Catherine Isaac
Her, nĂĽ, alltid Oversatt av Hege Frydenlund, MNO
Bastion
Originaltittel: YOU, ME, EVERYTHING av Catherine Isaac Copyright © Jane Wolstenholme, 2017 Norsk utgave © 2017, Bastion Forlag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN 978 82 8313 130 7 1. utgave, 1. opplag 2017 Oversetter: Hege Frydenlund, ved Nye Tillen Design: Trygve Skogrand Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk: Scandbook AB, Sweden www.bastion.no
Til min familie
Takk
Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne for å takke alle som har hjulpet frem denne boken. Men Sheila Crowley i Curtis Brown er en veldig god start. Uten Sheilas sterke ønske, energi og visjon ville ikke Her, nå, alltid ha eksistert, langt mindre ha drevet forfatterkarrieren min over i en så uventet og fantastisk retning. Takk også til Rebecca Ritchie for hennes entusiastiske støtte og generelle elskverdighet. Og til Anne Bihan, hvis harde arbeid og pasjon for denne romanen er grunnen til at den blir oversatt til så mange språk. Et av de vanligste spørsmålene en forfatter får, er: «Kunne du tenke deg at boken din blir filmatisert?» Jeg hadde knapt tillatt meg å fantasere om noe så ærgjerrig før Luke Speed i Curtis Brown ga meg nyheten om at John Fisher fra Temple Hill ønsket å lage film av Her, nå, alltid. En enorm takk til begge to. Tusen takk til min amerikanske redaktør, Pamela Dorman i Penguin, som det har vært en ære og en glede å samarbeide med. Jeg er takknemlig – ikke bare for muligheten til å skrive for amerikanske lesere, men også for all omsorgen hun har ødslet på denne boken, og for alt jeg har lært av henne i redigeringsprosessen. 7
Det har vært en glede å arbeide med den nye retningen skrivingen min har tatt, med min mangeårige forlegger Simon & Schuster i England. Tusen takk til Suzanne Baboneau, Jo Dickinson og Sara-Jade Virtue – for deres engasjement, utrettelige harde arbeid og – i S-Js tilfelle – gin. Takk også til Clare Hey for hennes entusiasme og veiledning i forbindelse med det første utkastet. Jeg er stor takk skyldig Huntington’s Disease Association for all hjelp da jeg gjorde research til denne boken. Det føltes skremmende, helt til jeg fant Bill Crowder. Hans rettledning og vilje til å svare på de endeløse spørsmålene mine har vært uvurderlig, og det samme gjelder all den tiden Cath Stanley så snilt og sjenerøst har viet til å lese igjennom det endelige manuset. Takk til Huntington’s Disease Society of America som har latt meg få bruke utdrag av teksten på nettstedet deres i kapittel 26. Tusen takk til Frédérique Polet, min redaktør fra Presses de la Cité, for finpussing av de franske dialogene, en innsats som har forbedret mine egne forsøk – som baserte seg på det jeg lærte i fransktimene på videregående – betraktelig. Til slutt vil jeg takke min herlige familie: Mark, Otis, Lucas, Isaac og min mor og far. Takk også til onkel Colin for tallknusingen, og til min bror Stephen for at han bruker sin beste lyssetting på forfatterfotoene mine.
Prolog
Manchester, England Noen ganger tar livet det beste og det verste det har å tilby, og kaster alt sammen etter deg på samme dag. Dette er antagelig ikke en uvanlig konklusjon å komme til under en fødsel, men i mitt tilfelle var det ikke den sedvanlige blandingen av smerte og glede som førte meg til den. Det var at selv om jeg endelig skulle få treffe det knøttlille mennesket jeg hadde delt kroppen min med i ni måneder, ble de åtte pinefulle timene også tilbrakt med å prøve å få tak i faren hans på mobilen – for å hale ham bort fra den baren, klubben eller andre kvinnen han måtte befinne seg i. «Har du husket å ta med deg notatene dine, Jessica?» spurte jordmoren etter at jeg hadde kommet til sykehuset alene. «Jeg har notatene. Det er kjæresten min jeg har rotet bort», sa jeg med et unnskyldende smil. Hun kikket opp på meg mens jeg lente meg mot resepsjonsskranken på fødeavdelingen og ventet på at den skjærende smerten i magen skulle gi seg. «Han kommer sikkert snart.» Svetten samlet seg i nak9
ken min. «Jeg har lagt igjen flere beskjeder.» Tolv, for å være nøyaktig. «Han er på noe med jobben. Han har sikkert ikke dekning.» På dette stadiet håpet fortsatt en del av meg at det var sant. Jeg var alltid fast bestemt på å se det gode i Adam, selv med åpenbare beviser på det motsatte. «Det pleide aldri å være menn her før», minnet hun meg på. «Så hvis vi må gjøre dette uten far, går det helt fint.» Far. Jeg kunne ikke nekte for de biologiske faktaene, men betegnelsen lød feil når den ble brukt om Adam. Det var noe matroneaktig beroligende ved jordmoren. Hun hadde solide ben, en barm man kunne plassere en blomsterpotte på, og hår som bar tydelig preg av en natt med skumgummiruller. På navneskiltet sto det Mary. Jeg hadde kjent Mary i cirka tre minutter, og jeg likte henne allerede, noe som var bra, tatt i betraktning at hun hvert øyeblikk skulle undersøke livmorhalsen min. «Kom igjen, så skal vi finne et rom til deg.» Jeg skulle til å løfte opp overnattingsbagen drosjesjåføren hadde hjulpet meg med, men hun kom meg i forkjøpet, grep håndtaket og vaklet da hun kjente hvor tung den var. «Hvor lenge hadde du tenkt å bli her?» ropte hun muntert, og jeg prøvde så godt jeg kunne å le helt til jeg kjente at en ny ri var på vei. Jeg sto i smerteridd stumhet med oppsperrede øyne, men var fast bestemt på ikke å være den som skremte livet av alle andre ved å hyle av smerte. Da smerten avtok, fulgte jeg langsomt etter Mary nedover korridoren med det grelle taklyset. Jeg åpnet telefonen for å sjekke om det hadde kommet noen nye meldinger. Det 10
var ørten stykker fra mamma og Becky, bestevenninnen min, men fortsatt ingen fra Adam. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt meg det. Jeg ville ikke være alene. Uansett hvor engstelig jeg hadde vært for forholdet vårt de siste månedene, hadde jeg der og da gjort hva som helst for at han skulle vært der og holdt meg i hånden og sagt at alt kom til å gå bra. Jeg fant ut at jeg var gravid dagen etter at jeg fylte tjueto. Det var ikke planlagt, men i de ni månedene som fulgte, hadde jeg overbevist meg selv om at jeg kom til å bli en trygg mor. Det føltes plutselig som tåpelig overmot. «Går det bra?» spurte Mary da vi sto utenfor døren til fødestuen. Jeg nikket taust, men sannheten var en helt annen: Selv i hennes dyktige hender følte jeg meg alene, livredd og sikker på at den følelsen kom til å vare helt til Adam kom og utførte sin plikt med å stryke meg over pannen og holde meg i hånden. Rommet var lite og funksjonelt, med tynne, mønstrete gardiner som minnet meg om et gammeldags pensjonat. Himmelen utenfor var som mørk sirup, svart og ugjennomtrengelig, med en perlemorsskimrende måne som trakk seg inn i skyggene. «Opp med deg», sa Mary og klappet på sengen. Jeg gjorde som hun ba meg om, og la meg på ryggen med bena fra hverandre. Så sa hun nøkternt «nå går jeg inn», før hun manøvrerte hånden opp i mine unevnelige deler samtidig som øynene nesten spratt ut av hodet mitt og jeg mistet evnen til å puste. 11
«Fire centimeter åpning.» Hun rettet seg opp, smilte og dro av seg latekshansken mens en ri begynte å bygge seg opp. «Fødselen er i gang, Jessica.» «Så spennende», svarte jeg, altfor høflig til å nevne at det ikke kom som en overraskelse siden jeg allerede hadde feiret begivenheten med fostervann på kjøkkengulvet for flere timer siden. «Det beste du kan gjøre er å komme deg opp på fødeballen og la tyngdekraften gjøre jobben. Jeg skal bare sjekke hvordan det går med damen på naborommet, men ikke nøl med å bruke ringeknappen. Er det noen andre som kan komme og være hos deg? En venninne? Eller moren din?» Becky bodde ikke langt unna, men mamma var den jeg alltid tydde til, enda så ydmykende det hadde vært å ringe til henne og fortelle at Adam hadde forsvunnet. «Moren min står parat. Hvis jeg ikke har hørt noe fra kjæresten min innen klokka to, setter hun seg i bilen og kommer.» «Ypperlig», sa hun før hun forsvant og lot meg være alene med den halve hoppeballen, en iPod full av Jack Johnsonsanger og et lystgassapparat jeg hadde glemt å spørre hvordan skulle brukes. Jeg ringte til mamma på slaget to. Hun kom seks minutter over, i jeans med smale ben, myk linbluse og en svak duft av Estée Lauders Beautiful fra halsen. Hun bar på en diger sportsbag som inneholdt alt som etter hennes mening trengtes til en fødsel: et lite videokamera, en gåsedunpute, en tannpastatube, et eksemplar av Woman and Home, Neal’s Yardhåndkrem, en drueklase, to store Tupperware-bokser med 12
assorterte nybakte kaker, noen rosa håndklær og – jeg tuller ikke – et kosedyr. Hun dro en stol bort til sengen. «Hvordan går det?» spurte hun bekymret mens hun la en kort, blond hårlokk til rette bak øret. Hun brukte bare en anelse sminke; hun hadde fin hud, så hun trengte ikke mye, og de strålende, blå øynene skinte. «Bra. Hva med deg?» «Storartet. Henrykt over å være her.» Foten hennes trommet mot sengen mens hun snakket, og den metalliske lyden klirret gjennom rommet. Mamma bevarte alltid fatningen i krisesituasjoner, men i det siste hadde jeg lagt merke til de nervøse trekningene hennes, og den natten levde benet hennes sitt eget liv. «Du må da ha brukt mer enn seks minutter hjemmefra og hit?» sa jeg og prøvde å inhalere lystgass for første gang, men fikk den i halsen og begynte å hoste. «Jeg har stått på parkeringsplassen siden tolv. Jeg ville ikke risikere å bli sittende fast i trafikken.» «Om bare Adam hadde vært like omtenksom», mumlet jeg. Smilet hennes forsvant. «Har du prøvd å sende ham en ny melding?» Jeg nikket og forsøkte å skjule hvor opprørt jeg var. «Ja, men det er tydeligvis noe annet som er viktigere enn å være her.» Hun bøyde seg mot meg og klemte rundt hånden min. Hun var ikke vant til å høre meg bitter. Jeg ble nesten aldri ordentlig sint på noen eller for noe, med mulig unntak av den elendige bredbåndsforbindelsen vår. 13
Men det skulle man ikke trodd den natten. «Jeg hater ham», snufset jeg. Hun ristet på hodet og strøk meg over hånden med fingrene. «Nei, det gjør du ikke.» «Men du vet ikke halvparten av det som har skjedd i det siste, mamma.» Jeg kviet meg for å fortelle henne det, for det ville punktere drømmen – forestillingen om at familien Adam og jeg skulle skape sammen, noensinne kunne måle seg med den hun og pappa hadde gitt meg. Jeg følte at jeg hadde hatt en god barndom – trygg og lykkelig, til tross for noen vanskelige perioder som nå for lengst lå bak oss. Hun pustet ut. «Ok. Men ikke plag deg selv med det nå. Denne stunden kommer aldri tilbake. Er du sulten?» Hun åpnet en av Tupperware-boksene. Jeg greide å smile. «Mener du alvor?» «Ikke?» sa hun overrasket. «Jeg var skrubbsulten da jeg skulle få deg. Jeg rakk å få i meg en halv sitronkake mens vannet gikk.» Mamma var en super fødepartner. Hun fikk meg til å smile mellom riene og til å holde meg rolig helt til alt føltes så ute av kontroll at jeg ikke greide å la være å skrike. «Hvorfor har de ikke gitt deg noe for smertene?» sa hun lavt. «Jeg sa at jeg ikke ville ha epidural. Jeg har planlagt en naturlig fødsel. Og … jeg har trent yoga.» «Du prøver å presse et nytt menneske ut av vaginaen, Jess. Jeg tror du har behov for mer enn pusteøvelser og stearinlys.» Det viste seg at hun hadde rett. Da jeg hadde kastet opp for ørtende gang, var smertene så uutholdelige at jeg ville sugd på en crackpipe hvis det hadde vært en tilgjengelig. En utydelig 14
sol viste seg i vinduet da en annen jordmor – som antagelig hadde presentert seg tidligere mens jeg hadde tankene andre steder – bøyde seg ned og undersøkte meg. «Beklager, Jess, fødselen er kommet for langt til at du kan få epidural. Du kan få en petidinsprøyte hvis du vil, men dette barnet kommer til å bli født veldig snart.» Bena mine begynte å riste ukontrollert. Det gjorde så vondt at jeg hev etter pusten og verken klarte å snakke ordentlig eller tenke rasjonelt. «Jeg vil bare at Adam skal være her. Mamma … vær så snill.» Hun fomlet panisk med mobilen for å ringe til ham, men mistet den og forbannet sin egen klossethet mens hun kravlet rundt på gulvet og prøvde å fange telefonen som om den skulle være et såpestykke i badekaret. Det som skjedde etterpå, er uklart, for jeg var verken opptatt av telefonsamtaler eller sprøyten i låret; jeg var helt i ørska over den fantastiske og fryktelige styrken til min egen kropp. Cirka ett minutt og tre press etter at petidinen ble satt, gjorde barnet mitt sin entré i verden. Gutten min var et mirakel, med lubne armer og ben. Han hadde et desorientert uttrykk da han åpnet øynene, og rynkene i det lille fjeset glattet seg ut idet jordmoren plasserte ham i armene mine. «Herregud», gispet mamma. «Han er …» «Nydelig», hvisket jeg. «Diger», svarte hun. Jeg hadde alltid tenkt på nyfødte babyer som skjøre og hjelpeløse, men William var en plugg på 4196 gram. Og han gråt ikke, ikke til å begynne med, han bare krøllet seg 15
sammen mot de varme brystene mine og fikk alt til å føles bra. I hvert fall nesten alt. I samme øyeblikk som jeg presset leppene mot pannen hans og pustet inn den deilige, nye lukten, ble døren revet opp. Der sto Adam og motbeviste fullstendig teorien om at det er bedre sent enn aldri. Jeg vet ikke hva som føltes mest overveldende da han kom mot oss, lukten av en annen kvinnes parfyme, eller den sure eimen av gammel fyll. Han hadde fortsatt på seg de samme klærne som i går kveld. Han hadde prøvd, men ikke greid å tørke bort leppestift fra halsen – det var en stor horerosa flekk der som begynte ved øret og endte på skjorten. Plutselig ville jeg ikke ha ham i nærheten av meg eller barnet vårt – det fantes ikke nok antibakteriell håndgelé i verden til å forandre det faktum at han var en total katastrofe. På mer enn én måte. Jeg lurte sørgmodig på hvor lenge det var siden jeg hadde kommet til den konklusjonen. «Kan jeg … kan jeg få holde henne?» sa han og strakte ut armene. Mamma rykket til, og jeg trakk pusten dypt. «Det er en gutt, Adam.» Han så overrasket opp og dro til seg armene igjen. Han sto og så på oss, åpenbart ute av stand til å si noe, langt mindre det riktige. «Du kom for sent», sa jeg og tørket bort de nye tårene som sved i øynene. «Jeg kan ikke fatte at du kom for sent, Adam.» «Hør på meg, Jess … jeg kan forklare.»
del én
Ti år senere
Kapittel 1
Jeg skjønner ikke når jeg ble så dårlig til å pakke. Jeg var flink til det før, den gangen jeg hadde tid og hjernekapasitet nok til å legge meg opp et lager med oppblåsbare nakkeputer og minitoalettsaker. Det er ikke mengden det skorter på; den gamle Citroënen min holder på å gå opp i limingen. Men jeg blir ikke kvitt følelsen av at jeg har glemt en ting – eller mange ting. Problemet skyldes at jeg ikke har skrevet liste. Kvinner i min generasjon blir forledet til å tro at lister er løsningen på alt, selv om verden rundt dem raser sammen. Akkurat nå er jeg hinsides lister – det kommer til et punkt der det er så mye å gjøre at det å ta pause for å gjøre noe så slapt som å skrive lister, føles som den rene galskap. Hvis jeg har glemt noe, kan jeg dessuten kjøpe det når vi kommer frem – vi skal bare til den franske landsbygda, ikke til Amazonas. Hvis jeg har pakket på slump, er jeg ikke sikker på hva jeg skal si om Williams pakking. Bagen hans inneholder hovedsakelig poser med Haribo-godteri som jeg fant under sengen hans etter et nylig overnattingsbesøk, bøker med titler som Verdens giftige slanger, flere vannpistoler og diverse toalettartikler med sterk lukt. Interessen for det sistnevnte er helt fersk og har kommet 19
etter at kameraten hans Cameron fant ut at tiårsdagen var et passende tidspunkt for å begynne å bruke deodorant på skolen. Jeg ble nødt til å forsiktig påpeke at det å vandre rundt i en soppformet sky av Lynx Africa i Frankrike ikke ville bringe ham langt hvis han samtidig var bukseløs. Jeg hopper inn i førersetet, vrir om nøkkelen og merker den sedvanlige overraskelsen da motoren starter. «Er du sikker på at du har fått med deg alt?» spør jeg. «Tror det.» Glimtet av oppstemthet i ansiktet hans gir meg et lite stikk i hjertet. Han har vært sånn helt siden jeg fortalte at vi skulle tilbringe sommeren sammen med faren hans. Jeg bøyer meg og gir ham et raskt kyss på hodet. Han tolererer det, men tiden da han slo armene rundt meg og utbrøt at «du er den beste mammaen jeg noen gang har hatt», er borte for lengst. William er høy for alderen, nesten hengslete, til tross for en enorm appetitt og den nye besettelsen han har fått for pizza fra Domino’s. Han har høyden fra faren, sammen med de klare brune øynene, huden som lett får farge, og det mørke håret som krøller seg i nakken. Siden jeg er én sekstito, vil det ikke ta lang tid før han rager over meg, og da kommer det antagelig til å se enda mindre ut som om han tilhører meg. Jeg har lys hud med fregner og blir rød ved den minste antydning til sol. Det lyse, skulderlange håret mitt krøller seg ikke sånn som håret til sønnen min gjør, men det er ikke glatt heller; det har en fall som pleide å irritere meg den gangen det var det eneste jeg hadde å bekymre meg over. «Hvem skal passe på huset mens vi er borte?» spør han. 20
«Det trenger ikke noen til å passe på seg, skatt. Bare noen til å ta inn posten.» «Tenk om det blir innbrudd?» «Det gjør det ikke.» «Hvordan vet du det?» spør han. «Hvis noen hadde tenkt å bryte seg inn i et hus i denne gata, ville vårt vært det siste de ville valgt.» Jeg kjøpte det lille rekkehuset i sørdelen av Manchester med en hjelpende hånd fra pappa rett etter at jeg hadde fått William, og før området slumpet til å bli trendy. Jeg har aldri deltatt på noen av de ironiske bingokveldene i falafelbaren i enden av gaten og kan ikke ha kjøpt mer enn ett surdeigsbrød med quinoa siden håndverksbakeriet åpnet. Men jeg er absolutt positiv til at det åpnes sånne steder, for det har fått boligprisene til å skyte i været. Det betyr imidlertid at jeg antagelig er den eneste trettitre år gamle aleneforelderen med en lønn som min, som bor i området. Jeg underviser i kreativ skriving på den lokale videregående skolen, noe som alltid har gitt meg større jobbtilfredsstillelse enn økonomisk uttelling. «Jack Milton hadde innbrudd», sier William dystert idet vi svinger ut i gaten. «De tok alle smykkene til moren hans og bilen til faren hans og Xbox-en til Jake.» «Er det sant? Så fælt.» «Jeg vet. Han hadde kommet til det siste nivået i Garden Warfare», sier han med et sukk og rister på hodet. «Han kommer aldri til å komme dit igjen.» Vi har en fire–fem timers kjøretur foran oss til sørkysten, der vi skal ta fergen, men vi har startet tidlig så vi kan gjøre et stopp på veien, ikke langt hjemmefra. 21
Vi ankommer Willow Bank Lodge ti minutter senere og kjører inn på den lille parkeringsplassen. Bygningen ser ut som et overdimensjonert Lego-hus utenfra – bygd av ensfarget skittenbrun murstein og grå takstein. Men så er det heller ingen som velger et omsorgssenter ut fra arkitekturen. Jeg taster inn koden til de to dørene og skriver oss inn. Vi blir møtt av lukten av overstekt kjøtt og ihjelkokte grønnsaker, men innvendig er det rent, lyst og velholdt, selv om interiørdesigneren må ha vært fargeblind. Det spiralmønstrete miljøtapetet er malt i en grumsete avokadogrønn farge, gulvet er belagt med røde og marineblå teppefliser, og gulvlistene er lakkert i en gusjegul farge som noen i sin villfarelse må ha syntes så naturlig ut. Lyden av folk som spiser lunsj, driver ut gjennom en dobbeltdør og fra TV-området, så vi går i den retningen i stedet for å svinge ned korridoren til mammas rom. «Går det bra, Arthur?» spør jeg forsiktig da en av langstidsbeboerne kommer gående ut fra badet med et uttrykk som om han nettopp hadde trådt inn i Narnia. Han retter ryggen trassig. «Jeg ser etter kjelene mine. Har dere tatt kjelene mine?» «Nei, det har vi ikke, Arthur. Kanskje du skal prøve i spisestuen?» Jeg skal akkurat til å redde ham før han går inn i bøttekottet, da dobbeltdøren åpner seg og en av pleierne, Raheem, kommer til syne og tilbyr ham en trygg arm. «Halla», sier William. Raheem, som er i midten av tjueårene med somalisk bakgrunn, har også Xbox, så de har alltid masse å snakke om. «Hei, William. Mormoren din skal spise lunsj nå. Jeg tror det er litt ananaskake igjen hvis du har lyst på?» 22
«Ja, ok.» Sønnen min avslår aldri et tilbud om mat, med mindre det er noe jeg har anstrengt meg veldig for å lage – da stirrer han alltid på det som om jeg skulle ha plassert en tallerken med dampende industriavfall foran ham. Da Arthur subber ut gjennom døren, fulgt av Raheem, kommer en annen mann til syne. Huden rundt tinningene hans er furet etter år med stadig økende belastninger, noe som ganske sikkert har hatt en større virkning på helsen hans enn det at han er en tørrlagt alkoholiker. «Morfar!» Ansiktet til William sprekker opp i et smil, og det tennes et lys i de lysegrå øynene til pappa.
Kapittel 2
Et av min verdens små mirakler er at pappa – til tross for de ufattelige belastningene han lever med – smiler med hele seg når barnebarnet hans er i nærheten. «Er alt klappet og klart, William?» «Jepp. Ferdigpakket og underveis, morfar.» Pappa rusker ham i det tykke, krøllete håret og tar et skritt bakover for å se på ham. «Jeg kunne tatt deg med for en hårklipp før dere dro.» «Men jeg liker det langt.» «Du ser ut som et lykketroll.» William ler, selv om han har hørt denne vitsen flere ganger enn han klarer å telle. «Hvor mange minutter er fire og en halv time?» tester pappa ham. «Hm. To hundre og … sytti.» «Flink gutt.» Han trekker ham til seg og gir ham en rask klem. At sønnen min er tatt ut blant de evnerike og talentfulle elevene som skal få tilpasset opplæring i matematikk, er ikke noe jeg kan ta æren for. Aritmetikk er definitivt ikke min sterke side, og de eneste tallene Adam bryr seg om, er målene på damebekjentskapene hans. Men til gjengjeld har pappa, som er regnskapsfører, all24
tid vært mer som en far for William enn Adam noensinne har vært. Tomannsboligen til foreldrene mine ligger bare ti minutter fra rekkehuset vårt, og det var Williams andre hjem før han begynte på skolen. Der la han puslespill med pappa og bakte muffins med mamma. Senere var det pappa som ventet utenfor skolen og tok William med seg hjem og hjalp ham med leksene eller kjørte ham til karatetrening mens jeg gjorde meg ferdig på jobben. Alt har forandret seg i løpet av de siste årene. Mamma er ikke lenger den mormoren hun en gang var. For sju–åtte år siden ville hun vært førstemann i køen til å rutsje ned den store, svingete plastsklien i Lekeland med William på fanget. Hun bekymret seg aldri for at hun så ut som et stort barn. Hun sparket bare av seg skoene og kastet seg utfor mens William hylte av fryd og de andre damene på hennes alder – som ikke hadde den diagnosen hun allerede hadde fått den gangen – satt og så på mens de nippet til kaffe latten sin. «Her har du litt lommepenger», sier pappa og graver i bukselommen. «Det trenger du ikke», mumler William på en lite overbevisende måte da pappa stikker en tjuepundseddel i hånden hans. «Kjøp deg et tegneserieblad på fergen.» «Kan jeg kjøpe cola?» «Selvfølgelig», svarer pappa før jeg får sagt absolutt ikke. «Takk, morfar. Du er kjempesnill.» William løper inn i spisestuen for å finne mormoren sin mens jeg blir stående for å snakke med pappa. «Du skulle kjørt rett til fergen, jenta mi», sier han. «Du hadde ikke trengt å komme innom her.» 25
«Det er klart jeg trengte det. Jeg ville gi mamma lunsj før jeg drar.» «Jeg kan gjøre det. Jeg skulle bare ut for å kjøpe avisen.» «Nei, jeg vil gjerne gjøre det hvis det er greit for deg.» Han nikker og trekker pusten langsomt. «Greit, men prøv å slappe av i Frankrike. Du trenger en ferie.» Jeg smiler tvilende. «Er det det du kaller det?» «Du kommer til å kose deg hvis du tillater deg å gjøre det. Og sørg for at du gjør det. For mammas skyld, hvis det får deg til å føle deg noe bedre. Hun ønsker virkelig dette, vet du.» «Jeg synes det er altfor lenge å være borte.» «Vi har levd med dette i ti år, Jess. Det kommer ikke til å skje noe som helst i løpet av fem uker.» Mamma sitter innerst i spisestuen, ved den åpne terrassedøren med en skravlende William ved siden av seg. Det er den beste plassen på denne tiden av døgnet, når solen står høyt på himmelen og hun kan kjenne den svale sommervinden mot huden. Hun sitter i rullestolen i den turkise kjolen jeg kjøpte til henne på Boden for et par måneder siden. Men stillingen kan bare til nød kalles sittende, for å sitte innebærer å være i ro. I virkeligheten er mamma sjelden i ro nå for tiden, selv om den tunge medisineringen gjør at hun ikke har like kraftige rykninger som før. Men medisinene kan ikke utrette mirakler, noe jeg vet så altfor godt. Så hun spreller og vrir seg, og ansiktstrekkene og de magre armene og bena fordreier seg i de utroligste fasonger. Hun har blitt veldig tynn, leddene står ut fra albuene og knærne, og 26
kinnbena er så markerte at det hender jeg tenker at øynene er for store for ansiktet. Hendene er også knudrete, og forvridde i stillinger ingen på hennes alder skulle være nødt til å oppleve. En gang så hun ung ut for alderen. Nå er det umulig å se at hun bare er femtitre. «Hei, mamma.» Jeg bøyer meg ned for å gi henne en klem og holder henne litt lenger enn jeg pleier. Da jeg retter meg opp igjen, betrakter jeg den hengende munnen for å se om hun klarer å gjengjelde smilet. Hun bruker lang tid på å svare, men til slutt får hun frem et usammenhengende: «Eh … skatt.» Jeg kan fortsatt stort sett forstå hva mamma sier, men jeg er en av de få som gjør det. Setningene hennes består aldri av mer enn tre eller fire ord, og de er alltid utydelige, mens stemmen er lav og skurrende. «Jeg ser at du har klart å skaffe deg den beste plassen. De andre kommer til å bli misunnelige.» Det er stille lenge mens mamma leter etter ord. «Bestakk dem», sier hun til slutt, og jeg ler. En ny pleier dukker opp og setter mammas lunsj på bordet. Så bretter pleieren ut en stor plastsmekke og fester den forsiktig rundt halsen hennes. Jeg strekker ut armen for å glatte den ut, men mammas venstre arm skyver den hele tiden oppover. Den glir ned igjen med en gang før den flyr opp på nytt. Jeg vurderer å ta opp barneskjeen som ligger ved siden av tallerkenen hennes, men lar være i tilfelle mamma vil prøve å spise selv. Hun gjør det nesten aldri lenger, men før ble hun fryktelig irritert når noen antydet noe annet. Det er nesten et år siden hun flyttet inn på Willow Bank 27
Lodge. Vi ville alle at hun skulle bo hjemme så lenge som mulig, men til slutt ble det for vanskelig, selv om pappa satte inn en seng til henne i første etasje. Pappa jobber fortsatt, noe som gjør det vrient å være omsorgsperson tjuefire timer i døgnet, og det var blitt tydelig for alle at hun kom til å trenge mer enn bare ham, og ideelt sett på et sted der bare det å komme seg på badet ikke betydde en potensielt livsfarlig ekspedisjon. Og hun mangler aldri besøk her. Hun har en liten vennekrets som har hjulpet henne gjennom alle de tunge stundene de siste ti årene. Gemma, bestevenninnen hennes, kommer hver helg, vanligvis med en ny lydbok eller en ladning deformerte kirsebærscones, som hun kaller sin «signaturrett». «Spent?» spør mamma William. «Kjempe!» svarer han. «Pappa har lagt masse planer for oss, mormor. Vi skal bo i den fineste hytta, ikke sant, mamma? Og vi skal padle kajakk og klatre i fjellet, og jeg skal få hjelpe ham med forskjellige småjobber.» Jeg er bekymret for mammas forventninger til turen, som i utgangspunktet var hennes idé. Ikke at jeg ble overrasket da hun foreslo det og temmelig dramatisk tilføyde at det var hennes «siste ønske». Hun innrømmer gjerne at det er den beste garantien for at hun skal få viljen sin. Etter at det ble slutt mellom Adam og meg var mamma like rasende på ham som jeg var, og forsto hvorfor jeg ikke ville ha ham i nærheten. Men selv om hun aldri har hatt noen illusjoner om at vi skal bli sammen igjen, tok hun det for gitt, eller i hvert fall håpet, at William skulle ha et eller annet slags forhold til faren sin. Så flyttet Adam til Frankrike, og det ble åpenbart at det ikke kom til å bli noe av. 28
Adam er ingen forsømmelig far etter den strenge definisjonen av ordet. Han betaler bidraget når han skal, husker fødselsdagen til William og skyper når han sier at han skal det. Men sønnen vår er ikke noe mer enn en liten brikke i puslespillet som utgjør Adams brokete liv. De ser hverandre i høyden to eller tre ganger i året. Og jeg er faktisk ikke sikker på om Adam lenger ville protestere på påstanden om at han ikke er interessert. Mamma har alltid vært opptatt av både mangelen på kontakt og det at jeg aldri har sagt eller gjort noe med det. Jeg lot gladelig Adam gli bort. For å være ærlig ville jeg det. Jeg hadde nok kjærlighet for William til at det rakk for oss begge to. Jeg er ganske sikker på at hun aldri har forestilt seg oss sitte sammen rundt middagsbordet hver søndag for Williams skyld – mens vi sender hverandre sausen med hatefulle blikk – men hun har i årevis mast om at han trenger et «ordentlig» forhold til faren sin. Men i dag lever Adam et luksusliv i Dordogne, mens vi bor i et treroms rekkehus på to plan i Manchester, og levekårene våre blir ikke noe likere av at det ligger et fancy bakeri på hjørnet. Likevel, jeg hører hva hun sier. Jeg er ikke enig, men jeg hører det. Og hver gang jeg ser på henne nå om dagen og tenker på hva hun har å stri med, blir jeg minnet på at jeg neppe er i posisjon til å protestere. Derfor sendte jeg en e-post til Adam og foreslo at vi kom på besøk. Jeg kan tenke meg at han nesten besvimte av sjokk. Hvis jeg i hvert fall kunne, jeg vet ikke helt, få dem til å knytte et bånd, ville jeg føle at jeg hadde oppnådd noe som kunne gi mamma en bitte liten trøst. Og i tillegg har jeg noen 29
til å støtte meg, i hvert fall i noe av tiden vi skal være der. Venninnen min Natasha skal være sammen med oss noen få uker, og i tillegg kommer Becky med mann og barn. «Jeg … elsker Frankrike», kommer det plutselig fra mamma. Blikket hennes lander ustøtt på William. «Ta bilder.» Vi tilbrakte noen sommerferier i Frankrike da jeg var på Williams alder. Vi bodde i en husvogn på den samme campingplassen år etter år, og det var himmelsk – en helt ny verden av endeløse solskinnsdager og frokoster med bakverk med sjokoladefyll. «Prøv pedalbåt», sier mamma. «Mammaen din … elsket det.» Jeg blir tykk i halsen ved tanken på mamma og meg som tråkket rundt på vannet i utkanten av campingplassen mens vi kniste sammen i solen. Da William begynner å bable i vei igjen, noe om en køyeseng, må jeg se en annen vei for at ingen av dem skal oppdage den blanke hinnen på øynene mine. Jeg svelger hardt og minner meg selv på at vi bare skal være borte noen uker. Det hjelper ingen at jeg begynner å gråte nå, uansett hvor mye det verker i brystet. Jeg ser på bordet og oppdager at mamma ikke har rørt barneskjeen. Så jeg tar den opp, skuffer forsiktig noe av mosen over på den og løfter den til munnen hennes. «Kongelig servering», mumler hun, og jeg slipper ut et lite snøft.
Kapittel 3
Vi begynner den nesten ett hundre og trettitre mil og tjueåtte timer lange reisen i godt humør mens vi synger skjærende falskt med på en spilleliste som inneholder alt fra Beatles til Avicii. Vi snakker om hvordan det var i Frankrike da jeg var liten – de myke sandstrendene, den deilige isen og mamma som lærte meg å spille blackjack med francs og centimes. William spiller på iPaden min en stund. Han sitter bøyd over skjermen helt til jeg blir bekymret for at han kommer til å stivne i den stillingen, og tar den fra ham. I stedet setter vi på lydboken Den rikeste gutten i verden av David Walliams, og snart ler vi så mye at jeg får vondt i ansiktet. Så kommer vi til en del av historien der en av karakterene går ut med en glamourmodell. Jeg er ikke engang sikker på at han vet hva det er. Det eneste jeg vet, er at jeg får en følelse som ligner på den jeg fikk tidligere i år, da han ba meg om å forklare hvor babyer kom fra. Jeg løp ut og kjøpte en bok som handlet om det og om andre relaterte emner, og foreslo at han skulle lese den selv før han stilte meg noen spørsmål. På den måten ville vi unngå å bli flaue. «Hvorfor skulle jeg bli flau?» spurte han uskyldig og tvang meg til å prøve å høres munter og avslappet ut mens jeg leste høyt setninger som «og det er det noen kaller å ‘runke’». 31
Da vi endelig kjører inn på fergen, er William blek og ikke like snakkesalig lenger. Vi parkerer på bildekket og går opp trappene for å finne oss plasser ved vinduet. «Her har vi god utsikt», sier jeg muntert, men han svarer bare: «Jeg må spy.» Han kaster opp sju ganger i løpet av den seks timer lange nattlige overfarten – den delen av reisen det var meningen vi skulle sove. Da vi kjører av fergen, ser han ut som jenta i Eksorsisten, så vi stopper på den første rasteplassen vi kommer til på fransk jord. Der setter vi oss i gresset og slurper vann og ser på strømmen av britiske familier som prøver seg på feil retning i en rundkjøring, mens vi venter på at kvalmen hans skal gå over. William sover resten av bilturen og våkner bare når vi tar tissepauser langs motorveien. Dermed blir jeg sittende alene med tankene mine helt til vi kommer til Dordogne, der skogsområder og jorder avløser hverandre og vi er på lynvisitt til søvnige landsbyer med kremfargede steinhus med vindusskodder og krukker med knallrøde pelargonier. Til tross for det vakre landskapet greier jeg ikke å la være å tenke på mamma. Det er de samme vonde tankene som har gjort meg så redd at jeg – for første gang i mitt liv – begynte med antidepressiva tidligere i år. Jeg har aldri tenkt på meg selv som en som trenger medisinsk hjelp med sinnsstemningen sin. Jeg har alltid sett på meg selv som glad. Den første til å sette på seg en tåpelig papirhatt ved festlige anledninger eller sprette opp og maltraktere en sang på karaoke eller bli med på en av Williams vannpistolkamper. Det meste jeg har trengt for å komme over en dårlig dag, er en stor sjokoladeis med mandler, noen ganger i kombinasjon med et glass hvitvin. I medarbeidersamtaler på jobben har jeg alltid fått ros for 32
min «enorme energi og popularitet blant elevene» – og jeg har aldri engang trengt å betale noen for å si det. Men uansett hvor flott jeg synes det er på Willow Bank, så har det skjedd en snikende forandring med meg etter at mamma fikk plass der. For et halvt år siden tippet det over. Ikke at folk flest kan merke det. Jeg er flink til å fremstå utad som den samme gamle Jess. Men inni meg er alt forandret. Det som begynte som en helt forståelig bekymring, overtok styringen etter hvert som mammas tilstand forverret seg. Depresjon var ikke det riktige ordet for det. Det var en overveldende angst, en manglende evne til å tenke på noe annet enn en fremtid som virket dystrere jo vanskeligere livet ble for den stakkars moren min. Tablettene har hjulpet, selv om jeg fremdeles ikke liker tanken på å ta dem. Og de har ikke endret det grunnleggende faktum som utløste alt sammen: at moren min bor på et hjem og langsomt mister kontrollen over den hun er. Og det er ingenting noen kan gjøre med det.
Kapittel 4
Midt blant tette rekker med valnøttrær med frodig bladverk forteller GPS-en oss endelig at vi har kommet til bestemmelsesstedet. Men siden vi er milevis fra noe som helst, er det tydelig at GPS-en prater tull. Jeg roter i hanskerommet etter kartet jeg hadde håpet jeg ikke ville trenge, og etter å ha kjørt feil flere ganger, kommer jeg til et veikryss med et skilt der det står Château de Roussignol. Det knaser under bilhjulene da jeg kjører langsomt inn på en gruslagt oppkjørsel, og sommerfuglene i magen får meg et øyeblikk til å lure på om jeg faktisk er glad for å være på ferie. Jeg går ut fra at det er lov, selv om det betyr at jeg må omgås med Adam. Det var en gang jeg hatet ham, men det er ikke en følelse som ligger naturlig for meg. Jeg ble utslitt av det. Derfor har jeg lenge vært selve definisjonen av sivilisert. For Williams skyld har jeg smilt når Adam har kommet for å hente ham, og utbrutt «så fantastisk!» når sønnen vår har kommet hjem og vært over seg av begeistring for de gastronomiske kvalitetene til Happy Meal fra McDonald’s som faren har spandert på ham. Og selv hvis jeg skulle hatt lyst til å kaste bort tid og energi på å være bitter på Adam, har jeg ikke overskudd til det med 34
alt det andre som foregår. Jeg har ingen følelser for ham i det hele tatt lenger. Jeg holder meg til historien om at Adam er i Frankrike fordi jobben hans er der, ikke fordi han aldri har ønsket å befatte seg med noe så trivielt som monogami og farskap. Sønnen min rører på seg, retter seg opp i setet og gnir seg i øynene i samme øyeblikk som vi får det første glimtet av Château de Roussignol. Jeg har bare sett bilder av det før, fra alle stadier av renoveringen, helt fra begynnelsen da bygningen var en forfallen rønne. Det var før William var gammel nok til å snakke, den gangen Adam sendte meg e-poster med jevne mellomrom, vedlagt bilder av slottet. Alle syntes han var sprø da han kjøpte det. Man kunne se av bildene at det var en staselig bygning et eller annet sted bak overgrodd buskas og vanskjøttede hager. Men det var ikke strøm der, det var mus under gulvet, og sanitæranlegget stammet fra den mørke middelalder. Men til tross for alle sine feil var Adam målbevisst nok til å få det til å fungere. E-postene som dukket opp i innboksen min hver måned i tre år, ga meg etter hvert et innblikk i livet hans som jeg ikke hadde bedt om og ikke ønsket: alle timene med fysisk strev, den tvangspregede planleggingen, den latterlig ambisiøse visjonen han hadde for chateauet. Jeg bekymret meg uopphørlig for den økonomiske risikoen han tok, og hvordan det ville påvirke evnen hans til å bidra til kostnadene til å oppfostre William, for uten bidragene fra ham ville vi ikke ha overlevd den første tiden. Jeg leste e-postene med en blanding av nysgjerrighet, sjalusi, sinne og fortvilelse. Men i etterpåklokskapens lys tror jeg 35
hovedmotivasjonen hans bare var et nesten barnslig behov for å bevise at han gjorde noe med livet sitt. Da renoveringsarbeidene gikk mot slutten og Williams tredje fødselsdag nærmet seg, var det åpenbart at Adam hadde greid det. Jeg ville ikke være bitter, i hvert fall ikke over at han hadde lyktes, for det hadde han jobbet hardt for. Men jeg skal innrømme at det var vanskelig å fatte hvor raskt han begynte å ligge med en annen etter at vi hadde gjort det slutt, mens jeg tilpasset meg til et liv med såre brystvorter, null søvn og opplevelsen av at en vellykket dag var ensbetydende med at jeg fikk pusset tennene før klokken tre om ettermiddagen. «Er vi fremme?» spør William og lyser opp. «Wow, det er kjempefint her, ikke sant?» «Absolutt. Faren din har gjort en flott jobb.» Chateauet er avvæpnende vakkert, det ser mer ut som et fransk herresete enn min oppfatning av et slott, men med all den prakten og nyklassisistiske glamouren man kan ønske seg. Det er tre etasjer høyt, med et sølvgrått tak som skråner ned mot kjeksfargede vegger og store vinduer med kunstferdige, muslingskallfargede skodder på hver side. To eldgamle steintrapper med snirklete smijernsgelender fører opp til en overdimensjonert bueformet dør. En høy balkong dekket med eføy vender ut mot den gruslagte oppkjørselen som er omkranset av frodige sypresser med fjærlignende blader. Langs bygningen står det krukker med fargerike blomster. Vi humper videre i taushet. Duften av timian og klokkeblomster fyller luften, og de eneste lydene vi hører, er kvitteret fra nattergalene og det svake suset av vinden. 36
«Jeg gleder meg til å treffe pappa», sier William. «Kommer han og møter oss?» «Han skulle prøve. Han sa vi skulle gå til resepsjonen med en gang vi kom.» Adam hadde lovet dyrt og hellig at han ville komme løpende og gi William en klem i samme øyeblikk som vi dukket opp, men jeg sier ikke noe om det. Siden det er Adam vi snakker om – og han ikke har svart på tekstmeldingen jeg sendte da vi stoppet for å fylle bensin for en time siden – tar jeg ikke sjansen. Jeg skrur av motoren og åpner døren. «Kom, så går vi og ser om vi finner ham», foreslår jeg og svinger bena ut av bilen. «Han kommer ikke til å kjenne deg igjen. Du har sikkert vokst fem centimeter siden han så deg sist.» Vi har bare truffet Adam én gang siden jul. Det var da han var på besøk hos den nye kjæresten sin, Elsa, i London. I likhet med mange av dem Adam har vært sammen med etter meg, er Elsa flere år yngre enn ham og bokstavelig talt stum i hans nærvær, prisgitt et glitrende blikk fra de brune øynene. Det er vanskelig å gjenkalle at jeg har hatt de samme følelsene for ham selv, selv om logikken tilsier at jeg må ha hatt det. For vi var sammen i mer enn tre år, forelsket i hvert fall i en del av den perioden, og vi greide å lage et barn sammen, selv om det var ved et uhell. Det var før jeg forsto at da Adam hadde sagt at han aldri ville bli far, så mente han det virkelig. Han var den første til å innrømme at han ikke var skapt til å være en sånn far som jeg hadde. Faren min var langt fra perfekt, men kjærligheten hans skinte likevel gjennom hver eneste time han lekte med dukkehuset mitt sammen med 37
meg, eller lærte meg å kjøre bil da jeg ble eldre. Den slags ting appellerte ikke til Adam, selv etter at det å bli far ikke lenger var et livsstilsvalg, men var blitt en uavvendelig realitet. Alt dette er grunnen til at jeg måtte avslutte forholdet. Det er noe av det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Men jeg hadde ikke noe valg.