Virginia Baily: Tidlig en morgen kap 1-3

Tidlig en morgen

Av Virginia Baily

Tidlig en morgen Oversatt av Elisabeth Haukeland, medlem av Norsk Oversetterforening

Bastion Forlag

Originaltittel: Early One Morning Copyright © 2015, Virginia Baily First published in Great Britain in 2015 by Virago, an imprint of Little, Brown Book Group Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN: 978-82-83130-80-5 1. utgave, 1. opplag 2016 Oversetter: Elisabeth Haukeland, medlem av Norsk Oversetterforening Omslag: Nico Taylor, LBBG Tilrettelegging av norsk omslag: Trygve Skogrand Sats: eBokNorden AS, Oslo 2016 Trykk: ScandBook AB, Sweden www.bastion.no

1

Roma, oktober 1943 En ung kvinne marsjerer raskt bortover en gate i Roma.

Hun har kåpebeltet stramt knyttet, et skjerf surret rundt hodet og en stor tøyveske på skrå over kroppen.

På armen bærer hun en mindre veske, som inneholder en pengepung med noen få lire og papirene hennes – identitetskort og rasjoneringshefte. «Chiara Ravello, ugift,» står det på kortet, og adressen: Via dei Cappellari 147, leilighet nr. 5. Hun har ikke paraply til å beskytte seg mot regnet som faller i en jevn strøm fra den mørke himmelen; et ubønnhørlig øsregn som skal fortsette i timevis, som om det var en medsammensvoren i denne dagens hendelser.

Bare et kvarter etter at Gennaro hadde ringt, var hun ute av døren. «Mamma er syk,» hadde han sagt. Det er et under at hun i det hele tatt fikk kledd på seg ordentlig, så fort som det gikk, og med tanke på at søsteren, Cecilia, fulgte etter henne rundt i leiligheten og var i veien og stilte tåpelige spørsmål.

5

«Hvem var det i telefonen?» spurte hun i baderomsdøren da Chiara skylte ansiktet med vann. «Hvorfor kler du på deg? Klokken er bare kvart på seks,» sa hun da Chiara hentet strømpene på tørkestativet foran ovnen og trakk dem – fuktige og gjenstridige – oppover de kalde beina sine.

Regnet hadde sivet inn i leiligheten; i kjøkkenet var det som om en lett tåke hang i luften. «Du kan ikke gå ut uten underskjørt,» sa Cecilia idet Chiara dro den røde ullkjolen over hodet og lukket beltet. Og deretter, hjelpsomt: «Skal jeg lage kaffe til deg?»

Mens Cecilia skylte kaffekannen i vasken, gjennomgikk Chiara én gang til hva som måtte gjøres: ta på kåpen og skjerfet og finne den ekstra vesken i tilfelle noe kunne berges. Hun vurderte å ta sykkelen, men slo det fra seg fordi det kom til å ta for lang tid å få den ned trappen, og det ville være raskere å gå. Gennaros bar i Via del Portico d’Ottavia var mindre enn en kilometer unna.

Hun snudde seg i kjøkkendøren for å si at hun måtte gå, og så at Cecilia hadde stoppet opp; hun sto og måpte med den tomme kaffekannen dinglende i hånden. Chiara forsto at søsteren hadde husket at de ikke hadde kaffe, at de ikke hadde hatt kaffe i huset på over to måneder. Hun forsto også at erindringen hadde rørt opp i alt det som var forbundet med den: bombene, de drepte, den nazistiske okkupasjonen – alt det som Chiara inni seg tenkte på som «biter i knas». Normalt ville hun ha trøstet søsteren, men ikke i dag.

«Jeg blir ikke lenge,» sa hun.

«Ikke gå,» sa Cecilia med den lille småpikestemmen sin. «Å, herregud,» ropte Chiara og forsvant ut døren og ned steintrappen med smellende skritt, men de var ikke støyende nok til å overdøve søsterens klagerop.

6

Da hun kom ut på gaten, ombestemte hun seg og løp opp de to trappene igjen. «Kle på deg. Pakk en koffert med varme klær.»

Cecilias nydelige ansikt og dådyrøyne fikk det usikre, motløse uttrykket som ga Chiara lyst til å gi henne en ørefik for å få henne til å samle seg.

«Skal vi på ferie?» spurte hun.

«Ja. Vi skal reise bort,» sa Chiara. «Pakk en veske til meg også. Jeg er hjemme om et par timer, eller før.» Hun pekte på klokken. «Jeg skal ta med en overraskelse til deg.»

«Skal jeg ta med meg sysakene?»

«Det du får plass til. Ikke symaskinen.»

«Jeg tar med et pledd til hver.»

«Jeg er lei for at jeg skrek.»

«Jeg skal ikke sladre.»

Hvem Cecilia ser for seg at hun skal kunne sladre til, er et mysterium.

Det er mørkt ute i gaten. Det er portforbud nå, og gatelyktene er ikke tent. Chiaras føtter er fuktige, støvlene lekker, og hun sklir på de våte brosteinene. Da hun kommer til hjørnet av Campo dei Fiori, stopper hun. Det grå morgenlyset har ennå ikke funnet veien ned i den smale sjakten som er Via dei Cappellari, men de første streifene har nådd den øde markedsplassen. Klokken seks en lørdag morgen skulle folk ha vært i gang med å sette opp salgsbodene, men den eneste skikkelsen i sikte er den ruvende statuen av Bruno Giordano, alvorlig og hettekledd. Hun kikker opp på ham som for å søke trøst. Hun skjelver.

Hun går langs kantene når hun skal over plassen, holder seg tett inntil husveggene. Gatene er tommere etter at nazistene tok over. Det er som om det er varslet uvær – jordskjelv, snøstorm eller skred. Romas innbyggere har gått i dekning innendørs; nå går de bare ut dersom det 7

er strengt nødvendig. Om natten hører man alltid sporadisk skyting. Det snakkes om at tilfeldige mennesker blir stoppet, radet opp langs murveggene og ført bort for å bli avhørt i bygninger som er blitt okkupert og tilpasset forholdene den siste tiden, og som man hører skrikene fra.

Etterpå blir familiene tilkalt for å hente de maltrakterte kroppene. Dette er ikke noe nytt; det foregikk i årevis under fascismen, men det har fått mer fryktinngytende dimensjoner etter den tyske okkupasjonen av byen. Det er ikke lenger mulig å beskytte seg ved å holde lav profil. Det råder forvirring om tilhørighet og lojalitet.

Halvveis ned Via dei Giubbonari tar Chiara til høyre og går inn i en enda smalere gate for å komme ut til hovedgaten lenger ned, et stykke unna det store gatekrysset. Hun vet ikke hva hun kommer til å møte, bare at det er behov for hjelpen hennes, og at uansett hva det nye problemet består i, så er det noe som skjer i det gamle jødekvarteret. Hvis det ikke var for at nazistyret hadde pålagt Romas jødiske befolkning en skatt på gull for noen dager siden, ville hun kanskje ikke ha vært så sikker nå på at beliggenheten av Gennaros bar, i ghettoens hovedgate, var av betydning.

Femti kilo gull. Hun hadde hjulpet til med å organisere og hente donasjonene – ringer og medaljonger, gamle mynter og mansjettknapper. Hun ville til og med ha bidratt med farens signetring, men den lå ikke i smykkeskrinet der hun pleide å oppbevare den. Senere, da funksjonærene hadde veid gullet og funnet at det var tilstrekkelig, hadde hun funnet ringen kilt inn i et mellomrom mellom flisene på toalettbordet. Hun var glad for at hun ikke var blitt nødt til å gi fra seg sin kjære fars ring. Han hadde vært død i fem år.

Babbo, tenker hun. Hennes dyrebare pappa. Hun strekker seg etter et trøstende minne om ham, men i stedet 8

dukker det opp et bilde av Carlo, forloveden hennes, som døde bare en måned senere. Sorgen velter opp i henne, så sterk at hun klynker. Ensomheten strømmer gjennom kroppen; som kulde langt inn i margen.

Med gullinnsamlingen trodde de at de hadde klart å demme opp for videre problemer og kjøpe Romas jøder litt fred. Men hva om de har oppdaget en tellefeil, tenker hun nå, der hun går med langsomme skritt i det fossende regnet. Hva om det mangler ti gram i nazistenes utbytte?

Vekten av en ring? Hun rister på hodet og kjenner at skjerfet er gjennomvått i nakken.

Hun skynder seg videre. Det trenger ikke være så alvorlig. Det kan hende at hun piner seg selv uten grunn.

Og hos Gennaro kommer hun i det minste til å få en ordentlig kopp kaffe.

Hun kommer ut i et lite kryss ved en gressflekk der det vokser et enkelt platantre. Hun har tenkt å søke ly under dette treet og vurdere situasjonen. Men det er ingenting å vurdere, eller hun har ingen mulighet for å vurdere det som måtte være. Det er tomt og stille i hovedgaten Via Arenula. Hun blir stående under treet, klamrer seg til beskyttelsen. Hun er fremdeles på «sin» side. Når hun forlater fortauet for å krysse gaten, vil hun gå inn i en annen verden. Det er som om murene som en gang omga ghettoen et halvt århundre tidligere, er bygget opp igjen.

De er usynlige, men de er der.

Det er fremdeles mulig å snu.

Hun tenker på Cecilia. Hun ser for seg at søsteren lytter til lett musikk på radioen mens hun pakker, og slår den av når styresmaktenes regelmessige kommuniké begynner.

I tankene hennes setter Cecilia på grammofonen i stedet og pakker veskene deres til rytmen av den sangen hun liker best nå, sunget av hennes seneste favorittfilmstjerne, 9

Gino Bechi. De så filmen tre ganger da den kom i mars.

La strada nel bosco – Veien gjennom skogen – er melodien som mennesker i hele Roma spiller mens de pakker tingene sine, låser husene og flykter fra byen. Hvorfor skulle det være annerledes med Cecilia og henne? De er heldigere enn de fleste. Nonna – bestemoren – bor fremdeles oppe i fjellene.

En drønnende lyd langt borte blir høyere. Hun holder seg inntil treet, ser for seg et militærkjøretøy. Så kommer en buss med igjenduggede vinduer til syne. Det ser ikke ut til å være noen andre i den enn sjåføren. En hund kommer travende nedover gaten og stopper her og der for å snuse på gjennomvått søppel i rennesteinen. De kommunale tjenestene har brutt sammen, og gatene har ikke blitt feid på flere uker. Hunden rusler opp på fortauet og letter på beinet ved treet.

I slike situasjoner ser Chiara etter tegn – fraværet av forbipasserende, det faktum at offentlig transport er i drift, de bleke, skinnende flekkene på den brokete barken på platantreet i det tidlige morgenlyset, måten regnvannet drypper fra tuppene på de gulnende bladene på, det at hunden velger å tisse ved dette treet – og tolker dem først som det ene, så som det motsatte. Bevisstheten hennes flagrer mellom ytterpunkter, fra at budskapet var feil, eller ble misoppfattet, eller at det var falsk alarm, og at dette er en så vanlig dag som det er mulig å ha i Roma for tiden, til at noe uventet av helt katastrofale dimensjoner er i ferd med å skje.

En fugl skriker opp i grenene over henne, og en kald regndråpe lander på nesen. Regnet har gjort henne fullstendig gjennomvåt, det har sivet inn i støvlene hennes og ned gjennom skautet, til håret. Skulderbladene er fuktige, og det verkende, kalde området mellom dem er fuktige.

Regnvannet gurgler i rennesteinen, og hun står så stille 10

som Giordano selv, som forsteinet. Hun vil hjem. Hun ser for seg en blå porselensfugl med hodet kastet bakover og vidåpent nebb, sittende i en vinduskarm. Utsikten til San Lorenzo-tårnet fra vinduet, pinjetrærne på kirkegården bortenfor. Barndomshjemmet.

Biter i knas, tenker hun.

Det er bevegelse på den andre siden av gaten. En mann i uniform har trådt ut av skyggene ved en av gatene som fører inn i ghettoen. Og ved dette synet, denne påminnelsen om fare, forlater all tvil henne. Hun beveger seg ut fra under treet og trår ned fra fortauet.

Mamma er syk, tenker hun. Det var det Gennaro hadde sagt til henne i telefonen. Det er koden deres, i tilfelle linjen er avlyttet, men de har ikke tenkt ut hva neste ledd i historien skulle være.

Og idet hun krysser gaten, tenker hun på hva hun skal si hvis hun blir stoppet. Hun kan ikke si at hun skal besøke moren sin, som døde i bombingen av San Lorenzo for tre måneder siden, og som uansett ikke ville ha bodd i ghettoen. Chiara kommer til å tenke på en gammel dame hun vet om, som bor i ghettoen.

Hun vet ikke hva hun egentlig heter, men alle kaller henne Nonna Torta – som både kan bety «Bestemor Pai» og «Bestemor Feil», og begge beskrivelsene passer. Hun pleide å levere brød og kaker til bakeriet på Piazza Guidia. Uhevet brød av grovt helkornmel som ble brukt til pesach, rugbrød med karve, flettebrød med valmuefrø – challah – og paier med nøttesmak, fylt med tørket frukt, fiken og plommesyltetøy. Prester og nonner pleide å stå i kø for å kjøpe den berømte morellterten hennes, og det gikk rykter om at selveste paven hadde smakt den.

11

Hvis Chiara blir stoppet, vil hun si at hun har hørt at Nonna Torta, en gammel venninne av bestemoren hennes, er syk, og at hun er på vei for å se om det er noe hun kan gjøre for henne. Kanskje Nonna Torta dukket opp i bevisstheten hennes fordi hun kjenner den gamle damens adresse.

Hun er stamgjest i Gennaros bar og bor like bak i Via di Sant’Ambrogio. Eller kanskje det er fordi Nonna Torta virkelig er dårlig – ikke fysisk syk, men tankespredt og glemsk.

Soldaten har stilt seg opp mot siden av bygningen. Han ignorerer Chiara da hun går forbi. Hun forstår at han ikke er der for å hindre folk i å gå inn i jødekvarteret, men i å forlate det. Han har et emblem på skyggeluen: ørnen med spredte vinger.

Fryktelige lyder møter henne idet hun går inn i ghettoen. Roping og hyling, metall som slår mot stein. Mens hun går videre innover, forsøker Chiara å huske alt hun vet om Nonna Torta. Anstrengelsen gjør at hun ikke roper ut eller begynner å løpe eller på noen måte reagere på synet av de tyske soldatene som står utplassert på gatehjørnene, hamringen på ytterdørene; de skremte ansiktene i vinduene. Fra høyt oppe i bygningene kommer skingrende rop.

Nonna Torta bruker alltid forkle, unntatt på sabbaten.

Hun er hjulbeint. Håret er hvitt som duefjær. Hun er en historieforteller, men gjentar ofte seg selv. Chiara synes det er vanskelig å forstå henne, for hun blander inn ord og fraser fra den jødisk-romerske dialekten. Hun har bodd i ghettoen hele livet og ble født før Italia ble forent til ett rike. Hun husker da murene rundt ghettoen ble revet, den gang hun var en liten jente, og området ble åpnet opp.

Folk flyttet ut til den andre siden av elven, til Trastevere, og det hadde aldri skjedd før; alle jøder hadde bodd der inne, tett sammen for seg selv, beskyttet. Det er alltid noe som går tapt med forandringer, når alt kommer til alt.

12

Chiara kjenner et lite støt av håp ved tanken på Nonna Torta. Det er tanken på et langt liv som har fått gå sin naturlige gang.

Hun nøler idet hun svinger inn i Via del Portico d’Ottavia. En kolonne av gråkledde soldater står langs fortauet, og offiserer er plassert med strategiske mellomrom. En av dem snakker til soldatene, instruerer dem. Gennaros bar er stengt og låst, rullegardinen er trukket ned innenfor vindusruten. Like bortenfor ruver Marcellusteateret, massivt og eldgammelt, som om det er uangripelig, og det står parkert tre lastebiler med mørke presenninger. Med ett begynner alle mennene å rope, det er et fryktelig brøl som får håret til å reise seg på kroppen hennes, som får det til å pulsere i det fuktige mellomrommet mellom skulderbladene. Så stopper det, like plutselig. Deretter sprer de seg i grupper på to og tre, forsvinner ned forskjellige gater i ghettoen. De få som blir igjen, stiller seg opp, noen foran lastebilene, andre ved de tilstøtende sidegatene.

Chiara banker på døren til baren.

«Det er meg,» hvisker hun gjennom nøkkelhullet.

Rullegardinen blir dratt opp en anelse, og Gennaros ansikt kommer til syne, med svart, vilt blikk og sotstrimer på kinnene. Han åpner døren på gløtt, drar henne inn og fører henne gjennom til lagerrommet bak baren, der røyken strømmer ut av en fullstappet vedovn. Dette er et av stedene der de oppbevarer de antifascistiske pamflettene som spres i byen av en gruppe frivillige, mens de beveger seg omkring i høyt tempo og later som om de er travelt opptatt med hverdagslige gjøremål. Det finnes flere lagre forskjellige steder i Roma, og en slakter i Testaccio-området har en trykkpresse i et lydisolert kammer bak kjøledisken sin.

Gennaro har holdt på med å brenne beviser.

13

«Kan du fortsette her?» spør han og gjør en håndbevegelse mot ovnen og brosjyrene, som tårner seg opp som et lite fjell ved siden av den eller flyter utover gulvet. Han må bare ha feid dem ned fra hyllene. «Jeg må åpne baren.»

Han lager en lyd som kan tolkes som latter. «Alt går som vanlig. Må late som.»

«Det er ikke oss de er ute etter,» sier Chiara.

«Nei,» svarer han. «Men vi vil ikke at de skal finne alt dette, vil vi vel?»

«De samler jødene,» sier hun.

Så legger hun merke til overskriften på den øverste pamfletten; en artikkel skrevet av en fremtredende, intellektuell jøde. Som så mange andre har han vendt tilbake til Roma etter at Mussolini ble fordrevet i juli, og før det ble erklært våpenstillstand i september. I løpet av det korte tidsrommet da de trodde at de for første gang på tjue år kunne si hva de ville, hadde han skrevet en lang rekke artikler. Hun lurer på hvor han er nå, og håper at han har kommet seg ut av byen.

«Du har sot i ansiktet,» sier hun til Gennaro.

Han tørker det vekk med ermet, skjærer en grimase som om hun har kritisert ham. Det er vanskelig å være hyggelig når man er redd.

«Sett i gang,» sier hun og smiler, et smil som antakelig også ser ut som en grimase.

Gennaro har puttet for mye i ovnen. Chiara har med seg den ekstra vesken med en idé om å ta vare på pamfletter til en senere anledning, eller for ettertiden, eller en eller annen annen grunn som hadde virket tvingende hjemme i tåken i kjøkkenet. Den unnslipper henne nå når hun som Gennaro føler sterkt for å utslette alle spor etter dem. Hun river til seg en lang, smal flis fra sekken med vedkubber og opptenningsved og stikker den hardt 14

inn i den tette massen med rykende avispapir. Treflisen brekker.

Hun leter etter noe som kan fungere bedre, river opp en halvåpen skapdør og finner en kost og et feiebrett i metall, en stor flaske med rosa væske som kan være rengjøringsmiddel eller kanskje parafin – skal hun helle det over papiret, eller vil hele bygningen gå opp i flammer? – og enda en stabel med pamfletter. De skriver seg fra fire måneder tilbake, fra begynnelsen av sommeren. Under et fotografi av Mussolini som taler til massene på Piazza Venezia, der menneskene fyller plassen som maur, står en tekst hun ikke kan lese lenger. En sterk, motbydelig lukt velter ut av skapet. Hun skyver igjen døren, går tilbake til vedovnen væpnet med feiebrettet og hakker voldsomt i den tette papirbunken der inne for å prøve å løse den opp. Ovnen er som et tvangsforet lite dyr. Den får kvelningsanfall.

Hun ser med ett for seg Cecilia som liten. Hun sitter rett overfor Chiara ved bordet på kjøkkenet i deres tidligere hjem i San Lorenzo (ruiner, tenker Chiara automatisk). En dampende tallerken med innmat står urørt på den rød- og gulrutete duken foran søsteren. Cecilia synes kjøtt er motbydelig, og innvoller er det verste av alt. Når hun får kjøtt servert i skiver, som skinke og mortadella, har hun utviklet en teknikk der hun måker det ned i fanget sitt i smug, for å bli kastet, gjemt eller slukt av Chiara senere. Etter at moren har oppdaget små hauger av råtnende kjøtt skjult bak sofaen, er hun mer årvåken under måltidene. Det blir for mye søl når man øser innmatsgryte med tomatsaus i fanget, men moren holder seg likevel i rommet sammen med dem, eller går i det minste inn og ut hele tiden, så Chiara ikke får hjulpet søsteren.

«Spis opp maten din, Cecilia, ellers blir du ikke stor og sterk,» sier moren for hundrede gang.

15

Cecilia får stadig slike formaninger. Hun må være ni eller ti år, tenker Chiara, det er etter at hun ble syk, men før den sommeren en serie med ukontrollerbare anfall gjorde uopprettelig skade på hjernen hennes. Moren kommer bort til bordet, og Cecilia tar et stort brødstykke og stapper det i munnen, kanskje for å vise at hun prøver.

Kjeven hennes låser seg. Hun klarer ikke å bevege den så hun får tygget, og hun kan ikke svelge den enorme brødbiten hel. Øynene hennes er utstående, og hun blir rød i ansiktet. Hvis hun hadde vært en slange med en kanin i kjeften, ville hun ha kastet hodet bakover og latt de kraftfulle halsmusklene ta seg av svelgejobben. Men Cecilia er ikke en slange, og den lille halsen hennes kan ikke utvide seg. Moren kommer og dunker henne i ryggen, men det hjelper ikke, så hun stikker fingeren inn i munnen til Cecilia og lirker ut alt brødet, og det fungerer.

Chiara bruker håndtaket på feiebrettet til krok og drar papiret ut av ovnen. Hun legger det utover gulvet, pirker i bunken og løser den opp, og så begynner hun på nytt, hun river opp arkene i mindre strimler og får liv i flammene.

Moren var ram til å gå til fysisk inngripen når noe var galt med dem: smurte fingre opp i baken ved forstoppelse, kraftfull brystmassasje med olje ved forkjølelse, et fiolett strøk av jod hvis de hadde kuttet seg, og metylenblått ved sår hals. Hvis det ikke hjalp å pirke eller gni eller smøre dem inn med salve, liniment eller grøtomslag,var det bare fordi de lot som om de var syke. Hvis tilstanden vedvarte og det ikke var mulig å nekte for at den ble verre, bar det av sted til presten med deg. Hun hadde ingen tro på leger.

Chiara gjør fremskritt. Det brenner for fullt i ovnen, og hun begynner å få varmen i kroppen. Det damper av klærne hennes. Hun kommer inn i en rytme der hun river, strimler, brenner og pirker, hun stenger ute de sporadiske 16

skrikene og hva det enn er som foregår der ute. Hun er som en maskinist som skuffer kull på et lite tog som dundrer frem på et skranglete spor. Hun må nå frem til målet. Dette er jobben hennes.

Hun kvitter seg med hele haugen, feier opp det siste og tipper det inn i ovnen. Hun ser på at de siste papirrestene blir fortært, og kommer så på den andre stabelen i det illeluktende skapet. Stanken slår igjen mot henne da hun åpner døren. Hun tar mesteparten av papiret, og det er som papirmasse i hendene hennes. Da hun stapper det inn i ovnen, velter tung, kvalmende røyk ut. Hun surrer skjerfet over nesen og munnen, vasstrukne fragmenter med trykksverte kleber seg til fingrene hennes og fester seg ved håndleddene, og hun jobber med den fuktige massen med den improviserte ildraken og tvinger den til å dele seg opp. Hun lokker frem en flamme, og så enda en.

Det tar fyr.

Hun går tilbake for å sjekke at skapet er tømt. Hun løsner et flygeblad fra nederste hylle, og i brøkdelen av et sekund er det som om hun ser to små grønne lys, som øyeblikkelig slukkes. Hun lener seg inn med skjerfet tett over nesen, og lysene dukker opp igjen. Det er katteøyne. En svart katt med hvite poter ligger innerst i skapet med fire eller fem bittesmå kattunger ved brystet. Ved en av sidene ligger den aller minste, stiv og livløs, et ørlite vesen. Chiara forstår at hun har ødelagt kattens papirrede, tilfluktsstedet hennes, hjemmet hun har funnet til seg selv og avkommet sitt. Nå drar hun ut den siste pamfletten under familien, hun tar sengen deres. Den utmagrede katten lager en lyd og prøver å reise seg, men har ikke krefter nok.

Chiara får løftet kroppen til den minste kattungen opp på det siste flygebladet og kaster den i ovnen. Hun går tilbake og ser på katten, tillater seg å tenke på hvordan 17

livet dens kan ha vært: på flukt fra hunder, i skjul, streifende omkring i ruinene i byen, på leting etter smuler. Det korte, ville øyeblikket da disse ungene ble unnfanget. Hun vurderer å legge igjen tøyvesken slik at dyrene kan ligge på den. Det er åpenbart at katten sulter.

Folk går sultne.

Det er bare en katt.

Hun tørker seg i ansiktet og på hendene med enden av skjerfet og går ut i baren. Det er ingen kunder der. Gennaro har trukket opp rullegardinene og satt noen bord og stoler ut i gaten, i regnet. Chiara ser på menneskene utenfor. Hun har aldri sett folk bli samlet opp som kveg før.

«Kaffe?» spør Gennaro.

Chiara ønsker å gå nå, men hun blir overveldet av en kvalmebølge, og beina hennes skjelver. Hun støtter seg mot baren og snur ryggen til det som foregår utenfor vinduet.

«Ja takk,» sier hun.

Hun rører ut sukker, tre skjeer, og blir oppmerksom på at Gennaro snakker til henne, han forteller om et eller annet. Han sier at han ikke la merke til noe rart da han kom til baren klokken fem i morges. Han hadde syklet som vanlig fra hjemmet sitt på den andre siden av elven.

Ingenting hadde vært underlig under sykkelturen, bortsett fra at elven hadde svulmet opp etter alt regnet. På Garibaldi-broen hadde regnet blitt mer mer intenst, og han hadde stoppet for å dra opp hetten og justere sykkellykten. Han hadde syklet langsomt, for bremsene fungerte ikke så godt.

Så hadde han stoppet for å kjøpe litt kull, og fyren der, som Gennaro hadde kjent i årevis, en skikkelig geskjeftig kar som hadde en finger med i spillet både her og der – veldig mange steder – hadde fortalt at han hadde hørt 18

voldsomme lyder fra ghettoen om natten. En kakofoni, kalte han det. Runde på runde med skyting og eksplosjoner. Roping og hyling, akkurat slik det hadde vært ute i gaten da Chiara kom. Det hadde blitt stille igjen ved firetiden på morgenen.

Uansett, denne fyren, Federico, hadde sagt at det ikke var noe kull, og at han ikke visste når neste levering ville komme, så Gennaro hadde kjøpt litt ved i stedet. Den var litt fuktig etter å ha vært surret fast bakpå sykkelen hans, og det var derfor det ble så mye røyk i bakrommet da han begynte å fyre opp i ovnen. Veden var ikke engang tørket.

Men nå for tiden måtte man ta det man kunne få fatt i.

«Hvor kjøper du kull?» tar Chiara seg i å spørre, som om det er et mer presserende spørsmål enn støyen i natt eller det som foregår i gaten utenfor. «Går du til det stedet ved Viale Trastevere?» Hun innbiller seg et øyeblikk at hun er interessert i svaret; at hun vil bytte kulleverandør.

En ung mann kommer inn i baren. En soldat er sammen med ham, men stopper i døråpningen, er verken inne eller ute. Gennaro hilser mannen ved navn. Alberto.

Han plasserer kofferten sin ved føttene og bestiller en espresso. Kofferten holdes lukket medt et blått morgenkåpebelte. Det svarte skjerfet hans er pent lagt i kryss foran og stappet innunder den oppslåtte kragen på den slitte frakken hans. Håret hans er flatt av å ha vært ute i regnet. Ansiktet hans er blekt, bredt, ubarbert. Kinnene er slappe, leppene fyldige, munnen litt åpen. Ikke noe blir sagt mens Gennaro lager kaffen. Koppen skramler mot skålen da han løfter den. Han må bruke begge hender.

Neglene hans er mørke av olje eller skitt.

Tankene til Chiara er blitt som kulene i et kulelager, farer hit og dit. Hun tenker på overraskelsen hun skal ha med hjem til Cecilia, og lurer på om Gennaro kanskje har 19

lurt unna noe som hun kan forhandle til seg. Noen kjeks, kanskje. Eller om hun, hvis bussene går, kan komme seg opp til Tor di Nona, der svartebørshandelen foregår, og se om de har noe ost, eller en boks tunfisk eller bønner.

Hun prøver å holde seg til disse tankene. De er behagelige. Men så ser hun for seg flammene som slikker den glatte pelsen til kattungen, og hun spør seg selv om den virkelig var død. Nå, i dette øyeblikket, er hun grusomt til stede i rommet. Hun kjenner at fuktigheten langsomt sprer seg i korsryggen, den er der fortsatt, tross varmen fra flammene, og det er som om det ikke er regnvann, men noe annet – levninger fra en dyp pøl av menneskelig smerte. Hun har blitt senket ned i den, og den dekker henne.

Mannen svelger støyende, setter koppen fra seg på disken og stryker hånden over treet i overflaten. Han lener seg forover og stiller Gennaro et spørsmål med lav stemme. Han sier: «Hva kommer de til å gjøre med oss?»

Gennaro rister på hodet.

Mannen ser seg om; blikket dveler ved bordene og stolene. Chiara kjenner øynene hans på seg, men hun møter dem ikke. Soldaten ved døren sier at han skal komme.

Han tar kofferten sin og går.

Chiara følger ham så langt som til døren og ser på mens han blir eskortert tilbake til rekken av mennesker som gjetes bortover gaten til de ventende lastebilene. Befolkningen i ghettoen – de gamle, de unge, småbarn som blir båret, mennesker på krykker, kvinner og barn – alle beveger seg mot lastebilene i en nesten helt stille prosesjon.

Noen av de aller minste gråter og sutrer, slik babyer gjør, men de voksne og de større barna, de som kan snakke, sier ingenting. Det er enkelte unge menn, som han som kom inn i baren, men ikke mange.

20

«Hvor er mennene?» spør hun.

Gennaro kommer og stiller seg ved siden av henne.

«De får tobakkrasjonen i dag,» sier han. «De har gått for å hente sigarettene sine.»

Hun kaster et skråblikk på ham. «Hva?» Ansiktet hans er alvorlig. I rynkene i de hengende kinnene har han fremdeles strimer av sot, de fremhever uttrykket, som om han er sminket for å se sørgmodig ut.

Kan liv avhenge av så lite som en pakke sigaretter? lurer Chiara på i sitt stille sinn.

«Ja,» sier Gennaro, som om hun har sagt det høyt. «Det er sånn det er.»

Noen er fremdeles i nattøyet under kåpene og frakkene.

De fleste bærer på vesker eller har bylter surret fast på ryggen. De blir dyttet forover litt etter litt med munninger av geværer. På motsatt side av rekken står to offiserer og lener seg mot husveggen, småprater og røyker.

«Hva kommer de til å gjøre med dem?»

«De tar dem antakelig til en arbeidsleir oppe i nord,» sier Gennaro.

«Babyer og gamle damer i en arbeidsleir?» spør Chiara.

Men nå sier Gennaro noe om at moren advarte ham mot å åpne en bar i ghettoen, og at det var en pantelåner som holdt til her før, og at ingen vil komme hit nå, og at han kommer til å gå konkurs, og så - midt i en setning – slutter han å snakke og står der, skamfull. Så begynner han å bable i vei igjen om at det ikke var noe som var annerledes, han hadde ikke lagt merke til at noe var annerledes tidligere, og igjen stotrer han og blir taus.

«De kommer tilbake en dag,» sier han til slutt. «Når denne krigen er over.»

De står og ser på mens den siste personen i rekken passerer. Nonna Torta danner baktroppen, ustø og mumlende.

21

Hun er kledd i nattkjole og tøfler, med forklekjolen sin over. Hun har ingen veske.

På den andre siden av gaten står de to nazioffiserene og snakker fremdeles, med ryggen mot murveggen, med knehøye støvler, begge med venstre såle flatt mot veggen i en slags foruroligende, men likevel nesten betryggende symmetri.

Gennaro gråter.

«Visste du at du har en sulten katt og noen kattunger i skapet i lagerrommet?» spør Chiara.

«En katt?» sier han. «Jeg skal gi den litt melk.» Han går tilbake til disken og bøyer seg, roter rundt. «Jeg har noen små kjeks den kanskje vil ha,» sier han og forsvinner inn på bakrommet.

Chiara går ut på gaten og slutter seg til en liten gruppe tilskuere. Hun stiller seg bakerst, ved siden av en kvinne med ustelt, grått hår, som holder begge hendene til kinnene, som om hun kjemper imot trangen til å dekke over øynene. Chiara vet at hun også må få med seg hele dette opptrinnet. Hun må kunne bære vitnesbyrd. Etter at hun har bevitnet det hele, kan hun kanskje gå sin vei; gå tilbake til livet sitt. Hun kan hente søsteren og noen rasjoner og klær, og så kan hun forlate byen, søke tilflukt i bestemorens hus i fjellene og vente til de allierte kommer.

Tankene hennes flyr av sted, til sauene på engen bak bestemorens hus. Alltid, hele livet hennes, har dette jordet, følelsen av det – lukten av gresset og oreganoen som vokser vilt i hekkene; den klare luften, frisk og gnistrende og lysere enn luften nede i dalførene; utsikten til de andre åssidene, måten de bølger videre på i alle retninger – alt dette vært en trøst for henne. De rene og trygge fjellene.

Hun lengter etter dem.

22

Ghettoens innbyggere har blitt drevet inn i en forsenkning i veien foran Marcellusteateret, der det har vært utgravninger. Fra et annet sted borte ved elven høres roping og skuddsalver, men disse menneskene, som står og venter mellom ruinene av de gamle søylene, er stille.

Presenningene på sidene av lastebilene er rullet opp, og denne nå hjemløse flokken tvinges til å klatre opp i dem.

Avstanden mellom vitnene og de innsirklede jødene blir større. Det er som om hun betrakter dem fra den andre siden av en svulmende elv.

En ung familie fanger blikket hennes. De er allerede på planet av en av lastebilene og har klart å holde sammen.

Faren er konsentrert og alvorlig; han er elegant kledd i skjorte og slips, dress og frakk. Pannen hans er høy, og det krøllete håret glattet ned. Han ser ut som den slags mann som kanskje røyker pipe, tenker Chiara, slik hennes egen far hadde gjort. En mann som kan stikke pipen i munnviken og suge på den en stund mens han grunner på et problem, og så tar den ut for å komme med en uttalelse.

Den slags mann som ikke trekker forhastede slutninger.

Nå prøver han å finne en måte å være mannen i familien på, for å opprettholde litt verdighet. I armene holder han en jente med krøller, med fyldig ansikt og lubne, små håndledd som stikker ut av en kåpe med store knapper. Øynene hennes glitrer som om det hele er et spennende eventyr. Mellom mann og kone står et større barn, en gutt som kan være sju eller åtte år gammel. Han holder hardt i morens kåpeerme.

Det er kvinnen som fanger Chiaras oppmerksomhet.

Hun holder en baby, den trekker munnvikene nedover, som i en karikatur av ansiktsuttrykkene til alle de voksne.

Kvinnen er penere kledd enn de fleste andre, det ser ut som om hun har valgt antrekket sitt med omhu, og ikke 23

i all hast dratt på seg det første og beste hun fant i de frenetiske minuttene før familien ble tvunget ut av hjemmet sitt. Denne kvinnen har perleøredobber og en mørkegrønn hatt på bakhodet. Kåpen er også mørkegrønn, med stramt belte. Det ser ut som et reiseantrekk.

Kanskje hun, da det forferdelige rabalderet fant sted klokken fire denne morgenen, i stedet for å trekke seg tilbake i frykt til de innerste krokene i leiligheten eller dra teppet over hodet, hadde våget å titte ut og sett nazisoldatene gå berserk. Og da de avbrøt herjingen sin, kanskje hun ikke bare la seg igjen og tenkte at det var over, men fikk alle i familien til å stå opp og kle på seg. Ga dem brød og noe varmt å drikke. Pakket veskene deres, én til hver av dem. Denne familien har hatt planer om å flykte, tenker Chiara, men de gjorde det ikke raskt nok.

Kvinnens blikk flakker hit og dit, saumfarer folkemengden. Hvis avstanden mellom tilskuerne og jødene nå er blitt som en stri elv, leter denne kvinnen fremdeles etter en bro, en flåte, et stykke drivved.

Chiara stirrer på kvinnen, og kvinnens rastløse øyne finner henne. Uten å ta blikket fra Chiara bøyer kvinnen seg og løsner sønnens grep i kåpen, skyver ham fra seg. Chiara kaster et blikk på barnet, deretter på kvinnen, som fremdeles ser på henne med et fast blikk; deretter på gutten, som har fått tak i et nytt stykke av tøyet. Chiara fokuserer på morens fingre, som bender løs barnets hånd og får ham til å slippe taket igjen. Chiaras øyne flakker fra mor til sønn, men kvinnen tar ikke blikket fra Chiara.

Hun griper guttens skulder og sier noe, og gutten tar et skritt vekk fra henne, med hendene dinglende langs siden.

Gutten er den eneste i familien som har rett hår, han er pent kledd i grå shorts, med strømpene dratt opp og et skrubbsår på det ene kneet.

24

Så begynner Chiara å rope og presser seg frem gjennom den lille menneskemengden; hun rister av seg en hånd som hviler på armen hennes et øyeblikk og prøver å holde henne tilbake.

«Nevøen min,» roper hun. «Det er nevøen min!» Og hun peker på gutten.

«Er dette barnet ditt?» spør soldaten som leder operasjonen ved denne lastebilen, på svært gebrokken italiensk.

«Ja,» sier hun. «Min søsters.»

Gutten mister nesten balansen ytterst på lasteplanet, ansiktet hans er dratt, intenst, men ufokusert. Han er som et barn som må stå på en krakk foran klassen; utpekt til å bli ydmyket.

«Hjelp ham ned til meg. Kom til tante, vennen,» roper Chiara.

Ansporet av lyden av sin egen stemme – skingrende, moderlig, opprørt – holder hun lydnivået oppe, strekker armene ut for å ta imot ham. Flere av dem som står rundt henne, stemmer i. «Hjelp gutten ned,» og: «Dette er tanten hans,» og en mannsstemme et sted i klyngen sier til og med: «Den gutten er ingen jøde.»

En soldat med høyere rang dukker opp og forlanger å se papirene til Chiara. Hun kjenner ham igjen som en av de to som sto lent mot husveggen vis a vis Gennaros bar.

Mens han bretter ut dokumentene, blir gutten løftet ned.

Han er stiv og tung. Hun setter ham ned ved siden av seg, trekker ham tett inntil seg og griper hånden hans. Hun kjenner hvor anspent han er.

Hun ser ikke på moren igjen. Hun må ikke se tvil. I stedet ser hun på offiserens ansikt, smalt og glattbarbert, hun ser på den spisse luen hans, på geværmunningen, på kragemerket med dødninghodet og de korslagte knoklene. Hun legger merke til gulltråden på epåletten hans, 25

og stingene som har løsnet på et eller annet tidspunkt og er reparert med mer klossete sting og tråd i en annen farge. Det dunker i det klamme området mellom skuldrene, som om hun venter på en kule. Den vil helt sikkert gå rett igjennom, til hjertet.

«Søsteren min,» kommenterer hun og stirrer på en løs tråd, «er syerske. Du ville ikke engang kunne se stingene hvis hun hadde reparert den.»

Hun vet at han ikke forstår henne. Det er bare ord hun produserer for å prøve å stikke hull på boblen av stillhet som har senket seg over dem som en tung, massiv takkuppel. En stor tomhet fyller hodet hennes, som om hun kan komme til å besvime.

«Ugift,» sier offiseren og peker på ordet med en hanskeløs hånd.

«Han er min søsters sønn,» svarer hun. Han ser på henne og på barnet. Er det tilstrekkelig at dokumentene hennes mangler ordene av den jødiske rase? Chiara har aldri gjort fascisthilsen. Selv på skolen klarte hun å unngå det, og hun har vært stolt av den underforståtte motstanden som ligger i denne handlingen. Men nå lurer hun på om øyeblikket har kommet, om det på en eller annen måte vil kunne avgjøre saken.

Lastebilmotorene starter, og gutten ved hennes side utstøter et skrik. «Mamma,» hyler han, og Chiara løfter ham kjapt og presser ham mot brystet sitt.

Han begynner å sparke henne.

«Mamma! Mamma!» roper han, igjen og igjen. Det er så vidt hun klarer å holde ham.

Hun hveser i øret hans: «Ti stille, ellers skyter soldaten,» og han blir slapp mot kroppen hennes, som dødvekt. «Kan du være snill og gi meg kortet mitt?» sier hun djervt. «Jeg må få ham hjem.»

26

Føreren av den andre lastebilen roper noe. Han er klar til å kjøre. SS-offiseren kaster et blikk på lastebilen, lar blikket vandre over passasjerene. Så bøyer han seg ned og rufser gutten i håret.

«Vær snill mot tanten din,» sier han og slipper Chiaras papirer i tøyvesken som henger på skulderen hennes.

I øyekroken ser hun guttens lille koffert der oppe på lastebilen, ved der han hadde stått. Klærne hans, tingene hans, kanskje en leke eller en eventyrbok. Et eller annet som har tilhørt ham. Hun kan ikke få fatt i noe av det.

Ikke en eneste ting. Ikke et fotografi. Ikke en trøye.

Lastebilen kjører av sted.

Chiara står omtåket med det tunge barnet i armene, ansiktet hans er presset inn i kåpen hennes.

«Gå nå,» sier offiseren med et blikk hun ikke forstår.

Han hever stemmen og snakker til hele folkemengden.

«Kom dere av sted,» bjeffer han og klapper i hendene med en teatralsk gest. Forestillingen er over.

Chiara kommer seg vekk så raskt hun kan med det ubevegelige barnet trykket mot brystet; føttene hans dingler mot knærne hennes for hvert skritt. Hun lurer på om hun har kvalt ham. Hun går langs veien til elven, sniker seg langs Lungotevere under platantrærne, og da hun når Garibaldi-broen, setter hun ham ned. Han har etterlatt seg et spor av snørr nedover forsiden av kåpen hennes.

«Jeg vil til mamma,» sier han.

Hun ser på ham. Liten, trassig. Foreldreløs. Knærne hennes gir etter, og hun legger hånden på balustraden. For første gang denne formiddagen titter solen frem og gir løvverket over dem en oransjegyllen glød. Nedenfor flyter en fallen gren forbi på den svulmende elven. Hun roer seg.

«Jeg tar deg med meg hjem,» begynner Chiara, men så stopper hun og griper tak i klærne hans i stedet, for 27

han prøver å stikke av. Hun drar ham inntil seg, setter seg på huk bak ham og holder fast de fektende armene hans, hysjer på ham. En merkelapp stikker opp av jakkekragen hans. Daniele Levi, leser hun opp-ned. Den må vekk. Hun legger armene tett rundt gutten og holder ham hardt fast på fortauet. Så biter hun i enden av merkelappen og drar i den, river den av.

Hele veien hjemover sleper Chiara gutten med seg mens han sparker og roper «Mamma!» til han blir hes.

Hvis det hadde vært viljestyrke som avgjorde kampen, ville han kanskje ha klart å komme seg unna. Hans ønske om å flykte er minst like sterkt som hennes vilje til å beholde ham. Men det er et spørsmål om fysisk styrke, og han er sjanseløs.

Innen de kommer til Via dei Cappellari, er han taus.

Det står to pakkede kofferter i gangen. Cecilia sitter ved sybordet sitt i stuen Hun ser ikke opp umiddelbart.

Hun legger opp et tøystykke i en mørk, plommerød farge.

Stoffet som bølger seg i krusninger utover bordkanten og rekker nesten ned til gulvet, gløder i det glassaktige sollyset fra vinduet. Hun klipper av tråden med en saks og retter seg opp.

«Ferdig,» sier hun og ser på dem over de runde lesebrillene. Hun stirrer på det utmattede, forgråtte barnet.

«Er det overraskelsen min?» sier hun til Chiara. Og deretter, før Chiara rekker å svare: «Hadde de ingen jenter?»

2

Cardiff, mars 1973 Det var tiden før: før Maria fant brevet og forsto hva det betydde. Denne tiden var klart risset inn i hukommelsen hennes; en solfylt tid hun ikke hadde satt pris på den gangen, men var som en drøm etterpå, da den var borte for alltid. Alt virket så skinnende blankt, med skarpe, klare, glinsende kanter som reflekterte lyset tilbake mot henne.

Og så var det etter, da en tåke hadde lagt seg og gjort luften så tung at Maria følte at hun langsomt ville kunne drukne bare ved å puste den inn.

Mellom før og etter, klokken halv sju om kvelden, kom avgrunnen. Å tenke på den var å føle at hun falt bakover. Å la være å tenke på den – la være å gjenoppleve den i det uendelige, ikke bare i tankene, men i hele kroppen, som om hun var fanget i en stråle av smertefullt, skjærende, hvitt lys – var mer enn hun maktet.

I tiden før hadde Maria sin lillesøster Nel, som satt på fanget hennes for å få håret flettet, lillebroren Patrick, som skøytet på gule støvkluter opp og ned i gangen og polerte 29

parketten for å tjene lommepenger. Der var Tabitha, nabokatten, som hun matet når naboene var på ferie, og som jaktet på en sommerfugl under syrinbusken. Der var spaserturen langs promenaden, bort til aviskiosken på den andre siden av sjøen for å kjøpe The Telegraph til faren og iskrem til seg selv og småungene. Flørtingen med gutten i iskrembilen. Der var Brian. Han var også en skikkelse som tilhørte tiden før. Stakkars Brian. Hele familien, som så på Doctor Who sammen, mens Maria satt i skredderstilling på gulvet og lente seg mot leggene til faren. Tryggheten i de beina, i de brune kordfløyelsbuksene han brukte til hagearbeid. Borte.

Maria hadde ventet på at Brian skulle ringe. Hun tenkte at å kysse ham, eller snarere bli kysset av ham – han var den første gutten hun noensinne hadde kysset ordentlig – hadde vært en opplevelse preget av spytt og tenner som kolliderte. Hun lurte på om det alltid var sånn å kline, eller om det var fordi Brian hadde utstående tenner. På innsiden av underleppen hadde hun en hoven kant der tennene hans var blitt presset inn. Hun lot tungen løpe langs den, gang på gang.

Det nærmet seg eksamen, da fritid og pugging gikk i ett, så til og med da hun lå på sakkosekken ved telefonen under trappen en lørdag ettermiddag, hadde hun en åpen bok støttet opp ved siden av seg.

Ta meg til en stjernesfære, leste hun. Keats og de romantiske poetene sto på pensum i engelsk litteratur nå. Hun prøvde å se for seg at Brian løftet henne opp og tok henne med til en stjernebestrødd sfære. En tanke meldte seg før hun rakk å stenge den ute: Hvis Brian kunne ha tilgang til en stjernebestrødd sfære, var det kanskje ikke akkurat den hun ønsket seg inn i.

Patrick skøytet forbi.

30

«Å, Brian,» sa han og presset hendene mot hjertet idet han svanset forbi. Han var åtte år gammel og syntes selv at han var fantastisk vittig.

«Klapp igjen og forsvinn,» sa Maria. Han pilte bort til ytterdøren gjennom den lange gangen, vrikket seg løs fra støvklutene, gjorde helt om og dundret opp trappen.

Hun hadde møtt Brian på sekstenårsdagen sin, på en skolekonsert sammen med en venn som het Ed, og nå snakket ikke Ed til henne lenger. Bandet besto av avgangselever som spilte coverversjoner av Led Zeppelin og Deep Purple. Gitaristen hadde et triks der han gled forover på scenen på knærne, og sangeren ristet på hodet og den lyse hårmanken som om han var Robert Plant. Guttene på skolen fikk ikke lov til å ha langt hår.

Maria, iført nye, syrinlilla slengbukser og en stripete, ribbestrikket genser, hadde fått øye på en gutt i øyekroken, og hun kikket på ham helt til han så bort på henne.

Bandet spilte Black Dog. Gutten hadde fjærklippet, skulderlangt hår, som Rod Stewart, og kunne ikke holde seg unna. Hun var som dryppende honning, akkurat som kvinnen i sangen. Hun trakk ham til seg som en magnet, holdt seg helt ubevegelig, med hodet lett bøyd; hun kikket først på ham under vippene, og deretter ned i gulvet. Han kom bort og lente seg tett inntil henne for å gjøre seg hørt over musikken. Det kilte varmt i øret. Han måtte gå bak scenen, sa han, for han gjorde opptak av bandet. Hun oppfattet ikke hvorfor.

«Ikke gå noen steder,» pustet han.

Han forsvant gjennom en dør på venstre side av scenen, og Maria holdt seg i nærheten, løftefull og mystisk, beveget seg til musikken, men holdt hele tiden øye med døren som gutten hadde forsvunnet gjennom. Da han endelig kom ut igjen, måtte hun gå, for hun skulle sitte på 31

med noen som ventet. Hun hadde dristig stukket en lapp med telefonnummeret sitt i hånden hans.

Det tok tre dager før han ringte.

«Brian,» sa hun til moren da han endelig hadde gjort det. «Hvorfor måtte han hete Brian? Det er like fælt som Trevor.»

«Et solid, irsk navn,» sa moren. «Husk Brian Boru, konge av Irland.»

Marias far var irsk.

Der hun lå henslengt på den knasende sakkosekken med Keats’ diktsamling i fanget, tenkte Maria at det var i de tre dagene før Brian ringte, hun hadde likt ham best, med en kombinasjon av spent forventning og pinefull lengsel. Hun hadde pleid å stenge seg inne på rommet sitt og spille morens gamle jazzplater (hun hadde ingen egne plater ennå) på den bærbare stereogrammofonen hun hadde fått til bursdagen, og øve på å kysse med håndbaken sin. Det var før hun visste at han syntes skjønnlitteratur var sløsing med papir, og at folk som lo av Monty Python, bare var posører, eller at han – av alle ting - var førsteårsstudent i kjemi på universitetet.

I de tre dagene hadde den flate, grønne telefonen på hyllen under trappen fått hennes fulle oppmerksomhet på en helt ny måte. Hun hadde tatt av røret mange ganger for å sjekke at summetonen var der, og raskt lagt det på plass igjen i tilfelle han valgte å ringe akkurat i det øyeblikket og fikk opptattsignal og ga opp for godt. Hun hadde ofret alt som het harmoni og likevekt for en fremmed, rødhåret gutt i en skoleaula. Slik man kunne gjøre den gangen, i tiden før.

«Generalprøve,» ropte Nel ned trappen.

Småungene forberedte seg på fremføringen av Det fabelaktige påskehareshowet, som skulle finne sted på trappeavsatsen etter at de hadde lett etter påskeegg første påskedag. Maria var konferansier.

32

Telefonen ringte. «Kan du ringe meg tilbake?» spurte Brian. «Jeg står i en telefonkiosk.»

«Kan noen hente papir og penn til meg?» brølte Maria.

«Blir du med på kino i kveld?» spurte Brian. Han ville se Flukten fra Apeplaneten igjen.

Nel kom styrtende ned trappen. «Pat bæsjer,» sa hun.

Nel var seks år. Hun likte å snakke om tiss og promp og bæsj og hadde lært å lage en surklelyd med hendene. Hun hikstet av latter.

«Papir og penn, fort,» sa Maria.

«Hvor da?»

«Skrivebordet til mamma.»

Maria gjentok nummeret inni seg mens hun hørte på Brian, som fortalte når forestillingene begynte. Nel brukte en evighet.

«Fort deg!» ropte Maria.

Linjen ble brutt. Hun hørte smell og skramling fra kontoret. Maria kom seg opp av dypet i sakkosekken og gikk for å se, mens hun mumlet telefonnummeret.

Nel sto ved siden av en endevendt skuff, og under den stakk brune konvolutter og papirer frem. «Skuffen ville ikke åpne seg,» sa hun. «Den satt fast.»

«Det er den som alltid er låst,» sa Maria. «De har viktige papirer i den.»

«Du sa fort, fort.»

«Den må ha vært litt ødelagt fra før,» sa Maria. «Eller så har ikke mamma låst den ordentlig. Eller,» hun klemte på den lille bicepsen til Nel, «så har du fått superkrefter.»

Nel vred seg og utstøtte et hvin.

«Det gjør ingenting. Jeg skal bare ringe til Brian, og så skal jeg rydde opp.»

De gikk ut i gangen igjen, og Maria ringte det hun trodde var riktig nummer. «Det var ikke riktig,» sa hun.

33

Nel holdt seg like ved, full av velvilje. «Du sa et sjutall til slutt,» sa hun.

Maria var ikke overbevist, men prøvde å bytte ut det siste sifferet. Denne gangen ringte det, men ingen svarte.

«Det var heller ikke riktig,» sa hun.

Hun tenkte på Brian, som sto i en telefonkiosk og ventet på oppringningen, med fløyelsjakken dratt opp ved ørene og ryggen til de irriterte menneskene i køen som bygget seg opp utenfor. Hun så for seg at en kjeftesmelle med hårnett banket hardt på ruten. Flukten fra Apeplaneten nå igjen, tenkte hun. Noe så utrolig lite glamorøst.

«Samme det,» sa hun. «Jeg har i hvert fall prøvd. Han ringer nok tilbake.»

Nel løp oppi annen etasje.

Maria stakk hånden inn under skuffen for å holde innholdet på plass mens hun snudde den. Det var en masse merkede, brune konvolutter. Juridisk sto det på den øverste. Hun bladde igjennom dem. Skjøter, Attester, Garantier, Forsikring. Hun løftet skuffen, skjøv den på plass i skrivebordet og lukket den. Idet hun snudde seg, fikk hun øye på et tynt brevark på gulvteppet. Hun tok det opp og snudde det. Det var et maskinskrevet brev, datert for bare en uke siden, med et håndskrevet PS.

34

Via dei Cappellari 147, Int. 5, Roma, Italia Signora Edna Kelly 41 Buttermere Avenue, Cardiff 17. mars 1973 Kjære Mrs. Kelly, Jeg viser til Deres brev adressert til beboeren på ovennevnte adresse. Jeg har ikke mulighet til å videreformidle Deres korrespondanse til Daniele Levi slik De ønsker, siden jeg ikke vet hvor han oppholder seg. Han reiste herfra for lenge siden og har aldri oppgitt noen ny adresse.

Med vennlig hilsen signora Chiara Ravello Hvem var det som skrev til moren hennes fra Roma? Hun visste at moren hadde en slags brevvenn i Italia, fra den gangen hun hadde vært der som au pair. Hadde det noe med det å gjøre? Men det var en kvinne som hadde skrevet til moren, og i brevet viste hun til en «han». Hun prøvde å huske hva det var moren hadde fortalt henne. Venninnen i Italia het Helen. Hun hadde giftet seg med en italiener og blitt der, mens moren hadde reist hjem og giftet seg med faren til Maria. Barndomskjæresten.

Maria gransket etterskriften. Den var skrevet med svart blekk – med fyllepenn, ikke kulepenn – og håndskriften var kantete og steil. Den virket gammeldags og liksom så fremmed. Bokstavene var formet separat i en rykkete, stakkato skrift, som om den som skrev, aldri hadde lært løkkeskrift. Bare de siste to bokstavene i ordet beklager var bundet sammen. De strakte seg mot hverandre, og r-en var formet med en løkke og en stang øverst, som en liten bro.

35

Beklager.

PS: Jeg beklager å måtte meddele at det ikke er kjent om Daniele fortsatt lever. Beklager.

Hun la brevet på plass oppå konvolutten med juridiske dokumenter og lukket skuffen. * Pat og Nel satt på hver sin side av faren i sofaen, for å kunne gli over rygglenet og gjemme seg hvis de ble redde.

Maria satt på gulvet ved føttene hans, moren i lenestolen.

Det var Doctor Who-ritualet på lørdagskveldene. De hadde papirservietter og asjetter i fanget, og maten var satt frem som til en piknik på en bordduk midt på gulvteppet: smørbrød laget av loff med sprø skorpe fra bakeriet i Albany Road, med sennep og skinke eller med egg og karse, glass med syltede grønnsaker, potetchips fra en gigantisk pose, et eple eller en appelsin til hver, og en kanne te.

Maria elsket disse lørdagsmiddagene, og hun hadde elsket Doctor Who siden serien begynte ti år tidligere. Da var hun seks år, og Pat og Nel var ikke engang født. Den første TV-en de hadde, var svart-hvit. Nå var det farger. De edderkopplignende skapningene som dalekene holdt som slaver, ble fullt synlige som døde. Først da kunne man se de pelsete, fotside kappene deres – kapper i samme farge, observerte Maria, som hennes egen maksikåpe i fløyel.

«Hvilke superkrefter ville du helst ha hatt – å kunne gjøre deg usynlig eller å kunne reise i tiden?» spurte hun på kjøkkenet etterpå. Hun vasket opp mens moren ryddet og satte vekk.

«Reise i tiden,» svarte moren øyeblikkelig.

«Hvor ville du ha reist?» spurte Maria og rørte med hendene for å få mer skum i vannet.

36

«Når jeg ville ha reist til, er vel spørsmålet,» svarte moren. «Hvilken tidsepoke ville jeg ha besøkt?» Hun sto ved siden av Maria et øyeblikk med den sammenrullede bordduken i hendene og et fjernt uttrykk i ansiktet.

«Jeg ville ha reist til Roma i 1821,» sa Maria, «til huset der Keats bodde. Jeg ville ha tatt med meg moderne medisiner mot tuberkulose, så han kunne bli frisk og skrive flere dikt.»

«Du måtte ha hatt med deg en sykepleier om bord,» sa moren. «Moi,» la hun til og klappet seg på brystet for å identifisere seg som den nødvendige sykepleieren, i tilfelle Maria var i noen som helst slags tvil.

Moren ristet smulene av duken ute i hagen, og Maria betraktet henne gjennom vinduet. Hun hadde på seg den stripete forklekjolen i rosa nylon som hun alltid brukte til husarbeid, knappet igjen over klærne. Hun kom inn igjen, festet en klesklype på potetchipsposen for å holde chipsene sprø, og gikk inn i spiskammeret.

«Ville du ha reist til Roma, mamma?» spurte Maria.

«Ville du ha reist for å møte Daniele Levi?»

Navnet hadde nettopp dukket opp i hodet hennes, men straks hun hadde sagt det, ville hun si det igjen. Hun måtte heve stemmen, for skramlingen med glass og konserveringsbokser hadde blitt mer intens.

«Hvem er Daniele Levi, mamma?» spurte Maria.

Svaret var taushet. En plutselig, øredøvende taushet, samtidig som Maria kunne høre TV-en fra stuen og broren som lo slik han gjorde når han ble kilt.

«Mamma?» spurte Maria og snudde seg halvveis, med hendene fortsatt i det varme såpevannet.

Forhenget med lappeteppemønster de hadde foran spiskammeret i stedet for en dør, hang urørlig. Det var stille som når man holder pusten. Det som falt Maria inn, 37

var at moren spilte en scene fra Doctor Who og lot som om hun hadde blitt transportert til en annen tidsdimensjon, og hun begynte nesten å le. Hun tok hendene opp av vannet og tørket dem på forsiden av snekkerbuksen.

«Mamma?» spurte hun igjen.

Moren styrtet ut fra bak forhenget.

«Hvor er pappa?» spurte hun. «Jeg glemte å si til ham … Jeg må bare … Vi må –» Hun hadde et ansiktsuttrykk som lignet et slags smil, men som ikke var det, og hun rettet denne grimasen mot den delen av kjøkkenet der Maria sto, og gikk deretter raskt ut av rommet og lukket døren etter seg.

Maria tok et skritt vekk fra oppvaskbenken og stoppet midt på kjøkkengulvet. Hun så foreldrene sine ute i gangen gjennom det frostede glasset i kjøkkendøren. Glasset gjorde konturene deres fordreide og bevegelsene uklare, som om de var under vann. Moren snakket, grep farens skjorte, hvilte hodet mot brystet hans. Han la armene rundt henne. Han strøk henne på ryggen og vred hodet for å se i retning av Maria.

Maria kom til å tenke på bestefaren sin. Hun husket hvordan han stadig hadde dukket opp i drømmene hennes i tiden etter at han døde. Ikke på en aktiv måte, ikke som hovedperson, men som taus tilskuer, diffus, nesten ikke til stede. Hun pleide å våkne glad for å ha møtt ham igjen, men med den triste vissheten om at hun selv ikke i drømmene sine kunne bringe ham tilbake igjen. At ønsket om at han skulle bli levende igjen, var å ønske at han skulle lide seg igjennom et liv etter døden, omtrent slik Keats måtte ha hatt det i Italia de siste månedene. Det fantes ingen tidsmaskin, og det var ingen vei tilbake.

Hun åpnet kjøkkendøren. Hun følte seg kvalm.

38

«Kom inn på kontoret, Maria,» sa faren med lav stemme. «Vi må snakke med deg.»

«Kom nå, kjære,» sa han til moren og skjøv henne foran seg. «Jeg skal be ungene om å la oss være i fred i ti minutter.»

Det som hadde vært usagt i seksten år og én måned, kunne plutselig ikke vente et sekund lenger. Moren var sprekkeferdig. Hun ventet ikke engang til Marias far kom tilbake, men bare buste ut med det.

Hun fortalte Maria at Daniele Levi var hennes far, hennes biologiske far. Idet hun sa ordet «far», kom faren til Maria inn i rommet.

Det rykket til i kroppen til Maria, som om hun hadde et hoppetau eller en pisk som snertet til inni seg. Hun syntes nesten at hun hørte smellet. Ryggraden buet seg.

«Nei,» sa hun og så på faren.

«Jeg er lei for det,» sa han. «Vi burde ha fortalt deg det før.»

«Nei,» sa Maria.

Hun satt på kanten av kontorstolen, den presset seg inn i baksiden av lårene hennes, og hun følte at hun falt bakover, ryggen buet seg enda mer, beina flakset, som i et ufrivillig, baklengs fall fra et høyt stupebrett.

De fortalte henne ting; de holdt hender mens de gjorde det.

Han var like glad i henne som han var i Pat og Nel, sa han, det hadde han alltid vært, helt siden han møtte henne for første gang da hun var tre år gammel. Han hadde tenkt å fortelle henne det, de hadde tenkt å gjøre det, alltid, men det rette tidspunktet kom aldri, de elsket henne så høyt, hun var deres dyrebare, nydelige, begavede jente.

«Nei,» sa Maria og falt baklengs, nedover, hun var i fritt fall.

39

Telefonen ringte ute i gangen, og de lot den ringe. Pat tok den til slutt og ropte at det var Brian.

«Vil du at jeg skal ta den?» spurte moren. «Jeg kan si at du ikke føler deg bra eller noe, og at du ringer ham senere.»

«Nei,» sa Maria. Hun gikk ut i gangen.

«Du ringte ikke tilbake,» sa Brian.

«Nei,» sa hun.

«Går det bra med deg?» spurte han.

«Nei,» sa hun.

«Hva er i veien?» spurte han. «Vil du ikke se Flukten fra Apeplaneten?»

«Nei,» sa hun.

«Er det noe annet, da?»

«Nei,» sa hun. Hun la på røret.

Foreldrene ventet på at hun skulle komme tilbake. Hun gikk opp på rommet sitt, lukket døren og presset seg hardt mot den, med det malte treverket under håndflatene, med ansiktet begravd i foldene i morgenkåpen som hang på en knagg. Hun falt bakover, og hun dunket forover. Smellene fra det dunkende hodet hennes ble dempet av morgenkåpen. Hun ønsket å bli sluppet ut. Eller sluppet inn.

Ut eller inn, hvor som helst, bare ikke her. Hvor? Der, inni huden. Slipp meg ut.

Telefonen ringte igjen. Hun kjente en smerte i halsen, det sved og brant, og hun fikk kramper i magen. Hun la seg på sengen, åpnet vinduet, stakk hodet ut og kastet opp på hellene utenfor. Hun så og hørte at det sprutet.

Hun klarte ikke å sitte. Hun klarte ikke å stå. Hun dunket hodet mot døren igjen. Det var ingen steder å gjøre av seg.

De kom og banket på, én om gangen. Men hun snakket ikke med dem, og de gikk sin vei igjen. En lapp ble 40

skjøvet innunder døren hennes. Hun tråkket på den, gned den ned i teppet. Den ikke-biologiske faren hennes ropte nedenfra at de skulle gå til bestemor med ungene, og at de var tilbake om ti minutter. «Æsj,» hørte hun Pat si, «noen har kastet opp i hagen.»

Så snart de var borte, dro hun på seg støvlene og jakken, skylte munnen fort under kaldtvannskranen og løp ut av huset. Hun låste seg inn i nabohuset med nøkkelen de hadde gitt henne. Det var stille og rolig der.

Hun så på bildet på naboenes vegg, et vinterbart tre i en virvlende solnedgang, flytende klumper av oljemaling i tjukke lag, svart og oransje og rødt. En grusom, stygg, øde scene. Hun berørte pyntegjenstandene på peishyllen som om de var falske, en gjeterjente i porselen med en hyrdestav dyppet i gull. Hennes blyge partner, på kne med en blomsterbukett i hånden.

Hun snudde seg og løp ut av huset. Hun løp bortover gangstien langs sjøen, helt til den andre enden og inn i den lille skogen der. Det var i ferd med å bli mørkt. Ingen gikk der når det var mørkt. Hun løp vekk fra stien og kastet seg inn i vegetasjonen, snublet omkring mellom trærne, skrapte opp armer og bein på grener og kvister, tråkket ned de hvite blomstene under føttene så de ga fra seg en sterk, skarp lukt. Hun hoppet og stampet på blomstene, skled i gjørmen ved bekken.

Hun hørte en stemme. «Unnskyld?» sa den.

Og hun løp sin vei, først langs sjøen og deretter oppover og inn i de mørklagte småveiene, hun pustet tungt som om hun hadde et villdyr i hælene. Hun kom seg inn i nabohuset igjen bare noen sekunder før foreldrene bil stoppet utenfor hos dem selv.

De ropte så høyt på henne at hun kunne høre dem gjennom veggene.