Heildarloysnir frá ArtiCon

Eitt trygt grundarlag

Articon hevur serligan førleika innan jørð-, kloakk-, betongarbeiði, byggibúgving, vega- og havnagerð, fjarhita, timbur- og snikkaraarbeiði eins og ymisk apteringsarbeiði, tá skip verða bygd ella umvæld. Men vit kunnu standa fyri ella vera partur av so at siga øllum verkætlanum ella byggiarbeiði so sum skrivstovubygningum, verksmiðjubygningum, goymsluhøllum, umvæling og umbygging.

Art, Culture, Park and Café → Listasavn Føroya Gundadalsvegur 9, Tórshavn www.art.fo

Einki Koyrikort Eitt R

Nógva hóvastákið, sum var um fyrsta bilin, sum kom til Føroya, vann eisini veg til danskar fjølmiðlar. Tað snúði seg bæði um, at eigararnir høvdu fingið loyvi at koyra bilin, hóast teir ikki høvdu koyrikort, og um stóra forvitni hjá føroyingum. Blaðið BT skrivaði undir yvirskriftini

Klippe-Forden:

Den lille Fordvogn, der trods alle Vittigheder, som ofres paa at gøre den beskedne Apparition til Grin, spadserer frem med Kæmpeskridt, havde forleden endnu en Landvinding.

Da kom – som før omtalt – forleden den første Automobil til Færøerne. Det var en Ford-Lastvogn, og deroppe, hvor de aldrig har set andet, kan man gladelig bilde dem ind, at det er en Rolls Royce.

Blaðið Politiken skrivaði undir yvirskriftini

Mænd og Motor við hugmynd:

Endelig har Færøerne faaet sin første Bil. Det vækker vældig Opsigt i det fredelige Thorshavn og Omegn. Og den lykkelige Bilfører kan sagtens, han er undenfor alle vore strenge Love og Politivedtægter. Thi: ‚Denne lov gælder ikke for Færøerne.‘

Vi kommer til at tænke paa en pudsig Historie fra den Tid, da Alberti forberedte sin første Billov. Rytter, som var Assistent i Justitsministeriet, førte Forhandlingerne med Motororganisationerne. Han erklærede paa et Møde, at Albert absolut ikke kunde ændre noget i sit Forslag – højst et som til et der, et ikke til et kun osv. Loven skulde gennemføres, som den var skrevet.

– Godt, sagde en af Motormændene, – maa jeg ikki faa rettet et ikke til et kun?

– Vi kan jo se paa det, sagde assistent Rytter.

– Det er bare sidste Linje i Loven. Lad det komme til at staa: Denne Lov gælder kun for Færøerne.

Desværre ændrede hverken Alberti eller Rytter det lille ikke til er kun.

Ikki fyrr enn árið eftir – 28. mars 1923 – fingu Føroyar sína motorlóg. Í út við eitt ár varð vognurin nýttur uttan nakað nummar, og koyrikort nýttist heldur ikki. Myndugleikarnir kravdu bara, at bilurin var ábyrgdartryggjaður.

Tryggingarfelagið Trolle & Rothe bar seg tó undan, men Valdemar Lützen ábyrgdartryggjaði bilin hjá Júst og Johannes.

Tá motorlógin kom í 1923 fingu bæði Johannes Olsen og Júst Sivertsen koyrikort – uttan roynd, tí hana høvdu teir. Báðir fingu útskrivað koyrikort 22. august 1923.

Søgurnar eru fleiri um hesi fyrstu koyrikortini og fleiri av teimum eru neyvan skrásettar sum próvfastar. Eina av søgunum fortaldi Oluffa í Gongini um, tá Johannes og fútin fóru til koyriroynd. Tað gekk væl hjá Johannes, men fútin vildi eisini sleppa at koyra bilin, og tað gekk verri, tí hann rendi bilin fastan, so hann ikki fekst leysur aftur. Johannes mátti tí vísa, hvør dugur var í honum sum bilførari, og hann fekk bilin aftur á rættkjøl. Tá skuldi fútin siga við Johannes – De har bestået køreprøven.

Áðrenn fyrstu bilarnir komu, var flutningur av vørum og tilfari sum aðrastaðni í Føroyum – við hestavognum ella við leypum á klyvbera. Ymsir høvdu hest og vogn og koyrdu fyri fólk, meðan handilsmenn sum Valdemar Lützen høvdu sjálvir hest og vogn og fastar menn til hetta arbeiðið – at koyra kol og koks til fólk.

Hestavognar vóru tó brúktir langa tíð eftir, at fyrstu bilarnir vóru komnir. Ikki fyrr enn nakað út í 1930’unum datt hesin flutningsmáti mestsum burtur.

Erik Simonsen Var Karetmakari

Fyrst í 1920’unum gjørdist Erik Simonsen fyrsti karetmakarin í Føroyum, tá hann lat verkstað upp í húsunum, sum seinni gjørdist 62°N Hotel. Her smíðaði og umvældi hann undirstell til hestavognar og gjørdi og umvældi hjól til vognar, trillubørur og annað.

Erik Simonsen, sum varð føddur í 1897, lærdi tíðliga í 1900’árunum í Danmark og Svøríki, men flutti síðani aftur til Føroyar fyrst í 1920´unum. Tá fór hann undir at byggja húsið, sum seinni gjørdist 62°N Hotel. Tá húsið var liðugt, lat hann karetverksmiðjuna upp í hesum hølinum. Hóast fyrsti bilurin kom til Føroyar í 1922, vóru tey fá, sum høvdu álit á teimum. Vegirnir í Føroyum vóru gjørdir til hestavognar, og hesturin var framvegis álitið hjá føroyingum. Heilt upp í 1960’árini var vanligt at síggja hestavognar á havnargøtum.

– Fyrsti 1-tons lastbilurin, sum kom til Føroya, kostaði við frakt 5000 krónur. Tað ljóðar ikki av nógvum, men í 1922 var hesin prísur tað sama, sum eini sethús kostaðu, ella einar 4–6 árslønir.

– Í dag kostar ein ‚pick-up’ lastbilur við 1-tons lastiorku bara góða hálva ársløn.

– Ein túrur frá Vaglinum niðan á Háls kostaði eina krónu fyri vaksin og 50 oyru fyri børn. Eingir pengar, siga vit í dag. Men tá var tímalønin millum hálva og heila krónu.

– Hvat høvdu vit sagt, um ein lastbilatúrur fyri eitt fólk hevði kostað 120 krónur, og fyri børn 60 krónur?

– Ein litur av bensini kostaði í tjúgunun eina tímaløn, sum svarar til 130 krónur í dag. Í dag kostar ein litur ein lítlan brotpart av eini tímaløn, og tú koyrir søtliga í egnum bili 5 túrar av Vaglinum niðan á Háls upp á liturin. Tað merkir, at meinigi maðurin sleppur einar 15 ferð longur fyri sama pengavirði í dag sum fyri 100 árum síðani.

Ni An Hoydalar Og T Hospitali

Tað var ikki langt, ið kundi koyrast, tá fyrstu bilarnir komu. Vegir vóru í sjálvum býnum, og vegur var komin niðan í Hoydalar í 1907, tá Sanatoriið var bygt og koyrandi hevur verið eftir torv- og upp dyrkingarvegnum niðan til Sundsbrúnna.

Koyrast kundi eisini út á Hospitalið, sum tá var komið.

Áðrenn fyrsti bilurin kom til Føroyar, var ein motorsúkkla í brúk í Havnini. Í januar 1922 verður henda motorsúkkla nevnd í Dimmalætting, og tað er Arthur Brend, ið eigur hana. Eingin kai var í Havn, tá ið fyrstu bilarnir komu. Bilarnir vóru tí fluttir í land við jaktunum, sum brúktar vórðu til vøruflutning millum ferðaskip og land.

Hóast vit vita, at ein ávísur politiskur illvilji var móti bilum, so skriva føroysku bløðini upplýsandi um tey stóru tíðindini, sum tað jú var, nú fyrsti bilurin var komin til landið. Í fyrstani varð bara skrivað um bilin á donskum, men seinni, tá bilurin varð umrøddur á føroyskum, var hann blivin kvennkyn. ‚Bilin‘ var ein hon og ikki kallkyn sum í dag.

DIMMALÆTTING SKRIVAR UM FYRSTA BILIN 10.MAI 1922

Ein av vognunum hjá Eriki er til enn. Hesin hongur í góðum standi, sundurtikin í kjallaranum í barnaheiminum hjá verðdóttir Erik, ið var ættað av Kirkju úti í Fugloy. Tá á døgum var høvuðsinngongdin úr erva, niðan móti har, sum Guesthouse húsast. Verkstaður var í niðastu hædd, húsfólkið búði í miðhæddini, meðan ovasta hæddin varð leigað út. Tað var eftir, at teir fýra dreingirnir vóru fluttir heimanífrá.

Húsið var eisini ein miðdepil undir bretsku hersetingini av Føroyum, tí her í húsinum búðu sersjantarnir og aðrir yvirmenn, meðan teir vóru í Havn. Men tíðin fer frá øllum, og tá annar heimsbardagi var lokin, gekk tíðin eisini undan hestunum sum arbeiðskríatúr, og alsamt fleiri bilar komu til landið. Fyrstu tíðina royndi Erik at tillaga virksemið og smíðaði trælastir og annað til bilarnar eftir sama sniði sum karetirnar, men skjótt var einki grundarlag fyri virkseminum hjá Eriki Simonsen, sum stongdi verkstaðin í 1950’unum og heldur fór at smíða hús.

‚Havet er som bekendt Færingers store Landevej; men vi begynder ogsaa efterhaanden at komme godt med her paa Færøerne, hvad angaar moderne befordringsmidler paa Landjorden. Cyklister har vi snart mange af – efter enkeltes Mening alt for mange – og adgangen til at faa cykler er i den seneste tid blevet betydelig lettere, idet saadanne nu kan købes ihvertfald her i Thorshavn, medens man tidligere for at faa fat i en ‚hjólhest‘ (den færøske betegnelse for Cykel) maatte rekvirere den fra København.‘

H Sn Og G S Vandu Seg Vi Bilin

Cyklisternes Antal er i den sidste tid bleven forøget med en motorcyklist, og endskønt som bekendt ‚en svale gør ingen Sommer‘ saa betegner Motorcyklen ubestrideligt et fremskridt paa dette Omraade, tiltrods for at dens Virksomhed som forholdene for Tiden ligger, maa foregaa indenfor ret trange Grænser.

Og høns, Gæs, Ænder etc., der til at begynde med fjernede sig med alle Tegn paa Skræk og Rædsel, naar Motorcyklen viste sig i Farvandet, er nu allerede saa smaat begyndt at vænne sig til Dyret og betragter det ikke med samme Mistro, som tidligere. Hvorledes Forholdene vil stille sig for Færøernes første Automobil (en Ford lastbil), der i Lørdags førtes hertil med Island, og hvis Ankomst overværedes af en saa stor Tilskuerskare, som ingen fyrstelig besøgende behøvede at skamme sig over, kan man endnu ikke have megen begrundet Mening om, men at den betegner et Fremskridt og har mange Fordele fremfor andre Køretøjer – maaske ogsaa enkelte Ulemper – er ubestrideligt.

Litsma Ur Skal Koyra

Bilens første Chauffør bliver den ene af Ejerne

Montør Johs. Olsen, hvis kendte Paalidelighed og Dygtighed vil være Borgerne en Garanti for, at Bilen vil blive ført paa fuldt ud forsvarlig Maade, hvilket selvfølgelig er en af den største Vigtighed under vore vanskelige Kommunikationsforhold. Da Bilen er af forholdsvis store Dimensioner – den laster et Ton – vil det være vanskeligt for den at komme frem i den gamle bydel, medens den i de nyere Gader har en større bevægelsesfrihed.

Bilen førtes i Triumf til ‚Quillingsgaard‘ hvor den indlogeredes for Natten.

Bilen ejes af Montør Johs. Olsen og Vognmand Just Sivertsen og er indkøbt gennem Dhrr. Wenzel Petersen og Vilhelm Nielsen her i byen, der har overtaget Agenturet for Henry Ford; den kostede i Indkøb 4.500Kr.; med Fragten (500Kr) og andre Omkostninger kommer den til at staa Ejerne ialt i godt 5.000Kr. Bilen agtes anvendt saavel til Fragt – som passagerbefordning.

De i Mandags foretagne Prøveture forløb til fuld Tilfredshed, og overværedes, som man nok kan tænke sig, af et stort og interesseret Publikum.

Og 13. mai stendur:

‚Automobilen var hele Dagen i Gaar i Travl Virksomhed. Ruten er foreløbig fra Boghandlen‚ niðan á háls‘ og retur.

Prisen pr. Tur: Voksne 1 Kr., Børn 50 Øre. Der var hele tiden en ganske overvældende Tilstrømning af Passagerer, og alting forløb uden mindste Uheld.‘

Bilurin Var Kvennkyn

Tingakrossur skrivar um bilin 10. mai: ‚Fyrsta bilin. Sum eitt dømi um, at hin nýggja tíðin hevur funnið veg eisini til henda avkrók í heiminum, streyk hin fyrsta ‚bilin‘ mánadagin aftur og fram gjøgnum Havnar gøtur – sjálvsagt við einum riðli av forvitnum mannabørnum aftur úr sær.

Tað er ein miðalstór lastbil, ið nakrir ungir Havnarmenn hava fingið sær til at koyra handilsvørur, torv og annað slíkt við. Hon sigst at hava kosta 4.500 krónur umframt 500 krónur í frakt.‘

KOYRANDI HEILT NIÐAN Á SUNDSBRÚNNA!

24. mai skrivar Tingakrossur:

‚Ein rekord. Harri blaðstjóri, Tygum sýnast ikki at vita um teir stóru hendingar, vit nú uppliva í Havnini í dag og dagliga viðvíkjandi bilkoyrslu. Lesa tygum ikki ‚Dimmu‘? Ella látast tygum bara sum einki?

Tað mátti annars verið vert at ‚notera‘ hesi stórtíðindi ‚Dimma‘ sigur frá: ‚Der er i den seneste tid foretaget Køreture til Sanatoriet og op til Sundsbrúgv‘

At hugsa mær til at ein bil hevur koyrt henda langa veg, sum sanniliga er nóg so drúgvur hjá manni við tungum torvleypi á baki; er hetta ikki rekord í bilsøguni, so veit eg ikki, hvat ein rekord er.

Og slíkt tiga tygum við harri blaðstjóri! Eg fati tað ikki‘

Tá var so frægt av vegi gjørdur, at koyrandi var niðan á Sanatoriið og til Sundsbrúnna.

BERT LOYVT AT KOYRA 15 KM/T

Sum áður nevnt kom tann fyrsta motorlógin ella ferðslulógin í 1923. Men longu í 1922 fór tingið undir viðgerð av reglum um koyring við motorakførum. Tá var bara tann eini bilurin og motorsúkklan komin.

Undir viðgerðini verður millum annað tosað um mest loyvdu ferð, sum er sett til 15 km/t – tí hægri ferð skal slíta vegirnar ov illa.

Flestu tingmenn halda 15 km/t verða láturligt – tá góður gongumaður lættliga kundi ganga um kapp við bilarnar. Eisini hildu summi, at 10 kr. fyri hestakraftina verða ov høgt veggjald. Tá var goldið føst upphædd fyri hvørja hestakraft, motorurin hevði – kallað skattahestakreftir.

Hetta kundið verið mannamúgvan á Kongabrúnni 6. mai, tá Ford T bilurin kom í land. Maður og kona fóru av húsi at fregnast. Drátturin, har bilurin kom í land, sæst í miðjuni á myndini. Myndin er tó tikin seinni, tí Molin er komin væl áleiðis. Mynd: Tjóðsavnið

Í 1922 komu tveir bilar til Havnar. Hannes og Júst keyptu báðar – ein lastvogn og ein persónvogn, og í 1923 keypti Mjólkafyrsýningin ein battaríriknan lastvogn at koyra mjólkadunkar frá Ruth niðan til Meiaríið. Árið eftir kom ein til Søldafjarðar, ein til Vágar og ein til Sandoyar.

Tann 6. juni 1923 skrivaði Dimmalætting skemtiliga um bilarnar og koyringina annars:

‚Nye Automobiler. Med Mýlingur førtes hertil to nye Lastbiler, (der kan medtage Passagerer). Den ene bil tilhører Jacob Hendrik

Isaksen, Solmunde, og den anden er med dette Formaal dannet Aktiéselskab paa Vaagø. Bilerne er i Lighed med de tidligere anskaffede indkøbt gennem Wenzel

Petersen & Vilhelm

Nielsen, Thorshavn.

Føringatíðindi bringer følgende meget fantasifulde Skildring af de Kalamiteter, Bilerne har medført: ‚Som bekendt, befarer flere Biler nu daglig Thorshavns Gader og befordrer Personer og Varer.‘

Bilur Til Sands

Sandøen har også faaet anskaffet en Bil, en Lastbil, men dog indrettet saaledes, at den kan medtage Passagerer, naar den farter mellem Bygderne. Mellem Sand og Skopun har der alt i flere Aar ligget en udmærket Kørevej, og fra Sand er der nu anlagt en Linie med Sidelinier til Skaalevig og Husevig, hvorfra der paatænkes tilvejebragt Forbindelse med Dal.

At et ypperligt Vejnet og Automobilkørsel er et vældigt Fremskridt, finder alle med Undtagelse af Fjerkræ, Køer, Faar og Heste, der modtog det nye og støjende Befordringsmiddel med afgjort Uvilje og betragtede Anvendelsen heraf som fjendtlig Handling, mod hvilket der ikke fandtes andet Middel end Flugt. – Flugt for stedse bort fra dette hidtil værende idylliske Eden til andre og mere barske Egne i Heder og Fjelde, hvor man dog i det mindste nød et Gode, og det var Befrielse fra nærmere Bekendtskab med hvæsende Udyr.

Ved gode Ord og indtrængende Formaning er det dog her som alle andre Steder, hvor Bilen har holdt sit Indtog, lykkedes at overbevise alle de nævnte Skabninger med Undtagelse af nogle Heste, der hidtil har vist sig uimodstaaelige for Fornuftgrunde, om at man ikke har ondt i Sinde.

Og snart vil Forskrækkelsen være glemt, ja det er ikke udelukket, at baade Høns, Gæs, Ænder og Lam vil betragte det som deres Tilværelses største Oplevelse at have foretaget en Automobiltur, selv om de maa betale denne Fornøjelse dyrt nok med kort efter at havne i Thorshavnske eller Tveraaske Suppegryder og Stegepander…‘

Hetta árið – 1923 – kom eingin bilur afturat til Havnar.