Alle vĂĽre hemmeligheter
Hannah Beckerman
Alle vĂĽre hemmeligheter Oversatt av Hege Frydenlund, MNO
Bastion
Originaltittel: IF ONLY I COULD TELL YOU av Hannah Beckerman Copyright © Hannah Beckerman, 2019 Norsk utgave © 2019, Bastion Forlag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag AS ISBN 978-82-83132-08-3 1. utgave, 1. opplag 2019 Oversatt av Hege Frydenlund, MNO, ved Nye Tillen Omslag: Trygve Skogrand Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk: ScandBook UAB, Litauen www.bastion.no
Til Aurelia, som jeg lover at jeg aldri skal ha hemmeligheter for
Never to bid good-bye, Or lip me the softest call, Or utter a wish for a word, while I Saw morning harden upon the wall, Unmoved, unknowing That your great going Had place that moment, and altered all. thomas hardy, ÂŤthe goingÂť
Prolog 23. juni 1988 Det er en torsdag morgen, og Jess går opp trappa selv om hun ikke har noen grunn til det – hun har allerede pusset tennene og bundet opp håret i noe som skal ligne en hestehale. Skolesekken står lent mot paraplystativet ved ytterdøra, og om et par minutter skal hun og Lily møtes i gangen og gå til skolen sammen. Senere, mange år senere, skal Jess komme til å undres på om hun på en eller annen måte visste det, om hun på et eller annet vis følte hva som skjedde – at en uforklarlig søsterlig intuisjon drev henne til å undersøke. Idet hun når opp til det øverste trinnet, kommer Lily ut fra gjesterommet. Hun har ryggen til Jess, og hun lukker døra stille, nærmest ærbødig, med begge hendene på håndtaket. Jess ser at hun tar et langt og dypt åndedrag, og det er som om hun holder luften i brystet i urimelig lang tid, før hun langsomt slipper den ut igjen. «Hva driver du med?» Lily skvetter og bråsnur seg. Hun er rød i ansiktet, blik9
ket flakker. «Hvorfor sniker du deg inn på meg?» hveser hun til Jess i en lav, sint tone som ikke høres ut som den vanlige stemmen hennes. «Vi får ikke lov til å gå inn dit i dag. Vi har fått beskjed om at vi ikke skal gjøre det.» Jess hører den sytende tonen i sin egen stemme, på grensen til sutring, og hun krymper seg ved lyden. «Du sier ikke til mamma at jeg har vært der inne. Jeg mener det, Jess. Det er best for deg at du ikke sladrer.» Lilys stemme er rolig og bestemt, og hun har et uttrykk i øynene som Jess kjenner igjen fra alle gangene hun har tatt Lily i å bruke telefonen når moren har sagt at hun ikke får lov til det, og alle ettermiddagene hun har sett Lily røyke sammen med vennene sine på lekeplassen i parken. Tiden står nærmest stille mens begge venter usikkert på hva Jess’ neste trekk vil bli. Helt til føttene hennes møtes på det øverste trappetrinnet, er Jess selv heller ikke sikker på hva hun kommer til å gjøre. «Jeg vil også gå inn.» De to søstrene stirrer på hverandre, og Jess føler at noe skjer mellom dem; noe hun ikke vet hva er, noe skremmende som hun ikke kan, eller tør, sette ord på. «Du går ikke inn, Jess. Hører du hva jeg sier?» Lily blokkerer døra med kroppen. Armen er strukket bakover, som om hun er i ferd med å bli arrestert. Jess ser at søsteren holder hardt rundt dørhåndtaket, som en siste hindring om Jess skulle komme så langt. «Men jeg vil. Hvorfor kan ikke jeg få gå inn, når du har gjort det?» Jess åler seg bortover trappeavsatsen, oppildnet av det hun føler er Lilys skjøre grep om situasjonen. 10
«Stopp. Jeg mener det, Jess. Du må ikke gå inn.» Uttrykket i ansiktet til Lily – de blussende kinnene, de smale øynene og de rynkede brynene – får det til å krype kaldt nedover ryggen på Jess. Det er en panikkfølelse som prøver å kamuflere seg som makt. Det er uklart om Lily skal til å forsvare seg eller gå til angrep. Bruddstykker av minner går rundt i hodet som om det er noe hun har fått på hjernen – ting hun har hørt som hun vet det ikke var meningen hun skulle høre. Alle de mumlende samtalene bak lukkede dører, betroelser hvisket inn i telefonen når den som snakket, trodde ingen hørte på. Det velter seg i magen under strikken i linningen på det flaskegrønne skjørtet. Hun kjenner blodet pulsere i håndleddene, som om kroppen prøver å tvinge henne til å gjøre noe. Hun forestiller seg at hun tar et skritt frem og dytter bort Lily, en kamp hun klarer å komme seirende ut av, til tross for at Lily er både eldre og sterkere. Men tanken på hva som kan skje etterpå – hva hun kan få se, og hva hun kan få vite – limer henne fast til gulvet. Alarmen på Lilys digitale armbåndsur piper. Lily rykker til seg hånden for å slå den av, og Jess rygger bakover. Hun vet at det er alarmen Lily har satt på halv ni for at de skal gå hjemmefra tidsnok til å rekke skolen, nå som foreldrene er altfor opptatt med andre ting til å passe på. Lily ser stivt på Jess et par sekunder til, helt til Jess er den første som snur seg. Hun begynner å gå ned trappa, og først da oppdager hun at hun skjelver i bena. Hun hører Lilys fottrinn rett bak seg, men snur seg ikke. Hun holder ikke ut å se uttrykket i ansiktet til Lily igjen – et uttrykk som har fortalt henne noe hun ikke vil vite. Hele tiden tenker Jess på om hun skal finne moren og for11
telle henne hvor Lily har vært, og hva hun tror har skjedd der inne. Men før hun har kommet helt ned, vet hun at hun ikke greier det. Å fortelle det til moren ville være å sette ord på mistanker hun ennå ikke er klar til å uttale, ting hun i en alder av ti år ikke har mot til å si høyt. I stedet tar hun skolesekken og går ut gjennom ytterdøra, usikker på om det er sommervarmen eller pusten til Lily hun kjenner prikke i nakken. Hun vet det ikke ennå, men innen hun kommer hjem fra skolen om ettermiddagen, vil stoffet familien hennes er vevet av, være ugjenkallelig endret, og morgenens hendelser vil gjenta seg i tankene som en plate med hakk i de neste tretti årene.
del 1
Februar 2016
Kapittel 1
Audrey Audrey Siskin satt på senga og støttet seg på sengeteppet med stive armer, som om hun var usikker på om hun var på vei ut eller nettopp var kommet inn. Hun så seg rundt i rommet hun var blitt oppfordret til å betrakte som sitt eget. Velkjente gjenstander sto forkomne og utilpasse rundt henne, som barn i et klasserom den første skoledagen. Dobbeltsenga i smijern som hun satt på, og som hun hadde hatt gjennom hele ekteskapet og enda lenger enn det, det hvitmalte toalettbordet hun hadde drømt om som barn, men ikke hatt råd å til å kjøpe før hun ble voksen, det høye eikeskapet hun og Edward hadde kjøpt da de flyttet inn i huset i Barnsbury Square, nygifte og fem måneder på vei. Audrey bøyde seg og rev av pakketeipen på en av de rundt tjue flytteeskene som sto i rommet. Men hun fikk seg ikke til å åpne den. Når hun hadde pakket ut, var det ugjenkallelig: ingen vei tilbake. 15
Det er ikke langt, mamma. Bare noen kilometer. Du kommer nesten ikke til å merke forskjell. Begge døtrene hadde sagt det, hver for seg, men akkurat like overtalende. Og formelt sett – rent geografisk – hadde både Lily og Jess rett. Det var bare en drøy mil, enda kortere i luftlinje. Et bytte av Nord-London mot Vest-London. Islington mot Shepherd’s Bush. Georgiansk mot viktoriansk. Men for Audrey føltes det likevel som om hun hadde byttet ut jorden med månen. Hun visste hvor heldig hun var som hadde to døtre som kaptes om at hun skulle flytte inn hos dem, visste at det var bedre å flytte nå i stedet for om et års tid når det antagelig ville være enda vanskeligere. Men Audrey kunne likevel ikke hjelpe for at hun syntes det var helt feil. Det var ikke riktig at barn skulle måtte ta ansvar for foreldrene. Det stred mot naturens orden. Men så var det – tenkte Audrey, mens det gikk en strøm av bilder gjennom hodet av alle hendelsene hun ville ha glemt hvis det å glemme hadde vært mulig – så mange episoder i livet hennes som hadde stridt mot naturens orden. Så mange av de avgjørende øyeblikkene – fødsler, dødsfall, ekteskap – var ikke slik de skulle ha vært hvis jorden hadde rotert stødig rundt sin egen akse uten noensinne å dreie et par grader ut av kurs. «Hvordan går det, mormor? Trenger du hjelp med noe?» Mias stemme kom drivende opp trappa og inn i rommet som frem til i dag hadde vært hennes. Hun skulle nå sove på det lille rommet i øverste etasje som en gang hadde vært en loftsbod. Audrey kunne høre bekymringen barnebarnet prøvde å skjule under det lyse tonefallet. «Nei takk, vennen min. Jeg begynner med eskene nå. Jeg 16
kommer snart ned.» Madrassen ga fra seg et medfølende knirk da Audrey skjøv seg opp. Hun så seg rundt i det nye rommet uten å vite hvor hun skulle begynne. Flytteprosessen hadde gått så fort at hun ikke var sikker på hva hun hadde kastet, hva hun hadde beholdt, og hva hun ville finne i eskene. Da hun rev opp teipen på en ny eske og åpnet den, ble hun møtt av en stabel med omhyggelig innpakkede gjenstander. Det første hun pakket ut, var et falmet, innrammet fotografi. Mens hun stirret på det, føltes det som om sanden rant oppover i timeglasset. Jentene hennes på en strand – det måtte være i Woolacombe Bay. Bildet var tatt mens de løp bortover i vannkanten, og armene og bena var uskarpe fordi de hadde beveget seg så fort at den lange lukkertiden ikke hadde klart å fange dem. Solen sto høyt på en skyfri himmel, indigoblått vann møtte horisonten, og et lite, hvitt trekantformet seil kunne skimtes i det fjerne. Jentene lo og holdt hverandre i hånden, og en skrå solstråle badet dem i en nesten overjordisk glød. Audrey strøk fingrene over glasset, over flettet hår og solbrun hud. Hun kunne nesten kjenne varmen fra sommerdagen for så lenge siden, kunne høre døtrenes latter, bølgene som bruste rolig mot stranden, måkene som skrek på himmelen. Hun kunne kjenne saltlukten, føle sanden mellom tærne, smake døtrenes glede. Hun lengtet etter å strekke armene inn i fotografiet, legge dem rundt døtrene, trekke dem inntil seg og aldri slippe dem. Det stakk i hjertet mens hun holdt i fotografiet. Iblant følte hun at det bare var fotografier som kunne for17
sikre henne om at det ikke var oppspinn, bare en fantasi – at døtrene hennes en gang hadde vært venner. Hun pustet langsomt mens hun tenkte på alle de tapte årene. Til og med nå var det fortsatt uvirkelig at det hadde gått nesten tretti år siden Jess hadde vendt seg mot Lily. Audrey kunne se for seg Jess som tiåring, med et ansikt som praktisk talt hadde stivnet i løpet av natten, på grunn av hendelser ikke noe barn skulle måtte oppleve. Det var som om disse hendelsene hadde stjålet den lille jenta hennes og erstattet henne med et barn hun knapt kjente igjen. I mange måneder etterpå hadde Audrey håpet det var sjokk som hadde endret Jess’ oppførsel, og at hun snart ville bli den glade jenta igjen, den hun hadde vært før. I mange år hadde hun klynget seg til håpet om at hendelsene i barndommen til slutt ville føre Lily og Jess sammen igjen. Men i stedet hadde de revet Audreys familie i stykker. Pulsen økte da hun tenkte på alle måltidene de hadde spist i taushet: Audrey, Lily og Jess rundt et kjøkkenbord som var for stort for bare dem tre. Audrey som prøvde å holde stemmen glad når hun spurte hvordan de hadde hatt det på skolen, og gjorde alt hun kunne for ikke å reagere på enstavelsessvarene fra Jess. Hun kunne se for seg hånden når hun banket på døra hennes og spurte om hun ville komme ned og se på TV, og kveld etter kveld fikk det samme tonløse svaret: Nei, jeg vil være alene. Audrey hadde gang på gang spurt seg selv i årenes løp om hva hun eventuelt ikke hadde fått med seg, og om hun kunne ha gjort noe annerledes for å endre kursen på døtrenes forhold. Utallige ganger etter at Jess hadde flyttet hjemmefra og kuttet all kontakt med Lily, hadde Audrey tryglet henne om å fortelle grunnen, men Jess hadde nektet 18
å betro seg til henne. Nå hadde Audrey to døtre som aldri snakket sammen, og to sytten år gamle datterdøtre, født med bare seks ukers mellomrom, som ikke fikk lov til å treffe hverandre. Neglene presset seg inn i håndflatene da hun mintes den siste gangen hun hadde prøvd – og mislyktes i – å forsone familien. «Går det bra, mormor? Vil du at jeg skal komme opp og hjelpe deg?» «Nei, takk, det går fint. Jeg bare pusler litt rundt.» Fint. Audrey visste ikke hvorfor hun brukte et ord som alle visste at lå så fryktelig langt unna sannheten. Hun så seg i speilet på toalettbordet, men det var ingen tegn, ingenting som kunne avsløre henne. Bare noen nesten usynlige linjer rundt øynene. Det fargede brune håret, som hun hadde fått frisert dagen før, vippet fortsatt lekent like over skuldrene. Sminken var feilfri, lagt om morgenen før hun engang hadde kledd på seg. Hun fikk ofte høre at folk ikke trodde hun var sekstito. Du ser minst ti år yngre ut, sa de, og tåpelig nok hadde hun tillatt seg å tro at det var noe sant i det, at et velstelt ytre automatisk smittet over på innsiden. Som om et perfekt, fristende eple ikke kunne være råttent når man bet i det. Det var bare hvis man så litt nøyere etter, slik Audrey gjorde nå, at man kunne oppdage sporet av svakt lillafargede ringer under øynene eller hvor ofte hun rynket pannen. Det var bare hvis man observerte henne nøye, at man kunne legge merke til kortpustetheten, de små pesene, som om noe av luften hadde blitt sittende fast og prøvde å ta igjen resten. Men det var egentlig ingenting i ansiktet som kunne fortelle en tilfeldig 19
iakttaker at inne i kroppen delte cellene seg ukontrollert. Det var ingenting som kunne avsløre sannheten om at hun faktisk var døende. Audrey snudde seg bort fra speilet og bøyde seg over esken som sto ved bena hennes. Idet hun stakk hånden nedi, skar en skarp smerte gjennom høyre side av magen og fikk henne til å sette seg på senga igjen. Mens hun pustet langsomt for å lindre smerten, forsto Audrey hvorfor Jess hadde vært så ivrig etter at hun skulle flytte inn så fort som mulig. Audrey hadde villet vente, hadde villet beholde huset og uavhengigheten så lenge hun kunne. Hun hadde håpet å få bo hjemme helt til kroppen gjorde det klart at hun ikke kunne greie det lenger. Nå følte hun seg takknemlig for Jess’ råd, takknemlig for at hun hadde solgt huset og møblene og bare beholdt det aller mest nødvendige – både av praktisk og følelsesmessig art – før helsen ble enda verre. Mens hun satt på senga og prøvde å tvinge bort smerten, innså hun at hun kanskje ikke ville ha klart å organisere flyttingen selv hvis hun hadde ventet, og at hun dermed ville ha lagt en enda større byrde på døtrene. Hun pakket ut et nytt fotografi og ble møtt av synet av Edward og foreldrene hans som stirret på henne. Midt på bildet sto Edward med Lily på armen foran et juletre, og foreldrene hans sto stivt rett opp og ned på hver sin side av dem. Hun snudde bildet, og på baksiden av rammen sto det med hennes håndskrift: Barnsbury Square, julen 1972. Hennes og Edwards første jul som gift par, deres første som foreldre, deres første i eget hus. Hun så på ansiktene som var frosset av tiden – slik hun hadde gjort så mange ganger i årenes løp – på jakt etter hint 20
om det som skulle skje. Men det eneste Audrey så, var svigerfarens strenge sosiale etikette, svigermorens sure oppsyn og Edwards glede over den seks uker gamle perfekte lille bylten han holdt i armene. Audrey lurte på hvordan Edwards foreldre ville ha håndtert det som skjedde seksten år etter at bildet ble tatt. Det året hennes og Edwards liv forandret seg uopprettelig. Jorden hadde åpnet seg under dem og dratt dem ned i et synkehull som de aldri helt hadde klart å komme opp av igjen. Hun lurte på hvordan foreldrene hans ville ha mestret sorgen, sinnet og skammen, og tenkte at det faktisk hadde vært en velsignelse at ingen av dem hadde levd lenge nok til å oppleve det. Iblant misunte Audrey dem uvitenheten, misunte dem at de var blitt spart for skyldfølelsen, forvirringen og den endeløse listen med ubesvarte spørsmål som hadde plaget henne alle disse årene. Hun vippet hodet fra side til side i et forsøk på å viske ut tankene. Hun kunne ikke tillate seg å tenke på Edward i dag, ikke når så mange forskjellige følelser allerede kjempet om oppmerksomheten. Og likevel hadde Audrey de siste fem månedene, helt siden en rutinemessig mammografiundersøkelse hadde avdekket en kul i brystet – en kul som hadde ført til oppdagelsen av sekundærsvulster i leveren og kreft i lymfeknutene – vært oppslukt av fortiden. Vissheten om at hun antagelig ville være død om ett og et halvt år, hadde åpnet sluseportene til minner hun hadde brukt flere tiår på å prøve å glemme. Hun grep tak i den solide svarte sengestolpen og beordret seg selv til å slutte å tenke. Men idet hun bøyde seg frem igjen og rev teipen av den neste esken, mintes hun den gangen de 21
hadde sittet rundt kjøkkenbordet for nesten tretti år siden. Luften hadde vært fylt av en anspenthet hun verken kunne skjære gjennom eller forklare, mens Jess hadde sittet og stirret på Lily og nektet å fortelle noen hvorfor hun plutselig ikke holdt ut å være i samme rom som søsteren.