Det bergenske unntak Er man ikke bergenser av fødsel, kan man bli det av overbevisning. Lotte Schönfelder Tekst og foto: Diane Alexandra Berbain Vintertiden er slutt. Gatene er igjen fylte av Bergensere, og de aller første turistene lar seg lokke av de nokså gode tilbudene på Torget. Man kjenner dem lett igjen : øynene leter febrilsk etter en retning, klesstilen skiller seg ut (de har ikke fancy sjøstøvler på nå r det regner). De er hjelpeløse, forvirret, og fulle av undring. Ta for eksempel en gruppe franskmenn, som jeg kjenner veldig godt. De begynner ofte deres oppdagelsesferd i Norge fra hovedstaden, oppholder seg fire dager i fjordene og bygde-Norge, for å endelig komme til Bergen. « Vakrere enn Oslo », sier den ene, « Så fint å komme tilbake til urbanitet », sier den andre. De har hørt mye om Nordmenn i løpet av turen. I hovedtrekk liker disse menneskene kompromisser, er bønder i byen, de er også svært beskjedne (med andre ord, det stikk motsatte av Franskmenn). Og her kommer et herlig unntak. Mesdames et Messieurs, vit at dere har ankommet et rike i Riket. Med sine egne riter, sin sjel, sin identitet. Samfunnets støtter kalles her Erkebergensere, og laget er Brann. De aner ikke at i denne byen gjemmer det seg bak murene en stolthet som er like stor som Paris. En stolthet som er bedre enn Janteloven. Nei, den sistnevnte kunne ikke engang tre i kraft i Frankrike, elitismens land. Men Bergensere har noe mer til felles med Franskmenn, nemlig breiflabbene overalt. Mens de uvitende følger guidene kledd i rødt langs byens gater og skatter, vet de neppe hva som foregå r her. Ja, de kan vekke irritasjon i oss, vi kan ha lyst til å skremme dem vekk med hageslangen, men la oss innrømme det : `de gjør oss stolt av vå r by', de minner oss på at vi har noe verdifullt, som gir næring til vå r kulturelle identitet og vå r forestilte tilknytning til byen. En Bergenser sier : « Eg e' ikkje fra Norge, eg e' fra Bergen ». En Bergenser er ikke en stril. Hva er da en Bergenser, er Bergensere norske i det hele tatt ? Hvis man ser nærmere på den velkjente patriotismen à la bergensk, så virker den nesten unorsk fra utsiden. Jeg ser ofte for meg Bergen som et eget individ med en bestemt personlighet. Skal vi se nærmere på det, merker vi at den skiller seg klart fra resten av den vanlige oppfatningen man har av Norge og Nordmenn. I Bergen finnes ingen redsel for å stikke seg frem, ingen selvfornektelse, eller redselen for hovmod, som har preget den norske tenkningen fra Hå vamå l til Ole Hallesby sin retorikk. Bergen har uten tvil sitt genius loci, eller stedså nden. Det dreier seg om samspillet mellom alle elementer som framstiller byens særpreg og stemning. Det gjelder harmonien mellom byens landskap, arkitektur, og menneskene imellom. Torunn Selberg, professor i Seksjon for folkloristikk ved UiB, snakker for eksempel om profesjonelle Bergensere. De få r Bergen til å bli kjent nasjonalt og internasjonalt gjennom deres aktivitet/verker. I dag har vi for eksempel Holmå s eller Staalesen, men det kommer også til uttrykk på mange andre må ter. - Ja, hva er det med disse Bergensere ? De er i alle fall noe for seg selv.
Bergen 2003-2009
Er det et sted vi ikke være på en 17. Mai, så er det Bergen med buekorpsene. Østlending