Tørst vinter 2020 norsk by Areopagos

tørst VINTER 2020 ET MAGASIN UTGITT AV AREOPAGOS

TEMA: FELLESSKAP NIELS NYMANN ERIKSEN: Kirken bør være som norske turisthytter ITALIA: I Bose-klosteret bygger munker og nonner broer på tvers av kjønn og kirker LIKER IKKE ENKLE SVAR: Silje Kvamme Bjørndal har alltid stilt spørsmål

« Noko tungt i meg losna»

Sumaya Jirde Ali

DEN ENKLESTE BØNNEN SOM DEN MENNESKELIGE HJERNE KAN «

UNNFANGE,

DEN ER I BUNN OG GRUNN DEN ENESTE: » HOLD MEG FAST! KULTUR & NATUR: Ingvar Ambjørnsen, side 22

Gratis abonnement på areopagos.no

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 3

Foto: Tone Leksbø Walgermo

Da de første munkene og nonnene kom til Bose i Nord-Italia, trodde landsbyfolk at det var et hippie-kollektiv. STEDET, side 14 PROFILEN: Sumaya Jirde Ali hatet den muslimske bakgrunnen sin Side 6

Vinter 2020 TEMA: FELLESSKAP

NADIA BOLZ-WEBER: Å finne Gud i feil folk Side 26

MICHAEL MELCHIOR og sju andre om å føle seg hjemme Side 10

NIELS NYMANN ERIKSEN om å være fremmede sammen Side 12

UNDRING VED BÅLET sammen med Areopagosgruppa Side 36

MØTET: Økt kunnskap og innsikt har gjort at Silje Kvamme Bjørndal kunne bli værende i troen Side 30 VANNHULL: Tips og opplevelser Side 34

4 I LEDER

«Oss» er ikkje alltid det beste ordet Størstedelen av innhaldet i denne Tørst-utgåva blei laga før koronaviruset brått endra korleis folk i heile verda lever i fellesskap. Derfor snakkar ikkje intervjuobjekta eller bidragsytarane om dette, men det dei seier er like gyldig og interessant. Mange lesarar har venta på bladet, som dessverre har måtta utsetjast. Takk for tålmodet! PÅTRENGJANDE. Allereie for eitt år sidan bestemte me at dette bladet skulle handla om fellesskap. Koronaåret 2020 har sett det temaet på dagsorden overalt. For mange av oss har sjukdommen opna augo for kor tett det globale fellesskapet faktisk er, sjølv om den i stor grad viser og forsterkar ulikskapane mellom oss. Nedstenging og avstandstiltak har gjort at me har opplevd andre og uventa former for fellesskap, men også sterkare kjensler av utanforskap og einsemd. Hadde eg vore singel då alt stengde, ville mangelen på klemmar og vanleg sosial omgang vore tung å bera. Andre si tosemd eller kjernefamiliefellesskap ville blitt påtrengjande. Det er sjølvsagt ikkje slik at einsleg betyr einsam. Nesten ein million av oss nordmenn bur åleine, så det er ein million variasjonar i kor lukkeleg eller ulukkeleg ein er – og i kva grad ein kjenner seg einsam. Dei fleste av oss kan ha det strålande i vårt eige selskap og forferdeleg i andre sitt. Likevel viser forskinga at folk i større utstrekning opplever positive følelsar når dei er saman med andre, enn når dei er åleine.

«NESTEN EIN MILLION AV OSS NORDMENN BUR ÅLEINE»

INGA NATURLOV. Sidan eg har vore skilt sjølv, og fordi kloke, single venner lærer meg ting, veit eg at fellesskapa våre kan vera altfor skreddarsydde for par og familiar med 1,75 barn. Det er lett å gløyma at det er eit privilegium å ha partnar og familie. Og når me er blinde for privilegia våre, tar me mindre omsyn. Då snakkar me og oppfører oss på ein måte som gjer at andre kjenner seg akkurat litt meir åleine enn nødvendig. Du treng ikkje automatisk å snakka om «oss», når nokon spør korleis det går med deg, berre fordi du har familie. Viss du sluttar å snakka om «vennepar», når du like godt kan seia «venner», gjer du ikkje forskjell på folk. Det er heller inga naturlov at par sit saman når dei er med andre. Då ein enkemann var på busstur med pensjonistvennene sine, la han plutseleg merke til at alle andre berre sat saman med ektefellene sine. Det hadde han ikkje tenkt over då kona levde. Kvifor blanda ikkje folk seg meir? Nå kjende han det som eit behov å snakka med fleire. Og sannsynlegvis ville han sett like stor pris på det når kona var med. Å opna augo for slike detaljar, opnar fellesskapa våre meir for kvarandre. Ingen taper på det, alle vinn. Kanskje er det slik – uansett kven og kor me er – at når me løfter blikket, ser me at mange fleire eigentleg høyrer saman med oss.

Ann Kristin van Zijp Nilsen, redaktør

Print: GRØSET™ B

IN T

ED MATT

IC E C O L A

Ansvarlig utgiver: Areopagos, Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo (Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3) Annonser og andre henvendelser: + 47 23 33 17 00, areopagos@areopagos.no Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen, akn@areopagos.no Bidragsytere i denne utgaven: Line Ørnes Søndergaard, Hans Ivar Stordal, Tone Leksbø Walgermo, Alf Kjetil Walgermo, Siri Broch Johansen, Notto R. Thelle, Maria Bjørdal, Ruth Burch Skree, Ellen Andrea Wang, Vegar Sandholt, Jo Asgeir Lie, Jenny Marie Sabel, Kim Rysstad, Elizabeth Knox-Seith, Lars Verket, Nadia Bolz-Weber, Heidi Hjorteland Wigestrand, Jan Nordtveit og Erlend Berge. Design og grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Line Ørnes Søndergaard Trykt av Merkur Grafisk på Edixion offset. Gratis abonnement og adresseendring på areopagos.no 2041

Areopagos er en kristen dialogorganisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog og -studier, kristen trospraksis og bistand. Les mer på areopagos.no

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 5

Foto: Kim Cook Photography

DERSOM EG FORTEL DETTE, KJEM EG TIL Å DØY «Av alle mindre elegante ting eg skreiv om meg sjølv i den boka – der eg offentleg vedgjekk narkotikabruk, alkoholisme, bedrageri, seksuell lauslivnad, misantropi og forsøk på å stå fram som ein helt – var det smerta og framandskapen i barndommen som fekk meg til å tenkje: Dersom eg fortel dette, kjem eg til å døy. Dersom eg viser fram det som skjuler seg bak tatoveringane, vil ingen nokon gong tru at eg er kul.» (Sjå bokutdrag side 24) Nadia Bolz-Weber, prest og forfattar

«FOLK TRUR EG ER SINT, FOR EG ER OFTE VELDIG SINT I SKRIFT»

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 7

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO LINE ØRNES SØNDERGAARD

SUMAYA JIRDE ALI

HAR SLEPPT NED SKULDRENE Bodødialekten forsvann då Sumaya Jirde Ali begynte å reisa til Oslo for å delta i debattar og tv-program. Vennene i Young Ambassadors, eit prestisjefylt utviklingsprogram for vidaregåandeelevar, erta henne for dialekten. Umerkeleg la ho om. Då mora og søskena ringde frå Bodø, spurde dei: «Kvifor snakkar du sånn? Du høyrest ut som ein austlending!» – Det er flaut, for eg er jo bodøværing. Eg er veldig patriot! Eg vil ropa høgt ut at det er byen min, ler ho. Nå greier ho å halda på dialekten når ho er i Oslo. HETS OG KJÆRLEIK. Som 18-åring brasa ho inn i samfunnsdebatten med ein kronikk i Aftenposten i 2016. Ho var lei av at alle andre enn dei det gjaldt, meinte ting om muslimske kvinner, og ho blei raskt ei offentleg stemme. Prisen var hets. Allereie i 2017 fekk ho voldsalarm. «Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene,» var ei av meldingane ho fekk i 2018. Angsten kom. Då ho ikkje kunne stilla opp på offentlege arrangement, opplevde ho enorm støtte.

– Eg tok inn over meg kjærleiken og gjorde den til mot og styrke. Noko tungt i meg losna, skriv ho i Ikkje ver redd sånne som meg, den tredje boka hennar. I januar blei ei bergenskvinne på 71 år dømt til fengsel på vilkår og bot i Høgsterett for å ha sjikanert Sumaya Jirde Ali i ei facebookgruppe for to år sidan. Men me kan ikkje skriva kor ho bur eller studerer nå. Ho er framleis ikkje trygg nok. Boka Ikkje ver redd sånne som meg er særleg til dei skeptiske, dei som rettar seg litt opp i ryggen om dei ser mørke ungdommar. Alle har jo fordommar, også ho sjølv, men ein kan vera open for å endra seg. Dei som påstår at ho «hatar og vil steina homofile», sjølv om ho svarer at fleire av hennar nærmaste er lesbiske, dei gir ho opp. VARME ULLKLEDE. Ali kom frå Somalia til Bodø som sjuåring, til ein barneskule der dei var vane med å ta i mot framande barn og sjå bort frå forskjellane. Det gav henne ein fin og

mjuk overgang frå det somaliske til det norske. Medelevane hjelpte henne til å forstå det uforståelege, som snø, bursdagsfeiring og jul. – Ein dag eg og mamma stod utanfor den oransje og grå hovudinngangen på skulen, kom læraren bort til oss. Ho tipsa mamma om kva butikk ho kunne kjøpe ullklede i. Vinteren var jo rett rundt hjørnet, fortel ho i boka. – Eg trur ofte at folk undervurderer kor viktige sånne små handlingar faktisk kan vera. Integrering handlar ikkje berre om samfunnsreformer og politiske tiltak. På individnivå handlar det om den menneskelege varmen som me alle er i stand til å visa, det var den eg fekk kjenna då eg kom til Bodø. Menneske brukte tid og energi på å få meg til å føla meg heime. Og det gjorde eg. Eg følte meg aldri som eit problem i oppveksten min, aldri annleis i negativ forstand. – Føler du deg som eit problem nå? – Ikkje nå, men eg gjorde det, jo eldre eg blei. Eg hadde berre ikkje noko språk for erfaringane mine.

8 I PROFILEN

«EG ER 22, EG MÅ FÅ LOV TIL Å LEVA! EG VIL VERA TEIT»

EKSPERTROLLA. På ungdomsskulen fekk ho ei ubeden rolle som ekspert på og representant for «dei andre», fordi ho var den einaste med mørk hudfarge, den einaste muslimen, den einaste med hijab. Når læraren til dømes fortel om britisk og amerikansk slaveri, snur heile klassen seg spørjande mot henne. – Og eg tenkjer berre: Hæ?! Kvifor skal ei norsk-somalisk jente frå Bodø vera meir ekspert på det enn dei? Kvifor får eg ikkje berre vera ein av dei? Ho blei forvirra og frustrert. Dei følelsane blei forsterka av at ho samtidig kjende seg privilegert. – Eg hadde venner, og dei var ikkje slemme. Men dei kunne bruka eit språk som dehumaniserte meg, ofte n-ordet. Men det var dei same menneska som eg hadde det veldig bra med og overnatta hjå. Ein begynner å forhandla vekk si eiga smerte og frustrasjon. Saman med vennene gjekk ho bevisst under lyktestolpane for å visa igjen i mørkret. Ho orka ikkje at dei skulle seia «Sumaya, du viser ikkje», og så skulle samtalen handla om den mørke huda hennar, om det som skilde dei. – Eg vil ikkje demonisera dei andre vennene mine, det handlar om førestillingane i samfunnet som omgir oss. Min kropp blei utsett for desse nedverdigande uttrykka og førestillingane, og eg tok dei til meg. Dei blei ein del av meg. Det var derfor eg gjekk under lyktestolpane. Eg hata den mørke huda mi. Eg hata den muslimske bakgrunnen min. Eg laug då eg fekk spørsmål om eg bad fleire gonger om dagen. Det gjorde eg, men viss eg laug, så var me like, han som spurde og eg. – Har du snakka med barndomsvennene dine om dette?

FEM KJAPPE TIL SUMAYA JIRDE ALI • Kor får du indre påfyll? Eg får påfyll frå kultur, litteratur, politikk, kunst og musikk og frå menneska rundt meg. • Kva har du lyst å gjera meir av? Måla bilde. • Kva bok har du lyst å lesa? Året med tretten måneder av Åsa Linderborg. • Kva skjer når du døyr? Det som skjer når ein døyr. • Kva er det viktigaste du har lært? Å leva som om kvar dag er ei storhending.

–Nei, faktisk ikkje. I 10. klasse begynte det ei ny muslimsk jente i klassen, «utan hijab og heilt annleis, men likevel ein perfekt match». – Når du får eit genuint vennskap, blir du bevisst på din eigen verdi. Du blir meir sjølvsikker. HIJABPRESS. Interessa for menneskelege fellesskap og kvifor me gjer det me gjer, har fått Ali til å studera sosialantropologi. Etter kvart vil ho gjerne forska på norsk-somaliarar, som ho meiner er ei misforstått gruppe. Særleg taxisjåførane interesserer henne. Både heime i Bodø og i Oslo og Bergen, kan ho nesten ikkje ta taxi, for ho får ikkje lov til å betala. Ho er ein populær «representant» i storsamfunnet.

– Men eg trur det hadde vore annleis om eg ikkje hadde brukt hijab. Det somaliske samfunnet er svært homogent, med felles kultur og religion. Forsking viser at folk som flytter til andre land ofte blir meir konservative når det gjeld slike ting. Presset frå storsamfunnet skaper ein vond sirkel. Då Ali deltok i ein hijabdebatt under ein somalisk kulturdag på Historisk museum i Oslo, argumenterte ei anna ung kvinne med somalisk bakgrunn mot press og tvang. Publikum var konservativt religiøst, og sidan jenta ikkje hadde hijab, høyrde dei ikkje på henne. – Eg kjem frå ein konservativ familie, så eg veit korleis eg skal snakka til dei. Eg repeterte det ho sa, og la til at «viss me ikkje seier at ein kan vera muslim på fleire måtar og tar kampen mot hijabpress og hijabtvang sjølv, så blir han kuppa av ytre høgre. Me kan ikkje klaga på fordommar mot å bruka hijab, om me ikkje står opp for retten til å la vera.» Då fekk eg applaus. Det hjelper ikkje å skriva i Klassekampen eller Morgenbladet og få klapp på skuldra av akademikarane, viss ho ikkje har gjort noko på grasrotnivå, tenkjer Sumaya Jirde Ali. Men ho har sleppt ned aktivist-skuldrene, ho tenker ikkje lenger at ho må klara alt åleine. – Nå tenkjer eg at eg skal bidra med mitt og hjelpa fram andre som vil bidra med sitt. Eg er 22, eg må få lov til å leva! Eg vil vera teit. Eg vil ut på fest med venner, eg vil drikka meg sanselaus og berre kosa meg! – Går det an å drikka seg sanselaus når du har plagg på hovudet? – Ja, eg kjenner svært mange som gjer det. Før var minoritetsgutane ute på byen, nå er stadig fleire jenter også ute.

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 9

SUMAYA JIRDE ALI (22) • samfunnsdebattant, poet og forfattar • studerer sosialantropologi • fødd i Somalia, oppvaksen i Bodø • kåra til «Årets Bodøværing» av avisa Bodø Nu og «Årets stemme» av avisa Natt&Dag i 2017 • tildelt Zolaprisen, Ord i grenseland-prisen og Den norske Forfatterforenings Ytringsfrihetspris i 2018 • har gitt ut diktsamlingane Kvinner som hater menn (2017) og Melanin hvitere enn blekemiddel (2018) og pamfletten Ikkje ver redd sånne som meg (2018) • spaltist i Morgenbladet og redaksjonsmedlem i Voks tidsskrift

BØNN: På ungdomsskulen laug Sumaya Jirde Ali og sa at ho ikkje bad fleire gonger om dagen. For då var dei like, han som spurde og ho. I dag seier ho at bønn er som å vera på spa.

Ali har ikkje opplevd fordommar om at ho er alvorleg eller forsiktig fordi ho har hijab, men ho forstår at folk kan tenkja sånn. Religion har jo ofte tradisjonelle kjønnsroller og forventningar om at kvinner ikkje skal vera brautande eller høgrøsta. – Men eg har overraska folk ved å vera open for andre sine meiningar. Folk trur eg er sint, for eg er ofte veldig sint i skrift. INDRE MASSASJE. I livet utanfor skrifta er takksemd ein grunntone. – Eg føler meg veldig heldig. Eg seier alhamdulillah mykje – takk, Gud. Det er

så mykje eg ikkje vil ta for gitt. Me muslimar gløymer ofte å takka Gud når vonde eller overraskande ting skjer. Eg prøver så hardt eg kan å seia alhamdulillah då også, seier ho med mjuk stemme. – Korleis tenkjer du at Gud er? – Eg er veldig glad i dei 99 namna på Gud i Koranen. Gud er Den miskunnsame, Den nåderike... Eg kan dei på rams, men kor dei er blitt av nå? Alle er like viktige. Forholdet til Gud er veldig personleg og vanskeleg å forklara. – Opplever du fellesskap med Gud når du ber? – Ja, absolutt. Særleg i moskeen i Bodø,

der er det veldig roleg. Det fine med religion er at du får sjelero. Alt anna er så kaotisk og hektisk, du får nesten ikkje tid til å pusta. Religion er nesten som massasje. I fjor var eg på hamam i Tyrkia, sånn tradisjonelt spa. Då massasjen var ferdig, tenkte eg: Dette er nesten som når eg har bede. Du kjenner deg heilt mjuk. – Er bønn litt som spa? – Ja, særleg muslimsk bønn er det. Du må jo vaska mesteparten av kroppen først, ikkje sant – ansiktet, nasen, munnen, hendene, øyrene, føtene. Spa reinsar kroppen for fysiske og mentale spor. Det gjer bønn også. •

10 I FOLK SVARER

Hva slags fellesskap føler du deg hjemme i? BUSHRA ISHAQ lege, forsker og forfatter

MICHAEL MELCHIOR dansk-norsk-israelsk rabbiner og tidligere israelsk

– Jeg føler at jeg har tilknytning til flere ulike fellesskap. Det er primært det norske samfunnet og min islamske tro jeg føler en likeverdig sterk tilhørighet til. Begge fellesskapene definerer min identitet, samtidig som de definerer min eksistensielle tilværelse og mitt sosiale og formelle nettverk.

– Det er et meget godt spørsmål. La meg begynne med mine nærmeste fellesskap, jeg føler meg naturligvis trygg og hjemme hos kjernefamilie, storfamilie og venner. Det gjør jeg også i menigheten jeg er rabbiner for i Jerusalem, og i menigheten i Oslo. Den er jeg fremdeles overrabbiner for, etter 45 år formell tilknytning. Selv om jeg ikke bor der lenger, føler jeg meg alltid hjemme der. Man deler gleder og sorger, man står sammen i bønn og i forholdet til Gud. Det gir en helt spesiell nærhet. Når jeg reiser rundt i verden, føler jeg umiddelbart fellesskap når jeg kommer inn i en synagoge. Men jeg er også hjemme i det større menneskelige fellesskapet, der vi dyrker vennskap og fortrolighet på tvers av religion. Da jeg nylig mistet mamma, ringte og skrev mange kristne og muslimske venner. De ville at jeg skulle føle meg som en del av det fellesskapet som ville trøste og styrke meg i sorgen. Sånt gir meg håp for den verden vi må skape. I stedet for å skape murer og gjerder og hindringer for hverandre, må vi knytte oss til hverandre i fellesskapsbånd.

AJAHN KALYANO abbed ved Skiptvet buddhistkloster – Jeg forstår det slik at Buddha har sagt at «fellesskap med godhet rommer hele det åndelige livet». Det kan være godheten i meg selv eller i andre. Den godheten ser jeg på som mitt åndelige hjem, min himmelske bolig.

ANITA SKORGAN artist og komponist og assisterende rektor – Fellesskap er et nøkkelord for menneskenes jordeliv. Det betyr alt! Et avgjørende fundament i de fellesskapene jeg føler meg hjemme i, er at de involverte er oppriktige, kjærlige, alvorlige, lyttende, sannhetssøkende, humørfylte, tenkende og snille.

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 11

LILLY WALLE oldemor, enke og forfatter (debuterte som 92-åring) – Det er Den norske kirke, selvfølgelig, der har jeg mitt åndelige hjem – i menigheten jeg hører til. Jeg har nylig mistet en kjær venninne der. Slik er det når man blir gammel, da kommer døden. Men jeg er glad for at jeg har helsen, slik at jeg kan gå på gudstjenester og andre arrangementer. Jeg har alt jeg trenger.

BENT GOMMERUD ungdomsskolelærer og bandytrener

RONALD MAYORA SYNNES førsteamanuensis

– Jeg føler meg hjemme i mange slags fellesskap, det handler mye om de menneskene som er der til enhver tid – på skolen og ellers. Men det er kanskje på idrettsbanen jeg har de virkelig store og gode fellesskapsopplevelsene. Jeg trener både elitelag og smågutt-lag, og det er gøy å vinne mesterskap uansett nivå – men bare det å sitte i garderoben med en kaffekopp og prate med folk om vår felles interesse, det gjør godt i en stressa hverdag. Jeg synes det er veldig spennende å sette sammen lag ut fra spillerferdigheter som kan utfylle hverandre, så de fungerer best mulig sammen. Det er jo sånn som i livet ellers – det blir alltid litt vanskelig når noen vil være større enn laget sitt. Man trenger noen som er litt utafor boksen, sånne som Zlatan – han er både en pest og en plage og en velsignelse for laget sitt. De beste og morsomste opplevelsene jeg har som trener, er når spillerne greier balansen mellom å være gode selv og gjøre hverandre gode.

– De senere årene har jeg nok følt meg aller mest hjemme i det akademiske fellesskapet. Jeg liker godt måten vi diskuterer og reflekterer sammen på. Jeg ser på meg selv som nordmann og trives veldig bra sammen med nordmenn. Men som innvandrer er jeg veldig opptatt av hvordan folk oppfatter meg. Jeg er alltid bevisst på språk og kroppsspråk, for å være sikker på å bli forstått. Kanskje derfor er det så behagelig å være sammen med latinamerikanske venner i fritiden, og nordmenn som kjenner Latin-Amerika – og det språket og forståelsesrammen jeg vokste opp med. Der kommer en annen del av personligheten min fram, særlig når jeg hører salsa, den latinamerikanske musikken jeg er oppdratt med. Da blomstrer jeg og føler meg ekstra fri.

INGVAR AMBJØRNSEN forfatter – Jeg er ikke en person som føler meg trukket mot fellesskap av noe slag. Det passer egentlig bra for en forfatter.

Foto: Cappelen Damm/Marie Sjøvold , Tale Hendnes, Vårt Land forlag/Evelyn Andora Pecori, Universitet i Agder, Tørst, privat

«Fellesskap er et nøkkelord for menneskenes jordeliv» Anita Skorgan

12 I PERSPEKTIVET

Oss fremmede imellom Kirken skal være som en turisthytte. Du kan tenne opp i peisen, lage mat og føle deg hjemme, men dagen etter er den like mye noen andres, mener Niels Nymann Eriksen.

Da flyktningstrømmen nådde Apostelkirken i København, prøvde presten Niels Nymann Eriksen og menigheten hardt å skape et fellesskap der alle følte seg hjemme. – Men vi innså at det var et helt urealistisk mål – og at vår oppgave heller er å være fremmede sammen. Det er jo selve den kristne grunnfortellingen: Vi er ikke i Edens hage lenger. I utgangspunktet er vi alle utenfor, fremmede. ENSOMHET. I fjor ga Nymann Eriksen ut boka Gæstfrihed, og i det meste av yrkeslivet har han engasjert seg i diakonalt arbeid, altså kirkelig omsorgsarbeid. Apostelkirken, der han er sogne- og innvandrerprest, ligger i et gammelt arbeiderstrøk på Vesterbro. Der har man lang erfaring med alkoholisme, hjemløshet og fattigdom. – Nå retter arbeidet seg mer mot flyktninger, asylsøkere og tidligere fengselsinnsatte, sier Nymann Eriksen. – Det er mange ulikheter, men en fellesnevner er ensomhet. De innsatte savner fellesskapene utenfor, og når de kommer ut, trenger de meningsfulle fellesskap, ellers faller de lett tilbake i gamle vaner. Flyktningene på sin side, har gjerne vært del av en tett vev av slekt og naboer der de kommer fra. Den er helt fraværende i Danmark. – Ensomhet regnes som et folkehelseproblem i Skandinavia. Hvorfor er fellesskap så vanskelig her? – Ett svar ligger iallfall i historien.

«ENSOMHETEN ER PRISEN FOR FRIHETEN VÅR»

Opplysningstiden handlet mye om individualisme, å frigjøre seg fra ytre autoriteter i samfunnsfellesskapet. Jeg tror nesten ensomheten er prisen for friheten vår, sier Nymann Eriksen. – Mange har erfart at de møter en menneskelig sårbarhet i asylsøkerne, som de ikke møter så ofte ellers. Flyktninger ser klarere hvor stort og dyrebart livet er. BYTTER ROLLER. Nymann Eriksen forteller at han og kirken har byttet tilnærming til migrantene, de sier ikke lenger bare «kom inn, bli servert, her er ingen krav». – Folk føler seg hjemme når de får ansvar. Først ba vi noen bidra med tolking, så fikk de mer og mer synlige roller. I dag er det gjerne tidligere flyktninger som ønsker velkommen i døra, deler ut nattverd og lager mat, forteller Nymann Eriksen, og presiserer: – Vi bytter på å være gjester og verter. Også i hjemmene vil det alltid være en asymmetri mellom verten og gjesten, påpeker Nymann Eriksen. – Derfor er det fint å åpne hjemmet sitt, men like viktig å gjeste andre i deres hjem. Gjestfrihet er ikke bare å ta imot – det er å bli tatt imot.

MIDT I KØBENHAVN: Apostelkirken ligger i det gamle arbeiderstrøket Vesterbro.

TURISTHYTTER. I boken bruker han de norske turistforeningshyttene som et bilde på det særegne fellesskapet kirken kan være. – Det synet på kirken kommer av innsikten om at vi er fremmede

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 13

Niels Nymann Eriksen • sogne- og innvandrerprest i Apostelkirken på Vesterbro i København • aktiv i danske medier og politiske debatter om innvandring • fikk Bibelselskabets Pris 2019 som en anerkjennelse av arbeidet blant innvandrere på Vesterbro • har skrevet boka Gæstfrihed (2018) • var ferdig utdannet teolog fra Københavns Universitet i 1995, PhD fra Cambridge University i 1999 og ble ordinert til prest i Tanzania i 2003 TEKST HANS IVAR STORDAL FOTO DET DANSKE BIBELSELSKAB/CARSTEN LUNDAGER OG LISA RISAGER, FLICKR

sammen. Vi er alle på vei, på vandring, og kirker er hus som er reist for de vandrende. Når du kommer til kirken, så er det din kirke. Du har rett til å komme inn og føle deg hjemme. Men dagen etter tilhører den like mye neste besøkende, sier Nymann Eriksen. – Tradisjonelt kommer danskene i kirken søndag klokka 10 og drar klokka 11, sier Nymann Eriksen, men Apostelkirken er ikke en typisk menighet i den danske Folkekirken. Deres grunntanke er at «en kirke uten fellesskap er som et legeme uten en sjel». – Etter gudstjenesten er det behov for noe mer, andre sammenhenger der man kan være sammen. Derfor går gudstjenesten rett over i en felles lunsj etterpå, og så gruppesamtaler. De som vil snakke med presten, kan gjøre det. – Kan et sånt fellesskap blir for tett? – Det er det viktig å være bevisst på, svarer Nymann Eriksen. Han har erfart at asylsøkernes behov for fellesskap endrer seg. I begynnelsen har mange bruk for tett kontakt med kirken. Hvis de får asyl, går livet over i en annen modus: Finne jobb, ta utdannelse, få kjæreste. Da trenger de et fellesskap der de står på egne ben. – Er det ikke lett å bli utnyttet når man vil være gjestfri? – Det er sårbart å ha med andre mennesker å gjøre, å leve gjestfritt. Men som kristen kan jeg be: «Gud, nå overlater jeg ansvaret for dette mennesket til deg, jeg gjør den lille

«VIL VI MØTE JESUS, MÅ VI MØTE DEN FREMMEDE» delen jeg kan.» Vi må forsone oss med vår egen begrensning. – Trengs det en profesjonell distanse når man jobber med sånt? – Nei, man kan ikke alltid forholde seg profesjonelt til ensomhet. Mange jeg møter, trenger et medmenneske, ikke en arbeider. Men man kan si «ikke nå», uten at det betyr at man forlater den andre. SOSIAL GASTRONOMI. Nymann Eriksen tror at kirkens fellesskap er unikt, fordi det ikke kun er til for dem som er «innenfor». Apostelkirken samarbeider med Vesterbro Maduddeling med å hjelpe familier i området, og nå vil de utvide det med konseptet Social Gastronomy. – Tanken er at felles matlaging og spising kan gi verdighet til sosialt utsatte mennesker. Frivillige kokker hjelper en gruppe frivillige, som selv kan være sosialt utsatte, med å lage mat. Om kvelden åpnes dørene til «restauranten» for alle som vil komme. Slike initiativer skaper en god symbiose mellom kirken og lokalsamfunnet rundt kirken, en synergi mellom gode krefter.

BUSS-ØVELSE. Men presten ser også utfordringer ved å være gjestfri. Noen kan oppleve det som et underliggende «krav» i kristne fellesskap at alle mennesker skal være utadvendte. Jesu beskjed om at hans etterfølgere skal «gå ut» og skape nye etterfølgere ligger jo lettest for en utadvendt mennesketype, mener han. – Vi må redde gjestfriheten fra de utadvendte. – Hvordan da? – Man kan for eksempel gjøre noen daglige gjestfrihetsøvelser, uten å gjøre vold mot den man er som person. En øvelse kan gjøres når jeg sitter på bussen med andre. Da kan jeg kjenne etter om jeg må beskytte meg, eller om jeg inni meg kan åpne meg for det andre mennesket. Det trenger ikke føre til noe der og da, kanskje bare et smil. Mor Teresa sa at små ting gjort med stor kjærlighet vil forandre verden. – Inspirerer Jesus deg som fellesskapsbygger? – I livet sitt var Jesus ekstremt åpen – ja, til og med oppsøkende – overfor mennesker som hadde brutt normer eller var utenfor. Slik er han et stort eksempel på hva gjestfrihet vil si. Når Jesus sier at det vi gjør mot én av disse hans minste, gjør vi mot ham, så er møtet med den fremmede og utsatte også et møte med Jesus. Vil vi møte Jesus, så må vi møte den fremmede. • Dette intervjuet ble gjort før Covid 19situasjonen oppstod.

14 TÃ&#x2DC;RST VINTER 2020

Et hellig, alminnelig liv i Bose

TĂ&#x2DC;RST VINTER 2020 FELLESSKAP 15

Klosterfellesskapet ved fjellene i Piemonte er det eneste i sitt slag: tverrkirkelig, og for bĂĽde kvinner og menn.

16 I STEDET

STARTET KLOSTER: I 1965 flyttet Enzo Bianchi (t.h.) som 22-åring til en øde gård i den lille grenda Bose. I dag bor 65 klosterbrødre og -søstre der.

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO TONE LEKSBØ WALGERMO, ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN OG NICCOLÒ CARANTI

ramme i klosterkirken synges tidebønnen vekselvis mellom munker og nonner. De er omtrent 65 til sammen. Hadde du sett dem under koronapandemien, hadde alle hatt munnbind på og benkeradene vært tomme. Men dette besøket skjer før pandemien, og internasjonale gjester famler i liturgi- og salmebøker. Når bønnen er over, går de fleste stille ut. Kappene til nonnene og munkene henges opp på knaggrekker i siderommene, resten av dagen går alle i sivil. – De hvite klærne våre er et tegn på enheten vi prøver å skape. Vi prøver å bygge en felles «kropp» for Herren, forteller broder Matthias Wirtz. Han har bodd i Bose-klosteret i 22 år og er sveitsisk protestant. Det finnes flere

protestanter her, og en ortodoks søster, men de fleste er italienske katolikker. Liturgi og ritualer er basert på «skattene som alle har felles». – Jeg må aldri gå på tvers av det jeg tror på. Alle i fellesskapet fortsetter å tilhøre den kirken vi ble døpt inn i, sier broder Matthias. FELLES ØKONOMI. Den benediktinske klostertradisjonen har sju tidebønner, Monastero di Bose har bare tre. Til gjengjeld er de lengre, noe som gir folk «sjansen til å synke dypere inn i bønnene» og få mer profesjonelle arbeidsøkter. – Vi har like mange arbeidstimer som folk som ikke bor i kloster, forteller broder Mathias. Han jobber i resepsjonen og i forlaget som produserer 20-25 bøker hvert år. Andre produserer keramikk, honning, syltetøy, stearinlys eller ikoner for salg. Noen jobber i snekkerverkstedet,

bakeriet, eller i den store kjøkkenhagen. Den gjør dem nesten selvforsynte med frukt og grønnsaker fra mai til oktober. Bare to leger og en lærer arbeider utenfor klosteret. Økonomien har alltid vært felles, og alle har avgitt fattigdomsløfte. Hvis noen trenger et par nye sko eller en billett, ber de om penger fra felleskassen. – Egentlig ønsker vi ikke å ha økonomiske reserver, vi prøver å gi bort det vi har i overskudd hvert år til de fattige. Men nå innser vi at vi også må ta vare på våre gamle framover. Vi gjorde kirkegården ferdig for et par år siden. RADIKALT LIV. I 1965 flyttet Enzo Bianchi, en 22-årig økonomistudent på Universitetet i Torino, til en øde gård i den lille grenda Bose. Bibelgruppen hans hadde særlig vært opptatt av de første kristnes felles liv, og Bianchi ville

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 17

SELVBERGING: Klosteret har utsikt mot de italienske alpene og en stor kjøkkenhage. Der dyrker fellesskapet grønnsaker og frukt til eget bruk og for salg.

leve mer som dem. Etter tre år slo en ung katolikk fra nærområdet seg sammen med ham. Da en protestant fra Sveits dukket opp, var de usikre på om de kunne ta i mot ham. – De bestemte seg for å se på ham som en gave fra Gud, for å leve et åndelig liv sammen på tvers av kirkegrenser, forteller broder Matthias. De tre begynte å basere tidebønnene på bibeltekster, slik at alle kunne delta. Men så ba en kvinne om å få bli med. Kunne hun det, når de ville leve i sølibat? – Uten å vite helt hva de gjorde, sa de «hvorfor ikke?» og tok i mot henne. Etter hvert kom flere jeanskledde unge. – Landsbyfolk trodde det var et hippiekollektiv. Men etter hvert forstod de at de unge levde som munker og nonner. DET VANSKELIGSTE. Brødrene og søstrene har personlige bønnetider i sin

«JEG MÅ ALDRI GÅ PÅ TVERS AV DET JEG TROR PÅ» egen klostercelle hver dag. Fra klokken fem til seks om morgenen er det lectio divina, bibelmeditasjon. Om kvelden «lukkes» dagen med personlig bønn. – Da er vi alene med Herren. Vi kan ikke bare være i fellesskap, vi trenger også oppleve en intimitet, en relasjon med Gud – og samtidig kunne legge de menneskene og situasjonene vi har møtt i løpet av dagen fram for Gud. – Hva er den største utfordringen ved å leve et klosterliv? – For meg er det nok de andre. Alt

blir forsterket her inne, fordi de som er kollegaene dine, er der når du spiser og når du er i kirken. Til og med når du skal ta en kaffekopp. Men man må tilgi hverandre og ha styrke til å forsones. ROMANTIKK. Når man er ferdig med novisiatet, prøveperioden, avgir man livslange løfter om å sette fellesskapet først. Søster Elisa Zamboni har vært her i 17 år, fra hun ble ferdig med en universitetsgrad i filosofi. – Vi er ikke venner eller slekt i utgangspunktet, og vi må lære å bli søstre og brødre. Det krever at vi virkelig er til stede og dedikerer oss selv til det felles livet, sier hun. Med mindre det er alvorlige grunner til det, besøker man bare sin egen familie en gang i året, og en dag i året kan familien komme hit på besøk. – Det var hardt å velge bort de jeg

18 I STEDET

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 19

TRAVLE DAGER: Ikoner, syltetøy og bøker er noe av det fellesskapet produserer for salg. Søster Elisa Zamboni (nederst med rødt skjerf) og broder Matthias Wirtz (øverst med mørkt hår) jobber i forlaget og har vært her siden de var unge. De har tatt i mot mange gjester fra Skandinavia. Peter Halldorf (øverst med hvitt skjegg) er en av dem.

er så glade i, men jeg kjente at livet her i Bose var mitt liv. Foreldrene mine har vent seg til det, og vi har veldig god og nær kontakt når vi møtes. Men fremdeles gråter moren min hver gang vi skilles. – Er det greit å bli nær venn med noen i klosteret? – Det jo helt naturlig at man har et bedre forhold til noen mennesker enn andre. Men personlige vennskap kan skape problematiske smågrupper i den store gruppen. Alle må sette helheten først, sier søster Elisa. – Hvordan takler fellesskapet romantiske følelser som kan oppstå mellom kvinner og menn som bor her? – Det har bare skjedd et par ganger at noen har blitt et par, svarer hun. Hun mener det skjer så sjelden fordi man er så bevisst på å forberede folk på dette i prøvetiden, og fordi man generelt ikke er

«ALLE MÅ SETTE HELHETEN FØRST» redd for å snakke om temaet. – Jeg tror man kan ha like store utfordringer med romantiske følelser i andre kloster, der folk er av samme kjønn. ITALIENSK LIKESTILLING. Søster Elisa opplever at kombinasjonen av brødre og søstre er en stor berikelse. – Kommuniteten vår har to ansikter, søstrenes og brødrenes. De ser etter en måte å være i dialog på, ansikt til ansikt. Ikke det ene bak det andre. – Selv om brødre og søstre prinsipielt

er likestilte, opplever du at brødrene likevel har visse privilegier i praksis? – Haha, jeg visste det spørsmålet ville komme! Helt ærlig, jeg har vokst opp med fire brødre og vet hva som ikke er likestilling. Her i Bose opplever jeg at vi er likestilte, også i det praktiske livet. Søstrene kan gjøre alt her, utenom å forrette nattverd. Vi preker i kirken, noe som ikke er tillatt i Den katolske kirke. – Kunne du tatt i mot nattverd fra en kvinnelig, luthersk prest? – Ja, det har jeg gjort. I Tyskland, smiler hun. SUNT UTTRYKK. Til Bose kommer gjester fra mange kirkesamfunn. «Gjestfriheten er ikke en tilfeldig gjerning, det er en tjeneste du gjør i Kristi navn til verden», sier Boses klosterregel 38.40. Klosteret er kjent

20 I STEDET

VELKOMMEN HIT: Bose-fellesskapet er kjent for sin gjestfrihet. Gjestene kommer fra hele verden og fra ulike kirkesamfunn.

for god, italiensk mat med mye grønnsaker fra kjøkkenhagen. Om morgenen serveres hjemmebakt brød med syltetøy fra egne frukttrær i frokostsalen. En av gjestene som er her denne dagen er den svenske forfatteren og pinsepastoren Peter Halldorf. Han har reist hit for inspirasjon i mange år, og hans egen kommunitet Nya Slottet i Bjärka-Säby bruker en tilpasset, svensk versjon av tidebønneboken i Bose. Den er oversatt til norsk i samarbeid med Areopagos og nærmer seg utgivelse. – Hva er det som gjør at du stadig kommer tilbake hit? – Dette er et av de friskeste, sunneste uttrykk for felles kristenliv jeg har støtt på, sier Halldorf. Han har vært interessert i klosterliv i mange år og synes Bose er et veldig inspirerende eksempel på hvordan et monastisk liv kan se ut i dag. Halldorf

«SLIKE FELLESSKAP ER ET TEGN PÅ EN FORSONET MENNESKELIGHET» mener at slike fellesskap er et tegn på en forsonet menneskelighet. – De blir forbilder for oss andre, ikke bare kirken, på hvordan et stort mangfold av mennesker kan leve sammen. SJOKK. Men i slutten av mai 2020, altså etter Tørsts besøk i Bose, blir det

katolske Italia sjokkert av følgende nyhet: Paven har beordret klosterets grunnlegger, Enzo Bianchi, og hans tre nærmeste allierte om å forlate klosteret. Utvisningen er midlertidig, men på ubestemt tid. Bakgrunnen var «problematiske sider ved utøvelsen av lederskap i kommuniteten (...) som skapte spenninger i fellesskapet». Tre år tidligere hadde Bianchi blitt erstattet av viseprior broder Luciano Manicardi som leder, men det sterke nærværet av en «prior emeritus» hadde skapt en voksende spenning mellom det gamle og det nye lederskapet, forteller Peter Halldorf fra Sverige. – Siden Bose har en så respektert stilling i Italia, kom dette som et enormt sjokk for folk. Dette lærer oss ganske enkelt at vi ikke skal glorifisere mennesker eller sammenhenger. •

Mer på nett: I en utvidet versjon av denne reportasjen kan du lese mer om det interessante livet i Bose. Les den på areopagos.no.

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 21

Kultur&natur Fire sider med anbefalinger av film, litteratur, musikk og naturopplevelser der fellesskapet venter på deg

FILM

ALGERIE 1954: I Far from men eskorterer læraren og pasifisten Daru (Viggo Mortensen) den drapstiltalte Mohammad (Reda Kateb) til fengselet då den algeriske frigjeringskrigen mot det franske koloniherredømet tek til. Filmen er basert på Albert Camus si novelle «Gjesten» (1957). Foto: Kaléo Films, One World Films, Storytelling/Filmweb

Nokre gonger dukkar det opp filmar som går til kjernen av den bibelske bodskapen om nestekjærleik. Ein av dei er den franske spelefilmen Far from men (Loin des hommes 2014), regissert av David Oelhoffen. Det engasjerande dramaet handlar om å ta ansvar for nesten sin, for medmennesket sitt, også når det får store personlege konsekvensar. Hovudpersonen, spela av danske Viggo Mortensen, set sitt eige liv på spel då han må eskortere ein drapstiltala fange til nærmaste fengsel. Den sterke og velspelte filmen viser oss møtet mellom to menneske på tvers av kultur, religion og klasse. Tidlaus og samfunnsaktuell religionsdialog i roadmovie-tapping! Kan det bli betre? Alf Kjetil Walgermo, forfattar, kritikar og filmkjennar

22 I KULTUR & NATUR

BØKER

Fellesskap i bøkene ME MÅ SNAKKA OM DET HEILE TIDA

Foto: Aslak Mikal Mienna

Når eg tar av meg kofta, ser ingen sørpå at eg er same. Eg kan velja å vera usynleg samisk kva tid som helst. Utruleg mange av oss har valt nettopp det. Me samar har blitt borte for oss sjølve, fordi me har høve til det. Camara Lundestad Joof kan ikkje velja. Ho er meir norsk enn meg, likevel får ho heile tida spørsmålet «er du verkeleg ein av oss», stilt på ymse vis. Den brune huden hennar er alltid synleg annleis. Eg som same får heller spørsmålet «kvifor vil du absolutt dyrka det samiske, du er jo norsk». Eg har eit val, og valet eg gjer provoserer somme. Difor er boka hennar Eg snakkar om det heile tida (Samlaget 2018) så viktig for alle. Den kan hjelpa oss å forstå kor mykje rasisme det er i dette landet. Boka inneheld korte tekstar, er skriven på svært tilgjengeleg nynorsk og er lett å lesa for alle.

Siri Broch Johansen, forfattar, songar og scenekunstnar

«HAN GJENOPPDAGER LIVET VED Å MØTE ET MENNESKE SOM SER HAM SOM DEN HAN ER» Notto R. Thelle

BORTENFOR «DET BARNSLIGE VRØVLET»

EXCLUSION & EMBRACE (1996) av Miroslav Volf er en teologisk undersøkelse av identitet, annerledeshet og forsoning. Volf tar inn menneskets komplekse natur – som skyldig og undertrykt, undertrykkende og fritt. Han peker på muligheter for usannsynlig fellesskap. Maria Bjørdal, prest og med i podkasten Kulturmisjonen

Foto: Tørst/Tone L. Walgermo

I Ingvar Ambjørnsens roman Opp Oridongo (2009) blir den mytiske urskogelven Oridongo stedet for en symbolsk reise fra kaos og nervesammenbrudd mot liv og sunnhet. Hovedpersonen strever med angst og tvang, sårbar til det hudløse. Samtidig er Oridongo en elv på den norske øya, der han gjenoppdager livet ved å møte et menneske som ser ham som den han er. Han hjelper et barn i nød og tar det med opp mot Oridongos kilder. Underveis gjenoppdager han en ny Jesus bortenfor «det barnslige vrøvlet». Erfaringene hans minner om mystikernes opplevelser av guddommelig nærvær. Og i et hellig øyeblikk ber han til en gud han ikke kjenner, «den enkleste bønnen som den menneskelige hjerne kan unnfange, den er i bunn og grunn den eneste: Hold meg fast!»

Notto Thelle, forfatter og professor emeritus

LIV I FELLESSKAP (1939, utgitt som del av Fellesskap og bønn 2012) av Dietrich Bonhoeffer er en av de korte, men store klassikerne jeg stadig vender tilbake til. «Den som elsker sin egen drøm om et kristent fellesskap, mer enn det kristne fellesskapet selv, han ødelegger et hvert kristent fellesskap. Slik er det, selv om hans kjærlighet er aldri så personlig og ærlig, alvorlig og oppofrende ment,» sier Bonhoeffer.

HVA ER FELLESSKAP (2018) er ei av «hva erbøkene» til Universitetsforlaget, ein serie det er vel verdt å følgja med på. Aksel Tjora si bok er kort, tilgjengeleg, solid – og for alle som vil læra meir om fellesskap, samfunnsutvikling og sosiologi.

Ruth Burch Skree, menighetsplanter og lederutvikler

Ann Kristin van Zijp Nilsen, redaktør og kommunikasjonsleiar

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 23

NATUR

«KANSKJE KOMMER DET EN MAUR ELLER MYGG OG VIL VÆRE MED I SELSKAPET?» Lars Verket

Borestranda, Kleppe Foto: Nathan van de Graaf, Unsplash

ALLTID I FORANDRING Stranden er vår berøringsflate med havet. Her kan vi gå og puste inn gleden ved å være mellom himmel og jord. Fra stranden kan vi kaste oss i bølgene og svømme, og allikevel komme sikkert i land igjen. Vi kan nyte sandens varme og følelsen av å bli båret, når vi legger oss ned eller vandrer på bare føtter. Stranden gir oss trygghet, så vi ikke forsvinner i havet. Det er en grenseflate, fylt av skjønne vidunder – stein, muslinger, rav og drivved. Vi kan ta opp steiner og kaste dem i havet – og på den måten gi slipp på våre byrder. Vi kan leke og kaste smutt, så steinene spretter bortover vannet. Stranden er også hjemsted for tusenvis av fugler og sjødyr. Stranden er ny hver dag, alltid i forandring. Elizabeth Knox-Seith, dansk pilegrimsprest og forfatter

UTE

med Lars Verket

Lars Verket er livsstyrketrener, fotograf og foredragsholder

BURSDAGSFEIRING Vi tenker ofte at fellesskap handler om mennesker. Heldigvis har barn ofte en litt annen tilnærming til dette, og de har en innlevelsesevne (les: spiritualitet) vi ofte kan misunne dem. Barna skjønner at dyr, trær og planter også er en del av fellesskapet. For å lære litt om barnas fellesskap ønsker jeg å foreslå en øvelse. Neste gang du har med barn ut i naturen – så visk til dem følgende invitasjon: «Jeg har akkurat fått vite at ett av trærne i denne skogen har bursdag, og synes dere ikke at det må feires?» Så er mulighetene mange: Finne gaver i naturen, lage sang eller dans– og ikke minst finne ut hvilket tre som har bursdag. La fantasien blomstre, og ta kontakt med alt det levende vi har rundt oss. Kanskje kommer det en maur eller mygg som vil være med i selskapet? Kanskje en fugl som blir med på bursdagssangen?

Foto: Annie Spratt

24 I KULTUR & NATUR I Foto: Solveig Wang/Selje

JAZZ med Ellen Andrea Wang

MUSIKK

Musikk og fellesskap

EN MUSIKALSK DIALOG Det siste året har jeg dykket inn i den musikalske verdenen til den anerkjente amerikanske jazzbassisten Charlie Haden (1937–2014). Han vokste opp i en musikalsk familie i Iowa, som drev den lokale radiostasjonen hvor de fremførte country- og americana-musikk. Han gikk fra å være countrymusiker til å bli jazzmusiker, og han har en enorm katalog som spenner fra 60-talls frijazz med Ornette Coleman, til 70-talls jazz med Keith Jarrett, med sitt eget band Liberation Music Orchestra og det Grammy-vinnende jazzalbumet Beyond the Missouri Sky med gitaristen Pat Metheny. Duoalbumet Steal Away: Spirituals, Hymns and Folk songs (Verve 1995) med pianist Hank Jones står igjen som et av Hadens unike innspillinger. Der tolker de spirituals, salmer og folkesanger med dyp respekt og forståelse for tradisjonen. Sanger om den amerikanske borgerrettighetskampen som «Nobody knows the trouble I’ve seen» eller «Sometimes I feel like a motherless child» tolkes i en musikalsk dialog mellom Jones på piano og Haden på bass. Haden var opptatt av å bruke musikken til å ytre egne politiske meninger som ofte handlet om urettferdighet i verden. Hans filosofi har alltid handlet om å finne frem til det enkle og nære i musikken, fellesskapet og friheten i musikken og i livet generelt. Musikk kan få en helt egen kraft og bli et universelt språk som oppfordrer til samhandling, det inspirerer meg.

Charlie Haden på jazzfestival i Belgia i 2007. Foto: Geert Vandelpoele/Wikimedia Commons

BOGORODITSE DEVO (1915), Marias lovsang til Sergej Rachmaninov (1873–1943) sin musikk, er en av mine favoritter innen kormusikken. Sunget av nåtidens korsangere blir musikken et fellesskap – på tvers av språk og kultur, tid og rom!

BACH PÅ SVENSKA (2007) er klassisk musikk og svensk folkemusikk i herleg kombinasjon. Å leike med musikken, slik Lisa Rydberg på fiolin og Gunnar Idenstam på trøorgel gjer her, gjev liv, livsglede og rike høve til å drøyme seg bort.

I, I (JEG, JEG 2019) av det amerikanske bandet Bon Iver er albumet som får meg gjennom de tunge høstdagene. Albumet skildrer felleskap både gjennom sterke tekster og fantastiske produksjoner.

Vegar Sandholt, domkantor, organist og klokkenist

Jo Asgeir Lie, rektor for Ole Bull Akademiet, musikar og komponist

Jenny Marie Sabel, musiker

«MUSIKK KAN BLI ET UNIVERSELT SPRÅK SOM OPPFORDRER TIL SAMHANDLING» Ellen Andrea Wang

EI VAKKER FERD Eg har ei plate eg gjerne vil anbefale, det er eit spesielt vakkert samarbeidsprosjekt som heter Ferd – Music Without Borders (2017). Der har folkemusikarar frå Setesdal og heile verda skapt ei utruleg vakker plate, som viser at musikk foreiner og skaper eit sterkt fellesskap på tvers av alle landegrenser. Ferd får meg til å lytte! Gløyme tida og verda for ei lita stund. Spesielt sporet «Bånsullar», der musikk eg har vakse opp med møter kambodsjanske vuggeviser. Kim Rysstad, vokalist og kvedar

SONGSTJERNE: Kim Rysstad var finalist i tv-konkurransen Stjernekamp 2019. Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

AREOPAGOS.NO I 25

Buddhisten og dei to kristne

VIL FØRA FOLK SAMAN LES ARTIKKELEN PÅ NETT areopagos.no

«Små bygder tvingar deg til å være saman med menneske som er ulike deg sjøl. Det er ein fordel»

«Det er godt å vera saman med folk som er ærlege og som byr på seg sjølv. Då blir det fruktbare samtalar»

Anette Opheim, buddhist

Bonolo Ramphomane-Aandahl, anglikansk kristen

«Det skal vera låg terskel og høg himmel i kyrkja» Ernst Berge Drange, luthersk kristen

26 I FORDYPNING

Amy, Bobbie og eg Det var først for nokre år sidan eg forstod kvifor så mange «taparar» kom til Huset for alle syndarar og helgenar, kyrkja med den (tilsynelatande) kule, tatoverte kvinnepresten.

ersom det fanst odds mot Amy – at ho som var lam frå livet og ned, ikkje kom til å overleve barndommen, at ho aldri kom til å bli ein stor dansar, at ho aldri kom til å vere eit seksuelt vesen, at ho aldri kom til å få ein karriere og kunne forsørgje seg sjølv, at ho aldri kom til å køyre ein raud open sportsbil, at ho aldri kom til å bu i sin eigen heim på sin eigen måte – så gjorde ho dei alle grundig til skamme. Amy var ikkje ei du kødda med. Ho drakk vin til lunsj, kledde seg i altfor fargesprakande klede og hengde på seg for mykje jugl, og ho kunne himle med auga som om ho hadde ein innebygd idiotdetektor i hovudet. FREKKHEIT. Amy var ei titanhavfrue i rullestol – og då snakkar vi ikkje om disneyprinsesseversjonen av ei havfrue. Ho var «Eg lever sterkt utan bein»-typen. Det er utruleg at så mykje frekkheit og sarkasme kunne få plass inni ein så liten og øydelagd kropp, men slik var det. Bestevennen hennar Bobbie sa ofte at det å vere saman med Amy kjenslemessig var som «å stå rett framfor ein brannslange». Men dersom Amy var ein brannslange, var Bobbie ein murvegg. Bobbie hadde den spesielle typen usikkerheit ved seg som berre smerte kan skape. Denne smerta ligg alltid der, under overflata, gøymd vekk, kapsla inn. Seksuelle overgrep i barndommen gjer

noko med eit sinn i utvikling og forandrar retninga for alltid. Sjølvsagt er det forskjellig frå person til person kva retning ein utviklar seg i. Somme offer blir overgriparar og påfører andre det dei gjekk gjennom sjølve. Nokre skrellar livet sitt ned til ingenting og forsvinn i nåler, barberblad, karbohydrat. Andre skaper seg eit liv med karriere, familie og fellesskap og går gjennom livet med fleire lag

«HO SLEPTE MED SEG AMYS KROKETE VESLE KROPP» av vern rundt seg for å skjule skaden sin. PINLEG. Det er alltid ein undertone av smerte i alt Bobbie seier – på same tid for synleg til at vi kan oversjå det, og likevel for skjult til å nemne det. Når ho snakkar, ler ho mykje. Ein nervøs latter, ikkje fordi noko er morosamt, men fordi det er ubehageleg. Det er vanskeleg å vite korleis ein skal takle ein slik latter, og – vel, det er pinleg. Så pinleg, faktisk, at eg ei stund ikkje heilt visste korleis eg skulle setje pris på Bobbie. På eit tidspunkt tidleg i historia til Huset for alle syndarar og helgenar var eg forbløffa over at så mange sosialt utilpassa folk som Bobbie dukka opp. Eg meiner – kyrkjelyden var ørliten, bestod berre av kanskje mellom tjue og tretti personar,

og nokre få av dei var karismatiske, stimulerande og, du veit, kule. Men «Ta med eigen hjerne»-bibelstudiet som eg begynte å halde kvar veke i kjellaren på ein hipsterbar i Denver, trekte ikkje til seg den typen folk. Og kvifor ikkje? Fordi fengslande, dynamiske menneske som er naturlege leiarar, har det travelt. Det er etterspurnad etter tida deira og merksemda deira. Dei som i staden møtte opp på bibelstudiet på tysdagar, var dei som kunne ha møtt om det var onsdag, torsdag, fredag eller laurdag. Dei som hadde fem eller seks frikveldar i veka. KULE FOLK. Eg hadde overtydd meg sjølv om at kyrkja vår aldri ville ha ein sjanse om det var denne typen folk som møtte opp. Samtidig hevda bloggarar og kyrkjeekspertar (som aldri hadde besøkt Huset for alle) at kyrkja vår – fordi presten var tatovert og prestar trekkjer til seg folk som liknar dei sjølve – openbert berre var ei kyrkje for hipsterar. Noko som aldri har vore tilfellet. Dei utan tatoveringar og ironiske briller dominerer over dei med, i storleiksorden ca. tretti til éin. Til slutt spurde eg meg sjølv: «Vent. Kvifor trekkjer eg ikkje til meg andre kule folk? Eg meiner, kvifor er det ikkje fleire folk som meg som kjem?» (No er det truleg på sin plass å stille det openberre spørsmålet: Kven tenkjer slik skit?) INTENSIVEN. Like etter at dei møttest i 2002, blei Bobbie, kjenslekrøplingen, sherpa for Amy, den fysiske krøplingen. Frå utsida såg det ut som om Bobbie på

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 27

NADIA BOLZ-WEBER (51) er ein luthersk prest og teolog frå USA. Tidlegare arbeidde ho som standup-komikar og i restaurantbransjen. I 2008 blei ho ordinert som prest og grunnla Huset for alle syndarar og helgenar, ei luthersk kyrkje i Denver. Som 17-åring blei ho alkoholikar, men ho har vore rusfri sidan ho var 27. Presten har skrive fleire bøker og er eit kjent ansikt i amerikansk offentlegheit. Sidan 2018 har ho vore føredragshaldar og forfattar på fulltid. Washington Post har kalla henne «ein tatovert, rappkjefta forkjempar for folk som er leie av å bli nedvurderte som ikkje kristne nok for høgresida eller for jesusete for venstresida.» Foto: Makers

sjølvoppofrande og medfølande vis tok seg av ei ufør kvinne. Ho slepte med seg Amys krokete vesle kropp til konsertar og på lange bilturar og til skotske festivalar (rapportane derifrå seier at Amy var kjend for å ha letta på ein kilt eller to frå si gunstige plassering i rullestolen). Og då Amy i vekevis var innlagd på intensiven, intubert og så vidt i live, veik Bobbie knapt frå sida hennar i det som, igjen, såg ut som ei godhjarta handling overfor ei som var «mindre heldig enn ho sjølv». Og det var vanskeleg å ikkje skjemmast over mi eiga sjølvopptatte, lunefulle og av og til stygge tilnærming til det å elske (eller ikkje elske) andre, særleg når eg såg korleis Bobbie tok seg av Amy. Urokkeleg. Usjølvisk. Nydeleg. Eg beundra det. Men eg kan ikkje seie at eg forstod det. DEN DØDE KROPPEN. Bobbie var den som fann den døde kroppen til Amy Mack, slik vi alltid hadde rekna med at det ville skje. Hjartet til Amy hadde gitt opp, og etter å ha funne henne hadde også hjartet til Bobbie – ei stund, og på ein annan måte – gjort det same. Då eg kom til Amys leilegheit, sat Bobbie på trappa utanfor, i den kjølige vårsola, og venta på at rettsmedisinaren skulle utelukke at det låg noko kriminelt bak dødsfallet. Eg gav Bobbie ein klem og var usikker på kva eg skulle seie. Bobbie Jo og Amy Mack var sjelesøstrer, bestevenner og medsamansvorne. «Eg er så lei meg, kjære deg.» Det var omtrent det eg klarte å få fram før rettsmedisinaren kom ut og sa at vi

kunne få litt tid med avdøde før dei kom for å hente henne. «Men berre nokre minutt», sa han. KORSTEIKNET. Då eg salva Amy, tok eg meg ekstra god tid. Som eg nemnde tidlegare, er det ikkje ofte vi får høve til å oppleve at ei daglegstove blir brukt som mottakingsrom – parlor. Mens eg gjorde korsteiknet på den kjølige panna hennar,

«HO SVARTE MED EIN ENKEL, BEINETE LANGFINGER» gleid fingrane mine lett over olja og forma korset, og eg blei dratt tilbake til berre fire dagar tidlegare, på oskeonsdag, då eg hadde besøkt Duffy og Charlie og forma det same teiknet med oske på hovudet til den berre timar gamle babyen Willa, og mintest at vi alle høyrer til Gud og skal tilbake til Gud. I leilegheita til Amy, omgitt av dekorative havfruer og suvenirar, følte Bobbie Jo og eg, saman med ein annan venn, Ellen, som hadde kome eit stund tidlegare, at vi trong å ære den døde kroppen til vennen vår. Særleg denne kroppen. Denne knapt førti kilo tunge, øydelagde, lamme kroppen. Vi strauk henne over det skittenblonde håret og rørte lett og kjærleg ved det kjølige ansiktet, allereie stivt etter ein halv dag utan liv.

«Du høyrer til Gud, som du har vendt tilbake til», sa eg og kyste ansiktet hennar. Deretter kyste Bobbie henne på panna, rett på korset av olje, forsegla det med kjærleik. Etterpå, då liksynsmannen sleit med å løfte Amy over på båra frå rullestolen, sa Bobby: «Beina hennar har ikkje vore rette på femten år. Ikkje prøv å rette dei ut no.» HELVETES RULLESTOL. Det var natta før hausttakkefesten i 1965 at fem år gamle Amy blei slyngd gjennom bakruta i ein pickup. Eit menneske hadde drukke for mykje, og eit anna menneske skulle aldri kunne gå igjen. Tragisk nok er det ofte slik det endar. Ho hata den «helvetes rullestolen», som ho kalla han, som ho var dømd til å bruke etter ulykka, men som ho aldri gjennom dei femti åra lét bestemme kven ho skulle vere. (Nokre få år tidlegare spurde eg henne: «Du Amy, er ‘helvetes’ liksom fornamnet til rullestolen din?» Ho svarte med ein enkel, beinete langfinger.) TAKK. Under minnestunda for Amy las Bobbie opp alt ho ønskte å takke Amy for. (...) Ho trong nokre sekund ved mikrofonen før ho klarte å lese. Takk, Amy. Takk for at du såg meg, for at du såg gjennom fasaden, for at du plutseleg ropte «Boudicca!» til meg i poesigruppa. Takk for at du køyrde gjennom torevêret med taket nede – du hadde rett, vi blei ikkje våte. Takk for at du bad, og for at du nekta å be, og dermed blei ei levande bøn.

28 I FORDYPNING

Takk for ærlegdommen, for frustrasjonen og sinnet og entusiasmen og gleda. (...) Takk for at du såg, verkeleg såg, folk som ofte blir oversett: serveringshjelpa som raskt blei ein venn, tiggaren som bad om småpengar, og meg. Takk for musikken og songen din, for luftgitarspeling i stova, for at du tok meg med for å oppleve fantastiske livegrupper, for at du fekk meg til å danse med deg framfor alle andre til eg blei svimmel av all snurringa. Takk for at du dulta meg – ok, dytta meg, og av og til drog meg sparkande og skrikande – utanfor komfortsona mi. Takk for at du ope delte ditt heilt eineståande syn på livet, på universet og på alt – og sa høgt det andre tenkte, men ikkje våga å seie. Takk for at du elska meg på det rotete, vedunderlege, menneskelege viset vi elskar, og for å ha lært meg så mykje om kva kjærleik er. For alt dette og mykje meir enn eg klarer å uttrykkje i ord, er eg deg takksam, min venn, og eg er takksam overfor Gud, som gav oss vennskapen med kvarandre. (...) Hjelp meg Gud, til å bevare og bere vidare alle gåvene du har gitt meg, til å dyrke dei fram og dele dei raust med heile verda, slik du har gjort. Vi kjem til å ha herlege, hysteriske historier å fortelje kvarandre og songar å syngje når «we’ll pick up where we left off when we all meet again». Bobbie var knytt til Amy fordi Amy verkeleg såg henne. Amy såg krafta og styrken som låg bak Bobbies «eg ler sjukt av noko slik at du ikkje skjønar korleis det smertar»-framtoning. Og Bobbie såg det

svake og vakre under Amys sarkastiske festjentevillskap. Gjennom vennskapen var Bobbie og Amy kjende for kvarandre.

eg viser fram det som skjuler seg bak tatoveringane, vil ingen nokon gong tru at eg er kul.

VER MODIG. Då eg skreiv Pastrix, fortalde eg redaktøren min om den autoimmune lidinga eg hadde frå eg var tolv til eg var seksten år. Sjukdommen fekk auga mine til å bule så langt ut at det bokstavleg talt var umogleg for meg å lukke dei. Eg fortalde henne kor vanskeleg det var for meg i puberteten. Ikkje særleg hjelpsamt, syntest eg,

FLOD AV VONDORD. Alle førsteårsstudentar i psykologi skjønar det på ti minutt, men det var først for nokre år sidan eg forstod kvifor så mange «taparar» kom til Huset for alle syndarar og helgenar, kyrkja med den (tilsynelatande) kule, tatoverte kvinnepresten. Det viser seg at eg faktisk trekte til meg folk som meg. Eg ville berre ikkje sjå det. Somme trur kanskje at det er det artige, tatoverte, sarkastiske ved meg som trekkjer folk til Huset for alle. Det gjeld kanskje for nokre få, men det er dei som aldri blir verande. Den «kule» delen av meg var aldri det som trekte dei folka som blei verande. Det var det storøygde barnet utan venner som gjorde det. Jenta som åt alle lunsjmåltida sine åleine på ungdomsskulen. Ho som måtte stålsetje seg kvar einaste dag mot den nådelause floda av vondord – den radmagre jenta som lærte å plastre og dekkje såra sine med sinne, kynisme og eit fargerikt språk. Eg hadde trekt til meg folk som meg sjølv heile vegen. Eg var berre for arrogant, eller for sjølvverjande, til å vedgå det.

«DERSOM EG FORTEL DETTE, KJEM EG TIL Å DØY» foreslo ho at eg skulle skrive om det. «Absolutt ikkje», sa eg. Då eg hadde skrive manus til heile boka og sendt det til henne for ein siste gjennomgang, las ho gjennom det og sende det tilbake til meg med beskjeden: «Altså, les gjennom det igjen og prøv å innbille meg at dette ikkje er ein viktig del av historia. Kvifor i helvete var du så forbanna som unge? Ver modig. Fortel historia.» Og så, motvillig, gjorde eg det. Av alle mindre elegante ting eg skreiv om meg sjølv i den boka – der eg offentleg vedgjekk narkotikabruk, alkoholisme, bedrageri, seksuell lauslivnad, misantropi og forsøk på å stå fram som ein helt – var det smerta og framandskapen i barndommen som fekk meg til å tenkje: Dersom eg fortel dette, kjem eg til å døy. Dersom

UROVEKKJANDE SANNING. Huset for alle syndarar og helgenar fekk mykje større meining for meg etter at eg skjøna det. Det eg verkeleg trong frå kyrkja mi, ut frå sanninga eg bar i meg, var at ho konfronterte meg med kva det no var eg prøvde å halde nede, kompensere for og dekkje over. Det eg trong, var Bobbie. Sjølv om det er standard populærpsykologi, er dette den urovekkjande og

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 29

Denne teksten er eit utdrag frå boka Å finne Gud i feil folk (Vårt Land forlag 2019), kapitlet «Den lamme». Då originalen kom ut i 2015 med tittelen Accidental Saints: Finding God in All the Wrong People, hamna ho på New York Times si bestseljarliste. I 2020 er ho aktuell med ei ny bok på norsk: Synder og helgen.

vedvarande sanninga: Når folk irriterer meg grenselaust, er det garantert fordi dei viser meg noko eg helst ikkje vil sjå i meg sjølv. Som betyr: Eg visste ikkje korleis eg skulle elske Bobbie, fordi eg ikkje visste korleis eg skulle slutte å gøyme dei delane av meg sjølv som ho fekk meg til å sjå. Lukasevangeliet inneheld ei likning som Jesus fortel i eit middagsselskap då han ser korleis gjestene vel ut den beste sitjeplassen for seg sjølve. Han sa òg eit ord til verten: «Når du vil halda gjestebod til middag eller kvelds, så be ikkje vener, sysken, slektningar eller rike naboar. For dei kjem til å be deg att, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du vil halda gjestebod, så be fattige, uføre, lamme og blinde. Då blir du lukkeleg, for dei har ikkje noko å gje deg att. Men du skal få løn for dette når dei rettferdige står opp frå dei døde. (Lukas 14,12–14) FACEBOOK. Her kommenterer Jesus det vi gjer (eller ikkje gjer) for at folk skal få ei bestemt oppfatning av oss. Det minner meg om det Caitlin, venninna mi, hevdar om meg: at eg faktisk har nokre fine sider ved personlegdommen min – sjølv om dei ikkje er favorittsidene mine. Likninga tvingar meg til å granske korleis eg prøver å vise fram dei delane av meg sjølv som eg liker best – «kulheita» mi, den liksom litt rå, nyskapande tøffheita – og håper at folk kjøper propagandaen om kven eg er. Og eg er ikkje åleine. Denne metoden med å velje ut og setje saman ulike delar av oss sjølve er vi mange som til ein viss grad bruker. Vi skaper med omhug eit image, ein fasade som alltid berre delvis er sann. Og det kan vere temmeleg

slitsamt å halde ved like denne delvise sanninga, denne skapte personlegdommen, dette komponerte «sjølvet». Facebook er det perfekte mediet for denne typen handverk. Det gjer det mogleg for oss å presentere eit bilde av oss sjølve berre frå utvalde delar av livet og personlegdommen vår. Det er derfor vi nesten aldri ser oppdateringar på Facebook som desse: Var åleine heile kvelden igjen. Eller: Lurer på om nokon kjem til å elske meg nokon gong. Eller: Manipulerte nettopp ektefellen min så

«RUNDT GUDS BORD TRENG DU IKKJE Å LATE SOM» eg får det akkurat slik eg vil. Dersom vi bruker profilbildet vårt på Facebook som ein metafor i denne samanhengen, vil Jesus i likninga om middagsfesten vere vennen som alltid legg ut lite flatterande bilde og taggar oss. Bildet der håret vårt er i vill uorden, ræva ser svær ut og eine auget er halvt lukka. LATE SOM. Ofte føler eg at alle kreftene vi bruker på å prøve å late som noko er sant – at vi er mindre enn vi er eller større enn vi er, eller at éi side ved oss sjølve er heile soga – kjem av redsla for at nokon verkeleg skal kjenne oss, verkeleg skal sjå oss, slik vi faktisk er. Kanskje har vi alle ein skade, ei sårbar side vi må verne om for å overleve. Og likevel, av og til er vi så flinke til å overkompensere for

det vi prøver å skjule, at ingen mistenkjer kva sanninga er … og så står vi att i den sanne einsemda: at ingen verkeleg kjenner oss. For du finn først ekte kjærleik når du tillèt nokon å kjenne heile deg. Det var ein slik kjærleik Amy og Bobbie delte, ved at dei elska kvarandre i, gjennom og forbi det begge kvinnene prøvde å gøyme eller beskytte. (...) Til slutt i middagsfestlikninga seier Jesus at når vi steller i stand ein fest, skal vi invitere lamme, fattige, krøplingar og blinde. Kan det vere at han foreslår at vi i Guds rike omfamnar alt det vi prøver å gøyme eller kompensere for? I Guds rike treng vi ikkje å fabrikkere eit glansbilde for å gøyme dei lamme, fattige, blinde eller forkrøpla delane av oss. Dei lite flatterande bilda. Dei delane som ikkje har noko å tilby, men som treng hjelp frå andre. KJÆRLEG BLIKK. Med andre ord er det dei ukule delane av oss Jesus inviterer til bords. Som om den einaste gyldige valutaen i denne fortapte verda er det vi deler med Gud og med kvarandre når vi er ukule, lamme, blinde, fattige og forkrøpla. Og sjølv om det kjennest ubehageleg for meg og for deg å bli sett i eit så sterkt og kompromisslaust lys, er det også ein lette. Kanskje er det i store delar av liva våre både tryggare og også klokt å verne oss sjølve. Men rundt Guds bord, og blant Guds folk, treng du ikkje å late som eller å overkompensere. Du kan berre vere. Og gjennom å berre vere kan du – i det skarpe og kjærlege blikket frå Gud – kjenne deg heil og kanskje også finne litt kvile. Fordi det er så utmattande å halde på fasaden heile tida. •

30 I MÃ&#x2DC;TET

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 31

TEKST MARGUNN KROHN SÆVRE FOTO ELISABETH NORD-VARHAUG

SILJE KVAMME BJØRNDAL

LETER BAK ABSOLUTTENE – Jeg har alltid stilt spørsmål og slår meg ikke til ro med enkle svar, sier Silje Kvamme Bjørndal. Fra november er hun Areopagos sin nye leder.

Selv om hun både har evnen til å tenke lange tanker, for så å formulere dem i setninger som snirkler seg fram mens de på bemerkelsesverdig vis bevarer sin logikk, framstår ikke Silje Kvamme Bjørndal spesielt alvorlig. Hun ler lett og med et hyggelig volum. Men her – i Cappella Johannea på Majorstuen – er akustikken i rommet så raus at selv bergenseren Kvamme Bjørndal blir lavmælt, som for å ivareta den ærbødige stemningen kapellet gir. – Noe av det fine med sånne bygg er at de plasserer oss i en lengre historie, sier hun. LITT MER FRED. Og apropos historie, i grunnen er det helt på sin plass å møte Areopagos sin nye generalsekretær her i Majorstuen kirkes sidekapell. I 1926, da Cappella Johannea var helt nytt, ble organisasjonen formelt stiftet med navnet Den nordiske kristne buddhistmisjon. I dag blir det jevnlig brukt til Areopagos sine meditative kveldsmesser. Men slike stille aktiviteter gjør kanskje ikke en organisasjon verdenskjent, og etter å ha takket ja til lederstillingen, har Kvamme Bjørndal møtt flere: «Are-hva for noe?» – Da får jeg bare en kjempespennende inngang til å snakke om dialog, sier hun,

og er inne på hva som trigger henne ved sin nye arbeidsplass. – I den polariserte debatten som vokser frem nå, blir det i økende grad skapt fiendebilder. Men når vi møtes i samme rom, så skjer det noe, sier hun og forteller engasjert om arbeidet til det kirkelige dialogsenteret i Bergen, som drives i samarbeid med Areopagos. Der samles unge mennesker fra ulike religiøse sammenhenger til kurs i fortellerkunst. – Ungdommene får trening i å fortelle sin fortelling uavbrutt, uten debatt og diskusjon. Dette er noe av det beste med dialogen, å lytte og forsøke å forstå hverandre. Når jeg bruker min forestillingsevne til å sette meg inn i din tro, erfaring og overbevisning, får jeg styrket min innsikt i ditt verdensbilde. Det er behov for slike møteplasser, de skaper rett og slett litt mer fred i verden, tror Kvamme Bjørndal. SØKEN ETTER SANNHET. Doktorgradsavhandlingen hennes i teologi fra Menighetsfakultetet (MF) handler om kirkens rolle i et sekulært (verdslig/ikkereligiøst) samfunn. Den er relevant for Areopagos sitt arbeid på mange plan, ikke minst religionsdialog. Her har hun tenkt og skrevet med utgangspunkt i filosofen Charles Taylor sine tekster om sekularitet,

og mener mennesker også i et sekulært samfunn har behov som kirken kan dekke med sin fortelling, sitt fellesskap og sin liturgi. – Kombinasjonen av faglighet, studier, søken etter sannhet og trospraksis er noe av det jeg prøvde å holde sammen i avhandlingen, forklarer hun, og håper å fortsette i det sporet i Areopagos framover. – Så langt har jeg lært Areopagos å kjenne som en organisasjon med vekt på nettopp kompetanse og faglig fundert praksis, og med respekt for folks søken etter sannhet. FELLESSKAP GJENNOM HISTORIEN. Høsthimmelens grå ettermiddagslys gjør at vi såvidt kan ane motivene malt på veggene i Capella Johannea. For pinsevennen Kvamme Bjørndal er det ikke noe paradoks å føle seg hjemme i det litt høykirkelige kapellet. – Kunsten her forteller en historie som bærer oss, veggene i kirkerommet lager også vegger rundt livet vårt og hele rommet minner oss om Guds nærvær, sier hun og ser på freskomaleriene av kunstneren Per Vigeland fra da kapellet ennå var helt nytt. – Når jeg kommer inn i et rom som dette og vet at flere generasjoner har gått foran, knelt ved dette alteret, bedt til

32 I MØTET

«MIN ERFARING ER AT NETTOPP DET Å FÅ ØKT INNSIKT OG KUNNSKAP HAR GJORT AT JEG KAN BLI VÆRENDE I TROEN.»

Gud her og sunget de samme salmene, får jeg en opplevelse av å stå i en sammenheng. I serien Min praksis på EtterKristus. no, forteller Kvamme Bjørndal om sitt forhold til gudstjenesten. – Den er en fortettet kroppsliggjøring av overbevisningene våre, forklarer hun. For henne er denne trospraksisen så nært knyttet til troen hennes at de ikke kan skilles. – Og det absolutte høydepunktet i gudstjenesten er nattverden. Ikke bare å gå til nattverd, men å se køen fram til nattverdbordet og at vi rekker fram hendene som fellesskap, som Guds familie og som Kristi kropp. Det er lite som gjør kristen tro så konkret og tydelig for meg. BØKER Å BLA I. Når Silje Kvamme Bjørndal snakker om fellesskap, er likevel kjernen hennes de hun kaller flokken: Silje, Christer og deres to barn. – Familien min er første og viktigste prioritet. Så kommer jobb, og siden det tar mye av min tid, er jeg opptatt av at jobben min skal oppleves meningsfylt, sier hun. Kvamme Bjørndal øver seg også på å velge hvile. – Som for meg kan være joggetur i skogen eller å lytte til musikk. Det er viktig for et bærekraftig liv med slik avkobling. Og da – når flokken har det godt, arbeidet er gjort for i dag og joggeskoene luftet – da kan du finne Silje Kvamme Bjørndal sittende i godstolen plassert foran bokhylla i hjørnet av stua, mens hun leser dikt av Hans Børli. Kanskje leser hun heller teologisk litteratur denne dagen – eller muligens en Knausgårdbok. Det viktigste er: – Jeg må kunne bla i boka, den skal ikke være digital. ET SOSIALT HJERTE. Kvamme Bjørndal er på sett og vis både tung og lett samtidig, tung i kunnskap, innsikt og

SILJE KVAMME BJØRNDAL • Ny generalsekretær i Areopagos – tidenes yngste, og første kvinnelige toppleder i organisasjonen • Kommer rett fra tilsvarende stilling i Kristen idrettskontakt (KRIK) • Tidligere politisk rådgiver i KrF • Har doktorgrad i teologi • Kommer fra Bergen, bor i Oslo • Gift, mor til to barn

integritet, og likevel lett i samværet med andre mennesker. – Hvor kommer denne kombinasjonen fra? – Det sosiale hjertet har jeg med meg hjemmefra. Jeg har foreldre som alltid har hatt et åpent hjem, forteller Kvamme Bjørndal. Det som handler om faglig tyngde, eller interesse, kommer av at hun alltid har stilt spørsmål og vært nysgjerrig. – Jeg slår meg ikke til ro med enkle svar. Hvis jeg hører svar fra ett perspektiv, vil jeg gjerne høre svar fra et annet også. Kombinasjonen gjenspeiles også i min kirkelige tilhørighet. Det pentekostale, altså pinsetradisjonen, har mye av det karismatiske og praktiske som noen kanskje vil oppfatte som lett, mens studiet på MF og arbeidet med doktorgraden har tilført faglig og teologisk tyngde. Jeg trives godt med begge deler, sier hun. – Har du noen gang vært redd for å studere deg bort fra tillit til Gud? – Jeg kommer fra en bakgrunn som gjerne har tenkt dette som motsetninger. Pinsebevegelsen har i sin bagasje at man ikke skal studere seg vekk fra den barnslige tilliten eller overgivelsen til Gud. Men det kan være en farlig tilnærming hvis sånne som meg må velge mellom tro og tillit til Gud på den ene siden og

studier på den andre. Min erfaring er at nettopp det å få økt innsikt og kunnskap har gjort at jeg kan bli værende i troen. DRIVES AV ENGASJEMENT. Kvamme Bjørndal er ennå ikke 40, og går fra én generalsekretærjobb til en annen. Søker hun lederrollene, eller finner de henne? – Jeg har aldri hatt noen plan om å bli leder, det som har ledet meg til stillinger er engasjementet mitt – når jeg kjenner et driv og har tro på noe. Men på spørsmål om hva som kan gjøre henne mismodig, er nettopp for store oppgaver og for store sko svaret hennes. Så legger hun til: – Ofte opplever jeg at det finnes muligheter jeg bare ikke har fått øye på. Dessuten har jeg oppdaget at de fleste mennesker har det sånn innimellom, at store utfordringer kan ta motet fra oss. I jobben hun nå forlater – leder for Kristen Idrettskontakt (KRIK) – har hun jobbet seg gjennom konflikter omkring samlivsspørsmål. – Noen ganger kan spennet innad i kirkens mange forskjellige grener og fellesskap være like stort som det er mellom folk med ulikt livssyn, tror Kvamme Bjørndal. Hun mener derfor at den indrekirkelige dialogen også er viktig. BAK ABSOLUTTENE. – Er det noe tiltrekkende ved en sekulær holdning til liv og død? Kunne du slått deg til ro med at Gud faktisk er funnet på av mennesker? – Jeg har jo forsøkt å tenke den tanken helt ut, men ikke noe i det var – var det tiltrekkende du sa? På en måte er det tiltrekkende, fordi det er absolutt. Men jeg synes ikke det er tiltrekkende med absolutter, erkjenner dialogorganisasjonens nye leder. – Det er mer spennende å utforske hva som ligger bak absoluttene. Egentlig tror jeg ikke det er mulig å finne hele svaret. •

TÃ&#x2DC;RST VINTER 2020 FELLESSKAP 33

34 I TIPS

Vannhull langs vegen Her er redaksjonens tips om ting som kan gjøre livet rikere.

VELKOMMEN TIL NYE NETTSIDER Areopagos har fått nye nettsider med bedre design og funksjonalitet. – På areopagos.no finner man alt fra langlesning om vår spennende historie i Kina og Hongkong til berikende tekster om tro og åndelighet. Vi jobber mye med å utvikle innholdet videre, til glede for lesere som ønsker inspirasjon og fordypning – og for alle som vil vite mer om Areopagos, sier kommunikasjonsleder Ann Kristin van Zijp Nilsen. Areopagos Danmark har utviklet sine egne sider, der også nordmenn kan glede seg over unikt dansk innhold.

ÅNDELIG PÅFYLL – Det er mye gull som formidles i foredrag på Salig er tørsten og andre Areopagos-arrangementer, sier Harald Wischmann. Han filmer og publiserer dem, slik at flere skal kunne se dem på Areopagos sin Youtube-kanal. Her er foredragsholdere som Per Arne Dahl, Ylva Eggehorn, Jan-Olav Henriksen og Liv Hegle. Temaene spenner fra helbredelse og labyrinter til sårbarhet og barnets tro. – Skriv Areopagos i søkefeltet på Youtube-nettsiden eller -appen og se foredrag når du vil. For å motta meldinger om nye filmer, kan du abonnere på kanalen. Den er et sted for åndelig påfyll, sier Wischmann, og mener kvaliteten på lyd og bilde er god nok for storskjerm i grupper og forsamlinger.

TROSPRAKSIS I FLERE KANALER Richard Rohr (amerikansk forfatter og fransiskaner) har stillhet som sin viktigste trospraksis. I videoserien «Min praksis» blir han og andre kristne intervjuet om en praksis som har blitt viktig i deres religiøse liv av Stian Kilde Aarebrot, prest i Areopagos og leder for praksisnettverket Etter Kristus. På etterkristus.no finner du allerede intervjuer med Rohr, Åste Dokka, Peter Halldorf og Joel Halldorf og mange andre – om alt fra salmesang og bordbønn til ikonmaling og birøkting. Flere kommer utover høsten. Har du lyst til å bli guidet i ulike former for kristen trospraksis og stressmestring hjemme? Trospraksis.tv er tilbake på en bedre webplattform. Abonnentene får tilgang til over 150 videoer med meditasjon, stressmestring og foredrag. Flere av de underviserne er kjente for nordmenn, som Hilde Sanden Bjønness, Sven Aasmundtveit, Tomas Sjödin, Ray Simpson og Ole Skjerbæk Madsen. Les mer om gratis prøveabonnement og tilbud på trospraksis.tv.

OPERATIO DIVINA Etter Kristus, praksisnettverket som er en del av Areopagos, har månedlige samlinger i metoden Operatio divina på Zoom (videomøteplattform). De ledes av Erik Aarmo i Sandnes, og alle kan delta uansett hvor de bor i landet. I tillegg leder Stian Kilde Aarebrot fysiske samlinger i Oslo. – Operatio divina er basert på lectio divina og jesusmeditasjonen, og det handler om å leve med bibeltekster over tid og finne ut hva slags praksiser som kan hjelpe oss å å få teksten ut i hele kroppen og videre ut verden. Da trenger vi et fellesskap som heier og trøster, forteller Aarebrot. Man kan bli med selv om man gikk glipp av de første samlingene. Les mer på etterkristus.no.

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 35

«INGEN HER I VERDEN ER MISLYKKET HVIS HAN LETTER BYRDENE FOR EN ANNEN» Charles Dickens

Foto: Areopagos, Steve Pavey, Dan Aksel Jacobsen, Wikipedia og Ingvild Telle

STOL PÅ AT DET LYSNER er temaet for Areopagosfestivalen som planlegges i Danmark neste sommer. Det er også tittelen på den siste boka til Tomas Sjödin, svensk forfatter og pastor. Han blir med som hovedtaler på festivalen. Den skal foregå på Galleri Emmaus i Haslev 2.–4. juli 2021, som byr på koselige omgivelser, deilig dansk mat og det spektakulære Skovtårnet en kort tur unna. – Vi gleder oss til en skjønn sommerhelg, der vi kan få masse påfyll og deilig fellesskap. Det trenger vi, sier Dorthe Davidsen Langås i Areopagos Danmark. Hun presiserer at gjennomføringen er avhengig av en stabil koronasituasjon, og hun lover mer informasjon de kommende månedene. Følg med på Facebook og areopagos.no.

PILEGRIMSVANDRING FRA STAVANGER TIL RØLDAL Neste sommer gjentar Utstein pilegrimsgard, Den norske kirke og Areopagos pilegrimsturen fra Stavanger domkirke via Utstein kloster, Ryfylkefjordene og Suldalsheiene til det gamle pilegrimsmålet Røldal stavkirke. Turen foregår 29. juni–4. juli 2021 til fots og med båt og buss. Eyvind Skeie vil bidra med åndelig påfyll underveis. I Røldal blir det blant annet pilegrimsstevne og midnattsmesse. Mer informasjon og påmelding kommer på utsteinpilegrimsgard.no.

MER RELIGION PÅ NETT Stadig flere av de store religionene i Norge representeres med nye og gode nettsteder. Der presenterer man selv sin egen tro og trospraksis – i hvert fall hovedretninger i dette, om ikke hele det interne mangfoldet. Sikher.no, jødedommen.no og islam.no er tre av de nyeste og mest brukervennlige nettstedene. Buddhistforbundet.no er også fornyet, og gir oversikt over både buddhisme generelt og sine ulike medlemssamfunn. Norgeskristnerad.no leder deg videre til alle de kristne kirkesamfunnene i Norge, blant annet kirken.no og katolsk.no. Religoner.no gir lærerike innenfra- og utenfraperspektiv på religioner i Norge. Interessante bakgrunnsartikler og aktuelle religionsdebatter finner du også på de danske sidene kristendom.dk og religion.dk, som drives av Kristeligt Dagblad.

PODKASTER I NORGE OG DANMARK Hvis du er interessert i et teologisk blikk på populærkultur, er Areopagos sin norske podkast Kulturmisjonen noe for deg. Augustins bekjennelser er temaet Areopagos’ egen bokmann Arne Christian Konradsen og prestene Maria Bjørdal og Ingrid Nyhus snakker om akkurat nå, men du finner episoder om alle slags bøker, filmer og serier. I Danmark lager Areopagos podkasten Samtaler fra Herrens mark i samarbeid med bloggeren Kamilla Maria Jakobsen. Hun sier selv at den er «en podkast til oss som lengter etter å finne mening og svar.» I den nyeste episoden snakker hun med psykolog Krista Korsholm Bojesen om skam og nåde.

36 I AREOPAGOS I DANMARK OG NORGE

TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN FOTO ERLEND BERGE

Ta med drikke, sitteunderlag og nysgjerrighet Areopagosgruppa i Nordberg menighet stikker til skogs for å snakke sammen rundt bålet.

å plakaten stod det: «Vi møtes ved Sognsvannsbommen og går til Nedre Blanksjø, omtrent to kilometer. Der blir det samtale rundt bålet om mennesket og naturen, religion og spiritualitet, godt og ondt, livets mening ...» TENNER BÅL I FORVEIEN. Det er en vanlig mandag i september, de fleste har vært på jobb et sted lenger nede i Oslo-gryta, og nå sitter 16 mennesker ved et lite tjern ikke langt fra Sognsvann. Bare noen få kjenner hverandre fra før, men et par kilometer sammen gjennom skogen har allerede gjort noe med stemningen. En av dem har syklet opp i forveien for å tenne bålet, noen har med kjeks til alle, andre med ekstra kopper for å dele noe varmt fra termosen sin.

SJELEN. Denne kvelden er det Notto Thelle som skal innlede til en samtale – og temaet er menneskets sjel. Han er forfatter og pensjonert teologiprofessor, og har vært tilknyttet Areopagos nesten hele livet. – Jeg tenker ikke at sjelen er et organ, en indre substans eller forfinet essens. Det er snarere en dimensjon ved mennesket og ved tilværelsen,

sier Thelle. Han snakker videre om sjelen ut fra perspektivene til en dikter, en hasidisk rabbi, en zenmester, en fransk roman, og han snakker om Gud. FRITT FELLESSKAP. Mørket siger på, og lytterne blir aktive. Samtalen

AREOPAGOS-GRUPPER Areopagos vil inspirere folk til å drive med alle former for kristen trospraksis i mindre fellesskap i hele landet. Finnes det ingen gruppe der du bor? På areopagos.no kan du lese mer om Areopagos-grupper, finne gruppesamlinger i kalenderen eller kontakte noen av de som jobber i Areopagos. De kan hjelpe deg i gang.

beveger seg fram og tilbake over bålet. – Å snakke om de store eksistensielle spørsmålene i sånne omgivelser er veldig meningsfylt. Det blir et veldig fritt og fruktbart fellesskap der man reflekterer sammen, sier Sigrun Slaathaug, som er lærer og kunstner. Hun synes samtalene i gruppa blir veldig interessante og tankevekkende fordi folk har så ulike bakgrunner. – Vi har alle våre veier til eller fra Gud,

og det å få høre bruddstykker av hvor folk er i livet, det gir veldig inspirasjon til å fortsette med dette her. STIV I KROPPEN. Når det lille bålet er brent ned, rusler de sammen nedover igjen. Angela Timmann-Mjaaland, som har tatt initiativet til gruppa, går med staver. Hun trener opp balansen og gangen etter å ha fått et stivhetssyndrom som følge av brystkreft. De siste par årene har det aktive kirkeforsker- og familielivet hennes vært preget av behandling og rekonvalesens. I 2017 måtte hun kjøre elektrisk scooter ved siden av familien, når de gikk tur i skogen. Nå er hun blitt mye bedre, men det er fremdeles litt krevende å gå på skogssti. – Hvorfor startet du en turgruppe i stedet for å samles innendørs? – Jeg blir bare stiv av å sitte, så jeg ønsket meg en aktivitet med bevegelse. Jeg hadde oppdaget at flere av oss som går i Nordberg menighet er medlemmer Areopagos, og jeg tenkte at det kunne være fint å samles om noe. Mange likte idéen om bevegelse og frisk luft. Og så er dette noe det er lett å invitere med venner og naboer til. Det er viktig for meg. Folk som ikke pleier å komme på ting som foregår i kirkesammenhenger, kan få lyst til å gå til skogs for å prate og lytte rundt bålet. – Er bål viktig for samtalen? – Bålet er et godt sentrum å samles

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 37

PÅ TUR I OSLO: – Bålet er et godt sentrum å samles rundt og hvile øynene på mens vi lytter, synes Angela Timmann-Mjaaland (nederst i midten). Hun startet Areopagos-gruppa i Nordberg menighet.

rundt og hvile øynene på. Det kan være som å hvile i noe mens du lytter til de andre. Samtidig er det ingen som krever at du lytter eller prater. Du kan se på bålet mens du lar tankene fly, sier Timmann-Mjaaland. Neste gang er det hun selv som skal innlede til samtale. – Da skal jeg snakke om hva det er å

være frisk – og om sykdom, identitet og håp, forteller hun. FLERE STEDER I NORGE. Nå finnes det fire Areopagos-grupper i Oslo, to i Kristiansand, og én i hver av byene Fredrikstad, Kongsberg, Stavanger og Bodø. Alle gruppene er satt i gang og drives av frivillige. De fleste driver med

ulike former for kristen meditasjon eller fordypning. Til nå er det bare gruppa i Nordberg som går på tur sammen. (Når reportasjen står på trykk, er det gått to år siden akkurat denne skogsturen. Angela Timmann-Mjaaland har siden gått opp på Vettakollen med staver og trener mot nye mål.) •

38 I ANNONSER

samlaget.no

NY BOK

Jostein Ørum Skjør stillhet Hvordan kan man finne den gode stillheten, den som får oss til å se klarere og bli mer oppmerksom på det som er viktigere enn alt? Jostein Ørum gjør en reise til tolv steder med et ønske om å vinne tilbake den tapte stillheten.

299,- | INNBUNDET Se video og hør forfatteren lese fra boka ved å skanne QR-koden med telefonen. Eller besøk bit.ly/stillhetbok

Kjøpes hos din lokale bokhandel eller www.verbumforlag.no

TØRST VINTER 2020 FELLESSKAP 39

STILLHETEN OG SKRIKET NYHET!

Notto R. Thelle349,- kr

Det første et menneske gjør når det blir født er å skrike. Stillheten og suset fra morens kropp er brutt. Mellom de to ytterpunktene skrik og stillhet leter vi resten av livet etter ord og tanker. Vi taler, vi lytter og samtaler. Hva kan ordene si oss? Hva kan de tause erfaringene fortelle? Har Gud noe å si oss? Betyr våre bønner noe – med eller uten ord? Gjennom et knippe tenksomme tekster utforsker Notto R. Thelle det store rommet mellom stillheten og skriket. «Den virkelige samtalen begynner ofte når det siste ord er sagt.»

Nytt opplag! Kr 249,Kjøp i bokhandelen eller bestill på vlforlag.no Foto: Evelyn Pecori/ Vårt Land forlag

AKTUELT FRA LUTHER FORLAG! Stian Kilde Aarebrot Vegard Holm Erik Ravnås Aarmo

Veiarbeid

Å følge Jesus, ett eksperiment om gangen Veiarbeid er en praktisk innføring i plastisk teologi – hvordan får din gudstro konkrete konsekvenser i hverdagen? Praksisnettverket Etter Kristus har siden 2009 arrangert såkalte jesusdojoer, der deltagerne lager og gjennomfører eksperimenter inspirert av noe Jesus sa eller gjorde. I boken kan du lese om hva en jesusdojo er og hvordan du utformer et godt eksperiment.

299,-

Stian K. Aarebrot er teolog, prest i stiftelsen Areopagos og leder for Etter Kristus. I 2018 utga han boken Kunsten å forme livet – plastisk teologi

349,Meld deg inn i Lunde & Luther kundeklubb! Bøkene kjøper du i din lokale bokhandel eller på www.lundeforlag.no

Tørst er 10 år og vil fortsette å gi deg og over 3000 andre abonnenter unikt lesestoff

Tørst er fremdeles gratis, men vi trenger støtte fra dere for å kunne lage og sende ut bladet enda flere. Derfor ønsker vi oss penger til bursdagen. Tusen takk til alle dere som støtter oss. Vi trenger dere!

Trofaste støttespillere er det beste vi vet. Er du klar for å bli en av våre

faste givere? Det er enkelt på magasin.areopagos.no

Vipps en bursdagsgave til 61583 eller gi på magasin.areopagos.no

Du kan også betale inn en gave til 9053 05 22325. Merk den «Tørst». Vil du ha tilsendt giro? Ring oss på 23 33 17 00, så hjelper vi deg gjerne.