VOKSENPOSTEN #1 - 16. JUNI 2013
THE WAY OF EXPRESSING
INNHOLD
COVERPHOTO: Ashish Singh MODEL: Faria Osman
s. 4: editorial s. 6: Norway seen … s. 8: Lykkens Grøde s. 10: Mer enn antirasistisk s. 12: Den nakne sannhet? s. 14: What is Love? s. 16: Om å uttrykke kjærlighet i en flerkulturell verden s. 18: Speakers of today
PHOTO: ASHISH SINGH REDAKSJONEN John Y. Jones Danby Choi Anisur Rahman PHOTOGRAPHER Ashish Singh EXPRESSIONERS Derya Bozkurt Hilal Tozak Ebru Durak
Safak Demirel Alexander Haile Erik Annerborn Arman Surizehi Sohel Raheem Ali Sawafi Abdallah Salim Al-Busidy Salah Yazid Richard Ekeberg Ibrahim Dahir Yassin Talha Yahye Wadeshid Mohamed Faria Osman,
Nina Daneshvar Omar Rashid Awais Azin Karoline Grindaker Hilde K. Kjøs. Azka Baig Anisur Rehman Danby Choi Ashish Singh John Jones Saroj Chumber
EXPRESS YOURSELF 2013 PÅ VOKSENÅSEN KULTUR- OG KONFERANSESENTER. ET SAMARBEID MED ANTIRASISTISK SENTER OG SVENSK-NORSKA SAMARBETSFONDEN.
Editorial
Voksenposten, the For the third year in June 2013, Express Yourself - Voksen책sen brought a group of young talents together for some days on the hill at Voksen책sen, beautifully overlooking Oslo. They have roots in different continents.
of this planet. Express what we are, who we are. Our pride is our truth that goes beyond nationality, race, gender and faith.
This newspaper is the way we think, the way we share, the way we express - how we meet, Our dream is to be in our time, to be look- how we exchange. Then again you may have ing forward and offer words to our times. So to ask what more do we want to know? Einwe are here in Oslo from different corners stein says a human being is thousand times
PHOTO: ASHISH SINGH
way of expressing more powerful than an atomic bomb. So the ideas, aspirations, experiences, maybe pains, talents are here and echoes our teacher So- some pleasures and even condemnation. crates’ ‘Know thyself’. These words may grow with the talented We have put our words together, planted group we have been working with, and make some dream trees, and called it Voksenpos- the way towards the future. In one hundred ten, a magazine, a newspaper or an idea fac- years, a completely new generation will celtory if you want. Either way, we have featured ebrate the centenary of Voksenposten in our words and dreams in photos, reflections, 2113. Till then: Good read!
Norway seen thro TEXT: ABDALLA SALIM AL-BUSIDY: For the past six months, I have been participating in an exchange program through Fredskorpset. I come from Kenya, a country that is vastly different from Norway. Since January, I have lived in Oslo, working as an intern at the Antirasistik Senter, observing and learning each and every day, more and more, about Norway, its people and their culture. The first thing that struck me, literally, was the cold. I had never experienced anything below 10 degrees. Arriving here right in the middle of winter was quite a challenge. I left Kenya on a beautiful andwarm day at 30 degrees. When I got to oslo, it was minus 15 degrees. To say that was a shock would be the understatement of the year. I wanted nothing else than to get back on the plane and go back home. That was until I stepped outside and saw snow for the first time. All I knew about snow was what I had seen in cartoons and television growing up. In my head, snow was this white stuff that fell from the sky in round shapes. When I saw the snow flakes and how each was different, it was ´BOOM`, mind-blowing! Winter presented other challenges as well. Learning how to walk was quite a painful experience. My back and the ground got to know each other pretty well before I finally got the jist of walking on ice, just walk in around like a penguin!
Most of the research I did before getting here made a point to note that Norwegians were generally a cold people, who took time to make friends. This was a major concern for me. It was one of the fears I had before leaving home. Then I got here and saw for myself. First I figured no one in their right mind would be standing around on a cold, windy, winter day to make small talk. In Kenya, people are relatively slow. As they say, there´s no hurry in Africa. But there is definitely a need to hurry in Norway. You pick it up pretty quickly, get from point A to point B as fast as possible, then make small talk at point B. As I got to meet and know Norwegians, I found myself seeing some similarities with the weather. It seems cold at first, but once you get used to it, it gets warmer and warmer. It was the same with the people. It´s as if there´s some ice you have to break through before you see the real Norwegian inside. Taking the trams and bues the first few days, I was surprised with the silence inside; everyone kept to themselves, conversations were carried out in hushed tones. Being used to chaos and noise, it was quite unnerving. Then the weekend rolled around, and it was like I was in a whole different place. People smiled and talked loudly, there was a buzz in the air that just
PHOTO: DANBY CHOI
ough my own eyes made Oslo seem alive. People were ”letting their hair With its numerous parks and the lovely Akerselva cutdown”. Now this was more like it. ting across Oslo, the city is such a relaxing place to live in. Nairobi is a beautiful place, but in our race for The opinion I have come to form about Norwegians is ”development”, I feel we have lost sight of what is imthat they are warm, kind, open, they are quite straight portant, what gives a city a relaxing feel. This aspect is forward, maybe they could work on their conversa- something that has made me love Norway even much tion skills (a bit). more. And there is the russefeiring. This struck me very much, mainly because of how uniquely Norwegian the whole concept was. Before I go on, I should say that back in Kenya, we also get a month off before our high school finals. The difference is though, partying (the way Russ do) is the last thing on every student´s mind. Russ summed up the Norwegian youth for me. They like to have fun, simple as that, same as youth from anywhere. This was also what I was learning the whole time. Despite the vast differences in culture, geography, language, heritage, we are all the same. Norway is a country of stunning beauty and gorgeous landscapes. It was a shock to see how green it got as the seasons slowly changed from winter, to the colourful blooms of spring and into summer. What I came to adore the most is how Oslo is built in harmony with the natural landscape. This harmony with nature was something also reflected in people´s attitudes.
This feeds into one of the major differences I have observed between Kenyan and Norwegian society. It all boils down to attitude. I find the Norwegian attitude something to admire, that is inspirational to me. Here, it is `my country before me`. There is a general attitude of nationalism, of people building the country in order to buid their own lives. This is something that is sadly lacking in my country, where the prevalent school of thought is `me, me, me´. My experience so far has been nothing short of amazing. There is almost nothing to say on that. I came to Oslo a different person to who I will leave. This adventure has taught me much and more, not only about Norway, its amazing people and its unique culture. But also about people in general and about society at large. Thanks to Norway, I will go back to Kenya having a better idea of what to aim for in my own country´s development.
Lykkens Grøde shows Norway TEXT: ANISUR RAHMAN Harvesting the Wasteland (Lykkens grøde) is a 58-minute documentary made in 2008 by two Norwegian directors, Karoline Grindaker and Hilde K. Kjøs. This is the debut for both of them. It took four years to make it. The film follows a personality conflict between two women from two generations. The first one is Guri, the mother in law of the second one, Marit. Guri finds solace and happiness in tradition, while Marit doesn’t. She breaks dramatically with tradition. It is not obvious to what extent she is happy or unhappy. She obviously has a place in her heart for Guri. She harbours feelings for her. She shows her respect as well. The film is silence in a revolutionary way. How powerful silence can be in a revolutionary mind! Marit embodies this.
forget the bondage of her heart with her late husband John? Could she survive without her son, Nils? Could she learn to appreciate the divorce between her son Nils and daughter-in-law Marit! No, she could not.
Marit finds no way in which to react, she seeks refuge in silence, mostly. One witnesses the early storm in her mind - it is written all over her face. She makes her way out like Nora in A Doll’s House. Here we find it as an Ibsenian piece profiling strong female figures and family as theme. The film flashbacks on different stories of different members of the family. It puts light on the good old memories of Guri and her husband John. The film is beautifully positioned in the inside of a family, capturing the depth in the life of its members, flashbacking on their past and taking their present to a direction towards future. Marit is free. Guri is past. Marit chooses freedom rather than her human re- Both Nils and Marit have to find their future through sponsibility for her family, the mother-oin-law Guri their own search and effort. It sounds optimism wins and husband Nils. She decided to break with the ex- in life when Nils refers to Hemingway and says, Such pectations of her family. Ans eventually she seeks a life is life, and quotes Hemmingway book title ‘The Sun on her own, she seeks freedom, she finds and wins her also Rises’. What could be a sitation for Marit, then? freedom. She cannot erase feeling for Guri. But she Moon also lits, doesn’t it? chooses her own world. The film projects truths and stories in photos, sounds, The film, then, is about the state of women in rural music, memories, monologue, soliloquy. The film preNorway and the conflicts between the generations. sents demographic truths from life in Norway today. It The film touches three generations. Guri represents will also show you a different Norway which carries its the first generation, Marit the second and the third, legacy and tradition and this truth is mostly overshadMarit’s children. Third generation is totally detached owed by Oslo-ian pride. If you want to see what real from their root and tradition and seems unrelated to Norway looks like, free from such a shadow of pride, any conflict. They lead their lives which are totally al- you should start by watching Harvesting Wasteland. ien to the life under the sun of Guri and Marit. The film is a combination of Ibsenian spirit in today’s demography in Norway and Eliotian despair in life. Conflict between the traditional and a new way of living exists in lives they expose to us, challenged by a society in change, in times of change. Could this really The film was screened during the opening session of Exbe possible for an elderly woman like Guri? Could she press Yourself on June 14th, 2013.
PHOTO: ASHISH SINGH
Mer enn antirasistisk TEKST: ALI SAWAFI & OMAR RASHID Antirasistisk Senter er et uavhengig senter som arbeider for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge. Det som alltid har vært antirasistisk senters mål er et kulturelt, mangfoldig og sosialt rettferdig samfunn.
what profession I wanted to follow. The course was free of charge which was appealing at time and lasted for 3 days. During this period I got help in how to write an application with C.V on the other hand there was also a live dialog between myself and the ”teacher” preparing yourself mentally for upcoming interviews. My voySenteret består av tre avdelinger. Jobb X, Agen- age on searching for jobs didn’t last long since da X, og rådgivingskontoret. I 2004 var Jobb X I was presistant. I was given all the necessary en avdeling som gikk under Agenda X. Dette support in all aspects. var fordi Jobb X hadde nylig startet, og ikke fått nok anerkjennelse til å skape en egen avdeling. I dag er han fulltidsansatt. Med årene endret mye av dette seg; Jobb X hjalp både voksne og unge til å komme seg ut i arbeid. – Now I am working as a computer engineer I 2009 fikk endelig Jobb X nok anerkjennelse til with the help of Jobb X. å starte sin egne seksjon. Nå er det en av de mest populære avdelingene i Antirasistisk senter. Her Dette er et av flere tiltak antirasistisk senter jobser vi at Antirasistisk Senter hjelper både vok- ber med til daglig. Omar er bare ett av mange sne og unge til å komme seg ut i arbeid og ta eksempler på at det finnes et stort behov for tak i livene sine. Men dette krever mye arbeid slike tiltak. Tilbudet er gitt både unge og eldre og innsats av sentret. Derfor ønsker vi at ung- i hjelp om å presentere arbeidslivet for dem og dommen skal få et verdifullt utbytte av dette. Ut- vice versa. fordringen er å rekruttere flere ungdommer til å Senterets ledelse er genuint aktive deltakere i delta i disse aktivitetene. den offentlige debatten. I det daglige arbeidet Hver måned får et titals ungdommer hjelp av jobber ledelsen med svært mye. De har ansvaret senteret til å forberede seg til yrkeslivet. I dag for alle administrasjon for alle underavdelinger, har vi med oss en tidligere deltager på dette driver holdningsskapende arbeid for å motiprosjektet, og han har valgt å fortelle sin his- vasjon, utfører dokumentasjons- og informastorie. Omar har deltatt i Jobb X og deler sine jonsarbeid, holder foredrag, workshops og mer erfaringer fra Antirasistisk Senter med oss i og produserer informasjonsmateriell til myndigheter, skoler og alle interesserte. Ledelsen Voksenposten. har gode erfaringer, et bredt kontaktnettverk – I have been an candidate at Jobb X in the year blant organisasjoner og offentlige myndigheter 2011 where I was guided to find my passion in - lokalt, nasjonalt og internasjonalt, noe som
Den nakne sannhet?
TEKST: JOHN JONES Jeg skvatt. Hadde faktisk ikke tenkt på det. ”Hvorfor har dere tre bronse-statuer av militære menn her på Voksenåsen, mens den eneste kvinnen, hun på terrassen 501 meter over havet, er hodeløs og naken?” Det måtte en svensk ungdom til for at jeg skulle se det. Sannelig! Den vakre kvinnestatuen med Norges vakreste utsikt over Oslo stod med sin avslørende gestalt i skarp kontrast til de mektige menn ved hotellinngangen.
oss. Militarismen og voldinstitusjonenes dominans i den franske arven gjorde det da også umulig for en Eva Joly å nå frem med forslag om norske barnetog for å markere fransk nasjonaldagen. Å, nei. Fransk gloire kunne nok bare feires med tanks, generaler og bombefly. Hva skulle man med barn i en slik stund. For ikke å snakke om hvordan en norsk debatt om mørkhudete barn med somalske flagg på selveste 17de mai, eller rettere, på 14 juli, ville bli tatt imot.
Og Dag Hammarskjöld skulle vært her. Med fortelSelvsagt hadde jeg sett henne. Og selvsagt hadde jeg lingen om de mektige nasjonene - de som gjerne så hans endelikt, og kanskje endog lykkes med det sett dem. – og som lovet å forvare de små nasjoner som ennå Men aldri sammen. Aldri som kommentarer til ikke hadde fått sin frihet. Han trodde at de feminine verdiene og kraften i møtet mellom ansvarlige hverandre. statsledere – ansikt til ansikt – ville vise krigen og Men svensken stoppet ikke der. Hadde han enda voldens tåpelighet. Han levde som han tenkte. gjort det. Han gikk videre og spurte om den hodeløse kvinnen i møte med det maskuline kunne Eller Karl Johan som enslig norsk stue til hest som bety noe. Om det var et budskap om institusjonens smykker seg med det fantastiske ”Folkets kjærgrunnlag, om underliggende, dypkulturelle verdier. lighet, min belønning”. Han kunne lært børmennene og konsulentselskaper om verdier, han! Johan Galtungs skulle vært her. Jeg husket hans analyse av fransk macho-militarisme i valg av gatenavn Men så var det kvinnen, da, mot de mektige menog statuer over hele Paris. At stjerneplassen i byens nene. På Voksenåsen. Hva var det underliggende sentrum samlet gatenavn på den ene generalen etter budskapet der? At en hodeløs, naken kvinne kan den andre, mens Victor Hugo som enslig humanist måle seg med tre menn i uniform? Min svenske representere ”de andre” på Elysees marker. Over- venn gav ingen svar. Og fikk heller ingen før han flaten avslører underliggende verdier, viste Galtung forsvant med 14.30-toget tilbake til Stockholm.
PHOTO: JOHN Y. JONES
What is love? Baby don’t hurt me TEXT/PHOTO: ERIK, EBRU, DERYA & HILAL Nobody knows, or can know what love really is, until they have experienced it themselves. How can one know then that he or she is in love if there is no such definite explanation for what love is? Simply, it is a chemistry thing. It is something that happens within the body, so actually merely the person themselves could tell whether they are in love with someone or not. However, love is a chemistry that may show its effects outside the body as well, which means that other people
could help you tell whether you are in love or not when they see these effects. These things are such as nervousness or shyness around that special person, or more obvious things as stomach pains. It could also be some positive reactions, such as smiling around, or shining up when the person arrives etc. A very common description for love by many people is the expression of “I get butterflies in my stomach” , which we as narrators are wondering whether that is true or not since we don’t feel like we have ever fallen in love for real.
We asked: What does love mean to you? PHOTOS: ERIK ANNERBORN
OMAR (26) I think love is support, love is smiling, love is being happy. The greatest love for me must be my mum, because she is the first person I think of when I hear the word love.
ARMAN (21): There is different love for the parents, the friends, the girlfriend and for the materials, but they are all common in some way. But I think the gratest love is for family.
RICHARD (18) The first thing that comes to mind is a couple, but I think love between friends and love between family has different emotions involved!
DERYA: I have not really felt anything special for a guy that I could sympathize with love, so I would say that I don’t know what love means, but I really do want to find out, that should be the next’s job!
HILAL: When I fall in love, I believe in those butterflies flying around in the stomach, and I would want to be protective of that person I guess. That is the closest I’ve got love.
Om å uttrykke kjærlighet i en flerkulturell verden TEKST: JOHN JONES Det er en menneskerett å få uttrykke seg, men ingen selvfølge å bli hørt. På Voksenåsen mellom den 14. og 16. juni i år skal ungdommer fra Sverige og Norge møtes for å arbeide videre med det de brenner for. Du er invitert til å være med og finne ord og uttrykk, gi form og liv til tanker du vil dele med andre.
tenkt på - og langt mindre utført. Rock, grafitti, dans, sang, performance, fest, sosiale medier og massekommunikasjon sprenger grenser og legger nytt land under seg. Og åpner land for mange. Men hvordan sikrer vi et åpent land for de mange? For alle. Og hvordan kan vi oppmuntre til grensesprenging og livsutfoldelse og samtidig ta vare på hverandre?
Disse øvelsene starter med å finne de tema vi skal konsentrere oss om innenfor dette store, vide, FLERKULTURELLE fenomenet som har så mange ansikter, lyder, bevegelser og lukter.
I 2013 tar vi for oss det vanligste og vanskeligste av alle tema: Kjærlighet. Problemene. Mulighetene. Kjærlighet i hele sin bredde og dybde. Og hvordan unge uttrykker det. Vi kan komme langt på 3 dager. Anisur Rahman fra Bangladesh vil lære oss den noble kunsten å bruke poesien, nærmere bestemt, å skrive Haikudikt. Årtusenårgammel japansk kunst i å uttrykke seg poetisk, kort og presist. Han kan «alt» om Ibsen, også, og kan lære nordmenn mye også om å oppdage sine egne store forfattere. Men spør ham også gjerne om dikterne Rabindranat Tagore, Karin Boye eller Tomas Tranströmer. Teaterstykket han lagde sammen med dramagruppa i fjor, er blitt til radiohørespill i Sveriges Radio og NRK siden da:
I 2011 valgte deltakerne Utøya som tema. Grafittigruppa lagde en 5 x 2½ meter stor vegg som vi fraktet ned til Rådhusplassen som kulisse for musikk-, danse- og diktinnslag. Korte haikudikt, jazz, rock og hip-hop, dans og video, musikk og teater.
Det er en menneskerett å få uttrykke seg fritt. Men ikke å bli hørt. Det må vi kjempe for, med albuer og kløkt. Og med utholdenhet og sjarme. Ta med deg det du har av ideer og planer. På Express Yourself kan du dele disse med andre. Og selv få del i andres tanker, drømmer, håp - ja, Ministeren og ulven. Han tar oss med på skaredsler. Denne sommeren vet vi du vil bli enda perprosessen for dette stykket og vi får høre det korte skuespillet som fikk stor oppmerksomhet flinkere til å Express Yourself. da det ble uroppført Ikke noe land er fritatt for Dansen foregår i gatene og på torgene. Idag tør unges engasjement. Å uttrykke seg er naturlig ungdom å gjøre ting våre forfedre aldri ville og finner stadig nye former. Her fra en demon-
strasjon i Hong Kong mot frihandel i Sveriges Radio og nylig også på NRK.
Rasisme er historie. Eller faktisk ikke. Midt i velferd og mangfold er det ikke alle som erfarer kjærlighet, mange som merker kulda, merker Er kjærlghet et forsvarsvåpen? Kan man bekjem- frykten for det som er annerledes. Apartheid i pe vold med det? Ungdom drøfter: Når har folk Sør-Afrika er borte og Martin Luther King har lidd nok? Romeo og Julie er teaterhistoriens gjort sitt i USA. Men rasismen sitter fremdeles kanskje største kjærlighetsdrama. Men den var fast, åpent ELLER skjult, over hele verden. mye mer enn en kjærlighets-drama. Moderne uttrykk er mer enn kjærlighet også. De følelses- Arman arbeider ved Agenda X ved Antirasistunge og de kalde politiske spørsmålene hører tik senter i Oslo. Han er teatermann, Han komsammen. Og de nære og de fjerne problemene mer på Express Yourself. Han vil arbeide samhører sammen. Rettferdighet og fordeling har men med ERIK ANNERBORN som kommer fra vært diskutert til alle tider. I Gandhis tid som i Mångkulturellt Center på Fittja ved Stockholm. vår. Vår tid har våre vinklinger og våre spørsmål: Hvor lenge går det før det fremmede ikke er Danby Choi er tidligere en av Norges mest fremmed lenger? Når vil kjærlighet bli respek- kjente ungdomsbloggere. Han er også en god tert? Når skal fremmed ikke lenger være en for- hip-hop’er - faktisk tidligere norgesmester i stavelse for kulturer som har levet 3 generasjon- streetdance. I dag liker han seg best som jourer i landet vårt? nalist og fotograf. Han bruker analog (god, gammeldags) film i kameraet sitt. Danby er ikke A4 Her er de som er med oss disse tre dagene: Azka eller «medelsvenson». Han har røtter i Korea, Baig er journalist med erfaring fra presse, TV men kjenner norsk ungdomsliv og mediene fra og radiomedier. Hun kan bringe tenkere som innsiden. Han kommer til Edward Said inn i den nordiske samtalen: Said Express Yourself. så hvordan mangel på definisjonsmakt gjorde det umulig for folk fra de fattige landene å få John Y. Jones er ansvarlig for Express Yourself i fotfeste, makt, velstand. Azka var nyhetsanker år. Han leder Voksenåsens Dag Hammarskjöldpå Østlandssendingen - NRK da skuddene falt program, «en nordisk lyttepost mot sør». Proden 22.7 og måtte lose regionen vår gjennom grammet har brakt mange fremtredende de forferdelige nyhetene. Azka skal se på kjær- sør-stemmer til Voksenåsen for å høre deres lighetstemaet i litteraturhistorien, men også gi versjoner og visjoner for de mange spørsmålene oss læren om ordets makt. vi tar opp gjennom året.
TEXT & PHOTO: ASHISH SINGH
DANBY CHOI The 20 years old (or young?) boy is born and raised in Norway. Today, he is working as a journalist. He used to be a hip-hop dancer, and decided to learn about journalism after being a wellknown dancing blogger. He works with Natt&Dag as web-editor and runs his own arts and culture magazine “Subjekt” on the side. “Subjekt” is a biannual magazine with its first issue available in the market. He believes in making things happen from concepts to products. He is ambitious, prolific young man with a brilliant articulation. Danby wants to be a “good” journalist and spoke to us about how to make a project come through with the help of asking for it. Inspiring!
ANISUR RAHMAN Anisu presented the Haiku - a short form of poetry originated in Japan. Haiku has become very popular in Scandinavia. One does need to be writer to write Haiku. People have different ambitions and opinions and expressing themselves with Haiku is a very interesting way of playing with words. It is very simple. One just needs a pen, a piece of paper and lots of imagination to write a Haiku poem. Haiku is a three-lined short poem with only 17 sound-units. The first line is of 5 sound units, second is of 7 sound units and 3rd of 5 sound units. There is no rhythm. There should be words about seasons and image from nature/seasonal phenomena in a haiku poem. Interesting!
AZKA BAIG Journalist with experience from NRK TV and radio. She taught us about the power of words. Those who master the words define the “truth”. When you create news you also deliver a message. Social media has allowed everyone to meet in the same forum. This spring the famous Swedish author Jonas Hassan Khemiri wrote an open letter to the Minister of Justice. He confronts everyday racism or “low intense oppression” as he calls it. Khemiri asks the minister to exchange skin colour and experience with him. The letter soon became the most shared newspaper article in Sweden and created huge debate both in Sweden, Norway and worldwide. Power of word!
ASHISH SINGH The patriarchy is India operates right from the households and extends to the whole society. Females have secondary status. The situation is even worse for poor women and worst for poor lower-caste (Dalit) women. Ashish showed some parallels on situation of women by presenting about a few successful women like Mary Kom, Mayawati and about women who had been harassed by the society throughout their lives. What is of utmost importance to change the situation of women in India? Simple- men have to come forward to take part in it, not just women.
Om kjærlighet i en flerkulturell verden
TEKST/FOTO/DANS DANBY CHOI, HIP-HOP-DANSER, REDAKTØR, FOTOGRAF (NO) TEATER ERIK ANNERBORN, MÅNGKULTURELT CENTER (SE) ARMAN SURIZEHI, AGENDA X (NO) TEKST: ANISUR RAHMAN, FORFATTER, (SE/BD) AZKA BAIG, JOURNALIST (NO) TEMA JOHN Y. JONES, DAG HAMMARSKJ¨OLDPROGRAMMET ASHISH KUMAR SINGH, STUDENT VED HIOA.
EXPRESS YOURSELF 14. - 16. JUNI 2013