Sarah Lark
Den lange hvite skyens land ROMAN
Oversatt av Ute Neumann
4 Gwyneira reagerte ikke med halvparten så mye forferdelse på Gerald Wardens uvanlige frieri som faren hadde fryktet. Moren og søsteren hadde fått hysteriske anfall da det så vidt ble antydet at jenta kanskje skulle giftes bort i New Zealand – skjønt de kunne ikke riktig bestemme seg for om det var mesalliansen med uadelige Lucas Warden eller det å bli forstøtt til villmarken som var det tyngste skjebneslaget. Derfor var Lord Silkham forberedt på tårer og jammerskrik fra Gwyneiras side også. Men det så snarere ut til at jenta moret seg da Lord Terence beskjemmet fortalte henne om det skjebnesvangre kortspillet. «Du er selvsagt ikke nødt til å reise!» skyndte han seg å avdramatisere det hele. «Dette strider jo mot all skikk og bruk. Men jeg lovte Mr. Warden at jeg skulle vurdere tilbudet hans, i hvert fall …» «Så, så, far!» refset Gwyneira og rettet en truende pekefinger mot ham mens hun skoggerlo. «Spillegjeld er æresgjeld! Du slipper ikke unna så lett. Du burde i det minste tilby ham gull tilsvarende min verdi – eller kanskje noen flere sauer. Kanskje han faktisk ville foretrekke sauene. Du kan jo prøve!» «Gwyneira, du må ta dette alvorlig!» formante faren henne. «Det er da vel innlysende at jeg har prøvd å snakke mannen fra det …» «Ja vel?» spurte Gwyneira nysgjerrig. «Hva tilbød du ham?» Lord Terence skar tenner. Det var en stygg uvane, og han visste det, men Gwyneira holdt atter en gang på å drive ham fra vettet. «Jeg tilbød ham ingenting, så klart. Jeg appellerte til hans for68
ståelse og æresfølelse. Men det virker ikke som om disse egenskapene er særlig utpreget hos denne Warden …» Silkham vred seg i stolen. «Så du skal gifte meg bort til sønnen til en kjeltring uten noen form for skrupler!» fastslo Gwyneira muntert. «Men spøk til side, far: Hva mener du jeg skal gjøre? Skal jeg avslå? Eller motstrebende godta forslaget? Skal jeg spille verdig eller ydmyk? Gråte eller skrike? Kanskje jeg kunne rømme! Det hadde faktisk vært den mest ærefulle løsningen. Hvis jeg forsvinner i nattens mulm og mørke, er du kvitt problemet!» Gwyneiras øyne gnistret ved tanken på den slags eventyr. Skjønt hun skulle heller ha blitt bortført enn å rømme alene … Silkham knyttet nevene. «Gwyneira, jeg vet ikke, jeg heller! Selvfølgelig ville det være pinlig for meg hvis du avslår. Men jeg syns det er like ille hvis du føler deg forpliktet til å takke ja. Og jeg kommer aldri til å tilgi meg selv hvis du skulle bli ulykkelig der, på den andre siden av kloden. Derfor ber jeg deg … vel, kanskje du kunne … hva skal jeg si? Kanskje du kunne vurdere forslaget med en viss velvilje?» Gwyneira trakk på skuldrene. «Greit. Da får vi sette i gang og vurdere. Men vi må kanskje be min eventuelle svigerfar om å bli med på samtalen. Og kanskje også mor … eller nei, nervene hennes ville ikke tåle det. Vi får informere henne når vi har tatt en avgjørelse. Hvor er Mr. Warden?» Gerald Warden ventet i naborommet. Han så med en viss humor på hendelsene i huset Silkham denne dagen. Lady Sarah og Lady Diana hadde til sammen etterspurt luktesaltet seks ganger, og begge klaget over nervøs uro og svakhetsfølelse på skift. Kammerpikene var travelt opptatt. For øyeblikket lå Lady Silkham og hvilte i salongen sin med en ispose på pannen, mens Lady Riddleworth inne på gjesteværelset tryglet sin mann om å gjøre noe for å redde Gwyneira, om nødvendig utfordre Warden til duell. Obersten gjorde forståelig nok ikke mine til å følge oppfordringen. Han bare straffet newzealenderen med forakt og så ellers 69
ut til ikke å ha noe høyere ønske enn å vende svigerforeldrenes hus ryggen så snart som mulig. Gwyneira selv lot imidlertid til å ta saken med knusende ro. Silkham hadde riktignok nektet Warden å overvære samtalen med datteren, men et temperamentsutbrudd fra den livlige jenta ville man nok hørt i naborommet også. Da Warden nå ble kalt inn til herreværelset, ble han da også møtt av en Gwyneira med tørre øyne og glødende kinn. Det var nettopp dette han hadde håpet på: Frieriet kom riktignok overraskende på Gwyneira, men hun var neppe uvillig. Spent satte hun det fascinerende blå blikket i mannen som hadde bedt om hennes hånd på en så uvanlig måte. «Kanskje det fins et bilde eller noe slikt?» Gwyneira kastet ikke bort tiden på småprat, hun gikk rett på sak. Warden syntes hun var akkurat like henrivende som dagen før. Det enkle blå skjørtet fremhevet den slanke figuren, og blondeblusen fikk henne til å se mer voksen ut. Men hun hadde nok ikke gjort seg særlig flid med å sette opp den praktfulle, røde hårmanken. Kammerpiken hadde bare tatt et blått fløyelsbånd og bundet det sammen til to hestehaler i bakhodet, så den unge damen skulle slippe å få håret i ansiktet. Bortsett fra det flommet det åpent og krøllete nedover ryggen hennes. «Et bilde?» svarte Gerald Warden forbløffet. «Skal vi se … byggeplanen … jeg har en tegning her, for jeg hadde tenkt å diskutere noen detaljer på huset med en engelsk arkitekt …» Gwyneira brast i latter. Hun virket ikke det minste rystet eller forskremt. «Ikke av huset, Mr. Warden! Av sønnen Deres! Av … æhm, Lucas. Har De ikke et daguerreotypi eller et fotografi?» Gerald Warden ristet på hodet. «Jeg beklager, mylady. Men De kommer til å like Lucas. Min avdøde kone var en skjønnhet, og alle sier at Lucas er henne opp av dage. Og så er han høy, høyere enn jeg, og smalere. Han har askeblondt hår, grå øyne … og så er han svært dannet, Lady Gwyneira! Det har kostet meg en formue å hente den ene privatlæreren etter den andre fra England … Noen ganger tenkte jeg at det nesten … ble litt mye. Lucas er … vel, det 70
bedre selskap er begeistret for ham. Og De kommer også til å like Kiward Station, Gwyneira! Huset er bygd etter engelsk forbilde. Det er ikke en av de vanlige tømmerhyttene, nei, det er et herskapshus, oppført i grå sandstein. Førsteklasses kvalitet over det hele! Og møblene får jeg sendt fra London, fra et av de beste snekkerverkstedene. Jeg har faktisk ansatt en dekoratør for å være sikker på ikke å gjøre feil. De kommer ikke til å savne noen ting, mylady! Personalet er selvsagt ikke like kompetent som kammerpikene her til lands, men maoriene er medgjørlige, og det går an å lære dem opp. Og vi kan gjerne anlegge en rosehage, hvis De skulle ønske det …» Han avbrøt taleflommen da Gwyneira fortrakk ansiktet til en uvillig grimase. Løftet om en rosehage lot snarere til å ha en avskrekkende virkning på henne. «Får jeg lov til å ta med Cleo?» spurte jenta. Den vesle tispen hadde ligget stille under bordet, men nå som hun hørte navnet sitt, løftet hun hodet. Hun så opp på Gwyneira med det tilbedende collie-blikket som Gerald hadde sett før. «Og Igraine også?» Gerald Warden måtte tenke seg om et øyeblikk før han skjønte at det var hoppen Gwyneira snakket om. «Men Gwyneira, du kan da ikke ta med hesten!» blandet Lord Silkham seg inn med bister stemme. «Du oppfører deg som et barn! Det dreier seg om fremtiden din, og alt du tenker på er leketøyet ditt!» «Så du mener at dyrene mine er leketøy?» svarte Gwyneira oppfarende, tydelig fornærmet over farens bemerkning. «En gjeterhund som vinner alle konkurranser og den beste jakthesten i Powys?» Der så Gerald Warden sitt snitt. «Mylady, De får ta med hva De måtte ønske!» meklet han og tok dermed parti for Gwyneira. «Hoppen vil være en pryd for stallen min. Vi burde imidlertid vurdere å kjøpe en passende hingst også. Og når det gjelder tispen … vel, De hørte jo at jeg meldte min interesse allerede i går.» 71
Gwyneira virket fortsatt arg, men nå behersket hun seg og greide til og med å spøke om saken. «Så det er det som ligger bak,» kommenterte hun med et skjelmsk smil, men nokså kaldt blikk. «Hele frieriet dreier seg egentlig bare om å snyte faren min for den prisbelønte gjeterhunden hans. Nå skjønner jeg. Men jeg skal likevel vurdere Deres frieri med velvilje. Kanskje De faktisk setter mer pris på meg enn min far? Det virker i hvert fall som om De, Mr. Warden, er i stand til å se forskjell på en ridehest og et leketøy. Nå ber jeg Dem være så vennlig å unnskylde meg, jeg vil trekke meg tilbake. Og du får også ha meg unnskyldt, far. Jeg må tenke over alt dette. Vi ses nok til te, tenker jeg.» Gwyneira strente ut med flagrende skjørter, fortsatt fylt av et vagt, men glødende sinne. Nå fyltes også øynene med tårer, men det skulle ingen få se. Hun sendte bort kammerpiken, slik hun pleide når hun var sint og smidde hevnplaner, krøp sammen i den innerste kroken av himmelsengen og trakk for gardinene. Cleo forsikret seg om at kammerpiken faktisk hadde gått sin vei, så smatt hun inn gjennom en sprekk i gardinene og smøg seg trøstende inntil sin matmor. «Nå vet vi i hvert fall hva far tenker om oss,» sa Gwyneira og klødde Cleos myke pels. «Du er bare et leketøy, og meg kan man spille bort i Black Jack.» Da faren hadde fortalt henne hva som hadde skjedd, hadde hun egentlig ikke syntes det var så ille at han hadde brukt henne som innsats i kortspill. Faktisk var det snarere fornøyelig at faren for en gangs skyld hadde glemt sine gode manerer, og frieriet var nok ikke særlig alvorlig ment. Men på den annen side – Lord Silkham hadde nok ikke vært særlig blid hvis Gwyneira rett ut hadde nektet å ta Wardens forslag opp til vurdering! For ikke å snakke om at faren uansett hadde spilt bort fremtiden hennes; Warden hadde tross alt vunnet sauene, enten det nå var med eller uten Gwyneira! Og betalingen for saueflokken var jo ment å være medgiften hen72
nes. Skjønt Gwyneira ville på ingen måte ha insistert på å gifte seg, tvert imot, egentlig likte hun seg svært godt på Silkham Manor og skulle aller helst ha overtatt gårdsdriften en vakker dag. Hun ville helt sikkert ha vært bedre skikket enn broren, som egentlig ikke brydde seg om landlivet, bortsett fra de gangene det ble arrangert jakt eller point to point-løp. Som barn hadde Gwyneira utmalt seg sin fremtid i lysende farger: Hun skulle bo på gården sammen med broren og ta seg av driften, mens John Henry kunne drive med de tingene han syntes var gøy. Den gangen mente begge barna at det var en god idé. «Jeg skal bli veddeløpsrytter!» hadde John Henry erklært. «Og så skal jeg drive med hesteoppdrett.» «Og jeg skal ta meg av sauene og ponniene!» fortalte Gwyneira sin far. Mens barna var små, hadde Lord Silkham ledd av barnas planer og kalt datteren «min vesle bestyrerinne». Men jo eldre barna ble, jo mer respektfullt gårdsarbeiderne snakket om Gwyneira og jo oftere Cleo slo John Henrys gjeterhund i konkurranser, jo mindre likte Silkham å se datteren i stallene dag etter dag. Og i dag hadde det vist seg at han mente arbeidet hun gjorde, bare var for lek å regne! Gwyneira bokset og knadde puten i sinne. Men så begynte hun å gruble. Hadde Lord Silkham virkelig ment det på denne måten? Var det ikke snarere slik at han så på Gwyneira som en konkurrent til sin sønn og arving? Eller i hvert fall som et hinder og irritasjonsmoment når sønnen skulle læres opp i sine plikter som godsherre? I så fall hadde hun ingen fremtid på Silkham Manor, det var sikkert. Enten det var med eller uten medgift – faren kom til å gifte henne bort før broren var ferdig på college til neste år. Moren maste om det hele tiden uansett, hun kunne knapt vente til den viltre datteren endelig ble forvist til plassen foran peisen, med en brodérramme i hånden. Og den økonomiske situasjonen tatt i betraktning, kunne ikke Gwyneira stille noen krav. Det ville ganske sikkert ikke dukke opp en ung lord med en eiendom som kunne måle seg med Silkham Manor! Hun 73
fikk være glad hvis hun greide å hale i land en mann som oberst Riddleworth. Og kan hende endte hun til og med opp i en husholdning i byen, gift med en eller annen adelsfamilies andre eller tredje sønn som så vidt det var fikk det til å gå rundt som lege eller advokat i Cardiff. Gwyneira så for seg daglige teselskaper, møter i veldedighetskomiteen … og skuttet seg. Men så var det altså dette frieriet fra Gerald Warden! Hittil hadde hun bare betraktet reisen til New Zealand som tankespinn. Fristende på mange måter, men fullstendig uvirkelig! Bare tanken på å inngå ekteskap med en mann på den andre siden av kloden virket helt umulig – og så med en mann som selv ikke hans egen far fant mer enn tjue ord til å beskrive. Men nå begynte hun å tenke seriøst på Kiward Station. Et bruk der hun kom til å være fruen, en pionérfrue som i de billige romanene hun fikk låne av personalet! Warden tok nok litt hardt i når han skildret salongene sine og fortalte om hvor praktfullt alt var i herskapshuset. Han ville tross alt gjøre et godt inntrykk på foreldrene hennes. Antakelig var gårdsdriften fortsatt under oppbygging. Det måtte være slik, ellers hadde jo ikke Warden trengt å kjøpe sauer! Gwyneira skulle slite side om side med sin mann. Hun kunne hjelpe til med å gjete sauene og anlegge en hage med ordentlige grønnsaker i stedet for kjedelige roser. Hun så seg selv gå svettevåt bak plogen som en sterk welsh cob-hingst trakk over nybrottsland. Og Lucas … vel, han var da i hvert fall ung og angivelig kjekk å se på. Hva mer kunne hun kreve? Kjærlighet ville heller ikke ha spilt noen rolle hvis hun hadde giftet seg hjemme. «Hva tror du om New Zealand?» spurte hun tispen og kilte henne på magen. Cleo så henrykt på henne og sendte henne et collie-smil. Gwyneira smilte tilbake. «Javel, ja! Enstemmig vedtatt!» fniste hun. «Det vil si … vi må jo spørre Igraine også. Men jeg skal vedde på at hun sier ja hvis jeg forteller henne om hingsten!»
74
Utvelgelsen av Gwyneiras brudeutstyr ble en lang og seig kamp mellom Lady Silkham og datteren. Da moren hadde kommet til hektene etter de tallrike besvimelsesanfallene som fulgte Gwyneiras avgjørelse, begynte hun å forberede bryllupet med den sedvanlige iveren. Selvfølgelig klaget hun i det uendelige over at arrangementet denne gangen ikke skulle finne sted på Silkham Manor, men et eller annet sted «i villmarken». Men Gerald Wardens livlige beskrivelser av herskapshuset i Canterbury Plains ble i hvert fall møtt med langt større bifall fra henne enn fra datteren. Dessuten var det en lettelse for moren at Gerald engasjerte seg så levende i alle spørsmål vedrørende brudeutstyret. «Selvsagt trenger Deres datter en praktfull brudekjole!» fastslo han for eksempel da Gwyneira avviste en drøm i hvite blonder og med meterlangt slør ved å hevde at hun antakelig måtte ri til vielsen, og da var all denne stasen bare i veien. «Bryllupet vil enten bli holdt i kirken i Christchurch eller hjemme hos meg i form av en privat seremoni, noe jeg personlig ville foretrekke. Et kirkebryllup hadde selvsagt vært mer høytidelig, men det kan bli vanskelig å finne passende lokaler og dyktig personale til mottakelsen etterpå. Sånn sett håper jeg å få overtalt pastor Baldwin til å reise ut til Kiward Station. Da kan bevertningen finne sted i en mer stilfull ramme. Det vil komme en del gjester som er nokså høyt på strå. Generalløytnanten kommer til å være til stede, ledende representanter for Kronen, kjøpmannsstanden … hele Canterburys bedre selskap. Gwyneiras kjole kan altså ikke bli kostbar nok. Du kommer til å være et henrivende syn, jenta mi!» Gerald klappet Gwyneira lett på skulderen og trakk seg så tilbake for å diskutere forsendelsen av hestene og sauene med Lord Silkham. De to mennene hadde gladelig blitt enige om aldri mer å nevne det skjebnesvangre kortspillet med et eneste ord. Lord Silkham sendte sauene og hundene til New Zealand som Gwyneiras medgift, mens Lady Silkham fremstilte forlovelsen med Lucas Warden som en ytterst passende forbindelse med en av New Zea75
lands eldste familier. Og det var faktisk sant også: Foreldrene til Lucas’ mor hadde vært blant de aller første nybyggerne på South Island. Hvis saken likevel ble hvisket og tisket om i salongene, fikk Lady Silkham og døtrene i hvert fall aldri høre om det. Gwyneira ville nok ikke ha brydd seg uansett. Hun ble motvillig slept fra teselskap til teselskap. Hennes såkalte «venninner» jublet for utvandringsplanene og omtalte dem tvetunget som «eventyrlig», før de svermerisk la ut om sine egne tilkommende ektemenn i Powys eller sågar i byen. Når det en dag ikke var planlagt noe besøk, insisterte Gwyneiras mor på at de skulle inspisere stoffprøver sammen, og så måtte hun stå modell for sydamene i time etter time. Lady Silkham så til at det ble skreddersydd festantrekk og ettermiddagskjoler og sørget for et elegant reiseantrekk, og hun kunne nesten ikke tro at Gwyneira de første månedene i New Zealand kom til å trenge lette sommerklær heller enn vinterantrekk. Men på den andre siden av kloden var nå engang årstidene byttet om, som Gerald aldri ble trøtt av å forsikre henne om. Ellers måtte han til stadighet mekle mellom mor og datter når striden om temaet «en ettermiddagskjole til eller en tredje ridekjole» nok en gang eskalerte. «Det kan da umulig stemme,» hisset Gwyneira seg opp, «at jeg skal bli skysset fra teselskap til teselskap akkurat som i Cardiff! De sa jo at det er et nytt land, Mr. Warden! Til dels uutforsket! Da trenger jeg vel ingen silkekjoler!» Gerald Warden smilte til de kvinnelige kamphanene. «Miss Gwyneira, de selskapelige forholdene på Kiward Station er omtrent som De er vant til, det skal De ikke bekymre Dem for,» begynte han, selv om han selvsagt visste at det snarere var Lady Silkham som bekymret seg for slikt. «Men avstandene er mye større. Den nærmeste naboen som vi har selskapelig omgang med, bor førti miles unna. Under slike forhold drar man ikke på tebesøk til hverandre. Dessuten er veibyggingen ennå i sin spede begynnelse, slik at vi foretrekker å ri på besøk til naboene i stedet for å bruke vognen. Men det betyr ikke på noen måte at omgan76
gen med våre selskapelige kontakter er mindre sivilisert. De må bare innstille Dem på at besøkene varer i flere dager, for det lønner seg ikke med snarvisitter, og da trenger De selvsagt en passende garderobe. Jeg har forresten booket overfarten. 18. juli legger vi ut på reisen fra London til Christchurch om bord i «Dublin». En del av lasterommet vil bli satt i stand til dyrene. Har De lyst på en ridetur i ettermiddag, Miss Gwyneira, for å se på hingsten? Jeg tror De nesten ikke har kommet Dem ut av påkledningsrommet de siste dagene.» Madame Fabian, Gwyneiras franske guvernante, var først og fremst bekymret for den kulturelle krisetilstanden i koloniene. Hun beklaget på samtlige språk hun behersket at Gwyneira ikke ville være i stand til å fortsette sin musikalske utdannelse, enda klaverspill var den eneste sosialt anerkjente ferdigheten som jenta viste et snev av talent for. Men Gerald kunne berolige henne også: Selvfølgelig fantes det et piano i huset, hans avdøde kone hadde vært en utmerket pianist og dessuten undervist sønnen i denne kunsten. Forbløffende nok var det nettopp madame Fabian som greide å fravriste newzealenderen flere opplysninger om Gwyneiras fremtidige ektemann. Den kunstinteresserte lærerinnen stilte ganske enkelt de riktige spørsmålene: Hver gang samtalen kom inn på konserter og bøker, teater og gallerier i Christchurch, ble Lucas’ navn nevnt. Det så ut til at Gwyneiras forlovede var overmåte kultivert og kunstnerisk begavet. Han malte, musiserte og brevvekslet ivrig med britiske vitenskapsmenn; korrespondansen dreide seg først og fremst om utforskningen av New Zealands unike fauna. Gwyneira håpet at hun skulle kunne dele denne interessen med sin mann, for i hennes ører heftet det noe nesten uhyggelig ved redegjørelsene om Lucas’ andre tilbøyeligheter. Av en sauefarmarving i koloniene hadde hun egentlig ventet seg litt mindre finkulturelle interesser. Cowboyene i romanheftene ville garantert aldri ha tatt i et piano. Men kanskje Gerald Warden overdrev litt 77
på dette området. Sauebaronen prøvde nok å stille gården og familien sin i et best mulig lys. Virkeligheten kom nok til å være røffere og mer spennende! Gwyneira glemte i hvert fall pianonotene da det endelig var tid for å pakke brudeutstyret i kofferter og kister. Forbløffende nok reagerte Mrs. Greenwood med fatning da Helen sa opp. George skulle uansett begynne på college etter ferien og hadde dermed ikke lenger bruk for noen guvernante, mens William … «Hva William angår, skal jeg prøve å finne en litt mer overbærende lærer til ham,» sa Mrs. Greenwood tankefullt. «Han er fortsatt et lite barn, det bør man ta hensyn til!» Helen tok seg sammen og samtykket pliktoppfyllende, mens hun i tankene allerede var om bord i «Dublin» sammen med sine små protesjeer. Mrs. Greenwood hadde vært så sjenerøs å la henne få fri noen timer etter gudstjenesten slik at hun kunne bli kjent med jentene på søndagsskolen. Som ventet var barna skjøre, underernærte og forskremte. Alle var kledd i rene forklekjoler, som imidlertid var reparert en rekke ganger, og selv hos eldstejenta, Dorothy, avtegnet det seg ennå ingen kvinnelige former. Jenta hadde nettopp fylt tretten og hadde tilbrakt ti år av sitt korte liv på fattighuset sammen med moren. Helt i begynnelsen hadde Dorothys mor hatt ansettelse et sted, men den tiden hadde jenta ingen minner om. Hun visste bare at moren var blitt syk og til slutt døde. Siden hadde hun bodd på barnehjemmet. Reisen til New Zealand skremte vettet av henne, men på den annen side var hun villig til å gjøre hva som helst for at hennes fremtidige arbeidsgivere skulle være fornøyd med henne. Dorothy hadde lært å lese og skrive først da hun kom til barnehjemmet, men hun gjorde alt hun kunne for å ta igjen det tapte. Helen bestemte seg i sitt stille sinn for å fortsette undervisningen om bord i skipet. Hun fikk straks sympati for den spedlemmede, mørkhårede jenta som ganske sikkert ville vokse seg til en skjønnhet bare hun fikk skikkelig mat og ikke lenger hadde noen grunn til å gå omkring duknakket 78
og skvette unna alt og alle, som en valp som har fått for mye juling. Daphne, den nest eldste, var nok litt tøffere av seg. Hun hadde lenge måttet greie seg selv på gaten, og det var nok snarere flaks enn uskyld som gjorde at hun til slutt ikke ble pågrepet for tyveri, men funnet syk og utslitt under en bro. På barnehjemmet holdt de henne stramt i tøylene. Bestyrerinnen betraktet visst det flammende røde håret som et sikkert tegn på livslyst, eller kanskje til og med livshunger, og straffet henne for hvert arrogante sideblikk. Daphne var den eneste av de seks jentene som frivillig hadde meldt interesse for å bli sendt over havet. Slik forholdt det seg på ingen måte med Laurie og Mary, to tvillingsøstre fra Chelsea som ikke kunne være en dag eldre enn ti år. De var ikke de skarpeste, noen av dem, men de var veloppdragne og noenlunde lærenemme når de først skjønte hva man forventet av dem. Laurie og Mary trodde hvert ord av det de ondskapsfulle småguttene på barnehjemmet fortalte om de grusomme farene forbundet med en sjøreise, slik at de nesten ikke kunne tro at Helen bega seg ut på overfarten uten større bekymring. Elizabeth, derimot, en litt fraværende tolvåring med langt, blondt hår, syntes det var romantisk at Helen skulle legge ut på reise til en ukjent ektemann. «Å, Miss Helen, det er nesten som et eventyr!» hvisket hun. Elizabeth lespet en smule, slik at hun ofte ble ertet og derfor sjelden hevet stemmen. «En prins som venter på Dem! Han lengter seg nok syk etter Dem og drømmer om Dem hver eneste natt!» Helen lo og prøvde å komme seg løs fra yngstejenta Rosemary, som klamret seg til henne. Rosie var visstnok elleve år gammel, men Helen gjettet at den vettskremte jenta i beste fall kunne være ni. Det var en gåte for henne hvordan man kunne tro at dette forskremte vesenet skulle være i stand til å tjene til livets opphold. Hittil hadde Rosemary klamret seg til Dorothy. Men nå som det fantes en vennlig voksenperson, vekslet hun straks til Helen. Hun syntes det var rørende å holde Rosies vesle hånd i sin, men visste at hun ikke måtte nøre opp under jentas tilknytningsbehov: Jentene var allerede lovet bort til arbeidsgivere i Christchurch, så hun 79
måtte passe seg for å inngi Rosie noe håp om at hun kunne bli hos henne når reisen var over. Det gjaldt i enda større grad ettersom Helens egen skjebne var fullstendig uviss. Hun hadde ennå ikke hørt noe fra Howard O’Keefe. Helen begynte likevel å sette sammen et slags brudeutstyr. Hun investerte det lille hun hadde spart i to nye kjoler og undertøy, og så kjøpte hun noe lintøy og sengeklær til sitt nye hjem. Hun hadde fått beskjed om at hun fikk ta med sin elskede gyngestol mot et lite gebyr, og tilbrakte timer med å pakke den godt inn. Hun begynte tidlig med reiseforberedelsene, om så bare for å dempe sin egen nervøsitet, og fire uker før skipet skulle seile, var hun i grunnen ferdig. Bare den ubehagelige plikten å informere slektningene om den forestående avreisen ventet hun med til i siste liten. Men til slutt var det ikke lenger mulig å utsette det – og reaksjonen var akkurat som ventet: Helens søster var sjokkert, brødrene ble rasende. Hvis Helen ikke lenger var villig til å finansiere studiene deres, ville de bli nødt til å be sogneprest Thorne ta dem inn i huset igjen. Helen tenkte at det hadde de bare godt av, og det sa hun da også ganske klart fra om. Hva søsteren angikk, så tok ikke Helen moralprekenen hennes alvorlig et sekund. Susan skrev side opp og side ned om hvor forferdelig hun kom til å savne søsteren, og enkelte steder oppviste brevet faktisk også spor av tårer, men de skyldtes nok mest av alt bekymringen for at John og Simons studiegebyrer heretter skulle være Susans problem. Da Susan og mannen til slutt kom til London for å «diskutere saken», nektet Helen å snakke om Susans angivelige sorg over å bli skilt fra søsteren. I stedet erklærte hun at forholdet dem imellom nesten ikke kom til å forandre seg når hun nå emigrerte. «Vi har da aldri pleid å skrive brev til hverandre oftere enn to ganger i året likevel,» kommenterte Helen litt ondskapsfullt. «Du har nok med din familie, og jeg kommer vel til å ha det på samme måten.» Bare hun snart kunne få en grunn til å tro på det selv! 80
Men Howard hyllet seg fortsatt i taushet. Først en uke før Helen skulle reise, da hun for lengst hadde sluttet å lure på postbudet hver morgen, overrakte George henne en konvolutt med en hel samling fargerike frimerker. «Her, Miss Davenport!» sa gutten oppglødd. «De kan åpne den nå med det samme. Jeg lover at jeg ikke skal sladre, og jeg skal heller ikke titte over skulderen Deres. Jeg går og leker med William imens, ok?» Helen var ute i hagen med guttene; undervisningen var slutt. William lekte for seg selv og slo ballen formålsløst gjennom krokketportene. «George, du skal ikke si ’ok’!» refset Helen av gammel vane og strakte upassende hastig ut hånden. «Hvor har du egentlig det ordet fra? Fra smussromanene som personalet leser? La dem for Guds skyld ikke ligge og slenge. Hvis William …» «William kan ikke lese,» avbrøt George. «Det vet vi da begge to, Miss Davenport, samme hva mor liker å tro. Og jeg skal aldri mer si ’ok’, jeg lover. Vil De lese brevet nå?» Uttrykket i Georges smale ansikt var uventet alvorlig. Helen hadde snarere regnet med å få se det sedvanlige tvetydige gliset. Men hva så? Selv om han fortalte moren at hun, Helen, leste private brev i arbeidstiden – om en uke kom hun til å være langt til havs, hvis da ikke … Helen rev opp konvolutten med skjelvende fingrer. Tenk om Mr. O’Keefe hadde mistet interessen … Min høyt ærede Miss Davenport! Ord blir fattige når jeg skal beskrive hvordan Deres brev rørte ved mitt hjerte. Jeg har ikke lagt det fra meg siden jeg mottok det for få dager siden. Deres ord ledsager meg hvor enn jeg går, under gårdsarbeidet, på mine sjeldne turer inn til byen – og når enn jeg kjenner det i lommen, fornemmer jeg en trøsterik følelse og en boblende glede over at det et sted langt i det fjerne fins et hjerte som banker for meg. Jeg må innrømme at jeg i min ensomhets 81
mørkeste stunder har ført det stjålent opp mot leppene. Dette arket som De har holdt i Deres hender, som Deres pust har streifet, det er like hellig for meg som de få minnene jeg har om min familie, som jeg vokter som skatter den dag i dag. Men hvordan skal det nå fortsette med oss to? Min avholdte Miss Davenport, jeg har mest av alt lyst til å rope ut: Kom! La oss legge ensomheten bak oss! La oss legge av oss den gamle hammen av mørke og fortvilelse! La oss begynne et nytt liv sammen! Her kan vi nesten ikke vente til vårens første dufter fyller luften. Gresset er i ferd med å grønnes, trærne er fulle av knopper. Jeg skulle så gjerne ha delt dette synet, denne berusende følelsen av nytt liv som våkner, med Dem! Men da trengs mer praktiske vurderinger enn disse høytflygende tanker fremkalt av spirende sympati. Jeg skulle så gjerne ha sendt Dem penger til overfarten, min avholdte Miss Davenport – nei; kjæreste Helen! Men det må dessverre vente til sauene mine har lammet og jeg får oversikt over hva gårdsdriften kaster av seg i år. Jeg vil på ingen måte tynge vårt nye liv med gjeld fra starten av. Ha forståelse for disse betenkeligheter, min avholdte Helen! Kan De, vil De vente til jeg kan kalle på Dem for godt? Det er ingenting jeg ønsker mer. De hjerteligste hilsener fra Deres overmåte hengivne Howard O’Keefe Helens hjerte banket så raskt at hun var redd hun for første gang i sitt liv skulle komme til å trenge luktesalt. Howard ville ha henne, han elsket henne! Og nå kunne hun overraske ham på mest vidunderlige vis! I stedet for å sende ham et brev, skulle hun selv komme seilende! Hun kunne ikke få fulltakket godeste sogneprest Thorne! Hun kunne ikke få fulltakket Lady Brennan! Ja, til og med George, som nettopp hadde overrakt henne brevet … «Er De … er De ferdig med å lese, Miss Davenport?» Helen var så hensunket i egne tanker at hun slett ikke hadde lagt merke til at gutten fremdeles sto ved siden av henne. 82
«Er det gode nyheter?» George så ikke ut som om han var særlig glad på hennes vegne. Tvert imot, gutten virket snarere rystet. Helen gransket ham bekymret, men så greide hun ikke lenger å holde hemmeligheten for seg selv. «De beste nyheter som tenkes kan!» sa hun henrykt. George gjengjeldte ikke smilet. «Så … han vil faktisk gifte seg med Dem? Han … han skriver ikke at De skal holde Dem der De er?» spurte han med hul stemme. «Men George, da! Hvorfor skulle han det?» I sin lykksalighet glemte Helen fullstendig at hun overfor elevene standhaftig hadde nektet for å ha svart på noen annonse. «Vi passer fantastisk godt sammen! En ytterst kultivert ung mann som …» «Mer kultivert enn jeg, Miss Davenport?» glapp det ut av gutten. «Er De sikker på at han er bedre enn jeg? Klokere? Mer belest? For … hvis det er bare kjærlighet det dreier seg om … jeg … han kan umulig elske Dem høyere enn jeg.» George snudde seg bort, forskrekket over sitt eget mot. Helen måtte legge hendene på skuldrene hans og snu ham rundt for å kunne se ham i øynene igjen. Det var som om berøringen sendte ilinger gjennom kroppen hans. «Men George, hva er det du sier? Hva vet vel du om kjærlighet? Du er seksten år gammel! Du er eleven min!» presset Helen bestyrtet frem – og visste i samme øyeblikk at hun snakket tøv. Hvorfor skulle man ikke ha sterke følelser i en alder av seksten? «Hør nå her, George, jeg har da aldri sammenliknet Howard med deg!» begynte hun på nytt. «Og langt mindre tenkt på dere som konkurrenter. Jeg visste jo ikke at du …» «De kunne jo ikke vite det!» Nå var det nesten som et slags håp lyste i Georges kloke, brune øyne. «Jeg skulle … jeg burde ha sagt det til Dem før. Før alt dette med New Zealand. Men jeg våget ikke …» Helen måtte nesten trekke på smilebåndet. Gutten virket så ung 83
og sårbar, så alvorlig i sin barnslige forelskelse. Hun burde ha skjønt det for lengst! Sett i etterpåklokskapens lys hadde det vært mange situasjoner som tydet på noe slikt. «Det var helt riktig og normalt, George,» sa hun beroligende. «Du innså selv at du er altfor ung til slikt, og under normale omstendigheter ville du nok aldri ha tatt det opp. La oss glemme …» «Jeg er ti år yngre enn Dem, Miss Davenport!» avbrøt George. «Selvsagt er jeg Deres elev, men jeg er ikke lenger et barn! Jeg skal begynne å studere nå, og om få år kommer jeg til å være en respektert kjøpmann. Ingen kommer til å bry seg om hvor gammel jeg er eller hvor gammel min hustru er.» «Men jeg bryr meg,» svarte Helen mildt. «Jeg ønsker meg en mann på min egen alder som passer til meg. Jeg beklager, George …» «Men hvordan kan De vite at brevskriveren tilsvarer Deres ønsker?» spurte gutten med plaget stemme. «Hvorfor elsker De ham? Han har nettopp skrevet til Dem for første gang! Skrev han hvor gammel han var? Vet De om han er i stand til å brødfø og kle Dem på en høvelig måte? Om De og han har noe å snakke om? De har hatt mange gode samtaler med meg og min far. Hvis De altså vil vente … bare noen få år, Miss Davenport, til jeg er ferdig med studiene! Vær så snill, Miss Davenport! Gi meg en sjanse, vær så snill!» Ubehersket grep gutten hånden hennes. Helen slet seg løs. «Jeg beklager, George. Det er ikke fordi jeg ikke liker deg, tvert imot. Men jeg er lærerinnen din, og du er min elev. Det kan aldri bli noe av dette … og om noen år kommer du dessuten til å ha et helt annet syn på saken.» Et lite øyeblikk lurte Helen på om Richard Greenwood hadde ant noe om sønnens blinde forelskelse. Kanskje den rundhåndete donasjonen som dekket billetten hennes også skyldtes at han ønsket å vise gutten hvor håpløs hans forlibthet var? 84
«Jeg kommer aldri til å skifte mening!» sa George lidenskapelig. «Straks jeg er myndig, straks jeg er i stand til å brødfø en familie, skal jeg være der for Dem! Hvis De bare vil vente, Miss Davenport!» Helen ristet på hodet. Nå måtte hun få en slutt på denne samtalen. «George, jeg kan ikke vente, selv om jeg hadde elsket deg. Hvis jeg vil ha min egen familie, må jeg gripe sjansen nå. Howard er min sjanse. Og jeg skal være en god og trofast hustru for ham.» George så fortvilt på henne. Det smale ansiktet gjenspeilet alle den forsmådde elskerens kvaler, og Helen syntes nesten hun bak guttens ennå uferdige trekk kunne skimte ansiktet til den mannen George en dag ville bli. En elskverdig, livsklok mann som ikke påtok seg forpliktelser uten å ha tenkt nøye gjennom dem – og som holdt det han lovet. Helen skulle gjerne ha tatt gutten i armene og trøstet ham, men det kom selvsagt ikke på tale. Hun ventet taust til George omsider rev seg løs. Helen regnet med at øynene hans skulle fylles med barnlige tårer, men George besvarte blikket hennes fast og rolig. «Jeg kommer alltid til å elske Dem!» forkynte han. «Alltid. Uansett hvor De befinner Dem og hva De gjør. Uansett hvor jeg befinner meg og hva jeg gjør. Jeg elsker Dem og bare Dem. Glem aldri det, Miss Davenport.»