri Emmaus i småbyen Haslev, 28.–30. juni 2019. I 2020 arrangeres Areopagosfestivalen i Norge.

Følg med på areopagos.no for mer informasjon.

TUR TIL KINA MED NYÅPNING AV KULTURSENTER Kunst- og kultursenteret TCG Nordica i Kunming i Sørvest-Kina flytter inn i et nytt bygg på en annen kant av byen i løpet av våren og sommeren. 21. september 2019 feires gjenåpningen og festen fortsetter dagene som følger. Areopagos har samarbeidet med TCG Nordica siden starten i 2000, og vil arrangere medlemstur for å delta i fest og feiring. Turen arrangeres 18.–27. september.

Ved siden av å følge kulturprogrammet og å bli kjent med kultursenteret og menneskene der, vil vi utforske provinshovedstaden Kunming, som er en yrende by med omtrent 7 millioner innbyggere i et frodig fjellklima 1900 m.o.h. Provinsen Yunnan er kjent for sin vakre natur og mange minoritetsfolk, og turen går også til et minoritetsfolk som bor halvannen times kjøring utenfor byen. Det blir vandring i fjellgrotter laget for hundrevis av år siden av taoistmunker, besøk på markeder og mye god kinesisk mat. Grethe Raddum og Hilda Kristine Hansen blir med som reiseledere fra Norge. Se mer informasjon på areopagos.no. Gamle og splitter nye medlemmer er velkomne. Påmelding innen 15. juni.

GRØNN BOLLE 1 grønn squash 1 chioggiabete (polkabete) 2 ss solsikkeolje 4 kokte egg eller 80 g valnøttkjerner Topping: 4 ss revet parmesan og 50 g revet frisk pepperrot Skjær vasket squash og skrelt bete i veldig tynne strimler, ved hjelp av spesialredskap eller ostehøvel og kniv. Fres strimlene raskt i olje. Server med et smilende egg eller valnøtter på toppen.

Dryss over pepperrot og parmesan, eller variér med en asiatisk saus du liker.

36 I AREOPAGOS I DANMARK OG NORGE

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO PRESTEGÅRDEN, TOMASGÅRDEN, UTSTEIN PILEGRIMSGARD, LARS VERKET, KATARINAHJEMMET OG AREOPAGOS

Ein stad å komma til seg sjølv Stadig fleire reiser på kristen retreat. Tilbodet finst over heile landet.

K

ristne retreatstader har funnest i Noreg i over seksti år, men dei har aldri vore så populære som nå.

– Både talet på retreatgjester, årlege retreatdøger og retreatstader har vakse påtakeleg dei seinare åra, fortel Liv Hegle. Ho er prest og leier Areopagos sitt arbeid i Noreg.

YTRE OG INDRE RO. Hegle trur veksten særleg har to årsaker.

– Mange kristne er på leit etter måtar å praktisera trua si på, og dagens livsstil gjer at me ofte lengtar etter ytre og indre ro. Det finn ein på retreat.

Hegle ser på retreatrørsla som ein viktig ressurs for kyrkja.

– Erfaringar frå retreat gir mange næring og ny inspirasjon til truslivet, og det påverkar kyrkja som heilskap, seier ho. Areopagos har støtta retreatrørsla i årevis og samarbeider tett med fleire retreatstader.

DELTAKARAR FRÅ NÆRINGSLIVET. Ein av desse er Utstein pilegrimsgard i Rogaland, som også har stadig fleire arrangement og deltakarar. I fjor begynte dei å tilby retreat for næringslivet og den offentlege sektoren.

– Mange har krevjande arbeidsoppgåver, tenk berre på folk som arbeider

i politiet, barnevernet og rusomsorg.

Og i næringslivet er krava stadig større.

Då kan det vera nyttig å ta ein profesjonell pause, for å ta seg sjølv på alvor, seier Kaspersen. I år blir det nok firefem slike retreatar, etter at den første blei ein suksess. Den blei fullteikna av deltakarar med lite kjennskap til

KRISTEN RETREAT I NOREG • Retreatstader over heile landet tilbyr opphald av ulike lengde, frå ei helg til førti dagar • Dei har ulik profil og storleik, og dei ligg ofte i vakre omgjevnader – på kysten, i skogen, på innmark og til fjells.

• Nettstaden retreater.no har oversikt over dei fleste kristne retreatstader og kalender med retreatar.

• Areopagos arrangerer også retreatar, særleg i samarbeid med Pilegrimsgården ved Utstein kloster, Lia Gård i Østerdalen, Tomasgården ved Kornsjø og Prestegården i Lindesnes kommune.

• Dei første retreatane i protestantisk samanheng blei arrangert for over seksti år sidan av Edin Løvås etter katolsk inspirasjon.

• Den katolske kyrkja kallar det retrett, og praksisen er like gammal som klosterlivet.

kristen tru og tradisjon.

– Likevel ønskte dei individuelle samtalar med presten for å snakka om åndelege og eksistensielle spørsmål, fortel han.

BERRE FØRENAMN. Desse retreatane har foredrag knytte til faglege tema, inga forkynning. Men alle som vil kan delta i faste tidebønner og andre tilbod tydeleg prega av kristen tru og tradisjon.

– Ein gjest er aldri i tvil om dette er ein kristen retreatstad. Men du kan komma hit uavhengig av tru, tvil, meining og legning, seier Kaspersen. For han er det vesentleg at retreatstaden er «opnande, ikkje stengande».

– Me stiller ingen spørsmål, folk presenterer seg berre med førenamn og bakgrunnen er uvesentleg. Her får ein sjansen til å møta seg sjølv, kanskje også Gud. KATOLSK IDÉ. Då Edin Løvås, den nå avdøde forfattaren og pastoren, introduserte protestantiske nordmenn for konseptet retreat og stille meditasjon på 1950-talet, var det kontroversielt.

Katolsk påverknad blei gjerne møtt med skepsis, og Løvås var inspirert av Ignatius av Loyola, jesuittordenen sin far.

– Den katolske retrett-tradisjonen er like gammal som klosterlivet, seier søster Anne Bente Hadland, som er priorinne på Katarinahjemmet i Oslo. Ho fortel at sjølv nonner og munkar, som bur i kloster «der stillheiten er stor», treng å trekkja seg vekk for å ha årlege for-

TØRST VÅR 2019 MENNESKET 37

FRED OG RO: Til Prestegården på Vigmostad (øvst t.v.), Tomasgården på den sørlege svenskegrensa, Utstein pilegrimsgard på Mosterøy og Lia Gård i Østerdalen kan folk komma heile året. Søster Anne Bente Hadland (øvst), Arvid Kaspersen, dagleg leiar på Pilegrimsgarden, og Areopagos-prest Liv Hegle er samde om at retreat er viktig påfyll for truslivet.

djupingsperiodar. Lekfolk som ønskjer ein liten retrett, er velkomne til klostera for å følgja tidebønnene nokre dagar der.

– I Noreg driv særleg St. Josefssøstrene organisert retrettverksemd for lekfolk. Den oppstod som ein del av fornyingsprosessen etter Andre Vatikankonsil på 1960-talet. Ordenane blei oppmoda til å søkja sitt åndelege opphav, og desse søstrene gjenoppdaga den jesuittiske arven sin. Dei utdanna seg innan åndeleg vegleiing

i tradisjonen etter Ignatius og oppretta eit økumenisk retreat- og vegleiingstilbod i Oslo.

Gud, for Gud er alltid nær. Men stillheit opnar meg for dette nærværet, seier Hegle.

JESUS GJORDE DET. Det å oppsøka aude stader og stillheit har tiltrekt menneske til alle tider.

– Jesus gjorde det ofte, seier Liv Hegle. Ho trur at spiritualiteten som retreatstader inviterer folk inn til, møter mange sin åndelege lengt og kanskje lengten etter å vera nær Jesus.

– Stillheit fører meg ikkje nærmare

KREVJANDE. Stillheit kan også vera krevjande, for eksempel må ein kanskje forhalda seg til tankar ein vanlegvis held på avstand. Samtidig er det alltid tilbod om samtale og skriftemål for dei som vil.

– Når me oppsøkjer stillheita, utset me oss for livskrafta som finst i bønna og Guds nærvær. Då kan gjenoppretting og nyskaping skje. •

Trygve Skaug

Diakoniens dag 2019

Lill Salole

Veier til fellesskap

-- om identitet og tilhørighet

Jarl Torgeir Bøhler

24. april kl. 8.00 -- 15.00 på Diakonhjemmet Diakonveien 18, Oslo

Per Koren Solvang

Sarah Camille med band

En fag- og inspirasjonsdag -- gratis og åpen for alle www.diakoniensdag.no

FELLESSKAP · OPPLEVELSER · TRO

Sykkelturer

Opplevelsesreiser Israel & Midtøsten Vandreturer Pilegrimsturer · Bussreiser · Skoleturer og mye mer!

Nyhet! Pasjonsspillet i Oberammergau 2020

70 17 90 00 // plussreiser.no

STUDIEBIBELEN er for alle som ønsker å fordype seg i Bibelens tekster. I alt 38 norske bibelforskere har bidratt med innledninger til hver av Bibelens bøker og med kommentarer til et bredt utvalg av vers og avsnitt.

«Har skapt en fornyet tørst til å bruke mer tid på Bibelen.»

KRISTIN GUNLEIKSRUD RAAUM

«Gjør bibellesningen til festreise i Bibelens fortellingsverden.»

TERJE HEGERTUN

«En stor gave til bibelbrukere som gir nye perspektiver.»

HELGA BYFUGLIEN Innbundet kr 698,-

Kjøpes hos din lokale bokhandel eller www.verbumforlag.no

Et påskehefte for sjelen, tanken og hjertet

STILLE UKE Midt i den mest dramatiske av alle høytider – midt i svik, død og ensomhet – inviteres vi til noe hverdagslig og konkret: måltidet. Måltidet som sikrer oss næring og knytter oss sammen rundt bordet. Måltidet er stormens øye.

I årets Stille uke står måltidet sentralt. Gjenoppdag Karen Blixens klassiker Babettes gjestebud, les intervjuet med mesterkokk Tom Victor Gausdal og syng Sindre Skeies spesialskrevne salme Dekk et bord. Her finner du også nyskrevne tekster av Vigdis Hjorth og Birger Emanuelsen, intervju med Patrik Hagman, prekener av Nils Terje Andersen og Silje Kvamme Bjørndal. Kunstnerne Håvard Vikhagen og Tone Indrebø har bidratt med vakre bilder. Åpner du heftet, finner du enda mer.

God lesning. God stille uke!

NYHET! KR 179,VL Forlag stille uke 174x114 Tørst.indd 1

vlforlag.no 13.03.2019 15:02

Returadresse: AREOPAGOS Postboks 6763 St. Olavs plass 0130 OSLO

Bli med på

AREOPAGOSFESTIVALEN I DANMARK på Galleri Emmaus i Haslev 28.–30. juni 2019

Kristne tror at Gud ble menneske, likevel tenker vi ofte smått om det menneskelige.

Tittelen på årets sommerfestival er «Gjør som Gud – bli menneske». Areopagos Danmark inviterer til «en weekend fyldt med spændende input, hyggelige samtaler, inspirerende workshops og dejlig mad».

«Gud var en sårbar Gud, som møter oss som sårbare mennesker.»

Per Arne Dahl «Sann menneskelighet er sann åndelighet.»

Stian Kilde Aarebrot

«Vi kan gjerne ta avstand fra et menneskes holdninger og meninger, men vi må aldri ta avstand fra mennesket.» Özlem Cekic

Noen smakebiter fra programmet: Festivalens hovedtaler er Per Arne Dahl, forfatter og tidligere norsk biskop.

Fra Norge kommer også forfatter og Areopagos-prest Stian Kilde Aarebrot. Brendan Pelphrey (amerikansk, ortodoks prest) og Ole Skjerbæk Madsen (dansk prest i Areopagos) vil snakke om menneskets prosess med «å bli seg selv». I et talkshow møtes Özlem Cekic (muslim), Leif Asmark (Hare Krishna), Tenzin Drolkar (buddhist) og Lene Højholt (kristen) for å snakke om det å være menneske.

Program, praktisk informasjon og påmelding på areopagos.no