HVA ER GRĂ˜NN IDEOLOGI
Diane Berbain 3. vara i bystyret i Bergen og sentralstyremedlem
FORORD Tor Øyvind Westbye og Diane Berbain er grunnleggere av tidsskriftet Grønn Ideologi.
vært aktiv i Miljøpartiet De Grønnes sentralstyre. Diane overbeviser med en dyp forståelse av grønn ideologi og hvordan skape praktisk politikk ut av denne. Hun er uredd i møte med makt og autoriteter og våger å fremme upopulære forslag når det trengs.
Jeg ble kjent med Diane Berbain i løpet av den lange valgkampen frem mot kommunevalget i Bergen i 2011. Som lokallagsleder var jeg på utkikk etter nye talenter som kunne være med på å løfte Miljøpartiet i Bergen opp og frem som politisk organisasjon. Diane var på den tid aktiv i folke-aksjonen «Ren luft Danmarksplass» som mobiliserte for bedre luftkvalitet i boområdene langs et av Norges mest trafikkerte kryss. Jeg hadde lagt merke til de gode leserbrevene hun skrev, og ønsket å rekruttere henne til partiet.
Med sitt internasjonale kontaktnettverk har hun kunnet knytte tråder mellom norsk og europeisk politikk, noe som har vært særlig tydelig i lakseoppdrettsaken der sterke økonomiske og politiske krefter har blitt brydd av Dianes internasjonale gjennomslagskraft. Dianes engasjement for politisk økologi og grønn ideologi opplever jeg som avgjørende for utviklingen av konstruktive ideologiske fora for den grønne bevegelsen i Norge.
Men det var flere om beinet. Både det nystiftede partiet «Byluftslisten» og SV ønsket å ta eierskap til luftkvalitets-saken og aksjonistene i Ren luft Danmarksplassgruppen. Da Diane møtte opp på vårt årsmøte og valgte å ta verv i lokallaget opplevde både første 1. kandidat Sondre Båtstrand og jeg at vi hadde gjort et kupp!
Mitt håp er at dette engasjementet vil bli tatt vare på og anerkjent slik at partiet og miljøbevegelsen kan nyte godt av Dianes talent også i årene som kommer.
Tor Øyvind Westbye
Diane har siden vært en av nøkkelpersonene i Miljøpartiet De Grønne i Bergen og Hordaland. Hun har gjort et tungt arbeid som ansatt for bystyregruppen, og har de siste årene
2
OM POLITISK ØKOLOGI (august 2011)
første vitnet, den første indikatoren på relevansen av partiets standpunkter.
Bortsett fra når man snakker om mat, er jeg overrasket over at økologi er et ord som er så lite brukt i Norge, i motsetning til det landet jeg kommer fra. I Frankrike ser vi at Eva Jolys parti Europe Ecologie les Verts ofte kaller seg ‘écologistes’, et stempel som tydelig sier hva miljøpolitikk dreier seg om. Det burde brukes også i Norge.
Politisk økologi er viljen til å analysere handlinger og forutsetninger for at mennesker og miljø kan leve sammen. “Økologi er læren om begrensningene, om det mulige, om det nødvendige, og først og fremst om vår uvitenhet”, sier den miljøengasjerte franske filosofen Jean Zin. Hvis man ønsker å unngå nye miljøkriser, stadig mer lidelse, elendighet og krig, hvis man ønsker å unngå utryddelse av menneskeheten, fordi det er noe man også snakker om når man snakker om økologi, trenger man en omstilling av samfunnet.
Økologi betyr rett og slett læren om interaksjonen mellom organismer og miljøet i alle sine spektre, og er også grunnlaget til det eneste grønne partiet i Norge: Miljøpartiet De Grønne. I dag er det slik at vi finner rødgrønne partier og blågrønne
Det handler ikke om å “redde jorden” slik vi ofte hører, men om å redde mennesker og derfor miljøet de lever i. Vi må handle nå og erstatte dagens økonomiske system, den liberale og globale kapitalismen, med en modell som er mer bærekraftig og mer harmonisk. Økologi kan altså betraktes som en moderne form for humanisme. Til de som kaller det en utopi, kan vi svare at det utopiske er å tro at vi kan fortsette med dagens system.
partier, men økologi i politisk forstand er egentlig helt grønn. Før valget mener jeg at å definere ideologien bak politisk økologi er nødvendig for å unngå forvirringen som kan oppstå i det norske politiske landskapet. Når De Grønne sier at vi jobber med politisk økologi, refererer vi ikke først og fremst til miljøvern, men til et standpunkt mot materiell vekst i samfunnet, og til spørsmål om produksjon, fordeling og forbruk. Hvis De Grønne først og fremst assosieres med miljøspørsmål, så er det fordi det er miljøet som er det
I Norge slåss flere for å fremstå som grønne. Man finner liberale og sentrumsmiljøforkjempere som er mest opptatt av å forberede fremtidige grønne bransjer, som støtter en greenwashing av bedrifter med frihet som garantist for velstand.
3
Med liberalisme blir friheten utnyttet og redusert til et redskap for å tjene markedet. Friheten til den sterkeste og eierens lov.
Autonomi har med friheten i slagordet å gjøre. Det innebærer muligheten for alle til å leve etter sine ønsker, så lenge det ikke går utover andres frihet til å gjøre det samme. Det betyr å utvikle seg selv i den betydning at man setter seg mål, at man lager sine egne lover med ansvar samtidig som man er istand til å se konsekvensene av sine handlinger. Dette prinsippet innebærer for eksempel å støtte desentralisering.
Økologi i hverdagen, med en ekte miljøpolitikk for transport, bolig, kultur og miljø, fungerer politisk. Ifølge Jean Zin har politisk økologi som motto “å ta hensyn til helheten i vårt miljø og kontrollere konsekvensene av våre handlinger på oss selv og vår framtid”. Det betyr å gjenvinne kontrollen over økonomien, å bevise at grønn vekst er en myte, å se problemene i verden i sin helhet, å ha viljen til en kontrollert utvikling som er demokratisk, balansert og rasjonell. Frihet er i dette perspektivet et ideal, der menneskelig verdighet står øverst og sikter mot en utvikling i samsvar med utfordringene i tiden. Dette handler ikke bare om å beskytte naturen, tjene penger på naturressurser, men å gripe verden an for å bygge en ny måte å leve sammen på, med nye former for solidaritet som jobber imot kortsynte interesser. Individets frihet overstyrer ikke den nødvendige likestillingen av individene fordi man må jobbe for et godt forhold mellom samfunnet og miljøet.
Solidaritet utdyper definisjonen av likhet. Det betyr at ingen blir forlatt langs veien. Alle skal ha like muligheter til å klare seg både i utgangspunktet og ved målet. Politisk økologi vil kjempe for sosial rettferdighet og jobbe for solidaritet med eget land, med andre land, med naturen og dyrene og fremtidige generasjoner. Ansvar nærmer seg brorskapet fra den franske revolusjonen. Politisk økologi utvider prinsippet til å omfatte også søstrene, og alle fra de aller nærmeste til den mest fjerne nabo, dyrene, fremtidige generasjoner av alle arter. At vi tar i betrakning konsekvensene av alle våre handlinger, er det klareste kjennemerket på en økologi som tar innover seg globalt ansvar, fremtidsfokus, feminisme og mangfold, men også lokalsamfunnets økonomi og ikkevold.
Det trengs altså en handlingsplan. Denne planen må støtte seg på sterke prinsipper og grunnleggende verdier. Den franske økonomen Alain Lipietz definerer økologi med tre ord; autonomi, solidaritet og ansvar, som ifølge ham er en utdypelse av den franske revolusjonens slagord “Frihet, likhet, brorskap”. Disse tre fundamentale verdiene er grunnlaget for politisk økologi, og de blir koordinert av en fjerde verdi som er demokrati.
Demokrati er det som til slutt knytter alle disse verdiene sammen. Hvis flertallet ikke er enig om å fremme autonomi, solidaritet og ansvar, kan ikke disse verdiene vinne frem, selv om alle har et ansvar for demokratiet, for miljøet, for hvordan man bruker ressurser og fordelingen av rikdommen.
4
Ifølge en annen fransk og grønn økonom, Serge Latouche, bør “altruisme ta over for egoisme, samarbeid over uhemmet konkurranse, fritidsnytelse over arbeidsbesettelse, betydningen av det sosiale livet over ubegrenset forbruk, smaken for det fine håndverket over produksjonseffektivitet”. Så spørs det hva
flertallet vil ha etter det kommende valget. prosjekt for en økologisk politikk og post-utvikling, der man vil leve, jobbe og forbruke mindre. Jeg har ikke tro på at politikken alene kan få det til. Endringer bør komme fra grasrotet.
NEDVEKST Hva er nedvekst Ansvarliggjøre (oktober 2012) mennesker som borger
“Nedvekst” heter décroissance, degrowth, eller nerväxt på svensk. Begrepet er ikke oversatt til norsk, men kun De Grønne har tilegnet seg det. Nedvekst er kjernen til vår ideologi, og betyr å forlate målet for ubegrenset vekst i en begrenset verden, jakt etter overskudd, som har så uheldige konsekvenser for miljøet og dermed på menneskeheten.
(oktober 2012)
Det finnes forskjellige muligheter for å aksjonere, å handle slik Aristoteles og Hannah Arendt beskriver i begrepet “praxis“. Aksjon skaper rom der mennesker kan møtes. Den forbinder direkte mennesker i et felles rom, som ikke er styrt av markedet. Min favoritt fremgangsmåte er å bruke gaten. Det innebærer å erobre det offentlige rom for å få våre interesser til å bli sett og hørt. Det kan være store eller små grupper som handler gjennom et nettverk som står bak (partier, interessegrupper).
Obs! Nedvekst er ikke bærekraftig utvikling! Radikale kritikere av utvikling står bak nedvekst. De vil tegne konturene til et alternativt prosjekt for en økologisk politikk og post-utvikling, der man vil leve, jobbe og forbruke mindre. Jeg har ikke tro på at politikken alene kan få det til. Endringer bør komme fra grasrotet.
5
Hensikten er å mobilisere politisk og administrativmyndighet, publikum, media, men også sympatisører.
menneskeliv i det motsatte av massesamfunnet (neoliberalisme kaller jeg det her), som forårsaker ensomhet (ingen felles verden), som ødelegger det offentlige så godt som det private; det fratar menneskene deres eksistens, muligheten til å handle, til å være fri. Det virkelige menneskeliv skal bestå i å dele en felles verden hvor relasjoner med andre er mulige. Man blir en politisk vesen, med fri tale, i stand til å skape. Å handle sammen er makten til fri skapning.
Jeg husker den første gangen jeg gikk i tog, for 13 år siden. Vi demonstrerte for alles rett til bolig, og endte på et bygg som hørte til et selskap for lokaltransport. Lokalene var okkuperte, og noen hadde laget stort middag rundt et langt bord til fri pris for alle. Store og små koste seg, det var også levende musikk; saken som vi hadde demonstrert for var alvorlig men vi var glade for å være samlet. Det var en opplevelse som hadde ingen prislapp, en følelse og en vilje til å være sammen og kjempe for en god sak som ikke var diktert av myndigheter, det var spontant, fredelig, det var ansvar som kom nedenfra, det var engasjement, det var overveldende, det var sterkt og sjeldent. Det var et gjennombrudd i mitt unge liv. Det var en (re)aksjon mot urettferdighet, den var delt, og det var godt for sjelen. Det at det kom nedenfra, fra folket, det var tøft, det var ekte frihet.
Ansvar. I følge Hannah Arendt er muligheten til å handle også et ansvar. Men neoliberalisme er avhengig av avpolitiserte, apatiske og kyniske borgere. Demokratisk deltakelse eller folkestyre er den største fienden. Folk er lurt vekk fra å tenke seg og delta i beslutningsprosesser, samfunnet er fragmentert og gjør at individene er uengasjerte, de mister motet, de er uten makt sosialt. De gir opp det gode liv, som er å handle for et godt liv. De lar seg dirigere av andre. Den apatien er i virkelighet kanskje vår verste indre fiende. Det er også en tragedie for samfunnet som går glipp av kreativ og produktiv kraft. Mennesker som er passivisert gidder bare ikke lenger. De har egentlig mistet troen til seg selv.
Frihet. Jeg har leitet lenge etter essensen av denne følelsen, og fant til slutt Arendt som kalte det “public happiness”. Det er evnen til å kunne si nei, å nekte, å være i stand til å være indignert, organisere seg for å forsvare felles interesser. Å erfare det er å erfare frihet. Arendt beskrev den virkelige eiendommen utifra sin opprinnelig betydning fra Antikken: betingelsene for å ha tilgang til det offentlige livet. I Antikken, å være eier betydde ikke å ha rikdommer, men å ha tilgang til det offentlige livet, til talen, til å skape. Å ha friheten. I følge Arendt består det virkelige
“Vår lykke avhenger av våre talenter, og hvis vi blir forhindret i å utfolde våre personlige talenter blir vi ulykkelige”. Aristoteles Mennesker i alle fasonger trenger å delta i et organisert felles og offentlig liv, ikke bare for å overleve, men også for å bruke deres ferdigheter. Det er håp i kollektiv aksjon, som er i
6
samfunnets fundamenter, utfordrer denne radikale tankegangen selvfølgeligheter som man er lært opp til siden barndommen. Veldig få våger å ta opp emnet Nedvekst og omstillingen av samfunnet.
grunnen en politisk handling, og som gir mening til det å “leve sammen”. Den “offentlige frihet” eller “felles goder”, det vil si en felles verden, er et sted hvor frihet skapes og er delt. Selv om neoliberalismen ser mennesker som egoistiske dyr, og selv om den forteller oss at There Is No Alternative: dette er begrunnelsestrategier for å fremmedgjøre oss enda mer. Den felles verden, og evnen til å samarbeide, blir en fortapt skatt.
Nedvekst utfordrer den lett-nihilistiske konsensusen, noe som er ubehagelig fordi nedvekst fordømmer vår livsstil, påpeker de uheldige konsekvensene av den, og stiller spørsmål ved et felleskap som samles i en kult der økning i BNP er det mest saliggjørende.
Aksjonere for en sak er å aksjonere for en felles verden, og mot globalisering og neoliberalisme, mot ensomhet og fremmedgjøring. Det er å ville etablere en samtale mellom de forsømte og makten i et samfunn som ikke er samtalende lenger.
Avkolonisering av våre hoder må utføres ved å konstant stille spørsmål om vedtatte sannheter, noe som er ubehagelig for mange, og lite salgbart. Det De Grønne jobber for er det totalt motsatte av dagens mentalitet. Det at De Grønne sliter i Norge kan forklares på flere måter, og forholdene i media hjelper fint lite. Kvaliteten på norske aviser er for eksempel ikke mye å skryte av. De er preget av nedskjæringer og annonsejag.
Tilbake til nedvekst. Nedvekst vil nettopp ta fatt i den problemstillingen og ansvarliggjøre mennesker som borger. Å skape et mer rettferdig samfunn ville være å gjeninnføre harmoni og samarbeid, å bygge en felles verden der alle har sin plass og vil tale uten risiko.
Den rådende mentaliteten er en ensartet tankegang med liten plass til nytenkning.
Nedvekst og mediene
Informasjonsmaurene i mediene er programmert til å produsere et innhold som ikke utforder konsensus. Motstanden synes akkurat stor nok til at man kan påstå at man gir plass til pluralisme uten å risikere å få kritikk.
(januar 2013)
Det som ligger bak følelsen av overflod av informasjon og medier er verken mangfold eller valg. Vi som blir bombardert med informasjon er gjort til søvnige mennesker, ute av stand til å tenke eller handle. Oversikten forsvinner
Nedvekst som begrep, holdning og livsorientering lykkes ikke i media, verken i Norge eller i utlandet. Ved å angripe det kapitalistiske
7
i den raske informasjonsstrømmen, vi får ikke tid til å se oss tilbake, å sette faktaene i sammenheng, å analysere, å fordype oss. Nye hendelser jages bort av noe enda nyere og mer oppsiktsvekkende. Informasjonen spres umiddelbart, og den er globalisert, flyktig og overfladisk. Man informerer for at ingenting skal endres.
ved å smiske for dem, men ved å avvise dem fullstendig. Vi må heller spre idéene våre utenfor konsensusens festning, en festning som beskytter det systemet vi avviser.
Kan journalistikken jobbe for et såpass radikalt prosjekt som en omstilling av samfunnet i retning nedvekst? Tydeligvis ikke.
arbeiderbevegelsen var sterk på begynnelsen av 1900-tallet, var det ikke fordi de gjorde alt for å være til stede i de borgerlige mediene. Det skyldtes at den klarte å lage et opposisjonelt offentlig rom: med dissidente aviser, foreninger, fagforeninger.
Omstillingen av samfunnet er bare mulig ved å jobbe mot de rådende mediene. Om
En diskurs som betviler arbeid og utvikling vil jo være skandaløs og slett ikke falle i god jord.
Man trenger nedvekst også i informasjonsproduksjon, der man heller jobber med kvaliteten og har høy bevissthet om midlene man benytter. Lokal informasjon av høy kvalitet er nødvendig for å kunne handle for å forandre verden.
Journalistyrket er bygget på myten om at journalistene er frihetens forvaltere, motmaktens tjenere og en søyle i demokratiet. Om det bare var sant … Sannheten er at journalistikkens rolle er å holde ved like konsensus, fordommer og den sosiale orden. Journalistene følger hovedstrømmene i samfunnet og er ikke i stand til å utfordre holdningene som preger vår tid. De gir ikke oss redskapene til intellektuelt selvforsvar.
over arbeidsbesettelse, betydningen av det sosiale livet over ubegrenset forbruk, smaken for det fine håndverket over produksjonseffektivitet”. Så spørs det hva flertallet vil ha etter det kommende valget.
Informasjon er et produkt, en vare som raskt forbrukes og glemmes. Vår intellektuelle og psykiske horisont blir begrenset av redaktørenes syn på verden, og av eierne og det de bestemmer skal ha aktualitet. Nedvekst bør slett ikke prøve å få innpass i middelmådige medier, å selge seg for å bli nevnt i de offisielle kanalene som daglig sier ”There Is No Alternative”. Man utfordrer ikke meningsmotens forvaltere
8