HEGE FAUST
SIV FALANG GRAVEM
HÅKON KORSVOLD
STEINGRÍMUR NJÁLSSON
SIRI ØDEGÅRD
GRUNNBOK I HISTORIE
HEGE FAUST
SIV FALANG GRAVEM
HÅKON KORSVOLD
STEINGRÍMUR NJÁLSSON
SIRI ØDEGÅRD
VG2/VG3
GRUNNBOK I HISTORIE
BOKMÅL
Læreboka Grunnbok i historie er en del av læreverket Grunnbok i historie. Grunnbok i historie følger læreplanen i historie for Vg2 og Vg3 i studieforberedende utdanningsprogram (LK 20).
© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 2021 1. utgave / 2. opplag 2022
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller i avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsog straffansvar.
Redaktør: Bjørnar Egeland
Grafisk formgiving: Camilla Jakobsen, milla-design.no
Ombrekking: Camilla Jakobsen, milla-design.no
Omslag: Camilla Jakobsen, milla-design.no
Omslagsfoto: Reinhard Dirscherl/Ullstein/Bild via /Getty Images.
Turist i templet til Isis som lå på øya Philae. Templet ble grunnlagt av kong Nektanabo 1. (380–362 f.Kr.). På grunn av Aswandammen ble templet flyttet til øya Agilika.
Bilderedaktør: Nina Hovda Johannesen
Tekniske tegninger og illustrasjoner: Jon Arne Eidsmo og Camilla Jakobsen
Grunnskrift: Source Sans Pro 9,5/12
Papir: 100 g G-print 1,0
Trykk: Merkur Grafisk AS
Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS, Skien
ISBN 978-82-03-40727-7 www.aschehoug.no
Forfatterne Håkon Korsvold og Siri Ødegård har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Forord
Grunnbok i historie er skrevet etter læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 (LK20).
Boka hjelper deg med å nå kompetansemålene i historie. Du lærer ikke bare om historiske hendelser og sammenhengen mellom dem, men også hvordan kunnskap om historien blir til. Da vil du forstå mer av hvordan fortid og nåtid henger sammen, og hva historie betyr for oss.
Grunnbok i historie består av 68 kapitler fordelt på 6 deler. Hver del innledes med en oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i perioden og ei tidslinje med årstall som hjelper deg til å hente fram kunnskap du alt har om perioden. Hver del avsluttes med oppgavesider. Slik kan du arbeide med historie, ikke bare lese om det som har skjedd. Derfor kan det være hensiktsmessig å se gjennom oppgavesidene først. De første oppgavene i hver del hjelper deg med å få oversikt over og sammenheng i historiens lange linjer. Kanskje lærer vi best når vi leser med tanke på å finne svar på noe vi lurer på?
Mange korte kapitler åpner for ulike måter å bruke boka på. Du kan lese den kronologisk, fra kapittel 1 til kapittel 68. Men boka kan også leses langs tematisk linjer, for eksempel styreform, krig og konflikt, samfunnsorganisering og produksjonsmåter. Du finner henvisning til andre relevante kapitler i margen på hvert kapittel. I margen finner du også en tabell med stikkord knyttet til sammenhengen kapitlet står i. Hvert kapittel tar for seg en mindre del av historien. Det kan være knyttet til et begrep eller en hendelse. Begrepet eller hendelsen bruker vi som utgangspunkt for å utforske verdenshistorien.
Vi har også laget et tankekart til hvert kapittel. Tankekartet viser hvilke prosesser, drivkrefter eller årsaker og virkninger kapitlet setter ord på, og det forbereder deg på det teksten forklarer. Du kan også forklare tankekartet med egne ord for å sjekke om du har fått med deg innholdet i kapitlet.
Dette er ei lærebok i historie. Den dekker læreplanen, men ikke hele historien. Ingen bøker gjør det, historien er altfor rik til å la seg omslutte av to permer. Vi oppfordrer deg derfor til å være spørrende og nysgjerrig og ikke slå deg til ro med informasjonen du finner. Med jevne mellomrom finner du oppgaver som ber deg tenke over hva som ikke er nevnt i teksten, hvilke emner du savner, og hvorfor de kan være utelatt. Les med blyant i hånda, noter ned ideer og spørsmål, og let etter svar i andre oppslagsverk, bøker eller fag du har. Denne boka danner et godt utgangspunkt. Den gir deg en grunnmur av kunnskap om historie og historikerens arbeidsmåter som du kan bruke til å utforske historien på egen hånd.
Lykke til med faget!
Forfatterne
Forord 3
01 Hva er historie? 6
DEL 1
Fram til 500 f.Kr. 10
02 Fra nærmennesker til mennesker 12
03 Livet som jegere og sankere 18
04 Jordbruksrevolusjonen 22
05 De første statene 29
06 Teokrati 34
ARBEIDSOPPGAVER 38
DEL 2
Ca. 500 f.Kr.–500 e.Kr. 42
07 Demokratiet i polisene 44
08 Fra mytologiske til rasjonelle forklaringer 50
09 Leve republikken! 56
10 Romerriket går i oppløsning ... 62
ARBEIDSOPPGAVER 68
DEL 3
500–1500 72
11 Abrahams barn på frammarsj 74
12 Føydalsamfunn 80
13 Vikingferder og kulturmøter 85
14 Sagalitteraturen og vikingtiden 92
15 Borgerkrigstiden 98
16 Magna Charta 104
17 Kirken blir utfordret 110
18 Silkeveien 116
19 Unioner 124
20 Svartedauden 130
21 Bondeopprør 136
ARBEIDSOPPGAVER 142
DEL 4
1500–1750 148
22 Byvekst 150
23 Renessansen 157
24 Reformasjonen ... 163
25 Møte med de andre 169
26 Sukkerslaver 176
27 Med rett til å krige 182
28 Den lille istiden 188
29 Eneveldet 194
ARBEIDSOPPGAVER 200
DEL 5
1750–1914 206
30 Opplysning 208
31 Revolusjoner 212
32 Norge blir et demokrati 218
33 Den industrielle revolusjon 224
34 Ideologier som reaksjon og protest 230
35 Nasjonalisme 235
36 Fra bønder og husmenn til industri og klassesamfunn 242
37 Barnearbeid – fattigdom eller fellesskap? 247
38 Lekmannsbevegelsen, sivilsamfunnet og ytringsfriheten 252
39 Også vi søker stjernene 258
40 Fra embetsmannsstat til folkestyre 263
41 Albertine i politilegens venteværelse 269
42 Over havet 274
43 Amtmannens døtre – fra giljotinen til valglokalet 280
44 Én nasjon? 286
45 Den nye imperialismen 292
46 Unionsoppløsning 299
47 Framskritt og bruk av naturressurser 305
ARBEIDSOPPGAVER 311
DEL 6
1914 og framover 318
48 På løpende bånd 320
49 Hvorfor startet den første verdenskrigen? 326
50 Den russiske revolusjonen 333
51 Totalitære ideer og propagandaens rolle 340
52 Den andre verdenskrigen 346
53 Landet uten utenrikspolitikk? 353
54 Folkemord og forbrytelser mot menneskeheten 360
55 Fortellinger om krigen 366
56 Fredsslutninger og internasjonale organisasjoner 372
57 Den kalde krigen 380
58 Avkolonisering 386
59 For likere verd og likere stilling 393
60 I have a dream 400
61 Norge møter verden i fjernsynet 407
62 Til månen og tilbake 413
63 Unge voksne blir opprørsk ungdom 418
64 Arkitektur som fortelling om folks liv 425
65 Urfolk – identitet og rettigheter 431
66 1989: Varm vår etter en kald krig? 436
67 Globalisering 442
68 Den digitale tidsalderen 448
ARBEIDSOPPGAVER 454
Litteraturliste 460
Oversikt og sammenheng –store spørsmål 464
Oversikt og sammenheng –SPØKT-skjema 465
Stikkordregister 466
Bildeliste 472
«Folk er fanget i historien, og historien er fanget i dem.»
James Baldwin (1924–87), amerikansk forfatter og borgerrettighetsforkjemper
Hva er historie?
Historien skapes hele tiden
Da Qin Shihuangdi var blitt keiser av hele Kina i år 221 f.Kr., beordret han at de fleste bøker i riket skulle brennes. Det gjaldt særlig bøker om historie og filosofi. Sammen med restene av de forbudte bøkene lot han 460 lærde bli levende begravd. All tidligere historie, med unntak av den som omhandlet hans hjemland Qin, skulle utslettes. Historien skulle begynne med ham og hans nye keiserdømme.
Historie er ikke noe som bare blir til. Den skapes. Enkelt sagt er historie framstillinger av fortiden. Ofte brukes begrepet om selve fortiden, men med historie mener vi her hvordan fortiden framstilles i nåtiden, som i dette læreverket. Disse framstillingene skapes. De er resultater av mange ulike tolkninger og valg, og de endres etter hvert. Framstillingene var ikke nødvendigvis de samme da forfatterne av denne boka gikk på videregående skole. Kanskje endres historien for hver generasjon; og kanskje vil dere som leser denne boka, komme med nye perspektiver.
Historien skrives hele tiden, av ulike aktører med ulike interesser. Og ikke bare historikere bidrar – journalister,
politikere, dommere, filmskapere og sosiale påvirkere er med og former måten vi oppfatter fortiden på. En av historikerens utfordringer er å navigere mellom alle disse forsøkene på å påvirke framstillingene av fortiden. Dette forteller oss at det kan være kamp om selve historieskrivingen, og at den påvirkes av politikk og maktforhold.
Kildene og kildegranskerne
Historikere har litt av den samme oppgaven som etterforskere: Noe har skjedd, og vi ønsker å finne ut av hvorfor og hvordan. For å avdekke årsakene og finne hvem som var involvert, hvem som gjorde hva, og hvem som hadde motiv, må saken granskes. Etterforskningen starter med noen spor, ofte bare vage ledetråder, og noen antakelser. Når etterforskerne følger disse sporene, viser det seg av og til at virkeligheten var annerledes enn de først trodde. Ny kunnskap tvinger dem i så fall til å endre noen forestillinger. Slik arbeider historikeren også.
De sporene fra fortiden som historikere jobber med, kaller vi historisk materiale eller kilder. Det finnes mange typer historisk materiale – alt fra arkeologiske funn, som ruiner, skjeletter og
verktøy, til skriftlige kilder, som lover, regnskaper og personlige brev. Det materialet vi har tilgang til, danner utgangspunktet for framstillingene av fortiden. På grunnlag av tilgjengelige kilder forsøker historikere å pusle sammen et bilde av fortiden. All vår kunnskap om fortiden kan slik sett spores til bestemte kilder. Kan den ikke det, er den usikker. Men kunnskapen kommer ikke av seg selv – den krever at historikerne aktivt undersøker det historiske materialet de har for hånden.
Når det gjelder skriftlige kilder, markerer de et av de store skillene i verdenshistorien: Fra det tidspunktet skriften ble utviklet og tatt i bruk, gikk menneskeheten inn i det vi kaller «historisk tid». Fra nå av ble fortiden dokumentert på en annen måte enn tidligere. Mens ruiner, beinrester eller krukker kan gi oss verdifulle opplysninger, gir skriftlige kilder oss ofte mer informasjon om ulike samfunn og epoker. De gjør at vi kan danne oss et mer helhetlig bilde av fortiden. Det betyr ikke at vår framstilling skal være den samme som den vi møter i kildene. Å overta kildens framstilling ville være som å tro blindt på vitnene i en kriminalsak. En annen felle historikeren kan gå i, er å lese sin samtid inn i fortiden eller forvente at fortidens mennesker hadde samme verdier som oss. Fortiden må forstås på sine egne premisser.
Herodot, den første historikeren
Ordet historie kommer fra gresk. Herodot, «den første historikeren», kalte sitt verk for Historie fordi ordet betyr undersøkelse. Han skrev om konflikten og krigen mellom grekere og persere og ville undersøke bakgrunnen for den. Det innebar blant annet å sette seg inn i hva slags samfunn perserne levde i, og å sammenlikne gresk og persisk styresett.
Når vi fortsatt bruker ordet historie, er det fordi enhver framstilling av fortiden bygger på en undersøkelse. Kildene må alltid granskes og tolkes. Når vi leser Herodots Historie, går vi ikke umiddelbart med på hans bilde av grekerne som frihetselskende og perserne som lydige undersåtter. Vi tror heller ikke uten videre på at det fantes mennesker uten hode «med ansikt på magen», slik Herodot hevder.
Kildekritikk
Historikeren må alltid finne ut av hva en kilde kan brukes til. I møte med Herodots tekst må vi stille kritiske spørsmål, som: Hva slags kilde er Herodots bok? Hva ønsket han å oppnå med sine fortellinger? Kan vi stole på framstillingene hans? Etter å ha tenkt over dette forstår vi at vi ikke kan bruke Herodot som en kilde til fakta om ulike historiske folkegrupper. Snarere er han en kilde til grekernes syn på seg og verden rundt seg. Dette skyldes både at hans framstillinger ikke bygger på utsagn fra førstehåndskilder som selv så de ulike folkene han omtaler, og at han hadde noen bestemte formål med boka si. Han ønsket å stille grekerne i et bedre lys enn perserne og begrunne kampen mot perserkongens forsøk på å underlegge seg de greske bystatene.
For å forstå en kilde som Herodot må vi tenke over hvordan og hvorfor kilden er
Kraniet og kronen til Erik den hellige, født ca. 1120, død 1160. Svensk konge i 1150- og 1160-årene. Kronen, som er en romansk krone av forgylt kobber, befinner seg i Uppsala domkirke sammen med kraniet.
Kampen om historien
Politifolk foran statuen av Winston Churchill på Parliament Square i London.
Bildet er tatt under en Black Lives Matter-markering samme dag som George Floyd ble gravlagt, tirsdag 9. juni 2020.
blitt til. Å spørre om kildens opphavssituasjon innebærer både at vi må prøve å innhente mer kunnskap om Herodots tid, særlig perserkrigene, og at vi må lese hans bok i sammenheng med andre kilder. Gjør vi det, innser vi at Herodot bare gir uttrykk for allmenne greske oppfatninger: Grekerne var med sin kultur de siviliserte og anså de fleste andre som barbarer.
Eksemplet med Herodot gjør at vi må presisere vår definisjon av hva historie er. Historie er ikke bare framstillinger av fortiden, men framstillinger som bygger på kritiske undersøkelser av kildene til fortiden. Dette kalles kildekritikk.
Falske nyheter
I sine mange utfall mot mediene lanserte USAs president Donald Trump begrepet «fake news». Han mente at mediene fabrikkerte historier. Nyhetene de serverte, var falske og hadde politiske formål. Og ifølge Trump var formålet som regel å sverte ham.
Begrepet var på mange måter nytt, men samtidig beskrev det et fenomen som historikere lenge har vært opptatt av. For eksempel var 1900-tallet fullt av falske nyheter, ofte i form av statlig propaganda. Propagandaen fra de totalitære regimene besto blant annet av oppdiktede historier om dem selv og motstanderne deres. Ett eksempel er nazistenes historier om hvordan jødene styrte verden.
Lenge førnazismen oppsto, begynte teksten Sions vises protokoller å sirkulere i Russland. Teksten er et slags referat fra møter mellom eldre, lærde jøder, «Sions vise». I samtalene kommer det fram hvordan de kontrollerte stadig mer av økonomien i ulike land, og hvordan de planla å ta over verden. En internasjonal jødisk konspirasjon! Teksten ble spredt til andre land. I Norge ble den gjort kjent av høyesterettsadvokat Stian Bech sr. i en
aviskronikk i 1920. Da hadde Hitler og hans partifeller allerede brukt den som et «bevis» på jødenes onde hensikter. I likhet med nazistene advarte Bech om faren fra «jødebolsjevismen».
Teksten var imidlertid et falsum, noe som ble avslørt av avisa The Times Dette var rett og slett falske nyheter lagd av tsarens hemmelige politi. Hensikten var å legitimere jødeforfølgelsene (pogromene) i Russland. Denne typen statlig propaganda er også en kilde til fortiden, men må selvsagt forstås i en bestemt sammenheng. Som historisk kilde forteller Sions vises protokoller oss mye om historiske fenomener, som antisemittisme og propaganda. Den viser oss også at historie kan brukes og misbrukes. Her står vi overfor nok et eksempel på at historiefaget handler om å stille kritiske spørsmål: Hvem har lagd kilden og med hvilken hensikt?
Kampen om historien
Den 25. mai 2020 døde amerikaneren George Floyd etter brutal behandling fra en politimann. Floyd var svart, politimannen hvit. Hendelsen ga støtet til massedemonstrasjoner mot rasisme i en rekke amerikanske byer. Gjennom sosiale medier ble Black Lives Matterkampanjen fort internasjonal. Et av kravene til kampanjen var bedre politiutdanning. Et annet krav besto i fjerning av statuer som avbildet hvite menn med makt. De ble sett på som symboler for den rasismen som ble satt i system med Vestens kolonisering av verden.
I Norge ble det lansert et opprop om å fjerne statuer av blant andre Ludvig Holberg og Winston Churchill. De som ønsket å fjerne statuer av Churchill, pekte på at han som koloniminister i Storbritannia representerte den europeiske imperialismen og «the white man’s burden». Skeptikerne viste til Churchills lederskap under den andre verdenskrigen og at innsatsen hans var
viktig for de alliertes seier over Hitlers Tyskland – selv om den ikke var like avgjørende som Sovjetunionens bidrag. Som politiker og historisk aktør var Churchill sammensatt, og historien om ham kan utvilsomt leses og framstilles på flere måter.
Hva med Ludvig Holberg, som de fleste kjenner som komedieforfatter?
Kritikerne omtalte ham som slavehandler og hevdet at han tjente på den dansk-norske slavefrakten. Ikke alle var enig i denne framstillingen. Det ble påpekt at Holberg eide én aksje i ett selskap som var involvert i frakt av slaver, men at han antakelig ble tvunget av kongen til å kjøpe aksjen, og at han solgte den ganske raskt. Videre ble det pekt på at Holberg var en av de sterkeste humanistiske stemmene i Norden, og en av få som kritiserte slaveriet.
Hvordan ble kilden til?
Siste ord er neppe sagt i denne debatten. For historikerne er debatten uansett et eksempel på det vi kan kalle «kampen om historien». Mange aktører ønsker å påvirke hvilke perspektiver vi skal velge, hvilke kilder vi skal vektlegge, og hva som skal bli vår framstilling av fortiden. Igjen er det viktig å undersøke kildens opphav og spørre om hvordan og hvorfor denne kilden ble til.
Da statuen av Churchill ble satt opp på Solli plass i Oslo i 1950-årene, var det antakelig som et ledd i framstillingen av Churchills og Storbritannias innsats under den andre verdenskrigen. Historiker Oddbjørn Magne Melle hevdet i en aviskronikk (Klassekampen, 20.07.20) at initiativtakerne ønsket å stille Sovjetunionens innsats i skyggen av den britiske. På dette tidspunktet hadde Sovjetunionen nemlig gått fra å ha status som frigjørere til å bli framstilt som fiender i en kald krig. Når vi skal ta stilling til statuen, må vi også ha dette i bakhodet.
Mennesket i en foranderlig verden
Historien utgjør ofte en dragkamp mellom ulike aktører, og historiefaget er mangfoldig. Historikere benytter seg av innsikter fra både arkeologer, paleontologer, kjemikere, biologer, økonomer, geografer, jurister og antropologer. Dette preger hvordan fortellingene om fortiden framstilles.
Så hva er da historie? Tidligere professor i historie, Erling Sandmo (1963–2020), ga en treffende beskrivelse i boka Tid for historie. Han skrev at faget er en vitenskap som i bunn og grunn handler om «det å være menneske i en foranderlig verden» (Sandmo 2015, s. 215). ( , )
TEST DEG SELV
1 Hva betyr ordet historie?
2 Hvorfor kalles Herodot «den første historikeren»?
3 Hva er en historisk kilde? Nevn noen eksempler på historiske kilder.
4 Hvorfor er det viktig å stille kritiske spørsmål til historiske kilder? Trekk fram noen eksempler på spørsmål det er viktig å stille når du skal vurdere hva du kan bruke en kilde til.
5 Studer sjekkliste for kildegransking side 71. Hvilke spørsmål bruker du når du henter informasjon til skoleoppgaver eller leser nyheter?
6 Hvorfor er begrepet «fake news» interessant for en historiker?
7 Hva menes med «kampen om historien»?
8 Hvilke kilder tror du framtidens historikere vil bruke når de skal skrive historien om «vår tid»?
9 Reflekter over hvordan historiefaget kan være relevant for å forstå dagens verden.
DEL 1 Fram til 500 f.Kr.
Den eldste delen av menneskets historie er evolusjonshistorie. Den handler om hvordan mennesket som art ble utviklet. Utviklingen skjedde gjennom et samspill mellom naturforhold, livsgrunnlag, kontakt med andre arter og ikke minst menneskets tilpasningsdyktighet og oppfinnsomhet. Et interessant spørsmål i den sammenheng er hvorfor Homo sapiens overlevde, mens andre menneskearter døde ut.
Svaret på dette spørsmålet må vi søke i menneskets tidligste historie. Helt fra starten av var den preget av bruk av teknologi. Den første teknologien besto av enkle redskaper av stein og bein som forbedret mulighetene for å overleve. Steinalderen er fremdeles den lengste delen av menneskets historie, og teknologien som ble brukt, var funksjonell. I nærmere 300 000 år levde menneskene som jegere og sankere, i små grupper. Med sine få gjenstander førte de en nomadisk tilværelse. Steinalderen begynte imidlertid før arten Homo sapiens så dagens
300 000 år f.Kr. Homo sapiens
40 000–50 000 år f.Kr. Mennesker vandrer til Asia og Europa
lys ettersom noen av våre forgjengere utviklet de første steinredskapene.
For om lag 70 000 år siden begynte en endringsprosess som fikk mange praktiske og kulturelle følger: Noen mennesker vandret ut fra Afrika. Både de som dro, og de som ble igjen, tok til å lage kunst, og de fant etter hvert opp båter og oljelamper og lagde musikkinstrumenter og mer avanserte steinredskaper. Fra den epoken som her ble innledet, har vi diverse bergkunst, instrumenter av dyrebein og for eksempel de mange frodige Venusstatuene, for å nevne noe. En del forskere omtaler denne omveltningen som den kognitive revolusjonen
Levesettet ble ikke radikalt endret før enkelte folkegrupper i dagens Midtøsten begynte å dyrke korn, holde husdyr og ble bofaste. Flertallet ble bønder, mens et mindretall forble nomader. Jordbruket oppsto uavhengig av hverandre flere steder på kloden: i Midtøsten, Kina og Sør-Amerika, kanskje også i Egypt. Jordbruksrevolusjonen
29 000 år f.Kr. Venus fra Willendorf
12 000 år f.Kr. Enkelte grupper i Midtøsten lever av jordbruk
17 000 f.Kr. De første maleriene i Lascaux-hulen
9800 f.Kr. De første menneskene til Norge
endret blant annet næringsgrunnlaget og hele den materielle kulturen. Med de første korndyrkende samfunnene fikk menneskene alt fra keramikk til hus og ikke minst nye typer mat med annet næringsinnhold. Også den immaterielle kulturen, særlig religionen, ble endret. Religionen gikk fra å være animistisk til å bli polyteistisk, og etter hvert fikk den materielle uttrykk, som statuer og templer, for eksempel anlegget som er funnet i Göbekli Tepe i Tyrkia. Med rette betegner historikere stadig overgangen til jordbruk som en av de største omveltningene i menneskets historie.
Faste bosetninger i jordbrukssamfunn ble med tiden til byer, og i byene begynte enkelte å spesialisere seg. Dermed oppsto flere yrker, og nye oppfinnelser så dagens lys. I takt med at både status, makt og rikdom ble mer ulikt fordelt, oppsto også klasseskiller. Byene vokste i størrelse og kompleksitet, og det oppsto stater. Statene vokste, erobret andre stater, og de første imperiene dukket opp. Med bysamfunnene kom den organiserte
religionen og presteskapet, skatter og avgifter og monumentale bygg. Handelen ble også mer organisert, og kontakten og kulturutvekslingen tiltok.
I skjæringspunktene mellom alle disse tingene dukket de første sivilisasjonene opp – i Midtøsten, Egypt og Kina. De omtales ofte som elvedalssivilisasjoner siden de er uløselig knyttet til de rike jordbrukskulturene som oppsto langs store elver, som Nilen, Indus, Eufrat og Tigris. Med de første sivilisasjonene kom også skriften, lovene og pengene, samt kongene og deres måter å legitimere makten på, blant annet i form av teokrati. Med skriften trådte menneskene inn i det vi kaller historisk tid. Idet folk begynte å skrive, fikk vi ikke bare tause levninger etter fortiden, men òg kilder som forteller oss mer om hvorfor fortidens folk handlet som de gjorde.
9300 f.Kr. Fast bosetning i Jeriko
7500 f.Kr.
Byen Çatal Höyük i Tyrkia blir bygd
3800 f.Kr. Den sumeriske byen Ur grunnlegges
2600 f.Kr. Den minoiske kulturen på Kreta blomstrer
3500 f.Kr. Skriften oppstår, bronse blir tatt i bruk
1750 f.Kr. Hammurapis lover
814 f.Kr. Kartago grunnlagt; litt seinere blir flere greske bystater anlagt
2500 f.Kr. De store pyramidene i Egypt blir bygd
1500 f.Kr. De første redskapene av jern
«Evolusjonen favoriserer dem som er i stand til å forme sterke sosiale bånd.»
Yuval N. Harari, israelsk historiker
SE OGSÅ:
3 Livet som jegere og sankere
25 Møte med de andre
33 Den industrielle revolusjon
62 Til månen og tilbake
67 Globalisering
SAMMENHENG:
Dette har skjedd:
Liv har oppstått på jordkloden, en rekke dyrearter har utviklet seg.
Noen arter, som kjempeøglene, har allerede dødd ut, og pattedyra har utviklet seg i mange retninger, blant annet som primater i Afrika
Dette skjer etterpå:
Mennesker vandrer ut fra Afrika og sprer seg i løpet av noen titusener år til hele kloden, og de utvikler en rekke nye oppfinnelser
Kunsten oppstår
Fra nærmennesker til mennesker
Hva er et menneske?
Menneskets tidligste historie kan man se framstilt på museer, for eksempel på Museum of Natural History i London. Hvorfor der og ikke på et historisk museum? Grunnen er at denne delen av vår historie er naturhistorie, eller mer presist, evolusjonshistorie. Evolusjon handler om hvordan arter oppstår og utvikler seg. Evolusjonen er en langsom prosess.
Kort forklart skjer utviklingen gjennom tilpasningen til livsbetingelsene som miljøet setter, blant annet gjennom mutasjoner som viser seg å være fordelaktige og som derfor overføres til neste generasjon. Noen utvikler seg og overlever, andre bukker av ulike årsaker under. I konkurransen om den samme føden, som nesten alltid er begrenset, spesialiserer artene seg.
Menneskets spesialitet sies ofte å være mangelen på spesialisering. Mennesket er «den store generalisten» blant verdens dyrearter. Vi har ikke spesialisert oss på å finne og spise én type mat eller å leve i én bestemt klimasone. Tvert imot er vi fleksible når det gjelder mat og omgivelser, og vi kan lære oss litt av
hvert. For å parafrasere den romerske dramatikeren Terents kan vi si: Jeg er et menneske, intet er meg fremmed!
Et teknologisk dyr
Alle arter som finnes i dag, har utviklet seg fra tidligere arter. Før mennesket oppsto, fantes det mange menneskeliknende arter. Disse kan vi omtale som våre forgjengere på jorda. Fordi de likner oss og biologisk sett var nært beslektet med oss, kaller vi dem nærmennesker eller hominider. Før vår art Homo sapiens oppsto, fantes det andre menneskearter, som vår art utviklet seg fra.
Arten menneske stammer altså ikke fra aper. Det er en myte som næres av mangel på kunnskap. Derimot har både menneskene og de store apene felles stamforeldre lenger tilbake, noe som gjør at det biologiske slektskapet vårt med sjimpanser er ganske nært. Faktisk er mellom 96 og 97 prosent av det genetiske arvematerialet likt for mennesker og sjimpanser (Berg 2012). På den annen side utgjør de 3–4 prosentene som skiller oss, en avgjørende forskjell.
Flere menneskearter oppstår i Afrika
Tilpasning til omgivelser og klima
Homo habilis lager redskaper
Kamp om ressurser
Homo erectus bruker ild og vandrer ut fra Afrika
Homo sapiens oppstår. Større hjerne, avansert teknologi og kommunikasjon
Homo sapiens sprer seg til hele kloden. De andre artene forsvinner
For litt mer enn to millioner år siden oppsto en art nærmenneske som skilte seg fra aper på særlig ett punkt: De hadde annerledes hender. Disse hendene var ikke bare sterke og gode til å gripe tak i greiner – de hadde litt bedre finmotorikk, og de ble brukt til å lage de første steinredskapene.
I Olduvaidalen i Tanzania har paleantropologer funnet skjeletter av disse vesenene. Sammen med skjelettene lå noen av de eldste steinredskapene i historien, om lag to millioner år gamle. For enhver som ikke har et skolert blikk, ville disse redskapene antakelig bare sett ut som andre steiner. Fordi disse nærmenneskene var i stand til
Masaikvinner i Olduvaidalen i Tanzania. I samme område oppdaget paleontologer de første skjelettene som ble klassifisert som homo habilis.
å lage redskaper, og faktiske gjorde det, blir denne arten kalt Homo habilis – «det hendige mennesket» eller «det nevenyttige mennesket». Disse nærmenneskene var kortere enn oss og gikk litt krumbøyd, og de hadde mindre hode og hjerne, men kraftigere kjever, lengre armer og større hender. Anatomisk liknet de imidlertid såpass at forskerne velger å plassere dem i menneskeslekten og gi dem navnet homo, som er latin for menneske. Kanskje kan vi like gjerne kalle dem for teknologiske dyr?
Én av flere menneskearter
I boka Sapiens gjør historikeren Yuval N. Harari (2016) et poeng av at Homo sapiens i en periode kun var én av flere menneskearter. Når vi samtidig vet at ikke alle arter overlever, kan vi resonnere oss fram til at det ikke var gitt at akkurat arten sapiens skulle overleve. Sannheten er at på et tidspunkt så framtiden ganske mørk ut
for menneskeslekten. Spørsmålet blir dermed: Hvorfor og hvordan overlevde vår menneskeart og ikke de andre?
For å nærme oss et svar på dette spørsmålet må vi vite litt om de andre artene. Homo erectus er en av menneskeartene som fantes før sapiens så dagens lys. Arten har fått navnet fordi den regnes som den første som gikk oppreist – Homo erectus betyr «det oppreiste mennesket». Sammenliknet med habilis var erectus høyere og hadde større hjernevolum. På alle områder liknet de mer på oss. Erectus kan ha vært først ute med å vandre ut fra Afrika, noe som i så fall henger sammen med at de anatomisk var bedre tilpasset et liv på vandring, og at de hadde flere kognitive ferdigheter enn sine forgjengere. I Kina er det funnet skjeletter av denne arten som er datert til å være mer enn én million år gamle.
Kanskje var det medlemmer av arten erectus som først lærte seg å bruke ild. Selv om det er funnet ildsteder fra
den tiden de levde i Afrika, vet vi ikke hvem som brukte dem. Men vi vet at med erectus utviklet steinteknologien seg. Det kom flere og mer avanserte redskaper lagd av nye materialer, blant annet av flint. Erectus var oppfinnsomme og tilpasningsdyktige, og det kan framstå som en gåte hvorfor de døde ut.
Selv om Homo erectus døde ut som art, eksisterte den i 1,3 millioner år. Vår art, Homo sapiens, dukket til sammenlikning opp på savannen i Afrika for om lag 300 000 år siden. I løpet av sin lange levetid rakk erectus å utvikle seg til andre arter, som Homo heidelbergensis, som det først ble funnet skjelettrester av utenfor byen Heidelberg i Tyskland. Også denne arten døde etter hvert ut, men den ga antakelig opphav til to andre arter, først neandertalerne og dernest sapiens.
Mennesket fra Neandertal
Neandertalerne bærer formelt navnet Homo neanderthalensis, «mennesket fra Neandertal», og er den av de tidligere menneskeartene som står oss nærmest. I populærkulturen framstilles ofte neandertalere som primitive og dumme til tross for at de i virkeligheten var den mest avanserte menneskearten som levde før sapiens.
Neandertalerne var dessuten meget tilpasningsdyktige. De var antakelig den første arten som oppsto i en annen verdensdel enn Afrika, hvilket betyr at de levde i et kaldere klima, både i Asia og Europa. For å greie seg trengte de blant annet varmere klær. Og for å kunne bruke huder av dyr, som mammut og hulebjørn, utviklet de såkalte skrapere av flint. Enkelte funn fra Midtøsten tyder på at neandertalerne var den første menneskearten som begravde sine døde. Det kan bety at de hadde en forestilling om livet etter døden, noe som i så fall innebærer et høyt kognitivt utviklingsnivå.
Hvorfor forsvant neandertalerne?
Hvorfor døde neandertalerne ut? Litt avhengig av hvordan man definerer forskjellen mellom artene, mener mange forskere at neandertalerne oppsto for rundt én million år siden og forsvant for litt mer enn 30 000 år siden (Ørmen 2010). Det vil si at da arten sapiens kom til Europa for første gang for om lag 50 000 år siden, bodde det allerede neandertalere der. Sapiens og neandertalere må ha levd i nærheten av hverandre i nesten 20 000 år, og kanskje lenger i området som utgjør dagens Israel.
Spørsmålet om hvorfor neandertalerne døde, blir presserende når vi samtidig søker en forklaring på hvorfor bare sapiens overlevde. Er det en sammenheng her? Er sapiens en del av forklaringen på at neandertalerne døde ut? For å komme nærmere en forklaring må vi gjøre som historikere og stille flere relevante, konstruktive spørsmål: Hadde sapiens noen fortrinn? Kan det ha vært noe i miljøet rundt dem, foreksempel klimaendringer, som gjorde at neandertalerne døde ut? Eller kan et trekk ved selve arten forklare dens undergang?
Her finnes det mange hypoteser og forslag til forklaringer. Én mulighet er at det oppsto konflikt mellom grupper av sapiens og grupper av neandertalere. Ble neandertalerne utslettet av sapiens? Ettersom neandertalerne var fysisk sterkere, er dette neppe noen god forklaring, eller i det minste ikke hele forklaringen. Dessuten er det ikke funnet mange spor etter en krig mellom artene som støtter en slik hypotese.
Neandertalerkranium
Det tenkende mennesket
Kanskje er det bedre å lete etter noen forklarende trekk ved artene selv. Hvis vi først undersøker hva som kjennetegner mennesket, ser vi at påstanden om at vi er generalister, må nyanseres. Vi har nemlig en spesialitet som skiller oss fra andre arter: evnen til abstrakt tenking og kommunikasjon. Dette er bakgrunnen for navnet vårt – Homo sapiens betyr «det tenkende mennesket».
Sammenliknet med neandertalerne hadde sapiens en evne til mer avansert kommunikasjon. Slike fordeler ville også ha gjort seg gjeldende i en eventuell konfliktsituasjon mellom artene. Ettersom neandertalere og sapiens levde i de samme områdene og konkurrerte om de samme byttedyra, kan det tenkes at sapiens brukte sine kognitive og kommunikative fordeler i konkurransen om maten. Neandertalere måtte i så fall gi tapt for en art med andre egenskaper. At de tapte konkurransen om føden, kan også forklare tilfeller av kannibalisme blant neandertalere. Når det gjelder jakt, tyder skader på en del skjeletter fra neandertalermenn på at de gikk i nærkamp med store byttedyr, som mammut. I sum kan vi slå fast at flere funn peker i retning av at sapiens sto bedre rustet i kampen om ressursene.
Avhengig av kjøtt
Dette er imidlertid ikke hele forklaringen på hvorfor neandertalerne døde ut. Det kan jo tenkes at neandertalerne kunne ha flyttet på seg eller lagt om kosten for å unngå konkurransen med sapiens. Som vi har konstatert, var de tross alt tilpasningsdyktige.
Samtidig var neandertalerne antakelig sårbare når det kom til føden. Analyser av tenner og tarmer tyder på at neandertalerne spiste svært mye kjøtt. Forskere har anslått at en voksen neandertalermann spiste like mye kjøtt som en
voksen ulv, det vi si ca. to kilo om dagen (Ørmen 2010). Hvis dette stemmer, betyr det at neandertalere var avhengig av rik og jevnlig tilgang på kjøtt.
Hvorfor var de så kjøtthungrige? Det kan ha hatt en sammenheng med hjernen deres. Hode- og hjernevolumet til neandertalere var nemlig i gjennomsnitt større enn hos sapiens. Når vi kopler denne innsikten med den kjensgjerningen at hjernen trenger mye energi, forstår vi bedre hvorfor neandertalerne var avhengig av konstant tilførsel av mye protein og fett. Kan vi dermed si at de store hjernene bidro til at neandertalerne døde ut?
Hvor kommer kunnskapen fra?
Her finnes det fremdeles mange ubesvarte spørsmål, og deler av vår tidligste historie befinner seg i uvisshetens mørke. Vi vet stadig mer, men mye av kunnskapen er usikker. Vi må derfor ta forbehold når vi framstiller den. Nesten hvert år gjøres det nye funn av nærmennesker som gir oss ny innsikt og føyer nye greiner til menneskets slektstre. Kan vi da si noe sikkert om vår eldste historie? Og hvor kommer kunnskapen vår fra?
Fra det tidspunktet mennesker begynte å lage og bruke steinredskaper, kan vi si at de trådte inn i steinalderen. Hele steinalderen tilhører det historikere kaller forhistorisk tid – det finnes ingen skriftlige kilder fra denne lange epoken.
Derimot finnes det andre kilder, for eksempel steinredskaper. Redskaper, beinrester og matavfall kan gi oss verdifull informasjon om måten mennesker levde på. Med et hulemaleri eller en statue forholder det seg annerledes. Vi må tolke hvilken mening opphavsmennene hadde, men at det lå en hensikt bak, er temmelig sikkert. Slike kilder forteller oss ikke bare noe om menneskenes praktiske verden, men kan gi et gløtt inn i deres forestillingsverden.
Steinredskaper har den fordelen at de ganske godt tåler tidens tann. Ting lagd av organisk materiale, som tre, lær eller plantefiber, blir bevart bare under helt spesielle forhold. Det gjelder selvsagt også menneskekroppen. Fordelen med alt organisk materiale er at det kan dateres gjennom kjemiske analyser, blant annet karbondatering. Gjennom analyser av karbonisotopen C-14 kan forskerne bestemme alderen til for eksempel en hodeskalle, kornrester eller et tøystykke.
Nye kilder, ny kunnskap
De siste tiårene har arkeologer og paleontologer, som studerer utdødde dyrearter, samarbeidet med genetikere og biologer. Studier av blodtyper har gitt oss kunnskap om folkevandringer i forhistorisk og historisk tid. Ikke minst har DNA-analyser blitt en viktig historisk kilde. I 2010 presenterte ei gruppe forskere en undersøkelse med et oppsiktsvekkende resultat: De hadde kartlagt neandertalernes genom og sammenliknet med menneskets genom. Sammenlikningen viste at to–tre prosent av genene hos moderne mennesker er gener som ellers bare finnes hos neandertalere. Dette gjaldt bare folk i Europa og av europeisk avstamning samt folk i visse deler av Asia.
Ettersom sapiens ikke stammer fra neandertalere, kunne dette bare bety at mennesker og neandertalere paret seg og fikk reproduktive barn (Bjørnstad 2017). Det sensasjonelle funnet førte til overskrifter, som: «Neandertalerne lever videre i oss!» Forskere, som Svante Pääbo, som ledet gruppa bak den genetiske studien, påpekte at dette måtte bety at neandertalerne egentlig ikke døde ut. Han mente også at vi måtte slutte å omtale mennesker og neandertalere som to ulike arter, og heller snakke om to kulturer.
Den franske kulturministeren Christine Albanel (helt til venstre) og kuratoren Jean-Michel Geneste (nummer to fra venstre) sammen med journalister og forskere i Lascaux-hulen. Bildet er tatt i 2009 i forbindelse med en konferanse om hvordan den berømte bergkunsten kunne beskyttes bedre mot økt fuktighet pga. global oppvarming.
TEST DEG SELV
1 Hva er evolusjon?
2 Hva er hominider?
3 Hvem var Homo habilis?
4 Hva kjennetegner Homo erectus?
5 Hvordan framstilles ofte neandertalere i populærkultur?
6 Hvorfor framstilles de slik, tror du?
7 Hvorfor døde neandertalerne ut?
8 Hvorfor kalles mennesket Homo sapiens?
9 Hva vil du si er de viktigste forskjellene på Homo sapiens og de andre menneskeartene?
10 Hvor kommer kunnskapen fra om den eldste delen av menneskets historie?
«... i mesteparten av menneskets historie har folk levd av å jakte og sanke ville dyr og planter.»
Carol R. Ember, amerikansk antropolog
SE OGSÅ:
2 Fra nærmennesker til mennesker
4 Jordbruksrevolusjonen
33 Den industrielle revolusjon
42 Over havet
62 Til månen og tilbake
SAMMENHENG:
Dette har skjedd:
Homo sapiens har oppstått og inntar hele kloden gjennom folkevandringer.
Den kognitive revolusjonen med store teknologiske og kulturelle endringer
Dette skjer etterpå: Jordbruksrevolusjonen
Sivilisasjoner
Livet som jegere og sankere
Pionerene
For om lag 11 800 år siden kom ei lita gruppe mennesker til et sted i Oslofjorden. De slo seg ned ikke langt fra vannkanten, som den gang lå høyere enn i dag. Det var et lunt sted, og det var ferskvann i nærheten. Hvor mange de var, eller hvor de kom fra, vet vi ikke. Men vi vet at de var ei lita gruppe, og at de slo seg ned rett ved det som mange tusen år seinere ble kalt Pauler gård i Brunlanes, i nærheten av dagens Larvik. Dette er en av de eldste boplassene som er funnet i Norge. I tillegg til spor etter boplasser har arkeologene avdekket rundt 20 000 gjenstander.
Antakelig kom den lille gruppa fra områder lenger sør i Skandinavia eller fra det europeiske kontinentet. De etterlot seg nemlig redskaper og biter av flint, en bergart som ikke finnes naturlig i Norge. Både pilspisser, økser og spyd fra steinalderen i Norge likner tilsvarende funn som er gjort i Sverige, Danmark og Nord-Tyskland. Kanskje var dette de første menneskene i Norge. Uten å vite det var de pionerer.
Arkeologer har funnet spor etter boliger lagd av steinheller, men det er lite trolig at den lille gruppa av pionerer slo seg permanent ned i Brunlanes. Kanskje var dette en sommerbolig, mens de om vinteren holdt til lenger sør. I likhet med alle andre folk i vår verdensdel i eldre steinalder var de jegere og sankere og stort sett ikke bofaste. På samme tid hadde grupper av mennesker i Midtøsten begynt å leve av korndyrking, men det tok ennå minst 5000 år før jordbruket nådde Norge.
Alle boplasser i Norge fra eldre steinalder har noen fellestrekk: De ligger ved kysten, de inneholder bålplasser og redskaper av flint eller lokale bergarter, og på mange er det funnet dyreknokler. Dette gjelder også de andre boplassene fra samme periode, for eksempel i Simavik i Troms og Sarnes ved Nordkapp i Finnmark. Grunnen til at de eldste sporene av mennesker i Norge er å finne ved kysten, henger sammen med at de er fra slutten av istiden. Først for om lag 9000 år siden satte issmeltingen for alvor inn, havet og landet hevet seg mer, og folk begynte å utforske innlandet.
Menneskene lever av jakt og sanking i små grupper
Sapiens legger ut på vandring og sprer seg over hele kloden
Tilpasning til nye forhold, nye redskaper, mat og kunst
Arter utryddes på grunn av jakt
Tilværelsen som jeger og sanker former kroppen og hjernen til menneskene
Livet som jegere og sankere
Menneskene som levde i Brunlanes, hadde et rikt matfat å ta av. I fjorden var det mengder av fisk og skjell i tillegg til sel og hval. Ut fra funn av pollen i myrer vet vi at det på denne tiden knapt hadde rukket å komme skog, men gress, noen blomster og kanskje en og annen fjellbjørk var det. Gjennomsnittstemperaturen om sommeren kan ha vært 12–13 grader. Til sammenlikning var middeltemperaturen i Oslo 16,4 grader i juli 2018. Etter hvert som isen trakk seg tilbake og klimaet ble mildere, kom det mer vegetasjon, og flokker av reinsdyr kom trekkende sørfra. Med reinens vandringer nordover fulgte også mennesker.
Gjennom mesteparten av sin om lag 300 000 år lange historie har menneskene levd som jegere og sankere. Og over hele kloden levde folk i små grupper. Det er flere grunner til det. For det første må ei gruppe som lever av jakt,
bevege seg mye. Menneskene fulgte sesongvandringene og trekkrutene til dyra. For å mestre denne typen nomadisk tilværelse må gruppa være ganske mobil, og da er det lite praktisk å være mange. For det andre tyder små grupper på at folk fikk få barn. Forklaringen kan være den usikre, omflakkende tilværelsen, eller rett og slett at det ikke lar seg gjøre å frakte mange små
På denne høyden ved Tønsnes like utenfor Tromsø har arkeologer funnet det som kan være de eldste sporene etter permanente bosettinger i Norden. Funnet av de 9500 år gamle hustuftene rokker ved flere forestillinger om hvordan folk bosatte seg i tidlig steinalder.
Vistehulen sett innenfra og ut. Hulen ligger 10 km nordvest for Stavanger. De eldste sporene etter mennesker i hulen er om lag 8000 år gamle. Den gang lå hulen i strandkanten.
barn over lange strekninger. Jeger- og sankerkulturen var òg en materielt sett enkel kultur – gruppene hadde få ting, kun det nødvendigste.
For å overleve opparbeidet steinalderfolk seg omfattende kunnskaper om naturen. De måtte vite hvor ulike dyreflokker vandret, og hvordan det var mest effektivt å jakte på dem. Hvilke materialer som dugde til våpen, og hvor de var å finne, var også livsviktig kunnskap. Forskere regner med at de fleste voksne kjente til mellom 200 og 300 ulike nyttevekster (Knutsen 2006). Kunnskapen var antakelig nokså likt fordelt i de små gruppene. Det var lav grad av spesialisering – alle måtte kunne mye om alt. For å sikre fellesskapets overlevelse kunne ikke ei gruppe være avhengig av én person som kunne lage for eksempel buer og pilspisser. Hva om den personen døde under jakten?
Kjønnsroller i steinalderen
Professor i arkeologi Ingrid Fuglestvedt er blant dem som mener at den praktiske kunnskapen som sikret overlevelse, også var ganske likelig fordelt mellom kvinner og menn (Fuglestvedt 2005). Arkeologiske funn tyder på at
kjønnsrollene ikke var så skarpt definert som i de seinere jordbrukssamfunnene. En viss arbeidsdeling var det antakelig, og trolig var det slik at mennene jaktet mest. Men det betyr ikke at kvinner ikke jaktet. I Skåne i Sverige er det funnet en kvinnegrav fra 7000-tallet f.Kr. der våpnene og knoklene i graven tydelig indikerer at kvinnen var storviltjeger (Fuglestvedt 2009).
Til tross for slike eksempler vil de fleste forskere si at menn jaktet mest storvilt, som elg, rein, villsvin og mammut, men at de på jaktturene også sanket vekster de kom forbi. I hovedsak tok kvinner og barn seg av sanking av bær, nøtter, røtter og ymse planter, men på sine mange turer jaktet de også småvilt, som hare og fugl. Både kvinner og menn jaktet og sanket. Kanskje var det den individuelle ferdigheten og ikke kjønnet som betydde mest for hva folk jaktet på?
Megafaunaen som forsvant
Med nye metoder kan forskere følge sporene til jegere og sankere. Én metode går ut på å kartlegge blodtyper. Teorien sier at blodtypene har utviklet seg som tilpasning til kosthold og klima ulike steder på kloden. Folkevandringer fra eldre steinalder kan også følges gjennom andre spor: Overalt har mennesker tent bål, og mange steder finner man avslag av flint der noen har lagd redskaper. En annen type levning er dyreknokler. Da de første menneskene kom til Asia og Europa, møtte de mange store pattedyr som tilhørte den såkalte megafaunaen.
Ifølge zoolog Torfinn Ørmen fantes det tre arter av neshorn, to arter elefanter, flodhest, kjempehjort, hulebjørn, hulehyene, moskusfe, hest, urokse og visent (europeisk bison) da Homo sapiens kom til det som i dag er Europa. Han bemerker også at utenom villhestene og visentene døde alle de andre store dyreartene ut (Ørmen 2010, s. 265–267).
Men hvorfor ble så å si hele megafaunaen borte? En mulig årsak, som i tidligere perioder har ført til masseutryddelser, er klimaendringer. I perioden fra menneskene kom til Europa og Asia og til de begynte å leve av jordbruk, fant det riktignok sted en markant klimaendring – istiden tok slutt. Det kan ha vært en medvirkende årsak til at dyr, som langhåret neshorn og mammut, døde ut, ettersom de var tilpasset et kaldere klima.
Dette er imidlertid ikke hele forklaringen. Som vi vet fra moderne tid, har mange dyr også dødd ut på grunn av jakt. Da de første menneskene kom fra Afrika til Midtøsten og seinere Europa, støtte de på dyr som aldri før hadde sett mennesker. Det samme gjaldt andre steder, som Australia, der det fantes kjempekenguruer, og Amerika, der det fantes kjempedovendyr. Mens dyra på den afrikanske savannen etter 200 000 år hadde utviklet instinkter som gjorde dem redde for jegere, hadde ingen andre dyr lært å vokte seg for den lumske arten Homo sapiens. Dermed ble mange arter, som ofte var store og kjøttrike, et lett bytte for menneskene. Derfor kan en kartlegging av utdødde dyrearter gi et bilde av når mennesker har kommet til ulike steder.
Når begynte antropocen?
Det tok lang tid før utryddelse av dyrearter ble problematisert. I boka Den sjette utryddelsen peker Elisabeth Kolbert på at inntil «slutten av 1700tallet fantes ikke engang kategorien utryddelse» (Kolbert 2015, s. 88). I dag mener enkelte forskere at vi befinner oss i en sjette historisk masseutryddelse av både dyre- og plantearter, og den primære årsaken er at habitatene forsvinner på grunn av menneskelig aktivitet. Siden 1700-tallet er antall våtmarker og arealer med regnskog halvert (Hessen 2020, s. 83).
Kanskje er det først i vår tid at mennesket er begynt å bli bevisst på hvordan det gjennom generasjoner har formet omgivelsene sine. I løpet av sin historie har mennesket satt sitt preg på jordkloden i den grad at stadig flere forskere mener vi er inne i en ny geologisk epoke, antropocen, menneskets tidsalder. Men når kan vi si at den begynte? Når begynte Homo sapiens å påvirke omgivelsene sine, og når begynte påvirkningen i Norge? Kan vi regne jegerne og sankerne i Brunlanes med til den lange rekka av folk som har satt sitt preg på Norge, eller var deres fotavtrykk for lett til det?
TEST DEG SELV
1 Hvor finner vi de eldste sporene etter mennesker i Norge?
2 Hvorfor ligger disse ved kysten og ofte rett ved vannkanten?
3 Hva vet vi om flora og fauna i Norge på den tiden da de første menneskene kom til Norge? Hvordan har vi fått denne kunnskapen?
4 Hvorfor levde steinalderens jegere og sankere i små grupper?
5 Hvordan tror du livet som jeger og sanker artet seg? Var det hardt?
6 Hvordan var kjønnsrollene i denne tidsepoken?
7 Hvordan kan forskere kartlegge menneskets forhistoriske vandringer?
8 Hva var «megafaunaen»? Hvorfor døde den ut?
9 Hva er antropocen? Er dette et moderne fenomen?
10 Reflekter over hvordan mennesket har påvirket omgivelsene g jennom historien. Forsøk å komme på flere ulike eksempler.
«…matproduksjon var indirekte en forutsetning for utviklingen av våpen, pest og stål.»
Jared M. Diamond, amerikansk biolog
SE OGSÅ:
3 Livet som jegere og sankere
5 De første statene
22 Byvekst
33 Den industrielle revolusjon
36 Fra bønder og husmenn til industri og klassesamfunn
47 Framskritt og bruk av naturressurser
62 Til månen og tilbake
68 Den digitale tidsalder
SAMMENHENG:
Dette har skjedd:
Menneskene har spredt seg til alle verdensdeler
Menneskene har levd i små grupper som jegere og samlere
Dette skjer etterpå:
De første sivilisasjonene oppstår
Byer og handelsruter etableres
Den industrielle revolusjon
Menneskene lander på månen
Jordbruksrevolusjonen
Nytt levesett
For om lag 12 000 år siden begynte de første menneskene å drive jordbruk. Omkring 1500 år f.Kr. var områdene med jegere og sankere drastisk redusert, og de holdt hovedsakelig til i utkantene og i vanskelig tilgjengelige områder. I dag finnes det bare noen få samfunn som fortsatt lever som jegere og sankere. Endringen i levesett fikk vidtrekkende konsekvenser for hvordan menneskene organiserte seg i samfunn. Mange historikere har ment at jordbruksrevolusjonen kanskje er den viktigste endringen i menneskenes historie. Hvorfor hadde endringen i måten menneskene skaffet seg mat på, så stor betydning at man kan kalle det en revolusjon?
For den enkelte var ikke endringen nødvendigvis positiv. Menneskene måtte jobbe hardere, fikk mindre næringsrik mat, og levealderen gikk ned. Hvorfor valgte man likevel å drive med jordbruk? For å svare på disse spørsmålene må vi undersøke årsakene til og konsekvensene av jordbruksrevolusjonen.
Hva var jordbruksrevolusjonen?
Jordbruksrevolusjonen er overgangen fra at mennesker spiste det de måtte ha klart å sanke, fiske eller jakte, til at de spiste mat de hadde dyrket, eller dyr de hadde alt opp. Dermed fikk mennesker som drev med jordbruk, større kontroll over tilgangen på mat. Et av de første stedene hvor vi finner spor etter jordbruk, er i Midtøsten, i området som ofte blir kalt den fruktbare halvmåne. Jordbruk oppsto imidlertid også flere andre steder uavhengig av hverandre, blant annet i Andesfjellene og i Kina. Derfra spredte jordbruket seg til andre områder gjennom at kunnskap ble overført via handel, eller ved at folk flyttet.
For om lag 5000 år siden hadde jordbruket spredt seg til de fleste områder i verden, og mennesker hadde lært seg å dyrke plantene som også i dag er sentrale i vårt kosthold, nemlig hvete, ris, mais og poteter.
Noen mennesker begynner å så frø for å høste plantene seinere, og de holder dyr istedenfor å jakte
Åker og husdyr trenger tilsyn og stell
Stadig flere mennesker blir bofaste
Befolkningen øker
Jordbruk fører til overskudd av mat
Overskuddet kan lagres, selges eller byttes mot andre varer
Flere kan gjøre noe annet enn å produsere mat: pottemaker, handelsmann, kriger, prest
Folk kan bo tettere. Byer og sivilisasjoner oppstår
Var det menneskene som temmet hveten, eller omvendt?
Hvete er en type gress som vokste vilt i Sørvest-Asia og deler av Sør-Europa.
Korn fra hvete ble sanket og spist
lenge før planten ble dyrket systematisk. Sannsynligvis har noen funnet ut at man kunne få det til å vokse mer hvete ved å så noen av kornene selv. Etter hvert har man antakelig sett hvilke korn som ga størst avling, sådd disse, og dermed fått større avling. Et slikt menneskestyrt utvalg vil gjøre at
Arkeologiske funn tilsier at jordbruk oppsto minst åtte steder uavhengig av hverandre. Finnes det noen fellestrekk mellom noen av regionene?
plantens egenskaper endres. Denne prosessen, hvor menneskene tar kontroll over formeringen av planter og dyr, kalles domestisering.
Etter hvert fant menneskene ut hvordan hveten kunne dyrkes, høstes og oppbevares i større mengder. Hveten trivdes best dersom man fjernet steiner og andre vekster. Den ga enda større avling dersom man sådde frøene et stykke ned i jorda og sørget for vanning. Menneskene måtte dermed etter hvert pløye, luke og vanne. Dette var hardt og tidkrevende arbeid. Det ble nødvendig å bosette seg fast ett sted som fra naturens side var godt egnet for jordbruk. Så måtte menneskene planlegge, slik at de hadde såkorn til neste vekstsesong, og avlingen måtte beskyttes mot dyr og andre mennesker. Dette var en annen måte å tenke på, og den krevde nye kunnskaper. Dermed kan man kanskje si at hveten temmet menneskene?
Konsekvenser av jordbruk
Hva ble de umiddelbare konsekvensene av å dyrke mat? Jegere og sankere trengte langt større områder enn bønder for å skaffe like mye mat. Dette gjorde at man kunne fø flere mennesker på et mindre område. Overgangen til jordbruk førte dermed til at folk bodde tettere, og at befolkningen vokste. Da ble det også vanskelig å gå tilbake til å leve som jeger og sanker, for det samme området ville ikke gi nok mat til alle.
Jordbruk førte de fleste årene til et overskudd av mat, og ga slik økt matsikkerhet. På den annen side ble samfunnet mer sårbart dersom avlingen ble ødelagt av tørke, flom eller skadedyr. I slike tilfeller kunne bosetningene dø ut fordi det ikke var mulig å skaffe nok mat på andre måter. Et moderne eksempel er hungersnøden i Irland 1845–49. Den førte til at én million mennesker døde av sult. Omtrent like mange måtte emigrere da potetavlingen slo feil flere år på rad.
Bøndenes kosthold var mer ensidig. De spiste i hovedsak noen få plantesorter, i motsetning til sankere, som ofte hadde tilgang til 200–300 ulike typer planter og røtter. Et kosthold basert på korn var mer næringsfattig. Sammen med tettere bosetning medførte det mer sykdom. Overgangen til jordbruk førte samtidig til at menneskene måtte arbeide mer. Arkeologiske funn viser at det oppsto slitasjeskader og endringer i skjelettet til bøndene, særlig hos kvinnene, som ofte gjorde det mest repetitive arbeidet, som luking av åkeren og maling av kornet.
Hunden blir menneskets beste venn
Hunden var det første dyret som ble gjort til husdyr, for om lag 15 000 år siden. Deretter fulgte sau, geit, gris og ku. Ikke alle dyr lot seg domestisere. Dyret måtte gjerne være av en viss størrelse for å gi nok kjøtt og samtidig ha et lynne som gjorde at det lot seg temme. I Sør-Amerika og Afrika sør for Sahara fantes det få slike dyr.
Dyrehold kunne kombineres med ulike levesett. Nomadene flyttet rundt med dyreflokken etter hvor det var mat for dyra. Bønder kunne holde dyr i tillegg til å dyrke planter, selv om de var bofaste. De to boformene kunne også kombineres, slik man fremdeles i noen grad gjør ved at man flytter buskapen til utmarksbeiter eller til seters om sommeren.
Domestiseringen av hunden startet antakelig ved at ulver slo seg ned i nærheten av mennesker fordi det ga enkel tilgang på mat. I starten var dette først og fremst en fordel for ulvene. Seinere utviklet det seg sannsynligvis et tett forhold mellom menneskene og de tammeste ulvene. Etter hvert avlet menneskene fram hunder med bestemte egenskaper. Hunden ble brukt til jakt, vakthold og ikke minst til å gjete andre dyr.
Konsekvenser av dyrehold
Den viktigste konsekvensen av domestisering av dyr var at det ga enklere tilgang til mat. Men husdyrhold førte også til tettere kontakt med dyra. Boliger ble ofte bygd slik at de rommet både mennesker og dyr. Det førte til mer sykdom fordi virus ble overført fra dyr til mennesker. På lengre sikt utviklet mennesker immunitet mot flere av sykdommene. Tett kontakt mellom dyr og mennesker fører stadig til overføring av virus, noe svineinfluensaen og koronaviruset er nyere eksempler på.
Men dyrehold var først og fremst nyttig og gunstig for menneskene. Husdyr ga jevn tilgang på kjøtt og melk, og skinn og hår kunne brukes til å lage klær. Avføring fra dyra ga gjødsel som kunne spres på åker og eng for å øke avlingen gjennom å tilføre jorda nitrogen og andre næringsstoffer. Hesten kunne brukes til transport, og sammen med hunden, som kunne gjete dyreflokken, gjorde dette det mulig for nomader å flytte dyreflokker og familier over større distanser. Nomadiske samfunn spilte en viktig rolle med å spre ideer og varer mellom bosetninger.
Hvor rask var overgangen til jordbruk?
Overgangen til å bli bofast medførte en stor endring. Samtidig fortsatte jakt, fiske og sanking ofte å være et tilskudd til jordbruket. Det var ikke nødvendigvis slik at alle i et område gikk over til å drive jordbruk. Arkeologiske utgravinger tyder på at overgangen har skjedd gradvis. Sankere har levd side om side med jordbrukere i hundrevis av år uten selv å ta verken kunnskapen eller teknologien i bruk.
Først fra omkring 5500 år f.Kr. finnes det tydelige spor etter samfunn med
omfattende jordbruk. Fra de første sporene av jordbruk tok det altså flere tusen år før det var den dominerende levemåten. Samtidig er det vanskelig å tidfeste denne utviklingen. Nomadiske kulturer etterlater seg færre spor enn bofaste. Og sporene man finner, kan være vanskelige å tolke. Ei øks kan ha blitt brukt av bønder for å fjerne trær, men liknende redskaper ble brukt av sankere for å grave opp røtter. En steinsigd kan vise at man har høstet korn, men ikke om det var dyrket eller vokste vilt.
Hva var årsaken til jordbruksrevolusjonen?
Vi vet ikke hvorfor menneskene begynte med jordbruk. Det har vært lansert en rekke forklaringer. En forklaring er at overgangen skyldtes befolkningsøkning. Fordi jordbruk er mer arealaffektivt, ble flere presset over til jordbruk på grunn av konkurranse om maten og mangel på plass til å leve som jeger og sanker.
Veggmaleri fra egyptisk gravsted, ca. 1400 f.Kr. Hva gjør menneskene på bildet? Hva kan det fortelle om hvordan det var å leve i et jordbrukssamfunn?
En annen mulig forklaring er klimaendringer. I Sørvest-Asia og Kina er det funn som viser at jordbruk oppsto i en periode med høyere temperaturer og endringer i været. Et stabilt og tilstrekkelig fuktig klima er gunstig for jordbruk og kan ha gjort det mer attraktivt.
Flere forskere har hevdet at jordbruk oppsto i områder som allerede hadde godt klima og høy befolkningstetthet. De mener derfor at jordbruk ikke oppsto på grunn av nød, men snarere som en følge av gode tider. Kanskje ga det menneskene overskudd til å prøve nye ideer? På den annen side er det vanskelig å beregne hvor stor befolkningen har vært, og dermed også om befolkningstettheten var en årsak til eller en konsekvens av overgangen til jordbruk.
En fjerde forklaring kan være at jordbruk tiltrakk seg folk fordi det ga et overskudd som kunne brukes til å feste. Ved å gi en fest kunne de som hadde stort overskudd, knytte flere til seg og bygge større allianser. Kulturelle faktorer kan dermed ha hatt betydning for at mennesker valgte å slå seg ned og bli bønder.
Uansett årsak var overgangen til jordbruk et resultat av en lang rekke beslutninger over et langt tidsrom. Selv om konsekvensene kunne være negative, var ikke det nødvendigvis mulig å se for den enkelte.
Hvorfor ikke jordbrukskultur i Australia?
Da europeerne kom til Australia på slutten av 1700-tallet, møtte de aboriginer som levde som jegere og sankere. I en del områder praktiserte de kontrollert nedbrenning av skog for å øke utbyttet fra spiselige planter, men det foregikk i liten grad domestisering av planter og dyr. Hadde det ikke vært noen
jordbruksrevolusjon i Australia? De aboriginske folkene hadde vandret inn fra Papua Ny-Guinea for om lag 65 000 år siden, og landmassene hang sammen fram til slutten av siste istid, for om lag 8000–12 000 år siden. På Papua Ny-Guinea fantes det jordbruk, og funn av liknende planter og redskaper viser at mennesker tok med seg jordbruk til Australia.
Hva var årsaken til at aboriginene gikk bort fra jordbruk? Svaret ligger ikke i mangel på evner eller kunnskap. Det dreier seg heller om at menneskene tilpasset seg lokale forhold. I Australia er klimaet spesielt uforutsigbart. Tørke kan vare i flere år. Regn kan komme plutselig og voldsomt og vaske bort avlinger. Jordbruk kan med andre ord fungere noen år, mens det i andre år vil være nødvendig å leve av overskudd og lagre fra tidligere år. Det lønte seg dermed antakelig ikke å drive jordbruk i Australia med datidens kunnskap og teknologi. Det å forlate jordbruk var slik en rasjonell tilpasning som førte til sikrere tilgang på mat ved at man lettere kunne flytte seg. Eksemplet fra Australia viser at overgangen til jordbruk fører til så store endringer i levemåte at den må forlates dersom den ikke kan tilpasses det lokale klimaet.
Samfunnsomveltning
Det tok lang tid før de virkelig store konsekvensene av overgangen til jordbruk ble synlige. Jordbruksrevolusjonen førte til et større og mer stabilt overskudd av mat. Dette overskuddet gjorde at ikke alle menneskene trengte å jobbe med å skaffe mat. Dermed ble det frigjort arbeidskraft til å gjøre andre ting. Det ble mulig for enkelte i landsbyen å leve av å bytte potter, kurver eller tekstiler mot mat fra bøndene. Overskudd av mat er en forutsetning for en del andre yrker, som handelsmann, pottemaker eller prest. Det finnes spor av potter og handel også blant jegere og sankere, men etter
overgangen til jordbruk finner vi større grad av spesialisering og arbeidsdeling. Dette påvirker også arbeidsdelingen mellom kjønnene, som ble mindre likestilt. I jordbrukssamfunnet hadde mannen en mer dominerende posisjon, og det førte til en tydeligere arbeidsdeling mellom kjønnene.
Da menneskene ble bofaste, ble de mer knyttet til hjemmet og samfunnet de bodde i. De kunne ikke forlate åkrene og dyra, og de beveget seg over langt mindre områder. Når flere kunne bo på et mindre område, ble det mulig å etablere landsbyer og seinere byer. Dette skapte et større marked for dem som levde av å produsere eller selge varer. Samfunn med flere mennesker gjorde det også mulig å løse felles problemer, som vanning eller drenering. Jordbruk var dermed en forutsetning for at det kunne oppstå mer komplekse samfunn. Det har gitt seg utslag i endringer i religionen. Bøndene var avhengige av at jorda var
fruktbar og ga god avling. Arkeologiske funn av kvinnefigurer og falloser viser framveksten av fruktbarhetskultus.
Overgang til jordbruk førte til større sosiale forskjeller, og det oppsto ideer om at man hadde eiendomsrett til jorda man dyrket. I jeger- og sankersamfunn var det vanlig at alle i ei større gruppe delte byttet. For bøndene var det viktig å tenke langsiktig ved å lagre såkorn til neste sesong og overskudd til dårligere tider. Dermed oppsto et behov for å forsvare jorda og overskuddet mot andre, slik at man kunne høste fruktene av eget arbeid. Storfamilien ble en viktigere sosial enhet. Enkelte familier samlet et større overskudd enn andre og kunne dermed få økt makt og tilgang til luksusvarer. Gravfunn fra jordbrukssamfunn viser tydelige sosiale forskjeller. Hvilken familie man var født inn, i kunne være viktigere enn å ha spesielle egenskaper.
Utgraving av bosettingen i Çatal Huyuk, Tyrkia. Ca. 7500–5700 f.Kr. Bygninger med vegger og tak åpnet for private rom og en oppdeling av samfunnet i mindre familier. Husene lå tett inntil hverandre uten gater. Inngangen var gjennom en luke i taket. Hvilke konsekvenser tror du det fikk for familielivet å leve i disse husene sammenliknet med livet som jeger og sanker?
Helleristninger
Helleristninger fra Viltlycke i Sverige datert til bronsealderen (1700–500 f.Kr.). Helleristningene viser okser og en bonde med plog og bekrefter at jordbruk var etablert i Skandinavia på dette tidspunktet.
I Norge fikk jordbruket sitt gjennombrudd på 2300-tallet f.Kr.
Var jordbruksrevolusjonen en revolusjon?
Begrepet «revolusjon» brukes vanligvis om en hendelse eller prosess som fører til en rask og grunnleggende endring i samfunnet. Selv om politiske revolusjoner, som den franske eller russiske revolusjonen, kanskje er det man først tenker på, har begrepet også blitt brukt om prosesser som endrer hele eller deler av samfunnet på andre måter. Slike prosesser er ofte knyttet til endring i teknologi eller menneskers atferd, for eksempel jordbruksrevolusjonen, den industrielle revolusjon på 1700-tallet eller it-revolusjonen i nyere tid. Før 1995 hadde de færreste tilgang til internett, og datamaskinen var stasjonær og noe ikke alle hadde. I dag har de fleste en datamaskin med internett i lommen i form av en smarttelefon. Endringen i bruk av informasjonsteknologi har ofte blitt kalt en revolusjon. Den revolusjonen står vi i så fall midt oppe i, og vi har ikke nødvendigvis oversikt over alle konsekvensene av den. Men i hvor stor grad har den endret måten vi lever på?
Definisjonen av revolusjon har altså to elementer: tid og grunnleggende
TEST DEG SELV
1 Hva var jordbruksrevolusjonen?
2 Hvor og når skjedde overgangen til jordbruk?
3 Forklar hvordan dyr og planter ble domestisert, og hvilke konsekvenser det fikk for dyra og plantene.
4 Hvilke demografiske konsekvenser fikk jordbruksrevolusjonen?
5 Lag ei liste over fordeler og ulemper med jordbruk.
endring. Mens politiske revolusjoner kan føre til et nytt styresett i løpet av kort tid, kanskje dager, uker eller måneder, kan prosesser foregå gradvis, nesten umerkelig, men likevel endre levemåten fullstendig.
Overgangen til jordbruk var en prosess som strakte seg over en periode på flere tusen år. Endringene i matproduksjon, teknologi og levemåte skjedde gradvis, og hver endring la grunnlag for nye endringer. Er det dermed mer nærliggende å snakke om en evolusjon? Overgangen var så gradvis at vi kan finne spor av handel, arbeidsdeling og bofaste samfunn også før overgangen til jordbruk. Med andre ord er det vanskelig å tidfeste når jordbruksrevolusjonen tok til, og når den var over.
Når vi sammenlikner utviklingen over lang tid og ser at det har foregått en grunnleggende endring, må vi kanskje likevel snakke om revolusjon. Jordbruk ga grunnlag for mer kompliserte samfunn og var forutsetningen for seinere teknologisk utvikling. Først etter at jordbruk ble dominerende, var det mulig med byer og stater. Selv om en overgangsperiode på noen tusen år vanskelig kan kalles rask, er den kanskje ikke så lang hvis vi ser på hele menneskehetens historie?
6 Hvorfor begynte mennesker med jordbruk?
7 Lag ei liste over konsekvensene av jordbruksrevolusjonen. Hva mener du er de tre viktigste konsekvensene og hvorfor?
8 Hvorfor kaller vi overgangen til jordbruk for en revolusjon?
9 Historikeren Yuval Harari har kalt jordbruksrevolusjonen for ei felle for menneskene. Hva mener han med det?
«Med lov skal landet vårt byggjast og ikkje med ulov øydast»
Frostatingsloven
De første statene
Statene oppstår
De første avanserte kulturene vokste fram i tilknytning til vann – langs Nilen, ved Huangelva og Changelva i Kina, langs Indus og på slettene mellom Eufrat og Tigris i Mesopotamia. I «landet mellom elvene», som Mesopotamia betyr, utviklet det seg avanserte jordbrukskulturer mange tusen år før vår tidsregning. På 5000-tallet f.Kr. hadde det oppstått flere byer, og mange av disse utviklet seg til egne stater. Men hva er en stat?
Hva er en stat?
Den tyske samfunnsviteren Max Weber definerte en stat som den aktøren som har «monopol på legitim bruk av makt» innenfor et gitt territorium. Dette kaller vi statsmakten innad i et land. Det er den og kun den som har rett til å kunne bruke tvangsmakt overfor borgerne, lage lover og utstede penger. Utad og vis-à-vis hverandre er verdens stater formelt sett selvstendige eller suverene. Internasjonalt er statene bærere av politisk autoritet. Med mindre en stat frasier seg suverenitet gjennom å godta en bindende folkerettslig avtale med andre stater, kan ingen bestemme over den. Dette gjelder vel å merke bare formelt sett, for i praksis vet vi at mektige stater ofte har brukt tvang mot andre stater.
Andre kjennetegn på stater er at de har tydelig definerte grenser og er anerkjent av andre stater. Stater defineres imidlertid først og fremst gjennom legitim makt eller autoritet. Men hva er grunnlaget for denne makten, og hvordan oppsto de første statene?
De sumeriske bystatene
Jordbruket i Mesopotamia ble med tiden svært produktivt. Og overskudd av mat frigjør tid og ressurser i et samfunn. Da kan noen bruke tiden på annet enn å produsere fødevarer. I takt med at overskuddet økte, ble det ikke bare flere mennesker, men kulturen utviklet seg og ga rom for nyskapning og oppfinnelser, som en kalender med 360 dager, hjulet, seilet og bronse. Bønder som produserte mer enn de konsumerte, kunne også skattlegges. I de sumeriske bystatene krevde prestene inn skatt. Hvorfor var det prestens oppgave? I likhet med andre jordbrukssamfunn spilte fruktbarhet en sentral rolle i den sumeriske kulturen. Ettersom prestene hadde den nødvendige innsikten i hva som måtte ofres til gudinnen Inanna for å sikre årets grøde, sto de i en særstilling. I utgangspunktet var prestenes autoritet altså tuftet på religionens betydning i samfunnet.
SE OGSÅ:
4 Jordbruksrevolusjonen
6 Teokrati
14 Sagalitteraturen og vikingtiden
15 Borgerkrigstiden
16 Magna Charta
25 Møte med de andre
32 Norge blir et demokrati
35 Nasjonalisme
56 Fredsslutninger og internasjonale organisasjoner
SAMMENHENG:
Dette har skjedd:
Jordbrukssamfunn utviklet flere steder
Byer har oppstått med lagdelte samfunn
Handelen utvikles
Dette skjer etterpå:
Flere store sivilisasjoner i Midtøsten, Kina, Indusdalen
Jordbruket spres til Europa
Metaller, som bronse og jern, tas i bruk
Grunnbok i historie er skrevet til læreplanverket for Kunnskapslø et (LK20). Læreboka kan leses som en kronologisk gjennomgang av menneskenes historie, men de mange korte kapitlene legger også til rette for andre tilnærminger til faget. Grunnbok i historie legger opp til at elevene skal arbeide med historie, ikke bare lese om den.
Grunnbok i historie består av ‒lærebok ‒digitalbok ‒digitale ressurser
På Aunivers.no finner du Aschehougs digitale læremidler.