"Eldorado" av Laurent Gaudé

Laurent GaudĂŠ

Eldorado Oversatt av Kjell Olaf Jensen, MNO

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Eldorado Copyright © Actes Sud 2006 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2014 Oversatt fra fransk av Kjell Olaf Jensen, MNO Omslagsdesign: Actes Sud Forsidefoto: © Meyer / Tendance floue, 2006 Tilrettelegging av design: Løvaas Lito AS Forfatterfoto: © Basso Cannarsa | Agence Opale Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11,3/15 pt Trykk og innbinding: TBB Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 2,0 ISBN 978-82-8087-207-4

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til far – Denne boken, som du aldri skal holde i hünden, er i tankene i sin helhet rettet til deg.

Innhold I Skyggen i Catania . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

II Så lenge vi er to . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

43

III Stormer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55

IV Grensesår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

81

V Kirkegården på Lampedusa . . . . . . . . . . . . . . . .

95

VI Den halte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 VII Eldorado-mannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 VIII Jeg kommer til å rote meg bort i Ghardaia . . . . 141 IX Dronningen av Al-Zuwarah . . . . . . . . . . . . . . . . 157 X Stormangrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 XI Den tause budbringeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 XII Brødre fra helvete . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 XIII Massambalos skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211

I

Skyggen i Catania

I Catania stinket det fisk av brosteinen i smugene ved Duomo denne dagen. I de trange markedsbodene glitret hundrevis av døde fisker i middagssolen. På bakken mottok bøttene innvollene fra havet, som mennene rev ut med kjappe bevegelser.

Tunfisk og sverdfisk var utstilt som verdifulle trofeer. Fiskerne sto bak plankebordene med den vaktsomme handelsmannens mysende blikk. Mengden stimlet langsomt omkring, som om folk hadde bestemt seg for å gjennomgå alle fiskene, se på hva hver enkelt kjøpmann hadde å tilby, og taust vurdere varenes vekt, pris og ferskhet. Kvinnene som bodde i strøket, fylte vidjekurvene, mens de unge mennene kom for å finne adspredelse.

Folk holdt øye med hverandre fra det ene fortauet til det andre.

Noen ganger hilste de på hverandre. Morgenluften la en eim av sjø rundt mennene. Det var som om vannet hadde strømmet gjennom smugene om natten og lagt igjen fisken som offergave i grålysningen. Hva hadde Catanias innbyggere gjort for å fortjene en slik belønning? Det visste ingen. Men man kunne ikke ta sjansen på å forarge havet ved å vise dets gaver forakt.

Menn og kvinner passerte bodene med mottagernes respekt.

I dag hadde havet atter gitt. Kanskje det ville komme en tid da det nektet å åpne sin buk for fiskerne. Da man kom til å finne fisken død i garnene, eller avmagret, eller bedervet. Verdens11

katastrofen er aldri langt unna. Mennesket har syndet så mye at ingen straff kan utelukkes. En dag ville havet kanskje sulte dem ut. Så lenge det ga, måtte man gjøre ære på dets gaver.

Kaptein Salvatore Piracci drev langsomt omkring gjennom disse smugene og lot seg føre med av mengdens bevegelser. Han studerte radene av fisk som lå på is med døde øyne og åpen buk.

Tankene hans ble formelig revet med av synet. Han kunne ikke ta blikket fra fisken, og det som for enhver annen var en munter overflod av mat, virket for ham som en makaber utstilling.

Han måtte øve tvang mot seg selv for å rive seg løs fra synet. En stund fortsatte han å følge strømmen av forbipasserende, så stanset han foran bordet til den vanlige fiskehandleren sin og hilste ham med et nikk. Mannen grep straks kniven og skar løs et fint stykke sverdfisk uten å si et ord, så vant var han til kundens forlangender. Da var det kapteinen følte nærværet for første gang. Noen så på ham. Han var helt sikker. Han var overbevist om at han ble spionert på, at noen stirret gjennomborende på ham mens han sto med ryggen til. Han snudde seg brått, men så ikke noe annet i mengden enn de forbipasserende som fortsatte med små skritt. Han møtte noen blikk. Noen menn og kvinner hadde snudd seg mot ham, men det var ikke dem. Dette var mennesker som så på ham fordi han hadde snudd seg så brått, og den hastige bevegelsen virket merkelig i mengdens langsomme marsj. «Jaså, kaptein,» sa fiskehandleren, som selv var overrasket over kundens bevegelse, og rakte ham sverdfiskstykket pakket i en plastpose. «Det var nok et spøkelse som klappet på deg.» Han mente ikke å være morsom. Det var som en mulighet, og kapteinen visste ikke hva han skulle svare.

Han skyndte seg å betale for å kunne gå og bli borte.

12

Han gikk omkring litt til i labyrinten av stinkende gater og trakk lykkelig inn duften av hav som steg opp overalt.

Han vendte med glede tilbake til ståket fra folk på gaten, men midt i den tette mengden ble ensomheten enda mer knugende enn vanlig. Han hadde skilt seg fra sin kone fire år før. Nå bodde hun i Genova. Han tenkte tilbake på henne. Og slik han alltid gjorde, lurte han på hva som ville skje hvis han skulle få det for seg å ringe henne. Det var for lenge siden hun var reist til at han kunne ha noe håp – eller ønske – om å vinne henne tilbake.

Nei, det var bare snakk om å ringe for å få bekreftet at hun var der. Akkurat der. At hun stadig hadde den samme stemmen.

Og at hun fortsatt klarte å gjenkjenne hans. At alt ikke var blitt borte, eller forandret for godt. Ja, han var sannelig alene. Sønn av ingen lenger. Hverken far eller ektemann. En førtiåring som levde sitt eget liv uten noen som kunne la blikket hvile på ham.

Han kom til å holde på videre i tilværelsen og lykkes eller havarere uten at noen ville skrike av glede eller gråte med ham.

Han ruslet gjennom markedsgatene og tygget drøv på disse tankene. Plutselig fikk han nok en gang en følelse av at noen holdt øye med ham. Han kjente vekten av et blikk i ryggen. Han var helt sikker. Han kjente det tynge skuldrene. Denne gangen snudde han seg ikke. Han tenkte etter. Kanskje noen lommetyver hadde gitt seg til å skygge ham. Det skjedde ofte i smugene på markedet. I så fall ville det beste være å vise dem at han var klar over at han ble fulgt, og at de ikke ville kunne dra fordel av noe overraskelsesmoment. Så dreide han hodet så rolig han kunne, for å trosse volden om den skulle dukke opp. Han ble grepet av forbauselse.

Noen få meter borte sto en kvinne og så på ham. Hun sto urørlig. Uttrykksløst ansikt. Hverken spørsmål. Eller smil. Helt oppslukt av oppmerksomheten hun rettet mot ham. Han ble slått av viljen som strålte ut fra denne ubevegeligheten, denne 13

roen. Hun så på ham slik man stirrer på et fjernt punkt man vil nå frem til. Han forsøkte å smile, men klarte det ikke helt. Han visste ikke hva han skulle synes om denne tilstedeværelsen. «Nå begynner jammen kvinnene å se på meg,» sa han til seg selv.

«Og jeg som innbilte meg at jeg måtte slåss.» Så begynte han å gå igjen, og tenkte ikke mer på det.

Han forlot de stappfulle markedssmugene og la solen som tindret over Catanias hustak og brostein, bak seg. Han forlot markedssmugene uten å legge merke til at kvinnen fulgte ham som en skygge.

Senere, utpå ettermiddagen, begynte det å regne. Etna lente seg over byen med hele sin truende skygge. Kaptein Piracci bestemte seg for å gå ut igjen. Han hadde hatt permisjon i to dager, men han hadde ennå ikke fått tid til å gå på besøk til sin venn Angelo. Når han var i Catania, var Angelo den eneste han lengtet etter å treffe. Vennen var i sekstiårsalderen. Han var en liten mann med mager kropp, men forfinet ansikt. Det hvite håret og de blå øynene fikk ham til å se ut som en sjømann, enda han aldri hadde vært til sjøs. Han hadde arbeidet som ingeniør i hele sitt liv, og da pensjonsalderen kom, hadde han kjøpt det vesle lokalet på piazza Placido for sparepengene sine, for å selge aviser. Det var der Salvatore Piracci hadde truffet ham. Etter at han hadde kjøpt aviser hver morgen en tid, endte det med at de begynte å diskutere. Piracci var en mann som opptrådte distansert overfor vennene sine, mens han var hjertelig overfor ukjente. Slik fikk Angelo raskt vite mer om ham enn de fleste som sto ham nær.

Etter å ha knappet igjen kappen skjøv han opp porten til leiegården. Dermed sto de atter ansikt til ansikt. Salvatore Piracci stivnet. Der var hun. Med den samme ubevegeligheten som 15

sist. Det samme sta ansiktet og de samme vidåpne øynene som lot til å ville snappe til seg himmelen. Han bråstanset. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Han rakk å tenke at det kanskje var snakk om en galning. Men ansiktet hennes minnet ham om noe, på en snedig måte. Det var svært langt borte, svært vagt. Han betraktet henne for å prøve å finne et glemt minne i trekkene hennes, men greide det ikke. Hun var ikke blottet for skjønnhet. En mørkhåret kvinne. Med gyllen hud.

Svarte øyne og innhult ansikt. Mens han studerte henne, brøt hun tausheten: «Kjenner du meg ikke igjen, kaptein?» spurte hun.

Hun snakket med tydelig aksent, kanskje tyrkisk, men helt feilfritt. Salvatore Piracci visste ikke hva han skulle svare. Han var ute av stand til å si hvem kvinnen var, men han hadde følelsen av at det faktisk ikke var første gang han traff henne.

Han skjønte at han ikke kom til å kjenne henne igjen uten litt hjelp, og det ante ham at når hun røpet seg for ham, ville identiteten hennes gi ham et sjokk. «Hvor har jeg truffet henne før?» tenkte han mens han i panikk forsøkte å få hele livet til å passere revy. Men hun ga ham ikke tid til å lete lenger. Hun trakk en gammel lommebok i svart skinn opp fra lommen og tok ut et avisutklipp som hun rakte ham. Han så på det med en slags frykt. Han følte at overraskelsens øyeblikk nærmet seg.

Idet blikket hans falt på bildet i artikkelen som var klippet ut, hørte han kvinnens stemme tilføye, som for å følge ham inn i minnet som dukket frem: «Vittoria. 2004.»

Kaptein Piracci trengte ikke å lese artikkelen. Alt vendte tilbake i hodet hans. Vittoria. Ja, han husket det. Det var navnet på et fartøy han hadde avskåret utenfor kysten av Italia. En båt full av innvandrere. Hundrevis av menn og kvinner som hadde drevet rundt i dagevis.

16

Da de italienske sjøfolkene bordet fartøyet og lot de kraftige lommelyktene sveipe over dekket, sto de foran en mengde mennesker i fare – dehydrerte og utmattet av kulde, sult og sjøsprøyt. Han husket fremdeles skogen av ubevegelige hoder.

De reddede viste ingen tegn til glede, ingen frykt og ingen lettelse. Det var bare stillheten, av og til brutt av gnissingen fra trossene som danset i takt med sjøgangen. Der var nøden, rett foran ham. Han husket at han hadde forsøkt å telle dem, eller i hvert fall å få en idé om hvor mange de var, men han greide det ikke. De var overalt. Alle var vendt mot ham. Alle med det samme blikket, som syntes å si at de allerede hadde vært igjennom altfor mange mareritt til å kunne reddes fullstendig.

De fikk hver og en av dem til å klatre om bord. Det tok sin tid.

De måtte ha hjelp til å reise seg. Til å gå. Noen av dem var for svake og måtte bæres. Da de var om bord, ble det delt ut ulltepper og varm drikke. Den dagen reddet de dem fra en langsom, sikker død. Men disse mennene og kvinnene hadde vært for langt inne i leden og utmattelsen. Det var ingenting igjen å feire. Ikke engang redningen. De var hinsides den slags.

Han hadde ingen anelse om hva kvinnen ville, hva som skulle skje eller hvordan hun hadde funnet ham, men han hørte seg selv si: «Kom. Vi kan ikke bli stående i regnet. Bli med opp.»

Mens han holdt porten åpen for henne, antydet han en inviterende håndbevegelse, noe umerkelig noe, som om han ville røre ved skulderen hennes og berolige henne. Men han stanset før bevegelsen var fullført. Han var ikke klar over at han hadde gjort den samme bevegelsen to år tidligere, i 2004, da han rakte henne armen for at hun ikke skulle snuble på veien over landgangen som var lagt ut mellom de to båtene. Den samme bevegelsen. Og den gangen hadde han heller ikke fullført den, men 17

trukket hånden unna. Både på den usikre landgangen og nå i kveld, da de gikk inn gjennom porten til leiegården hans, hadde han nemlig følt på kvinnens blikk at hun ikke ville ha noen hjelp. At hun kom til å gå alene og rakrygget så lenge hun bestemte seg for å leve. Dermed slapp han henne forbi og lot henne gå opp.

Han fikk henne til å sette seg i en av lenestolene i stuen og gikk ut på kjøkkenet etter to glass vin. Da han kom tilbake, hadde hun ikke rørt seg. Han våget ikke å rekke henne glasset, bevegelsen virket altfor intim. Han satte det på det lave salongbordet ved siden av den stolen hun hadde valgt.

«Husker du meg?» spurte hun.

Han nikket, og det var ingen løgn. Han syntes det var rart selv, for det var gått to år, men han hadde ikke glemt noe. Eller snarere: De ansiktene han trodde han hadde visket bort fra hukommelsen, dukket skarpt og klart frem for hans indre blikk igjen. Som om de var blitt registrert der én gang for alle.

Ja, han husket det. Da de hadde fått over disse menneskene, og den illegale båten virket tom, da de hadde tatt med seg likene av de døde, tok de en siste runde. Det var da han fant henne. Hun satt kraftløs i en krok. Rett på det nakne dekket.

Med hånden klemt hardt rundt relingen. Han gikk forsiktig bort til henne. Forsøkte å smile. Han sa noen ord hun ikke kunne forstå, fordi han syntes det virket viktig ikke å la vinden få isolere dem. Han håpet at lyden av stemmen hans skulle få henne til å løsne grepet, og at hun ville gå med på å bli med 19

ham. Men hun rørte seg ikke. Han rakk å lure på om han skulle bli nødt til å bruke makt, og hvordan han skulle tvinge henne til å slippe relingen uten at det gjorde altfor vondt.

Tiden var knapp. Til slutt sa han til seg selv at det enkleste ville være å be om hjelp. Hvis de var to–tre stykker, ville de kanskje få henne med seg. Da var det blikkene deres møttes. Helt til da hadde han bare sett en inntullet kropp, bare en kvinne som var helt mørbanket av tretthet, en stakkars dehydrert sjel som ikke ville forlate natten. Men da han møtte blikket hennes, ble han slått av den svarte sørgmodigheten som fikk henne til å klamre seg til relingen av alle krefter. Det var ansiktet til et menneskeliv som ulykken hadde dengt løs på. Skjebnen hadde overøst henne med slag. Det var lett å se. Hun var blitt herdet av tusen krenkelser på rad og rekke. Og han merket at til tross for den fysiske svakheten som kanskje gjorde henne ute av stand til å reise seg selv og gå uten hjelp, var hun uendelig mye sterkere enn han, fordi hun hadde gjennomgått mer og var mer utholdende. Det var utvilsomt derfor han ikke hadde kunnet glemme trekkene hennes. Men han ville aldri ha kunnet forestille seg at hans ansikt også var blitt inngravert i hennes sinn, og at hun skulle kunne kjenne ham igjen to år senere, i bakgatene på et marked. Hva hadde han vært for henne?

Ansiktet til dette forjettede kontinentet? Den fysiske oppmuntringens ansikt, ansiktet til den etterlengtede hjelpen?

Eller ansiktet til den som hadde revet henne løs fra hennes tidligere liv for alltid?

Etter en langvarig taushet slapp hun relingen til slutt. Av seg selv. Hvis han hadde forsøkt å tvinge henne, ville hun ha klamret seg fast. Eller kanskje hun til og med ville ha hoppet over bord, det var han sikker på. Hun hadde sluppet taket fordi han hadde gitt henne tid til å gjøre det. Han fulgte henne over 20

i fregatten. Og til hans store forbauselse gikk hun selv, uten at han trengte ü støtte henne. Han berørte henne ikke. Han slengte ikke engang et ullteppe over skuldrene hennes, slik han hadde gjort med de andre. Noe ved henne nektet ham det.

En slags forfinet verdighet som holdt all medynk borte.

«Da jeg så deg på markedet, skjønte jeg straks at det var deg.

Driver du stadig i det samme yrket?»

Hun hadde plutselig gitt seg til å snakke, og stemmen hennes fylte rommet på kraftfullt vis. Salvatore Piracci nikket. Ja. Stadig. Han hadde gjort det i tyve år nå. Han hadde begynt som sekondløytnant på fregatten Bersagliere, et krigsskip som patruljerte kysten utenfor Bari. Så forlot han Puglia og dro til Sicilia.

Han ble forfremmet opp gjennom årene, helt til han sto som skipper på fregatten Zeffiro, en stilling han hadde innehatt i tre år nå. Det meste av tiden drev han patruljetjeneste utenfor øya Lampedusa. Slik delte han livet mellom skipet og landlovene på Lampedusa og hjemmehavnen Catania. Men siden den tiden da han var en ung mann som var glødende opptatt av havet og stolt over den glitrende uniformen, den tiden da han gjerne kunne ha slukt ethvert hav med voldsom appetitt, var ingenting i bunn og grunn forandret. Albanerne hadde veket plassen for kurdere, afrikanere og afghanere. Antallet illegale innvandrere hadde økt uten stans. Men det var stadig de samme nettene han tilbrakte med å lytte til bølgene, noen ganger gjennomboret av ropene fra en fortvilet sjel som skrek mot himmelen fra bunnen av båten sin. Alltid de samme lyskasterne rettet mot dønningene, på jakt etter små farkoster. Alltid flokker stive av tretthet; 22

de uttrykte hverken glede eller skrekk når de ble praiet. Mennesker uten vesker. Uten penger. Med vidåpent blikk mot natten; innerst inne tørstet de etter fast grunn under føttene. Stadig lik også. De som fortapte seg altfor lenge, og som lå på bunnen av båten med øynene åpne mot vinden som førte dem i fortapelsen, uten levnetsmidler og uten krefter til å fortsette å ro. Eller de som druknet fordi farkosten deres kantret, og de ikke kunne svømme. De drev i land etter å ha blitt kastet omkring av bølgene i dagevis, på Lampedusas strender eller andre steder, midt blant feriegjestene.

Tyve år med disse nettene hadde slitt på ansiktet hans og gitt ham ringer under øynene. Men han sa til seg selv at når hun kjente ham igjen, kunne i hvert fall ikke de to årene ha vansiret ham altfor mye.

«Og du, da?» spurte han til slutt.

Han ville vite hva hun hadde levd av, hva hun hadde gjennomgått for å kunne bli værende på Sicilia og skape seg et liv.

Men hun tilfredsstilte ikke nysgjerrigheten hans. Hun gjorde først en håndbevegelse for å vise hvor lang tid det ville ta å fortelle, så ombestemte hun seg og sa: «Jeg har arbeidet for å kunne vende tilbake. Nå er jeg klar.»

Kapteinen smilte. I disse flokkene av fortvilte mennesker fantes det altså noen som greide å oppnå det de satset på. År med slit for å vende seirende tilbake til hjemlandet.

«Reiser du hjem igjen?» sa han.

Svaret smalt som en ørefik.

«Nei,» sa hun med dump stemme.

«Hva er det du er klar til, da?» spurte han litt forbauset.

Hun sukket. Han skjønte at svaret på spørsmålet ville komme, at det kanskje til og med var for å svare på det at hun hadde gått med på å bli med ham opp, men at han måtte gi henne tid.

At hun først måtte fortelle andre ting, for så til slutt å komme 23

frem til det og avdekke det hun skjulte. Han forsto det, og han syntes det virket normalt. Han satte seg godt til rette i stolen, som for å vise at han ikke kom til å stille flere inntrengende spørsmål, og at det var opp til henne å gi samtalen rytme og si det hun ville si.

Hun følte at han ikke kom til å røre seg mer, at han ga henne tid. Hun løftet vinglasset langsomt til leppene. Alkoholen gjorde henne godt.

«Jeg har noe å be deg om,» sa hun.

Og natten der ute lente seg frem for å høre på dem.

Kaptein Piracci tenkte på penger. Han syntes det lå noe skuffende i denne forespørselen, skuffende fordi kvinnens forfinede verdighet trosset enhver almisse – men han var fast bestemt på å gi henne alt han kunne gi.

Mens han forsøkte å tenke etter hvor mye kontanter han hadde i leiligheten, brøt hun stillheten. Ikke for å be om noe som helst, men for å fortelle. Hun gjennomgikk i detalj overfarten med Vittoria i 2004. Hun snakket fordi skyggene måtte bringes til liv igjen før det kunne bes om noe som helst.

Det hele begynte i Beirut. Da reisen var betalt, måtte hun vente på at båten skulle bli klar. Menneskesmuglerne hadde fortalt henne at de ville kontakte henne på nytt, og så hadde de overlatt henne til byen. Hun hadde flakket rundt i de ukjente gatene hele dager til ende, for å slå i hjel tiden. Sulten og trettheten holdt sitt grep rundt henne, men hun konsentrerte seg om den umiddelbart forestående avreisen og om sønnen, en liten gutt på elleve måneder som gråt på grunn av varmen disse endeløse dagene. Hvor lang var denne ventetiden? Hun husket ikke. Hun hadde inntrykk av at timene gikk like langsomt som når fjellene strekker seg.

25

Og så en kveld ble hun endelig ført ned til båten. En liten varebil satte henne av lengst ute i en stor handelshavn. Noen klynger av menn sto og ventet på bryggen. Hun gikk bort til dem. Båten virket enorm, syntes hun. Det var en høy, ubevegelig silhuett, og den imponerende størrelsen beroliget henne. Hun sa til seg selv at de menneskesmuglerne hun hadde forhandlet med, sikkert var seriøse og vant til disse overfartene når de hadde slike båter.

De lot henne vente på bryggen, rett ved det sovende monsteret.

Varebilene kom ustanselig. De kom fra alle kanter, tømte seg for den menneskelige lasten og forsvant igjen i natten. Folkemengden vokste hele tiden. Så mange mennesker. Så mange forskremte silhuetter som strømmet ned mot denne bryggen. Stort sett unge menn. All rikdommen de eide, var en jakke slengt over skuldrene. Hun så også noen familier og noen andre barn tullet inn i gamle tepper, akkurat som hennes eget. Det beroliget henne også. Hun var ikke den eneste moren. Hun kom til å finne hjelp hvis hun skulle trenge det.

Alle snakket lavt. Menneskesmuglerne hadde gitt sine ordrer.

De måtte tie stille. Men menneskene kunne ikke la være å mumle midt i all opphisselsen over avreisen. Ukjente språk vislet i mengden. Det var litt av alt. Irakere. Afghanere, iranere, kurdere og somaliere. Alle var utålmodige. Alle var besatt av en merkelig blanding av glede og angst.

Mannskapet besto av et snaut dusin tause og travle menn.

Det var de som ga signal til ombordstigning. Dermed strømmet hundrevis av skygger mot den lille landgangen, og båten åpnet seg. Hun var en av de første som gikk om bord. Hun slo seg ned på dekk, inntil relingen, og holdt øye med den langsomme innlastingen av dem som kom etterpå. Det gikk ikke lang tid før de satt tett sammentrengt. Båten virket ikke lenger så diger 26

som da hun sto på bryggen. Nå var det et trangt dekk hvor hundrevis av menn og kvinner trampet omkring. Hun forsøkte å holde på litt plass til barnet sitt, men kroppene rundt henne klemte seg stadig tettere mot henne. Ubehaget fikk henne ikke til å miste motet. Hun sa til seg selv at det bare kom til å vare en natt eller to. At så kort tid ikke var for noe å regne i et liv. At hun snart ville huske overfarten som et utrolig epos. At hun ville snakke om den med et smil når hun var vel fremme på den andre siden, i Roma, Paris eller London, og alt var gjort.

De lettet anker midt på natten. Havet var rolig. Da menneskene kjente at skroget satte seg i bevegelse, fattet de nytt mot.

Endelig skulle de reise. Nedtellingen var i gang. Om noen timer, 24 eller 48 i verste fall, skulle de kjenne Europas jord under sålene. Endelig skulle livet begynne. Det ble vitset og ledd om bord. Noen fremførte sanger fra sitt eget land. Hun husket ikke lenger denne første natten om bord i båten nøyaktig, og heller ikke dagen som fulgte. Det var varmt. Det var for trangt. Hun var sulten. Barnet hennes gråt. Men det var ikke det som betydde noe. Hun kunne ha følt seg i stand til å holde ut i dagevis på denne måten. Det nye kontinentet var for enden av reisen.

Og løftet hun hadde gitt barnet, om at det skulle få vokse opp der, var innenfor rekkevidde. Hun ville ha holdt ut, koste hva det koste ville, bare hun hadde kunnet klamre seg til tanken om at de nærmet seg, at de nærmet seg ubønnhørlig, minutt for minutt. Men så var det disse skrikene som ble utstøtt i grålysningen den andre dagen, skrikene som snudde alt på hodet og markerte begynnelsen på den andre reisen. Den husket hun hvert øyeblikk av. Den hadde hun ustanselig gjenopplevd hver eneste natt i to år. Den hadde hun aldri vendt tilbake fra.

Skrikene kom fra to unge somaliere. De hadde våknet før de andre, og slo alarm. Mannskapet var forsvunnet. De hadde 27

benyttet seg av natten til å forlate skipet med den eneste livbåten. Panikken spredte seg meget raskt. Ingen kunne styre en slik båt. Og ingen visste heller hvor de befant seg. Hvor langt fra hvilken kyst? Fortvilet oppdaget de at det ikke fantes vann og ikke mat. At radioen ikke virket. De satt i en felle. Omringet av havets velde. Drev av gårde med dødskampens langsomhet.

Det kunne gå uendelig lang tid før en annen båt kom forbi. Med ett lukket ansiktene seg. De visste at hvis de drev omkring i lang tid, ville døden bli grufull. Den ville tørste dem ut. Den ville slukke dem. Den ville gjøre dem gale, slik at de kastet seg over hverandre.

Alt var blitt langsomt og grusomt. Noen jamret. Andre bønnfalt sin Gud. Spedbarna gråt uten stans. Mødrene hadde ikke mer vann. Ingen krefter. Jo flere timer som gikk, desto svakere ble spedbarnskrikene, av ren utmattelse, helt til de opphørte fullstendig. Sinnene sank ned i tung sløvhet. Det brøt ut noen slåsskamper, men kroppene var for svake til å gå løs på hverandre. Snart var bare tausheten igjen.

Den første som døde, var en iraker på rundt tyve år. Først visste ingen hva de skulle gjøre, så bestemte menneskene seg for at de døde måtte kastes på havet. For å skaffe plass og unngå enhver fare for epidemier. Snart ble flere og flere legemer slengt på sjøen. De gikk over bord, den ene etter den andre, og hver og en lurte på om han kanskje kom til å bli den neste. Hun knuget barnet hardere og hardere inntil seg, men det virket som om han bare sov. En kvinne ved siden av rakte henne en vannflaske med noen dråper igjen på bunnen. Hun forsøkte å få barnet til å drikke, men den lille gutten reagerte ikke. Hun fuktet leppene hans, men dråpene trillet bare nedover haken. Hun følte at han var på vei bort, og at hun måtte slåss med nebb og klør. Hun ropte på ham, ristet ham og slo ham på kinnene. Til slutt kom 28

det en tydelig ralling. En liten barneralling. Hun hørte ikke noe annet lenger. Tvers gjennom larmen fra menneskene og bølgenes brus fikk barnets tynne, hese pust leppene hennes til å skjelve. Hun ba. Hun klynket. Timene gikk. Alle sammen like.

Uten en båt i horisonten. Uten noen mirakuløs tilbakekomst fra mannskapets side. Ingenting. Solens langsomme, gjentatte rundgang pinte dem, og tørsten ga dem hallusinasjoner.

Hun var ikke i stand til å si når han døde.

Hun hadde sittet i samme stilling i timevis og sunget regler for ham, ropt navnet hans og sverget på at han kom til å klare seg. Så hadde folk rundt henne prikket henne på skulderen.

I blikket deres hadde hun sett hva de tenkte. Hun hadde skreket at de skulle la henne være i fred og ikke komme nærmere, hun skulle vekke ham.

Senere forsøkte de igjen og gjentok at de ikke kunne ha noen døde om bord i båten. Hva var det de snakket om? Det var ingen død person hun holdt i armene, det var barnet sitt. Hun forsto ikke. Så kom det to menn som brukte makt. De tvang henne til å slippe taket. Hun forsvarte seg. Hun spyttet og bet.

Men de var sterkere enn henne. De klarte å ta fra henne barnet, og uten et ord kastet de ham over bord. Hun husket fremdeles den grusomme lyden da den elskede, omfavnede kroppen traff vannet.

Det svimeslåtte sinnet hennes tenkte ikke på noe lenger. Hun ble fylt av tretthet. Fra dette øyeblikket ga hun opp. Hun lot seg gli ned i en krok, klamret seg til relingen og rørte seg ikke derfra mer. Hun var seg ikke bevisst noe som helst. Hun lot seg drive med båten. Hun var døende, som så mange rundt henne, og deres trette pust samlet seg til en stor, ubrutt ralling.

De drev helt til den tredje natten. Den italienske fregatten avskar dem noen kilometer fra kysten av Puglia. Ved avreisen 29

fra Beirut hadde det vært over 500 passasjerer om bord. Bare 386 overlevde. Hun var en av dem. Uten å vite hvorfor. Hun som hverken hadde mer muskler eller sterkere vilje enn de andre. Hun som syntes det ville ha vært rettferdig og naturlig å dø etter barnets dødskamp. Hun som ikke ville løsne taket i relingen fordi å reise seg ville være å forlate barnet, og det kunne hun ikke.

Alt dette fortalte hun langsomt og presist. Av og til gråt hun, så levende sto minnet om disse timene for henne. Kaptein Piracci hadde ikke visst at kvinnen hadde et barn, men ved andre anledninger, på andre havstrekninger hadde han av og til måttet rive livløse spedbarn løs fra mødrene. Han kjente disse historiene om langsom død og brustne drømmer. Likevel ble han rystet over denne kvinnens fortelling. Han tenkte atter på den ødelagte skjebnen, på menneskenes heslighet. Han forsøkte å måle vreden som måtte finnes i henne, men følte at den oversteg ethvert mål. Men hele tiden mens hun fortalte, hadde hun ikke trådt ut av den totale verdigheten til mennesker som livet fiker opp uten grunn, og som likevel blir stående oppreist.

Han tenkte tilbake på pengene han hadde i en av bøkene i bokhyllen. «Hva ønsker du?» spurte han. Han stilte spørsmålet forsiktig og mildt så hun skulle forstå at hun kunne be om mer enn det hun kanskje hadde tatt sikte på i utgangspunktet. Han var rystet, og han var rede til å gi henne alt han kunne.

Hun så ham rett inn i øynene, og svaret forbløffet ham. Med stødig stemme sa hun: «Jeg skulle ønske at du kunne gi meg et våpen.»

Et våpen? Kapteinen var lamslått. Han hadde tenkt på alt, unntagen det. Et våpen. Ville hun begå selvmord? Han så forbløffet på henne. Var det mulig at smerten ikke hadde forlatt henne på de to årene? At hun fortsatt var like voldelig? Det ville si at i to år hadde hun, hver dag, aldri gjort annet enn å lide. To år med uoversteget sorg, og selvmordet for enden av det. Egentlig hadde hun dødd i det øyeblikket da barnets legeme traff vannet med den obskøne lyden som hadde laget hull i stillheten. Hun var død, men hun hadde trengt to år for virkelig å gjøre slutt på det. To års venting og tretthet mens hun hverken hadde krefter til å leve eller til å ta livet av seg. Og nå ba hun ham om et våpen for å gjøre det slutt.

Kaptein Piracci ble brått ført tilbake til denne virkelighetens vold og brutalitet. Tanken på at pistolen hans kunne tjene til å skyte hull i hodeskallen til denne kvinnen, bød ham imot. Det var som om hun hadde bedt ham om å gjøre det selv. La henne gå og finne dette våpenet et annet sted. Det var ingen mangel på våpen i Catania. Man måtte bare ha litt penger.

Plutselig skjøt en annen tanke gjennom ham: Kanskje hun var gal, en sinnssyk som ulykken hadde knekket. Hvem vet hva hun ville finne på med et våpen? Kanskje hun ville begynne 31

med å bruke det mot ham. Deretter ville hun flakke omkring blant folkemengden og skyte vilkårlig mot de forbipasserende.

Hun måtte ut av leiligheten hans snarest. Han var overbevist om at denne kvinnen var farlig. Han var på nippet til å reise seg for å be henne om å gå, da hun sa: «Det er ikke slik du tror, kaptein.»

Stemmen var mild og veloverveid. Hun hadde helt sikkert lest forvirringen hans, kanskje hun til og med hadde fulgt tankene hans, fra forbløffelse til panikk. Hun snakket med en ro som gjorde ham også rolig.

«Hvis jeg hadde ønsket å dø, ville jeg ha hatt tusen anledninger til å gjøre det.»

Kapteinen visste ikke hva han skulle tro lenger. Han ble ikke klok på denne kvinnen. Hva ville hun? Hva skjulte hun? Han ante ikke, men nå hadde nysgjerrigheten grepet ham.

«Hvorfor vil du ha et våpen?» spurte han.

Hun blunket, trakk pusten dypt og stilte et spørsmål: «Hva vet du om Vittoria, kaptein?»

Spørsmålet brakte ham ut av fatning igjen. Han kunne ikke se hvilken forbindelse det hadde med hans eget spørsmål. Men han svarte, og godtok slyngningene kvinnen tvang inn i samtalen, sikker på at det var prisen for å få henne til å fortelle alt sammen til slutt.

«Ikke noe særlig,» svarte han. «Det som sto i de italienske avisene noen dager etter redningsaksjonen. Fartøyet seilte under usbekisk flagg, men var chartret i Libanon. Da mannskapet flyktet, måtte de vite at de dømte dere til døden, eller i hvert fall til tilfeldighetenes farlige uvisshet.» Så tilføyde han: «Slikt skjer.

Stadig oftere. Båter så fulle at de nesten revner. I en tilstand av totalt forfall. Slengt på havet, og så driver de omkring og venter på døden. Menneskesmuglerne tar sin betaling, og så etterlater 32

de kundene midt ute på havet. Jeg har sett flere av disse båtene, og i noen av dem er det ikke en lyd når vi border dem, en grufull stillhet som straks er gjenkjennelig …»

Kapteinen tiet for ikke å bli overveldet av sine egne følelser.

Kvinnen hadde ikke avbrutt ham, men hun ga seg til å snakke like etter, slik at han skulle slippe den pinlige stillheten da man kunne ha hørt ham svelge gråten.

«Jeg gjorde som du, kaptein,» sa hun. «Da vi var reddet, fikk jeg noen til å lese og oversette de artiklene som handlet om oss.

Jeg har tatt vare på dem. Og senere, da jeg hadde lært å snakke italiensk, foretok jeg mine egne undersøkelser. Jeg vet litt mer enn du, kaptein, og tillat meg å gi deg disse ekstra opplysningene. Vittoria var ganske riktig chartret i Beirut. Jeg har fortalt om ombordstigningen. Hver plass om bord kostet 3000 dollar.

Jeg måtte betale 4500 dollar på grunn av barnet. Mannskapet besto hovedsakelig av libanesere. Og båten var chartret av en viss Hussein Marouk. En lyssky forretningsmann som sto i kontakt med den syriske etterretningen. Når jeg sier ’chartret’, kaptein, vil det si at det var han, Hussein Marouk, som fant båten, kjøpte den og stilte den til menneskesmuglernes disposisjon mot en prosentandel av fortjenesten. Det var han som bestemte hvor mange passasjerer som skulle til, og som ga ordre om å forlate fartøyet. Det var nemlig også avtalt. Mennene som fikk oss til å gå om bord, visste at de skulle etterlate oss langt til havs. Vet du hva som var grunnen til alt dette, kaptein? Det var ikke fortjenesten engang. Tvert imot. En operasjon som denne er i strid med all kommersiell logikk. Båten er fortapt.

Hvis Hussein Marouk hadde vært en simpel menneskesmugler, ville han ha gitt mannskapet ordre om å få oss i land så snart som mulig, og så komme tilbake for å laste opp båten igjen.

Hvor mange mennesker tjener kolossale formuer på denne trafikken i dette øyeblikk? Men det var ikke det Hussein Marouk 33

ville. Han ville at vi skulle drive omkring. Han ville at vi skulle havarere på en europeisk strand, og at det skulle bli førstesideoppslag i avisene. Det er en politisk kamp: Europa hever stemmen mot Syrias jerngrep om Libanon, og som svar chartrer Damaskus en rustholk og sender den til stormangrep på festningen Europa. Man kunne nesten kalle det diplomatspråk. Det var det Vittoria fortalte myndighetene i Europa: La oss være i fred; hvis ikke, skal vi sørge for å sende dere én Vittoria i uken.»

Kapteinen så alvorlig på henne. Det hun sa, lød plausibelt, men han hadde inntrykk av at hun rotet seg bort i forsøket på å kaste seg ut i en analyse av denne dystre strategien.

«Det vil alltid finnes mennesker som er villige til å utnytte fattigdom og nød,» sa han.

«Jeg trekker et skille, kaptein,» svarte hun, «mellom menneskesmugleren som tar kundens siste skilling, men fører ham til målet, og han som chartrer en båt han vet aldri vil nå frem noe sted. Han sendte oss ut på havet, slik man sender fienden en pakke med et dødt dyr. Og vi betalte for vår egen død.»

«Mennesker som denne Hussein Marouk ender vanligvis med en kule i kraniet,» sa kapteinen. «Av de samme grunner som i dag får ham til å chartre flytende likkister: de diplomatiske forholdene mellom nasjonene. Bare vent. Følg med på nyhetsnotisene i avisene. Neste gang forholdene mellom Brussel og Damaskus blir litt varmere, kommer man til å finne denne Hussein Marouk på hans eget badeværelse med strupen skåret over. Det vil bli tolket som et tegn på velvilje fra syrernes side.

Han kommer til å dø som en rotte. Morderne vil være nettopp de som i dette øyeblikk inviterer ham med på overdådige hoteller for å få ham til å føle seg betydningsfull.»

Salvatore Piracci snakket i håp om at det kanskje sto noe i stjernene hans som kunne dempe samtalepartnerens hat. Hussein Marouk kom til å dø en voldsom død, det var sikkert. Ingen 34

vits i å bry seg om ham. Men ordene hans fikk ikke den ønskede virkningen. Kvinnen ble brutal i blikket. Og så sa hun, med en fast stemme som fikk ham til å skjelve: «Jeg ber hver dag om at de ikke må drepe ham før meg.»

Det var det altså. Hevn. Den var det som hadde fått henne til å holde ut. Som hadde gitt henne krefter til å slåss, tjene penger og legge planer. To års venting med hevnen godt skjult lengst inne i seg. Drepe. Hun levde bare for det. Kapteinen strøk hånden over ansiktet. Han var varm. Han ville reise seg, ta noen skritt og snakke til henne om det livet hun hadde igjen å leve, og om fortiden som hun måtte legge bak seg. Snakke om ulykken, si til henne at man ikke kan hevne seg for en storm eller en verdenskatastrofe. Men før han rakk å gjøre det, grep hun ordet igjen, og stemmen var som en ørefik.

«De fikk meg til å betale billetten for sønnen min. 1500 dollar, kaptein. 1500 dollar for å dø av tørst i mine armer. Hvordan vil du at jeg skal kunne tilgi det?»

Kapteinen svarte ikke. Han reiste seg ikke. Setningene og argumentene han hadde forberedt, rant ut av sinnet hans. Det eneste som gjallet, var hennes ord. 1500 dollar. 1500 dollar. Han betraktet henne. Målløs.

som får de århundregamle trærne til å skjelve. Salvatore Piracci hvilte ved den tørre veien med knust kropp.

Han etterlot seg ingenting. Intet annet enn noen klær som fortsatt luktet litt bensin, og de spredte restene av halsbåndet Soleiman hadde gitt ham. Sammenstøtet hadde revet det i stykker. Grønne perler hadde trillet rundt ham på alle kanter.

Grønne perler som om ikke lenge skulle glitre i daggryets første stråler; på skrøpelig vis skulle de, i støvet, tegne omrisset av en åpen grav.