Slottets siste hemmelighet - Santa Montefiore

Santa Montefiore

Slottets siste hemmelighet Oversatt av Eva Ulven, MNO

Bastion

Castellum Deverilli est suum regnum En Deverills slott er hans kongerike

Victoria g.m. Eric

Elspeth g.m. Peter

Bertie g.m. Maud

Kitty g.m. Robert

Tussy (rømte til Amerika)

Harry g.m. Charlotte

Rupert (død)

Hubert g.m. Adeline

Familien Deverill av Deverill slott i Ballinakelly

Leona g.m. Bruce

George (død)

Archibald

Vivien g.m. Tarquin

Digby g.m. Beatrice

Stoke g.m. Augusta

Celina g.m. Archie

William

Familien Deverill av Deverill House i London

Maggie O’Leary

Noen sa hun var født på samhna-dagen, da folk i Ballinakelly feiret innhøstingen med et etegilde; andre sa at hun var født etter solnedgang og før soloppgang, da de underjordiske slo seg sammen med de dødes ånder og streifet fritt omkring blant de levende i mørkets timer. Hva som enn var sant, var realiteten at Maggie O’Leary kom til verden den første dagen i november 1640, da en tett tåke lå over dalene og et lett yr fuktet luften, og vinden duftet av lyng og gress og salt sjø.

Det var noe urolig over O’Leary-gården den natten. Kyrne rautet og stampet med klovene, og hestene prustet opprørt og kastet på manen. Beksvarte kråker hadde flokket seg på taket av gårdshuset der Órlagh Ni Laoghaire vandret frem og tilbake på sovekammerset med hendene på korsryggen i påvente av den nær forestående fødselen til sitt sjette barn.

Engstelsen var større enn vanlig. Hun var like urolig som dyrene, stønnet og led seg gjennom en fødsel som trakk i langdrag. De første fem barna hadde kommet lett og raskt.

Av og til kastet hun et blikk ut av vinduet, så etter den første morgenrøden på østhimmelen. Hun håpet at barnet ville 11

vente til allehelgensdag og ikke ankomme midt i den mørke og hjemsøkte vargtimen.

Ikke langt unna deltok Òrlaghs barn i etegildet sammen med de øvrige landsbyboerne i en stor låve midt i Ballinakelly. Dørene og vinduene i samtlige boliger var slått på vidt gap for å gi både onde og gode ånder fritt leide, og ilden i gruene var slukket. Utenfor ble luften, som var kald på grunn av de underjordiske vesenene som herjet i mørket, varmet av bålenes gylne glør.

Det var ingen natt å komme til verden på, men Maggie kom likevel.

Rett før daggry, etter en hard fødsel, nedkom Órlagh med et friskt barn hvis skrik fikk himmelen til å revne og slippe fri den første strimen av lys. Men hånd i hånd med begynnelsen på et nytt liv kom slutten på et gammelt. Órlagh ble båret av sted til det hinsidige, men ikke før hun med matt stemme rakk å hviske til spedbarnet hun holdt i armene: «Céad míle fáilte, Peig», hundre tusen ganger velkommen – og slik fikk gitt barnet et navn og velsignet henne med et kyss.

Maggie var et barn med en underlig og fengslende skjønnhet. Håret var svart som en ravnevinge, øynene hadde en fortryllende grønnfarge, og leppene hennes var fyldige og sensuelle med et lite smil på lur. Maggie var spesiell på mange måter, men det var ingenting som skilte henne sterkere fra familien og resten av landsbyen enn den uvanlige gaven hun hadde fått: Maggie så syner av døde mennesker, iblant også før de hadde dødd.

Maggies gave var av en slik art at søsknene ertet henne med at hun var en heks, helt til faren med lav og skjelvende stemme fortalte dem hvilken skjebne som ble hekser til del.

Fader Brennan, den lokale presten, korset seg hver gang han 12

så henne, og prøvde å tvinge henne til å innrømme at tingene hun påsto å ha sett, bare var påhitt for å skaffe seg oppmerksomhet. Folk i Ballinakelly stirret på henne med store, redde øyne og trodde hun var påvirket av åndene som var til stede da hun ble født, og de gamle damene mumlet at «Jeg sverger ved Gud at den ungen har vært her før». Til og med Maggies bestemor sa at hvis hun ikke hadde sett med sine egne øyne at barnet kom ut av kroppen til Órlagh, ville hun ha trodd at det var en bytting som en av de underjordiske hadde sendt for å bringe ulykke over huset.

Men ulykken kom likevel, uansett om Maggie var en bytting eller ei.

For Maggie opplevdes det imidlertid ikke som noe uvanlig å se de døde eller å forutse et dødsfall. Så langt tilbake hun kunne huske, hadde hun sett ting som lå utenfor andre menneskers sanseverden. Og hun var ikke ond. Det visste hun selv. Gaven hennes var gitt av Gud. Så hun søkte opp i åsene der hun kunne føle seg som ett med skaperverket. Med vinden i håret og huden fuktig av yr vandret hun gjennom det viltvoksende gresset mot verdens ende, der sjøen rullet innover sanden i glitrende bølger. Under de sirklende måkene pleide hun å knytte sjalet tettere om seg og rette blikket utover vannet. Av og til fikk hun øye på seilene til en skute i den fjerne horisonten, og hun undret seg over hvor stor og mystisk verden var langt borte fra hennes strender. Men det var høyt oppe på klippene, i den urgamle sirkelen av steiner de kalte heksesirkelen, at hun lekte med naturåndene som ingen andre kunne se. Der, på det magiske stedet, var det ingen som verken fryktet eller dømte eller tuktet henne; der var bare Gud og den hemmelige hedenske verdenen som han lot henne få se i all dens prakt.

13

Etter hvert som Maggie vokste til, ble imidlertid åndene mer iherdige. De krevde mer av henne. De hadde budskap, sa de, som de ville ha overbrakt til sine etterlatte. Maggies far minte henne på straffen for hekseri, den eldre søsteren tryglet henne om å tie, og bestemoren spådde intet annet enn ulykke, men åndenes stemmer stilnet ikke og lot ikke Maggie være i fred. Hun trodde det var et kall fra høyere makter. Hun trodde det var Guds vilje at hun skulle lette de dødes samvittighet. Hun var overbevist om at det var hennes plikt å gjøre det.

Det var harde tider, og familien O’Leary var fattig. Maggies far og fire eldre brødre var bønder, slik O’Leary-familien hadde vært det i mange generasjoner før dem, så de passet sauer som gresset på jorda deres med utsikt over sjøen, den elskede jorda som hadde vært deres i uminnelige tider. Men det var åtte munner å mette i familien O’Learys gårdshus, og det var knapt med mat. I fortvilelsen ga Maggies far etter og begynte smått om senn, i all hemmelighet, å ta betalt for en seanse med datteren. Maggie formidlet budskapene hun hevdet var fra de døde, og han tok imot pengene for at familien skulle ha nok å spise. Etter hvert spredte ryktet seg, og de sørgende og urolige kom i horder, som mørke sjeler med utstrakte armer famlende etter lyset. De som ikke kunne betale med klingende mynt, tok med seg andre ting de kunne avse, enten det var melk, ost, egg – til og med en og annen høne eller hare. Men frykten spredte seg også, for en slik gave måtte da være djevelens verk, og Maggie vokste opp uten en eneste venn, bortsett fra naturens fugler og dyr.

Maggie var ni år gammel da Oliver Cromwell og hæren hans kom for å erobre Irland. Brødrene kjempet på rojalistenes side, og selv ikke med gaven hun hadde, kunne hun 14

forutse om hun noensinne skulle få se dem igjen. Krigen var stygg, og ord om Cromwells brutale fremferd spredte seg gjennom grevskapet Cork i takt med pesten og hungersnøden som feide over landet i kjølvannet av krigen. Beleiringen av Drogheda og den påfølgende massakren ble vevd inn i Irlands historie med en rød tråd av blod. Cromwells soldater drepte tusener med sverd og brente i hjel dem som hadde søkt tilflukt i Guds hus.

Ryktet om at Cromwell ikke ville vise katolikkene noen nåde, selv ikke om de overga seg, nådde Ballinakelly. Så det var med en blanding av raseri og frykt at Maggies far sluttet seg til opprørerne og dro opp i åsene for å kjempe med det han kunne få tak i av våpen. Han var modig og sterk, men hva var vel mot og styrke mot overmakten til Cromwells godt bevæpnede og omhyggelig trente soldater? Kong Karl II trakk tilbake sin støtte. Han sviktet armeene sine i Irland til fordel for skottene, og forsvaret smuldret opp. Irene var beleiret og alene, kastet vrak på og forrådt, overlatt til seg selv for å dø i åssidene som hjelpeløse sauer angrepet av en ulveflokk.

Maggies brødre kom til henne fra den andre siden av døden med meddelelser til søsteren og bestemoren hennes; de sto sammen med de andre stakkars sjelene ved vinduet til denne verden og fortalte om hvordan de hadde dødd ved ild, klubber og sverd. Maggies far ble drept oppe i åsene, meiet ned som en hare i lyngen, og kvinnene hans satt igjen uten noen til å sørge for dem. De var sannelig hjelpeløse som tiggere. Mesteparten av sauene var stjålet fra dem. Det var ingen fattighjelp å få, for krigen hadde lagt jorda øde, og lokalbefolkningen var i ferd med å sulte i hjel eller dø av pest. Men Maggie hadde gaven sin, og folk kom fortsatt og banket på hos henne med det lille de kunne avse, for å få høre fra sine 15

nære og kjære. Og O’Leary-kvinnene sørget i stillhet, for de måtte være sterke for hverandre. Sorgen hjalp dem ikke det ringeste; utholdenhet var det eneste som kunne holde liv i dem.

Alt var imidlertid ikke gått tapt. De hadde jorda, den dyrebare, vakre jorda med utsikt til sjøen. Krigens voldshandlinger til tross våknet naturen til liv slik den alltid gjorde.

Lyngen blomstret i åssidene, sommerfugler svermet i luften, fuglene kvitret i trær der friske, grønne blader vokste frem, og det lette regnet og vårsolen avfødte regnbuer over dalen med fargesprakende halvsirkler av håp. De hadde sannelig jorda; i det minste hadde de den.

Men Barton Deverill, den første lord Deverill av Ballinakelly, skulle ta den fra dem; han skulle ta alt de eide, og la dem sitte igjen med ingenting.

DEL EN

Kapittel 1

Dublin, februar 1939 Martha Wallace hinkehoppet bortover stien som slynget seg gjennom St. Stephen’s Green. Hun kunne ikke gå vanlig, klarte det ganske enkelt ikke. Hun var altfor lett til sinns. Gleden løftet henne for hvert skritt hun tok, og gjorde henne lett, som om hun beveget seg på skyer. Mrs. Goodwin hastet etter med korte, bestemte skritt og slet for å holde følge. «Kjære deg, du flyr jo av gårde. Skal vi ikke heller finne en benk og sette oss nedpå litt?» foreslo hun andpustent.

Martha snudde seg rundt og begynte å hinkehoppe baklengs, noen få skritt foran den aldrende barnepiken. «Jeg tror ikke jeg greier å sitte nedpå så mye som et eneste minutt!»

Hun lo overgivent. «Tenk at jeg kom hit for å finne moren min, og så finner jeg kjærligheten i stedet. Det er helt latterlig, synes du ikke?» Marthas amerikanske engelsk sto i sterk kontrast til Mrs. Goodwins knappe, britiske vokaler. Den lyse, irske huden hadde fått roser i kinnene, og de kakaobrune øynene lyste oppstemt. Hun hadde tatt av seg hatten og gitt vinden fritt spillerom med det lange, brune håret. Den 19

var ikke vond å be, dro håret løs fra hårnålene og ga henne et vilt og uvørent utseende. Det var vanskelig for Mrs. Goodwin å fatte at den sytten år gamle jenta som nå danset foran henne, bare noen timer tidligere hadde forlatt klosteret Our Lady Queen of Heaven i tårer etter å ha blitt fortalt at de verken fant noen dokumentasjon på fødselen hennes eller noen opplysninger om hennes virkelige mor.

«Ta det nå litt med ro da, kjære Martha.»

«Goodwin, du er plutselig blitt så alvorlig. Når du vet det, så vet du det, ikke sant?»

«Dere har bare så vidt truffet hverandre, og ikke mer enn en times tid. Jeg sier bare at det ville være klokt å gå litt forsiktig frem.»

«Han er da kjekk, synes du ikke? Jeg har aldri sett en så kjekk mann. Han har så snille øyne. De har en skjønn gråfarge, og han så på meg med en slik intensitet. Tror du ikke han likte meg også?»

«Naturligvis likte han deg, kjære Martha. Du er en nydelig jente. Han måtte vært blind for ikke å se hvor nydelig du er.»

Martha slo armene om den gamle barnepiken, som ble så overrasket at hun begynte å le. Jentas begeistring var uimotståelig. «Og så det smilet, da, Goodwin. Smilet!» utbrøt Martha. «Det virket så skøyeraktig. Så sjarmerende. Ærlig talt, så tror jeg aldri jeg har sett noen med et så sjarmerende smil.

Han er enda kjekkere enn Clark Gable!»

Til Mrs. Goodwins lettelse fikk hun øye på en benk under et stort kastanjetre, og hun satte seg med et sukk og fløt utover setet som en pudding. «Jeg må jammen si at de var veldig høflige, begge to», sa hun og tenkte på guttens far, lord Deverill, med beundring. Hun følte seg smigret over at en 20

mann i hans posisjon hadde behandlet henne, en ussel barnepike, så høflig og elskverdig. Hun skjønte at han hadde invitert dem til å drikke te ved bordet hans på grunn av sønnen, som åpenbart var blitt betatt av Martha, men lord Deverill hadde vært atskillig mer forekommende overfor Mrs. Goodwin enn han hadde behøvd, og det var den gamle damen ytterst takknemlig for. «Lord Deverill er en gentleman på alle måter», la hun til.

«Jeg tror jeg falt pladask med det samme han kom inn i tesalongen», sa Martha, som ikke kunne tenke på annet enn den unge gutten.

«Han klarte ikke å ta øynene fra deg. Sannelig godt at faren tok initiativet, ellers ville du kanskje aldri fått sjansen til å hilse på ham.» «Å, kommer jeg noensinne til å treffe ham igjen?» sukket Martha og vred hendene.

«Vel, han vet hvor vi bor, og hvis vi utsetter turen til London en dag, kan han rekke å oppsøke deg.»

«Jeg er så opprømt at jeg ikke klarer å stå stille», sa Martha og slo hendene sammen. «Jeg har ikke lyst til å reise hjem. Jeg har lyst til å bli i Irland for alltid.»

Mrs. Goodwin smilte av den ungdommelige naiviteten. Så enkelt livet virket i den første forelskelsens rosenrøde skjær.

«Beklager å måtte dra deg ned på jorda igjen, min kjære, men vi har et formål med turen vår, ikke sant?»

Denne milde påminnelsen la en liten demper på Marthas begeistring. Hun satte seg ved siden av Mrs. Goodwin og senket skuldrene. «Det har vi», svarte hun. «Du kan være trygg på at ingenting får meg til å glemme det.»

«Kanskje JP kan hjelpe oss. Det virker tross alt som om de fleste adelige kjenner hverandre.»

21

«Nei, jeg vil ikke snakke om det. Det er for smertefullt. Jeg får meg ikke til å fortelle at den virkelige moren min ikke ville ha meg, og forlot meg i et kloster.» Martha så ned på stien idet et rødt ekorn pilte over den og forsvant under en laurbærbusk. «Jeg har ikke mer enn så vidt begynt å venne meg til tanken selv», sa hun lavt; den overstrømmende gleden var nå praktisk talt forsvunnet. «Jeg vil ikke lyve for ham; jeg vil bare ikke fortelle sannheten uoppfordret. Som du sa, har vi ikke kjent hverandre i mer enn en time. Det er for tidlig å vrenge sjelen for hverandre.»

Mrs. Goodwin foldet de hanskekledde hendene i fanget.

«Greit nok. Vi blir her i Dublin en dag ekstra før vi drar til London. Jeg er sikker på at vi kan finne Rowan-Hamptonfamilien uten større problemer. Det kan tross alt ikke være så mange som heter lady Rowan-Hampton.» Hun la hånden på Marthas og klemte den. Det faktum at navnet på Marthas fødselsattest var adelig, gjorde oppgaven deres langt enklere enn om det hadde vært et alminnelig navn som Mary Smith. I så fall ville ikke Mrs. Goodwin ant hvor hun skulle ha begynt å lete. «Vi har utvilsomt litt av hvert i vente», sa hun. «Derfor kan vi like gjerne ha det litt hyggelig før alvoret begynner.»

Martha kikket bort på Mrs. Goodwin og bet seg i leppen. «Å, jeg håper han kommer.»

JP Deverill sto ved det åpne vinduet på rommet sitt på Shelbourne Hotel og så utover St. Stephen’s Green. Røyken fra sigaretten hans snodde seg i luften før vinden tok den med seg. Blikket var rettet mot grenene på trærne i parken, men han så dem ikke; det eneste han så, var Martha Wallace.

JP hadde aldri vært forelsket. Han var tiltrukket av jenter 22

og hadde kysset noen få, egentlig uten å bry seg noe særlig om noen av dem. Men Martha Wallace brydde han seg om, enda han ikke hadde tilbrakt mer enn en time i hennes selskap. Men for en time. Han ønsket å gi henne alt. Han ønsket å se henne smile og vite at smilet var til ham. Mer enn noe annet ønsket han å holde henne i hånden, se henne dypt inn i øynene og fortelle hva han følte. Han tok et drag av sigaretten og ristet vantro på hodet. Martha Wallace hadde trukket vekk teppet under føttene hans så han falt hodestups. Hun hadde vært et lynnedslag som traff ham midt mellom øynene, en pil fra Amors bue rett i hjertet på ham. Enhver klisjé han noen gang hadde lest, var nå blitt ektefølt, og han visste ikke hva han skulle gjøre.

Heldigvis visste Bertie Deverill nøyaktig hva han skulle gjøre. Han klappet sønnen på skulderen og humret på en måte som ikke levnet noen tvil hos JP om at faren en gang måtte ha vært litt av en pikenes Jens. «Hvis du vil treffe henne igjen, JP, må du handle raskt. Sa de ikke at de skulle til London? Kjøp med deg noen blomster og oppsøk henne på hotellet der hun bor. Du kunne vise henne Dublins severdigheter. Jeg er sikker på at hun blir kjempeglad for å se deg.»

JP gjenopplevde hvert sekund av møtet deres i tesalongen nedenunder. Da blikkene deres møttes for første gang, hadde Martha holdt øye med ham fra vindusbordet der hun satt sammen med den eldre damen. Han hadde ikke lagt merke til henne med det samme, for han hadde vært så opptatt med å hilse på folk han kjente og innta plassen sin ved bordet like ved hennes. Men så hadde blikket hennes trukket ham til seg; han hadde landet som en brevdue, og noe magisk hadde inntruffet. Hun var ikke vakker, ikke iøynefallende, og hun var 23

så visst ikke en ung dame av det slaget som vet å tiltrekke seg oppmerksomhet. Likevel oppdaget JP til sin forbløffelse at han ikke hadde lyst til å trekke til seg blikket. Tanken fikk ham til å gyse av fryd. Hun hadde heller ikke sett bort, men holdt blikket hans fast uten å blunke. Kinnene hadde blusset, og et forbauset uttrykk hadde glidd over ansiktet hennes. Det så nesten ut som gjenkjennelse, som om hun så noe i ham som hun ble sjokkert over å oppdage at hun kjente fra før. Poesien var full av slik kjærlighet ved første blikk, men JP hadde aldri tenkt noe større over det. Han hadde aldri verken reflektert over eller higet etter noe slikt. Men nå hadde kjærligheten funnet ham, og han følte det som om den hadde kastet et nett over ham og fanget ham i det.

Poesien omtalte også den merkelige følelsen av å ha kjent noen i evigheter, av å se inn i øynene til en fremmed og møte blikket til en gammel venn. JP hadde aldri tenkt noe større over det heller, men da de satt ved bordet, og hendene deres møttes over kakefatet idet de strakte seg etter det samme smørbrødet med egg og karse og det samme stykket med sjokoladekake, føltes det som om de på et eller annet vis kjente hverandre fra før. Det fantes et bånd, en tilknytning, en gjensidig forståelse, og de trengte bare å se på hverandre for å merke det. Han kjente henne, og hun kjente ham, og med ett snakket alle diktene han før hadde syntes var fjollete, et språk han forsto. Han hadde krysset en terskel, og det som tidligere hadde vært skjult, åpenbarte seg nå, spill levende og i vidunderlige farger. Han stumpet sigaretten og bestemte seg for å gjøre som faren hadde foreslått.

Han kjøpte en bukett roser fra en bod like om hjørnet fra hotellet og la i vei gjennom parken i et utålmodig tempo.

Det var ingen tid å miste. Kanskje hun pakket kofferten i 24

dette sekund, gjorde seg klar for å reise til London. Hvis han ikke skyndte seg, fikk han kanskje aldri se henne igjen.

Solen hang lavt på himmelen, sakte i ferd med å fullføre sin daglige nedstigning, og flokene av nakne grener kastet lange, fuktige skygger over stien foran ham. Svarttroster og kråker skrek idet de landet for å vagle seg for natten, og ekornene var på vei hjem til redene sine, men JP la ikke merke til noen av de tingene han vanligvis gledet seg over, så målbevisst var han.

Han var nervøs, og det lignet ikke ham. Han visste at folk anså ham som kjekk, selv de som ikke pleide å tiltrekkes av menn med rødt hår. Og halvsøsteren, Kitty, som hadde oppfostret ham i stedet for den moren han ikke hadde, minte ham stadig om Deverill-sjarmen i Deverill-smilet, så han vokste opp i den tro at han var noe spesielt, ganske enkelt fordi han tilhørte familien Deverill. Men plutselig, nå som han faktisk brydde seg om hva et annet menneske syntes om ham, var han begynt å tvile på seg selv.

Det lille, rimelige hotellet der Mrs. Goodwin og Martha bodde, lå ikke langt fra Shelbourne, men da JP var fremme, var han andpusten etter å ha gått så fort. Resepsjonisten med de røde kinnene så opp fra skranken og smilte varmt til ham; øynene bak brilleglassene lyste opp ved synet av slik en høyreist og flott ung herre. «God ettermiddag», sa han og følte seg litt dum der han sto med rosebuketten i hånden. «Jeg skal til en miss Wallace», sa han og støttet seg til skranken. Resepsjonisten trengte ikke se etter i boken, for hun visste godt hvem miss Wallace var. Den unge damen og venninnen hennes hadde spurt etter klosteret Our Lady Queen of Heaven i dag morges, og hun hadde forklart dem veien.

«Jeg beklager, men hun og venninnen er fremdeles ute», 25

sa resepsjonisten med sitt milde, irske tonefall og så ned på blomstene. «Vil De at jeg skal sette disse i vann for Dem?» JPs skuffelse var påtagelig. Han banket fingertuppene utålmodig mot treplaten. «Men de kommer tilbake?» spurte han urolig.

«Ja visst», svarte resepsjonisten. Hun visste at det ikke var korrekt å fortelle mer om planene deres, men den unge mannen virket så skuffet, og det var så romantisk å komme med blomster, så hun tilføyde med lav stemme: «De har endret bestillingen og blir her en dag til.»

Da han hørte det, ble han lettere til sinns, og resepsjonisten var glad for å være årsaken til at han så gladere ut. «I så fall overlater jeg disse til Dem. Kunne jeg få litt papir så jeg kan skrive en beskjed?»

«Jeg kan gjøre noe enda bedre. Jeg kan gi Dem et lite hvitt kort og en konvolutt. Mye mer elegant», sa hun med et smil. Hun snudde seg bort og lot som om hun så gjennom en bunke med brev for å la herren få være i fred. JP banket pennen mot tinningen og lurte på hva han skulle skrive.

Under normale omstendigheter var han flink til å ordlegge seg, men plutselig visste han ikke engang hvordan han skulle få begynt.

Det han ønsket å si, var definitivt altfor freidig. Han ville ikke skremme bort Martha allerede før hun hadde fått en sjanse til å bli kjent med ham. Han skulle ønske han kunne huske en linje fra et dikt eller noe vittig fra en roman, men hodet hans var helt blåst, så han kom ikke på noen ting.

Faren hans ville naturligvis ha visst hva han burde skrive, men han var på Kildare Street Club, der han utvilsomt diskuterte veddeløp og politikk med de anglo-irske vennene sine, slik han pleide å gjøre når han var i Dublin. Kitty ville nok 26

også ha visst hva han burde skrive, men hun var hjemme i Ballinakelly. JP var alene, og han følte seg helt udugelig.

Mrs. Goodwin og Martha kom tilbake til hotellet litt etter klokken syv den kvelden. De hadde tilbrakt resten av ettermiddagen med å vandre rundt i byen og hygge seg med severdighetene, før de slo seg ned i Bewley’s i Grafton Street og tok en kopp te. De luksuriøse, høyrøde sofabenkene, glassmaleriene og den varme, gylne belysningen ga kafeen en distinkt kontinental stil som de to damene frydet seg over, og de var slitne etter å ha gått ute i kulden. De fikk varmen i seg med te og ny energi med kake, mens de betraktet menneskene rundt seg med den fascinasjonen som er så typisk for turister i en fremmed by, som gleder seg over alt det nye.

JP Deverill opptok det meste av Marthas tanker, men innimellom kunne hun svinge rundt et hjørne og ta seg i å lure på om den elegante damen på motsatt side av gaten, eller hun som satt på en benk, muligens kunne være moren hennes. For alt hun visste, kunne hun ha passert henne mange ganger allerede. Hun næret et ørlite håp om at lady RowanHampton kanskje også lette etter henne, og tankene vandret stadig av sted til klisjeen om en følelsesladd gjenforening.

Resepsjonisten smilte til henne da de kom inn i foajeen på hotellet. «God aften, miss Wallace. En ung herre kom innom i ettermiddag med blomster til Dem.» Hun snudde seg og løftet opp vasen fra gulvet. «Jeg tok meg den frihet å sette dem i vann.»

Martha hev etter pusten og presset hånden mot hjertet. «Å se, så nydelige!» utbrøt hun og tok imot buketten.

«Det skal være visst», sa Mrs. Goodwin. «Du godeste, for en gentleman han er.»

27

«Han skrev en beskjed til Dem også», sa resepsjonisten og syntes miss Wallace var den heldigste jenta i hele Dublin.

«En beskjed!» utbrøt Martha opprømt og fisket den lille konvolutten frem fra rosene.

«Hva står det?» spurte Mrs. Goodwin og bøyde seg frem for å lukte på blomstene.

Martha trakk av seg hanskene og la dem på skranken, og så dro hun opp kortet med skjelvende fingre. Hun smilte av den pene håndskriften, og fordi hun nå hadde fått et minne om ham. «Kjære miss Wallace», leste hun. «Jeg er vanligvis flink med ord, men De har gjort meg håpløst udugelig. Tilgi mangelen på poesi. Vil De gjøre meg den ære å la meg vise Dem rundt i den vakre byen vår? Jeg kommer og spør etter Dem på hotellet i morgen klokken ti. Deres håpefulle, JP Deverill.» Martha sukket lykkelig og trykket kortet mot brystet. «Han kommer hit i morgen klokken ti!» Hun så på Mrs. Goodwin med oppsperrede øyne. «Jeg tror jeg er nødt til å sette meg.»

Mrs. Goodwin fulgte med Martha opp på rommet, gikk bak henne som en brudepike og bar vasen med de røde rosene. Da de kom inn, sank Martha ned på sengen og strakte seg ut med et tilfreds sukk. Mrs. Goodwin glattet på det grå håret sitt og så i speilet på den unge piken hun hadde ansvaret for. «Jeg må selvsagt bli med deg», sa hun bestemt. Det bløte hjertet hennes fikk på ingen måte undergrave ansvarsfølelsen. Selv om hun ikke lenger var ansatt hos Marthas foreldre, var hun forpliktet til å passe på datteren deres slik hun hadde gjort de foregående sytten årene. Likevel følte hun det som om hun og Martha hadde rømt fra åstedet for en forbrytelse, og hun var fast bestemt på å sørge for at Martha, så snart hun hadde funnet den biologiske moren sin, kom seg trygt hjem til familiens skjød i Connecticut.

28

Martha kniste. «Jeg vil at du skal være med, Goodwin», sa hun og støttet seg opp på albuene. «Jeg vil at du skal være vitne til alt. Da slipper jeg å fortelle deg alt sammen etterpå.

Hva skal jeg ha på meg?»

Mrs. Goodwin, som hadde pakket ut Marthas koffert, åpnet garderobeskapet og tok frem en pen, blå kjole med matchende belte som fremhevet den smale midjen. «Jeg tror denne vil passe bra», sa hun og holdt den opp på hengeren.

«Du kler blått, og det er en veldig ladylike farge.»

«Jeg kommer ikke til å få blund på øynene i natt. Jeg føler meg helt propell.»

«Et glass varm melk med honning gjør nok susen. Du må få skjønnhetssøvnen din hvis du vil ta deg best mulig ut for Mr. Deverill.»

«Mr. Deverill.» Martha la seg ned igjen og sukket. «Det er noe herlig rampete ved det navnet.»

«Fordi det høres litt ut som ‘devil’», sa Mrs. Goodwin, og så snurpet hun munnen. «Jeg håper navnet er den eneste likheten.» *** Selv etter et glass varm melk med honning fikk ikke Martha sove. Mrs. Goodwin, derimot, hadde ingen slike problemer og pustet tungt i sengen ved siden av, og strupen slappet av i sporadiske snork som tæret på Marthas tålmodighet.

Martha sto opp og gikk bort til vinduet, listet seg på tå over de knirkende gulvplankene. Hun trakk fra gardinene og så ut på gaten utenfor. Byen var mørk, bortsett fra gatelyktenes gylne skjær, og hun kunne se et fint yr falle lett gjennom lyssirklene som ørsmå gnister. Det var stille også, og over huse29

nes blanke takstein var skyene tunge og grå. Verken månen eller noen stjerner var å se; det var ingen rift i skydekket der det gikk an å få et glimt av himmelens romantikk; ingen snø som gjorde steinene mykere; ingen blader som ga bevegelse til trærne som sto stive og dirrende i den kalde februarnatten.

Men tanken på JP Deverill gjorde alt vakkert.

Mrs. Goodwin hadde foreslått at hun skulle skrive til foreldrene og la dem få vite at hun var trygt fremme i Dublin.

Pliktoppfyllende som hun var, hadde Martha utført oppgaven med et mildere stemt sinn. Under overfarten over Atlanteren hadde hun hatt god tid til å tenke igjennom sin egen situasjon. Sjokket over å få vite at hun ikke var foreldrenes biologiske avkom – i motsetning til lillesøsteren Edith, som hadde frydet seg over å fortelle henne det – hadde lagt seg, og nå følte hun først og fremst medlidenhet. Foreldrene hennes var ganske enkelt to mennesker som hadde lengtet etter et barn. Da de ikke så ut til å kunne få noen egne, adopterte de et spedbarn fra Irland, som var landet adoptivmoren Pam Wallaces familie opprinnelig kom fra. Slik de fleste kjærlige foreldre muligens ville ha gjort, holdt de adopsjonen hemmelig for å skjerme Martha. Hun bebreidet dem ikke. Hun bebreidet ikke engang Edith for at hun hadde røpet hemmeligheten. Imidlertid var hun såret over at tante Joan kunne finne på å dele en så følsom opplysning med et barn som var altfor ungt til å forstå hvilken sprengkraft den hadde.

Så Martha hadde skrevet et langt brev på hotellets brevpapir, der hun forklarte åpent hvordan hun følte det. Den første beskjeden, som hun hadde lagt på bordet i entreen hjemme for at foreldrene skulle finne den etter at hun hadde reist, inneholdt ingen begrunnelse. Nå trodde hun at de hadde behov for å få en. Hun kunne ikke ha konfrontert dem med 30

sannheten om sin situasjon fordi den var altfor smertefull.

Hun var så glad i dem at det å ikke virkelig høre til hos dem, føltes som en kniv i hjertet. Det var ubeskrivelig – og før hun hadde forsonet seg med det, ville hun ikke snakke om det med andre enn Goodwin. Hadde hun spurt foreldrene om tillatelse til å reise, tvilte hun på at de ville ha gitt henne det.

Det ble snakket om fare for en ny krig i Europa, og Pam Wallace var kjent for å være overbeskyttende overfor de to døtrene sine. Jeg er nødt til å avdekke røttene mine, uansett hvordan de er, skrev hun. Dere kommer alltid til å være moren og faren min.

Hvis dere er glad i meg også, ber jeg dere om å tilgi meg og prøve å forstå.

Nå reflekterte hun ytterligere over sin egen situasjon, og en ørliten kime av bitterhet fant veien inn i hjertet, som en mark i et eple. Hun tenkte på hvordan moren alltid hadde presset henne til å være plettfri: plettfrie klær, plettfrie manerer og en plettfri, elskverdig oppførsel – intet mindre var bra nok, og ofte var selv ikke det nok til å gjøre Pam Wallace fornøyd. Da hun var liten, hadde moren vært så oppsatt på at hun skulle imponere farmor Wallace og resten av svigerfamilien, at hun hadde gjort datteren til en nervebunt. Martha hadde knapt våget å åpne munnen av frykt for å si noe upassende. Hun husket den skrekkelige følelsen av avvisning et strengt blikk fra moren kunne vekke i henne, når hun ikke levde opp til forventningene – og som oftest var hun ikke engang sikker på hva galt hun hadde gjort.

Selv nå fikk minnet brystet til å snøre seg sammen i panikk. Det hadde ikke vært på samme måte for Edith. Marthas seks år yngre søster var kommet som en overraskelse på Pam og Larry Wallace, og nå forsto Martha hvorfor; de hadde ikke trodd at de kunne få egne barn. Følgelig var Edith mer 31

verdifull enn Martha, og fødselen hennes var blitt feiret med en entusiasme så stor at det like gjerne kunne ha dreid seg om Kristi gjenfødelse.

Sannheten var at Pam Wallace var nødt til å forme Martha til å bli en Wallace, mens Edith ikke trengte å formes ettersom hun var en Wallace i utgangspunktet. Det var derfor de var blitt så ulikt behandlet. Nå falt alt sammen på plass. Det at Martha var adoptert, var brikken som manglet i puslespillet som dannet barndommen hennes. Edith kunne oppføre seg dårlig uten at Pam gjorde noe for å disiplinere eller irettesette henne. De to søstrene var blitt ulikt behandlet fordi de faktisk var ulike. Den ene var en Wallace, og den andre var det ikke, og all verdens press eller strenge blikk kunne aldri noensinne få Martha til å bli noe hun ikke var.

Som en syttenåring med lite livserfaring gjorde dette faktumet henne overbevist om at foreldrene var mer glad i Edith, og i hennes ensomme grubling ved vinduet nå virket denne konklusjonen ubestridelig.

Martha lurte på hvordan den virkelige moren hennes var, noe hun ofte hadde lurt på helt siden hun fant fødselsattesten sin innerst i morens skap på badet. Hun het lady RowanHampton, og Martha hadde tegnet seg et bilde som passet til navnet. Hun forestilte seg at hun hadde myke, brune øyne omtrent som hennes egne, og langt, krøllet brunt hår. Hun var vakker og elegant slik en britisk adelsdame etter all sannsynlighet var, og når de omsider ble gjenforent, kom moren til å gråte av glede og lettelse, slå armene om henne og hviske mellom hikstene at nå da de endelig hadde funnet hverandre, skulle de aldri mer være adskilt.

Plutselig brast Martha i gråt. Den overveldende følelsen kom så overraskende at hun la hånden for munnen og gispet.

32

Hun kikket bort på sengen for å være sikker på at hun ikke hadde vekket barnepiken, men den gamle damen sov fredelig under teppet, som steg og sank med hvert åndedrag. Martha kastet et blikk ut av vinduet, men hun så uklart og kunne ikke se annet enn sitt eget fordreide speilbilde som stirret fortapt tilbake fra glassruten. Hvem var hun? Hvor kom hun fra?

Hva slags liv ville hun ha hatt hvis ikke moren hadde forlatt henne i klosteret? Kom hun noensinne til å få vite det? Det var så mange spørsmål at hodet verket. Og hun følte seg så rotløs, så alene. Mrs. Goodwin var den eneste som var den hun ga seg ut for å være. Alle andre hadde løyet for henne.

Marthas skuldre begynte å riste. I det ene øyeblikket var hun en ung amerikansk kvinne fra en fornem, velstående familie, trygg på familiens kjærlighet, pliktoppfyllende, føyelig og lydig. I det neste var hun en fremmed, kjøpt fra et kloster på den andre siden av kloden, og hun var opprørsk, ulydig og trassig. Hvor hørte hun hjemme, hos hvem? Hva kunne hun fortsatt tro på? Det var som om rammene hun hadde vokst opp innenfor, hadde kollapset rundt henne og gjort henne ubeskyttet og sårbar, som en skilpadde uten skall.

Hun tørket tårene og trakk for gardinene. Mrs. Goodwin sukket i søvne og veltet den store kroppen over på siden, som en strandet hvalross. Martha gikk og la seg igjen og trakk teppet oppunder haken. Hun skalv av kulde og krøllet seg sammen til en ball. Da hun omsider gled inn i søvnen, var det verken moren eller de ubesvarte spørsmålene som figurerte i drømmene hennes og tappet henne for energi, men JP Deverill som trådte frem fra sinnets forvirrede tåke som en flott ridder kommet for å redde henne fra den stadig sterkere følelsen av avvisning.

Kapittel 2

JP hadde nesten ikke sovet. Han var en dirrende nervebunt.

Martha Wallace var det eneste han kunne tenke på. Alt ved henne fascinerte ham, fra den gåtefulle reservertheten til det blyge og sjenerte smilet, og han kunne bare gjette på hvordan livet hennes hadde artet seg på den andre siden av Atlanteren. Han ville vite alt om henne, fra det hverdagslige og trivielle til det som var stort og viktig. Det tilfeldige møtet i tesalongen på Shelbourne hadde vært så skjellsettende at det føltes som om selve jordas fundament var blitt forskjøvet og dermed også hadde forandret hans eget syn på seg selv og verden. For ham hadde Ballinakelly alltid vært universets midtpunkt, men nå føltes det som om han hadde vokst ifra det.

Martha duftet av fremmede land og sofistikerte storbyer, og han ville at hun skulle ta ham i hånden og vise ham dem.

Han spiste frokost med faren, som alltid var tidlig oppe.

Bertie Deverill var en travelt opptatt mann. Helt siden han hadde solgt Deverill slott og gitt mesteparten av pengene til sin fraflyttede kone Maud – som sporenstreks kjøpte seg en råflott bolig i Belgravia, der hun stadig arrangerte selskaper sammen med den fornemme og ekstremt velbeslåtte elskeren 34

sin, Arthur Arlington – hadde han utforsket nye måter å tjene penger på. Så langt hadde ingenting gitt full uttelling, men Bertie var alltid i godt humør, entusiastisk og trygg på at et av prosjektene hans skulle lykkes med tid og stunder. Den som så ham nå, der han satt med kongelig verdighet i spisesalen på Shelbourne Hotel, ville ikke ha ant at han hadde en eneste økonomisk bekymring.

«Skal si du ser frisk og opplagt ut i dag», sa han til sønnen.

«Det skulle vel aldri ha noe å gjøre med den søte jenta du traff i går?»

JP gliste så fregnene bredte seg utover nesen, og de grå øynene strålte. «Jeg skal vise henne byens severdigheter», sa han.

«Jaså, du fulgte rådet jeg ga deg?»

«Det gjorde jeg. Jeg la igjen blomster og en beskjed til henne på hotellet. Jeg håper å treffe henne klokken ti.»

Bertie tok frem uret fra vestelommen. Han måtte holde det ut fra seg i kjedet for å kunne se de små viserne, for han hadde begynt å bli langsynt. «Du har to timer å slå i hjel, JP.» «Jeg vet det, og det blir nok de lengste to timene i hele mitt liv.» Han lo, og Bertie ristet på hodet og løftet tekoppen til munnen.

«Det føles ikke som om det er så lenge siden at Maud fikk meg til å føle det slik.» Han tok en slurk te, og øynene ble blanke. «Vanskelig å tro det nå, ikke sant?» JP hadde merket at et visst vemod så smått hadde begynt å prege farens erindringer når han snakket om hustruen. Ut fra det lille JP hadde snappet opp fra samtaler mellom halvsøstrene sine, Kitty og Elspeth, var Maud snobbet, kald og selvopptatt, og ekteskapet mellom henne og Bertie hadde ligget brakk i årevis. Maud hadde ikke tilgitt Bertie for at han hadde stått offentlig frem 35

og vedkjent seg JP, lausungen han hadde fått med en av tjenestejentene, eller for at han hadde solgt slottet, som sønnen Harry skulle ha arvet. Hun hadde stormet av sted til London, og så vidt JP kunne forstå, var det en lettelse for alle, ikke minst for Kitty og Elspeth. Men i det siste hadde Berties innstilling til Maud begynt å endre seg. Det virket som om det var tøvær på gang. Som om gammelt nag var i ferd med å smelte. Sår i ferd med å leges. Navnet hennes smøg seg inn i talen hans, og lyden av det skurret ikke lenger.

JP tenkte sjelden på den biologiske moren sin. Han tok henne med i aftenbønnen hver kveld, og av og til lurte han på om hun satt i himmelen og så ned på ham. Men det var ikke viktig for ham. Kitty hadde alltid vært som en mor for ham, og ektemannen hennes, Robert, som en stefar. JP syntes han var heldig som hadde to fedre. Det var mange som ikke hadde noen, for den store krigen hadde utradert nesten en hel generasjon av menn.

Han var ikke nostalgisk når det gjaldt fortiden eller romantisk når det gjaldt hans egen fødsel. Han visste at han ble funnet i en kurv på dørstokken til Jakthytta, der faren og Kitty bodde, sammen med et brev der Kitty ble bedt om å ta seg av ham, ettersom hans egen mor var død. Han var ikke nysgjerrig etter å få vite mer. Han følte seg ikke mindreverdig, slik andre kunne ha gjort, for han var trygg på at Kitty elsket ham som sitt eget barn, og han hadde aldri ønsket seg noe mer. Det lå ikke i hans natur. JP var en glad, positiv ung mann som levde fullt og helt i nået, en mann som var mer enn takknemlig for alt han hadde fått.

«Da møtes vi her 17.30», sa Bertie. «Vi tar ettermiddagstoget nedover til Ballinakelly. Jeg sa til Kitty at du skulle være hjemme til kvelds.»

36

JP ble lang i masken. «Jeg håpet i grunnen på å bli her en natt til», sa han.

Bertie ristet på hodet. «Skulle ikke hun til London?» spurte han med henvisning til Martha Wallace.

«Jeg vet ikke når …»

«Vent og se hvordan det går i dag, hva? Kanskje du finner ut at du ikke liker henne fullt så godt som du trodde», sa han.

JP visste at det ikke kom til å skje.

Da det endelig var på tide å gå, hadde JP lest Irish Times fra begynnelse til slutt to ganger. Han satte hatten på hodet, dro frakken utenpå jakken og rettet på slipset i speilet som hang i hotellets lobby. Det var kaldt og grått ute. Trærne i St. Stephen’s Green så tynne og triste ut i tåken, fuglene holdt seg på bakken og hakket etter mark i den vasstrukne jorda. Likevel var snøklokkene i ferd med å titte frem fra gresset, klare for å springe ut i blomst så snart vintersolen viste seg.

JP gikk gjennom parken med hendene i frakkelommen og plystret en munter melodi. Men da han nærmet seg hotellet, begynte nervene å gjøre seg gjeldende. Tenk om hun ikke var der? Tenk om hun ikke hadde lyst til å treffe ham? Tenk om han bare hadde innbilt seg at hun var interessert? Tvilen tok overhånd, og han sluttet å plystre og senket farten. Var det arrogant av ham å tro at følelsene var gjensidige? Kanskje hun hadde smilt til ham bare for å være høflig. Kanskje lidenskapen gjorde ham blind slik at han ikke la merke til det. Han sparket en stein over stien og sukket. Så begynte han å resonnere med sin vanlige optimisme at han ikke kunne vite det før han hadde truffet henne, og hvis hun avslo invitasjonen hans, ville han ganske enkelt reise hjem med ettermiddagstoget, med en verdifull erfaring om selvbeherskelse i bagasjen.

Han kom til hotellet og gikk inn med faste skritt. Han lot 37

blikket gli rundt i den lille lobbyen, men så bare et par gamle damer med hatt og kåpe, som satt forventningsfullt med håndvesken i fanget. Han var imidlertid litt tidlig ute, så det var ingen overraskelse at hun ikke hadde kommet ned ennå.

Det passet seg tross alt ikke for en dame å bli sett stående og vente på en herre.

Han stilte seg ved vinduet, fisket frem sigarettetuiet i gull fra innerlommen på jakken og åpnet det med tommelen.

Han stakk en sigarett mellom leppene og tente den. Så ventet han og prøvde å la være å vise hvor nervøs han var.

Plutselig føltes det som om luften i lobbyen ble en annen, og han snudde seg. Der, borte ved resepsjonsskranken, kledd i en pen, blå kjole og hatt, og med kåpen hengende over armen, sto Martha Wallace. JP skyndte seg å stumpe sigaretten og gikk bort for å hilse på henne. Da hun så ham, smilte hun og ble rød i kinnene, noe han tok som et godt tegn. Han gjenkjente tiltrekning når han så det, og følte seg lettet. «Jeg er så glad for at du ville komme», sa han og syntes hun var enda søtere nå enn på Shelbourne dagen før.

«Jeg kunne ikke godt avslå etter den vakre rosebuketten du ga meg», svarte hun og var forbauset over hvor rolig stemmen hennes lød, selv om hun skalv som et aspeløv innvendig.

«Så hyggelig at du likte den», sa han. «Å, det gjorde jeg, veldig godt. Tusen takk.» Akkurat da rundet Mrs. Goodwin hjørnet, kledd i kåpe og hatt og med et par hansker løst i hånden.

«God morgen, Mrs. Goodwin», sa JP, en smule skuffet over at Marthas ledsagerske hadde bestemt seg for å være med.

Han hadde håpet at de kanskje skulle ha fått litt tid alene sammen. «Vel, skal vi gå? Det er mye å se på. Jeg tenkte vi kunne begynne med Trinity College og deretter spasere 38

opp til General Post Office. Hvor mye vet dere om Irlands historie?» spurte han da de var på vei ut av døren.

«Jeg vet ingenting», svarte Martha.

«Så la meg få være guide og lærer», sa JP viktig og hjalp Martha på med kåpen. «Men vær ikke redd, det blir ingen prøve til lunsj.»

JP tilbød å ta en drosje til Trinity College, et tilbud som Mrs. Goodwin gjerne ville ha tatt imot, for det var en gråkald formiddag, og bena hennes verket fortsatt etter gårsdagen. Men Martha ville i likhet med JP helst spasere gjennom parken, så de la i vei mellom trærne. Den aldrende barnepiken gikk diskré noen skritt bak og håpet at de kunne ta en kopp te når de kom frem til colleget.

Det varte ikke lenge før JP og Martha overvant nervøsiteten og fant tonen i en lett samtale. Han ba henne fortelle om hjemmet sitt i Connecticut, og hun ba ham fortelle om Ballinakelly, og begge unnlot å fortelle sannheten om opphavet sitt. Marthas fortielse var mer tilsiktet fordi hun så nylig hadde oppdaget hvordan det hang sammen, og emnet var ennå for sårt til å bringes på bane, mens JP var så vant med de uvanlige omstendighetene omkring sin egen fødsel at han ikke syntes de var verdt å nevne.

For Martha var det en kjærkommen avveksling å snakke om alt det som var positivt i livet hennes. Hun lot være å fortelle at hun og Mrs. Goodwin så å si var på rømmen. I stedet fortalte hun JP at foreldrene hennes ville at hun skulle få se litt av verden, og at Irland var et naturlig sted å starte, ettersom moren hennes var født i landet, noe som var delvis sant, for Pam Wallaces familie, familien Tobin, kom fra Clonakilty.

Da de var fremme ved Trinity College, var Mrs. Goodwin andpusten og lyserød i ansiktet. «Jeg er nødt til å sette meg 39

litt», sa hun, lettet over å se en liten restaurant på hjørnet. Da hun så Marthas ansiktsuttrykk, la hun til: «Hvorfor fortsetter ikke dere to uten meg? Jeg finner meg en god stol og tar en hvil mens dere ser dere om på colleget. Ikke bry dere om meg.

Jeg har det helt utmerket bare jeg får en kopp te. Ingenting som en kopp te for å hente seg inn igjen.» JP glemte ikke de gode manerene sine, så han fulgte henne inn og sørget for at hun fikk et bord ved vinduet.

Han gikk ut av restauranten på lette føtter. Nå var han alene med Martha, og følelsen var berusende. Hun følte det på samme måte, og latteren satt løsere. «Goodwin har vært i familien siden jeg var spedbarn», fortalte hun. «Hun har vært barnepiken og venninnen min i alle år, og jeg er så takknemlig for alt hun har gjort for meg. Men jeg kan ikke la være å være litt glad for at spaserturen slet henne ut.» Hun smilte bredt, og fregnene bredte seg utover nesen på samme måte som på JP. «Jeg blir litt sjenert når jeg føler at noen følger med på alt jeg sier og gjør.»

«Du er ikke den eneste», sa JP. «Nå kan jeg være meg selv.»

Martha hevet øyebrynene. «Og hvem er egentlig det, mon tro?»

«En fordervet, umoralsk slyngel!» ertet han.

Hun lo. «Du ser altfor snill ut til å kunne være noen av delene.»

«En lømmel?»

Hun ristet på hodet. «Ikke det heller.»

«En skøyer?»

Hun lo og gikk videre.

Da grep han hånden hennes. «En romantiker?»

Martha hev etter pusten og stivnet. Ingen mann, bortsett fra faren, hadde noensinne holdt henne i hånden. Munnen 40

gled opp, og hun stirret forskrekket på ham før hun kastet et blikk over skulderen, redd for at Mrs. Goodwin skulle ha ombestemt seg og kommet etter dem likevel. I neste sekund hadde hun gjenvunnet fatningen og trukket hånden til seg.

Det kjentes som om huden brant inne i hansken. «Ærlig talt, JP, nå var du frekk.»

«Unnskyld. Jeg skulle ikke ha gjort det», mumlet han. «Da jeg var liten, pleide Kitty å skjenne på meg fordi jeg aldri visste når jeg gikk over streken.»

«Ikke tenk på det», sa hun, plutselig grepet av dårlig samvittighet for at hun hadde overreagert. «Vi hadde det så hyggelig. Jeg vil ikke at det skal bli ødelagt.» Hun lo av sin egen dumhet. «Du tøyset jo bare.»

«Jeg kan ikke late som om jeg ikke har lyst til å holde deg i hånden», sa han alvorlig.

«Men jeg skal late som om jeg ikke har lyst til at du skal gjøre det. Er det ikke slik en dame skal oppføre seg?»

«Jo visst. Du har helt rett. Jeg skal vente litt før jeg prøver meg igjen.»

«Kanskje du har bedre lykke neste gang», sa hun kokett, forbløffet over å oppdage at hun flørtet.

«Jeg kan leve i håpet», sa han, stakk hendene i bukselommene og gikk videre. «Nå skal jeg vise deg rundt på colleget der jeg skal begynne i september.»

Ansiktet hennes lyste opp i beundring. «Er det sant? Skal du studere på dette fantastiske stedet?»

«Det skal jeg», sa han stolt.

Da de vandret rundt på colleget, la Martha merke til at JP tiltrakk seg oppmerksomheten til alt som var av hunkjønn.

Unge jenter kikket på ham, og så kikket de på ham en gang til. Vanlige damer betraktet ham med beundring, enkelte til 41

og med ganske frekt, mens flotte damer i pelskåper kastet et og annet stjålent blikk under hattebremmen. Han hadde et sjarmerende, skøyeraktig smil og glitrende, grå øyne, men det var utstrålingen hans som tiltrakk dem, som om han på en eller annen måte lyste litt sterkere enn alle andre. Martha trivdes i hans selskap, for noe av lyset hans falt på henne og ga henne selvtillit nok til å være litt mer utadvendt. Hun var ikke lenger under oppsikt av moren. Hun kunne tillate seg å bevege seg og snakke mer utvungent enn hun hadde fått lov til før. Til å begynne med føltes det urovekkende, for atferden var dypt forankret, og reservertheten lå henne i blodet. Men da JP fikk henne til å le, oppdaget hun at hun kunne være en sannere utgave av seg selv når hun var sammen med ham.

Da de kom tilbake til restauranten for å hente Mrs. Goodwin, pratet de i vei som om de var gamle venner. Mrs. Goodwin hadde fått hvilt seg og var klar for å bli med for å se på General Post Office, som hadde vært begivenhetenes sentrum under påskeopprøret i 1916. Det som imidlertid var langt mer interessant for henne da de gikk oppover gaten, var den påtagelige forandringen som var skjedd med Martha. Jenta så ut til å ha blitt et nytt menneske i løpet av den timen hun hadde tilbrakt sammen med Mr. Deverill. Faktisk hadde de funnet tonen i perfekt harmoni. Det var ikke dette som var meningen, tenkte Mrs. Goodwin med seg selv.

De hadde kommet helt fra Amerika med et bestemt formål, og dette var svært forstyrrende. Mrs. Goodwins håp var at de skulle finne Marthas mor så fort som mulig, slik at Martha kunne reise tilbake til familien Wallace, som utvilsomt var syke av engstelse over datterens plutselige forsvinning. Men hva skulle hun gjøre nå som Martha så ut til å ha falt pladask for Mr. Deverill?

42

Ettersom JP og Martha lo og ertet hverandre som om hun ikke var til stede, holdt Mrs. Goodwin disse tankene for seg selv. Hun var glad for at hun ikke lenger var ansatt av ekteparet Wallace, for hun tvilte på at Mrs. Wallace ville hatt særlig mye til overs for denne gryende romansen, selv om Mr. Deverills far var en lord, noe som muligens ville ha hjulpet litt.

De ville i hvert fall ikke takke henne for at hun hadde vært vitne til den uten å gjøre noe for å forhindre den. På den andre siden visste Mrs. Goodwin at Mrs. Wallace lå i knivskarp konkurranse med de to svigerinnene, så hvis Martha kapret en fremtidig lord, forutsatt at gutten virkelig var den førstefødte, kunne nok det overskygge det meste.

Martha og Mrs. Goodwin hadde jo allerede drukket te på Bewley’s dagen før, så JP inviterte dem til lunsj på Gresham. JP syntes ikke noe særlig om stedets formelle atmosfære, men faren hans likte seg der, og JP behøvde ikke gjøre noe mer enn å signere regningen. Mrs. Goodwin hadde tenkt å la de to unge få være alene og selv gå bort og kikke i hyllene hos Brown Thomas, men hun hadde det så hyggelig at hun glemte seg helt, og de unge var nødt til å inkludere henne i samtalen når de mye heller ville ha snakket bare med hverandre.

Mens Mrs. Goodwin skravlet i vei, kommuniserte Martha og JP taust med stjålne blikk at de moret seg over henne.

Selv om Martha hadde et ørlite snev av samvittighetsnag over å gjøre narr av den elskede barnepiken sin, nøt hun denne ordløse samtalen, som lignet mer på den hemmelige kommunikasjonen mellom drevne konspiratører enn de frustrerte blikkene mellom to mennesker som bare så vidt kjente hverandre. Da lunsjen var omme, følte de seg virkelig sammensveiset.

43

Verken JP eller Martha ville at dagen skulle ta slutt. Men himmelen over dem mørknet, og vinden blåste fuktighet og kulde gjennom byens gater. Den gule gløden fra elektriske gatelykter lyste gjennom den tyknende tåken og speilte seg i de fuktige fortauene som flekker av gull. Mrs. Goodwin var ivrig etter å komme seg tilbake til hotellet, og minte Martha på at de måtte pakke koffertene sine for å reise til London tidlig neste morgen, men Martha hadde ingen hast med å avslutte det som trolig var den beste dagen hun noensinne hadde opplevd. «Kan ikke du ta en drosje tilbake, Goodwin, så kommer jeg litt senere», foreslo hun.

«La meg betale for drosjen», innskjøt JP, som var skuffet over at han også kom til å måtte reise hjem. «De ser sliten ut, og De har mitt ord på at jeg skal sørge for at Martha er tilbake på hotellet innen klokken fem. Jeg skal treffe faren min på Shelbourne halv seks, så jeg avleverer henne på veien.» Han smilte sitt mest sjarmerende smil og la til: «Jeg skal passe godt på henne, Mrs. Goodwin. Det lover jeg.»

Bena til Mrs. Goodwin verket, og føttene var såre. Hvis hun ikke hadde vært så sliten, ville hun kanskje ha avslått tilbudet og holdt ut til siste slutt, men slik det var, var det bare så vidt hun orket å sette seg inn i drosjen. Hun håpet for guds skyld at JP var en hederlig kar.

Da de så drosjen forsvinne rundt hjørnet, snudde JP seg mot Martha, med ett overveldet av varme følelser. Det føltes som om han var nær ved å miste noe enormt dyrebart. «Det er en ting til jeg gjerne vil vise deg», sa han.

Han førte henne oppover gatene til elva Liffey, som snodde seg gjennom tåken som en glinsende, svart slange. På tvers av broen over den var det to smijernsbuer, kronet med lamper som lyste svakt i tåken. Det var et vakkert syn, og JP fikk 44

klump i halsen ved tanken på at han snart skulle forlate Martha. «Dette er Ha’penny Bridge», sa han mykt. «Det er en tradisjon å kaste uti en mynt for hell og lykke.»

De gikk ut til midten av broen og ble stående og se ned i det blanke mørket. JP stakk hånden i lommen og dro frem et par pennyer. «Ønsk deg noe», sa han og ga henne den ene mynten.

Martha så tankefull ut. «Kan jeg ønske meg to ting?»

«Nei, bare én», svarte han.

«Men jeg har to ønsker», innvendte hun og smilte svakt, for hun hadde virkelig to ønsker og greide ikke å velge mellom dem.

«Vel, jeg har bare ett», sa han bestemt og kastet mynten sin uti vannet nedenfor. De lyttet etter ploppet, men hørte ingenting. Det løste seg rett og slett opp i tåken. Han lukket øynene og ønsket: Jeg ønsker å få treffe Martha Wallace igjen.

Da han uttalte ordene inni seg, innså han hvor inderlig de var ment. «Din tur», sa han, lente seg mot rekkverket og så på henne med en intensitet som fikk noe til å røre seg i magen hennes.

«Ja vel», sa hun. Hun knep igjen øynene og lurte på hvordan hun kunne få to ønsker til å bli ett uten å jukse. Hun drøyde et øyeblikk og tenkte så det knaket. Endelig kom det til henne. Jeg ønsker at jeg finner moren min, og at hun fører meg tilbake til JP. Hun hadde fortsatt lukkede øyne da hun kjente hånden hans gripe hennes. Hun åpnet øynene og så ned på sin egen hanskekledde hånd i hans. Hun så på ham, og han så på henne, og vissheten om at de snart skulle gå hver til sitt, tok pusten fra dem.

Langsomt og omhyggelig tok Martha av seg hansken. JP 45

forsto umiddelbart, og tok av seg sin. Med et sjenert smil ga hun ham hånden. Den var liten og varm, med lange fingre som endte i en pen spiss. Da han rørte ved henne, gikk det frysning gjennom hele kroppen hennes, som om han ikke bare hadde grepet hånden, men hele henne.

«Jeg skal skrive til deg i Ballinakelly», sa hun, følte ikke lenger noe behov for å holde igjen.

«Du må la meg vite hvor jeg kan skrive til deg», svarte han.

Hun ville ikke tenke på at hun skulle tilbake til Amerika.

Hun ville ikke tenke på noe som kom til å ta henne bort fra denne mannen som så lett hadde fått innpass i hjertet hennes.

Det var som om han hadde vært der bestandig. «Jeg finner en utvei», svarte hun.

Motvillig begynte de å gå ned fra broen, hånd i hånd. JP skulle dra tilbake til Ballinakelly med ettermiddagstoget sammen med faren sin, og Martha skulle reise til London i håp om å finne den biologiske moren sin. Men begge visste at det tilfeldige møtet på Shelbourne hadde forandret alt.