"Ekornene i Central Park er triste på mandager" av Katherine Pancol

Ekornene i Central Park er triste p책 mandager

Katherine Pancol

Ekornene i Central Park er triste p책 mandager ROMAN

Oversatt av Synneve Sundby

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Les écureuils de Central Park sont tristes le lundi Copyright © Éditions Albin Michel, 2010 © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra fransk av Synneve Sundby Utgitt etter avtale med Literary Agency Wandel Cruse

Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Omslagsillustrasjon: © Studio LGF Forfatterfoto: Sylvie Lancreon Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,85/14,24 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-504-4

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Roman og til Jean-Marie ‌

«Det finnes vel et liv som jeg endelig kan leve?»

BERNARD-MARIE KOLTÈS

Første del

Hortense grep champagneflasken rundt tuten og kjørte den på hodet ned i kjøleren. Flasken var full, det kom en hard lyd av knitrende isbiter, glass mot metall og bobler som sprakk i skummet.

Kelneren i hvit vest og svart tverrslips hevet et øyenbryn.

– Udrikkelig! mumlet Hortense på fransk og slo fingeren mot flaskebunnen. – Har man ikke midler til å betale for skikkelig champagne, så unngår man likevel en sånn som river i innvollene.

Hun grep en ny flaske og gjentok sabotasjehandlingen.

Kelneren ble rød. Han glodde på champagnen som rant ned i kjøleren og lurte åpenbart på om han burde be om hjelp. Han lot blikket gli rundt i rommet, ønsket seg et vitne til jentas hærverk og uhøflige språk. Svetten markerte kviseraden som prydet pannen hans. Enda en engelsk bondetamp som sikler ved synet av sprudlevin, tenkte Hortense og trakk fram en hårlokk som hun la bak øret. Han stirret så forfjamset på henne at man skulle tro han ville kneble henne neste gang hun åpnet munnen.

– Skal du glo lenge, eller?

I kveld hadde hun lyst til å snakke fransk. I kveld hadde hun lyst til å legge ut bomber. I kveld måtte hun drepe en uskyldig, og alt ved denne fyren tryglet om offerrollen. Sånn er det med noen mennesker, man får bare lyst til å knipe til de blør, torturere til de dør. Han der var tydeligvis født på gal side. Stakkars mann.

11

– Hvordan kan man være så stygg? Jeg får helt vondt i øya av de røde blinklysene i panna di!

Han svelget, kremtet og stotret: – Jøss, er du alltid i så dårlig humør, eller prøver du bare å imponere meg?

– Er du fransk?

– Fra Montélimar.

– Der de lager nugat? Uheldig for tenner og hud. Du burde slutte, kvisene kommer til å eksplodere …

– Stakkars drittsekk! Hva har du opplevd for å bli så jævlig?

En fornærmelse. Jeg har opplevd en fornærmelse, en fornærmelse jeg ikke kommer over. Han torde. Rett foran meg. Akkurat som jeg var helt gjennomsiktig. Han sa … Hva var det han sa igjen?

Og jeg trodde på ham. Jeg dro skjørtet rett opp og tok hundremeteren på under åtte sekunder. Jeg er akkurat like teit som det rødbrente kvisetrynet med nugatpålegg.

– Når folk er så fulle av faen, så pleier det å være fordi det er noe gærent.

– Nei, klapp igjen ‘a, Padre Pio! Slutt å preike! Gi meg heller en cola.

– Håper inderlig han fortsetter å pine deg, hvem det nå er som har fått deg i så jævlig humør!

– Jøss, er du psykolog også? Følger du Lacan eller Freud? Best at du sier fra fort, dette begynner å bli skikkelig interessant!

Han rakte henne et glass, hun tok imot og hevet det til en skål og forsvant inn i massen av gjester. Typisk meg å møte en stygg og svettende franskmann! Obligatorisk kledd i svart bukse, hvit skjorte, ingen smykker, håret kjemmet bakover. Fem pund i timen og traktert som ei bikkje med hundegalskap. Student i nød eller en arbeidsløs som vil bli rik, uten fast jobb. Hva tror du, Hortense? Jeg tror ingenting, han interesserer meg ikke. Overhodet ikke. Den fyren kan aldri få meg til å kjøpe nye sko til tre hundre euro! Ikke skolisser engang!

12

Hun skled over gulvet, holdt på å falle, rettet seg opp i siste liten, hentet inn skoen, og la merke til en rosa tyggegummi rundt hælen av lilla bakelitt under det røde krokodilleskinnet.

– Akkurat det jeg trengte! ropte hun. – Og så de fine fra Dior!

Hun hadde fastet i fem dager for å kunne kjøpe dem. Og tegnet et titall knapphull for venninnen Laura.

Ok, jeg skjønner. Dette blir ikke min kveld. Best å dra hjem og legge seg før ordene «Forlatt av kjæresten» begynner å blinke som et lysskilt på panna mi. Hva var det han sa igjen? Kommer du til Sybil Garson på lørdag? Et kjempeparty. Vi kan jo møtes der. Hun hadde gjort en grimase, men hadde notert seg både tid og sted og ikke minst ordvalget. «Møtes,» det betydde jo å gå derfra arm i arm. Og akkurat det fortjente litt omtanke. Kommer du alene eller sammen med Pesten? hadde hun nesten spurt, men holdt inne i siste liten. Charlotte Bradsburry skulle ikke tillegges noen som helst betydning, bare ignoreres, ignoreres, ignoreres. I stedet hadde hun begynt å tenke ut hvordan hun kunne skaffe seg en innbydelse. Sybil Garson, ikonet blant dagens kjendiser, av høytstående engelsk familie, naturlig elegant, naturlig arrogant, inviterte aldri ukjente vesener, i hvert fall ikke franske – med mindre de heter Charlotte Gainsbourg, Juliette Binoche eller har underverker som Johnny Depp hengende på slep. Jeg, Hortense Cortès, en ukjent, fattig fransk pike av folket, jeg har absolutt ingen sjanse. Hvis jeg ikke knytter et hvitt forkle rundt livet og stiller opp som ekstrahjelp for å servere pølsebiter på brett, da! Å nei, da heller krepere!

Vi møtes der, hadde han sagt. «Vi» måtte jo bety meg og ham, ham og meg – meg, Hortense Cortès, og ham, Gary Ward. «Vi» måtte jo bety at miss Bradsburry ikke lenger var aktuell. Miss Charlotte Bradsburry var enten avskjediget eller hadde gjort seg for fin. Spiller ingen rolle! Det eneste som spiller noen rolle, er at kysten er klar! Det var opp til henne å gripe sjansen. Opp til henne å skaffe seg innpass i Londons hyppeste selskapsliv, nattklubber og museer, tesalongen i Tate Modern, bordet ved vinduet 13

i restauranten Design Museum, der man hadde panoramautsikt over hele London, helgeturer til herlige herskapsboliger, dronningens hunder som slikker henne på fingrene i Windsor Castle, rosinscones med syltetøy og clotted cream servert til tea ved peisen under en gammel Turner … Og engelske scones skal ha spesialbehandling! Først deles på langs, så smøres med cream og ikke minst holdes kun mellom pekefinger og tommel! Den som ikke visste dette, var ifølge Laura en ren bondeknøl.

Jeg kommer inn hos Sybil Garson, blafrer med øyenvippene og går ut igjen arm i arm med Gary. Tar plassen fra Charlotte Bradsburry. Jeg blir vågal, viktig, verdensvant, vakkert kledd fra topp til tå, folk beundrer meg, vil gi meg vakre visittkort, jeg må rømme fra paparazzoene og må velge venninner med omhu. Slutt på rollen som hun flinke franske, som strever med å komme seg opp; jeg tar en snarvei og blir engelsk og elegant. Diskresjonen har vart lenge nok. Jeg orker ikke å bli sett på som et halvt menneske lenger, orker ikke at folk forveksler meg med en gjennomsiktig glassvegg eller bruker puppene mine for å tørke seg på henda. Jeg vil bli respektert, jeg vil bli beundret, jeg vil være synlig, jeg vil ha makt og makt.

Og makt.

Men før hun kunne bli engelsk og elegant, måtte hun greie å slippe inn i dette private selskapet, egentlig bare reservert for de happy few som ellers fyller ukeblader og tabloider. Og det blir ikke lett, Hortense Cortès! Det blir ikke lett! Kanskje jeg skal legge an på Pete Doherty? Men det blir heller ikke lett. Nei, jeg prøver heller å komme meg inn som blindpassasjer.

Og det hadde hun greid.

Utenfor Belgrave Square nr. 3 hadde hun lagt seg tett etter to engelskmenn som diskuterte film og klødde seg over nesen. Hun fulgte dem, lot som om hun slukte alt de sa, slapp inn i den enorme leiligheten med tak så høyt som i selveste Canterburykatedralen, og fortsatte å sluke hvert ord av Steven og Nicks for14

mening om Jane Campions Bright Star. De hadde vært på førpremiere på London Film Festival og understreket sin tilhørighet til riktig klubb. To belong or not belong var mottoet blant engelskmenn med respekt for seg selv. Man «tilhørte» en eller flere klubber, «tilhørte» en familie, en skole, en slekt, et strøk av London, man «tilhørte», eller så bare telte man ikke.

Steven studerte film, snakket om Truffaut og Kusturica. Han var kledd i svarte ettersittende olabukser, et par gamle støvler i vinyl, svart vest med hvite prikker over en hvit, langermet T-skjorte.

Det lange fete håret beveget seg ved hver heftige erklæring. Vennen Nick, ren og rosa, var en slags idyllisk versjon av en ung Mick Jagger. Han nikket og strøk seg over haken, sikkert i håp om at det skulle gjøre ham skrekkelig mye eldre.

I det store værelset som for kvelden tjente som garderobe, slengte hun fra seg kåpen på en enorm seng full av falske pelser, kakifargede kåper og svarte regnfrakker, dro hånden gjennom håret foran speilet ved peisen og mumlet: Du er perfekt, kjære, helt perfekt, og forlot Steven og Nick.

Han kommer til å gå rett i garnet som en pen liten gullfisk.

Dior-skoene og den lille svarte Alaïa-kjolen fra en vintage-shop i Brick Lane gjorde henne til en diskré sexbombe. Sexbombe hvis jeg vil, diskré hvis jeg vil, hvisket hun til speilet og ga seg selv et slengkyss. Jeg har ikke bestemt om jeg skal kverke ham sånn med en gang eller la det dra litt ut. Vi får vente og se.

Og gjett om hun fikk se! Hun kom ut av garderoberommet, og der sto Gary i armene på den Bradsburry-dama, som lo så det skingret med sin lange, hvite hals bøyd bakover og hånden over den bleke munnen for å kvele sitt vulgære gledesutbrudd. Armen hans lå rundt den smale, smale midjen og holdt henne så tett inntil seg at de brune krøllene la seg over Pestens hode. Hortense trodde hun skulle dø.

Det var så vidt hun ikke snudde og gikk rett inn i garderoben igjen, bannet til speilet, grep kåpen og forsvant ut.

15

Men så husket hun hvor komplisert det hadde vært å komme inn. Hun bet tennene sammen og tvang seg bort til buffeen, der hun lot raseriet gå ut over en billig champagne og en stakkars kelner med blinkende kviser.

Og nå, tenkte hun, hva nå?

Fange den første spiselige mannen og kurre i armene hans?

Allerede utført tusen ganger tidligere. Foreldet strategi. Patetisk taktikk. Gary vil øyeblikkelig oppfatte at jeg føler meg «truffet», og antakeligvis svare tilbake med et grusomt smil som sier: «I senk!»

Og da synker jeg virkelig.

Nei, nei! Heller anlegge et suverent uttrykk, stolt som hun som aldri finner en mann av samme kaliber, så høyt som hun henger, bite tennene sammen i et nedlatende smil, spille overrasket hvis jeg skulle møte på det forbannede paret. Forsøke å legge hånden på et fjærkre eller to som jeg kan føre en tilsynelatende samtale med før jeg drar hjem … med tuben.

Mary Dorsey er grei nok, stakkars jente, hun er en sånn som bare har ett mål i livet: å finne seg en mann. En hvilken som helst mann, bare han er sammen med henne i mer enn førtiåtte timer.

En hel helg ville være det samme som en begynnende redning.

De fleste guttene som Mary Dorsey tar med hjem til leiligheten sør for Themsen, stikker av før hun får tid til å spørre hva de heter. Sist Hortense hadde møtt henne, da Nicholas dro henne med til Borough Market, hvisket hun: Så søt han var, da! Får jeg ham når du er ferdig? Har du ikke sett overkroppen? Den er altfor lang! svarte Hortense. Det driter jeg i. Er overkroppen lang, er organet interessant!

Mary Dorsey var et fortvilet tilfelle. Hun hadde prøvd alt.

Speed dating, slow dating, blind, jewish, christian dating, New Labour, Tory, dirty, wikipedi og kinky dating … Hun var klar til alt for å slippe å sitte hjemme og spise Ben & Jerry mens tårene trillet over sluttscenen i An affair to remember, der hvor Cary 16

Grant endelig oppdager at Deborah Kerr skjuler noe under det store pleddet. Jeg vil ha en mann som tar av meg pleddet og bærer meg i armene sine! jamret Mary i sin flekkete joggebukse, omgitt av et berg av brukte papirlommetørklær. Og siden hun i tillegg til en boks iskrem hadde drukket en hel flaske Drambuie, gråt hun enda mer: «Det finnes ingen menn som Cary Grant lenger, det er slutt, helt slutt, den virile mann er en utdøende art», og rullet ned i papirlommetørklærne på gulvet.

Hun elsket å fortelle om smertefulle opplevelser som ikke egentlig var til fordel for henne selv. Hun påsto at man måtte synke veldig langt ned i selvforakt, før man kunne begynne å trekke seg opp igjen.

Hortense skulle til å legge hånden på Mary Dorseys skulder da hun plutselig husket den samtalen. Hun snudde seg hurtig mot en strålende vakker, blond figur.

Agyness Deyn. Selveste Agyness Deyn. The girl. The it girl.

Hun som snart ville dytte Kate Moss ned av podiet. Burberrys, Giorgio Armanis, Jean-Paul Gaultiers muse, som pleide å synge for gutta i Five O’clock Heroes og samlet på forsidebilder i Vogue, Elle og Grazia. Der sto hun, veldig blond, veldig tynn, med et veldig marineblått skjerf i det veldig blonde og veldig korte håret og med en veldig rød strømpebukse og veldig hvite joggesko og en liten blondekjole og en trang, slitt olajakke.

Guddommelig!

Og hvem snakket Agyness Deyn med mens hun smilte vennlig og interessert, selv om blikket flakket aldri så lite, på jakt etter annen fisk å få på kroken? Med Steven og Nick, de to filmentusiastene som hadde fungert som innbydelseskort for Hortense.

Hun vrikket på en hofte og skar gjennom folkemengden, kom bort dit guttene sto, og kastet seg inn i samtalen.

Nick, den mest spiselige av de to, fortalte at han hadde vært modell for Hedi Slimane under Paris Fashion Week. Agyness Deyn spurte hva han syntes om Hedis kolleksjon. Nick svarte at 17

han ikke husket noe særlig av visningen, men en god del av den jenta han hadde fanget under en trapp i en parisisk nattklubb senere på kvelden.

De brast i latter. Hortense tvang seg til det samme. Så dro Agyness en tusj opp fra den bitte lille røde håndvesken og skrev navnet på nattklubben på de hvite skoene sine. Hortense så fascinert på henne. La de andre gjestene i rommet merke til at hun sto der hun sto? Hun tok et skritt nærmere gruppen for at dette skulle være helt tydelig.

En annen jente kom mot dem, grep glasset til Nick og svelget innholdet i én slurk. Så la hun hodet mot skulderen til Agyness og sa: – I’m so pissed off! Denne festen stinker! Må jo være underklasse for å bli igjen i London i helgen! Jeg skulle heller ha dratt på landet! Så pekte hun med en rød klo rett på Hortense og spurte: – Hvem er hun der, ’a?

Hortense presenterte seg og forsøkte å skjule den franske aksenten.

– French? kom det fra jenta som om hun brekte seg.

– Så da kjenner du Hedi Slimane kanskje, da? spurte Nick med store, svarte øyne.

Hortense tenkte på et bilde i metroen der Slimane, med en spypose på hodet, kom ut av en nattklubb arm i arm med Amy Winehouse.

– Eh … Nei, stammet hun litt forfjamset til den skjeggløse Nick.

– Å … sa han skuffet.

– Hva er egentlig vitsen med å være fransk? Jenta med de røde klørne trakk på skuldrene. – Anyway, er det egentlig noe vits i livet i det hele tatt? Nei, må bare vente til det går over, og la døden følge. Har du tenkt å være her lenge eller, darling? Skal vi ikke heller gå et annet sted og bli dritings? Hun suttet på en ølflaske og stirret på den underskjønne Agyness.

Hortense visste ikke hva hun skulle si. Hun var så sint på seg selv at hun ville bort fra dette stedet øyeblikkelig, det begynte å 18

stinke for alvor. Jeg drar hjem, jeg orker ikke mer, jeg hater øyer, jeg hater engelskmenn, jeg hater England, jeg hater scones, jeg hater Turner, småbikkjer og hele the fucking queen, jeg hater statusen til Hortense Nobody. Jeg vil være rik, berømt, elegant, jeg vil at hele verden skal være redd meg!

Hun gikk tilbake til garderoberommet for å finne kåpen. Løftet først på én, så en annen, så en tredje på sengen, tenkte et kort øyeblikk at hun kanskje kunne ta med seg en Michael Kors med pelskrage, men nølte og lot den ligge. For risikabelt. Med den kameramanien de har i dette landet, blir jeg helt sikkert tatt ved utgangen. Man blir jo filmet hele døgnet i denne byen. Irritasjonen økte; hun kjørte hånden langt ned i haugen med forlatt yttertøy og skrek; hun hadde streifet noe lunkent kjøtt, en levende kropp som beveget seg og mumlet. Det lå en mann under klærne.

Han hadde sikkert svelget hundre liter Guinness eller et tonn gress. Lørdag kveld var fyllekvelden i London. Jentene ravet rundt med stringen i været, mens gutta forsøkte å trykke dem opp mot en vegg uten å slippe glasset, før de begge spydde i kor. Patetisk!

So crass! Hun kløp i et svart erme, og mannen brølte. Hun slapp taket: Stemmen var kjent. Hun dyttet kåpene unna, lette dypere og nådde endelig ned til Gary Ward.

Han lå under et uendelig lag av kåper, frakker og jakker. Han hadde øretelefoner i ørene og lukket øynene mens han lyttet til musikken.

– Gary! ropte hun. – Hva driver du med?

Han tok ut øretelefonene og så forvirret på henne.

– Jeg hører på den store Glenn Gould. Det er så vakkert, Hortense, så vakkert. Måten han får til de notene, akkurat som levende perler og …

– Men du er ikke på konsert! Du er på fest!

– Jeg hater fester.

– Det var jo du som …

– Jeg trodde du skulle komme …

19

– Og hvem er det som står foran deg nå? Hæ? Et spøkelse?

– Jeg har lett etter deg, jeg fant deg ikke.

– Jeg så at du kom sammen med henne jeg ikke gidder si navnet på. Du sto helt klin inntil henne og holdt om henne som en annen skytshelgen. Det var bare for jævlig!

– Hun hadde drukket. Jeg hjalp henne til å stå oppreist.

– Jobber du for Røde Kors også nå?

– Tro hva du vil! Jeg holdt henne med én arm mens jeg lette etter deg.

– Hvorfor kjøper du deg ikke en hvit stokk for blinde?

– Jeg så at du snakket med to idioter, så da ga jeg opp. Du har sans for idioter.

Han satte øretelefonene på plass og trakk noen kåper over seg igjen i håp om å forsvinne under det tykke laget som isolerte ham fra verden.

– Gary! befalte Hortense. – Ærlig talt!

Han slo ut med en arm og trakk henne mot seg. Hun stupte ned i et hav av myk ull, kjente duften av Hermès, Chanel, Armani, før alt gikk i ett og hun falt dypere gjennom silke og grovere tøy.

Hun ville stå imot, men Gary holdt henne fast, stuet henne på plass og trakk kåpene over dem som et lokk.

–Hysj! De må ikke se oss!

Hun lå med nesen inntil halsen hans, så kjente hun en plastdings i øret og hørte musikk.

– Hør, hør på dette! Det veltempererte klaver! Han trakk seg aldri så lite unna for å se på ansiktet hennes. Han smilte.

– Har du hørt noe så vakkert?

– Gary, hvorfor …

– Hysj! Hør! Hør på de notene! Glenn Gould slår ikke, han trekker dem fra hverandre, han tenker seg dem, skaper dem, finner dem opp, får pianoet til å lage en eksepsjonell lyd. Han kan spille uten å spille. Det er kroppslig, både materielt og immaterielt.

– Gary!

20

– Sensuelt, kontrollert, luftig. Det er akkurat som … jeg vet ikke.

– Da du ba meg komme …

– Det beste er bare å lytte …

– Jeg vil gjerne vite …

– Kan du aldri holde opp å snakke!

Døren inn til rommet gikk opp med et brak, og de hørte en kvinnestemme. En hes, tung, langsom stemme til en kvinne som hadde drukket for mye, som vaklet gjennom rommet, snublet borti peisen, bannet, lette etter kåpen.

– Jeg la den på sengen, jeg la den jo der. Det er en Balenciaga!

Hun var ikke alene. Hun snakket til en mann.

– Er du sikker? sa mannen.

– Ja, jeg er sikker! En Balenciaga! Jeg håper du vet hva det er!

– Charlotte, mumlet Gary. – Herregud, at hun greier å ta inn så mye, hun som aldri drikker!

Hun spurte: Du har vel ikke sett Gary Ward? Han skulle følge meg hjem. Men han forsvant. Fordufta. Gikk opp i røyk! I’m so fucked up! Can’t even walk!

Hun gled ned på den store sengen, og Gary trakk hurtig til seg beina og flettet dem sammen med Hortenses. Gjorde tegn til henne om å tie, ikke røre seg. Hun hørte den svake lyden av Garys hjerte og den svake lyden av sitt eget. Hun forsøkte å få dem til å slå i takt, og smilte.

Gary oppfattet at hun smilte, og hvisket: Hvorfor ler du? Jeg ler ikke, jeg smiler. Han trakk henne inntil seg, og hun lot ham gjøre det. Du er fange, du kan ikke bevege deg. Hun svarte: Jeg er fange, jeg kan ikke bevege meg, men bare vent litt, så … Han la hånden over munnen hennes, og hun smilte inn i håndflaten hans.

– Er du ferdig med å se deg i speilet snart? ropte Charlotte Bradsburry buldrende. – Jeg tror det er noen i denne sengen. Den beveger seg.

– Og jeg tror at du har drukket for mye. Du burde dra hjem 21

og sove. Du ser ikke helt god ut, svarte mannen som om han snakket til et barn.

– Nei, det er sant! Sengen beveger seg!

– Det er sånt man tror når man har drukket for mye. Du må hjem!

– Og hvordan skal jeg kunne komme meg hjem? jamret Charlotte Bradsburry. – Herregud, jeg har aldri opplevd noe sånt før. Hva er det egentlig som skjer? Har du noen peiling, eller?

Og slutt å se deg i speilet hele tiden! Det begynner å bli ganske slitsomt!

– Jeg ser meg ikke i speilet. Jeg har bare følelsen av at jeg har mistet noe, noe jeg hadde da jeg kom hit.

– Ingen vits i å lete, du har ikke mistet det, du har aldri hatt det! Og kommer aldri til å få det heller!

– Hæ?

Hva pokker er det hun driver med? hvisket Hortense. Kan hun ikke bare gå, så vi kan komme oss ut herfra? Jeg har det helt utmerket, sa Gary. Vi burde gjøre dette hver gang vi er på fest, gjemme oss under kåper og … Han la en finger mot Hortenses lepper og kjærtegnet dem. Jeg har veldig lyst til å kysse deg. Jeg tror kanskje jeg kommer til å kysse deg, Hortense Cortès. Hortense kjente Garys pust som dugg mot sine egne lepper og svarte med å streife borti hans. Det er for enkelt, altfor enkelt, Gary Ward. Så lett kan det umulig være. Han strøk pekefingeren over underleppens bue. Vi tar det kompliserte senere, ok? Jeg har mange gode forslag …

– Jeg gidder ikke spørre hva du mener, du er bare skikkelig ubehagelig, sa mannen.

– Jeg drar hjem. Jeg skal opp tidlig i morgen.

– Å, nå vet jeg hva det var, et rødt skjerf!

– Noe så vulgært!

– Nei, hold kjeft!

Hun er jo en pappskalle, klagde Hortense. Han kommer aldri til å følge henne! Hysj! befalte Gary med fingrene over Hortenses 22

lepper. Er du klar over at leppene dine ikke er like brede på begge sider? Hortense trakk seg unna. Mener du å si at jeg ikke er normal? Nei, jeg mener det motsatte; du er forferdelig normal, alle mennesker har usymmetrisk munn. Ikke jeg. Jeg er perfekt.

– Jeg kan kjøre deg hjem. Hvor bor du? spurte mannen.

– Det der er den første interessante setningen du sier …

Charlotte Bradsburry ville reise seg, men kom ikke opp, hun seg ned igjen, og til slutt lå hun utstrakt på sengen.

– Det er noen under her, jeg hører stemmer.

– Kom igjen! Gi meg armen, så jeg kan få deg hjem!

Charlotte Bradsburry stotret noen ord som hverken Hortense eller Gary forsto, så hørte de at begge forsvant, den ene sjanglende, den andre mer stødig.

Og så bøyde Gary seg over Hortense og så på henne uten et ord.

En hemningsløs ild blandet med en gammel lengsel preget blikket i de brune øynene. Tenk noe så herlig – å leve i skjul under kåper og frakker, bare spise kjeks og drikke kaffe med hvert vårt sugerør, aldri være nødt til å løpe omkring som en annen hare fra Alice i Eventyrland med uret i evig ereksjon. Det eneste jeg vil, er å høre på Glenn Gould og kysse Hortense Cortès, kjærtegne håret til Hortense Cortès, kjenne duften av hver blomst i huden til Hortense Cortès, finne opp akkorder, e, f, g, a, h, c og synge dem i øret hennes.

Jeg har så lyst, så lyst …

Han lukket øynene og kysset Hortense Cortès.

Så sånn er det altså å bli kysset! tenkte Hortense Cortès. En myk ild som gjør at du bare må kaste deg over den andre, bare må sluke ham, slikke, rulle rundt ham, skli inn i ham, forsvinne.

Gå i oppløsning i en dyp innsjø, la alt flyte, munnen, leppene, håret, nakken …

Miste hukommelsen.

Bli til karamell, bli smakt av hans tunge.

23