9.288 DEN TRANSSIBIRSKE JERNBANEN er en av verdens tre lengste jernbanestrekninger. Den begynner på hvilken som helst jernbanestasjon i Europa, men den russiske strekningen er på 9.288 kilometer og knytter sammen hundrevis av små og store byer, krysser 76 prosent av landet og passerer sju forskjellige tidssoner. Idet jeg ankommer stasjonen i Moskva klokka elleve om kvelden, gryr det av dag ved endestasjonen Vladivostok. Før slutten av det nittende århundre var det få som våget seg ut på en reise til Sibir, hvor det i byen Oymyakon er målt klodens laveste temperatur: – 71,2ºC. Elvene som forbandt regionen med resten av verden, var de viktigste transportårene, men de lå gjenfrosset i åtte måneder av året. Befolkningen i Sentral-Asia levde stort sett isolert, til tross for de store naturrikdommene i det som den gang var det russiske imperiet. Av strategiske og politiske grunner tillot tsar Aleksander II byggingen av jernbanen. Da den sto ferdig, var det bare det russiske imperiets militærbudsjett for hele første verdenskrig som hadde kostet mer. I borgerkrigen som fulgte like etter kommunistrevolusjonen i 1917, ble jernbanen viktig i de store slagene. 75
Styrkene som var lojale mot den avsatte keiseren, den såkalte Tsjekkoslovakiske legionen, brukte skuddsikre vogner. Med disse ‘tankbilene på skinner’ klarte de uten vanskeligheter å motstå angrepene fra Den røde armé, mens de mottok ammunisjon og mat fra øst. Da gikk sabotørene til aksjon, sprengte bruer og kuttet kommunikasjonslinjene. Tsarrikets hær trakk seg tilbake til grensen av det asiatiske kontinentet, en stor del kom seg over til Canada, før de spredte seg over hele verden. Da jeg ankom jernbanestasjonen i Moskva, lå prisen på en billett fra Europa til Stillehavet, med plass i sovekupé sammen med tre andre passasjerer, på mellom 30 og 60 euro. * * * JEG GIKK TIL TAVLEN med togtidene og KLIKK! Det første bildet jeg tok var avgangstiden: Kl. 23.15! Hjertet banket fort, som om jeg var tilbake i barndomshjemmet, hvor det elektriske toget gikk rundt og rundt på rommet mitt mens jeg drømte meg bort til fjerne land, like fjerne som der jeg nå befant meg. Det virket som om samtalen jeg hadde hatt med J. i Saint Martin for litt over tre måneder siden hadde skjedd i et tidligere liv. Så dumme spørsmål jeg hadde kommet med da! Hva var meningen med livet? Hvorfor klarer jeg ikke å komme videre? Hvorfor blir den åndelige verden fjernere og fjernere? Svaret kunne ikke vært enklere: Fordi jeg ikke levde lenger! 76
Så deilig det var å være barn igjen, føle blodet strømme og øynene skinne, gleden over synet av en jernbaneplattform full av folk, med lukt av olje og mat, og den skarpe lyden av tutende biler som kom med bagasje. Å leve er å eksperimentere, ikke å lure på meningen med det. Selvfølgelig trenger ikke alle å krysse Asia eller følge veien til Santiago de Compostela. Jeg ble kjent med en abbed i Østerrike som nesten aldri forlot klosteret i Melk, men som likevel forsto verden mye bedre enn mange reisende jeg har truffet. Jeg har en venn som opplevde store åndelige åpenbaringer mens han våket over barna mens de sov. Når min kone begynner på et nytt maleri, går hun inn i en slags transe og snakker med skytsengelen sin. Men jeg er født til å være pilegrim. Selv når jeg føler meg uendelig lat, eller lengter hjem – så snart jeg har tatt det første skrittet blir jeg helt overveldet av meningen med reisen. På jernbanestasjonen i Jaroslavl, idet jeg går til plattform 5, går det opp for meg at jeg aldri vil komme dit jeg vil så lenge jeg er og blir på samme sted. Det er bare når jeg ferdes i ørkener, i byer, på fjellet og langs veier, at jeg får kontakt med meg selv. Vognen vår er den bakerste. Den skal kobles til og fra toget etter hvert som vi stopper i forskjellige byer på strekningen. Fra der jeg står kan jeg ikke se lokomotivet – bare en uendelig slange av stål, med mongoler, tartarer, russere, kinesere – noen sitter på kjempestore kofferter. Vi står sammen og venter på at dørene skal åpnes. Noen kommer bort til meg for å slå av en prat, men jeg trekker 77
meg unna, jeg vil ikke tenke på noe annet enn at jeg er her og nå, klar til en ny avreise, klar for en ny utfordring. * * * BARNDOMMENS HENRYKKELSE må ha vart i rundt fem minutter, men jeg tok inn hver detalj, hver lyd, hver lukt. Jeg kommer ikke til å huske noe senere, men det gjør ingenting; tiden er ingen kassettspiller som vi kan spole frem og tilbake. «Glem at du skal fortelle om dette til andre. Tiden er her. Nyt den godt.» Jeg går bort til reisefølget mitt og ser at alle er like opprømt som meg. Jeg blir presentert for tolken som skal være med; han heter Yao, er født i Kina og kom til Brasil som barn, etter å ha flyktet fra borgerkrigen i Kina. Han har studert i Japan, er pensjonist og arbeider som professor i språk ved universitetet i Moskva. Han er trolig litt over 70 år gammel, høy, og den eneste i gruppen som er upåklagelig kledd i dress og slips. – Navnet mitt betyr «veldig fjern», sier han, for å bryte isen. – Navnet mitt betyr «liten stein», svarer jeg med et smil. Jeg har gått rundt med dette smilet siden kvelden før, da jeg knapt fikk sove med så mange tanker om eventyret som skulle starte dagen etter. Humøret kunne ikke vært bedre. Den allestedsnærværende Hilal står i nærheten av vog78
nen jeg skal bo i, selv om kupeen hennes antakelig er langt unna. Det er ingen overraskelse å treffe henne der – jeg visste at det ville skje. Jeg hilser med et kyss i luften, og hun smiler tilbake. Jeg er sikker på at vi vil få en fin samtale en eller annen gang på reisen. Jeg står stille og følger oppmerksomt med på alt som skjer rundt meg, som en sjømann som legger ut på Mare Ignotum (Det ukjente hav). Tolken respekterer tausheten min. Men jeg merker at noe er i gjære – forleggeren ser bekymret ut. Jeg spør tolken om hva som er i veien. Han forklarer at min russiske agent ikke er kommet ennå. Jeg husker samtalen med vennen min fra dagen før, og tar det helt med ro. Hvis hun ikke kommer, er det hennes problem. Jeg ser Hilal si noe til redaktøren min, som svarer kort og tvert. Men Hilal gir seg ikke – slik hun heller ikke gjorde da hun ble nektet å snakke med meg. Jeg begynner etter hvert å like henne; besluttsomheten, holdningen. De to kvinnene begynner å diskutere. På nytt spør jeg tolken om hva som skjer, og han forklarer at redaktøren har bedt Hilal om å gå tilbake til sin egen vogn. Det slaget er tapt, tenker jeg for meg selv – den jenta gjør bare det hun bestemmer seg for å gjøre. Jeg morer meg over det eneste jeg klarer å forstå – tonefallet og kroppsspråket. Når jeg synes det er nok, går jeg bort til dem og smiler: – Vi skal vel ikke starte med noe negativt nå. Vi er alle fornøyde og opprømte, ikke sant? Ingen av dere har tatt denne reisen før. 79
– Hun vil … – La henne bli. Senere går hun til sin egen vogn. Redaktøren gir seg. Dørene åpnes med en lyd som gir ekko over hele plattformen, og alle setter seg i bevegelse. Hvem er det som går inn i vognene nå? Hva betyr denne reisen for hver enkelt passasjer? Gjensyn med sin elskede, et familiebesøk, oppfyllelsen av en drøm om å bli rik, komme hjem med seier eller hengende hode, en oppdagelse, et eventyr, behov for å flykte eller for å finne noe eller noen? Toget fylles av utallige muligheter. Hilal tar bagasjen sin – egentlig bare en ryggsekk og en fargerik veske – og gjør seg klar til å stige opp på toget sammen med oss. Forleggeren smiler som om hun er fornøyd med hvordan diskusjonen ble avsluttet, men jeg vet at hun ved første anledning kommer til å hevne seg. Det er ikke verd bryet å forklare at hevn i beste fall setter oss på lik linje med motstanderen, mens vi ved å tilgi, gir uttrykk for visdom og forstand. Bortsett fra munker i Himalaya og helgener i ørkenen, tror jeg at vi alle har slike følelser; de er en viktig del av det å være menneske. Og det skal vi ikke dømmes for.
* * * VOGNEN VÅR BESTÅR AV FIRE KUPEER med bad, en liten salong hvor jeg tror vi kommer til å tilbringe det meste av tiden, og et kjøkken. 80
Jeg går til kupeen min; en dobbeltseng, skap, et bord med en stol vendt mot vinduet, en dør til ett av badene. På den motsatte veggen til badet er det en dør til. Jeg går bort og åpner den, og ser inn i et tomt rom. De to rommene deler altså bad. Ja, det må være for agenten som ikke dukket opp. Men hva gjør det? Toget tuter og setter seg langsomt i bevegelse. Vi løper til vinduet i den lille salongen og sier adjø til folk vi aldri har sett før. Vi ser plattformen som blir mindre, lysene som forsvinner med økende hastighet – skinner og dårlig opplyste strømledninger kommer til syne. Det imponerer meg at alle er så tause; ingen har lyst til å snakke. Vi drømmer om det som kan skje, og jeg er overbevist om at ingen tenker på hva de forlater, men på det som ligger foran dem. Når skinnene forsvinner i den mørke natten, setter vi oss rundt bordet. Det står en fruktkurv på bordet, men vi har spist middag i Moskva, og det eneste som vekker allmenn interesse, er en skinnende vodkaflaske. Den åpnes med én gang. Vi drikker og snakker om løst og fast, men ikke om reisen – for den tilhører nåtiden, og ikke minner fra fortiden. Vi drikker mer, og begynner å snakke om hva hver enkelt forventer av de neste dagene. Vi fortsetter å drikke, og en felles glede sprer seg i rommet. Vi er blitt barndomsvenner. Tolken forteller meg litt om livet sitt og om det han er mest glad i; litteratur, reiser, kampsport. Tilfeldigvis lærte jeg selv Aikido da jeg var ung, så han sier at hvis vi i et 81
kjedelig øyeblikk ikke skulle ha noe å snakke om, kan vi trene litt i den trange korridoren foran kupeene. Hilal snakker med redaktøren min, som ikke ville la henne komme inn i vognen. Jeg vet at begge gjør sitt beste for å legge hendelsen bak seg, men jeg vet også at i morgen er en ny dag, og å være som innesperret med begrenset plass, vil ikke gjøre tingene bedre. Snart får vi nok overvære en ny diskusjon, men jeg håper det blir en stund til. Tolken ser ut til å lese tankene mine. Han skjenker vodka til alle og snakker om hvordan konfliktene løses i Aikido: – Det er ikke akkurat en kamp. Vi prøver alltid å roe ned sinnet og finne kilden som alt springer ut fra, for å fjerne alle tegn til ondskap og egoisme. Hvis du blir for opptatt av å finne frem til hva andre rommer av godt eller ondt, så glemmer du fort deg selv, og vil bli helt slått ut etter å ha brukt så mye energi på å dømme dine medmennesker. Ingen synes å være særlig interessert i hva en syttiåring har å si. Den første fryden etter vodkaen glir over i allmenn utmattelse. Jeg går på toalettet, og når jeg kommer tilbake, er det ingen igjen i salongen. Bortsett fra Hilal, selvfølgelig. – Hvor ble det av alle sammen? spør jeg. – De ventet høflig på at du skulle gå først. De har gått og lagt seg. – Det er best du også går. – Men jeg vet at det er en tom kupé … 82
Jeg tar ryggsekken og bagen, tar henne lett i armen og fører henne til døren. – Ikke tøy strikken for langt. God natt. Hun ser på meg uten å si noe og går til kupeen sin. Jeg har ikke den minste anelse om hvor den kan være. Jeg går til kupeen min, fullstendig utmattet. Så setter jeg opp laptopen og helgenfigurene som jeg alltid har med meg, på nattbordet og går inn på badet for å pusse tennene. Jeg merker straks at det er mye vanskeligere enn jeg hadde trodd; toget gynger og gjør det vanskelig å holde vannglasset stødig. Etter flere forsøk får jeg det til på et vis. Jeg tar på nattskjorten, tar en røyk, slokker lyset, lukker øynene, og forestiller meg at vuggingen ligner det å ligge i livmoren, og håper at jeg skal få en natt velsignet av englene. En ren illusjon.
Hilals øyne NÅR DAGEN ENDELIG GRYR, står jeg opp, skifter og går inn i salongen. Alle er til stede – også Hilal. – Du må skrive en tillatelse for at jeg skal kunne komme tilbake hit, sier hun, før hun ønsker meg god morgen. – I dag var det nesten umulig å komme hit, kontrollørene i alle vognene sa at de bare ville la meg passere hvis … Jeg hører ikke etter og hilser på de andre. Jeg spør om de har sovet godt. – Nei, svarer alle i kor. Så jeg er visst ikke alene om det. – Jeg sov veldig godt, fortsetter Hilal, uten å vite at hun påkaller allmenn vrede. – Vognen min er i midten av toget, og slingrer mye mindre enn denne. Dette er den verste vognen å reise i. Forleggeren skal til å si noe uforskammet, men legger bånd på seg. Kona hans ser ut av vinduet og tenner en sigarett for å dekke over irritasjonen. Redaktøren setter opp en mine som ikke kan misforstås: «Sa jeg ikke at denne jenta ville være en plage?» 84
– Hver dag skal jeg feste et visdomsord her på speilet, sier Yao, som også ser ut til å ha sovet godt. Han reiser seg, går bort til speilet på en av veggene og fester et ark hvor det står: ’Den som vil se regnbuen, må lære seg å like regnet.’ Ingen viser noen særlig entusiasme over de optimistiske ordene. Det er ikke nødvendig å være telepatisk for å vite hva som skjer i hodet til alle de tilstedeværende: «Herregud, skal dette fortsette i ni tusen kilometer til?» – Jeg har et bilde på mobiltelefonen som jeg vil vise dere, sier Hilal. – Og jeg har med fiolinen, i tilfelle dere vil høre litt musikk. Vi kan lytte til musikk fra en radio som står på kjøkkenet. Trykket i salongen øker; snart kommer en eller annen til å tenne, og det kan bli vanskelig for meg å kontrollere situasjonen. – Vær så snill, la oss spise frokost i ro og fred. Du må gjerne spise med oss. Så skal jeg prøve å få litt mer søvn. Senere kan jeg se på bildet ditt. Det høres ut som torden idet et tog passerer i motsatt retning. Det hadde skjedd hele natten med en sinnssyk regelmessighet. Og i stedet for å minne meg om søvndyssende vugging, ristet toget mer som en bartender som lager en dry martini. Jeg er helt utslitt, og føler meg skyldbetynget for å ha dratt alle sammen med på eventyret mitt. Nå begynner jeg å forstå hvorfor berg- og dalbane heter «russisk fjell» på portugisisk. Hilal og tolken prøver flere ganger å få i gang en samtale, men ingen rundt bordet – forleggeren og kona hans, 85
redaktøren, pluss forfatteren som har funnet på det hele – klarer å føre den videre. Vi spiser frokost i stillhet. Gjennom vinduet glir det samme landskapet forbi – små byer, skoger, små byer, skoger. – Hvor lenge er det til Jekaterinburg? spør forleggeren Yao. – Ved daggry. Alle puster lettet ut. Kanskje vi kan ombestemme oss og trøste oss med at det iallfall var et godt forsøk. Det er ikke nødvendig å klatre til topps for å vite at fjellet er høyt; det er ikke nødvendig å dra til Vladivostok for å kunne si at du har reist med Den transsibirske jernbanen. – Vel, jeg skal prøve å sove litt mer. Jeg reiser meg. Hilal reiser seg samtidig. – Hva med papiret? Og bildet på mobilen? Papir? Å ja, tillatelsen for å kunne komme tilbake til vognen vår. Før jeg rekker å si noe, skriver Yao noe på russisk og ber meg om å signere. Alle i vognen – jeg selv inkludert – ser sint på ham. – Vær så snill å tilføye: Bare én gang om dagen. Yao gjør som jeg ber om, reiser seg og sier at han skal finne en av kontrollørene for å be ham stemple erklæringen. – Og bildet på mobiltelefonen? På dette tidspunktet godtar jeg alt, hvis jeg bare får gå tilbake til kupeen min. Men jeg vil ikke plage de andre jeg har bedt med på denne reisen. Jeg ber Hilal om å bli med meg til enden av vognen. Vi åpner den 86
første døren, går inn i en liten korridor med vognens utgangsdører, og en tredje dør som går til vognen foran vår. Bråket er uutholdelig, for hjulene skjærer mot skinnene, og det skrangler høyt i plattformene mellom de to vognene. Hilal viser meg bildet på mobilen, antakelig tatt like etter daggry. En lang sky på himmelen. – Så, ser du det? – Ja, jeg ser en sky. – Vi blir fulgt. Vi blir fulgt av en sky som nå sikkert er helt forsvunnet. Jeg fortsetter å si meg enig i hva som helst, såfremt samtalen blir kort. – Du har rett. Vi kan snakke om det senere. Gå til kupeen din nå. – Det kan jeg ikke. Du har bare gitt meg tillatelse til å komme hit én gang om dagen. Jeg er så trett at jeg ikke kan tenke klart, og det har ikke gått opp for meg at jeg nettopp har skapt et monster. Hvis hun skal komme en gang om dagen, kommer hun helt sikkert tidlig hver morgen og blir til sent på natt. Senere må jeg nok rette opp den feilen. – Hør godt etter: Jeg er også invitert til denne reisen. Jeg skulle gjerne vært sammen med deg hele tiden, du er alltid full av energi og godtar aldri «nei» som svar, men det er bare det at … Øynene. Grønne, uten make-up. … det er bare det at … Det er kanskje utmattelsen. Etter et helt døgn uten 87
søvn forsvinner alt vi har av forsvar, sånn føler jeg meg. Den lille korridoren laget av glass og stål begynner å bli uklar. Bråket minsker, jeg klarer ikke å konsentrere meg, jeg er ikke lenger helt sikker på hvem jeg er og hvor jeg befinner meg i øyeblikket. Jeg gjør en kraftanstrengelse, men jeg klarer ikke å samle tankene. Jeg vet at jeg holder på å be henne om å oppføre seg, om å dra tilbake dit hun kom fra, men det som kommer ut av munnen min, har ingenting å gjøre med det jeg ser. Jeg ser på lyset, på et hellig sted, og en bølge kommer mot meg og fyller meg med fred og kjærlighet, selv om de to tingene nesten aldri kommer samtidig. Jeg ser meg selv, men samtidig er det elefanter med løftede snabler i Afrika, kameler i ørkenen, mennesker som snakker sammen i en bar i Buenos Aires, en hund som krysser gaten, en malerpensel som beveger seg i hånden til en kvinne som legger siste strøk på et maleri av en rose. Så ser jeg snø som smelter på et fjell i Sveits, munker som synger eksotiske sanger, en pilegrim som nettopp er kommet frem til kirken i Santiago, en gjeter med sauene sine, soldater som nettopp har våknet og gjør seg klare til krig, fisk i havet, byer og skoger i hele verden – alt er så tydelig og så gigantisk, så smått og så yndig. Jeg er i Alef, i punktet hvor alt finnes på samme sted, samtidig. Jeg står i et vindu og ser verden og verdens hemmelige steder, lyrikken som er tapt i tid og glemte ord i verdensrommet. Øynene til Hilal sier meg ting som vi ikke kjenner til, men de er der, klare til å bli oppdaget og kjent, 88
men bare med sjelen, ikke med kroppen. Setninger som fullt ut kan bli forstått så lenge de ikke blir uttalt. Følelser som på samme tid forherliger og kveler. Jeg står foran dører som åpner seg en brøkdel av et sekund og straks lukker seg igjen, men som gir meg et blikk av det som skjuler seg bak dem – skatter, feller, veier som ingen har gått og reiser som ingen har kunnet forestille seg. – Hvorfor ser du sånn på meg? Hvorfor viser øynene dine meg alt dette? Det er ikke jeg som snakker, men jenta, eller kvinnen foran meg. Øynene våre er blitt til speil av sinnet vårt – kanskje ikke bare våre egne sinn, men alle sinn i alle dem som i samme øyeblikk går, elsker, blir født og dør, som lider eller drømmer på denne planeten. – Det er ikke jeg som … det er bare det at … Jeg klarer ikke å fullføre setningen, for dørene fortsetter å åpne seg og vise det som skjuler seg bak dem. Jeg ser løgn og sannheter, eksotiske danser foran det som ser ut til å være en gudinneskikkelse, sjømenn som kjemper mot en stormfull sjø, et ektepar som sitter på en strand og ser på den sammen sjøen, som nå virker stille og innbydende. Dørene fortsetter å åpne seg, dørene i øynene til Hilal, og jeg begynner å se meg selv, som om vi hadde kjent hverandre i lang, lang tid … – Hva gjør du? spør hun meg. – Alef … Tårene til jenta – eller kvinnen – foran meg, ser ut til å ville ut gjennom en av dørene jeg ser. Noen har sagt at 89
tårer er sinnets blod, og det er det jeg begynner å se nå, for jeg er inne i en tunnel, jeg er på vei inn i fortiden, hvor hun også venter på meg, med hendene foldet som om hun ber den helligste av alle bønner som Gud har gitt menneskene. Ja, hun er der, foran meg, hun kneler på gulvet og smiler, hun sier at kjærlighet kan redde alt, men jeg ser på klærne mine, hendene mine, en av dem holder en fjærpenn … – Stopp! roper jeg. Hilal lukker øynene. Jeg er tilbake i en jernbanevogn på vei først til Sibir og derfra til Stillehavet. Jeg føler meg enda mer sliten enn tidligere, jeg forstår alt som har skjedd; jeg klarer bare ikke å forklare det. Hun omfavner meg. Jeg omfavner henne og stryker henne lett over hodet. – Jeg visste det, sier hun. – Jeg visste at jeg kjente deg. Jeg har visst det helt siden jeg så et bilde av deg for første gang. Det er som om vi før eller siden var nødt til å møtes på nytt i dette livet. Jeg har fortalt det til venner og venninner, og alle sa at jeg fantaserte, at tusenvis av mennesker sikkert sier det samme om tusenvis av andre mennesker hver dag. Jeg trodde de hadde rett, men livet … livet har ført deg dit jeg var. Du er kommet for å finne meg, ikke sant? Langsomt gjenvinner jeg fatningen etter det jeg nettopp har opplevd. Jo, jeg vet hva hun snakker om, for for flere århundrer siden har jeg gått gjennom en av dørene som jeg nettopp så i øynene hennes. Hun var 90