Santa Montefiore: Valentinas siste reise kap 1-3 by Bastion Forlag

Valentinas siste reise

Av Santa Montefiore

Valentinas siste reise Oversatt av Eva Ulven

Bastion Forlag

Originaltittel: Last Voyage of the Valentina av Santa Montefiore Copyright © Santa Montefiore, 2005 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN: 978-82-83131-01-7 1. utgave, 1. opplag 2016 Oversatt av Eva Ulven ved Nye Tillen Omslag: Trygve Skogrand Sats: eBokNorden AS, Oslo 2015 Trykk: ScandBook AB, Sweden www.bastion.no

Til min tante, Naomi Dawson

Prolog

Italia 1945 Det var nesten mørkt da de var fremme ved palazzoet. Himmelen var blågrønn, men med et skjær av lys oransje rett over trekronene der solen nettopp hadde gått ned. Steinmurene i de store tårnene raget loddrette og ugjennomtrengelige til værs, og i toppen hang et slitt flagg slapt langs flaggstangen. En gang, da skjebnens vinder hadde hatt en gunstigere retning, hadde flagget vaiet lystig i brisen og vist omgivelsene hvem som hadde makten i området. Nå var eføyen i ferd med å kvele murene og ledet tankene hen på dødskampen til en forgiftet gammel principessa som så vidt pustet, med rallende, støtvise åndedrag. Minnene om fortidens berømmelse og dominans hadde fordunstet og oppløst seg til det ugjenkjennelige, og den motbydelige lukten som lekket ut fra principessaens innvoller der nedbrytningen allerede hadde satt inn, blandet seg med dunsten av råtnende bladverk fra de forsømte hagene. Stanken var overveldende. Vinden føltes skarp, som om vinteren strittet imot vårens komme og klorte seg fast med 7

iskalde fingre. Eller kanskje vinteren dvelte akkurat her, bare i dette huset, og de iskalde fingrene tilhørte døden, som nå hadde meldt sin ankomst. De snakket ikke sammen, for de visste hva de hadde å gjøre. Bundet sammen av sinne, smerte og dyp sorg hadde de sverget å ta hevn. Et gyllent lys kunne skimtes i et vindu på baksiden av palazzoet, men krattskogen utenfor var så tett og tilgrodd at det ikke var mulig å ta seg frem dit. De måtte ta sjansen på å gå inn fra forsiden. Det var helt stille, bortsett fra vinden som suste i trærne. Ikke engang sirissene torde å utfordre den dystre atmosfæren som omga stedet, men valgte i stedet å spille et stykke lenger nede i lien, der det var varmere. De to angriperne var vant til å snike seg frem, for de hadde begge kjempet i krigen. Nå sto de igjen side ved side, men stilt overfor en helt annen fiende, en ondskap som hadde berørt dem personlig, hinsides all fornuft. De var kommet for å utslette den. Uten en lyd klatret de inn gjennom et vindu noen hadde vært skjødesløs nok til å la stå på gløtt. De snek seg gjennom mørket, lydløst som på kattepoter. De svarte klærne fikk dem til å gå i ett med omgivelsene. Da de kom frem til rommet der lyset sivet ut under dørsprekken, stoppet de opp, og blikkene deres møttes. Øynene lyste; ansiktene var alvorlige, besluttsomme. Ingen av dem følte frykt, bare forventning og en bister visshet om noe uavvendelig. Da døren ble åpnet, så offeret opp og smilte. Han visste hvorfor de hadde kommet. Han hadde ventet på dem. Han var klar, og han var ikke redd for å dø. De kom til å oppdage at det å drepe ham ikke ville gjøre smerten lettere å bære. De visste ikke det, naturligvis; i så fall ville de ikke ha kommet. Han hadde lyst til å by dem på noe å drikke. Han hadde lyst til å nyte øyeblikket. Forlenge det. Men de var ivrige etter 8

å få det overstått og komme seg av sted. Den nonsjalante vennligheten hans var kvalmende; han smilte til dem som en gammel venn. De hadde lyst til å skjære smilet bort fra ansiktet hans med kniv. Han merket at de følte seg krenket, og det fikk ham til å smile enda mer. Selv i døden ville han smile. De ville aldri kunne kvitte seg med ham og det han hadde gjort. Det han hadde tatt fra dem, kunne aldri leveres tilbake. Han hadde vunnet, og de hadde tapt, og den gnagende skyldfølelsen deres skulle være hans endelige seier. Knivbladet glitret i det gylne skjæret fra lampen. De ville at han skulle se det. De ville at han skulle vente på det og frykte det, men han var ikke redd. Han ville dø med glede, frydefullt. Han ville nyte sin egen smerte på samme måte som han nå nøt deres. De så på hverandre og nikket. Han lukket øynene og løftet haken, blottet den hvite halsen som et uskyldig offerlam. «Drep meg, men glem ikke at jeg drepte dere først!» sa han skadefro, og stemmen hadde en triumferende klang. Da bladet skar seg gjennom strupen, sprutet blodet utover gulv og vegger og farget dem glinsende røde. Han sank fremover. Han som holdt kniven, tok et skritt tilbake mens den andre sparket den livløse kroppen ned på gulvet, der den ble liggende med ansiktet opp. Strupen var et gapende sår. Han smilte fremdeles. Selv i døden smilte han. «Det holder!» ropte mannen med kniven og snudde seg for å gå. «Vi har gjort nok. Det var en æressak.» «Det var mer enn en æressak for meg.»

Det fĂ¸rste portrettet

London 1971 «Hun blir oppvartet av den unge mannen igjen», sa Viv, som sto på dekket av husbåten der hun bodde. Det var en mild vårkveld, men hun trakk likevel det frynsete sjalet tettere om seg og tok et langt drag av sigaretten. «Ikke si at du spionerer nå igjen, vennen min!» sa Fitz med et skjevt smil. «Man kan ikke unngå å legge merke til hvordan elskerne til den jenta kommer og går.» Viv knep øynene med de tunge øyelokkene sammen og inhalerte gjennom utspilte nesebor. «Folk som ikke vet bedre, kunne tro du var misunnelig», bemerket Fitz, skar en grimase og tok en slurk billig fransk vin. I alle de årene han hadde vært Vivs venn og agent, hadde hun ikke en eneste gang kjøpt en flaske god vin. «Jeg er forfatter. Det er jobben min å være nysgjerrig på folks gjøren og laden. Alba er interessant. Hun er et utrolig egoistisk vesen, men man kan ikke unngå å bli 11

tiltrukket av henne. Den legendariske møllen mot lyset. Selv om det i mitt tilfelle ikke dreier seg om en møll, men derimot om en særdeles velkledd sommerfugl.» Hun spradet over dekket, slengte seg ned på en stol og spredte den blå og rosa kaftanen utover som vinger av silke. «Like fullt synes jeg livet hennes er underholdende. Jeg skal bruke det i en bok en dag, når vi ikke lenger er venninner. Jeg tror det er slik Alba er. Hun bruker mennesker, og så går hun videre. I vårt tilfelle er det jeg som har tenkt å gå videre. Når den tid kommer, vil ikke dramaene i livet hennes ha noen underholdningsverdi lenger, og jeg vil dessuten ha blitt lei av Themsen. De gamle knoklene mine kommer til å verke på grunn av fuktigheten, og knirkingen og dunkingen vil holde meg våken om natten. Da skal jeg kjøpe meg et lite chateau i Frankrike og leve et tilbaketrukket liv, ettersom jeg på det tidspunktet kommer til å være lei av berømmelsen.» Hun sugde inn kinnene og smilte mot Fitz. Men Fitz hørte ikke lenger etter, selv om det var det som var jobben hans. «Tror du de betaler for det?» spurte han, støttet seg med hendene på båtripen og kikket ned i det skitne elvevannet. Ved siden av ham lå Sprout, den gamle springer spanielen hans, og sov på et teppe. «Nei så menn om de gjør!» svarte hun skarpt. «Det er faren hennes som eier båten. Hun må i hvert fall ikke ut med tolv pund i uken i leie, det kan jeg love deg.» «I så fall er hun bare frigjort.» «I likhet med alle andre i hennes generasjon. Følger med strømmen. Det kjeder meg. Jeg var forut for min tid, Fitzroy. Jeg hadde elskere og røykte hasj lenge før denne verdens Albaer hadde hørt om noen av delene. I dag foretrekker jeg sølibatet og ganske alminnelige 12

sigaretter. Jeg er femti, altfor gammel til å være moteslave. Det er bare så barnslig og fjollete. Jeg har mer interessante ting å tenke på. Du er kanskje godt og vel ti år yngre enn meg, Fitzroy, men jeg kan se at moteverdenen kjeder deg også.» «Jeg tror ikke jeg ville kjede meg sammen med Alba.» «Men du, min kjære, ville før eller senere kjede livet av henne. Du tror muligens at du er litt av en Don Juan, Fitzroy, men Alba er ikke dårligere i så måte. Hun er ikke som jenter flest. Jeg sier ikke at du ville hatt problemer med å få henne til sengs, men å holde på henne, se det er en ganske annen sak. Hun liker variasjon. Elskerne hennes varer aldri lenge. Jeg har sett dem komme og gå. Historien gjentar seg: De går med spenstige steg oppover landgangen, men så, når det hele er over, tusler de ned med halen mellom bena som mishandlede kjøtere. Hun ville slukt deg med hud og hår og spyttet ut restene som kyllingbein. Det ville vært litt av et sjokk, ikke sant, vennen min? Jeg skal vedde på at ingen andre har gjort det med deg. Det kalles karma. Som man reder, så ligger man. Det hadde vært til pass for deg etter alle hjertene du har knust. Uansett, i din alder burde du se deg om etter en tredje kone og ikke jakte på kortvarig spenning. Du burde slå deg til ro. Finne deg en god kvinne og holde deg til henne. Alba er fyrrig fordi hun er halvt italiensk.» «Aha, det forklarer det mørke håret og den gylne huden.» Viv sendte ham et skråblikk, og de tynne leppene bredte seg ut i et enda tynnere smil. «Men de veldig lyse øynene, merkelig …» Han sukket og la ikke lenger merke til smaken av den billige vinen. «Moren hennes var italiensk. Hun døde like etter at Alba ble født. I en bilulykke, tror jeg. Hun har en skrekkelig 13

stemor og en gørrkjedelig far. I marinen, tenk. Det gamle fossilet er der fortsatt. Har hatt den samme kontorjobben siden krigen, vil jeg tro. Dagpendler, helt håpløs. Kaptein Thomas Arbuckle, og det er definitivt Thomas og ikke Tommy. Ikke som deg, som er mer Fitz enn Fitzroy, selv om jeg elsker navnet Fitzroy og vil fortsette å bruke det likevel. Ikke rart at Alba har gjort opprør.» «Det kan godt hende at faren er gørrkjedelig, men han har tydeligvis penger.» Fitz lot blikket gli over den blankpolerte husbåten som lå og duvet i takt med strømningene i vannet. Eller muligens med Albas elskov. Tanken fikk det til å knyte seg i magen av misunnelse. «Penger er ikke alt. Det burde da du vite, Fitzroy.» Fitz stirret ned i glasset et øyeblikk mens han tenkte på sitt eget liv, som ikke hadde gitt ham annet enn grådige koner og kostbare skilsmisser. «Bor hun alene?» «Hun bodde sammen med en av halvsøstrene sine en tid, men det fungerte ikke. Jeg tviler på at jenta er enkel å leve sammen med, velsigne henne. Problemet med deg, Fitzroy, er at du har altfor lett for å forelske deg. Livet ditt hadde vært atskillig enklere hvis du hadde hatt bedre kontroll over følelsene dine. Da kunne du bare ligge med henne og være ferdig med det. Å, det var på høy tid! Dere er sent ute», utbrøt hun idet nevøen, Wilfrid, kom hastende bortover flytekaien med kjæresten Georgia på slep, full av beklagelser. Viv kunne være ganske skrekkinngytende når noen kom for sent til bridgen. Husbåten Valentina var helt annerledes enn alle de andre på Cheyne Walk. Forstavnen var fint bøyd oppover, kokett, som om hun forsøkte å holde tilbake et vitende smil. Kahytten var blå- og hvitmalt med runde ventiler og en balkong 14

fylt med frodige blomsterkasser om våren, mens det i vintermånedene regnet inn gjennom sprekker i treverket. Slik livet setter sine spor i et menneskeansikt, røpet det salryggede taket og baugen, som kunne minne om en aristokratisk nese i profil, at hun kanskje hadde flere liv bak seg. Valentinas mest fremtredende egenskap var derfor det gåtefulle. I likhet med en fin, gammel dame som aldri ville vise seg uten sminke, ville heller ikke Valentina avsløre hva som befant seg under malingen. Imidlertid var det verken de uvanlige trekkene, sjarmen eller det at hun var unik, som fikk eieren til å elske henne. Alba Arbuckle elsket båten sin av en helt annen grunn. «Å gud, så vakker du er, Alba!» sukket Rupert og boret ansiktet inn mot den velduftende halsen hennes. «Og du smaker som godteri.» Alba fniste og syntes han var tåpelig, men kunne ikke motstå følelsen av de kilende, skrapende skjeggstubbene og hånden hans som allerede hadde funnet veien forbi de semskede, blå treskostøvlettene og opp under Mary Quant-skjørtet. Hun vrikket på seg av vellyst og løftet haken. «Ti stille, din dust. Kyss meg.» Han gjorde som hun sa, ivrig etter å gjøre henne til lags. Han ble oppmuntret av at hun plutselig hadde våknet til live i armene hans etter en heller muggen middag i Chelsea. Han presset leppene mot hennes, lettet over at hun ikke kunne bruke tungen til å si ekle ting til ham så lenge han holdt den beskjeftiget på annet vis. Alba hadde det med å si de mest sårende ting med det søteste, mest forførende smil. Og likevel vekket de lyse, grå øynene hennes, som minte om en myr en disig vintermorgen, en merkelig form for medlidenhet som virket avvæpnende. Uimotståelig for en mann. Fikk ham til å lengte etter å 15

beskytte henne. Det var lett å elske henne, men lite sannsynlig at det ville vare. Men i likhet med de andre håpefulle som kom og gikk over Valentinas slitte dekk, kunne han ikke la være å forsøke. Alba åpnet øynene da han kneppet opp blusen og la munnen over brystvorten hennes. Hun så opp gjennom takluken, mot noen fjærlette, rosa skyer og den første stjernen som glimtet på himmelen. Overveldet av den uventede skjønnheten i dagen som sang på det siste verset, mistet hun konsentrasjonen et øyeblikk og ble i stedet fylt av vemod. Tristheten tok overhånd, og de lyse, grå øynene fyltes med tårer, tårer som sved. Ensomheten gnagde og verket i henne, og den lot seg tilsynelatende ikke kurere. Forskrekket over at en slik svakhet skulle ramme henne på et så upassende tidspunkt, snodde hun bena rundt elskeren og rullet seg over slik at hun ble sittende oppå ham, mens hun kysset og bet og klorte ham som en villkatt. Rupert ble sjokkert, men også enda mer opphisset. De utålmodige hendene hans fløy opp langs de nakne lårene hennes, der de oppdaget at det ikke var noen truse. Rumpeballene lå glatte og tilgjengelige for kjærtegn fra de ivrige fingrene hans. Så var han inne i henne, og hun red ham energisk, som om hun bare var opptatt av nytelsen og ikke av mannen som ga henne den. Rupert betraktet henne med ærefrykt mens han lengtet etter å kysse leppene hennes, som var lett atskilte og litt hovne. Hun så kåt ut, og likevel, til tross for mangelen på hemninger, utstrålte hun en sårbarhet som fikk ham til å ville holde henne tett inntil seg. Ruperts tanker forsvant i elskovens opphisselse. Han lukket øynene og ga seg lystene i vold, ikke lenger klar nok til å kunne glede seg over det nydelige ansiktet hennes. De vred og buktet seg over haugen med forlatte 16

klesplagg som lå utover sengen, til de andpustne og leende landet på gulvet med et dunk. Hun betraktet det forbløffede ansiktet hans med skinnende øyne, og sa med en hes latter: «Hva hadde du ventet deg? Jomfru Maria?» «Det var helt vidunderlig. Du er en engel», sukket han og kysset henne på pannen. Hun hevet brynene og lo mot ham. «Du er virkelig helt på jordet, Rupert. Gud ville ha kastet meg ut av himmelen for dårlig oppførsel.» «Da er ikke det en himmel jeg ønsker meg.» Med ett ble oppmerksomheten hennes fanget av en rull med gråpapir som var blitt synlig mellom plankene i sengebunnen. Hun fikk ikke tak i den fra der hun lå, så hun skjøv Rupert til side og krabbet over til den andre siden. Hun strakte armen inn under sengen. «Hva er det?» spurte han sløvt. «Jeg vet ikke», svarte hun. Hun reiste seg, grep sigarettpakken og lighteren fra nattbordet og hev dem bort til ham. «Tenn en røyk for meg, er du snill.» Så satte hun seg på sengekanten og rullet papiret langsomt ut. Rupert var ikke-røyker. Faktisk avskydde han sigarettrøyk, men han ville ikke virke prippen, så han gjorde som han fikk beskjed om, slengte seg ned ved siden av henne på sengen og lot hånden gli anerkjennende over ryggen hennes. Hun stivnet. Uten å se på ham sa hun: «Jeg har hatt det hyggelig med deg, Rupert. Men nå vil jeg være alene.» «Hva skjer?» spurte han, lamslått over at hun med ett var blitt så kald. «Jeg vil være alene, sa jeg.» Et øyeblikk var han usikker på hvordan han skulle reagere. Slik hadde ingen kvinne noensinne behandlet ham. Han følte seg ydmyket. Da han forsto at hun ikke kom til å ombestemme seg, begynte han 17

motvillig å kle på seg, mens han klamret seg til nærheten de hadde delt bare et par øyeblikk tidligere. «Får jeg treffe deg igjen?» Han var klar over at han hørtes desperat ut. Hun ristet irritert på hodet. «Bare gå!» Han knyttet skolissene. Hun hadde fremdeles ikke sett på ham. Oppmerksomheten hennes var utelukkende rettet mot papirrullen. Det var som om han skulle ha gått allerede. «Jeg finner veien ut selv», mumlet han. Hun løftet blikket mot glassdørene som ledet ut til det øvre dekket, og så ut på den rosa kveldshimmelen som nå var i ferd med å gli over i nattens mørke. Hun hørte verken døren som smalt igjen, eller Ruperts tunge fottrinn der han tuslet nedtrykt over landgangen, men bare hviskingen fra en stemme hun trodde hun hadde glemt. «Å, jøss! Der har vi en som ikke ser særlig glad ut», bemerket Fitz da han så Rupert gå mot Chelsea Embankment og forsvinne under gatelyktene. Kommentaren førte til et lite opphold i kortspillet. Sprout spisset ører og løftet det tunge blikket før han lukket øynene igjen med et sukk. «Vel, hun har et høyt forbruk, vennen min», sa Viv og festet en blond hårlokk på plass bak øret. «Hun er som en svart enke.» «Jeg trodde de spiste partnerne sine», sa Wilfrid. Fitz nøt den appetittvekkende tanken før han la et kort på bordet med et smell. «Hvem er det vi snakker om?» spurte Georgia og rynket nesen mot Wilfrid. «Naboen til Viv», svarte han. 18

«Hun er en tøyte», innskjøt Viv skarpt, tok stikket og dro kortene over til sin side av bordet. «Jeg trodde dere var venninner.» «Det er vi, Fitzroy. Jeg er glad i henne, tross alt. Vi har alle våre feil og mangler, ikke sant?» Hun smilte og slo av asken i en limegrønn skål. «Ikke du, Viv. Du er perfekt.» «Takk skal du ha, Fitzroy», svarte hun, før hun snudde seg mot Georgia og tilføyde med et blunk: «Jeg betaler ham for å si det.» Fitz kikket ut av den lille, runde ventilen. Alt var stille og rolig på dekket av Valentina. Han så for seg den vakre Alba liggende naken på sengen, blussende og blid og med alle kroppens former på riktig sted, og ble forbigående avsporet fra spillet. «Våkne opp, Fitz!» sa Wilfrid og knipset med fingrene. «Hvilken planet er du på?» Viv la fra seg kortene på bordet og lente seg tilbake. Hun tok et drag av sigaretten og blåste ut røyken med et høylytt puff. Så kikket hun opp på ham med øyne som var tunge av drikking og andre av livets utskeielser, og sa: «Å, på den samme triste planeten som så mange andre tåpelige menn!» Alba stirret på portrettet som var tegnet med pastellkritt på gråpapir, og følelsene strømmet gjennom henne. Det var som å se i et speil, men et speil som gjorde henne penere enn i virkeligheten. Ansiktet var ovalt, som hennes, med fine kinnben og en fast, bestemt hake, men øynene var ikke hennes i det hele tatt. De var mandelformede og brungrønne og utstrålte en blanding av lattermildhet og en dyp, uutgrunnelig tristhet. De fanget oppmerksomheten, stirret tilbake og tvers gjennom henne, og de fulgte henne når hun rørte 19

på seg. Hun så inn i dem en lang stund, oppslukt av håp og drømmer som aldri ville bli til noe mer. Selv om munnen bare hadde en antydning til smil, virket ansiktet som helhet åpent og tilfreds, som en solsikke. Magen til Alba vred seg i lengsel. For første gang på så lenge hun kunne huske, så hun på morens ansikt. Nederst i bildet, på latin, sto ordene Valentina 1943, dum spiro, ti amo skrevet med blekk. Det var signert Thomas Arbuckle. Alba leste ordene om og om igjen, til tårene fikk dem til å flyte utover. Så lenge jeg puster, elsker jeg deg. Alba hadde lært italiensk som barn. I et uvanlig anfall av storsinn hadde stemoren, Bøffelen, foreslått at hun skulle ta timer for å opprettholde en viss kontakt med sine middelhavsrøtter, røtter som det samme kvinnemennesket på alle andre måter hadde forsøkt å utslette. Det var tross alt Albas mor som hadde vært farens store kjærlighet. Og for en kjærlighet det hadde vært. Stemoren visste bare så altfor godt hvilken skygge Valentina kastet over ekteskapet hennes. Ute av stand til å viske ut et så kraftfullt minne måtte hun nøye seg med å forsøke å feie det under teppet. Så Valentinas navn ble ganske enkelt aldri nevnt. De hadde aldri reist til Italia. Alba kjente ingen av morens slektninger, og faren unnvek spørsmålene hennes, så hun hadde for lengst sluttet å spørre. Som barn hadde hun trukket seg inn i sin egen verden, som besto besto av et lappeteppe av informasjon som hun hadde klart å sy sammen ad omveier. Hun søkte seg dit og fant trøst i fantasibilder av den vakre moren på stranden ved den søvnige italienske byen der hun hadde truffet og forelsket seg i Albas far under krigen. Thomas Arbuckle hadde vært kjekk den gangen – Alba hadde sett bilder av ham. I marineuniform hadde han gjort 20

en riktig flott figur. Rødblondt hår og lyse øyne, og et freidig, selvsikkert smil som Bøffelen i kraft av sin sterke personlighet hadde klart å redusere til en sur geip. Bøffelen var sjalu på husbåten han hadde kjøpt og oppkalt etter Valentina, og hadde aldri satt sin fot på dekk. Hun omtalte den konsekvent som «båten» og brukte aldri navnet. Valentina manet frem minner om sypresser og sirisser, olivenlunder og sitrontrær, og om en kjærlighet så stor at den ikke lot seg forringe, uansett hvor mye hun trampet i bakken og snøftet forarget. Alba hadde aldri følt seg virkelig hjemme i farens hus. Halvsøsknene var fysiske speilbilder av foreldrene, mens hun selv var mørk og fremmed, for hun lignet moren. Halvsøsknene drev med ridning, plukket bjørnebær og spilte bridge, mens hun drømte om Middelhavet og olivenlunder. Uansett hvor mye hun hadde mast på stemoren og faren, fikk hun ikke vite sannheten, og de nektet plent å ta henne med til Italia for å treffe familien. Så hun hadde flyttet inn i husbåten som bar morens vakre navn. Der kunne hun føle Valentinas ånd, og hun hørte stemmen hennes som hvisking i flo og fjære som kom og gikk. Der spant hun seg inn i en kokong av kjærlighet fra moren. Hun lå på sengen under takluken, der hun nå kunne se et hundretalls stjerner lyse, og månen hadde erstattet solen. Rupert kunne like gjerne aldri ha vært der. Alba var alene med moren, som snakket til henne med lav stemme gjennom portrettet og kjærtegnet datteren med det myke, sørgmodige blikket. Dette bildet måtte da smelte islagene som hadde bygget seg opp i årenes løp, slik at faren ville minnes og snakke om henne. Alba kastet ikke bort tiden. Hun lette rundt i de uryddige skapene etter passende klær, plasserte det sammenrullede 21

arket forsiktig i vesken og skyndte seg ned den smale trappen og ut av båten. Et par ekorn lekte sisten på taket, og hun føyste dem irritabelt bort før hun krysset landgangen. I samme øyeblikk var Fitz, som hadde tapt bridgespillet, på vei bort fra Vivs husbåt, brisen på vin og overrasket over sammentreffet som gjorde at hans og Albas stier krysset hverandre. Han la ikke merke til at hun hadde grått, og hun la ikke merke til Sprout. «God kveld», sa han muntert, fast bestemt på å dra i gang en samtale på vei bortover mot Embankment. Alba svarte ikke. «Mitt navn er Fitzroy Davenport, og jeg er en venn av naboen din, Viv.» «Å ja», svarte hun tonløst. Blikket var rettet mot bakken og ansiktet delvis skjult av håret som falt fremover. Hun la armene i kors og trakk haken inn mot brystet. «Kan jeg kjøre deg noe sted? Bilen min står parkert like om hjørnet.» «Det gjør min også.» «Å nå.» Fitz var forbløffet over at hun ikke engang så opp. Han var vant til at kvinner så på ham, og fullstendig klar over hvor kjekk han var, spesielt når han smilte. Og han var høy, noe som var et fortrinn; kvinner foretrakk alltid høye menn. Den totale mangelen på interesse vippet ham av pinnen. Han betraktet de lange bena som endte i et par blå, semskede støvletter, og han kjente hvordan nervøsiteten fikk strupen til å snøre seg sammen. Hun var så vakker at han ble helt satt ut. «Jeg har nettopp tapt i bridge», fortsatte han standhaftig. «Spiller du bridge?» «Ikke hvis jeg kan unngå det», svarte hun. Han følte seg dum. «Veldig fornuftig. Det er et kjedelig spill.»

«Står i stil med spillerne», repliserte hun, før hun med et lite smil satte seg inn i en toseter MGB og kjørte av sted. Fitz ble stående igjen under gatelykten og klø seg i hodet, usikker på om han burde bli fornærmet eller bare le av det. Da Alba hadde satt seg i bilen der ingen kunne se henne, brast hun i gråt. Hun kunne lure alle andre med bråkjekkheten sin, men det var ingen vits i å prøve å lure seg selv. Følelsen av savn som hadde overmannet henne tidligere, kom nå tilbake med enda større intensitet. Den isolerte fantasiverdenen med sypresser og olivenlunder var ikke lenger tilstrekkelig. Hun hadde rett til å få vite hva som hadde skjedd med moren. Nå som hun hadde bildet, ville Bøffelen bli tvunget til å legge bånd på seg og la faren få snakke. Hun ante ikke hvordan det hadde havnet der hun fant det. Kanskje han hadde gjemt det der for at Bøffelen ikke skulle oppdage det. Nå skulle hun få vite om det, for Alba hadde tenkt å fortelle henne om det. Det skulle bli en fornøyelse. Hun skiftet gir og svingte inn i Talgarth Road. Det var blitt sent, og de ventet henne ikke. Det tok godt og vel halvannen time å kjøre til Hampshire selv om hun hadde veien for seg selv. Ikke så mye som en katt å se. Hun slo på radioen, der Cliff Richard sang «Those miss-you nights are the longest», og tårene rant enda striere. Hun så for seg konturene av morens ansikt i skinnet fra billyktene. Med langt, mørkt hår og brungrønne øyne så hun på datteren med nok kjærlighet og forståelse til å lege alle sår. Alba forestilte seg at hun måtte ha duftet av sitron. Hun hadde ikke et eneste minne, overhodet ingen erindring om hvordan hun duftet. Hun hadde bare fantasien å støtte seg til, og

gudene måtte vite hvor mange usannheter den hadde manet frem. Det var lett å forstå hvorfor Bøffelen hatet Valentina. Margo Arbuckle var en langt fra billedskjønn, storvokst dame med robuste ben som passet bedre til å gå i gummistøvler enn stiletthæler, en bred bak som satt godt i salen på ryggen av en hest, og fregnete engelsk hud, såpevasket og helt uten sminke. Klesstilen var helt håpløs – tweedskjørt og rysjebluser. Hun var barmfager, men det hun en gang hadde hatt av midje, var for lengst forsvunnet. Alba lurte på hva faren hadde sett i henne. Kanskje smerten ved å miste Valentina hadde drevet ham til å velge en kone som var den rake motsetningen. Men hadde det ikke vært bedre å leve med minnet om henne enn å inngå et så ynkelig kompromiss? Når det gjaldt barna de hadde fått sammen, hadde de sannelig ikke kastet bort tiden. Alba var født i 1945, samme år som moren døde, og Caroline ble født bare tre år senere, i 1948. Skammelig, var det. Faren hadde knapt tatt seg tid til å sørge. Han hadde iallfall ikke tatt seg tid til å bli kjent med barnet de hadde sammen, det barnet han skulle ha elsket over alt i verden som en levende del av kvinnen han hadde mistet. Etter Caroline kom Henry, og deretter Miranda. For hvert barn ble Alba skjøvet litt lenger inn i sin egen verden av pinjer og oliventrær, og faren hadde det altfor travelt med å etablere en ny familie til å legge merke til hvor mye hun gråt. Men det var ikke hennes familie. Herregud, tenkte hun ulykkelig, setter han seg noen gang ned og tenker på hva han har gjort mot meg? Nå som hun hadde portrettet, var hun fast bestemt på å fortelle ham det. Hun tok av fra A30 og kjørte videre langs smale, svingete småveier. Frontlyktene lyste opp hekkene med blomstrende hundekjeks og en og annen kanin, som smatt lynraskt inn i 24

buskene igjen. Hun åpnet sidevinduet og snuste ut i luften som en hund, nøt vårens søte dufter som fylte kupeen sammen med duren fra motoren. Hun så for seg faren som satt med en sigar etter middag mens han virvlet brandyen rundt i et av de store, rundmagede glassene han var så glad i. Margo skravlet sikkert i vei om Carolines spennende nye jobb i et kunstgalleri som en venn av familien eide i Mayfair, eller fortalte siste nytt om Henry på Sandhurst. Miranda var fortsatt på internatskole – derfra var det lite å melde bortsett fra toppkarakterer og smiskende lærere. Så skrekkelig kjedelig og konvensjonelt, tenkte Alba. Forutsigbart. Livet deres kom til å følge det sporet det var penset inn på fra fødselen av, som om de var perfekte, små tog. «The runaway train came down the track and she blew, she blew …», nynnet Alba, og humøret ble lettere da hun tenkte på sin egen utradisjonelle, frie tilværelse og at hun fulgte et spor som var helt og fullt hennes eget. Omsider svingte hun inn i den flere hundre meter lange alleen av høyreiste blodbøketrær. Hun kunne så vidt skimte et par hester ute på jordet til høyre for seg, og øynene deres lyste som sølv i lyset fra billyktene. For noen motbydelige dyr, tenkte hun surt. Utrolig at de ikke hadde fått ødelagt knærne under vekten av Bøffelen. Hun lurte på om dama red faren hennes på samme måte som hun red hestene sine. Hun kunne ikke la være å fnise ved tanken, men skjøv den raskt fra seg. Gamle mennesker holdt ikke på med slikt. Bilhjulene fikk det til å knase i grusen på gårdsplassen. Det lyste innbydende fra vinduene, men Alba visste at innbydelsen ikke gjaldt henne. Som Margo må avsky meg, tenkte hun. Det ville vært lettere å få minnet om Valentina til å forsvinne hvis ikke hun selv hadde gått rundt som en evig påminnelse om moren. Hun parkerte bilen inntil en av de imponerende veggene til huset som en gang hadde 25

vært hjemmet hennes. De høye skorsteinene og fasaden i værbitt murstein og flint hadde stått imot vær og vind i over tre hundre år. Tippoldefaren hennes hadde visstnok vunnet huset i spill, men ikke før han hadde mistet konen som følge av denne besettelsen. Hun hadde raskt blitt elskerinnen til en eller annen hertug som ikke var mindre besatt, men som hadde mye bedre råd til å slå seg løs ved spillebordet. Alba likte i grunnen tanken på elskerinnen; stemoren hadde fått henne til å avsky ekteskapet. Hun satt i bilen og tenkte på bildet da tre små hunder kom pilende ut av mørket for å snuse på hjulene mens de logret med de korte halene. Da stemoren stakk hodet ut av døren, kunne hun ikke annet enn å gå ut og hilse. Margo ble tilsynelatende glad for å se henne, selv om smilet ikke helt nådde øynene. «Alba, for en hyggelig overraskelse! Du skulle ha ringt», sa hun og holdt døren åpen slik at det oransje lyset flommet utover trappen som førte opp til vindfanget. Alba gjennomgikk ritualet med å kysse henne på kinnet. Hun luktet talkum og liljekonvall. Rundt halsen hadde hun en stor gullamulett, som hang og dinglet på kanten av bysten. Alba blunket vekk bildet hun hadde manet frem i bilen, av Margo som red på faren som om han var en av hestene hennes. Hun gikk inn i hallen, der alvorstunge portretter av avdøde slektninger hang på rekke og rad. Samtidig kjente hun den søtlige lukten av farens sigar, og motet var nær ved å svikte. Han kom ut fra stuen i en grønn røykejakke og tøfler. Håret, som riktig nok var blitt tynnere, var fortsatt rødblondt og strøket tilbake fra pannen, og fremhevet de lyse øynene, som gransket henne med et fast blikk. Et kort øyeblikk klarte Alba å se forbi den tunge skikkelsen med den store vommen, forbi den rødmussede huden og munnens misfornøyde geip, på den staselige unge mannen 26

han hadde vært under krigen. Før han hadde søkt trøst og glemsel i konvensjoner og rutiner. Den gangen han fortsatt elsket moren hennes. «Å, Alba, vennen min. Hva skyldes æren av besøket?» Han kysset henne i tinningen, slik han alltid gjorde, og stemmen var tykk og grov som grusen på gårdsplassen. Jovial, ugjennomtrengelig; den unge mannen var borte. «Jeg kom tilfeldigvis forbi», løy hun. «Så bra», svarte han. «Kom inn og få noe å drikke, og fortell oss hva du driver med for tiden.»

Alba holdt godt fast i vesken sin. Hun kunne kjenne bulen av det sammenrullede arket, som var bundet sammen med hyssing. Bildet gjorde krav på å bli sett, men hun måtte finne det rette øyeblikket. Og hun trengte noe å drikke for å samle mot. «Hva har du lyst på, kjære Alba?» «Det hadde vært godt med et glass vin», svarte hun og dumpet ned på sofaen. En av stemorens hunder lå sammenkrøllet og sov i den andre enden. De er søtere når de sover enn i våken tilstand, tenkte hun i sitt stille sinn, ligner mindre på lurvete, små rotter. Hun så seg om i rommet der hun hadde sittet så mange ganger som barn mens halvsøsknene spilte kort og Scrabble, og kjent på følelsen av at hun ikke hørte til. Det sto innrammede fotografier på bord fulle av små emaljerte skrin og annen nips, et bilde av henne selv, smilende med armene om Caroline, som om det var et virkelig, evig vennskap mellom dem. Hvis man ikke visste bedre, kunne det se ut som om hun tilhørte en stor, sammensveiset familie. Hun fnyste foraktelig, satte seg bedre til rette og la det ene lange benet over det andre 28

mens hun beundret de blå, semskede treskostøvlettene hun nylig hadde kjøpt på Biba. Margo plasserte den brede baken sin i en lenestol og løftet brandyglasset. «Hvordan går det så i London?» spurte hun. Det var et tilsiktet vagt spørsmål, ettersom verken hun eller Thomas visste hva hun drev med der. «Å, det går sin vante gang», svarte Alba, ikke mindre vagt, for hun visste heller ikke hva hun egentlig drev med. Hun hadde vært nær ved å bli Terry Donovans muse, men hadde kommet for sent, og da hadde han allerede dratt. Hun syntes det var for flaut å ringe og be om unnskyldning, så hun hadde slått det fra seg. Hun hadde prøvd å få noen modelloppdrag, men mangelen på motivasjon hadde gjort at hun ikke fikk til det heller. Folk hadde lovet henne gull og grønne skoger: Hun kunne bli den neste Jean Shrimpton, hadde de sagt, hun kunne bli berømt, men hun klarte liksom aldri helt å gjennomføre noe. Som Viv sa: «Gud hjelper den som hjelper seg selv.» Vel, før hun kom så langt som til å hjelpe seg selv, ville farens lille bidrag sørge for at hun var standsmessig kledd. Rupert og Tim og James og alle de andre ville sørge for resten. «Du må da ha noe annet å ta deg til enn å sitte i den båten dagen lang?» sa Margo med et smil. Alba bestemte seg for å ta det i verste mening. Margo var alltid taktløs, hadde en fremfusende, ufølsom måte å være på. Hun ville ha gjort seg som rektor på en pikeskole. Hun hadde en dyp, klangfull røst som Alba syntes var som skapt for å herse med skolejenter og fortelle dem at de skulle ta seg sammen når de strigråt fordi de savnet moren sin. Hun hadde ofte bedt Alba om å «skru igjen kranen» når hun hadde grått for noe Margo mente var trivielt og ikke noe å ta på vei for. Alba kjente bitterheten stige ved tanken på alle ydmykelsene stemoren hadde utsatt henne for. Så kom hun til å tenke på 29

det sammenrullede arket, og vissheten om at det fantes, ga selvtilliten hennes et løft. «Valentina er finere enn noensinne», svarte hun med ekstra trykk på navnet. «Og mens vi snakker om solen, da jeg gjorde rent under sengen, oppdaget jeg til min store overraskelse …» Akkurat idet hun skulle til å slippe bomben, sto faren ved siden av henne og rakte henne et glass rødvin. «Det er en bordeaux. Virkelig god. Har hatt den i kjelleren i en årrekke.» Hun takket og forsøkte å ta opp igjen tråden, men ble avbrutt på nytt. Denne gangen var det av en høy, pipende stemme, dirrende som strengene på en dårlig spilt fiolin. Hun gjenkjente den umiddelbart som farmorens. «Går jeg glipp av en fest?» Alle så opp, forbauset over å se Lavender Arbuckle stå i døren iført morgenkåpe og nattlue med rysjekant. Hun støttet seg tungt til en spaserstokk. «Mor», utbrøt Thomas, sjokkert over synet. På dagtid, fullt påkledd, så hun relativt normal ut. I morgenkåpe og nattlue virket hun skrøpelig og skjelven, som om hun kom rett ut av likkisten. «Vel, jeg liker ikke å gå glipp av noe.» Margo satte fra seg glasset og skjøv seg opp med et tungt stønn. «Lavender, det er bare Alba. Hun stakk innom for å ta et glass med oss», forklarte hun. Lavender tenkte seg om, og det lille ansiktet minte om en fugl med blanke øyne og et lite nebb. «Alba? Kjenner jeg noen Alba?» Stemmeleiet og lydstyrken steg samtidig som blikket vandret langsetter den pudrede nesen i retning barnebarnet. 30

«Hei, farmor!» sa Alba med et smil, men uten å reise seg. «Kjenner jeg deg?» gjentok hun og ristet på hodet så rysjene på nattluen flagret om ørene. «Jeg tror ikke vi har truffet hverandre.» «Mamma …», begynte Thomas med svak stemme, men Margo stilte seg foran ham. «Lavender, det er temmelig sent. Tror du ikke du har det bedre i sengen?» Hun grep den gamle kvinnen i albuen for å skysse henne ut av rommet. «Ikke hvis det er en fest på gang. Jeg vil nødig gå glipp av en hyggelig fest.» Hun sto imot forsøkene på å bli forvist, og haltet inn i rommet. Thomas ble stående ubesluttsom og patte på sigaren, mens Margo plasserte hendene på hoftene og ristet misbilligende på hodet. Lavender satte seg i stolen som Thomas brukte når han bladde gjennom søndagsavisene. Den var stor og komfortabel og sto under en stålampe med godt lys. «Er det ingen som har tenkt å tilby meg noe å drikke?» pep hun. «Hva med en brandy?» foreslo Margo. Hun lot ektemannen bli stående midt i værelset og gikk bort til bordet med drikkevarer. «Gud forby, nei takk. Det er da fest. En sticky green. Har du hørt på maken?» sa hun, henvendt til Alba. «En sticky green!» Kinnene glødet. «Hva er sticky green?» «Crème de menthe», mumlet Thomas grettent. «En ordentlig simpel drink», fnyste Margo og skjenket en brandy til den gamle damen. Alba syntes farmoren hadde en viss underholdningsverdi, men hun verket etter å fortelle faren om bildet. Vinen hadde gjort henne lettere i hodet og mer avslappet. Hun var klar for å konfrontere dem med fortiden, forlange å få høre 31

sannheten, og hun forventet å få det som hun ville. Et blikk på det store sølvuret på peishyllen fikk henne til å innse at hun ikke hadde lang tid på seg før faren og Bøffelen ville gå og legge seg. «Hvor lenge har du tenkt å være her?» spurte hun farmoren, uten å prøve å skjule utålmodigheten. «Og hvem sa du at du var?» kom det iskalde svaret. «Det er Alba, mor!» innskjøt Thomas overgitt. Margo rakte Lavender glasset med brandy og gikk tilbake til sin egen stol og sitt eget glass. En av de små hundene kom tassende inn og hoppet opp i fanget på henne, og hun begynte å klappe den med de store, solide hendene sine. Lavender lente seg mot Alba. «De tror jeg synger på siste verset, skjønner du, så de har hentet meg hjem.» Hun sukket tungt ved tanken på at det gikk mot slutten. «Dette er endeholdeplassen. Jeg rusler snart, og de kommer til å begrave meg ved siden av Hubert. Hadde aldri trodd jeg skulle bli gammel. Det er det aldri noen som tror. Men det er ikke noe alvorlig i veien med meg. Jeg har begynt å rote litt, men bortsett fra det er det da liv i gamla fortsatt!» Hun tømte brandyglasset. Med ett sank hun sammen og så trist ut. «Vi hadde ofte fest i dette værelset da Hubert og jeg var unge. Fylte det med venner. På den tiden hadde man naturligvis massevis av venner. De er døde alle sammen, eller er blitt for gamle. Orker ikke å feste lenger. Når man er ung, tror man at man skal leve evig. Man tror man kan overvinne alt, men man kan ikke vinne over mannen med ljåen. Nei, han kommer og tar oss alle som én, fra kong Salomo til Jørgen hattemaker. Vi takker av når vi blir mette av dage, ikke sant? Alle får sitt, pleide Hubert å si, og jeg har fått mitt. Er du gift? Hva var det du het, sa du?» 32

«Alba.» Alba kvalte en gjesp. Innimellom var det vanskelig å forstå hva farmoren sa. Hun snakket et overklassespråk som fikk henne til å høres ut som en gammel hertuginne fra et annet århundre. «En kvinne har ingen verdi uten en mann ved sin side. Ingen verdi uten barn. Man erverver seg en smule visdom med alderen. Jeg er gammel og klok, og gudskjelov skal barna mine leve videre når jeg er borte. Det er svært tilfredsstillende å tenke på, men man må nok være gammel for å vite å verdsette det.» «Man må også sørge for å få skjønnhetssøvnen sin, ikke sant?» sa Alba og tømte glasset sitt. «Ja visst, unge dame, ja visst. Selv om jeg ikke helt kan se poenget med å sove i min alder. Det er tross alt ikke lenge til jeg skal sovne inn for godt, og herregud, så kjedelig det kommer til å bli. Det er ikke bra å sove for mye. Du verden, er klokken så mange?» Hun rettet seg brått opp med blikket rettet mot uret. «Jeg ønsker muligens ikke å sove, men kroppen krever sitt, og jeg har ikke lenger krefter til å kjempe imot. Hyggelig å hilse på deg», la hun til og ga Alba hånden. «Jeg er barnebarnet ditt», påminte Alba henne, ikke uvennlig, men tonen var utålmodig. «Herregud, er det sant? Du ser overhodet ikke ut som en av oss. Vi i Arbuckle-familien er lyse alle sammen, men du er helt mørk og ser utenlandsk ut, gjør du ikke?» Nok en gang betraktet hun henne langs neseryggen sin. «Moren min var italiensk», minte hun farmoren på, og til sin forskrekkelse hørte hun at stemmen ble skingrende og følelsesladd. Hun så bort på faren, som fortsatt sto midt i rommet og pattet på sigaren for harde livet, rød i ansiktet. Bøffelen, som aldri ga uttrykk for hva hun virkelig følte, reiste seg for å følge svigermoren ut av rommet. 33

Da Margo kom tilbake, sank hun sammen i skuldrene og sukket tungt. «Kjære vene, hun har virkelig begynt å surre. Har du lyst til å overnatte, Alba?» Det fikk det til å koke i Alba. Margo behandlet henne som en gjest i hennes eget hjem. Hun klarte ikke å holde frustrasjonen i sjakk lenger, men åpnet vesken og trakk frem det sammenrullede arket. «Jeg fant dette under sengen min. Det må ha ligget gjemt der i mange år», sa hun og viftet med rullen. «Det er en tegning pappa har laget av Valentina.» Hun holdt faren fast med de merkelig lyse øynene sine. Hun la merke til at Bøffelen krøket seg anspent sammen og vekslet engstelige blikk med ektemannen. Alba var rasende. «Pappa, det er vakkert. La meg minne deg på når du tegnet det. Det var i 1943, under krigen, den gangen du elsket henne. Husker du henne overhodet?» Hun snudde seg mot Margo og tilføyde iskaldt: «Lar du ham få lov til å huske henne?» «Nå da, Alba», begynte Margo, men stemmen til Alba overdøvet ordene hun prøvde å sette på tankene som i flere år hadde gjæret i hodet hennes. I likhet med vin som har ligget altfor lenge, hadde de nå fått en bitter smak. «Det er som om hun aldri har eksistert. Du snakker aldri om henne.» Alba hostet for å renske halsen og myke opp stemmebåndene, men det verket i svelget. «Hvordan kan du la en annen kvinne viske ut minnene du har om henne? Hvorfor er du så feig, pappa? Du som har kjempet i krigen, som har drept menn som er mye sterkere enn deg, og likevel … likevel … likevel … fratar du meg min egen mor av frykt for å såre Margo.» Margo og Thomas sto begge som fastfrosset på stedet, fullstendig målløse. Ingen av dem visste hva de skulle si. De var vant til Albas utbrudd, men dette var krassere enn 34

vanlig. Selv hundene torde ikke røre seg. Alba så fra den ene til den andre, vel vitende om at hun hadde sluppet følelsene helt fri, og at det nå var ingen vei tilbake. Ordene var sagt og kunne ikke trekkes tilbake, om hun så hadde villet det. Omsider fikk Margo taleevnen tilbake. Med sammenbitte tenner for å bevare fatningen foreslo hun at dette var noe far og datter kanskje burde diskutere på tomannshånd. Hun forlot rommet uten å si god natt. Alba var glad for å se ryggen på henne. Alba gikk bort til faren og ga ham det sammenrullede arket. Han tok imot og så lenge på henne. Hun stirret trassig tilbake. Men det var ingen kampvilje i uttrykket hans, bare en uendelig tristhet. En tristhet så dyp at Alba måtte snu seg bort. Uten et ord la han sigaren i askebegeret og satte seg i lesestolen der moren hans nettopp hadde sittet. Han åpnet ikke rullen. Han bare så på den og strøk papiret med tommelen, og den søte duften av fiken kom til ham fra en fjern fortid, fra et for lengst avsluttet kapittel i livet hans. Alba gransket ham inngående. Hun så den unge mannen i marineuniform, som på fotografiet på rommet hans, med hvitt skjerf, tykk frakk og hatt med fjær. Hun så ham slankere, kjekkere, gladere. Det fantes ingen dyp, foruroligende tristhet i øynene, men tvert imot den optimismen som kjennetegner de yngste og modigste. Det fantes heller ingen skuffelse, for hjertestrengene hans dirret av kjærlighet til moren hennes i en tid da fremtiden bredte seg ut foran dem som et overdådig dekket bord. Omsider snakket han, i en svært lavmælt tone. «Denne gangen har du gått langt over streken.» Alba kvapp. «Det er utrolig mye du overhodet ikke har forstått. Hadde du det, ville du ikke ha snakket til Margo på den måten. Du var 35

utilgivelig frekk, Alba, og jeg finner meg ikke i det.» Ordene hans traff henne som en sviende ørefik. «Nei, det er du som ikke forstår», sa hun gråtkvalt. «Jeg vil bare bli kjent med moren min. Det er det minste jeg kan be om. Du har ingen anelse om hvordan det føles å ikke høre til. Å kjenne seg rotløs.» Han så trett på henne og ristet resignert på hodet. «Dette er hjemmet ditt.» Pannen la seg i dype furer. «Er det ikke nok med meg? Nei, åpenbart ikke. Du har presset og presset oss hele livet. Du får aldri nok, gjør du vel?» Han sukket og rettet nok en gang oppmerksomheten mot det sammenrullede papirarket. «Jo, jeg elsket moren din, og hun elsket deg. Men hun døde, Alba, og jeg kan ikke vekke henne til live igjen. Jeg har ikke noe mer å fortelle deg. Hva tilhørighet angår, har du aldri hatt noe hjem i Italia. Jeg tok deg med hjem til England da krigen var slutt. Det er her du hører til, og det har du alltid gjort. Hvis det finnes en hindring, er det ikke Margo, Alba, men deg. Bare se deg om. Du har bare grafset til deg hele livet, uten å vise den ringeste takknemlighet. Jeg vet ikke hva mer du vil ha, og jeg er lei av å prøve å gi deg det.» «Så du har ikke tenkt å fortelle meg noe om Valentina?» Hun kjempet for ikke å gråte av sinne mens hun opplevde at han nok en gang skjøv henne fra seg, stengte henne ute sammen med moren. Men hun visste at demonen som satt på skulderen hans, ikke var samvittigheten, men Margo. «Jeg vet ikke engang hvordan dere traff hverandre», sa hun med tynn stemme. Hun så at kjevemuskelen hans dirret av ubehag. «Du har aldri fortalt meg noe om henne. En gang var det oss to, pappa. Så kom Margo inn i bildet, og da var det ikke lenger plass til meg.» 36

«Det er ikke sant», snerret han. «Margo er den som har holdt det hele sammen.» «Hun er fremdeles sjalu på moren min.» «Du tar fullstendig feil.» Alba humret kynisk. «Bare en kvinne kan forstå en annen kvinne.» «Og du, min kjære Alba, er ingen kvinne ennå. Det mangler fortsatt enormt mye på at du er blitt voksen.» Han løftet blikket, og øynene var røde og blanke. Fortvilelsen ville ha vakt medynk i henne hvis sjelen ikke hadde vært så full av bitterhet. «Ikke tving meg til å velge mellom deg og min kone», sa han, og stemmen var så lav og alvorstung at hun fikk gåsehud, og med ett kjente hun et gufs av kulde. «Jeg trenger ikke be deg om det, pappa, for jeg vet hvem du ville ha valgt.» Da bilen forsvant nedover oppkjørselen, sto Margo, som hadde overhørt det hele, og ventet utenfor stuedøren. Hun kunne se Thomas i dørsprekken. Ansiktet hans var dratt og gustent, og tynget av sorg. Han så mye eldre ut enn han var. Han fingret tankefullt med det sammenrullede arket, men åpnet det ikke. Han nikket bare til seg selv før han reiste seg og gikk inn på arbeidsrommet, der hun hørte at en skuff ble åpnet og lukket. Han hadde ikke noe ønske om å vekke fortiden til live. Da Thomas kom og la seg den kvelden, tok Margo av seg lesebrillene og la fra seg boken. «Jeg synes det er på tide å kvitte seg med den fæle båten», sa hun. Thomas lot seg gli ned i sengen og la hodet på puten. «Albas dårlige oppførsel har ingenting med båten å gjøre», svarte han. De hadde diskutert dette utallige ganger tidligere. 37

«Du vet at det ikke er det jeg mener. Den bringer ulykke.» «Når var det du ble så overtroisk?» «Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke kan leie en leilighet, som Caroline.» «Prøver du å foreslå at de skal bo sammen igjen?» «Herregud, nei, det var jo en katastrofe. Det ville ikke vært riktig overfor Caroline. Stakkars jente, Alba gjorde ikke annet enn å krangle med henne, og dessuten er hun en ordentlig rotekopp. Caroline tilbrakte de fleste kveldene sine med å rydde etter henne. Sigarettstumper i vinglass og det som verre var. Nei, jeg vil ikke utsette Caroline for noe slikt igjen; hun fortjener bedre.» «Alba trives veldig godt i båten.» Han lukket øynene, helt utkjørt. «Det hadde vært helt greit hvis det ikke hadde vært akkurat den båten.» «Jeg vil ikke kvitte meg med den. Og hvordan tror du for øvrig Alba ville ha tolket det? Enda et trekk for å viske ut minnet om moren hennes?» Han sukket. Margo la brillene på plass i etuiet, lente seg over og la boken på nattbordet. Hun slo av lyset og la seg ned med dynen oppunder haken. «Jeg skal ikke spørre deg om det bildet, Thomas. Jeg har ikke noe med det. Jeg synes imidlertid det var synd at Alba fant det. Hun har ikke godt av å dvele så mye ved fortiden.» «Fortiden», gjentok han lavt og tenkte på bildet. Han blunket i mørket, der han var sikker på at han kunne se Valentinas ansikt: spill levende av ungdom og ubendig energi. Han var til og med sikker på at han kjente den søte duften av fiken komme til ham etter alle disse årene med den for lengst glemte følelsen av hvordan det hadde vært å elske så intenst. Han fikk tårer i øynene og trakk pusten. 38

Etter alle disse årene, tenkte han. At det bildet skulle dukke opp nå som jeg nesten hadde klart å legge alt sammen bak meg. «Hva har du tenkt å gjøre?» spurte hun. Thomas rev seg løs fra minnene. «Med hva da?» «Med båten.» «Ingenting.» «Ingenting? Men …» «Ingenting, har jeg sagt. Nå vil jeg sove. Jeg vil ikke diskutere dette mer, Margo. Båten blir liggende der den er, med Alba om bord.» Alba kunne knapt se veien fremfor seg gjennom tårene som rant og rant i en uopphørlig strøm. Det var over midnatt da hun parkerte bilen under gatelykten i Cheyne Walk. Hun var rasende på seg selv over at hun hadde latt ham få bildet. Hun burde ha beholdt det. Det kunne ha vært hennes egen hemmelighet. Nå hadde hun ingenting. Langsomt gikk hun utover flytekaien mot båten, snufsende og full av selvmedlidenhet. Hun skulle ønske at hun hadde hatt noen som ventet på henne, en hyggelig mann å krype inntil. Ikke en Rupert eller Tim eller James, men en som betydde noe spesielt. Hun hadde ikke lyst til å være alene i natt. Ettersom hun visste at Viv ofte satt oppe og skrev på romanene sine til den lyse morgen, banket hun på hennes dør. Hun ventet og lyttet, men knirkingen i båten og vannet som traff flytekaien med lette slag, var de eneste lydene som akkompagnerte suset fra byen. Idet hun skuffet snudde seg for å gå, ble døren åpnet, og Vivs bleke ansikt kom til syne i dørsprekken. «Å, er det deg», sa hun, og etter å ha tatt en nærmere titt: «Herregud, du bør visst komme innenfor.» Alba fulgte den bølgende kaftanen gjennom den smale passasjen til kjøkkenet. I likhet 39

med hennes egen båt luktet Vivs også av fuktighet, men her duftet det i tillegg av et eller annet eksotisk og fremmedartet. Viv var glad i å brenne indiske røkelsespinner og duftlys som hun pleide å kjøpe i Carnaby Street. Rommet hadde lilla vegger, og Alba satte seg ved det runde bordet og krøp sammen over kaffekoppen som Viv skjenket i til henne. «Jeg er midt i et fryktelig vanskelig kapittel, så det passer fint å ta en pause og prate med deg. Jeg tror ikke et øyeblikk at det er en mann du feller tårer for.» Hun trakk frem en stol og tente en sigarett. «Ta deg en du også, vennen min, det får deg til å slappe av.» Alba tok imot en Silva Thin og bøyde seg frem da Viv tente lighteren. «Så hva er det da?» «Jeg fant et bilde som faren min har tegnet av moren min, under sengen.» «Hva i all verden drev du med under sengen?» Viv visste så altfor godt at Alba aldri gjorde rent i båten. «Det er så vakkert, Viv, virkelig vakkert, og faren min vil ikke engang snakke med meg om det.» «Jeg skjønner», svarte hun, inhalerte og blåste røyken ut gjennom nesen som en drage. «Kjørte du helt ned til Hampshire så sent på kvelden?» «Jeg kunne ikke vente. Trodde han ville bli glad for at jeg hadde funnet det.» «Hva hadde det under sengen å gjøre, av alle steder?» Hun var nysgjerrig på å få høre om Albas mor. «Å, han hadde lagt det der for å gjemme det for Bøffelen. Hun er helt fra seg av sjalusi og vil ikke engang sette sin fot om bord i båten fordi faren min har oppkalt den etter moren min. Det tåpelige kvinnemennesket!» «Hva sa han da du fortalte ham at du hadde funnet det?» Alba tok en slurk av kaffen og rykket til fordi den var for varm. «Han ble rasende på meg.» «Nei!» gispet Viv sjokkert. 40

«Han ble det. Jeg fortalte ham om det mens Bøffelen var der.» «Vel, det forklarer saken.» «Jeg ville at hun skulle få vite at han hadde gjemt det for henne.» Hun humret skøyeraktig og viste den skjeve hjørnetannen som Rupert, eller var det Tim, sa gjorde munnen hennes så sjarmerende. «Jeg skal vedde på at de hadde en kjempekrangel etter at jeg dro. Jeg skal vedde på at Bøffelen lyttet til hvert ord vi sa. Jeg kan levende forestille meg henne puste tungt gjennom nøkkelhullet!» «Så han på bildet?» «Nei, han ble bare sprut rød og så trist ut. Han elsker henne fortsatt, Viv. Han angrer antakelig på at han noensinne giftet seg med Bøffelen. Jeg skulle bare ønske at han ville fortelle meg noe om henne, vet du. Men det vil han ikke på grunn av Bøffelen.» «Hun er både ond og dum», sa Viv giftig og klappet Alba på hånden. «Tenk å være sjalu på en død kvinne.» Albas merkelig lyse øyne ble fylt av tårer på nytt, og Viv kjente et lite snev av morsfølelse. Alba var tjueseks, men på mange måter var hun aldri blitt voksen. Bak den selvsikre masken var hun et barn som bare ønsket å bli elsket. Viv ga henne et papirlommetørkle. «Nå, vennen min, hva har du tenkt å gjøre videre?» «Det er ingenting jeg kan gjøre», svarte Alba ulykkelig. «Å jo, man kan alltids gjøre noe. Husk at Gud bare hjelper den som hjelper seg selv. Jeg har en venn som muligens kan hjelpe deg», sa hun og knep øynene sammen. «Hvis det finnes en mann som kan sjarmere seg inn i andre folks saker, må det være Fitzroy Davenport.»

Fitz tilbrakte en urolig natt med å drømme om Alba, og da han våknet om morgenen, hadde ansiktet hennes brent seg fast i minnet hans. Han ble liggende i sengen, oppmuntret av den hvite solstrålen som hadde funnet veien inn gjennom sprekken mellom gardinene, og så for seg trekkene hennes om og om igjen. Det ovale ansiktet og den store, sensuelle munnen. Han hatet tanken på alle mennene som hadde kysset de leppene, og så i stedet for seg de usedvanlig lyse øynene. De var dyptliggende og omkranset av svarte, myke vipper og ganske kraftige øyebryn. De mørke ringene rundt dem, ikke på huden, men likevel til stede i øyehulene, ga henne et plaget uttrykk. Måten hun gikk på, tente ham også. De lange bena i støvletter. De glatte lårene under det korte skjørtet som så vidt skjulte det aller mest nødvendige. Den selvsikre måten hun gikk på. Ungfole-klisjeen som Viv gudskjelov avsto fra å bruke i bøkene sine. Og så hadde hun vært nærmest utilgivelig uhøflig. Men smilet hennes, med den skjeve hjørnetannen, hadde vært så inntagende at det nesten føltes som om hun hadde helt varm honning på huden hans og slikket den av i en eneste deilig bevegelse med tungen. 42

Han hørte Sprout nede på kjøkkenet og sukket. Han hadde ikke lyst til å stå opp. Han prøvde å finne en unnskyldning for å besøke båten til Viv igjen, bare i tilfelle han skulle slumpe til å treffe på Alba. Kanskje han kunne ringe henne under påskudd av at han ville diskutere en forestående utenlandsavtale, muligens en PR-tur til Frankrike – franskmennene elsket bøkene hennes – eller de siste salgstallene. Viv var lett å gjøre til lags så lenge hun fikk snakke om seg selv, og i dag var han i aller høyeste grad innstilt på å lytte. Han strakte seg etter telefonen akkurat idet den ringte. «Faen!» knurret han og løftet røret. «God morgen, vennen min», hørtes Vivs muntre stemme. Humøret til Fitz steg enda mer. «Hallo, kjære», sa han åndeløst. «Jeg skulle akkurat til å ringe deg!» «Å? Hvorfor det? Noe hyggelig, håper jeg.» «Naturligvis, Viv. Du vet jo at du er stjerneklienten min.» «Ja, men så si det, da.» «Franskmennene vil ha deg på signingsferd. Leserne dine forlanger å få treffe deg», løy han og bet seg i kinnet. Det spiller ingen rolle, tenkte han, jeg ordner det senere. Vivs stemmenivå steg, og hun hørtes enda mer affektert ut enn ellers. «Å, kjære, det er da helt fantastisk. Naturligvis må man gjøre sin plikt. Man må ikke la leserne vente. Tross alt trenger jeg dem like mye som de trenger meg.» «Flott, jeg skal gi dem beskjed nå i formiddag.» Han tidde mens Viv trakk pusten hørbart; han kunne se henne for seg med en sigarett inne på det lilla kjøkkenet. «Hva var det du ville snakke med meg om?» spurte han i håp om å få en invitasjon. «Å, det glemte jeg nesten.» Nyheten Fitz fortalte, hadde fått Alba til å tre i bakgrunnen. «Kom og spis middag her i kveld. Jeg har et oppdrag til deg, som jeg tror du vil like. En viss jomfru i nød trenger en ridder i skinnende rustning til å 43

redde seg fra en grusom stemor og en tafatt far. Det er midt i blinken for deg, og dessuten er du interessert i henne, ikke sant? Bare ikke forelsk deg, Fitzroy.» «Jeg kommer», sa han, og stemmen var blitt hes av opphisselse. Viv himlet med de hardt sminkede øynene og la på telefonrøret. Hun tvilte på at hun gjorde ham noen tjeneste på sikt. Det kom helt sikkert til å ende med tårer. Alba våknet til en skrekkelig følelse av tomhet. Hun sto opp og laget seg en kopp te. Det fantes ikke noe spiselig i kjøleskapet, bare en skvett melk, et par vinflasker og en rekke neglelakkflasker. Det var en kjølig morgen, og hun frøs til tross for parafinovnene. Hun slo morgenkåpen rundt seg, gned seg i øynene og gjespet høylytt. Hun kunne gå ut og shoppe litt for å muntre seg opp og kanskje spise lunsj med Rupert, som jobbet hos en eiendomsmekler i Mayfair. Kanskje han kunne ta seg fri etterpå, slik at de kunne boltre seg i sengen resten av dagen. Han var akkurat det hun trengte for å bli kvitt mismotet og føle seg tilfreds med seg selv. Han hadde elsket med både ømhet og entusiasme, og hadde et eksepsjonelt godt håndlag. Ingen fomling og ikke noe pesing; det kunne hun ikke fordra, og hun kunne heller ikke utstå menn som krafset. Rupert krafset ikke, og så langt hadde han heller ikke plaget henne med å ringe i utide. Han var ganske enkelt der når hun trengte ham, og han var godt selskap. Hun skulle til å ringe ham da det banket hardt på døren. Hun gjenkjente bankingen umiddelbart, og smilte. Det var Harry Reed, som i sin stivede blå uniform med lue var en del av politistyrken som patruljerte Themsen. I tillegg til å stikke innom nå og da for å ta en kopp kaffe hadde han også varmet sengen hennes mer enn én gang. Den røffe elskoven hans var imidlertid ikke det hun trengte akkurat i dag. «Hei 44

på deg», sa hun og stakk hodet ut av døren. Harry var høy og slank som et siv, med varme, brune øyne og et bredt, nonsjalant glis i et pent, om enn litt grovt, ansikt. «Jeg hadde glemt hvordan du ser ut om morgenen», sa han lengselsfullt, tok av seg luen og holdt den i den store, trælete neven. «Var det derfor du kom hit og banket på?» «Har du tid til en kopp kaffe med en forfrossen politimann? Da er du i hvert fall i trygge hender!» Han hadde sagt det før, og lo litt for hjertelig. «Jeg er redd jeg ikke har det, Harry. Beklager. Jeg står litt på farten for å rekke en avtale», løy hun. «Kan du ikke heller stikke innom i kveld, før middag?» Harrys øyne glitret i kulden, og han satte på seg luen igjen og gned seg fornøyd i hendene. «Jeg kommer innom og tar et glass med deg når jeg er ferdig for dagen. Jeg skal treffe gutta på Star and Garter etter skiftet; kanskje du har lyst til å være med?» Alba husket Vivs invitasjon til middag med Fitzroy hvahan-nå-het og måtte takke nei, selv om hun egentlig trivdes i det røykfylte lokalet sammen med politimenn i sivil. «Ikke i kveld, Harry.» «Jeg kan ta deg med ut i båten en gang. Husker du da jeg måtte sette deg i land ved Chelsea? Sjefen ville ha flådd meg levende hvis jeg hadde blitt tatt.» «Det var gøy», nikket hun og tenkte på den forfriskende følelsen av vinden i håret. «Jeg skal forsøke å holde meg ute av syne, selv om jeg muligens ville ha likt sjefen din.» «Han ville i hvert fall likt deg, Alba.» Det gjør de alle sammen, tenkte hun. Innimellom var det litt slitsomt å være så ettertraktet. «En drink, da?» avsluttet han for å være sikker på at hun ikke skulle glemme det. 45

«Hvis du er heldig og jeg har lyst.» Hun smilte til ham og viste den skjeve tannen. Han så ut til å bli mo i knærne. «Det finnes ikke maken til deg, Alba.» «Som du sier til stadighet, Harry.» «Ses i kveld, da.» Og han klatret om bord i motorbåten igjen og kjørte av sted i full fart oppover Themsen mens han vinket fornøyd til henne med luen. Alba dro på shopping. Hun kjøpte en skjorte og et par slengbukser i Brompton Road til fjorten pund og et par sko i Chelsea Cobbler til fem, før hun tok en taxi til Mayfair for å spise lunsj med Rupert. Han på sin side var knapt i stand til å skjule hvor glad han var, for han hadde vært redd for at hun syntes han var kjedelig. Han hadde ikke forventet å høre fra henne igjen. Til sin store frustrasjon hadde han et møte med en klient om ettermiddagen, så de skilte lag klokken to, og Alba ble gående og rusle i parken mens Rupert viste folk boliger i Bayswater. Han forestilte seg en gyllen Alba i alle sengene han så. Da hun var blitt lei av parken og sliten av å gå i butikker, tok Alba for moro skyld bussen hjem. Hun la ikke lenger merke til folk som stirret på henne fordi hun var så pen, og glodde bare olmt på mennene som prøvde å få kontakt, men bussen var uansett likevel morsommere enn en taxi, og den brukte lengre tid. Hun likte å betrakte folk, lytte til samtalene deres og forestille seg hvordan de hadde det. Hun gledet seg til middagen hos Viv, og til at Harry Reed skulle komme innom og ta en drink. Hun opplevde ikke livet som tomt. Hun hadde venner, og hun fant seg en elsker når hun trengte selskap for en natt. Hun holdt ikke på med å analysere livet sitt eller fylle det med mening, men fikk tiden til å gå. Dessuten var det ingenting som inspirerte henne. Hun var ikke som Viv, som var sulten på livet og tilbrakte mange 46

og lange timer ved skrivemaskinen med å produsere bøker som gjenspeilte begeistringen (enkelte ville kalt det kynismen) hun følte for mennesker og deres små svakheter. Alba lengtet ikke etter ekteskap og barn, selv om hun var tjueseks og «begynte å dra på årene», som Viv hadde en tendens til å minne henne på. Hun tenkte ikke på fremtiden. Hun innså ikke at hun var redd for å tenke på den fordi den var uten innhold. Alba hadde tullet et håndkle rundt seg etter å ha badet og vasket håret, og var i ferd med å lakkere tåneglene da hun hørte Harrys motorbåt legge til. Iveren gjorde at han var tidlig ute. Han luktet sterkt av etterbarberingsvann og hadde vannkjemmet håret bakover. Han var kjekk å se på, og Alba var glad for at han kom. Hun trengte ikke å vise ham hvor drikkevarene befant seg, og han skjenket i et glass vin til hver av dem uten å nøle. Hun så at blikket hans krøp oppunder håndkleet, og skiftet defensivt sittestilling. Hun hadde ikke lyst, og dessuten hadde hun en middagsavtale. Da hun hadde lakkert den siste neglen, satte hun seg opp i sofaen for å la dem tørke. «Revel fant en mannsarm i vannet nå i ettermiddag», sa Harry, satte seg godt til rette i stolen og strakte ut de lange bena foran seg. Han så ut til å føle seg hjemme. «Så ekkelt», gispet Alba og rynket den pene nesen. «Hva hadde skjedd med resten av ham?» «Det er det som er det store spørsmålet», svarte han med en viktig mine. «Det er vår jobb å finne det ut.» «Var armen gammel eller av nyere dato?» «Gammel, tror jeg. Ganske råtten, det må jeg si. Og for en stank! Jeg vil ikke gi deg mareritt, selv om det naturligvis finnes en kur mot det.» Han hevet et øyebryn, men Alba ignorerte det. 47

«Kanskje det er levninger etter en torturert elisabetansk hoffmann. Hodet blir det neste dere finner», sa hun med en latter. «Har du vært på Tower Bridge? Det er ganske spesielt å ha et slikt historisk monument midt i sentrum av byen!» Alba hadde ikke vært på Tower Bridge, og hva historie angikk, var hun ikke særlig interessert. Hva var vel poenget med å diskutere døde mennesker man aldri hadde truffet? Den eneste historien hun interesserte seg for, var hennes egen. «Du skal se hodet dukker opp når du minst venter det», sa hun. «Eller når du minst venter det», repliserte han med en liten latter, mens blikket gled oppover bena hennes igjen. Alba lurte på hvordan Viv ville reagere hvis et gammelt avkuttet hode lå og duppet ved siden av båten hennes, og måtte smile ved tanken på at hun kunne legge det i en pappeske og sende det til Bøffelen. «Si fra hvis du finner det», sa hun med et flir. De småpratet om løst og fast mens Alba gikk ovenpå for å kle seg til middagen. Det var ingen dør hun kunne lukke bak seg, for soverommet og badet var bygget på et repos, der den ene siden var et rekkverk mot trappehuset og gangen som førte inn til stuen. Det begynte å bli sent, og Harry hadde vært der en god stund. Hun valgte en hotpants fra Zandra Rhodes, som hun stylet med boots og en kasjmirgenser med lerretsdetaljer. Da Harry kom til syne øverst i trappen med glasset i hånden og et lystig glimt i øyet, satt Alba foran speilet og la omhyggelig på eyeliner. «Du må ikke snike deg innpå meg på den måten», sa hun surt. «Jeg har lyst på deg», kurret han. «Å Harry, vær så snill. Jeg skal ut til middag. Dessuten har jeg kledd på meg. Du forventer ikke at jeg skal ta av meg alle klærne igjen, gjør du vel?» 48

«Å, kom igjen, Alba», sa han oppfordrende, gikk bort til henne og kysset henne i nakken, der håret fortsatt var fuktig og sammenfiltret. «Jeg kan ikke tenke på annet enn den armen i vannet, Harry. Det er den minst romantiske tanken jeg har hatt på lenge.» Harry angret på at han hadde nevnt den. Hun la ferdig øyesminken, slo på hårtørkeren og blåste Harry over ende på sengen, der han la seg sørgmodig til rette. «Bare en kjapp en, min kjære. Så jeg får varmen i meg.» Han gliste skøyeraktig, og Alba kunne ikke annet enn å smile. Det var ikke deres skyld at hun var så attråverdig. Hun tørket ferdig håret og gikk bort til sengen, la seg ned og kysset ham. Det føltes godt å bli holdt rundt. Harry Reed var en annen hun kunne søke tilflukt hos. Da han strøk henne over lårene, flyttet hun seg bort. «Det er på tide at du går nå, Harry.» «Hvem er det du skal spise middag med i kveld?» spurte han uten engang å forsøke å skjule sjalusien. «Jeg håper det ikke er en mann.» «Naboen min, Viv.» «Forfatterinnen?» «Forfatterinnen.» «Da er det i orden. Jeg vil ikke at du skal rote deg opp i noe. Det er jo jobben min å beskytte deg.» «Og resten av London – mot flytende kroppsdeler», sa hun og lo, kysset ham en gang til og dyttet ham ut av døren. Til sin store forskrekkelse oppdaget Harry at mens han hadde nytt et ulovlig glass vin da han fortsatt var i tjeneste, hadde tidevannet trukket seg tilbake og latt ham i stikken. Han stirret vantro på båten, som lå som en strandet hval uten å kunne komme noen vei, mens et par ender svømte forbi og kvekket lattermildt. 49

«Faen!» brast det ut av ham, ute av stand til å se det komiske i situasjonen. «Nå blir jeg flådd.» I samme øyeblikk kom Fitz gående utover flytekaien. Denne gangen hadde han tatt med sin egen vin. To flasker god italiensk rødvin. Han hadde på seg en jakke utenpå en grønn- og hvitmønstret skjorte, og det rødblonde håret flagret i vinden. Med det samme han fikk øye på Alba på dekket sammen med politimannen, følte han magen knyte seg av sjalusi. Hånden hennes på armen hans tydet på at de var nære venner, og Fitz lurte på om de kom rett fra sengen. Viv hadde sagt at hun hadde elskere i hopetall. Munnen hans vred seg til en grimase samtidig med at hun snudde seg og vinket mens hun sendte ham det mest sjarmerende smil. Kjente hun ham igjen fra kvelden før? Til sin irritasjon grep han seg i å smile tilbake mens han løftet vinflaskene i været. «Kom snart», ropte han, «før vi drikker opp alt sammen!» «Vennen min har havnet i trøbbel», svarte hun og vinket ham bort til dem. Hun forklarte at båten til Harry satt fast i gjørmen. «Han er som en søt gammel hvalross som ligger og velter seg på stranden», sa hun, gjorde et kast med hodet og lo. Fitz husket at Viv hadde beskrevet faren hennes på lignende måte og senket skuldrene lettet. Ingen kvinne ville omtale elskeren sin slik. Harry syntes ikke det var morsomt. Han følte seg ydmyket og var irritert fordi Alba ikke hadde fortalt at det også skulle komme en mann til middagen. Mens de tre sto og snakket om hva de skulle gjøre, la en annen patruljebåt til kai, og om bord i den var det en svært alvorlig utseende mann som skulte frem fra under skipperluen. Harry krympet seg så de kunne se det. «Vel, vel, vel. Hva er det som foregår her?» «Jeg står på grunn», svarte Harry og skulle til å forklare hvorfor han befant seg der i utgangspunktet, da Alba avbrøt ham. 50

«Så fint at du kom akkurat nå, førstebetjent.» Førstebetjenten rettet ryggen ved synet av Albas hotpants og støvletter, og ansiktet fikk et mykere og mer sympatisk drag. «Mannen min og jeg er så takknemlige overfor konstabel Reed.» Hun la armen om livet på Fitz, som med ett følte seg svært varm. «Du skjønner, jeg er sikker på at jeg så et hode, ja, jeg kan sverge på at det var et hode. Uten kropp. Som lå og duppet rett der ute.» Hun pekte ned i det brune vannet. Hun løftet blikket mot førstebetjenten og gjorde sitt ytterste for å se skremt ut. «Det var virkelig opprivende, som du sikkert forstår. Et hode uten kropp.» «Jeg skal sende teamet for å undersøke det nærmere, Mrs. …» Alba innså at hun ikke visste hva Fitzroy het til etternavn. «Davenport», innskjøt Fitz på eget initiativ. «Mrs. Davenport. Jeg setter stor pris på at du gjør det. Jeg vil ikke at min kone skal se det flere ganger.» «Naturligvis, Mr. Davenport.» Han rettet blikket mot Harrys ynkelige båt. «Jeg tar med konstabel Reed i båten min og sender ham tilbake hit når tidevannet har snudd. Overlat dette til meg.» «Det gjør jeg så gjerne, og jeg har full tillit til at det ordner seg. Nå vil jeg gjerne gå ut og spise med min kone. Hyggelig å treffe dere, overbetjent, og konstabel …» Han stammet med vilje. «Reed», sa Harry motvillig. «Ja visst, og takk for hjelpen.» Med det dro han Alba med seg og overlot Harry til hans overordnede. Idet de kjørte av sted, snudde førstebetjenten seg mot Harry og sa med et innforstått nikk: «Nydelig jente. Jaggu flaks at hun er gift med en sterk mann, for ellers kunne hun ha kommet ut for litt av hvert.» Harry så hjelpeløst på at Alba forsvant inn i naboens båt sammen med Fitz. 51

Viv hadde for anledningen iført seg en turban av gammel indisk silke og en blå kaftan. Hun satt og røykte med et elegant munnstykke av elfenben, og de røde neglene var så lange at det var et under at hun var i stand til å skrive på maskin. Med det blonde håret ute av syne så ansiktet mye eldre ut, og sminken lå størknet i rynkene rundt øynene og munnen. Ansiktstrekkene ble imidlertid levende da Fitz og Alba kom inn av døren, og kinnene hennes hadde en naturlig, rosa glød. «Kom inn, kjære venner», sa hun sukkersøtt med en gest som indikerte at de skulle late som om de var hjemme. «Litt av et leven dere hadde stelt i stand der ute. Jeg ser at gamle Reed står fast i gjørma. Jeg skulle gjerne ha sett ham vri seg ut av den.» Hun kaklet og tok et langsomt drag av sigaretten. Fitz følte seg nervøs sammen med kvinnen han hadde beundret på avstand og drømt om. Han satte seg ytterst på den oransje fløyelssofaen som om han var på et jobbintervju, og fiklet med fingrene sine. Alba slengte seg ned i haugen av silkeputer i sterke farger på gulvet, trakk bena inn under seg og tente en sigarett. Hun betraktet Fitz med de merkelig lyse øynene sine og lurte på hvordan han hadde tenkt å løse problemet hennes. Båten var fylt med den tunge duften av røkelse. Viv hadde tent levende lys og satt dem i fargede glass rundt i den lille stuen. Belysningen var dempet, og musikken spilte lavt. Alba gransket ham gjennom sigarettrøyken. Han var kjekk på en nærmest aristokratisk måte: intelligente øyne som glitret av humor; et bredt, vinnende smil; en sterk hake og kjeve; og krøllet, gyllent hår som neppe hadde vært i kontakt med en børste på en god stund. Hun likte øynene hans umiddelbart. De var oppriktige og mykt brune som demerarasukker, men med et sjenerøst dryss av pepper. Hun hatet menn som var så snille at det gjorde dem kjedelige. Han var åpenbart ikke 52

en av dem. Nå så han bare nervøs ut, og hun syntes synd på ham. I hennes selskap falt mennene inn i to kategorier: de som hoppet på henne, og de som var for anstendige til å hoppe på henne. Fitz tilhørte helt klart den siste kategorien, som definitivt var den hun likte best. Hun hadde ennå til gode å treffe en mann som falt inn i den tredje kategorien: de likegyldige. «Si meg, Fritz», begynte hun i en overlegen tone. «Hvor i Vivs liv hører du hjemme, og hvorfor har jeg ikke truffet deg før?» «Fitz, er det», rettet han ivrig. «Kort for Fitzroy. Jeg er den litterære agenten hennes.» Viv kom feiende inn i rommet med en av vinflaskene til Fitz og tre glass. «Kjære deg, du er da mye mer enn en agent for meg. Han er en venn også», tilføyde hun henvendt til Alba. «Jeg har holdt ham skjult helt bevisst, for jeg vil ha ham for meg selv. Jeg deler ham med deg av mitt gode hjerte, men du må bare ikke innbille deg noe. Jeg blir seriøst sur hvis du stjeler ham fra meg. Du skjønner, du kan alltid stole på at Fitzroy får lokket frem et smil, selv når det er svært lite å smile av. Det er derfor jeg har invitert ham. Jeg tenkte at du trengte litt oppmuntring.» Fitz vred seg forlegent; han følte seg ikke særlig morsom. For det første var han tørr i halsen. Kanskje litt vin ville hjelpe. Gudskjelov at han hadde tatt med sin egen. «Å, Harry Reed har allerede sørget for det», sa hun, uten tanke for hvordan det hørtes ut. Motet sank i Fitz. «Jeg holdt på å le meg i hjel da jeg så at båten hans lå på grunn.» Så rettet hun det store, skøyeraktige gliset mot Fitz, og motet steg igjen. «Vi reddet dagen for ham, ikke sant? Han hadde sikkert mistet jobben hvis det ikke hadde vært for vår snarrådighet. Ingen flere båtturer til Wapping. Det ville ha vært trist.» 53

«Hva var det der med det flytende hodet?» «Å, Revel, en av gutta han jobber sammen med, fant en arm som lå og fløt i Themsen. Kjempeekkelt!» Hun kastet hodet bakover og lo hjertelig. «Jeg sa at han måtte si fra hvis han fant hodet også. Jeg skulle mer enn gjerne ha sendt det til Bøffelen som pakkepost.» «Å, Bøffelen», sa Viv med et sukk og sank dypere ned i lenestolen. «Det er den fæle stemoren jeg fortalte deg om.» Alba brydde seg ikke om at Viv for med sladder; det var helt naturlig at folk snakket om henne. «Jeg tror jeg kjenner typen. Flink, men fullstendig blottet for finfølelse.» «Nettopp», istemte Alba og slo asken av sigaretten i en av Vivs limegrønne skåler. «Hva skal vi gjøre med henne?» «Akkurat som i en god bok trenger vi et plott», sa Viv med en viktig mine. «Ettersom det er jeg som er forfatteren blant oss, har jeg tatt meg den frihet å klekke ut et.» «Du svikter aldri ditt publikum», sa Fitz jovialt, med et stikk av dårlig samvittighet fordi han hadde glemt å ringe franskmennene. «Hvis det er noe i nærheten av bøkene dine», sa Alba, som aldri hadde lest noen av dem, «blir det fengslende!» Viv la inn en dramatisk pause og tok en stor slurk vin før hun begynte å snakke svært langsomt og omhyggelig. «Du kommer aldri til å bli kvitt Bøffelen. Du vinner heller ikke din fars kjærlighet ved å krangle med ham hele tiden. Nei, det er egentlig svært enkelt. Du skal dra ned til Hampshire til helgen sammen med Fitzroy.» «Sammen med Fitz?» «Med meg?» sa Fitz og svelget, overveldet over å bli tatt med i plottet. «Ja. Du skal presentere den nye kjæresten for foreldrene dine.» Fitz trakk pusten dypt for ikke å gå helt i spinn. Han 54

likte dette plottet bedre enn noen av dem hun hadde brukt i bøkene sine. «Du skjønner det, vennen min», sa hun henvendt til Alba, «du har alltid vært det ukonvensjonelle, opprørske barnet. Nå skal du komme hjem med den mest konvensjonelle, sjarmerende og passende mannen. Fitzroy er alt de anser som passende. Han skal spille bridge og tennis, klappe hundene, drikke portvin med faren din etter middag, snakke om kunst, litteratur og politikk, og synspunktene hans vil være et speilbilde av deres. Litt av et sammentreff! Faren hans har også kjempet i krigen, i Italia av alle steder. Kjente de hverandre? Hvor var han stasjonert? Fitzroy skal innynde seg hos Thomas Arbuckle, som vil være så takknemlig for at noen tar seg av den vanskelige datteren hans, at han glemmer å være på vakt. Kanskje kommer de til å snakke om krigen over en sigar etter middag, mann til mann, når kvinnene har trukket seg tilbake for kvelden. Han kommer til å betro seg til Fitzroy om fortiden. Jo, jeg ser det for meg.» Hun sprikte med fingrene og beveget hånden langsomt for ekstra effekt. «Det er sent. En kjølig, stjerneklar kveld. Thomas føler seg nostalgisk, og det finnes ikke noe bedre enn smiger for å få en mann til å ville betro seg. Hvis noen kan trekke en gammel tosk ut av skallet og få ham til å åpne seg, må det være deg, Fitzroy. Sir Fitzroy den flinke.» Hun tok et drag av sigaretten og blåste ut røyk i en lang, tynn strime, åpenbart fornøyd med sin egen presentasjon. Nå lente Fitz seg fremover med albuene på knærne. «La meg ta dette et skritt videre, Viv», sa han, grepet av stemningen. «Gjerne det, vennen min.» «Når jeg har fått rede på detaljene, gjenstår det fortsatt én ting», erklærte han alvorlig. Alba, som hadde sittet stille og årvåken hele tiden til nå, åpnet munnen: «Hva er det, Fitz?» 55

«Hvis du seriøst ønsker å få vite sannheten om moren din, må du dra til Italia.» Alba knep øynene sammen. Selv om hun ofte hadde vært inne på tanken, hadde hun aldri sett for seg at hun skulle gjøre det alene. Hun hadde aldri gjort noe alene. Hun vurderte Fitz. Han var kjekk, sjarmerende, snill og åpenbart forelsket i henne. La meg ta dette et skritt videre, Fitz, tenkte hun med seg selv. Du skal bli med meg.