Intervju med PAulo Coelho i Dagbladet Magasinet 21. februar 2012

Innhold

Uke 3 44

50

«Vi møtte en brasilianer som har levd et rock'n' roll-liv med damer, drugs og djeveldyrking.»

Er det én bok som lesere har et elsk-hat-forhold til, er det Paulo Coelhos roman «Alkymisten». En enkel historie om den spanske gjetergutten Santiago, og hans reise til Egypt der en stor skatt etter sigende skal ligge begravet. Det er en bok om åndelig søken, magi og mystikk, og budskapet er å finne skatten i seg selv.

Romanen har solgt i millioner, og er blitt hyllet av for eksempel prinsesse Märtha Louise.

Av andre er den blitt slaktet som en geléaktig syntese av selvfølgeligheter.

Sammen med fotograf Per Heimly dro jeg til Genève for å møte Coelho. Vi møtte en brasilianer som har levd et rock'n' roll-liv med damer, drugs og djeveldyrking.

Hallgeir Opedal, journalist i Magasinet

20

Overjordisk mote: Bare fantasien setter grenser når motebildet inspireres av fantasyserier og historiske drama.

38

Etterspill

Magiske Meryl

Var det påstanden om at Trond Giske drev politikk på nachspiel som gjorde at det ble så mye styr?

Rollen som Margaret Thatcher kan gi Meryl Streep (62) hennes tredje Oscar. Vi møtte henne i New York.

4 11 12 19 24 32 37 57 59 60 66 68 73 74 77 79 80 82

Respons Fritt ord: Håvard Tjora På tomannshånd: Christian Skolmen Navn i nyhetene: Per Sundnes Hovedsaken: Hitler i Hardanger Portrettet: Hans Olav Lahlum Goddag: Ingeborg S. Raustøl Øyeblikket: Ricardo Cases På skolebenken Livet: Trening i tidsklemma Jesper Juul: Dermed pasta!

Det beste jeg vet: Hvitløk Ærlig talt: Trude Ringheim Robinson & Fredag: Jewel of India Magaquiz Hjernetrim: Sudoku Tegneserie: Nemi Rolf Hansens kryssord

21. januar 2012

MAGASINET

3

BOK

Tekst: Hallgeir Opedal

Foto: Per Heimly

Suksessforfatteren Paulo Coelho (64) fikk beskjed om at han hadde tretti dager igjen 책 leve. N책 har det g책tt 책tti. qqq 50

MAGASINET

21. januar 2012

Apostelen Paulo

21. januar 2012 MAGASINET

51

«Jeg er på Facebook, Twitter, jeg sender e-poster og deltar på videokonferanser.

Jeg behøver ikke lenger ha fysisk kontakt med noen.»

Paulo Coelho

– Hvis jeg skal bruke et ord om Paulo Coelho, så vil jeg si at han er en apostel.

– En apostel?!

– En apostel. Øyvind Hagen i Bazar Forlag satt på en bistro i nærheten av jernbanestasjonen i Genève, og spiste gåselever.

Det var et ualminnelig ruskevær i den sveitsiske byen, surt vinterregn og bister vind. Ennå var det en time til vi skulle møte Paulo Coelho, forfatteren av «Alkymisten», som har solgt i ufattelige 65 millioner eksemplarer i 150 land. Leserne elsker ham jo, mens litteraturkritikerne har en tendens til å fylle sine anmeldelser med sarkasmer og fornærmelser. Øyvind Hagen kjenner Coelho meget godt av flere årsaker. Han var blant de første utenlandske forleggerne som utga bøkene hans og har tjent millioner på dem. Han er også gift med Paulo Coelhos internasjonale agent, Monica Antunes. Hagen er altså inhabil så det holder.

– Coelho er en mann som går på tvers av alle kulturer.

Han har et budskap til verden, sier Hagen.

– Hvilket da?

– Det må du spørre ham om.

Klokka tre står vi utenfor et ti etasjers leilighetskompleks, noen kvartaler nord for gamlebyen i Genève.

Vinden rusker i nakne løvtrær. Hagen ringer på, det buzzer i døra. Vi går inn i en foajé, og Hagen leder an, inn en heis, opp en etasje, ut, og der, i en dør står Paulo Coelhos portugisiske husholderske. På en blanding av portugisisk og engelsk forklarer hun at senhor Coelho er hos legen. Han er forsinket. Øyvind Hagen er forbausende husvarm, og viser straks rundt i den store, lyse leiligheten. Hvitmalte vegger, marmorgulv og møbler i svart og hvitt. En trapp med messinggelender fører opp i annen etasje, en enorm sofagruppe fyller et hjørne i stua, og over alt, malerier av Coelhos kone, Camiño Peregrino.

Selv om vi befinner oss i andre etasje er det en stor, privat og velstelt terrassehage rundt leiligheten. Hushjelpen setter fra seg et brett med espressokaffe og vann på det fire meter lange spisebordet. Øverst på bordet har hun allerede plassert én pakke sigaretter, et askebeger, en fyrstikkeske, to penner, hvorav en eksklusiv Mont Blanc, en notatblokk og en iPad. Alt sirlig stilt opp. Midt på bordet bugner en krystallvase av gule, røde og hvite roser. Vi venter.

Plutselig summer det høylytt i portugisisk, og inn av døra ankommer han, lav, solbrun, skallet og svartkledd, men på beina, et par kritthvite sko. Legebesøket gikk tilsynelatende bra, for han er overstrømmende blid, der han varmt omfavner Øyvind Hagen. Han hermer etter legen sin, talking, talking, talking, og neglisjerer oss fullstendig. Det er bare en ting å gjøre, kaste seg frampå.

– Er det masaisko?

Coelho ser opp, smiler stivt, tydelig enervert over å bli 52

MAGASINET

21. januar 2012

avbrutt. Han ser ned på sine sko med buet såle.

– Yeah, de er fantastiske. Jeg bruker bare masaisko. Når jeg gir intervjuer, pleier jeg å ha på meg noen svarte, sier han, betenker seg, før han sier, kom. Han går kvikt og mjukt over marmorgulvet, i nakken en grå tust av en hestehale, inn på et værelse, der han åpner en skapdør.

Det er et skoskap, hvor et tjuetall skopar står oppstilt i hyllene. Pensko, joggesko og …

– Masai, masai, masai, masai, sier han og peker.

– Jeg vil anbefale deg å gå med slike, du vil bli avhengig av dem.

Han lukker skapdøra, blir ubesluttsom stående et øyeblikk.

– Er dette ditt …

– Mitt kontor, ja, sier han.

Vi hadde allerede vært her med Hagen. En sofa, en trimsykkel, et brasiliansk fargerikt maleri av kona og ham, et stort arbeidsbord med en stor PC-skjerm.

– Her tilbringer jeg 70 prosent av min tid når jeg er hjemme. 70 prosent her, ti prosent på kjøkkenet og 20 prosent på soverommet, da selvsagt ikke medregnet når jeg sover, sier han og ler slik menn gjerne ler når bare menn er sammen.

– Dette er mitt romskip hvor jeg kommuniserer med mennesker over hele verden. Jeg er på Facebook, Twitter, jeg sender e-poster og deltar på videokonferanser.

Jeg behøver ikke lenger ha fysisk kontakt med noen.

– Behøver eller vil du ikke?

– Jeg behøver ikke, og på dette tidspunktet i livet, vil jeg det heller ikke. Jeg nyter mitt liv som en ensom steppeulv.

– Vi bør føle oss privilegerte som får komme hit?

– Han tvang meg, sier han og nikker mot Øyvind Hagen.

– Vi kranglet mye i forkant, men han insisterte, sier Coelho. – Du må treffe dem! Vi kjempet mot hverandre, ikke sant?

– Yes, sier Hagen kort.

– Jeg har fått inntrykket av at du liker å møte mennesker?

– Jeg liker å møte mennesker, men det blir for repetitivt. Det er de samme spørsmålene igjen og igjen. Hvor lang tid skal dette intervjuet ta?

– Det er litt avhengig av hvor god tid du har?

– Det var ikke svar på spørsmålet mitt. Hvor lang tid trenger du? Halvannen time? Det er altfor lang tid. La oss si en time. Skal vi begynne? La meg først vaske hendene.

Like før jul ble Paulo Coelho intervjuet av en spansk avis, og sa da at det var hans absolutt siste intervju. Hah! Dagen før vi traff ham, hadde han gitt intervjuer til to tyske magasiner. Det ene hadde gått skeis, ifølge Hagen, for journalisten var sterkt kritisk og Coelho ble opprørt.

Han var fremdeles opprørt. Coelho er jo sannsynligvis verdens mest gjennomintervjuede forfatter, og har svart på de samme spørsmålene. Hvorfor er anmelderne så

kritiske til bøkene dine? Hva er lykke? Hva er meningen med livet? Hva er du aldri blitt spurt om? Denne uka kom ei ny bok, «Alef», og nok en gang blir han møtt av forventninger og fordommer. Nå, der kommer forfatteren tilbake med nyvaskede hender. Han setter seg på den ene langsiden, peker på stolen øverst.

– Du kan sitte øverst ved bordet, som en konge, sier han.

– Du har svart på alle spørsmål ...

– Ja, ja. Alle spørsmål …

– Derfor: Hvorfor bor du i Genève?

– Det er et spørsmål som trolig ingen har stilt før, sier han, og det er vanskelig å avgjøre om han er ironisk.

– Jeg bor i Genève av ingen spesiell grunn. Jeg har to hjem, et i Pyreneene i Frankrike og ett i Rio de Janeiro i Brasil. Men jeg ville ha et … eh … my God … Oyvind!

OYVIND! Øyvind Hagen stikker hodet inn.

– Hvordan sier man på engelsk at man har tillatelse til å bo i et land?

– Statsborgerskap?

– Ja. Statsborgerskap. Og jeg tenkte at jeg ville ha et europeisk statsborgerskap. Å bo i Paris, er komplisert fordi alle kommer til Paris.

– Har ikke du en leilighet der også?

– Jo, men jeg har jeg ikke vært der på to år. I min eneboermodus valgte jeg Genève. Hit kommer det bare folk som skal åpne bankkonto, men Genève har egentlig alt.

Genève er en landsby, fem minutter unna herfra er det kuer. Så da jeg kjøpte denne leiligheten for fire-fem år siden, var planen å bo her ei uke i måneden, men det er blitt mer og mer vanskelig å forlate Genève. Jeg reiser aldri lenger. Jeg nyter min ensomhet med nære venner.

– Har du mange nære venner?

– I Genève eller i livet? I livet har jeg færre enn 20 nære venner. Som jeg kan snakke med om alt. La meg si færre enn femten. Tolv har vært med meg de siste 25 åra, og tre er kommet til de siste ti åra. Har du mange venner?

– Ikke så mange nære, nei. Men du er en åpen brasilianer, jeg er en lukket nordmann.

– Nei, nei, det er ikke rettferdig å si. Alle nordmenn jeg har møtt i livet er åpenhjertige med åpne sinn, og har en god sans for humor. Det er ikke for å smigre deg jeg sier det, men Norge er et land som alltid har tiltalt meg og som jeg liker å besøke. Helt siden jeg dro til Norge første gang i 1982.

– Har du fremdeles ringen?

– Oh, yeah!

Han holder opp venstre hånd. På langfingeren slynger det seg en slange med hode i begge ender.

En kort innføring i Paulo Coelhos forfatterliv. Det hele begynte etter et møte med en mystisk mann som Coelho kaller Mesteren, Jean eller bare J. Coelho traff ham på en coffeeshop i Amsterdam. Paulo Coelho var i mange år en storforbruker av marihuana og hasj, også LSD, amfeta-

P책 kontoret: N책r han er hjemme tilbringer Coelho 70 prosent av tiden p책 kontoret, som foruten et stort arbeidsbord huser en sofa, trimsykkel og et fargerikt maleri av ham og kona.

Mystiker: Paulo Coelho har signert mange tusen bøker i sin karriere. På det ene bildet ser vi hans hvite masaisko, og på det andre ringen som han angivelig fikk av en norsk kvinne på Vikingmuseet i 1982. Med det ble han forløst som forfatter.

– Du er heller ikke opptatt av lykke?

– Nei, nei. Hva er lykke? Er det å komme til et punkt, og så føle: Nå er jeg lykkelig? Det betyr i så fall at du har mistet mye. Du har ingen utfordringer lenger, ingen kamper, du har egentlig oppnådd noe som er totalt kunstig. Konseptet lykke forandrer seg hele tida. I dag er jeg lykkelig fordi jeg ikke reiser. I morgen kan jeg være ulykkelig fordi jeg ikke reiser.

– Når var du sist lykkelig?

– Aldri!

– Vi opplever alle glimt av lykke?

– Jeg har daglige glimt av glede, men ikke lykke. Se på trærne utenfor. Sterk vind rusker i dem, og de kjemper mot hverandre. Er vinden lykkelig, er trærne lykkelige?

Nei, men jeg ser en konfrontasjon som er en del av naturen. Og det er en del av min natur å akseptere konfrontasjoner.

– Men i motsetning til trær og vind har vi mennesker en mulighet til å føle lykke?

– Hvordan vet du at trærne ikke kan føle lykke?

– Vel, jeg antar det?

– He-he. Hva er lykke for deg? Spør han.

– En følelse av fullkommenhet og harmoni.

Han lener seg tilbake.

– Noen ganger kan jeg begynne å gråte, ikke av sorg, ikke av glede, men av en kraft som jeg ikke forstår, som jeg ikke kontrollerer. Det kan være i naturen eller på en trikkeholdeplass. Der alt er rettferdiggjort, der jeg ser meg rundt, og tenker: Min Gud, dette er livet. Ja, helt siden jeg var et barn, har jeg følt det slik. Hvis det er lykke, så, ja, da er jeg lykkelig. Jeg har mange, mange, mange slike glimt i løpet av et år.

– Lever du det livet du vil leve nå?

– Hvis jeg dør, sier han, tenker seg om, før han begynner å fortelle en historie om faren til hans agent Monica Antunes. Han døde i fjor høst.

– Hjerteattakk. Ut av det blå. Booom. Død. Og etter min kones 60. bursdag, returnerte vi til Genève, og jeg sa til henne: Monica vil at jeg skal sjekke hjertet mitt? Jeg gikk til min lege, det var mandag 28. november, og etter at jeg var ferdig undersøkt, sa han: Du må legges inn umiddelbart. Jeg sa: Tuller du med meg? Han svarte nei. Hva skjer om jeg ikke legger meg inn? Han så på meg, sa: Da er du død innen 30 dager. Jeg trodde aldri at jeg skulle få hjerteproblemer. Jeg går mye, jeg er ikke overvektig, jeg røy-

ker, men ikke mye og jeg hadde ikke følt noe som helst.

Ikke smerte, ikke noen pusteproblemer. Jeg følte meg helt tipp topp. Men da jeg ble gitt den beskjeden, fikk jeg en konkret mulighet til å evaluere mitt liv. Lever jeg det livet jeg ønsker? Ja. Jeg er fornøyd. Jeg angrer ikke på noe og har gjort alt jeg ønsket å gjøre. Jeg følte ingen frykt. Da jeg la meg på operasjonsbordet, sa jeg det til legen: «Selv om jeg er Paulo Coelho, må du ikke være nervøs. Jeg er ikke redd for å dø.»

– Hva var galt?

– To blodårer var i ferd med å tettes. Tidligere måtte jeg hatt en stor bypassoperasjon. Nå blokket de ut blodårene og la inn to stenter.

– I min verden ville jeg tenkt at det var flaks som gjorde at det ble oppdaget?

– Ja, men jeg tror på Gud, så jeg tror det var et tegn. I dag var jeg hos legen for å sjekke om alt var OK, og det var det. Problemet er løst, og at jeg nå skal dø av hjerteattakk, er ganske usannsynlig. Dette har jeg ikke fortalt til noen før. Det er et scoop for deg. Bruk det, sier han og ser på sin klokke. Timen er over.

– Nå må jeg ta en dusj. h hop@dagbladet.no

21. januar 2012

MAGASINET

55