Santa Montefiore: Toner av kjærlighet og krig

Santa Montefiore

Toner av kjĂŚrlighet og krig Roman

Oversatt av Eva Ulven, MNO

Bastion

Originaltittel: SONGS OF LOVE AND WAR av Santa Montefiore Copyright © Santa Montefiore, 2015 Norsk utgave © 2017, Bastion Forlag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen ISBN 978 82 8313 119 2 1.utgave, 1.opplag 2017 Oversetter: Eva Ulven, MNO, ved Nye Tillen Design: Trygve Skogrand Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: Scandbook AB, Sweden www.bastion.no

Til min kjære venn, Tim Kelly.

Uten din hjelp og støtte ville jeg aldri ha våget å skrive denne boken.

Is mise Peig Ni Laoghaire. A Tiarna Deverill, dhein tú éagóir orm agus ar mo shliocht trín ár dtalamh a thógáil agus ár spiorad a bhriseadh. Go dtí go gceartaíonn tú na h-éagóracha siúd, cuirim malacht ort féin agus d-oidhrí, I dtreo is go mbí sibh gan suaimhneas síoraí I ndomhan na n-anmharbh.

Jeg er Maggie O’Leary. Lord Deverill, du har begått en urett mot meg og mine etterkommere ved å ta fra oss jorda og gjøre oss til dine treller. Til du gjør rett og skjell for deg, skal det hvile en forbannelse over deg og dine arvinger: Dere skal til evig tid vandre hvileløst i de levende dødes verden.

Maggie O’Leary, 1662

Prolog

Grevskapet Cork, Irland 1925 De to småguttene med grimete ansikter og oppskrubbete knær hadde tatt seg frem til den rustne smijernsporten på en knapt synlig sti som dreide av fra hovedveien og skar gjennom skogen i en slak kurve. På den andre siden av porten, bortglemt bak en treklynge, lå de forkullede restene av Deverill slott, som inntil brannen tre år tidligere hadde vært hjemmet til en av landets fornemste anglo-irske familier. Steinmuren rundt eiendommen hadde rast sammen flere steder som følge av manglende vedlikehold og vintrenes skarpe sno. Mosen spredte seg uhindret, ugress vokste vilt, og gresstuer stakk opp som hårtjafser langsetter toppen, mens eføyen spredte fingrene sine utover steinene og dekket store deler av muren fullstendig. Guttene lot seg ikke skremme av det store skiltet som varslet inntrengere om at det var straffbart å ta seg inn, ei heller av den mørke oppkjørselen som lå fremfor dem under et lag av råtnende blader, kvister og gjørme. Hengelåsen hang ulåst i kjettingen, og guttene skjøv opp porten og smatt innenfor.

9

På den andre siden lå skogen taus og vannsyk, for sommeren var over, og høsten hadde feid innover landet med iskaldt regn og vind. Oppkjørselen hadde en gang vært kantet med røde rododendronbusker på begge sider, men de var nå delvis overskygget av tette kratt av brennesle, bregner og viltvoksende laurbær. Guttene løp forbi uten tanke for hva buskene representerte, uvitende om at den samme oppkjørselen en gang hadde vært adkomstvei for vogner som fraktet medlemmer av landets overklasse til det praktfulle slottet med utsikt over havet. Nå var ikke veien stort mer enn en kjerrevei, og slottet lå i ruiner. Ravner og duer var de eneste som våget seg dit, i tillegg til de uredde småguttene ute på eventyr i trygg forvissning om at ingen ville finne dem på dette bortglemte stedet.

Guttene hastet opphisset gjennom det høye gresset for å leke i levningene av de en gang så staselige værelsene. Den buede trappen var for lengst borte, og den midterste skorsteinen hadde rast gjennom taket og lå nå som et fjell av murstein guttene kunne bestige. I vestfløyen hadde deler av taket overlevd i form av solide bjelker som holdt oppe to av de gjenværende veggene og minte om ribbena til et kjempemessig dyr som lå og forvitret i friluft.

De to guttene var altfor oppslukt av leken til å merke den sorgtunge stemningen som hvilte over stedet, eller til å høre fortidens vemodsfylte ekko. De var for unge til å forstå hva nostalgi var, og langt mindre den dystre følelsen av forgjengelighet den fremkaller. Åndene som holdt til der og sørget over tapet av hjemmet og sitt korte liv, var som vind fra havet.

Guttene hørte jamringen fra de tomme vinduene og plystringen rundt restene av skorsteinene og følte ikke annet enn et gys av spenning, for den skumle atmosfæren gjorde opple10

velsen bedre, ikke verre. Åndene kunne like godt ha vært der alene, for guttene viet dem ingen oppmerksomhet.

Over hovedinngangen fikk den ene av guttene øye på en inskripsjon på latin, svertet av sot og delvis skjult på den forkullede karmen. «Castellum Deverilli est suum regnum 1662», leste han høyt.

«Hva betyr det?» spurte den minste gutten.

«Alle her omkring vet vel hva det betyr. En Deverills slott er hans kongerike.»

Den minste gutten lo. «Ikke mye til kongerike nå», sa han.

De to små røverne gikk fra rom til rom i det svinnende lyset og gravde forhåpningsfullt der grunnen var myk. De spede stemmene blandet seg med ravnenes skrik og duenes kurring, og åndene ble vennligere stemt da de husket sin egen barndom og hvordan de selv hadde lekt i de frodige slottshagene. For en gang hadde slottet vært et praktfullt gods.

Ved århundreskiftet hadde det vært en hage som lå bak en mur og bugnet av allslags frukt og grønnsaker som inngikk i husholdningen til familien Deverill og tjenerstaben. Det hadde vært en rosehage, et arboret og en labyrint der Deverill-barna stadig gikk seg vill og mistet hverandre av syne mellom barlindene. Det hadde vært overdådige drivhus der det ble dyrket tomater blant orkideer og fiken, og gule marianøkleblom hadde speilet sommerens sol i markblomsthagen der husets damer hadde nytt sine pikniker og ettermiddager fylt med latter og siste nytt. En gang hadde hagene vært et paradis, men nå luktet de råttent. En skygge dvelte over dem selv om solen skinte, og for hvert år som gikk, kvalte slyngplantene sakte, men sikkert alt annet liv. Ingenting var igjen av slottets fordums skjønnhet, bortsett fra en slags utemmet prakt som tragedien gjorde desto mer fengslende.

11

Guttene holdt opp å grave da de hørte den skranglende lyden av en automobil. Lyden ble høyere etter hvert som bilen nærmet seg i oppkjørselen. De så rådville på hverandre og krøp i all hast gjennom rommene tilbake til hovedinngangen, der de kikket ut av et vindu uten rute og fikk øye på en blankpolert T-Ford som kjørte langsmed slottet og stoppet ved trappen opp til det som hadde vært hoveddøren. Åndeløse av nysgjerrighet skubbet guttene til hverandre i kampen om den beste utsikten, men passet på å holde seg i skjul bak veggen. De måpte da de fikk se bilen med grønn kalesje og formfullendte kurver. Solen speilte seg i det blanke, grønne karosseriet, og de sølvfargede frontlyktene lyste som øynene på en frosk. Så ble døren på førersiden åpnet, og en mann kom ut, iført en brun filthatt og en flott kamelhårsfrakk. Han kastet et blikk på slottet, stoppet opp et øyeblikk for å ta innover seg det dramatiske synet. Han ristet på hodet og skar en grimase som en erkjennelse av hvilken vanskjebne som hadde ødelagt slikt et vakkert slott.

Han rakte frem hånden, og en liten, svart hanske tok imot den innenfra bilen. Guttene var så stille at hadde det ikke vært for de rødmussede ansiktene og det svarte håret, kunne de blitt tatt for å være et par englestatuer. Med tiltagende interesse så de damen stige ut. Hun var iført en elegant kjole i en dyp smaragdgrønn farge og en lang, svart kåpe. På hodet hadde hun en svart klokkehatt som var trukket langt ned i ansiktet. Bare de purpurrøde leppene var synlige, i slående kontrast til den hvite huden. Nedenfor den høyre skulderen hennes glitret en stor, stjerneformet diamantbrosje. Guttene gjorde store øyne, for hun så ut som om hun kom fra en annen verden; den samme verden som en gang hadde bebodd dette fine slottet før det ble lagt i ruiner.

12

Damen sto ved foten av de sotete veggene da hun gjorde et kast med hodet. Hun grep mannens hånd og vendte seg mot ham. «Jeg lover i Guds navn», sa hun, og guttene måtte anstrenge seg for å høre hva hun sa. «Jeg lover i Guds navn å gjenreise dette slottet.» Hun tidde, og mannen gjorde ingenting for å fremskynde en fortsettelse. Omsider rettet hun igjen blikket mot slottet, og haken fikk et bestemt drag. «Jeg har tross alt like stor rett til det som noen av de andre.»

DEL EN

Kapittel 1

Grevskapet Cork, Irland 1910 Kitty Deverill var ni år gammel. For andre barn, som var født på andre dager, betydde det ikke noe spesielt å fylle ni. Men for Kitty, som var født på den niende dagen i den niende måneden i året 1900, hadde det å fylle ni virkelig betydd noe helt spesielt. Det var ikke moren, den vakre og selvopptatte Maud, som hadde satt slike griller i hodet på barnet. Maud var ikke interessert i Kitty. Hun hadde to andre døtre som nærmet seg voksen alder, og en høyt verdsatt sønn som gikk på Eton og var morens øyensten. I løpet av de fem årene som skilte mellom Harry og Kitty, hadde Maud hatt tre spontanaborter som skyldtes ville rideturer i åsene rundt Ballinakelly; Maud hadde ikke tenkt å la noen uønsket graviditet sette en stopper for livsutfoldelsen sin. Imidlertid klarte ikke selv den villeste galopp å lette henne for byrden av det fjerde barnet, som stikk i strid med all forventning var et svakt og puslete pikebarn med rødt hår og gjennomsiktig hud, som minte mer om en utmagret kattunge enn et lite menneskebarn. Maud hadde snudd seg bort i vemmelse og nektet å vedkjenne seg 17

barnet. Hun hadde støtt henne fra seg, avslått barselvisitter fra venninner, iført seg ridedrakt og dratt ut på jakt som om fødselen aldri hadde funnet sted. For en kvinne som var så forelsket i sitt eget vakre speilbilde, var et uskjønt barn den rene fornærmelse. Så nei, Maud ville aldri ha satt Kitty på tanken om at hun på noen måte skulle være spesiell eller betydningsfull.

Det var farmoren, Adeline, lady Deverill, som fortalte henne at året 1900 var lykkebringende, og at fødselsdatoen hennes også var bemerkelsesverdig fordi den inneholdt så mange nitall. Kitty var et barn av krigsguden Mars, pleide Adeline å minne henne på når de satt sammen i Adelines private dagligstue i andre etasje, et av de få rommene i slottet der det alltid var varmt. Det betydde at livet hennes ville bli preget av strid – utfordrende kort å ha på hånden, gitt av en Gud som måtte være overbevist om at Kitty kom til å takle utfordringen med mot og visdom. Adeline fortalte henne mye annet også, og Kitty likte historiene hennes om engler og demoner atskillig bedre enn de tørre fortellingene den skotske guvernanten pleide å lese for henne, og til og med bedre enn kjøkkenpikenes sladder om lokale forhold som Kitty var for liten til å forstå. Adeline Deverill kjente til saker og ting.

Saker og ting som fikk Kittys farfar til å himle med øynene og avfeie dem som «tull og tøys», saker og ting som faren hennes gjorde kjærlig narr av, og som gjorde Kittys mor svært urolig. Maud Deverill fant ingen underholdning i historier om ånder, steinsirkler og forbannelser, og hun ga miss Grieve, Kittys skotske guvernante, streng beskjed om å straffe barnet hvis hun noensinne henga seg til det Maud anså som «bønders uhyggelige overtro». Miss Grieve med de stramme leppene og spisse vokalene var mer enn villig til å gi Kitty en 18

smekk på lanken med ridepisken. Barnet hadde derfor lært seg å holde saker og ting for seg selv. Hun var blitt slu som en rev og dyrket denne interessen bare sammen med farmoren, i hennes lune hi som duftet av torvfyring og syriner.

Kitty bodde ikke på slottet. Det var det besteforeldrene som gjorde, og en dag skulle Kittys far arve både slottet og tittelen lord Deverill, som hadde røtter tilbake til det syttende århundret. Kitty bodde på godset, i den gamle jakthytta som lå nede ved elva i gangavstand fra slottet. Ettersom hun ble oversett av moren og var smart nok til å lure seg unna guvernanten, løp barnet fritt omkring i hagene og området rundt og kunne leke med de katolske barna som bodde i nærheten, og som kom ut på engene med matboksene sine. Hadde moren visst det, hadde hun fått feber og trukket seg tilbake på værelset sitt i en uke for å komme over traumet. Slik det engang var, hadde Maud det ofte så travelt med andre ting at hun lot til å glemme fullstendig at hun hadde et fjerde barn, og hun ble irritert når miss Grieve minte henne på det.

Kittys bestevenninne og medsammensvorne var Bridie, den svarthårede datteren til lady Deverills kokke, Mrs. Doyle.

Kitty mente at de var «søstre i ånden» som skjebnen hadde ført sammen på Deverill slott, der Bridie pleide å hjelpe moren med å skrelle poteter og vaske opp, mens Kitty sto og hang ved det store kjøkkenbordet og stjal en og annen gulrot når Mrs. Doyle så en annen vei. De hadde riktig nok hver sine foreldre, sa Kitty til Bridie, men sjelene deres hørte sammen til evig tid. Under de fysiske kroppene var de barn av lyset, og forskjellene mellom dem var svært små. Bridie, som var takknemlig for vennskapet med Kitty, trodde henne.

Ettersom Adeline hadde et ukonvensjonelt syn på det meste, så hun gladelig gjennom fingrene med at de to jentene 19

lekte sammen. Hun elsket det rare, vesle barnebarnet som var så lik henne selv. I Kitty fant hun en åndsfrende i en familie som fnyste ved tanken på alver og gyste ved snakk om gjenferd, som de hardnakket påsto at de ikke trodde på. Hun var overbevist om at sjelene tok bolig i fysiske kropper for å leve på jorda og høste viktig lærdom for sin åndelige utvikling.

Dermed var sosial rang og velstand bare kostymer folk bar i rollene de spilte, og ikke et uttrykk for sjelenes verdi. Etter Adelines syn var en omstreifer like verdifull som en konge, og derfor behandlet hun alle med like stor respekt. Hva gjorde det vel at Kitty og Bridie hygget seg i hverandres selskap? spurte hun seg selv. Kittys søstre var for store til å leke med henne, og Celia, den engelske tremenningen hennes, kom bare på besøk om sommeren. Så den stakkars jenta var ensom og uten venner. Hadde det ikke vært for Bridie, kunne Kitty ha stått i fare for å stikke av med de underjordiske og bli borte for dem for alltid.

Det var særlig én fortelling som fascinerte Kitty mer enn noen andre: den om Barton Deverills forbannelse. Hele familien kjente til historien, men det var ingen andre enn Kittys farmor og Kitty som trodde på den. De ikke bare trodde, de visste at den var sann. Det var den vissheten som knyttet farmor og sønnedatter fast og ugjenkallelig sammen, for Adeline hadde en gave hun aldri hadde delt med noen, ikke engang med ektemannen, og vesle Kitty hadde arvet den.

«Nå skal jeg fortelle deg om Barton Deverills forbannelse», sa Kitty til Bridie en lørdag ettermiddag om vinteren. Hun holdt stearinlyset med stødig hånd i den mørke hulen deres, et gammelt skap som ikke lenger var i bruk, under baktrappen i slottets tjenerfløy. Lyset falt på Kittys bleke ansikt slik at de store, grå øynene fikk et merkelig gammelmodig uttrykk, 20

som hos en heks, og Bridie kjente en iling som fikk huden til å nuppe seg av noe som lignet frykt. Hun hadde hørt moren snakke om banshee-ens skrik, som varslet om død.

«Hvem var Barton Deverill?» spurte Bridie på sin melodiøse irske dialekt, så ulik Kittys knappe engelske vokaler.

«Han var den første lord Deverill, og det var han som bygde dette slottet», svarte Kitty. Hun snakket lavt for å gjøre fortellingen ekstra dramatisk. «Han var en fæl fyr.»

«Hva var det han gjorde?»

«Han tok jord som ikke var hans, og bygde på den.»

«Hvem var det sin jord?»

«Familien O’Leary.»

«O’Leary?» Bridie gjorde store øyne og ble rød i kinnene.

«Du mener ikke vår Jack O’Leary?»

«Jo visst. Jeg kan love deg at det er ikke særlig varme følelser mellom familien Deverill og familien O’Leary.»

«Hva skjedde?»

«Barton Deverill, min stamfar, støttet kong Karl I av England. Da hæren hans ble slått av Cromwell, rømte han til Frankrike sammen med kongen. Senere, da kong Karl II kom på tronen, ble Barton belønnet for sin lojalitet med en adelstittel og eiendommen som han bygde dette slottet på. Derav familiens motto: En Deverills slott er hans kongerike. Problemet var bare at eiendommen ikke tilhørte kongen, men familien O’Leary. Så da de ble tvunget til å flytte, sa gamle Maggie O’Leary, som var en heks …»

Bridie lo nervøst. «Hun var ikke en heks på ordentlig!»

Kitty var helt alvorlig. «Jo, det var hun. Hun hadde en heksegryte og en svart katt som kunne forvandle mennesker til stein bare den så på dem med de digre, grønne øynene sine.»

21

«Hun trenger ikke ha vært en heks bare fordi hun hadde en heksegryte og en katt», innvendte Bridie.

«Maggie O’Leary var en heks, det var noe alle visste. Hun kastet en forbannelse over Barton Deverill.»

Bridies latter satte seg fast i strupen. «Hva gikk forbannelsen ut på?»

«At Barton Deverill og alle hans arvinger aldri får forlate Deverill slott, men må være i åndenes verden helt til en O’Leary kommer tilbake for å bo på eiendommen. Det er veldig urettferdig, for farfar og far må bli værende her som ånder, kanskje for evig og alltid. Farmor sier at det er svært lite sannsynlig at en Deverill noensinne kommer til å gifte seg med en O’Leary!»

«Det vet man jo aldri. De har kommet seg fremover i verden siden den tid», tilføyde Bridie og tenkte på Jack O’Leary, sønnen til den lokale dyrlegen.

«Nei, forbannelsen hviler over dem alle, til og med over broren min, Harry.» Kitty sukket. «Ingen av dem tror på den, men det gjør jeg. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på hvilken skjebne som venter dem.»

«Mener du å si at Barton Deverill fortsatt er her?» spurte Bridie.

Kitty sperret øynene opp. «Han er her fortsatt, og han er ikke det minste glad for det.»

«Du tror ikke virkelig på det der, gjør du vel?»

«Jeg ikke bare tror, jeg vet det», sa Kitty med ettertrykk.

«Jeg kan se ham.» Hun bet seg i leppen, klar over at hun muligens hadde røpet for mye.

Nå ble Bridie mer interessert. Hun visste at venninnen ikke pleide å fare med løgn. «Hvordan kan du se ham hvis han er et gjenferd?»

22

Kitty bøyde seg frem og hvisket: «Fordi jeg kan se døde mennesker.» Flammen på stearinlyset flakket uhyggelig, som for å bekrefte påstanden, og Bridie grøsset.

«Du kan se døde mennesker?»

«Det kan jeg, og det gjør jeg. Stadig vekk.»

«Det har du aldri fortalt meg før.»

«Det er fordi jeg ikke var sikker på at jeg kunne stole på deg.»

«Hvordan ser de ut, de døde?»

«Gjennomsiktige. Noen er lyse, andre mørke. Noen er kjærlige og andre ikke.» Kitty trakk på skuldrene. «Barton Deverill er temmelig mørk. Jeg tror ikke han var noe særlig snill da han var i live.»

«Synes du ikke det er skummelt?»

«Jeg syntes det før farmor lærte meg at det ikke var noe å være redd for. Hun ser dem også. Det er en gave, sier hun.

Men jeg får ikke lov til å snakke med noen om det.»

«De kommer til å sperre deg inne», sa Bridie med skjelvende stemme. «Det er det de gjør, vet du. Det skal mindre til før de sperrer folk inne på asylet i Cork City, og de kommer aldri ut igjen. Aldri.»

«Da er det best at du ikke sladrer.» «Å nei, det skal jeg ikke.»

Kitty lyste opp. «Har du lyst til å se et av dem?»

«Et gjenferd?»

«Barton Deverill.»

All farge forsvant fra kinnene til Bridie. «Jeg vet ikke riktig …»

«Kom igjen, jeg kan presentere deg.» Kitty blåste ut lyset og skjøv opp døren.

De to jentene skyndte seg bortover passasjen. Til tross for 23

de ulike fargene kunne de ha vært søstre der de hoppet og spratt side om side, for de var omtrent like høye og hadde samme kroppsbygning. Det var imidlertid en markert forskjell når det gjaldt klesdrakt og utseende for øvrig. Kittys kjole var hvit og prydet med fine blonder og silkebånd, og hadde et belte som var knyttet i en blekblå sløyfe i midjen.

Bridies var brun og uformelig og laget av et grovt vadmelsstoff som klødde. Kitty hadde svarte snørestøvletter som rakk til midt på leggen, og tykke, svarte strømper, mens Bridies føtter var nakne og skitne. Kittys guvernante børstet håret hennes og bandt det opp med sløyfebånd; Bridie fikk ingen slik oppmerksomhet, så håret hennes, som hang løst og rakk henne nesten til livet, var uvasket og fullt av floker. Ulikhetene ga seg ikke til kjenne bare i utseendet, men også i synet på livet og verden. Kitty hadde det faste, trygge blikket til et barn som var født til privilegier og rettigheter, mens Bridie hadde det vaktsomme blikket til et herreløst dyr som aldri var mett. Og likevel var det et underliggende savn i Kitty som bygde en bro mellom dem. Hadde det ikke vært for besteforeldrenes kjærlige tilstedeværelse og den sporadiske oppmerksomheten fra faren når han ikke var ute på jakt eller på veddeløpsbanen, ville Kitty ha vært fullstendig sultefôret på kjærlighet. Det var dette savnet som skapte likevekt i vennskapet, for Kitty trengte Bridie like mye som Bridie trengte henne.

Mens Kitty ikke skjenket ulikhetene mellom dem en tanke, var Bridie, som ustanselig hørte foreldrene og brødrene beklage seg over sin lodd i livet, fullstendig klar over hvordan det forholdt seg. Imidlertid likte hun Kitty altfor godt til å la misunnelsen ta overhånd, og hun var altfor smigret over vennskapet til å ta sjansen på å miste det. Hun godtok 24

sin stilling med den passive ettergivenheten til et umælende dyr.

De to jentene hørte Mrs. Doyle beklage seg over en av kjøkkenjentene, men de listet seg på lydløse kattepoter opp baktrappen, vel vitende om at leken ville ta slutt, og at Bridie ville bli kommandert til oppvaskbenken hvis de ble tatt.

Det var aldri noen som gikk opp i det vestre tårnet. Det var kaldt og fuktig på toppen av slottet, og vindeltrappen opp dit burde ha vært reparert. To av trinnene var brukket, og Kitty og Bridie måtte skritte over tomrommene. Bridie pustet lettere nå, for det var ingen som kom til å finne dem der oppe.

Kitty skjøv opp den tunge døren på toppen av trappen og tittet inn. Så snudde hun seg mot venninnen igjen. «Kom», hvisket hun. «Ikke vær redd. Han gjør deg ikke noe.»

Bridies hjerte begynte å slå raskere. Skulle hun virkelig få se et gjenferd? Kitty virket så sikker. Forsiktig, men med store forventninger fulgte Bridie etter Kitty inn i værelset. Hun så på Kitty. Kitty smilte mot en loslitt gammel lenestol, som om det satt noen i den. Men Bridie så ingenting annet enn det falmede, burgunderrøde silketrekket. Men rommet var kaldere enn resten av slottet, og hun gyste og slo armene rundt seg.

«Nå, ser du ham ikke?» spurte Kitty.

«Jeg kan ikke se noen ting», sa Bridie, enda så gjerne hun ville.

«Men han er der!» utbrøt Kitty og pekte på stolen. «Se ordentlig.»

Bridie så så ordentlig hun bare kunne, til det sved i øynene.

«Jeg tviler ikke på deg, Kitty, men jeg kan ikke se noe annet enn den stolen der.»

Kitty var synlig skuffet. Hun stirret på mannen som satt i 25

lenestolen og glodde olmt på henne med bena på en skammel og hendene foldet over den store vommen. Og hun lurte på hvordan det var mulig at hun kunne se noen så tydelig, når Bridie ikke kunne det. «Men han sitter rett foran nesen på deg. Dette er venninnen min, Bridie», sa Kitty til Barton Deverill. «Hun kan ikke se deg.»

Barton ristet på hodet og himlet med øynene. Det forbauset ham ikke. Han hadde vært innesperret her på slottet i over to hundre år, og i løpet av hele den tiden var det bare noen ytterst få som hadde kunnet se ham – og da helt tilfeldig.

I begynnelsen hadde det vært ganske underholdende å være et gjenferd, men nå var han lei av å se de mange generasjonene av Deverill-familien som kom og gikk, og enda mer lei av dem som i likhet med ham selv ble værende på slottet som hvileløse ånder. Han var ikke særlig lysten på selskap, og nå var det så mange rasende lord Deveriller som svevde rundt i korridorene at det nesten var uråd å unngå dem. Dette tårnværelset var det eneste stedet han fikk være i fred for dem og forbitrelsen deres over å oppdage på sin dødsdag at Barton Deverills forbannelse ikke var en harmløs familielegende, men en ubestridelig sannhet. I etterpåklokskapens lys skulle de mer enn gjerne ha giftet seg med en O’Leary og dermed sikret sjelen evig hvile i paradiset. Men det var ikke lenger noen mulighet. De var kommet hit for å bli, og det var fint lite de kunne gjøre med det bortsett fra å gnåle om at det var hans feil siden han hadde bygd slottet på O’Learys jord i utgangspunktet.

Nå vendte Barton det trette blikket sitt mot den uhyggelige vesle jenta, som var blitt rød i ansiktet av indignasjon, som om det på et eller annet vis skulle vært hans skyld at den enkle venninnen hennes ikke var i stand til å se ham. Han la 26

armene i kors og sukket. Han var ikke i humør til å prate. Det faktum at hun oppsøkte ham fra tid til annen, gjorde dem ikke til venner og ga henne ingen rett til å vise ham frem som et eksotisk dyr i et menasjeri.

Kitty så ham reise seg og forsvinne gjennom veggen. «Han er borte», sa hun og sank sammen i skuldrene av skuffelse.

«Hvor ble det av ham?»

«Jeg vet ikke. Han er ganske gretten av seg, men det ville jeg også ha vært hvis jeg hadde måttet bli igjen i åndenes verden.»

«Kan vi gå nå?» Bridie hakket tenner.

Kitty sukket. «Vi må vel det.» De gikk ned vindeltrappen.

«Du forteller ikke dette til noen, gjør du vel?»

«Kors på halsen og ti kniver i hjertet», svarte Bridie alvorstungt og lurte samtidig på om ikke venninnen hadde en litt for livlig fantasi.

MIDT INNE I slottet var Mrs. Doyle i full sving med å lage smørkuler ved hjelp av to trespatler med riller, mens de skrantne kjøkkenjentene var travelt opptatt med å piske egg og ribbe fjærfe til kveldens middagsselskap. Lady Deverill hadde invitert sine to ugifte søstre, Laurel og Hazel, som gikk under det felles kjælenavnet Buskene, Kittys foreldre, Bertie og Maud, samt sognepresten med frue. En gang i måneden pleide lady Deverill å invitere sognepresten på middag, noe som var et pliktløp og litt av en prøvelse, for han var grådig og selvhøytidelig og hadde en hang til å holde uønskede prekener ved middagsbordet. Lady Deverill syntes ikke noe om ham, men det var hennes plikt som kvinnelig overhode for Ballinakelly og medlem av den anglikanske kirken i Irland, så hun ga beskjed til kokka, hentet inn blomster fra drivhusene 27

og inviterte med et lite glimt i øyet også søstrene sine, som kunne holde ham i ånde med sitt enerverende og ustanselige prat.

Mrs. Doyle knep leppene sammen da hun fikk øye på Bridie. «Bridie, hvorfor står du og henger ute på gangen når jeg har et festmåltid å gjøre i stand? Kom inn og gjør litt nytte for deg. Du kan ribbe denne rapphøna.» Hun holdt fuglen etter halsen. Bridie skar en grimase til Kitty og gikk bort til kjøkkenjentene ved det lange eikebordet. Mrs. Doyle kastet et blikk på Kitty, som sto i døråpningen med det smale, bleke ansiktet og den hemmelighetsfulle munnen som alltid krummet seg i munnvikene, og lurte på hva hun tenkte. Det var noe i barnets øyne som gjorde henne urolig. Hun kunne ikke forklare hva det var, og hun hadde ikke så mye imot at de to jentene lekte sammen, men Bridies mor tvilte på at vennskapet ville føre noe godt med seg. Etter hvert som de ble eldre, ville livet uvegerlig lede dem inn på ulike veier, og Bridie var den som kom til å bli stående igjen og kjenne kulden og smerten over å ha blitt avvist av Kitty. Hun konsentrerte seg igjen om smøret. Neste gang hun så opp, var Kitty borte.

Kapittel 2

Kitty var blitt distrahert av det høye smellet fra et våpen som ble avfyrt. Et øyeblikk ble hun stående som fastfrosset i baktrappen. Det hørtes ut som om skuddet var kommet innenfra slottet. Så brøt det ut et spetakkel av hundeglam. Kitty skyndte seg inn i hallen og ble møtt av farfarens tre brune ulvehunder som kom springende ut av biblioteket og bykset opp trappen i full fart. Uten å nøle sprang hun etter dem, tok trappen to trinn om gangen. Hundene styrtet bortover gangen, skled på gulvteppet idet de kastet seg rundt hjørnet, og unngikk så vidt å treffe veggen.

Kitty fant farfaren iført det sedvanlige falmede tweedantrekket der han sto ved vinduet på soverommet og siktet med et gevær ut mot hagen. Frydefullt fyrte han av et nytt skudd.

Lyden ble dempet av den fuktige vintertåken som var i ferd med å senke seg over gressplenen. «Fordømte papister!» brølte han. «Sånn går det når dere trenger dere inn på min eiendom.

Kom dere vekk før jeg sikter ordentlig og sender dere til en tidlig grav!»

Kitty så skrekkslagen på ham. Det var ikke første gang Hubert Deverill skjøt etter katolikker. Han var ofte i klam29

meri med krypskyttere og omstreifere som lusket rundt på eiendommen på leting etter vilt, og hun hadde lyttet ofte nok ved døren til biblioteket til å vite nøyaktig hva han syntes om dem. Hun skjønte ikke hvordan farfaren kunne hate folk bare fordi de var katolikker – alle Kittys venner var irske katolikker. Hundene til Hubert sto pesende ved siden av ham da han trakk til seg geværet, og han klappet dem kjærlig. Da han fikk øye på barnebarnet som sto i døråpningen som en miniatyrutgave av kona hans, og med et misbilligende uttrykk i ansiktet, smilte han skjelmsk. «Hei på deg, Kitty, vennen min. Har du lyst på et kakestykke?»

«Porterkake?»

«Brandymarinert. Akkurat hva du trenger for å få litt farge i de bleke kinnene dine.» Han trykket på ringeklokken for å tilkalle kammertjeneren, noe som i sin tur fikk en liten klokke på en tavle nede i tjenerfløyen til å ringe, over navnet «Lord Deverill».

«Jeg er født blek, farfar», svarte Kitty mens hun så på at han brakk geværet og hengte det over armen på samme måte som farmoren holdt håndvesken når de dro inn til Ballinakelly.

«Hvordan går det med slaget ved Boyne?» spurte han.

Hun sukket. «Det var i fjor, det, farfar. Nå er det den store bybrannen i London jeg holder på å lære om.»

«Utmerket, utmerket», mumlet han fraværende.

«Farfar?»

«Ja?» «Er du glad i dette slottet?»

«Minuspoeng for tåpelig spørsmål», svarte Hubert bryskt.

«Jeg mener, ville du blitt lei deg hvis du måtte være her i all evighet?»

«Hvis det er Barton Deverills forbannelse du sikter til, 30

burde guvernanten din heller lære deg ordentlig historie enn gammel overtro.»

«Miss Grieve lærer meg ikke om gammel overtro, det er det farmor som gjør.»

«Ja, vel …» murret han. «Sludder og pølsevev.»

«Men du ville vært lykkelig her, ikke sant? Farmor sier at du er mer glad i slottet enn noen Deverill noensinne har vært.»

«Du vet jo at farmor alltid har rett.»

«Jeg lurer på om du ville hatt fryktelig mye imot å fortsette å leve –» Han stoppet henne før hun fikk sagt noe mer. «Hvor i helsike er Skiddy? Kom så går vi og får oss litt kake før musene tar den, hva? Skiddy!»

Da de var på vei bortover den kalde gangen mot trappen, møtte de en tungpustet Mr. Skiddy. I en alder av sekstiåtte hadde Frank Skiddy arbeidet på Deverill slott i over femti år, opprinnelig i tjeneste hos den forrige lord Deverill. Han var utmagret og skrøpelig på grunn av glutenallergi og arrvev på lungene etter en infeksjon han hadde pådratt seg tidlig i barndommen, men å skulle pensjonere seg var helt utenkelig for den gamle sliteren, som den sviktende helsen til tross fortsatte å jobbe. «Deres nåde», sa han da han så lord Deverill komme mot ham på løperen, ledsaget av barnebarnet og tre hunder.

«Du begynner å bli treg, Skiddy.» Hubert rakte geværet til kammertjeneren. «Trenger en skikkelig rens. Altfor mange kaniner i hagene.»

«Ja vel, Deres nåde», svarte Mr. Skiddy, som var vant til herrens eksentriske atferd og ikke brydde seg om den.

Lord Deverill strente nedover hovedtrappen. «Kunne den unge damen tenke seg et parti sjakk i tillegg til kaken?»

31

«Ja, gjerne», svarte Kitty glad. «Jeg kan sette opp brikkene så vi kan spille etter at vi har drukket te.»

«Problemet er at du tilbringer altfor mye tid i din egen fantasiverden. Et farlig sted å være. Guvernanten din burde sørge for å holde deg sysselsatt.»

«Jeg liker ikke miss Grieve», sa Kitty.

«Guvernanter er ikke til for å bli likt», sa farfaren strengt, som om det å like en guvernante var omtrent like uhørt som å like en katolikk. «De er noe man skal holde ut med.»

«Når blir jeg kvitt henne, farfar?»

«Når du finner deg en anstendig ektemann. Du blir nødt til å holde ut med ham også!»

Kitty var mer glad i besteforeldrene enn hun var i foreldrene eller søsknene sine, for sammen med dem følte hun seg verdsatt. I motsetning til moren og faren ga de henne tid og oppmerksomhet. Når Hubert ikke var ute og red på jakt, fisket eller vandret rundt med hundene og skjøt bekkasiner på eiendommen sin, og ikke var i Dublin på Kildare Street Club eller deltok på møter i Royal Dublin Society, lærte han henne sjakk, bridge og whist med en forbløffende tålmodighet for en mann som generelt ikke likte barn. Adeline lot henne hjelpe til i hagene. Selv om de hadde flere gartnere, pleide Adeline å jobbe i timevis i drivhusene med de pene, pyramideformede takene. I den varme, fruktbare luften innenfor glassveggene dyrket hun nelliker, druer og fersken samt en rekke forskjellige potteplanter med lange latinske navn. Hun dyrket urter og blomster til medisinsk bruk og tok seg tid til å dele kunnskapen om dem med det vesle barnebarnet. Einerbær mot artritt, anis mot hoste og fordøyelsesbesvær, persille mot oppblåsthet, rødkløver mot sår og hagtorn for å styrke hjertet. De to favorittene 32

var cannabis for å slappe av og mariatistel, som var bra for leveren.

Da Hubert og Kitty kom inn i biblioteket, så Adeline opp fra bildet av orkideen hun malte på ved bordet i karnappvinduet, der hun utnyttet det siste dagslyset. «Jeg antar at det var du, min kjære, som skjøt fra vinduet på soverommet», sa hun og sendte ektemannen et bebreidende blikk over brillene.

«Forbaskede kaniner», svarte Hubert og sank ned i lenestolen ved siden av peisen, der torven brant lystig, og forsvant bak Irish Times.

Adeline ristet overbærende på hodet og malte videre. «Hvis du fortsetter på den måten, Hubert, gjør du bare alle sammen enda sintere», sa Adeline.

«De er ikke sinte», svarte Hubert.

«Jo visst er de det. De har vært sinte i flere hundre år …»

«Hvem? Kaninene?»

Adeline ble stående med løftet pensel og sukket. «Du er ikke sann, Hubert!»

Kitty satte seg på kanten av sofaen og stirret sultent på kaken som var plassert på bordet foran henne sammen med tekannen og porselenskoppene. Hundene la seg foran peisen og sukket tungt. Ikke noe kake til dem.

«Vær så god, vennen min, bare forsyn deg», sa Adeline til barnebarnet. «Får du ikke mat der borte?» spurte hun med et misfornøyd blikk på barnets magre armer og smale midje.

«Mrs. Doyle er flinkere til å lage mat», sa Kitty og så for seg miss Gibbons fettete kjøttslintrer og vasne kål.

«Det er fordi jeg har lært henne at mat ikke bare skal mette magen, men også smake godt. Du ville blitt overrasket hvis du visste hvor mange det er som spiser for å bli mette og ikke for å nyte maten. Jeg skal si til moren din at hun må sende 33

kokka hit opp for å lære en ting eller to. Det ville Mrs. Doyle helt sikkert bli glad for.»

Kitty forsynte seg med et kakestykke og prøvde å se for seg Mrs. Doyle glad for noe som helst; et surere kvinnemenneske skulle man lete lenge etter. Snart var dagslyset borte, og Adeline kom og satte seg ved siden av barnebarnet i sofaen.

O’Flynn, den avfeldige gamle butleren, skjenket i en kopp te til henne med ustø hånd, og en ung pike ruslet stillferdig rundt i rommet og tente oljelampene. Snart var biblioteket fylt av et mykt, gyllent lys. «Jeg forstår at Victoria snart skal forlate oss for å bo hos Beatrice i London», sa Adeline.

«Jeg vil ikke til London når jeg blir stor», sa Kitty. «Å jo, det vil du nok når du blir atten. Da er du blitt lei av jaktballene og de irske guttene og ønsker deg spenning og nye ansikter. London er kjempespennende, og du liker Beatrice, gjør du ikke?»

«Jo, hun er veldig hyggelig, og Celia er morsom, men jeg liker aller best å være her sammen med deg.»

Farmorens ansikt myknet i et ømt smil. «Du vet at det er helt greit at du leker med Bridie her på slottet, men det er viktig å skaffe seg venner en har noe til felles med. Celia er akkurat like gammel som deg, og hun er tremenningen din, så det er naturlig at dere debuterer i selskapslivet sammen.»

«Men det må da være en selskapssesong i Dublin?»

«Naturligvis, men du er anglo-irsk, vennen min.»

«Nei, jeg er irsk, farmor. Jeg bryr meg ikke om England i det hele tatt.»

«Det kommer du til å gjøre når du lærer landet å kjenne.»

«Jeg tviler på at det er like fint som Irland.»

«Ikke noe sted er like fint som her, men England er en god nummer to.»

34

«Jeg ville ikke hatt noe imot å bli dømt til å være her i all evighet.»

Adeline senket stemmen. «Å jo, det tror jeg du ville. Åndenes verden er ikke et hyggelig sted, Kitty. Det er veldig ensomt der.»

«Jeg er vant til å være alene. Jeg skulle gjerne ha blitt her på slottet til evig tid, selv om det betydde at jeg måtte være sammen med grinete, gamle Barton. Jeg ville ikke hatt det aller minste imot det.»

Etter at hun hadde spilt sjakk med farfaren, gikk Kitty hjem i mørket. Luften luktet av torvrøyk og vinter, og en tårnugle tutet. En klar månesigd lyste opp veien, og hun hoppet og danset lykkelig gjennom hagene langs en godt opptråkket sti.

Da hun var fremme ved jakthytta, snek hun seg inn gjennom kjøkkenet, der miss Gibbons sto og svettet over en smakløs kjøttgryte. Kitty kunne høre lyden av pianospill fra dagligstuen, og hun kjente igjen den haltende spillestilen til seksten år gamle Elspeth. Hun tenkte på moren og måtte smile; hun satt sikkert i sofaen med en kopp te i den magre, hvite hånden mens hun utsatte en eller annen stakkars gjest for denne ulidelige forestillingen. Kitty listet seg på tå inn i hallen og gjemte seg bak en stor bregne. Spillingen opphørte brått, uten noen som helst følelse for tempo. Det lød en sped applaus, og så hørte hun morens stemme som roste Elspeth i svulstige ordelag, etterfulgt av den ikke mindre henrykte stemmen til morens bestevenninne, lady Rowan-Hampton, som også var Elspeths gudmor. Kitty følte et kort stikk av lengsel. Lady Rowan-Hampton, som foreldrene kalte Grace, var den vakreste damen hun visste om, og den eneste voksne bortsett fra besteforeldrene som fikk henne til å føle seg spe35

siell. Ettersom hun var innforstått med at hun ikke fikk lov å være nedenunder med mindre hun var blitt invitert, gikk Kitty opp tjenertrappen.

Jakthytta var ikke like stor og imponerende som slottet, men den var tilstrekkelig fornem for lord Deverills eldste sønn, og atskillig større enn det beskjedne navnet skulle tyde på. Den var et stort og uregelmessig bygd hus av gråsteinsmur delvis dekket av eføy, som om huset hadde gjort et halvhjertet forsøk på å beskytte seg mot de gjennomtrengende vintervindene. I motsetning til slottet, der de lune, værbitte steinene ga bygningen et visst varmt preg, virket jakthytta streng og bister. Den var iskald og fuktig innvendig selv om sommeren, og det ble bare fyrt i de rommene som skulle være i bruk. De mange rommene som ikke ble brukt, luktet av fukt og mugg.

Kittys rom lå i øverste etasje på baksiden av huset, vendt ut mot stallen. Det var den delen av huset som ble omtalt som barnefløyen. Victoria, Elspeth og Harry hadde for lengst flyttet inn i den elegante fløyen like ved hallen, der de hadde hvert sitt store rom med utsikt over hagene. Kitty følte seg isolert og bortglemt alene sammen med miss Grieve.

Da hun gikk bortover den smale gangen mot rommet sitt, så hun at det lyste i sprekken under døren til miss Grieves rom. Hun listet seg på tå for ikke å bli hørt. Men idet hun passerte guvernantens rom, hørte hun noen som gråt. Det lød ikke som miss Grieve i det hele tatt. Hun trodde ikke miss Grieve kunne gråte. Hun stoppet utenfor og la øret inntil døren. Et øyeblikk tenkte hun at miss Grieve kanskje hadde besøk, men miss Grieve ville aldri bryte reglene, og Kittys mor tillot ingen besøk ovenpå. Kitty trodde heller ikke at miss Grieve hadde noen venner. Hun snakket aldri om noen andre enn moren sin, som bodde i Edinburgh.

36

Kitty satte seg på kne og kikket inn gjennom nøkkelhullet. Da så hun miss Grieve, som satt på sengen med et åpent brevark i fanget. Kitty ble forbløffet over å se det brune håret hennes henge løst i tykke krøller over skuldrene og nedover ryggen. Ansiktet var blekt i lampelyset, men trekkene virket mykere enn vanlig. Hun så ikke på langt nær så striks ut som når hun hadde strammet håret bakover og knepet leppene sammen til en tynn strek som knapt var synlig. Hun så ut som en følsom ung dame og var overraskende pen.

Kitty skulle gjerne ha visst hva som sto i det brevet. Var det noen som hadde dødd, kanskje miss Grieves mor? Hjertet hennes svulmet av medlidenhet, og hun var på nippet til å åpne døren og gå inn. Men miss Grieve så helt annerledes ut enn vanlig, og Kitty hadde en følelse av at hun kanskje ville mislike å bli sett i et så sårbart øyeblikk. Kitty ble stående en stund som fjetret ved synet av den bevrende munnen og den tårevåte huden som så ut som om den hadde løsnet fra kinnbena som vanligvis holdt den så stramt og hardt på plass. Hun var fascinert av hvor ung miss Grieve så ut, og lurte på hvor gammel hun egentlig var. Hun hadde alltid trodd at hun var eldgammel, men nå var hun ikke fullt så sikker lenger. Det var godt mulig at hun var på samme alder som Kittys mor.

Etter en stund gikk Kitty inn på rommet sitt. Nora, en av pikene, hadde fyrt i den lille peisen, og rommet luktet godt av torvrøyk. En oljelampe glødet på kommoden som sto inntil veggen, under et bilde av hagealver som farmoren hadde malt til henne. Kitty trakk fra gardinene og satte seg i vindusnisjen for å se på månen og stjernene.

Kitty kjente ingen ensomhet fordi ensomheten var så dypt forankret i sjelen at den var blitt ett med resten av personligheten hennes, men hun følte et velkjent rykk i hjerterøttene.

37

Selv om hun visste at det var en form for lengsel, visste hun ikke hva det egentlig var – en lengsel etter kjærlighet. Følelsen var så velkjent at hun trodde den var noe hyggelig, og timene hun tilbrakte med å stirre på stjernene, var like mye en vane for Kitty som det var for en ensom ulv å ule mot månen.

Omsider sto miss Grieve i døren, stiv og tilknappet med håret trukket stramt tilbake og samlet i en knute i nakken, som om hun hadde tvunget følelsene til lydighet og holdt dem på plass innenfor korsettet. Verken de stive kinnene eller de skifergrå øynene viste det minste spor av tårer, og et øyeblikk lurte Kitty på om hun hadde innbilt seg alt sammen.

Hva var det som hadde gjort miss Grieve så bitter? «Det er tid for middag, unge dame», sa hun til Kitty. «Har du vasket hendene?» Kitty holdt pliktskyldig frem hendene med håndflatene opp foran guvernanten, som fnyste misfornøyd. «Var det ikke det jeg trodde. Gå og vask dem med en gang. Jeg synes ikke det sømmer seg for en ung dame å fly rundt i terrenget som en annen løshund. Jeg skal snakke med moren din. Kanskje pianotimer ville være en nyttig aktivitet for å holde deg i skinnet.»

«Pianotimene har ikke hjulpet noe særlig for Elspeth», svarte Kitty obsternasig. «Og det høres ut som kattejammer når hun synger.»

«Ikke vær uforskammet, Kitty.»

«Victoria høres enda verre ut når hun spiller fiolin. Som et helt kor av jamrende katter. Jeg har lyst til å synge.» Kitty helte kaldt vann fra muggen i vaskevannsfatet og vasket hendene med karbolsåpe. Så langt hadde hun hatt verken pianoeller fiolintimer, ettersom musikk var morens gebet og Kitty var usynlig for Maud Deverill. Den eneste grunnen til at hun hadde hatt gleden av å få ri siden hun var to, var farens liden38

skap for jakt og veddeløp. Så lenge han var i live, skulle ingen av hans barn være udugelige på hesteryggen.

«Du er ni år nå, Kitty, så det er på høy tid at du lærer å gjøre deg mer tiltalende. Jeg forstår ikke hvorfor du ikke skulle få spilletimer på lik linje med søstrene dine. Jeg skal snakke med moren din i morgen den dag og sørge for å ordne med det.

Jo mindre fritid du har, desto bedre. Lediggang er roten til alt ondt.»

Kitty fulgte med miss Grieve inn på barneværelset, der bordet de ellers brukte til skolearbeid, var dekket til middag for to. De sto bak hver sin stol mens de ba bordbønn, og deretter satte miss Grieve seg, mens Kitty hentet fatet med kjøttstuing og bakte poteter fra kjøkkenheisen som var blitt sendt opp fra kjøkkenet. «Hva er det med deg som gjør at foreldrene dine ikke ønsker å ha deg til stede ved måltidene?» spurte miss Grieve idet Kitty satte seg. «Miss Gibbons har latt meg forstå at lunsj alltid var et familiemåltid da søsknene dine var små.» Hun forsynte seg med stuing. «Kan det skyldes at du ennå ikke vet å oppføre deg? I min forrige stilling hos lady Billow spiste jeg alltid lunsj med familien, men middag alene, noe som var en velsignet lettelse. Skal vi fortsette å spise her ved dette bordet til du er blitt voksen?»

Kitty var vant til miss Grieves ondsinnede bemerkninger og forsøkte å ikke la dem gå inn på seg. En besk humor var hennes eneste forsvar. «Det må være for din skyld, miss Grieve, for at du ikke skal føle deg så ensom.»

Miss Grieve lo bittert. «Og du anser deg selv som godt selskap, formoder jeg?»

«Bedre enn ensomhet, vil jeg tro.»

«Vær nå ikke så sikker på det. Du har en skarp tunge til niåring å være. Sannelig ikke rart at foreldrene dine ikke øns39

ker å se deg. Victoria og Elspeth er unge damer, men du, Kitty, er en liten villstyring som trenger å tuktes. At den oppgaven skulle falle på meg, er en hard prøvelse, men jeg gjør så godt jeg kan, av mitt hjertes godhet. Det er lenge til du blir klar til å finne en ektemann.»

«Jeg vil ikke ha noen ektemann», sa Kitty og stakk gaffelen med en kjøttbit i munnen. Den var kald i midten.

«Naturligvis vil du ikke det. Du er bare et barn.»

«Har du noensinne ønsket deg en mann, miss Grieve?»

Guvernantens blikk flakket et øyeblikk usikkert og røpet mer for den skarpe lille jentungen enn hun hadde ment. «Det er ikke noe du har noe med, Kitty. Rett deg opp i ryggen; du har holdning som en potetsekk.»

«Har guvernanter lov til å gifte seg?» fortsatte Kitty. Hun visste svaret, men nøt det smertefulle uttrykket i miss Grieves øyne.

Guvernanten snurpet munnen. «Selvfølgelig har de lov til å gifte seg. Hva i all verden har fått deg til å tro noe annet?»

«Det er aldri noen av dem som er gift.» Kitty tygde tappert på den seige kjøttbiten.

«Nå er det nok, frøken, med mindre du vil gå og legge deg på tom mage.» Men miss Grieve var med ett blitt svært rød i ansiktet, og Kitty så et flyktig glimt av den unge kvinnen som hadde grått over et brev inne på rommet sitt. Hun blunket, og bildet forsvant. Miss Grieve satt og stirret ned i tallerkenen, som om hun slet for å holde følelsene under kontroll. Kitty skulle ønske at hun ikke hadde vært så slem, men benyttet sjansen til ubemerket å spytte ut kjøttbiten i servietten og brette den sammen i fanget. Hun prøvde å tenke på noe hyggelig å si, men kom ikke på noe. De satt en stund i taushet.

40

«Spiller du piano, miss Grieve?» spurte Kitty til slutt.

«Jeg gjorde det før», svarte hun spisst.

«Hvorfor spiller du aldri nå?»

Kvinnen stirret på Kitty som om hun hadde rørt ved en usynlig nerve. «Nå har jeg fått nok av utspørringen din, unge dame. Vi inntar resten av måltidet i stillhet.» Kitty ble forbauset. Hun hadde ikke ventet en så skarp reaksjon på det hun følte hadde vært en enkel og vennlig dreining av samtalen. «Ett ord til, så tar jeg tak i det røde håret ditt og drar deg inn på rommet ditt.»

«Det er rødgyllent, ikke rødt», mumlet Kitty ubetenksomt.

«Du kan bruke alle de flotte ordene du vil, frøken, men rødt er rødt, og spør du meg, er det svært lite pent.»

Kitty kjempet seg gjennom resten av middagen uten å si noe mer. Miss Grieves ansikt hadde stivnet til granitt. Kitty angret på at hun hadde forsøkt å være hyggelig, og bestemte seg for aldri mer å være så dum og la medfølelsen ta overhånd. Da de var ferdige, satte Kitty tallerkenene lydig i kjøkkenheisen og ringte med klokken for å sende den ned til kjøkkenet.

Hun vasket seg i kaldt vann, for Sean Doyle, Bridies bror, bar varmt vann til barneværelset bare annenhver kveld. Miss Grieve holdt øye med henne mens hun ba aftenbønn. Kitty ba pliktskyldig for moren og faren, søsknene og besteforeldrene. Så la hun til en stille bønn for miss Grieve: «Kjære Gud, ta henne bort herfra. Hun er avskyelig og slem, og jeg hater henne. Hvis jeg hadde visst hvordan man forbannet noen, som Maggie O’Leary, ville jeg ha forbannet henne slik at hun ble ulykkelig og aldri mer fikk en glad dag.»

Kapittel 3

Maud Deverill satt taus i vognen ved siden av ektemannen.

De hanskekledde hendene var dekket av pleddet som lå over fanget hennes, og en pelskåpe varmet brystet og ryggen, men ikke desto mindre skalv hun av kulde. Kvelden var klar og kald, men med et fuktig drag fra den salte havbrisen, skarpt nok til å gå gjennom marg og ben. Bertie hadde som vanlig kommet hjem tidlig på kvelden, i en eim av hestestøv og svette. Han hadde hilst varmt på lady Rowan-Hampton, men Maud lot seg ikke lure av den tynne fernissen av respektabilitet. Hun hadde ofte kjent Graces parfyme på kragen hans og merket seg de skjelmske blikkene de utvekslet. Man kunne spørre seg hvorfor hun dyrket et så nært vennskap med mannens elskerinne, men det var fordi hun trodde, muligens feilaktig, at det var viktig å ha venner nær seg og fiender enda nærere. Slik var det med Grace, den farligste fienden av dem alle, som hun ganske enkelt ikke kunne ha hatt et nærere forhold til.

Vognen vinglet bortover kjerreveien som gikk rundt godset, over vanndammer og hull, til den nådde slottet og passasjerene var temmelig rystet. Lakeien åpnet døren og tilbød 42

Mrs. Deverill en hånd, som hun tok imot samtidig som hun stakk ut en usikker fot og famlet i mørket etter det øverste stigtrinnet. Hun kom seg omsider ned og grep ektemannens arm. Bertie var lyshåret og kjekk, med et åpent ansikt med regelmessige trekk og grå øyne så lyse som andeegg. Han hadde en tørrvittig sans for humor og en velutviklet sans for pene damer. Det var ikke for ingenting han var godt likt over hele grevskapet Cork og kjent for sin diskré sjarme og milde elskverdighet. Han var alle damers favorittgentleman, bortsett fra Mauds, som naturlig nok følte seg såret over at han aldri hadde vært bare hennes.

Det var tent fakler som lyste opp begge sider av slottsdøren. Bertie og Maud Deverill var de nærmeste naboene, men var alltid de siste som ankom, fordi Maud halte ut tiden. Hun hadde et ubevisst håp om at mannen kanskje ville gå uten henne hvis hun bare vimset rundt og somlet lenge nok.

«Hvis jeg må sitte ved siden av sognepresten i kveld igjen, skyter jeg meg», hvisket hun med lepper så røde at de virket svarte i mørket.

«Men kjære deg, du sitter alltid ved siden av sognepresten, og du skyter deg aldri», svarte Bertie tålmodig.

«Moren din gjør det med vilje for å ergre meg.»

«Hvorfor skulle hun det?»

«Fordi hun forakter meg.»

«For noe tøys. Mamma forakter ingen. Dere er bare veldig forskjellige. Jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke kan komme overens.»

«Jeg har vondt i hodet. Jeg burde ikke ha kommet i det hele tatt.»

«Siden du først er her, kan du like godt gjøre det beste ut av det.»

43

«Det er greit nok for deg, Bertie. Du har alltid vært en selskapsløve. Alle elsker deg. Jeg er bare med som et vedheng.»

«Ikke vær urimelig, Maud. Kom igjen før du fryser i hjel.

Jeg trenger noe å drikke.» De gikk inn i hallen, og Maud tok motstrebende av seg pelsen og hanskene og rakte dem til O’Flynn.

Maud var en vakker kvinne, men virket streng. Hun var velsignet med høye kinnben, et symmetrisk, hjerteformet ansikt, store blå øyne og en rett nese. Munnen var fyldig, og det blonde håret var tykt og glansfullt, satt opp i tråd med moten på begynnelsen av nittenhundretallet med krøller og lokker på alle de rette stedene. Huden var melkehvit, og hun hadde små hender og føtter. Hun lignet en nydelig marmorstatue, formet av en velvillig skulptør, men likevel kald og hard og blottet for sensualitet. Den eneste egenskapen som ga henne en smule personlighet, var den manglende evnen til å se lenger enn sin egen nesetipp.

I kveld hadde hun på seg en blekblå kjole som nådde gulvet og fremhevet den slanke skikkelsen, og et perlekjede med diamantlås glitret i halsgropen. Da hun kom inn i stuen, lød et kollektivt gisp av beundring, noe som gjorde henne atskillig mildere stemt. Hun så mye lysere på kvelden som lå foran henne, da hun skred inn i værelset og straks ble lagt beslag på av Adelines eksentriske ugifte søstre, Hazel og Laurel.

«Min kjære Maud, du ser aldeles henrivende ut», utbrøt Hazel. «Ikke sant, Laurel? Maud ser henrivende ut.»

Laurel, som sjelden befant seg langt fra søsterens side, smilte med lubne, røde kinn. «Det gjør hun, Hazel. Virkelig.

Aldeles henrivende.» Maud så overlegent ned på de to runde ansiktene som strålte ivrig opp mot henne, og smilte høflig. Hun kom seg løs så fort hun kunne, under påskudd av 44

å måtte hilse på sognepresten. «Stakkars Mrs. Daunt er blitt verre», sa Hazel om prestefruen.

«Vi ber Mary om å bake en kake som vi kan ta med oss til henne i morgen», foreslo Laurel med henvisning til tjenestepiken.

«For en strålende idé, Hazel. En dråpe brandy i den gjør henne sikkert bedre, tror du ikke?» «Å jo, helt sikkert!» utbrøt den alltid like sprudlende Laurel og klappet begeistret i de små hendene.

Sognepresten var en statelig, selvhøytidelig mann med hvalrossbart og oppblåste, røde kinn. Han tok for seg av livets gleder som om det var en plikt i henhold til et av Guds mindre kjente bud. Han elsket å jakte og var en dyktig skytter og en ivrig fisker. Han ble ofte sett vraltende midt i flokken av de villfarne på veddeløpsbanen og lot aldri sjansen gå fra seg til å preke, som om hans evige moralisering rettferdiggjorde det faktum at han selv befant seg i en slik syndens pøl. Maud var en religiøs kvinne når det passet henne, og hun avskydde sogneprestens vellevnet. Presten i hjembyen hennes i England hadde vært en mann av få og enkle gleder, og slik mente hun at alle kirkens menn burde være. Men hun rakte frem hånden, hilste på ham og skjulte hva hun virkelig følte bak et tynt dekke av kjølig høflighet. «Nei se, der har vi jo den skjønne Mrs. Deverill», sa han, grep den smale hånden hennes og trykket den hjertelig i sin pløsete. «Fikk Victoria teksten hun skal lese under gudstjenesten i morgen?» spurte han.

«Ja takk, det gjorde hun», svarte Maud. «Jeg har øvd med henne, men De vet hvordan det er med de unge, de leser altfor fort.»

«Jeg forstår at hun snart skal forlate oss og reise til London?»

45

«Jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal klare meg uten henne», sa Maud, som alltid klarte å få enhver samtale til å dreie seg om henne selv. «Det kommer til å bli så tomt med bare Elspeth til å holde meg med selskap.»

«Nå får De snart Harry hjem på ferie, og dessuten har De jo fortsatt –» Han skulle til å nevne Kitty, men Maud avbrøt ham raskt.

«Man betaler dyrt for en god utdannelse», sa hun alvorlig.

«Men det er slik det er, og Harry trives på Eton, så jeg har ikke noe å klage over. Jeg savner ham fryktelig. Han er verdt ti av døtrene mine. Gud fant det ikke for godt å gi meg flere sønner», tilføyde hun bebreidende, som om sognepresten på noen måte kunne klandres for det.

«Døtrene Deres vil ta seg av Dem i alderdommen», sa sognepresten oppmuntrende og tømte sherryglasset.

«Harry vil ta seg av meg når jeg blir gammel. Døtrene mine kommer til å ha det altfor travelt med sine egne barn til å tenke på meg.»

I det samme kom Adeline bort til dem, og det vennlige smilet og de glitrende øynene hennes ga sognepresten en varm følelse av lettelse. «Vi snakket akkurat om, lady Deverill, hvordan døtre kan være til stor trøst for sine mødre i alderdommen.»

«Det vet ikke jeg noe om, for datteren min har krysset Atlanteren og aldri så mye som sett seg tilbake», sa Adeline, men ikke uvennlig. «Men jeg er sikker på at De har rett.

Maud er temmelig bortskjemt som har tre døtre.» Maud så vekk. Adeline hadde en foruroligende måte å se tvers igjennom henne på, som om hun gjennomskuet alle svakhetene hennes, og til og med moret seg en smule over dem.

«Det er gode muligheter for at Victoria og Elspeth kom46

mer til å gifte seg med engelskmenn og forlate Irland for godt.

Jeg setter min lit til Harry, for uansett hvem han gifter seg med, kommer han til å bo her.»

Adeline holdt Maud fast med blikket. «Du glemmer Kitty, min kjære.»

Sognepresten smilte bredt, for han var svært glad i familien Deverills yngste barn. «Hun kommer neppe til å forlate Irland, ikke Kitty. Jeg er villig til å vedde en god slump penger på at hun kommer til å gifte seg med en ire.» Maud forsøkte å smile, men de skarlagensrøde leppene klarte bare en grimase.

Adeline ristet på hodet og prøvde ikke å skjule forkjærligheten hun hadde for Kitty. «Hun eier ikke frykt i seg. Hun kommer til å overraske oss, det er i hvert fall helt sikkert.

Det er jeg villig til å vedde en god slump penger på.» Maud følte at de forventet at hun skulle bidra til samtalen, men hun visste faktisk ikke hvordan datteren egentlig var. Bortsett fra at hun hadde det samme flammerøde håret som Adeline og det samme urovekkende, listige blikket.

Omsider sto O’Flynn i døren og forkynte at middagen var servert. Maud fant ektemannen i samtale med faren om den neste jaktsammenkomsten, og sistnevnte var allerede dypt nede i sin tredje sherry. Lord Deverill så alltid lurvete ut.

Det grå håret sto til alle kanter, som om han nettopp hadde ankommet i full galopp, og smokingjakken så ut som om den var musespist på albuene. Uansett hvor mye Skiddy strevde for å holde herrens klær rene og pressede, så de likevel ut som om de var blitt dratt ut av den innerste kommodeskuffen – og han nektet plent å kjøpe noe nytt, noen gang. «Får jeg gleden av å eskortere deg inn i spisesalen, Maud?» spurte Hubert, som hadde glede av å se på det vakre ansiktet hennes.

47

Maud, som alltid kunne regne med svigerfarens støtte, stakk hånden inn under armen hans og lot ham føre henne inn i spisesalen.

Bertie eskorterte Buskene, en i hver arm, mens han lot den oppstemte pludringen deres lyde som fuglekvitter i bakgrunnen. Sognepresten kom arm i arm med Adeline, og samtalen deres var nå blitt til en enetale fra hans side om kvinners stemmerett, som Adeline lyttet til med et halvt øre og enda mindre interesse.

De ble stående mens bordverset ble lest, Hubert øverst ved bordet, Adeline i motsatt ende med sognepresten til høyre for seg ved siden av en rasende Maud. Alle bøyde hodet, og sognepresten fremførte verset med messende, høytidelig stemme som fra prekestolen. Døren gikk opp i samme øyeblikk som han var ferdig, og Berties yngre bror, Rupert, sto og støttet seg i døråpningen, uflidd og tydelig påseilet. «Er det plass til meg?» spurte han henvendt til moren.

Adeline virket ikke det minste overrasket over å se det mellomste barnet sitt, som hadde overtatt huset der hennes avdøde svigermor, lady Deverill, hadde bodd som enke, et par kilometer unna og med utsikt over sjøen. «Hvorfor setter du deg ikke mellom tantene dine», sa hun og sank ned på stolen.

Hubert, som hadde mindre tålmodighet med den håpløse sønnen og mente at han heller burde ha reist etter den yngre søsteren til Amerika, funnet seg en kone og kanskje gjort noe ut av livet sitt, kremtet høylytt og sa: «Så kokka har fri i dag?»

Rupert smilte med all sin sjarme. «Jeg hørte at mine kjære tanter Hazel og Laurel skulle komme til middag, far, så da kunne jeg bare ikke motstå fristelsen.» Buskene rødmet av 48

glede ettersom de ikke oppfattet den lett ironiske tonen, og flyttet seg slik at O’Flynn kunne sette en stol mellom dem.

«For en hyggelig aften dette er blitt», utbrøt Laurel begeistret. «Ikke sant, Hazel?» «Å jo, så absolutt, Laurel. Kom og sett deg, kjære Rupert, og fortell oss hva du har bedrevet siden sist. Du har slikt et spennende liv, ikke sant, dere? Vi snakket senest i går om hvordan det måtte være å være ung i dag, ikke sant, Laurel?»

«Jo, så sannelig. Vi er så gamle, Hazel og jeg, at vi ikke har andre gleder enn de små bruddstykkene du deler med oss, Rupert, som smuler fra de rikes bord.»

Rupert satte seg og brettet ut servietten. «Lurer på hva Mrs. Doyle har laget til oss i kveld?» sa han.

DET VAR OVER midnatt da Bertie og Maud kjørte tilbake til jakthytta. Maud lot sinnet få fritt utløp overfor den trette, men sjarmerende brisne ektemannen. «Rupert er en skam for familien, tenk å komme ubedt på den måten. Han var snydens full også, og stygt kledd. Man ville ha forventet at han hadde hatt anstendighet nok til å kle seg ordentlig til middag, tatt i betraktning alle pengene faren overøser ham med.» Hun falt forover idet vognen traff et hull i veien.

«Mor og far er ikke så nøye på det», svarte han med en gjesp.

«Det burde de ha vært. Sivilisasjonen handler om standarder. Dette landet ville ha sunket ned i det rene barbari hvis det ikke hadde vært for at mennesker som oss holdt standarden oppe. Ens ytre betyr noe, Bertie. Foreldrene dine burde gått foran med et godt eksempel.»

«Mener du å si at de ikke kler seg pent nok, Maud?»

49

«Faren din ser loslitt ut. Hvilken skade ville det ha gjort om han tok seg en tur til skredderen sin i London en gang iblant?»

«Han har viktigere ting å tenke på.»

«Som ridning, jakt og fiske, formoder jeg?»

«Nettopp. Han er gammel. La ham få nyte det livet han har igjen.»

«Og tantene dine, de er bare latterlige.»

«De er lykkelige og snille og gode. Du dømmer folk strengt, Maud. Er det ingen du liker?»

«Rupert burde hatt en kone», tilføyde hun og skiftet tema.

«Så finn en til ham, da vel.»

«Han burde dra til London og finne seg en søt, engelsk pike med pene manerer og en fast hånd som kunne stramme ham opp.»

«Du er bitter, Maud. Var det virkelig så ille i kveld?» «Å, du hadde det kjempehyggelig i spisestuen med portvin og sigarer, mens vi damene vansmektet i salongen. Visste du at moren din og søstrene hennes planlegger en seanse her på slottet? Tre hekser, er hva de er. Det er helt vilt.» «Å, la dem nå more seg litt, kjære deg. Hva gjør det vel deg om de har lyst til å kommunisere med de døde?»

Maud innså at hun ikke hadde noen gode argumenter.

«Det er ugudelig», sa hun skarpt. «Jeg tviler på at sognepresten ville ha syntes noe om det de driver med. Sann mine ord – det kommer ikke til å føre noe godt med seg.»

«Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor det skulle plage deg, Maud.»

«Moren din har dårlig innflytelse på Kitty», repliserte hun, vel vitende om at Kittys navn ville veie tyngre på vektskålen.

Bertie fikk et tankefullt uttrykk og gned seg på den skjeg50

gete haken. «Å, Kitty», sukket han med et stikk av dårlig samvittighet.

«Hun tilbringer altfor mye tid med å prate tull med farmoren.»

«Kan det muligens ha noe å gjøre med at du ikke tilbringer tid med henne overhodet?»

Maud tidde fornærmet. Bertie hadde aldri før beklaget seg over hennes åpenbare mangel på interesse for det yngste barnet. Dessuten var det vanlig skikk og bruk at yngre barn skulle holdes ute av syne i barnefløyen med guvernanten. Så innså hun det med en plutselig bølge av smerte: Grace Rowan-Hampton måtte ha nevnt det for ham. Ved å holde fienden så nær hadde hun sluppet en spion inn i hjemmet sitt.

Vognen svingte inn foran jakthytta og stoppet ved hovedinngangen. Det var lett yr i luften, det de lokale kalte «mykt regn». En kraftig vind feide over landskapet og traff de nakne greinene på kastanjetreet med et uhyggelig stønn. Butleren ventet på dem i hallen med en oljelampe for å lyse vei til sovefløyen. Maud fulgte etter ektemannen opp trappen og håpet at han skulle legge merke til tausheten hennes og spørre hva som var i veien. «God natt, min kjære», sa han uten så mye som et blikk i hennes retning. Hun så ham forsvinne inn på rommet sitt og lukke døren bak seg. Rasende gikk hun inn på sitt eget rom, der piken ventet for å hjelpe henne av med kjolen. Uten et ord snudde hun ryggen til henne så hun kunne løsne hektene.

NESTE MORGEN spiste Kitty frokost med miss Grieve i barneværelset før hun kledde seg for å gå i kirken. Søndagsgudstjenesten i St. Patricks kirke i Ballinakelly var det eneste 51

som samlet hele familien, den eneste anledningen Kitty virkelig traff foreldrene. Miss Grieve hadde lagt frem en nyvasket, hvit selekjole og nypussede, svarte støvletter, og hun brukte mye lengre tid enn nødvendig på å gre ut flokene av håret hennes og uten å bry seg om at det lugget. Men Kitty rettet blikket mot de grå skyene som for over himmelen utenfor vinduet, og nektet å felle en eneste tåre.

Mens foreldrene og besteforeldrene kjørte i overbygde vogner, satt Kitty og søstrene hennes i en ponnikjerre med miss Grieve i forsetet ved siden av Mr. Mills, som holdt i tømmene. Victoria var pen som moren, med et bredt, hjerteformet ansikt, en lang, rett nese og et arrig, blått blikk. De lyse, skinnende blanke krøllene rakk henne til midjen, og hun satt med rak rygg og løftet hode, altfor oppmerksom på sitt eget utseende og de beundrende blikkene det avstedkom. Elspeth var mer alminnelig og ikke like tiltrekkende som storesøsteren. Håret hennes var musebrunt, nesen klumpete, og ansiktet hadde et underdanig, tanketomt uttrykk som hos en skjødehund. De eldre jentene overså Kitty fullstendig og foretrakk å snakke med hverandre. Men det gjorde ikke Kitty noe. Hun var altfor opptatt med å se på jordene med kuer og sauer som de passerte. «Mor sier jeg må få sydd nye kjoler når jeg skal til London», sa Victoria fornøyd og holdt på hatten så den ikke skulle fly av gårde med vinden. «Hun har allerede sendt målene mine til Beatrice. Jeg kan nesten ikke vente. De kommer helt sikkert til å være topp moderne.»

«Du er så heldig», sa Elspeth, som hadde en tendens til å trekke ut vokalene slik at hun hørtes sutrete ut. «Jeg skulle ønske jeg kunne ha dratt sammen med deg. I stedet blir jeg igjen helt alene med bare mor å snakke med. Det kommer til å bli fryktelig kjedelig uten deg.»

52

«Du må bare venne deg til det, Elspeth», sa søsteren skarpt.

«Jeg er fast bestemt på å finne meg en mann.»

«Det er det som er meningen, så vidt jeg har forstått.»

«Mor har sagt at hvis man ikke får seg en mann, er det fordi man er stygg, kjedelig eller begge deler.»

«Du er verken stygg eller kjedelig», sa Elspeth. «Enda godt at ingen av oss har arvet det røde håret til farmor.»

«Det er ikke rødt», avbrøt Kitty innenfra kysen. «Det er rødgyllent.»

Søstrene fniste. «Mor sier at det er rødt», sa Victoria ondskapsfullt.

«Rødt hår betyr ulykke», tilføyde Elspeth. «Fiskerne går hjem igjen hvis de ser en rødhåret kvinne når de er på vei til båtene. Det har Clodagh fortalt», sa hun med henvisning til en av pikene.

«Da er det nok best du holder det skjult under kysen», sa Victoria. Hun så ned på den yngste søsteren, og Kitty løftet det grå blikket og stirret frimodig tilbake. Victoria sluttet å le og ble med ett redd. Det var noe skremmende ved søsterens blikk, som om hun kunne forhekse noen bare ved å se på dem. «La oss ikke være så slemme», sa hun engstelig. Hun ville ikke påkalle Kittys vrede i tilfelle hun på en eller annen måte kunne bringe ulykke over debutsesongen hennes i London. «Rødt hår er helt greit hvis man bare har et pent ansikt, ikke sant, Elspeth?» Hun dultet søsteren i siden.

«Jo visst», istemte Elspeth føyelig. Men Kitty hørte ikke etter lenger. Hun så på de lokale katolske barna som var på vei hjem fra gudstjeneste, i håp om å få øye på Bridie og Jack O’Leary.

Kapittel 4

Ballinakelly var en idyllisk småby med hvite hus som klynget seg til åssiden som blåskjell på en stein. Den hadde en liten havn, tre kirker (St. Patricks, den anglikanske kirken i Irland; metodistkirken og den katolske kirken All Saints), en hovedgate med små butikker og fire puber som alltid var fulle. De lokale barna gikk på skolen som ble drevet av den katolske kirken, og møttes de fleste kvelder ved statuen av den hellige jomfru Maria for å se den svaie, noe den svært ofte gjorde, tilsynelatende helt av seg selv. Helligdommen var blitt reist i åssiden i 1828 som et monument over en ung pikes åpenbaring, og var litt av en turistattraksjon i sommermånedene da pilegrimer kom fra fjern og nær for å se den, og de falt på kne i gjørmen og korset seg andektig hver gang den beveget seg.

Barna moret seg stort over synet, gjenger av pjuskete rakkerunger som løp rundt og skjulte frykten bak høylytte, nervøse latterhvin. Det ble hvisket om at hester iblant steilet når de passerte statuen, og at det varslet en kommende tragedie.

Ponnivognen kjørte langsomt gjennom byen. Kitty gransket ivrig klyngene av katolske barn som kom gående mot dem. De var bleke av sult etter å ha fastet siden kvelden før, 54

og halvt i svime av kjedsomhet etter gudstjenesten. Omsider fikk hun øye på Bridie, som gikk med tunge skritt oppover gaten sammen med familien sin. Ansiktet, som var halvveis skjult av en floke med ugredd hår, hadde et bistert uttrykk.

Kitty visste at hun ikke likte å gå til messe. Fader Quinn var en alvorstung og uforsonlig prest med en hang til tordentaler fra prekestolen, ofte ledsaget av en formanende pekefinger når han kritiserte sognebarn som han mente hadde syndet på et eller annet område. Det var de fattigste blant dem som fikk gjennomgå hardest.

Kitty fokuserte skarpt på venninnen helt til Bridie løftet blikket og så henne akkurat idet ponnivognen skranglet forbi. Bridies ansikt lyste opp, og hun smilte. Kitty smilte tilbake. Et lite stykke bak Bridie gikk veterinæren Liam O’Leary sammen med den tolv år gamle sønnen Jack. Kitty smilte til ham også. Jack var mer diskré. De blå øynene glitret under den tykke, brune luggen, og det rykket så vidt i munnvikene. Ponnien luntet videre. Da Kitty så seg tilbake, møtte hun blikket hans da han sendte henne enda et stjålent blikk over skulderen.

St. Patricks kirke var nesten full. Her møttes overklassen og alminnelige protestanter fra arbeiderklassen – butikkeiere, gårdsarbeidere, sydamer og slottets gårdsforvalter og regnskapsfører, alle med aner tilbake til de franske hugenottene.

Lord og lady Deverill satt på første benk sammen med Bertie, Maud, Victoria og Elspeth. Miss Grieve satt på neste rad sammen med Kitty. Til sin store glede ble Kitty sittende ved siden av lady Rowan-Hampton, som var behørig innhyllet i en varm kåpe og pelsstola. Mannen hennes, den korpulente og rødmussede sir Ronald, måtte sitte ytterst på raden fordi han skulle lese den ene av dagens bibeltekster. «Min kjære 55

Kitty», hvisket lady Rowan-Hampton lykkelig og la bønneboken på hyllen foran seg. «Nå er det lenge siden sist. Skal si du har vokst deg pen! Det må jeg jammen si, du har sannelig arvet farmors utseende. Vet du at da hun var ung, gikk det gjetord i Dublin om hvor vakker hun var. Nå, hvordan skal vi komme oss gjennom gudstjenesten? Jo, jeg vet det, la oss leke en lek. Finn et dyr som passer til hver av familiemedlemmene dine, og selvsagt også til sogneprest Daunt, ham må vi ikke glemme. Hvis du var et dyr, Kitty, ville du ha vært …»

Hun knep de varme, brune øynene sammen, og Kitty satt som fjetret av de rosenrøde, en anelse runde, kinnene, den glatte, pudrete huden og den fyldige, uttrykksfulle munnen.

Kitty tenkte at hvis folk hadde vært kaker, ville lady RowanHampton vært en saftig bløtkake, mens moren ville ha vært en tørr og bitter porterkake. «Naturligvis, kjære deg, du ville ha vært en rev!» fortsatte lady Rowan-Hampton. «Du ville ha vært en veldig smart og sjarmerende liten rev.»

Gudstjenesten begynte med den første salmen, og Kitty sto rett i ryggen og sang det peneste hun kunne, for å gjøre inntrykk på lady Rowan-Hampton. Miss Grieve bare mimet ordene, antok Kitty, for stemmen hennes kunne ikke høres.

Prestefruen, Mrs. Daunt, pleide å spille orgel, nesten like dårlig som Elspeth spilte piano, men i dag spilte i stedet naboen deres, den griselignende Mr. Rowe, vakkert på fiolin ettersom Mrs. Daunt var syk. Kitty kjente duften av lady RowanHamptons parfyme, som var blomsteraktig og søt som tuberoser, og Kitty bestemte at når hun ble voksen, ville hun bli akkurat som henne. Naturligvis ville hun ikke ha en fet gammel ektemann som sir Ronald, den lokale jaktlederen og en høyrøstet, kjedelig fyr som ble krakilsk når han hadde drukket – Kitty hadde ofte hørt hvordan han holdt det gående i 56

spisesalen etter middag når damene hadde trukket seg tilbake til salongen. Lady Rowan-Hampton bar alltid glitrende diamanter om halsen og håndleddene, og lange kjoler som knitret når hun gikk. Hun var det nærmeste en prinsesse Kitty noensinne hadde sett. Nå som hun satt ved siden av henne, var Kitty mer trollbundet enn noen gang.

Sir Ronald leste den første bibelteksten. Den rungende stemmen ga gjenlyd i veggene da han kastet hver stavelse utover menigheten som granater mot en fiendtlig hær. Victoria leste den andre teksten, lavt og litt for fort, slik at hun slukte slutten av setningene og meningen forsvant nesten fullstendig. Da sogneprest Daunt var godt i gang med prekenen, bøyde lady Rowan-Hampton seg ned og hvisket et ord i øret på Kitty: «Hvalross.» Kitty undertrykte et fnis, for det var det samme dyret som Kitty hadde tenkt på da sir Ronald leste teksten.

Da den siste salmen ble sunget, ble kollektskålen sendt rundt. Lady Rowan-Hampton ga Kitty en mynt, slik at hun også kunne legge den klirrende i skålen sammen med de andre. Da gudstjenesten var over, tok Mr. Rowe opp fiolinen og spilte en jig, noe som fikk de fleste til å smile muntert, bortsett fra Maud, som knep munnen enda tettere og mer misfornøyd igjen. «Så hvilket dyr tror du faren din ville ha vært?» spurte lady Rowan-Hampton.

«En løve», sa Kitty.

«Så bra», sa lady Rowan-Hampton anerkjennende. «Det holder jeg med deg i. Han er lys og flott, akkurat som en løve.

Og hva med moren din?»

«En snømus.»

Lady Rowan-Hampton ble sjokkert. «Lille venn, er du sikker på at du vet hvordan en snømus ser ut?»

57

«Naturligvis. Synes ikke du også at hun er akkurat som å se en?»

Lady Rowan-Hampton nølte og rødmet. «I grunnen ikke.

Jeg synes hun minner mer om en nydelig snøleopard.» Kitty rynket på nesen og tenkte på den tørre porterkaken. «Og søstrene dine?» spurte lady Rowan-Hampton.

«Små snømus», sa Kitty med et glis. «Å kjære, musemor og ungene hennes», sa lady RowanHampton og måtte også smile. «Jeg synes vi skal la denne leken bli mellom oss to, er du ikke enig?» Kitty nikket og fulgte snømusene med blikket da de reiste seg og gikk nedover midtgangen mot døren.

I solskinnet utenfor benyttet menigheten anledningen til sosialt samvær. Anglo-irene, som var en liten gruppe, hadde kjent hverandre i generasjoner og søkte sammen for trygghet og støtte. De jaktet sammen, møttes på veddeløpsbanen og underholdt seg med en endeløs sirkel av jaktball og middagsselskaper. Det de hadde felles, var en interesse for sport og underholdning, lojalitet overfor det britiske kongehuset, en vaktsom respekt for irene og en underbevisst trang til å holde det gående i en verden i forandring, som om deres dager som folk ikke var talte.

Kitty fant et edderkoppnett med blinkende regndråper i gresset ikke langt fra der faren sto og snakket med lady Rowan-Hampton. Hun hadde på følelsen at det var henne de snakket om, og flyttet oppmerksomheten fra edderkoppnettet for å se om hun kunne få med seg hva de sa. Et par ganger kastet faren et blikk i hennes retning, og hun måtte late som om hun så en annen vei. Lady Rowan-Hampton gestikulerte på en overtalende måte og virket ganske irritert, hvis man skulle dømme ut fra de energiske håndbevegelsene. Det 58

forbauset Kitty å se faren se så skyldbetynget ut, som om han fikk skjenn. Så ble Kitty avledet av et annet øyepar som betraktet de to fra motsatt ende av kirkeplassen. De tilhørte moren hennes og var kaldere enn noensinne.

De spiste alltid søndagslunsj oppe på slottet. Familien samlet seg i salongen rundt et knitrende peisbål for å få varmen i seg etter den iskalde kirken og den trekkfulle turen hjem, med sherry og store glass med Jameson’s whiskey. Buskene var som alltid invitert; de ankom i åpen kjerre med flagrende hattebånd og hodene tett sammen i dyp samtale.

Rupert kom alltid alene, allerede lett påseilet, og pleide å sjarmere foreldrenes øvrige gjester, som ofte økte antallet kuverter til så mange som tjue. I dag var det imidlertid bare familien, og Kitty satt helt nederst ved bordet sammen med søstrene, som overså henne. Til hennes forbauselse henvendte faren seg til henne.

«Kjære Kitty, bli med meg på en ridetur i ettermiddag. Jeg har lyst til å se hvor flink du er blitt til å ri.» Elspeth snudde seg og stirret overrasket på henne. Det var sjelden det ble dem forunt å få være med faren ut og ri. «Det er på tide at du begynner å ri med de voksne, ikke sant? Ikke mer dovenskap i barnefløyen for deg, jenta mi. Hvor gammel er det nå du er, åtte?»

«Ni», sa Kitty.

«Ni, sier du? Skal si tiden flyr. Da jeg var bare halvparten så gammel som du er nå, red jeg på jakt med Ballinakelly Foxhounds.»

«Så festlig!» utbrøt Hazel.

«Ja, virkelig», istemte Laurel. «Bare sørg for å finne en rolig ponni til henne, Bertie. Da jeg var liten, var det bare så vidt jeg slapp fra det med livet i behold da jeg ble kastet ut i en 59

grøft av den ustyrlige lille ponnien min. Teasel. Husker du det, Hazel?»

«Ja, gjett om!» lo søsteren. Hubert begynte straks å fortelle yndlingsanekdoten fra en av jaktturene sine, og Kitty druknet igjen i den høylytte samtalen rundt bordet. Men hjertet hennes slo fortere ved tanken på å få være med faren ut og ri.

Hun lurte på om moren også skulle være med, men regnet ikke med det. Den spontane invitasjonen var åpenbart lady Rowan-Hamptons idé, og moren red sjelden. Når hun gjorde det, var hun til gjengjeld et flott syn i den svarte ridedrakten og hatten med gjennombrutt, svart slør som rakk ned til haken.

KITTY ELSKET Å ri. Hun fikk aldri nok av de ville, ulendte åsene, rovfuglene som seilte over hodet hennes, de klukkende bekkene og det brusende havet. Hun var nysgjerrig på verden utenfor hennes egen isolerte eksistens og likte ingenting bedre enn å komme seg ut så snart anledningen bød seg. Nå la hun i vei sammen med faren i rolig tempo, han på en stor, kastanjebrun hest og hun på en liten, grå ponni som het Thruppence. «Hvor skal vi?» spurte hun da de luntet oppover den lange avenyen med høye, nakne trær.

«Hvor har du lyst til å dra?» svarte faren og så ned på henne med vennlige, blide øyne.

«Til heksesirkelen», svarte Kitty.

Bertie hevet det ene øyebrynet. Han kjente godt til stedet, men hadde ingen interesse av det. «Som du vil.»

«Jeg pleier å ri dit med farmor.»

«Det skal du få meg til å tro.» Han lo. «Danser dere mellom steinene der når det er fullmåne?»

60

«Så klart», svarte hun alvorlig. «Vi blir forvandlet til ulver og uler mot månen.»

Bertie stirret forbløffet på henne. Datteren holdt blikket hans en god stund med de urovekkende, grå øynene sine, og så sprakk fjeset opp i et stort smil, og Bertie innså til sin lettelse at hun spøkte. «Litt av en humor for en åtteåring.»

«Jeg er ni», sa Kitty med ettertrykk.

Han ristet på hodet og tenkte på hvor uvanlig det var for et så lite barn å ha en så unaturlig voksen væremåte. Grace hadde gjort rett i å skjenne på ham. Det passet seg ikke for minstebarnet hans å vansmekte alene i barnefløyen med den strenge, skotske guvernanten. Han visste utmerket godt at Maud ikke var det ringeste interessert i barnet, men han hadde heller ikke tatt seg bryet med å finne ut i hvilken grad hun forsømte henne. Nå hadde han dårlig samvittighet. Han burde ha grepet inn tidligere. «Du er en feig mann», hadde Grace skjelt ham ut, og ordene sved. «Konfliktskyheten din har gitt Maud frie tøyler. Nå må du ta grep, Bertie, og gjøre noe med det.»

«La oss ri til heksesirkelen, så kan du vise meg hva du og mor har fore når dere to er der alene», sa han, og smilet Kitty ga ham, fikk ham til å lure på hvorfor han ikke søkte samvær med henne oftere.

Heksesirkelen var en svært gammel og mystisk formasjon som besto av sytten store, grå steiner som lå på en åsrygg med utsikt over et lappeteppe av jorder som strakte seg helt ned til havet. Derfra kunne de skimte små hus i skumringen, med smale røykstrimer som steg fra skorsteinene mens småbøndenes familier klynget seg sammen rundt en torvfyrt peis for å holde varmen.

«Alt dette tilhører godset Deverill», sa Bertie og lot blikket 61

gli over de store landområdene. «Vi hadde ti ganger så mye før Wyndham-loven lot leilendingene få kjøpe sin egen jord.

Vi har levd godt i over to hundre år, men livet slik vi kjenner det, vil en dag ta slutt når den stadig mindre eiendommen ikke lenger kan opprettholde det livet vi fører. Jeg tviler på at miss Grieve har lært deg noe om det.» Kitty ristet på hodet.

Faren hadde ingen anelse om hvordan man skulle snakke med en niåring. «Nei, det hadde jeg ikke ventet heller», sa Bertie dystert. «Hva er det hun lærer deg om?»

«Den store bybrannen og pesten i London.»

«Det er på tide at du lærer noe om din egen historie.»

«Barton Deverill?» sa hun ivrig.

Faren smilte. «Ham vet du alt om allerede. Naturligvis bør du kjenne til forfedrene dine, men du burde også kjenne til de irske nasjonalistenes kamp for uavhengighet, Kitty. Det irske folket ønsker ikke å bli styrt av britene. De vil styre seg selv.»

«Det vet jeg», sa hun og husket hva Bridie hadde fortalt henne. «De hater at britene har all makt, og at skattene er altfor høye.»

Han hevet øyebrynene forbauset. «Så du vet en del ting allerede?»

Hun visste at hun ikke måtte røpe at hun lekte med de katolske barna og lyttet til deres patriotiske prat. «Jeg vet at irene ikke liker oss, selv om vi også er irske.»

«Vi er anglo-irske, Kitty.»

«Ikke jeg», sa hun trassig og la armene i kors. «Jeg liker ikke England.»

«Det er England som har gjort at du kan bo her. Hvis det ikke hadde vært for Karl II, ville Barton Deverill aldri ha fått dette godset i utgangspunktet.»

62

«Det tilhørte familien O’Leary», dristet hun seg til å si.

Bertie knep øynene sammen og tenkte seg om et øyeblikk før han svarte, som om han prøvde å finne den mest taktfulle måten å uttrykke seg på. «Ja, jorda han bygde slottet på, tilhørte faktisk O’Leary.»

«Vil de ikke ha den tilbake?»

«Det ville de helt sikkert den gangen, Kitty. Men alt dette er mer enn to hundre år siden. Liam O’Leary er dyrlege, som faren hans før ham. De har ikke vært gårdbrukere på flere generasjoner.»

«Så da er det ingen strid mellom dere?»

«Ingen strid, nei.»

«Da er dere venner?»

Han flyttet seg urolig i salen og tenkte på Liams forbitrede kone. «Ganske gode venner, ja.»

«Da er det en mulighet for at en Deverill en dag kan gifte seg med en O’Leary, tross alt?»

«Det tror jeg er svært lite sannsynlig», svarte Bertie stramt.

«Du har snakket med farmor, ikke sant? Historiene hennes er ganske gode, Kitty, men det er viktig at du forstår at de er oppdiktede og ikke virkelige. De er som de greske mytene og de irske legendene, som den om Lirs barn. Vi kan glede oss over dem, men må ikke ta dem bokstavelig. Hva er det så du og farmor gjør her oppe?» Han pekte med ridepisken på sirkelen av steiner.

«Dette var et hellig sted for hedningene i gamle dager», sa Kitty med overbevisning. «Hver av disse steinene er en person som ble forhekset og må være stein på dagtid. De blir levende når solen går ned.»

«Veldig interessant», sa Bertie, som ikke var det minste 63

interessert i magi. Han hadde begynt å tenke på flasken med gin og det knitrende peisbålet som ventet ham når de kom hjem.

«Har du ikke lyst til å se det?» Kitty snudde seg mot solen.

Den var allerede på vei ned i havet i horisonten og hadde satt himmelen i rød og gyllen brann.

«En annen gang», svarte han tålmodig og innså at selv Maud hadde et poeng når hun klaget over at Kitty tilbrakte for mye tid med å prate tull med farmoren.

De begynte å ri nedover igjen. Kvelden var kjølig, men den sterke duften av røsslyng steg opp fra bakken og fylte februarluften med et løfte om vår. Nå og da spratt en rapphøne eller en hare ut fra tornekrattene da de red forbi, og en flokk kuer kom nærmere for å se på dem med store, brune øyne mens de rautet lavt. Kitty frydet seg over alt sammen og ønsket at hun kunne ha vært ute lenger i stedet for å måtte hjem til den nitriste barnefløyen og spise middag med miss Grieve.

Men da hun kom hjem, ventet miss Grieve allerede på rommet hennes, iført den stive kjolen der bare det bleke ansiktet og hendene stakk ut, for å informere henne om at hun var ventet ved middagsbordet denne kvelden.

«Jeg har ingen anelse om hvorfor de plutselig ønsker å ha deg der», sa miss Grieve bebreidende. «Tross alt har de knapt enset at du har eksistert før nå.»

«Det er fordi jeg er ni og far trodde jeg var åtte», svarte Kitty. «Dumme far.»

«Jeg håper du vet å oppføre deg. Jeg kommer ikke til å være der for å passe på deg.»

«Jeg trenger ikke å bli passet på, miss Grieve. Jeg skal oppføre meg som en ung dame.»

«Nå må du ikke være så oppesen, lille frøken. Du er 64

ingen ung dame ennå. Så hvor dro du sammen med faren din?»

Kitty visste bedre enn å nevne heksesirkelen. En gang hadde hun i begeistringens rus fortalt miss Grieve at hun hadde sett steinene bli levende, noe som straks medførte et solid rapp av ridepisken på håndflatene. Hun kom ikke til å glemme seg igjen med det første. «Vi red opp i åsene. Det var herlig.»

«Vel, ikke tro at det skal bli en vane. Jeg tviler på at han kommer til å be deg med igjen. Han foretrekker sikkert selskapet til miss Victoria; hun er tross alt en ung kvinne nå. Å, hun drar til London til våren, og det er nok det siste vi ser til henne, tenker jeg. Hun finner seg sikkert en god ektemann, som den pene piken hun er. Så blir det miss Elspeths tur, og hun kommer også til å forsvinne før vi vet ordet av det. Men når det gjelder deg …» Miss Grieve målte Kitty ovenfra og ned. «Stakkars lille deg. Du skal være heldig om du oppnår det samme som søstrene dine, med det utseendet du har fått.

Ikke se på meg på den måten. Ansiktet ditt blir enda mindre pent når du skjærer slike grimaser.»

Kitty tok på seg den peneste kjolen sin og knyttet nevene mens miss Grieve gredde ut flokene av håret hennes. «Hvis jeg hadde fått bestemme, hadde jeg klippet det av, alt sammen», sa miss Grieve og nappet i en lokk i en særlig følsom del av Kittys tinning. «Så mye bry når den enkleste løsningen ville ha vært en saks!»

Da Kitty var ferdig stelt, løp hun nedenunder og lot miss Grieve sitte igjen og spise middag alene på barneværelset med bare det dårlige humøret sitt til selskap. Hun stoppet foran speilet på trappeavsatsen og gransket speilbildet sitt. Var hun virkelig så stygg? Hadde lady Rowan-Hampton bare vært 65

snill da hun hadde gitt henne komplimenter for utseendet?

Og hvis hun nå var så lite pen, betydde det egentlig all verden? Så tenkte hun på farmoren og smilte. Hun var en vakker sjel for Guds åsyn; det var bare miss Grieve som var altfor blind til å se det.

Kapittel 5

Det var søndag kveld. Det røk kraftig fra torven i gruen til gamle Mrs. Nagle, som satt og dampet på en krittpipe mens hun fingret med rosenkransen sin. En stor, svart støpejernsgryte full av pastinakk- og potetlapskaus hang over ilden og dampet ut i den allerede tette luften. Hun satt i den vanlige stolen sin ved siden av gruen, en krumrygget og skinnmager skikkelse kledd i svart, som tygde på gommene sine ettersom tennene for lengst hadde falt ut. Barnebarnet hennes Bridie rørte pliktoppfyllende i lapskausen med en tresleiv mens den tunge, salte lukten fikk magen hennes til å murre som en sulten hund. Mrs. Doyle satt i gyngestolen rett imot moren og hørte med et halvt øre på hva mannen og sønnene snakket om, mens resten av oppmerksomheten var rettet mot stoppekurven. Bridies to eldre brødre, Michael og Sean, satt sammen med faren ved kjøkkenbordet og snakket lavmælt.

De alvorlige ansiktene ble fordreid i det flakkende lyset fra stearinlysene som brant i det halvmørke rommet, og de grove arbeidsnevene holdt rundt tinnkrus med mørkt øl. Nå og da fanget Bridie opp brokker av samtalen. Hun hadde hørt den mange ganger før. Snakk om irenes opprør mot britene, ube67

haget ved å jobbe for overklassen, den konstante frykten for at de skulle bli oppfattet som spioner eller forrædere, og hva som da kunne skje.

Bridie hadde lenge visst om kampen for irsk uavhengighet og irenes nag til britene. Hun hadde hørt praten gjennom gulvet på soverommet, blandet med lukten av sterkøl og tobakk idet hun sovnet mens faren og vennene satt og diskuterte til langt på natt, med stemmer som stadig ble høyere mens de drakk og spilte kort. Hun hadde sett eksemplarer av Sinn Féin-avisen gjemt under sengen til Michael, men slet med å lese dem. Faren, Tomas Doyle, var en fornuftig kar så lenge han var edru. Han pleide å hevde at lord Deverill var en godseier som i motsetning til mange andre gjorde mye godt, og både Sean og Mrs. Doyle var ansatt på slottet og fikk god behandling. Var det kanskje ikke tilfelle at den forrige lady Deverill under den store hungersnøden da potetavlingen sviktet, hadde satt opp et suppekjøkken i en av høyløene og reddet mange fra å sulte i hjel? Alle visste at ikke en eneste av Deverills leilendinger hadde dødd av sult under hungersnøden, ei heller hadde de måttet gå om bord i den flytende likkisten til Amerika, gudskjelov og takk. Men Michael, Bridies eldste bror, som var nesten nitten og drev gården deres sammen med faren, ville ha de britiske protestantene vekk, uansett hvem de var, og hvor snille de var mot leilendingene sine. Det var en prinsippsak, en æressak: Irland skulle tilhøre irene, hevdet han med glød, og de britiske protestantene burde pelle seg tilbake til England der de hørte hjemme. «Et privilegium å kunne kjøpe vår egen jord? Hvilket privilegium er det å kjøpe tilbake jord som ble stjålet fra oss i utgangspunktet?» pleide han si og slå i bordet så det lange, svarte håret falt frem i pannen. «Det er ikke bare jorda de har stjålet.

68

De har stjålet kulturen vår, historien, språket og levemåten.»

Bridie hørte stemmene stige når de prøvde å overbevise hverandre, og hun følte seg engstelig for Kitty og det hemmelige vennskapet deres, som hun satte så stor pris på. Hun håpet at Deverill-familiens velkjente sjenerøsitet og vennlighet overfor lokalbefolkningen ville forhindre at de ble utsatt for noe fra opprørerne om det noen gang skulle bli uroligheter i Ballinakelly.

Bridie var skuffet over at Kitty ikke hadde kommet for å være sammen med henne i dag. Vanligvis pleide hun å sitte på muren som omga slottet, og så løp de av gårde sammen for å være med på hinkespill med ungene i nabolaget. Kitty kalte det å hoppe paradis, men var med på leken uansett. Det var slik Kitty var; hvis noe var gøy, kastet hun seg uti det med liv og sjel uten tanke for om hun burde eller ikke burde være sammen med de katolske barna. Hun brydde seg heller ikke om at en av dem var en O’Leary.

Når Bridie tenkte på Jack O’Leary med det drømmende blikket og den tamme hauken på armen, var det noe som kilte i magen, som myke slag av sommerfuglvinger. Jack var høy og kjekk med tykt, brunt hår og øyne som en irsk vinterhimmel. Et nedlatende flir lekte om munnen hans når han så på jentenes barnslige lek. Men Jack hadde også en følsom side.

Han elsket alle Guds skapninger, fra den hemmelighetsfulle edderkoppen til det stae eselet, og han tilbrakte mesteparten av tiden sin blant dem. Han kunne ligge på magen tidlig om kvelden og vente på grevlinger, legge ut mat til løshunder og betrakte fuglelivet nede på stranden i Smuggler’s Bay. Han hadde tatt Kitty og Bridie med seg en ettermiddag i januar for å se på en musefamilie i skjulet bak huset der han bodde.

De hadde vært der i over en time, urørlige som statuer, mens 69

musene hadde pilt rundt på tregulvet som på bitte små hjul og spist av frøene som Jack hadde lagt ut til dem. Den lille hendelsen hadde skapt et bånd mellom dem og gjort dem til medsammensvorne, og etter den tid hadde de vært ute på flere eventyr i villmarken sammen. Kitty var djerv og modig, nysgjerrig på alle skapningene Jack viste dem, men Bridie var redd for hårete larver og alt annet som kravlet og krøp, og måtte iblant lokkes med. Jack pleide å le av frykten hennes og si: «Alle dyr er snille hvis du ser livet med deres øyne, til og med den vemmelige rotta. De har alle en gudegitt rett til å være her på jorda.» Og så kunne Jack fortelle dem om livet sett med rottas øyne, og Bridie prøvde så godt hun kunne å ta det til seg.

I dag hadde ikke Jack heller vært ute. Faren hans, dyrlege Liam O’Leary, hadde begynt å ta ham med når han dro ut for å undersøke hester med kolikk, halte sauer og hunder som var blitt skadet i slåsskamper. Det var mer enn nok å gjøre for en dyrlege på et sted med så mange dyr. Så Bridie hadde vært sammen med de andre barna, som hun verken likte like godt som Kitty eller beundret like mye som Jack.

Bridie elsket Kitty som den søsteren hun aldri hadde hatt, men hun lurte av og til på om ikke venninnen var litt snål med alt snakket om gjenferd. Kanskje hun var nødt til å leve i fantasien fordi hun var så ensom der oppe i barnefløyen med bare den biske miss Grieve til selskap. Bridie grøsset ved tanken på at gjenferdene faktisk kunne eksistere. «Nå må du ikke glemme å røre i gryta, Bridie», sa moren skarpt og så opp fra stoppingen. Bridie hadde ikke merket at hun hadde holdt opp å røre, så hun rettet seg opp med et rykk.

«Hun er i drømmeland», uffet gamle Mrs. Nagle seg og ristet på hodet. Bridie trodde ikke farmoren ville ha sagt det om 70

henne hvis hun hadde fått høre noe av det som Kitty snakket om.

Etter middag erklærte Mrs. Doyle at det var tid for å be, og Bridie knelte på gulvet sammen med faren og brødrene slik hun gjorde hver kveld med albuene på stolen, foldede hender og bøyd hode. Gamle Mrs. Nagle ble sittende i stolen og mumle frem bønnen med tannløse gommer. «Herre, åpne mine lepper», sa Mrs. Doyle med alvorstung røst.

«Og min munn skal forkynne din pris», svarte de alle i kor.

Så fremsa Mrs. Doyle bønnen hun kunne så godt at den like gjerne kunne ha vært preget i hjertet hennes. Avslutningen var kort: en rask bønn for venner og familie og for lord og lady Deverill, som var både omtenksomme og rettferdige.

Etter bønnen kom naboene til det vesle huset, slik de alltid gjorde, med felene sine og en flaske av gamle Badger Hanrattys hjemmebrent, laget på poteter i en kamuflert høystakk.

Det varte ikke lenge før de begynte å synge. Bridie elsket å sitte med et krus kjernemelk og lytte til de gamle irske folkevisene og se hvordan de sentimentale gamle mennene ga seg hen til nostalgien. Noen ganger danset de «Siege of Ennis», noe som fikk moren til å rope: «Kom igjen, karer, to ganger rundt kjøkkenet, men vær for guds skyld forsiktig med skapet.» Det hendte også at faren grep tak i moren, og de danset mens de andre trampet og slo takten, rundt og rundt til Mrs. Doyles røde ansikt blusset av fryd og hun lignet en ungjente som ble utsatt for en overivrig beiler.

Bridies far var grovbygd med stritt, svart hår og et tykt, svart skjegg, og hun tvilte på om hun ville kjent ham igjen hvis han hadde kommet hjem glattbarbert en dag. Han var liten av vekst, men sterk som en okse, og stakkars den som våget å yppe seg mot ham. Han hadde vunnet mang en slåss71

kamp på puben, brukket flere kjever og slått ut utallige tenner ved slike anledninger. Han hisset seg lett opp, men var snar til å angre, og de få gangene han hadde slått den ene eller den andre av sønnene, hadde han falt på kne i anger, korset seg gjentatte ganger og lovet den hellige jomfru Maria at han aldri skulle gjøre det igjen. Alkoholen var hans svøpe, men det gode hjertet hans velsignelse; det gjaldt bare å finne den rette balansen mellom de to.

Plutselig tråklet faren seg gjennom rommet mot henne.

Hun ventet at han skulle si at hun måtte gå opp og legge seg, men i stedet grep han hånden hennes og sa: «I kveld skal jeg sannelig danse med Bridie-jenta mi», og dro henne opp fra stolen. Alle så på dem, og hun rødmet dypt. Men hun behøvde ikke å engste seg for trinnene; hun hadde sett de eldre jentene danse ofte nok. Faren svingte henne rundt og rundt i kjøkkenet akkurat slik han pleide med Mrs. Doyle, og hun kunne se et hav av smilende ansikter, blant dem morens, der et ømt uttrykk glattet ut de slitne furene hennes. Etterpå danset brødrene med henne hver sin gang, og Bridie, som vanligvis bare var tilskuer, sto i sentrum for alles oppmerksomhet, og hjertet hennes svulmet av fryd.

Den kvelden var Bridie så oppspilt at hun nesten ikke fikk sove. Tankene hadde vandret mens hun ba rosenkransen, for kvelden hadde vært så gledesfylt. Hun kunne ikke tenke seg at Kitty opplevde kvelder da hun fikk danse med faren sin.

Og broren som gikk på skole i England, traff hun nesten aldri. Et øyeblikk tillot Bridie seg å føle seg overlegen. Hun nøt det i fulle drag, nøt å la misunnelsen vike for den varme følelsen av overlegenhet. Hun prøvde å la være å sammenligne sitt eget liv med Kittys, men i det siste var Bridie blitt mer oppmerksom på forskjellene mellom dem. Kanskje det 72

skyldtes broren Michaels forbitrede kommentarer, eller kanskje det skyldtes at de nå tilbrakte stadig mer tid sammen.

Uansett hadde Bridie fått et større innblikk i livet til Kitty og et videre perspektiv på tingene, og det hadde fått henne til å lure på hvorfor Kitty skulle ha så mye når hun selv hadde så lite.

Hun kunne høre stemmene der nede; faren og brødrene spilte kort, Mr. Hanratty, beruset av sin egen hjemmebrent, snorket høylytt i morens gyngestol, og noen sang de lengselsfulle ordene i sangen «Eileen a Roon» til de smektende tonene fra en enslig fele. Det var en trygg og velkjent vuggesang, og nå varte det ikke lenge før Bridie sovnet.

HUN BRÅVÅKNET grytidlig av at noen banket hardt på ytterdøren. Det var fortsatt mørkt, bortsett fra en svak rødme over østhimmelen. Hun satte seg opp og lurte på hvem det kunne være som kom på besøk på denne tiden av døgnet.

Hun hørte farens tunge fottrinn i trappen og kjente et kaldt gufs av vind, som en av slangene sankt Patrick hadde fordrevet fra Irland, buktet det seg gjennom døråpningen og gled inn i rommet. Hun skalv og trakk teppet tettere om seg. Et øyeblikk senere ble døren slått igjen, og fottrinnene kom tilbake opp trappen. Huset ble stille igjen, bortsett fra en mus som tygde på noe under gulvplankene under sengen hennes, og vinden som jamret seg utenfor.

«Pappa, hvem var det som var på døren i dag morges?» spurte hun faren da hun kom ned til frokost.

«Ingen», svarte han og tok et høylytt slurp av teen.

Gamle Mrs. Nagle korset seg. «Det er den gamle bansheeen på det første av tre besøk, måtte Herren bevare oss», sa hun dystert. Mrs. Doyle ble blek og korset seg også og sten73

ket rommet med vievann fra den lille limonadeflasken som sto ved døren.

«Det var nok heller en tater», humret Sean.

«Hvem det enn var, så var han borte før jeg rakk å åpne», fortsatte Tomas Doyle. Bridie skar seg en skive sodabrød, som hun smurte med et tykt lag smør. Hun likte ikke det skremte uttrykket til moren og forsøkte å unngå å se på henne.

«Det var en banshee!» sa gamle Mrs. Nagle mens hun korset seg på nytt.

«Måtte Herren bevare oss for banshee-en!» mumlet Mrs. Doyle.

«Hør her, kjerring, det var ingen der ute. Sean har rett. Det må ha vært en tater på jakt etter et sted å varme seg. Kom igjen, ellers kommer vi for sent i kirken.» Faren reiste seg.

Bridie skjøv fra seg tanken på en banshee. Ifølge legenden var hun en alvekvinne som skrek hjerteskjærende når noen snart skulle dø. Hun hadde ikke hørt noen skriking, så moren og farmoren overreagerte sikkert. Da hun gikk nedover gaten på vei til skolen, så hun til sin lettelse en gammel, sliten hest som trakk en vogn full av unger med grimete ansikter. Det var magre geiter bundet bak vognen, og et par lam inni den.

De lurvete ungene fulgte henne med våkne, svarte blikk da hun gikk forbi; moren deres var opptatt med å kjefte på mannen sin. Et taterfølge, da hadde faren hatt rett. De hadde trolig tilbrakt halve natten med å banke på dører i håp om å finne et varmt sted å overnatte. Bridie satte opp farten. Faren hadde sagt at hun aldri måtte stole på en tater og aldri se en i øynene.

Vår frues skole i Ballinakelly ble drevet av kirken, men heldigvis hadde fader Quinn lite å gjøre med den daglige undervisningen. Bridies lærerinne kom fra Cork City og var en 74

nonne de kalte søster Hannah, og hun var både lavmælt og vennlig. «Det er utdannelse som gjør oss til bedre mennesker», hadde hun en gang sagt til klassen. «Den eneste veien bort fra fattigdommen går gjennom kunnskap, så følg godt med på det jeg prøver å lære dere. De kan ta fra dere alt dere eier, men ingen kan ta fra dere hjertet eller sinnet eller kjærligheten til Gud. Det er de eneste tingene som virkelig betyr noe.» Bridie konsentrerte seg hardt, men Jack O’Leary, som satt i gutteklassen i rommet ved siden av, bare stirret ut av vinduet på fuglene utenfor.

Da dagen var omme, fant Bridie og Jack Kitty på det vanlige stedet oppå muren. Imidlertid sto hun på ett ben, helt stille, som en hegre. «Hva er det du driver med?» spurte Jack.

«Balanserer», svarte hun.

«Hvorfor det?»

«Ikke for noe. For moro skyld, kanskje. Som en utfordring.

Hva driver dere med?»

«Jack skal holde foredrag om fugler på skolen i morgen», sa Bridie. «Som straff for å ha stirret ut av vinduet i timen.»

«Det er da ingen straff», sa Kitty. «Det finnes ikke den ting Jack ikke vet om viper og skarv!»

«Nemlig, og jeg skal gi søster Margaret et foredrag hun aldri kommer til å glemme.» Jack lo.

«Vet hun ikke at du er en ekspert?» spurte Kitty.

«I morgen vet hun det iallfall», sa Bridie, rødmende av beundring for Jack.

«Kom hit og balanser sammen med meg», ropte Kitty.

«Det er mye vanskeligere enn det ser ut til. Kom igjen!» Jack klatret opp på muren som en apekatt, mens Bridie strevde med å finne et fotfeste. Etter en stund rakte Jack frem hånden og dro henne opp.

75

«Nå må du ikke ramle ned igjen», sa han, og Bridie så engstelig ned.

«Jeg vet ikke om jeg klarer det», sa hun.

«Klart du gjør. Se her.» Og han løftet det ene benet.

«Kjempeenkelt», skrøt han. «Nå er det din tur.» Men akkurat idet Bridie skulle til å løfte benet, hørte de stemmer mellom trærne på innsiden av muren. De hoppet ned i en fart, også Bridie som var høyderedd, og satte seg på huk ute av syne.

«Hvem er det?» hvisket Jack. «Så dere noen?»

Kitty og Jack reiste seg halvveis slik at de så vidt kunne se over muren. Og der mellom trærne snek det seg en gjeng med lurvete individer som hadde tatt seg ulovlig inn på lord Deverills eiendom. Jack trakk Kitty ned på huk igjen. «Tatere», snerret han. «De var i byen i dag morges.»

«Jeg så dem også», sa Bridie, glad for å ha noe å bidra med i samtalen. «Hva har de her å gjøre?»

«Vilt», sa Kitty dystert. «De er ute etter hva som helst det går an å spise.»

«Jeg tror nok de er ute etter mer enn som så. Vi må varsle lord Deverill», sa Jack opphisset.

«Følg meg», sa Kitty. «Jeg vet om en snarvei til slottet.»

De tre barna krøp langsetter muren til de kom til en grind, som var enkel å komme seg over. De pilte av gårde oppover gårdsveien til de nådde stallbygningene bak jakthytta.

«Hva er det med dere tre? Skulle tro dere hadde styggen sjøl i hælene», sa Mr. Mills, som holdt på med å spenne en hest fra vognen som lady Deverill nettopp hadde satt fra seg etter et ærend i byen.

«Det er tatere i skogen», gispet Kitty andpustent.

«De har noe muffens fore, Mr. Mills», tilføyde Jack.

76

«Vi har kommet for å varsle lord Deverill», istemte Bridie ivrig.

«Ta det nå litt med ro. Tatere i skogen, sier dere?»

«Ja, vi må si fra til farfar», insisterte Kitty, som håpet at farfaren ville ta geværet og skyte etter dem fra vinduet på soverommet.

«Ingen grunn til å bry lord Deverill med det», sa Mr. Mills.

«Jeg tar med meg noen av guttene, så ordner vi det selv. Hvor var det dere så dem?»

«Vi kan vise deg det», sa Kitty og hoppet fra fot til fot av opphisselse. «Skynd deg så de ikke slipper unna!»

«Miss Kitty, du bør nok bli her. Det kan være farlig», sa Mr. Mills.

«Da vil jeg iallfall være med!» ropte Kitty. «Jeg er ikke redd noen få tatere.»

«Farfaren din ville aldri tilgi meg hvis det skjedde noe galt med deg.»

Kitty surmulte. «Men jeg vil være med.»

«Du er tryggere her», sa Mr. Mills bestemt, og Kitty hadde ikke noe valg, men måtte pent se Jack, Bridie og Mr. Mills legge av sted mot skogen sammen med Sean Doyle, Bridies bror, og noen av gårdsguttene og stallguttene, væpnet med kjepper og køller.

BRIDIE FØLTE SEG MODIGERE med storebroren ved siden av seg. I likhet med faren var ikke Sean høy, men han var sterk og fryktløs og ytterst lojal overfor familien Deverill.

Hvis det fantes en tyv på lord Deverills eiendom, skulle han sørge for å kjeppjage ham og skremme ham slik at han neppe prøvde seg igjen en annen gang. Nå gikk de gjennom den innmurte kjøkkenhagen, forbi lady Deverills drivhus og ut på 77

den andre siden til innhegningen der noen av hestene gresset bedagelig i det svinnende dagslyset. På den måten kom de inn i skogen fra østsiden og jobbet seg mot stedet der barna hadde sett taterne. Det var mørkt mellom trærne, og luften kjentes fuktig og kald. De listet seg lydløst som på kattepoter og lyttet etter den minste lyd.

Plutselig kom de over de ville, lurvete og skitne omstreiferne. Kvinnen holdt to fasaner og en rapphøne etter halsen, mens mennene sto og stirret inn i et kratt, der de trolig hadde fått øye på noe som kunne være verdt å ta med seg.

Bridie la merke til at den ene fasanen som kvinnen holdt, så ut til fortsatt å være i live, det rykket sporadisk i den, som om den gjorde fåfengte forsøk på å slippe unna. Hun kastet et blikk på Jack og så ansiktet hans bli fordreid av indignasjon.

Da taterne fikk øye på Mr. Mills og mennene hans, spant de rundt og ble stående som frosset fast på stedet, som dyr trengt inn i et hjørne uten noe sted å gjemme seg. Det var ingen vits i å prøve å skjule byttet; de visste at de var blitt tatt på fersk gjerning. To magre menn og en kvinne hadde ingenting å stille opp mot Mr. Mills og hans kraftige karer. «Dere oppholder dere ulovlig på lord Deverills eiendom», sa Mr. Mills strengt.

«Lord Deverills eiendom. Vel, det visste vi ikke», sa den ene av mennene med et tannløst flir.

«Vennligst legg fra dere de fuglene og kom dere vekk herfra med en gang.» Mennene knep øynene sammen og målte Mr. Mills opp og ned, som om de vurderte risikoene ved en eventuell slåsskamp. Sean sto med løftet høygaffel, og ansiktsuttrykket hans levnet ingen tvil om at de i så fall lå dårlig an. Sinte beordret de kvinnen til å slippe fuglene.

«Fanden ta deg!» skrek hun mot Mr. Mills, men han ville 78

ikke la seg ikke skremme av de vanmektige ordene til en taterkjerring.

«Kom dere vekk før vi tilkaller politiet og får dere sperret inne», sa han med autoriteten til en mann som hadde den fulle tyngden av lord Deverill i ryggen. Motvillig slengte kvinnen fra seg fuglene på bakken, og de tre gikk sakte av gårde.

Mr. Mills klappet Jack på hodet. «Det var gutten sin, det», sa han. «Og Bridie, hvor har nå hun gjort av seg?» Mr. Mills så seg om i halvmørket for å få øye på Bridie. Da han så henne stå gjemt bak broren, nikket han anerkjennende. «Du har også vært flink, Bridie. Dette skal jeg fortelle til lord Deverill.

Jeg er sikker på at han vil gi dere en belønning.» Bridie gjorde store øyne, og hun møtte blikket til Jack. «Nå får dere komme dere hjemover før det blir så mørkt at dere ikke ser hvor dere går.»

MØRKETsenket seg mens Jack og Bridie gikk hjemover mot Ballinakelly på lette føtter. De hadde opplevd litt av et eventyr og gledet seg til den sjenerøse belønningen fra lord Deverill. Da de kom inn i byen, ble de skrekkslagne over plutselig å stå ansikt til ansikt med taterfølget, som tydeligvis var i ferd med å gjøre hestene klare for å dra videre. De så seg om og oppdaget at gaten var folketom, men at det lyste fra O’Donovan’s pub på motsatt side av gaten. Da taterkona fikk se barna, rettet hun en anklagende pekefinger mot dem og ropte noe på en dialekt som verken Jack eller Bridie forsto. Før Jack visste ordet av det, ble han truffet av et slag på kjeven fra en av mennene, som dro til ham med full kraft, og han landet på ryggen i gjørmen. Bridie skrek opp, så høyt og gjennomtrengende at døren til puben ble åpnet og lyset falt på stedet 79

der Jack lå urørlig. I neste øyeblikk var Bridies far, Tomas, ute i gaten. Akkurat da en av taterne løftet armen for å tildele Bridie et lignende slag, grep Tomas ham i skulderen og plantet knyttneven midt i ansiktet hans. Blodet sprutet fra taterens nese, og han knakk sammen og landet på baken. Men den andre mannen angrep Tomas bakfra, og han hadde kniv.

Med ett stikk boret han bladet inn mellom ribbena på Tomas.

Fra et eller annet sted dypt inne i skogen lød det fjerne skriket fra banshee-en, båret på et lett, men uventet vindpust.