Stefan Tegenfalk
Vredens tid Oversatt av Arve Torkelsen
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Vredens tid Copyright © 2009 by Stefan Tegenfalk Norsk copyright © Bazar Forlag AS, 2012 Oversatt fra svensk av Arve Torkelsen ISBN 978-82-8087-432-0 Omslagsdesign: Nils Olsson/Katslosa Design Forfatterfoto: Ola Kjelbye Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,8/14,7 pt Trykk og innbinding: TBB Slovakia Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Hjernen hos et voksent menneske anses å være det mest komplekse naturen har skapt. Den inneholder mer enn hundre milliarder nerveceller som via elektriske impulser, kjemiske hormonsignaler og ved å styre blodomløpet, kontrollerer og koordinerer kroppens funksjoner, blodtrykk, væskebalanse og kroppstemperatur. Dessuten styrer den våre mentale funksjoner som intellekt, følelser, hukommelse og evne til å lære.
«Jo mer mennesket forsker på hjernen, desto mindre vet det prosentuelt om dens egenskaper.» DAVID H. INgVAr (1924–2000), prOFESSOr I KlINISK NEVrOFySIOlOgI
Søndag 14. desember 2004 glASSET på ArMBåNDSUrET var sprukket og urverket hadde stanset på elleve minutter over fem. Den røde Ole Brumm-ryggsekken, som hun egentlig hadde syntes at hun var altfor stor for, lå ikke langt fra kroppen. I revnen på den ødelagte ryggsekken var en lekehest i mykt stoff synlig. Den var lysebrun og hadde en liten, hvit stjerne mellom de mørke øynene, akkurat som den ponnien hun pleide å ri på hver søndag. Det var kaldt, og hun lå med ansiktet ned mot den leirete bakken. Øynene var dekket av leire. Beina og armene sprikte i ulike retninger. Hun så ingenting. Kjente ingenting. Hjertet hadde for lengst sluttet å slå. DET VAr EN SlAgMArK som møtte Hasse Jonasson ved Uppsalapolitiets motorsykkelenhet da han under et rutineoppdrag langs riksvei 72 bråbremset motorsykkelen ved det som var igjen av bilen. Som en av distriktets mest erfarne trafikkpolititjenestemenn hadde han vært vitne til en del død langs veiene, og synet av bilvraket på veien var nok til at han skjønte at døden enda en gang var til stede. Bevegelsesenergien fra de to bilene hadde forvandlet dem til ugjenkjennelige hauger av forvridd metall. Den ene bilen var blitt slynget ut på en åker og hadde pløyd opp en stor fure i den leirholdige jorden. Den andre bilen, som befant seg på veien, var blitt kløvd i to. glass og metall var blitt spredd rundt vrakdelene som et stjernetegn. Møtet måtte ha skjedd med brutal kra. Med tanke på hvordan bilene så ut, kunne bare et mirakel ha forskånet noen fra døden. 9
Han rapporterte inn til lenskommunikasjonssentralen samtidig som han løp bort til det som så ut til å være den fremre delen av bilen på veibanen. Han tok av seg hanskene og kjente med hånden på det forvridde metallet. Det var fremdeles varmt og det freste fra restene av motorens kjølesystem. Midt inne i det forvridde metallet var det en menneskekropp. Hodet hang fremover, og ansiktet var ille tilredt. Hasse bøyde seg inn og satte fingrene mot halsen for å kjenne etter puls. En nesten umerkelig dunking nådde fingertuppene hans, og fra ansiktet kom det en svak surkling. Hans første innskytelse var å forsøke å bende bort metallet og få løs kroppen. legge personen i stabilt sideleie mens han ventet på hjelp. Men kroppen måtte ikke røres før ambulansepersonellet var på plass, og det gjaldt spesielt hode og hals. Det eneste han kunne gjøre var å stoppe strømmen av blod og se til at luveiene var sånn noenlunde frie. Etter å ha stanset de verste blødningene ved hjelp av en provisorisk forbinding av klesrester fra den skadede, løp han bort til det som var igjen av bilens bakre del. Den var tom. En bil nærmet seg fra øst. Derfra var sikten bedre, med en lang, rett strekning før den skarpe svingen. Hasse holdt opp hånden som tegn til at bilen skulle stoppe, beordret passasjerene til å bli sittende i bilen mens han bannet for seg selv fordi han hadde kunnet glemme en så selvsagt og rutinemessig ting, og løp tilbake til motorsykkelen. Han tente et nødbluss og plasserte det et stykke før svingen han nylig hadde panikkbremset seg gjennom, og fortsatte deretter ut på den leirete åkeren og bort til det andre bilvraket. En mørk byjeep hadde gått rundt, men havnet på hjulene igjen. Taket var delvis trykt inn, og sidevinduene knust. Fronten på bilen var trykt inn mot de fremre takstolpene, og den laminerte frontruten hadde delvis slitt seg løs fra festet. En yngre kvinne med langt, kornblondt hår satt fastklemt mellom rattet og setet. Hodet hvilte livløst mot det ovale rattet. Ut av kvinnens nese og halvåpne munn hadde det rent blod, som siden hadde størknet. Hasse rev opp den deformerte bildøren og bøyde seg forsiktig inn for å kjenne etter 10
puls på kvinnens hals. En ubehagelig kulde møtte fingertuppene da han rørte ved huden hennes. Han flyttet fingrene litt, men kunne fremdeles ikke kjenne noen puls. Forsiktig løet han hodet hennes og så inn i de livløse øynene. Det kom flere biler til ulykkesstedet oppe ved veien. Nysgjerrige fikk sjokk ved synet av den opprevne kroppen i bilvraket i veibanen. Noen stønnet og hulket i grøekanten. En eldre kvinne holdt hendene for ansiktet og gråt. lyden fra utrykningskjøretøyet som nærmet seg, gjallet gjennom skogholtet mens Hasse gjennomsøkte resten av byjeepen. Han stoppet brått ved gulvet på passasjersiden. Noe som lignet en sittepute for barn, satt fastklemt mellom setet og gulvet. Siden bilbeltet ikke var fastspent, holdt han det ikke for sannsynlig at det hadde sittet noe barn der. likevel så han seg instinktivt omkring. åkeren var åpen og fullt synlig rundt bilen. Han snudde seg mot veien der de første ambulansene hadde ankommet. Ved veikanten var det et kratt som byjeepen hadde unngått med noen meter. Han foretok en rask rekonstruksjon av hendelsesforløpet, og ble plutselig iskald. Hun hadde lyst hår som var flettet i to fletter, og lå slengt som en filledukke blant buskene ved veien. Hasse kjente hvordan pulsen steg ytterligere. Han ropte til ambulansepersonellet som var på vei mot byjeepen, og en andpusten, yngre lege med rød førstehjelpsveske kom mot ham. Hasse ba legen forte seg. Denne kastet seg andpusten ned på kne ved siden av jenta som lå med ansiktet ned mot bakken. Han rev ut et stetoskop fra vesken med den ene hånden samtidig som han satte fingeren på jentas hals for å lete etter puls. «Nå?» spurte Hasse utålmodig. Den unge legen svarte ikke. I stedet flyttet han fingrene mens han hengte stetoskopet rundt halsen. «Finner du noen puls?» fortsatte Hasse. Etter ytterligere noen forsøk ristet den unge legen på hodet. Forsiktig snudde han jentas kropp. Ansiktet var dekket av blod som 11
hadde tørket sammen med jord fra åkeren til en rødbrun leirmaske. legen tørket bort leiren fra jentas ansikt, og de lyseblå øynene hennes stirret tomt opp mot den klare høsthimmelen. Som reglene krevde, forsøkte han å få i gang hjertet med den lille, portable hjertestarteren, men som han hadde skjønt, var det altfor sent. legen forklarte at hun antakelig var død før hun traff bakken. Trolig hadde hun brukket nakken i samme øyeblikk som hun ble slynget ut av bilen. Hasse nikket mot legen, som var blitt blek. «For jævlig,» sukket legen og reiste seg med stetoskopet i hånden. Han strøk hånden langs kinnet som om han lette etter skjeggvekst. Hasse så hvordan han slet med å holde tilbake følelsene. Det var han ikke alene om. Ikke langt fra den døde jentas ryggsekk lå det en dagbok. Små, rosa hester prydet omslaget. Den lille hengelåsen var blitt revet av, og på forsiden med den vakkert innrammede navneruten hadde noen skrevet Cecilia med omsorgsfull håndskri. Hasse tok boken opp fra bakken og åpnet den. Den var skrevet med barnslig skri og var full av stavefeil. Han bladde på måfå i dagboken, og kom etter en stund frem til den siste siden. Øverst leste han dagens dato og klokkeslettet. Det var skrevet for mindre enn en time siden. Noe skar gjennom muren av likegyldighet som han hadde bygd opp gjennom årene som politimann. Det var ikke plass for følelser i dette yrket, og de som ikke skjønte det, ble aldri værende lenge, det visste han utmerket godt. Han trakk pusten dypt og prøvde å riste følelsene av seg. Hvor fantes den profesjonelle kjøligheten når han trengte den? For mindre enn en time siden hadde hun pustet. levd det bekymringsløse livet som bare barn kunne det. Uvitende om alle farer som hørte livet til. Vært elsket og hatt drømmer. Hun ble ti år.
Høsten 2009
1 X200-TOgET FrA gØTEBOrg til Stockholm var kraig forsinket. Bror lantz, som hadde sett frem til en avslappende reise på første klasse, begynte etter en stund å føle seg ille til mote og irritert over det kaoset som hersket på det forsinkede hurtigtoget. Kaffen han hadde drukket rett etter at de forlot gøteborg, hadde vært av et udrikkelig lavprismerke. Flere toaletter hadde ikke virket, og det ble ikke bedre av at ytterligere et antall gikk i stykker under reisen. Et nytt vakuumbasert avløpssystem holdt åpenbart ikke mål. Irritert over å stå bakerst i en nesten ti meter lang kø til et av de få fungerende toalettene, tenkte han tilbake på gårsdagens strafferettsseminar. Han hadde begynt å irritere seg over motstanderne innen dommerstanden, noe han aldri hadde gjort før. For det meste hadde han bare trukket på skuldrene av kakofonien og heller argumentert for sine egne synspunkter, men under togreisen hadde han fått en følelse av at visse kreer innen domstolen som bedrev en kampanje mot ham, hadde vokst. Blant annet hadde sjefen for Stockholms tingrett dagen før strafferettsseminaret uoffisielt uttrykt ønske om å frita Bror fra dommertjenesten. Og var ikke den prosessen allerede innledet, i og med at det ryktet florerte? Jo mer han tenkte på det, desto mer overbevist følte han seg om at det forholdt seg slik. At Bror var kontroversiell, var ikke noe nytt hverken for ham 13
eller noen andre. Opp gjennom årene hadde han mange ganger vært i hardt vær på grunn av sine liberale synspunkter. Særlig når det gjaldt tolkningen av straffeskalaer, som han syntes var blitt altfor konservativ, og virket mot sin hensikt. Men at de startet en svertekampanje mot ham, var noe nytt. Irritasjonen vokste i takt med at innsikten økte. Mobiltelefonen ringte flere ganger, men han lot være å svare. Bortsett fra én gang, da det var Elsa, hans kone. Hun var opprørt over noe, men Bror avbrøt henne bryskt med å si at toget var forsinket, og at hun kunne spise middag uten ham. Og hvis det ikke gjaldt et dødsfall, fikk det vente til han kom hjem. Deretter hadde han slått av telefonen. Da Bror lantz steg ut på perrongen i Stockholm, følte han hverken glede eller lettelse over å være fremme, bare en irritasjon over det meste, og da spesielt menneskene omkring seg. Han virkelig avskydde menneskeheten og alt den sto for akkurat nå. Alt sammen var en eneste stor, omfattende plage full av lukter og stemmer fra mennesker som trengte seg sammen rundt ham. Bror trengte seg bryskt mellom et eldre par som han syntes gikk for sakte. Den gamle damen falt over ende, men Bror fortsatte uten hverken å be om unnskyldning eller snu seg. Det dårlige humøret hadde gått over til sinne da han nærmet seg taxiholdeplassen. OJO MADUEKwE plEIDE AllTID å våkne før klokkeradioen. Men ikke i dag. Fra radioen skurret Eva Dahlgrens «Vem tänder stjärnorna», og først mot slutten av låten begynte Ojo å få samlet seg nok til å famle etter avknappen og få slutt på ulyden. Han snudde seg og boret hodet ned i puten. Akkurat idet søvnen igjen holdt på å overmanne ham, tok han seg sammen og forsøkte å reise seg opp i sengen. Men han ble sittende på sengekanten og gjespende stirre på gårsdagens kleshaug på gulvet. Munnen smakte gammelt kattepiss og hodet dunket i takt med trafikken utenfor vinduet. 14
Han reiste seg og subbet bort til vinduet, dro opp persiennen og myste ut i ettermiddagsskumringen. Alt var som vanlig og taxien sto på plass. Ikke et eneste innbrudd på tre måneder. Selv på soverommet var alt som vanlig. Det eneste som sladret on gårsdagen var et vannglass på nattbordet. Han forsøkte å huske hvordan han hadde kommet hjem. Eller på hvilket tidspunkt. Etter å ha brukt litt tid på å lete i hukommelsen, ga han opp. Det eneste han husket av firmafesten var at han hadde danset og drukket like mye på én kveld som han pleide å gjøre i løpet av et helt år. Han plukket frem en nystrøket skjorte fra skapet, mens sokkene og buksene fra i går fikk duge i dag også. Han tok på seg ytterjakken og de svarte skoene, slukket taklampen og låste døren etter seg. Dunkingen i hodet hadde gitt seg en smule, og han kjente seg ikke lenger like bakfull. Derimot veldig sulten. Han stanset ved pizzeriaen på Finn Malmgrens plan. Tyrkerne som eide den, ga taxisjåførene tretti prosent rabatt. Etter å ha avsluttet måltidet satte han seg inn i taxien igjen. Det drøyde bare et par minutter før han fikk den første turen. på datadisplayet leste han: Hente: wahlbergsgatan 12, Segervall levere: Cityterminalen Han slo på taksameteret så hentegebyret tikket frem. paret som klatret inn i bilen var i tyveårsalderen. Ojo spurte om de skulle til bussterminalen, til tross for at han visste svaret. Mannen bekreet det med en uinteressert mumling. Etter å ha sluppet av paret, parkerte Ojo ved bussterminalens taxiholdeplass. Det elektroniske taxisystemet var like dødt som ørkenen utenfor fødebyen hans, og han sto langt bak i cyberkøen. Få bestilte taxi på denne tiden, og han håpet på en kunde ved holdeplassen istedenfor. En «frikjører» fra Kurdistan som ikke var tilknyttet noen av 15
taxiselskapene, sto foran ham i køen. Han visste hvem det var. En luring som skulle ha to tusen kroner for å kjøre til Arlanda fra sentrum. Den slags svindel ga taxinæringen et dårlig rykte. Særlig turister pleide å havne i problemer med en del frikjørere. Voldtekt ga like dårlig rykte. Men den taxisjåføren hadde politiet fått tak i. Dessverre fikk hvem som helst kjøre taxi. Om man var svindler eller voldtektsforbryter spilte tydeligvis ingen rolle, bare man betalte skatt som man skulle. Klokken var ti på halv sju, og Ojo hadde ennå ikke fått napp på taxiholdeplassen. rastløsheten, men fremfor alt stresset over ikke å få inn penger, seg inn over ham. Ved denne holdeplassen skulle han ikke bli rik. Kanskje det var verdt å sjanse på at det fantes kunder nede på holdeplassen i Vasagatan. Han svingte inn på taxiholdeplassen, og hadde bare to biler foran seg i køen. Den første bilen forsvant med en kvinne i høye lærstøvletter. Neste bil fylte på bakfra. Det ble et kort opphold uten kunder, og sjåføren foran ham benyttet sjansen til å gå ut av bilen. Han lente seg mot bilens forskjerm og skulle akkurat til å tenne seg en sigarett da det kom en mann bort til ham. De vekslet noen ord, og Ojo så hvordan sjåføren pekte mot bilen hans. Den røslige mannen tok noen raske skritt i hans retning, åpnet bakdøren og slengte inn en kabinkoffert, hvorpå han satte seg inn bak Ojo. «Jeg går ut fra at du er ledig,» begynte mannen med en uvennlig stemme. «Ja, det er jeg,» svarte Ojo vennlig og søkte den lite hyggelige stemmen i bakspeilet. «Kjør til Täby,» beordret mannen. Ojo la bilen i første og begynte sakte å rulle bort fra holdeplassen. «Hvilken adresse?» spurte han og forsøkte å få øyekontakt med mannen i bakspeilet. Da han bare møtte unnvikende blikk, begynte han å taste frem et kart over Täby på gpS-en. «Du trenger ikke bry deg med å taste inn adressen,» sa mannen 16
med kjølig stemme. «Den lille gaten vår virker det uansett som om noen på kartverket har glemt. Jeg kommer til å dirigere deg når vi nærmer oss.» «Ok, det er du som betaler og bestemmer,» sa Ojo samtidig som han svingte ut på Vasagatan. Ettermiddagsrushet hadde dabbet av og Ojo manøvrerte sikkert mellom bilene i den glisne stockholmstrafikken. lett yr hadde gått over i striregn, og paraplyløse mennesker skyndte seg fremover på fortauene. Bilens vindusviskere gikk stadig fortere. lyden fra gummibladene som trassig gnisset mot frontruten, skar gjennom bilens kupé. Mannen i baksetet presset hendene mot ørene samtidig som skjorten under frakken ble våt av svette. Han slet opp de øverste knappene i et forsøk på å regulere kroppsvarmen. «Kjør opp på Sveavägen og ut gjennom roslagstull,» hveste han utålmodig. Han begynte å puste kraigere, samtidig som han gynget frem og tilbake. Ojo skimtet mannens ansikt i bakspeilet. Han kjente hvordan bilen krenget i takt med passasjerens bevegelser i baksetet. «Er du ikke bra?» spurte han med all den høfligheten han kunne mobilisere. «Ikke bry deg om det, bare gjør som jeg sier,» brølte mannen. Ojo rykket til. Til tross for mannens uhøflige oppførsel ga han seg ikke. Mannen kunne jo være syk, og Ojo hadde altfor mange ganger hatt akuttkjøringer til sykehus og visste når noen var skikkelig dårlig. Smerte kunne føre til sinne uten at det var meningen. Ojo hadde kjørt alt fra skrikende, fødende kvinner med halve babyen ute, til kraige, to meter høye mannfolk som skrek og rullet rundt i baksetet med et nyresteinanfall. Dette så ut til å bli enda en akuttkjøring til et av sykehusene. lurer på hva denne mannen led av? I alle fall neppe nyrestein eller graviditet. Kanskje det var panikkangst, eller den utbrentheten som alle snakket om, som bare syntes å forekomme i den vestlige verden. I Nigeria fantes den i 17
hvert fall ikke. Der fantes bare HIV og matmangel, om man da ikke vil kalle korrupsjon for en sykdomstilstand. «Skal jeg ikke heller kjøre til akuttmottaket på Karolinska?» spurte Ojo, fremdeles med rolig stemme. «Du hverken høres eller ser særlig frisk ut.» «Nei, du skal kjøre mot Täby. Klarer du det?» skrek mannen til svar. Ojo fikk øyekontakt med mannen i bakspeilet og så hvordan ansiktsmusklene hans hadde stivnet. gjennomboret av mannens kullsvarte øyne begynte Ojo å kjenne panikken krype langs ryggraden. rattet ble klamt av håndsvetten og hjertet slo som en bongotromme. «Jeg kjører til akutten på Karolinska, eller så får du gå av her,» erklærte han så myndig han kunne. Ultimatumet var stilt. Ojo kjørte inn til fortauskanten og parkerte med motoren i gang. Han snudde seg for å konfrontere mannen i baksetet, og så forbauset hvordan mannen var i ferd med å dra lærbeltet ut av dressbuksene. «Kjør og hold kje!» skrek mannen mens han krampaktig grep tak med den ene hånden i Ojos nakkestøtte. Ojo rygget tilbake. Han ville instinktivt kaste seg ut av bilen, men plutselig ble redselen erstattet av sinne. Det var ikke han som skulle være nødt til å flykte. Det var hans bil og hans arbeidsplass. Han spente av seg bilbeltet og skulle akkurat åpne døren da han kjente mannens belte rundt halsen. Før han rakk å få hånden mellom beltet og halsen, hadde mannen strammet til. Ojo fikk ikke lu. Desperat forsøkte han å nå mannen i baksetet, men han satt som fastspent i sin egen stol. Han fektet og slo med armene, og fikk til slutt tak i den ene armen på mannen. Ojo famlet etter mannens håndledd og prøvde å dra løs hånden, men den satt som boltet fast i lærbeltet. Han strakte seg etter dørhåndtaket igjen, men kunne ikke røre seg fra stolen. panikken gikk over i 18
dødsangst, og mangelen på lu gjorde at kreene fort forsvant. Et enormt trykk bygde seg opp i brystkassen. Det føltes som om den skulle eksplodere. BrOr lANTz SpENTE FrA med knærne mot ryggstøet og fikk på den måten et solid tak. Han visste ikke hvorfor han hadde tatt av seg beltet eller hvorfor han med en sånn dødelig lidenskap ville kvele sjåføren. Det kjentes ganske enkelt deilig og på en måte forløsende. Han ville bare få ham til å være stille. Det var som en sikkerhetsventil hadde åpnet seg samtidig som smerten i hodet slapp taket og hver eneste muskel ble spent til bristepunktet – et paradoks som han normalt ville reflektert over, men ikke gjorde nå. Jo kraigere han dro, desto mindre skar knivene i hodet. Ojo var klar til å slippe taket. Trykket fra brystet hadde forsvunnet, og i stedet ble han fylt av ro. Det var en trygg og omfavnende følelse. Men så for et kort øyeblikk kom han til seg selv og ble kastet ut i kulden og mørket. Kroppen skrek av smerte, men han var ikke klar til å dø ennå. Med en siste kraanstrengelse fikk han armen frem til girspaken. Hånden dirret av nerverykninger da han trykket inn knappen og dro stangen bakover. Den føltes som bly. Samtidig forsøkte han å nå gasspedalen med foten. Til tross for at beinet skalv fikk han ved hjelp av sine siste kreer gasspedalen ned mot gulvet. Motoren ruste og taxien for med voldsom fart over i motsatt kjørefelt. Bror mistet balansen og falt inn mot kofferten. Han forsøkte å gjenvinne balansen mens han famlet etter beltet. Han hadde jo ikke fått sjåføren til å bli stille ennå. Ojos siste anstrengelse tømte ham helt for kreer. Han falt sammen over rattet. Bror hadde akkurat klart å sette seg opp i baksetet da han så hvordan bilen han satt i kjørte inn i det møtende kjøretøyet. Airbagen eksploderte i ansiktet på Ojo, og hodet hans ble slengt bakover med dødelig kra. 19
Fortumlet steg Bror ut av den ødelagte taxien. Motoren hadde sluttet å ruse, og en kompakt, spøkelsesaktig stillhet rådet rundt bilen. Fronten på taxien var trykket inn helt til hjulene. Olje og kjølevæske strømmet ut på veien. Bror lantz krøket seg sammen ved siden av bilvraket og så seg forvirret rundt. raseriet han nettopp hadde følt, var borte. Det var som om det aldri hadde eksistert. plutselig dro magemusklene seg sammen i en brekningsrefleks. Han kastet seg til siden og kastet opp innholdet i magesekken samtidig som gråten vellet opp inni ham. Han ville ikke være her. Han hadde ikke gjort noe. Det var ikke hans skyld at det var gått slik. Sjåføren ville ikke være stille, han … Det hadde begynt å samle seg folk rundt ulykkesstedet. Hva stirret de på? Hva ville de ham? En av dem gikk bort til Bror. Han dro opp beina og gjemte ansiktet mot knærne. Flere nysgjerrige strømmet raskt til. Noen hadde ringt nødnummeret med mobiltelefonene sine. Andre brukte mobilene som kamera og dokumenterte ulykken i bilder. Avisene betalte bra for et hett bilde. En ung mann med kraig kinnskjegg spurte Bror om han var skadet. Mannen forklarte at ambulanse var på vei, og at han snart ville få hjelp. Han la en trøstende hånd på Brors skulder og sa at alt snart ville ordne seg. Hva visste vel han om det? Hva var det som ville ordne seg? Bror brydde seg ikke om å lytte. lyd fløt sammen som i et symfoniorkester der alle spilte forskjellige stykker. Han kunne ikke skille ut hva han hørte. Om det var skritt som kom eller gikk. Om det var regnet som slo mot asfalten, eller bildører som smalt igjen. Han trakk knærne tettere inntil seg og trakk pusten dypt. Plutselig var den bare der, og verden opphørte å eksistere. Et tiendedels sekund på feil side av veien, og tilværelsen var blitt revet i tusen og atter tusen biter. Døden hadde ugjenkallelig ankommet. 20
Først kom sjokket. Deretter fornektelsen, som sa at det bare var noe som rammet andre. Døden, en sannhet som han ikke kunne komme seg ut av uansett hvor mye han ønsket det. Den var for evig og så skånselløst total. Etter det vellet sorgen inn og tok med seg alt på sin vei. Tilbake ble savnet og kjærligheten. Han pendlet mellom lys og mørke. Et tau og en krakk. Etterpå ville alt være over. Plagene forsvinne for bestandig og minnene dø med ham. Selvmedlidenheten hindret ham. Han ville være smerten. Han ville være savnet. Kanskje var han for feig. En ynkelig liten skapning. Tomheten fulgte ham som en skygge. Hennes rom og hennes ting. Lukten av henne. Det som var igjen i klærne, i putene. Den myke, gode duen av liv og glede. Kosedyrene som tålmodig ventet på rekke i sengen. Iblant kunne han føle tilstedeværelsen hennes. Han snakket til henne. Ropte fortvilt hvor mye han savnet henne. Alt de skulle ha gjort, og hvor høyt han elsket henne. Så kom forfallet. Brennevinet og bedøvelsen. Sammenbruddet, men også tilbakekomsten. En ny tid. En ny æra. Sakte vokste sinnet i ham. Kjærligheten ble forvandlet til hat mot de skyldige. Hat mot systemet. De skulle straffes. Øye for øye, tann for tann. De skulle få se. De skulle få oppleve sorgen og savnet. Grunnen var lagt. Fundamentet til vredens tempel fantes allerede. I arbeidet hans, i laboratoriet, i alt han og hans kolleger hadde fått til. De var de aller beste. Og det de hadde oppdaget, var et viktig ledd i en kjede som skulle forandre verden, slå alle med forbauselse og rasere de religionene som så mange hadde gitt sine liv for. En ny Gud skulle skapes. Vitenskapens Gud. Og nå også hevnen. Den var innen rekkevidde. En del forandringer bare, og herfra var han tvunget til å arbeide alene. Han løy og bedro for å kunne lykkes. Svek dem som hadde viet sine liv til å hjelpe ham. 21
Tusenvis av timer. Netter som gikk over i dager. Måneder og år. Gløden som aldri ville slukne. Skritt for skritt nærmet han seg målet. Så kom gjennombruddet. Det femte året var han endelig klar. Likevel mislyktes han. Men flere sto for tur. De sto rolig i kø til savnets gravkammer.
2 «wAlTEr!» rOpTE pOlITIINTENDENT David lilja fra kontoret sitt. Han hørte walters karakteristiske gange i korridoren. Tung på labben, men usedvanlig lett på foten til å være snart seksti. Kriminalkommissær walter gröhn var like flink til å gjøre en diskré entré som et skjenende neshorn. lilja visste at walter ikke var tilsnakkendes den første timen om morgenen, og at han forsøkte å komme seg inn så ubemerket som mulig for å få drikke sin morgenkaffe i fred på kontoret. Det var vanligvis ikke noe politiintendent David lilja brydde seg om. Han hadde stor overbærenhet for walters nykker og særheter så lenge de holdt seg innenfor rimelighetens grenser og ikke utsatte lilja selv for noe som kunne skade hans rykte. I dag var imidlertid lilja tvunget til å bryte mønsteret. walter hadde som vanlig tenkt seg en rolig stund på morgenkvisten i selskap med et krus kaffe og smørbrødet han hadde kjøpt på kafeen på Fleminggatan. Under normale omstendigheter hadde han gitt blanke blaffen i liljas rop, klokken hadde jo ikke engang passert åtte. Hvis lilja ville ham noe, var det han som fikk komme inn til walter, og ikke omvendt. riktignok var politiintendent David lilja walters overordnede, men det var av mer teoretisk enn praktisk betydning. For walter betydde det at lilja var sjef, bare en mengde uvesentlige spørsmål og byråkratiske formaliteter som skulle etterleves. Bortsett fra de gangene han trengte liljas støtte. walter hadde for vane å havne i diskusjon med både påtalemakten og kolleger, noe som altfor oe 23
krevde liljas støtte som intendent. Når det gjaldt internpolitikkens kunst, trivdes David lilja som fisken i vannet. Bristene i walters sosiale intelligens hindret ham imidlertid ikke fra å være den med flest oppklarte mord på sin trettifemårige merittliste. Ved hjelp av lang erfaring og en tenkemåte som var kontroversiell og oe grenseoverskridende i rent juridisk betydning, lyktes han å opprettholde sin høye oppklaringsprosent. Dog på bekostning av sin egen karriere, som stanset ved tjenesten som kommissær. Han ble ikke betraktet som «stueren» og tilstrekkelig diplomatisk for en stilling som intendent. En rekke mye omtalte drapssaker hadde i årenes løp bidratt til walters rykte som slu, men umulig å ha med å gjøre. En av de mest kjente gjaldt mordet på to ungarske tvillinger, som det etter en lang og tidkrevende etterforskning viste seg var blitt myrdet av en tredje og helt ukjent trillingbror. walter reddet to fosterforeldre fra å bli uskyldig dømt for dobbeltmord. Takken for den innsatsen hadde vært to måneders suspensjon for tjenestefeil da han hadde brutt flere uttrykkelige ordrer fra statsadvokaten. Mordet på Olof palme hadde walter imidlertid ikke klart å oppklare, men det skyldtes at han kom for sent med i selve etterforskningen, og at de heteste sporene hadde kjølnet eller blitt rotet til. Sin vane tro kom han omgående på kant med lederne for etterforskningen, som han beskyldte for å være udugelige og like trangsynte som en muldvarp med tunnelsyn. Heller ikke statsadvokaten gikk fri for kritikk. walter ble ikke lenge i den etterforskningen. Med ostesmørbrødet i hånden, men uten det svarte gullet, snudde han på hælen og slentret bort til liljas kontor. Bak hauger med papir fant han sjefen for lenskriminalpolitiet med brillene skjøvet opp i den rynkede pannen. Uniformen var som vanlig uklanderlig velpresset, og slipsknuten laget med millimeterpresisjon. «god morgen,» hilste walter, selv om han allerede visste at det ikke ville bli noen god morgen. Verre enn dette kunne dagen knapt begynne. 24
«lukk døren,» ba lilja og gestikulerte med hånden mot walter. walter dro igjen døren og sank ned i den velkjente besøksstolen foran liljas skrivebord. «Jeg går rett på sak,» begynte lilja med alvor i stemmen og bøyde seg frem mellom noen papirhauger på skrivebordet. Trett betraktet walter lilja og prøvde å komme på om han hadde glemt å fylle ut noen skjemaer, eller hadde sagt noe upassende den siste uken. Kanskje gjaldt det det hovne petimeteret av en advokat fra forrige uke, som gnålte om sin klients uskyld som om hun hadde spist blåpapir. walter hadde følt seg nødsaget til å tildele henne noen mindre smigrende bemerkninger. «Vi har fått en kinkig sak i fanget,» sa lilja, og tok en kunstpause. Ikke så mye som en rykning kom til syne i walters ansikt. Han fortsatte med å betrakte lilja mens han lurte på om han ville rekke å hente seg et krus kaffe før lilja fyrte løs. «Vi har en dommer ved Stockholms tingrett som vi tror kan være skyldig i å ha forårsaket en annen persons død. Alternativt drap,» sa lilja. walter hevet det ene øyenbrynet mens han tok av plasten på ostesmørbrødet. Ikke på grunn av det lilja hadde sagt, men fordi smørbrødet var så unødvendig godt innpakket. «Og hva kan en dommer ved Stockholms tingrett ha gjort for noe galt, da?» «En taxisjåfør har mistet livet i en bilulykke. Dommeren var passasjer i taxien,» forklarte lilja. «Jeg skjønner,» sa walter og skjøv frem underleppen. «Det er med andre ord ikke helt ufarlig å kjøre rundt med dommere.» «Som sagt, det er det vi tror,» utdypet lilja. «Og hvem er ’vi’ i denne sammenhengen?» «rettsmedisin og trafikkavsnittet.» walter betraktet lilja noen sekunder. «Siden når begynte trafikkpolitiet å etterforske dødsfall?» «Det gjør de ikke.» 25
«Men de mener å vite at han har begått et drap eller forvoldt en annens død.» «Det er bare spekulasjoner som er basert på vitneutsagn og rettsmedisins foreløpige rapport,» avfeide lilja ham. «Jeg skjønner,» sa walter, uten å lyde overbevist. «Det er uansett aldri bra når høyere embedsmenn innen rettsvesenet begår grove forbrytelser,» fortsatte lilja. «Særlig ikke med dødelig utgang. Der har du grunnen til at saken er så kinkig, og at den har havnet på mitt bord.» «Hva skiller høyere embedsmenn innen rettsvesenet fra andre dødelige?» lurte walter på og tok en stor bit av smørbrødet. «Det er ikke bra for den offentlige moralen i samfunnet om dommere går rundt og slår i hjel folk. De skal jo dømme andre, ikke selv stilles for retten. Det skjønner hvem som helst.» «Det er ikke bra for moralen. Så langt er jeg med,» sa walter og gjorde seg klar for en ny munnfull. «Men de er jo ikke mer enn mennesker, som du og jeg. Og begår man en forbrytelse, så får man ta konsekvensen og straffen. Uansett om man er dommer eller ikke. å foregå med et godt eksempel burde vel alle myndighetspersoner gjøre.» «Uansett så må dette behandles pent og med kirurgisk finmotorikk,» klargjorde lilja. «Ingen elefanter i porselensbutikken, takk. Du får slippe det du har i hendene. Dommeren må på ingen måte bli forhåndsdømt, om du skjønner hvor jeg vil.» «Dette må du forklare nærmere,» sa walter. «Jeg mener, hva slags motiv skulle han ha om det ikke var i rent selvforsvar? personlig tror jeg det er den mest realistiske forklaringen.» walter så spørrende på lilja. «Med andre ord – jeg skal ikke gjøre mitt ytterste i etterforskningen. Er det det du sier?» «Det har jeg ikke sagt,» freste lilja. «Jeg vil bare at du skal ha in mente at det er en lovens mann med en uklanderlig bakgrunn som har havnet i en, skal vi si, uheldig situasjon. Og som sagt, selvforsvar 26
burde være den mest sannsynlige årsaken. Det tror jeg du også kommer til å komme frem til.» «Det er ikke sånn at du har fått ordre fra høyere hold om at vi, skal vi si, demper etterforskningen en smule?» spurte walter. «langt ifra.» «Uansett så er jeg ikke ferdig med den drepte hora ennå,» innvendte walter med munnen full av brød. «Halliken har ristet frem et alibi, men jeg er i ferd med å løse opp den knuten også. Jeg lå og funderte på det i natt, og …» lilja avbrøt ham. «Utmerket, men etterforskningen av den prostituerte kvinnen får Jonsson og Cederberg ta fra nå av. Du er fra og med nå formelt etterforskningsleder fra vår side overfor påtalemyndigheten.» walter hadde ingen problemer med å kaste seg over en ny drapsetterforskning, med eller uten påtrykk fra gud selv om så var tilfelle. Bare han fikk avslutte den han holdt på med først. Jonsson og Cederberg var dessverre ikke de to mest begavede på kammeret. riktignok var de hans folk, med i hans team, som han eneveldig hersket over. Men det var et ytterst middelmådig tospann drapsetterforskere som skulle prøve å løse saken med den prostituerte kvinnen. Cederberg var en halvveis alkoholisert värmlending som hadde problemer med simultane arbeidsoppgaver. Han hektet seg gjerne opp i uvesentligheter. Jonsson var stort sett den rake motsetningen. Han var firkantet i tankegangen og like kreativ som en tjenestemann i skatteetaten. Uten walter som kusk ville tospannet ganske sikkert havne i grøa. De ville aldri klare å knekke hallikens alibi. «Og hvem skal så inngå i mitt nye team?» lurte walter på. «For det blir vel ingen soloopptreden, antar jeg.» «Ja, og så var det en ting til,» fortsatte lilja som om han ikke hadde hørt walter. «Teamet ditt, om man nå kan kalle det for det, kommer til å bestå av én person.» «Én person?» 27
«Ja, en kollega fra rikspolisstyrelsens særskilte utredningsenhet, rSU. Du får treffe henne senere i dag. Det eneste jeg vet, er at hun heter Jonna de Brugge.» «rikspolisstyrelsens særskilte utredningsenhet,» sukket walter. «Teamet mitt skal bestå av en etterforsker fra den nye, utmerkede eliteenheten som er mest kjent for å ansette tullinger og teoretikere.» «Det er ikke jeg som har bestemt at nyansatte rSU-analytikere og etterforskere skal praktisere en tid hos det vanlige politiet,» avbrøt lilja bestemt og reiste seg fra stolen. «Selv om de er ansatt takket være høy intelligens, så trenger de praktisk erfaring.» «Sikkerhetspolitiet vil vel ikke ha dem rennende omkring. Men det ville passe bedre, med tanke på at begge parter er så langt fra virkelig politiarbeid som det går an å komme,» sa walter. «Du vet utmerket godt at rSU er dannet for å støtte både Sikkerhetspolitiet og det vanlige politiet ifølge …» «… amerikansk mønster à la FBIs ulike spesialenheter,» fullførte walter. «Uansett så har du mappen på dommeren liggende på skrivebordet ditt,» avsluttet lilja og snudde seg og begynte å grave i en av papirhaugene. Idet walter var på vei ut, stoppet lilja ham. «Forresten,» sa han mens han leste noe i et dokument. «Hvordan går det med det kurset i sosialt samspill som vi var enige om at du skulle delta på?» «Jo takk,» svarte walter. «Jeg og kurslederen ble ikke enige. Hun burde tatt sitt eget kurs først.» «Du vet hva som skjer hvis du ikke fullfører kurset,» understreket lilja og så opp fra dokumentet. «Jeg skal gjøre et nytt forsøk,» løy walter. Han ville heller spise en boks med ristede maur enn å utsette seg for noe så meningsløst som et kurs i sosialt samspill igjen.